Forskjell mellom versjoner av «Kong Sverre - Baglerne»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
 
Linje 29: Linje 29:
  
  
TEKST UNDER ARBEID
+
Sommeren 1195 fik Sverre besøk av en vikværing, som hadde været hos keiseren i Konstantinopel og nu bragte breve fra ham. Denne "sendemand" het Reidar, og i de breve, han hadde med, spurte keiseren — hvis trone stod i fare — om Sverre kunde hjælpe ham med "gode hærmænd". Sverre lovet sendemanden at tænke paa saken; men da Reidar næste vaar (1196) vilde høre, hvordan det gik, sa kongen, at det ikke kunde bli tale om at la hærmænd fare væk fra landet; han syntes ikke netop, det saa ut til fred i Norge, han hadde hørt, at danerne fremdeles tænkte paa "at ale op ulver for os", og indenlands fandtes mænd, som han ikke kunde lite paa, om først en flok var reist mot ham. Men Reidar fik lov at hverve hjælpere til keiseren mellem "bondesønner og kjøpmænd"; og med det følge, han slik kunde skaffe sig, fór han om sommeren ut av landet. Men ikke til Konstantinopel. Han kom ikke længer end til Danmark, der han ved et stort marked møtte biskop Nikolas og en mængde andre nordmænd, mest vikværinger. Biskopen hadde med sig en ung gut, som han kaldte Inge og utgav for at være søn av Magnus Erlingsson. Reidar "sendemand" og Nikolas blev enige om at reise en flok omkring denne gut. Snart efter var de paa vei til Norge med ham. "Der var da ogsaa Sigurd, søn av Erling jarl, og mange andre stormænd". Erkebiskop Eirik hadde været med paa raadet, og mændene i flokken blev kaldt ""bagler"' ("bispestaver"), til ære for ham og Nikolas Arnesson.
  
 +
[[Fil:Crosiere of arcbishop Heinrich of Finstingen.jpg|thumb|Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.]]Baglernes reisning blev farligere for Sverre end nogen av de tidligere reisninger. Stillingen var atter som i Magnus Erlingssons dage: over fiendernes sverd laa kirkens velsignelse. Biskoperne søkte sin ret, slagne motstandere sin hevn og sin sunkne anseelse. Forbundet blev saa meget sterkere, som biskop Nikolas var en ypperlig formidler mellem de verdslige og geistlige interesser i baglerleiren: han hadde nære frænder at hevne — to av hans brødre var faldne i kamp mot Sverre — og han var dertil en høi kirkens tjener. Støtet til reisningen utgik vel ogsaa fra ham; "Talen mot biskoperne" beskylder "somme av vore lærefædre" for at samle "hær og folk, vaaben og skjold" og for at "anstifte store manddrap". Men en reisning for "prestedømmet"s sak alene hadde knapt været mulig. Vaabnenes kraft tok bagleropstanden fra de "Balders høker", som "nidingens kunster" endnu ikke hadde fældet og som holdt fast paa "sorgen i sit sind"; ''den'' var det, som gav biskop Nikolas en hær.
  
