Landet med de mørke skibene - Dronning Ragnhilds tre

Fra heimskringla.no
Revisjon per 31. okt. 2020 kl. 11:21 av August (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Dronning Ragnhilds tre


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Forfatteren Giraldus av Wales som skrev ved år 1200 - han har skrevet litt om Norge og - forteller fra ungdomsårene da han studerte i Paris:

Høsten 1165, sent en kveld, blev det kunngjort i byen at en prins av Frankrike var født. "Dette budskap blev mottatt med en glede som ord ikke kan skildre; over hele den store byen var det slik klokkeklang, og på alle åpne plasser blev det tendt slik en mengde med fakler, at folk som ikke visste hvad ringingen og støien og lysskjæret betydde, trodde byen var truet av en kjempebrand." Giraldus som lå og sov, våknet og skyndte sig ut; det første han fikk se, var to gamle koner som løp over plassen utenfor. Han kjente dem, det var fattigkoner, men fakler hadde de skaffet sig; gleden lyste av ansiktet, og de løp hverandre i møte med en farlig fart. Giraldus ropte til dem og spurte hvorfor de sprang slik og var så glade. Da svarte den ene, mens hun så på ham over skulderen sin: "Vi har en konge nu, en som Gud har sendt oss, en arving til kongeriket; med Guds hjelp skal han bli en mektig mann og føre tap og vanære, straff og stor skam, ulykke og elendighet over kongen som dere har." - Hun visste, sier Giraldus, at mannen som stod der og spurte, kom fra "riket England", det var derfor hun brukte så biske ord.

Konen var gammel, står det, og "meget fattig". Men hun føler sig ikke utenfor; Frankrikes konge er hennes konge også, engelskmennene er hennes fiender. - Med sterk forenkling av tingene blir det stundom sagt at nasjonalfølelsen hos de europeiske folk er våknet så sent som i de siste par hundreårene. I virkeligheten har den vel alltid vært der. "Folkeånden" blev nok mindre dyrket og mindre gransket før enn nu; men den slags nasjonalfølelse som tar sig uttrykk i stolthet over ens eget folk og i uvilje mot andre ha sjoner, eller i ord om at ens eget land er det vakreste og det "beste", er velkjent fra alle tider.

Det varte før tysk enhetsfølelse blev sterk hos stammene i Tyskland. Men ved år 1200 taler dikteren Walter von der Vogelweide om "vårt land" og mener hele det området hvor tyske mennesker bor; der er kvinnene engelske sier Walter, der har mennene den rette dannelse; fremmede seder står tilbake for tyske - den som vil finne "god skikk", han skal komme til oss! I andre land hadde man helt andre tanker om tyskerne; franske, italienske og engelske forfattere i det 12. århundre kalte dem barbarer, beskyldte dem for stormannsgalskap og sa de var fredsforstyrrerne i kristenheten.

I Rom og Øst-Rom (Konstantinopel) talte man om sin overlegne romerske kultur. Det var gammelt, og svarene på det kommer i gammel tid allerede. Hos frankerne og andre germanske stammer er ordet romer et skjellsord, oplyser en langobardisk geistlig som skrev i det 10. århundre: "I det ene navnet "romer" legger vi inn alt som finnes av feighet, griskhet, forfengelighet og falskhet." - Frankernes folk, het det hos frankerne i det 8. århundre, er tappert i krig og sterkt i fred, klokt i råd, det er av edel, lysende skikkelse, dristig og utholdende og gudfryktig. Frankerne er like våbenmektige som romerne og grekerne og bør ikke stå tilbake for dem i åndslivet heller, skrives det noget før år 900; når vi synger Guds lov, skal vi bruke vårt eget enkle og skjønne frankiske sprog!

Det kunde forarge en germaner i frankerriket å høre romanerne i riket tale, slik var det i det 8. århundre allerede; og under et møte mellem den tyske konge og den franske ved år 920 blev sprogforskjellen årsak til slagsmål mellem tysk og fransk ungdom i kongenes følge. Ved samme tid omtrent håner en sydtysk forfatter sproget nordtyskerne taler (det "plattyske"). - Det var felles farer som fikk stammene i Tyskland til å holde sammen. Daner, slaver og ungarer plaget dem, heter det ved år 970; men "de utenlandske" blev overvunnet, for i nødens stund gikk "de innenlandske" i forbund med hverandre, "kjærlighet forente dem".

