Forskjell mellom versjoner av «De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 36: Linje 36:
  
 
Opprinnelsen til Dublins voksende rikdom har vært knyttet til det blomstrende slavemarkedet (Smyth 1977). Slaver ble trolig fraktet fra Irland til islamske sentre. De behøvde dog ikke fraktes så langt — alle nordiske land hadde lover som viser til slavehold, og undersøkelser av islendingers DNA peker mot at en ikke uvesentlig del av befolkingen kom som keltiske slaver (Richards 2001, 126-27) — noe også sagaene gir glimt av: Melkorka fra ''Laksdøla Saga'' er kanskje den som er best kjent (Sagaen om Laksdølene 1953). Det kan være slavehandelen som får Saxo til å utbryte at Dublin er “filled with the wealth of barbarians” — sitert etter: (Wallace 1987, 237). Gerald siterer synoden i Armagh i 1170 som så erobringen av Irland som Guds straff fordi det tidligere hadde vært deres skikk å kjøpe engelskmenn for å gjøre slaver av dem (Giraldus 1978, kap.18).<ref>Mere om slavehandelen nedenfor.</ref> Orknøyene og Man ble antakelig knutepunkter for å kontrollere handelsruten nordover til og fra Dublin, og dette ga øybefolkningen en rikdom som gikk tapt i etterkant av Dublins fall. Wallace går tom, så langt som til å hevde at: “The major Atlantic route along the west of Europe from the west of France was up the Irish Sea” (Wallace 1987, 239). Sammenbruddet kom fort og voldsomt: I 1169 gikk englenderne i land i Wexford, og ikke lenge etter falt Waterford. I 1171 falt Dublin. De nordmennene som overlevde og ikke flyktet, ble forvist til å leve i en ghetto utenfor murene, kalt Ostmanntown<ref>Ostmenn — austmenn — var betegnelsen den norrøne befolkningen brukte om seg selv. Den viste at de fortsatt regnet seg som utvandrere fra Norge — landet som ligger i øst. På samme vis regnes navnet Vestmannaeyar på Island å være et språklig bevis for at en del av befolkningen kom fra de britiske øyer — de som bodde der måtte ha vært vestmenn.</ref> (Sommerfelt 1957). I løpet av de nærmeste årene ble også Cork og Limerick pasifisert. «Den navngjetne vegen» var borte for godt. I ''Konungs Skuggsjá (Kongespeilet)'', hvor et kapittel i kjøpmannsdelen er viet Irland (sammen Grønland og Island, de to andre viktigste norske koloniene), er det bare fantastiske historier, og ingen fakta om tidligere tider, næringsveier og handel blir fortalt (Kongsspegelen 1976, 53). Bare det faktum at Irland er behandlet sammen med øyene i Nord-Atlanteren — som den eneste delen av Europa — kan gi oss et hint om at Dublin en gang var norske sjøfolks annet hjem.
 
