Hrolf krakes og hans krigeres saga
Fra heimskringla.no
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► |  |  |
Hrolf krakes og hans krigeres saga
Oversatt fra norrønt
av Kjell Tore Nilssen
og Árni Ólafsson
© 2007
Frode tåtten
1. Om Halvdan og Frode
En mann het Halvdan, en annen Frode; de var begge brødre og kongssønner, og styrte hvert sitt rike. Kong Halvdan var snill, vennlig og godlynt, mens kong Frode var en stor voldsmann. Kong Halvdan hadde tre barn, to sønner og en datter. Datteren het Signy, hun var eldst og gift med Sævil jarl. Dette hendte mens sønnene hans var unge; den ene het Hroar og den andre Helgi. Reginn het forsterfaren deres og han var svært glad i guttene.
Nær borgen lå en øy og der bodde en bonde som het Vifill. Han var en gammel, god venn av kong Halvdan. Vifill eide to hunder, den ene het Hopp og den andre Ho. Bonden var velstående og kunne mye om gammel visdom, om dette krevdes av ham.
Nå skjer det at kong Frode sitter i riket sitt og er svært misunnelig på sin bror, kong Halvdan, fordi han styrte Danmark alene, og han syntes ikke hans del hadde blitt så god. Derfor samler han sammen en mengde folk og drar til Danmark og kommer dit på den mørkeste delen av natta, brenner og ødelegger alt. Kong Halvdan klarer dårlig å forsvare seg og blir tatt hånd om og drept, men de som klarer det flykter unna. Og alle folkene i borgen må sverge troskapsed til kong Frode, ellers piner ham dem på forskjellige måter.
Reginn, fosterfar til Helgi og Hroar, kommer seg unna og ut til Vifills øy. De sørget mye over tapene og Reginn sa at det ikke ville være håp for guttene om ikke Vifill fikk gjemt dem for kong Frode.
Vifill sier: "Her må vi dra tau med en vond en," men han sa at han følte seg forpliktet til å hjelpe guttene.
Så tok han og plasserte dem i en jordkjeller, hvor de oftest var om nettene, men om dagene sprang de omkring i bondens skog, for halve øya var skogvokst; og slik skiltes de fra Reginn.
Reginn hadde store eiendommer i Danmark, barn og kone, så han kunne ikke gjøre annet enn å gå kong Frode til hende og sverge ham troskapsed. Kong Frode la nå under seg hele Danmarks rike, med skatter og gjeld. Dette var mot de flestes vilje, for kong Frode var svært dårlig likt, og han skattla Sævil jarl på samme måte som de andre.
Etter å ha gjort alt dette uroer kong Frode seg litt over at han ikke finner guttene, Helgi og Hroar. Han har nå folk på utkikk etter dem på alle kanter, nært og fjernt, nord og syd, øst og vest. Rike gaver blir lovet til de som kan si noe om dem; men de som gjemmer dem blir lovet ulike pinsler, om dette blir kjent. Men ingen synes å kunne fortelle kongen noe om dem. Da lar han hente spåkvinner og vismenn fra hele landet, og lar dem ransake landet opp og ned, øyer og utskjær; men de blir ikke funnet. Og nå lar han hente trollmenn, som kan finne ut alt det de vil med trolldom; men disse forteller ham at de ikke blir oppfostret i landet, men likevel er de ikke langt fra kongen.
Kong Frode sier: "Vi har lett vidt om etter dem, og det synes meg som om det er lite trolig at de er nær her. Det er en øy ikke langt fra her som vi ikke har lett nøye på, men nesten ingen bor der bortsett fra en fattig bonde.
"Let der først," sa trollmennene, "fordi mye tåke og skyer ligger over denne øya, så det er ikke lett for oss å se boligen til bonden og vi tror han er svært klok og ikke slik han synes."
Kongen sa: "Der skal det letes på nytt, men jeg synes det er underlig at en fattig fiskebonde skal ha guttene, og våge å skjule folk for oss."
2. Vifill bonde skjulte Halvdanssønnene.
Det var tidlig en morgen at bonden Vifill våkner og sier: "Mye er underlig i luft og lei, og store fylgjer og makter er kommet hit til øya. Stå opp, Halvdanssønner, Hroar og Helgi, og hold dere inne i skogen min i dag."
De løp inn i skogen og nå gikk det slik som bonden trodde; kong Frodes sendemenn kom til øya og lette overalt de kunne tenke seg, men ingen steder fant de guttene. De syntes bonden var heller skummel, men dro da etterpå bort og fortalte kongen at de ikke kunne finne dem.
"Dårlig må dere ha lett," sier kongen, "og denne karen er nok trollkyndig. Dra nå tilbake samme veg, slik at bonden ikke får gjemt dem, hvis de er der."
De gjorde nå slik som kongen sa, og dro for annen gang til øya.
Bonden sa til guttene: "Nå er det fare på ferde, kom dere raskt inn i skogen."
Guttene gjorde så. Etter dette braser kongsmennene inn og ber om ransaking, og bonden lar alt stå åpent for dem, men de finner ingenting på øya, uansett hvor de leter, og drar så tilbake og forteller dette til kongen.
Kong Frode sier: "Nå skal ikke denne karen tas på med silkehansker mer. Jeg skal selv dra til øya tidlig i morgen," og det ble nå slik at kongen dro selv.
Bonden våkner, heller trett, og ser nå at det ikke var mye tid til å tenke. Han sa da til brødrene: "Dere må vite at om jeg roper høyt på Hopp eller Ho, hundene mine, så mener jeg dere. Da må dere løpe til jordkjelleren deres, og gjemme dere der. Frode, deres frende, har kommet for å lete, og han søker livene deres med alle slags triks og sluhet, og jeg kan ikke se nå om jeg kan klare å skjule dere."
Bonden drar da til stranda og da er kongsskipet kommet. Han later som om han ikke ser det, og later som om han ser så nøye etter feet sitt, at han verken ser kongen eller mennene hans. Kongen ber nå mennene sine om å gripe karen, og dette ble gjort og han ble leid foran kongen.
Kongen sa: "Du er en svært slu og listig kar, og si meg hvor kongssønnene er, fordi det vet du."
Bonden sier: "Vær hilset, herre, ikke hold meg her, for ulvene vil rive i hjel feet mitt."
Bonden roper da høyt: "Hopp og Ho, hjelp feet, jeg kan ikke hjelpe det."
Kongen sa: "Hvem roper du på nå?"
Bonden sier: "Hundene mine heter det, og let nå, herre, som De ønsker, men ikke tror jeg kongssønnene finnes her. Jeg undrer meg svært over at dere tror at jeg vil skjule folk for dere."
Kongen sa: "Du er visst en slu kar, men ikke kan de gjemmes her etter dette; selv om de var her tidligere. Og det ville ha vært passende at du ble tatt livet av."
Bonden sier: "Det er i Deres makt, og da ville De ha fått gjort noe, heller enn å la det være med dette."
Kongen sa: "Ikke kan jeg la deg drepe, selv om jeg tror det er en feil."
Kongen dro nå hjem etter dette. Bonden finner nå guttene og sier at de ikke kan være der lenger. "Jeg vil sende dere til Sævil, deres måg, og dere vil bli berømte menn, om dere lever lenge."
3. Om Hroar og Helgi.
Hroar var da tolv vintre og Helgi ti, men han var likevel den største og modigste. De dro nå bort og den ene kalte seg Ham og den andre Hrani, hvor enn de kom og talte med folk. Disse guttene kom til Sævil jarl og var der en uke før de snakket om å bli der med jarlen.
Han sa: "Lite nytte tror jeg det er i dere, men jeg skal ikke nekte dere mat nå."
De er der en stund og er heller brysomme. Ingen vet hva slags folk de er, eller hvilken ætt de har. Ikke tenker jarlen noe på dette og de gir han ikke noen opplysninger om sin høye ætt.
Noen menn sier at de kan ha blitt født med skabb, og ertet dem fordi de alltid hadde kappe på og aldri tok av hetta, og mange mente at de hadde skabb. De var der til den tredje vinteren.
Og en gang ber kong Frode Sævil jarl til veitsle, grunnen var helst at han mistenkte jarlen å skjule guttene fordi de var slekt. Jarlen gjør seg nå klar til turen, med et stort følge. Guttene tilbød seg å dra med ham, men jarlen sa at de ikke skulle det. Signy, jarlens kone, var også i følget. Ham, som egentlig var Helgi, får seg en utemt fole, og løper etter folket og snur seg bakover mot halen og oppfører seg på alle måter toskete. Hrani, hans bror, får seg en annen ridehest, men vender seg den rette vegen. Jarlen så nå at de ikke hadde styring på ridedyrene, og folemanen hoppet fram og tilbake under dem så Hrani mistet kappehetta.
Dette får Signy, deres søster, se, og hun kjenner igjen dem, og gråter svært sårt. Jarlen spør hvorfor hun gråter, og hun kvad da et vers:
"Av Skjoldungs ætt
Lunds ætling
Er bare igjen
en gren;
brødrene mine
så jeg barrygg ri,
mens Sævils krigere
i salen satt."
Jarlen sier: "Store nyheter, la ikke dette komme ut."
Han rir da bak til dem og ba dem da dra tilbake og sier at de andre skjemmes for å ha dem i følget sitt. Begge guttene hadde nå begynt å gå. Men han snakket slik fordi han ikke ville at noen skulle forstå av det han sa, hvilke gutter dette var. De holdt seg nå bak, men ville ikke dra tilbake så de holdt seg bakerst i følget. De kom så til veitslen og løp fram og tilbake i hallen.
Og en gang kommer de dit hvor Signy, deres søster, er. Hun sier da heller lavt til dem: "Vær ikke her i hallen, for liten er styrken deres."
De brydde seg ikke om dette. Kong Frode begynner å snakke om at han vil lete etter sønnene til kong Halvdan, og sier at han vil ære svært den som kan si noe om dem.
En volve som het Heid var kommet dit. Kong Frode ba henne bruke sin kunnskap til å finne ut hva hun kunne om guttene. Han ga henne en gild veitsle og plasserte henne på en høy seidhelle.
Kongen spør så hva hun kan se av nytt, "fordi jeg vet," sier han, "at nå vil mange ting vise seg for deg, og jeg ser nå en stor lykke med deg; og svar meg nå raskt, seidkone."
Hun åpner nå kjeften og gjesper svært, og det kom nå lyd fra munnen hennes:
"To er inne
ikke stoler jeg på dem,
de sitter ved ilden
høyætta."
Kongen sa: "Er dette guttene, eller de som har hjulpet dem?" Hun svarer:
De, som på Vifillsøy
var lenge,
og het der
hunde navn,
Hopp og Ho."
Og i dette øyeblikk kastet Signy en gullring til henne. Hun ble glad for gaven og ønsker nå å bryte av. "Hva var dette," sier hun, "dette er bare løgn det jeg sier, og nå blir mine spådommer svært forvirret."
Kongen sa: "Du skal pines til du snakker, om du ikke vet ditt eget beste. Ikke vet jeg nå mer enn tidligere blant alle disse folkene, hva du mener. Og hvorfor er ikke Signy i setet sitt; kan det være at ulvene nå styrer sammen med vargene?"
Kongen ble fortalt at Signy hadde blitt syk av røyken som kom fra ovnen.
Sævil jarl ber henne sette seg opp og oppføre seg tappert, - "fordi mye kan berge guttenes liv, hvis det er slik det skal være. Og la ingen se på deg hva du tenker, fordi vi kan ikke gjøre noe for å hjelpe dem."
Kong Frode er nå hard mot seidkona og ber henne fortelle sannheten om hun ikke ønsker å bli pint. Hun gaper da høyt og seiden er strevsom, men nå kveder hun et vers:
"Jeg ser
Halvdans sønner,
Hroar og Helgi
sitter;
friske og raske,
de kan rane
Frodes liv."
om ikke de raskt blir hindret, men det skjer ikke," sier hun. Og etter dette hopper hun ned fra seidhellen og sier:
"Dødbringende blikk
fra Ham og Hrana,
de er høvdinger
underlig djerve."
Etter dette løp guttene svært redde ut i skogen. Reginn, deres fosterfar, kjente dem igjen og følte svært for dem. Og det gode rådet ga volven dem at de skulle berge seg selv, da hun selv løp ut av hallen. Nå ber kongen mennene sine sprette opp og lete etter dem. Reginn slukker nå alle lys i hallen, og noen menn griper tak i andre, for de vil at de skal komme seg unna. Og på denne måten kom de seg ut i skogen.
Kongen sa: "De er nær nå, og det kan være mange her som samarbeider i det skjulte med dem, og disse skal straffes grusomt når tiden er inne. Men nå skal vi drikke hele kvelden for de kan ha gjort det slik at de har kommet seg bort, og først må de prøve å berge seg."
Reginn går for å skjenke mennene og bar da ølet raskt, og mange andre med ham, hans venner, slik at nå falt den ene etter den andre sovende ned.
4. Reginn egger brødrene.
Brødrene sitter nå i skogen, som tidligere fortalt, og da de hadde vært der en stund ser de at en mann kommer ridende mot dem fra hallen. De ser helt tydelig at fosterfaren deres, Reginn, kommer der, og de blir svært glade og hilser ham varmt. Han besvarer ikke deres hilsen, men snur og rir tilbake til hallen. De undrer seg svært over dette og snakker seg imellom om hva dette kan bety. Nå snur Reginn hesten mot dem for annen gang og stirrer så uhyggelig på dem som om han vil gå løs på dem.
Helgi sier: "Jeg tror jeg skjønner hva han vil."
Han dro nå tilbake til hallen, og de fulgte etter. "Fosterfar min gjør dette," sier Helgi, "fordi han ikke vil bryte sin ed til kong Frode, og han vil derfor ikke snakke med oss, selv om han gjerne vil hjelpe oss."
En lund, som kongen eide, sto nær hallen der, og da de kom dit sa Reginn til seg selv: "Hvis jeg lå i stor strid med kong Frode, da ville jeg brenne opp lunden." Ikke sa han noe mer.
Hroar sa: "Hva betyr dette?"
"Det han vil," sier Helgi, "er at vi drar hjem til hallen og setter fyr på alt unntatt en utgang."
"Hvorledes skal vi klare dette, to unge menn som oss, mot en slik overmakt det er mot oss?"
"Likevel skal vi gjøre det," sa Helgi, "og en gang må vi våge det, om vi skal få hevna sorgen vår."
Og så gjorde de. Snart er Sævill jarl og alle hans menn kommet ut. Han sier da: "La oss hjelpe guttene og få ilden til å øke. Jeg skylder ikke kong Frode noen ting."
Kong Frode hadde to smeder, som var som Vølund i sin dyktighet, og begge het Var. Reginn henta ut sine folk av halldøra, sine venner og slekt.
5. Drapet på kong Frode.
Kong Frode våkner nå i hallen og puster tungt, og sier: "En drøm har jeg drømt, gutter, og ikke en hyggelig en. Jeg kan fortelle dere den: Jeg drømte det at jeg syntes det ble ropt til oss på denne måten: "Nå er du og dine menn kommet hjem, konge. Jeg syntes å svare heller ublidt: "Hjem hvor?" Da ble det ropt så nær meg at jeg kjente pusten av den som ropte. "Hjem til Hel, hjem til Hel," sa den som ropte, og da våknet jeg."
Og i dette øyeblikk hørte de utenfra halldøra at fosterfar Reginn kvad et vers:
"Reginn er her ute
og Halvdans krigere,
raske fiender,
Fortell Frode det.
Var slo naglene,
og Var hodene,
var varsomme,
slo advarsel."
Da sa kongsmennene, som var der inne, at dette var ingen stor nyhet, selv om Reginn var ute eller kongssmedene smidde, om det var nagler eller noe annet.
Kongen sa: "Synes dere ikke dette er nyheter? Det kan være det ikke er det for oss. Nå kan Reginn ha advart oss mot noe, og ha gitt meg et varsel om noe, men kanskje han lurer og bedrar oss."
Kongen går da til halldøra og ser at det er fiender der ute. Da tar hele hallen til å brenne. Kong Frode spør hvem som styrer ilden, og de forteller ham at Helgi, og hans bror Hroar, styrer den.
Kongen tilbyr dem da forlik med seg, og sier at de kunne bestemme vilkårene, -" og det er upassende mellom oss frender at den ene skal ønske å være den annens banemann."
Helgi sier: "Ingen tror på deg, og vil du ikke senere svike oss som du svek Halvdan, min far? Og nå skal du betale for det."
Kong Frode snur seg da fra halldøra og mot inngangen til tunnelen, og tenker å komme inn i skogen gjennom den. Men da han kommer inn der står Reginn foran ham, og ser ikke mye fredelig ut. Kongen snur da tilbake, og han brenner inne der sammen med mye folk. Sigrid, mor til brødrene Hroar og Helgi, brant inne der fordi hun ikke ville gå ut.
Brødrene takket Sævil jarl, deres måg, og Reginn, deres fosterfar, for den gode hjelpen sammen med alle folkene, og ga mange gode gaver og la så under seg hele riket og alle eiendelene som kong Frode hadde eid, land og løsøre. De var ulikt skapt, brødrene, Hroar var en blid og rolig kar, mens Helgi var en stor kriger, og alt syntes å komme til ham. Slik gikk det en tid.
Og her ender nå Frode tåtten, og nå begynner fortellingen om Hroar og Helgi, Halvdanssønnene.
Helgi tåtten
6. Hroar fikk Øgn Nordridatter.
En konge het Nordri. Han hersket over en del av England, og hans datter het Øgn. Hroar var lenge med kong Nordri som landeverner og støttespiller, og det var stort vennskap mellom dem. Omsider fikk Hroar Øgn og slo seg ned der i riket til kong Nordri, hans måg, mens Helgi styrte over Danmark, deres farsarv. Sævill jarl styrte over sitt rike, sammen med Signy, og Hrøk het sønnen deres. Kong Helgi Halvdansson i Danmark var ugift. Reginn ble syk og døde, det syntes folk var stor skade, for han var en vennesæl mann.
7. Dronning Oløf lurer kong Helgi.
Over Saxland styrte på denne tid en dronning som het Oløf, og levde som en hærkonge. Hun reiste med skjold og brynje, sverd ved siden og hjelm på hodet. Dette er slik hun var: Pen av utseende, men stolt og nådeløs. Det var folks mening at hun var det beste gifte noen visste om på denne tid i Norderlandene, men hun ville likevel ikke ha noen mann. Kong Helgi hører nå om denne storlåtne dronninga og mente at hans ære ville øke mye om han kunne få henne som kone, villig eller ikke.
