Njåls saga - Revisjonshistorikk

Knut på 5. apr. 2024 kl. 07:04

2024-04-05T07:04:09Z

August på 18. sep. 2016 kl. 10:43

2016-09-18T10:43:44Z

Vis endringer

Jesper på 18. jan. 2015 kl. 19:58

2015-01-18T19:58:31Z

Jesper på 3. jun. 2014 kl. 06:29

2014-06-03T06:29:47Z

Lars på 19. apr. 2014 kl. 18:54

2014-04-19T18:54:25Z

Vis endringer

Jesper på 23. des. 2013 kl. 06:52

2013-12-23T06:52:08Z

Vis endringer

Jesper på 15. mar. 2013 kl. 14:41

2013-03-15T14:41:24Z

Jesper på 28. feb. 2013 kl. 07:37

2013-02-28T07:37:26Z

Jesper på 26. feb. 2013 kl. 08:19

2013-02-26T08:19:49Z

Jesper på 24. feb. 2013 kl. 17:57

2013-02-24T17:57:23Z

@@ Linje 3: / Linje 3: @@
 !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
 |-
-! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Njåls saga]] !! [[Fil:Dansk.gif|32px|link=Nials Saga (Dansk)]] !! [[Fil:Svensk.gif|32px|link=Nials Saga]] !!
+! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Njåls saga]] !! [[Fil:Dansk.gif|32px|link=Nials Saga (Dansk)]] !! [[Fil:Svensk.gif|32px|link=Nials Saga]] !! [[Fil:Faeroysk.gif|32px|link=Úr Njáls sögu (íslendsk ættarsöga)]]
 |-
 ! !!  !!  !!  !! [[Fil:Dansk.gif|32px|link=Brudstykker af Njauls saga]] !!  !!

@@ Linje 83: / Linje 83: @@
 '''9.'''
-No er det um det aa fortelja, at Hallgjerd voks upp - dotter hans Hoskuld. Ho er den venaste kvinna av aasyn, stor paa vokster, og difor var ho kalla langbr6k. Ho var fagerhaara, og so stort var haaret, at ho kunde hylja seg med det. Ho var stortøk, men hardstælt. Tjostolv heitte fosterfar hennar. Han var ætta fraa Sudrøyom. Det var ein sterk og vaapnferdug mann, som hadde drepe mange, men ikkje bøtt med gods for nokon. Det var mælt, at han ikkje gjorde lyndet hennar Hallgjerd betre.
+No er det um det aa fortelja, at Hallgjerd voks upp - dotter hans Hoskuld. Ho er den venaste kvinna av aasyn, stor paa vokster, og difor var ho kalla langbrok. Ho var fagerhaara, og so stort var haaret, at ho kunde hylja seg med det. Ho var stortøk, men hardstælt. Tjostolv heitte fosterfar hennar. Han var ætta fraa Sudrøyom. Det var ein sterk og vaapnferdug mann, som hadde drepe mange, men ikkje bøtt med gods for nokon. Det var mælt, at han ikkje gjorde lyndet hennar Hallgjerd betre.
 <br>&nbsp;&nbsp; Det var ein mann heitte Torvald. Han var son hans Usviv og budde utpaa Medalfellsstrand under fjellet. Han var i godt stand med gods og aatte dei øyarne som heiter Bjarnarøyarne; dei ligg ute i Breifjorden. Derifraa hadde han skrei og mjøl. Torvald var ein sterk mann og velseda, men noko braa i skaplyndet. Det var ein gong far og son rødde seg imillom, kvar Torvald skulde finna seg gifte. Men det var aa skyna paa honom, at det ikkje mange stader var godt nok. Daa mælte Usviv: "Vil du fri aat Hallgjerd langbrok, dotter hans Hoskuld?" - "Henne vil eg fri aat," seier han. "Det er ikkje mykje samhovelegt," sa Usviv; "ho er storfellt, og du er hardlynd og sjølvstiv." - "Der vil eg likevel høyra aat," seier han, "og det nyttar ikkje aa vilja faa meg fraa dis - "Du hev og mest aa vaaga," seier Usviv. Sidan fdr dei friarferd og kom aat Hoskuldstad og vart vel fagna. Dei tala um erendi si straks og bar fram friarmaalet. Hoskuld svarar: "Eg kjenner dykk og dykkar stand. Men eg vil ikkje dylja for dykk, at dotter mi er hard til sinns; men kor ho ser ut, og korleis ho skikkar seg, kan de sjølve sjåas - "Set du kaari," seier Torvald, "ikkje skal skaplyndet hennar staa i vegen for kjøpets Sidan tala dei av um kjøpet, utan at Hoskuld spurde dotter si um det - for han hadde hug til aa gifta henne - og dei sameintest i alle maatar. So rette Hoskuld handi fram, og Torvald tok henne og feste seg Hallgjerd, og reid heim, daa det var gjort.

