Forord (Maríu saga)

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Noen spesialtegn vises ikke på iPhone/iPad.

Heilagra Manna Sögur

Forord

C. R. UNGER

Christiania 1871

Jomfru Marias Saga og Legendesamlingen om hendes Jertegn grunder sig paa latinske Originaler. Om hendes Levnet har der formodentlig paa Latin existeret en fuldstændig Bog, som i det væsentlige har udgjort Grundlaget for vor Saga, og som man har tilskrevet Kirkefaderen Hieronymus (Jeronimus). Af denne latinske Original er der rimeligvis nu kun tilbage den første Afdeling om Jomfru Marias Fødsel (Evangelium de Nativitate Mariæ, udgivet af Fabricius: Codex Apocryphus Novi Testamenti, Hamburgi 1719 og senere af Thilo og Tischendorff), hvilken svarer til de første 12 Capitler i Sagaen, og altsaa slutter med Marias og Josephs Trolovelse; men at den ogsaa har omfattet det øvrige, synes at fremgaa deraf, at Hieronymus ogsaa senere paaberaabes som Hjemmelsmand (jvf. S. 50¹⁴, 57¹³). Den der paa Island, rimeligvis ved Slutningen af det 12te Aarhundrede, har oversat eller bearbeidet Sagaen, har imidlertid andensteds fra betydelig forøget sit Stof, (saaledes ved Tillægget om Mødet mellem Maria og Elisbet, Cap. 10, efter Lucas Evangelium), skjønt hans Kilde ikke altid med Bestemthed lader sig paavise, som ved Fortællingen Cap. 4 og 5 om de femten Trin, der førte op til Templet, om deres symbolske Betydning og de dertil svarende Davids Psalmer (119-133 Cantica Graduum). De benyttede Evangelier ere Lucas og Matheus, hvortil ogsaa kommer Josephus. En senere Afskriver af Sagaen har ogsaa indflettet noget af den saakaldte Jesu Barndomshistorie (Liber Infantiæ, se Noten S. 39), hvilken synes at have været ubekjendt for den oprindelige Bearbeider, der vistnok heller ikke har kjendt det saakaldte Protevangelium Jacobi eller Pseudo-Mathæi Evangelium.

Jomfru Marias Jertegn, der udgjøre den betydeligste Del af nærværende Bog, kunne henføres til 2 Klasser, en ældre Samling, indbefattende et mindre Antal Legender, hvis Optegnelse maa være samtidig med selve Sagaens Bearbeidelse, og en yngre Samling, der har indeholdt et langt større Antal. Hertil kunde man føie en 3die Klasse, der har bestaaet af et vilkaarligt Udvalg af den anden Samlings Legender. Fuldstændige Repræsentanter for den første Klasse ere Haandskrifterne A, B og C, for den anden E og D, for den tredie St.

Den ældre Samling af Legenderne (No. 1-51, S. 65-152) synes at være oversat efter en latinsk Original af samme Indhold, da Haandskrifterne, baade hvad Legendernes Antal angaar og deres Redaction, stemme temmelig godt overens, skjønt de undertiden have dem i noget forskjellig Orden. En saadan latinsk Original er trykt som Anhang til en af Bernhard Petz Aar 1731 udgiven Bog: Venerabilis Agnetis Blannbekin Vita et Revelationes Viennæ 8º. Men da nogle af disse Agnes Blannbekins, den østerrigske Birgittas, Aabenbarelser vakte Forargelse, blev hele Oplaget strax efter Udgivelsen paa Keiserens Befaling beslaglagt, og Bogen hører saaledes til de store litterære Sjeldenheder. Titelen paa den der som Anhang S. 303-456 trykte Legendesamling er „Liber de miraculis Sanctæ Dei Genitricis Mariæ,“ og den tilskrives som Forfatter Potho (eller Botho), der var „Presbyter et Monachus monasterii Prunveningensis, nunc Priflingensis prope Ratisbonam,“ og som levede i det 12te Aarhundrede. I det Kongelige Bibliothek i Kjøbenhavn findes to Pergamentshaandskrifter i den Thottske Samling No. 26 Ovtavo, formodentlig fra 12te Aarhundrede, hvor Legenderne tillægges Gregor af Tours: ”Relatio Gregorii Turonensis de miraculis Sanctæ Mariæ,“ og No. 128 Folio, vel fra 13de Aarhundrede, den righoldigste Samling, hvor intet Forfatterskab nævnes. Disse to Codices synes at være skrevne i Frankrig. Mange af Legenderne findes i alle disse tre Samlinger, dog har No. 26, 8vo de færreste, No. 128 Folio har optaget i sig hele denne Samling, den trykte Botho har flere som ikke findes i 128 Folio, men saa har igjen denne sidste mange, som mangle hos Botho. Det mærkeligste ved disse tre Samlinger er, at Fortalen er enslydende i dem alle, hvilket hentyder paa en fælles Kilde. Denne latinske Fortale anføres her til Jævnførelse med den tilsvarende foran Legenderne i denne Bog, hvor det væsentlige Indhold stemmer, skjønt den der er vidtløftigere.

Prologus in miracula sanctæ dei Genitricis semperque virginis Mariæ

Ad omnipotentis Dei laudem cum sæpe recitentur sanctorum miracula, quæ per eos egit divina potentia, multo magis Sanctæ Dei Genitricis Mariæ debent referri præconia, quæ sunt omni melle dulciora. Ergo ad roborandas in eius amorem mentes fidelium, et exercitanda corda pigritantium ea, quæ fideliter narrari audivimus, largiente Domino recitare studeamus.

Som Prøve paa Sproget i disse latinske Legender aftrykkes her den 33te hos Botho (den 27de i Ordenen i 128 Folio) til Jævnførelse med den tilsvarende i nærværende Bog No. 15 S. 87-92.

De Judæo et Christiano.

Fuit quidam religiosus archidiaconus ecclesiæ Leodicensis, qui orationis studio sanctorumque locorum visendorum gratia multa peragrans loca Byzanteam tandem devenit urbem. Ubi cum ecclesiam intraret quandam, vota inibi precum domino redditurus, tanto eam tripudiantium et exultantium strepitu atque plausu tangentium tympana et citharas, omnisque generis musicorum instrumentorum sonitu resultantem invenit, ut non tam studiose orantium, quam domus esse joculariter videretur ludentium. Miratur ergo rei novitatem, Græcorum quendam linguam latinam minus intelligentem latine alloquitur: novitatis huius causam curiose sciscitatur. At ille inquit: Testimonium. Archidiaconus vero, quid diceret, non intelligens, alium quendam celerius adit rei eiusdem causas requirit. Ille autem linguam plene latinam intelligens hanc stupenti narrationem evolvere cœpit.

Fuit enim civium quidam, qui nominis sui famam volena extendere, largas quas habebat opes largos in sumptus expendere cœpit. Verum postremo magnitudine sumptuum magnitudinem superans opum, largiendo defecit opibus, cum ei dandi non deficeret animus. Sumpto ergo ab amicis mutuo ære alieno magnum nomen, quod sibi fecerat propria largiendo, retinere conatur aliena expendendo. Sed cum omnino, quod mutuo acceperat, iam et ipsum ei deficeret, nec iam amicum, a quo mutuaretur, immo Christianum invenire valeret. Judæum quendam prædivitem adiit, et, ut ei aliquid mutuo daret, obnixe oravit. At ille: faciam, inquit, quod petis, si mihi vadem condignum attuleris. Vadem, inquit, certe condignum non habeo, sed quidquid mihi præstiteris, me tibi redditurum die constituto verissime spondeo. At ille: sine vade, inquit, nihil omnino tibi præstare volo, quia a te falli timeo. Ille autem: quia vadem alium invenire nequeo, vellesne dominum meum Jesum Christum, quem colo, pro vade accipere? At ille: Jesum, ait, Christum deum esse non credo, sed quia eum hominem iustum et prophetam fuisse non dubito, hunc, si mihi pro vade dederis, indubitanter accipio. Ille ergo: Eamus igitur ad ecclesiam in honorem Sanctæ Dei Genitricis constructam, et quia Jesum Christum præsentem tibi pro vade tradere nequeo, ipsius imaginem vice illius, immo ipsum per imaginem suam tibi vadem et pro me fidejussorem tribuo. Quod si diem a te constitutum præteriero, servus tuus certe in posterum ero: nihilo minus tamen tibi pecuniam tuam post terminum reddam. At Judæus: fiat, inquit, ut dicis, præcede, sequor te, quo vadis.

Ambo ergo, amborumque amici pariter cum eis, ad hanc venientes ecclesiam, astiterunt sanctæ Dei Genitricis venerandæ imagini, filium suum in gremio tenenti. Manum vero ipsius imaginis Christianus tenens et ipsam pariter tenendam Judæo illi tradens, vadem pro pecunia dedit, ac deinde genu coram imagine humiliter flexo cunctis audientibus ait: Domine Jesu Christe, cujus imaginem pro pecunia ista tradidi vadem, quem pro me quoque huic Judæo fidejussorem tradidi, te suppliciter oro et exoro, ut, si casu præpeditus fuero et pecuniam istam die statuto reddere huic ipse nequivero, tibique illam tradidero, tu eam pro me redde, quo modo vel quo ordine tibi placuerit. Tanto itaque vade tantoque fidejussore dato et accepto, Judæus cum Christiano a templo discedit, domum vadit, pecuniæ quantum postulat Christiano tradit, diem reddendæ illi constituit. Quid plura? Christianus accepta pecunia varia mercimonia comparat, navim parat, merce multiplici onerat, paratam ascendit, vela ventis committit, varia per æquora fertur, ad barbaras usque nationes prospero cursu longe a Byzantea effertur. Venditis ergo suis ibi mercimoniis ditatur mercibus novis, naves multiplicat, mercibus peregrinis onustat. Dies transeunt plurimi, dies per singulos negotia meditatur, dies reddendæ pecuniæ a memoria elabitur.

Verum cum jam non nisi unus dies superesset, repente in memoriam venit, quia postera lux dies esset termini a Judæo constituti. Nec mora, stupore perculsus terræ collabitur, exanimis fere, pro eo quod acciderat, redditur. Concurrunt famuli, consternuntur cuncti, causas doloris requirunt, responsum nullum accipiunt. Tandem vero velut a morte resurgens sensum recipit, meditatur, quid agat, fit incertus, quid faciat. Videt diem reddendi debiti prope instare, videt locum ejusdem reddendi valde longe distare. Ad se tandem reversus ait: Quid meditaris inania? Nonne Dominum tuum Jesum Christum et ejus Genitricem pro te fidejussorem dedisti? Ipsis ergo pecuniam trade, et ut eam tuo creditori, quomodo velint, restituant committe.

Confestim ergo scrinium fieri fecit, pecuniam Judæo debitam justo pondere appensam includit, mari et ei, qui mare et aridam fecit, gubernandum committit. Mirum dictu, sed Deo nihil difficile. Nocte enim sub una per multa æquoris spatia scrinium Byzanteæ urbi allabitur, Judæi super mare habitantis mane astitit domui. Ex qua videlicet domo mane mancipium fortuito egressum, mare attendit, scrinium inter undas natare conspicit, manu attingere nititur, sed ejus manui scrinium se ipsum subtrahere sibi videtur. Mancipium vero domum recurrit, domino narrat intus, quid foris viderit. Adest statim et ipse Judæus, littoreis inhiat fluctibus, scrinium conspectum manu extenta arripit, delatum secum domum aperit, vacuatumque pecunia lecto suo subponit.

