Thorstein bæjarmagns tått

Fra heimskringla.no

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ►

Norrøne fornaldersagaer

Thorstein bæjarmagns tått

Oversatt fra norrønt
av Kjell Tore Nilssen
og Árni Ólafsson
© 2010

1. Thorsteins opphav

På den tid da Håkon jarl Sigurdsson styrte over Norge bodde det en bonde i Gauldal som hette Brynjolf. Han ble kalt kamel, og var lendmann og en stor kriger.
   Kona hans het Dagny, hun var datter til Jarnskegga av Yrjar. De hadde en sønn som hette Thorstein. Han var stor og sterk; streng og utilgivende med hver den som ikke var det. Ingen var jevnstor i Norge, og det fantes neppe den dør som var høg nok til at han kunne gå rett gjennom. Derfor ble han kalt bæjarmagn fordi han var for stor av vekst for de fleste hus.
   Thorstein var så lite vennlig at hans far skaffet ham et skip og noen menn. Etter dette var Thorstein av og til på hærferd og av og til på kjøpferd; og i begge delene gikk det bra for ham.
   På denne tiden tok kong Olaf Trygvasson makten i Norge, for Håkon jarl fikk halsen skåret over av trellen sin, Thormod kark. Thorstein gårdsmakt ble hirdmann for kong Olaf, for kongen syntes han var en modig kar og likte ham godt, men ikke var han godt likt av hirdmennene. De mente han var sta og hensynsløs, men kongen brukte å sende Thorstein på sendeferder som andre dro seg unna. Men stundom for han i kjøpferd for å skaffe kongen verdigjenstander.

2. Thorstein for til de underjordiske

En gang lå Thorstein øst for Balagardssida og ventet på bør. Da sola en morgen var i sydøst gikk han i land og kom til en rydning. En lav, fager haug lå i rydningen og på toppen av den sto en snauklipt gutt.
   "Mor," sa han, "gi meg min krokstav og vottene mine, for jeg vil dra i gandferd. Det er nå høgtid i underverdenen."
   Ut av hullet ble det slengt en krokstav som så ut som en ilddrake. Han steg nå på krokstaven og dro på seg vottene, og kjørte slik som barn ofte gjør.
   Thorstein gikk til haugen og sa det samme som gutten, og straks ble det kastet ut stav og votter. En stemme mælte: "Hvem tar imot dette?"
   "Bjalfi, sønnen din," sa Thorstein.
   Så steg han på staven og red samme veien som gutten hadde tatt.
   De kom til en bred elv og stupte ovenfra og ned i den, og det var som om de vadet gjennom røyk. Deretter klarnet det foran øynene og de kom til der hvor elva fosset over en klippe. Thorstein så da en stor bygd og en stor borg. De satte kursen mot borgen og fant folk sittende ved bordet, og gikk inn i hallen og fant den full av folk. Det ble ikke drukket av annet enn sølvbegre. Et skapbord sto på gulvet og alt syntes dem å være gyllent, og ingenting ble drukket, utenom vin.
   Thorstein forstod nå at ingen her så dem. Hans reisefelle gikk bort til bordene og tok alt det som falt ned.
   Kongen og dronninga satt i høgsetet og folkene i hallen var glade.
   Dernest så Thorstein at en mann kom inn i hallen og hilste kongen og sa at han var sendt til ham fra Indialand, av den jarlen som der styrte, fra det fjellet som het Lukanus. Han fortalte kongen at han var en alv og ga ham en gullring. Kongen mente han ikke hadde sett en bedre ring og denne ble sendt over hele hallen for at flest mulig kunne se den, og alle lovpriste den. Ringen kunne tas fra hverandre på fire steder. Thorstein så også en annen gjenstand som han syntes var verdifull. Det var en duk som lå på kongens bord og hadde påsydd gullrender og tolv edelsteiner; de beste som fantes. Thorstein ville gjerne eie denne duken, og han bestemte seg for å prøve kongens hell og se om han kunne få tak i ringen.
   Thorstein så at kongen tenkte å sette ringen på fingeren; han grep derfor ringen, og duken også, med den andre hånden, så all maten falt i søla. Så løp han ut døra, men krokstaven ble igjen etter han i hallen.
   Det ble nå stort oppløp; menn løp etter Thorstein ut og så hvor han for, og satte etter ham. Han så nå at de kunne klare å nå igjen ham, og mælte da: "Hvis du er så god, kong Olaf, som min tro på deg er sterk, da hjelp meg."
   Thorstein var så kjapp at de ikke nådde han igjen før han kom til elva og stoppet. De omringet ham, men Thorstein verget seg godt og drepte et utall av dem; før hans reisefølge kom og ga ham staven, og straks forsvant de inn i tåka. De kom inn i samme jordhaugen som tidligere fortalt, men sola sto nå i vest.
   Gutten kastet da inn staven og tøysekken han hadde fylt med god mat, og det samme gjorde Thorstein.
   Den snauklipte gutten løp inn mens Thorstein ventet på utsiden av åpningen. Der inne så han to kvinner, den ene vevde en gudvev mens den andre vugget et barn. Hun sa: "Hva hefter din bror, Bjalfi?"
   "Ikke har han vært med i dag," sa han.
   "Hvem har da fart med krokstaven," sa hun.
   "Det var Thorstein bæjarmagn, hirdmannen til kong Olaf," sa gutten, "han fikk oss i store vanskeligheter for han brakte med fra underverdenen de ting som ikke skal finnes i Norge, og han kastet staven i hendene deres og de jaget ham like til nedgangen. Da ga jeg ham staven; og visst er han en modig mann for ikke vet jeg hvor mange han drepte."
   Og nå lukket haugen seg igjen.
   Thorstein for nå til mennene sine og derfra seilte de til Norge og fant kong Olaf øst i Vika og ga ham denne skatten, og fortalte om ferden sin. Det syntes de mye om.
   Kongen sa at Thorstein skulle få et stort len, men han sa han ville ta enda en ferd i Austerveg. Han var nå med kongen om vinteren.