@@ Linje 780: / Linje 780: @@
 '''131.'''
-No er det aa segja fraa Kaare, at han fór fraa den grovi der han hadde kvilt seg, til des ban møtte Baard. Ordi millom dei fall som Geirmund hadde sagt. Kaare reid fraa der til Mord Valgardson og fortalde honom um tilburden. Merd bar seg svært ille for det. Kaare meinte det no var anna for ein kar aa gjera en aa graata paa dei daude, og bad honom helder samla folk og møta fram med dei ved Holtsvadet. Sidan reid Kaare til Tjorsaadal aat Hjalte Skjeggjeson. Som han kjem uppmed Tjorsaai, ser han ein mann kjem ridande kvasst etter seg. Kaare bidde paa mannen, og ser at det er Ingjald fraa Kjelda. Han ser at han er blodut yver heile laaret. Kaare spurde kven som hadde saara honom. Ingjald fortalde det.  "Kvar raaktest de?" seier Kaare. "Ved Rangaai," seier Ingjald; "han skaut paa meg yver aai." - "Gjorde du noko att?" seier Kaare. "Eg skaut spjotet attende," seier Ingjald. "og dei sa ein mann vart fyre, og at han var daud med same." - "Fekk du ikkje vita," seier Kaare, "kven som vart fyre?" - "Eg totte det var likt til aa vera Torstein, brorson hans Flose," seier Ingjald. "Heil vere deg for det verket!" seier Kaare. Sidan reid dei baae saman til Hjalte Skjeggjeson og sa honom tidendi. Han brukte harde ord um det verk som var gjort, og sa det var paa tidi aa rida etter dei og drepa alle saman. Sidan samla han folk og baud ut allmenning. Med dette lidet reid Kaare og dei andre til møtes med Mord Valgardson, og dei møttest ved Holtsvadet. Mord var komen der fyrr med stor mannamagt. Dei skipa seg i flokkar til aa leita. Sume reid nedrefram aust til Seljalandsmulen, sume upp i Fljotslidi, og sume for øvrefram um Trihyrningshalsen og ned til Godaland, derifraa nordetter alt til Sand, og sume til Fiskevatni, og vende att der. Sume reid nedrefram aust til Holt og sa Torgeir tidendi, og spurde um  ikkje Flose hadde ride framum der. Torgeir mælte: "Um ikkje eg er nokon stor hovding, so vilde vel Flose helder taka eit anna raad en aa rida midt for augo mine, nåar han hev drepe Njaal, farbror min, og sønerne hans, frendarne mine. For dykk er det ikkje anna fyre en aa venda att; for de hev nok leita ute etter det som var inne. Men seg til Kaare og bed honom rida hit og vera her hjaa meg, um han vil. Men vil han ikkje aust her. daa skal eg sjaa til med garden hans i Dyrholmarne, um han so vil.  Seg honom og det, at eg skal gjeva honom den tilstudnad eg kan, og rida til Alltings med honom. Han veit vel og det, at me brørne er dei næraste ettermaalsmennerne, og me etlar aa driva det dit med ettermaalet, at det kjem til utlægd, um me maa raada, og sidan til mannhemn. Men for di fer eg ikkje nokonstad med dykk no, at eg veit det ikkje nyttar; for no er dei som varast um seg." Dei reid daa attende og møttest paa Hov alle, og dei tala der um seg imillom, at dei hadde skam av ferdi si, daa dei ikkje hadde funne dei. Men Mord meinte, at dei skulde ikkje segja det. Daa var det mange som eggja til at dei skulde fara til Fljotslidi og øyda gardarne for dei som hadde vore med i dette verket; men med dette vart det so, dei skulde lata Mord gjera det av. Han sa at dette var reint eit uraad. Dei spurde kvi han meinte det. "For di," seier han, "at naar gardarne deira fær staa, so kjem dei og ser til dei og kvendi sine, og daa kan ein naa dei der, nåar det lid frametter. Og de skal ikkje tvila um, at eg er Kaare tru i alle raad; for her hev eg for meg sjølv og aa svara." Hjalte bad honom gjera som han lova. Hjalte bad Kaare til seg. Kaare sa han vilde rida dit fyrst. Dei fortalde honom og, kva Torgeir hadde bode honom. Han sa han skulde nøyta det tilbodet seinare, og la til, at han tykte det lova godt, um det var mange slike. Etter dette let dei hopen dreivast og ganga kvar til sit.