Post aliquantulum vero temporis Christianus peracto negotio Byzanteam revertitur ad urbem, eique ab amicis civibusque magna cum exultatione occurritur. Audiens vero Judæus, quia is, cui suam præstiterat pecuniam, regressus fuerat, et quia Deo favente peregrinis eam mercibus admodum multiplicaverat, moræ impatiens ad eum accessit, et præmissis aliquibus gratulabundis verbis hæc improperando subintulit dicens: O, inquit, Christiani, o veraces Christiani! At Christianus ait: cur ista prosequeris? Quia, ille inquit, pecuniam mutuo a me accepisti, et eam mihi minime reddidisti. Tunc ille ait: Certe quod mihi præstiteris, jam die constituto reddidi, nec quicquam jam debeo tibi. At ille: habeo, inquit ille, ego testes multos præstitæ pecuniæ, tu vero nullum redditæ. Ille autem: ipsum habeo testem, quem et fidejussorem dedi, cujus tu ipse testimonium agnoscere poteris, quia præstitum omne jam tibi reddidi. Mecum ergo veni, et ejus ipse testimonium audi. Ambo itaque ecclesiam adeunt, imagini nostri Salvatoris cum multis assistunt. Christianus ergo: Domine, inquit, Jesu Christe, servum tuum nunc exaudi, et sicut Dei et hominis verus es filius, testimonium perhibe veritati, utrum huic Judæo reddiderim, quidquid mihi præstiterat. His illi peroratis, voce clara audientibus cunctis, mirabile dictu! imago respondit: Testimonium perhibeo tibi, quia præstitum omne illi reddidisti die constituto, his indiciis, quia scrinium, quo pecunia fuerat clausa, ipsius jacet sub lecto.

Audiens hæc Judæns stupet, signa recognoscit et horret. Quid plura? Judaicum errorem agnoscit, et fidei Christianæ cum omni domo sua colla submittit. Propter testimonium ergo Salvatoris, Christiano attestantis, martyrium, id est, testimonium, vocatur tam ecclesia quam hujus diei solemnitas. Et hæc est maxima hujus tantæ lætitiæ cause. Tanto itaque miraculo Græci illius narratione archidiaconus agnito in laudem prorupit ejus, qui nullum in se sperantem deserit, et omnibus suam Genitricem vere colentibus in omnibus angustiis subvenit.

Legenden om Romaldus (No. 51) findes ikke i nogen af de latinske, Fortællingen om Theophilus, som haves i 26 Octavo og 128 Folio, svarer til den Recension af samme, der findes i Codex D, og som her i Udgaven er trykt S. 1090-1104. De fleste af Legenderne om vor Frue i Soissons, nærværende Bog S. 658¹⁸-681²⁴, findes i 128 Folio, og her har man ogsaa fuldstændig den Legende, hvis Begyndelse paa Grund af en Lacune i D mangler i nærværende Bog S. 675⁴, derimod findes den næstforegaaende S. 674 om Kvinden, som fik sit Syn igjen, ikke i 128 Folio, da de to næstsidste Blade i denne Codex ere udskaarne, hvor denne Legende rimeligvis har staaet. Den latinske Legende, der udfylder Begyndelse af vor S. 675⁴, meddeles her fuldstændig efter 128 Folio.

De duobus scutiferis de captione liberatis

Duo pueri scutiferi de pago Laudunensi capti et abducti ultra silvam, que Tereschia dicitur, ad castrum, quod Aduessue vocatur, et uterque in cippo coniecti fuerant. Dum itaque ibi asseverantur, alter eorum, ille qui maior natu fuerat, recordatus est, quod ad constructionem ecclesie beate virginis Marie Suessione inter alia, quibus opus erat, quidam etiam clavos ferreos deferebant et offerebant. Vovit ergo centum clavos illuc se delaturum, si beata et gloriosa dei genitrix opem illi ferret et de capcione eum liberaret. Statim igitur videntibus oculis eius discludi mordacia ligna, pedem suum extraxit, adhuc autem aliquid diei supererat, sedensque ibidem noctem, que aptior fuge erat, prestolari cepit. Tunc ait socio suo: „Ego quidem per graciam dei et opem sancte dei genitricis Marie liber sum, et possem abire, si non id quod super est diei prepediret. Vovi enim beate virgini centum clavos ferreos me delaturum ad ecclesiam suam edificandam, et ecce me liberum vides. Si tu iddem faceres, ex quo in ea fidem haberes, ipsa ta liberaret.“ „Certe, inquid ille minor natu, non solum centum sed et millenarium clavorum illuc defferrem, si pietatem haberet de me, ut liberarer.“ Eadem nocte qui prior iam solutus fuerat, transivit claustra et custodias, et nullo obsistente ad salvacionem suam evasit. Is ergo qui relictus fuerat, ubi experimento didicit, quantum et quale esset bonum fidei, socio destitutus et evidenti beneficio ad meliora provocatus, tunc vero ex corde anxio cepit appellare dominam nostram sanctam Mariam, ut eciam sibi peccatori ferret auxilium. Paulo post ille, qui tenebat eum in capcione, pavore permotus, verens ne ibidem ei eriperetur, proposuit eum ad tuciorem custodiam transferre. Quod dum facit, captivus ille per graciam dei sanus et incolumis evasit. Erat autem nepos Milonis de Asceiaco. Ex quo igitur potuit, nudis pedibus ad ecclesiam liberatricis sue venit, non ingratus tanti beneficii, et omnia, quo ordine gesta fuerant, letus et alacer edixit.

________

De til denne Bog benyttede Haandskrifter findes med Undtagelse af E, F, St og et Fragment i det norske Rigsarkiv, i den Arnamagnæanske Samling i det Kjøbenhavnske Universitetsbibliothek, og ere alle skrevne paa Pergament undtagen C og D.

A, 234 Folio, skreven omtrent Aar 1325, er en tospaltet Foliant, hvor Maríu Saga med tilhørende Jertegn optager 27 Blade. Efter dette Haandskrift er Sagaen meddelt S. 339-401. A indeholder den ældre Optegnelse af Jertegnene eller Legenderne, og den Orden, hvori disse findes i dette Haandskrift er bleven fulgt i Udgaven, dog er Texten i B lagt til Grund for de Legender, der ogsaa findes i dette (B) nl. No. 1-51 (S. 65-152), de sidste No. 52-56 findes kun i A. Grunden hertil var, at Udgiveren havde bestemt til Lettelse for Læserne, at normalisere Vokalerne i den første Del af Bogen, og at Texten i B havde mindre udprægede orthographiske Eiendommeligheder end den i A. Med Hensyn til den som No. CXCV S. 1022-23 efter A meddelte legende, da er Grunden hvorfor den først her meddeles, at den i Codex er adskilt fra de øvrige og stillet som et Afsnit for sig selv imellem Slutningen af Apostelen Paulus's Saga og Begyndelsen af Jomfru Marias.

Hvad A's Skrivemaade angaar, kan man mærke, at den gjerne skyr Sammendragning af Bogstaver, saaledes altid av ikke ꜹ, ynder i Almindelighed ikke sterke Forkortninger, fordobler ofte ved Sammenstod af to Consonanter den sidste, saaledes mæltti (der dog baade skrives mælltti, mælti og mæltti, det sidste hyppigst), navnlig er Forbindelsen rnn almindelig som i barnn, fornn o. lign., hvilket synes at stemme med den paa Island fra Prækestolen brugelige Udtale bardn for den sædvanlige badn. Uagtet Opløsningen af Forkortninger ellers ikke frembyder nogen Vanskelighed i dette Haandskrift, er der dog eet Punkt, som er noget tvivlsomt, nemlig Tegnet fⁱ, som her er bleven opløst firir, da det saaledes et Sted skrives fuldt ud i Fragmenterne af Thomas Erkebiskops Saga i denne Codex, i Mariu Saga er det overalt forkortet. I Apostelen Paulus Saga forekommer det derimod nogle Gange opløst fyr og saaledes ogsaa i Sammensætninger: fyrgefning, fyrdæming; rigtigst havde det maaske været at opløse det saaledes overalt i Mariu Saga, skjønt Forkortningen fⁱ nærmest synes at tale for den oprindeligste Form af Præpositionen fyri (gammel tydsk furi).

________

B, 232 Folio, vel omtrent af samme Alder som foregaaende, en tospaltet Foliant. Mariu Saga med Legenderne, der kun udgjør en Del af dette Haandskrift, indtager 29 Blade, hvoraf de første 21 (Bl. 55-75) ere med samme Haand, 22de (Bl. 76) er med en anden, og de sidste syv (Bl. 77-83) atter med en forskjellig Haand. Den anden Haand (Bl. 76) begynder med Ordene En su hin dyra S. 107²⁶, den tredie Haand begynder (Bl. 77) En er gyðingar S. 113²⁹. Den der har skrevet de sidste 7 Blade, har ikke været opmærksom paa, at Legenderne No. 33 og 48 allerede vare skrevne af den første Haand, og saaledes kommet til at gjentage dem, Afvigelserne ved denne ny Optegnelse af den sidste Legende ere meddelte som B2. Den første Afskriver har gjort sig skyldig i mange Skrivfeil, som Prøve paa hans Skrivemaade anføres her Begyndelsen af Sagaen:

Her hefr upp saugo varrar fru sancte marie

Sva seger ieronimus prestr at sęl ok dyrleg męr Maria uęri komen af kononglere(!) ętt ok tok hann þat af frason(!) matheus guðspiallamanz fⁱ þat er hann tok i vphafi sins gvðspiallz at telia ętt drottens ih'u xpi fra davið konunge ok abraham hofuðfeðr. ok nefner þi Metheus fyrr davið k'g at k'gdomen(!) merker eilipt rike ok eilifan gvððom allzvalldauða gvðs. ok þvi abraham siðar þo at hann vęri fyrr at gvð hett honvm at taka a sig mandom ok lata beraz or hans ętt ok fra hans ętt mavnnom i þenna þeim. ok var þvi Maria drotneg(!) bęðe k'ga kyns ok kennemanna at hon fędðe þan son er beðe er k'r ok kennemaðr. k'r i gvððoms vellde enn kennemaðr i pisl sinne. þa er hann fęrðe sig i forn gvðe feðr a krossenum helga. Maria var boren i borg þeire er nazareth heiter en fędd (i) iorsala borg ok lęrð i gvðs mustare. Ok þegar hon kvnne greiner goðs ok illz þa lagðe hon þegar alla ast agvð sva at hon var avallat(!) i gvðs þionustu annat hvart a bęnvm eða las spamanna bękr. eða var inokkorv gvðo(!) verke. Ok þęr meyiar er at name voro með henne elskoðo hana sva at þęr kolloðo hana drotning sina fⁱ þa savk at hon hlavt þat iafnan at gera er ollvm þotti virðulegaz ok allar þęr villðv hellzt gert hafa.

________

C, 633 qv, er, efter en Paategning med Arne Magnussons Haand foran i Bogen, skreven af Magnus Einarsson efter en Membran i liden Qvart, der var med samme Haand som Knytlinga Saga. Afskriften er særdeles god, og Haandskriftet, der nøiagtig skjelner mellem æ og œ, og betegner det sidste ø, har hørt til samme Klasse af Haandskrifter som A og B. Legenden om Romaldus, der ellers staar sidst, er den første i dette Haandskrift, og det ender med No. 10 S. 80. For øvrigt staa Legenderne i samme Orden som i A, men følgende en og tyve ere ikke medtagne: No. 3, 5, 9, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 18, 23, 25, 26, 27, 28, 36, 38, 39, 46, 47, 48.

