Landet med de mørke skibene - Ætt og heim

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.

Landet med de mørke skibene

Ætt og heim

av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken

H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.

Folk i alle slags kår kommer med i diktningen, nogen her, andre der. Vi hører om høvdingen og kaksen og småbonden og trælen - og landstrykeren som knapt har klær på kroppen og må tigge om matbiten.

Eddadiktet Rigstula forteller under ett om trælen, den frie bonde og høvdingen; det er et dikt om samfundet og "forskjell på folk".

Rig - en gud som skal være Heimdall, men minner meget om vandreren Odin - går efter veien og kommer til et hus. "Inn han steg, ild var på gulvet, grå maker satt der ved åren, Åe og Edda i eldet skaut. - Da tok Edda en kleppet leiv, tung og tykk, tettsatt med såer; sodd var i bollen hun satte på bord." Rig deler kost og seng med makene. Efter tre netter vandrer han videre; efter ni måneder kommer Træl til verden, sønn av Edda og Rig. "Han vokste til og trivdes vel, hadde på hendene skrukket skinn, krøkte knoker; hadde digre fingrer, fult andlet, luten rygg, lange hæler." Træl må tidlig prøve sin styrke, "bast binde og bør legge: ris bar han hjem all sin lange dag". Han får sig kone: "Der kom hun til gårds, hun Trasketein, med lort på sålene, solsvidd arm; langflat i nesen." Sønnene hun får med Træl, må slite som han: "gjerder de la, åkrer de gjødslet, matet grisene, gjætte geiter, grov i torv." Filleplagg og Tranebein, slikt heter døtrene, og sønnene har ikke bedre navn. Disse søsken er mange, og "fra dem er træleættene kommet".

Rig går videre, rett efter veien, og kommer til en stall. "Inn han steg, ild var på gulvet, maker satt der ved arbeidet sitt. Mannen teltet skaft til veven; hadde stusset skjegg, lugg i pannen, trang skjorte. Og der satt konen, dreide rokken; hadde skaut på hodet, skrud på barmen, duk ved halsen. Det var Ave og Amma, de eide huset." Rig deler kost og seng med makene. Efter tre netter vandrer han videre; efter ni måneder blir Karl født ("fri mann"). Han er rødlett i hår og hud, øinene spiller. "Han vokste til og trivdes vel; okser han tamde, hus han tømret og låver bygde, kjerrer han laget og kjørte plog." Det blir sørget for kone til Karl; med nøkler i beltet om kjortelen av geitskinn kjører hun inn på gården. Barnene hun får, er Smed og Bonde, Brud og Viv og mange andre; og "fra dem er bondeættene kommet". -

Rig går videre, rett efter veien, og kommer til en sal. "Inn han steg, tilstrødd var gulvet, maker satt der, Far og Mor; så på hverandre; rørte fingrene. Husbonden tvinner streng til buen sin og skjefter pilene; hustruen sysler med vakre klær - "satte huen høit; hadde sylje på barmen, side kappeslep, blålett serk; hadde bryn bjartere, bryst lysere, hals hvitere enn ren snø". Hun legger på bordet en mønstret, skinnende duk av lin, og på duken tynne hveteleiver; hun setter frem vin i kanne, og glinsende flesk og stekte fugler i fat med sølvbeslag. Rig deler kost og seng med makene. Efter tre netter vandrer han videre; efter ni måneder kommer Jarl til verden. Han er lys i hår og hud og har øine "kvasse som på ormens unge". Jarl vokser op, får våben å stelle med og lærer sig idretter: "hester ride, hunder hisse, svinge sverd og legge på svøm".

Guden viser sig ennu en gang. Hvor Jarl ferdes - "der kom fra skogen Rig gående, Rig gående, lærte ham runer; gav ham sitt navn og kalte ham sønn; bød sønnen vinne odelsvoller, odelsvoller, gamle bygder".

Før var det tale om skilte hjem: et hus, en hall, en sal. Nu kommer et land med i fortellingen; og et rike blir til. Rig Jarl rir "gjennem mørk skog, over rimhvite fjell; han kastet spydet, løftet skjoldet, drev hesten frem og hugg med sverdet; voll han rødet, val han felte, vant sig land". Han eier nu atten gårder og takker sine menn for hjelp, lønner dem med gode hester og med brott av gullringer.

"Sendemenn kjørte på våte veier, kom til hallen der Herse bodde", og beiler for Jarl efter Herses datter. - Hun og Jarl får mange barn, sønner alle sammen; yngst er Kon unge (konungr, konge).

Slutningen av Rigstula er tapt; vi får ikke vite meget om Kon unge. Antagelig har kvadet ført ham ut på sjøen og latt ham vinne et storrike. - Kon unge skjønner fuglelåt; og en dag han jager i kjerr og skoger, blir han egget av kraken på kvist: Skyte fugl, er det alt han vil? Dan svinger sverd, Dan rir skib ---

Det er som når Snorre lar Gyda av Hordaland egge den unge Harald Hårfagre til storverk med å nevne danekongen og hans makt. Flere forskere har ment at Rigstula er diktet til ære for Harald, den første "nordmennenes konge".

__________

Håndtaket til et praktsverd fra folkevandringstiden. Sverdet et tatt op av en grav ved Snartemo i Vest-Agder 1933. Universitetets Oldsaksamling.

