Norrøne gude- og heltesagn - Heltesagnene - Revisjonshistorikk

Jesper: Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av August

2021-08-05T12:52:29Z

Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av August

Jesper på 5. aug. 2021 kl. 12:50

2021-08-05T12:50:56Z

August på 5. aug. 2021 kl. 05:46

2021-08-05T05:46:46Z

Vis endringer

Knut: /* Fred-Frode og hans kvern */

2021-08-04T17:18:55Z

Fred-Frode og hans kvern

Knut: /* Tyrving-sagnet */

2021-08-04T17:09:59Z

Tyrving-sagnet

Knut: /* Tyrving-sagnet */

2021-08-04T16:41:23Z

Tyrving-sagnet

Knut: /* Starkad den Gamle */

2021-08-04T16:40:19Z

Starkad den Gamle

Knut: /* Hjòrleiv og Halv */

2021-08-04T16:38:48Z

Hjòrleiv og Halv

Knut: /* Fridtjov */

2021-08-04T16:37:52Z

Fridtjov

Knut på 4. aug. 2021 kl. 16:37

2021-08-04T16:37:09Z

Vis endringer

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 5. aug. 2021 kl. 12:52
Linje 1:		Linje 1:
		+
		+	{\| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
		+	\|- style="background-color:#e9e9e9"
		+	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
		+	\|-
		+	! Denne teksten finnes på følgende språk ►!! !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=Norrøne gude- og heltesagn - Heltesagnene]] !! !! !!
		+	\|-
		+	\|}
		+
		+
	<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>		<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 5. aug. 2021 kl. 12:50
Linje 1:		Linje 1:
−
−	~~{\| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"~~
−	~~\|- style="background-color:#e9e9e9"~~
−	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
−	\|-
−	~~! Denne teksten finnes på følgende språk ►!! !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=Norrøne gude- og heltesagn - Heltesagnene]] !! !! !!~~
−	\|-
−	\|}
−
−
	<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>		<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>