________

D, 634 qv., og D2, 635 qv., høre sammen, ihvorvel skrevne i to forskjellige Bind, da 635 er en Fortsættelse af 634, og Afskriveren af den tabte Membran har fundet det bekvemmere, for at undgaa en uforholdsmæssig Tykkelse af Bindet, at fordele det i to med særskilt Paginering. Afskriften synes at være udført med megen Omhu og Nøiagtighed og skriver sig vel fra Begyndelsen af forrige Aarhundrede. Legendesamlingen i dette Haandskrift er meget righoldig, og flere af dem findes kun i dette Haandskrift; dette er f. Ex. Tilfælde med dem, der ere trykte S. 1023-1058, af hvilke kun No. CCIII ogsaa findes i St i en anden Recension, og med hele Tillægget til Jertegnene i Soissons S. 663-679, der vel blot ved Uagtsomhed er oversprunget i E. Mange af dem, som ellers haves andensteds, findes her i forskjellig Bearbeidelse. I Pergamentsbogen har der paa 7 Steder været Lacuner, nemlig i selve Sagaen mellem heilug guðspiöll (S. 22¹⁴) og siðan dyrlig (S. 51²⁶), hvor der har manglet flere Blade; D2 (P. 179) mellem þa enga von S. 947¹⁷ og Petrum. Liggr S. 1158²⁰; D2 (P. 277) mellem fellandi morg S. 1029⁶ og [ko]rinn ok hofu S. 1175²⁸; D2 (P. 330) mellem bræddr af þessi S. 1035²³ og oss med prestinum S. 989³³; D2 (P. 345) mellem þionustu i he S. 1038² og uid hans eyru S. 641¹⁷; D2 (P. 426) mellem tekr S. 675² og hialp heilagrar S. 675⁴; D2 (P. 454) mellem lifandi manna S. 594²⁵ og suefni ok longum S. 1042²⁶. Naar det her i Udgaven S. 949 Note 5 heder „Her begynder atter D“, saa er ikke Meningen, at en Lacune paa dette Sted ophører, da Legenden om Ebbo i dette Haandskrift følger umiddelbart efter den om Petrus (1157-1160) og altsaa ligger udenfor den Lacune, der indfalder P. 179 i D (eller rettere D2), men at D (eller D2) her atter lægges til Grund, fordi dennes Text er fuldstændigere og bedre end E's. Membranen har sandsynligvis været noget ældre end E, fra Slutningen af det 14de Aarhundrede, det sidste Aarstal, der angives for noget Jertegn, er 1330 (S. 1045⁷).

________

E, Pergamentscodex No. 1 qv. i det kongelige Bibliothek i Stockholm, bestaaende af 178 tospaltede Blade. Denne Codex er efter al Sandsynlighed skreven i Begyndelsen af det 15de Aarhundrede. Haandskriftet er fordelt i to Afdelinger, hver med Register eller Indholdsfortegnelse. Første Afdeling begynder med den vidtløflige Prolog S. 332-339, derpaa følger Mariu Saga S. 339-401 (hvor A er lagt til Grund, da denne Codex indeholder en langt bedre og fuldstændigere Text end E, og man ved at jævnføre Noterne vil faa en fuldkommen Forestilling om dette sidste Haandskrifts forkortede Redaction), dernæst kommer Legenderne I-LXII S. 401-686 og det tilhørende Register S. 687-89. Den anden Afdeling indeholder Legenderne LXIII-CXCIV S. 690-1016 med tilhørende Register S. 1016-1022. Disse Registre kunne ikke være forfattede af Afskriveren af E, men maa have ledsaget det ældre Haandskrift, han har afskrevet, thi der findes anført Legender, som han i sin Afskrift har sprunget over, saaledes No. CXLIX (Reg. S. 1020²⁸), der her er optaget efter a og D (S. 913-915), og No. CLXXXIV (Reg. S. 1022⁶) efter D2 (S. 981).

Første Afdeling af E indeslutter samtlige Legender, der ere optagne i St, hvis Skriver kun har gjort et Udvalg af den større Samling, men leveret de saaledes udsøgte Legender i en bedre og fuldstændigere Text. Hvis dette Forhold fra først af havde staaet klarere for Udgiveren, vilde han ikke have aftrykt St's Legender særskilt (som nu er skeet S. 157-331), men indskudt Texten af St isteden for E's overalt, hvor denne bedre Text havdes, nu er dette bleven udført paa de Steder, hvor Fragmenterne i Fascikel 240 Folio eller 655³² qv. gribe ind i E's Text. Af de Legender, der før vare trykte efter St med Varianter af E, og af hvilke der ikke fandtes bedre Texter i de forskjellige Membranfragmenter, eller hvis Gjentagelse af andre Hensyn ikke var fornøden, ere Overskrifterne anførte og Nummerne angivne efter den Plads de indtage i E med Henvisning til de Steder, hvor de før ere trykte, S. 534, 554, 555, 566, 577, 594, 599, 608, 622, 623, 635, 639.

I Fascikel Arn. Magn. 667 qv. findes to Blade i liden Quart, der indeholde Fragmenter af Legenden No. CXCIII (S. 1003-1012), som ellers kun findes i E; disse Blade tilhøre utvivlsomt første Halvdel af det 14de Aarhundrede og anvise altsaa denne Legende en høiere Alder end i Noten S. 1003 er antaget. Begge Blade aftrykkes her; med a jevnføre man S. 1005⁹-1006¹⁵ og med b 1009⁵-1010¹⁹.

a.

biorgin sundr brustu i þinni pining. Ok þu engla konungr hneigiandi hofði gaft þa þinn anda vt firir varar sakir. Ek biðr þig hin sætazta drotning fyrir þa sorg er þu hafðer. oc þann davða er þa sꜳtt þu ꜳ. oc þann harm er þu hafðer þu. at þu téér mer syndugvm manni þa pinv er þu þolþer i hans pining. at ec mætti þvi framarr hafa mer i hvg þinn harm oc hans pinu. Eptir þvilika bæn gerva með afli astarinnar birtiz vꜳr frv sancta Maria fyrr greindum gvðs manni með micilli dyrð oc liosi. sva til hans segiandi. Augustine vinr sonar mins oc minn. Friðr se þer oc þinni godfysi. En þat efni er þu girniz af mér. er hardla grætiligt oc viðrkenniligt oc hit hormuligsta. Enn með þvi at ec em nv vppnvmin af minum sæta seyni til himinrikis. þannig sem engi er hryggleikr. þa ma ec eigi grata. Enn þu skrifa með sorgfullum hvg oc tꜳrvm þat er ec þolþi i sialfrar minnar hiarta. Augustinus heilagr byskup svaraði með miklum otta. Hó hó min sæta frú. Ek elskar giarna at gráta. þviat eigi er(!) tilheyrinligt. Enn ec hefi eitt griotligt hiarta. þar firir er ec hræddr at ec mega eigi sva viðrkvæmiliga þinn harm gráta eða tala sem ec skyllda. Nv hin sætazta drotning moðer hins elskuligsta várs lavsnara Jesu Cristz. Gef mer þat er þu byðr oc veit mer þat er ec elskar. þviat þinn þionustumaðr heyrer hvat er þu talar. Seg mer ef þu vart i Hierusalem þann tima er fanginn var þinn eingetinn sonr oc var bvndinn leiddr firir Annam byskup. Guðs moðer lykr þa vpp sinn hinn blezaða mvnn til frasagnar oc hefr vpp a þenna hátt.

Ek kom gratandi til mins herra oc hins sæta sonar þann tima er hann var aðr fanginn. Ok sem ec sá hann sleginn með hnefvm oc svivirðan með pustrum. spyttan oc hræktan i andlitit. hvðstrokinn með suipum. krunaðan með þyrniss coronam. Ok af aullum gyðingum sua spottaðan. hæddan oc halldinn sem annarra manna haðung mꜳ mest vera oc brigzli. þa hrǫdduz ꜹll min iðr. oc mitt hiarta fyrir gecc mer. oc allr lifs andinn minkaðiz sva at hvarki hafða ec með mér vit né kenning. þar voro oc þa i hia mér minar kiærozto systr miog grátandi. millum hverra er var Maria Magdalena. su er sáraz grét nǽst sialfri mér. Eptir þetta byðr Pilatus iarl firir kall kriarans. at fenginn væri krossinn hanum sialfum at bera ser til haðs oc svivirðo fram i krossfestingar staðinn. Oc ec sialf lypta sialf vpp meðr hanum sem ec mátta. dragandi með hanum hans sigrmerki. Oc eptir þetta varð samkvama folksins oc allz lyðsins. er hanum fylgdu fram or þeim stað er þa var hann i staddr. Svmer spottoðu at hanum. Svmer trꜳðu oc stigu hæla hans oc fǫtr. Svmer slógv hann. Svmer steyptu ohreinindi yfer havfut hanum. Guð virdi mitt hiarta þar sem ec var staudd viðr

b.

hvern harm er mit mundim þa bera. Oc her næst mællti minn sæti son Jesus: þyrstir mic. En ivdar gafo hanum edik við galli blandit. Enn hann villdi eigi drecca. Oc siþan mællti hann. Fyllt er nv. Oc þvi næst gaf hann mikla rꜹdd oc sagði sva. Faðir i hendr þinar fel ec anda minn. Oc þa hneigði hann hꜹfðino. oc þa andaðiz hann. Ho ho mik er ec fæddumz i verolldina hin avmligzta cona. Ek kende iorðina pipra vndir fotum mer. enn solina felandi sig. Tialldit rifnaði i mvsterino. Biorgin brvsto i sundr. Margir davdra manna likamir risu vpp oc kendoz við sinn skapara. Ok avll havfutskepnan styrlaðiz(!). Heyr hinn kristni maðr. Hvgsa meðr þer hvilikan harm eitt meylikt briost mundi þa bera er dꜹðligar skepnor voro slikt eigi þolandi. Engin tunga mꜳ þar i nꜳkvæmð fra segia oc engin hvgr hyggia. hvat mitt hiarta þolþi þá. nema sá einn er mik skapaði. Eptir þetta þagnaðe ec. Oc stoð ec þa vpp. halldin af minvm systrum sem davðr maðr. Oc sem hiartat mitt noccot viðr kendiz eða keyktiz af nátturligum hita bloðsins. toc ec til orðz sva mælandi. Ay. mik. ay mic er ek verð sva. Fꜳit mer nv likama sonar mins dꜹðan. Ok slavkkvit sua sorg mina. at ec mætta nu halsspenna hann davðan. er ec fædde til dꜹðans. Sv være mer nv hvggan hellz. at ec mætte nv kyssa hann davðan. er ec til davðans bar. Siðan er ek mꜳ eigi halsspenna hann lifanda. Ok þa lypta ec havndonvm vpp til krossins. En firir meginleysit fellu þær þegar nidr ꜳ briostit mer. En sva sem ec matta til nꜳ kyste ec fǫtrna oc allt þat er næst mer var. Varð ec þa þar af mioc bloðog i dreyra mins sæta sonar. Þar af megit þer kristnir hugsa. hvern harm er ec bar þa firir yðrar sakir. þviat yðvart lifs verð tekit var af minvm innyflum. Siðan kom einn sǫmiligr maðr af Arimathia Joseph at nafni. hverr er var einn af lærisveinvm mins herra Jesu Kristz. helldr leyniliga oc gecc þo diarfliga inn firir Pilatum iarl. biðiandi at fꜳ til graptar likama Jesv. Enn at fengnv orlofi kvaddi hann með ser Nichodemum. oc foro þeir baðer til þess staðar sem minn sæti sonr var krossfestr. berandi með ser mirram við oleo oc aðrar likar vrtir hinar rikaztu. þar með hreinan oc hvitan lindvk. Oc sem þeir toco hann af krossinum. kyste ec sva hvern liminn sem ec matte nꜳ. Oc þann tima sem ofan leið havfuðit oc briostit. þa fellu hendrnar hans niðr vm herðar mer sva sem hann halsspenti mic. Enn ec hrygg oc harms full kysta fegin með allri astinni hvern liminn sva sem ec matto nꜳ oc hans blezaðar varrar. Oc þa minntomz ec a þann fagnat. er ec hafðe margan dag haft af hans samvistu. einkannliga hversu hann var min briost svgandi oc mig sialfa sætliga klappandi. Ok sua var mer þa sem min sorg endr nyiaðiz i annan tima. oc talaðe ec enn. ꜳy mik. ꜳy mik. son minn sæti. hvi krossfestu þig hinir grimmozto iudar.