Opprinnelsen til Dublins voksende rikdom har vært knyttet til det blomstrende slavemarkedet (Smyth 1977). Slaver ble trolig fraktet fra Irland til islamske sentre. De behøvde dog ikke fraktes så langt — alle nordiske land hadde lover som viser til slavehold, og undersøkelser av islendingers DNA peker mot at en ikke uvesentlig del av befolkingen kom som keltiske slaver (Richards 2001, 126-27) — noe også sagaene gir glimt av: Melkorka fra ''Laksdøla Saga'' er kanskje den som er best kjent (Sagaen om Laksdølene 1953). Det kan være slavehandelen som får Saxo til å utbryte at Dublin er “filled with the wealth of barbarians” — sitert etter: (Wallace 1987, 237). Gerald siterer synoden i Armagh i 1170 som så erobringen av Irland som Guds straff fordi det tidligere hadde vært deres skikk å kjøpe engelskmenn for å gjøre slaver av dem (Giraldus 1978, kap.18).<ref>Mere om slavehandelen nedenfor.</ref> Orknøyene og Man ble antakelig knutepunkter for å kontrollere handelsruten nordover til og fra Dublin, og dette ga øybefolkningen en rikdom som gikk tapt i etterkant av Dublins fall. Wallace går tom, så langt som til å hevde at: “The major Atlantic route along the west of Europe from the west of France was up the Irish Sea” (Wallace 1987, 239). Sammenbruddet kom fort og voldsomt: I 1169 gikk englenderne i land i Wexford, og ikke lenge etter falt Waterford. I 1171 falt Dublin. De nordmennene som overlevde og ikke flyktet, ble forvist til å leve i en ghetto utenfor murene, kalt Ostmanntown<ref>Ostmenn — austmenn — var betegnelsen den norrøne befolkningen brukte om seg selv. Den viste at de fortsatt regnet seg som utvandrere fra Norge — landet som ligger i øst. På samme vis regnes navnet Vestmannaeyar på Island å være et språklig bevis for at en del av befolkningen kom fra de britiske øyer — de som bodde der måtte ha vært vestmenn.</ref> (Sommerfelt 1957). I løpet av de nærmeste årene ble også Cork og Limerick pasifisert. «Den navngjetne vegen» var borte for godt. I ''Konungs Skuggsjá (Kongespeilet)'', hvor et kapittel i kjøpmannsdelen er viet Irland (sammen Grønland og Island, de to andre viktigste norske koloniene), er det bare fantastiske historier, og ingen fakta om tidligere tider, næringsveier og handel blir fortalt (Kongsspegelen 1976, 53). Bare det faktum at Irland er behandlet sammen med øyene i Nord-Atlanteren — som den eneste delen av Europa — kan gi oss et hint om at Dublin en gang var norske sjøfolks annet hjem.
 +
 +
 +
'''HVEM SKREV OM «BORTFØRINGA»?'''
 +
 +
Om vi samler alle forgreningene av middelalderens episoder og lengre fortellinger om Tristan, både i vers og prosa, blir det som et stort tre med grener langs hele stammen fra bakkeplan til kronen. Selve Tristanlegenden antas av flere å ha sitt opphav i keltiske tradisjoner, blant annet er det påpekt likhetstrekk mellom walisiske tekster og navnene på noen av hovedpersonene i historien (Grimbert 1995, xiii-xlviii).<ref>Mot dette taler at i irske sagaer er et av kongenes viktigste trekk at de har god dømmekraft. Flere beretninger viser kongenes fall pga. manglende dømmekraft. Kong Mark i Tristan har vel knapt sin like i mangel på vurderingsevne, likevel blir han sittende til lenge etter at historien er ferdig. Grimbert gir i sin introduksjon en god oversikt over Tristan-tradisjonen.</ref> Noen slutning i så måte vil ikke bli trukket her. En av de store tidlige grenene, kalt ''Version Commune'' eller den ikke-høviske versjonen, med Beroul (Beroul 1978) og Eilhart von Oberg (Eilhart von 1969), har ikke bortføringen som en del av historien (Gibbs and Johnson 2000, 119).<ref>Berouls versjon fins kun som fragment — begynnelse og slutt er tapt. Dette inkluderer også Tristans reise til Marks hoff. Ergo er det bare Eilhart som gjengir den angjeldende episode.</ref> Dermed kan vi enkelt konkludere med at denne scenen er et innskudd og ikke en del av en eldre Tristanlegende. Følgelig kan vi konsentrere oss om den høviske romansen, som opprinnelig ble skrevet av Thomas av Britain. Bortsett fra navnet er ingenting kjent om ham. Selve historien, en kjærlighetshistorie som får de elskende til å kaste alle hemninger og trosse alle konvensjoner, kan peke i retning av trubadurenes virksomhet i Aquitania.<ref>Om vi erstatter den sekulære kjærligheten mellom Tristan og Isolde med kjærlighet til gud, ser vi at vi her står overfor et «ekko» av katharenes forestillinger, noe som altså peker mot Aquitania.</ref> Siden Henrik II i 1154 giftet seg med Eleanor av Aquitania, er en slik forbindelse godt mulig. På den annen side trekker Thomas veksler på engelsk lærd litteratur og kunnskap fra denne tiden. Et eksempel på dette er at «Gurmun av Africa» oppgis å være konge av Irland. Dette er en kjent karakter fra samtidas engelske historieskriving. Han blir konge av Irland i Geoffrey av Monmouths historie (Monmouth 1966, kap.8). Også Gerald gjør ham til en del av historien i ''Topography of Ireland'' (Giraldus 1982, kap.112-13). Gustav Storm viser at denne Gurmun er de anglo-normanniske historikernes forvanskning av Danelagens Guthrum (Storm 1878, 193).<ref>Denne figuren lager problemer for britisk historieskriving i århundrer framover.</ref> Dette viser at Thomas legger inn samtidskunnskap 6 i sin fortelling og at han er kjent med britisk lærd (pseudo)historie.<ref>Det viser også hvor nær Gottfried her må være Thomas i sin gjendikting — det er lite sannsynlig at Gottfried selv ville lagt inn «Gurmun» som en del av historien — samtidig som det er bemerkelsesverdig at han har beholdt ham som en uendret karakter. Gurmun av Africa var ellers ingen skikkelse i tysk litteratur.</ref> Thomas kan således ha hentet inspirasjon fra flere hold, men han hører utvilsomt til den engelske kulturkretsen. Virkningshistorien til Tristan og Isolde viser også dette. For det første er det “Among the Patent Rolls for the year 1207(…) a receipt for the regalia, which mentions " duos enses, scilicet ensem Tristrami et alium ensem de eodem regali."(Loomis 1922b, 59, 1922a, 27) Det er altså to sverd blant Johan uten Lands eiendeler, hvorav ett er kalt “Tristans sverd”. En slik nær tilknytning til det engelske kongehus på et så tidlig tidspunkt er bemerkelsesverdig. Sverdet kan relateres til flere versjoner, men tidspunktet setter noen begrensninger. Det mest sannsynlige er derfor at det engelske kongehus har valgt å søke legitimitet med å knytte til seg et objekt som er forbundet med Tristanlegenden, slik den har blitt nedskrevet av Thomas, en stund før 1207. Det andre bemerkelsesverdige objektet er flisene i Chertsey-klosteret. Det er funnet en rekke fliser, hvorav ca. 30 representerer scener fra historien om Tristan og Isolde. De lar seg datere til ca. 1270, og kan klart relateres til den høviske versjonen (se nedenfor), samtidig som de altså er datert til en tid da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet (Shurlock 1895, Loomis 1916). Igjen peker alle spor i retning av Thomas på engelsk grunn (bokstavelig talt).
