Kong Skjold (Holst)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Naturlyrik og romantik
Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
---|---|---|---|---|---|---|
Denne teksten finnes på følgende språk ► |
H. P. Holst
Kong Skjold
Digte
Første Samling
Forlagt af Universitetsboghandler C.A. Reitzel
Kjøbenhavn, 1840
- Med Sværd ved Hoften, med Skjold paa Arm,
- Med Vaabenbulder og Raab og Larm
- Paa Runehøien til Thing sig samle
- De tætte Skarer af Unge, Gamle.
- »Hvem skal vi skjænke Guldkronen god?
- En Drot bør kaares af Landets Rod,
- Der kjækt kan værne om Danmarks Ære, —
- Hvo det er voxen, sit Krav frembære!«
- Og Raabet voxte, og Larmen steg,
- Hver vilde prøve den Kongeleg,
- Hver troede sig just til Konge baaren, —
- Og allerdygtigst troede sig Daaren.
- Alt svinges Spydet, alt blottes Sværd!
- Men Østresaltet oprørtes qvær
- Og overdøved den vilde Skare, —
- Da mon et Syn flux sig aabenbare:
- En Baad man øiner langtude, hvor
- Den vilde Bølge mod Himlen gaaer;
- Snart Stormens Haand den i Dybet slynger,
- Og snart mod Himlen den let sig gynger.
- Da synker Sværdet. Al Kiv og Larm
- Med eet forstummer, og see, hver Arm
- Til Hjælp og Redning sig flux udstrækker:
- Da jævnes Dybet, sig Stormen lægger.
- Ei Havet raser nu meer med Brag,
- Sin Ryg det soler i stille Mag;
- Kun Havfrusangen man fjerntfra hører,
- Mens Strømmen Baaden til Stranden fører.
- Og i den slumrer, som i en Seng,
- En guldhaarfager, en deilig Dreng!
- Med røde Kinder tilfreds han smiler,
- Paa gule Kornneeg hans Hoved hviler.
- Han aabner Øiet, det mørkeblaae,
- Og seer omkring sig, — og hvor han saae,
- Forsvandt hver Yttring af Tvedragtsaanden:
- Da nikker mildt han og slaaer med Haanden.
- Med Undren Mængden sig flokker tæt
- Omkring den Lille, — saa snart, saa let
- Kan barnlig Uskyld selv Raahed dæmpe.
- Da mæler blandt dem en gammel Kæmpe:
- »Ei Konger kaares med Mord og Vold!«
- — Han løfter Drengen høit paa sit Skjold.
- »See her Jer Konge! Ved ham bebuder
- Er varigt Held os de høie Guder.«
- Og Bifaldsjublen lød fjernt og nær.
- De strakte mod ham de blanke Spær,
- Og Drengen smilte saa glad i Aanden,
- Og nikked til dem og slog med Haanden.
- De Skjold ham kaldte, men Ingen veed,
- Hvorfra han hidkom, og hvad han hed.
- Nu vel! med Ahner han kan ei bramme,
- Men Danmarks Konger fra ham nedstamme.