Richard Wagners norrøne verden

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage

Richard Wagners norrøne verden
Knut Rage

© 2022

Vandreren (Odin) og Mime. Illustrasjon fra 1911 av Arthur Rackham fra operaen "Siegfried". (Commons.)

Richard Wagner (1813-1883) var et skrivende menneske. Selv betraktet han seg som en filosof. Han var heller ikke den som vek unna kontroverser. I 1848 deltok han som alliert i det mislykkede Dresden-opprøret, og måtte flykte fra Tyskland til Zürich i 1849. I eksil skrev han en rekke essays. For ettertiden står hans artikkel "Judenthum in der Musik" (Jødedom i musikken) i et særdeles grelt lys. Her gikk han til frontalangrep på de to jødiske komponistene Meyerbeer og Mendelssohn, som begge hadde påvirket Wagner dypt. Wagner anklaget musikken deres for å være svak fordi den var jødisk, og derfor manglet en nasjonal stil. Flere kritikere fant at Wagners kritikk ikke bare var smålig, men at den også var opportunistisk. På den tiden vokste det frem en populistisk bevegelse av antisemittisme i Tyskland, og det ble hevdet at Wagner utnyttet denne stemningen til sine egne formål. Ikke desto mindre satte Wagners famøse essay en stopper for Meyerbeers karriere.

Vel så viktig, og kanskje til og med viktigere, for den nazistiske bevegelsen 70 år senere, var Wagners programerklæring om at tysk musikk var overlegen enhver annen musikk. Ja, all tysk kunst var ren og åndfull og dyptgripende, der italiensk og fransk musikk var overfladisk.

Nasjonalromantikkens fascinasjon for norrøn mytologi

På 1800-tallet vokste det frem en bølge av det som her i Norge går under navn av nasjonalromantikk, med komponister som Edvard Grieg. I alle europeiske land, ikke bare i det nasjonsbyggende Norge, søkte man etter et fellesskap av etnisitet og en felles kulturarv. Ikke minst kom gammel mytologi til å spille en stor rolle - den norrøne Edda-diktningen, det engelske Beowulf og den germanske mytologi, som innbefattet både Edda-diktningen og Beowulf.

Richard Wagner var fascinert av folkeeventyr og middelalderlegender. Som mange intellektuelle på 1800-tallet følte han at disse historiene inneholdt dype sannheter om samtidens kultur og samfunn, og i store deler av sitt voksne liv fordypet han seg i de store fortellingene i norrøn mytologi.

I Tyskland sto Wagner i spissen for den tyske nasjonalismen, eller nasjonalromantikken, om man vil. Han så på seg selv som vokteren av tysk arv, den gigantiske Beethovens naturlige etterfølger.

Nei, Wagner overgikk Beethoven i gigantomani - stikkordet er opera. Hans prosjekt var å fremkalle tysk stolthet. Og det gjorde han blant annet ved å hente frem norrøn (tysk) mytologi, i hans kanskje mest kjente verk "Der Ring des Nibelungen."

Sentralt i hans nasjonalismeprosjekt sto de årvisse festspillene i Bayreuth, en festival som helt og holdent var viet til fremføring av hans operaer. Også her må Hitler ha hentet ideer og inspirasjon til de iscenesatte stormønstringene i Berlin og andre byer på 1930-tallet, da nazi-bevegelsen fosset frem.

Festspielhaus-arkitekturen ble bevisst designet for at publikum skulle la seg oppsluke av operaen. De mest hengivne foretok til og med årlige "pilegrimsreiser" til festivalen, noe som ga den en kvasi-religiøs karakter.

Senere skulle Richard Wagners ideologi komme til å treffe riktig akkord med nazistenes agenda. Hans heftige tyske nasjonalisme og antisemittisme gjorde at han ble en helt i Hitlers bevegelse.

15 timers sammenhengende gigantomani

I mellomkrigsårene oppsøkte den spirende politikeren Adolf Hitler Wagners familie. I 1923 besøkte han Wagner-huset, hyllet Wagners grav og fikk et nært vennskap med Winifred Wagner, den engelskfødte hustruen til Siegfried Wagner, sønn av Richard Wagner, som ga Adolf Hitler kjælenavnet "Wolfie". Det blir til og med fortalt at det var Winifred som ga Hitler papiret som "Mein Kampf" ble skrevet på.

