Sagaen om Volsungerne

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Original.gif Dansk.gif


Norrøne fornaldersagaer

Norrøne heltesagn og eventyr

gjenfortalt for ungdommen

av

Alexander Bugge

Kristiania 1910


Sagaen om Volsungerne


1. Kong Volsung.

Det var engang en konge som het Rere; han og hans dronning hadde ingen barn, og bad længe til guderne om at faa et. Til slut hørte Frigg deres bøn og bad sin husbond Odin om at sende en valkyrje til kongen med et eple. Hun skapte sig i kraakeham, og fløi ned til haugen hvor kong Rere sat, og kastet eplet i knæet paa ham. Kongen tok det med sig hjem og lot sin dronning spise det. Efter det blev dronningen med barn; men det led og det skred og det gik seks aar før barnet kom til verden. Det var en stor, sterk gut; han kysset sin mor, før hun døde. Gutten fik navnet Volsung og blev konge efter sin far. Han blev en stor og mægtig fyrste, og hadde mange kampe, men vandt seier i dem alle. Da kong Volsung blev voksen, blev han gift med den valkyrje som hadde fløiet med eplet til hans far. De hadde 10 sønner og én datter. Den ældste søn hed Sigmund og datteren Signy; de var tvillinger og var vakrere og klokere og mere for sig i alle idrætter end de andre barna til Volsung. Siden lot kong Volsung gjøre en stor hal, som det gik ord av videnom. Den var bygget slik, at midt i hallen stod der et stort epletræ, hvis grener med fagre blomster stod ut mellem takfjælene.

I Gautland var det ved denne tid en mægtig konge ved navn Siggeir. Han drog til kong Volsung og beilet til hans datter. Volsung og hans sønner tok vel mot frieriet, og kong Siggeir blev fæstet til Signy. Bryllupskvelden kom det til Volsungs hal en enøiet, gammel mand med kappe over sig og sid hat paa hodet. Han drog sit sverd og stak det ind i stammen paa apalden som stod midt i hallen, og sa: «Den som kan drage dette sverd ut, skal faa det i gave av mig, og han skal sande at aldrig har han baaret et bedre sverd.» Med disse ord gik han ut av hallen og blev borte. Men det var Odin, gudernes konge, som hadde været der. Alle mændene i hallen prøvde at drage sverdet ut; men ingen var kar for at rokke det, før Sigmund, Volsungs søn, tok og drog det ut av stammen, og det var som om det sat ganske løst for ham. Ingen syntes, han nogensinde hadde set et bedre sverd, og kong Siggeir bød Sigmund tre ganger dets vegt i guld. Men Sigmund sa: «Du kunde ha tat dette sverd likesaavel som jeg, om det hadde været bestemt for dig, men nu faar du det aldrig, selv om du byr mig alt det guld du eier.» Kong Siggeir blev sint over disse ord og tænkte han nok skulde lønne det siden. Alt næste dag sa han at han vilde reise hjem og ikke vente til det blev uveir. Volsung og hans sønner søkte ikke at holde ham tilbake. Signy bad sin far om hun ikke kunde faa bli hjemme, og la være at følge med Siggeir. «For jeg vet at av dette vil det bare komme ulykke,» sa hun. Men Sigmund sa: «Slik skal du ikke tale, min datter; ti det er stor skam baade for ham og os, om vi uten grund bryter denne avtale.»

Før avreisen bød Siggeir sin maag, kong Volsung og hans sønner hjem til sig til gjestebud om tre maaneder. Til den avtalte tid seilte de hjemmefra, og kom sent en kveld til Gautland. Da skibene var kommet til land, kom Signy ombord og bad om at faa tale i enrum med sin far. Hun fortalte da at kong Siggeir hadde samlet en uovervindelig hær, og agtet at svige dem. «Mit raad er,» sa hun, «at I nu med én gang seiler hjem og samler folk; saa kan I siden vende tilbake og ta hevn, ellers vil det gaa eder galt.» Men kong Volsung sa: «Det løfte gjorde jeg, før jeg blev født, at aldrig skulde jeg flygte hverken for ild eller jern; det har jeg holdt indtil denne dag, og ikke agter jeg at bryte det, saa længe jeg lever. Engang skal hver mand dø. Mit raad er at vi ikke flygter, men verger os saa mandig vi kan.» Da graat Signy saart og bad om ikke at vende tilbake til kong Siggeir. Men Volsung svarte: «Du skal tilvisse fare hjem til din husbond og være hos ham, hvordan det end gaar med os.»

Næste morgen bød kong Volsung sine mænd gaa i land og ruste sig til kamp. De hadde ikke ventet længe før Siggeir kom mot dem med hele sin hær. Det blev en haard kamp, og Volsung og hans sønner gik 8 ganger gjennem Siggeirs fylking og hug med begge hænder; men til slut faldt Volsung og alle hans mænd, undtagen hans 10 sønner, som blev fanget og ledet bort. Da Signy fik vite dette, bad hun Siggeir om at la være at dræpe hendes brødre, men heller sætte dem i stok. Siggeir sa: «Er du fra sans og samling, siden du ønsker at det skal times dine brødre større ulykke end at de hugges ihjel med det samme? Men jeg skal gjøre som du ber om.» Saa lot han brødrene sette ute i skogen etsteds, og en stor stok fælde over føtterne paa dem. Dér sat de hele dagen; men midt paa natten kom det ut fra skogen en stor, gammel ulvinde. Hun bet ihjel en av brødrene og aat ham op, og da det var gjort, fór hun bort.

Næste morgen sendte Signy en tro tjener ut til sine brødre for at faa vite hvordan det var gaat dem. Han kom tilbake og fortalte at en av dem var død. De næste 9 nætter gik det likedan. Ved midnatstid kom den samme gamle ulvinden bort til det sted hvor Volsungs sønner sat, og aat hver gang op en av dem. Til slut var de døde allesammen undtagen Sigmund. Men før den tiende nat kom, sendte Signy sin tro tjener til Sigmund med noget honning og sa at han skulde smøre det i ansigtet paa Sigmund, og lægge litt i munden paa ham. Han gjorde som hun bød. Om natten kom ulvinden som den pleide, og tænkte at bite ihjel Sigmund ogsaa. Men saa drog hun veiret av honningen, og slikket ham i ansigtet med tungen og stak siden tungen ind i munden paa ham. Men Sigmund bet til, og ulven rykket i saa haardt at stokken revnet. Sigmund holdt allikevel fast i tungen, saa han til slut rykket den ut med tungerøtterne, og ulvinden faldt død om. Nogen siger at det var kong Siggeirs gamle mor som hadde skapt sig om til ulv.


2. Sigmund og Sinfjotle.

Siden sendte Sigmund hemmelig bud til Signy og fortalte at han var kommet løs og hadde dræpt ulven. De blev enige om at han skulde gjøre sig en jordhytte ute i skogen, og Signy sendte ham alt det han trængte. Men kong Siggeir trodde at nu var alle Volsungs sønner døde. Han og Signy hadde to sønner; da den ældste av dem var ti aar gammel, sendte Signy ham til Sigmund, forat han skulde hjælpe ham med at hevne sin far. Gutten kom sent paa kvelden til jordhytten; Sigmund tok godt imot ham; siden gav han ham en sæk mel og sa han skulde gjøre brød av det, mens han selv gik ut og hentet ved. Da Sigmund kom tilbake, spurte han om brødet var færdig. Men gutten sa: «Jeg turde ikke ta sækken, for det laa noget levende i melet.» Sigmund skjønte da at denne gut ikke eide hug nok til at være med ham. Da Signy fik vite dette, sa hun til sin bror at han skulde ta og dræpe gutten; for han trængte ikke at leve længer. Sigmund gjorde som hun sa. Da den yngste gutten var blit ti aar gammel, sendte Signy ham ogsaa til Sigmund; men det gik like ens med ham. Sigmund dræpte ham efter Signys raad. Da Signy skjønte at ingen av hendes og Siggeirs sønner dudde til noget, fik hun sig en son som bare var av Volsunge-æt. Han blev kaldt Sinfjotle. Da han vokste op, blev han stor og sterk og vakker at se til, som alle Volsunger. Han var ikke ti aar gammel da hans mor sendte ham ut i skogen til Sigmund. I forveien satte hun ham paa prøve, som hun hadde gjort med sine andre sønner. Hun sømmet kjortelen fast i skindet paa begge haandleddene og vrængte den av, saa at skindet fulgte med ærmerne. Sinfjotle ænset det ikke, men sa bare, da hun spurte om det gjorde vondt: «Litet vilde Volsung ha brydd sig om slikt.»

Da gutten kom til jordhuset, gav Sigmund ham en sæk mel og sa at han skulde kna brød av det, mens han gik ut og hentet ved. Da han kom tilbake, var Sinfjotle færdig med at bake, og Sigmund spurte om han ikke hadde fundet noget i melet. «Jeg tror nok,» svarte han, «at der var noget levende i melet i førstningen, da jeg tok til at kna. Men jeg knadde med alt som var der.» Da lo Sigmund og sa: «Du faar nok la være at spise av dette brødet ikveld, for du har knadd den værste edderorm.» Sigmund var slik kar at han kunde spise edder, uten at det skadet ham. Sinfjotle derimot taalte om det kom edder utenpaa ham; men spise og drikke det kunde han ikke. Sigmund syntes at Sinfjotle var for ung endda til at være med paa hevnen, og vilde først hærde ham en stund til. Derfor laa de ute i skogen om sommeren. Engang kom de til et hus hvor det laa to mænd og sov med store guldringer paa armen. Det var to kongssønner, som var blit forgjort; for det hang ulvehammer over dem. Men hver tiende nat kom de ut av ulvehammene. Sigmund og Sinfjotle tok hammene paa sig og kunde ikke komme ut av dem igjen. Siden skiltes de og fór hver sin vei. En stund efter møtte Sinfjotle elleve mænd, og fór ind paa dem og dræpte dem alle. Men efterpaa var han saa mødig at han la sig under en ek og hvilte sig.