Og en gang dro han dit med en stor hær. Han kom uventet til landet der hvor denne rike dronninga styrte. Her sendte han mennene sine hjem til hallen, og ba dem fortelle dronning Oløf at han ville ta i mot veitsle der med sine folk. Sendemennene fortalte dronninga dette, og dette kom uventet på henne, og hun hadde ingen mulighet for å samle folk. Hun valgte da den beste utvegen, å invitere kong Helgi til veitsle med alle hans folk.
Kong Helgi kommer nå til veitsla og tar høgsetet sammen med dronninga. De drakk nå begge sammen om kvelden og det skortet ikke på noe, og Helgi så ingen uglede hos dronning Oløf.
Kong Helgi sa til dronninga: "Det har seg slik, at jeg vil at vi to drikker vårt bryllup i kveld. Det er nok av folk til det, og vi skal dele seng i natt."
Hun sa: "Svært brått, herre, synes jeg at dette kommer, men jeg vet ikke om noen annen mann som er høfligere enn deg, hvis jeg skal slå meg sammen med en mann. Likevel venter jeg at De ikke vil gjøre noe skammelig."
Kongen sa at dette var til pass for hennes overmot og stolthet, -" at vi to bor sammen så lenge som jeg liker."
Hun sa: "Jeg ville ha valgt å ha flere av våre venner her, men det kan jeg ikke gjøre for det er for deg å bestemme, men jeg vil at du skal behandle Oss sømmelig."
Det ble nå drukket sterkt om kvelden og langt utover natta. Dronninga er svært blid, og ingen kan se noe annet på henne enn at hun er svært tilfreds med giftemålet. Og omsider ble han fulgt til sengs, og hun var allerede der og ventet. Kongen hadde drukket så kraftig at han straks falt sovende ned på senga. Dronninga benytter seg nå av dette og stikker en sovetorn i ham.
Og etter at alle mennene har gått bort, står dronninga opp. Hun skar av ham alt håret og dekker ham med tjære. Siden tok hun en skinnsekk og la noen klær i den. Etter dette tar hun kongen og binder han inne i skinnsekken. Siden går hun til mennene og lar de bære ham til skipet hans. Hun vekker opp mennene hans og sier at kongen deres har dradd til skipene og vil seile nå, siden det nå er god bør. De løper opp, så raskt de kan, men de var fulle og visste ikke hva de drev med. Så kom de til skipene, men så ikke kongen der, men en svært stor skinnsekk så de at hadde kommet dit. De ville nå finne ut hva som var i den, mens de ventet på kongen, om han skulle komme noe senere. Da de hadde åpnet sekken fant de kongen sin der; noen hadde behandlet ham skammelig. Søvntornen faller nå ut og kongen våkner, og det ikke av noen god drøm. Han er nå rasende på dronninga.
I mellomtiden, må det fortelles, samler dronning Oløf sine krigere om natten, og det er ingen mangel på dem, og Helgi ser nå at han ikke er i stand til å angripe henne. De hører nå at det blåses i hærlur på land. Kongen ser at det beste er å komme seg vekk som snarest. Det er og god bør. Kong Helgi seiler nå hjem til riket sitt med denne skam og vanære som han sterkt misliker, og tenker ofte på hvorledes han kan få hevnet seg på dronninga.
8. Helgi hevner seg på dronninga.
Dronning Oløf sitter nå i sitt rike en stund, og hennes overmot og urettferdighet har aldri vært større enn nå. Hun har et sterkt vakthold hos seg etter veitsla hun ga kong Helgi. Dette spres nå vidt omkring og alle synes det er en uhørt ting, at hun gjorde narr av en slik konge.
Og ikke lenge etter drar Helgi til sjøs med sine skip, og i denne ferden fører han skipene sine til Saxland, der som dronning Oløf hadde bosted. Hun har der mye folk. Han legger skipene sine i en bortgjemt vik, og sier siden til folkene sine at de skulle vente på ham tre soler, og dra videre, om han da ikke var kommet tilbake. To kister fulle av gull og sølv har han med seg, og han tar på noen filler over klærne.
Siden drar han av gårde til skogen og gjemmer skatten sin der, så går han videre og kommer i nærheten av dronningas hall. Han møter en av trellene hennes og spør om det er noe nytt i landet. Trellen sier god fred, og spør hvem han er.
Han later som han er en tigger, "og likevel har jeg funnet en stor skatt i skogen, og det beste er vel å vise deg hvor den er." De går nå tilbake til skogen, og han viser ham skatten og trellen synes det er mye verdt, hellet han har hatt.
"Hvor pengekjær er dronninga?" sier tiggeren. Trellen sier at hun er den griskeste av kvinner.
"Da vil hun like dette," sier tiggeren, "og hun vil mene at hun eier denne skatten, som jeg har funnet her, fordi dette er landet hennes. En skal nå ikke gjøre sitt hell til uhell, og ikke skal jeg skjule denne skatten, og dronninga skal gi meg den delen av den som hun vil, og det vil være best for meg. Men vil hun komme hit for å finne skatten?"
"Det tror jeg," sier trellen, "hvis det skjer i det skjulte."
"Her er et halssmykke og en ring, som jeg vil gi deg," sier karen, "hvis du kommer med henne alene hit i skogen, og jeg skal hjelpe deg, hvis hun er sint på deg." Dette blir de også enige om.
Han drar nå hjem til dronninga og forteller henne at han har funnet en stor skatt i skogen, som kan gjøre mange mennesker rike, og ber henne i all hast bli med ham til skatten.
Hun sier: "Om dette er sant som du sier, da skal du få lønn, eller jeg hugger hodet av deg; og likevel har du alltid vært en ærlig mann, og derfor tror jeg det du sier."
På den mørkeste tiden av natta drar hun sammen med ham i hemmelighet, slik at bare de to vet om det; og hun viser slik at hun er glad i skatter. Og da de kom inn i skogen er Helgi der og griper hendene hennes og sier at dette er et heldig møte, og passende for ham å hevne sin skam.
Dronninga sa at hun hadde behandlet ham dårlig, -" og nå vil jeg bøte på det, og du kan gifte deg med meg på sømmelig vis."
"Nei," sa Helgi, "det valget skal du ikke få. Du skal fare med meg til skipene og være der så lenge jeg vil. Det er under min verdighet å hevne meg på deg, selv så ille jeg ble skjemt og spotta."
"Det er opp til deg å bestemme dette nå," sa hun.
Kongen sov hos dronninga mange netter. Og etter dette dro dronninga hjem, og slik hevnet han seg på henne, og hun er svært lite fornøyd med tilstanden sin.
9. Helgi tok Yrsa til kone.
Etter dette drar Helgi i hærferd og var en navngjeten mann. Og etter en tid, føder Oløf et barn. Det er en pike. Hun har ingen tid for barnet, og da hun eide en hund som het Yrsa, da kalte hun piken opp etter den, og Yrsa skulle hun hete. Hun var vakker å se på, og da hun var tolv vintre gammel skulle hun gjete dyrene, og visste ikke annet enn at hun var datteren til en bonde, fordi dronninga hadde skjult dette så godt, at få menn visste at hun hadde vært med barn og født.
Slik gikk tiden, til piken var tretten år. Da skjedde det at kong Helgi kom der til landet og ønsket å få vite nytt. Han har kledd seg som en tigger. Ved en skog ser han en stor hjord, og der gjeter en ung kvinne så vakker at han syntes han aldri hadde sett en vakrere kvinne. Han spør hva hun heter eller av hvilken ætt hun er.
Hun sier: "Jeg er datter av en bonde, og jeg heter Yrsa."
"Trelleøyne har du ikke," sier han, og blir straks forelsket i henne og sa at det var passende at en tigger eide henne, siden hun var datter av en bonde. Hun ba han ikke gjøre det, men han tok henne, som hennes mor tidligere, og fører henne til skipene og siden hjem til sitt rike.
Dronning Oløf var slu og var ikke godlynt da hun hørte dette. Men hun lot som om hun ikke visste hva som skjedde, og tenkte at dette kunne være til skade og skam, og ikke til heder og glede for kong Helgi. Kong Helgi gifter seg nå med Yrsa og elsker henne svært mye.
10. Helgi ga Hroar den gode ringen.
Kong Helgi eide en ring som det fulgte mye ære med, og begge brødrene, og deres søster Signy, ville eie den. Kong Hroar kom en gang til riket til kong Helgi, hans bror, og kong Helgi ga han en ærefull veitsle.
Kong Hroar sa: "Du er vel den største av oss to, og siden jeg har bosatt meg i Nordimbraland, da kan jeg vel gi deg dette riket, som vi begge eier, om du bare vil gi meg litt løsøre. Jeg vil ha den ringen som er den beste tingen du eier, og som vi to begge vil eie."
Helgi sa: "Det sømmer seg ikke noe annet, frende, enn at du eier ringen."
Denne samtalen gledet dem begge. Kong Hroar fikk ringen av kong Helgi, hans bror. Kong Hroar dro nå bort og hjem i sitt rike og satt i ro.
11. Hrøk drepte kong Hroar.
Det ble kjent at Sævill, deres måg, døde og hans sønn Hrøk tok riket etter ham. Han var en både ond og grisk mann.
Hans mor forteller ham mye om ringen, som brødrene eide, "og det synes meg," sa hun, "ikke å være urettferdig at brødrene husker på oss med noen landgave, fordi vi støttet dem i hevnen etter vår far, og ikke har de husket på verken deres far eller meg."
Hrøk sa: "Det er sant som dagen, det du sier, og nå skal jeg finne ut hvilken passende gave de er villige til å gi."
Siden dro han for å møte kong Helgi og krevde av ham en tredjedel av Danmarks rike, eller den gode ringen, for han visste ikke at Hroar eide den.
Kongen sa: "Du taler svært frekt og griskt. Vi vant riket med djervhet, slik at vi satset våre liv med støtte av din far, og Reginn, min fosterfar, og andre gode menn som ville hjelpe oss. Nå vil vi så visst lønne deg, om du godtar dette, på grunn av vårt frendskap. Men dette riket har kostet meg så mye at jeg for ingen pris vil miste det. Og kong Hroar har nå fått ringen, og jeg venter ikke at han gir den til deg."
Etter dette farer Hrøk bort og liker det svært dårlig. Han ønsker nå å møte kong Hroar, som tok vel og sømmelig i mot ham, og han var hos ham en stund.
Og en gang da de seilte langs landet og lå i en fjord, sa Hrøk: "Det ville være passende, frende, at du gir meg den gode ringen og slik minnes vårt frendskap."
Kongen sa: "Jeg har måttet gi så mye for denne ringen, at jeg ikke for noen pris vil gi den fra meg."
Hrøk sier: "Da må du love meg å se ringen, for jeg er svært nysgjerrig på å se om den er en slik skatt som det sies."
"Det er lite å be om," sier Hroar, "og dette skal jeg la deg få lov til," og ga ham ringen.
Nå kikket Hrøk en stund på ringen og sa at det ikke var skryt det som var fortalt om den, -" og jeg har ikke sett noen verdisaker som dette, og det er god grunn til at dere to synes at ringen er svært god. Det synes meg best at ingen av dere eier den, og ingen andre heller," og så kastet han ringen så langt han klarte ut i sjøen.
Kong Hroar sa: "Du er en svært ond mann."
Han lot siden fothogge Hrøk og sendte ham så hjem, men han ble snart frisk, for det grodde over stubbene.
Nå samler han folk og vil hevne sin skam. Han får mye folk og kommer uventet til Nordimbraland; et sted hvor kong Hroar var på veitsle, med heller få folk. Hrøk går straks på, og en hard kamp tar til hvor det er stor forskjell i antall. Kong Hroar faller der, og Hrøk legger landet under seg. Han lar seg også gi kongsnavn. Siden ba han om å få Øgn, datter til kong Nordri, som kong Hroar, hans frende, hadde hatt tidligere.
Kong Nordri syntes han hadde kommet i en stor knipe, for han var da en gammel mann, og ikke stort tess i kamp. Han fortalte da Øgn, hans datter, hva som var hendt, og lot ikke som om han ville holde seg fra og sloss, selv om han var gammel, om ikke dette var mot hennes ønske.
Hun sa med stor sorg: "Visst er dette mot min vilje, og likevel ser jeg at det står om livet ditt, og da vil jeg ikke avvise ham på den betingelse at det blir gitt en frist; for jeg er med barn, og først må dette ordnes opp i for dette barnet har jeg med kong Hroar."
Nå blir dette budskapet brakt til Hrøk: at om han gir en frist så vil han lettvint kunne få riket og giftemålet. Hrøk syntes han hadde hatt stor framgang på denne ferden fordi han hadde felt en så berømt konge og vunnet et rike.
Men i denne stund sender Øgn menn for å møte kong Helgi og be dem fortelle ham at hun ikke ville i seng med Hrøk om hun kunne bestemme selv og ikke ble tvunget, -" av den grunn at jeg er med kong Hroars barn."
Sendemennene reiste og sa det de ble bedt om.
Kong Helgi sa: "Dette er klokt sagt av henne, for jeg vil hevne Hroar, min bror.
Men Hrøk mistenker ikke dette.
12. Om Helgis hevn, og Agnar.
Dronning Øgn føder nå en sønn som het Agnar, og snart var stor og gild.
Og da kong Helgi hørte dette samler han folk og drar for å møte Hrøk. Kampen starter der, og den ender med at Hrøk blir fanget.
Da sa kong Helgi: "Du er en svært ond høvding, og derfor vil jeg ikke drepe deg, for det er mer skam for deg å leve i pine."
Siden lot han knekke hans armer og ben, og sendte ham tilbake til sitt rike; ikke kunne han nå gjøre noe.
Men da Agnar Hroarsson var tolv vintre, syntes folk de aldri hadde sett en lignende mann, og på alle måter var han gjevere enn andre menn. Han ble en kriger så stor og navngjeten at han er vidt kjent i de gamle sagaene for å ha vært den største krigeren, både den gang og nå. Så spurte han etter i hvilken fjord det var som Hrøk slengte ringen overbord; mange hadde lett etter den med allslags knep, men kunne ikke få tak i den.
Og så er sagt at Agnar kommer med skipene sine til denne fjorden, og sa: "Det synes å være en smart ting å søke etter ringen, om menn her vet hvor den ligger."
Mennene fortalte han da hvor den hadde blitt kastet i vannet. Siden gjør Agnar seg klar og dykker ned i dypet, og kommer opp og har ikke ringen. Han dykket ned for andre gang, men hadde ikke fått tak i den da han kommer opp.
Nå sa han: "Svakt er det lett til nå," og dykket så ned for tredje gang og kom opp med ringen.
På grunn av dette ble han svært gjev, og enda mer gjev enn hans far, kong Hroar. Han sitter nå i sitt rike om vinteren, og drar i viking om sommeren og blir enda mer kjent og gjev enn sin far.
Kong Helgi og Yrsa elsket hverandre svært, og fikk en sønn, som het Hrolf, og som senere ble en svært gjev mann.
13. Yrsas ætt blir avslørt.
Dronning Oløf hører at Helgi og Yrsa elsker hverandre svært, og levde godt sammen. Dette liker hun ikke noe særlig, og drar for å møte de. Og da hun kommer til landet sender hun bud på dronning Yrsa. Da de treffes ber Yrsa henne hjem til hallen med seg, men hun sier at hun ikke vil, fordi hun ikke vil vise ham den respekten.
Yrsa sa: "Du behandlet meg respektløst da jeg var hos deg. Men likevel kan du fortelle meg noe om min ætt, om hvilken den er, for jeg tror at det ikke stemmer, det jeg kjenner til, at jeg er datter til en bonde og hans kone."
Oløf sa: "Det er ikke umulig at jeg kunne fortelle deg noe om dette. Det var hovedgrunnen til at jeg kom hit at jeg ville fortelle deg om dette. Er du tilfreds i ekteskapet ditt?"
"Ja," sier hun, "og jeg har god grunn til å være tilfreds, siden jeg har den mest æra og navngjetne kongen."
"Det er ikke en så god grunn som du synes," sier Oløf, "fordi han er din far, og du er min datter."
Yrsa sa: "Jeg tror jeg har den verste og grimmeste mor, fordi dette er avskylig og vil aldri bli glemt."
"Du har måttet bøte for Helgis gjeld her," sier Oløf, "og mitt raseri, men nå vil jeg innby deg til å bo hos meg i ære og respekt, og gjøre det beste jeg kan for deg på alle måter."
Yrsa sier: "Ikke vet jeg hva som kommer ut av det, men ikke kan jeg være her nå når jeg vet hvilken avskylighet som hviler på meg."
Hun finner siden kong Helgi og forteller ham hva slags vanskeligheter som er kommet til.
Kongen sa: "Du har en ond og grim mor, men jeg vil at vi lar det være med det."
Hun sa at det ikke kunne være med det, og at de kunne ikke leve sammen fra da av. Yrsa drar nå med dronning Oløf, og er en tid i Saxland. Sorgen var så bitter for kong Helgi, at han ble liggende i senga og var svært trist. Ingen mente at det fantes et bedre valg enn Yrsa, men likevel var kongene sene til å fri til henne, og dette var mest fordi de ikke var sikre på om Helgi ville komme etter henne og være svært misfornøyd, om hun hadde giftet seg med en annen.
14. Kong Adils fikk Yrsa.
En konge het Adils, han var rik og grisk. Han styrte Sviariket og bodde i hovedstaden Uppsala. Om kvinnen Yrsa hører han, og gjør siden klar skipene sine. Han drar for å møte Oløf og Yrsa. Oløf gir kong Adils veitsle og tar i mot ham alle slags høfligheter og kunster. Han ber om å få dronning Yrsa til kone.
Oløf svarer: "Du må ha hørt om hvorledes det står til med henne, men ikke skal vi nekte om hun er enig."
Nå blir saken tatt opp med Yrsa. Hun sa så, og sa at dette ikke ville gå godt, -" fordi du er ikke en vennesæl konge."
Dette gikk likevel slik, enten hun hadde sagt mye eller lite om dette, og Adils dro bort med henne. Ingenting ble fortalt til kong Helgi, for Adils mente han selv var en større konge. Kong Helgi fikk ikke greie på dette før han kom hjem til Svitjod. Kong Adils holder da et verdig bryllup for henne.
Og nå hører kong Helgi om dette og føler seg nå dobbelt så dårlig som han følte seg tidligere. Han bor alene i et skur. Oløf er nå ute av sagaen. På denne måten gikk det en tid.
15. En alvekvinne besøkte Helgi.
Det fortelles at en julaften da været ute var dårlig, og kong Helgi lå i senga, så ble det banket forsiktig på døra. Han tenkte nå at det var ikke særlig kongelig å la stakkaren der ute bli der, når han kan tilby ly, så han gikk nå og åpnet døra.