Og slik ble Wagner en fast del av viktige statlige begivenheter i Det tredje riket, fra feiringen av Hitlers fødselsdager til Nürnberg-massemønstringene. Over hele Tyskland dukket det opp Wagner-selskaper.

"Der Ring des Nibelungen" (Nibelungens ring, på norsk ofte feilaktig kalt Nibelungenringen, eller også bare uformelt kalt Ringen) er et musikkdrama i fire deler med tekst, musikk og detaljerte sceneanvisninger, og er Wagners definitive hovedverk. Det er faktisk et av de mest omfangsrike musikkverk som finnes. De fire delene som utgjør det totale verket er "Das Rheingold" (Rhingullet) "Die Walküre" (Valkyrjen), "Siegfried" og "Götterdämmerung" (Ragnarok). Operaens deler varierer i lengde - Rhingullet varer som regel to og en halv time, mens den siste delen, Ragnarok, kan ta opp mot syv timer å komme gjennom. 100 musikere er i aksjon på scenen, deriblant seks harper og fire tenor- hhv. basstubaer, som Wagner fikk spesialbygd, og ikke mindre enn 34 solistroller pluss manns- og kvinnekor. Ser man gjennom rollelisten finner man en blanding av germansk og norrøn mytologi, spesielt det tyske heltediktet Nibelungenlied som er basert på sagn fra folkevandringstiden. Fra Wagner begynte arbeidet med Ringen i 1848, til syklusen var fullført i 1876 tok det 28 år.

Germanisert Edda-mytologi

Det ble gjort grundige forstudier til det enorme arbeidet. Samtidig som han tok fatt på det veldige prosjektet, publiserte Wagner i 1848 en sammenfatning av sine mytologistudier med tittelen "Die Wibelungen, Weltgeschichte aus der Sage", en verdenshistorie gjennom sagaen, så vel som et første prosautkast til Nibelungen. Men det var slett ikke den gamle mytologien i seg selv som interesserte ham - tvert om la Wagner opp til en samfunnsdebatt med germansk mytologi som modell. Flere av de gamle gudenavnene ble endret, den norrøne guden Odin ble til den eldre germanske arketypen Wotan, Loke til Loge, Tor til Donner etc. I den totale operaen kjemper den germanske helten Siegfried mot gudeverdenen, for sammen med Bynhild å dø som en frelser, og gjennom sitt offer rydder han vei mot en ny og bedre verdensorden.

Basert på diktningen om Sigurd Fåvnesbane

Siegfried (Heinrich Gudehus) smir sverdet Notung. (Commons.)

Rhingullet inneholder mye stoff hentet fra den norrøne Edda-diktningen, mens Valkyrjen er basert på Volsungesagaen, en fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen Volsungs etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn, blant annet heltediktene i Den eldre Edda.

Også i Siegfried er det elementer fra både Edda, Volsungesaga og Didrikssagaen. Ragnarok henter handlingen fra det tyske nasjonaleposet Nibelungenlied, og dette diktet synes å ha vært Wagners hovedinspirasjonskilde, noe som også fremkommer av tittelen på hele verket.

Men Wagner innfører i tillegg enda et element - kjærligheten, som representerer naturen og friheten, i motsetning til makten, som settes i sammenheng med sivilisasjon og lovverk.

Allerede i begynnelsen av Rhingullet setter den nedrige dvergen Alberich handlingen i gang med å fornekte kjærligheten, for dermed å få muligheten til å smi den magiske ringen som skal gi ham herredømme over verden. Dette kjenner vi straks igjen fra en annen historie - Tolkiens "Ringenes herre". Også Tolkien forsynte seg grovt av Edda-diktningen. Han må også ha kjent Rhingullet godt, for i siste akt blir ringen tatt fra dvergen, og Alberich lyser en forbannelse over den: "Den som får ringen i sitt eie skal være ringens slave".