Mens han laa dér, kom Sigmund løpende mot ham og bet ham i strupen, uten at kjende ham. Siden skjønte han hvad han hadde gjort, og tok Sinfjotle paa ryggen, bar ham med sig hjem til jordhytten og bad troll ta ulvehammene. Mens han sat der over Sinfjotle, fik han øie paa to røskatter som kom op at slaas. Den ene bet den andre i strupen; men saa løp den til skogs og kom tilbake med et blad, og la det over saaret; straks sprang røskatten op og var like frisk som før. Sigmund gik ut for at lete efter slikt et blad. Men da han hadde gaat et stykke, kom en ravn flyvende og slap et blad ned til ham. Sigmund tok og la det over saaret paa Sinfjotle, og straks sprang han op saa frisk som om han aldrig hadde været syk før. Efterpaa gik de til jordhytten og var dér til de skulde ut av ulvehammene; saa kastet de dem paa varmen og bad om at det ikke skulde bli til mén for nogen.

Nu syntes Sigmund han hadde prøvet Sinfjotle længe nok, og at tiden var kommet til at ta hevn. Sent en kveld kom de til kong Siggeirs gaard og gjemte sig i forstuen inde mellem nogen ølkar. Dér fandt Signy dem og avtalte at de skulde søke at dræpe Siggeir, naar det var ledet et stykke ut paa natten.

Men Signy og Siggeir hadde to smaa barn som sprang omkring paa gulvet og lekte med en guldring; men før de visste ordet av det, trillet ringen bortover gulvet til det sted hvor Sigmund og Sinfjotle sat. Og gutten efter for at lete efter den. Da fik han se at der sat to store, stygge mænd med side hjelmer og hvite brynjer ute i forstuen, og løp ind i hallen og fortalte det til sin far. Kongen skjønte at det var nogen som vilde svige ham, og sendte sine mænd ut for at gripe dem. Sigmund og Sinfjotle verget sig vel og længe, men til slut blev de overmandet og fanget og lagt i lænker.

Næste morgen lot Siggeir gjøre en stor haug av sten og torv; midt i haugen reiste han en stor stenhelle og satte Sigmund og Sinfjotle paa hver side av den; han syntes det maatte være værst for dem om de ikke var sammen, men allikevel kunde høre hverandre. Før haugen blev lukket igjen, kom Signy til og kastet, uten at nogen merket det, et fange med halm ned til dem. Om natten sa Sinfjotle: «Vi kommer nok ikke til at mangle mat; for her har dronningen kastet en fleskeside ind i haugen og viklet halm utenom.» Da han skulde kjende paa flesket, merket han at Sigmunds sverd var stukket ind i det. Saa tok han klingen og stak den ind til Sigmund. De grep om hver sin ende av sverdet og skar av al sin kraft ned gjennem hellen. Til slut fik de skaaret den istykker, og saa skar de sig ut av haugen gjennem jern og sten. Derefter gik de til kong Siggeirs gaard. Dér laa alle i dyp søvn, og ingen merket at de hadde tændt varme paa hallen, før de vaaknet av røken og saa at taket luet over dem. Kongen spurte hvem som hadde sat ild paa den. Sigmund svarte: «Her er jeg og Sinfjotle, min søstersøn, og jeg tænker at du nu skal vite at ikke alle Volsunger er døde.» Sigmund bad Signy komme ut og ta bort med dem. Men hun vilde ikke og sa: «Nu dør jeg likesaa glad sammen med kong Siggeir som jeg nødig var gift med ham.» Til slut kysset hun Sinfjotle og sin bror Sigmund, gik ind i varmen igjen og bad dem leve vel, og omkom sammen med Siggeir og hele hans hird.

Efter dette fik Sigmund sig skibe og seilte hjem til sin fædrenearv; dér jog han bort den konge som hadde sat sig i landet efter Volsung, og blev en mægtig og navngjeten høvding. Siden blev han gift med en kongsdatter ved navn Borghild. Sinfjotle drog derimot paany ut paa krigerfærd. Dér fik han se en fager kvinde, som han blev glad i og gjerne vilde gifte sig med. Men til hende beilet ogsaa en bror av dronning Borghild. Sinfjotle og han kunde ikke forlike sig om dette, og kom i kamp med hverandre; i denne kamp dræpte Sinfjotle Borghilds bror. Siden herjet han videnom og vandt mange seire. Tilsidst kom han hjem og fortalte hvad som var hændt ham, blandt andet at han hadde hat kamp med dronningens bror og var kommet i skade for at dræpe ham. Borghild sa at hun ikke vilde se Sinfjotle for sine øine og bad ham fare bort fra landet. Sigmund vilde ikke at han skulde reise, og tilbød dronningen at gi bøter for hendes bror, men det hadde han aldrig før git for noget menneske. Borghild skjønte at hun ikke kunde faa sin vilje, og sa derfor: «I skal raade, herre. Det sømmer sig bedst.» Siden gjorde hun et stort gravøl efter sin bror, og indbød til det mange høvdinger. Under gjestebudet gik hun selv rundt og bar øl til mændene. Hun kom med et stort horn til Sinfjotle og bød ham at drikke. Han tok hornet, saa ned i det og sa: «Grumset er drikken.» Da Sigmund hørte det, tok han hornet og drak det ut. Dronningen kom da paany med et horn til Sinfjotle og egget ham til at drikke. Sinfjotle tok det og sa: «Der er svik i drikken.» Da Sigmund hørte det, sa han: «Gi hornet til mig!» Tredje gang kom dronningen til Sinfjotle og sa at nu maatte han drikke og vise om han eide mod som andre Volsunger. Sinfjotle tok hornet og sa: «Det er edder i drikken.» Da Sigmund hørte det, hadde han drukket for meget; derfor sa han at Sinfjotle skulde sile drikken gjennem mundskjegget. Sinfjotle drak og faldt straks død til jorden. Da Sigmund saa det, blev han saa sorgfuld at han var døden nær. Han tok den døde paa sine skuldrer og bar ham til skogs. Langt om længe kom han til en fjord. Dér fik han øie paa en mand som sat i en liten baat og spurte om Sigmund ikke vilde sætte over fjorden. Det vilde han; men baaten var saa liten at den ikke rummet baade Sigmund og den døde. Derfor blev liket først sat over. Men mens Sigmund gik langsmed fjorden, saa blev baade baaten og manden borte, og Sigmund saa dem aldrig mere. Det var Odin som kom og hentet Sinfjotle til Valhall. - For naar det var rigtig store kjæmper, kom Odin selv og hentet dem; ellers sendte han sine valkyrier. - Efter dette vendte Sigmund hjem, og jog sin dronning bort.


3. Sigmunds giftermaal og død.

Ved denne tid levde det en konge ved navn Øilime; han hadde en datter som het Hjørdis; hun hadde ord for at være den vakreste og klokeste av alle kvinder. Da Sigmund fik høre dette, drog han til kong Øilime og beilet til hans datter. Men det traf sig saa, at paa samme tid kom det ogsaa en anden konge dit for at fri til Hjørdis; han het Lynge og var søn av kong Hunding. Øilime sa til sin datter at hun selv skulde vælge mellem kongerne. Hun svarte: «Denne sak er ikke let. Dog vælger jeg den konge som er den navnkundigste, og det er Sigmund, om han end er temmelig gammel.» Øilime gjorde som hun vilde og giftet hende med Sigmund. Men kong Lynge drog hjem, og han og hans brødre samlet en stor hær og vilde drage med den mot Sigmund; de sa at nu hadde folk længe nok fundet sig i Volsungernes overmod.

Da hærene møttes, satte Sigmund og hans svigerfar kong Øilime op sine merker og blaaste i lurer. Sigmund brukte det horn som hans far hadde eiet, og egget sine mænd. Men Lynge og hans brødre hadde mange flere folk end Sigmund. Kjæmperne styrtet mot hverandre, og det blev den haardeste kamp; men uagtet Sigmund var gammel, kjæmpet han dog mandigere end alle andre. Hverken skjold eller brynje holdt stand mot ham; han gik flere ganger gjennem sine uvenners fylking, og ingen kunde se hvad enden vilde bli. Da kom det til kampen en enøiet, gammel mand med sid hat og blaa kappe og spyd i haanden. Han gik like mot Sigmund og rettet sit spyd mot ham. Men da Sigmund skulde hugge til det, brast hans sverd i to stykker, og han faldt saaret til jorden. Efter dette vendte mandefaldet sig, og kong Øilime og alle hans og Sigmunds mænd faldt.

Efter seieren drog kong Lynge op til kongsgaarden og tænkte at ta kongsdatteren Hjørdis; men han fandt hverken hende eller noget gods og guld. Ti Hjørdis var draget til skogs sammen med en tjenestekvinde, og hadde gjemt sig dér, og tat med sig alt det guld som Sigmund eide. Om natten, da alle folk var borte, vaaget Hjørdis sig frem og gik bort paa valpladsen. Langt om længe kom hun til det sted hvor Sigmund laa, og saa at han endnu levde. Hun spurte da om hans saar kunde læges. Men han svarte at han vilde ikke helbredes, for nu var det slut med hans lykke; Odin vilde ikke at han skulde vinde flere seire, siden han hadde brutt hans sverd i stykker. Hjørdis sa at hun hadde tænkt sig at Sigmund skulde bli frisk og ta hevn for hendes far. Men Sigmund sa at det skulde en anden gjøre, og fortalte Hjørdis hvordan det vilde gaa hende. Hun skulde føde en gut, og ham skulde hun opfostre med stor omhu; for han vilde bli den ypperste av Volsungs æt. Derpaa gav Sigmund hende stykkerne av sit sverd og sa at hun skulde passe godt paa dem; ti av dem kunde det bli gjort et godt sverd, som skulde hete Gram. «Det sverd,» sa han, «skal vor søn bære, og med det skal han utføre mange storverk, som aldrig skal glemmes, saa længe verden staar.» Siden sat Hjørdis over Sigmund til han døde.

Da lyste det av dag, og hun saa at det var kommet mange skibe til land. Hun sa da til sin tjenestekvinde at de skulde skifte klær, og at tjenestekvinden skulde kalde sig Hjørdis, og sige at hun var kongsdatter. Dette gjorde de. Du vikingerne kom i land, fik de øie paa de to kvinder, og sprang efter dem, indhentet dem og førte dem med sig til skibene og bragte dem til sin høvding. Han het Alv, og var søn av kong Hjalprek av Danmark.