+No er det aa segja fraa Kaare, at han fór fraa den grovi der han hadde kvilt seg, til des han møtte Baard. Ordi millom dei fall som Geirmund hadde sagt. Kaare reid fraa der til Mord Valgardson og fortalde honom um tilburden. Merd bar seg svært ille for det. Kaare meinte det no var anna for ein kar aa gjera en aa graata paa dei daude, og bad honom helder samla folk og møta fram med dei ved Holtsvadet. Sidan reid Kaare til Tjorsaadal aat Hjalte Skjeggjeson. Som han kjem uppmed Tjorsaai, ser han ein mann kjem ridande kvasst etter seg. Kaare bidde paa mannen, og ser at det er Ingjald fraa Kjelda. Han ser at han er blodut yver heile laaret. Kaare spurde kven som hadde saara honom. Ingjald fortalde det.  "Kvar raaktest de?" seier Kaare. "Ved Rangaai," seier Ingjald; "han skaut paa meg yver aai." - "Gjorde du noko att?" seier Kaare. "Eg skaut spjotet attende," seier Ingjald. "og dei sa ein mann vart fyre, og at han var daud med same." - "Fekk du ikkje vita," seier Kaare, "kven som vart fyre?" - "Eg totte det var likt til aa vera Torstein, brorson hans Flose," seier Ingjald. "Heil vere deg for det verket!" seier Kaare. Sidan reid dei baae saman til Hjalte Skjeggjeson og sa honom tidendi. Han brukte harde ord um det verk som var gjort, og sa det var paa tidi aa rida etter dei og drepa alle saman. Sidan samla han folk og baud ut allmenning. Med dette lidet reid Kaare og dei andre til møtes med Mord Valgardson, og dei møttest ved Holtsvadet. Mord var komen der fyrr med stor mannamagt. Dei skipa seg i flokkar til aa leita. Sume reid nedrefram aust til Seljalandsmulen, sume upp i Fljotslidi, og sume for øvrefram um Trihyrningshalsen og ned til Godaland, derifraa nordetter alt til Sand, og sume til Fiskevatni, og vende att der. Sume reid nedrefram aust til Holt og sa Torgeir tidendi, og spurde um  ikkje Flose hadde ride framum der. Torgeir mælte: "Um ikkje eg er nokon stor hovding, so vilde vel Flose helder taka eit anna raad en aa rida midt for augo mine, nåar han hev drepe Njaal, farbror min, og sønerne hans, frendarne mine. For dykk er det ikkje anna fyre en aa venda att; for de hev nok leita ute etter det som var inne. Men seg til Kaare og bed honom rida hit og vera her hjaa meg, um han vil. Men vil han ikkje aust her. daa skal eg sjaa til med garden hans i Dyrholmarne, um han so vil.  Seg honom og det, at eg skal gjeva honom den tilstudnad eg kan, og rida til Alltings med honom. Han veit vel og det, at me brørne er dei næraste ettermaalsmennerne, og me etlar aa driva det dit med ettermaalet, at det kjem til utlægd, um me maa raada, og sidan til mannhemn. Men for di fer eg ikkje nokonstad med dykk no, at eg veit det ikkje nyttar; for no er dei som varast um seg." Dei reid daa attende og møttest paa Hov alle, og dei tala der um seg imillom, at dei hadde skam av ferdi si, daa dei ikkje hadde funne dei. Men Mord meinte, at dei skulde ikkje segja det. Daa var det mange som eggja til at dei skulde fara til Fljotslidi og øyda gardarne for dei som hadde vore med i dette verket; men med dette vart det so, dei skulde lata Mord gjera det av. Han sa at dette var reint eit uraad. Dei spurde kvi han meinte det. "For di," seier han, "at naar gardarne deira fær staa, so kjem dei og ser til dei og kvendi sine, og daa kan ein naa dei der, nåar det lid frametter. Og de skal ikkje tvila um, at eg er Kaare tru i alle raad; for her hev eg for meg sjølv og aa svara." Hjalte bad honom gjera som han lova. Hjalte bad Kaare til seg. Kaare sa han vilde rida dit fyrst. Dei fortalde honom og, kva Torgeir hadde bode honom. Han sa han skulde nøyta det tilbodet seinare, og la til, at han tykte det lova godt, um det var mange slike. Etter dette let dei hopen dreivast og ganga kvar til sit.
 <br>&nbsp;&nbsp; Flose og dei kararne saag alt som hende, fraa fjellet der dei var. Flose mælte: "No skal me taka hestarne vaare og rida burt; for no er det raad til det." Sigfussønerne spurde, um det var raadelegt for dei aa fara heimum og segja til um gardsstellet. "Mord meiner nok som so, at de vil sjaa heim aat konorne dykkar," seier Flose, "og eg gjet meg til, det er hans raad, at gardarne dykkar skulde staa urænte. Og daa er det mit raad, at ingen av os skil seg fraa den andre, og at de alle rid med meg der aust." Dei reid daa burt, og tok vegen nordanum jøkulen, til dei kom til Svinafell. Flose sende menner i vegen straks, til aa draga til huset, so ingen ting skulde skorta. Flose gjorde seg aldri til av dette verket, men helder ingen kunde merka han var rædd. Og han var heime all den vinteren fram um jol.