 +
 +
Størstedelen av teksten til Thomas er tapt — det fins kun seks korte fragmenter igjen, ca 3300 vers (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, bd.2).<ref>Det antas at dette utgjorde ca.1/6 av Thomas’ versjon.</ref> Bortføringa er en av de delene som er vekk. Det fins imidlertid oversettelser. Vi kan derfor med rimelig nøyaktighet rekonstruere det tapte. Oversettelser fra middelalderen er dog ofte så frie i forhold til originalene at de med god grunn kan anses å være nye verker. Slik også her, og en nøyere sammenlikning mellom tekstene er nødvendig.
 +
 +
Det fins tre innbyrdes uavhengige versjoner basert på Thomas: En engelsk, en norrøn og en tysk. Den engelske er kjent som ''Sir Tristrem'', en versifisert romanse på 3344 linjer skrevet rundt 1290. Fortellingen følger den høviske tradisjon, men er sterkt forkortet. Bortføringen er dog med (Scott 1833, Thomas and Kölbing 1882). Den norrøne versjonen er også noe forkortet, skrevet av Bror Robert på oppdrag av kong Haakon IV Håkonsson i 1226 — ''Tristrams saga ok Ísöndar.'' Denne (prosa)versjonen er den eneste som inneholder hele historien. Sagastilen tro ble dog alt som ikke bærer handlingen fjernet (Rindal 2003). I vår sammenheng er det viktig å merke seg at bortføringen også er en del av denne versjonen. Den tidligste gjendiktinga var tysk, ''Tristan und Isolt'' av Gottfried von Strassburg, noe før 1210. Det regnes av mange som det betydeligste verket i tysk middelalderlitteratur. Dette diktet er på nesten 20.000 verselinjer. Episoden er også med her, og det er kapitlet i denne teksten som danner grunnlaget for min analyse. Gottfried skrev selv i sin prolog at Thomas var hans kilde (v.150 og 328). Han forklarte også at han distanserte seg fra de mindre høviske versjonene (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011). Sammenlikning av overlappende tekststeder viser at Gottfried trofast har gjengitt hendelsene, men samtidig lagt til kommentarer. Eugen Kölbing, som var den første til å gjøre grundige sammenlikninger mellom de forskjellige versjonene, skrev:
 +
 +
<blockquote><blockquote><blockquote>"Vi kan konkludere med at Gottfried holdt sin versjon svært nær den opprinnelige, lange sekvenser ble oversatt nesten ord for ord. Modifikasjoner eller slettinger var bare tillatt når hans poetiske sans forbød ham å inkludere et tema eller en setning " (Kölbing 1878, CXLVIII).<ref>“Wir können (…) zusammenfassen, dass Gottfried sich in allem, was den sachlichen inhalt seine vorlage angeht, peinlich genau an dieselbe gehalten, ja lange stellen fast wort für wort übertragen hat. Modificationen oder Weglassungen hat er sich nur dann erlaubt, wenn sein für das wirklich Poetische fein angelegter Geschmack sich gegen ein Thema oder einen Ausdruck ablehnend verhielt, aber selbst dann weist er uns - wenigstens an einer Stelle - selbst darauf hin” (Kölbing, CXLVIII). Når ikke oversetter oppgis, er det mine egne oversettelser.</ref></blockquote></blockquote></blockquote>
 +
 +
I 1993 ble det funnet et nytt fragment av Thomas versjon. En nærlesing av dette fragmentet har medført at vi nå vet mere om sammenhengen mellom Thomas og Gottfried. Walter Haug kom fram til at “When Gotfrid expanded the 160 verses of the new fragment to more than 700 lines, he did not simply elaborate on the substance of what was there in his source, but made changes and additions that fundamentally altered the concept of Thomas's poem.” (Haug 1997, 55). Nå må det bemerkes at tysk forskning har hatt vansker med å forholde seg til at Gottfrieds verk er en oversettelse. I tidlige tider ble dette underkjent, og også etter Kölbings analyse har «… German mediaevalists tended to disregard the question of whether the concept they claimed for Gotfrid actually should be ascribed to Thomas.” (Haug 1997, 46). Sett på bakgrunn av hans egne ord, er det grunn til å være noe skeptisk til Haug, som også er tysk, og hans konklusjon, da den vanskelig kan bæres av forskjellene som er påvist. Uansett går hans anmerkninger på tilføyelser som har betydning for konsept og psykologiske motiver, noe som ikke har relevans i vår scene. Episoden er altså med i tre, innbyrdes uavhengige versjoner, som alle er basert på Thomas sin original. Nå er også tiden kommet til å drøfte de to avbildete flisene fra Chertsey kloster: De viser begge scener fra bortføringa av Tristan - fra når han spiller sjakk og når han blir sluppet fri. Disse er laget i England på et tidspunkt da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet. Kilden kan derfor kun være den tyske, den norrøne eller Thomas egen versjon. Slike fliser ville aldri blitt laget basert på en fremmedspråklig versjon, og det fins ingen spor av at noen av disse versjonene igjen har blitt oversatt til et av de språkene som var i bruk i England på den tida. ''Jeg kan derfor konkludere med at bortføringa også var med hos Thomas''. Med Kölbing som autoritet<ref>samt egen analyse av «Gurmun» som en indikasjon på at Gottfried for det meste faktisk fulgte Thomas, se ovafor.</ref> antas det at Gottfried også her har tatt med detaljene i sin oversettelse. Dermed blir nedskrivingstidspunktet skjøvet fram 40-50 år, samt at skrivepulten flytter seg fra Strasbourg til et sted i nærheten av det engelske hoff. Henvisningene til sporene av verkets virkningshistorie i England og det engelske hoff i hundreåret etter at det ble skrevet viser også at det har nær tilknytning til overklassen i England.
  