Hjørdis og hendes tjenestekvinde fulgte nu med kong Alv hjem til Danmark og var paa kongsgaarden. Da de hadde været der en stund, spurte dronningen sin søn Alv: «Hvorav kommer det at den vakreste av de to kvinderne har færre ringer og styggere klær end den anden? Mon ikke hun er den fornemste av dem?» Alv svarte: «Jeg har ogsaa grundet paa at hun ikke er som tjenestekvinder bruker at være; men nu skal jeg sætte dem paa prøve.» Saa gik han bort og gav sig i snak med dem og sa til tjenestekvinden: «Hvorav kan du skjønne at det snart blir morgen, naar du ikke ser hverken maane eller stjerner paa himmelen?» Tjenestekvinden svarte: «Jeg har det til merke, at da jeg var ung, pleide jeg at drikke meget i otten, men siden jeg holdt op med det, har jeg pleiet at vaakne paa samme tid, og det er mit merke.» Kongen smilte og sa: «Ilde var den kongsdatteren vant.» Siden gik han hen til Hjørdis og spurte hende om det samme. Hun svarte: «Min far gav mig engang en liten guldring, som er slik at i otten blir den kold paa fingeren. Det er mit merke.» Alv svarte: «Det var ikke litet guld der hvor tjenestekvinderne ogsaa bar guldringer. Nu har du holdt dig hemmelig for mig altfor længe; men nu maa du sige mig hvem du er.» Hjørdis fortalte da hvad hun het, og at hun hadde været gift med kong Sigmund, og kom siden i stor anseelse. Folk syntes at hun var den gjæveste kvinde.


4. Sigurds fødsel og ungdom.

Da Hjørdis hadde været en stund paa kongsgaarden, fødte hun en søn. Han blev ført til kong Hjalprek, som øste vand over ham og gav ham navnet Sigurd. Hjalprek blev glad ved gutten, da han saa hans hvasse øine, og forutsa at ingen vilde bli hans like. Ikke længe efter Sigurds fødsel blev Hjørdis gift med kong Alv. Sigurd vokste nu op i kong Hjalpreks gaard, og alle som saa ham, blev glad i gutten. Paa kongsgaarden var det ogsaa en smed, ved navn Regin; han var klokere og kunstfærdigere end nogen anden mand, men undertundig og litet at stole paa. Regin opfostret Sigurd og lærte ham alskens idrætter som kongssønner pleide at lære, og dessuten at spille tavl, tyde runer og tale mange tungemaal. Engang da de var sammen, spurte Regin Sigurd om han visste hvor alt det guldet var som hans far, kong Sigmund, hadde eiet. Sigurd svarte at kong Hjalprek og Alv styret med det. «Tror du dem vel?» spurte Regin. «Det gjør jeg,» svarte Sigurd. En anden gang sa Regin til Sigurd, at det saa ut som om han ikke vilde være andet end gjætergut dér paa kongsgaarden. «Det er ikke sandt,» sa Sigurd, «jeg faar alt det jeg ber om.» «Bed kong Hjalprek gi dig en hest,» sa Regin. «Det kan jeg gjøre, saa snart jeg vil,» svarte Sigurd. Ikke længe efter gik Sigurd til kong Hjalprek og bad om at faa en hest at ride paa. Kongen svarte at han kunde faa vælge hvem han selv vilde. Dagen eller gik Sigurd ut i skogen for at finde sig en hest, men paa veien møtte han en gammel mand med sidt skjeg, som han ikke kjendte. Manden spurte hvor han skulde hen. «Jeg skal ut og vælge mig en hest. Vil du være med?» sa Sigurd. Manden fulgte da med Sigurd til en elv; dér drev de hestene midt ut paa dypet. Men de svømmet straks til land allesammen undtagen én hest. Den var graa av lød og vakker, og ingen hadde redet paa den før. «Denne hest er kommet fra Sleipner, Odins hest,» sa manden; «den skal du ta og opfø med omhu; ti den vil bli bedre end nogen anden hest.» Siden forsvandt han. Men Sigurd tok hesten med sig hjem og kaldte den Grane. Det blev den bedste hest som har levet; ti Odin hadde fundet den.

En anden gang sa Regin til Sigurd: «Det harmer mig at du gaar dér som en anden fattiggut. Men jeg kan vise dig hvordan du kan vinde meget gods og ære og navnkundighet ovenikjøpet.» Sigurd spurte hvordan han skulde gjøre for at vinde det. Regin svarte: «Det er en orm som heter Fafne; den ligger et stykke herfra paa Gnitaheien. Men kommer du dit, vil du sige, at aldrig saa du mere guld paa ett sted, og aldrig vilde du trænge mere, om du end blev ældre og mægtigere end nogen anden konge.» Sigurd sa: «Jeg har hørt om denne ormen at ingen tør gaa mot den, fordi den er saa svær og ilsken.» «Det er ikke noget at bry sig om,» svarte Regin; «den er skapt som andre lyngormer; slik vilde ikke Volsung eller Sigmund eller Sinfjotle ha talt; og om du end er av Volsungeæt, saa har du dog ikke deres sindelag.» «Det kan være,» sa Sigurd; «dog er jeg ikke stort mere end barnet endda. Men hvorfor egger du mig saa meget til dette?» «Det skal jeg fortælle dig,» svarte Regin.


5. Reidmar og hans sønner.

Regin fortalte da: «Min far het Reidmar; han var stor og rik og hadde tre sønner. Jeg var den yngste og mindst for mig av os brødre. Den ældste het Fafne; han var meget større og grummere end vi andre, og vilde ikke unde os at eie noget. Den anden av Reidmars sønner het Oter. Han pleide at ligge om dagen i oters skikkelse og fange fisk ved en fos som heter Andvarefos, og som har navn efter dvergen Andvare; denne dvergen bruker at svømme i fossen i skikkelse av en gjedde og fange mat til sig; for det er mange fisk i den fossen. Engang da æserne[1] Odin, Høner og Loke var ute og vandret, kom da til Andvarefos. Dér fik de se en oter, som hadde fanget en laks og laa ved elvebredden og aat den blundende. Loke tok en sten og slog til oteren, saa den døde; siden flaadde de skindet av og tok det med sig. Om kvelden kom de til Reidmars gaard og bad om at faa nattely dér. Men da Reidmar fik se skindet av oteren, kaldte han paa sine sønner og sa at æserne hadde dræpt deres bror Oter. Reidmar og hans sønner tok da æserne og bandt dem, og sa at de ikke skulde slippe fri, før de hadde fyldt oterbelgen indvendig og dækket den utvendig med det røde guld. Odin sendte da Loke ut for at skaffe guldet; ti Loke var den klokeste av guderne og fandt altid paa utvei. Loke kom til Ran og fik et net av hende. (Ran var havets gudinde og bodde paa bunden av sjøen.) Med det gik han til Andvarefos og kastet det ut i vandet, saa Andvare løp i nettet og blev fanget. Loke tok da dvergen og sa at han vilde dræpe ham, hvis han ikke gav ham alt det guldet han hadde inde i stenen. Andvare maatte da frem med alt guldet sit, og det var ikke litet. Til slut hadde han bare igjen en liten guldring, som han gjemte i haanden. Loke sa han skulde frem med den ogsaa. Dvergen bad om at faa beholde den; for da kunde han skaffe sig mere guld, men Loke vilde ikke, og tok den fra ham. Da gik Andvare ind i stenen og sa at denne guldring skulde bli hver mands død som eide den, og likesaa alt guldet. Æserne utredet nu guldet til Reidtuar og fyldte oterbelgen indvendig og dækket den utvendig. Da det var gjort, gik Reidmar frem for at se om det var rigtig; han fik da øie paa et veirhaar og sa at de skulde dække det. Odin tok da av sin haand den ring som Andvare hadde eiet, og dækket haaret. Men Loke sa at guldet vilde volde baade Reidmars og hans sønners død. Da æserne var draget bort, krævet Fafne at hans far skulde dele guldet med sine sønner. Men Reidmar vilde ikke gi dem noget. Endnu samme nat dræpte Fafne sin far, mens han sov. Derefter tok han alt guldet og drog op paa Gnitaheien med det. Siden forvandlet han sig til den værste orm, og ligger nu paa guldet. Han bærer paa sit hode en skræmselshjelm, som alt levende ræddes for.»

«Efter dette,» saa endte Regin sin fortælling, «drog jeg til kong Hjalprek og blev hans smed, og det er kort at melde at jeg ikke fik noget hverken av arven efter min far eller av bøterne for min bror.»

Sigurd svarte: «Meget har du mistet, og onde har dine frænder været mot dig. Gjør nu med al din kunst et sverd som er saa godt at der aldrig har været noget bedre, og jeg med det kan utføre storverk, hvis jeg eier mod til det, og hvis du vil at jeg skal dræpe denne store ormen.» Regin gjorde da et sverd og gav det til Sigurd. Men da han tok og skulde prøve det og hugget ned i ambolten med det, saa brast det i stykker. Regin gjorde da paa Sigurds bøn et nyt sverd; men da han skulde prøve det, saa brast det ogsaa isønder. Da sa Sigurd til Regin: «Du er nok lik dine frænder du, og vil være utro mot mig.» Derpaa gik han til sin mor og spurte om det ikke var saa at kong Sigmund hadde git hende stykkerne av sverdet Gram. Hun svarte at det var sandt. «Da kan du gi mig sverdet,» sa Sigurd. Hjørdis gav ham sverdstykkerne. Sigurd tok dem med sig til Regin og bad ham gjøre et nyt sverd av dem. Regin blev sint, men gjorde allikevel som Sigurd bad, og smidde et nyt sverd til ham; da han bar det paa essen, syntes smedesvendene at det saa ut som om det brandt ild av eggene. Regin gav Sigurd sverdet og sa at nu kunde han ikke gjøre noget bedre, hvis det ikke var godt nok. Da Sigurd skulde prøve det, kløvet han ambolten helt ned til foten, uten at sverdet brast eller fik noget skal. Siden gik han ned til elven, og sverdeggen skar istykker en ulddot som drev for strømmen. Da gik Sigurd glad hjem, for det er den bedste prøve paa om et sverd er skarpt. Regin sa da til ham: «Nu har jeg gjort et sverd til dig; nu man du opfylde dit løfte og gaa mot Fafne.» Sigurd sa at det skulde han nok gjøre, men først maatte han hevne sin far.