Han ser at det er kommet et fattig og fillete et, som sa: "Vel har du nå gjort, konge," og siden gikk inn i skuret.
Kongen sa: "Ta halm og bjørnefellen over deg, så du ikke fryser."
Det sa: "Lån meg senga di, herre, for jeg vil hvile hos deg, fordi livet mitt er avhengig av det."
Kongen sier: "Ikke har jeg lyst til dette, men om det er slik som du sier, så ligg her ved sengestokken i klærne dine; det vil ikke skade meg."
Hun gjør nå dette og kongen snur seg fra henne. Et lys brant i huset og etter en stund så skotter han over skulderen mot henne. Da ser han at der ligger en kvinne så vakker at han ikke syntes han hadde sett noen vakrere kvinne. Hun hadde en silkekjortel på seg. Han snur seg da raskt og ser blidt på henne.
Hun sa: "Nå vil jeg fare bort, og du har befridd meg fra en stor forbannelse; fordi dette gjorde min stemor mot meg, og jeg har besøkt mange konger, så ikke gjør noe skammelig nå. Jeg vil ikke lengre være her."
"Nei," sa kongen, "det valget har du ikke at du drar så snart, og vi skal ikke skilles slik. Vi skal nå gjøre et hastebryllup, fordi jeg liker deg svært godt."
"Det er De som bestemmer, herre," sa hun, og så hvilte de den natta.
Men da morgenen kom sa hun: "Du har nå gjort det du ville med meg av vellyst, men det skal du vite at vi får et barn. Gjør nå som jeg sier, konge, besøk barnet vårt neste vinter i båthuset ditt; ellers vil du måtte betale, om du ikke gjør dette." Etter dette dro hun bort.
Kong Helgi er nå noe gladere enn før. Tiden går og han bryr seg ikke om det. Og den tredje vinteren, sies det, kommer tre menn ridende til det samme huset som kongen sover i. Det var midt på natta. De kom med et pikebarn og satte det ned der ved huset.
Kvinnen som kom med barnet tok til orde og sa: "Det skal du vite, konge, at ættmennene dine vil måtte betale fordi du ikke gjorde som jeg sa. Men du skal tjene på at du løste meg fra forbannelsen, og vit at denne piken heter Skuld. Hun er vår datter."
Etter dette red disse mennene bort. Dette hadde vært en alvekvinne, og kongen hørte aldri fra denne kvinnen siden. Skuld vokste opp der og hun ble snart ond i hugen.
Det sies at en gang dro kong Helgi fra landet for å glemme sin sorg på denne måten. Hrolf, hans sønn, er igjen. Han herjer nå vidt om og gjør mange storverk.
16. Adils sveik kong Helgi.
Kong Adils sitter nå i Uppsala. Han hadde tolv berserker som vernet landet mot all fare og ufred. Kong Helgi gjør seg nå klar til sin ferd til Uppsala for å få tak i Yrsa. Og da kong Adils hører at kong Helgi er kommer til landet, da spør han dronning Yrsa hvorledes hun vil ta i mot kong Helgi.
Hun sier: "Du må bestemme det, men du vet allerede at ingen mann er vanskeligere for meg å treffe enn han."
Og kong Adils synes han må be ham til veitsle, men ikke skal han gjøre dette uten å svike ham. Kong Helgi godtar dette og kommer til veitsle med hundre menn, men de fleste blir nede ved skipene. Kong Adils tar godt i mot ham, og dronning Yrsa ønsker å skape fred mellom kongene, og tar respektfullt i mot kong Helgi.
Kong Helgi blir så glad over å treffe dronninga, at han ikke bryr seg om noen andre. Han vil snakke med henne hele tiden, mens de kan, og slik går da veitsla.
Det fortelles at berserkene til kong Adils kom hjem, og straks de var kommet til lands, drar kong Adils for å møte dem, slik at de andre ikke vet dette. Han ber dem om å dra til en skog som er mellom byen og skipene til kong Helgi, og deretter skulle de angripe kong Helgi da han dro til skipene sine. "Jeg skal også sende folk til å hjelpe dere, som skal komme bak dem, slik at de er i klemme, for jeg vil nå være helt sikker på at kong Helgi ikke kommer seg unna, fordi jeg forstår at han er så glad i dronninga, at jeg ikke vil vente på hans planer."
Kong Helgi sitter nå på veitsla, og denne svikefulle planen er hemmeligholdt både for han og dronninga. Dronning Yrsa sier til kong Adils at hun vil at han skal gi kong Helgi gjeve gaver, gull og verdisaker. Han sier ja til dette, men tenkte å bruke dem selv. Kong Helgi drar nå bort, og kong Adils og dronninga følger han på vegen, og de skilles nå, dronninga og kongene, i vennlighet.
Og ikke lenge etter at kong Adils hadde snudd hjem, så kong Helgi og de andre ufred komme, og straks begynte kampen. Kong Helgi gikk hardt på og kjempet tappert, men takket være overmakten, som var mot ham, falt kong Helgi der med stor ære, og mange og store sår, og noen av kong Adils menn kom bak dem, og de var således i knipe. Dronning Yrsa visste ingenting om dette før kong Helgi var falt og kampen var over. Alle folkene som hadde gått opp sammen med Helgi falt; og de andre flyktet hjem til Danmark. Og her slutter sagaen om kong Helgi.
17. Om dronning Yrsa.
Kong Adils nøt nå seieren og den framgangen han mente han fikk da han vant over en så kjent og berømt konge som Helgi.
Dronning Yrsa sa: "Ikke er det rett å skryte så mye, selv om du har sveket den mann som sto meg nærmest og som jeg elsket høyest, og av den grunn vil jeg aldri være deg tro om du går mot frendene til kong Helgi. Berserkene dine vil jeg rydde av vegen, om jeg kan, hvis noen er så tapre at de vil gjøre det for min skyld, og sin egen ferdighet.
Kong Adils ba henne om ikke å true ham eller hans berserker, -" fordi at dette skal ikke hjelpe deg. Og jeg skal bøte deg storveis for ditt farstap med store og verdifulle gaver, om du vil godta dette."
Dronningen roet seg ved dette og tar i mot gaver fra kongen. Men hun er likevel uglad i humøret, og satt ofte og tenkte på hvorledes hun skulle kunne gjøre berserkene skade eller skam. Folk så ikke at dronningen var glad eller i godt humør, siden den dagen, og det var mer uenighet i hallen enn det hadde vært tidligere, og ikke ville dronningen forlikes med kong Adils, om hun skulle råde.
Kong Adils syntes nå han var svært navngjeten, og de som var i hans og hans krigeres følge, syntes også de var det. Han sitter nå en tid i sitt rike, og ingen tenker på å gjøre motstand mot ham eller hans berserker. Kong Adils var en stor blotmann og full av trolldomskunnskap.
Svipdags tått
18. Svipdag kommer til kong Adils
En bonde som het Svip bodde fjernt fra andre mennesker i Svitjod. Han var rik og hadde vært en stor kriger, og ikke syntes han å være slik han var, for han hadde mye kunnskap. Tre sønner hadde han som nevnes her: Den ene het Svipdag, den andre Beigad og den tredje Hvitserk. Han var den eldste av dem, men de var alle fremmelige, sterke og hadde godt utseende.
Og da Svipdag var atten år gammel, da sa han til sin far en dag: "Kjedelig er det å hele tida være her opp ved disse øde fjella i avdalen og ikke dra for å treffe noen, og ingen kommer heller her for å treffe oss. Det ville vært klokere å fare til kong Adils og være med han, og hans krigere, om han vil ha oss."
Svip bonde sier: "Ikke synes jeg dette er klokt, for kong Adils er en ond mann og ikke ærlig, selv om han er god til å tale. Og mennene hans er misunnelige og egoistiske, men visst er kong Adils en rik og berømt mann."
Svipdag sier: "Våge må en noe, om en skal få framgang, og ikke vet en hva som ligger foran før en har våget. Jeg vil ikke sitte her lenger, uansett hva som skjer."
Og siden han hadde bestemt seg, så ga hans far han en stor øks, som var både vakker og skarp.
Han sa til sin sønn. "Ikke vær misunnelig på andre, ikke skryt, for da vil du få dårlig ord på deg. Verg deg vel, om noen angriper deg, for det er stormannslig å gjøre lite av seg, men gå hardt på, om en kommer i vanskeligheter."
Han utstyrer ham med hærklær av beste slag, og en god hest.
Svipdag rir nå bort og om kvelden kommer han til kong Adils borg. Han ser at det drives idrettsleker ute foran hallen, og at kong Adils sitter på en stor gullstol, og berserkene hans hos ham. Og da Svipdag kommer til gjerdet var borgporten låst, fordi det den gang var skikk å be om lov til å få ri inn. Svipdag bryr seg ikke noe om dette, han bryter straks opp porten og rir så inn på tunet.
Kongen sa: "Denne mannen farer uvørent, og ikke har dette vært forsøkt før. Kan være at han har mye for seg, og ikke brydde seg om hva han gjorde."
Berserkene morsket seg allerede svært, og de syntes han hørtes heller skrytete ut. Svipdag red fram til kongen og hilste høflig på ham, han kjente godt til gode manerer. Kong Adils spør hvem han er, og han forteller dem det. Kongen kjente snart ham og hans slekt, og alle mente at han måtte være en stor og kjent kriger. Leken var ikke over ennå, og Svipdag setter seg på en trestamme og ser på. Berserkene stirrer på ham og nå sier de til kongen at de vil teste han.
Kongen sier: "Jeg tror ikke at han har lite for seg, og for meg er det greit at dere tester om han er slik som han syns selv."
Siden driver mennene inn i hallen, og berserkene går til Svipdag og spør om han er en slags kriger, siden han ser så skrytete ut. Han sier at han er like god som en av dem. Og ved disse ordene vokste deres vrede og kamplyst, men kongen ba dem være rolige om kvelden.
Berserkene morsket seg og knegget høyt og sa til Svipdag: "Tør du å kjempe mot oss? Da trenger du mer enn store ord og overmot; for vi vil finne ut hvor mye du egentlig har for deg."
Han sier: "Derfor vil jeg kjempe mot en av dere om gangen, og så finne ut om flere vil prøve seg."
Kongen syntes dette var fint, at de skulle teste hverandre.
Dronning Yrsa sa: "Denne mannen er velkommen her."
Berserkene svarte henne: "Vi vet allerede fra før at du vil se oss alle i Hel, men vår styrke er større enn at vi kan felles med ord eller ond vilje."
Dronningen sa at det ikke var noe galt i at kongen testet ut det han eide, -" slik som dere er, siden han stoler så mye på dere."
Den berserken som ledet dem, sa: "Jeg skal vise deg, og stoppe overmotet ditt; slik at vi ikke skal være redde for ham."
19. Om Svipdag og berserkene.
Og om morgenen tok en hard holmgang til, og det manglet ikke på store hugg. De så alle at denne nykommeren kunne svinge sverdet med stor styrke, og berserken vek unna for ham, og han dreper ham der. Og straks vil en annen drepe han og hevnes, men det går med ham som med den forrige, og han stopper ikke før han har drept fire.
Da sa kong Adils: "Stor skade har du gjort meg, og det skal du nå betale for," og ba mennene stå opp og drepe han.
På den annen side får dronninga seg folk og vil hjelpe ham, og ba om at kongen kunne se at det fulgte mye mer styrke med ham alene, enn med alle berserkene. Dronninga stifter nå fred mellom dem, og alle mener at Svipdag er en fremragende mann. Han sitter nå på benken tvers overfor kongen, og dette er dronning Yrsas råd.
Og da natta faller på, kikker han rundt seg og mener at han har gjort for lite mot berserkene, og vil våge et møte med dem, for han mener det er sannsynlig at om de ser han ensom, så vil de gå løs på ham. Det gikk slik som han mistenkte, for straks var de i kamp.
Kongen kommer etter at de har kjempet en stund, og skiller dem. Etter dette gjør kongen berserkene fredløse, de som var igjen, siden de ikke klarte å vinne over en mann sammen, og sa at han ikke tidligere hadde visst at de var så ubrukelige, bare gode i skryt.
De dro nå avsted, men lovet å herje i riket til kong Adils. Kongen lot som om han ikke hørte løftene deres, og sa at disse bikkjene ikke hadde noen manndomskrefter. De dro nå avsted i skam og skjensel. Men det var kong Adils som hadde egget dem til å gå mot ham og drepe ham da Svipdag gikk alene ut av hallen, og hevne seg på denne måten, slik at dronning Yrsa ikke visste om det. Svipdag hadde da likevel drept en da kongen kom for å skille dem.
Kong Adils ba nå Svipdag om å gi ham like mye vern, som han før hadde hatt av alle berserkene, -" helst fordi dronningen vil at du blir her i stedet for berserkene." Der er nå Svipdag en tid.
20. Om berserkenes hærferd.
Noe senere blir kongen gitt krigsbud, for berserkene hadde fått seg mange krigere og herja i landet hans. Kong Adils ber nå Svipdag om å dra mot berserkene, og sier dette er hans plikt, og at han skulle få så mange krigere med seg som han trengte. Ikke har han mye lyst til å være leder for hæren, men han vil fare med kongen dit hvor han ønsket.
Kongen ville ikke godta noe annet enn at han ble leder.
Svipdag sier: "Da vil jeg be om å få tolv manns liv, når jeg vil."
Kongen sier: "Det skal jeg si ja til."
Etter dette drar Svipdag til denne kampen, men kongen sitter hjemme. Han har mange krigere. Svipdag lar hærsporer lage og kaste ned, der hvor kampen har blitt merket ut, og mange andre feller gjorde han klar der. Så begynner en hard kamp, og vikingene vek tilbake et stykke, og fikk stor skade da de kjente hærsporene under føttene. En berserk ble drept, og en mengde krigere, og de som levde flyktet til skipene, og dro bort.
Svipdag kommer nå tilbake til kong Adils med en seier å skryte av. Kong Adils takker han vel for hans framgang og landvern.
Dronning Yrsa sa: "Visst er den plassen bedre fylt, når en modig mann som Svipdag sitter der, enn da berserkene dine satt der."
Kongen sier at det er sant. Berserkene samler nå krigerne igjen, de som kom unna, og herjer igjen i kong Adils rike. Og igjen ber kongen Svipdag å gå mot dem og sier at han skal få nok av krigere. Svipdrag drar i kamp, og har nå en tredjedel mindre krigere enn berserkene. Kong Adils lover å komme han i møte med hirden. Svipdag hadde da beveget seg raskere enn berserkene ventet seg. Og nå møttes de og en hard kamp tok til. Kong Adils samler krigerne og hadde planlagt å angripe berserkene bakfra.
21. Svipdag felte berserkene.
Nå snur det seg til der bonden Svip er. Han våkner en gang fra søvnen og puster tungt, og sa til sønnene sine: "Det synes som om Svipdag, deres bror, nå trenger hjelp, for han slåss ikke langt herfra og er svært underlegen i antall. Han har mistet det ene øyet sitt, og har mange andre sår, men han har felt tre berserker, og det er nå tre igjen."
Brødrene for opp og væpnet seg, og drar siden dit hvor kampen er, og vikingene hadde dobbelt så mange krigere.
Svipdag hadde gjort mye av seg, men var likevel sterkt såret og hadde mistet det ene øyet. Haugevis av krigerne hans hadde falt, men kongen kommer ikke og hjelper han. Men da brødrene hans kommer til kampen, da går de hardt fram dit hvor berserkene er. Og kampen deres ender slik at alle berserkene ble felt av brødrene. Nå begynner straks et stort mannefall i vikingenes hær, og de som fikk lov til det, overga seg til brødrene.
Og etter dette dro de og møtte kong Adils og fortalte ham disse nyhetene. Kongen takker dem godt for deres storverk. Svipdag hadde fått to sår på hendene, han hadde et stort sår i hodet, og var enøyd resten av livet. Han blir liggende en stund for å komme seg av disse sårene, og dronning Yrsa leget han.
Men da han var blitt frisk da fortalte han kongen at han ville bort derfra. "Jeg vil søke bosted hos en konge som vil vise oss mer ære enn du, konge. Du har lønnet meg ille for mitt forsvar, og for en slik seier vi har gitt deg."
Kong Adils ba han bli hjemme og sa at han skulle gjøre alt det beste for brødrene, og at ingen skulle ble verdsatt høyere enn dem. Svipdag vil ikke noe annet enn å ri av gårde, og mest av alt fordi kong Adils ikke kom til kampen, før slaget var over, fordi han var uviss på hvem som ville seire, Svipdag eller berserkene. Kongen var derfor i en skog og iakttok derfra kampen, og ønsket å dra dit han ville når han ble viss hvem som vant kampen, selv om Svipdag led tap og falt på nesa.
22. Svipdag ble kong Hrolfs mann.
Nå gjorde brødrene seg klar til å dra bort, og ingenting kunne stoppe dem. Kong Adils spør hvor de tenker å dra.
De sa at de ikke hadde bestemt seg for dette - "og skillest må våre veier nå. Jag vil nå lære andre menneskers og kongers skikker, og ikke eldes her i Svitjod."
De gikk nå til hestene sine, og takket dronningen vel for den tjenesten hun hadde vist Svipdag, steg nå på hestene sine, og red hele vegen til de kom til sin far, og ba han om råd om hva de skulle gjøre, - "og hvor skal vi dra nå?"
Han sa at størst framtid ville det være å være hos kong Hrolf og hans krigere i Danmark, - "og der er det størst mulighet for at dere får utmerket dere, slik at dere får stoppet deres overmot, for jeg har hørt at det er sant, at dit har de største krigerne i Norderlandene kommet."
"Hvorledes er han,?" sier Svipdag.
Far hans sier: "Det har blitt fortalt meg om kong Hrolf at han er raus og gavmild, ærlig og trofast mot sine venner, slik at hans like ikke finnes. Han sparer verken på gull eller verdisaker til dem, som vil ta i mot dette. Lav er han å se på, men sterk når det behøves, og vanskelig å vinne over. Han er den gildeste mann, hard mot de onde, men mild og sympatisk mot de små, og mot alle dem som ikke utfordrer ham. Av menn er han den mest beskjedene og taler på samme måte til både fattig og rik, så hans navn vil ikke bli glemt så lenge det lever mennesker i verden. Han har skattelagt alle kongene rundt ham, så alle er ivrige etter å tjene ham."
Svipdag sier: "Etter det du har sagt, så har jeg lyst til for å dra og møte kong Hrolf, sammen med alle mine brødre, om han vil ha oss."
Svip bonde sa: "Hvor dere drar og hva dere gjør er opp til dere, men jeg ville synes det var best om dere var hjemme hos meg."
