Hǫfuðlausn (B1)

Fra heimskringla.no
Revisjon per 15. mar. 2020 kl. 08:04 av Jesper (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Dansk.gif Svensk.gif
Original.gif Dansk.gif


Den norsk-islandske skjaldedigtning


ved
Finnur Jónsson
1912-1915


Egill Skallagrímsson
Islandsk skjald, o. 900-983


Hǫfuðlausn (ca. 936)


1. Vestr komk of ver,
en ek Viðris ber
munstrandar mar,
svá 's mitt of far;
drók eik á flot
við ísabrot;
hlóðk mærðar hlut
munknarrar skut.

2. Buðumk hilmi lǫð
ák hróðrs of kvǫð
berk Óðins mjǫð
á Engla bjǫð;
lofat vísa vann,
víst mærik þann,
hljóðs biðjum hann,
þvít hróðr of fann.

3. Hygg vísi at,
vel sómir þat,
hvé þylja fet,
ef þǫgn of get;
flestr maðr of frá,
hvat fylkir vá,
en Viðrir sá,
hvar valr of lá.

4. Óx hjǫrva glam
við hlífar þrǫm,
guðr óx of gram,
gramr sótti fram;
þar heyrðisk þá,
þaut mækis ǫ́,
malmhríðar spǫ́,
sú‘s mest of lá.

5. Varsa villr staðar
vefr darraðar
fyr grams glǫðum,
geirvangs rǫðum,
þars í blóði
i brimils móði
vǫllr of þrumði,
und véum glumði.

6. (stef). Hné ferð á fit
við fleina hnit.
Orðstír of gat
Eirekr at þat.

7. Fremr munk segja,
ef firar þegja;
frǫ́gum fleira
til frama þeira;
æstu undir
jǫfurs of fundir,
brustu brandar
við bláar randar.

8. Hlam hein-sǫðul
við hjalmrǫðul,
beit bengrefill
þat vas blóðrefill;
frák at felli
fyr fetils svelli
Óðins eiki
í járnleiki.

9. (stef). Þar var eggja at
ok odda gnat.
Orðstír of gat
Eiríkr at þat.

10. Rauð hilmir hjǫr,
þar vas hrafna gǫr,
fleinn sótti fjǫr,
flugu dreyrug spjǫr;
ól flagðs gota
fárbjóðr Skota,
trað nipt Nara
náttverð ara.

11. Flugu hjaldrs tranar
of hræs lanar,
órut blóðs vanar
benmǫ́s granar,
sleit und freki,
en oddbreki
gnúði hrafni
á hǫfuðstafni.

12. (stef) Kom gráðar læ
at gjalpar skæ;
bauð ulfum hræ
Eiríkr of sæ.

13. Lætr snót saka
sverð-Freyr vaka,
en skers Haka
skíðgarð braka;
brustu broddar,
en bitu oddar,
bǫ́ru hǫrvar
af bogum ǫrvar.

14. Beit fleinn floginn,
þá vas friðr loginn,
vas almr dreginn,
varð ulfr feginn;
stózk folkhagi
við fjǫrlagi,
gall ýbogi
at eggtogi.

15. Jǫfurr sveigði ý,
hrutu unda bý;
bauð ulfum hræ
Eiríkr of sæ.

16. Enn munk vilja
fyr verum skilja
skapleik skata,
skal mærð hvata:
verpr ábrǫndum,
en jǫfurr lǫndum
heldr hornklofi,
hann 's næstr lofi.

17. Brýtr bógvita
bjóðr hrammþvita,
munat hodddofa
hringbrjótr lofa;
mjǫk's hǫnum fǫl
haukstrandar mǫl.
Glaðar flotna fjǫl
við Fróða mjǫl.

18. Verpr broddfleti
með baugseti
hjǫrleiks hvati,
hann's baugskati;
þróask hér sem hvar,
hugat mælik þar,
frétt's austr of mar,
Eiríks of far.

19. Jǫfurr hyggi at,
hvé ek yrkja fat,
gótt þykkjumk þat,
es ek þǫgn of gat;
hrœrðak munni
af munar grunni
Óðins ægi
of jǫru fægi.