@@ Linje 595: / Linje 595: @@
 .	Kong Frode i Danmark var sønn av Fridleiv som igjen var sønn av Odins sønn Skjold. I hans barndom blev landet styrt av tolv fornemme menn med brødrene Koll og Vestmar i spissen, men så slett at det sank i den yderste nød. Kolls onde hustru Gautvòr og hans og Vestmars sønner forstyrret freden i hjemmene og endog ved selve hoffet. Frode blev holdt som i umyndighetsstand; hans egen hustru blev lokket til utroskap av Vestmars sønn Greip, som allikevel hadde den frekkhet å beile til kongens søster Gunnvor. Brødrene Eirik og Roll (Roller, Rollerus hos Saxo) fra Rennesøy i Ryfylke spurte hvor ille det stod til i Danmark, og vilde nytte leiligheten til å vinne makt i landet. De seilte til Danmark med tre skib, og felte først Odd, føreren av Frodes flåte. Så landet Eirik med et av skibene ved Sjælland for å utspeide Frodes hoff, og gikk op i landet med sin bror Roll. Greip red imot ham og overveldet ham efter sedvane med skjellsord; men den vise Eirik blev ham ikke svar skyldig, og da Greip følte sig overvunnen i denne ordkamp, skyndte han sig hjem for å reise nidstang mot Eirik og således holde ham borte. Ved en bro skulde nidstangen stå, og den hadde et hestehode festet til toppen. Men Eirik hadde før han drog fra Norge, spist en tryllerett som hans stemor Kråka hadde laget av orme-eiter, og derved var han med ett blitt så vis at han endog forstod dyrenes sprog. Nu falt det ham lett å besverge dette hekseri. Han fikk hestehodet til å falle fra nidstangen ned på den mann som bar den, således at han fikk sin bane. Eirik gikk videre, like til Frodes gård, hvor han blev mottatt med alle slags grove løier, skrål, støi og fornærmelser; men han bare lot som han intet merket. Han hadde med sig en isklump, og den sa han var hans gave til kongen; alle trodde det var en edelsten. Han rakte så sin gave over ilden til Koll; men da kongens mann nettop skulde gripe om den, lot Eirik den behendig falle, og påstod nu at Koll hadde vært uforsiktig og mistet gaven ned i ilden. Til straff blev Koll hengt. I gåtefulle vendinger fortalte Eirik kongen alt hvad der var hendt ham på ferden, og sluttet med å åpenbare hvad der hemmelig var mellem dronningen og Greip. Dronningen tilstod alt og bad om nåde; men Greip vilde gjennembore Eirik; Roll kom ham dog i forkjøpet og drepte Greip som efter al rett og rimelighet lå på sine egne gjerninger. Greips brødre utfordret Eirik til kamp, og han felte dem alle sammen ved list; deres mor Gautvòr overvant han i ordkamp, og felte omsider Vestmar selv i brytekamp. Frode syntes nu at det gikk for vidt, for Eirik hadde på snedig vis tvunget ham til å feste ham sin søster Gunnvor, og der var intet annet for Eirik enn å flykte; først hadde han dog løsnet enkelte bord i Frodes skib. Da nu kongen satte efter ham, sank skibene; men Eirik var straks ved hånden og fikk ham trukket op av vannet. Frode var i førstningen så nedbrutt over sin ulykke og skam at han bad Eirik ta livet av ham; men Eirik opreiste hans mod igjen, lovte å tjene ham trofast med all sin visdom og fulgte ham tilbake til hans gård; der holdt nu Eirik bryllup med Gunnvor, og Roll med dronningen som kongen hadde forskutt. Eirik blev kongens jarl, fikk hoffet renset fra det unyttige sleng, og orden gjenoprettet i landet, og fra nu av begynte lykken å følge Frode i alt han foretok; han blev rik, mektig og ansett; han overvant slaverne, russerne, hunerne, briterne og irerne og la under sig størstedelen av Norge og Sverige. Han gav efter Eiriks råd mange ypperlige lover som han med strenghet våket over, og fremfor alt trygget han eiendomsretten, så ingen torde stjele; på Jællingeheden i Jylland og på Frodeåsen ved Tunsberg hang gullringer som ingen vågde å røre. Da han hadde fått nok av strid, påbød han en almindelig fred over hele sitt vidtstrakte rike. Denne fred kalles Frode-freden og varte i 30 år. Våre gamle forfedre, som fullt og fast trodde på disse sagn, satte Frode-freden i forbindelse med freden i det romerske rike under Augustus, og holdt det for en høiere styrelse at der således hersket fred både i Norden og i Syden på den tid Kristus blev født.
-[[Fil:Ynglingesagaen - Fjolne.jpg|thumb|Fjolne detter i mjødkjeret Erik Werenskiold (1898).]]Frode var en god venn av kong Fjolne i Uppsala, Frøis sønn. Engang var han til gjestebud hos ham og kjøpte der to store og sterke trælkvinner av jotunætt, ved navn Fenja og Menja, og førte dem med sig til Danmark. Siden besøkte Fjolne Frode og blev rikt bevertet hos ham; men en natt da Fjolne var overstadig drukken, falt han ned i et stort	mjødkar og døde således.	Sine	trælkvinner satte Frode til å male på en håndkvern han	hadde fått av en mann ved navn Hengekjeft. Kvernstenene var så tunge at ingen mann i Danmark maktet å dreie dem; men de hadde den egenskap, at de skaffet til veie alt det som det blev pålagt dem å male. Fenja og Menja orket å dreie Grotte, så het kvernen, og de måtte nu male for kongen både gull, fred og lykke. Han gav dem ikke lengre rist eller ro enn de kunde kvede en vise. Da de hadde malt en stund, kvad de til sist den såkalte Grottesang, som ennu er bevart: de ønsket at Frode måtte bli overfalt og drept, og således gikk det også. Den selvsamme natt kom sjøkongen Mysing, overfalt Frode og drepte ham, og gjorde således ende på Frode-freden. Mysing tok	Grotte og	begge søstrene med sig. Han satte dem straks til å male salt, og de malte så lenge til skibene sank i Pellandsfjorden; siden den tid er der en malstrøm hvor sjøen styrter ut og inn gjennem øiet på kvernstenen.
+[[Fil:Ynglingesagaen - Fjolne.jpg|thumb|Fjolne detter i mjødkaret. Erik Werenskiold (1898).]]Frode var en god venn av kong Fjolne i Uppsala, Frøis sønn. Engang var han til gjestebud hos ham og kjøpte der to store og sterke trælkvinner av jotunætt, ved navn Fenja og Menja, og førte dem med sig til Danmark. Siden besøkte Fjolne Frode og blev rikt bevertet hos ham; men en natt da Fjolne var overstadig drukken, falt han ned i et stort	mjødkar og døde således.	Sine	trælkvinner satte Frode til å male på en håndkvern han	hadde fått av en mann ved navn Hengekjeft. Kvernstenene var så tunge at ingen mann i Danmark maktet å dreie dem; men de hadde den egenskap, at de skaffet til veie alt det som det blev pålagt dem å male. Fenja og Menja orket å dreie Grotte, så het kvernen, og de måtte nu male for kongen både gull, fred og lykke. Han gav dem ikke lengre rist eller ro enn de kunde kvede en vise. Da de hadde malt en stund, kvad de til sist den såkalte Grottesang, som ennu er bevart: de ønsket at Frode måtte bli overfalt og drept, og således gikk det også. Den selvsamme natt kom sjøkongen Mysing, overfalt Frode og drepte ham, og gjorde således ende på Frode-freden. Mysing tok	Grotte og	begge søstrene med sig. Han satte dem straks til å male salt, og de malte så lenge til skibene sank i Pellandsfjorden; siden den tid er der en malstrøm hvor sjøen styrter ut og inn gjennem øiet på kvernstenen.
@@ Linje 609: / Linje 609: @@
 Malstrømmen i Petlandsfjorden (Pentland Firth) kaltes i det gamle sprog ''Svelgr'' (Orkneyinga saga), ennu bevart i formen "the Swelki". På Orknøiene lever likeledes minnet om de to kvinner som drog kvernen, Crotti-Fenni og Grotti-Menni som de her kalles. Sagnet om hvorfor havet er salt, har optatt motiver fra det utbredte eventyr om ønskekvernen (jfr. f. eks. Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr nr. 50).</blockquote>
 ==Helge og Rolv Krake==