@@ Linje 726: / Linje 726: @@
 <blockquote>Eg rid hesten helu-maana,
-<br>vaatrogg-toppa, itlt valdande.
+<br>vaatrogg-toppa, illt valdande.
 <br>Eld er i endom eitr er i midja.
 <br>So er med Floses raad

@@ Linje 446: / Linje 446: @@
 Traain Sigfusson sa tii kona si, at han etla seg til aa fara utanfraa den sumaren. Ho sa det var raad til det. Han tinga seg føre med Hogne hin kvite; Gunnar og Kolskjegg med Arnfinn hin vikværske. Grim og Helge Njaalssøner bad far sin um løyve til aa fara utanfraa. Njaal mælte: "Ho vert so meinsam for dykk den ferdi, at de kjem til tykkja det er tvisynt med livet; men noko heidr og vyrnad kjem de til aa vinna millom folk. Men det kan nok vera von, at ferdi dreg vandemaal med seg, etter at de kjem hit ut att." Dei bad likevel alt i eit um aa faa fara, og det vart so, at han gav dei lov til det, um dei vilde. Dei tinga seg føre med Baard hin svarte og Olav, son hans Kjetil fraa Elda. Og det vart mykje umtala, at so mange av dei beste i bygdi for burt.
 <br>&nbsp;&nbsp; Hogne og Grane, sønerne hans Gunnar, var so vidt vaksne. Det var ulike brørar, desse tvo. Grane hadde mykje av skaplyndet aat mor si, men Hogne var god av seg. Gunnar let varorne sine og hans Kolskjegg fora til skips. Og daa alt reisefanget hans var kome paa skipet, og det var ferdugt til aa sigla, reid han aat Bergtorskvaal og andre gardar for aa finna folk og takka alle som hadde gjeve honom hjelp. Tidleg um morgoen dagen etter gjorde han seg ferdug til aa fara paa skipet, og sa til alt folket sit, at no reid han burt for ollo. Dei tykte dette var stridt, men dei gjorde seg von um, at han kom nok att aat dei ein gong. Gunnar tok farvel med kvar for seg av husfolki sine, daa han var buen, og dei fylgde honom ut alle saman. Han stakk atgeiren i jordi og kasta seg uppi salen, og han og Kolskjegg reid burt. Dei reid nedmed Markarfljot. Daa snaava hesten hans Gunnar, so han rapa av. Han kom til aa sjaa seg attende, upp til lidi og bøen paa Lidarende. Daa sa han: "Fager er lidi, so at meg hev ho aldri synst so fager som no - gule aakrar og slegne bøar - eg vil rida heim att og ingenstad fara." - "Gjer ikkje uvenerne vaare den hugnaden," seier Kolskjegg, "at du bryt.ordet dit; for ingen ventar seg det av deg. Og du kan vera viss um, at det gjeng som Njaal hev sagt." - "Eg vil ingenstad fara," seier Gunnar, "og so hadde eg vilja at du og skulde gjort." - "Eg vil ikkje det," seier Kolskjegg; "korkje i dette elder i anna vil eg gjera skam paa den tiltru folk hev til meg. Det vert daa so, at dette eine kjem til aa skilja os. Men seg mor mi og frendarne mine, at eg etlar meg ikkje til aa sjaa Island meir; for eg kjem til aa spyrja dauden din, frende, og daa er det ikkje noko her som dreg meg attende." Soleis skildest dei. Gunnar reid heim, men Kolskjegg reid til skips og fór fraa landet. Hallgjerd vart fegi av Gunnar, daa han kom heim, men mor hans sa ikkje stort. Gunnar sat heime hausten og vintren, og hadde ikkje mange menner um seg. Det lid so vintren gjeng utor garden. Olav Paa sende ein mann aat Gunnar og bad honom og Hallgjerd aa koma der, og lata mor si og Hogne, son sin, styra garden. Gunnar var fyrst huga paa det og sa ja; men daa det skulde verta av, so vilde han ikkje.
