Vis kilden til Landet med de mørke skibene - Eddaskalden forteller om helten og hevnen

{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Landet med de mørke skibene - Eddaskalden forteller om helten og hevnen]] !!  !!  !! 
|-
|}


[[Fil: Omslag til Landet med de mørke skibene.png|thumb|150px|<center>Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.]]

<center>'''[[Landet med de mørke skibene]]'''</center>
<br>

<center>

<big>'''Eddaskalden forteller om helten og hevnen'''</big>

<br>av [[Fredrik Paasche biografi|Fredrik Paasche]]
<br>''Med illustrasjoner fra boken''

<br>H. Aschehoug & co.
Oslo, 1938.</center>






De fleste av Eddakvadene har til emne gudemyte og heltesagn. Annet i den eldste norrøne diktning, vers av norske og islandske skalder som levde i vikingtiden, beretter fra historien - det kan være fra den norske konges historie eller fra skaldens egen. Tre av kvadene om kongen har innslag av myte i beretningen og er diktet i samme slags versemål som Eddakvadene; forfatterne til disse tre tekstene, til de to av dem i det minste, var nordmenn.

Eddakvadene blev skrevet ned på Island; og tildels er de vel diktet der. Men i somme av dem taler naturbilledet - med renen og ulven, furu og hassel og ask - for norsk ophav. Og enkelte av kvadene er kanskje eldre enn nogen av de norrøne nybygdene i vest.

Et dikt av så høi alder kan "Atlekvadet" være. Men Atle er hunnerkongen Attila; og Gunnar, som han kaster i ormegården, er burgunderkongen Gundihari; Atlekvadet handler om "sydfolk". Det gjør mange av Eddakvadene; og kan hende er enkelte av dem en mere eller mindre fri omdiktning av sydgermanske vers.

Edadiktningen har form felles med gammel diktning hos sydfolkene - en form som overalt var sterk nok til å overleve hedendommen. "Nu ber jeg til den vældige / som verden har skapt",  sier den kristne angelaksiske dikter. Her som i Eddaverket hører vi bokstavrimet, det gammelgermanske rim.

Vi er vant til velklangen enderimet gir, og kan finne bokstavrimet fattigslig. Men i virkeligheten er det alt annet, det vil velklang og samtidig noget mere. Enderimet kan falle på ord som har liten betydning for tekstmeningen; bokstavrimet, slik de gamle bruker det, slår ned på ord som er viktige for meningen; det kommer med heftighet og gir utsagnet eftertrykk: "''Blodig'' er hjertet / skal en ''be'' sig frem."


<center>__________</center>


[[Fil:Reichenauborg.png|thumb|400px|Borgen blir stormet. Billede i bok fra St. Gallen. 9. århundre.]] Når Eddaskalden forteller et sagn, blir det meget å se; med få ord kan han gjøre et optrin lysende tydelig. Men å avbilde den ytre verden har ikke vært hans høieste mål; først og fremst vil han vise sinnene. Og her er ingen følelser små; handlingen med de mektige optrin er bestemt av menneskers hat og hevntrang og brennende begjær og usvikelige ærelyst og tross.

Heltekvadet kan ha nådd så langt ut som strid nådde. I diktning som blev til i islandske bygder på 900-tallet - vers hvor nordmannen Gisle Sursson og islendingen Hromund Halte forteller fra sitt kampliv - er det rørt ved Sigurd Favnesbanes og Atles historie. Men heltediktningen er vel for en del skapt av skalder som kom til fyrster og stormenn; skaldene i den norske kongens hird er inne på den i sine kvad om kongene; og sagaforfatterne vil vite at hirden og hæren gjerne hørte den.

"Den natt kong Olav lå ute i hæren (natten før slaget på Stiklestad) lå han våken lange stunder og sov bare lite; først mot morgen kom det en tyngde på ham. Da han våknet, rant dagen; men kongen syntes det var tidlig å vekke hæren. Da spurte han hvor skalden Tormod fantes. Han var ikke langt borte og svarte selv, spurte hvad kongen vilde ham. Kongen sier: La oss få høre et kvede! Tormod satte sig op og kvad så høit at det hørtes over hele hæren; han kvad det gamle Bjarkemål."