Det hendte at nøden, vikingnøden, lærte irerne samhold. Og med stolthet forteller de om seier de vant over grove, uedle Lochlannsmenn. Erins skjønnhet priser de ivrig; kjærligheten til det irske land med elvene og "de deilige engene" var gammel hos irerne, later det til; men den er vel vokset i vikingtiden. - "Dette vakre land," skrev Alkuin om Britannia i 793, da vikinger hadde herjet på engelsk kyst første gang. "Som en utvalgt brud er Britannia," hadde briteren Gildas skrevet 200 år i forveien om landet hans folk var på vei til å miste.

I Njåls står det - og det kalles et ordsprog: "Den har det ondt som i annens land rnå leve." Her og og der i de norrøne bøkene kommer en nedsettende dom om fremmede folk; irerne er grusomme og henfalne til Iøslevnet, heter det i Kongespeilet. Og sagaen lar en svensk stormann si om sveakongens frille at hun bare er trellkvinne - "og tilmed av vendisk ætt." Men først og fremst har de nordiske folk en del å utsette på hverandre.


__________


De kulturgrenser innenfor nordisk område som fund fra de forhistoriske "aldene" viser eller gir antydninger om, svarer ikke til de senere riksgrensene. I "romersk tid" og i folkevandringstiden som fulgte, hadde Västgötland og Bohuslän kulturfellesskap med Øst-Norge mere enn med svensk lappland. Og Bohuslän kom til det norske rike; men ikke Västergötland, det blev svensk. Lengere nord i Sverige, både i Jämtland og i landskap østenfor, hadde vest-norsk-trøndsk kultur adskillig innflydelse i førstningen av folkevandringstiden. Senere kom "Vendelkulturen" fra Uppland til makt i Trøndelag - i denne sammenheng kan man se de gamle kildestedene hvor det står at trønderne fikk sin Freysdyrkelse fra Sverige og at Trøndelag er bygget derfra.

Også fundene fra vikingtiden forteller om skiftende lokale grenselinjer innenfor nordisk område; men samtidig viser de noget nytt, smykkeformer og ornamentikk lar oss se at kulturen mere enn før er en fellesnordisk kultur. Et sterkt inntrykk av "samnordiskhet" ved liv og tankeliv i vikingtiden kan diktningen og vidnesbyrd i sagaene gi. Og det overrasker ikke å finne alt dette samstemte; folkene i Norden kom i nær berøring med hverandre under vikingtogene og overtok i stor monn nytt fra en og samme kultur, den vesteuropeiske.

I Vest-Æuropa blev det bedt til Gud om hjelp mot "det ville nordfolk". Det var nok kjent at nordfolket egentlig var flere folk, det viste sig iblandt på en måte som de hjemsøkte kristne rikene hadde fordel av; daner og nordmenn - "svarte fremmede" og "lyse fremmede" - kom i krig med hverandre i Irland. Men oftest hadde det liten interesse å skille mellem flere "nordfolk"; hedningene nordfra blev felles om navnet, de blev "nordmanner" eller kaltes kanskje "daner" alle sammen.

I nordiske land blev fellesskapet godkjent i nogen monn, tross stammegrenser og riksgrenser. "Dansk" sa de i England om sproget vikingene talte; nordmenn og islendinger overtok ordet, i Olav den helliges dager sier skalden Sigvat Tordsson "dansk tunge" om sitt norsk-islandske mål. - Til det nyere, tyske navnet Norden svarte i gammelnorsk "Norderlandene"; og med "nordmenn" menes det stundom folk fra alle disse landene, ikke norske mennesker bare. Likheten i sprog, og likhet i samfundsforhold, kan tidlig ha gitt slektskapsfølelse; i en dansk krønike som er eldre enn de nordiske unionenes tid, heter det at den første av herskerne i Danmark var kongesønn fra Sverige og bror av "Nore". - Og det kom den dagen da nordiske klosterfolk vedtok å be til Gud for alle Norderlands fremtid: "Disse riker, Sverige, Danmark og Norge, vil vi bestandig ha med i våre bønner.