-<br>&nbsp;&nbsp; Men paa tinget um sumaren lyste Gissur og Geir Gunnar utlæg paa lovberget. Og fyrr tinglyden gjekk fraa einannan, stemnde Gissur alle uvenerne Jians Gunnar til Allmannagjaa: Starkad unda Trihyrningen og Torgeir, son hans, Mord og Valgard hin graa, Geir Gode og Hjalte Skjeggjeson, Torbrand og Aasbrand Torleiksoner, Eiliv og Ønund, sønerne hans Aasbrand, Ønund fraa Trollskogen og Torgrim austmann fraa Sandgil. Gissur mælte: "Eg raader til, at me fer imot Gunnar i sumar og drep honom." Hjalte mælte: "Det lova eg Gunnar her paa tinget, daa han gjorde etter mine ord, at eg skulde aldri vera med imot honom, og so skal det vera." Dermed gjekk Hjalte fraa. Men dei som att var, avtala yverfall paa Gunnar, og handfeste dette, og sette bøter for den som gjekk utor. Mord skulde halda nysn med, nåar det var best tilføre til aa gaa paa Gunnar. Dei var fyrti mann i dette sambandet. Det tyktest dei uvandt verk aa raa med Gunnar, no dei var burte baade Kolskjegg og Traain og mange andre av venom hans. Folk reid heim fraa tinget. Njaal fór aat Gunnar og fortalde honom baade um utlæglysingi og samraadet um aa falla yver honom.  "Du gjer vel," seier Gunnar, "som varar meg." - "No vil eg," seier Njaal, "at sønerne mine, Skarphedin og Hoskuld, skal fara hit og vera hjaa deg; dei vil leggja sit liv ved dit liv." - v ikkje vil eg det," seier Gunnar, "at sønerne dine vert drepne for mi skuld; anna eig du aa venta av meg." - "Det gjer ikkje noko fraa elder til," seier Njaal; "nåar du er burte, vender uveret seg dit sønerne mine er." - "Ikkje er det ulikt til det," seier Gunnar, "men likevel vil ikkje eg vera valdand i det. Men det vil eg beda deg og sønerne dine um, at de ser til med Hogne, son min. Grane vil eg ikkje tala um; for han tek seg til mangt som ikkje er etter mit sinn." Njaal lova det og reid heim. Det er sagt, at Gunnar reid til alle folkemøte og ting, men uvenerne hans vaaga seg ikkje paa Jionom. Soleis gjekk det ei tid, at han for som usaka mann.
+<br>&nbsp;&nbsp; Men paa tinget um sumaren lyste Gissur og Geir Gunnar utlæg paa lovberget. Og fyrr tinglyden gjekk fraa einannan, stemnde Gissur alle uvenerne Jians Gunnar til Allmannagjaa: Starkad unda Trihyrningen og Torgeir, son hans, Mord og Valgard hin graa, Geir Gode og Hjalte Skjeggjeson, Torbrand og Aasbrand Torleiksoner, Eiliv og Ønund, sønerne hans Aasbrand, Ønund fraa Trollskogen og Torgrim austmann fraa Sandgil. Gissur mælte: "Eg raader til, at me fer imot Gunnar i sumar og drep honom." Hjalte mælte: "Det lova eg Gunnar her paa tinget, daa han gjorde etter mine ord, at eg skulde aldri vera med imot honom, og so skal det vera." Dermed gjekk Hjalte fraa. Men dei som att var, avtala yverfall paa Gunnar, og handfeste dette, og sette bøter for den som gjekk utor. Mord skulde halda nysn med, nåar det var best tilføre til aa gaa paa Gunnar. Dei var fyrti mann i dette sambandet. Det tyktest dei uvandt verk aa raa med Gunnar, no dei var burte baade Kolskjegg og Traain og mange andre av venom hans. Folk reid heim fraa tinget. Njaal fór aat Gunnar og fortalde honom baade um utlæglysingi og samraadet um aa falla yver honom.  "Du gjer vel," seier Gunnar, "som varar meg." - "No vil eg," seier Njaal, "at sønerne mine, Skarphedin og Hoskuld, skal fara hit og vera hjaa deg; dei vil leggja sit liv ved dit liv." - "Ikkje vil eg det," seier Gunnar, "at sønerne dine vert drepne for mi skuld; anna eig du aa venta av meg." - "Det gjer ikkje noko fraa elder til," seier Njaal; "nåar du er burte, vender uveret seg dit sønerne mine er." - "Ikkje er det ulikt til det," seier Gunnar, "men likevel vil ikkje eg vera valdand i det. Men det vil eg beda deg og sønerne dine um, at de ser til med Hogne, son min. Grane vil eg ikkje tala um; for han tek seg til mangt som ikkje er etter mit sinn." Njaal lova det og reid heim. Det er sagt, at Gunnar reid til alle folkemøte og ting, men uvenerne hans vaaga seg ikkje paa Jionom. Soleis gjekk det ei tid, at han for som usaka mann.
 '''76.'''