3. Thorstein og dvergen

Om våren gjorde Thorstein klar skipet sitt. Han hadde langskip og fire og tyve menn. Da han kom til Jamtaland og lå i havn en dag gikk han på land for å more seg. Han kom til en rydning hvor det var en stor stein og like ved så han en forunderlig stygg dverg som sto der og skrek av full hals. Thorstein syntes at kjeften var vrengt ut mot ørene og andre siden av nesen var dradd ned i kjeften. Thorstein spurte hvorfor han oppførte seg som en tulling.
   "Du, gode mann," sa han, "ikke lur på det. Ser du ikke den kjempestore ørnen som flyr der? Den har tatt sønnen min. Jeg mener at en slik ond en er sendt av Odin selv, og jeg dør om jeg mister barnet."
   Thorstein skjøt etter ørnen og traff den under vingen så den datt død ned, men Thorstein fanget dvergbarnet i lufta og ga til faren. Han ble svært glad, og mælte: "Jeg og sønnen min skylder deg for livet hans; ønsk deg nå lønn for dette i gull og sølv."
   "Ta deg først av din sønn," sa Thorstein, "jeg er ikke vant til å ta betalt for styrken min."
   "Det gjør ikke min plikt til å lønne deg noe mindre," sa dvergen, "du syns vel ikke skjorta mi av saueull er noe å tilby, men ikke vil du bli trett når du svømmer, og ikke vil du kunne bli såret så lenge du bærer den mot huden din."
   Thorstein dro skjorta på og den passet ham godt, selv om den hadde virket for liten for dvergen. Han tok også en sølvring ut av pungen sin og ga til Thorstein. Dvergen ba han gjemme den godt for han ville aldri mangle rikdom så lenge han eide ringen. Deretter tok han en svart stein og ga til Thorstein, "og hvis du skjuler den inne i handa di, vil ingen kunne se deg. Ikke har jeg flere ting som kan være nyttige for deg. Men denne steinen vil jeg gi deg å more deg med."
   Han tok så en stein opp av pungen sin. Med den fulgte en stålpigg. Steinen var trekantet, hvit i midten, rød på den andre siden med en gul kant utenfor.
   Dvergen mælte: "Hvis du hakker piggen mot steinen der den er hvit kommer det en haglstorm så kraftig at ingen tør å se mot den. Men om du vil tine denne snøen skal du hakke der som steinen er gul, da kommer det solskinn slik at alt smelter. Om du hakker der det er rødt kommer det ild, flammer og et gnistrein, slik at ingen kan se imot. Du kan også treffe alt du vil med piggen og steinen; og de kommer av seg selv tilbake i handa di straks du roper på dem. Men nå kan jeg ikke lønne deg mer."
   Thorstein takket han for gavene og for nå tilbake til mennene sine. Denne turen mente han hadde vært vel verd bryet. Dernest fikk de bør og seilte i Austerveg. De kom snart inn i mørke og mistet kursen. Ikke visste de nå hvor de seilte og i en halv måned pågikk dette.