  

Revisjonen fra 17. jan. 2022 kl. 07:24

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


De norske kjøpmennene i «Tristan og Isolde»

— fakta eller fiksjon?


av Morten Lilleøren

© 2013


Siden er under udarbejdelse.jpg


Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på en tekst fra 1100-tallet som omtaler norske kjøpmenn. Teksten er Thomas av Britains/Gottfried av Strassburgs Tristan og Isolde, nærmere bestemt episoden med bortføringa av Tristan. Det er altså ikke hele verket — kun hendelsen med de norske handelsmennene som er undersøkt.[1] Jeg har forsøkt å vise at dette er en interpolasjon som ikke er en del av den opprinnelige tradisjonen om Tristan — og at det som står om disse kjøpmennene må anses å være en samtidskilde om handel mellom Norge, Irland og Nord-Frankrike før engelskmennenes erobring av Irland i 1169-71. Handlingen rundt bortføringa utspiller seg langs kysten av Frankrike, i Cornwall (Norge) og Irland. Derfor gis først et riss av norsk virksomhet i disse områdene i middelalderen. Dernest ser jeg nærmere på forholdet mellom skriftene til Thomas og Gottfried.[2] Jeg viser at Thomas hadde episoden med i sin versjon, og at han var den første som hadde det. Siden Tristan og Isolde er fiksjon, må det tas noen forbehold om den historiske kildeverdien av fortellingen. Jeg mener dog å ha godtgjort at kilden bør aksepteres, episoden er med nettopp fordi den er realistisk. Detaljene rundt de norske kjøpmennene — deres handelsruter, handel med silke og rovfugl, bortføringsforsøk og til slutt, at de kunne spille sjakk og var i besittelse av sjakkbrikker av hvalrosstann — alt peker mot at disse kjøpmennene er skildret etter rollemodeller i samtida. Det er grunn til å anta at det er likheten med disse som er den viktigste årsaken til at episoden er med i fortellingen. Brukt slik har denne kilden to konsekvenser: Episoden kan brukes til å (fram)datere selve verket, gi oss et nytt terminus ante quem for når det ble skrevet. Viktigere er at den viser at det var kjent i samtida at norske kjøpmenn seilte rundt med sjakkbrikker av (hvalross) elfenbein i lasten — og den kan gi innsikt i hva som førte til at sjakkbrikkene på øya Lewis i Hebridene kunne ende opp nettopp der.