 +
Hjemme i Norge raadet usikkerhet. Kongedømmets kamp mot prestedømmet, lærefædrenes flugt fra landet, ængstet samvittigheterne, truet tilvant trygghet. Og denne gang var det ikke — som i Magnus Eriingssons tid — landets egne biskoper alene, som stod Sverre imot. Langt ute i synsranden skimtet man konturerne av "den øverste biskop", Peters etterfølger. Snart vokset de i fasthet og kom nærmere: Rom var fiendtlig og fordømmende.
 +
 +
Baglernes reisning maatte faa et stort omfang. Særlig viste det sig snart, at den kunde regne med Viken. Her sat partinaget fra Inge Krokryggs og Magnus Eriingssons dage endnu i, her var der mange, som mindtes gamle krænkelser og kunde ha lyst til at søke opreisning, om nogenlunde sikker leilighet bød sig, — her var Nikolas Arnessons bispedømme. Og herredømmet over Viken gav let adgang til Oplandene, der Sverre fra gammel tid hadde uvenner med magt over stemningen. En av dem, lendermanden Hallvard av Saastad, kongens fiende fra sommeren 1177, tok plads mellem baglernes førere. Ogsaa langs vestkysten sat stormænd, som var villige til at gaa med paa en reisning. Og baglerne blev saa mange og hadde saa god raad paa krigsvante høvdinger, at de ofte kunde splitte sin hær og i store, skilte flokker fare over landet.
 +
 +
Sverre hadde nu som før sin sikreste støtte i trønderne. Men ogsaa paa vestlandet fandt han hjælp denne gang; hans fredsstyre hadde etterhvert bygget broer over den kløft, som frændestriden om Norges trone engang hadde lagt mellem kystbygderne og Trøndelagen. Bergen kunde han stole paa, og de to mest fremtrædende lendermandsslegter paa vestlandet — Blindheimsætten og arnmødlingerne paa Giske — bevarte sin troskap mot ham, endda repræsentanten for Blindheimsætten var en bror av Hallkell Jonsson, øyskjeggernes gamle høvding, og ogsaa Giskemændene hadde frænders fald at hevne.
 +
 +
Da baglerne kom høsten 1196, laa Sverre paa vagt i Viken med en ledingshær fra vestlandets fylker. Men den var ikke sterk nok til trygt forsvar, og kongen lot det ikke komme til slag. Bare smaa flokker av hærene støtte en nat sammen til en kamp som gik birkebeinerne imot. Saa blev det ikke mere; Sverre seilet til Bergen og videre til Nidaros, der han "drak jul". Nikolas Arnesson toget ind i Oslo, og over hele Viken og Oplandene bredte baglerne sin magt ut. Men næste sommer kom Sverre til Oslo med en ledingshær fra Trøndelagen og kystfylkeme, 6000 mand eller flere. Kvelden før Jakobsmesse (d. 24 juli 1197) la han ind til Hovedøen. Næste morgen gik han i land der og hørte messe. Saa fulgte angrepet paa byen; efter heftig kamp faldt den i Sverres haand. Engelskmanden Roger av Hoveden noterer ved aaret 1197: "Nicholaus, biskop av Viken i Norge holdt slag med Sverre birkebein, blev overvundet av ham og flygtet, efterat næsten alle hans var dræpt".
 +
 +
I forskrækkelsen kom biskopen med et fredstilbud, men betænkte sig snart. I virkeligheten stod det ikke saa smaat til med baglerne. Nikolas og Sigurd jarlssøn og de fleste andre av deres høvdinger tok veien over Oplandene til Nidaros. Der vandt de byen, stevnet bymændene til ting ute paa Kristkirkegaarden, la skat paa dem og krævet leding av bøndeme fra herredet. "De fulgte nu birkebeinernes sedvane og lot folk sverge troskapsed paa, at de ikke skulde staa i deres, eller i deres konges, motstanderflok". Forræderi bragte Sverres borg i Steinbergene i baglernes vold. "Baglerne tok alt gods, som var i borgen; siden brændte de hvert hus, som der var; de tok en død mand og styrtet ham i brønden og bar siden sten oppaa, indtil den var fyldt. Saa stevnet de bymændene til at bryte alle stenvægger ned. Og før de fór bort, brændte de alle kongens langskibe". — De fleste av dem vendte efter velgjort verk tilbake til Oplandene, bare Sigurd jarlssøn tok sjøveien sydover.
 +
 +
Sverre var i Ranrike og krævet bøter av bøndeme for deres frafald. Nu hørte han, at baglerne var paa Oplandene og agtet sig til Oslo. Han fór da straks imot dem; men de vek av veien for ham. Saa overlot han forsvaret av Oplandene til sin frænde Philippus, søn av Sveriges jarl Birger Brosa, og seilet vestover med Bergen som maal; i Tunsberg blev hans halvbror Hide (søn av Gunnhild og Unas) efter med sin flok. Ved nogen holmer i leden søndenfor Tunsberg laa Sigurd jarlssøn; selv uset saa han Sverre seile forbi. Natten efter fór han ind til Tunsberg og fældet mange av birkebeinerne. Hide gjemte sig; men en bagler fandt ham. Hide gav rnanden en guldring og bad ham være taus. Han lovet ogsaa godt, men holdt ikke ord. Han røbet hvor Sverres bror var, og Hide blev fanget og dræpt. Sigurd jarlssøn hadde naadd en del av hevnen over "sin fars og sine brødres banemand".
 +
 +
Langt syd paa kysten fik Sverre høre, at Sigurd var i sjøen. Han frygtet da straks for Hides liv og delte sin flaate: storskibene fik fortsætte, selv vendte kongen med de lette skuter tilbake til Tunsberg. Da han kom frem, var hans fiende allerede borte. Sverre fulgte efter ham til Ranrike, jog ham iland der og tok hans skibe. Siden fór han til Bergen og stanset der. — Imidlertid var storskibene i hans flaate kommet til Nidaros, der en flok bagler laa igjen. Birkebeinerne tok byen d. 27 november (1197); men endnu holdt bagler til i bygderne, skjønt de hadde sine "storflokker" paa Oplandene og i Viken.
 +
 +
Over jul førte Hallvard av Saastad en baglerhær nordover. Den 9 januar (1198) var han herre over Nidaros. "Birkebeinerne laa ute i skog og mark og ventet paa, at Sverre skulde komme og frelse sine mænd av den store nød", — det var til og med en usedvanlig streng vinter. Baglerne lot imidlertid som om de var hjemme. De gav Inge, sit kongsemne, kongenavn paa Øretinget; de satte sysselmænd i herrederne, bød leding ut over Trøndelagen og stak skibe i sjøen. "Deres hær var baade stor og velrustet".
 +
 +
I Bergen gjorde Sverre "skuter og lette skibe" rede, — langskibene laa jo i Nidaros og var baglernes bytte. I begyndelsen av mai (1198) dukket kongen op indenfor Agdenes. Ved Torsbjorg i Stadsbygden (vest for Nidaros, paa nordsiden av fjorden) møtte han baglerhæren. Den hadde ikke villet la sig overraske i byen og laa nu og ventet ute i fjorden, med syv store, høibordede skibe. Sverre lot blaase hærblaast og satte op sit merke. Birkebeinerne rodde sine smaa skuter i ring om baglerne, og skjøt paa dem uten stans. Men de vaaget ikke at lægge til, endda det var Sverres vilje, — fiendeskibene syntes for høie. Da sa kongen: "Birkebeinerne er ikke nu, som de før har været. Ikke la de gamle birkebeiner til paa slik vis, som ''I med dragkjortlerne lægger til''''; de hadde kortere og trangere kjortler, men modigere hjerter". Nu angrep birkebeinerne, som kongen vilde; men stenregnen faldt saa tæt over deres skuter, at de knapt kunde staa i den. De led store tap, og tilslut maatte Sverre be dem lægge fra igjen.
 +
 +
Han rodde ind til Nidaros. Baglerne fulgte efter, men vaaget ikke en landgang. Nidaros var ikke velsindet, og de trøndere, de hadde tvunget med sig, var ikke til at stole paa. Saa besluttet de at seile sin vei og fór sydover til Bergen. De var tillidsfulde nok: saalænge de hadde de store skibe og Sverre de smaa, mente de sig overlegne tilsjøs. Allikevel "holdt de godt sammen"; ti "om de skiltes ad, maatte de altid frygte kong Sverre, og mere hans kloke raad end hans hærstyrke; de mente, at de nok kunde faa et slag av ''dem''". — Og kongen var tidlig paa færde efter sine fiender. De var endnu ikke kommet til Stad, da fik de en dag se Sverre seile forbi dem sydover. De la frem mot ham; men han "gav ingen agt paa det", og fór sin vei, — baglerne efter, litt senere.
 +
 +
Imidlertid var store ting hændt i Bergen. Sigurd jarlssøn var kommet sydfra, hadde tat byen og gjort anstalter til at røke Sverres mænd ut av Bergens borg. Men Aura-Paal, som raadet for borgen, gav sig ikke saa let. Det hjalp ikke, at dronning Margreta og andre kvinder, som hadde tilhold i borgen, tok skræk av det store baal, som blev bygget utenfor den. og bønfaldt Paal om at overgi borgen før en ulykke skedde. Paal laaste kvinderne inde i et hus over borgporten, fik to ganger kastet ild i baglernes baal, før det endnu var færdig og farlig, og hadde tilslut held til at skræmme Sigurd jarlssøn bort fra byen. Han sendte et brev, under dronningens segl, til to prester i baglernes følge; paa veien faldt dette brev — som det ogsaa var meningen — i Sigurds hænder. Med forfærdelse læste han, at presterne i sit hjerte skulde være Sverres venner: her blev de bedt om at "sinke baglernes færd her i byen", indtil Sverre kom, — "imorgen, enten tidlig eller sent". Sigurd var ikke i tvil. De stakkars uskyldige prester maatte bøte med meget gods for sin angivelige upaalidelighet. Og i lysningen næste morgen rodde Sigurd jarlssøn væk fra Bergen.
 +
 +
Nu ''kom'' rigtignok kong Sverre samme morgen, i virkeligheten uventet for borgmændene; men det var et held for kongen, at Sigurd var borte, ti baglernes hovedstyrke var i hælene paa ham og indfandt sig utpaa dagen. — Hele den sommer (1198) blev birkebeinerne liggende i Bergen og baglerne utenfor. Sverre hadde borgen og byen, baglerne holdt til paa sydsiden av Vaagen. Deres hær blev efterhvert fuldtallig: tilslut var baade biskop Nikolas, Reidar sendemand og Sigurd jarlssøn tilstede paa vagtholdet. Baglerne bød leding ut i herrederne, og mange birkebeiner løp over til dem.
 +
 +
Overfald og kampe hørte til dagens orden hele "Bergenssommeren" igjennem. Baglerne fór ofte ind til Jonsvollene ("Engen"); der fylket de, viste birkebeinerne sin hær og egget dem med haansord til angrep. Om ingen kom, løste de fylkingen og gav sig til at leke for at forklare birkebeinerne, hvor litet de ænset dem. Ved en slik leilighet kaldte Sverre en dag sine mænd til "ting". Han roste birkebeinernes mod og raskhet, han spaadde, at de snart skulde faa fremgang igjen, han takket dem fordi de altid hadde fulgt ham saa trofast, "at det vil findes faa eksempler paa, at mænd har fulgt sin konge bedre". Han vilde høre, om de ikke nu var trætte av baglernes spot og haan, — de som han. "''Men alle taug''". Kongen sa: "I handler ikke ret mot mig, naar I nu tier stille; den tjeneste skal I gjøre Eders konge, at I svarer paa hans tale, og hver skal si ham sin mening". Nu bad de kongen raade. Han takket dem, han trøstet dem med, at baglerne "er høiest i ordene, — som ræven i halen". Straks efter var birkebeinerne ute paa vollene foran sine fiender. Lurblaast blandet sig med rop og eggende ord, merker bølget, spyd fløi, og det glitret av dragne sverd. Sigurd jarlssøn tok imot støtet; men det varte ikke længe, før baglerne vek. Birkebeinerne forfulgte dem like til skibene og fældet Narve, Hallvard av Saastads søn. "Kong Sverre red ved siden av sine mænd, hans spyd var blodig like op paa skaftet, saa at blod randt over hans hænder. - Siden den tid fik baglerne det mindre braatt med at leke, og var nu korte stunder i land".
 +
 +
Jonsoknat gik kong Sverre og 120 mand med ham ut av borgen og ned i byen. De hentet korkaaper i kirkerne og tok dem paa, og gik saa i smaa flokker ut til Michaelsklostret ("Munkeliv") paa Nordnes, — baglernes skibe laa i nærheten med hele hæren ombord. Birkebeinerne gjemte sig i en laave og blev der om natten; "ti kongen ventet, at biskop Nikolas og andre baglerhøvdinger vilde søke til messe", naar dagen randt. Nogen av Sverres mænd var paa utkik, gik og drev, to og to sammen, i munkekapper, som de hadde hentet i klostret, og speidet ut over sjøen. Først kom nogen mænd roende for at finde brændsel; "munkene" faldt over dem, og de vendte ikke tilbake. Saa steg en prest i land; "munkene" omringet ham og spurte, naar biskop Nikolas kunde ventes til messe. Presten svarte, at biskopen kom, naar han var færdig. Efter en stund kom "en velklædt mand". "De gik imot ham, og da han saa dem, syntes han, det var underlig, at munker hadde lave sko og røde hoser, og tværstanset og gik ikke nær dem". "Munkene" spurte igjen efter biskop Nikolas. "Han kommer, naar han er færdig", svarte manden; "men hvorfor har munker lave sko og røde hoser?" De ropte: "Der hænder noget av hvert nu om dagen" — og sprang ind paa manden. Men han vred sig løs og løp til skibene, som om han var "yr og galen". Og ingen biskop Nikolas kom i land. Baglerne hadde faat bud om faren og vogtet sig vel.
 +
 +