Det var diktning om Rolv Krake og hans menn, heltene som våknet "ikke til vin, eller hvisking hos viv, men til valkyrjens hårde lek". Kong Olavs hærmenn takket Tormod for kvadet, heter det, og syntes det var vel funnet, de sa det var nettop et kvad som kunde egge en høvdings følge.

Det fortelles om kong Sverre at han egget med ord han kjente fra gamle dagers diktning: "Ulik er du eldre i ætten, de framdjerve forfedrene!" Verset kan ha egget allerede første gang det blev hørt, lenge før Sverre Sigurdssons tid. Slike vers tok tankene ut til den høieste av all heder, den en mann vinner ved sin fryktløshet.

Eddadiktningen priser ikke døden; men den priser idealet menn dør for. Gjukungen Gunnar i "Atle-kvadet" kan ikke leve, om det skal hete at han frykter sine fiender; frivillig gir han sig i fiendenes vold. - Det er som i romersagnet om helten Regulus. Men romeren frelser staten med å våge det ytterste; i Gunnars historie finnes ingen stat, Gunnar frelser et mannsideal, ikke mer og ikke mindre.

En fremmed går gjennem Gunnars hall "til benkene ved åren og til ølet det søte". Kald i røsten roper han ut at kong Atle har sendt ham "på skummende hest, gjennem Mørkskog den uveisomme"; det er kongens ønske at Gjukungene skal komme og gjeste ham. Store rikdommer vil han gi dem: land og træler og våben; "skjold kan dere velge og glatte spydskaft, gullrøde hjelmer".

Gunnar vender på hodet og vil høre hvad Hogne, hans bror, mener om dette. Selv er han lite lysten på å reise; ingen kan by ham større skatter enn dem han har allerede, sverdhjaltene og brynjene av gull, skjoldet uten like. - Og Hogne rår fra; Gudrun, deres søster, Atles hustru, har sendt dem en ring; hvad kan hun ha ment, da hun knyttet et varghår om ringen? "En varg-vei får vi å ri!" sier Hogne.

Da kaller Gunnar til opbrudd, "da talte han som en konge skal". Når det ymtes om fare, har han ikke valg; da skylder han sin verdighet å trosse faren. Gunnar og Hogne rir over fjell, gjennem Mørkskog den uveisomme og ut på grønne voller, "all hunmarken skalv der de hardhugede red". De ser Atles land, ser "borgen den høie", det er folksomt der oppe; de går inn i borgen, ser "salen om sydfolkene klædd med seter, med hengende skjold, bleke hærskjold".

Skræmt kommer Gudrun bort til Gunnar og spør hvad han vil der. "Det var bedre for dig, bror! i brynje å fare - at i sadlen du satt solklare dager, lot norner gråte over dødgrå lik." Gunnar svarer at nu er det for sent for ham å tenke på seier, for langt til hans folk. Et øieblikk efter er han fanget og lagt i lenker. Da raser broren: "Syv hugg Hogne med sverdet det kvasse, og i het ild han slengte den åttende."

Svikeren vil true til sig Gunnars gull, "Nivlunga-arven, ættet fra guder"; Gunnar velger døden. Skattene har han senket  Rhinen, sier han: i veltende vatn skal ringene lyse "heller enn at gullet på huners hender blinker". - Atle lar Gunnar kaste i en vogn og rir "Glaum" ut; han vil til ormegården med sin fange. De slenger ham inn der, men har ikke kuet helten; "ensom, i vredes-mot" slår han harpen; "strengene bruste".

Hamde og Sorle, i Eddakvadet Hamdesmål, vil frem til Jormunrekk, goterkongen; han lot deres søster Svannild dø under hestehover. "De red ut fra gården, vilde rope av harme; ungsveiner fór over flomvåte fjell, på hunlendske hester, skulde nevne mordet."