"Slektskapsfølelse eller hensynsfullhet mot naboen - eller begge deler kanskje - merkes på mere enn én bestemmelse i gammelnordiske lovtekster. Den eldre Västgötaloven satte høi bot for drap på en mann fra Västergötland, det kostet mindre å drepe en svenske fra andre riksområder, og enda lavere var boten for "dansk mann eller norrøn mann", den blev 9 mark. Men for drap på tysker eller engelskmann satte loven bare 6 mark - den neste i rekken var trælen: 3 mark.

Islandske lover fra fristatstiden gav "utenlandsk mann av dansk tunge" størrre rettigheter på Island enn andre utlendinger hadde; "engelskmann eller slike som er enda mere ukjent her" står ikke i samme stilling som menn fra "de tre kongeveldene der vår egen tunge tales". Å dikte vers som inneholdt hånsord om "daners eller svears eller nordmenns konge" kunne dra "skoggang" efter sig (full fredløshet). Lovbestemmelsen som sa det, var vel en forsikiktighetsregel; sagaene forteller om en danekonge som følte sig dypt fornærmet av nidvers islendinger laget om ham; og kanskje skyldtes det bestemte henstillinger utefra at loven blev som den blev - Ektere skandinavisme kan det være, når Landåmaboken vil ha det til at Gardar, han som fant Island, var vokst opp i Sverige, hadde eiendom i Danmark og drog til Norge.

Fellesskapet som fantes, og samfølelsen som har ytret sig her og der, hindret ikke krig mellem folkene i Norderlandene. Riktignok kan vilje til "skandinavisme" være gjemt i krigene og; en og annen nordisk konge forsøkte en samling av nordisk makt og kunde - som Knut den store - finne hjelpere i selve det landet han prøvde å føie til sitt eget. Men det lyktes ikke så snart å forene folkene; antagelig har kritikken og mistroen som kan følge med naboskap, vært der på forhånd og fått ny næring av krigene og samlingsforsøkene. I første omgang blev det nasjonalfølelsen som tjente på dem. Grensen mellem de nordiske "kongeveldene" lå nokså løst i vikingtiden, fastere i hundreårene efter.

I Norge som i de andre rikene kunde landsdelspatriotismen være sterk. Gregorius Dagsson og Erling Skakke, kampfeller i en borgerkrig, møttes i Bergen i 1160 og blev uvenner; Gregorius var vikværing, den andre vestlending, altså kunde Erling egge sine folk med ordene: "Det er skam om en mann fra Viken skal være større enn vi, her i vår egen ættegrend: det kommer til å sitte på oss evig og alltid." - Samlende må krig mot fremmede ha virket og sterkest samlende forsvarskampen mot utenlandsk hær som brøt inn i landet. Stemningen en slik kamp kunde vekke, taler fra så tidlig diktning som Eyvinds kvæde om kong Håkon Adalsteinsfostres siste dag: Kongen kalte på hålogalendinger som på holmryger; i nordmenns gode følge gikk han frem, han som var ø-daners skrekk.

Ved hvor Olav Tryggvason kjempet mot danekongen, sveakongen og en norsk fyrstelig fiende, skal Olav ha sagt at hans landsmann var den eneste farlige av motstanderne: "daner seirer ikke over nordmenn"; og svearne har det lettere når de slikker blot-bollene sine, enn de får det idag har de skal op på Ormen lange! Det blir mulig at ordene, eller nogen av dem, har stått i det kvedet skalden Hallfred Ottarsson diktet om slaget ved Svolder. Hallfred som hadde vært hos kong Olav og lært adskillig av kongen, sier i en vise han laget foran en kamp, af motstanderen vil få det vanskeligere nu enn når han slikker blot-trauet sitt. Men enten kong Olavs ord i sagaen er "ekte", eller de bare er et sagn, forteller de en del om nasjonalisme.