Efter en Bemærkning foran Registeret til anden Afdeling i E (Udg. S. 1016¹⁸) skulde Kong Haakon (Magnusson den Ældre) have ladet oversætte disse Legender; dette vilde da atter være et Værk af denne Art, man skyldte denne Konge foruden Stjórn og Heilagra Manna Blomstr, hvis denne sidste ikke er identisk med Marialegenderne.

________

F, Pergamentscodex No. 1 octavo i det Kongelige Bibliothek i Stockholm, er kun et Fragment, bestaaende af 24 Blade i langagtigt Nodeformat, med 14 Linier paa Siden, indeholdende 6 Legender, hvoraf den første (Udg. S. 1112-16) er defekt i Begyndelsen og den sidste (Udg. S. 1145-47) i Enden, de øvrige 4 ere trykte S. 1121-26, 1133-39, 1139-41, 1161-62.

________

St, Pergamentscodex No. 11 qv. i det Kongelige Bibliothek i Stockholm, bestaar af 99 Blade med 2 Spalter paa Siden. Bogen er skreven af to forskellige Hænder, den første, der vel kan være fra det 14de Aarhundredes første Fjerdedel, ophører Linie 29 første Spalte Blad 85, og her begynder den anden Haand, der rimeligvis er en halvhundrede Aar yngre, og som har skrevet det øvrige af Bogen. Denne sidste Haand er i Udgaven betegnet St², og denne Afskriver har benyttet en anden Kilde end den foregaaende, dog saaledes at han har undladt at optage andre Legender end dem, der vare forbigaaede af den første.

Den mest iøinefaldende Egenhed ved Retskrivningen i St er den hyppige Brug af ø, ꝍ og ø̨ for ö, æ og œ; oftest synes dog Tegnet ø at betegne ö, og ꝍ derimod æ og œ, men de bruges dog ofte om hinanden. Forøvrigt kan man mærke, at v næsten altid bruges for u, at Formerne hon og hvn vexle, ligesaa oc og ok, at Forkortningen eⁱ er at opløse eigi ikke ecki, 3die Person Conj. af eiga skrives ogsaa et Par Gange saaledes, byskvp skrives saaledes en Gang fuldt ud ellers forkortet b'p, fyrir skrives saaledes mange Gange, ikke firir, k'gr opløses to Gange kongr, og burde derfor maaske været skrevet saaledes overalt, man har dog foretrukket den ældre usammendragne Form konvngr.

Dette Haandskrift er meddelt i sin Helhed, og det ligger ogsaa til Grund for den egentlige Maríu Saga, som meddeles først i denne Bog. Dog maa med Hensyn til Gjengivelsen af Sagaen efter St bemærkes, at man til Lettelse for Læserne i Begyndelsen af Bogen har tilføiet Accenter og fjernet den vilkaarlige Brug af œ, ꝍ og ø og i det hele normaliseret Vokalerne, ligeledes er stadig brugt hon, ok, dyrligr, ikke hun, oc, dyrðligr, for øvrigt er Consonanterne blevne uantastede. Og da St's Text var noget afvigende fra den Recension af Sagaen, der fandtes i de øvrige Haandskrifter, troede man, at Læseren vilde være bedre tjent med at faa denne almindelige Recension (Vulgata) op i Texten, og at Særegenhederne i St vilde falde mere i Øinene, naar de henvistes til Noterne. Prologen til Jertegnene S. 63-65 er dernæst meddelt efter St. Det øvrige af St, Legenderne No. 57-92 (S. 157-331), er gjengivet muligst nøiagtigt efter Codex.

Ved de sidste 15 Blade i Codex (St²) er at mærke med Hensyn til Retskrivningen, at Afskiveren undgaar den sædvanlige Fordobling af d og t foran l, skriver altsaa mælti, alt, skylda, halda, sjelden ꜳvallt; som Særegenheder maa bemærkes þena, þenosta = þiona, þionosta. Legendernes Orden i St² er følgende: 1, Theophilus (S. 1080-90), 2, Frelserens Billede (S. 724), 3, Brødrene Stephanus og Pedrus (S. 942-45), 4, den havesyge Landmand (S. 1070), 5, Broder Giraldus (S. 869-70), 6. Munken i Køln (S. 1062-64), 7, Heremannus (S. 1077-79), 8, Klerken i Chartres (S. 763-64), 9, Tyven Ebbo (S. 950-51) 10, Presten som sang Gaude dei genitrix (S. 1192-93), 11, Abbeden i Havsnød (S. 788-89), 12, den lamme Jarlsdatter (S. 1060-62), 13, Jødebarnet (S. 989), 14, Kvinden med Hostien (S. 1058-59), 15, den hjulpne Husmoder (S. 1070-71), 16, det stjaalne Kjødstykke (S. 1079), 17, Klerken som lærte Natsangen (S. 770), 18, Presten som sang Salve sancta parens (S. 748-49), 19, den helbredede Nonne (S. 1073), 20, Munken som lærte Bønnen O intemerata (S. 1060), 21, Anselmus som spilder Vin (S. 872), 22, Hugbertus (S. 801-802), 23, Klerken Jeronimus (S. 711), 24, den syge Mand (S. 1072), 25, Murieldis (S. 1071-72), 26, Elsinus Abbed (S. 1031-32). Af disse forekommer No. 14 og 20 kun i St², de øvrige findes ogsaa andensteds, men i forskjellig Bearbeidelse.

________

Fragment af et Blad i det norske Rigsarkiv af en udmærket smukt skreven Pergamentscodex i liden Folio; de to øverste Linier ere bortskaarne, ligesaa er Bladet skaaret midt over, hvorved en Linie er gaaet tabt, det fuldstændige Linietal har været 33. Bladet begynder med Ordene i Sagaens Slutning (S. 62⁴) ver eigom mesta þorf til at þiggia og ender med Ordene i Legenden om Theophilus morgum oðrom miskunnar dæmom (S. 68¹⁴). Som Prøve paa Sprog og Retskrivning aftrykkes Prologen foran Jertegnene.

Þa er sagþar erv iarteinir heilagra manna til lofs almatkom guði þỏr er hann gerir fyri arnaðarorð þeira. þa er skylldogt þeim er til lyða at veita lof guði þar imoti. oc þeim helgom monnom einvirðis þa i stað er ver heyrom fra sagt. Fyrir þvi at rettlatra manna hiorto oc hvgscot mego þaðan af taka margfallda hvggan ok astriki. oc miok ỏxlazt. er þeir sia eþa heyra sagt ifra. hverso allzvalldandi gvð lꜹnar sinom astvinom þat er þiona honom her i heimi. Oc til þess at ver halldimz i ast gvðs oc sꜹnno litillæti. þa er oss þat til kent. at þa er ver heyrvm sagt fra lifi heilagra manna. þa skolom ver at hyggia hvat ver hofvm til iafnaþar. ok hvat oss skortir. Oc fyr þvi at mikit skorti oc megim ver eigi fyllaz þess ofmetnaðar at þyckiaz iafnan betr gera enn iamkristinn maðr oss. hofom ver oc miok gert i moti gvði. þa er oll nꜹðsyn til þa er sagðar erv iarteinir gvðs vina. at hvgsa hvert trꜹst oc formẻli þeir megv oss við gvð veita i sino arnaþarorþi. Ok hve scyllt ꜹllom er þa at dyrka [með gvði er þvilikar astgiafvar þiggia af gvði drottni monnvm til hialpar sem þꜳ erv vppsagðar. þott þat beri langt vm fram allt annat er ver heyrvm lof sẻllar gvðs moðvr Marie. er ollvm helgvm er helgari. bẻði englvm oc monnom. dyrligri oc haleitari oc miscvnnsamari i sinom krapti oc milldi. þvi at þat vitnar þessi boc at þeir erv allir holpnir er hennar arnaðar fa. enn hon er bvin firi ollom at biðia þeim er a hana calla með hreino hvgscoti.

De første 6 Linier paa Bladet ere delte i to Spalter, saa at første Spalte omfatter Slutningen af Sagaen, den anden Spaltes 5 øverste Linier indeholde en latinsk Bøn til Jomfru Maria, den 6te Linie med Rødt Prologus firi mariv iarteinir. Den latinske Bøn meddeles her ordret:

O Maria fios uirginum ora pro me ad dominum.

Sum peccator pre omnibus idcirco nunc sublimius

Assis mihi supplicanti et peccata confitenti

Viuifica tuum seruum in peccatis premortuum.

Dignos quosque eripere et paradiso reddere.

________

233 Folio, Fragment af en stor tospaltet Foliant med 47 Linier paa Siden, hvoraf nu kun 29 Blade ere tilbage. Bogen begynder med Johannes den Døbers Saga paa første Blads Bagside, de derpaa følgende 3 Blade ere Fragmenter af samme Saga, hvilken slutter midt paa 5te Blads første Spalte. Her begynder Marias Saga i samme Recension som St, men naar kun til Ordene engillinn merkia S. 7¹², da alt det øvrige mangler paa Grund af en stor Lacune mellem 5te og 6te Blad. Bladene 6 til 12 indeholde Marias Jertegn fortløbende, uden at der mellem disse Blade indfalder nogen Lacune, den første Legende er den her under B S. 521-27 meddelte, den sidste er den under IV S. 444 trykt, der ender med Ordene i grimmligu S. 449¹⁴. De øvrige her forekommende Legender ere trykte: S. 243-49, S. 266-68, S. 275-76, 291-97, S. 302-306, S. 306-14 (som Variant til St), S. 314-17 (som Variant), S. 325-31 (som Variant), S. 533-34, 554-55, 598-99. Herefter følger Bladstumperne 13 og 14, der ere skrevne med en anden Haand end de foregaaende 12 Blade, men med samme Haand som de 3 Bladfragmenter i 240 Folio (se nedenfor P. XXVII), hvilke alle ere Levninger af den store Lacune, der indfalder i 233 efter 12te Blad. Bladstumpen 13 begynder trulyndum er Radulphus S. 676²⁰ og ender Heyr hinn S. 677¹⁴. Bladstumpen 14 begynder or minni falla S. 678¹⁷ og slutter hans modur Marie nu ok at eilifu Amen S. 679^11-12. Legendesamlingen synes, hvad Righoldighed angaar, da den var fuldstændig, at have kunnet hamle op med D.

De øvrige Blade i 233 indeholde andre Helgensagaer og vedkomme os ikke her.

________

Fascikel 240 Folio indeholdende Fragmenter af flere Pergaments-Codices. Til Betegnelsen af de forskjellige Haandskrifter er smaa latinske Bogstaver blevne benyttede: a, b, c, d, o. s. v.

a.

Her har man Levninger af en tospaltet Foliant fra Midten af 14de Aarhundrede, med 50 Linier paa Siden, den har for det meste stemt med E og havt Legenderne i samme Recension og Orden som dette Haandskrift, dog for det meste i en fuldstændigere Form; den er derfor lagt til Grund, hvor den indtræder, naar intet bedre Fragment havdes. Første Fragment (17^a) a¹ S. 332-339¹¹; andet Fragm. (15) a² S. 417²³-424²⁵; tredie Fragm. (20) a³ S. 432²²-439²²; fjerde Fragm. (17^b, 21) a⁴ S. 462²³-477³¹; femte Fragm. (18^b) a⁵ S. 482³⁴-490⁹; sjette Fragm. (18^a) a⁶ S. 501²⁰-508²⁴; syvende Fragm. (33) a⁷ S. 796-805²⁸; ottende Fragm. (34) a⁸ S. 861²³-871²⁷; niende Fragm. (19) a⁹ S. 890⁵-896²⁷, desuden indeholder dette Fragm. slutningen af den Recension af Leg. XXXII, som er trykt S. 1180 (S. 1182¹¹-1185¹⁵); tiende Fragm. (23) a¹⁰ S. 913⁶-921²⁴.

b.