"Der hænder noget av hvert nu om dagen —Saa var det, hele "Bergenssommeren". Den største hændelse kom natten til St. Laurentius s dag, d. 10 august 1198. Da rodde baglerne ind til Bergen og stak ild paa byen. Birkebeinerne i borgen merket intet, før luerne slog høit i veiret. Borgen reddet de: vaate seil blev lagt om husene der. Men byen brændte. "Da blev det hellige krucifiks baaret ut imot ilden fra Steinkirken (St. Columbas kirke), og da stanset ilden. Sunnivas skrin (i Kristkirken) blev baaret ind til Sandbru og sat der; da gik ikke ilden længere der, og det varet klart jertegn". Men før branden stanset, var Mariakirken og fem andre kirker brændt ned. "Bergensmændene glemte aldrig biskop Nikolas dette".
 +
 +
I september fór kong Sverre bort fra byen, "men satte folk efter i borgen". Kongen la veien over Voss og over de fjell, der han hadde flakket om i snestorm høsten 1177, — "og atter med stor møie". Han gik ned i Sogn (Aurlandsfjorden) og laa der en tid, "ti mændene var saaret". Omsider kom han frem til Trøndelagen (antagelig over Valdres, Gudbrandsdalen, Opdal og Orkedalen). Her blev han godt rnottat, men fik ond tidende. En flok bagler var kommet til Nidaros med tre skibe og hadde fældet den svenske kongesøn herr Karl, som var gift med Sverres datter Ingebjørg. "Baglerne hadde flygtet bort og ut av fjorden, før kongen kom. Kong Sverre spurte omhyggelig efter alt dette, og tok sig meget nær av sin maags, herr Karis fald".
 +
 +
Snart kom hele baglerhæren seilende nordover fra Bergen; men "de vilde ikke fare ind i fjorden, da de hørte, at kong Sverre var der". De blev liggende paa Møre, krævet kongens indtægter der og seilet siden op til Haalogaland, der de fik hjælp av mange mægtige rnænd, mellem dem den lovkyndige Bjarne Maardsson, som var gift med en søster av arnmødlingen Vidkunn Erlingsson paa Bjarkøy († 1183).
 +
 +
Over nyaaret 1199 bad Sverre trønderne om hjælp til at bygge storskibe. "Jeg hadde det ondt foran Torsbjorg", sa han, "da branderne paa baglernes skibe (utskaarne planker høit i forstavnen) stod i øinene paa mig". Og over paaske blev otte skibe med høie sider reist i Nidaros.
 +
 +
I begyndelsen av juni kom baglerne nordfra; men foran Munkholmen blev de liggende. Palissaderne rundt Nidaros saa ikke indbydende ut. De valgte da at seile videre indover fjorden og hente gods i bygderne, — saa langt det var mulig; ti bønderne gjorde motstand. Biskop Nikolas talte ofte for hæren. "Sverre prest har nu ikke mere av Norge end et nes", sa han, "og det kunde være passelig meget, om han raadet for det av Øren, som er utenfor palissaderne, og var hængt der i en galge; jeg tænker ikke, vi bagler skal bry os stort om, hvor han farer med havbukkene sine (skibene), som han lar klinke sammen der i byen."
 +
 +
Da angrepet paa Nidaros omsider kom, var kastemaskiner reist paa Øren og ved elven, og hvert hus i byen var gjort istand til forsvar: høie bordstabler laa paa takene, og hauger av sten. Sigrflugan "var i luften", og Sverre stod under sit merke. Angrepet blev blodig tilbakevist; og kongens førerskap bar nu som ellers en god del av æren for seiren.
 +
 +
Faa dage efter var Sverres nye skibe færdige. Fredagen d. 18 juni (1199), tidlig om morgenen, fór kongen ut av Nidelven med sin hær, — forrest kongeskibet. Det het ''Hug-ro'' ("Sindsro"). Flaaten stanset ute paa sjøen, og høit fra sit skib talte Sverre til hæren. Han bad alle de mænd gaa til skrifte, som ikke nylig hadde gjort det: idag vilde alvoret komme nær.
 +
 +
Det var solskinsveir med svak bris fra vest; "merket løftet sig saavidt fra stangen". Birkebeinerne gav sig til at ro indover fjorden, Sverre forrest, nu i en liten skute, der han holdt utkik efter baglerne. Snart fik han se dem: de rodde sine skibe vestover fra det ytterste nes paa Frosta, over mot Tautra; nu fór de nordenom øen og blev borte bak den. Birkebeinerne svinget mot vest og kom paa utsiden av Tautra. Forgjæves søkte baglerne at ro fra dem; "kongeskibet fløi, som var det en fugl". Paa Strindsjøen møttes flaateme, og kampen kom. Sverre talte før slaget, — heftigere og haardere end vanlig; idag gjaldt det, om hans kongedømme skulde falde ned eller stige. Og onde minder, følelsen av kamp mot svig og mot dødelig had, gik ind i hans ord: "Idag vil I møte mellem baglerne mangen edsbryter og mangen som blev niding mot sin konge — Giv ikke nogen mand fred uten dem, som kommer til mig; nu er det let at se, at ikke med noget andet end med odd og egg kan vi faa ødet vore fiender".
 +
 +
Kampen begyndte ved middagstid og førtes i seks timer. Ut paa natten rodde birkebeinerne ind til Nidaros: de var seierherrer. De hadde ryddet seks av baglernes store skibe og tat dem; Hallvard av Saastad var falden, biskop Nikolas, Reidar sendemand og Sigurd jarlssøn laa paa flugt ut efter fjorden. Sverre hadde skutt med laasbue under striden; da Hallvards skib blev ryddet, hadde han staat og set paa en mand, som verget sig med en stor sten og verget sig farlig vel; og mange birkebeiner hadde nævnt, at den mand burde ha fred, men kongen hadde latt, som orn han intet hørte. Hevnaanden hadde faat grep paa ham. Og det fortsatte. I Nidaros viste det sig, at birkebeinernes flokkehøvdinger, trods kongens ord før slaget, hadde git fred til frænder og gamle venner mellem fienderne. Men det var ikke skedd efter indbyrdes avtale, og nogen av dem gik hen og dræpte fanger for de andre. De som hadde mistet sine, kom til kongen og klaget. Han gav dem det raad at hevne sig ved at slaa ned de andres fanger. Og det gjorde de.
 +
 +
Siden sendte kongen mænd til Haalogaland; Bjarne Maardsson og andre av haaløygernes høvdinger blev tat til fange, og deres gaarder fik undgjælde for deres frafald. Selv drog Sverre med storskibene og hæren sydover efter baglernes hovedstyrke. Det var sidste gang han saa Nidaros, skuepladsen for saa mange store hændelser i hans liv. — Kongen forfulgte sine fiender helt til Viken og videre over havet henimot Danmark. Under Lesø vendte han om og seilet siden op til Oslo for at bli der om vinteren. Den tyngste kamp var forbi for ham; ikke én gang til kunde det bli sagt, at han bare hadde "et nes" at raade for i Norge. Det ser ut til, at biskop Nikolas, som hadde gjort ham til "nes-konge", for eftertiden holdt sig borte fra hans rike. Andre baglerhøvdinger kom, men var ikke saa farlige som før.
 +
 +
Den første, som kom, var Reidar sendemand; han hadde Inge, sin konge, med sig. Natten mellem d. 3 og 4 januar (1200) gik Reidar i land vest for Oslo og vilde op til gaarden Aker. Han visste, at Philippus, Birger Brosas søn, holdt til der, hos "en ung og fager kone", som Philippus — trods Sverres advarsler — hadde lokket bort fra hendes mand, en høit anset prest i Nidaros. Reidar hadde lykken med sig; Philippus kom sig nok ut, og han var "den fotrappeste mand". Men føret var farlig, han gled og faldt, og et spyd gav ham banesaar.
 +
 +
Reidar vaaget sig ikke ind i Oslo. Han seilet væk og fór nordover langs landet. Uventet kom han til Nidaros og sat der, indtil bønder fra Guldalen og Orkedalen jog ham væk. Siden, indtil paaske (1200), holdt han til paa Møre.
 +
 +
Denne vinter kom Sverre en dag i stor fare. Han hadde git trønderne i hæren hjemlov og til erstatning budt leding ut Viken; han krævet ogsaa kost av bønderne. Vikværingeme likte det ikke. "De gjorde svigraad imot kongen "; i Hallvardskirken i selve Oslo holdt mægtige bønder hemmelig møte og avtalte tid og time for en stor reisning; og pludselig brøt den løs, rundt omkring i fylkerne. Sverres sysselmænd blev dræpt, og vagt blev sat paa alle veier, som førte til byen. Fredagen d. 3 mars fik Sverre høre et rygte om reisningen, og han la da merke til, at de ledingsmænd, som herrederne nær Oslo hadde stillet, var forsvundet. Der gik bud efter dem; men ingen vendte tilbake med besked. Om søndagen kom en bonde og meldte kongen, at en hær var paa vei til byen. "Kongen sendte hestevagt fra sig allvegne". Sent paa kvelden samlet han sine mænd "ute paa isen, som laa foran byen og helt ut forbi Hovedøen".
 +
 +
Fra alle kanter søkte bondehære ind mot Oslo; mandag morgen (d. 6 mars) var de ved maalet. Da det lysnet, sendte Sverre en flok oplændinger paa ski op i Ryenbergene for at skaffe rede paa stillingen; "meget sne hadde faldt, og det var godt skiføre, men saa ondt at gaa, at det bare blev at synke i, om man kom bort fra veien".
 +
 +
Skiløperne vendte tilbake og fortalte, at det saa ut som om "hele landet flømmet av mænd". Sverre valgte at angripe dem, flok for flok, og snart efter var den første kamp i gang. Den stod i Ryenbergene, der birkebeinerne søkte at arbeide sig op. Det lyktes ikke; bønderne kom over dem og kastet dem ned. Sverre trøstet de slagne: "Ofte hænder slikt paa sjøen, sa sælen, den blev skutt i øiet". Og kongen fortalte en drøm, han hadde hat sidste nat; den varslet et slikt uheld, — men heller ikke større motgang end det. Birkebeinerne gik paa igjen; men da de kom et stykke op, fik de øie paa saa store fiendeskarer, at det var "som at se ind i en skog". Sverre satte da sine sønner Sigurd Lavard og Haakon til at holde vagt oppe i aasen, selv vendte han sig mot andre bondeflokker og havnet tilslut nede paa isen foran Oslo, der vestfoldinger og folk fra Telemarken og Raumarike stod tæt. Kongen lot blaase i lur og ropte: "Frem nu alle, kristmænd, korsmænd og den hellige Olavs mænd!" Det var kampropet fra Stiklestad, som levet videre.
 +
 +
"Kongen sat paa en brun hest, han hadde en god brynje og et sterkt panser utenpaa, men ytterst en rød kofte. Han bar en vid staalhue og under den en brynjehætte, sverd ved siden, spyd i haanden. Han red forrest i hæren, saa at brystet paa hesten rørte ved bøndernes skjolder". Snart var hans fiender paa flugt mot land; "der faldt mange av bønderne, og de laa vidt omkring paa isen". Men nye skarer viste sig, Tunsbergmænd, som var kommet paa skibe og nu la til ved iskanten. De fik samme medfart som bønderne, og det var let for kongens mænd at ta dem igjen under flugten ut mot skibene: "ti de fleste av birkebeinerne hadde skobrodder, mens de flygtende var paa bare saaler".
 +
 +
Imidlertid hadde de bondeskarer, som laa oppe i Ryenbergene, stormet ned mot Sverres sønner Sigurd Lavard og Haakon og løpt deres vagthold over ende. De to kongesønner flygtet ned mot Oslo, Sigurd "satte med sin hest ind i Hallvardskirken", Haakon — og med ham Svina-Peter — søkte ut paa isen til kongen. Hele hæren stevnet nu op mot de bønder, som hadde slaat kongesønnerne, og drev dem i haard kamp tilbake. Da kom Sigurd Lavard og hans mænd frem fra Hallvardskirken. Sverre var ikke blid paa sønnen; han hadde engang før vist sig litet modig, hadde (faat høre det dengang og fik høre det nu. Kongen citerte et vers for ham:
 +
 +
 +
:Ulik er du
 +
:dine ættmænd,
 +
:de som fremdjerve
 +
:var i fortiden.
 +
 +
 +
Endnu samme dag kom nye kampe. Bondemængder hadde flokket sig langs isen, der den vest for Oslo gik ind til Akershagen (hvor Kristian 4’s by nu ligger), og hadde fundet ut, at der var begaat en stor forsømmelse under kampene: ingen hadde passet paa at dræpe kongen, endda det i grunden maatte været en let sak at gjøre det. Bønderne lovet hverandre, at næste gang skulde han ikke slippe levende væk. Nu kom han. Han red frem mot deres fylking og prøvet at faa den til at vike; gik det ikke paa étt sted, viste han sig paa et andet. Rundt omkring ham lød det: "Dræp ham, hugg ham, stik ham, dræp hesten under ham!" — "Dette blev sagt, men ikke gjort". Og snart var ogsaa denne fylking brutt. Nu vilde bønderne hjem og "rendte væk over vide veier". For natten satte kongen sterk vakt omkring Oslo; men alt var stille.
 +
 +
Sverre hadde dobbelt ære av striden: han hadde hele dagen igjennem "git fred til hver den, som bad om det og kom til ham"; og med en hær paa knapt 3000 mand hadde han jaget vældig overmagt væk; for første gang var det hændt, at bymændene i Oslo hadde git ham trofast følge. Sverre hadde sittet i deres by gjennem maaneder, og de tvilte vel ikke længer paa, at seiren i striden om landet skulde bli hans. Dagen efter den store kamp takket han dem og birkebeinerne "med mange fagre ord".
 +
 +
Siden lot kongen hugge raak ut gjennem isen, saa skibene kunde komme frem. Paaskeaften (d. 8 april 1200) var Sverre i Bergen. "Alle blev glade, og mest fordi de hadde hørt et rygte om, at baglerne var paa vei nordfra".
 +
 +
Og paaskedag, efter solopgang, kom Reidar sendemand — som ikke hadde anelse om, at Sverre holdt vagt i Bergen. Men straks baglerne saa Sigrflugan og hørte Andvaka, forstod de at kongen var der, og rodde væk "saa sterkt de kunde". Birkebeinerne satte efter og tvang dem tilslut til at sætte like paa land med skibene. De fleste av dem reddet sig over fjellene og ned i Viken, der bønderne tok vel imot dem; de og baglerne stod nu i samme fare.