6. Sigurd hevner sin far og dræper ormen Fafne.

Kong Hjalprek gav Sigurd paa hans bøn en hær og skibe og fuld hærutrustning og Sigurd og Regin seilte avsted til kong Lynges land. Paa veien fik de haard storm og bautet foran en bergknab.

Dér stod en mand og sa: «Hvem rider dér Rævilds[2] hester, høie bølger, brusende hav? Seilhestene er stænket med sved; vovens hingster mot vinden ei magter.»

Regin svarte: «Her er Sigurd og jeg paa sjøtrær; bør har vi faat næsten til vor bane, brat styrtet bølgen høiere end skibets bord. Seilhestene snubler. Men hvem er det som spør om dette?» Manden som spurte, sa at de kunde kalde ham karlen fra berget, og bad om at faa komme ombord. Da han var kommet ombord, la stormen sig, og de seilte for god bør til Hundingssønnernes rike. Da de kom dit, blev den gamle manden som de hadde tat ombord, væk. Men først hadde han lært Sigurd hvordan han skulde fylke sin hær for at vinde seier, og hvilke onde varsler han skulde ta sig ivare for. Ti det var ingen anden end Odin som var kommet ombord til Sigurd.

Sigurd og hans mænd fór frem med ild og sverd, dræpte folk, brændte bygden og la landet øde, der hvor de kom. Mange flygtet til kong Lynge og fortalte at det var kommet en stor hær til landet. Og det var folks tale at Hundings sønner ikke hadde været langsynte; dengang de sa at de ikke behøvde at ræddes mere for Volsungerne. «Ti, nu styrer Sigurd Sigmundsson denne hær,» sa de.

Kong Lynge samlet sine mænd, og gik mot Sigurd. Det blev en haard kamp, og Sigurd gik frem foran fanerne med sverdet Gram i haanden. Han hugget baade folk og hester og gik gjennem fiendens fylking, og begge armene hans var blodige like op til akslerne. Men folk vek unna der han fór, og hverken hjelm eller brynje holdt mot ham. Folk syntes de hadde aldrig før set en slik mand. Da kampen hadde varet længe og mange var faldt, kom Sigurd frem til der hvor kong Lynge og hans brødre stod, og skiftet hugg med dem. Det endte med at han dræpte Lynge og hugget hodet av ham. Siden kløvde han Lynges bror Hjørvard tvers over, og dræpte alle Hundings sønner og størstedelen av deres folk. Derefter vendte han hjem med fager seier og meget gods.

Sigurd hadde ikke været længe hjemme, før Regin kom til ham og spurte om han ikke nu snart vilde gaa mot Fafne.

Sigurd svarte at nu vilde han gjerne indfri sit løfte. Han og Regin red da til Gnitaheien og kom til den vei som Fafne pleide at skride, naar han fór til vands. Stenen som ormen laa paa naar den drak, var 30 alen høi. Sigurd red da op paa heien; men Regin var ræd og gjemte sig.

«da ormen krøp over ham, stak han den i buken med sit sverd, saa det stod ind helt til hjaltet.»

Sigurd gjorde først en stor grav midt i veien og satte sig i den. Da han hadde gjort det kom det en gammel mand med langt skjeg til ham og sa, at det var ikke raadelig bare at grave én grav. Han skulde lage flere og la edderen renne i dem alle. Men selv skulde han sitte i den midterste graven og stikke ormen i hjertet. Derefter blev manden borte; men Sigurd gjorde som han sa. Da ormen skred ned til vandet, skalv jorden rundt omkring, og den fnyste edder hele veien frem for sig. Men Sigurd blev ikke ræd for denne gny, og da ormen krøp over ham, stak han den i buken med sit sverd, saa det stod ind helt til hjaltet; derefter sprang han op av graven og rykket sverdet til sig. Da ormen kjendte at den var stukket til døde, slog den med hodet og halen, saa alt som var fremfor den, knustes. Saa fik Fafne øie paa Sigurd, og sa til ham: «Hvem er du og hvem er din far og din æt, siden du var saa djerv at du turde bære vaaben mot mig?» Sigurd svarte: «Min æt er ukjendt for menneskene. Jeg heter et gjævt dyr og har hverken far eller mor; alene har jeg vandret.» - Folk trodde i gamle dage, at hvis de sa sit navn til en døende, saa maatte de selv ogsaa dø. - Fafne sa: «Hvis du ikke har hverken far eller mor, av hvilket under er du da født? Men siger du mig ikke dit navn nu da jeg skal dø, saa vet du at du lyver.» Sigurd sa da sit navn og at han var Sigmunds søn.

Fafne spurte videre: «Hvem egget dig til dette, eller hvorfor lot du dig egge? Hadde du ikke hørt at alle mennesker ræddes for mig og min skræmselshjelm?» Sigurd svarte: «Min haarde hug egget mig til dette, men min sterke haand og mit skarpe sverd hjalp mig.» Fafne sa videre: «Min bror Regin volder min død. Men det skal glæde mig hvis han ogsaa volder din død, og da gaar det som han vilde.» Og den fortsatte: «Jeg bar rædselshjelm over alle mennesker og fnyste edder, saa ingen turde komme i nærheten av mig. Og aldrig møtte jeg nogen som var sterkere end jeg.» Sigurd sa: «Den rædselshjelmen som du talte om, gir faa seier; for enhver som kommer mellom mange, vil til slut finde at ingen er den modigste av alle.» Fafne svarte: «Jeg raader dig til at du tar din hest og rider bort det forteste du kan, ti det hænder ofte at den som faar banesaar, hevner sig selv.» Men Sigurd sa: «Det raader nu du til, men jeg vil ikke gjøre som du siger, jeg vil ride til guldet som ligger i lyngen.» «Da siger jeg dig,» sa Fafne, «at dette guld vil volde din død.» «Enhver vil raa over sit guld like til sin sidste stund,» svarte Sigurd. «Men nu kan du ligge og vride dig, Fafne, til døden tar dig.» Saa døde Fafne.

Da han var død, kom Regin frem og gik bort til Sigurd, hilste ham og sa: «En stor seier har du vundet, nu da du har dræpt Fafne; men ingen var før saa modig at han turde sitte i hans vei, og denne daad vil mindes saalænge verden staar.» Da Regin hadde sagt dette, stod han længe og saa ned paa jorden. Saa sa han: «Glad er du nu, Sigurd, som du tørrer Gram i græsset; min bror har du dræpt, og jeg er heller ikke uten del i dette verk.» Sigurd svarte: «Du raadet mig til at jeg skulde ride hit over de høie fjeld; hvis ikke du hadde egget mig, saa vilde den skinnende orm fremdeles ha raadd for gods og liv.» Saa tok Regin og skar hjertet ut av ormen med sit sverd, drak Fafnes blod og sa: «Gjør mig en tjeneste, Sigurd! Vil du steke ormens hjerte og gi mig det at spise.» Sigurd gjorde som Regin bad; han tok en kvist, som han stak gjennem hjertet paa ormen. Men blodet sprutet ut, saa Sigurd brændte sig og stak fingeren i munden. Men da Fafnes hjerteblod kom paa hans tunge, skjønte han fuglenes røst og hørte hvad smaafuglene sa som sat i træet over ham. «Dér sitter Sigurd og steker Fafnes hjerte; det skulde han selv spise, saa vilde han bli klokere end nogen anden mand,» sa den ene fugl. Den anden fugl sa: «Dér ligger Regin og vil svike Sigurd, som tror paa ham.» Den tredje sa: «Hvorfor hugger ikke Sigurd hodet av Regin, saa kan han raa for alt guldet alene?» Den fjerde fugl sa: «Endda klokere vil han være om han gjør som I siger, og rider til Fafnes hal og tar alt guldet dér og siden rider op paa Hindafjeld, hvor Brynhild sover; for dér kan han lære megen visdom.» Den femte sa: «Ikke er Sigurd saa klok som jeg trodde, om han skaaner ham, hvis bror han har dræpt.» Den sjette fugl sa: «Det var et godt raad om han tok Regin avdage.» Da Sigurd hørte dette, sa han: «Saa ilde skal ikke ske at Regin volder min død; heller faar begge brødrene fare samme vei.» Derpaa tok han sit sverd og hugget hodet av Regin. Saa spiste han litt av ormens hjerte, men noget gjemte han. Da han hadde gjort det, red han til Fafnes bol, og saa at det stod aapent; alle dørene og stolperne i huset var av jern. Derinde fandt Sigurd saa meget gods og guld som han bare ønsket. Mellem de klenodier som han tok med sig, var sverdet Rotte, skræmselshjelmen som Fafne hadde baaret paa sit hode, en brynje av guld og saa meget guld at han syntes det var mere end to eller tre hester kunde bære. Det la han altsammen paa ryggen av Grane. Men hesten vilde ikke røre sig av flekken, før han selv ogsaa satte sig op paa den. Da sprang den avsted saa let som om den ikke hadde noget at bære.


7. Sigurd og Brynhild.

Sigurd red nu længe til han kom op paa Hindafjeld, og stevnet sydover paa veien til Frankland. Da fik han oppe paa fjeldet øie paa en lue som stod høit tilveirs. Men da han kom nærmere, fik han se, at det var en skjoldborg med merke over. Sigurd gik ind i skjoldborgen og saa at det laa et menneske der og sov i fuld rustning. Da han tok hjelmen av den sovende, fik han se at det var en kvinde.

Hun var klædd i brynje, men den sat som om den var grodd fast til skindet. Sigurd skar brynjen av hende, men da vaaknet hun og spurte hvem som vækket hende. «Eller er det Sigurd Sigmundsson som er kommet her med Fafnes hjelm og hans bane i haanden?» Sigurd svarte at det var nok en av Volsungeæt som hadde gjort dette. «Men hvem er du?» spurte han. Hun kaldte sig Brynhild og sa at hun var valkyrje. Hun fortalte at det var to konger som kjæmpet mot hinanden. Den ene het Hjelm-Gunnar; han var gammel, men den største hærmand. Ham hadde Odin lovet seier. «Men jeg dræpte Hjelm-Gunnar i kampen,» sa hun, «og Odin stak mig med søvntorn til straf og sa at jeg aldrig siden skulde seire, men at jeg skulde bli gift; jeg lovte derimot at jeg ikke vilde gifte mig med nogen som kunde bli ræd.» Det var ingen kvinde som var saa klok som Brynhild, eller som eide kundskap om saa mange skjulte ting. Hun lærte Sigurd at riste runer paa sverdets hjalt, saa det kunde duge i kampen, hun lærte ham ølruner og kraftige runer, som forløser kvinder i barnsnød og redder fra fare paa sjøen og gjør folk veltalende, og hun underviste ham i hvordan han skulde verge sig i kamp, verne sig mot kvinders rænker og te sig i alle vanskelige forhold i livet. Sigurd takket hende for hendes lærdom og sa: «Aldrig finder jeg nogen kvinde som kan flere visdomsraad, eller som er klokere end du, og det sverger jeg at dig skal jeg eie, ti du og jeg, vi er ett.» Hun svarte: «Dig vilde jeg helst eie, om jeg end kunde vælge mellem alle mænd paa jorden.» Og dette bandt de mellem sig med eder.