"Frem lå veiene, fare-sti fant de vindkalde varg-trær (galger) vest for husene." Hos Jormunrekk siter folk over drikken; og ingen hører hestenes hovslag, før vaktmannen tuter i hornet.  Da lo Jormunrekk og strøk munnskjegget; han ristet brun-manen, så på blank-skjoldet, lot gynge i hånden en skål av gull: Sæl jeg kalte mig, kunde jeg se dem, Hamde og Sorle, i hallen hos mig! Da kunde jeg binde med buestrenger ættstore Gjukunger, feste dem til galgen."

Hamde og Sorle stiger inn, to mot tusen, og hugger sig vei til goterkongen: "Dine føtter ser du, dine hender ser du, Jormunrekk! kastet i het ild! " - "Høit da brummet hærguders ætling, den sterke i brynjen, som en bjørn brummer: Kast sten på mennene! siden spyd ikke biter, ikke egger eller jern -." Jormunrekk lever, bare halvt er hevnen lyktes for brødrene. Men hederen får de hel; Hamde og Sorle vet, før de segner, at de ikke skal glemmes: "Vel har vi stridd, står på val av goter, høit på egg-bitte, som ørner på kvist; det skal lyse av vart navn -."

I Njåls saga fortelles det om Gunnar på Lidarende som red hjem fra seierrik strid, at han "red nokså kvast". Da han stanset, sa han: "Jeg vet ikke om jeg er udjervere enn andre menn; men det er verre for mig enn for andre å drepe folk." Replikken er antagelig laget av Njålssagaens forfatter; men det finnes vers fra vikingtiden hvor stemningen svarer til ordene i det sene sagaverket. Islendingen, skalden Torarin Svarte sier han var en gladere mann før han drepte. Eddakvadet Voluspå er svakt i skildringen av kamp, sterkt hvor talen er om en fred som var en gang og skal komme igjen efter økstid, oddtid og Ragnarok.

Men Voluspå står ensomt mellem Eddakvadene. I norrøn diktning fra hedendommens dager er det lite av fredssinn, meget av villsjel og kamprus. Trollene kan ta ham - sier islendingen, skalden Holmgangs-Berse - om han aldri mere skal "røde" det kvasse sverd; da var det likeså godt at han blev båret i haugen med det samme! Fiender hilser hverandre med ville hånsord, før kampen begynner; og det hender mere enn én gang at seierherren håner han som tapte og ligger der.

Folk gikk ikke to mot tusen; tredve gikk til Lidarende og kjempet ned to, fortelles det i boken om landnåmet på Island. Heltenes grenseløse dødsforakt i Atlekvadet og Hamdesmål er idealisme. Men virkeligheten kunde nærme sig det diktede; det fantes hevnere som ikke betenkte sig, men bare gikk på, få mot mange. - Vikingene vilde leve, de gav sig ikke ut på ferder de visste måtte ende med undergang. Men søkte de striden, eller blev tvunget til den, stred de "med en tapperhet som er lite almindelig". Og det hendte, når de fleste flyktet, at nogen i vikingflokken blev stående, nogen som syntes at annet var skam; kamprusen steg til dødsrus.

Menns voldsferd dreper kvinnelykke, står det i et av Eddakvadene; og selve fortellingen i dette kvadet, og i mange andre, gir utsagnet rett. Men det er det sjeldneste i den gamle diktningen at det bare kommer klage fra kvinnene. De rives inn i kampiivet, de egger mannen til hevn eller øver hevnverket selv - som det kan være i sagaene også og vel har vært i virkeligheten. I kvadene fortelles det om valkyrjer som kommer fra Odin, og om andre valkyrjer som er kongsdøtre og blir hustruer; han de skal ha, må være helten over helter. Sigrun Hognedatter har valgt sig ut Helge Hundingsbane og følger ham og hjelper ham til seier, uten at Helge vet om det. I første møte med ham sier Sigrun: "Jeg har sett dig, Helge! på havskibene, da du bodde høit i blodig stavn og kalde bølger om baugen lekte!" Slik vil Sigrun ha ham.

Gudrun i Atlekvadet, søster av Gunnar og hustru til Atle, hevner broren som måtte dø i ormegårdens mørke, med å drepe barnene hun har født sin husbond: "Aldri mere til ditt kne du kaller dem, ser dem ikke mere midt på benken -." Natten efter myrder hun Atle, og "med het brand" vekker hun hans menn. "til ilden gav hun alle som var kommet fra mørkheim og fra mordet på Gunnar". Så stolt en hevn, sier skalden, kan ingen annen kvinne få tatt.