@@ Linje 543: / Linje 543: @@
 Dette tvistemaalet gjeng det no mykje ord um, og alle tyktest vita, at det var ikkje gjort med dessa. Runolv, son hans Ulv Ørgode aust paa Dal, var svært godvener med Traain og hadde bode honom heim aat seg; og det vart avtala, at han skulde koma austpaa, nåar det leid tri vikor elder ein maanad paa vintren. Traain bad med seg aat denne ferdi Rapp, Grane Gunnarson, Gunnar Lambeson, Lambe Sigurdson og Lodin og Tjørve. Dei var aatte. Hallgjerd og dotter hennar, Torgjerd, skulde og vera med. Traain gjorde kjent, at han etla seg aat Kjetil, bror sin, og kor lenge han tenkte seg til aa vera heiman. Alle var fullt væpna. Dei reid aust yver Markarfljot, og der raakte dei nokre fatigkjeringar, som bad dei hjelpa dei yver elvi. Dei gjorde det. So reid dei aat Dal og vart vel mottekne. Kjetil fraa Mork var komen der fyre dei. Dei var der i tvo næter. Runolv og Kjetil bad Traain, at han skulde semja seg med Njaalssønerne; men han svara tvert, og meinte han aldri vilde gjeva bot, og sa han var ikkje uferdug til aa møta Njaalssønerne, kvar det so var. "Kan nok vera det," seier Runolv; "men det meiner eg, at ingen er maken deira no, etter at Gunnar paa Lidarende let livet, og det er helst likt til at dette endar med din elder deira bane." Traain sa, at det fælte han ikkje for. So fór han aat Mork og var der tvo næter. Etter det reid han derfraa ned til Dal. Paa baae stelle vart han utleidd med gilde gaavor. Markarfljot rann opi etter midten, men etter baae sidorne laag fast is, og smaae spenger yver her og der. Traain sa at han etla seg til aa rida heimatt um kvelden. Runolv vilde ikkje han skulde rida heimatt den kvelden, og sa det var varlegast av honom ikkje aa fara den tidi han hadde sagt. Traain sa: "Ræddhug er det, og det vil eg ikkje."
-<br>&nbsp;&nbsp; Desse fatigkjeringarne, som Traain hadde hjelpt yver fljotet, kom til Bergtorskvaal, og Bergtora spurde kvar dei var fraa. Dei sa at dei var austanfraa under Øyafjellom. "Kven hjelpte dykk yver Markarfljot?" seier Bergtora. "Det var rektig storknapar, det," seier dei. "Kven var det?" seier Bergtora. "Traain Sigfusson," sa dei, "og fylgjesmennerne hans; men det totte me var leitt, at dei brukte so mange og vonde ord um mannen tlin og sønerne hans." Bergtora sa: "Det er mange som ikkje sjølve fær velja det ord dei fær paa seg." Sidan fór dei burt, og Bergtora gav dei gjølegaavor og spurde etter kva tid Traain skulde koma heim att. Dei sa at han vilde vera heimanfraa fire næter elder fem. Dette fortalde Bergtora aat sønerne sine og Kaare, maagen sin, og dei tala lenge løynt.