En tospaltet Foliant, 32 Linier paa Siden, omtrent fra Aar 1400. Første Fragm. (26¹, 27) b S. 343⁹-351⁴; andet Fragm. (26²) b² S. 362²⁸-367²⁴.

c.

Liden Quart fra Slutningen af 14de Aarhundrede, med 26 Linie paa Siden, to sammenhængende Blade (1) S. 360²⁷-366²⁰.

d.

Fire Blade af en liden Qvart (Slutningen af 13de Aarhundrede). Første Blad (29) er af selve Sagaen og er benyttet S. 377²⁵-380²⁰. Andet og tredie (sammenhængende og sammenhørende, 30) indeholder Slutningen af Legenden No. 15 fra Ordene sva mikils S. 90¹, hele No. 16 og Begyndelsen af No. 17 indtil þessi orð S. 95¹². Ved det sidste Jertegn maa mærkes, at Indledningen S. 94^7-13 mangle. Det fjerde Blad (32) indeholder Slutningen af Romaldus fra S. 152¹³: ræddr oc fell til fota byskvpi oc mællti. Ek iate synð mina oc fell(!) ek allt mitt rað a þitt valld. þa leiddi byskvp Romalldvm til kirkio. oc bað hann iata af nyio oc iðraz allra synða sinna. Ok er hann hafðe þetta gort skrydde byskvp hann mvnkaklæðom oc song byskvp þa messo yfer hinom nyia kalek. oc gaf þionosto Romalldo hertoga er þa var mvnkr orðenn. oc a þeim sama kalek var þat ritað at Romalldvs gafz gvðe oc sæl(l)i Marie. Hinn sæli Barbatvs byskvp þionaðe gvðe oc sælli Marie moðor hans meðan hann lifðe. Romalldvs lifðe nokkora vetr i mvnklife vel oc skynsamlega oc efter andlat þeira voro þeir baðer laðaðer til himneskra fagnaða firir miskvnn drotins Ihv Xpi. Hin sæla Maria moðer drotens vars arne oss eilifrar hialpar af almattkom gvðe syni sinom. þeim er lifer oc riker einn gvð i þrenningo vm odavðlegar allder allda. AMEN.

d².

Et BladFragment, 38, af en Codex in qvarto omtrent fra Aar 1300. Begynder Udg. at goðir menn S. 393⁷, ender manna þa er 396¹⁴. Dette Fragment er i Udgaven feilagtigt betegnet d, da det er forskjelligt fra det foregaaende.

e.

Fragmenter af en Codex fra Slutningen af 13de Aarhundrede, tospaltet Foliant med 40 Linier paa Siden. Det første Blad (2), der er helt, begynder ok allt þat S. 393¹⁸ og ender at allum skær[leik] S. 398¹⁸. Af det andet Blad (6) betegnet e², er en Remse til Høire bortskaaren, hvorved Forsidens anden og Bagsidens første Spalte er bleven defekt, desuden er Bagsidens anden Spalte ved Slid vanskelig at læse. Bladet begynder flytia hana S. 633¹⁶ og er lagt til Grund for Texten, saa langt det er helt og læseligt, nemleg til Ferr hin S. 634²¹; det har indeholdt Legende LVI til Ende, derpaa Leg. LVII om Hermannus, derpaa Legenden LVIII, der afbrydes med Ordene nu sua þar til som firir verðr eitt gil, er framan liggr i halsinum 636¹⁹.

Det tredie Blad har tilbage Forsidens anden og Bagsidens første Spalte slidt og vanskeligt at læse, Indholdet er vor Frues Mirakler i Laudunum, lignende dem der fortælles S. 641-642. Denne Codex synes i sin Helhed at have indeholdt Jomfru Marias Jertegn i samme Omfang som E, men i en bedre og fuldkomnere Form.

f.

Sex mere og mindre fuldstændige Blade af en Codex i Qvarto med 50 Linier paa Siden. Første Blad (28) mangler de 18 nederste Linier, der ere bortskaarne. Bladets Forside begynder f¹ þuiat þau S. 409¹² og ender þuilikom lutom S. 411³. Bagsiden f² beg. fyrri lifdaga S. 411²³ og ender huerr S. 412²⁸. De fire næste Blade (9, 10) udgjøre Yderbladene i et Læg eller Hefte, hvor de fire inderste mangle, de 2 første sammenhørende af disse, betegnede f³ og f⁴, det sidste beklippet (jvf. Udg. S. 451 Note), begynde [varð]veita friðar hæð S. 446⁶ og ende var frændi ben S. 453²⁵; de to sidste sammenhørende af disse Blade, betegnede f⁵, begynde med greiniliga S. 472⁶ og ende flotta sua til S. 482³². Det sjette Blad (8), her i Udgaven betegnet f⁶, begynder en hefir engan S. 502²¹ og ender sua standi S. 508²⁸.

Den Codex, omtrent fra 1300, hvoraf vi her have Levninger, maa have indeholdt de samme Legender som E, og havt disse i samme Orden som dette Haandskrift, men i en fuldstændigere og oprindeligere Form. Disse Fragmenter ere derfor lagte til Grund for Texten, saavidt de naa og ere læselige, fra det Sted hvor 655 standser S. 450²⁵.

g.

Fragmenter af en tospaltet Codex i Folio, 40 Linier paa Siden, skreven med samme Hænder som Cod. Arn. Magn. 227 Folio af Stjórn, nummererede 12, 5, 4. Det første Blad (12) er fuldstændigt, det er i Udgaven betegnet g² og begynder mer min huggan S. 916² og ender þrættan ꜳr S. 920²⁷, og er der lagt til Grund for Texten. Det andet Blad (5) er beklippet nedentil, hvorved omtrent de 8 nederste Linier i hver Spalte mangle, dette Blad er kaldet g³ og benyttet i Udgaven S. 1107¹⁷-1112⁵. Det tredie Blad (4) har lidt samme Skjæbne som det andet, Nederdelen er bortklippet, det er betegnet g¹ i Udgaven; første Spalte begynder S. 946⁸ med Ordene hann suikia, paa anden Spalte har man Slutningen af Legenden CLIII og Begyndelsen af CLIV, der slutter paa tredie Spalte, hvor den anden Recension af Legenden XIV S. 1157 I Burgundia begynder; fjerde Spalte, der har Fortsættelsen af denne Legende, er trykt ovenfor 509, da Recensionen i g her stemte med den paa dette Sted trykte.

Det Haandskrift, fra Begyndelsen af det 14de Aarhundrede, hvoraf vi her have Levninger, maa have stemt med D baade i Behandlingen og Ordenen af Legenderne.

h.

Fragmenter af en tospaltet Codex i Folio, 50 Linier paa Siden, to mutilerede Blade, nummererede 16 og 14. Af første Blad (16) er største Del af første Spalte bortskaaren, denne Spalte begynder nærveru dirfandiz S. 1028¹, indeholder saaledes Slutningen af Legenden CC og Begyndelsen af Leg. CCI; anden Spalte har sluttet denne Legende, men er for det meste ulæselig, saa at altsaa Lacunen i D S. 1029⁶ ikke herefter kan udfyldes, og har tillige indeholdt Leg. CXC S. 994, som altsaa paa Grund af Lacunen har manglet i D; tredie Spalte har tjent til at udfylde Resten af Lacunen i D, nemlig Begyndelsen af Legenden XXIX (den anden Recension) S. 1174, der ophører i D med Ordene [ko]rinn ok hofu S. 1175²⁸; fjerde Spalte indeholder Slutningen af nysnævnte Legende og Begyndelsen af CXCI S. 996. Af andet Blad findes kun Midtpartiet; det begynder [kirkiun]ne meirr S. 1201¹, slutter denne Legende og herefter følger den Cyklus af Legender (LXII), der begynder med Til lofs ok dyrdar S. 654¹³, og Bladstumpen ender med Ordene at tendraz S. 662².

Haandskriftet er skrevet ved Midten af 14de Aarhundrede og har sandsynligvis hørt til samme Klasse som D og havt Legenderne i samme Orden som dette.

i.

Tre mutilerede Blade, 22, 13 og 3, der sikkert have hørt til 233 Folio, og falde ind i de store Lacuner i denne Codex. Det første Blads (22) første Spalte begynder omtrent med Ordene Enn eigi berr S. 864⁶ indtil miok vndarl S. 865²⁴, hvor Resten af Spalten er udraderet; anden Spalte begynder ek elskada S. 866¹³, men er skaaren helt over, saa at kun de første Ord i hver Linie ere tilbage; Bagsidens første Spalte har naturligvis delt Skjebne med Forsidens anden Spalte, og har kun de sidste Ord i hver Linie; efter Legenden CXXVII har fulgt paa samme Spalte Legenden CXXVIII, som mangler i E, derefter Leg. CXXIX, som har staaet paa den følgende Spalte. Andet Blad (13) begyder ollum þiodum S. 881¹⁵, fortsætter med denne Legende CXXXIII, har derpaa CXXXV, og CXXXVI og derefter Legenden XXXI i den anden Recension S. 1177, og ender med iafnan hvern S. 1178³. Tredie Blad (3) har mistet den nederste Halvdel; første Spalte (i²) begynder med [fa]heyrdan hlut S. 998²⁹ indtil S. 1000⁵, anden Spalte fra S. 1001² til m ok c. xl. ok tuo aar S. 1002⁵; Bagsiden (i³) begynder þeirar blezadrar iungfru S. 1030¹, har dette Jertegn til Ende, derpaa LX i den S. 1201-04 trykte Recension, og dernæst Begyndelsen af CCIII S. 1030 og ender byskupar hans eptir S. 1030¹¹.

k.

To i Ryggen sammenhængende Blade, nummereret 31, har hørt til en smukt skreven Codex (fra omtrent 1300) in Qvarto. Første Blad begynder med Slutningen af Legenden No. 34 S. 125¹⁵, og da den er afvigende fra Texten i B og A, meddeles den her: bað þa einn prest sinn taka af henni skikciv sina ok þreifa um hana vandliga. Prestr gerði sva sem byskvp bꜹð. Siðan bar hann skyrt vitni ok satt ok sagði hana heila vera ok solv biartari i ꜹgliti. Þa sneri skiott firir byskvpi, ok bað hann af ser reiði ok sagðiz hafa miǫk misgort er þann hafði sva harðliga til hennar talat. En hann qvez harðliga hefna skylldv þeim envm vigðvm konvm er hana hofðv rægða ok logit a dyrliga moðvr sina miclv lyti. þa fell hon abbadis ꜹll til iarðar ok tok molld ok ios yfir hǫfvð ser ok mællti. Ek bið þik andligr faðir. geyr þv af minv raði slikt er þv vill. en þær skaltv ekci saka. þviat þær hafa satt eina a mik sagt. Meiri er synd min enn fra megi segia. En þo sneri brvðr miskvnnarinnar heilog Maria sina asionv fra minvm glæp. ok i dag varð ek lettari at minv barni. Við þvi env sama barni tok dyrð englanna drotning allra lvta sæl Maria ok bað engla .ij. færa hann i eyðimork einsetvmanni einvm at hann skylldi skira. Byskvp varð storliga feginn ok gerði gvði þakcir ok sælli Mariv firir þessa hina miclv miskvnn er hon hafði lyst við þessa abbadisi. Byskvp sendi menn eptir sveininvm ok fæddi hann vpp ok lærði vel. ok varð sa sveinn siðan dyrligr kennimaðr ok agetr byskvp.