I sagaverket Fagrskinna som kanskje blev skrevet for kong Håkon Håkonsson, kommer danene flere ganger i en mindre heldig belysning; den islandske forfatter av verket triumferer over dem eller ergrer sig over dem på vegne av nordmennene. I en annen sagasamling sies det om svensken Torgny Lagmann at han kunde ikke like daner; det er vel ikke så "historisk", snarere er det norsk-islandsk tone i fortellingen om det. Tilmed i en from norrøn legende kan vi merke litt av kjøligheten overfor danene. Det var to venner, Eirik den norske og Eirik den danske; de seilte til østerland og vilde lete efter paradiset. På en bro de skulde over en dag, lå det en drake og gapte imot dem. Eirik den norske sa at han var ikke redd draken; men Eirik den danske våget sig ikke videre, han snudde og drog hjemover og "fikk stort ry for sin lange ferd", sier legendeforfatteren overbærende. Så meget større blir Eirik den norske som med løftet sverd går løs på draken - og tvers igjennem den, for den var ikke annet enn en bøig, en tåke, og bakom lå "livets land".

Saxo Grammaticus, den danske historieskriver, elsker Danmark og priser dansk heltemot og ærlighet og de danske seder. Hos naboen i syd finner man hovmod, falskhet, hårdhet og samtidig "umandig vellevnet", tyskerne tenker for meget på god mat, de spiser for meget pølse. - Ikke det norske nabofolk heller kommer godt fra det hos Saxo. Norge og Sverige ligger Danmark nærmere geografisk "og ved sproget". Forskjellen blir stor allikevel. Danmnark er "vårt deilige land" Norge med alle fjellene bak alle skjærene ser ut som en ørken og er det. Nordmennene blir derefter, av folkeskikk har de lite. En god rus er deres høieste glede; og om nogen viser dem vennlighet eller gjør dem en tjeneste, får han utakk til lønn.

At svensker var fristet til å stikle på nordmennene og kunde vente svar på tiltale, går frem av en fortelling som finnes i sagaen om kong Håkon Håkonsson. En gang i 1250-årene red kongens sønn, Håkon "den unge" op i Västergötland og skulde hilse på sin svigerfar Birger Jarl. Før nordmennene kom, hadde jarlen en alvorlig samtale med sine menn. Han vilde ha fred, han bad alle ta imot de norske gjestene "på sømmeligste vis" og truet med dødsstraff hver og en som gjorde narr av nordmennene eller gav dem utnavn, ingen fikk kalle dem "bagger" (bukker?) eller annet vanærende.

Nogen år i forveien hadde kong Håkon Håkonsson fått en opfordring til å følge kongen av Frankrike på korstog. Håkon svarte nei; det heter at han trodde ikke på godt kameratskap mellem franskmenn og nordmenn. Han visste litt om de franskes overmot, skal han ha sagt - og litt om nordmennene og: "Mitt folk er heftig og tenker sig ikke for, tåler ingen fornærmelse og kan ikke holde måte."


__________


Norégr skal bety "nordveien". Hvor gammelt navnet er, og hvor meget det fra først av omfattet, vet vi ikke. Det finnes i Ynglingatal, som vel blev diktet ved år 900; der er "Vestmar" (ved Langesundfjorden?) et område i Norégi.

I skriftet hvor kong Alfred den store gjengir oplysninger han har fått av "Othere", Ottar fra Halogaland, er Norðwég" nevnt. Det var ved år 890 skriftet blev til; men Ottar kan være kommet til kong Alfred lenge før den tid.

"Othere" sa: Seilte man sørover fra hans hjem nordligst i Hålogaland og hadde medvind hver dag men søkte havn for natten, tok det en måned å komme til Skiringssal (i Vestfold). Den reisende har De britiske øer på styrbord, "og hele tiden er Norðwég på bakbords side".

"Norðmanna land (nordmennenes land) er meget langt og meget smalt," fortalte Ottar. "Alt det av landet som er beitemark eller plogmark, ligger ved sjøen; og selv der er det sommesteds nok av berg. Og det ligger ville fjellmarker østenfor og ovenfor langsmed det byggede land."

Nu kommer en inndeling av det lange og smale "nordmennenes land", en som er velkjent både fra sagaene og fra nyere sprogbruk i Norge: mosetningen til øst (i landet) er nord. "Østpå er det byggede land bredest; og jo nordligere man kommer desto smalere blir det." Hele tiden er det tale om land nær sjøen.