@@ Linje 148: / Linje 148: @@
 :''Gestumblinde'': Hvad er det for tegner [menn]
 :som rir til tings,
-::skarer biir sendt så hist, så her,
+:skarer biir sendt så hist, så her,
 :hjemmet vel å vokte.
 :Heidrek konge,

@@ Linje 91: / Linje 91: @@
 :Farvel, datter,
 :dig er givet
-;tolv menns liv,
+:tolv menns liv,
 :hvis tro mig du kan:
 :evne og styrke,
@@ Linje 258: / Linje 258: @@
 Gåtekampen i sagaens midtparti minner meget om Eddadiktet ''Vafþrúðnismál'' (§ 52), som vel har dannet forbilledet; det avgjørende spørsmål er i begge dikt det samme. Sagaen består altså av en rekke innbyrdes uavhengige sagn som er kjedet sammen ved hjelp av Tyrving-motlvet; lignende motiver er brukt i Volsungesagnkretsen, sverdet Grum og Andvareskatten. Denne forbindelse er sikkert eldre enn sagaens avfattelsestid, da Tyrving forekommer i alle de eldre diktbruddstykker som sagaen har benyttet. Et holdepunkt for tidfesteisen av denne sammenkjedning har man i Hervors ord (i et vers), at hun heller vilde eie Tyrring enn herske over "hele Norge"; her biir vi henvist til en tid yngre enn Norges samling til ett rike. I denne sammenheng kan påny minnes om gåtediktet, som synes å forutsette ''Vafþrúðnismál''.</blockquote>
 ==Volsunge-sagnene. Helge Hjorvardsson==