SJØRIKET

Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617).[3] Om vi ser på et kart[4] som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132)[5]. Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav.[6] Om vi regner disse områdene inn under Norgesveldet, kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen thalassokrati, en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet (Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).

Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. Orkneyinga Saga er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er Soga om Gunnlaug Ormstunge, kap.8, Laksdøla, kap 21, og Njålssaga, kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt Landnåmabok (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.

Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags - og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). Krønikene fra Man (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — The Kingdom of the Isles — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene.[7] Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge.[8] Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85). Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Neste samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.


SJØVEIEN

Dublin vokste seg stor og rik på handel. I Egils saga kan vi lese «Handelsskip skal eg gje deg og handelsvarer med. Du kan så fara sør til Dublin; det er no den likaste ferda» (Egilssoga 1978, kap. 32). Byen var også både utskipings- og transitthavn for varer som skulle videre. Lucian (Chester) og William av Malmesbury (Bristol) nevner at båter fra Norge også seiler dit (Hudson 2005, 165,186). Ferden kunne også gå lenger, til Rouen (Valante 2008, 158) og enda lengre syd i Frankrike, ja helt til Spania (Bugge 1900, III 1). Det er funnet store mengder keramikk fra Nord-Frankrike i utgravingene i Dublin. Det er også funnet kleberstein fra Shetland, hvalrosstenner, rav og harpiks og pelsskinn — alt sammen produkter fra nord. Videre er det funnet et stort antall rester av silke og sølv som antakelig stammer fra Midtøsten. Det er umulig å vite om disse siste varene kom via Middelhavet eller Østersjøen. Mye av dette er luksusprodukter som er typiske for fjernhandel. Mange av disse produktene ble bearbeidet i Dublins verksteder og videresolgt. Irske ringnåler fins over hele Norden. De måtte være dyktige snekkere, skipsbyggere[9] og smeder: Dublins flåte av krigsskip og våpenføre menn ble ofte brukt som leiesoldater (Wallace 1987, 200-45, Hudson 2006, 21-46, Hudson 2005, 43-45). Mye av handelen må óg ha vært varer som gikk med til hverdags — klær, mat og drikke og husgeråd. Et par eksempler: Ett av Svein Åsleifarssons vårtokt i Irskesjøen endte med at han kapret en skipslast med klær. Denne turen ble kalt «Skrudvikingi», da de hang deler av de fine tøyene i seilet (Orknøyingasoga 1929, kap. 106).[10] Gerald av Wales forteller om et skip med hvete og vin som lå i Wexford da byen ble angrepet (Giraldus 1978, kap. 3). Han nevner også Poitou som den havn der store mengder vin ble lastet på skip som seilte på Irland.

Opprinnelsen til Dublins voksende rikdom har vært knyttet til det blomstrende slavemarkedet (Smyth 1977). Slaver ble trolig fraktet fra Irland til islamske sentre. De behøvde dog ikke fraktes så langt — alle nordiske land hadde lover som viser til slavehold, og undersøkelser av islendingers DNA peker mot at en ikke uvesentlig del av befolkingen kom som keltiske slaver (Richards 2001, 126-27) — noe også sagaene gir glimt av: Melkorka fra Laksdøla Saga er kanskje den som er best kjent (Sagaen om Laksdølene 1953). Det kan være slavehandelen som får Saxo til å utbryte at Dublin er “filled with the wealth of barbarians” — sitert etter: (Wallace 1987, 237). Gerald siterer synoden i Armagh i 1170 som så erobringen av Irland som Guds straff fordi det tidligere hadde vært deres skikk å kjøpe engelskmenn for å gjøre slaver av dem (Giraldus 1978, kap.18).[11] Orknøyene og Man ble antakelig knutepunkter for å kontrollere handelsruten nordover til og fra Dublin, og dette ga øybefolkningen en rikdom som gikk tapt i etterkant av Dublins fall. Wallace går tom, så langt som til å hevde at: “The major Atlantic route along the west of Europe from the west of France was up the Irish Sea” (Wallace 1987, 239). Sammenbruddet kom fort og voldsomt: I 1169 gikk englenderne i land i Wexford, og ikke lenge etter falt Waterford. I 1171 falt Dublin. De nordmennene som overlevde og ikke flyktet, ble forvist til å leve i en ghetto utenfor murene, kalt Ostmanntown[12] (Sommerfelt 1957). I løpet av de nærmeste årene ble også Cork og Limerick pasifisert. «Den navngjetne vegen» var borte for godt. I Konungs Skuggsjá (Kongespeilet), hvor et kapittel i kjøpmannsdelen er viet Irland (sammen Grønland og Island, de to andre viktigste norske koloniene), er det bare fantastiske historier, og ingen fakta om tidligere tider, næringsveier og handel blir fortalt (Kongsspegelen 1976, 53). Bare det faktum at Irland er behandlet sammen med øyene i Nord-Atlanteren — som den eneste delen av Europa — kan gi oss et hint om at Dublin en gang var norske sjøfolks annet hjem.