Siden skiltes de, og Sigurd red videre. Hvor han kom, maatte folk lægge merke til ham, saa vakker og stor var han. Hans haar var brunt og faldt i store lokker ned paa skuldrene. Han hadde stor næse og bredt, kraftig ansigt, og hans øine var saa hvasse at faa turde se ind i dem. Hans skuldrer var saa brede som to andre mænds. Han var saa høi, at naar han var omgjærdet med sverdet Gram - og det var syv spand langt - og han gik gjennem en fuldvokset rugaker, saa rak enden av sverdet ned til det øverste av rugaksene; allikevel var han saa velskapt som faa andre mænd. Og Sigurds styrke var endda større end hans vekst, og dertil var han saa forstandig, at han visste forut hvad som skulde hænde, saa faa ting kom uventet paa ham. Hvor han kom, maatte folk lægge merke til ham. Det skinnet lang vei av hans rustning. Hans brynje var av guld, alle hans vaaben var prydet med guld, og hans skjold var gyldent med billedet av on drage, som var mørkebrun oventil og rød nedentil. Paa hans andre vaaben var ogsaa en drage avbildet, saa folk kunde skjønne, at her fór han som hadde dræpt ormen Fafne.

Langt om længe kom Sigurd til en stor gaard. Dér bodde det en mægtig høvding ved navn Heime. Han var gift med Brynhilds søster Bænke-Hild. Hun blev kaldt saa fordi hun hadde sittet hjemme og lært haandarbeide. Men hendes søster gik i kamp med hjelm og brynje, og derfor blev hun kaldt Brynhild. Heime og Bænke-Hild hadde en søn som het Alsvinn; han var en rask, kjæk og velopdragen gut. Han og de andre unge mænd paa gaarden var ute og lekte, da Sigurd kom ridende. De holdt straks op med leken; for de syntes at de aldrig før hadde set en slik mand. Alsvinn gik bort til Sigurd, hilste paa ham og bad ham gaa ind i hallen. Dér var nu Sigurd længe i stor anseelse, og rygtet om hans daad fløi over alle land.

En dag, da Sigurd red ut paa jagt, hændte det at hans høk[3] fløi og satte sig i en glugge oppe i et høit taarn. Da han red efter høken, fik han i gluggen øie paa en fager kvinde og saa at det var Brynhild. Da Sigurd kom hjem, sat han sturen og vilde ikke skjemte med de andre mænd. Alsvinn spurte hvorfor han var saa faamælt. Sigurd fortalte da at hans høk var fløiet op i et taarn, og da han tok den, saa han en fager kvinde. Alsvinn sa at det var Brynhild Budlesdatter han hadde set. «Det er vel saa,» sa Sigurd; «men hvor længe har hun været her?» «Hun kom hit ikke længe efter dig,» svarte Alsvinn. «Men du skal ikke bry dig om hende, for hun gir sig ikke av med nogen mand; hun vil være i hærfærd og utføre alskens storverk,» la han til. «Vi faar se,» sa Sigurd. Dagen efter gik han til Brynhilds stue. Men Alsvinn stod utenfor og skjæftet sine piler. Sigurd gik ind og hilste paa Brynhild; hun hilste ham igjen, og han satte sig hos hende. Da de hadde sittet en stund, kom det ind fire kvinder med bægere av guld og den bedste vin og bad dem at drikke. Sigurd og Brynhild sat hele dagen og talte sammen, og Sigurd spurte om hun ikke vilde gifte sig med ham. Men Brynhild svarte: «Det er ikke laget slik at vi to skal faa hverandre. Jeg er skjoldmø og gaar i krig, men du skal bli gift med Gudrun Gjukesdatter.» Da sa Sigurd at det skulde ingen faa overtalt ham til at gjøre; «men det sverger jeg til guderne at dig og ingen anden kvinde skal jeg eie.» Hun lovte det samme. Sigurd takket hende for hendes ord og gav hende en guldring. Saa svor de paany eder, og efter det skiltes de.


8. Sigurd hos kong Gjuke.

Efter møtet med Brynhild blev ikke Sigurd længe hos Heime, men drog ut paa nye eventyr. Syd for Rinen bodde det en konge ved navn Gjuke; hans dronning het Grimhild; de hadde tre sønner, Gunnar, Hogne og Guttorm, og en datter som het Gudrun. Gjukes barn utmerket sig fremfor andre kongebarn i skjønhet, vekst og styrke. Sønnerne pleide at være ute i krig; men Gudrun sat hjemme og var den fagreste kvinde en kunde se for sine øine. Da Sigurd hadde redet i mange dage, kom han til Gjukes hal. Det skinnet av hans vaaben og rustning, og baade han og hans hest var saa store og vakre, at folk trodde det var en av guderne som kom ridende. Da han red ind i borggaarden, gik kong Gjuke selv ut og spurte hvem han var, som turde ride ind i borgen uten hans sønners lov. Da han fik høre at det var Sigurd Fafnesbane som var kommet, bad han ham stige av hesten og gaa ind og være velkommen. Sigurd hadde ikke været længe hos kong Gjuke, før alle blev glad i ham. Kongen var mot ham som mot sine egne sønner, og disse æret ham fremfor sig selv. Dronning Grimhild var klok og tryllekyndig; hun skjønte snart hvor høit Sigurd elsket Brynhild, og tænkte paa hvor godt det vilde være for dem alle, om han isteden kunde bli gift med hendes egen datter Gudrun, og om det ikke skulde være mulig at faa Sigurd til at glemme Brynhild. En kveld, da mændene sat og drak, stod Grimhild op, tok et horn og gik hen til Sigurd og bad ham at drikke. Da han hadde tømt det, husket han ikke længer Brynhild; - for det var glemselsdrik i hornet -. Siden skjænket Gudrun øl; Sigurd saa at hun var vakker og høvisk, og det varte ikke længe før han blev glad i hende og beilet til hende. Saa blev Sigurd gift med Gudrun, og deres bryllup blev feiret med stor pragt og stod i mange dage. Sigurd og Gunnar og Hogne svor sig i brødrelag og lovte at være mot hverandre som sambaarne brødre. Siden drog de videnom, utførte mange storverk, dræpte mange kongssønner og vendte hjem med rikt hærfang. Sigurd gav Gudrun at æte av Fafnes hjerte; efter det blev hun meget grummere end før, men ogsaa klokere.

Da de hadde levet slik en tid i herlighet og glæde, spurte Grimhild sin søn Gunnar om han ikke snart vilde tænke paa at gifte sig. «Hvorfor vil du ikke beile til Brynhild?» sa hun; «hun er nu det bedste gifte, og Sigurd vil vist ride med dig.» Gunnar sa at det vilde han gjerne, og talte med sin far og sine brødre og Sigurd om det, og de raadet ham alle til denne færd.


9. Gunnar ægter Brynhild.

Gunnar og Sigurd red over fjeld og gjennem dale, og langt om længe kom de til kong Budle og beilet til hans datter. Han optok Gunnars frieri vel, men han sa at Brynhild raadde for sig selv, og at hun ikke skulde gifte sig med nogen anden mand end den hun selv valgte. Derefter red de til Brynhilds fosterfar Heime, og Gunnar fremførte sit erende; men Heime sa ogsaa at Brynhild skulde vælge hvem hun selv vilde. Brynhild bodde i en sal som var omgit av flammende ild, og hun hadde lovet at hun ikke vilde gifte sig med nogen som ikke kunde ride gjennem den; for det trodde hun at ingen anden end Sigurd kunde gjøre. Gunnar og Sigurd red da videre, og da de hadde redet en stund, saa de det lyste langt borte. Det var Brynhilds sal. Luerne stod høit mot himmelen. Gunnar satte sporerne i sin hest og vilde kjøre den gjennem ilden; men hesten blev ræd og rykket tilbake. Da Sigurd saa dette, spurte han: «Hvorfor viker du tilbake, Gunnar?» «Min hest vil ikke gaa gjennem ilden,» sa han og bad Sigurd laane sig hans hest. «Det skal du,» svarte Sigurd. Men da Gunnar satte sig op paa Grane, vilde den heller ikke rokke sig. Saa skiftet Gunnar og Sigurd utseende, slik som Grimhild hadde lært dem.

Da Grane kjendte den hadde Sigurd paa ryggen, og merket sporerne, løp den mot varmen. Nu blev det et stort gny, jorden begyndte at skjælve, ilden sprutet og spraket, og flammerne stod høit tilveirs; det var som at ride i mørke. Men da Sigurd kjørte Grane frem med sit sverd, sluknet ilden, og luerne la sig. Da han hadde redet gjennem varmen, kom han til en fager sal hvor Brynhild sat. Hun spurte hvad det var for en mand som kom dér; han kaldte sig Gunnar Gjukesson og sa at han kom for at faa hende til hustru. Brynhild blev ikke glad da hun hørte dette; for hun tænkte paa Sigurd, og sa at hun ikke vilde gifte sig med ham, hvis han ikke var ypperligere end alle andre mænd og vilde love at ta de mænd av dage som før hadde beilet til hende. Han svarte at han hadde utført mange storverk, og det endte med at Brynhild sa ja og fæstet sig til ham, og at de tok hinanden til mand og hustru. Om natten la Sigurd sverdet Grane mellem sig og Brynhild. Hun spurte hvorfor han gjorde det. Han svarte at det maatte han gjøre, naar han holdt bryllup; for ellers var det spaadd ham at han skulde dø. Sigurd tok da av Brynhilds haand den ring han før hadde git hende, og som Andvare hadde eiet, men gav hende isteden en anden ring av Fafnes arv. Da Sigurd hadde været hos Brynhild i tre dage, red han bort, og kom tilbake til sine fæller og skiftet paany ham med Gunnar. Derefter red de hjem til Gjukes hal. Men Brynhild drog til sin fosterfar Heime og fortalte hvad som var hændt. Da en stund var gaat, kom kong Budle med sin datter Brynhild og sin søn Atle og et stort følge til kong Gjuke, og nu blev Gunnars og Brynhilds bryllup drukket paany med stor stas. Men da gjestebudet var tilende, mindedes Sigurd de eder han hadde svaret Brynhild; dog sa han ikke noget.