@@ Linje 676: / Linje 676: @@
 <blockquote>Anm. Starkad nevnes i en rekke gamle kilder, både danske og norrøne: men ingensteds er hans liv berettet i sammenheng således som her i det foregående. Fortellingen om hans ophold hos Rosshårsgrane, Vikar og Uppsala-kongene fins i den uhistoriske Gautreks saga, en fornaldarsaga fra 14de årh.; i denne saga meddeles diktet Vikarsbalken, som er lagt Starkad i munnen (antagelig forfattet i 12te årh. på Bergens-kanten). Om Starkads avstamning gis, foruten i Gautreks saga, også meddelelser i innledningen til Hålfs saga. — Om Starkads deltagelse i slaget mellem Hugleik og Hake fortelles i Snorres Ynglinga saga. som her bygger på den nu tapte Skjoldunga saga fra ca. 1200). På det samme verk grunner sig også den skildring av hans bedrifter i Bråvallaslaget, som haves i det såkalte ''S&#491;gubrot'' (Fornaldar sögur I 363 ff.). Endelig hører vi om hans kamp med Sigurd Fåvnesbane i ''Nornagests þáttr'' (se § 78). Der fins også en del mindre notiser om Starkad og hentydninger til hans kampe spredt omkring i den norrøne litteratur forøvrig.
-Den viktigste kilde til Starkad-sagnene er dog Saxos Danmarkshistorie, hvor Starkads bedrifter har ftinnet en bred plass, særlig i partiene om Frode og Ingiald. Her hører han hjemme sammen med de oprinnelige hadbardekonger Frode og Ingjaid, de danske Skjoldungers motstandere (i den senere danske overlevering føiet inn i kongerekken): han er visst egentlig identisk med "den gamle spydkjempe" som i Ingjalds bryllup med en dansk kongedatter egger til fredsbrudd (fortalt i det angelsaksiske heltedikt Beowulf). Overensstemmende hermed har Sophus Bugge tolket navnet ''Starkaðr'' eller ''St&#491;rkuðr'' som ''Stark-h &#491;ðr'', d. e. den sterke had(bard); dog er ''h&#491;ðr'' ("kamp") i forhistorisk tid et almindelig ledd i mannsnavn, så denne forklaring er siett ikke sikker. I den danske heltediktning i 10de årh. inntar Starkad en fremtredende plass. Vi kjenner fra Saxos latinske gjengivelse IngjaIdskvadet (fra ca. 950; Starkad egger den blødaktige Ingjaid til dåd og farshevn) og Helgakvadet (litt yngre; om Starkad i gullsmedens hus). Dessuten har man i Danmark omkring år 1000 hatt prosafortellinger om Starkads kamp med Anganty og hans brødre. Men den videre utforming av Starkad-sagnene har gått for sig på norsk område, og bærerne av denne utvikling har vært:	1)	Bråvallakvadet, ifølge S. Bugge og Olrik diktet år 1066 av en mann fra Telemark; 2) Starkads dødskvad, fra slutningen av 11te årh., likeledes sannsynlig diktet av en telemarking. da kvadet viser telemarksk synskrets (Starkad kommer engang ille ut for Telemarks smeder); dessuten formoder Olrik 3) et norsk kvad om Starkads ungdomsbedrifter ("ungdomskvadet". Som nr. 1 i rekken av norske Starkad-dikt kommer den ovenfor omtalte Vikarsbalk som, i motsetning til de tre foregående, er bevart i sin oprinnelige sprogform.) Det er i Norge, i 11te og 12te årh., at Starkads vikingeliv og nidingsverker er blitt det centrale i diktningen. De norske sagnformninger har i stor utstrekning funnet veien til Saxos Danmarkshistorie, hvor således eldre danske dikt og fortellinger og yngre norske sagn har fått plass ved si len av hinannen. Om denne utviklingsgang kan henvises til Axel Olriks inngående utredning i "Danmarks heltedigtning" Il (Starkad den gamle og den yngre Skjoldungrække).
+Den viktigste kilde til Starkad-sagnene er dog Saxos Danmarkshistorie, hvor Starkads bedrifter har ftinnet en bred plass, særlig i partiene om Frode og Ingiald. Her hører han hjemme sammen med de oprinnelige hadbardekonger Frode og Ingjaid, de danske Skjoldungers motstandere (i den senere danske overlevering føiet inn i kongerekken): han er visst egentlig identisk med "den gamle spydkjempe" som i Ingjalds bryllup med en dansk kongedatter egger til fredsbrudd (fortalt i det angelsaksiske heltedikt Beowulf). Overensstemmende hermed har Sophus Bugge tolket navnet ''Starkaðr'' eller ''St&#491;rkuðr'' som ''Stark-h&#491;ðr'', d. e. den sterke had(bard); dog er ''h&#491;ðr'' ("kamp") i forhistorisk tid et almindelig ledd i mannsnavn, så denne forklaring er siett ikke sikker. I den danske heltediktning i 10de årh. inntar Starkad en fremtredende plass. Vi kjenner fra Saxos latinske gjengivelse IngjaIdskvadet (fra ca. 950; Starkad egger den blødaktige Ingjaid til dåd og farshevn) og Helgakvadet (litt yngre; om Starkad i gullsmedens hus). Dessuten har man i Danmark omkring år 1000 hatt prosafortellinger om Starkads kamp med Anganty og hans brødre. Men den videre utforming av Starkad-sagnene har gått for sig på norsk område, og bærerne av denne utvikling har vært:	1)	Bråvallakvadet, ifølge S. Bugge og Olrik diktet år 1066 av en mann fra Telemark; 2) Starkads dødskvad, fra slutningen av 11te