+<br>&nbsp;&nbsp; Desse fatigkjeringarne, som Traain hadde hjelpt yver fljotet, kom til Bergtorskvaal, og Bergtora spurde kvar dei var fraa. Dei sa at dei var austanfraa under Øyafjellom. "Kven hjelpte dykk yver Markarfljot?" seier Bergtora. "Det var rektig storknapar, det," seier dei. "Kven var det?" seier Bergtora. "Traain Sigfusson," sa dei, "og fylgjesmennerne hans; men det totte me var leitt, at dei brukte so mange og vonde ord um mannen din og sønerne hans." Bergtora sa: "Det er mange som ikkje sjølve fær velja det ord dei fær paa seg." Sidan fór dei burt, og Bergtora gav dei gjølegaavor og spurde etter kva tid Traain skulde koma heim att. Dei sa at han vilde vera heimanfraa fire næter elder fem. Dette fortalde Bergtora aat sønerne sine og Kaare, maagen sin, og dei tala lenge løynt.
 <br>&nbsp;&nbsp; Men same morgoen som Traain reid vestetter, vakna Njaal tidleg og høyrde øksi hans Skarphedin slo innpaa bordveggen. Stend so Njaal upp og gjeng ut. Han ser sønerne sine med vaapn alle saman, og like eins Kaare, maagen hans. Skarphedin var fremst; han var i blaa kufta, hadde eit kort skjold, og øksi si paa oksli. Næst honom gjekk Kaare. Han hadde silketrøya og gyllt hjelm og skjold, som det var maala påa ei løva. Næst honom gjekk Helge. Han hadde raud kjole og hjelm og raudt skjold med ein hjort til merke. Alle var dei i letaklæde. Njaal ropte paa Skarphedin: "Kvart skal du av, frende?" - "Paa saueleiting," sa han. "So var det og ein gong fyrr," seier Njaal, "men daa veidde de menner." Skarphedin log og mælte: "Høyrer de kva kallen seier, far vaar; han er ikkje so faatenkt." "Naar sa du dette fyrr?" seier Kaare. "Daa eg vog Sigmund hin kvite, frenden hans Gunnar," seier Skarphedin.  "Kvafor?" seier Kaare.  "Han hadde drepe Tord Lausingeson, fosterfar vaar,"  seier Skarphedin. Njaal gjekk inn. Men dei drog upp i Raudskridorne og bidde der. Fraa der kunde dei sjaa, so snart dei hine reid austan fraa Dal. Det var solskin um dagen og klaarver. No rid Traain og dei nedetter fraa Dal etter øyrarne. Lambe Sigurdson mælte: "Det blikar paa skjoldar i Raudskridom, som soli skin paa; det er fulla nokon som hev lagt seg i veg for os der." - "Daa skal me snu og fara nedmed fljotet," seier Traain, "so kan dei koma til møtes med os, um det er aat os dei eig erend." Dei gjorde so. Skarphedin mælte: "No hev dei set os  - difor snur dei leii.  Og no er det ikkje anna for os aa gjera en aa laupa ned og koma i fyrevegen for dei."  Kaare mælte:  "Det legg seg mange i veg for folk og eig ikkje yvermun den vegen som me; dei er aatte, og me fem." Dei tek no vegen nedmed elvi, og ser ei spong lenger nede, som dei etlar seg yver. Traain og dei med honom tok stad ovanfor spongi paa isen.  