10. Gudrun og Brynhild. Sigurds og Brynhilds død.

Da Gunnar og Brynhild hadde været gift en stund, hændte det en dag at hun og Gudrun gik ned til elven for at lauge sig. Brynhild gik længst ut i elven, og Gudrun spurte hvad det skulde bety. Brynhild sa: «Hvorfor skal jeg stille mig paa like fot med dig i dette mere end i andre ting? Jeg trodde at min far var mægtigere end din, og min mand har utført mange storverk og redet gjennem den brændende ild; men din husbond var kong Hjalpreks træl.» Gudrun blev sint og sa: «Det var klokere om du tidde stille heller end at laste min mand. Alle siger at det aldrig har været født nogen som er hans like. Men du skulde mindre end nogen anden laste ham, du som har været hans elskede. Han dræpte Fafne og red gjennem den flammende ild, da du trodde det var Gunnar. Og han laa ved din side og tok av din haand den ring som Andvare har eiet; og her kan du se den.» Da Brynhild fik se ringen, blev hun blek som et lik og gik hjem og sa ikke et ord om aftenen, Da Sigurd og Gudrun var kommet i enrum, spurte Gudrun: «Hvorfor er Brynhild saa uglad.» Sigurd svarte at han visste det ikke rigtig; men han trodde de nok snart skulde faa vite noget mere om grunden.

«Hvorfor er hun ikke tilfreds med den rigdom og lykke hun har, og nu hun har faat den mand hun vilde?» sa Gudrun. Sigurd svarte ikke paa det, men spurte: «Hvor var hun, da hun sa det at hun syntes hun eide den ypperste mand eller den hun helst vil ha.» «Jeg skal spørge hende imorgen hvem hun helst vil ha til mand,» svarte Gudrun. «Det vil du angre paa, hvis du gjør det,» sa Sigurd.

Næste morgen, da de sat i fruerstuen, var Brynhild taus og sa ikke et ord. Da sa Gudrun: «Vær nu glad, Brynhild. Er du lei over vor samtale igaar, eller hvad er det som feiler dig?» Brynhild svarte: «Det er bare for at gjøre ondt at du spør om dette; du har et grumt hjerte.» «Tal ikke slik,» sa Gudrun; men sig heller hvad det er.» Brynhild svarte: «Spørg heller om det som du vet; det er let at være tilfreds naar alt gaar efter ønske.» «Hvad er det du er vond paa os for?» sa Gudrun; «vi har ikke gjort dig noget.» «Det skal du undgjælde,» svarte Brynhild, «at du er gift med Sigurd. Jeg under dig ikke at du har ham og alt guldet hans.» «Jeg visste ikke, at I to hadde lagt raad op om dette,» svarte Gudrun. «Vi har ikke møttes i løndom,» sa Brynhild; «men dog har vi svoret eder, og I visste at I svek mig; og det skal hevnes.» Gudrun svarte: «Du er bedre gift end du fortjener. Men dit overmod vil nok snart gi sig; og det skal mange undgjælde for.»

«Jeg skulde være tilfreds,» sa Brynhild, «om du ikke hadde en gjævere mand end jeg.» Gudrun svarte: «Du har en saa gjæv mand, at det er uvisst at vite om det findes nogen større konge, og nok av gods og magt.» Brynhild sa: «Sigurd dræpte Fafne, og det er mere værd end hele Gunnars rike; men Gunnar turde hverken ride gjennem ilden eller stige over den.» Gudrun svarte: «Grane vilde ikke løpe med Gunnar paa ryggen, men han turde ride, og ingen kan sige at han mangler mod.»

Da Brynhild ikke hadde noget at svare paa dette, sa hun: «Jeg vil ikke skjule at jeg ikke tror Grimhild vel.» «Last ikke hende,» sa Gudrun; «ti hun er mot dig som mot sin egen datter.» «Hun er ophavet til den ulykke som nu biter os,» svarte Brynhild; «hun bar grumt øl til Sigurd, saa han ikke mindedes mit navn.» «Mange vrange ord taler du nu,» sa Gudrun, «og slikt er stor løgn.» Brynhild svarte: «Gid du maa faa det med Sigurd som du fortjener for din svik!» «Jeg kan faa det bedre end du ønsker,» sa Gudrun; «men ingen har sagt at han har hat det altfor godt med mig uten én gang.» «Nu siger du hvad du vil angre,» svarte Brynhild; «men la os ikke bruke ukvemsord.» «Du kastet først haansord mot mig,» sa Gudrun; «nu later du som du vil gjøre det godt igjen; men du har ondt i sinde.» «La os holde op med denne unyttige tale,» sa Brynhild, «og snakke om noget andet.»

Efter denne samtale la Brynhild sig tilsengs, og da Gunnar kom og spurte, hvordan hun hadde det, svarte hun ikke, men laa som død. Da han trængte ind paa hende, sa hun at det var nødtvungent at hun hadde giftet sig med ham, og bare fordi Gjukungerne kom og truet med at herje og brænde, hvis de ikke fik hende, og fordi hendes far sa at hun ellers skulde miste hans venskap. «Men jeg hadde lovet mig til den mand,» sa hun, «som kom paa hesten Grane med Fafnes arv, og som red gjennem min flammende ild. Men den turde ingen ride uten Sigurd. Han manglet ikke mod. Han dræpte ormen og Regin og fem konger. Men du, Gunnar, blev blek som et lik, og du er ingen konge eller helt. Og det løfte gjorde jeg hjemme hos min far, at jeg ikke vilde elske nogen anden end den navnkundigste mand som er født, og det er Sigurd. Men nu er jeg ménsvoren, siden jeg ikke er gift med ham, og for dette skal jeg volde din død og har ondt at lønne Grimhild; det findes ingen værre kvinde end hun.» Gunnar svarte: «Mange svikefulde ord taler du nu, og du er en ond kvinde, siden du laster hende, som er meget bedre end du.» Etter denne samtale sat Brynhild sorgfuld og jamret sig, saa det hørtes lang vei. Gunnar prøvet forgjæves at tale hende tilrette, og hele gaarden blev fuld av sørg. Siden laa hun lang tid uten at røre sig.

Sigurd og Gudrun talte med hverandre om dette, og Gudrun sa at nu hadde Brynhild sovet i syv døgn, uten at nogen hadde turdet vække hende. «Hun sover ikke,» sa Sigurd, «hun lægger raad op mot os.» Da graat Gudrun og sa: «Det er stor sørg at vite at du skal dø. Gaa heller og tal med hende og by hende guld og prøv at mykne hendes vrede.» Sigurd gik ind i salen hvor Brynhild laa, bredde klærne av hende og sa: «Vaakn op, Brynhild! Solen skinner, og du har sovet længe nok! Kast sorgen væk og vær glad!» Hun svarte: «Hvorfor er du saa djerv at du søker mig op? Ingen har været værre mot mig i denne svik end du.» «Du er gal,» sa Sigurd, «siden du tror at jeg vil dig ondt; men du har faat den mand du har valgt dig.» «Nei,» svarte Brynhild; «ikke red Gunnar gjennem ilden til mig. Jeg undret mig over hvad det var for en mand, som kom ind i salen til mig; jeg syntes jeg kjendte dine øine, men jeg kunde ikke skjelne det ordentlig for det dække, som laa over dig.» «Ikke er jeg gjævere end Gjukes sønner,» sa Sigurd; «de dræpte danekongen og en stor høvding, kong Budles bror.» «Jeg kan regne op meget ondt, som de har gjort mig,» sa Brynhild; «men mind mig ikke om min sorg! Du, Sigurd, dræpte ormen og red gjennem ilden, men ikke Gjukes sønner.» «Ikke blev jeg din mand, og ikke blev du min hustru,» svarte Sigurd; «en gjæv konge fik dig til egte.» «Aldrig saa jeg paa Gunnar slik at min hug lo mot ham,» svarte Brynhild; «men jeg er grum i sind mot ham, om jeg end skjuler det for andre.» «Det er forfærdelig,» sa Sigurd, «ikke at elske en slik konge. Men hvad er det du sørger mest over?» «At ikke et skarpt sverd farves rødt i dit blod,» svarte hun. «Ængst dig ikke for det,» sa Sigurd; «før lang tid er gaat, kan det hænde at det staar et hvast sverd i mit hjerte; men du kan ikke ønske dig noget værre, for du vil ikke komme til at leve efter mig. Men det siger jeg at vort livs dage ikke blir mange fra denne stund.»

«Jeg bryr mig litet om at leve, siden du svek mig for al glæde,» sa Brynhild. «Lev og vær glad i kong Gunnar og mig,» sa Sigurd; «Jeg vil gi dig alt mit gods, forat du ikke skal dø.» «Ikke kjender du min natur,» svarte Brynhild; «du overgaar alle mænd, men jeg har været værre mot dig end nogen anden kvinde har været.» Sigurd forsikret, at om han end hadde været med at svike hende, saa holdt han dog mere av hende end av sig selv, og sørget altid over at hun ikke var hans. De talte nu videre om dette og mindedes da de møttes paa fjeldet første gang og svor hinanden eder. Sigurd sa at han ikke hadde kjendt hende igjen før hun var gift med Gunnar. «Men nu er alt forbi, og nu vil jeg ikke leve længer,» sa Brynhild. «Heller end at du skal dø, vil jeg forlate Gudrun og gifte mig med dig,» sa Sigurd. «Jeg vil hverken ha dig eller nogen anden mand,» svarte Brynhild.