I det 16. aarhundre dukker det op en tysk fortelling om Vårherre som besøker og velsigner deres sønner. Eva viser ham de vakrere først. "Du skal bli konge," sier han til en av dem; en annen skal bli greve, en tredje ridder; og slik fortsetter Vårherre. Siden han er så god, tar Eva mot til sig og henter de andre sønnene også, de stygge og skurvete. En skal bli bonde, sier Vårherre, en annen fisker, en tredje smed. Eva synes det er altfor ulike vilkår han gir hennes barn; de er jo hennes alle sammen, sier hun. Da forklarer Vårherre at om livet skal bli mulig, må det være nogen til å ta det grove arbeid. Men den ene stand skal hjelpe den andre med sitt yrke.

I somme tekster fra kristen middelalder kan det være som i Rigstula; det tales om tre stender som stammer fra tre brødre - her er Noahs sønner begynnelsen til stendene. "Fra Jafet er ridderne kommet, fra Sem de ringere frie, fra Kham de ufrie." I denne sammenheng blir det sagt at fattigfolk har størst utsikt til å få del i himmerikes rike, siden de lever så usselt og strever så tungt her på jorden.

En angelsaksisk munk som skriver i vikingtiden, lar de fattige komme til orde. En ufri bonde klager sin nød for ham: "Det er et hårdt arbeid jeg har. Jeg må ut når det dages, og drive oksene på beite og spenne dem for plogen. Det kan være aldri så streng vinter, jeg våger ikke gi mig for hjemme; jeg er redd min herre. Hver dag må jeg pløie et stort stykke land; jeg har en gutt som hjelper mig med å få oksene frem; han også blir hæs av å fryse og rope. Så må jeg legge høi i krybben til oksene og gi dem vatn og bære ut møkk. Å, det er et hårdt arbeid jeg har, et hårdt arbeid - for jeg er ikke fri." Slik den kristne forfatter.

I Rigstula er det talt om trælen med uendelig forakt. Dikteren har nok en følelse av menneskelig samhørighet; Træl og Karl og Jarl er halvbrødre. Men hvor Rig kommer tilbake, kommer han bare til Jarl, ikke til nogen av de andre sønnene, ingen av dem får vite noget om sin avstamning. - Det har først og fremst vært meningen å vise forskjellen mellem "ættene"; morens blod er det avgjørende, ikke gudens; og det er kjærlighet til den høibyrdigste som fyller skalden, ikke kjærlighet til næsten.

Guden som virkelig forener "ættene", er Eros. Om samliv og barnefødsel i Træls hjem, i Karis og i Jarls, er det fortalt med nogenlunde de samme ordene; i alle hjemmene trives de hos hverandre, mann og kone. Riktignok har ikke skalden glemt å nevne at træl og trælkvinne gifter sig uten formaliteter: "De tisket og hvisket og laget sig leie."

Både i Eddakvadene og i annet av den gamle diktningen ruver det erotiske. Skalden kan vende det til drøi skjemt, som hvor vaktmannen på helten Helge Hjorvardssons skib tretter med den lystne gygeren Rimgerd; trollkjerringen er tydelig tenkt til å kvikke op i godt lag, hun nekter sig ingen ting i ordskiftet med den kalde "gildingen" som står i stavnen. Og det er ikke bare en Rimgerd som kommer med grov tale; heltene selv - sig imellem - kan føre et sprog som ligner hennes.

Erotikk av det flyktige slags er emnet i mangt et Eddavers. Hos en av Håvamålsskaldene heter det: "Ord fra en mø skulde ingen tro, og ikke det en kone sier; på rullende hjul fikk de hjertet skapt, løshug lagt i brystet. " Skalden vil ikke være urimelig allikevel: "Jeg sier som det er, for begge deler vet jeg: løshug syner menn mot kvinner; fagrest vi taler, når falskest vi tenker; slik dårer vi de kloke. - Fagert skal du tale og gaver by, vil du ha en kvinnes elsk; du skal si hvor vakker du synes hun er, den lyse unge piken."

Men en annen av Håvamålsdikterne fraråder leken med "bra kvinne"; om du vil ha glede av samværet med henne, "skal du love fagert og la det være fast". Eller Eddaskalden sier: "Ser du vakre kvinner sitte på benkene, la ikke de sølvprydde rå for din søvn, lokk dem ikke til kyss." - Og mere enn en gang kommer det: Lokk ikke en annens hustru! I Voluspå er det et moralbud; andre steder høres det som om skalden bare gir en forsiktighetsregel; han dømmer ikke. Aldri, heter det i Håvamål, skal en laste nogen for hans lidenskap. "Et lystfagert ansikt", ofte tar det den kloke, mens den tåpelige går fri. Aldri skulde en mann laste en annen for det som kan hende nogen hver; når menneskebarn gripes av "den mektige attrå", blir selv den klokeste vanklok.

Brynhild, i diktningen om Sigurd Fåvnesbane, elsker Sigurd, en annens mann. Selv er hun gift med Gunnar; men hans blev hun ved svik; og Sigurd er svikeren. Nu kjemper Brynhild med sig selv: "Holde vil jeg Sigurd, helten unge, i armene mine -." Men hun viser det fra sig igjen, hun er ingen kvinne "med tynt sinn", kan ikke leve med en annens husbond. Brynhild velger å få Sigurd drept; hun hører den såre gråt fra hans hustru, og ler høit, hun som aldri lo. På anklagene som kommer, svarer hun: "Jeg elsket én, ikke flere forskjellige." Gunnar ber henne bli hos ham, men fåfengt; hun følger Sigurd i døden.