Traain mælte: "Kva kan desse mennerne vilja? dei er fem, men me er aatte." Lambe Sigurdson mælte: "Eg gjet paa at dei hadde vaaga paa det, um det so stod endaa fleire i veg for dei." Traain tek av seg kappa og hjelmen. Det hende Skarphedin, daa dei sprang nedmed fljotet, at skoreimi hans rauk sund, so han vart attheftande. "Kva er det som held deg att?" seier Grim. "Eg bind skoen min," seier Skarphedin. "Lat os fara fyre," seier Kaare, "eg tykkjest sjaa paa Skarphedin, at han er likso fort framme som me." Dei fór i sprang nedetter aat spongi. Skarphedin spratt upp, so fort han hadde bunde skoen sin, med øksi Rimmugygi i veret, og sprang til og beint paa elvi, men den rann so djup, at ho ikkje var komande yver paa lang lei. Paa austsida hadde det lagt seg eit stort issvell, haalt som glas, og midt paa det stod Traain og dei som med honom var. Skarphedin gjer eit sett og skyt seg tvert yver raaki fraa den eine isbarden til den andre; stadnar ikkje daa han er yver komen helder, men fer skridande burtetter isen. Svellet var slikjande haalt, og han fór so fort som fuglen flyg. Traain stod nettupp og skulde setja paa seg hjelmen; men fyrr han fær gjort det, kjem Skarphedin farande og høgg til Traain med øksi Rimmugygi; hogget raakte i hovudet og kløyvde det ned til jakslarne, so dei datt ned paa isen. Dette var so svint gjort, at ingen fekk hogg paa honom, fyrr han fer fljugande sin veg att i same rennet. Tjørve kasta eit skjold for førerne paa honom, men han hoppa yver og stod att, og rende aat enden paa svellet. Daa kom Kaare og dei andre til møtes med honom nedantil. "Detta var gjort paa karavis," seier Kaare. "De hev att dykkar lut," seier Skarphedin. Dei vender seg no mot dei andre. Grim og Helge fær sjaa kvar Rapp er, og vender seg mot honom. Rapp høgg til Grim straks med øksi. Helge ser det og høgg til Rapp yver handi, so ho gjekk av og øksi datt ned. Rapp mælte: "Der gjorde du eit fagnaverk; for denne handi hev gjeve mang ein mann mein og bane." - "No skal det verta ende paa det," seier Grim, og la spjotet igjenom honom. Rapp seig daa daud ned. Tjørve snur seg mot Kaare og skyt eit spjot imot honom. Kaare sprang i veret, so spjotet fór under føterne paa honom. So renn han imot Tjørve og høgg til honom med sverdet, og raakte honom i brjostet og gav honom holsaar der, som straks vart hans bane. Skarphedin grip baae i senn, Gunnar Lambeson og Grane Gunnarson, og mælte: "Her hev eg teke tvo kvelpar; - kva skal eg gjera med dei ?" "Du eig raad med aa drepa dei baae," seier Helge, "um du vil det skal verta feigdi deira." - "Ikkje nenner eg," seier Skarphedin, "aa hava det saman - hjelpa Hogne og drepa bror hans." - "Det kjem ein gong," seier Helge, "at du helst ser du hadde drepe dei; for dei vert deg aldri tru, korkje dei elder nokon av dei som her er." - "Ikkje øgjest eg for dei," seier Skarphedin. Sidan fekk dei grid, Grane Gunnarson og Gunnar Lambeson og Lambe Sigurdson og Lodin. Etter det snudde dei heim, og Njaal spurde dei um nytt. Dei fortalde honom alt grant og greitt. Njaal mælte: "Ei stor tidend er dette; og det er likjende til at dette dreg dauden etter seg aat ein av sønerne mine, um det ikkje vert meir av det." Gunnar Lambeson flutte liket hans Traain med seg til Grjotaa, og han vart høygd der.