Da hun hadde sagt dette, forlot Sigurd hende og gik ut av salen med bøiet hode; han var saa sorgfuld at hans sider svulmet op og brynjeringene brast isønder. Men Brynhild sat efter og var endda mere harm end før, og sa at han var like glad med alt, baade land og rike, siden hun ikke hadde Sigurd til mand. Gunnar søkte forgjæves at tale hende tilrette. Men hun sa at hun vilde drage hjem til sine frænder og sove livet bort, hvis han ikke tok Sigurd og hans unge søn av dage, saa han kunde bli ypperligere end andre fyrster.

Gunnar blev sørgfuld over disse ord og sat med bøiet hode og tænkte frem og tilbake dagen lang. Det var ikke let at vite hvad han skulde gjøre. Han og Sigurd hadde svoret eder, og han visste at det vilde bli stort savn efter Sigurd, men det var ikke hændt før at dronninger gik fra kongedømmet. Han tok da sin bror Hogne paa raad; for i ham hadde han en fuldtro ven. «Brynhild» sa han, «er mig bedre end alt andet; hun er den ypperste kvinde. La os dræpe Sigurd, saa raar vi alene for alt guldet.» «Hvad har den modige gjort, siden du vil røve ham livet?» spurte Hogne. Gunnar sa at Sigurd hadde svoret ham eder, men brutt dem alle. Hogne svarte at det var Brynhild som av vrede egget ham til dette; «hun under ikke Gudrun hendes gode gifte, men siden vil hun ikke unde dig at være gift med hende.» «Det sømmer sig ikke for os med sverdet at bryte vore eder,» la han til. Men Gunnar svarte: «Dette skal bli som jeg vil; det er jeg fast bestemt paa. La os egge vor bror Guttorm til det; han er ung og uklok og utenfor alle eder som vi har svoret.» Det var let at egge Guttorm, de kaldte ham til sig og lovte ham guld og magt, og for at gjøre ham gram og modig tilsinds tok de og kokte en orm og ulvekjøt og gav ham at spise.

Guttorm gik ind til Sigurd om morgenen, mens han laa i sin seng. Men da han fik se hans hvasse øine, blev han ræd og skyndte sig ut igjen. Likedan gik det anden gang, men da han kom ind tredje gang, var Sigurd sovnet. Guttorm svang da sit sverd og la til Sigurd, saa klingen stod gjennem ham og ned i dynen. Sigurd vaaknet ved saaret, og før Guttorm var kommet ut av døren, tok han sverdet Grane og kastet efter ham, saa det kløvet ham tvers over og benene faldt fremover mot døren, men hodet og overkroppen tilbake i værelset. Gudrun var sovnet sorgløs ved Sigurds side, men hun vaaknet glædeløs, da hun svømmet i sin husbonds blod. Da Brynhild hørte hendes gjaldende klage, lo hun en eneste gang. Men Gunnar sa: «Ikke ler du fordi du er glad rundt hjerterøtterne, du hevngjerrige kvinde. Eller hvorfor skifter du farve? Du fortjente at vi dræpte din bror Atle for dine føtter.» Brynhild svarte at kong Atle ikke brød sig om deres trusler, og han vilde leve længer end de. Derpaa regnet hun paany op at sin sorg og kvide, og sa at hun vilde dø. Da stod Gunnar op, la armene om hendes hals og bad hende om at leve, og alle de andre gjorde likedan. Da det ikke nyttet, gik Gunnar til Hogne og spurte om han ikke kunde faa Brynhild fra hendes forehavende. Men han svarte: «Ingen skal holde hende tilbake fra at dø; hun har ikke været til gavn for os eller for noget menneske, siden hun kom hit.»

Brynhild iførte sig nu sin guldbrynje. Derefter tok hun sit guld og delte det mellem sine tjenere og tjenestekvinder. Saa talte hun til Gunnar om hvordan det vilde gaa ham i fremtiden. Derefter sa hun hvordan de skulde stelle til hendes og Sigurds likfærd, og at hun vilde ligge ved Sigurds side. Imens blev det gjort stort baal, og Sigurd blev lagt paa det sammen med sin treaarsgamle søn, som Brynhild ogsaa hadde latt dræpe, og Guttorm. Da baalet luet høit, gik Brynhild ut, stak sig med sit sverd og døde. Saa blev hun ogsaa lagt paa baalet og brændt sammen med Sigurd, og dermed ender deres saga.


11. Gudrun og Atle.

Men nu maa vi ogsaa fortælle om hvordan det gik Gudrun. Hun sat over den døde Sigurd, men hun graat ikke og slog ikke hænderne sammen som andre kvinder, og dog var hun nær ved at briste av sorg. Baade kvinder og mænd kom og prøvde paa at trøste hende; men ingen var istand til det, før Gullrand, Gjukes datter, kom og sa at de skulde avdække liket til fyrsten. Hun bredde teppet av Sigurd og sa til Gudrun: «Se paa den kjære og læg munden til hans læber, som du gjorde da fyrsten levde!» Gudrun saa paa Sigurd en eneste gang, hun saa hans blodige haar, hans utslukkede øine og hans kløvede pande. Saa bøide hun sig mot bolsteret, haaret løsnet, kinden rødmet, og taarerne randt ned mot knærne. Da graat Gudrun, Gjukes datter, saa taarerne strømmet og fuglene gol ute paa tunet, og hun talte om hvordan Sigurd hadde været ypperligere end andre mænd, han var som guld mellem jern eller som hjorten mellem de andre dyr i skogen. «Før,» sa hun, «tyktes jeg mig høiere end nogen valkyrje fra Odin; nu er jeg saa liten som løv om høsten. Overalt savner jeg min hulde ven; det volder Gjukes sønner; de er skyld i sin søsters ulykke og saare graat.»

Da Sigurd var dræpt, vilde ikke Gudrun være hjemme længer, men drog sin vei. Hun vandret gjennem skog og ødemarker, indtil hun kom til Danmark og var hos Tora Haakonsdatter. Hun lærte hende at sømme og brødere, de gjorde et stort aaklæ og virkede paa det Volsungernes storverk. Da Gudrun hadde været der i syv halvaar, fik hendes mor Grimhild vite hvad det var blit av hende, og drog med sine sønner og et stort følge til Danmark for at hente hende hjem igjen. Grimhild lot Gudrun tømme et bæger, hvis drik var brygget med troldomm og gjort av alskens kraftige urter, saa hun paany skulde bli velvillig stemt mot sin mor og sine brødre. Derefter bød de hende gods og guld i bøter for Sigurd og sa at hun skulde bli gift med kong Atle, Brynhilds bror. Gudrun svarte at av dette egteskap vilde det bare komme ulykke, men til slut føide hun sig; for Atle, hunernes konge, var den mægtigste høvding paa den tid. Saa steg mændene til hest, og kvinderne satte sig i vognene, og de drog avgaarde. Da de hadde redet mange dage og nætter, kom de til en høi hal. Dér kom en mængde folk ut og tok imot hende og førte hende ind i hallen, hvor det var dækket det prægtigste gjestebud. Ved dette drak Atle bryllup med Gudrun. Men deres samliv blev aldrig godt; for Gudrun kunde ikke glemme Sigurd, og hendes hug lo aldrig kong Atle i møte.


12. Gjukungernes undergang. Atles død.

Da de hadde været gift en stund, saa kom Atle i tanke paa alt det guldet, som Sigurd hadde eiet, men som Gunnar og Hogne nu raadet for; ti det var meget større rigdom end nogen anden mand paa jorden hadde. Atle blev da enig med sine mænd om at han skulde sende bud til Gjukes sønner og by dem til gjestebud og sige, at han vilde hædre dem paa mange maater. Da Gudrun fik vite dette, grundet hun paa om Atle ikke vilde svike hendes brødre; derfor ristet han runer som skulde advare dem, og tok en guldring og knyttet et ulvehaar i, og gav dette til sendemændene. Vinge het han som var formand for denne færd. Sendebudene drog avsted og red lange veier. Men før de kom frem, læste Vinge runerne og ændret dem slik at det saa ut som om Gudrun opfordret sine brødre til at komme og gjeste Atle. Langt om længe kom de frem til Gjukes hal, mens mændene sat paa bænkene rundt arnen og drak det søte øl. Gunnar og Hogne tok vel imot dem, og skjænket kostelig vin til ære for sendemamdene. Da de var bænket i hallen, reiste Vinge sig og sa: «Atle har sendt mig hit for at be eder, Gunnar, om at gjeste hans hal, hvor hjelmklædde mænd sitter paa bænker rundt arnen. Skjold skal I faa vælge, og glatte askespyd, gyldne hjelmer og trælers mængde, sølverne sadelklær, blodrøde vaabenkjortler og hester som biter i bislet. Land sa han ogsaa at han vilde gi Eder, vide sletter, gjaldende spyd, gyldne skibsstavner, store smykker og den herlige skog som Mørkskog kaldes.» Gunnar bøide sig ned mot Hogne og spurte ham, hvad han mente om dette. Hogne svarte at han undredes over denne indbydelse, for slikt lignet ikke Atle; «men jeg blev mistænkelig da jeg saa ulvehaaret som var knyttet i en guldring; det kan være at Gudrun synes han er fiendtligsindet mot os og ikke vil at vi skal drage avsted.». Men saa kom Vinge og viste frem de runer som han sa Gudrun hadde sendt; desuten fortalte han at Atle begyndte at bli gammel og tungfør, men hans sønner var unge og dudde ikke til at gaa i krig endda; derfor tænkte Atle paa at la Gunnar og Hogne styre sit rike, til hans sønner blev voksne, for dem undte han bedst. Det endte med at Gunnar sent paa kvelden, da de hadde drukket meget, lovte at følge med sendemændene hjem til Atle. Da han fortalte dette til Hogne, svarte denne at Gnnnars avtale fik staa ved magt, og at han ogsaa skulde følge med, om han end hadde liten hug til det. Om natten, for de skulde drage avsted, drømte Kostbera, Hognes hustru, haarde og ildevarslende drømme, og søkte at faa sin mand til at avstaa fra færden. Men han vilde ikke.