De sa at det ikke var noen vits i å be om det.
Siden ba de sin far og mor leve vel og dro av gårde på sin veg, inntil de kom til kong Hrolf. Svipdag gikk straks fram til kongen og hilste han, og kongen spør hvem han er. Svipdag forteller navnet sitt, og de andres også, og forteller at han har vært hos kong Adils en tid.
Kong Hrolf sa: "Hvorfor kom du hit da, for det er ikke stort vennskap mellom Adils og våre folk."
Svipdag sa: "Det vet jeg, herre, men likevel vil jeg gjerne forsøke å bli din mann, og alle mine brødre også, selv om De synes vi ikke er verdt stort."
Kongen sier: "Ikke hadde jeg tenkt meg å bli venn med kong Adils menn. Men siden dere har oppsøkt meg, så bør jeg ta i mot dere, for jeg tror at det går bedre for den som tar i mot dere, og ikke avviser dere, for jeg kan se at dere er gilde og uredde karer. Jeg har hørt at du har vunnet mye ære ved å drepe kong Adils berserker, og andre stordåder også."
"Hvor vil du jeg skal sitte?" sa Svipdag.
Kongen sier: "Sitt hos den mannen som heter Bjalki, men la det være plass til tolv menn innenfor dere."
Svipdag hadde lovet kong Adils at han skulle vende tilbake til ham, før han dro bort. Nå gikk brødrene til de plassene som kongen hadde vist dem. Svipdag spurte Bjalki hvorfor plassen på innsiden av dem måtte være ledig. Bjalki sier at der sitter de tolv berserkene til kongen, når de kommer hjem. De var nå på hærferd.
Skur var navnet til kong Hrolfs datter, og en annen het Drifa. Drifa var hjemme hos kongen og var den mest høviske av alle kvinner. Drifa var vennlig mot brødrene og syntes heller vel om dem.
Slik gikk det nå gjennom sommeren til berserkene kom hjem til hirden om høsten. Og etter skikkene sine så gikk de bort til hver mann da de kom inn i hallen, og spurte han som sto foran dem, om han trodde han var jevngod med den, som var foran dem, og mennene lette etter forskjellige svar på dette, som de trodde mest passet seg, og det var klart fra hva de sa, at de mente det manglet mye på at de var jevngode.
Og nå går han fram foran Svipdag og spør om han mente at han var jevngod. Svipdag spretter opp og trekker sverdet og sier at han på ingen måte er mindre tapper enn han.
Berserken sa: "Hugg du så i hjelmen."
Svipdag gjorde dette, men det bet ikke på den, og så ville de kjempe.
Kong Hrolf løp i mellom dem og sa til dem at de ikke skulle gjøre dette, og fra da av skulle de kalles jevngode, - "og begge skal være mine venner."
Og etter dette ble de forlikte og er stadig enige med hverandre, drar i hærferd og vinner stadig seier, hvor de enn kommer.
Kong Hrolf sendte nå folk til Svitjod for å møte dronning Yrsa, hans mor, og be henne sende ham de verdisakene som kong Helgi, hans far, hadde eid, og som kong Adils hadde tatt selv, da Helgi ble drept.
Yrsa sa at dette var rettferdig, om hun kunne få dette til og om det var mulig, - "og om du selv vil lete etter verdisakene, da skal jeg være tro mot deg, min sønn, men kong Adils er en så grisk mann, at han ikke bryr seg om hvorledes han får seg det," og dette er det hun ba dem fortelle kong Hrolf, og hun sendte dem tilbake med høvelige gaver.
23. Hrolf gjorde kong Hjørvard skatteskyldig.
Kong Hrolf ligger nå i hærferd, og det tar noen tid før han drar for å møte kong Adils. Han samler nå under seg en mektig styrke, og alle kongene han møter gjør han skatteskyldige under seg, og det hadde seg også slik fordi alle de største krigerne ville være hos ham, og ikke tjene noen annen, fordi han var mye mer gavmild enn noen annen konge.
Kong Hrolf legger hovedstaden sin der det heter Hleidegård. Det er i Danmark, og er en stor og sterk borg, og det var mer prakt og skjønnhet der enn andre steder, og på alle måter var den mer strålende enn noe noen hadde hørt om.
Hjørvard het en rik konge. Han fikk Skuld, datter til kong Helgi og søster til kong Hrolf. Dette ble gjort med samtykke fra kong Adils og dronning Yrsa og Hrolf, hennes bror.
Og en gang ba kong Hrolf Hjørvard, hans måg, til veitsle. En dag, mens han var på veitsla, hendte det mens kongene sto utenfor, at kong Hrolf tok av seg sitt buksebelte, og i mens fikk kong Hjørvard hans sverd.
Og etter at kong Hrolf hadde tatt på seg buksebeltet sitt igjen, tok han tilbake sitt sverd og sa til kong Hjørvard: "Vi vet begge at det lenge har vært sagt, at den skal siden være undermann til den andre, som tar i mot hans sverd, mens han tar av seg buksebeltet. Du skal nå være min underkonge og tåle det like vel som de andre."
Dette gjorde Hjørvard voldsomt sint, og likevel måtte han la det bli med det. Han drar nå hjem og liker dette lite, men han sendte skatt til kong Hrolf etter dette, som hans andre underkonger, som måtte vise han lydighet.
Og her ender Svipdags tått.
Bødvars tått
24. Om kong Hring.
Det må nå fortelles at nord i Norge, over Uppdalene, hersket en konge som het Hring. Han hadde en sønn som het Bjørn. Det fortelles nå at dronningen døde, og kongen syntes dette var et stort tap, og mange andre også. Hans landsmenn og rådgivere ba han om å gifte seg igjen, og det ble til at han sender menn sydover i landet for å lete etter en kone. Men mot dem kom en stor motvind og sterke stormer, og de måtte nå snu stevnen rundt for å unnslippe uværet, og det skjer at de driver nordover til Finnmark og blir der om vinteren.
En dag dro de opp på land og kom til et hus. Der inne satt to kvinner, vakre å se på, og de tok varmt i mot dem og spurte hvor de kom fra. De fortalte alt om ferden sin, og hvilket ærend de hadde; og spurte hvilke kvinner de var, og hvorfor de hadde kommet alene hit så fjernt fra andre folk, slike vakre og pene kvinner.
Den eldre sa: "Det er en grunn til alt, gutter. Vi er her av den grunn at en rik mann ba om min datter, men hun ville ikke ha ham, og han lovet å straffe henne som takk, og derfor har jeg skjult henne her, siden hennes far ikke er kommet hjem, for han er i hærferd."
De spurte hvem hennes far er.
Hennes mor sa: "Hun er datter av Finnkongen."
De spurte hva de het.
Den eldre sa: "Jeg heter Ingibjørg, og Hvit heter min datter; jeg er Finnkongens frille."
En møy var der for å tjene dem. Kongsmennene likte dem godt, og de ble enige om at de skulle spørre om Hvit ville fare med dem og gifte seg med kong Hring. Mannen som var leder for kongens sendemenn, tok saken opp med henne. Hun svarte ikke raskt på dette, men overlot dette til sin mors vilje.
"Det er slik det er sagt, at ut av vanskeligheter kommer løsninger," sa mor hennes, " og jeg syns det er ille at hennes far ikke er blitt spurt om dette; men likevel må dette våges, om hun skal komme noen veg."
Etter dette gjorde hun seg klar til ferden med dem. Siden dro de sin veg og fant kong Hring, og straks spurte sendemennene om kongen ville ha denne kvinnen, eller om han ville sende henne tilbake. Kongen likte kvinnen godt, og arrangerte straks et bryllup med henne. Han brydde seg ikke om at hun ikke var rik. Kongen er blitt litt gammel, og dronninga ble snart klar over det.
25. Dronning Hvit la forbannelse på Bjørn.
En bonde hadde en gård nær kongen. Han hadde en kone og ett barn, en datter som het Bera. Hun var ung av alder, og pen. Bjørn kongssønn og Bera bondedatter lekte barneleker sammen, og kom godt ut av det med hverandre. Bonden var rik på gods, og hadde lagt lenge i hærferd i unge år, og var en stor kriger. Bera og Bjørn elsket hverandre svært, og møttes stadig.
Tiden går nå mens ikke mye skjer. Bjørn kongssønn vokser, og blir både stor og sterk. Han var flink i alle idretter. Kong Hring var i hærferd langt fra landet, men Hvit var hjemme og styrte. Hun var ikke godt likt av folk, men hun var svært blid mot Bjørn, men han brydde seg ikke med dette.
Og en gang, da kongen dro hjemmefra, talte dronningen med kong Hring og sa at Bjørn, hans sønn, skulle være hjemme med henne og styre landet. Kongen syntes dette var klokt. Dronninga ble nå storlåten og overmodig. Kongen sa til sin sønn, Bjørn, at han skulle være hjemme og styre landet med dronninga. Bjørn sa at han ikke syntes stort om dette, og at han avskydde dronninga. Kongen sa at han skulle være igjen, og selv dro han nå fra landet med et stort følge.
Bjørn går nå hjem etter samtalen med sin far, og hver av dem var sint på den andre. Han gikk til sitt rom, og var heller uglad, og rød som blod. Dronninga går til han og vil muntre han opp, og talte vennlig til Bjørn. Han ba henne gå bort. Hun gjorde dette denne gang. Men hun kom ofte for å tale med ham, og sa at dette var et godt tilfelle for dem å dele seng, mens kongen var borte, og sa at de kunne ha et mye bedre samliv enn hun hadde med en så gammel mann som kong Hring. Bjørn tok disse ordene tungt, og ga henne en kraftig ørefik og ba henne ha seg bort, og jaget henne vekk.
Hun sa at hun ikke var vant til å bli slått og jaget, - " og synes du det er bedre, Bjørn, å legge armene omkring en bondedatter så fortjener du det du kommer til å få, noe mye mer skammelig enn å nyte min kjærlighet og blidhet, og det ville ikke være uventet at du fikk noe igjen for din stahet og dumhet."
Hun slår ham nå med en hanske av ulveskinn, og sier at han skulle bli til en olm og grim hibjørn, - " og ikke skal du spise annen føde enn din fars fe. Du skal drepe store mengder av det til mat, og aldri skal du komme ut av denne forbannelsen, og dette skal være din straff."
26. Om Bera og drapet på Bjørn.
Etter dette blir Bjørn borte, og ingen vet hvor det ble av ham. Og da folk ble klar over at han var borte, dro de og lette etter ham, men han blir ikke funnet noe sted, som rimelig er. Fra nå av må det fortelles at feet til kongen blir drept i haugevis, og en gråbjørn, som både var stor og skremmende, sto bak dette.
En kveld skjer det at bondedatteren ser denne skremmende bjørnen. Bjørnen kommer bort til henne og er svært blid mot henne. I denne bjørnen synes hun å kjenne igjen øynene til Bjørn kongssønn, men hun flykter litt unna. Dyret går da fra henne, men hun følger etter til de kommer til en hule. Og da hun kommer inn i hula, så står det en mann foran henne og hilser Bera bondedatter. Hun kjenner igjen Bjørn Hringsson, og blir svært glad for å møte ham. De er sammen der i hula en tid, for hun vil ikke skilles fra ham, når hun har muligheten. Han sier at det ikke sømmer seg for henne å være der, for han er et dyr om dagen, men mann om natten.
Kong Hring kommer nå hjem fra hærferden, og det blir fortalt ham hva som har hendt mens han var borte; om hans sønn Bjørns forsvinning, og også om det store dyret, som er kommet til landet, og mest av alt drepte hans fe. Dronninga egget ham stadig til å drepe dyret, men likevel ventet de litt med dette. Kongen sier ikke stort om dette, og det synes å være svært underlig.
En natt, da Bera og Bjørn var i seng sammen, tok Bjørn til orde og sa: "Jeg tror nå at min dødsdag er i morgen, og at de kommer til å drepe meg, og jeg synes ikke livet gir noen glede på grunn av denne forbannelsen som ligger over meg. Den eneste gleden jeg har er at vi to er sammen, men dette må vi avslutte nå. Jeg vil gi deg den ringen som er under min venstre hand. Du kan se folkene i morgen, som leter etter meg, og når jeg er død skal du dra til kongen og be ham om å gi deg det som er under den venstre bogen på dyret, og han vil gi deg dette. Dronninga kan mistenke deg når du vil gå av gårde, og vil gi deg å spise av dyrekjøttet, men det skal du ikke spise, fordi du er med barn, som du vet, og du skal føde tre sønner, som er våre, og det vil vises på dem om du spiser av dyrekjøttet, for denne dronninga er et stort troll. Siden drar du hjem til din far, og der skal du føde guttene. En av dem vil du synes er verst. Og om du ikke kan oppfostre dem hjemme på grunn av deres villskap og uro, så ta dem bort med deg og dra hit til hula med dem. Her vil du se en kiste med tre rom og runene her vil fortelle deg hva hver av dem skal ha. Det er tre våpen i berget, og hver av dem skal ha det som passer for ham. Den første av våre sønner som blir født skal hete Thorir, den neste Elg-Frode og den tredje Bødvar, og det tror jeg at de vil ikke bli sveklinger og deres navn vil lenge bli husket.
Han forteller henne mange andre ting, før han ble forvandlet til en bjørn igjen, og bjørnen går ut, og hun etter den, og da hun ser rundt seg ser hun mange menn komme over fjellryggen, og mange store hunder foran folkene. Bjørnen løper nå fra hula og ut langs fjellet. Hundene og kongsmennene kommer nå mot ham, og han var vanskelig å ta for dem. Han skamferte mange av mennene, og drepte alle hundene, før han ble tatt. Det endte med at de slo en ring rundt ham og han sveiv rundt inne i ringen og ser, at slik det nå er vil han ikke kunne komme unna. Han snur da dit som kongen står, og griper den mannen som står ved siden av ham, og river han raskt i hjel. Da var bjørnen så trett at den kastet seg flatt ned. De løp da raskt på og drepte han.
Dette ser bondedatteren. Hun går til kongen, og sier: "Vil De, herre, gi meg det som er under venstre bog på dyret?"
Kongen sa ja til det, og sa at det kunne være noe der, og at det ikke var noe galt i å gi henne det.
Kongsmennene hadde da flådd mye av bjørnen og Bera gikk da bort og tok ringen og gjemte den, og mennene så ikke hva hun tok, og ikke ble det lett etter det heller. Kongen spør hvem hun kunne være, siden han ikke kjente henne. Hun sa det som syntes henne best, og ikke slik det var.
27. Bera fikk tre sønner.
Kongen drar nå hjem og Bera er med i følget hans. Dronninga var svært glad og tok vel i mot henne, og spurte hvem hun var. Som tidligere fortalte hun ikke sannheten. Dronninga lager nå en stor veitsle og gjør bjørnekjøttet klar som mottagelse for mennene. Bondedatteren er i dronningas bolig og kan ikke komme seg av gårde fordi dronninga har mistanke om hvem hun er.
Og der kommer dronninga svært raskt med et matfat med bjørnekjøtt på, og ba Bera spise, men hun ville ikke det.
"Dette er uhørt," sier dronninga, " ar du forsmår denne mottagelsen som dronninga selv bryr seg om å gi deg, så spis opp raskt, ellers så skal du få noe helt annet."
Hun skjærer av en bit til henne, og enden på dette blir at hun spiser den biten. Dronninga skjærer da en ny og putter i munnen hennes, og det kommer et lite stykke ned av denne, men hun spytta ut resten og sa at hun ikke kunne spise mer, selv om hun ble pint eller drept.
Dronninga lo og sa: "Det kan være at dette var nok."
Siden dro Bera bort, og hjem til sin far. Hun hadde et svært tungt svangerskap. Sin far fortalte hun nå alt om sitt ekteskap og hvorledes det hadde vært.
Og noe senere fødte hun et guttebarn, men det var merkelig. Den øverste delen var menneske, men fra navlen og ned var det elg. Han ble kalt Elg-Frode. En gutt til ble født, og han ble kalt Torir. Han hadde hundeføtter fra rista og ned, og derfor ble han kalt Torir hundefot. Likevel var han kjekkere å se på enn andre menn. En tredje gutt ble født, og han var den aller kjekkeste. Han ble kalt Bødvar og hadde ingen lyte. Hun elsket Bødvar mest.
De vokste nå opp raskt som gress. Og når de lekte med andre var de harde og skånselløse i alt. De var harde mot alle, og Frode ga mange av kongens menn men, og noen drepte han til og med.
28. Elg-Frode drar hjemmefra.
Slik gikk det i en tid, til de var tolv vintre gamle. De var da så sterke at ingen kongsmenn kunne stå i mot dem, så de kan ikke drive idrettsleker noe mer.
Da sa Frode til sin mor at han vil dra bort, - " og jeg kan ikke kjempe mot menn mer, fordi de er noen sveklinger og blir skadet så snart vi begynner."
Hun sa at han ikke passet blant folk på grunn av hans villskap.
Mor hans drar nå sammen med ham til hula og viser han verdisakene som han far ville han skulle ha; fordi Bjørn hadde sagt hva hver og en skulle ha. Frode ville ta mer, men kunne det ikke, siden den minste delen av verdisakene, var det han skulle ha. Og nå ser han at våpnene stikker ut av berget. Han griper først rundt hjaltet, men sverdet sitter fast, så han får ikke tak i det. Så griper han økseskaftet, men dette er ikke mer løst.
Da sa Elg-Frode: "Det kan være at den som har plassert verdisakene her har tenkt seg at deling av våpnene vil være lik delingen av andre verdisaker," og grep håndtaket, som straks kom løs. Et kortsverd fulgte med håndtaket ut.
Han stirret på kortsverdet en stund og sa så: "Urettferdig har han vært, mannen som har fordelt disse verdisakene," og hugger med begge hender kortsverdet mot berget og vil brekke det i stykker. Men kortsverdet trengte inn i berget, inn til håndtaket med et smell, men likevel brakk det ikke.
Da sa Elg-Frode: "Uansett hvorledes jeg bruker denne fordømte tingen, kan jeg være trygg på at den biter?"
Etter dette tok han farvel med sin mor. Frode dro nå langs en fjellveg og gjorde mye ondt der og dreper menn for penger, og bygger seg så en hytte hvor han bor.
29. Torir ble konge i Gautland.
Kong Hring mener nå han vet hva slags trolldomskunst dette dreier seg om, men sier ikke noe om dette til noen, og oppfører seg like rolig som tidligere.