Opprinnelig var det Wagners plan å bearbeide sagaen om Sigurd Fåvnesbane til et musikkdrama. Sigurd Fåvnesbane var en germansk helt som ifølge den nordiske varianten av legenden var sønn av Sigmund og Hjørdis. Sigurd drepte dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg med det en stor skatt. Hans liv er beskrevet i heltediktene i Den eldre Edda, der han kalles Sigurðr Fáfnisbani, og i det tyske Nibelungenlied (diktet om Nivlungene), der han kalles Siegfried, og i Volsungesaga, en islandsk fornaldarsaga basert på heltediktene i Den eldre Edda. Men så kom altså alle de andre elementene på plass i det enorme prosjektet. Wagner skrev selv: "Med mitt konsept trekker jeg meg fullstendig bort fra alle forbindelser med vårt nåtidige teater og dets publikum, bryter for alltid med samtidens former."

Wagners besettelse av det norrøne

Amalie Materna, den første som hadde rollen som Brynhild, med hesten som ble gitt til festspillene i rollen som Grane. (Commons.)

Men hvor fikk Wagner denne besettelsen for det norrøne fra? Som tidligere nevnt ble det vekket til live en stor interesse for fortidens myter og historier i Europa på 1800-tallet. Brødrene Grimm samlet tyske folkeeventyr, i Norge gjorde Andreas Faye og Asbjørsen og Moe det samme, og fra Norden spredte Edda-diktningen seg ut i den europeiske felleskultur og blandet seg med germansk mytologi. For en kunstner med Wagners teatralske temperament, med den norrøne og germanske gudeverdens psykoseksuelle dynamikk, må det ha vært et sant mekka for å tilfredsstille hans rike og geniale fantasi.

Han var særlig fascinert av sagaen om Sigurd Fåvnesbane, som ble til helten Siegfried, og da han altså gikk i gang med å skrive på sitt store operaprosjekt hentet han materiale fra fem kilder, som han bearbeidet i sin egen kunstneriske form: Den eldre Edda, en samling av norrøne myter om guder og helter, og Den yngre Edda, også kalt Snorres Edda, nedtegnet av Snorre Sturlason på 1200-tallet, men også det tyske epos Nibelungenlied, den norrøne gjengivelsen av Didriks saga, som er en middelaldersk samling av fortellinger om den tyske sagnhelten Didrik av Bern og hans menn, og dessuten Volsungesaga, en norrøn fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen Volsungs etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn - blant annet bygger sagaen på heltediktene i Den eldre Edda. Hovedpersonen i sagaen er helten Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredel.

Ut av dette sagnstoffet skapte Wagner sine karakterer til Ringen, men tilpasset dem til til hans eget univers: Wotan er basert på Odin, gudenes enøyde konge. Fricka er basert på Frigg, "moder-guddommen", Odins hustru. Frickas bror Donner er basert på guden Tor. Tors mest kjente egenskap er hans magiske hammer, som produserer lyn og torden der den rammer; faktisk betyr Donner "torden" på tysk. I norrøn mytologi er Tor Odins sønn (og ikke hans svoger, slik han er i Rhingullet). Frickas søster Freia er basert på Frøya, den vakreste av alle gudene, mens deres bror Froh er basert på den norrøne guden Frøy. Frøya og Frøy hører til blant vanenes grødeguder; etter en kamp mellom asene og vanene ble Frøya og Frøy i Åsgard for å bidra til å etablere en varig fred mellom de to stammene. Loge er basert på Loke, en ekstremt smart luring som kan endre form etter eget ønske. Siden Loke er halvt gud og halvt kjempe, kan lojalitetene hans vakle. Ikke desto mindre gjør hans bemerkelsesverdige evne til å løse selv de vanskeligste problemer ham til et viktig medlem av gudenes samfunn. Og Erda er basert på gudinnen Jord, som i norrøn mytologi er mor til Tor, og som i eldre germansk historie ble dyrket som jordgudinnen Nerthus. Og inn i hele denne mytologiske floken av guder og helter vever Wagner inn valkyrjer og dverger.