HVEM SKREV OM «BORTFØRINGA»?

Om vi samler alle forgreningene av middelalderens episoder og lengre fortellinger om Tristan, både i vers og prosa, blir det som et stort tre med grener langs hele stammen fra bakkeplan til kronen. Selve Tristanlegenden antas av flere å ha sitt opphav i keltiske tradisjoner, blant annet er det påpekt likhetstrekk mellom walisiske tekster og navnene på noen av hovedpersonene i historien (Grimbert 1995, xiii-xlviii).[13] Noen slutning i så måte vil ikke bli trukket her. En av de store tidlige grenene, kalt Version Commune eller den ikke-høviske versjonen, med Beroul (Beroul 1978) og Eilhart von Oberg (Eilhart von 1969), har ikke bortføringen som en del av historien (Gibbs and Johnson 2000, 119).[14] Dermed kan vi enkelt konkludere med at denne scenen er et innskudd og ikke en del av en eldre Tristanlegende. Følgelig kan vi konsentrere oss om den høviske romansen, som opprinnelig ble skrevet av Thomas av Britain. Bortsett fra navnet er ingenting kjent om ham. Selve historien, en kjærlighetshistorie som får de elskende til å kaste alle hemninger og trosse alle konvensjoner, kan peke i retning av trubadurenes virksomhet i Aquitania.[15] Siden Henrik II i 1154 giftet seg med Eleanor av Aquitania, er en slik forbindelse godt mulig. På den annen side trekker Thomas veksler på engelsk lærd litteratur og kunnskap fra denne tiden. Et eksempel på dette er at «Gurmun av Africa» oppgis å være konge av Irland. Dette er en kjent karakter fra samtidas engelske historieskriving. Han blir konge av Irland i Geoffrey av Monmouths historie (Monmouth 1966, kap.8). Også Gerald gjør ham til en del av historien i Topography of Ireland (Giraldus 1982, kap.112-13). Gustav Storm viser at denne Gurmun er de anglo-normanniske historikernes forvanskning av Danelagens Guthrum (Storm 1878, 193).[16] Dette viser at Thomas legger inn samtidskunnskap 6 i sin fortelling og at han er kjent med britisk lærd (pseudo)historie.[17] Thomas kan således ha hentet inspirasjon fra flere hold, men han hører utvilsomt til den engelske kulturkretsen. Virkningshistorien til Tristan og Isolde viser også dette. For det første er det “Among the Patent Rolls for the year 1207(…) a receipt for the regalia, which mentions " duos enses, scilicet ensem Tristrami et alium ensem de eodem regali."(Loomis 1922b, 59, 1922a, 27) Det er altså to sverd blant Johan uten Lands eiendeler, hvorav ett er kalt “Tristans sverd”. En slik nær tilknytning til det engelske kongehus på et så tidlig tidspunkt er bemerkelsesverdig. Sverdet kan relateres til flere versjoner, men tidspunktet setter noen begrensninger. Det mest sannsynlige er derfor at det engelske kongehus har valgt å søke legitimitet med å knytte til seg et objekt som er forbundet med Tristanlegenden, slik den har blitt nedskrevet av Thomas, en stund før 1207. Det andre bemerkelsesverdige objektet er flisene i Chertsey-klosteret. Det er funnet en rekke fliser, hvorav ca. 30 representerer scener fra historien om Tristan og Isolde. De lar seg datere til ca. 1270, og kan klart relateres til den høviske versjonen (se nedenfor), samtidig som de altså er datert til en tid da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet (Shurlock 1895, Loomis 1916). Igjen peker alle spor i retning av Thomas på engelsk grunn (bokstavelig talt).

Størstedelen av teksten til Thomas er tapt — det fins kun seks korte fragmenter igjen, ca 3300 vers (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, bd.2).[18] Bortføringa er en av de delene som er vekk. Det fins imidlertid oversettelser. Vi kan derfor med rimelig nøyaktighet rekonstruere det tapte. Oversettelser fra middelalderen er dog ofte så frie i forhold til originalene at de med god grunn kan anses å være nye verker. Slik også her, og en nøyere sammenlikning mellom tekstene er nødvendig.