Litt senere ber Torir hundefot om å fare bort, og hans mor fører han til hula og så til de rikdommene som han skulle få, og forteller han om våpnene og ber han ta øksa, som hun sa hans far hadde sagt han skulle. Siden dro Torir av gårde og ba sin mor leve vel. Først griper han sverd-hjaltet, men sverdet sitter fast. Så tar han tak i økseskaftet, og øksa løsner, fordi det var denne han skulle ha. Siden tar han rikdommen sin og drar sin veg.
Han velger vegen slik at han først drar for å møte Elg-Frode, hans bror. Inn i hytta hans går han og setter seg ned i setet og drar hetta ned over ansiktet. Litt senere komme Frode hjem og kikker ikke vennlig på den innkomne mannen. Han trekker kortsverdet, og sa:
"Sverdet skriker
dras fra slira,
handa minnes
stridsleken,"
og slenger det ned på benken hos seg, og gjør seg olm og skremmende. Torir sa da:
"Men jeg helst
på en annen veg
øksa mi
jevnlig gir lyd."
Og da skjulte ikke Torir seg lenger, og Frode kjente da igjen sin bror, og bød han halvdelen av det han hadde samlet sammen, fordi det skorta ikke på rikdom der. Torir vil ikke ta i mot det. Han blir der en tid og drar siden bort. Elg-Frode sendte han til Gautland, og sa at kongen til gautene nylig hadde dødd, og ba han dra til deres rike.
Han fortalte han mange ting i forveien: "Det er gautenes lov at der blir stevnet et stort ting, og at alle gautene blir innkalt dit. En stor stol blir satt opp på tinget med rom for to menn å sitte, og den skal være konge som fyller opp denne stolen. Og jeg tror at du kan fylle denne godt."
Etter dette skilles de og ønsker hverandre vel.
Torir dro nå sin veg til han kom til en jarl i Gautland, og jarlen tok godt i mot ham, og han var der om natta. Hver mann som så Torir sa at han på grunn av sin størrelse godt kunne være konge over gautene, og sa at det ikke var mange som han.
Og da tinget var samlet gikk alt slik Frode, hans bror, tidligere hadde fortalt han. En dommer var der for å avgjøre denne saken helt rettferdig. Mange satte seg i setet, men dommeren sa at ingen av dem passet. Torir gikk senest fram, og satte seg straks i stolen.
Dommeren sa: "Du sitter mest laglig, og du skal dømmes til å være den beste til å styre."
Siden ga landsmennene ham kongsnavn, og han ble kalt kong Torir hundefot, og det er store sagaer om han. Han var godt likt og hadde mange kamper, og som oftest seiret han. I en tid sitter han nå i sitt rike.
30. Bødvar tok livet av dronninga.
Bødvar er hjemme hos sin mor og hun elsker ham svært. Han var den mest dugelige og staslige av menn, men han sa ikke særlig mye. En gang spør han sin mor hvor hans far var og hun fortalte han om hans død, og alt som hadde hendt og hvorledes han var på grunn av hans stemors forbannelse.
Bødvar sa: "Vi må virkelig betale tilbake denne heksa."
Da fortalte hun ham hvorledes hun ble nødet av dronninga til å spise av bjørnekjøttet, - " og dette kan du nå se på brødrene dine, Torir og Elg-Frode."
Bødvar sa: "Ikke synes jeg Frode har mindre plikt til å hevne seg på denne feige heksa enn å drepe uskyldige menn og gjøre forbrytelser. Og like underlig synes det meg at Torir dro bort uten å gi denne heksa noen påminnelse, og jeg tror at det beste for meg ville være at jeg ga henne noe å huske oss for."
Bera sa: "Gjør det slik at hun ikke kan bruke noen trolldom, ellers kan hun skade deg." Han sa at slik skulle det være.
Etter dette dro Bera og Bødvar for å besøke kongen, og på Bødvars råd forteller hun kongen alt slik det henger sammen, og viser ham ringen som hun hadde tatt under bogen på dyret, og som Bjørn, hans sønn, hadde eid.
Kongen sa at han kjente igjen ringen. "Jeg har nesten tenkt meg at dette kunne være hennes verk, alt dette som hendte her, men av kjærlighet til henne har jeg ikke sagt noe."
Bødvar sa: "Send henne bort nå, ellers vil vi hevne oss på henne."
Kongen sa at han ville gi ham erstatning for det som hadde hendt, og gi ham styring over riket og jarlsnavn nå straks, og etter hans død skulle han få kongedømmet, om han bare ville være rolig og ikke skade henne.
Bødvar sa at han ikke ville være konge, men heller være hos kongen og tjene ham. "Du er så fanget av dette monsteret at du knapt har vettet i behold eller kongedømmet, og ikke vil hun trives her etter dette."
Bødvar var nå så sint, at kongen ikke våget å stoppe han. Bødvar går til dronningas stue og har en lærsekk i handa. Kongen og hans mor kom etter han. Og da Bødvar kom inn i stua går han rett mot dronning Hvit og setter den sammensunkne skinnsekken over hodet hennes, og drar den fast til nede på halsen. Så slo han henne på kinnet, og sendte henne til Hel på forskjellige, pinefulle måter, og slepte henne så gjennom gatene. Mange, eller de fleste, i hallen syntes dette bare var halvparten av det hun fortjente, men kongen tok det hardt og likevel kunne han ikke gjøre noe med det. Dronning Hvit mistet der sitt elendige liv. Bødvar var atten år da dette hendte.
Noe senere ble kong Hring syk og døde. Etter dette tok Bødvar over riket, og styrte der en liten stund. Siden innkaller han til ting med landsmennene sine, og sier der at han vil dra bort. Men han giftet bort sin mor med en mann som het Valsleit, han hadde tidligere vært jarl, og Bødvar sitter i bryllupsveitsla før han reiser.
31. Bødvar møtte Elg-Frode.
Etter dette rir han bort alene, og ikke hadde han med seg mye gull eller sølv, men han var velutstyrt med våpen og klær. Han rir nå først sin gode hest til hula, etter sin mors tilvisning. Da han tar tak i hjaltet, løsner sverdet. Dette sverdets natur var slik at det kunne ikke svinges, uten at det ble en manns bane. Det var viktig å huske at det ikke skulle settes på hjaltet. Eggen skulle tre ganger kunne brynes i hele sin tid, og dette måtte ikke gjøres på noen annen måte, så vanskelig var det. Denne gilde kostbarhet ville alle brødrene ha. Bødvar dro så av gårde for å treffe Elg-Frode, sin bror. Han laget en sverdslire av bjørk.
Det er ikke noe å fortelle om reisen hans før han en kveld kom til en stor hytte. Det var der Elg-Frode styrte. Bødvar leide hesten sin inn, og mente han hadde rett på alt der, som han trengte. Frode kommer hjem om kvelden og stirret ublidt på ham. Bødvar farer ikke opp, men sitter stille. Hestene synes og dårlig om hverandre, og hver vil jage den andre ut av stallen.
Da sier Frode: "Dette er en overmodig fyr som våger å sitte her uten min tillatelse."
Bødvar lar hetta henge ned, og sier ingenting. Elg-Frode reiser seg og drar opp kortsverdet og smekker det ned, så håndtaket smeller mot slira. Dette gjør han to ganger. Bødvar later som ingenting. Den tredje gangen trekker han kortsverdet og kommer mot han mens han tenker at denne mannen ikke kan skremmes, og ønsker nå å finne ut av dette.
Og da Bødvar ser hva som er på gang, vil han ikke vente lenger, men reiser seg og løper under handa hans. Elg-Frode hadde det hardeste grepet, og de brøyt volsomt, men da falt hetta av Bødvar så Frode kjenner han, og sier: "Velkommen frende, vi har holdt på med denne brytinga for lenge."
"Ikke er det noen skade ennå," sier Bødvar.
Elg-Frode sa: "Likevel bør du være mer forsiktig, frende. Om vi slåss for alvor og ikke holdt noe igjen ville du kjenne styrkeforskjellen."
Frode tilbød han å bli der og sa at halvdelen av det han eide skulle være hans. Bødvar vil ikke det, og han synes det er ille å drepe menn for pengene deres. Han dro nå av gårde etter dette. Frode ble med ham en bit og sa at han hadde gitt mange menn grid som ikke var sterke, og dette muntret Bødvar opp og han sa at det var rett av ham, - " og de fleste bør du la dra i fred, selv om du synes du har noe i mot dem."
Elg-Frode sier: "Alle ting jeg får blir feil, men det du skulle gjøre er å dra å møte kong Hrolf, fordi alle de største krigerne vil være hos ham, fordi han overgår alle andre konger i gavmildhet, ære og mot."
Så tok Frode og dytta han. Da sa Frode: "Ikke er du så sterk, frende, som du burde være."
Frode skar seg i tykkleggen og ba han drikke, og dette gjør Bødvar. Da prøvde Frode seg for annen gang, men Bødvar sto fast.
"Nå er du sterk nok, frende," sa Elg-Frode, " og jeg mener at du har hatt godt av drikken, og du vil bli den fremste blandt menn i styrke og tapperhet og i alle slags djervhet og manndom, og dette vil jeg gladelig gi deg."
Etter dette trampet Frode i berget der, like ned til lagklauva. Da sa Frode: "Til disse spora skal jeg komme hver dag og se hva som er der. Det vil være jord, hvis du er sottedød, vann, hvis du er sjødød, og blod, hvis du er våpendød; og da skal jeg hevne deg for jeg er mer glad i deg enn i noen annen."
32. Bødvar fant sin bror, Torir.
De skiltes nå, og Bødvar dro videre til han kom til Gautland, men kong Torir hundefot var ikke hjemme. De lignet hverandre så mye at ingen kunne se forskjell på dem, så landsmennene trodde at Torir var kommet hjem. Han ble derfor plassert i høgsetet og ble behandlet som en konge på alle måter og lagt i seng med dronninga, for Torir var gift. Men Bødvar vil ikke ligge under lakenet med henne. Dette syntes hun var underlig, fordi hun var sikker på at dette var hennes mann, men Bødvar fortalte henne alt, hvorledes det hang sammen. Hun holdt dette for seg selv. Og slik gjorde de det hver natt, og lå og pratet, til Torir kom hjem, og da oppdaget folk hvem denne mannen er. Det ble da stor gjensynsglede mellom brødrene. Torir sier at det er ingen andre han ville stole på til å ligge så nær dronninga hans.
Torir ba han bli der og ha halvdelen av alle hans eiendeler, men Bødvar sa at han ikke ville dette. Torir tilbød han da å fare med ham som han ville, eller å skaffe ham krigere. Ikke heller ville han dette. Bødvar red da bort, og Torir dro sammen med ham på vegen, og brødrene skiltes da i vennskap, men likevel med noe skjult. Og ingenting er fortalt om hans ferd, før han kom fram til Danmark og ikke har langt igjen til Hleidargard.
33. Bødvar er gjest hos en bonde og hans kone.
En dag var det mye regn og Bødvar ble svært våt. Hesten ble svært trett, også fordi den bar ham, fordi han red mye, og det ble svært bløtt og tungridd. Det ble også svært mørkt, og regnet fortsatte. Han merker ikke noe før hesten sparker i en haug. Da stiger han av ryggen på den og begynner å undersøke, og han finner et hus med en dør i. Han banker på døra, og en mann kommer ut. Bødvar ber om å få bli der om natta, og husbonden sa at han ikke ville avvise ham på den mørkeste tida på natta, selv om han ikke kjente ham. Bonden syntes denne mannen var svært stor, av det han kan se.
Bødvar er der om natten og blir gjestmildt behandlet. Han spurte mye om storverka til kong Hrolf og hans krigere, og om det var langt dit.
"Nei," sa bonden, " dit er det svært kort. Har du tenkt deg dit?"
"Ja," sa Bødvar, " jeg har tenkt meg det."
Bonden sa at han ville passe der, - " fordi jeg ser at du er en stor og sterk mann, og de synes å være noen store hardhauser."
Og ved dette gråter kona høyt, da de nevner kong Hrolf og hans krigere i Hleidargard.
"Hvorfor gråter du, stakkars kone?" sier Bødvar.
Kona sa: "Min husbonde og jeg vi hadde en sønn som het Høtt. Og en dag dro han til borgen for å more seg, men kongsmennene ertet han, og det tok han ille opp. Siden tok de han og satte han i beinhaugen. Men det er deres skikk under måltidene, når de har gnagd av hvert bein, å kaste de på ham. Av og til blir han sterkt skadet, om de treffer han, og ikke vet jeg om han er levende eller død. Og den lønn vil jeg ha for min gjestmildhet, at du heller kaster små bein på han enn store, om han ikke har dødd av dette."
Bødvar sier: "Jeg skal gjøre det du ber meg om, men ikke synes jeg det er særlig djervt å kaste bein på folk, eller å skade barn eller småfolk."
"Det gjør du rett i," sa kona, " for jeg synes du har en sterk arm, og ikke tror jeg noen vil kunne stå i mot dine slag, om du ikke ville holde igjen."
34. Bødvar kom til kong Hrolfs hird.
Siden dro Bødvar sin veg til Hleidargard. Han kom til kongens bolig. Bødvar, uten å spørre noen, leier så hesten sin bort til kongens beste hest i hans stall, og går siden inn i hallen, der det er få menn. Han setter seg ytterst, og etter han har vært der en liten stund, så hører han noe rasling i et av hjørnene. Bødvar kikker bort dit, og ser at en menneskehånd kommer opp av den store beinhaugen som lå der. Handa var svært svart. Bødvar går dit og spør hvem som er i beinhaugen.
Et heller forsiktig svar kom: "Høtt heter jeg, Bøkki sæl."
"Hvorfor er du her," sier Bødvar , " hva driver du med?"
Høtt sier: "Jeg lager meg en skjoldborg, Bøkki sæl."
Bødvar sa: "Det er en liten skjoldborg du har der."
Bødvar tar tak i ham og rykker han ut av beinhaugen.
Høtt ropte ut høyt: "Nå vil du drepe meg. Gjør ikke det, nå hadde jeg akkurat fått gjort meg ferdig, men du har nå rotet sammen skjoldborgen min, nå når jeg har fått den høg nok rundt meg til at den kunne beskytte meg mot alle kastene deres, slik at jeg ikke på lenge hadde blitt truffet. Men likevel var den var ikke gjort slik jeg ønsket at den skulle være."
Bødvar sa: "Ikke skal du bygge skjoldborg lenger."
Høtt sier gråtende: "Skal du nå drepe meg, Bøkki?"
Bødvar ba han om å ikke snakke høyt, og tok han så opp og bar han ut av hallen til et vann, som var der i nærheten. Få brydde seg om dette, og der vasket han ham fra topp til tå. Siden gikk Bødvar til setet som han hadde sittet i tidligere, og leide Høtt etter seg, for han var så redd at hele kroppen hans skalv. Han plasserte Høtt hos seg, og Høtt syntes å forstå at denne mannen ville hjelpe ham.
Så kom kvelden, og mennene kom inn i hallen. Hrolfs krigere ser at Høtt har blitt plassert på benken, og de synes at den mannen som har gjort dette er djerv. Høtt ser ikke glad ut da han ser kjenningene sine, for han har bare blitt plaget av dem. Han vil gjerne leve, og helst dra tilbake til beinhaugen sin, men Bødvar holder ham slik at han ikke klarer å komme seg vekk. Han tror han ikke vil klare alle kastene deres om han blir der som han er nå.
Hirdmennene gjør nå som vanlig, og kaster først småbein over gulvet mot Bødvar og Høtt, men Bødvar later som om han ikke ser dette. Høtt er så redd at han verken spiser eller drikker, og han tror stadig at han vil bli truffet.
Og nå sa Høtt til Bødvar: "Bøkki sæl, nå kommer en stor knokkel mot deg, og jeg tror den er ment å drepe deg."
Bødvar ba han tie. Han holdt ut handa og tok slik knokkelen; leggbeinet hang fast i det. Bødvar sender knokkelen tilbake mot han som kastet, og den traff han så hardt at han døde av det. Hirdmennene ble nå svært skremte.
Denne nyheten når nå kong Hrolf og krigerne hans opp i borgen, at en storvokst fremmedkar hadde kommet til hallen og drept en av hirdmennene hans, og de ville la mannen drepe. Kong Hrolf spurte om hirdmannen hadde blitt drept uten grunn.
"Nesten," sa de. Så fikk kong Hrolf høre hele sannheten.
Kong Hrolf sa de skulle la det fare, å drepe mannen. "Dere har fått en dårlig vane ved å kaste bein på uskyldige menn. Det er uverdig for meg, og en stor skam for dere, å gjøre slikt. Jeg har ofte snakket om dette tidligere, men dere har ikke brydd dere om det, og jeg tviler på at denne karen som dere har angrepet er noen svekling, så bring ham hit så jeg får vite hvem han er."
Bødvar går fram til kongen og hilser høflig på ham. Kongen spør ham om navnet.
"Håttargrid kaller hirdmennene Deres meg, men Bødvar heter jeg."
Kongen sa: "Hva vil du bøte for hirdmannen min?"
Bødvar sa: "Han fikk det han ba om."
Kongen sa: "Vil du være min mann, og ta hans plass?"
"Ikke vil jeg si nei til å være Deres mann, men ikke vil vi skilles jeg og Høtt; og vi vil begge sitte nærmere deg enn han gjorde, eller så drar vi begge av gårde."
Kongen sa: "Ikke ser jeg noen ære med ham, men jeg skal ikke nekte ham maten."
Nå går Bødvar og setter seg der han vil, men han vil ikke sitte der den andre satt tidligere. Ett sted dytter han vekk tre menn, og så setter han og Høtt seg ned der, lenger innover i hallen enn de var tiltenkt. Mennene syntes Bødvar var en hard mann å hanskes med og de mislikte han sterkt.
35. Bødvar vant over dragen.
Men da det nærmet seg jula, ble mennene uglade. Bødvar spør Høtt hva dette er for noe. Han forteller ham at et dyr, stort og skremmede, hadde kommet dit to vintre på rad, - " og det har vinger på ryggen, og flyr hele tiden. To høster har det nå kommet hit, og gjort stor skade. Våpen biter ikke på det, og de beste av kongens krigere som er blitt sendt mot det kommer ikke tilbake."
Bødvar sa: "Ikke er hallen så velutstyrt som jeg trodde, om et dyr skal komme her og ødelegge kongens folk og fe."
Høtt sa: "Det er ikke et dyr, det er et troll av verste slag."
Nå kommer julekvelden. Da sa kongen: "Nå vil jeg at mennene skal være stille og rolige i natt, og jeg forbyr alle mine menn å utsette seg for noen fare med dyret, men for feet må skjebnen styre. Mennene mine vil jeg ikke miste."
Alle lovte på ære å gjøre slik som kongen sa.