Derefter kommer Legenden om Hermannus trykt S. 1076, derpaa Begyndelsen af en Legende, som ellers ikke haves og som derfor aftrykkes her.

Sa var enn einn mvnkr i nǫkkvrv mvnklifi er drotningin himins ok iarðar syndi vera sinn enn kerazta vin. Þessi þionaði astsamliga heilagri Mariv gvðs moðvr sem enn hefir verit fra fleirvm sagt. En heilog Maria syndi hversv henni likaði hans þionvsta. ok vitraðiz honvm sialf a einni nott ok mællti sva. Vel þionar þv mer ok rækiliga. ok firir þat skaltv a mik kalla i þinvm nꜹðsynivm ok mvn ek þer miskvnna. Eptir þat hvarf hon i brot. enn hann vaknaði ok varð storliga feginn hennar firirheiti ok fystiz at vegsama hana at meirr. Hann reðz or klꜹstrinv . . . . . .

Andet Blad indeholder Slutningen af Legenden 28 fra þv hefir þat þegit S. 112³⁰, derpaa Leg 29, ikke betydelig afvigende fra den trykte Text, og dernæst Leg. 30 indtil mær ein fogr S. 116⁶.

l.

Fire Blade (35, 36, 37), Levninger af en Codex i liden Qvarto fra 15de Aarhundrede (circa 1400). Her findes Begyndelsen af Sagaen stemmende med Recensionen S. 339-401. I Jertegnenes Orden har dette Haandskrift stemt med B. Som særeget for dette Haandskrift kan mærkes, at den Fortale, der i andre Haandskrifter gaar foran Legenderne, her er stillet foran selve Sagaen. Da den er noget kortere redigeret end andensteds og forsaavidt mere stemmende med den latinske (s. ovenfor P. V), anføres den her, og kan da tillige tjene som Prøve paa Haandskriftets Orthographi.

Þa er sagdar ero saugur heilagra manna eda iarteinir til lofs almattkum gudi, þær er gudligr mattr giorde fyrir þꜳ i þessum heime, þa er skyllt þeim, er til heyra (eda) hlyda, at weita i hugnum þeckiligt lof gudi ok helgum maunnum, þeim allra hellz, er þa er fra sagt, ok þa framazt ok forkunnligazt, þa er stormerki sællar drottninger Mariu eru saugd. þui skulum wær truliga flytia ok segia hennar takn at gudi weitanda, at þadan af megi vakna hyggiur retlatra manna til nockurs athuga ok styrkiazt i ast hennar. þuiat gudleg millde retter þeckeliga haund sins almattar fyrir hennar verdleika til hialpar ok uppreistar maurgum manni i þessum heime, ok risa þui marger vpp vr diupe lastanna, er heyra mikilleik hennar stortakna.

m.

Et Blad af en tospaltet Foliant eller stor Quart (11), 30 Linier paa Siden, næsten ordret stemmende med E, dog noget ældre. Bladet begynder song a S. 504²³ og ender sua salugr S. 509¹.

________

655 qv. Denne rige Samling Brudstykker af mange Haandskrifter er beskreven af Gislason i Frump. islenzkrar tungu LXVII-LXXXV. De Nummere af denne Fascikel, som vedkomme os, ere XXXII, XIX, og II.

Det første af disse er benyttet her i Udgaven og betegnet 655. Codex, vel fra Begyndelsen af det 14de Aarhundrede, har indeholdt de samme Legender som E, og havt dem i samme Orden som dette Haandskrift men i en meget fuldstændigere og bedre Form, dets Text er derfor, hvor den er i Behold, optagen her i Udgaven. 1ste Blad (pagineret 5-6) og 2det (pagineret 7-8) ere i Ryggen sammenhængende, men mellem dem fattes 2 Blade, det første (bet. a) begynder morðingi S. 430²⁰ og slutter milldi hefir S. 436⁶, det andet (b) beg. siðan S. 445¹⁴ og ender Sem S. 450²⁵; 3die (pag. 3-4) og 4de (pag. 23-24) ere to sammenhørende Blade (betegnede her i Udgaven c), beg. Petri S. 457²¹ og ende vndarligt S. 468²⁵; 5te (pag. 21-22) og 6te (pag. 1-2) ere to sammenhørende (betegnede d), beg. hann firirlætr S. 487²² og ende abotanvm S. 499¹⁰; 7de Blad (pag. 17-18) beg. (betegnet e) min sal S. 572⁴ og ender hefir halldit 577¹⁰; 8de Blad (pag. 19-20) beg. (betegnet f) at firir S. 577¹⁷ og ender hinn þriða S. 583¹⁸, 9de Blad (pag. 1-10, betegnet g) beg. falldrar tolv S. 254²⁷ o. s. v. til denne Legendes Slutning, derpaa I fyrr nefndri borg S. 599²⁵ og ender lꜹsleika hvg S. 604³⁴; 10de Blad (pag. 25-26) er skaaret over efter Høiden, saa at kun Halvdelen af Linierne er tilbage paa hver Side, det er derfor ikke medtaget i Udgaven, det begynder vm fagna þv S. 261¹⁹og ender endir allra goð S. 207⁸ (jvf. disse Legenders Ordenfølge i E S. 608); 11te Blad (pag. 11-12) og 12te (pag. 13-14), betegnede h her i Udgaven, ere sammenhængende og sammenhørende, dog er 11te saaledes beklippet, at kun nogle faa Ord ere tilbage i hver Linie, det danner Fortsættelse af foregaaende Blad: ra heita lifand . . . S. 207⁸ Meðr þvi at ver S. 609³², de sidste Ord ero þvi vna S. 614⁷, og det 12te begynder með sakir vndirbrotz S. 614⁷, og ender þui iafnan S. 619²¹; af 13de Blad er der kun tilbage 4 Smaaremser, men af de faa tilbageblevne Ord kan skjønnes, at dette Blad er en Fortsættelse af det foregaaende; 10de, 11te, 12te og 13de Blad have udgjort de indre 4 Blade af at Læg; 14de Blad (pag. 15-16), her betegnet i, beg. hann aptr S. 623¹⁹ og ender fianda[ligri] S. 629⁸. Dette Haandskrift har en særdeles god og constant Orthographi, som Særegenhed kan mærkes, at der stadig forekommer kort s.

655^XIX 2 Blade af en Codex in octavo fra det 13de Aarhundrede, de udgjøre Fragmenter af Legenden om Theophilus og meddeles her; i Haandskriftet findes næsten ingen Forkortninger.

1ste Blad.

(Jvf. S. 406³¹-408²⁵, 1092⁹-1092³⁵, 1082¹¹-1083⁴).

ebrescr maþr fiolkunnigr oc fiannda arr. A necquerri nott. for Theophilus leyniliga til funndar uiþ hann. oc var hvrþ aftr. er hann com þar. hann knvþi dyrr oc beiddi inn gongo. oc varo dyrr upp locnar. oc hann inn leiddr. oc þa sa enn ebręski maþr a honom mickla vgleþi oc melte. fyrir hueria sǫk com tu hingat. Theophilus fell til fota honom oc męlte. Byscup hęfir tekit af mer allt uelldi oc virþing þa er ec hafþa af enom fyrra byscupi. oc cann ec þvi illa er ec scal nu ø̨ngua uirþing hafa. ec ueit at þu ert margs kunnandi. oc uil ec þic biþia ef þu męttir raþ i sia at ec fęnga enn slike uirþing sem fyrr. Þa suarar enn ebręski. Com þu til min aþra nott. oc mvn ec þic þa leiþa til drottins mins. oc mvn hann þat veita er þu uill. ef þu bizc honom a hondom. Theophilus for heim þa fyrst oc fagnaþi þvi er honom uar heitit oc for aþra nott til fundar viþ gyþinginn. oc uar hann a fotom er hann com þar. oc til ferþar buinn. Þa toc gyþingr i hǫnd honom oc leiddi hann eftir ser oc melte uiþ hann. huatki er þu eþa heyrir eþa sęr. þa scalltu eigi hręþazc. oc eigi cross marc scall tu geyra i þessi fǫr. Hann quazc sua gera myndo. Þa þottizc hann sia mikinn flocc oc þotti honom sem þar veri einn hǫfþingi i þui liþi. oc þionaþi allir þeim. Hann sat i miþiom flocki a uirþiligum stoli. enn aþrir varo umbhuerfiss. oc baro log fyrir honom at þui er honom syndizc. oc varo allir hvitom clęþom scryddir. Þat var diofull reyndar. oc þionar hans. gyþingr hellt i hǫnd Theophilo. oc leiddi hann a þat þing. Þa melti diofull viþ hann. Til hvers leiddir þv þenna mann hingat til var. Gyþingr sagþi. hann er ręntr af byscupi ueralldar uęg oc uęttir hann af þer

2det Blad.

(Jfr. S. 413¹⁶-414²⁸, 1095³⁰-1096³², 1086³-1087⁴).

þa skal ec alldręgi ǫruilnaz guþs miscunnar. hęlldr scal ec biþia helga oc dyrliga guþs moþor Mario mer miskunnar af avllo hiarta. oc ǫllom alhuga. oc fara til hęnnar kirkio. oc vęra þar a bęnom. oc fasta oc uaca vnz hon miskunnar męr. Oc enn melti hann. Hui myna ec þora at biþia hana miskunnar meþ þeim enom sꜹmom uǫrrom oc þerri tungo er ec hęfi aþr guþi ueitt meþ oc henni oc ef ec gø̨ri þetta diarfliga þa uggi ec at elldr comi af himni oc brenne mic. oc megi heimrinn eigi bera þa ena illo hluti er ec gerþa. Vei þer uęsol ǫnd quaþ hann ris up þu af myrcrum þeim er þic gripo. far oc biþ þer miscunnar ena miscunnsaumosto guþs moþor er ǫllom uill hialpa. Siþan toc hann trꜹst oc ǫroggleik oc for til musteris ennar sęlo guþs moþor Mario oc uar þar a bęnom oc uokom oc fastaþi .xl. daga. oc natta samfast oc gręt i sifęllo oc baþ sęr guþ miskunnar. oc ena hęlgosto mey Mario arnaþar orþs dag oc nott. oc iþraþiz sarliga sins glęps. Enn er hann hafþi þar fastaþ oc gratiþ .xl. daga oc natta i Mario kirkio. þa uitraþizc honom en sęlsta Maria moþir drottins uars. allra fullting oc buin scyling uacandi til hennar. sciol cristinna manna til hennar rennandi. gata uiltra. lavsn hertękin(n)a. myrcra lios. huggun qvalþra. drotning var. oc melti viþ hann. hęlldr reþuliga. hey(r) maþr huat dirfþi þic a oss at calla þer til hialpar. er neittir syni minom grø̨ðþara hems oc mer. enn gafzc fiannda. Vist licna ec synþgom cristnom mǫnnom þeim er hallda ręttri tru. Enn huarki biþ ec fyr heiþnom monnom ne uillomonnom. oc eigi fyr þeim er Cristi neit(a). hui myna ec treystast at standa fyrir ogorligom domstoli Cristz sonar mins. oc biþia fyrir

655^II er fire Blade af en Codex i liden 4to, Haandskriftet er meget gammelt og sikkert fra Begyndelsen af det 13de Aarhundrede. Indholdet er af Legenden om Romaldus, og stemmer for en Del med Recensionen af denne Legende i E (S. 729). Disse Blade meddeles her, saavidt det har været muligt at læse dem, thi paa mange Steder er Skriften saa slidt, at den næsten er ulæselig. Hvad der er tvivlsomt er sat i Klammer.