Det fins tre innbyrdes uavhengige versjoner basert på Thomas: En engelsk, en norrøn og en tysk. Den engelske er kjent som Sir Tristrem, en versifisert romanse på 3344 linjer skrevet rundt 1290. Fortellingen følger den høviske tradisjon, men er sterkt forkortet. Bortføringen er dog med (Scott 1833, Thomas and Kölbing 1882). Den norrøne versjonen er også noe forkortet, skrevet av Bror Robert på oppdrag av kong Haakon IV Håkonsson i 1226 — Tristrams saga ok Ísöndar. Denne (prosa)versjonen er den eneste som inneholder hele historien. Sagastilen tro ble dog alt som ikke bærer handlingen fjernet (Rindal 2003). I vår sammenheng er det viktig å merke seg at bortføringen også er en del av denne versjonen. Den tidligste gjendiktinga var tysk, Tristan und Isolt av Gottfried von Strassburg, noe før 1210. Det regnes av mange som det betydeligste verket i tysk middelalderlitteratur. Dette diktet er på nesten 20.000 verselinjer. Episoden er også med her, og det er kapitlet i denne teksten som danner grunnlaget for min analyse. Gottfried skrev selv i sin prolog at Thomas var hans kilde (v.150 og 328). Han forklarte også at han distanserte seg fra de mindre høviske versjonene (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011). Sammenlikning av overlappende tekststeder viser at Gottfried trofast har gjengitt hendelsene, men samtidig lagt til kommentarer. Eugen Kölbing, som var den første til å gjøre grundige sammenlikninger mellom de forskjellige versjonene, skrev:

"Vi kan konkludere med at Gottfried holdt sin versjon svært nær den opprinnelige, lange sekvenser ble oversatt nesten ord for ord. Modifikasjoner eller slettinger var bare tillatt når hans poetiske sans forbød ham å inkludere et tema eller en setning " (Kölbing 1878, CXLVIII).[19]

I 1993 ble det funnet et nytt fragment av Thomas versjon. En nærlesing av dette fragmentet har medført at vi nå vet mere om sammenhengen mellom Thomas og Gottfried. Walter Haug kom fram til at “When Gotfrid expanded the 160 verses of the new fragment to more than 700 lines, he did not simply elaborate on the substance of what was there in his source, but made changes and additions that fundamentally altered the concept of Thomas's poem.” (Haug 1997, 55). Nå må det bemerkes at tysk forskning har hatt vansker med å forholde seg til at Gottfrieds verk er en oversettelse. I tidlige tider ble dette underkjent, og også etter Kölbings analyse har «… German mediaevalists tended to disregard the question of whether the concept they claimed for Gotfrid actually should be ascribed to Thomas.” (Haug 1997, 46). Sett på bakgrunn av hans egne ord, er det grunn til å være noe skeptisk til Haug, som også er tysk, og hans konklusjon, da den vanskelig kan bæres av forskjellene som er påvist. Uansett går hans anmerkninger på tilføyelser som har betydning for konsept og psykologiske motiver, noe som ikke har relevans i vår scene. Episoden er altså med i tre, innbyrdes uavhengige versjoner, som alle er basert på Thomas sin original. Nå er også tiden kommet til å drøfte de to avbildete flisene fra Chertsey kloster: De viser begge scener fra bortføringa av Tristan - fra når han spiller sjakk og når han blir sluppet fri. Disse er laget i England på et tidspunkt da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet. Kilden kan derfor kun være den tyske, den norrøne eller Thomas egen versjon. Slike fliser ville aldri blitt laget basert på en fremmedspråklig versjon, og det fins ingen spor av at noen av disse versjonene igjen har blitt oversatt til et av de språkene som var i bruk i England på den tida. Jeg kan derfor konkludere med at bortføringa også var med hos Thomas. Med Kölbing som autoritet[20] antas det at Gottfried også her har tatt med detaljene i sin oversettelse. Dermed blir nedskrivingstidspunktet skjøvet fram 40-50 år, samt at skrivepulten flytter seg fra Strasbourg til et sted i nærheten av det engelske hoff. Henvisningene til sporene av verkets virkningshistorie i England og det engelske hoff i hundreåret etter at det ble skrevet viser også at det har nær tilknytning til overklassen i England.