Islendingen, skalden Hallfred Ottarsson har "tynnere" sinn enn Brynhild; han vil leve med den han elsker, enda hun hører en annen til. Skaldene Kormak, Gunnlaug Ormstunga, Bjørn Breidvikingakappe - ingen av dem har lett for å opgi. Bjørn kveder om Turid, "den smale snøhvite". Hun er gift, hennes husbond liker ikke Bjørns besøk, og en dag må hun si skalden at det er best han er varsom. Da dikter han om deres onde skjebne: "Nu vilde vi ønske, vi to, at dagen idag var den lengste av dager mellem den gule skog og den blå himmel; for i kveld skal jeg drikke min svunne gledes arveøl."

Kjærlighetsvers i mengde går under Kormaks navn; men somme av versene ser ut til å være fra kristen middelalder, de minner om ridderpoesien og forbilleder den hadde i gammelromersk litteratur. Av kjærlighetsdiktning fra hedensk tid i norrøne land blir det allikevel meget tilbake. Skalden frir i sine vers, eller priser sin hustru - eller henne som blev en annens hustru.

I Eddakvadene har kjærlighetsdiktningen ofte en sterk sorgtone; klagen over den døde elskede høres gang efter gang. - Gudrun i sorgen over Sigurd Fåvnesbane, sin husbond: "Hun hulket ikke, eller slo med hendene, klaget ikke heller som andre kvinner." Det skremte dem som var hos henne, at hun satt der forstenet; de nevnte for henne sin egen sorg, den bitreste de visste. Men ingen kunde løse ut gråten hos Gudrun, før Gullrond, hennes søster, rev dekket av Sigurd: "Se på din kjære! Kyss hans leder, som lå din arm om den levendes hals!" Og Gudrun så på ham, "så blod ligge i doglingens hår, sluknet fyrstens skinnende øine, skåret med sverd høvdingens hugborg" (hjertet). "Da bøides Gudrun frem over bolstret, håret løste sig, kinnen mørknet, og i regn rant tårer ned over kneet." Gudrun sier: "Så var Sigurd mellem Gjukes sønner som spydløken mot lavt gress. Jeg selv syntes, for kongens kjemper, høiere enn alle Odins dlser; nu er jeg så liten -."

Det går mange år; Gudrun blir giftet bort til kong Atle; og siden blir hun hustru til en tredje konge og mor til heltene Hamde og Sorle. Gjennem alle skifter er det Sigurd hun elsker. Hun minnes natten efter hans død - ute i vargskogen - hun hadde ikke hetere ønske dengang enn at vargene skulde finne henne. Hun taler om Sigurd, siste dag hun lever; han kan høre henne, tror hun; Gudrun roper på ham og ber ham komme imot henne fra hél.

Helten Helge Hjorvardsson får banesår i kampen. Døende kaller han til sig sin hustru Svaava - "brud, gråt ikke!" - og ber at hun skal gifte sig med hans bror, når han selv er borte. Men Svaava kan ikke: I Munarheim ("Kjælighetens heim") der Helge gav henne ringene, har hun lovt at han skal være hennes eneste.

Sorgen kan bli en urett mot den døde; den gir ham ikke fred. - Helge Hundingsbane, husbond til Sigrun Hognesdatter, er drept av Dag, Sigruns bror. Dag søker sin søster og sier henne det som er hendt. Hun forbanner broren. Edene han engang har svoret Helge og nu har brutt, skal "bite" ham. Vil han seile, skal skibet bli liggende stille, om han enn har ønskebør; vil han renne sig bort fra fiender, skal hesten ikke renne med ham. "Da" var det hevn for Helges død, om du blev til en varg i ville skogen, fra eie skilt og fra all din glede, matløs så du sprang på morkne skrotter!" - Dag byr Sigrun store bøter, men hun svarer at ingen ting kan hjelpe henne; livet er tomt, det kommer ikke nogen, ikke den lysende flokken omkring Helge, ikke høvdingen selv på gullbislet hest.

Bare de stolte minnene har Sigrun. Helge gjorde sine uvenner så redde, som geitene er når de møter vargen og "vettskremt gyver av fjellet". Andre kjemper blev små mot Helge, de var som krattet, han som edelskapt ask - "eller unghjorten, når i morgens duggen den reiser sig over alle dyr, og hornene glitrer mot selve himmelen".

En dag i skumringen kommer Helge ridende fra Valhall og stevner mot sin gravhaug, som åpner sig. En trælkvinne står ute; hun ser det blør fra sårene på helten, og hører ham si at Sigrun skal komme. Helges hustru går inn i haugen og møter den døde: "Nu finner jeg dig og er så glad som uthungrige Odinshøker, når de valvet sig, varme metten, eller blanke av dugg dagningen ser."

"Vent med å kaste blodige brynjenl Først vil jeg kysse kongen som døde!" Da er det noget som skremmer Sigrun: "Ditt hår, Helge! rimlagt henger; av hele dig driver det blod; våtkalde hender har Hognes måg. Hvor skal jeg, fyrste! bot for dig finne?"

Fra dig selv, svarer Helge, kommer det onde; det er dine tårer - "sol-mø! syd-mø!" - som blir til blod på mitt bryst. Men sorg skal ikke nevnes nu, i lykkestunden; vi er sammen, vi to, den levende og den døde! Og Sigrun bøier sig inn mot Helge: "Jeg har redd dig seng her, der ondt ikke når oss, og vil ligge i din arm, som levde du."

Mot morgen må Helge tilbake til Odin, over "rødeveier". Næste kveld, i mørkningen, venter Sigrun fåfengt ved haugen. Hun ser sitt håp gråne vekk; ingen kom, og nu er det natten:

I askens grener

ørnene sitter,

og folk driver

til drømmenes ting.