 +
 +
Ogsaa Sverre fór til Viken. I Tunsberg fandt han Reidar sendemand, som hadde sat sig fast oppe paa berget og bygget to kasteller der. Da kongen rodde bort fra byen, sa han: "Saa godt som berget tykkes Eder bagler nu, saa ondt skal det tykkes Eder en anden gang". I Viken var det ellers ikke let for Sverre at komme i land. Bønderne var allevegne paa vagt ved sjøen og hadde god hjælp: Sigurd jarlssøn og andre baglerhøvdinger var hos dem. Paa østsiden av fjorden kom det til kamp, og efter seiren begyndte Sverre at kræve ind bøter av bønderne, fordi de hadde reist sig mot ham. Det gik; men i Aamord (Borge og en del av Skjeberg) maatte han brænde gaarder ned, før hans erende fik fremgang. Siden seilet kongen væk fra Viken, men snudde pludselig og stak indom Tønsberg og Oslo, der han — efter beregning — fandt bagler, som ikke ventet ham. Men kongen opgav for denne gang at jage sine fiender ut av landet. De blev sittende i Viken vinteren 1200—1201. Sverre seilet til Bergen, og der gav han ledingsmændene hjemlov. Næste gang han kom østover — sidste gang — var det for at vinde borgen ved Tunsberg.
 +
 +
 +
<center>__________</center>
 +
 +
 +
Sagaen kommer med optrin paa optrin, der krigens vilde tragik staar fortættet: jagten efter Hide, overfaldet paa Philippus, branden som herjer Bergen, de fangne baglers undergang efter slaget paa Strindsjøen. Alt dette er "store tidender", men sagaskriveren har ikke glemt at ta med de mindre, og de kan ofte være like skræmmende. En og anden av de tusen unævnte eller ukjendte i spillet kan pludselig træde i forgrunden og staa der et øieblik i skarpt lys, overgit til ond skjæbne.
 +
 +
Det er en nat, sommeren 1198, "Bergenssommeren". Sverre og hans hær er gaat ut av borgen og sydover mot baglerhæren, som sover ombord paa skibene, men har vagthold paa land. "Kong Sverre sendte foran sig seks mænd, bad dem fare saa raskt som mulig og se, om de kunde faa tat vagten. De kom til et vagthold paa to mand; den ene hadde sovnet, men den andre var vaaken. Han skrek til, i det samme spydet traf ham og stod igjennem ham, men den anden vaaknet ved sin død. Baglerne hørte, at en mand ropte og spurte, hvad der var i veien med vagten, siden han skrek saa høit." Men de, som hadde dræpt ham, svarte for ham og sa, at de bare lekte. "Vi er glade og skjemter", sa de."
 +
 +
Denne gang har det vilde optrin sin videre mening; det er en del av det store spil mellem hærene: i næste øieblik er Sverre der, og birkebeinerne prøver at faa fiendeskibene trukket paa land. Men andre ganger kan det dræpende vaaben komme midt i hverdagsfreden, tilfældig og meningsløst. — Paa en gaard i Trøndelagen bor Jon Magre; en vinterdag i 1198 staar nogen væbnede mænd utenfor gaarden, en flok bagler. "En mand, som het Salve, gik bort til døren og bad Jon komme ut. Jon kjendte hans stemme og gik til døren. Da sa Salve: ´luk op døren; jeg har tidender at si dig´. ´Gid de var gode!´ sa Jon, skjøt slaaen fra og lukket op. Salve satte straks sverdet i ham, saa at odden stod ut gjennem ryggen. Jon grep ham i det samme om halsen og fik klemt ham under sig og vilde siden ha tak i sverdet, som hang ved sengen; men da randt avmagten paa ham, og han faldt der."
 +
 +
 +
<center>__________</center>
 +
 +
 +
Der kjæmpes med sverd, og der kjæmpes med religionens vaaben. I sagaens skildring staar hændelserne ofte omgjærdet av den religiøse agitation, biskopernes og Sverres. Før slaget i Oslo sommeren 1197 trøster Nikolas Arnesson sine mænd med, at birkebeinernes vaaben er for "bansatte" til at kunne bite. Snart efter skræmmer han befalingsmanden paa Sverresborg ("Sion") ved Nidaros, — baade med bannets farer og med andre, mere træfsikre frygteligheter, saa han forraader borgen til baglerne. Før Bergen blev stukket i brand sommeren 1198, skal Nikolas ha erklært, at man aldrig behøvet at ta hensyn til kirkerne i byen; ti gjennem bansatte mænds besøk var de blit urene, "saa at de ikke var mere hellige end porthus" (hus for skjøger). — Birkebeinerne, paa sin side, fortæller at biskop Nikolas er en "kjætterbiskop", og at "alle bagler staar i ban"<ref> Jfr. opfatningen i "Talen mot biskoperne", at det uretfærdige ban falder tilbake paa dem, som uttaler det.</ref> (1198).
 +
 +
Nikolas Arnesson er stadig en skive for sine fienders forhaanelser indtil han i 1199 blir borte av sagaen. Det gaar ut over hans svigefuldhet og feighet. Nikolas og Sverre møtes første gang efter baglernes reisning i Seimsfjorden (Sannásfjorden) i Ranrike (høsten 1196). Sverre ror frem over sjøen i en skute, en baglerflok staar paa et berg og ser paa. Først roper Sigurd jarlssøn og spør, om "Sverre, som var min mat-giver, er ombord?" Kongen svarer ham ikke; men Ljot Haraldsson — den samme som engang drog liket av Sigurds bror, kong Magnus, op av sjøen — gir svar: "Her er kong Sverre, og sandt er det, at han ikke har git mat til værre mand end dig, og det viser du nu." Saa kommer Nikolas: "Hvorfor gaar du ikke i land, Sverre? Vil du ikke slaas nu, gudnidingen?" Han løfter sit skjold og kalder det sit "haand-lin", sverdet kalder han sin biskopsstav og staalhuen sin "mitra" (biskopshue). Birkebeinerne falder ham hele tiden i talen: "Det vilde ikke være vanskelig at gaa i land, om der bare stod slike som du imot os, nidingen! Og disse vaabnene skal du bære frem paa dommens dag!"
 +
 +
En prælat i vaaben, — det var nok ikke et helt sjeldent syn i det 12. aarhundrede, men aldrig et opløftende syn<ref>Jfr Lib de lite III 276.</ref> (om det ikke var hedninger eller vantro, det gjaldt). Latinske studenterviser<ref>Carm. Burana (Bibl. d. lit. Vereins zu Stuttgart XVI 15).</ref> fra denne tid haaner den biskop, som fører "lanse for biskopsstav, hjelm for ''infula'' (pandebaand), skjold for ''stola''". Men Nikolas sætter sin ære i den rustning, viserne regner for en biskops skam. Han skal ha sagt, at han bar den paa pavens bud. Men to aar senere (okt. 1198) indskjærper Innocents 3, overfor erkebiskop Eirik, det gamle kirkelige forbud mot geistliges deltagelse i krig: de skal ikke styre skibe til slag og ikke personlig føre en kamp. Her er kanske en av grundene til, at Nikolas efter 1199 forsvinder fra krigsskuepladsen. En biskop, som har "gjort sig til medstrider i en borgerkrig"<ref> Hurter: Inn.III, b. 3, 8. 295, anm. 724. En biskop kunde nok reise hær "for sin kirke", men ikke fare med til slag. </ref>, er en torn i øiet paa Innocents 3. — Og det er ikke nok, at Nikolas Arnesso bærer vaaben: han utfordrer ogsaa, i Peter apostels og den hellige Hallvards navn, Sverre til tvekampens gudsdom<ref>Hurter: Inn. III, b. 4, s. 427.</ref>, skjønt kirken stod strengt avvisende til dette retsmiddel. Man maa utrydde tvekampen, sier Nikolas Arnessons pave, Cølestin 3. Der blir naturligvis ingen tvekamp; Sverre vogter sig vel for at løfte vaaben mot en bispeviet mand, ti at seire i en slik strid var næsten værre end at falde. Men Nikolas vet meget godt, hvad han gjør, naar han er saa krigsrustet og krigersk: at se ham, biskopen av Oslo, bære vaaben, bør være det samme som at indse, at baglernes kamp er en haard nødvendighet, et hellig krav. Og det har han kanske selv ment, at den var. Men paa hans mod vil birkebeinerne ihvertfald ikke tro. Under slaget i Oslo (1197) ser de ham flygte, noksaa villig, for deres "bansatte" sverd: han er den første til at ride væk. Efter den mislykkede storm paa Nidaros (juni 1199), blir hans skute forfulgt av et fiendeskib, som Sverre har listet i sjøen, og han skal ikke ha baaret det med jevnmod. Han skal ha lovet sine mænd "kjortelklæde, baade grønt og rødt", om de bare vilde ro. Og de ror paa; men biskopen synes "det er, som om skuten vor ligger stille"; han løper fremover paa skibet, saa hans hætte fyker av ham og falder i sjøen. Og alt gaar godt tilslut; birkebeinerne maa nøie sig med hætten. Men snart er de over ham igjen; slaget paa Strindsjøen kommer. Da tar Nikolas plads paa "det raskeste skib", og han styrer bort, straks han forstaar, at nederlaget nærmer sig. — Men allikevel er biskop Nikolas en nyttig mand for baglerne; han gir dem kloke raad, han har en egen tørvittig veltalenhet, og han er jo altid "godt selskap". Endog navnet paa det skib, som i 1196 bar ham op til Norge, vidnet om hans høie tjeneste; det het "Bokaskreppan", d. e. "skreppen med (de hellige) bøkerne". Hvor farlig en motstander han var for Sverre, forstaar man bedst, naar man ser kongens iver for at faa ham fanget.
 +
 +
Sverre! — Han er kraften i disse aars historie; det lyser av hans daad, og det yrer av hans "raad"; for dem kan hans fiender aldrig føle sig trygge. Igaar fór han sin vei, idag er han er der igjen. Hans øine ser hver den mulighet for fremgang, som land og sjø, som speider "skuten og forklædningen", fienders uagtsomhet og venners troskap gir ham. Han er utrættelig og ukuelig. Han kan nok bli utaalmodig — oftere  —  end før, han kan klage over sine mænd og se de gamle birkebeiner i gyldent lys; og denne strid, som aldrig vil stanse, kan en enkelt gang forbitre hans sind og gjøre ham haard indtil grusomhet. Men oftest er han sig selv lik, modig, glad, færdig til forsoning, herre over oprøret i ham og omkring ham.
 +
 +
Han glemmer ikke, midt under kampen, at sætte sig i forbund med alt, som vil fred i landet. — Da han i juli 1197 seilet sydover fra Bergen med sin store ledingshær, merket han, at der var mange mænd i hæren, som var noksaa voldsomme av sig. Da stanset han pludselig inde i et sund; alle undret sig over det; "men ikke gav han agt paa, hvad der blev sagt". Han samlet bønderne i bygderne til ting og talte for dem og for hæren. Det var landets konge, som talte, — ikke krigerhøvdingen:
 +
 +
 +
<blockquote>"Det sømmer sig ikke for gode bondesønner at fare fra Haalogaland eller fra Trondhjem eller fra Møre, eller nærmere fra, for at slaas med bøndernes redskap eller kjerald eller andet indbo og hugge i det eller slaa det sønder, bare fordi det staar foran Eder. Det er ikke noget storverk av Eder, og ikke til noget gagn for Eder, men til ugagn for dem, som eier det. Jeg ber Eder, at I ikke gjør saa længer! Det vilde ikke være kongelig erende at nævne slikt, om det ikke var saa nødvendig. Jeg kan ikke længer kaldes styrer over dette land, om jeg ikke sørger for, at uskikker lægges ned og ikke tar til, der jeg har magt over det. Nu ber jeg Eder med venlige ord, at I gjør slut paa denne ustyrlighet. Ti jeg har ingen lyst til at straffe Eder; men det maa jeg dog gjøre, om der ikke kommer bedring i dette. Jeg synes ogsaa, jeg har fuldkommen ret til magt og styre i dette land, om end biskop Nikolas sier imot, saa jeg skulde ikke trænge at tale om det samme to eller tre ganger, naar det ikke gjælder sterre ting, end det jeg nu har talt om."</blockquote>
 +
 +
 +
Sverres ord er hans hjertens mening, hans konge-ideal er slik. Men tid og sted til at fremhæve det har han valgt med omhu. Han vil vise bønderne, at i ham har de beskytteren, lovens konge.
 +
 +
Ved samme leilighet fæstner han baandene mellem sig og mange i hæren ved at regne op sin mødreneslegt i alle dens grener: "da lærte mange mænd, som før ikke hadde rede paa det, at de var i frændskap med ham".
 +
 +
Og kan han slaa baglerne med deres egne vaaben, gjør han det — som i Torstein "den kuede"s sak. Torstein, som høsten 1197 forraadte "Sion" til baglerne og siden var i følge med dem, flygtet tilbake til birkebeinerne, da Sverre kom til Nidaros efter "Bergenssommeren" (1198), og søkte ly hos lagmanden Gunnar. En dag nævnte Gunnar for Sverre, som endnu ikke visste noget, at Torstein kanske stod til at lokke tilbake. Sverre sa: "Ikke tror jeg, at Torstein nu mindes at han har været vor mand og vor ven, og til stor skade for os kan det knapt være". Nu rykket Gunnar ut med sit erende: han spurte, om Torstein kunde faa fred, hvis det var mulig at lokke ham bort fra baglerne. Sverre forstod sammenhængen; han lo og spurte: "Hvad er det nu, Gunnar? Er Torstein i dit vern? Fred skal han faa av mig; men jeg vet ikke, hvordan det vil gaa ham, om birkebeinerne møter ham paa gaten". Og birkebeinerne var ikke blide over kongens mildhet. Men denne gang berodde den ikke bare paa Sverres forsonlighet; kongen hadde en egen mening med den: han satte Torstein til at "tale paa tingstevner og hirdstevner og fortælle om baglernes seder". Og det meste av det han fortalte var "ikke fagert".
  