Siden er under udarbejdelse.jpg


Fotnoter:

  1. En onlineutgave av originalteksten fins her: [1]. En engelsk versifisert oversettelse er [2]. Bortførelsen begynner ved vers 2149.
  2. Som et ledd i dette drøftes også kort to andre Tristanversjoner.
  3. En detalj som har fått meg til å fundere er at norrønt som eneste europeiske språk har det arabiske ordet «fil» som betegnelse for elefant. Hvordan det enn har skjedd, så viser det at det må ha vært vedvarende kontakt.
  4. Alle kartene er fra eget arkiv, i sin tid arkivert uten at jeg tok vare på referanse for dem.
  5. For Hebridenes del blir denne overtakelsen bekreftet også av at de irske annalene begynner å omtale øyene som Innse Gall — de fremmedes øyer — allerede tidlig på 800-tallet.
  6. The Irish Sea was a veritable “Viking Lake” (Wallace, s. 239).(Wallace 1987, 239)
  7. En rekke historikere omtaler denne kulturen som «Hiberno-Norse» — med rette: De norske kolonistene ser ut til å kun i begrenset grad ha bragt med seg kvinner. Kvinner fra lokalbefolkningen ble både røvet og inngiftet som ledd i strategiske allianser. Da tilsiget av nye emigranter fra Norge avtok, ble derfor «Ostmennene» i større og større grad en blandingskultur. Det er dog mitt poeng her at den fortsatte å være hovedsakelig norrøn i sitt språk og sine skikker inntil de irske bystatenes fall — på øyene mye lenger.
  8. Fra Olav Trygvasons Saga, Heimskringla: Kap.46. «Haakon jarl faar noget høre om, at det skulde være en mand vestenfor havet, som kaldte sig Ole, og som de holder for konge … Tore Klakka (ble sendt av) Haakon jarl vester over havet, bad ham at fare i kjøbfærd til Dublin, som dengang mange brugte, og undersøge …(om) ... det var Olav Trygvesøn ...» (min uth.). Blant mange andre eksempler på forbindelsene, kan nevnes at Harald Gille angivelig var født der.
  9. Dendokronologi viser at Skuldelev 2 ble bygd i Dublin.
  10. I parentes bemerket: Denne betegnelsen må også oppfattes som et argument for at det er best å forstå ordet viking som avledet av i å «vika», dvs. kryss-seile opp mot vinden. Det er jo nettopp seilføringa som gjør at det blir skrud-vikingi.
  11. Mere om slavehandelen nedenfor.
  12. Ostmenn — austmenn — var betegnelsen den norrøne befolkningen brukte om seg selv. Den viste at de fortsatt regnet seg som utvandrere fra Norge — landet som ligger i øst. På samme vis regnes navnet Vestmannaeyar på Island å være et språklig bevis for at en del av befolkningen kom fra de britiske øyer — de som bodde der måtte ha vært vestmenn.
  13. Mot dette taler at i irske sagaer er et av kongenes viktigste trekk at de har god dømmekraft. Flere beretninger viser kongenes fall pga. manglende dømmekraft. Kong Mark i Tristan har vel knapt sin like i mangel på vurderingsevne, likevel blir han sittende til lenge etter at historien er ferdig. Grimbert gir i sin introduksjon en god oversikt over Tristan-tradisjonen.
  14. Berouls versjon fins kun som fragment — begynnelse og slutt er tapt. Dette inkluderer også Tristans reise til Marks hoff. Ergo er det bare Eilhart som gjengir den angjeldende episode.
  15. Om vi erstatter den sekulære kjærligheten mellom Tristan og Isolde med kjærlighet til gud, ser vi at vi her står overfor et «ekko» av katharenes forestillinger, noe som altså peker mot Aquitania.
  16. Denne figuren lager problemer for britisk historieskriving i århundrer framover.
  17. Det viser også hvor nær Gottfried her må være Thomas i sin gjendikting — det er lite sannsynlig at Gottfried selv ville lagt inn «Gurmun» som en del av historien — samtidig som det er bemerkelsesverdig at han har beholdt ham som en uendret karakter. Gurmun av Africa var ellers ingen skikkelse i tysk litteratur.
  18. Det antas at dette utgjorde ca.1/6 av Thomas’ versjon.
  19. “Wir können (…) zusammenfassen, dass Gottfried sich in allem, was den sachlichen inhalt seine vorlage angeht, peinlich genau an dieselbe gehalten, ja lange stellen fast wort für wort übertragen hat. Modificationen oder Weglassungen hat er sich nur dann erlaubt, wenn sein für das wirklich Poetische fein angelegter Geschmack sich gegen ein Thema oder einen Ausdruck ablehnend verhielt, aber selbst dann weist er uns - wenigstens an einer Stelle - selbst darauf hin” (Kölbing, CXLVIII). Når ikke oversetter oppgis, er det mine egne oversettelser.
  20. samt egen analyse av «Gurmun» som en indikasjon på at Gottfried for det meste faktisk fulgte Thomas, se ovafor.