4. Thorstein kom til Riseland

En kveld ble de klar over at de var nær land så de kastet anker og lå der om natta. Morgenen etter var det godt vær og vakkert solskinn. De var kommet inn i en lang fjord og kunne se vakre lier og skoger. Ingen mann om bord kjente dette landet. De så ikke noe liv, verken dyr eller fugler. Nå satte de opp teltet på land og gjorde klart for natta.
   Om morgenen mælte Thorstein til mennene sine: "Jeg vil fortelle dere hva jeg tenker å gjøre. Dere skal vente på meg i seks netter her. Jeg ønsker å gjøre meg kjent med dette landet."
   De var ikke glade for dette, og ønsket å fare med ham, men Thorstein ville ikke det, - "og om jeg ikke kommer igjen før sola den sjuende dagen er på himmelen," sa han, "da skal dere seile hjem og fortelle kong Olaf at jeg ikke lykkes å komme tilbake."
   De fulgte ham opp i skogen; dernest forsvant han for dem og de vendte tilbake til skipet og gjorde det som Thorstein hadde bedt dem om. Nå er å fortelle om Thorstein at hele den dagen gikk han gjennom skogen og la ikke merke til noe spesielt. Men mot kvelden kom han til en bred veg. Denne fulgte han like til det ble kveld. Da gikk han ut av vegen og bort til et stort eiketre som han klatret opp i. Her var det nok plass til å legge seg ned og han sov der om natta.
   Men ved soloppgang hørte han store drønn og menneskestemmer. Han så da at toogtjue menn kom raskt ridende. Thorstein undret seg mye over veksten deres for han hadde aldri sett så store menn tidligere. Han kledde seg nå. Morgenen gikk til sola sto i sydøst.