 
==Fotnoter==
 
==Fotnoter==

Nåværende revisjon fra 19. des. 2020 kl. 09:19

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Kong Sverre, hodeskultpur på Nidarosdomen.
Kong Sverre


Baglerne


av Fredrik Paasche



H. Aschehoug & co. (W. Nygaard)

Kristiania, 1920



Sommeren 1195 fik Sverre besøk av en vikværing, som hadde været hos keiseren i Konstantinopel og nu bragte breve fra ham. Denne "sendemand" het Reidar, og i de breve, han hadde med, spurte keiseren — hvis trone stod i fare — om Sverre kunde hjælpe ham med "gode hærmænd". Sverre lovet sendemanden at tænke paa saken; men da Reidar næste vaar (1196) vilde høre, hvordan det gik, sa kongen, at det ikke kunde bli tale om at la hærmænd fare væk fra landet; han syntes ikke netop, det saa ut til fred i Norge, han hadde hørt, at danerne fremdeles tænkte paa "at ale op ulver for os", og indenlands fandtes mænd, som han ikke kunde lite paa, om først en flok var reist mot ham. Men Reidar fik lov at hverve hjælpere til keiseren mellem "bondesønner og kjøpmænd"; og med det følge, han slik kunde skaffe sig, fór han om sommeren ut av landet. Men ikke til Konstantinopel. Han kom ikke længer end til Danmark, der han ved et stort marked møtte biskop Nikolas og en mængde andre nordmænd, mest vikværinger. Biskopen hadde med sig en ung gut, som han kaldte Inge og utgav for at være søn av Magnus Erlingsson. Reidar "sendemand" og Nikolas blev enige om at reise en flok omkring denne gut. Snart efter var de paa vei til Norge med ham. "Der var da ogsaa Sigurd, søn av Erling jarl, og mange andre stormænd". Erkebiskop Eirik hadde været med paa raadet, og mændene i flokken blev kaldt ""bagler"' ("bispestaver"), til ære for ham og Nikolas Arnesson.

Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.

Baglernes reisning blev farligere for Sverre end nogen av de tidligere reisninger. Stillingen var atter som i Magnus Erlingssons dage: over fiendernes sverd laa kirkens velsignelse. Biskoperne søkte sin ret, slagne motstandere sin hevn og sin sunkne anseelse. Forbundet blev saa meget sterkere, som biskop Nikolas var en ypperlig formidler mellem de verdslige og geistlige interesser i baglerleiren: han hadde nære frænder at hevne — to av hans brødre var faldne i kamp mot Sverre — og han var dertil en høi kirkens tjener. Støtet til reisningen utgik vel ogsaa fra ham; "Talen mot biskoperne" beskylder "somme av vore lærefædre" for at samle "hær og folk, vaaben og skjold" og for at "anstifte store manddrap". Men en reisning for "prestedømmet"s sak alene hadde knapt været mulig. Vaabnenes kraft tok bagleropstanden fra de "Balders høker", som "nidingens kunster" endnu ikke hadde fældet og som holdt fast paa "sorgen i sit sind"; den var det, som gav biskop Nikolas en hær.

Hjemme i Norge raadet usikkerhet. Kongedømmets kamp mot prestedømmet, lærefædrenes flugt fra landet, ængstet samvittigheterne, truet tilvant trygghet. Og denne gang var det ikke — som i Magnus Eriingssons tid — landets egne biskoper alene, som stod Sverre imot. Langt ute i synsranden skimtet man konturerne av "den øverste biskop", Peters etterfølger. Snart vokset de i fasthet og kom nærmere: Rom var fiendtlig og fordømmende.

Baglernes reisning maatte faa et stort omfang. Særlig viste det sig snart, at den kunde regne med Viken. Her sat partinaget fra Inge Krokryggs og Magnus Eriingssons dage endnu i, her var der mange, som mindtes gamle krænkelser og kunde ha lyst til at søke opreisning, om nogenlunde sikker leilighet bød sig, — her var Nikolas Arnessons bispedømme. Og herredømmet over Viken gav let adgang til Oplandene, der Sverre fra gammel tid hadde uvenner med magt over stemningen. En av dem, lendermanden Hallvard av Saastad, kongens fiende fra sommeren 1177, tok plads mellem baglernes førere. Ogsaa langs vestkysten sat stormænd, som var villige til at gaa med paa en reisning. Og baglerne blev saa mange og hadde saa god raad paa krigsvante høvdinger, at de ofte kunde splitte sin hær og i store, skilte flokker fare over landet.

Sverre hadde nu som før sin sikreste støtte i trønderne. Men ogsaa paa vestlandet fandt han hjælp denne gang; hans fredsstyre hadde etterhvert bygget broer over den kløft, som frændestriden om Norges trone engang hadde lagt mellem kystbygderne og Trøndelagen. Bergen kunde han stole paa, og de to mest fremtrædende lendermandsslegter paa vestlandet — Blindheimsætten og arnmødlingerne paa Giske — bevarte sin troskap mot ham, endda repræsentanten for Blindheimsætten var en bror av Hallkell Jonsson, øyskjeggernes gamle høvding, og ogsaa Giskemændene hadde frænders fald at hevne.

Da baglerne kom høsten 1196, laa Sverre paa vagt i Viken med en ledingshær fra vestlandets fylker. Men den var ikke sterk nok til trygt forsvar, og kongen lot det ikke komme til slag. Bare smaa flokker av hærene støtte en nat sammen til en kamp som gik birkebeinerne imot. Saa blev det ikke mere; Sverre seilet til Bergen og videre til Nidaros, der han "drak jul". Nikolas Arnesson toget ind i Oslo, og over hele Viken og Oplandene bredte baglerne sin magt ut. Men næste sommer kom Sverre til Oslo med en ledingshær fra Trøndelagen og kystfylkeme, 6000 mand eller flere. Kvelden før Jakobsmesse (d. 24 juli 1197) la han ind til Hovedøen. Næste morgen gik han i land der og hørte messe. Saa fulgte angrepet paa byen; efter heftig kamp faldt den i Sverres haand. Engelskmanden Roger av Hoveden noterer ved aaret 1197: "Nicholaus, biskop av Viken i Norge holdt slag med Sverre birkebein, blev overvundet av ham og flygtet, efterat næsten alle hans var dræpt".

I forskrækkelsen kom biskopen med et fredstilbud, men betænkte sig snart. I virkeligheten stod det ikke saa smaat til med baglerne. Nikolas og Sigurd jarlssøn og de fleste andre av deres høvdinger tok veien over Oplandene til Nidaros. Der vandt de byen, stevnet bymændene til ting ute paa Kristkirkegaarden, la skat paa dem og krævet leding av bøndeme fra herredet. "De fulgte nu birkebeinernes sedvane og lot folk sverge troskapsed paa, at de ikke skulde staa i deres, eller i deres konges, motstanderflok". Forræderi bragte Sverres borg i Steinbergene i baglernes vold. "Baglerne tok alt gods, som var i borgen; siden brændte de hvert hus, som der var; de tok en død mand og styrtet ham i brønden og bar siden sten oppaa, indtil den var fyldt. Saa stevnet de bymændene til at bryte alle stenvægger ned. Og før de fór bort, brændte de alle kongens langskibe". — De fleste av dem vendte efter velgjort verk tilbake til Oplandene, bare Sigurd jarlssøn tok sjøveien sydover.

Sverre var i Ranrike og krævet bøter av bøndeme for deres frafald. Nu hørte han, at baglerne var paa Oplandene og agtet sig til Oslo. Han fór da straks imot dem; men de vek av veien for ham. Saa overlot han forsvaret av Oplandene til sin frænde Philippus, søn av Sveriges jarl Birger Brosa, og seilet vestover med Bergen som maal; i Tunsberg blev hans halvbror Hide (søn av Gunnhild og Unas) efter med sin flok. Ved nogen holmer i leden søndenfor Tunsberg laa Sigurd jarlssøn; selv uset saa han Sverre seile forbi. Natten efter fór han ind til Tunsberg og fældet mange av birkebeinerne. Hide gjemte sig; men en bagler fandt ham. Hide gav rnanden en guldring og bad ham være taus. Han lovet ogsaa godt, men holdt ikke ord. Han røbet hvor Sverres bror var, og Hide blev fanget og dræpt. Sigurd jarlssøn hadde naadd en del av hevnen over "sin fars og sine brødres banemand".

Langt syd paa kysten fik Sverre høre, at Sigurd var i sjøen. Han frygtet da straks for Hides liv og delte sin flaate: storskibene fik fortsætte, selv vendte kongen med de lette skuter tilbake til Tunsberg. Da han kom frem, var hans fiende allerede borte. Sverre fulgte efter ham til Ranrike, jog ham iland der og tok hans skibe. Siden fór han til Bergen og stanset der. — Imidlertid var storskibene i hans flaate kommet til Nidaros, der en flok bagler laa igjen. Birkebeinerne tok byen d. 27 november (1197); men endnu holdt bagler til i bygderne, skjønt de hadde sine "storflokker" paa Oplandene og i Viken.

Over jul førte Hallvard av Saastad en baglerhær nordover. Den 9 januar (1198) var han herre over Nidaros. "Birkebeinerne laa ute i skog og mark og ventet paa, at Sverre skulde komme og frelse sine mænd av den store nød", — det var til og med en usedvanlig streng vinter. Baglerne lot imidlertid som om de var hjemme. De gav Inge, sit kongsemne, kongenavn paa Øretinget; de satte sysselmænd i herrederne, bød leding ut over Trøndelagen og stak skibe i sjøen. "Deres hær var baade stor og velrustet".

I Bergen gjorde Sverre "skuter og lette skibe" rede, — langskibene laa jo i Nidaros og var baglernes bytte. I begyndelsen av mai (1198) dukket kongen op indenfor Agdenes. Ved Torsbjorg i Stadsbygden (vest for Nidaros, paa nordsiden av fjorden) møtte han baglerhæren. Den hadde ikke villet la sig overraske i byen og laa nu og ventet ute i fjorden, med syv store, høibordede skibe. Sverre lot blaase hærblaast og satte op sit merke. Birkebeinerne rodde sine smaa skuter i ring om baglerne, og skjøt paa dem uten stans. Men de vaaget ikke at lægge til, endda det var Sverres vilje, — fiendeskibene syntes for høie. Da sa kongen: "Birkebeinerne er ikke nu, som de før har været. Ikke la de gamle birkebeiner til paa slik vis, som I med dragkjortlerne lægger til''; de hadde kortere og trangere kjortler, men modigere hjerter". Nu angrep birkebeinerne, som kongen vilde; men stenregnen faldt saa tæt over deres skuter, at de knapt kunde staa i den. De led store tap, og tilslut maatte Sverre be dem lægge fra igjen.