herr gek i borg eina ogrynne liþs oc soto vmb borgina enn Romalldvs varþi borgina oc hafþi litit liþ hia þvi sem hinir hofþo oc [vette] at enn mvndi sva fara sem avalt fvrr at hann mvndi sigr hafa þot hann hefþi litit liþ oc trevstisc sinne hamingio oc gek vr borg meþ þat liþ er hann hafþi oc barþisc viþ herinn oc fell honom þvngt oc fell liþ hans mioc oc flǫþi hann vndan i borgina meþ þa menn er up stoþo. Enn herrinn sat of borgina oc þottisc Romalldvs sia at þer mvndo up gefnir af stvndo. oc stefnir hann þing i borginni oc talar a þingino oc melir sva. Hevriþ er oc sciliþ allir er her standiþ alldregi hefi ec haft slican osigr sem nv. Nv scolom ver a morgon ganga ut or borginni oc beriasc kallmannliga scolom nu annat huart fa sigr eþa bana latom þat spyriasc at hrꜹrstlig verþi vor efiloc þars ver hofom sigr fengit af ollom þioþom allt hingat til. Enn hofoðprestr er nefndr Barbatus sa er varþvetti hofoðcirkio heilagrar Marie avalt meyiar enn dyrligsti kenni ᛘ oc enn mesti gvþs vinr oc heilagrar Marie. Hann svarar hertoganom oc melti. Hvat vndrast þv þat þot þu fair osigr glǫpafvllr er levnir synþom þinom oc biþr þin mikil guþs reiþi oc ogorlig hefnd nema þv iatir svnþom þinom oc gorir iþron þvi at eki er hvlit þat eigi mvni svnasc oc eki levnt þat er eigi mvni vitað verþa. Nv mon þv oc lata lif þit i þessom bardaga oc fara til eilifs dꜹþa nema þv endr bǫtisc þvi at gvþ vill nv lata enda verþa a þessi villo. Oc er Romaldus hevrþi þessi orþ. þa scꜹt hretslo i hiarta honom er hann vissi at hann var sꜹnnv sagþr. oc svarar þo ꜹrogliga prestinvm. Hvat mon þv vita mega atferþ mina. Hvener gorþa ec þer kvnn verk min eþa iataþ þer svnþir minar. Prestr svarar. Alldregi iattir þu mer svnþir þinar. andi gvþs sa er veit alla levnda hluti. let mik vita verk þꜹ en illo er þu gorþir. Romalldus melti. Segþv nu þa nacqvat af minom verkom þem er levnd ero at ek mega revna hvart þv segir satt eþa logit. Prestr svarar. Ef þu scammasc eigi at hevra þa em ec bvinn at segia sva at allir hevri. I hvert sinn aþr þv forir til bardaga i gegn þinom ovinom. þa fortv i scog þann er ner var borg þinne meþ þioni þinom þem er þv trvþir oc breddir þar niþr bloþga nꜹtshvþ oc settisc þar niþr oc gorþir nio reta alla vega fra vt meþ sverþi þino meþ diofoligo lioþi siþan com sialfr diofoll svniliga til þinn oc melti viþ þic oc segir þer þa hlute er þu vill vita oc hetr þer sigri i bardogom oc af þvi hevir þv sigr i hveriom bardaga oc ert lofaþr af ollom. Þa com hręzla drottins i briost honom oc svaraþi hann. Jati ec at sva er sem þu segir. en ec biþ þic at þv gefir mer helso roþ at ec mega hialpasc oc bera nv sigr af andscotom minom oc em ec nu bvinn at hlvþa þino raþi. Prestr melti viþ hann. Forom vit þa til kircio gvþs oc leddi prestr hann i hvs nacqvart oc bꜹþ honom at iata svnþir sinar oc taca script fvrir oc iþrasc ef hann villdi til gvþs snvasc. Hann letzc þat giarna vilia oc gorþi sva at hann gek til scripta viþ hann. þa bꜹþ prestr honom at hann scvldi rita a blaþi at hann villdi þa alogliga neita diofli oc bloti oc ollom hans verkom en iata gvþi af ollo hiarta oc ollom hans logom. Sva gorþi Romalldus at hann scrifaþi þessi orð a blaþi. siþan festi þat blaþ prestr a hals honom oc melti viþ hann. Ris up þv nv oc fylg mer. hann gorþi sva. Þa gengv þer til borgarhliþs oc ut or borginni oc of miþiar herbvþir hermanna oc vrþo þer eki varir viþ oc sva i morc a brꜹt unz þer como i eit rioþr. þar vitraþisc þem helog gvþs moþir Maria meþ miclo liosi. oc tver meviar meþ henne Agatha oc Tecla. Gvþs ᛘ fell litillatliga til fota þem oc qvaddi þęr. þa spvrþi gvþs moþir [B. prest] oc melti sva. Til hvers leiddir þv þenna mann hingat hvat vill hann mer. Prestr svarar. Sia ᛘ hefir nv iat svnþir sinar fvr mer oc vill nu iþrasc af ollom hvg oc vfir bǫta oc ret hann nv bl[aþ til] þess . . . . . . . . . . . sannaþi at hann vill alhvgliga iata gvþi oc til hans snuasc af ollo hiarta en nita nv diofli oc diofoligo blote oc allre hans gofgon . . . . . . . er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fyr . . . . . . . . . . . . . . . . at þu biþir fyr manni þessom viþ son þinn drottin varn Jesum Crist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . at eigi stigi nv ovnir hans vfir hann helldr bere hann sigr af þem. Þa fello þer baþir til iarþar fvrir sęla gvþs moðor oc greto lengi oc baþo hana miscvnnar. Oc eptir eina stvnd eþa .ii. eþa. iii. melti helog gvþs modir viþ prest. Ris upp þv oc hverf aptr enn ec mon geta þat at sǫni minom er þv batt. Þa er þꜹ hofþo þessa hlvti viþ melsc þa ste hon til himins meþ sinom meviom. en þer hvrfo aptr. Oc er þer nalgoþosc borgina. þa hreddisc allr herrinn oc flǫþi or herbvþom oc leto eptir fe sin ǫll oc svndisc þem sva sem Romalldus kǫmi at þem meþ her miklom. Fek hertoginn þa enn mesta sigr oc lof oc veg af ollom lvþ oc virþiligar giafar. for þa siþan til sinnar borgar meþ dvrþ oc sigre. Þꜹ tiþindi gorþosc i borginni at bvscop andaþisc oc moto allir viþ Romalldvm bvscops[kosning] . . . . . . . . . . . Þa sendir iallinn menn meþ ritom til Barbatvm prest oc bað hann til at hann scvlldi bvscop [vera] i hans borg. Barbatvs las rit. Enn eptir qveldsong þa la hann a knebeð hia altare oc baþ gvþ oc hans moþor at þꜹ scylldi vitra hvart þat vere þerra vili at hann vere bvscop. Þa vitraþisc honom sciot gvþs moþir oc qvaddi hann sva. þat licar mer oc Cristi sǫni minom at þv takir bvscopdom yfir þeire borg er iall vinr þinn ręþr fvrir. en verþa metti at þvi ef þv vissir enn glǫgt atferþ hans at þv verir honom eigi iafn mikill vinr sem þv ert nv. At morni sendi Barbatvs þꜹ orþ meþ sendimonnom ef þat vere vili ialains oc lerþra manna oc alls lyþs at hann vere bvscop at hann mvndi þa eigi vndan þvi męlasc. Hertoginn varþ þvi feginn oc allr lyþr oc var Barbatvs þa til bvscops vigþr sva sem gvþi licaþi oc monnom, oc styrþi hann gvþs lyþs(!) meþ micille gotzsco oc milldi oc var en mesta vinatta meþ hertoganom oc bvscope oc bꜹþ hvarr oþrom avalt meþ ser til fagnaþar. Þvi var iall vanr a milli annarra sinna merkiligra verca a hverio are of langafosto at fara of þat allt riki oc setta alla hofþingia þa er missattir voro oc kom aptr fyrir paska i enne ofsto viko langafosto v^ta dag eþa fostodag eþa þvatdag eþa sialfan paskadag fyrir messo sem þa matte verþa til sinnar . . . . . . . . at hann com eigi aptr þvatdaginn . . . . . . . . . . . . . . . þi songit messo oc tiþir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . le þa ferr hann til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . settisc vndir borð en kona . . . . . . . . . . . . . . . . . . oc þionaþi bvscope. Oc er hann hafþi mat signat þa bꜹþ hann klercom sinom at þer tǫki til [veslo en] hann ste vndan borði oc toc i hꜹnd kono iallsins oc gengo þꜹ ut or hollinni oc til nacqvars hvs þess er leyniliga var komit oc gek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tialdat . . . . . . . . . . . . . . . . . . stol gofvglig . . . . . . . . . . . . . . . . . vp dvkinom . . . . . a stolinom ormr gorr af golle. Bvscop toc hann up undir hond ser ena vinstri [oc he]fer yfir utan mottol sin oc melti viþ conona. Til þess ledda ec þic hingat at ec svnda þer at þv vissir þat eigi ein helldr vissa ec oc þot þit villdit leyna þenna orm hevir iall lengi blotat til sigrs ser oc m[etnaþa]r. Siþan foro þꜹ aptr oc settisc bvscop vndir borþ hia klercom sinom oc mataþisc. Enn er lokit var nottorþ[inom] spvrþi bvscop konona hvart hon villdi honom fylgia eþa eptir vera. Hon qvazc honom fylgia vilia oc foro þꜹ til kircio. Þa hemti bvscop til sin .iiii. ena hogosto gollsmiþa oc bꜹþ þem at smiþa kalec pasca nottina or gollormi þem er iallinn blotaþi sem þer kvnni bazt. Oc . . . . . . . . . . smiþarnir oc varþ þat abburþar . . . . . . . . . . . . . vigþi bvscop kalec. Pascadagenn . . . . . . . . . . . . gans at messo oc let bvscop bvrgia oll borgarhliþ nema þat er nest var hofoþcirkionni . . . . . . . . . . aptr oc hafþi þa sett alla er missattir voro. hann for fyrst til þess borgarhliþs er nest var hvsom hans oc var þat byrgt. Hann vndraþisc þat oc for þa til annars hliþs oc var þat oc byrgt oc for til ens þriþia. hann comr siþarst til þess borgarhliþs er nest var hofoþkircio oc var þat opit oc gek hann inn i borgina meþ [fꜹronꜹti sit]. Þa gengr [bvscop a mot] honom meþ processio scrydr bvscopsscrvþi oc allir lerþir mann hans oc ero bornir fvr þem crossar oc helgir domar oc mikill gollkalecr oc svngit hatiþliga lof gvþi. Byscop bꜹð Romalldo at fara þa til kircio meþ ser. hann qvasc verþa at [fara] hem littaþ oc qvasc þa þegar mvndo coma til kircio alengr. Bvscop baþ hann tvsvar eþa [.iii.] at hann scvldi til kircio fara. en hann qvasc hem verþa at fara. Fyr hvi vil[do] eigi [fara] til kircio meþ mer. hvat hevir þu hema betra i hvsi þino eþa nꜹþsynligra en fara til kircio fvrst oc hevra þar orþ gvþs oc verþa hluttakandi helagrar þionosto eþa hvat hevir þv i hvsi hino. hvgg at þv vandliga þessom hlutom er ver berom þer a mot meþ hǫtiþligri dvrð. Oc bervm þer a mot crossa oc helga doma. oc þer er a mot borinn gollkalecr oc hvggþo at ef þv havir set fvrr þenna kalek. Jallinn svarar. Eigi hefi ec hann fvrr set eþa hve nęr var hann smiþaþr. A þessi not qvaþ bvscop var hann smiþaþr or gollorme þem er þv blotaþir levniliga en kona þin ein vissi meþ þer oc smiþoþo hann .iiii. enir hogosto gollsmiþar en ec vigþac hann siþan oc scal ec vfir þessom kalec messo svng^a i dag oc scalttv oc allr lvþr taca þaþan af holld oc bloð drottins vars. Oc er Romalldus hevrþi þetta þa hreddisc hann gvþs reiþi. Þa toc til orða en kęrste riþari hans oc melti viþ hann. Nv mattv sia herra hve otrv kona þin er þer oc hve hon hevir þic teldan oc vere þat maclict at hon tvndi lifi fvrir þenna glop. Fyr þvi at eigi metti bvscop þetta vita ef hon hefþi eigi honom sagt. Þa melti Barbatvs bvscop reiþvliga viþ þenna ridera. Hevrþo ᛘ fvllr velar . . . . . . . . . ofmetnaþar oc owndar fvsare illra h[luta. nv] melti fiandi fvr mvnn þinn at han stevpþi ialli [til] glꜹtonar . . . . . . . . . . . . . þv hann . . . . . . . . af allre . . . . . . . . . . at þv takir bratt ogorliga . . . . . . af fianda at ꜹnd þin hialpesc a domsdegi oc nacqvarr taki avalt þvilican d[ꜹþa] i þino kyni. En er hann hafþi þetta melt. þa grep fiandi hann oc devddi hann sarliga fvr ollom lvð oc varþ monnom ogn mikil af þessom atbvrþ. Þa varþ Romalldus hredr oc fell til fota bvscope oc iþraþisc sinna synða oc melti sva. Jate ec svnð mina oc biþ ec þik gvþs ᛘ at þv licnir mer þot ec sia overþr oc biþir mer miscvnnar viþ gvþ oc allt mitt raþ vil ec nv vndir þic leggia. Þa leiddi bvscop hann til kircio oc bꜹþ honom til scriptar ganga oc iþron at gora oc qvaþ hann þa mvndo en hialpasc. Enn er Romalldvs hafþi þat gort þa scrvddi bvscop hann mvnka cleþom oc vigþi hann til mvncs. En siþan song bvscop messo oc gaf Romalldo hold oc bloþ drottins vars af þem [sialfom] kalec er ver sogþom fvrr fra oc sva ollom lvþ. Helagr Barbatus bvscop þionaþi helagliga gvþi oc selli Marie hans moþor i sinom bvscopdomi. Oc Romalldus lifþi avalt siþan helagliga i mvncs atferþ oc botti þat er hann hafþi misgort aþr hann scilþisc viþ þenna hem. oc foro baþir eptir andlat sitt til