I Eddakvadet som forteller om Svipdags og Menglods kjærlighet, er stemningen en annen. I en glans som av solopgang møtes de elskende på "Lægedommens berg", ved det hellige, himmelhøie tre hvor en gullfugl skinner oppe i løyet. Svipdag har vandret tunge, kalde veier, Menglod har levd i lengsel efter ham; "og nu er det sant at sammen skal vi leve vår lagnad ut". Her stanser denne diktningen, med ord om en lykke som nyss er begynt - og til døden er det langt.

Men annet enn døden kan skille mann og hustru. I åtte vintrer er "Alvitr unge" hos Volund, i den niende drar hun bort; stillheten i Ulvdaler blev for stor for Alvitr til slutt, "skjebne vilde hun vekke". Volund sitter efter, venter og venter og kan ikke tro det som er sant: at hans "lyse hustru" er borte for bestandig.

"Jeg savner på benken og i sengelukket min samtale-venn", sier Gudrun efter Sigurd Favnesbanes død. - Men også det ekteskapet hvor de som skulde være "samtale-venner", sliter på hverandre og piner hverandre, er med i Eddadiktningen. Det står i et av kvadene om Atle og Gudrun: "I samme hus satt de, tenkte ondt mot hverandre, skiftet hatefulle ord, vantrivdes begge." Alt var herlig da vi kom hit, sier Atle; men det varte ikke lenge før vi maker sjelden hadde fred i sinnet: du tenkte for meget på dig selv, for lite på mig og mine, "ofte lot du din værmor sitte i tårer". Gudrun svarer at hun har sett sig trett på Atle; han har ikke vært mann nok, kunde aldri skaffe sig rett mot andre, skulde alltid gi efter; "før var jeg hustru til en helt". Det gjør ikke fortellingen om kampen mellem makene mindre troverdig at andre følelser enn hatet svakt trenger på hos dem; midt i de svære anklagene som reises, kommer en og annen innrømmelse av egen skyld - og vilje til en og annen godhet.

__________

Giftermål kom istand ved avtale ætt og ætt imellem; kvinnen valgte ikke fritt. Om konflikter som kunde bli følgen, står det en del i Eddakvadene. Sigrun, i Helgediktningen, er av frender lovt bort til en høvding hun forsmår; og Helge Hundingsbane, som hun velger, må kjempe mot hennes slekt. Kong Atle nekter sin søster Oddrun ekteskap med den mann hun vil ha; "da maktet vi ikke," forteller Oddrun, "å tvinge vår elsk, vi to; jeg gjemte mitt hode ved heltens bryst". En veninde laster henne for det - for et løst, hemmelig forhold - og sier at hun selv skal såvisst ikke handle på denne måten. Men det kommer en dag da hun gjør det; hennes slekt tåler ikke mannen hun liker, og år efter år må hun skjule at hun møtes med ham.

Kanskje har skaldene, bedre enn de fleste andre, forstått sig på slike skjebner; folkesnakket var vel ikke alltid så nådig. I sagaene er bruderovet en handling som drar streng straff efter sig, selv om den ikke var bruden imot; den var et rov fra ætten. Sogningen Bjørn Brynjolvsson flykter over havet med høvdingdatteren han elsker, og gifter sig med henne ute på Hjaltland; Hedmarks-bonden Torkel og hans kjæreste (i sagaen om Sigmund Bresteson) rømmer op "i fjell og ødemarker"; både Bjørn og Torkel blir straffet med fredløshet, enda hver av dem røvet en brud som var villig nok.

Det er forholdsvis sjelden sagaen har noget om elskende som flykter sammen. I regelen er den ugifte kvinne fornøid med beileren hennes slekt er fornøid med; slekten ser på det svogerskapet som gir ære eller annen fordel; og hun lar sine frender råde. Det hender at hun forarges eller sørger; hun synes ikke mannen de byr henne, er god nok; eller kanskje hun elsker en annen. Men før eller senere føier hun sig, ætten får sin vilje. Det stemmer med vers hvor islandske vikingtidsskalder forteller sin historie, og er ikke ukjent for Eddadikterne heller. "Jeg velger Atle," sier Gudrun, "tvunget til det av min nære slekt."

Den gifte kvinne står sterkere; i sagaen optrer hun ofte med stor sikkerhet. Får hun noget å klage over - hennes husbond er ikke som han skal - kan hun vende sig til sine frender, som regel er de ferdige til å støtte henne; for ættens æres skyld, om ikke for annet. Økonomisk har hun fra første stund en viss selvstendighet. Slik er det i Eddakvadene også: gjengaven som mannen gir for sin brud, går til henne selv (eller kan i det minste gjøre det). Sølvet, trælene og trælkvinnene Atle gir, blir Gudruns personlige eiendom; dertil kommer medgiften hun får. Støttet til formue og mektige frender behøver ikke Gudrun å kjenne sig hjelpeløst avhengig av Atle. "Føielig var jeg sjelden," innrømmer hun i tretten hun har med mannen.

I sagaene faller det ikke altfor vanskelig for en misfornøid hustru å få sitt ekteskap opløst, om hun ønsker det og har frender som vil ta sig av saken. Og Al-Gházal, araberen (fra Spania) som besøkte et nordisk kongehoff i det 9. århundre en gang, har fortalt at dronningen sa til ham: hos oss kan en kvinne forlate sin mann, hvis hun ikke synes om han lenger. Men en slik frihet, hvis den virkelig fantes, var vel ikke for alle.