årh., likeledes sannsynlig diktet av en telemarking. da kvadet viser telemarksk synskrets (Starkad kommer engang ille ut for Telemarks smeder); dessuten formoder Olrik 3) et norsk kvad om Starkads ungdomsbedrifter ("ungdomskvadet". Som nr. 1 i rekken av norske Starkad-dikt kommer den ovenfor omtalte Vikarsbalk som, i motsetning til de tre foregående, er bevart i sin oprinnelige sprogform.) Det er i Norge, i 11te og 12te årh., at Starkads vikingeliv og nidingsverker er blitt det centrale i diktningen. De norske sagnformninger har i stor utstrekning funnet veien til Saxos Danmarkshistorie, hvor således eldre danske dikt og fortellinger og yngre norske sagn har fått plass ved si len av hinannen. Om denne utviklingsgang kan henvises til Axel Olriks inngående utredning i "Danmarks heltedigtning" Il (Starkad den gamle og den yngre Skjoldungrække).
 Av eiendommelige enkeltheter hos Saxo fortjener særskilt å merkes: Saxo lar Starkad bli født langt i østerled, hvorved ifølge Olrik menes Jotunheimene; Starkad var jo efter de norske sagn av jotunætt — ''Aludrengr'', hans farfars tilnavn, kan henvise til et oprinnelig vanntroll, en fossegrim (jfr. nynorsk ''åla'' f. "dyprenne i elv")<ref> I sene islandske håndskrifter av Hervarar saga (fra 17de årh.) sies Starkad å ha bodd vid Åluforsa. Derved menes vistnok Ulefoss i Holla, Telemark (S. Bugge, Norsk Sagafortælling og Sagaskrivning i Irland, Kr.a 1901—08, s. 127; jfr. Norske Gaardnavne VII s. 172 f.</ref> —, og det er da naturlig at han har fått Tor til fiende. — Videre henfører Saxo Hakes kamp med Hugleik til Irland.
@@ Linje 682: / Linje 682: @@
 I det islandske ''Skáldalal'' nevnes Starkad som skald. Dette er lett forståelig eftersom flere Starkad-kvad er lagt i denne kjempes munn. På lignende måte teller islendingerne også Ragnar Lodbrok med blandt skalder på grunn av diktet Krákumål (§ 81). Efter Starkad har versemålet ''Starkadarlag'' fått navn.
-Av andre minner om Starkad fra senere tid kan nevnes Starkads tann. Det var en av de jeksler som Sigurd Fåvnesbane slo ut på Starkad, og den veide ifølge Nornagests þåttr 6 ører:	 "den henger nu i	klokkestrengen i Lund". Det er nok den samme tann av Starkad, 6 tommer lang som den tyske ridder Henrik Æmeltorp i 1253 skal ha bragt med sig fra Danmark til Tyskland og fremvist som en merkverdighet (Rydårboken). — Dessuten er flere stedsagn knyttet til Starkad. Efter Saxo ligger han begravet på Roljung (ved Ronnca sydligst i Halland, nordøst for Kullen), hvor han felte Anganty.
+Av andre minner om Starkad fra senere tid kan nevnes Starkads tann. Det var en av de jeksler som Sigurd Fåvnesbane slo ut på Starkad, og den veide ifølge Nornagests þåttr 6 ører: "den henger nu i	klokkestrengen i Lund". Det er nok den samme tann av Starkad, 6 tommer lang som den tyske ridder Henrik Æmeltorp i 1253 skal ha bragt med sig fra Danmark til Tyskland og fremvist som en merkverdighet (Rydårboken). — Dessuten er flere stedsagn knyttet til Starkad. Efter Saxo ligger han begravet på Roljung (ved Ronnca sydligst i Halland, nordøst for Kullen), hvor han felte Anganty.
 Om Vikars fødsel har Halfs saga en beretning som avviker fra Gautreks saga. Vikars far hadde to hustruer. Signy og Geirhild, som forliktes så ille at han ikke kunde beholde mer enn en av dem. Den som brygde det beste øl til ham når han kom hjem fra leding, vilde han beholde, men forskyde den annen. Signy kalte Freia til hjelp, Geirhild derimot Odin; han spyttet i hennes bryggekar, men fordret til gjengield det som var mellem henne og karet. Hun lovte ham det; ølet blev ypperlig, og kongen beholdt henne, men sa dog: jeg ser alt i tankene din sønn sveve i en galge, ofret til Odin. Kort efter fødte hun Vikar. — Sagnet om Hagbard, som er løst knyttet til Starkadsagnene, var både i gamle dager og er ennu almindelig utbredt i Norden. Helt fra Nord-Norge til ned i Danmark fins det mange steder som utgis for Signys bolig. Saxo, som forteller sagnet utførlig, setter begivenheten til Sjælland, hvor man ennu tror å finne Sigars og Signys hjem ved Sigersted. Den islandske Landnåmabok forteller at Sigar skal ha bodd på Steig på Engel øy i Hålogaland; efter en annen kilde (Flateyjarbok 1 25) skal han ha vært dattersønn til Grjotgard, konge på Møre, og brorsønn til Siggeir, Volsungernes fiende (§ 62). Ennu viser man på Engeløy Signys bur og brann m. m. Sagnet henføres også til Dragsmark i Bohuslen, til Sigersvoll på Lista, til Urnes i Sogn. Av sagnet om Hagbard er mangt og meget optatt i diktersproget; således kaldes galgen på et sted "Sigars hest", på et annet "Signys elskedes svale ganger". — Om forholdet mellem oldtidsdiktnigen om Hagbard og Signe og den derav fremgåede folkevise se Axel Olrik. Folkelige Afhandlinger 1919) s. 96 ff.</blockquote>
 ==Orvar-Odd==