________

656 qvarto. Denne Codex, der har indeholdt Maríu Saga og Postola Sögur, er bleven sønderlemmet og indbunden i forskjellige Dele, og mange Blade ere bortkomne. Den egentlige Maríu Saga har nu No. 656^a1, hertil kommer Blad XXV i Fasc. 240 Folio, der hører til denne Codex og begynder midt i Legenden om Romaldus (S. 149⁶: minum þat sem þit hafit beðit) og fortsætter til nederst første Side i No. 656^c, hvor denne Legende og Maríu Saga ender, og hvor paa samme Blads Bagside Apostelen Peters Saga begynder. Dette Haandskrift er ikke benyttet ved Udgaven.

Begyndelsen lyder som i St (Udg. S. 1) paa det nær, at anden Linie mangler Ordene herbergi heilags anda, for øvrigt stemmer Sagaen i dette Haandskrift for det meste med den Text, der er trykt her S. 339-401 (Maríu Saga II). Flere Blade mangle i dette Haandskrift, saaledes slutningen af den egentlige Saga, og efter denne Lacune kommer et Blad, hvor Prologen til Jertegnene findes; den første af disse er her Legenden om Hildefonsus, i Udg. No. 9 S. 78, hvorefter kommer No. 8 S. 75, der begynder saaledes: þat er sagt i einhverio munklifi, at munkr e[inn haf]ði þat embætti, at hann þionaði kirkiu oc hringð(i) til ti . . . . Herefter mangler alt ligetil midt i Fortællingen om Romaldus, hvormed Sagaen har sluttet. Dette Haandskrift har deri stemt med den latinske Legendesamling, at det har begyndt med de samme legender som denne.

Ved Enden af Codex 656^a1 er indheftet et Blad (pagineret 37), hvilket har tilhørt en anden Codex af Maríu Saga, der efter en vedheftet Notits af Arne Magnussøn er kommen i dennes Hænder fra Nordlandet paa Island. Da denne Codex har været gammel og god (vel fra Midten af 13de Aarhundrede), meddeles det levnede Blad her (Innholdet er No. 15 S. 89¹⁶-91¹⁰).

em staddr ef ec ma eigi til koma. Enn eptir þetta foro þeir til husa gyðings oc toc þessi maðr fe af honom oc uarði til kaupeyris oc key(p)tti skip til ferðar. oc er þat uar buit þa sigldi hann þui or Miclagarði oc aflaði ser fleiri skipa oc felaga oc setti sua auðgan at hann uissi eigi aura sinna tal oc sua uar hann kafðr i ahygiom kaupskapar sins at hanum leið or minni sculld su er hann atti at gialda oc sa dagr er aqueðinn uar til stefnu uið gyðing. Oc einom degi fyrr en gialdit skyldi fram fara þa com þessum manni i hug at hann atti skuld at gialda. oc þa mynndi eigi lengra til eindaga en um morguninn eptir mynndi uera. En er hann sa at þat matti eigi enndazc er hann uar i bunndinn. þa fecc honom sua mikils at hann fell niðr a iǫrð oc la i onguiti lengi. Þa stoðo yfir honom þionustumenn hans. oc spurði einnhuerr þeirra huat til henndi um hans mein. en eingi fenguzc suǫr i moti. Nǫcquoro siðarr toc hann uit sitt oc coma a hugsun oc þottizc eigi uita huert rað taka skylldi þar sem hann uar i fiarlęgium lǫnndum Miclagarz. enn hafði heitizc i þręldom ef eigi kømi fram gialdit um morgoninn eptir. Oc er hann hafði þetta hugar ualat um hriðar sakar þa męlltizc hann uið einn saman. Fyrir hueria sǫc scal ec þetta hugsa. taka scal ec fe þuilict sem ec a at lycta. Oc toc hann þa oc giǫrði ser orð eptir þui sem annarr maðr legði rað til eða hugrinn męlti uið heyrnina. Huat er. huart settir þu drottin þinn Jesum Crist uǫrzlumann fyrir þic. fa honom feit oc lat hann gialda með þeim hętti sem hann uill af henndi giallda þeim sem taka a. Oc af þessu hugboði let sia maðr hola innan stocc einn oc giǫra uaxinn sem skrinkisto oc let þar i fe þat allt er hann atti gyðingi at giallda. Siðan lucþi hann stockinn sem bezt oc gecc til siauar oc kastaði a siainn oc bað þann styra stockinum huart sem hann uęri a sia eða lanndi er scapat hafði iǫrð oc sia. Siðan geck hann til herbergis sins. Her uarð unndarligr atburðr eptir frasogns(!). en guði er þo at ifalausu engi hlutr of megn at giǫra þann er hann uill. Vm morguninn þa uar þessi stoccr cominn til Miclagarz oc hafði farit mǫrg hǫf oc stor a einni nott oc flaut við lannd þar sem herbergi gyðings stoðu a baccanum yfir uppi. oc of morguninn er þionn gyðings com til siauar er gyðingr hafði sent þa þecþi hann at tre flaut i lanni oc uildi taka oc er nęst bar honom oc hann þottizc taka mynndu þa uar sem þui uęri unndan uikit sua at hann matti eigi taka. Eptir þat for hann heim oc sagði buannda huat hann sa. Þa gecc gyðingr til siauar oc sa stockinn huar flaut oc oð til oc uildi taka. oc er hann retti hond til þa uar sem ytt ueri at honom oc toc hann þa þenna stocc oc lauc upp oc toc feit or oc setti stockinn unndir reckio sina. Oc er noc

________

Tager man nu i Betragtning det forholdsvis store Antal Haandskrifter af nærværende Saga, 6 fuldstændige samt større og mindre Brudstykker af 20 andre, da maa man slutte, at disse Legender her som andensteds have havt en temmelig talrig Læserkreds; og som Følge heraf turde man vel ogsaa endnu finde Spor af enkelte af dem i vore Folkeeventyr og Folkesagn.

________

Hvad den Form angaar, hvori Bogen er udgiven, da vilde denne være bleven noget anderledes, dersom Udgiveren havde havt det hele Material samlet, før Udgivelsen paabegyndtes; en Del Gjentagelser vilde derved været sparet. Navnlig blev Forholdet mellem Legendesamlingen i E og St Udgiveren ikke rigtig klart, før han gjorde Bekjendtskab med de mange Arnamagnæanske Fragmenter, hvoraf det blev indlysende, at Legenderne i E udgjorde en stor Samling, som allerede ved Begyndelsen af det 14de Aarhundrede i sin Helhed væsentlig havde været til, og som af senere Afskrivere paa sine Steder var bleven betydelig sammendragen og forkortet, indtil den antog den Skikkelse, hvori den nu foreligger i E. I 655^XXXII har man sandsynligvis Levninger af Legenderne i den fuldstændige Form, under hvilken Kong Haakon Magnussøn har ladet dem samle eller oversætte, saafremt Notitsen ved Registret i E (S. 1016¹⁸) medfører Sandhed, noget som man vel ikke behøver at have saa stor Betænkelighed ved at antage. St indeholder kun et vilkaarligt Udvalg af den første Samling i E (S. 402-686), men har de valgte Legender i en oprindeligere og bedre Form. Undertiden har Afskriveren i St af sin Original ladet indflyde Henvisninger til andre af ham ikke medtagne Legender, hvilke Henvisninger her staa ørkesløse, f. Ex. S. 281²⁵ greinda guðs moþvr kirkiv i Tvren; da Kirken i Turenne ikke før omtales i St, passer Udtrykket greinda ikke i St, men vel i E.

Hvis Udgiveren før havde opdaget dette Forhold mellem de to Haandskrifter, vilde han ikke selvstændig have aftrykt Legenderne efter St (S. 157-331), men under Trykningen af E (S. 402-639) ladet de Legender, der fandtes i St, hver paa sin Plads, indtræde i Steden for den tilsvarende Recension i E, paa samme Maade som E er bleven erstattet af 655, f, a, o. s. v., hvor disse Fragmenter gribe ind. Denne Vidtløftighed, som under gunstigere Omstændigheder kunde have været undgaaet, er en Feil ved denne Bog, som vistnok med Føie har vakt Misnøie hos mange Medlemmer af vort Oldskriftselskab; Udgiveren faar imidlertid trøste sig med, at denne Feil fra andre Hold er bleven regnet Bogen til Fortjeneste, da det, navnlig for de Læsere der benytte den for Sprogets Skyld, hvilke rimeligvis ere de fleste, ikke vil være uden Interesse at jævnføre de forskjellige Afskriveres orthographiske Egenheder. Uagtet al paa Correcturen anvendt Flid have dog adskillige Feil indsneget sig, de væsentligste af disse ville forhaabentlig findes paa Trykfeilslisten, som den velvillige Læser bedes at være opmærksom paa. De Bogen ledsagende alphabetiske Registre skyldes Hr. Studios. Philologiæ Amund Larsen, som ogsaa havde udarbeidet et Sagregister, hvilket dog efter nærmere Overveielse ikke blev medtaget, da det end mere vilde have forøget Arketallet paa den allerede før temmelig omfangsrige Bog.

Det er Udgiveren en kjær Pligt ved Enden af disse Forord at bevidne Hr. Bibliothekar Gundorph sin Erkjendtlighed for den udmærkede Velvillie, hvormed han ogsaa denne Gang som ved andre Leiligheder har lettet Udgiveren Adgangen til de under hans Værn staaende Arnamagnæanske Haandskrifter.

Christiania i Juli 1871.

C. R. Unger.

---

Fotnoter