Inndelingen går videre; av det området som ikke er "østpå", men "nordligere", blir det vestenfjeldske Norge skilt ut. I sagaene heter det Midtlandet og kan ha til motsetning Trøndelag og Viken; for den som seilte mellem disse landsdelene, blev Vestlandet nettop "Midtlandet". Og Ottar nevnte for kong Alfred bygden "østpå", bygden "i midten" og bygden "nordpå". Det er den inndelingen vi ennu har: Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge.

Breddemål blir opgitt i den engelske konges skrift og høres store; men den "mil" kong Alfred regner med, er kort, omkring halvannen kilometer. Så blir ikke målene som nevnes, helt meningsløse: "Østpå kan det byggede land være seksti mil bredt eller noget bredere; i midten tredve eller bredere; og nordpå, sa Ottar, kunde det på sitt aller smaleste være tre mil bredt (innover) til fjellmarken."

"Og fjellmarken siden er sommesteds så bred at en trenger to uker til å komme igjennem den, og sommesteds så bred at en trenger seks dager." Bortenom denne veldige ubygden er det to land; i det ene, det sydlige, bor svearne; nord for dem bor det kvæner. - Skildringen gjør det ikke klart hvor Ottars Norge har sin grense mot øst; grensen vinner i "fjellmarken". Tydelig blir det bare at nordmennenes land er "meget langt" og regnes for et eneste; til "landet hører både Vestfold i syd og Hålogaland i nord, Hålogaland kalles likefrem en landsdel, en scir (et "shire").

Ottar var ikke på besøk hos Alfred den store, men i tjeneste hos ham; "Ohthere fortalte sin herre kong Alfred". Han fortalte blandt annet at han eide 600 rensdyr "da han drog til kongen"; "han var en av de første menn i landet". - Sagaene beretter om de mange stormenn som forlot Norge i Harald Hårfagres dager. Er Ottar kommet til England som flyktniing fra kong Haralds rike? At hans engelske herre er taus om alt som heter kongemakt i Norge, kan vi ikke slutte noget av; Alfred har adskillig om Nord-Europa, men nevner ikke stater og politiske hendelser, han skriver om land og folk.

Det blir mulig at Ottar er veket for kong Haralds makt. Men det store nordmannslandet i Alfreds skrift beviser ikke at Norge var "samlet" da skriftet blev til. Antagelig blev det tak om "nordmennenes land" lenge før rikssamlingen, om "midtlandet" (på norsk kyst) lenge før Ottars tid.

Det var ved år 850 danene og "de fra Lochlann"- fra Norge - lå i krig med hverandre på irsk grunn og førte krigen med villeste hat. Og somme norske vikingflokker som herjet i frankerriket ved midten av det 9. århundre, har holdt sig skilt fra de danske, later det til.

Det hendte ellers ikke sjelden at daner og nordmenn kjempet side om side utenlands. Men vikingtiden skapte forutsetninger både for nordisk fellesskap og for fremveksten - eller den videre fremvekst - av skilte nasjonaliteter i Norden. Når de møttes og kanskje gikk sammen, mennene fra norsk vestkyst, de fra svearnes område ved Østersjøen og de fra danske land, måtte de merke en forskjell og kan vel ha merket den allerede i første samtale sig imellem. Hordalendingen og mannen fra Møre kom fra sammenhengende kyst og fra strøk der naturforholdene var nogenlunde de samme og gav nogenlunde samme syn og kår, og har vel ikke vært så fremmede for hverandre som hver av dem var for en fra Danmark eller Sverige. Vikingtogene kan ha styrket forestillingen om "nordmennenes land", styrket den - eller vakt den, om den ikke fantes på forhånd allerede. Og jo sterkere forestillingen vokste sig, desto kortere blev det til den dagen da det kunde friste en høvding å vinne hele det store landet.