Så meget er sikkert at mest av frihet hadde mannen. Den nordiske dronningen skal ha sagt til gjesten fra sydlandene at "det er ikke en sedvane hos oss å være skinnsyk"; og erfaringene var vel så forskjellige; men "ikke sedvane" høres litt for stort og stemmer dårlig med både sagaen og med den gamle norrøne diktningen. Der er det almindelig at utroskap, eller mistake om utroskap, fører til svære konflikter med sig. Og størst blir opstyret, om hustruen er den skyldige eller mistenkte; av henne fordres det adskillig mere enn av mannen, han trenger ikke å ta det fullt så nøie med troskapen.

Det forekom at nordiske høvdinger levde i flergifte. I arabiske beretninger om vårdagene i Russland er det talt om vikinghøvdingen og hans yndlingshustru, dessuten om hæren av friller varjagenes konge holder - i det hele står det meget om frillen. Hun er med i sagaen også og kan gjøre det grått mellem maker.

I den islandske Landnåmaboken finnes det fortellinger om menn som tar sig all mulig rett og makt over sin hustru. "Illuge "den røde" og Holm-Starre blev enige om å bytte med hverandre "både gård og kone". Men Holm-Starre fikk bare gården; for Illuges hustru "vilde ikke husbondbyttet" og hengte sig i gudehovet. I Landnåmaboken er det også fortalt om maker som lever i uenighet med hverandre, til mannen gjør slutt på det og dreper hustruen.

Men mordet blir hevnet av frender til den drepte. Å slå sin kone var heller ikke videre lønnsomt - efter sagafortellinger å dømme.

I norrøn ordsprogsdiktning kan det komme slengord om kvinnene og deres dårlighet: utsagn det var moro med. "Tro ikke en kvinnes ord i sengen!" heter det i Håvamal. Eller rådet lyder: "Mø skal du prise, først når du har fått henne, kone først når hun er brent!" - Og konen som er et troll, eller utvikler sig til å bli det, optrer her og der i sagaene. Men mot henne står en annen, den dyktige og stortenkte, hun som er verdig til å kalles en skǫrungr, fritt oversatt "en kjernekar".

Sigdriva, i Eddadiktningen, ønsker sig selv og Sigurd Favnesbane "lægedomshender". Kvinner som menn kunde øve sin lægekunst, dyrke skaldskap, gjøre prestetjeneste ved ofringer. Germanerne - har romeren Tacitus skrevet - tror at det er noget hellig ved kvinnene, noget synsk. I Eddadiktningen kan Gudrun se sin fremtid; og for volvens syn ligger alle "verdener" åpne. Men det trenges kanskje trolldomskunster, "seid", for at klarsynet skal komme; og ved seidkonen blir det noget tvetydig, seiden gir henne mange slags makt, hun kan være farlig.

I det hedenske samfund var det tillatt å "bære ut" et nyfødt barn og la det omkomme; og kanskje falt det lettest, om barneflokken syntes for stor, å sette ut en datter. Med sønner var det vel mere stas ; i "Rigstula" får Træl sønner og døtre, Karl også; men Jarl får bare sønner. - Om sønn fantes, hadde ikke datter rett til arv efter far: sønnen skal ha gården, det er han som i første rekke representerer ætten, døtre blir giftet inn i andre ætter.

"Det er et gammelt ord," står det i en saga, "at ingen kan skaffe sig to måger med én datter."I godt "mågskap", svogerskap, var en verdi for ætten, men betydde mindre allikevel enn blodsfrendskapet. Om vanskeligheter som reiser sig for en hustru, når forholdet blir dårlig mellem hennes mann og ætten hun kommer fra, forteller både diktning og saga. Helge-kvadenes Sigrun velger mannen; og skalden Gisle Sursson klager over at "søster min" ikke er søster nok; hun søker hevn for sin husbond som Gisle har drept. Men Eddadiktningens Gudrun hevner sine brødre på sin mann; og i sagaene er det vanlig at den gifte kvinne føler som Gudrun, står på sine blodsfrenders side.

Ætten var et samfund innenfor samfundet; strid mellem menn blev strid mellem slektene de tilhørte. En lang rekke ord i det gamle norrøne sprog hever frem ætten, ringen av frender, et rike for sig. Folk var "ættstore" eller "ættsmå"; det tales om ættens fylgjer, om ættelykke og ættevanhell; om mannen som er ætteskam eller ætteskade eller "uslingen i ætten", og om ham som er en ættebøter eller ættens støtte eller ættens skjold. Ære skal følge ætten; det er ille å være en verrfeðrungr, en verre mann enn sin far; godt om nogen er betrferðungr!

Hvad har mest å si for den unge, opdragelsen eller de arvede anlegg? Kelterne i Irland svarte på spørsmålet med et ordsprog: to tredjedeler får barnet fra fosterfaren. Islendingene fordelte litt anderledes, hos dem sa ordsproget: "Fjerdeparten får en fra fosterfaren."

Om arvens makt på godt og på ondt var ættesamfundet overbevist; og gang efter gang får vi høre om egenskaper som fulgte en hel slekt. "Det var fremferd med Jorunn," står det i en saga, "hun var som hun hadde ætt til." Ketil på Mödruvellir, islandsk høvding og prest ved år 1100, vilde en gang hevne sig stort for en krenkelse, men kom efterhvert til klarhet over at det var nok ikke rettssans bare som drev ham: "Jeg skjønte det var Mödruvellingenes villsinn og overmot som gikk igjen i mitt tunge hat."

Ketil, den kristne prest, reiser sig til motstand mot arvens makt i ham og forsmår å gjøre videre bruk av sin "store frendehjelp". Vanligere er det i sagaene at man går til ætten og blir hjulpet. Samhold ("fred") skal råde mellem frender; de har skyldighet mot hverandre, er "skyld" hverandre; en hjelper sin slektning, selv om han vanslekter.