Han rodde ind til Nidaros. Baglerne fulgte efter, men vaaget ikke en landgang. Nidaros var ikke velsindet, og de trøndere, de hadde tvunget med sig, var ikke til at stole paa. Saa besluttet de at seile sin vei og fór sydover til Bergen. De var tillidsfulde nok: saalænge de hadde de store skibe og Sverre de smaa, mente de sig overlegne tilsjøs. Allikevel "holdt de godt sammen"; ti "om de skiltes ad, maatte de altid frygte kong Sverre, og mere hans kloke raad end hans hærstyrke; de mente, at de nok kunde faa et slag av dem". — Og kongen var tidlig paa færde efter sine fiender. De var endnu ikke kommet til Stad, da fik de en dag se Sverre seile forbi dem sydover. De la frem mot ham; men han "gav ingen agt paa det", og fór sin vei, — baglerne efter, litt senere.

Imidlertid var store ting hændt i Bergen. Sigurd jarlssøn var kommet sydfra, hadde tat byen og gjort anstalter til at røke Sverres mænd ut av Bergens borg. Men Aura-Paal, som raadet for borgen, gav sig ikke saa let. Det hjalp ikke, at dronning Margreta og andre kvinder, som hadde tilhold i borgen, tok skræk av det store baal, som blev bygget utenfor den. og bønfaldt Paal om at overgi borgen før en ulykke skedde. Paal laaste kvinderne inde i et hus over borgporten, fik to ganger kastet ild i baglernes baal, før det endnu var færdig og farlig, og hadde tilslut held til at skræmme Sigurd jarlssøn bort fra byen. Han sendte et brev, under dronningens segl, til to prester i baglernes følge; paa veien faldt dette brev — som det ogsaa var meningen — i Sigurds hænder. Med forfærdelse læste han, at presterne i sit hjerte skulde være Sverres venner: her blev de bedt om at "sinke baglernes færd her i byen", indtil Sverre kom, — "imorgen, enten tidlig eller sent". Sigurd var ikke i tvil. De stakkars uskyldige prester maatte bøte med meget gods for sin angivelige upaalidelighet. Og i lysningen næste morgen rodde Sigurd jarlssøn væk fra Bergen.

Nu kom rigtignok kong Sverre samme morgen, i virkeligheten uventet for borgmændene; men det var et held for kongen, at Sigurd var borte, ti baglernes hovedstyrke var i hælene paa ham og indfandt sig utpaa dagen. — Hele den sommer (1198) blev birkebeinerne liggende i Bergen og baglerne utenfor. Sverre hadde borgen og byen, baglerne holdt til paa sydsiden av Vaagen. Deres hær blev efterhvert fuldtallig: tilslut var baade biskop Nikolas, Reidar sendemand og Sigurd jarlssøn tilstede paa vagtholdet. Baglerne bød leding ut i herrederne, og mange birkebeiner løp over til dem.

Overfald og kampe hørte til dagens orden hele "Bergenssommeren" igjennem. Baglerne fór ofte ind til Jonsvollene ("Engen"); der fylket de, viste birkebeinerne sin hær og egget dem med haansord til angrep. Om ingen kom, løste de fylkingen og gav sig til at leke for at forklare birkebeinerne, hvor litet de ænset dem. Ved en slik leilighet kaldte Sverre en dag sine mænd til "ting". Han roste birkebeinernes mod og raskhet, han spaadde, at de snart skulde faa fremgang igjen, han takket dem fordi de altid hadde fulgt ham saa trofast, "at det vil findes faa eksempler paa, at mænd har fulgt sin konge bedre". Han vilde høre, om de ikke nu var trætte av baglernes spot og haan, — de som han. "Men alle taug". Kongen sa: "I handler ikke ret mot mig, naar I nu tier stille; den tjeneste skal I gjøre Eders konge, at I svarer paa hans tale, og hver skal si ham sin mening". Nu bad de kongen raade. Han takket dem, han trøstet dem med, at baglerne "er høiest i ordene, — som ræven i halen". Straks efter var birkebeinerne ute paa vollene foran sine fiender. Lurblaast blandet sig med rop og eggende ord, merker bølget, spyd fløi, og det glitret av dragne sverd. Sigurd jarlssøn tok imot støtet; men det varte ikke længe, før baglerne vek. Birkebeinerne forfulgte dem like til skibene og fældet Narve, Hallvard av Saastads søn. "Kong Sverre red ved siden av sine mænd, hans spyd var blodig like op paa skaftet, saa at blod randt over hans hænder. - Siden den tid fik baglerne det mindre braatt med at leke, og var nu korte stunder i land".

Jonsoknat gik kong Sverre og 120 mand med ham ut av borgen og ned i byen. De hentet korkaaper i kirkerne og tok dem paa, og gik saa i smaa flokker ut til Michaelsklostret ("Munkeliv") paa Nordnes, — baglernes skibe laa i nærheten med hele hæren ombord. Birkebeinerne gjemte sig i en laave og blev der om natten; "ti kongen ventet, at biskop Nikolas og andre baglerhøvdinger vilde søke til messe", naar dagen randt. Nogen av Sverres mænd var paa utkik, gik og drev, to og to sammen, i munkekapper, som de hadde hentet i klostret, og speidet ut over sjøen. Først kom nogen mænd roende for at finde brændsel; "munkene" faldt over dem, og de vendte ikke tilbake. Saa steg en prest i land; "munkene" omringet ham og spurte, naar biskop Nikolas kunde ventes til messe. Presten svarte, at biskopen kom, naar han var færdig. Efter en stund kom "en velklædt mand". "De gik imot ham, og da han saa dem, syntes han, det var underlig, at munker hadde lave sko og røde hoser, og tværstanset og gik ikke nær dem". "Munkene" spurte igjen efter biskop Nikolas. "Han kommer, naar han er færdig", svarte manden; "men hvorfor har munker lave sko og røde hoser?" De ropte: "Der hænder noget av hvert nu om dagen" — og sprang ind paa manden. Men han vred sig løs og løp til skibene, som om han var "yr og galen". Og ingen biskop Nikolas kom i land. Baglerne hadde faat bud om faren og vogtet sig vel.

"Der hænder noget av hvert nu om dagen —Saa var det, hele "Bergenssommeren". Den største hændelse kom natten til St. Laurentius s dag, d. 10 august 1198. Da rodde baglerne ind til Bergen og stak ild paa byen. Birkebeinerne i borgen merket intet, før luerne slog høit i veiret. Borgen reddet de: vaate seil blev lagt om husene der. Men byen brændte. "Da blev det hellige krucifiks baaret ut imot ilden fra Steinkirken (St. Columbas kirke), og da stanset ilden. Sunnivas skrin (i Kristkirken) blev baaret ind til Sandbru og sat der; da gik ikke ilden længere der, og det varet klart jertegn". Men før branden stanset, var Mariakirken og fem andre kirker brændt ned. "Bergensmændene glemte aldrig biskop Nikolas dette".

I september fór kong Sverre bort fra byen, "men satte folk efter i borgen". Kongen la veien over Voss og over de fjell, der han hadde flakket om i snestorm høsten 1177, — "og atter med stor møie". Han gik ned i Sogn (Aurlandsfjorden) og laa der en tid, "ti mændene var saaret". Omsider kom han frem til Trøndelagen (antagelig over Valdres, Gudbrandsdalen, Opdal og Orkedalen). Her blev han godt rnottat, men fik ond tidende. En flok bagler var kommet til Nidaros med tre skibe og hadde fældet den svenske kongesøn herr Karl, som var gift med Sverres datter Ingebjørg. "Baglerne hadde flygtet bort og ut av fjorden, før kongen kom. Kong Sverre spurte omhyggelig efter alt dette, og tok sig meget nær av sin maags, herr Karis fald".

Snart kom hele baglerhæren seilende nordover fra Bergen; men "de vilde ikke fare ind i fjorden, da de hørte, at kong Sverre var der". De blev liggende paa Møre, krævet kongens indtægter der og seilet siden op til Haalogaland, der de fik hjælp av mange mægtige rnænd, mellem dem den lovkyndige Bjarne Maardsson, som var gift med en søster av arnmødlingen Vidkunn Erlingsson paa Bjarkøy († 1183).

Over nyaaret 1199 bad Sverre trønderne om hjælp til at bygge storskibe. "Jeg hadde det ondt foran Torsbjorg", sa han, "da branderne paa baglernes skibe (utskaarne planker høit i forstavnen) stod i øinene paa mig". Og over paaske blev otte skibe med høie sider reist i Nidaros.

I begyndelsen av juni kom baglerne nordfra; men foran Munkholmen blev de liggende. Palissaderne rundt Nidaros saa ikke indbydende ut. De valgte da at seile videre indover fjorden og hente gods i bygderne, — saa langt det var mulig; ti bønderne gjorde motstand. Biskop Nikolas talte ofte for hæren. "Sverre prest har nu ikke mere av Norge end et nes", sa han, "og det kunde være passelig meget, om han raadet for det av Øren, som er utenfor palissaderne, og var hængt der i en galge; jeg tænker ikke, vi bagler skal bry os stort om, hvor han farer med havbukkene sine (skibene), som han lar klinke sammen der i byen."

Da angrepet paa Nidaros omsider kom, var kastemaskiner reist paa Øren og ved elven, og hvert hus i byen var gjort istand til forsvar: høie bordstabler laa paa takene, og hauger av sten. Sigrflugan "var i luften", og Sverre stod under sit merke. Angrepet blev blodig tilbakevist; og kongens førerskap bar nu som ellers en god del av æren for seiren.

Faa dage efter var Sverres nye skibe færdige. Fredagen d. 18 juni (1199), tidlig om morgenen, fór kongen ut av Nidelven med sin hær, — forrest kongeskibet. Det het Hug-ro ("Sindsro"). Flaaten stanset ute paa sjøen, og høit fra sit skib talte Sverre til hæren. Han bad alle de mænd gaa til skrifte, som ikke nylig hadde gjort det: idag vilde alvoret komme nær.

Det var solskinsveir med svak bris fra vest; "merket løftet sig saavidt fra stangen". Birkebeinerne gav sig til at ro indover fjorden, Sverre forrest, nu i en liten skute, der han holdt utkik efter baglerne. Snart fik han se dem: de rodde sine skibe vestover fra det ytterste nes paa Frosta, over mot Tautra; nu fór de nordenom øen og blev borte bak den. Birkebeinerne svinget mot vest og kom paa utsiden av Tautra. Forgjæves søkte baglerne at ro fra dem; "kongeskibet fløi, som var det en fugl". Paa Strindsjøen møttes flaateme, og kampen kom. Sverre talte før slaget, — heftigere og haardere end vanlig; idag gjaldt det, om hans kongedømme skulde falde ned eller stige. Og onde minder, følelsen av kamp mot svig og mot dødelig had, gik ind i hans ord: "Idag vil I møte mellem baglerne mangen edsbryter og mangen som blev niding mot sin konge — Giv ikke nogen mand fred uten dem, som kommer til mig; nu er det let at se, at ikke med noget andet end med odd og egg kan vi faa ødet vore fiender".