Kanskje har det virket på tankegangen i Norge at Danmark og Sverige var samlede "velder" eller var på vei til å bli det iallfall. I folkevandringstiden hadde svearne ett eller flere riker i Uppland; sønnenfor bodde gauterne, et stort og krigersk folk, blir det oplyst, med en konge for sig. Men i det 9. århundre er hele Østersjøkysten i Sverige, fra Uppland og sørover, "sveakongens" land; og ved denne tiden, om ikke før, kan sveakongen ha vært herre over gauterne i innlandet også - ut mot havet i vest. Om danene har vi (fra Jordanes og Prokop) oplysninger som gir grunn til å tro at de er vandret inn fra Sverige til det landet som fikk navn efter dem. I Danmark fantes "de danske folkene" i det 6. århundre, så meget er visst. Ved år 800 hadde de en felles konge, "Godolrid", Karl den stores motstander. Siden kom det opløsning, flerkongedømme og krig mellem kongene. Men forsøk blev gjort på å holde riket sammen; og en tid var Godofrids sønn Hårek enehersker i Danmark. - I flere land blev det "samlet" på 800-tallet; Wessexkongen Egbert blev overmektig i England, i Skottland forente kong Kenneth pikternes folk med det skotske. Og "Amlaib Conung, sønn til kongen av Lochlann, kom til Erin; og de fremmede i Erin gav sig inn under ham".

Irske årbøker for 871: "Amlaib drog fra Erin til Lochlann for å krige mot Lochlannsmennene og hjelpe sin far Gofridh; for Lochlannsmennene hadde begynt krig imot ham; og faren var kommet for å hente ham (for å hente Amlaib)." Norske vers om Harald Hårfagres krig gir inntrykk av at vikingmakt stod imot kong Harald i Hafrsfjord. Men stort sett har vel vikingtogene - med utvandringen og opløsningen - gjort det lettere å få i stand politiske nydannelser i Norge.

Kanskje har forholdene i vikingtiden likefrem skapt behov lor et norsk storrike. I diktningen om Harald Hårfagre nevnes i kampen han førte mot røver-uvesenet i landet; og sagaene lar ham slå ned på vikinger som herjer i "Midtlandet" eller øver "strandhugg" østpå. Mange i Norge har vel ønsket et styre med maktmidler til å holde orden: til å trygge liv og eiendom og handel.

I sagaene står det en del om norsk handel i kong Haralds tid. Ikke alt ser troverdig ut. Sagaen om Egil Skallagrimsson, kanskje et verk av Snorre, lar Egils farbror Torolv Kveldulvsson sende et skib til England en vår, Torolvs menn skal kjøpe der borte; om høsten kommer de tilbake, seiler nordover langs Hordaland og har med sig "hvete og honning, vin og klæde", men må utlevere varene til kongstjenere som kommer, kong Harald regner Torolv for tyv. Nu har denne historien en mistenkelig likhet med noget som forholdsvis nylig var hendt (og kanskje skrevet ned allerede) da Egilssagaen blev satt sammen. Våren 1188 var Ingemund, en islandsk stormann og prest, svoger av Snorre Sturlasons far, reist i kjøpferd fra Norge til England og kom vestfra og til Bergen om høsten; da var skibet lastet med hvete og honning, vin og klæde - som blev tatt av en oprørskonges hirdmenn (det var krig i landet). Egilssagaen nevner nøiaktig de samme varene og et lignende ran, og forfatteren kan ha fått ideen til det hele ved å høre eller lese om Ingemunds kjøpferd. - Men helt pålitelige vidnesbyrd om norsk fjernhandel i det 9. århundre finnes, slik i beretningen som "Ohthere" gav kong Alfred. Og trang til sikkerhet for alle slags handel, i det hele for alle slags erhvervsliv, kan ha spilt inn ved "rikssamlingen" ; ikke å forglemme: sammen med maktrrangen hos en høvding eller en krets av høvdinger.

Slaget i Hafrsfjord som gjorde Harald Hårfagre til "nordmennenes konge" (drottinn Nordmanna) stod - efter gammel regning - i 872. Visse ting i kildene gjør det rimelig, og kanskje nødvendig, å sette årstallet for storkampen noget lengere ned i tiden, nærmere år 900. Annet kan tyde på at 872 er det rette. Og årstallet blir ikke umulig, om et par hendelser som sagaen setter til kong Haralds første tid, er foregått senere - og om kongen har vært et barn, eller ikke meget mere enn et barn, da han vant "nordmennenes land". Det er virkelig et og annet som kan gi grunn til å tro at han var meget ung og at andre har handlet for ham. I kongens navn, og i troskap mot tradisjoner som var skapt av slekten kong Harald tilhørte; han var "Halvdans sønn".