Men sagaer og diktning kan også fortelle om frendefred som krenkes; det blir strid om ære, om makt og om eiendom. Verst har vel striden artet sig i vikingland - der løsnet mange bånd - og på maktens høider i hjemlandet. En arabisk forfatter skriver om varjagene at de misunner hverandre den minste vinning; vikingen går og lurer på leilighet til å rane fra den som var heldigere enn han selv, bror står bror efter livet. I Dublinkongenes slekt, og i andre høvdingslekter som rådde for vestlige vikingbygder, kom det ofte til frendedrap. I Norge slo Eirik Blodøks ned sine brødre.

Ikke lenge i forveien hadde en norsk skald, i kvadet Ynglingatal, fortalt om brødre, oldtidskonger, som drepte hverandre; det burde ikke hendt, hadde skalden lagt til. Og Eirik Blodøks fikk slynget imot sig, av Egil Skallagrimsson, det anklagende "brødres banemann". I Eddakvadet Voluspå er det nevnt mellem Ragnarokvarsler at "brødre skal bli hverandres bane". Og når skalden Sigvat Tordsson forferdes over mordet på Erling Skjalgsson, er det ikke minst fordi morderen var i slekt med den myrdede. - Det blir hørlig nok hvad bra folk har ment om frendedrapet, og særskilt om drapet på en bror, det kunde i høiden undskyldes med skjebnen, med "norners onde dom". Denne forklaringen på det finnes i et par av de gamle heltekvadene, her blir frendedrapet skjebnetragedie og forkleiner ikke helten. Men det gjør hans ulykke stor.

Ordene fred og frende er i slekt med hverandre; og frende betyr: en som holder av, en venn. At frender stod sammen, gav ætten styrke og var plikt; men i diktning og sagaer er det ofte tale om mere som forener "ættfolk" enn de praktiske hensyn og plikten; frender er venner, nærfrender føler varmt for hverandre.

"Søster min kjær" (swestar minu liubu) står det i en vestnorsk runeinnskrift fra folkevandringstiden. I en annen, like gammel, fortelles det: "Hadulaik (ligger her). Jeg Hagustald haugla sønnen min." I vikingtiden diktet Volu-Stein, fra Hålogaland, i "dødelig sorg" om sønnen han mistet; han kan ikke glemme det fryktelige - jorden gapte "med opgravd munn" og lukket sig over den unge. Egil Skallagrimsson hater havet som tok hans sønn, han hører bølgene slå mot berget og svarer med vill klage.

Selv ufør mann har noget å være glad for, står det i Eddadiktningen: han er rik kanskje, eller kanskje har han sønner. Sønn reiser bautastein efter far; sønn er den sikreste hevner; sønn fører ætten videre. Så meningsløs var ingen frendestrid som den mellem far og sønn; ingen av heltene i gammelgermansk diktning rammes av verre ulykke enn kjempen Hildibrand som måtte bære våben på sin nærmeste frende, "sitt eget barn". At det lyktes, i siste stund, å avverge krigen mellem Harald Hårfagre og hans sønn Halvdan, har en norsk skald takket for i et kvede.

Vær ikke for snar til å lite på sønnen, kanskje har han dårligere vett enn du tror! heter det ensteds i Håvamål. Og om uvennskap mellem far og sønn forteller den islandske ættesaga en del. Men fra ættesagaen kommer det også: "Hvem kan jeg tro på, om min egen far sviker mig?"

Ordsproget moðr er bezt barni - mor er best mot barnet - kalles (ved år 1300) et "fornt" ordsprog. Og til stemningen i det svarer et replikkskifte som finnes i Eddadiktningen : "Det er sorgstilt i din heim; din mor er død." "Nu sier du mig slikt som enhver synes er verst å vite: at min mor er død!"

Gudrun Gjukedatter dreper sine barn med Atle, til hevn over mannen; det var verst for henne selv, blir det sagt. Men også om Atles sorg forteller diktningen - og om Niduds sorg, da hans sønner blev borte: da Volund hadde hevnet sin uferd med å drepe dem. "Våker du, Nidud, njarers konge?" spør kongens hustru som rådde til voldsverket mot Volund. "Alltid våker jeg, hjelpeløs, får ikke søvn siden sønnene døde; det isner om hodet, kalde er dine råd -"

Uttrykket "glad som et barn" er gammelt i sproget; en Eddaskald har det: barnteitr. Om barns glede og lek er det ofte fortalt i kvadene og sagaene, og i regelen slik at vi merker hvor sikkert fortellerne har iakttatt barn.

Det står i en islandsk ættesaga: "Saldis bad til sig begge dattersønnene sine. Den ene var fire år gammel og den andre seks, da lekte de sammen en dag, og Steinolv (fireåringen) bad Arngrim om å få låne messinghesten hans. Arngrim svarte: Jeg skal gi dig den! Slike leker passer bedre for dig nu enn for mig som er stor." Og Steinolv fortalte sin fostermor hvad for god gave han hadde fått. Hun sa det var vel de var så snilde mot hverandre." Nu er dette en sen beretning fra gammel tid, den er opdiktet antagelig, men kan enda være "historisk"; slik gikk vel barns lek gjennem hundreår.