Kampen begyndte ved middagstid og førtes i seks timer. Ut paa natten rodde birkebeinerne ind til Nidaros: de var seierherrer. De hadde ryddet seks av baglernes store skibe og tat dem; Hallvard av Saastad var falden, biskop Nikolas, Reidar sendemand og Sigurd jarlssøn laa paa flugt ut efter fjorden. Sverre hadde skutt med laasbue under striden; da Hallvards skib blev ryddet, hadde han staat og set paa en mand, som verget sig med en stor sten og verget sig farlig vel; og mange birkebeiner hadde nævnt, at den mand burde ha fred, men kongen hadde latt, som orn han intet hørte. Hevnaanden hadde faat grep paa ham. Og det fortsatte. I Nidaros viste det sig, at birkebeinernes flokkehøvdinger, trods kongens ord før slaget, hadde git fred til frænder og gamle venner mellem fienderne. Men det var ikke skedd efter indbyrdes avtale, og nogen av dem gik hen og dræpte fanger for de andre. De som hadde mistet sine, kom til kongen og klaget. Han gav dem det raad at hevne sig ved at slaa ned de andres fanger. Og det gjorde de.

Siden sendte kongen mænd til Haalogaland; Bjarne Maardsson og andre av haaløygernes høvdinger blev tat til fange, og deres gaarder fik undgjælde for deres frafald. Selv drog Sverre med storskibene og hæren sydover efter baglernes hovedstyrke. Det var sidste gang han saa Nidaros, skuepladsen for saa mange store hændelser i hans liv. — Kongen forfulgte sine fiender helt til Viken og videre over havet henimot Danmark. Under Lesø vendte han om og seilet siden op til Oslo for at bli der om vinteren. Den tyngste kamp var forbi for ham; ikke én gang til kunde det bli sagt, at han bare hadde "et nes" at raade for i Norge. Det ser ut til, at biskop Nikolas, som hadde gjort ham til "nes-konge", for eftertiden holdt sig borte fra hans rike. Andre baglerhøvdinger kom, men var ikke saa farlige som før.

Den første, som kom, var Reidar sendemand; han hadde Inge, sin konge, med sig. Natten mellem d. 3 og 4 januar (1200) gik Reidar i land vest for Oslo og vilde op til gaarden Aker. Han visste, at Philippus, Birger Brosas søn, holdt til der, hos "en ung og fager kone", som Philippus — trods Sverres advarsler — hadde lokket bort fra hendes mand, en høit anset prest i Nidaros. Reidar hadde lykken med sig; Philippus kom sig nok ut, og han var "den fotrappeste mand". Men føret var farlig, han gled og faldt, og et spyd gav ham banesaar.

Reidar vaaget sig ikke ind i Oslo. Han seilet væk og fór nordover langs landet. Uventet kom han til Nidaros og sat der, indtil bønder fra Guldalen og Orkedalen jog ham væk. Siden, indtil paaske (1200), holdt han til paa Møre.

Denne vinter kom Sverre en dag i stor fare. Han hadde git trønderne i hæren hjemlov og til erstatning budt leding ut Viken; han krævet ogsaa kost av bønderne. Vikværingeme likte det ikke. "De gjorde svigraad imot kongen "; i Hallvardskirken i selve Oslo holdt mægtige bønder hemmelig møte og avtalte tid og time for en stor reisning; og pludselig brøt den løs, rundt omkring i fylkerne. Sverres sysselmænd blev dræpt, og vagt blev sat paa alle veier, som førte til byen. Fredagen d. 3 mars fik Sverre høre et rygte om reisningen, og han la da merke til, at de ledingsmænd, som herrederne nær Oslo hadde stillet, var forsvundet. Der gik bud efter dem; men ingen vendte tilbake med besked. Om søndagen kom en bonde og meldte kongen, at en hær var paa vei til byen. "Kongen sendte hestevagt fra sig allvegne". Sent paa kvelden samlet han sine mænd "ute paa isen, som laa foran byen og helt ut forbi Hovedøen".

Fra alle kanter søkte bondehære ind mot Oslo; mandag morgen (d. 6 mars) var de ved maalet. Da det lysnet, sendte Sverre en flok oplændinger paa ski op i Ryenbergene for at skaffe rede paa stillingen; "meget sne hadde faldt, og det var godt skiføre, men saa ondt at gaa, at det bare blev at synke i, om man kom bort fra veien".

Skiløperne vendte tilbake og fortalte, at det saa ut som om "hele landet flømmet av mænd". Sverre valgte at angripe dem, flok for flok, og snart efter var den første kamp i gang. Den stod i Ryenbergene, der birkebeinerne søkte at arbeide sig op. Det lyktes ikke; bønderne kom over dem og kastet dem ned. Sverre trøstet de slagne: "Ofte hænder slikt paa sjøen, sa sælen, den blev skutt i øiet". Og kongen fortalte en drøm, han hadde hat sidste nat; den varslet et slikt uheld, — men heller ikke større motgang end det. Birkebeinerne gik paa igjen; men da de kom et stykke op, fik de øie paa saa store fiendeskarer, at det var "som at se ind i en skog". Sverre satte da sine sønner Sigurd Lavard og Haakon til at holde vagt oppe i aasen, selv vendte han sig mot andre bondeflokker og havnet tilslut nede paa isen foran Oslo, der vestfoldinger og folk fra Telemarken og Raumarike stod tæt. Kongen lot blaase i lur og ropte: "Frem nu alle, kristmænd, korsmænd og den hellige Olavs mænd!" Det var kampropet fra Stiklestad, som levet videre.

"Kongen sat paa en brun hest, han hadde en god brynje og et sterkt panser utenpaa, men ytterst en rød kofte. Han bar en vid staalhue og under den en brynjehætte, sverd ved siden, spyd i haanden. Han red forrest i hæren, saa at brystet paa hesten rørte ved bøndernes skjolder". Snart var hans fiender paa flugt mot land; "der faldt mange av bønderne, og de laa vidt omkring paa isen". Men nye skarer viste sig, Tunsbergmænd, som var kommet paa skibe og nu la til ved iskanten. De fik samme medfart som bønderne, og det var let for kongens mænd at ta dem igjen under flugten ut mot skibene: "ti de fleste av birkebeinerne hadde skobrodder, mens de flygtende var paa bare saaler".

Imidlertid hadde de bondeskarer, som laa oppe i Ryenbergene, stormet ned mot Sverres sønner Sigurd Lavard og Haakon og løpt deres vagthold over ende. De to kongesønner flygtet ned mot Oslo, Sigurd "satte med sin hest ind i Hallvardskirken", Haakon — og med ham Svina-Peter — søkte ut paa isen til kongen. Hele hæren stevnet nu op mot de bønder, som hadde slaat kongesønnerne, og drev dem i haard kamp tilbake. Da kom Sigurd Lavard og hans mænd frem fra Hallvardskirken. Sverre var ikke blid paa sønnen; han hadde engang før vist sig litet modig, hadde (faat høre det dengang og fik høre det nu. Kongen citerte et vers for ham:


Ulik er du
dine ættmænd,
de som fremdjerve
var i fortiden.


Endnu samme dag kom nye kampe. Bondemængder hadde flokket sig langs isen, der den vest for Oslo gik ind til Akershagen (hvor Kristian 4’s by nu ligger), og hadde fundet ut, at der var begaat en stor forsømmelse under kampene: ingen hadde passet paa at dræpe kongen, endda det i grunden maatte været en let sak at gjøre det. Bønderne lovet hverandre, at næste gang skulde han ikke slippe levende væk. Nu kom han. Han red frem mot deres fylking og prøvet at faa den til at vike; gik det ikke paa étt sted, viste han sig paa et andet. Rundt omkring ham lød det: "Dræp ham, hugg ham, stik ham, dræp hesten under ham!" — "Dette blev sagt, men ikke gjort". Og snart var ogsaa denne fylking brutt. Nu vilde bønderne hjem og "rendte væk over vide veier". For natten satte kongen sterk vakt omkring Oslo; men alt var stille.

Sverre hadde dobbelt ære av striden: han hadde hele dagen igjennem "git fred til hver den, som bad om det og kom til ham"; og med en hær paa knapt 3000 mand hadde han jaget vældig overmagt væk; for første gang var det hændt, at bymændene i Oslo hadde git ham trofast følge. Sverre hadde sittet i deres by gjennem maaneder, og de tvilte vel ikke længer paa, at seiren i striden om landet skulde bli hans. Dagen efter den store kamp takket han dem og birkebeinerne "med mange fagre ord".

Siden lot kongen hugge raak ut gjennem isen, saa skibene kunde komme frem. Paaskeaften (d. 8 april 1200) var Sverre i Bergen. "Alle blev glade, og mest fordi de hadde hørt et rygte om, at baglerne var paa vei nordfra".

Og paaskedag, efter solopgang, kom Reidar sendemand — som ikke hadde anelse om, at Sverre holdt vagt i Bergen. Men straks baglerne saa Sigrflugan og hørte Andvaka, forstod de at kongen var der, og rodde væk "saa sterkt de kunde". Birkebeinerne satte efter og tvang dem tilslut til at sætte like paa land med skibene. De fleste av dem reddet sig over fjellene og ned i Viken, der bønderne tok vel imot dem; de og baglerne stod nu i samme fare.

Ogsaa Sverre fór til Viken. I Tunsberg fandt han Reidar sendemand, som hadde sat sig fast oppe paa berget og bygget to kasteller der. Da kongen rodde bort fra byen, sa han: "Saa godt som berget tykkes Eder bagler nu, saa ondt skal det tykkes Eder en anden gang". I Viken var det ellers ikke let for Sverre at komme i land. Bønderne var allevegne paa vagt ved sjøen og hadde god hjælp: Sigurd jarlssøn og andre baglerhøvdinger var hos dem. Paa østsiden av fjorden kom det til kamp, og efter seiren begyndte Sverre at kræve ind bøter av bønderne, fordi de hadde reist sig mot ham. Det gik; men i Aamord (Borge og en del av Skjeberg) maatte han brænde gaarder ned, før hans erende fik fremgang. Siden seilet kongen væk fra Viken, men snudde pludselig og stak indom Tønsberg og Oslo, der han — efter beregning — fandt bagler, som ikke ventet ham. Men kongen opgav for denne gang at jage sine fiender ut av landet. De blev sittende i Viken vinteren 1200—1201. Sverre seilet til Bergen, og der gav han ledingsmændene hjemlov. Næste gang han kom østover — sidste gang — var det for at vinde borgen ved Tunsberg.


__________


Sagaen kommer med optrin paa optrin, der krigens vilde tragik staar fortættet: jagten efter Hide, overfaldet paa Philippus, branden som herjer Bergen, de fangne baglers undergang efter slaget paa Strindsjøen. Alt dette er "store tidender", men sagaskriveren har ikke glemt at ta med de mindre, og de kan ofte være like skræmmende. En og anden av de tusen unævnte eller ukjendte i spillet kan pludselig træde i forgrunden og staa der et øieblik i skarpt lys, overgit til ond skjæbne.

Det er en nat, sommeren 1198, "Bergenssommeren". Sverre og hans hær er gaat ut av borgen og sydover mot baglerhæren, som sover ombord paa skibene, men har vagthold paa land. "Kong Sverre sendte foran sig seks mænd, bad dem fare saa raskt som mulig og se, om de kunde faa tat vagten. De kom til et vagthold paa to mand; den ene hadde sovnet, men den andre var vaaken. Han skrek til, i det samme spydet traf ham og stod igjennem ham, men den anden vaaknet ved sin død. Baglerne hørte, at en mand ropte og spurte, hvad der var i veien med vagten, siden han skrek saa høit." Men de, som hadde dræpt ham, svarte for ham og sa, at de bare lekte. "Vi er glade og skjemter", sa de."