Volsungesagaen som bakteppe

I 1851 skrev Wagner til en venn om Volsungesagaen:

"Allerede i Dresden hadde jeg alle tenkelige problemer med å kjøpe en bok som ikke lenger var å finne hos noen av bokhandlerne. Endelig fant jeg den i Det kongelige bibliotek. Den... kalles Volsungesagaen - oversatt fra gammelnorsk... Denne boken trenger jeg nå for gjentatt gjennomlesing... Jeg vil ha sagaen igjen; ikke for å etterligne den... snarere å huske igjen nøyaktig hvert element som jeg allerede tidligere hadde unnfanget fra dets spesielle egenskaper."

Med Volsungesagaen som bakteppe ønsket Wagner å utforske denne mytiske verden i Ring-syklusen som en måte å uttrykke sine refleksjoner over sin egen tidsperiode og sine landsmenn på. Han hadde til hensikt at Ringen skulle være en kommentar til de industrielle og politiske revolusjonene i det nittende århundre. Wagner selv hadde revolusjonære lengsler; han ble som nevnt landsforvist for sin deltakelse i revolusjonen i 1848. Han utøvde også en sterk innflytelse på Wilhelm Grimm, den ene av brødrene Grimm, og omvendt. Lesningen av Wilhelm Grimms "Deutscher Heldensage" hjalp Wagner til å danne sine synspunkter om den sentrale betydningen av Volsungesgaen og Edda-diktningen. Ved å tilpasse det norrøne materialet til sitt eget bruk tok Wagner seg mange friheter med sine middelalderkilder, og forkortet, endret, fortettet og kombinerte dem fritt og fantasifullt. Dvergen Alberich, i åpningsscenen til Rhingullet, opptakten til syklusen, er hentet fra Nibelungenlied, hvor han er vokter for Nibelung-dynastiets skatter, men også fra Snorres Edda.

Arthur Rackhams tolkning av en scene fra "Götterdämmerung" i Wagners opera Nibelungens ring. Illustratøren gjentar kostymedesignet med uhistorisk hornhjelm. Tegning publisert 1911. (Commons.)

I Valkyrjen, det første av musikkdramaene som utgjør hoveddelen av syklusen, bygget Wagner i stort monn på versjonen av legendene som finnes i Volsungesagaen. I motsetning til musikkdramaet, forteller sagaen om mange ætteledd av Volsungene før fortellingen når frem til Sigurd. I sagaen er Sigurds halvbror Sinfjotle et resultat av et incestuøst forhold, hos Wagner blir dette motivet overført til Siegfried (Sigurd) selv, og for hans modningsprosess blir visdommen som er skjenket ham av Brynhild, som selv har hentet sin kunnskap fra sin far Wotan (Odin), av avgjørende betydning. I Ragnarok har Wagner hentet plottets struktur fra Niebelungenlied, der det er fulgt i detalj. I denne delen av syklusen blir skurken Hagen (Hogne i sagaen) drept, det samme finner man i sekvensen der Siegfried mister livet.

Forskjellen mellom de middelalderskriftene han øser av og Wagners versjon, kommer kanskje best frem i måten han fremstiller Odin på. Wagners Wotan griper mindre inn i handlingen enn hva den norrøne mytologiens Odin gjør. I Ringen er gudens handlinger motivert av et overordnet mål: å gjenvinne besittelse av den magiske ringen og dermed gjenreise kontrollen over verden.

Wotans bevisste planlegging for å frembringe en helt som kan gjenvinne den tapte ringen og den gyldne skatten for ham, kan sees på som en kritikk av den industrielle tidsalderens mekanismer. I tillegg tilfører Wagner en dimensjon av politisk makt til ringens egenskaper. I den norrøne mytologien har magiske ringer makt til å generere rikdom, men bringer også med seg forbannelser - Wagners ring gir bæreren makt til å styre verden. Kilden til denne egenskapen ser ut til å ha vært en relativt ubetydelig passasje fra Nibelungenlied, som sier at Nibelung-skatten inkluderte en liten gyllen tryllestav som kunne gjøre dens eier til hele menneskehetens herre.