Fra selve den gamle tiden kommer fortellingen om kong Niduds sønner - "bjørnungene mine," som faren sier. Volund har lovt å gi dem av gullet sitt, om de søker ham så ingen vet det. Og de står ikke lenge imot: "Vi går og ser på gullet!" Like barnlig tillitsfull kommer Bodvild, deres søster, og vil at Volund skal bøte ringen som gikk i stykker: "Jeg tør ikke si det til andre enn digl" Den lurende hevneren, mestersmeden, er ikke sikrere tegnet enn de tre barnene i sin trygge sorgløshet.

Eddadiktningen har nogen ord om det barn og ungdom får lære sig, mest om det sønnene lærer. Det er arbeid, idretter, våbenbruk. Og en dag er bondegutten ferdig til å tømre sig hus og høvdingsønnen til å "ri skib" og vinne et rike.

__________

Håndtaket (av forgylt bronse) til et innført sverd. Vikingtiden. Fund fra Vågå, Gudbrandsdalen. Universitetets Oldsaksamling.

Det sies i irske årbøker som nevner nordmannen "Auisle", bror til Amlaib Conung: Ingen i verden var så vakkert skapt som ham og ingen så tapper; og ingen av irerne var så dykig som han til å kaste spyd. - Her er krigeren halvveis glemt; nordmannen, fienden, beundres for sin ferdighet.

I utenlandske beretninger om vikinger blir de stundom kalt "barbarene". Men et langt vanligere navn på dem er "hedningene". Det var den kirkelige kultur og kristen liv og morallov til dels, som satte det tydeligste skille mellem syd og nord. I alt som var "daglivliv", på avstand fra religionen, blev forskjellen ikke så stor; og til det som skapte likhet, hørte gleden ved idretter og lek.

"Kon unge" i Rigstula spiller tavl, brettspill. Det har mange gjort i vikingtidens Norge, terninger er funnet i gravene, og spillebrikker av glass, av rav og av ben; i en grav så gammel som fra "romersk tid" lå det brikker. Og romeren Tacitus skriver om germanerne at de har en farlig lidenskap for spill. Det holdt sig gjennem hundreårene, vi hører om spillegalskap i England og frankerrikene, blandt geistlige til og med, her nyttet ikke advarsler og forbud. En bekymret biskop opfant - i det 10. århundre - en motgift mot "de verdslige terningene som fører så meget trette med sig", han studerte ut et eget slags terningspill, et som skulde virke opdragende. Det blev ikke populært. Og ved denne tiden kom det besettende sjakkspillet østfra, et indisk spill som perser og araber formidlet; i vesterland nevnes det første gang ved år 1010, da blev det med i testamentet som en greve av Barcelona satte op. Nogen år senere er sjakkspillet høit elsket i Tyskland; og sagaer som forteller fra denne tiden, lar danekongen Knut den mektige spille "Bkaktavl" og bli opbragt over motspilleren.

Rigstula nevner flere "leker", konge og jarl lærer sig svømning. Det var kjær lek i sydlandene også; Karl den store dyrket denne idretten og hadde ikke sin overmann i den. Ved år 970 skriver en tysk forfatter at den hører til "de vante fornøielser i fornemme kretser". Folk drog ut i flokk og følge, satt og brunet sig, heter det, eller fikk i stand svømmekamper, dukket og prøvde å overgå hverandre i kunsten å være lenge under vann. Sagaen beretter om slik svømmekamp i Norge, mellem islendingen Kjartan og Olav Tryggvason.

"Kon unge red gjennem kjerr og skoger, lot piler flyve, gjorde fuglen stille -." Jakten som idrett, som "kunst", er nevnt i en mengde vesterlandske skrifter fra vikingtogenes tid; Otto den store, tysk konge, er som Kon unge en elsker av brettspillet og en ivrig jeger og rytter; og de geistlige rir ut på jakt meget oftere enn de skulde! Det var skikk i "fornemme 'kretser" å jage med falk eller høk, sydgermanerne var begynt med det i folkevandringstiden allerede, lært op av hunnerne kanskje. I det 8. århundre en gang sendte angelsakseren Bonifatius, stormisjonæren i frankerriket, en høk og to falker til kongen av Mercia i England; og noget senere kom det bud til Bonifatius fra en annen angelsaksisk konge, han bad om å få øvede jaktfalker sendt, siden slike var sjeldne i hans rike. Keiser Ludvig den fromme som i 826 fikk døpt danekongen Harald - og tok kongen med sig på en jakttur dagen efter - jagde fugl med falk. Om høker som flyver fra ens hånd, er det tale i Eddadiktningen. Og i billedsproget norske og islandske skalder bruker i det 10. århundre, kan hånden hete høkens eller falkens "kleiv" (eller "fjell" eller "høi* fjell"). En billedristning fra tiden ved år 1000, på Alstadstenen fra Toten, fremstiller en rytter med falk på hånd.

Om gleden ved den gode hest og rittet oplyser nok av kilder, norske og utenlandske. En rytter som er noget til rytter, føler sin overlegenhet. "Folk fra Sogn forstår sig ikke stort på å ri," heter det i et vers som er tillagt Olav den hellige; en sogning falt av hesten nu nyss "da raske ungdommer red på". - Fra et landskap i Øst-Norge, fra Hedmark, stammer en påfallende stor mengde av stigbøilene som er funnet i norske vikingtidsgraver.