@@ Linje 772: / Linje 772: @@
 <blockquote>Anm. Kilden er den sagnhistoriske (islandske) Hálfs saga, som visst er forfattet omkring 1300 eller litt tidligere, men bygger på eldre sagnstoff. Kjernen er en gammel beretning om Halv og hans kjemper; allerede i skaldediktet Ynglinga tal (9de årh.) hentydes i en poetisk omskrivning til Halvs innebrenning. Fortellingen om Halv og Halvsrekkerne er tydelig blitt påvirket av sagaen om Rolv Krake (§ 75). Forøvrig har Halvs saga episoder som tilhører eventyrdiktningen, og den er sterkt preget av gamle slektsrekker; således kan nevnes at Innstein også fins omtalt i det genealogiske Eddadikt ''Hyndluljóð'' som en sønn av Alv den Gamle og som far til den Ottar som diktet egentlig handler om. Jfr. A. Le Roy Andrews’ "innledning til hans utgave av Hálfs saga ok Hálfsrekka" (Altnordische Saga Bibliothek bd. 14 Halle 1909). Halvskjempene stod i gammel tid høit i ry, og flere islandske stormannsætter utledet sin oprinnelse fra Halv og hans menn.
-Om Halvsagnet er oprinnelig norsk, er ikke sikkert. Det fortjener opmerksomhet at Hálfr efter formen kan være samme navn som ''Haþuwulafs'' ("kamp ulv") på en svensk runesten fra 7de årh. (Stentoften Blekinge), og denne sten har også et mannsnavn ''Haeruwulafs'' ("sverd-ulv"), som inneholder det samme navneledd som ''Hj &#491;rr'', ''Hj &#491;rleifr'' og ledd for ledd svarer til ''Hj &#491;rolfr''.</blockquote>
+Om Halvsagnet er oprinnelig norsk, er ikke sikkert. Det fortjener opmerksomhet at Hálfr efter formen kan være samme navn som ''Haþuwulafs'' ("kamp ulv") på en svensk runesten fra 7de årh. (Stentoften Blekinge), og denne sten har også et mannsnavn ''Haeruwulafs'' ("sverd-ulv"), som inneholder det samme navneledd som ''Hj&#491;rr'', ''Hj&#491;rleifr'' og ledd for ledd svarer til ''Hj&#491;rolfr''.</blockquote>
 ==Fridtjov==

