Thussekæmpen Hrugners Vædderidt til Valhalla
Hopp til navigering
Hopp til søk
Naturlyrik og romantik
Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
---|---|---|---|---|---|---|
Denne teksten finnes på følgende språk ► |
Hans Vilhelm Kaalund
Thussekæmpen Hrugners Vædderidt til Valhalla
Samlede Digte, C. Steen,
Kjøbenhavn, 1840
- Odin reed fra Gudehjem,
- Solen var hans Øie,
- Bjergene, hvor han kom frem,
- Monne dybt sig bøie;
- Over Dødsens Flod i Spring
- Satte han som Ingenting;
- Snart paa Utgaards Sletter
- Holdt han iblandt Jetter.
- Thussekæmpen Hrugner laa
- Mellem sine Heste:
- Vidt og bredt, han bandte paa,
- Var hans Dyr de bedste;
- Med en Hesteprangers Blik
- Skjældte Sleipner han en Krik:
- Snar var ingen Tanke
- Som hans Gyldenmanke.
- Saa blev Hesten kaldt, hvis Man
- Var en Nordlys-Straale —
- Odin svared’: „Nu velan,
- Lad dem Kræfter maale!
- Hvo af os, der rider bedst,
- Eie skal den Andens Hest!
- „Top,” skreg Bjergets Jette,
- „Kjærlinger kun trætte!”
- Hui! nu gik det med en Hast:
- Lynet sprat fra Hoven,
- Skibe sank og Fjelde brast,
- Egen knak i Skoven;
- Skum fra Sleipners Næsebor
- Føg som Sneefog over Jord:
- For den vilde Torden
- Gøs af Rædsel Jorden.
- Vel var Gyldenmank ei seen,
- Dale dybt den traadte,
- Men, med Skift af fire Been;
- Sleipner løb paa otte.
- Odin for og Jetten bag
- Fløi med Hyp og Pidskeslag
- Hen mod Valhals Porte,
- Der blev Hrugner borte.
- Fra sin Hurtigløbers Ryg
- Vendte han en Mølle:
- Jorden fik mod Nord et Tryk
- Af hans Hoved-Kølle.
- Tabt var vel hans Væddemaal;
- Men han slog sig snart til Taal,
- Da, i Valhal bænket,
- Man ham Velkomst skjænked’.
- Nu i Gudhjem Trolden sad
- Fræk og førte Ordet,
- Slugte Oxesteeg og Fad,
- Trumfende i Bordet;
- Drak og drak med fæisk Griin —
- Skade for den søde Viin —
- Til, som reent af Lave,
- Han tog paa at rave.
- „Frei — ick, den fordømte hik,
- Vær min søde Kone!
- Odin vil jeg sparke — ick,
- Ned fra Hlidskjalvs Trone!
- Hver en Gud i Valhals Slot
- Hakker jeg som Finker smaat!
- Stjaalet har I Hesten!”
- Raabte Jettegjæsten.
- Kjærligheds-Gudinden tog
- Kaad han under Hagen,
- Huiede og om sig slog,
- Til han faldt paa Bagen;
- Aserne med Møie op
- Stilte hans uhyre Krop,
- Angrende forsilde
- Dette Drikkegilde.
- Men som med det onde Dyr
- Man var meest i Vaanden,
- Thor kom hjem fra Æventyr,
- Og var strax ved Haanden;
- Bister raabte Kampens Gud:
- „Pak Dig, Trold, paa Døren ud,
- Eller for min Hammer
- Styrt til Nastronds Flammer!”
- Da fik Hrugner sin Forstand,
- Dybt for Thor han bukked’:
- „Skam Du fik, om sværdløs Mand
- Banesaar Du hugged’!
- Kan I ikke fatte Spøg?
- Vundet har I jo mit Øg —
- Hvorfor evig trætter
- Guderne og Jetter?
- Ginunggab kan jevnes ud
- Snart med Jordemuldet:
- Elskovs Disa til min Brud
- Kjøber jeg for Guldet!
- Lyst og Mørkt og Sødt og Surt,
- Tidslen og hver Honningurt,
- Ildens Kraft og Vandets
- Herligt skal da blandes!”
- „Nei, i Evigheden, nei!”
- Mæled’ Thor med Mjølner,
- „Pak Dig, Usling; thi hvis ei,
- Snart dit Blod mig kjølner!”
- Op foer Valhals Kobberdør,
- Og den Thusse tumled’ ør,
- Med et Stød i Nakken,
- Ned ad Bifrost-Bakken.
- Vildt mod Thor, fra Jordens Dal,
- Knytted’ han sin Næve;
- Raabte høit i Stormens Gjald:
- „Snarlig skalst Du bæve!
- Mød til Kamp ved Utgards Vold!”
- „Ja,” qvad Trudvangs Herre bold,
- „Naar din Tid er omme,
- Vee, da skal jeg komme!”