Ufreden kan komme fordi gullet lokker; men edlere er den i Eddaskaldens øine, om hevntrang var ophavet til den. Veien til hevnverket kan gå gjennem list og løgn og troskapsbrudd; det får ikke hjelpe, hevnen er livet for menneskene.

Egil Skallagrimsson forakter folk som "selger falne bror": som tar imot pengebøter istedenfor å ta hevn. En sønn av Egil omkommer på sjøen; det blir den svarte, håpløse sorg; havjotnen er ikke til å nå med sverdet, Egil må tåle uretten; og ingen ting kan være vanskeligere for ham.

Men det finnes annet å prise enn motet, kampen og hevnen, annet en mann har ære av. Egil Skallagrimsson priser sanndruhet og trofasthet - verdier som er sjeldne i tiden, mener han. Egil er varm for vennen som gjerne gav og aldri innlot sig på smålig trette: "Ingen blev, hos Arinbjørn, leiet ut av det lange hus med hånende ord, eller hatefulle, eller med spydets tufter tomme."<ref>Med tomme hender.</ref> Og helten i Eddakvadet kan være som Arinbjørn - om han er i ro for sin gulltørst eller hevntrang.

[[Fil:Stgallenbok.png|thumb|300px|Til slaget. Billede i bok fra Reichenau, 10. århundre. Universitetsbiblioteket i Leiden.]]Heltediktningen handler om konger, kongsbarn og kongsmenn. Bonden setter ingen tragedie i gang her, han er nevnt i heltekvadene, men bare såvidt og med ord som avviser ham: han har ikke den høibårne manns blikk og ikke hans styrke. Arbeid er nevnt, og med ære så langt det er fornemt arbeid, gjerning for kongsbarn, halvveis en lek. Av strevet står det ingen glans, det er trælers sak.

En eneste arbeidsmann betyr noget i heltediktningen. Det er han som tilvirker våbnene og hamrer "rødt gull". Fra smeden får menneskene det de ivrigst trår efter, til lykke og ulykke for sig. Skjebnemakter er på ferde i hans arbeid; og skjebnetungt kommer det med i kvadene.

Det kan være noget trolsk ved mannen som smir. Gudene smidde i tidenes morgen, fortelles det i Voluspå: ting av gull, spillebrikker til sin lek. Da jotner truet og våben trengtes, tok gudene det råd å skape dvergenes flokk, de svarte dvergene nede i jorden og inne i stenen blev storsmedene. - De laget lenken som bandt Fenresulven, og gullhåret som Siv bærer, og Odins spyd og Tors hammer og Freyas Brisinga-smykke. Men de arbeider uten hjerte for ham de tjener med sitt håndverk, stundom legger de forbannelse på kostbarheten de må avstå.

Smeden Regin som fostrer Sigurd Fåvnesbane, "var hendigere enn alle andre og dverg av vekst, han var slu og farlig, kunde trolle". For Sigurd smidde "den rimkalde" sverdet Gram, "det forunderlig skinnende jern". Fra dvergen Andvare stammer skatten som Regins bror Favne rante, og ruget over i ormeham, til Sigurd drepte ormen og fikk forbannelsen over sig: "Det gjallende gull og det glorøde gods - dig blir de ringer til bane."

Mestersmeden Volund kalles "alvekonge". Ensom, oppe i ulvdaler, "hamret han hvileløs rødt gull ved ilden". Det frister Nidud, njarerfolkets 'konge, å se hans skatter og gjøre den kyndige mann til sin tjener; Nidud kommer til Ulvdaler, fanger Volund, tar ham med til sin gård, gjør ham ufør med å skjære over knehasene på ham og setter ham til arbeid på holmen Sævarstad. Volund klager: "I Niduds belte blinker mitt sverd, jernet jeg kvesset med all min kunst. Nu bærer Bodvild (kong Niduds datter) min egen bruds røde ring."