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 4. aug. 2021 kl. 16:37
Linje 790:		Linje 790:


−	<blockquote>Anm. ''Friðþófs saga'' er en av de yngre fornaldarsagaer (§ 57), bygget over et elskovsmotiv. Eiendommelig for den er dens næsten fullstendige mangel på overnaturlige trekk, dens kunstneriske komposisjon og den etiske grunntanke som er fortellingens røde tråd. Den er islandsk og sannsynlig forfattet omkring år 1300 (eller litt tidligere). Den tør visstnok betraktes som fritt opdiktet; i hvert fall lar der sig ikke påvise nogensomhelst historisk kjerne i den. Se Hj. Falk, Arkiv f. nord. filol. VI (1890) s. 60 ff. — Selve navnet Friðþjófr, d. e. fredtyv, er et bevis for at dets bærer ikke er en historisk person. Det er ut fra sagaens sammenheng fritt dannet efter andre navn på ''Þjófr'' (''Valþjófr'', ''Geirþjófr'' o.s.v.); men i disse eldre navn er ''Þjófr'' sannsynlig ikke ordet "tyv", men en tillempning efter det angelsaksiske ''péow'' og det gammeltyske ''dio'' "træl", hvormed flere personnavn er sammensatt. Se S. Bugge, Arkiv VI s. 224 ff. — Systrand (i gamle norske kilder ''Systr ǫnd'', mens sagaen, visstnok mindre riktig, har Syrstrand) brukes ennu som navn på Leikanger sogn. — Framnes må søkes på Vangsnes.	+	<blockquote>Anm. ''Friðþófs saga'' er en av de yngre fornaldarsagaer (§ 57), bygget over et elskovsmotiv. Eiendommelig for den er dens næsten fullstendige mangel på overnaturlige trekk, dens kunstneriske komposisjon og den etiske grunntanke som er fortellingens røde tråd. Den er islandsk og sannsynlig forfattet omkring år 1300 (eller litt tidligere). Den tør visstnok betraktes som fritt opdiktet; i hvert fall lar der sig ikke påvise nogensomhelst historisk kjerne i den. Se Hj. Falk, Arkiv f. nord. filol. VI (1890) s. 60 ff. — Selve navnet Friðþjófr, d. e. fredtyv, er et bevis for at dets bærer ikke er en historisk person. Det er ut fra sagaens sammenheng fritt dannet efter andre navn på ''Þjófr'' (''Valþjófr'', ''Geirþjófr'' o.s.v.); men i disse eldre navn er ''Þjófr'' sannsynlig ikke ordet "tyv", men en tillempning efter det angelsaksiske ''péow'' og det gammeltyske ''dio'' "træl", hvormed flere personnavn er sammensatt. Se S. Bugge, Arkiv VI s. 224 ff. — Systrand (i gamle norske kilder ''Systrǫnd'', mens sagaen, visstnok mindre riktig, har Syrstrand) brukes ennu som navn på Leikanger sogn. — Framnes må søkes på Vangsnes.

	Om Fridtjovs far Torstein Vikingsson har vi en egen saga, som er full af eventyrlige trekk. Den forteller om Torsteins herkomst (hans stamfar var kong Håloge av Hålogaland), om hans strid og senere vennskap med kong Bele, og om hvordan de erobret Orknøiene og her innsatte en viking Anganty til jarl.</blockquote>		Om Fridtjovs far Torstein Vikingsson har vi en egen saga, som er full af eventyrlige trekk. Den forteller om Torsteins herkomst (hans stamfar var kong Håloge av Hålogaland), om hans strid og senere vennskap med kong Bele, og om hvordan de erobret Orknøiene og her innsatte en viking Anganty til jarl.</blockquote>