Ved å omforme sine norrøne kilder, forenet Wagner to historier som ellers er uten sammenheng: historien om Sigurd Fåvnesbane og beretningen om Ragnarok, de norrøne gudenes undergang. I Wagners versjon stiger flammene fra Siegfrieds gravferdsbål for å tenne Valhall, og forårsaker Götterdämmerung, "gudenes skumring".

Lever fremdeles

Wagners verker er fremdeles mye spilt, og festspilllene i Bayreuth lever i beste velgående. Stort sett blir operaene fremført i historiske drakter og med kulisser hjemmehørende i den mytologiske sfæren, men fra tid til annen bestemmer noen regissører seg for å gjøre det hele mer "relevant" og "moderne" ved å iscenesette det til vår tid, med alle aktører i Armani-dresser, kjørende rundt i Porscher – eller, mer rett på sak, i militærstøvler og med hakekors.

Illustrasjon av Carl Emil Doepler (1824-1905) fra 1880. Odin sitter på tronen med spydet Gungnir, omgitt av sine to ulver Gere og Freke og ravnene Hugin and Munin. Tegningen er et godt eksempel på samtidens oppfatning av vikinger, slik de ble fremstilt i Wagners operaer. Vikinger i hjelm med horn er godt forankret i populærkulturen den dag i dag. (Commons.)

Wagner virket på 1800-tallet, i nasjonalromantikkens tid, og selv om han var uttalt antisemitt og tysk nasjonalist kan han naturligvis ikke på noen måte klandres for den katastrofen som hans beundrer Hitler skulle kaste verden ut i noen tiår senere. I dag spilles Wagners musikk på scener og i radiokanaler verden over. Verden har forholdt seg til ham som man har forholdt seg til Knut Hamsun og andre store kunsnere - det er kvaliteter ved deres verker som overstiger enhver politisk tilhørighet, ja, ethvert livssyn. Wagner skapte en 1800-talls versjon av germansk og norrøn mytologi, men først og fremst stor musikk.

Vikinghjelmer med horn

En fun fact til slutt: Hvorfor i all verden opptrer disse ferme sangerinnene med vikinghjelmer med horn i Wagners operaer?

Nok en gang handler det om konstruksjonen av norrøne myter som skulle adopteres av tyskere, som ønsket å omdanne den nordiske mytologjen til sine egne forfedres myter. I 1876 skapte Carl Emil Doepler, som tegnet kostymene til "Der Ring des Nibelungen" til den første oppsetningen på festspillene i Bayreuth, hjelmer med horn, og de har vært fast inventar i oppsetninger av Ringen siden dengang - og ikke bare der, men disse hjelmene er enormt utbredt i alle fremstillinger av vikinger i populærkulturen, fra tegneseriefiguren Hårek til fotballsupportere - ja, overalt.

Carl Emil Doepler tok imidlertid ikke disse hjelmene helt ut av luften. Slike hjelmer har faktisk eksistert - som prakthjelmer i tysk middelalder. Og da rimer det på en måte. Hjelmer med horn har forøvrig eksistert siden oldtiden i alle kulturer, også i mytologiske avbildninger. Som f.eks på Osebergteppet. Men de virkelige vikingene gikk altså ikke med hjelmer med horn, det er det bare karikaturene av dem som gjør. Og altså i Wagners operaer.

Men også i illustrasjonene til den svenske dikteren Esaias Tegnèrs bok "Frithiofs saga" som kom ut i 1825 og senere ble oversatt til engelsk i 1833, opptrer det vikinger med hornhjelmer, så denne tradisjonen må altså likevel være eldre enn Wagners operaer.

Kilder og litteratur

• Redigert fra norsk Wikipedia
• Kathryn Stranex: How Richard Wagner Became a Soundtrack to Nazism. The Collector. 2022.
• Kamala Schelling: Wagner’s Norse Obsession.
• Jessica K. McShan: Teutonic Mythology and Wagner's Ring.
• Wendy Doniger: Wagner's Mythologizing of German Mythology.