Bødvar lurte seg ut om natta. Han tok Høtt med seg, selv om han måtte tvinges, og han sa han ble ledet i døden.
Bødvar sa at det ikke ville bli så ille. De gikk bort fra hallen, og Bødvar måtte bære han, så redd var han.
Nå ser de dyret, og i neste nå skriker Høtt så høyt som han kan og sa at dyret ville sluke han. Bødvar ba bikkja hans tie, og kastet han ned på mosen, og der ligger han og er ikke helt fri for frykt. Heller ikke tør han å fare hjem. Nå går Bødvar mot dyret, men det hender nå at sverdet sitter fast i slira, men nå får han beveget sverdslira, slik at sverdet glir ut av slira, og han stikker det straks inn under bogen på dyret, slik at står fast i hjertet. Dyret falt da dødt ned på marken.
Etter det går han dit hvor Høtt ligger, og tar han opp og bærer han dit som dyret ligger dødt. Høtt skjelver svært.
Bødvar sa: "Nå skal du drikke blod av dyret."
Han venter lenge, men så tør han ikke annet. Bødvar lar han drikke to store slurker. Han lar han også spise noe av dyrehjertet. Etter dette går Bødvar mot ham, og så slåss de lenge.
Bødvar sa: "Nå er du blitt sterk, og jeg venter ikke at du nå blir redd for hirdmennene til kong Hrolf."
Høtt sa: "Jeg vil verken være redd for dem, eller deg, etter dette."
"Da er alt blitt bra, Høtt felle. La oss nå få reist opp dyret og gjort det slik at de andre tror det lever."
De gjør nå dette. Etter dette drar de hjem og er stille, og ingen mann vet hva de har gjort.
36. Høtt blir en av krigerne.
Kongen spør om morgenen om de vet noe om dyret, om det har vist seg om natta. Han ble fortalt at alt feet var uskadd i innhegningene. Kongen ba mennene forsikre seg om at ingen hadde sett noen tegn til at det hadde kommet tilbake. Vaktmennene gjorde så og kom snart tilbake og fortalte kongen at dyret var på veg, rett mot borgen. Kongen ba hirdmennene være tapre og hver og en vise hva han dugde til og jage bort dette uhyret. Og det ble gjort slik som kongen ba om, og de gjorde seg klar til dette.
Kongen stirret mot dyret og spurte så: "Ikke kan jeg se at dyret beveger seg, hvem vil nå ta risken på å gå mot det?"
Bødvar sa: "Det vil kurere den tapreste manns nysgjerrighet. Høtt kamerat, det er på tide å fjerne løgnene som mennene har fortalt om deg, at du ikke har kraft eller mot. Dra nå og drep dyret, du kan se at ingen andre har lyst på dette."
"Ja," sa Høtt, " jeg vil prøve dette."
Kongen sa: "Ikke vet jeg hvor dette motet ditt er kommet fra, Høtt, mye har endret seg med deg på kort tid."
Høtt sa: "Gi meg sverdet Gullinhjalta, som du holder, og så skal jeg felle dyret eller få banesår."
Kong Hrolf sa: "Dette sverdet skal ikke bæres av en mann som ikke er en god og modig kar."
Høtt sa: "Da skal du se, at jeg er en slik kar."
Kongen sa: "Hvem vet, kanskje mer er endret med deg enn det som vises? Og få menn som kjenner deg vil tro du er samme mann. Ta nå sverdet og det er ditt, om dette blir gjort vel."
Siden går Høtt mot dyret og hugger til det da han kom nær nok, og dyret falt ned som om det var dødt.
Bødvar sa: "Se nå, herre, hva han har klart."
Kongen sier: "Visst har han endret seg mye, men ikke har Høtt drept dyret alene, heller har du gjort det."
Bødvar sier: "Det kan være at det er slik."
Kongen sier: "Jeg visste da du kom hit at få ville være din like, men dette synes jeg er ditt største verk at du har gitt meg en kriger, nemlig Høtt, som ikke så ut til å kunne gjøre noen storverk. Og nå vil jeg ikke at han skal hete Høtt lenger, han skal hete Hjalti etter dette. Du skal få navn etter sverdet Gullinhjalti.
Og her ender tåtten om Bødvar og hans brødre.
Hjaltes tått
37. Om berserker og Hjaltis storsinn.
Nå går vinteren mot den tiden hvor kong Hrolfs berserker er ventet hjem. Bødvar spør Hjalti om hvorledes berserkene er, og han svarer at det er deres skikk å gå bort til hver mann, og først bort til kongen, når de kommer hjem til hirden, og spørre om han synes han er like dugelig som dem. Og da svarer kongen slik: "Vanskelig er det å si, for dere er modige menn slik dere har utmerket dere i slag og blodspille blandt forskjellige folk i både den sørlige og nordlige del av verden," og kongen svarer de slik mer av mot enn av feighet, fordi han anerkjenner deres støtte, og de skaffer kongen store seiere og stor rikdom. Da går de derfra og spør hver mann som er i hallen om det samme, men ingen synes de er like dugelige som dem.
Bødvar sier: "Det er dårlig utvalg av modige menn her hos kong Hrolf, om alle er redde for å svare berserkene."
Nå avslutter de denne samtalen, og Bødvar har nå vært et år hos kong Hrolf. Og så kommer nå den andre juleaften.
En gang da kong Hrolf satt ved bordet, spratt halldøra opp og tolv berserker gikk inn, alle grå av jern, som om de var en pøl med is.
Bødvar spør Hjalti lavt om han tør å prøve seg mot en av dem.
"Ja," sa Hjalti, " ikke mot en, heller mot alle, fordi jeg kan ikke bli redd, selv om de er mange; men ikke skal noen av dem få meg til å skjelve."
Nå går berserkene først inn i hallen, og de ser at antallet på kong Hrolfs krigere har økt, siden de dro hjemmefra, og de kikker nøye på nykommerne, og en av disse ser ikke ut til å være noen småkar, og det sies at de reagerte på dette.
Som vanlig går de til kong Hrolf og spør han om det samme som de pleier. Og kongen svarer dem på en passende måte, som vanlig. De går så bort til hver mann i hallen, og sist går de bort til de to vennene og lederen spør så Bødvar om han synes han er like dugelig som dem.
Bødvar sa at han ikke regnet seg som like dugelig, men dugeligere, som de skulle få merke, og ikke ville han la seg jage rundt som de andre suggene, som en stinkende merresønn, og hopper fram under berserken, der denne sto i alle sine hærklær, og slenger han ned i et rasende fall, så beina hans nesten knakk. Hjalti gjør på sin side det samme. En stor uro brøt ut i hallen, og kong Hrolf syntes dette så farlig ut at hans menn drepte hverandre. Han løper nå ut av høgsetet mot Bødvar, og ber han om at alt blir roet ned og blir stille, men Bødvar sa at berserken skulle miste livet, om han ikke innrømte at han var en mindre dugelig mann. Kong Hrolf sa at det ville være lett og få til, og lot så berserken få reise seg opp, og det samme gjorde Hjalti, etter kongens bud.
Mennene satte seg så i hvert sitt sete, men berserkene satt med tunge tanker. Kong Hrolf advarte dem, og sa at nå måtte de se at ingen var så berømt, sterk eller stor at ikke hans like kunne finnes. "Jeg forbyr dere å strides i min hall, og om dere bryter mot dette, da skal dere betale med livet. Tapre skal dere være når jeg må kjempe mot mine uvenner, og vinne dere heder og ære på den måten. Nå har jeg skaffet meg et slikt utvalg av krigere at jeg ikke trenger dere."
Alle var fornøyd med kongens tale, og de ble alle godt forlikte, og mennene ble således plassert i hallen at Bødvar fikk mest ære og verdsettelse, og han satt nærmest kongen ved hans høyre hånd, og dernest Hjalti den storsinnede, som kongen hadde gitt ham som navn. Han ble kalt den storsinnede fordi han hver dag satt sammen med kongens hirdmenn som en gang hadde behandlet han så dårlig som det er fortalt om, men han gjorde dem intet ondt selv om han nå var blitt en mye større mann enn dem, og kongen ville ha unnskyldt det om han hadde gitt de noe å huske ham for, eller til og med drept noen av dem. Og ved kongens venstre hand satt de tre brødrene Svipdag, Hvitserk og Beigad, så viktige hadde de blitt, og deretter de tolv berserkene og andre modige krigere, som ikke navngis her, langs begge sider av hele hallen.
Kongen lot så sine menn drive med allslags idrett og kunster, med allslags spøk og moro. Og Bødvar viste seg å være hans største kriger, uansett hva som måtte bevises, og han fikk slik heder av kong Hrolf, at han fikk gifte seg med hans eneste datter, Drifa.
Slik gikk nå tiden, at de satt i sine riker og var de mest ærede av alle menn.
Om Adils Uppsalakonge, og Svitjodferden til kong Hrolf og hans krigere.
38. Planleggingen av Uppsalaferden.
Det fortelles at en dag satt kong Hrolf i sin kongelige hall sammen med alle sine krigere og stormenn og holdt en storslått veitsle.
Nå ser kong Hrolf både til høyre og venstre og sa: "Stor styrke er kommet hit i en hall."
Da spurte kong Hrolf Bødvar om han visste om noen konge slik som han, som styrte slike krigere.
Bødvar sier at han ikke vet det, - " men det er en ting som synes å minske Deres kongelige verdighet."
Kong Hrolf spurte hva det var. Bødvar sa: " Det mangler Dem, herre, at De ikke har hentet Deres farsarv fra Uppsala, der kong Adils, Deres måg, med urette sitter med den."
Kong Hrolf sier at det vil være vanskelig å få den, - " for Adils er ingen enfoldig mann, heller trollkyndig, slu, trassig, klok, ond og den verste å ha med å gjøre."
Bødvar sier: "Likevel er det sømmelig for Dem, herre, å hente Deres arv og å finne ut hva Adils svar er i denne saken."
Kong Hrolf sier: "Det er et viktig spørsmål dette, som du tar opp, fordi vi må forsøke å hevne vår far. Kong Adils er grisk og svikefull, likevel må vi våge dette."
"Ikke skal jeg laste deg," sier Bødvar, " at du en gang vil finne ut hva Adils er laget av."
39. Hrolf gjester Hrana bonde.
Kong Hrolf gjør seg nå klar til sin ferd med hundre menn, og tolv krigere og tolv berserker. Ikke er det fortalt noe om ferden deres før de kom til en bonde. Han sto ute da de kom, og innba dem alle til å være der.
Kongen sa: "Du er en djerv mann, men har du midler til dette, for vi er ikke så få til sammen, og det er ikke for en småbonde å ta seg av oss alle."
Han lo og sa: "Ja, herre, jeg har stundom sett ikke færre menn komme, og dere skal ikke mangle verken drikke eller annet dere trenger for natta."
Kongen sier: "Da skal vi prøve dette."
Bonden ble glad da han hørte dette. Hestene deres blir nå tatt hånd om på beste måte.
"Hva er navnet ditt, bonde?" sa kongen.
"Hrana kaller noen menn meg," sa han.
Det var så gjestefritt der, at de neppe hadde opplevd større gjestefrihet, og bonden er svært glad, og det var ingenting de spurte han om som han ikke kunne svare på, og han syntes å være den klokeste av alle. De la seg nå til å sove. Og da de våknet var det så kaldt at de hakket tenner og krøp sammen og dro over seg alle klær og alt annet de kunne få tak i, unntatt Hrolfs krigere, de bar de klærne som de hadde tidligere. De var alle kalde den natta.
Da spurte bonden: "Hvorledes har dere sovet?"
Bødvar svarer: "Godt."
Da sa bonden til kongen: "Jeg vet at hirdmennene dine syntes det var heller kaldt i hallen i natt, og det var det, men ikke kan de regne med å klare de prøvelser som kong Adils i Uppsala vil sende dem, om de fant dette tungt. Herre, send hjem halvdelen av folkene dine, om du vil beholde livet, for det er ikke med antall at du vil seire over kong Adils."
"Du har mye for deg, bonde," sa kongen, " og jeg skal følge ditt råd."
Da de var ferdige dro de videre. De ba bonden leve vel, og kongen sendte halvdelen av folkene sine tilbake. Straks, etter å ha ridd litt, så de en liten gård foran seg. Her syntes de å kjenne igjen bonden, som de hadde gjestet tidligere. De syntes dette var underlig. Likevel tar bonden vel i mot dem og spør hvorfor de kommer så ofte.
Kongen svarer: "Vi vet knapt hvilke knep vi står overfor, og du må sies å være en riktig slu kar."
Bonden sier: "Ikke skal dere bli dårlig behandlet."
De er der da andre natta og blir godt behandlet, la seg til å sove, og våknet av en så voldsom tørst at den syntes nesten uutholdelig, slik at de knapt kunne røre på tunga. Ett stort kar sto der fullt av vin, og de styrtet dit og drakk.
Om morgenen sa Hrana bonde: "Igjen er det slik, herre, at De bør høre på meg, og jeg synes det er lite styrke i de mennene som må drikke om natta. Dere vil måtte tåle større prøvelser når dere kommer til kong Adils."
Et stort uvær kommer, og de sitter der den dagen, og så kommer tredje natta. Om kvelden ble det laget et stort bål for dem, og de som satt nær ilden syntes det ble svært hett om hendene. De fleste flyktet ut av det rommet som Hrana bonde hadde gjort klart for dem; og alle flyktet vekk fra ilden, bortsett fra kong Hrolf og hans krigere.
Bonden sa: "Velge kan du nå, herre, en gang til blant krigerne, og mitt råd er at ingen av dere drar, bortsett fra du og dine tolv krigere, om dere skal ha håp om å vende tilbake, ellers er det ikke det."
"Du synes meg så klok, bonde," sa kong Hrolf, " at vi vil følge rådene dine."
De blir der tre netter. Kongen rir så videre med de tolv mennene, men sender resten av krigerne sine tilbake.
Kong Adils har fått nyss om dette og sier at det er bra at kong Hrolf vil besøke han hjemme, - " fordi han vil ha et slik ærend her, at det skal gå gjetord om det, før vi skilles."
40. Om kong Adils mottagelse.
Etter dette rir kong Hrolf og hans krigere til kong Adils hall, og alt borgfolket flokket seg oppe i det høyeste tårnet i borgen, for å se hvor staselige kong Hrolf og hans krigere var, for de var flott kledd, og mange mennesker syntes det var vel verdt å se slike høviske riddere. De red først sakte og stormannslig, men da de bare hadde kort veg igjen til borgen lot de hestene kjenne sporene og galopperte mot hallen, så alt som var foran dem skvatt unna. Kong Adils ga dem en god velkomst, med godt humør, og lot hestene deres bli tatt hånd om.
Bødvar sa: "Pass på, gutter, at dere ikke usser til hestenes pannelugger eller hale; ta dere godt av dem og pass spesielt på at de ikke blir vansiret."
Dette ble straks fortalt til kong Adils, hvilke nøye instrukser de hadde gitt om hestestellet. Han sa: "Deres stolthet og overmot kjenner ingen grenser. Her er min plan, og gjør som jeg sier: Hugg av halene deres høyt oppe, nær rumpa, og skjær av panneluggene, slik at dere får med pannehuden også, og ta hånd om dem på den aller skammeligste måte, uten å ta livet av dem."
De blir så fulgt til halldørene, men kong Adils er ikke å se.
Da sa Svipdag: "Jeg kjenner stedet fra før og derfor skal jeg gå inn først, fordi jeg har den største mistanke til hvorledes vi blir motatt, eller hva som er blitt forberedt for oss. Ikke la noe ord falle om hvem som er kong Hrolf, slik at kong Adils ikke kan plukke han ut blant oss."
Svipdag gikk så foran alle, og brødrene hans etter ham, Hvitserk og Beigad, og så kong Hrolf og Bødvar, og så kom hver av de andre etter. Det var ikke noen tjenere igjen nå, for de som hadde ført dem til hallen var borte. De hadde haukene sine på akslene, for det ble sett på som toppen av høviskhet på den tiden. Og kong Hrolf eide en hauk som het Habrok.
Svipdag går nå først, og ser nøye til alle kanter. Han ser store forandringer overalt. De støtte på så mange hindringer som var satt foran dem, at det ikke er lett å fortelle, og det ble værre jo lenger inn i hallen de kom.
Og nå kom de så langt inn i hallen, at de derfra kunne se at kong Adils brisket seg i høgsetet, og hver av partene syntes det var viktig, at de så hverandre. Likevel ser de at det ikke vil være lett å gå helt bort til kong Adils, men nå var de kommet så nær de andre at de kunne tale sammen.
Da tok kong Adils til orde og sa: "Og nå er du kommet her, Svipdag felle, men hva vil heltens ærend være? Det kan vel ikke være som det synes meg:
En grop i nakken,
et øye ut av hodet,
arr er i panna,
hoggsår på begge hendene?-
og så er også Beigad, hans bror, helt forkrøplet."
Svipdag snakket så høyt at alle kunne høre det: "Nå vil jeg likevel be om grid av deg, kong Adils, som jeg har avtalt med deg, for disse tolv menn som sammen har kommet hit."
Kong Adils svarer: "Jeg svarer ja til dette, så kom raskt inn i hallen, dere modige, med rolige hjerter."
De synes de kan se at fallgraver er laget foran dem i hallen, men ikke kan de finne ut hva som er foran dem, fordi et så stort mørke lå over kong Adils at de nesten ikke så ansiktet hans. De så også at teppene, som hang på veggene til utsmykning langs hele hallen, er trykket fram, og det kan være menn under der med våpen. Dette var sant nok, for da de kom over fallgravene, hoppet brynjekledte menn fram fra hvert forheng, og kong Hrolf og hans krigere hadde der en voldsomt hard strid, og kløyvde dem ned til tennene.
Slik gikk det en stund, uten at noen av dem visste hvem som var kong Hrolf, men krigerne falt i haugevis.
Kong Adils blir nå oppblåst av raseri der han sitter i høgsetet og ser at Hrolfs krigere hugger ned krigerne hans som hunder, og han ser også at dette ikke fører til noe, så han reiser seg og sier: "Hva er meningen med dette oppstyret? Dette er det største nidingsverk, det som dere driver med, å angripe slik gjeve menn som har oppsøkt oss. Så slutt nå og sitt ned og la oss hygge oss sammen, Hrolf måg; alle sammen."
Svipdag sa: "Du har ikke holdt griden særlig godt, kong Adils, og ikke får du mye ære av dette."
De satte seg så ned, Svipdag innerst, så Hjalti den Storsinnede, men Bødvar sitter sammen med kongen, for de vil ikke at han skal gjenkjennes.