"Han sov ikke, satt der, slo med hammeren" - det er hevnen han smir. Han lar gullskatter skinne for kongens sønner, to unge gutter, som ser innom hos ham; de skal få gullet, sier han, og de bøier sig efter det; da dreper han dem. Bodvild kommer, ringen er brotnet for henne, smeden skal bøte ringen. Volund gir henne tung drikk og får henne i sin makt. Så tar han vingehammen han har smidd: "Leende Volund svang sig i været, gråtende Bodvild gikk fra øen."

Det er trælens hevn. Den kunde bli dikt-emne, fordi Volund var den han var: ingen vanlig træl, men høvdingers like, "blikket hans er som blanke ormen".

En araber som skrev i begynnelsen av det 10. århundre, sier om skandinavene i Russland at de de behandler sine træler godt. Utsagn av en annen arabisk forfatter kan tyde på annet; det var vel så forskjellig - i sagaene er det ingen regel for trælens kår, de beror på hans herre. Han har bare å lyde, heter det i Håvamål; "selvrådig træl", tro ham aldri! Eller Eddadikteren forakter trælen, han er feig og tenker ikke på annet enn siste måltid. Kong Atle har bedt sine menn skjære hjertet ut av Hogne, hans fange; de ønsker å skåne helten og bestemmer sig til å narre sin herre med hjertet av gjalle, en træl. Hogne, høvdingen, viser sin overlegenhet; han vil heller dø, sier han, enn høre på hylene fra trælen. Men dikteren har sin glede av dem; med lyst beretter han om "grytevokteren" som skremt satte på sprang og gjemte sig i hver krok, og illskrek "ennu før odden han kjente", ulykkelig fordi han skulde bøte for de stores strid og "dø bort fra svinene og fra matens mengde".

Hvor en træl klager og får medhold i diktningen, er det en som kommer fra andre kår, en som Volund. Herborg, "Hunalands dronning", forteller: Hun blev tatt til fange og satt til å tjene en herses hustru, til å klæ henne og binde hennes siko; hun fikk høre onde ord og ta imot slag, hennes frue var skinnsyk på henne; "ingensteds så jeg bedre husbond, og ingensteds verre husfrue".

I Eddakvadet "Grottesangen" har kong Frode skaffet sig to sterke trælkvinner, søstrene Fenja og Menja; de blir leid til trollkvernen Grotte og skal sette de grå stenene i gang. Kongen unner dem ikke hvil; det blir sent, de andre trælkvinnene sover, men de to søstrene er ved kvernen som før, og Menjas sang forteller om deres verk. Det er gods og gull de maler på Grotte, lykke for Frode og fred i hans gård: "Sitte han på rikdom! sove han på dun! våke han i glede! da er vel malt." - Men for kongens grådighet blir det aldri nok, uten stans skal kvernen gå. Og søstrene dreier de mektige stenene, og sangen lyder, men anderledes enn før, trossig og truende: Ikke var Frode klok til gagns da han kjøpte sine trælkvinner; på styrken så han, men glemte å spørre av hvad ætt de var, de sterke søstrene - bergrisers barn! "Nu er vi kommet til en konges hus og uten miskunn til træls-verk satt, sand eter sålene, frosten gnager oss." - Her stanser hun som synger: "Hendene skal hvile, stenen stå, jeg har malt det jeg skulde, mitt verk er slutt." Men søsteren svarer: "Aldri skal vi unne våre hender hvil, før Frode synes at det fullmalt er!" Og kvernen går, villere og villere; det er blodige våben og flammer den maler, fiendehær mot Frode og fall for hans kongestol. - Samme natt, forteller Snorre Sturlason, som har tatt vare på dette Eddakvadet, kom en sjøkonge dit og drepte Frode.

Grottesangen handler om tålmodighet som brister, pinen blir for stor. Trælenes oprør blir av og lykkes - og kunde være et kvad verdt - fordi Fenja og Menja er "bergrisers barn" og ikke av træleett; like fullt kan det høres som om klagen i dette kvadet kommer fra mange, fra rekker av plagede; "sand eter sålene, frosten gnager oss".



== Fotnoter ==
<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Fredrik Paasche]]