__________


Sine konger tar de germanske stammene mellem menn av høi byrd, sier Tacitus. Ingen kunde være høibyrdigere enn konges sønn; og det varte ikke lenge før folket som valgte, holdt sig til ham eller til andre i kongsætten. Kongedømmet blev på én gang et valgkongedømme og arvelig; så lenge det fantes menn av kongeblodet valgte man mellem dem.

Ved år 550 hendte det at heruler som hadde fått land nær Belgrad og stod under østromersk vern, drepte sin konge; til ny hersker vilde de like fullt ha en mann av den gamle kongsætten. Nu var det ikke nogen slik i landet der de bodde; men i "Thule" (Skandinavia), dit andre heruler var vandret inn for en tid siden, fantes det mange. Så drog sendebud nordover og kom til "Thule"; der møtte de menn av kongeblodet og valgte en de likte særskilt godt. Men på veien sørover blev han syk og døde i danenes land; sendebudene måtte til Thule igjen og finne en annen. Det tok tid før de kom tilbake til sitt folk i syd; og da de omsider kom, hadde folket valgt sig en konge som var anbefalt av den østromerske keiser. Men da sendebudene stod der og hadde med en mann av den gamle kongsætten, sviktet herulerne den herskeren de nylig hadde skaffet sig - han var bare en opkomling.

På flere måter gav kongeblodet overordentlige rettigheter. Den uektefødte kongesønn stod likt med en ektefødt; slik var det i frankerriket i den eldste tid; og slik var det lenge i Norge, konges uektefødte sønn hadde samme "rett" som den ektefødte og kunde bli valgt til konge like vel som han.

Kongeblodet var guders blod. Fyrstene i de angelsaksiske rikene stammet fra Odin. Eddakvadet Hamdesmål lar goterkongen Jormunrekk (Ermanarik) være "mannen av gudeætt". Og Norges konger var ættet fra guder.

Fyrsten står gudene nær. Odin selv var i sjøkrigeren, gudene styrte ham - kan skalden si når han priser "Norges konge". Olav Geirstadalv var "guder lik"; til den døde Olav blir det blotet. Og av stedsnavn i Trøndelag (Sǫrshaugr, Ǫlvishaugr) har man lest ut kongedyrkelse. Det er vel ingen tilfeldighet at den første angelsakser som blev helgen, og den første nordmann som blev det, var konger.

Olav Haraldsson, den hellige kongen som "hviler" i Trondheim, vil sørge for - sier skaldeverset - at fyrster av hans egen slekt har styret i Norge; "Ulvs sønn" i Danmark kan spare sig alle krav på Olavs ættejord. Høikongen over Irland som begraves i stående stilling, verger sitt land efter døden. Ivar, vikingkonge i England, bad at hans menn skulde haugsette ham der det kunde ventes at fiender vilde komme, sier sagnet. og fra Halvdan Svartes rike i Norge forteller sagaen: Stormenn fra fire fylker møttes da kongen var død, og "alle krevde å få liket med sig og hauglegge det i sitt fylke, de ventet det skulde bli gode åringer der de fikk det".

Det er kongens opgave å "frede sitt land", det gjør han blandt annet med å føre krig, for fredens skyld drar han i leidangr, "det er kongers vane". Men "fred" og "godt år" hører sammen, til et folks trivsel trenges begge deler; og kongen kan skaffe det ene som det andre; han har guders kraft, så lenge gudene vil eller så lenge de liker ham. Om burgunderne forteller en greker som skrev i det 4. århundre, at de avsatte sin konge og tok sig en annen, dersom det kom uår i landet deres. Nordgermaner skal i slike tilfelle ha ofret herskeren til gudene; uår var et dårlig tegn, med den rette fyrste fulgte godt år. Når en nyvalgt konge reiste fra landsdel til landsdel i riket - red "Eriksgata" som det kom til å hete i Sverige - var det for å bli tatt til konge overalt, men kanskje ikke bare derfor, kanskje har det vært folks tro at han signet landet med å komme.