Kong Adils sa: "Jeg ser at dere ikke reiser i fremmede land med ære, for hvorfor har ikke måg Hrolf flere krigere?"
Svipdag sa: "Jeg ser at du ikke sparer ikke på svikene mot kong Hrolf og hans menn, og ikke er det viktig om han kommer hit med få eller mange menn."
Og slik endte deres samtale.
41. Hrolf i kong Adils hall.
Etter dette lot kong Adils hallen rense, de døde ble båret bort, fordi mange av kong Adils menn var såret, og mange var drept.
Kong Adils sa: "La oss nå lage langild for våre venner, og virkelig ta oss godt av dem, slik at vi alle blir vel forlikt."
Menn blir nå hentet for å tenne på ilden foran dem. Hrolfs krigere satt hele tiden med våpnene sine, og ville ikke slippe taket i dem. Ilden flammet fort opp, fordi det ble ikke spart på bek, eller tørr ved. Kong Adils og hans hird var på den ene siden av ilden, og kong Hrolf og hans krigere på den andre. De satt på hver sin langbenk og talte vennlig med hverandre.
Kong Adils sa: "Ikke er det noen overdrivelse det som fortelles om tapperheten og hardheten til dere, Hrolfs krigere, og deres makt er ikke løgn. Gjør ilden større, fordi jeg klarer ennå ikke å se hvem som er kongen, og dere flykter ikke for ilden, selv om dere blir litt varme."
Og det ble nå gjort som han sa, fordi han ønsket å vite hvem som var kong Hrolf, og han mente å vite at han ville ikke kunne tåle heten slik som krigerne hans. Han trodde det ville bli lettere å fange ham om han visste hvem han var, fordi han virkelig ønsket å drepe kong Hrolf. Bødvar, og flere av de andre skjønte dette, så de skjermet ham så mye de kunne mot varmen, men ikke så mye at han ble oppdaget. Og da ilden brant på det sterkeste mot dem, husker kong Hrolf at han tidligere hadde sverget verken å flykte for ild eller jern, og han ser nå at kong Adils vil teste om de vil la seg brenne der, eller bryte sine løfter. De ser nå at kong Adils kongsstol har blitt flyttet helt bak til hallveggen, og også hans menn.
Nå blir mer ved lagt på ilden, og de ser at de vil brenne, om ikke noe blir gjort. Klærne deres tar nå fyr mange steder, og de kaster nå skjoldene på ilden. Da sa Bødvar og Svipdag:
"La oss øke ildene
I Adils borg."
De grep nå hver en av mennene som hadde bygget opp ildene, og kastet dem på ildene og sa: "Nyt nå varmen fra ilden for deres handverk og strev, for vi er gjennombakt nå. Så nå kan dere bakes, siden dere har jobbet så sterkt for å lage ild for oss."
Hjalti griper den tredje og kaster han på ilden på sin side, og de går alle samme veg, de som matet ildene. Der brant de til aske, og de ble ikke reddet, for ingen våget å gå så nær. Etter at dette var gjort, sier kong Hrolf:
"Han flykter ikke fra ilden
Som hopper over den."
Og etter dette hoppet alle over ilden, mot kong Adils, for å fange ham. Da kong Adils ser dette, reddet han seg og løp mot treet som sto i hallen; for det var hult på innsiden, og slik kom han seg ut av hallen med knep og trolldom.
Så kommer han i dronning Yrsas rom og vil snakke med henne, men hun tar hånlig i mot ham og sier mange harde ord til ham: "Du lot først drepe min husbonde, kong Helgi, og var en niding mot ham, og holdt rikdommen hans borte fra den som eide den. Og nå vil du på toppen av dette drepe sønnen min. Du er en mye verre og ondere mann enn andre. Nå skal jeg gjøre alt for at kong Hrolf skal få rikdommen, og du skal få skam, som du fortjener."
Kong Adils sa: "Det er slik det vil være da, at ingen vil stole på den andre. Fra nå av skal jeg ikke komme innenfor synsvidden deres."
Med dette avsluttet de samtalen.
42. Vøgg betjener Hrolf og mennene hans.
Dronning Yrsa går da for å møte kong Hrolf, og tar svært varmt i mot ham. Han tar vel i mot hennes hilsen. Hun sender en mann for å betjene dem og behandle dem gjestfritt.
Og da denne mannen kom bort til kong Hrolf, da sa han: "Han er en tynn kar, denne her, og litt som en påle i ansiktet, men er dette kongen deres?"
Kong Hrolf sa: "Du har gitt meg et navn som vil feste seg, men hva gir du meg som navnfestingsgave?"
Vøgg svarte: "Jeg har ingenting, fordi jeg eier ikke noe."
Kongen sa: "Den som har får gi til den andre."
Han drar en gullring av sin hånd og gir til denne mannen.
Vøgg sa: "Du er den beste av alle givere, dette er en stor skatt."
Og da kongen så hvor stor pris han satte på det, sa han: "Vøgg blir glad for lite."
Vøgg talte og sto med ene foten på stokken: "Denne ed sverger jeg, at jeg skal hevne deg, hvis jeg lever lenger og du blir beseiret av noen."
Kongen svarer: "Du gjør vel, men andre er ikke mindre flinke enn deg til dette."
De forstår at denne mannen vil være trofast og ærlig så langt han kan, men lite tror de han kan klare, en slik stakkar som han. Nå skjuler de ingenting for ham. Siden ønsket de å sove, og de mente å vite at de kunne ligge uten redsel i de rommene som dronninga hadde gitt dem.
Bødvar sa: "Vi blir tatt godt vare på her, og dronninga vil oss alt vel, men kong Adils ønsker oss så mye vondt han kan. Det vil være svært, om ikke det hender noe mer."
Vøgg forteller dem at kong Adils er den største blotmann, "hans like finnes ikke. Han bloter til en galte, og ikke vet jeg om det finnes et større uhyre, så ta dere i akt, for han vil bruke alle sine krefter på å overvinne dere på enhver måte."
"Jeg tror heller," sier Bødvar, " at han vil huske hvorledes han måtte flykte ut av hallen for oss i kveld."
"Du må ikke glemme," sier Vøgg, " at han er slu og ond."
43. Kampen mellom Gram og blotgalten.
De sovnet etter dette og våknet av så stor støy på utsiden, at det dundrer overalt og syntes som om hele huset skalv.
Vøgg tok til orde og sa: "Nå har galten kommet ut, og den er sendt for å hevne seg på dere av kong Adils, og er et slikt troll at ingen kan måle seg med den."
Kong Hrolf hadde en stor hund som het Gram. Den var med dem og var den fremste hva gjaldt mot og styrke. I neste nå kom trollet i galteskikkelse, og det skrek stygt, som det troll det var. Bødvar pusser hunden på galten og den er ikke mye redd, men går rett på den. Det blir nå en hard kamp. Bødvar hjelper hunden og hugger til galten, men sverdet biter ikke på ryggen dens. Hunden Gram er så hard at den river ørene av galten, og dermed også kinnfillene, og i samme øyeblikk farer galten ned der den kom fra, og da kommer kong Adils, med mange menn, til huset og tenner straks på. Da blir kong Hrolf, og følget hans, klar over at det ikke blir noen mangel på brensel.
Bødvar sa: "Dette vil bli en trist dødsdag, hvis vi brenner inne her, og heller vil jeg velge å falle for våpen på en kamplass; og det vil bli en dårlig slutt for kong Hrolf om dette hender. Jeg ser nå ikke noen annen mulighet enn å slå i veggen så hardt at plankene løsner og vi kan bryte oss ut av huset slik, om det går," – men dette var ingen barnelek, for huset var solid bygd, - " og hver av oss vil så ha en mann mot oss når vi kommer ut, men de mister snart motet, som tidligere."
"Dette er et svært godt råd," sier kong Hrolf, " og dette kan hjelpe oss."
44. Om dronning Yrsa og kong Hrolf.
Nå følger de dette rådet at de løper mot plankene så hardt og voldsomt at de knakk i stykker, og slik kom de seg ut. Gatene i byen var da dekket av brynjekledte krigere. De startet da en voldsom kamp mot disse, og kong Hrolf og hans krigere gikk hardt på framover. Krigerne foran dem ble feid vekk. De møtte ingen som hadde stolthet eller mot nok til ikke å krype sammen for deres store hugg.
Og i denne harde striden kommer hauken til kong Hrolf flygende ut av borgen og setter seg på akselen til kong Hrolf, og låt som om den feiret en stor seier.
Bødvar sa: "Han høres ut nå som om han har hatt stor framgang."
Mannen som passet på haukene for kong Adils, skyndte seg til loftet der de ble stelt, og ble svært forbauset da han fant alle haukene til kong Adils døde, mens hauken til kong Hrolf var borte.
Kampen sluttet med det at de hadde drept en mengde menn, og ingen kan stå mot dem. Men kong Adils er da borte, og ingen vet hvor det er blitt av ham. De som ennå står på beina av kong Adils menn ber om grid, og de gir dem det.
Etter dette går de til hallen, og deretter djervt inn i hallen. Da spør Bødvar hvilken benk kong Hrolf vil sitte på.
Kong Hrolf svarer: "På selveste kongebenken skal vi sitte, og jeg skal sette meg i høgsetet."
Kong Adils kom ikke i hallen, og han syntes han hadde lidd mye og fått stor skam, selv om han hadde prøvd mange knep. De satt nå en stund i ro og hvilte.
Da sa Hjalti den storsinnede: "Er det ikke en ide at en av oss ser til at hestene våre ikke mangler noe av det de trenger."
Og det ble nå gjort, og straks han kom tilbake fortalte han at hestene var blitt skammelig behandlet, og skamferte, og sa hva som hadde skjedd, slik som tidligere fortalt. Ikke brydde kong Hrolf seg om dette, bortsett fra at han sa at alt gikk en veg for kong Adils.
Nå kommer dronning Yrsa inn i hallen og går bort til kong Hrolf og hilser fornemt og staselig på ham. Han tok vennlig i mot hennes hilsen.
Hun sa: "Ikke har du blitt tatt i mot, frende, slik jeg hadde ønsket, eller slik du skulle; og ikke skal du være her lenger, min sønn, på et slikt lite gjestemildt sted, for nå samles mange krigere fra hele Sviaveldet, for kong Adils planlegger å drepe dere alle, noe han lenge har ønsket om han hadde klart det, men hittill har ditt hell vært sterkere enn hans trolldom. Her er et sølvhorn som jeg vil du skal ha, og inni det er alle de beste ringene til kong Adils, også den som heter Sviagriss, og som han verdsetter mer enn alle andre," og sammen med dette ga hun ham mye gull og sølv i andre former. Denne skatten var så stor at en knapt kunne vite hvor mye den var verdt.
Vøgg sto nær der, og mottok mye gull av kong Hrolf for sin trofaste tjeneste.
Dronninga lot da leie fram tolv hester, som alle var røde av farge, unntatt en som var hvit som snø, den skulle kong Hrolf ri. Dette var de mest pålitelige av alle kong Adils hester, og alle hadde brynje på. Hun skaffet dem også skjold og hjelmer og hærklær, og andre gode klær, det beste som fantes, fordi ilden hadde tidligere ødelagt deres klær og våpen. Av alle ting de trengte fikk de det beste som fantes.
Kong Hrolf sa: "Har du gitt meg all den rikdom som rettmessig er min, og som min far eide?"
Hun sier: "Dette er mange ganger mer enn du skulle ha hentet, og du og dine menn har vunnet mye ære her. Gjør deg nå klar som best du kan, slik at ingen kan gå på deg, for du kan bli ennå testet."
Etter dette steg de opp på hestene sine. Kong Hrolf snakker kjærlig til sin mor, og de skilles i vennskap.
45. Hrolf og kong Adils skilles.
Kong Hrolf og hans krigere rir nå på sin veg ned fra Uppsala til det stedet som kalles Fyrisvoll, og der så kong Hrolf at en stor gullring skinte i gata foran dem, og skranglet da de red over den.
"Den skrangler så høgt," sa kong Hrolf, " fordi den føler seg ensom," og han drar av seg en gullring og kaster ned i gata til den andre, og sa: " Det skal ikke sies at jeg plukker opp gull, selv om det ligger i gata, og ingen av mine krigere er så djerve, at han plukker opp det som er kastet her for å sinke vår ferd."
De lover ham det, og nå hører de at det blåses i lur fra alle retninger. En stor hær ser de komme farende etter seg. Krigerne velter fram så raskt som hestene klarer å løpe. Kong Hrolf og de andre rir videre i samme fart.
Bødvar sa: "Disse følger hardt etter oss, og jeg ønsker at de får noe igjen for deres ønske om å treffe oss."
Kongen sa: "La oss ikke bry oss om det, de vil selv bli heftet." Han retter handa ut etter hornet hvor gullet var, og som Beigad red med i handa. Han sår nå gullet rundt om i gatene, mens de red gjennom Fyrisvoll, slik at gatene skinte som gull.
Men da krigerne som forfølger dem ser dette, at gullet ligger og skinner i gatene, da hopper de fleste av hestene, og tevlet om hvem som kunne plukke det opp raskest, og de både dro og klorte, men de sterkeste fikk mest, og forfølgelsen ble sinket.
Og da kong Adils ser dette, holder han på å gå fra vettet, og han refser dem med harde ord og sier at de plukker opp småtterier, mens de store sakene slipper unna, og at denne stygge skammen snart vil bli kjent i alle land, - " at dere lar tolv mann unnslippe oss, med slik en talløs hær som jeg har samlet sammen fra alle herreder i Sviaveldet."
Kong Adils raser nå avgårde foran all andre, for han var sintest, og resten følger etter ham.
Nå som kong Hrolf ser kong Adils komme farende ved siden av seg, da tar han ringen Sviagris og kaster på gata.
Og da kong Adils ser ringen, sier han: "Den har vært mer trofast mot kong Hrolf, enn mot meg; den som har gitt ham denne skatten, men likevel skal jeg ha den nå, og ikke kong Hrolf." Han retter nå spydskaftet sitt dit som ringen lå, og ville for enhver pris få tak i den, så han bøyde seg langt over hesten, da han stakk spydet ned i åpningen på ringen.
Kong Hrolf ser nå dette og snur hesten rundt, og sier: "Nå har jeg svinebøyd den mektigste av svenskene."
Men da kong Adils prøver å dra til seg spydskaftet, og dermed ringen, stormer kong Hrolf mot ham og hugger av ham begge seteballene, inn til beinet, med sverdet Skøfnung, det beste sverdet som har vært brukt i Norderlandene.
Kong Hrolf talte da til kong Adils og ba ham leve med denne skammen en tid, - " og nå kan du kjenne igjen Hrolf krake, og vet hvem han er, denne mannen du har søkt så lenge."
Kong Adils mister nå mye blod, så han han blir svak og er nødt til å vende tilbake, men kong Hrolf tok tilbake Sviagris. De skiltes der, og det fortelles ikke at de møttes siden. Mennene som hadde ridd fremst, og risikert mest, ble drept, for de de trengte ikke å vente lenge på kong Hrolf og hans krigere, og ingen av dem følte seg for gode til å betjene dem, og ingen av dem trettet med den andre, når de slik fikk en mulighet.
46. Om Hrana bonde.
Kong Hrolf og mennene hans dro nå sin veg, og red nesten hele dagen. Og da natta falt på fant de en gård og gikk til døra. Der står Hrana bonde og byr dem all hjelp, og sier at ferden deres ikke hadde blitt stort anderledes enn han hadde ventet. Kongen bekrefter dette og sier at han er svært klarsynt.
"Her er våpen, som jeg vil gi deg," sier Hrana bonde.
Kongen sa: "Dette er fæle våpen, bonde," og der var skjold og sverd og brynje. Men kong Hrolf vil ikke ta i mot våpnene.
Ved dette blir Hrana nesten sint, og synes han har fått mye skam av dette. "Ikke gjør du så smart her, kong Hrolf, som du tror, og aldri er du så klok som du tror," sa Hrana, og var svært fornærmet.
Det ble ikke noe av overnattinga her, og de ville ri sin veg, selv om det var mørkt. Hrana ser uhyggelig ut i blikket, og synes han har blitt lite verdsatt. Han gjør ingenting da de rir avgårde som de ønsker. De rir nå avgårde etter dette, uten å ta farvel.
Og før de er kommet langt avgårde, stopper Bødvar bjarki. Han sier så: "Sent kommer fornuft til de dumme, og nå kommer den til meg. Jeg mistenker at vi har ikke har vært kloke, da vi sa nei til det vi skulle ha sagt ja til; og vi kan ha sagt nei til seier."
Kong Hrolf sier: "Jeg lurer på det samme, fordi dette kan ha vært Odin den gamle, og visst var han enøyd."
"La oss snu tilbake som raskest," sier Svipdag, " og finne dette ut."
Men da de kom tilbake, var både gården og bonden forsvunnet.
"Det er ingen vits i å lete etter ham," sier kong Hrolf, " fordi det er en ond ånd."
De dro nå sin veg, og ingenting fortelles om ferden deres før de kom til riket sitt i Danmark, og slo seg ned i ro der.
Det råd ga Bødvar kongen at han skulle krige lite fra nå av. Han mente de var mindre sannsynlig at de ville bli angrepet, hvis de holdt seg i ro. Men han var redd for at kongen ikke ville få seier fra nå av, om han måtte kjempe.
Kong Hrolf sier: "Skjebnen styrer hver manns liv, og ikke denne onde ånden."
Bødvar sa: "Det siste vi vil er å forlate deg, om vi får råde, men likevel mistenker jeg at det ikke er lenge før vi alle får store nyheter."
De avsluttet samtalen der, og fikk mye berømmelse på grunn av denne ferden.
Om Skuldslaget og kong Hrolf krakes og hans krigeres død.
47. Dronning Skulds plan.
Nå gikk det lang tid mens kong Hrolf og hans krigere satt i fred i Danmark. Ingen angrep dem. Alle hans skattekonger var lydige mot ham og betalte ham sine skatter, så også Hjørvard, hans måg.
En gang talte dronning Skuld med Hjørvard, sin mann, og sa mens hun pustet tungt: "Jeg synes ikke det er rett at vi skal betale skatt til kong Hrolf og bli undertrykket av han, og ikke skal det fortsette slik lenger at du er hans undermann."
Hjørvard sier: "Det tjener oss best om vi tåler dette og lar alt være rolig."
"Du er lite for deg," sa hun, " når du tåler alleslags skam som du får."
Han sa: "Det er ikke mulig å kjempe mot kong Hrolf, fordi ingen våger å gjøre motstand mot ham."