Denne gang har det vilde optrin sin videre mening; det er en del av det store spil mellem hærene: i næste øieblik er Sverre der, og birkebeinerne prøver at faa fiendeskibene trukket paa land. Men andre ganger kan det dræpende vaaben komme midt i hverdagsfreden, tilfældig og meningsløst. — Paa en gaard i Trøndelagen bor Jon Magre; en vinterdag i 1198 staar nogen væbnede mænd utenfor gaarden, en flok bagler. "En mand, som het Salve, gik bort til døren og bad Jon komme ut. Jon kjendte hans stemme og gik til døren. Da sa Salve: ´luk op døren; jeg har tidender at si dig´. ´Gid de var gode!´ sa Jon, skjøt slaaen fra og lukket op. Salve satte straks sverdet i ham, saa at odden stod ut gjennem ryggen. Jon grep ham i det samme om halsen og fik klemt ham under sig og vilde siden ha tak i sverdet, som hang ved sengen; men da randt avmagten paa ham, og han faldt der."


__________


Der kjæmpes med sverd, og der kjæmpes med religionens vaaben. I sagaens skildring staar hændelserne ofte omgjærdet av den religiøse agitation, biskopernes og Sverres. Før slaget i Oslo sommeren 1197 trøster Nikolas Arnesson sine mænd med, at birkebeinernes vaaben er for "bansatte" til at kunne bite. Snart efter skræmmer han befalingsmanden paa Sverresborg ("Sion") ved Nidaros, — baade med bannets farer og med andre, mere træfsikre frygteligheter, saa han forraader borgen til baglerne. Før Bergen blev stukket i brand sommeren 1198, skal Nikolas ha erklært, at man aldrig behøvet at ta hensyn til kirkerne i byen; ti gjennem bansatte mænds besøk var de blit urene, "saa at de ikke var mere hellige end porthus" (hus for skjøger). — Birkebeinerne, paa sin side, fortæller at biskop Nikolas er en "kjætterbiskop", og at "alle bagler staar i ban"[1] (1198).

Nikolas Arnesson er stadig en skive for sine fienders forhaanelser indtil han i 1199 blir borte av sagaen. Det gaar ut over hans svigefuldhet og feighet. Nikolas og Sverre møtes første gang efter baglernes reisning i Seimsfjorden (Sannásfjorden) i Ranrike (høsten 1196). Sverre ror frem over sjøen i en skute, en baglerflok staar paa et berg og ser paa. Først roper Sigurd jarlssøn og spør, om "Sverre, som var min mat-giver, er ombord?" Kongen svarer ham ikke; men Ljot Haraldsson — den samme som engang drog liket av Sigurds bror, kong Magnus, op av sjøen — gir svar: "Her er kong Sverre, og sandt er det, at han ikke har git mat til værre mand end dig, og det viser du nu." Saa kommer Nikolas: "Hvorfor gaar du ikke i land, Sverre? Vil du ikke slaas nu, gudnidingen?" Han løfter sit skjold og kalder det sit "haand-lin", sverdet kalder han sin biskopsstav og staalhuen sin "mitra" (biskopshue). Birkebeinerne falder ham hele tiden i talen: "Det vilde ikke være vanskelig at gaa i land, om der bare stod slike som du imot os, nidingen! Og disse vaabnene skal du bære frem paa dommens dag!"

En prælat i vaaben, — det var nok ikke et helt sjeldent syn i det 12. aarhundrede, men aldrig et opløftende syn[2] (om det ikke var hedninger eller vantro, det gjaldt). Latinske studenterviser[3] fra denne tid haaner den biskop, som fører "lanse for biskopsstav, hjelm for infula (pandebaand), skjold for stola". Men Nikolas sætter sin ære i den rustning, viserne regner for en biskops skam. Han skal ha sagt, at han bar den paa pavens bud. Men to aar senere (okt. 1198) indskjærper Innocents 3, overfor erkebiskop Eirik, det gamle kirkelige forbud mot geistliges deltagelse i krig: de skal ikke styre skibe til slag og ikke personlig føre en kamp. Her er kanske en av grundene til, at Nikolas efter 1199 forsvinder fra krigsskuepladsen. En biskop, som har "gjort sig til medstrider i en borgerkrig"[4], er en torn i øiet paa Innocents 3. — Og det er ikke nok, at Nikolas Arnesso bærer vaaben: han utfordrer ogsaa, i Peter apostels og den hellige Hallvards navn, Sverre til tvekampens gudsdom[5], skjønt kirken stod strengt avvisende til dette retsmiddel. Man maa utrydde tvekampen, sier Nikolas Arnessons pave, Cølestin 3. Der blir naturligvis ingen tvekamp; Sverre vogter sig vel for at løfte vaaben mot en bispeviet mand, ti at seire i en slik strid var næsten værre end at falde. Men Nikolas vet meget godt, hvad han gjør, naar han er saa krigsrustet og krigersk: at se ham, biskopen av Oslo, bære vaaben, bør være det samme som at indse, at baglernes kamp er en haard nødvendighet, et hellig krav. Og det har han kanske selv ment, at den var. Men paa hans mod vil birkebeinerne ihvertfald ikke tro. Under slaget i Oslo (1197) ser de ham flygte, noksaa villig, for deres "bansatte" sverd: han er den første til at ride væk. Efter den mislykkede storm paa Nidaros (juni 1199), blir hans skute forfulgt av et fiendeskib, som Sverre har listet i sjøen, og han skal ikke ha baaret det med jevnmod. Han skal ha lovet sine mænd "kjortelklæde, baade grønt og rødt", om de bare vilde ro. Og de ror paa; men biskopen synes "det er, som om skuten vor ligger stille"; han løper fremover paa skibet, saa hans hætte fyker av ham og falder i sjøen. Og alt gaar godt tilslut; birkebeinerne maa nøie sig med hætten. Men snart er de over ham igjen; slaget paa Strindsjøen kommer. Da tar Nikolas plads paa "det raskeste skib", og han styrer bort, straks han forstaar, at nederlaget nærmer sig. — Men allikevel er biskop Nikolas en nyttig mand for baglerne; han gir dem kloke raad, han har en egen tørvittig veltalenhet, og han er jo altid "godt selskap". Endog navnet paa det skib, som i 1196 bar ham op til Norge, vidnet om hans høie tjeneste; det het "Bokaskreppan", d. e. "skreppen med (de hellige) bøkerne". Hvor farlig en motstander han var for Sverre, forstaar man bedst, naar man ser kongens iver for at faa ham fanget.

Sverre! — Han er kraften i disse aars historie; det lyser av hans daad, og det yrer av hans "raad"; for dem kan hans fiender aldrig føle sig trygge. Igaar fór han sin vei, idag er han er der igjen. Hans øine ser hver den mulighet for fremgang, som land og sjø, som speider "skuten og forklædningen", fienders uagtsomhet og venners troskap gir ham. Han er utrættelig og ukuelig. Han kan nok bli utaalmodig — oftere — end før, han kan klage over sine mænd og se de gamle birkebeiner i gyldent lys; og denne strid, som aldrig vil stanse, kan en enkelt gang forbitre hans sind og gjøre ham haard indtil grusomhet. Men oftest er han sig selv lik, modig, glad, færdig til forsoning, herre over oprøret i ham og omkring ham.

Han glemmer ikke, midt under kampen, at sætte sig i forbund med alt, som vil fred i landet. — Da han i juli 1197 seilet sydover fra Bergen med sin store ledingshær, merket han, at der var mange mænd i hæren, som var noksaa voldsomme av sig. Da stanset han pludselig inde i et sund; alle undret sig over det; "men ikke gav han agt paa, hvad der blev sagt". Han samlet bønderne i bygderne til ting og talte for dem og for hæren. Det var landets konge, som talte, — ikke krigerhøvdingen:


"Det sømmer sig ikke for gode bondesønner at fare fra Haalogaland eller fra Trondhjem eller fra Møre, eller nærmere fra, for at slaas med bøndernes redskap eller kjerald eller andet indbo og hugge i det eller slaa det sønder, bare fordi det staar foran Eder. Det er ikke noget storverk av Eder, og ikke til noget gagn for Eder, men til ugagn for dem, som eier det. Jeg ber Eder, at I ikke gjør saa længer! Det vilde ikke være kongelig erende at nævne slikt, om det ikke var saa nødvendig. Jeg kan ikke længer kaldes styrer over dette land, om jeg ikke sørger for, at uskikker lægges ned og ikke tar til, der jeg har magt over det. Nu ber jeg Eder med venlige ord, at I gjør slut paa denne ustyrlighet. Ti jeg har ingen lyst til at straffe Eder; men det maa jeg dog gjøre, om der ikke kommer bedring i dette. Jeg synes ogsaa, jeg har fuldkommen ret til magt og styre i dette land, om end biskop Nikolas sier imot, saa jeg skulde ikke trænge at tale om det samme to eller tre ganger, naar det ikke gjælder sterre ting, end det jeg nu har talt om."


Sverres ord er hans hjertens mening, hans konge-ideal er slik. Men tid og sted til at fremhæve det har han valgt med omhu. Han vil vise bønderne, at i ham har de beskytteren, lovens konge.

Ved samme leilighet fæstner han baandene mellem sig og mange i hæren ved at regne op sin mødreneslegt i alle dens grener: "da lærte mange mænd, som før ikke hadde rede paa det, at de var i frændskap med ham".

Og kan han slaa baglerne med deres egne vaaben, gjør han det — som i Torstein "den kuede"s sak. Torstein, som høsten 1197 forraadte "Sion" til baglerne og siden var i følge med dem, flygtet tilbake til birkebeinerne, da Sverre kom til Nidaros efter "Bergenssommeren" (1198), og søkte ly hos lagmanden Gunnar. En dag nævnte Gunnar for Sverre, som endnu ikke visste noget, at Torstein kanske stod til at lokke tilbake. Sverre sa: "Ikke tror jeg, at Torstein nu mindes at han har været vor mand og vor ven, og til stor skade for os kan det knapt være". Nu rykket Gunnar ut med sit erende: han spurte, om Torstein kunde faa fred, hvis det var mulig at lokke ham bort fra baglerne. Sverre forstod sammenhængen; han lo og spurte: "Hvad er det nu, Gunnar? Er Torstein i dit vern? Fred skal han faa av mig; men jeg vet ikke, hvordan det vil gaa ham, om birkebeinerne møter ham paa gaten". Og birkebeinerne var ikke blide over kongens mildhet. Men denne gang berodde den ikke bare paa Sverres forsonlighet; kongen hadde en egen mening med den: han satte Torstein til at "tale paa tingstevner og hirdstevner og fortælle om baglernes seder". Og det meste av det han fortalte var "ikke fagert".

Fotnoter

  1. Jfr. opfatningen i "Talen mot biskoperne", at det uretfærdige ban falder tilbake paa dem, som uttaler det.
  2. Jfr Lib de lite III 276.
  3. Carm. Burana (Bibl. d. lit. Vereins zu Stuttgart XVI 15).
  4. Hurter: Inn.III, b. 3, 8. 295, anm. 724. En biskop kunde nok reise hær "for sin kirke", men ikke fare med til slag.
  5. Hurter: Inn. III, b. 4, s. 427.