__________


Historien om norske konger fra tiden før Harald Hårfagre er "gjemt i sagnets natt". Der er Fridtjov og Halv og alle de andre som fornaldarsagaen kjenner.

Av utlendinger som skrev i gammel tid, får vi en og annen oplysning om menn som hadde rike i Norge. Men det står ikke meget i notatene om dem. Det er Rodulv som kom til Teodorek den store; han var konge over én eller flere stammer. - "Og Turgeis kom til det nordlige Erin med en stor flåte. Og Amlaib Conung kom til Erin og hadde med sig bud til sin far, heter det, om avgifter og skatter irerne skulde betale. Og faren, kong Goffridh, kom efter en dag og bad Amlaib seile hjem og hjelp ham mot farlige fiender.

I frankiske årbøker som beretter om hendelser i 813, står det om de danske kongene Harold og Reginfrid: "De var ikke hjemme, de var dradd til Westarfolda med hæren; det er den ytterste egn i deres rike, den ligger i nordvest. Høvdingene og folket der nektet å gi sig under dem, men blev tvunget til det."

Vi vet ikke hvor gammelt eller nytt det danske styre i Vestfold har vært, og ikke hvor lenge eller kort det holdt sig. Men vi har et kvede som handler om norske Vestfoldkonger og om forfedrene til dem, konger i svearnes land. Det er Ynglingatal. Forfatteren skal ha vært fra Agder; han kalles Tjodolv fra Kvine.

Han forteller om krig og fall og om fiendskap mellem nære frender, brødre av kongsætten dreper hverandre. Langt om lenge kommer Ingjald, som går under på en ø i Mälaren; selv setter han varrne på hallen der, og flammen tar ham, "hustyven gikk på sokker av ild tvers igjennem gudeætlingen".

Olav drar bort fra Uppsala. "Folkekongen" Halvdan dør på Toten og blir gravlagt i Vestfold, i Skiringssal; det blev fredkjære menns skjebne å savne krigeren, sier skalden. - Det kommer en Eystein og en ny Halvdan, "den tredje konge" i rekken av norske Ynglingar; ham gravlegger "seierrike menn" på Borre. Nu er det Gudrød, "den storfelte". "Et hatefullt hode" tenker ut svik mot ham, og Åsas tjener myrder kongen, - Åsa skal ha vært kong Gudrøds hustru; over henne, har man ment, blev Oseberghaugen bygget.

Sist i Ynglingatal nevnes Olav Geirstadalv, "mennenes venn," og en "hederhøi" Ragnvald som er konge i "skoglandet". - Sagaen om de gamle Ynglingakongene gir Olav Geirstadalv broren Halvdan Svarte, brødrene deler Vestfold mellem sig. - Om Halvdan er det ellers en egen saga. Han blir en mektig konge han vinner i krig det meste av Østlandet og ved giftermål Sogn i "Midtlandet". Ætten er på vei til herredømmet over Norge.

Om Arletta, mor til Vilhelm Erobreren, som kuet stormennene i Normandie og vant det engelske rike, står det i et gammelfransk dikt at hun drømte da hun hadde undfanget: "Det skjøt et tre op av mitt legeme, det vokste høit mot himmelen; skyggen det kastet, lå mørk over hele Normandie."

Snorre Sturlason forteller om Ragnhild, Halvdan Svartes hustru, som blev mor til kong Harald Hårfagre: Hun drømte at hun stod i haven hun hadde, og tok en torn ut av sin serk. Og som hun stod og holdt den, vokste tornen og blev til et stort tre; det hadde jorden og blev rotfast, og det løftet sig høit mot himmelen. Nederst var treet blodrødt, lengere oppe på stammen skinnende grønt og op mot grenverket snehvitt. Det gikk mange store grener ut fra stammen, somme høit oppe, andre et stykke ned. Kvistene på treet var så store at de strakte sig over hele Norge og enda lengere ut.