"Hvorfor er dere så lite for dere," sa hun, " at det ikke er noen kraft i dere, og den kommer ingen veg, som ikke prøver. Nå kan en ikke vite før en har forsøkt om en kan skade kong Hrolf og krigerene hans. Det er kommet så langt nå at jeg tviler på han vil vinne over oss, og ikke synes jeg det er uten mening å prøve dette, og selv om han er slekt med meg, skal jeg ikke hjelpe ham. Det er derfor han stadig er hjemme, fordi han mistenker selv at han kan miste seieren. Jeg skal nå foreslå en plan, om du vil høre, og jeg skal ikke spare på knep for å kunne lykkes."
Skuld var en stor trollkjerring, og stammet fra alvene på morsætten sin, og kong Hrolf og hans krigere skulle betale for dette. "Først skal vi sende folk til kong Hrolf og be han om at jeg kan la være å betale skatt de tre neste åra, og så betale ham alt etter dette, som han har krav på. Nå tror jeg at dette knep kommer til å virke, og om dette går som det skal, da skal vi holde oss i ro."
Sendemennene drar nå i mellom dem, som dronningen ba dem om. Kong Hrolf sier ja til dette om skatten, som han ble bedt om.
48. Om Skulds hærsamling.
På denne tid samler Skuld sammen alle de sterkeste menn, og alle illgjerningsmenn, fra de nærmeste herredene. Men dette sviket er skjult så kong Hrolf ikke blir klar over det, og krigerne mistenkte ikke dette, fordi dette ble gjort med stort galder og trolldom. Skuld bruker den største seid for å vinne over kong Hrolf, sin bror, så i hennes følge er det både alver og norner og andre utålelige illgjerningsmenn, som ikke et menneskets evner kan stå i mot.
Men kong Hrolf og hans krigere hadde stor glede og moro i Hleidargård, og alle slags idrettsleker, som folk visste om, og utførte dem med dyktighet og høviskhet. Hver og en hadde en frille til sin forlystelse.
Og nå må det fortelles at da krigerne til kong Hjørdvar og Skuld var klare, da dro de til Hleidargård med denne utålelige styrke og kom dit i jula. Kong Hrolf hadde gjort store forberedelser til jula og mennene hans drakk hardt på julekvelden. Hjørdvar og Skuld satte opp teltene utenfor borgen. De var både store og lange med merkelig pynt. Der var også mange vogner alle fylt med våpen og hærklær.
Ikke brydde kong Hrolf seg noe om dette. Han tenker mer på sin storhet og ære, og all tapperheten i sitt bryst, å sørge for alle dem som hadde kommet, og for at hans heder ble spredt viden om, for han hadde alt som kunne pryde en verdslig konge. Men ikke er det kjent at kong Hrolf og hans krigere noen gang hadde blotet til gudene, heller trodde de på sin egen kraft og styrke, fordi den hellige tro hadde ennå ikke blitt forkynt her i Norderlandene, og derfor visste de lite om sin skaper, de som bodde i nord.
49. Forberedelsene til kong Hrolf og hans krigere.
Det neste å fortelle er at Hjalti den storsinnede går til det huset hvor hans frille er. Han ser klart at de under teltene til Hjørdvar og Skuld ikke er kommet med fred. Men han holder seg rolig og rynker ikke et øyenbryn, og legger seg nå med frilla. Hun var den vakreste av kvinner.
Og da han har vært der en stund spretter han opp og sa til frilla: "Hva synes du er best, to toogtyveåringer, eller en åttiåring?"
Hun svarer: "To toogtyveåringer synes jeg er bedre enn en åttiåring."
"Disse ordene skal du betale for," sa Hjalti, " din hore," og gikk mot henne og beit av henne nesa. "La meg få høre det om noen sloss om deg, men jeg venter at de fleste synes du er en liten skatt etter dette."
"Ille og uverdig har du behandlet meg," sa hun.
"Overraskelsen kommer uten varsel," sa Hjalti.
Han triver siden våpnene sine da han ser at rundt borgen er det fullt av brynjekledte krigere som har satt opp sitt merke. Nå skjønner han at det ikke kan skjules lenger at ufred er på veg. Han finner fram til hallen hvor kong Hrolf og hans krigere sitter.
Hjalti sa: "Våkn opp, herre konge, for fienden er i gården, og det trengs heller kamp nå enn å favne kvinner, og ikke tror jeg gullet i hallen vil økes av Skulds, din søsters, skatt, for hun har Skjoldungenes ondskap. Og det kan jeg si deg at det er ingen liten hær med harde sverd og hærvåpen som går rundt borgen og har sverdene klar, og kong Hjørdvar har nok et uvennelig ærend til deg, og ikke kommer han oftere fra nå av å spørre deg om å styre riket sitt. Det er nå på tide at vi leder krigerne til vår konge, som ikke nekter oss noe. La oss nå leve opp til våre løfter, at vi vel verger den mest ærerike konge, som er i Norderlandene, og la det spres over hvert land at vi lønner ham for våpen og hærklær, og også for hans godvilje, så la oss ikke spare oss her. Her har også vært store forvarsler lenge, som var skjult for oss, og jeg tror at store hendelser vil skje her, som vil huskes lenge. Noen vil si at jeg taler av redsel, men det kan være at kong Hrolf nå drikker for siste gang med sine krigere og hirdmenn. Opp nå alle krigere," sier Hjalti, " og ta raskt farvel med frillene deres, for annet ligger nå foran oss; gjør dere klar til det som vil følge. Opp alle krigere, med raske steg, væpne dere alle."
Da sprang Hromund den harde og Hrolf den raskhendte opp, Svipdag og Hvitserk den djerve, Haklang den sjette, Hadrefill den sjuende, Haki den modige den åttende, Vøtt den sterke den niende, Starolf het den tiende, Hjalti den storsinnede den ellevte, Bødvar bjarki den tolvte. Og han ble kalt dette fordi han jaget bort alle berserkene til kong Hrolf på grunn av deres stolthet og urettferdighet, og drepte noen, så ingen av dem kunne stå seg mot ham, fordi de var som kvinner mot ham når det kom til stykket, selv om de betraktet seg som bedre enn ham, og alltid drev og planla svik mot ham.
Bødvar bjarki sto straks opp og tok på seg hærklærne og sa at nå hadde kong Hrolf bruk for stolte karer, - " og la alle hjerter og sinn duge hos dem som står bak kong Hrolf."
Kong Hrolf spretter da opp og tar til orde uten redsel: "La oss først sammen drikke den drikken hver liker best, og bli glade og vise slik hvilke menn dette er, Hrolfs krigere, og la oss streve etter dette ene; at vår tapperhet vil bli husket, fordi at hit har kommet de største og modigste krigerne fra alle land i nærheten. Si til Hjørvard og Skuld og deres karer, at vi vil drikke oss glade før vi mottar vår skatt."
Det ble gjort slik kongen sa.
Skuld svarer: "Ulik er kong Hrolf, min bror, alle andre, og slike menns død er et stort tap, men nå skal alle skride til kamp."
Kong Hrolf var så mye beundret at både vennene og fiendene hans lovpriste han.
50. Om Bødvar bjarkis gjerninger.
Kong Hrolf spretter nå ut av høgsetet, etter han hadde drukket en stund. Det samme gjør alle hans krigere, og lar den gode drikken stå og er ute på et øyeblikk, alle uten Bødvar bjarki. Han så de ingen steder og undret seg mye over dette, om han var tatt til fange eller drept et annet sted.
Og straks de kommer ut begynner et voldsomt slag. Kong Hrolf bærer selv merket og krigerne hans følger på begge sider, sammen med folkene fra borgen, som ikke var så få, men ikke dugde til stort. Der kunne en se stor hugg mot hjelmene og brynjene, og mange sverd og spyd kunne en se i lufta, og så mange falne at hele marken var dekket.
Hjalti den storsinnede sa: "Mange brynjer er nå revet i stykker, mange våpen er brukket, og mange hjelmer splittet, og mang en modig ridder er revet av hesten, og kongen vår er i godt humør, for nå er han så glad som da han drakk rikelig med øl, for han svinger nå sverdet med begge hender. Og han er svært ulik andre konger i slag, for det synes meg som om han har tolv kongers styrke, og mang en tapper mann har han drept, og nå må kong Hjørvard se at sverdet Skøfnung biter, og at det gnistrer av hjelmene deres."
Skøfnungs natur var slik at det sang høgt når det smakte bein.
Nå blir striden så voldsom at ingen kan stå i mot kong Hrolf og hans krigere. Kong Hrolf svinger slik med Skøfnung at det er som et under, og de hugger ned mange av krigerne til kong Hjørvard, som faller i haugevis.
Da så Hjørvard og hans menn at en stor bjørn gikk foran kong Hrolfs krigere, og helst nær der som kongen var. Den dreper flere menn med sine framlabber enn fem av kongens krigere. Hugg og kastevåpen biter ikke på ham. Men den bryter under seg både krigere og hester blant kong Hjørvards folk, og alt som er nær knuser den med tennene sine, så en skremt mumling begynner å spre seg blant kong Hjørvards krigere.
Hjalti ser seg nå rundt og ser ikke Bødvar, hans felle, og sa til kong Hrolf: "Hva kan grunnen være til at Bødvar gjemmer seg slik og ikke er nær kongen, en slik kriger som vi holdt ham for å være og som han ofte har bevist at han er?"
Kong Hrolf sier: "Han er det stedet hvor det mest gagner oss, om han har noe valg. Hold deg til din egen ære og framgang og ikke tal ille om han, for ingen av dere er hans jevnbyrdige, selv om dere alle er de tapreste krigere."
Hjalti skynder seg nå hjem til kongens hall og ser at han sitter der og ikke er med dem.
Hjalti sa: "Hvor lenge skal vi vente på den mest navngjetne krigeren, for det er skam at du ikke står på beina dine og prøver din armstyrke, som er som en tam bjørns. Opp nå Bødvar bjarki, min overmann, ellers må jeg brenne huset og deg med, for dette er en stor skam for en slik kriger som du er, at kongen skal sette seg i fare for oss, og du ødelegger nå den ære som du har hatt til nå."
Bødvar sto da opp, pustet tungt, og sa: "Ikke trenger du, Hjalti, å skremme meg, for enda er jeg ikke redd, og nå er jeg helt klar til å dra. Da jeg var ung flyktet jeg verken fra ild eller jern, og ild har jeg sjelden prøvd, men jern har jeg prøvd ofte og ikke måttet gi meg for noen hittil. Og du skal sanne at jeg skal slåss godt nok, for alltid har kong Hrolf kalt meg den største kriger foran sine menn. Jeg har mye å lønne ham for, først en kone, og tolv eiendommer som han ga meg, sammen med mange verdisaker. Jeg drepte Agnar berserk, like fullt en konge, og dette verk er blitt husket." Han ramser nå opp mange storverk for ham, som han hadde gjort, at han har vært banemann for mange menn, og forsikret han om at han ikke var redd for kaste seg i striden. "Men likevel tror jeg vi har å gjøre med noe her som er mye mere merkelig enn vi har hatt med å gjøre tidligere. Ikke har du vært til så stor hjelp for kongen som du tror, fordi det var nå nesten avgjort hvem som skulle seire. Men dette gjorde du mer ut av uvitenhet enn at du ikke vil hjelpe kongen. Og ingen av hans andre krigere, unntatt kongen selv, kunne ha vekket meg opp slik uten å bli drept, og nå vil det gå som det går, for ingen plan vil duge. Men jeg sier deg i sannhet, at hjelpen jeg kan gi kongen nå er mange ganger mindre enn før du kalte meg opp fra der."
Hjalti sa: "Det er klart at jeg er urolig for deg og kong Hrolf, men likevel er det vanskelig å vite hva en skal gjøre når tingene er slik."
51. Om Skuldslaget.
Etter å ha blitt egget av Hjalti står Bødvar opp og går ut i kampen. Bjørnen er da forsvunnet fra krigerne, og slaget begynner å vende seg mot den. Dronning Skuld hadde ikke kunnet bruke noen knep, mens bjørnen var blant krigerne til kong Hrolf, der hun satt i sitt svarte telt på seidhallen sin. Nå endrer dette seg som en mørk natt følger etter en lys dag. Krigerne til kong Hrolf ser nå at ut fra krigerne til kong Hjørvard kommer en skremmende galte. Den syntes ikke å være mindre enn en treårs okse, og var ulvegrå av farge. Ut av hver bust på den fløy det piler som slaktet ned hirdmennene til kong Hrolf på en uhørt måte.
Bødvar bjarki svingte nå sverdet med begge hender og ryddet unna krigerne foran seg og tenkte ikke på annet enn å hugge ned flest mulig før han falt. Nå faller den ene etter den andre foran ham, og begge armene hans er blodige helt opp til skulderen, og de døde lå i hauger rundt ham. Han oppførte seg som om han var gal. Men uansett hvor mange menn han og de andre av Hrolfs krigere dreper av krigerne til Hjørvard og Skuld, så minker det, utrolig nok, ikke på krigerne deres, og det er som om krigerne ikke gjør noe og de kan ikke huske å ha opplevd noe så merkelig.
Bødvar sa: "Drøye er krigerne til Skuld, og jeg tror nå at de døde her beveger seg og reiser seg opp og kjemper mot oss, og det er vanskelig å kjempe mot drauger. Uansett hvor mange bein som blir kløvet og skjold som blir revet i stykker, hjelm og brynje hugget i biter, og uansett hvor mange høvdinger vi hugger ned, er det likevel de døde som er de verste å kjempe i mot, og ikke har vi kraft til å gjøre dette. Men hvor er den krigeren til kong Hrolf som spurte om mitt mot og ivrigst ba meg om å gå ut, før jeg svarte ham? Jeg kan ikke se ham nå, men likevel pleier jeg ikke å kritisere menn."
Da sa Hjalti: "Du snakker sant, ikke kritiserer du andre. Her står han som heter Hjalti og nå har jeg noe arbeid i hendene, og ikke er det langt mellom oss, og jeg trenger modige karer, fordi alle mine hærklær er hugget bort, fosterbror. Selv om jeg dreper hissig, får jeg nå ikke hevnet alle mine hugg, men ikke skal det holdes noe tilbake om vi skal gjeste Valhall i kveld. Aldri har vi møtt på noe så underlig som dette her, likevel var vi lenge advart om dette som skjer nå."
Bødvar bjarki sa: "Merk hva jeg sier: Jeg har kjempet i tolv store slag og alltid blitt kalt modig, og ikke veket unna for noen berserk. Kong Hrolf egget jeg til å besøke kong Adils, og der ble vi møtt av noen knep, men det var ingenting mot denne ulykka, og nå er det noe som tynger mitt hjerte og jeg er ikke så glad i å drepe som tidligere. Jeg møtte kong Hjørvard tidligere, i begynnelsen av slaget og ingen av oss kastet ukvemsord på den andre. Vi kjempet med våpnene en stund. Han ga meg et slag som lot meg kjenne smaken av Hel, og jeg hugg av ham hånd og fot, og et annet hugg traff akslen hans. Med dette slaget hugg jeg ned både siden og ryggen på ham, men han oppførte seg slik at han ikke sukket en gang, og syntes bare å sove litt, og jeg trodde han var død, og få som han finnes det; etterpå sloss han like djervt som tidligere, og ikke vet jeg hva som driver ham. Her er nå mange menn samlet for å kjempe mot oss, både rik og fattig, som presser mot oss fra alle kanter, men jeg kan ikke se Odin her ennå. Jeg har en mistanke om at han lurer rundt oss her, denne fordømte sønnen av svik og styggedom, og om noen kunne si meg hvor han er skulle jeg klemme han i hjel som en liten mus, og den onde giftskapningen skulle fått kjenne skam om jeg hadde fått tak i ham. Og hvem ville ikke kjent sinne og hat om han så sin herre behandlet slik som vi ser nå?"
Hjalti sa: "Ikke er det lett å bøye skjebnen, eller å stå mot naturen," og slik avsluttet de samtalen.
52. Kong Hrolfs og hans krigeres fall.
Kong Hrolf forsvarte seg vel og mandig, og med større mot enn noen annen mann har vist. De angrep ham kraftig og han ble omringet av de utvalgte krigerne til kong Hjørvard og Skuld. Skuld har nå kommet til slaget og egger voldsomt sine illgjerningsmenn til å angripe kong Hrolf, fordi hun ser at hans krigere ikke er nær ham, og dette var Bødvar bjarki svært lei seg for; at han ikke kunne verge sin herre. Også flere av de andre krigerne følte dette, fordi de var nå like ivrige etter å dø sammen med ham som de var ivirge etter å leve med ham da de var i sin ungdoms blomst. Nå var hele hirden til kongen falt, så ikke en av dem sto på beina. De fleste av krigerne var dødelig såret, og dette var å vente.
Mester Galterus sa at menneskelige krefter ikke kunne stå i mot slike djevelske krefter, om ikke Guds kraft ga dem styrke, " og det sto en ting mellom deg og seieren, kong Hrolf, at du ikke hadde kunnskap om din Skaper."
Det kom nå en slik trolldoms-rid at krigerne tok til å falle, den ene oppå den andre, og kong Hrolf var utenfor skjoldborgen og nesten død av tretthet. Det er ingen grunn til å forlenge dette med ord; at der falt kong Hrolf og alle hans krigere med stor ære.
Et slikt stort slag som de utkjempet der kan ikke fortelles om med ord. Der falt kong Hjørvard, med alle sine krigere, men noen få nidinger overlevde, sammen med Skuld. Slik la hun kong Hrolfs rike under seg og styrte det ille en kort stund, men Elg-Frode hevnet Bødvar bjarki, sin bror, akkurat som han hadde lovet ham, sammen med kong Torir hundefot, som det fortelles om i Frode tåtten. De fikk en mektig styrke fra dronning Yrsa i Sviariket, og det fortelles at Vøgg var lederen deres. Alle dro de til Danmark og kom uventet på dronning Skuld. De fikk grepet henne, slik at hun ikke kunne bruke trolldommen sin, og alle hennes illgjerningsmenn drepte de, og de pinte henne også på forskjellige måter. Slik kom riket igjen under døtrene til kong Hrolf, og så dro hver og en hjem til sine.
Det ble oppkastet en haug etter kong Hrolf og sverdet Skøfnung ble lagt hos ham. Hver av krigerne fikk også sin haug med sine våpen.
Og her ender sagaen om kong Hrolf krake og hans krigere.
Ordliste:
fylgje - dobbeltgjenger, (verne)ånd
tått - kort fortelling, del av saga
måg - svoger, svogerskap
bjarki - liten bjørn
draug - fysisk gjenganger (zombi)
kraki - stang, påle, tynn veik kar
trolldoms-rid - uvær forårsaket av trolldom
felle - kamerat, venn, kollega