Da dagen kom at de skulde drage avsted, tok kvinderne graatende avsked med sine mænd. Saa red de av gaarde gjennem mørke skoger og over fjeld og grønne marker, til de kom til Atles land og saa hans høie borg. Derinde sat mændene bænket med hjelm paa hode og skjold ved sin side. Paa tinderne stod vaktposter som skulde melde naar Gunnar og hans følge nærmet sig. Da Atle fik høre at de var i sigte, fylket han sine mænd og gik ut mot dem, hilste dem og sa: «Vær velkommen hos os og gi mig alt det guld som Sigurd hadde, men som nu Gudrun eier!» Gunnar svarte at det skulde han aldrig faa, selv om de skulde miste sit liv. Atle sa at han længe hadde hat i sinde at faa tat Gunnars og Hognes liv og raa for guldet, og saaledes lønne dem for det nidingsverk at de svek Sigurd. Da Atle hadde sagt dette, gik hans mænd mot Gunnar og Hogne, og det blev den haardeste kamp. Gunnar og Hogne dræpte mange av Atles mænd og kastet andre paa ilden; for kampen sluttet inde i hallen. Men Gunnar og hans mænd var faa, og overmagten var stor. Til slut blev begge brødrene fanget og lagt i lænker. Da sa Atle til Gunnar at han skulde faa beholde livet hvis han vilde sige ham hvor de hadde gjemt Fafnes guld. Men Gunnar svarte at først vilde han se sin bror Hognes blodige hjerte. En av Atles mænd raadet til at de skulde skjule Hogne, men heller ta og skjære hjertet ut paa trælen Hjalle, for han var passelig til at dø. Da trælen hørte dette, skrek han og løp sin vei og søkte at gjemme sig. Men de satte efter ham og tok ham igjen og kjørte kniven i ham; han skrek høit, før han kjendte odden. De tok da og skar hjertet ut paa Hjalle og bragte det til Gunnar. Men da han fik se det, sa han: «Dette er hjertet til Hjalle den rædde; ulikt er det Hogne den modiges hjerte. Det bæver meget, nu det ligger paa fat; men dobbelt saa meget skjalv det, da det laa i hans bryst.» De tok da og skar hjertet ut paa Hogne; han lo da de skar ham til hjertet, og klaget ikke. Da Gunnar saa Hognes hjerte, sa han: «Her har jeg Hogne den modiges hjerte, ulikt er det Hjalle den ræddes; det skjælver ikke, nu det ligger paa fat; men endda mindre skjalv det, da det laa i hans bryst. Mens vi begge levde, var jeg uviss paa hvad jeg skulde gjøre; men nu da jeg alene lever, kan ikke Hogne sige dig hvor guldet er; nu skal Rinen raa for det røde guld, før hunerne skal faa bære det paa sine armer.» De tok da Gunnar og bandt hans hænder og satte ham i ormegaarden. Men Gudrun sendte ham en harpe, og den slog han med tærne saa listelig at faa syntes de hadde hørt noget vakrere, og alle ormene sovnet undtagen en stor, slem orm, som krøp ind paa ham og hugg ham i hjertet, saa han døde. Men det sa folk var Atles gamle mor, som hadde skapt sig om til en orm.

Kong Atle syntes nu at han hadde vundet en stor seier, og sa til Gudrun at han var villig til at gi bøter for hendes brødre. Hun gjorde sig blid i sin tale og sa at hun vilde holde gravøl efter dem; men det bodde svik under hendes ord. Gudrun grundet paa hvordan hun skulde faa gjort Atle en eller anden stor sorg og skam, fordi han hadde dræpt hendes brødre. Hun hadde spist av Fafnes hjerte, og derfor var hun blit grum og ond av sind. Gudrun og Atle hadde to smaa sønner; de var ute og lekte da hun kom og grep fat i dem. Gutterne blev rædde og spurte hvad hun vilde dem. Hun svarte: «Spør ikke! I skal dø.» Og saa tok hun og skar halsen over paa dem. Om kvelden under drikkelaget spurte Atle efter sine sønner. Gudrun fortalte ham da at hun hadde dræpt dem og gjort drikkebægere av deres hodeskaller; og av dem hadde Atle selv drukket vin blandet med gutternes blod. Deres hjerter hadde hun stekt paa spid, og dem hadde han spist sammen med honning. «Aldrig mer,» sa hun, «skal du sætte Erp og Eitil, de muntre to, op paa dine knær eller se dem skjære hestenes man og ride over tunet.» Det blev en forfærdelig larm i hallen ved disse ord; alle hunerne graat, undtagen Gudrun alene; hun graat ikke over sine kampmodige brødre eller over sine søte sønner, de unge og uerfarne, som hun hadde faat med Atle. Men det var sent paa kvelden og mændene var drukne. Derfor brydde Gudrun sig ikke om dem, men stak Atle til hjertet med sit sverd, saa han døde. Derefter gik hun ut og tændte ild paa hallen. Gammelt tømmer faldt, gudehus røk, Budlungernes gaard styrtet i den hete ild.


13. Svanhild, Hamde og Sorle.

Da Gudrun hadde dræpt Atle, gik hun ned til sjøen og vilde drukne sig. Men hun kunde ikke synke og drev over fjorden til kong Jonakrs land. Han blev gift med hende, og de fik to sønner, Sorle og Hamde. Kong Jonakr hadde endda en søn, ved navn Erp, som ikke var Gudruns barn. Dér paa kongsgaarden blev ogsaa Gudruns og Sigurds datter Svanhild opfostret. Hun var den fagreste kvinde en kunde se; hun hadde straalende øine som sin far, og saa hvasse at faa turde se ind i dem.

Ved denne tid levde det en konge ved navn Jarmunrek. Da han fik høre om hvor vakker Svanhild var, sendte han sin søn Randve og sin raadgiver Bikke avsted for at beile til hende for ham. De gjorde som han bad, og kom til Jonakr, fremførte sit erende og beilet til Svanhild for kong Jarmunrek. Gudrun hadde liten lyst til dette giftermaal; for hun trodde det vilde komme ulykke av det. Men kongen og de andre raadet til, og til slut blev giftermaalet avtalt, og Svanhild drog med et prægtig følge tilbake med Randve og Bikke. Paa veien sa Bikke til Randve: «Det var rimeligere at du blev gift med Svanhild end en saa gammel mand som kong Jarmunrek.» Randve var enig i dette, og det varte ikke længe før han og Svanhild syntes godt om hverandre. Da de kom frem, fortalte Bikke til kong Jarmunrek at hans søn hadde sveket ham og var blit enig med Svanhild om at de to skulde gifte sig. Kongen lyttet til hans onde raad og bød at de skulde ta Randve og hænge ham i en galge. Paa veien til galgen tok Randve en høk, plukket fjærene av den og sa at de skulde bringe den til hans far. Da Jarmunrek fik se høken, sa han at nu kunde en se at han hadde mistet sin ære som høken sine fjær, og gav bud til at de skulde ta hans søn ned av galgen. Men imens hadde Bikke alt sørget for at Randve var død. Bikke sa nu til Jarmunrek at Svanhild var skyld i al denne ulykken, og at han skulde la hende dø med skam. Kongen lot sig overtale og gav bud til at hun skulde bindes og trædes under hesteføtter. Men da hun satte øinene sine paa hestene, turde de ikke spænde til hende. Da Bikke saa det, sa han at de skulde drage en sæk over hodet paa hende. Saa blev gjort, og hun lot sit liv.

Da Gudrun fik høre om Svanhilds død, kaldte hun paa sine sønner og spurte dem hvorfor de sat rolige og ikke tok hevn for sin søster, som Jarmunrek hadde dræpt. Hamde den hugstore svarte hende: «Litet priste du Gunnars og Hognes daad, da de dræpte Sigurd og du svømmet i hans blod, og ond var din broderhevn, da du dræpte dine sønner.» Men Sorle sa at han vilde ikke skifte ord med sin mor, og at de skulde drage avsted, og han la til at hun snart ogsaa skulde faa graate over dem. Gudrun gav dem store brynjer og gode vaaben og skiltes med graat fra sine sønner, om hun end glædet sig over at hendes datter skulde hevnes. Paa veien møtte de sin samfædrene bror Erp og spurte om han vilde hjælpe dem. Han svarte: «Som den ene haand hjælper den anden eller fot hjælper fot.» Det syntes de ikke var nogen hjælp og slog ham ihjel. Derpaa drog de videre, men de hadde ikke reist længe før Hamde snublet og holdt sig for med haanden og sa: «Erp har nok talt sandt; jeg kunde ha snublet nu hvis jeg ikke hadde støttet mig med haanden.» Litt efter snublet Sorle, men han stak foten frem, saa han fik fotfæste og sa: «Nu vilde jeg ha faldt hvis jeg ikke hadde støttet mig med begge ben.» De skjønte nu at de hadde handlet vilde mot sin bror Erp. Derefter drog de videre, indtil de kom til Jarmunreks hal, og gik straks frem mot kongen og bar vaaben mot ham. Hamde hugg begge armene av Jarmunrek, men Sorle begge ben. Da sa Hamde: «Av vilde nu hodet ha været om Erp hadde levet.» Mændene søkte nu ind paa dem, men de verget sig vel og længe; ti Gudrun hadde gjort deres hærklær slik at jern ikke bet paa dem. Men til slut kom det en énøiet gammel mand ind i salen og sa at de var daarlige karer, som ikke kunde faa ende paa to mænd. Jarmunreks kjæmper spurte hvad de skulde gjøre. «I skal stene dem ihjel,» sa han. Den som gav dette raad, var Odin, som kom for at hente Hamde og Sorle til Valhall. - De gjorde som han sa, og fra alle kanter fløi stener mot Hamde og Sorle, til de endte sit liv. Like til sin sidste stund bevarte de to unge mænd sit mod og sin tapperhet, og ikke et øieblik ræddedes de. Sorle sa like for han døde: «Vel har vi kjæmpet, vi staar paa goters val, over kamptrætte mænd som ørner paa kvist. Godt ry har vi vundet, skal vi end dø nu eller siden. En lever ei nat efter nornernes[4] dom.»

Slik endte Volsungerne og Gjukungerne; men aldrig har der i gamle dage været nogen navnkundigere ætter eller nogen som har utført flere storverk.




Fotnoter

  1. Æser er navn paa de gamle nordmænds guder.
  2. Rævild var navnet paa en sjøkonge. Rævilds hester var navn paa skibene, likesaa «seilhester,» «vovens hingster» og «sjøtrær».
  3. I gamle dage jaget folk med høker og falker.
  4. Norner var navn paa de gudinder som bestemte menneskenes skjæbne og spandt deres livstraad.