Det var blitt almindelig i alle befolkningslag å la den døde få meget med sig i graven, og slik er jordfundene kommet til å tydeliggjøre det billedet diktningen gir av hverdagskår i vikingtiden. Våbenløs skal en aldri ferdes, heter det i Håvamål; og våben hører til det vanlige utstyr i mannsgravene, det er øks og spyd og sverd, bue og piler og skjold. Ikke mindre oplyser gravfundene om mannens arbeid; her er plogjernet og ljåen og sigden og løvkniven og brynet, her er ambolten og sleggen og smedaksen og hammeren og filen, sagen og håndøksen og naveren og sylen, fiskekroken og garnsøkket. I kvinnegravene finnes vevskjeen og spinnehjulet, linheklen og nålen, kniv og sysaks og sauesaks, gryter, stekepanner, stekespid.

Om huset får vi ikke vite stort. Tuftene som er gravd ut på Vestlandet, er fra folkevandringstiden; men det blir jo mulig at bygningsskikken de viser, ennu i vikingtiden har vært den vanlige langs vestkysten: vegger av sten og jord, tak av tre og torv, stolper til å bære taket. Østpå var vel tømmerhus det almindelige; av fund på en utgravd hustuft har man sluttet til sylstokker (og laftebygning). - Diktningen gir ikke nærmere beskjed, den nøier sig med å nevne; vi hører om huset, hallen, salen, om "ildhuset" og "varm kvinnestue", om tømmer og taknever og støttende stolper, om åren på gulvet og ljoren i taket, om benken og høisætet.

Utenlands fikk norske vikinger se bygningsskikk av mange slags. I Irland stod det hus av tre og hytter av grenverk og ler, men stenhytter også og små kirker av sten. I frankerriket hadde germanerne reist sine trehus mellem bygningene av sten i gamle romerbyer; men med tiden var "romersk måte" kommet til ære ved siden av germansk, rundt om i riket var det murt op store kirker og stolte palasser av sten.

I et slikt palass, et med "tusen innganger", tok Ludvig den fromme imot kong Harald og hans daner. Her nød gjestene "det strålende måltid" og "vingudens herlige drikk".

På den var "nordfolk" meget opmerksomme. Keiser Ludvig gav kong Harald i forlening "nogen vinbærende steder"; og lenger ute i århundret krevde en dansk vikingkonge som av frankerne hadde fått jord i Frisland, at få områder ved Rhinen også, "siden vin ikke vokste i egnen som var tildelt ham". - I landene syd og vest for havet kom vikingene til ølet og til mjøden, den gjærte honningdrikken; begge deler kunde de brygge sig i hjemlandet, bare vinen hadde de lite av der. Den var nok handelsvare; fra Syd-Frankrike blev vin ført over havet til Irland, i Lothringen tales det ved år 930 om femårig Bourdeaux, "meget sterk"; og på Rhinen fraktet man Elsass-vin nordover til "folk ved sjøen". Men den "herlige drikk" som ifølge frankisk poesi "fordriver sorgene, løser ut praten, avvender sykdom og fare," har knapt nådd Norge i store mengder, enda det heter i et Eddakvad at "vin stjeler vettet fra mange".

Vin i kanne blev satt på bordet i hjemmet der Jarl vokser op. Og husfruen legger på duken "tynne leiver", hvitt hvetebrød, før hun bærer inn flesk og stekt fugl. I fornemme frankiske hus er bevertningen en lignende, når den skal være førsterangs: vin og "brede hvetebrød" og kjøtt, kanskje stekt fugl, kanskje "fete stykker av viltet". Bjørnekjøtt hører til kosten på keiserens slott - som i Volunds ulvdaler.

Munken som har skildret møtet mellem keiser Ludvig og kong Harald, taler om slektskapet mellem daner og franker. Danene er vakre, sier han, og av edel vekst; at noget ved deres utseende eller drakt skulde virke fremed, antyder ikke Ermoldus. Det var skikk i frankerriket at menn hadde kortklippet hår, kjemmet ned over pannen; skjegget kunde fyrster la vokse langt så det nådde til midt på livet, men det vanlige var barter og stusset nakeskjegg. Slik hos nordfolkene også, å dømme efter avbildninger i tre og sten og efter utsagn i kvadene, i Rigstula har bonden pannelugg og stusset skjegg. Og "trang skjorte" - som det var mote hos frankerne.

I en gammelirsk bok hvor talen er om det irske sammenbrudd i vikingtogenes tid, står det at Erins høvdinger var henvist til å bruke daners og uedle nordmenns avlagte kapper og klær. - Men om nordisk klædedrakt i denne tiden vet vi ikke meget. Kanskje gikk mange i Norden klædd som frankerne; da har menene hatt bånd viklet om leggene, en kort brok og en skjorte av lin, og over skjorte og brok en kjortel som hadde til knærne. Kvinnene hadde fotsid kjole. Av ytterplaggene var kappen det viktigste; både menn og kvinner bar den - en stor slengkappe, holdt sammen med en nål ved høire skulder eller på brystet. Kappen kunde ha pelsfor eller være en pels, en "feid", og var da gjerne en sauskinnspels. Men ofte er kostbare skinnkapper nevnt; vakre klær var som annen stas en god gave.

Det fantes, i sydgermanske land iallfall, folk som holdt igjen mot trangen til prakt og pynt; Karl den store var trofast mot gammelfrankisk sed og gikk enkelt klædd. Eller det var kristendom som drev en og annen til å vise fra sig denne verdens forfengelighet: "klær med broderier i gull, smykker og bånd og lukteflasker".

Ludvig den fromme var "nøisom", sies det, og "klædde sig beskjedent" til hverdags, men i kjortel og kappe som strålte med gull, når han skulde gi en fest. Danekongen Harald så ham slik og fikk gaver i stil med prakten han så, fikk et sverd som keiseren selv hadde båret, og armringer av gull og en purpurfarvet kjortel som var kantet med gull og besatt med edelstener.