20. Bark þengils lof
á þagnar rof.
Kannk mála mjǫt
of manna sjǫt;
ór hlátra ham
hróðr berk fyr gram,
svá fór þat fram,
at flestr of nam.

[21. Njóti bauga
sem Bragi auga
vagna vára
eða vili tára].

   1. Jeg kom vest over havet og jeg bringer med mig digterdrikken (digtet); således forholder det sig med mig; jeg trak egen (skibet) ud ved isbrudstid (forårstid); jeg ladede mit sjælsskib med digtningens fangst (digtet).
   2. Fyrsten bød mig ophold; jeg har pligt til at digte, jeg bærer digterdrikken til Anglernes land; jeg har digtet lov om kongen; ham priser jeg tilvisse; jeg beder ham om lyd, ti jeg har lagt et digt.
   3. Iagttag, konge. - det sömmer sig vel -, hvorledes jeg synger, hvis jeg får lyd. De fleste (alle) har hørt, hvilke kampe kongen har haft, men Odin så, hvor valen lå.
   4. Sværdenes bulder opstod ved skjoldets rand; kampen tiltog omkring fyrsten; fyrsten trængte frem; der kunde man høre kampens bulder; sværdströmmen, der var uimodståelig i sin kraft, bruste.
   5. Spydvæven (kampen) tog ikke fejl af stedet (udkæmpedes bestemt) for kongens glade skjoldrækker; kvor sælens mark (søen) bruste oprørt og blodig, hørtes kamplarmen under fanerne.
   6. Mændene sank om i spydenes sammenstød. Erik vandt sig ry efter (ved) det.
   7. Fremdeles vil jeg fortælle, hvis mændene tier; jeg kar hørt mere om den hædersfærd. Sårene voksede ved kongens (kamp)møder; klingerne brast mod de mørke (sorte) skjolde.
   8. Sværd bragede mod sværd; sårstikken - det var klingeodden - bed; jeg har erfaret, at krigerne faldt for sværdet i jærnlegen.
   9. Dér var æggenes sammenstød og oddenes brag. Erik vandt sig ry derved.
   10. Fyrsten rødfarvede sværdet; der var ravnes mængde; spydet hæntede livet; de blodige spære flöj; Skotternes fjende fodrede ulven; Hel betrådte ligene.
   11. Ravnene flöj hen over ligdyngerne; ravnenes næb var ikke ublodigt; ulven sled i sårene, men blodbølgen slog mod ravnens næb.
   12. Hungerens ødelæggelse blev der for ulven; Erik bød ulven lig (ved sine kampe) på søen.
   13. Krigeren lader (lod) kampen våge og skjoldene brage; broddene brast, oddene bed; hörstrængene bar pilene bort fra buerne.
   14. Den skudte brod bed, - da var freden brudt; buen blev spændt; ved det blev ulven glad; folkestyreren modstod døden (ved sin tapperhed); barlindbuen gjaldede, hvor sværdene droges.
   15. Fyrsten spændte buen; sårbierne (pilene) styrtede afsted; Erik bød ulvene lig på søen.
   16. Fremdeles vil jeg for mændene forklare den gavmilde fyrstes sindelag; han kaster elvens glød (guldet) bort (er ødsel på guld), men holder fast på sine lande(?); han er lovprisningen nærmest.
   17. Den gavmilde mand byder guld; ringbryderen vil ikke rose guldets sene uddeleIse (karrigheden); i höj grad er han gavmild på guld mændenes mængde glæder sig ved guldet.
   18. Den raske kriger kaster (svinger) skjoldet med sin arm; han er gavmild med ringe. Både her og allevegne trives Eriks færd - det er oprigtig talt -; det er bekendt øst over havet.
   19. Fyrsten iagttage, hvorledes det er lykkedes mig at digte; jeg er glad ved, at jeg opnåde tavshed. Med min mund har jeg ført Odins bølge (digterdrikken, digtet) fra sjælens grunde (brystet) hen over krigeren.
   20. Jeg har fremført fyrstens ros höjt og lydelig; jeg forstår den rigtige tale i mænds boliger; fra latterens ham (brystet) bærer jeg lovordene for kongen; det skete så, at alle har hørt det.
   [21. Uforståeligt og uden tvivl en yngre tildigtning.]