5. Thorstein for med Godmund

Thorstein så nå tre velvæpnede menn komme ridende; de var så storvokste at han aldri hadde sett deres like. Den gjeveste av dem red i midten med gullsømte klær på en lys hest. De to andre red på grå hester og hadde røde skarlagensklær.
   Da de kom rett overfor der hvor Thorstein var, stoppet den som ledet dem og mælte: "Hva er det som beveger seg der i eika?"
   Thorstein gikk da ned på vegen foran dem og hilste dem. Men de begynte å brøle av latter, og den største mannen sa: "En mann som deg er et sjeldent syn for oss. Hva heter du og hvor kommer du fra?"
   Thorstein fortalte navnet sitt, og la til at han ble kalt bæjarmagn, - "men ætta mi er i Norge. Jeg er hirdmann til kong Olaf."
   Den store mannen smilte og mælte: "Det meste om hvor gjev hans hird er må være løgn hvis han ikke har noen som ser dugeligere ut enn deg. Det synes meg bedre at du het gårdsbarn enn gårdsmakt."
   "La noe følge navnefestet," sa Thorstein. Den store mannen tok av seg en gullring og ga Thorstein. Den veide tre øyrer.
   Thorstein mælte: "Hva er navnet ditt, hvem ætter du fra og hvilket land er jeg kommet til?"
   "Godmund heter jeg og styrer over det som heter Glæsivollene. Det ligger under det landet som heter Riseland. Jeg er kongssønn og mine tjenere er Fullsterk og Allsterk. Så du noen menn ri forbi her i morges?"
   Thorstein mælte: "Toogtjue menn red forbi her, og de var ikke akkurat stille av seg."
   "Det er tjenerne mine," sa Godmund, "nabolandet nærmest her heter Jotunheimen. Der styrer en konge som het Geirrød. Ham er vi skatteskyldig. Far min heter Ulfhedinn den trauste, men han ble kalt Godmund liksom alle de som bor på Glæsivollene. Far min for til Geirrødsgård for å betale skatt til kongen, men på den ferden fikk han bane. Kongen spurte meg om å drikke arveøl etter min far og ta over navnebøtene min far hadde. Men vi er ikke glade over å tjene jotnene."
   "Hvorfor red mennene Deres videre?", spurte Thorstein.
   "En stor elv deler landet vårt," sa Godmund, "den heter Hemra og er så dyp og sterk at ingen hester kan vade over den, bortsett fra de vi tre karene eier. De andre må ri til elvas utspring, men vi skal møtes i kveld."
   "Det hadde vært morsomt å reise med dere," sa Thorstein, "og se hva som hendte."
   "Ikke vet jeg om det passer," sa Godmund, "for du er vel kristen?"
   "Jeg kan ta vare på meg selv," sa Thorstein.
   "Ikke vil jeg at du skal få skade på grunn av meg," sa Godmund, "men om kong Olaf ville gi oss sin velsignelse, da ville jeg våge at du ble med."
   Thorstein sa at han lovet det og Godmund ba ham om å sette seg opp på hesteryggen med ham. Dette gjorde han.
   De red til elva og der var det et hus hvor de tok andre klær og kledde seg og hestene sine. Disse klærne hadde den natur at vannet ikke berørte dem, for vannet var så kaldt at det straks ville gå koldbrann i det som ble vått.
   De red nå over elva og hestene vadet kraftig. Godmunds hest snublet så Thorstein ble våt på tåa, og straks løp det koldbrann i den. Da de kom over elva bredte de ut klærne for at de skulle tørke. Thorstein hugg av seg tåa og de var svært imponert over tapperheten hans.
   De red nå videre og Thorstein sa at de ikke trengte å gjemme ham, - "fordi jeg kan lage meg en usynlighetshjelm slik at ingen kan se meg."
   Godmund sa at det var en nyttig kunnskap.
   De nådde borgen og mennene til Godmund kom mot ham og så red de inn. Her kunne de høre allslags musikkinstrumenter, men Thorstein syntes det ble lite dyktig spilt. Kong Geirrød kom imot dem og hilste varmt på dem og de ble vist et steinhus, eller hall, å sove i og fikk menn som leide hestene deres til stallen.
   Godmund ble leid inn i kongshallen og kongen satt i høgsetet og sammen med ham satt en jarl som het Agdi. Han styrte over det herred som het Grundir og som lå mellom Riseland og Jotunheimen. Gnipalund var bostedet hans. Han var trollkyndig og mennene hans lignet mer på troll enn mennesker. Godmund satte seg på kanten på høgsetet tvers mot kongen. Det var skikken deres at kongssønnen skulle ikke sitte i høgsetet før han hadde tatt sin fars tittel og den første skål ble drukket.
   Snart var et strålende gjestebud i gang og mennene drakk lenge lystige og glade, og gikk siden for å sove. Da Godmund kom tilbake til huset sitt viste Thorstein seg og de lo av ham, men Godmund fortalte mennene sine hvem han var og sa at de ikke skulle le av ham.
   Der sov de hele natta.

6. Om Geirrød og Godmund

Da det ble morgen kom de seg tidlig på beina og Godmund ble ført til kongshallen. Kongen tok vel imot ham: "Vi vil nå vite," sa kongen, "om du vil vise meg slik lydighet som din far. Hvis du vil det så skal jeg øke din rang og du skal få beholde Riseland og sverge meg lydighet."
   Godmund svarte: "Det er ikke lov å kreve at en så ung man som meg skal avlegge ed."
   "Som du vil," sa kongen.
   Deretter tok kongen en kappe av gudvev og la over Godmund. Han ble nå gitt kongsnavn og kongen tok et stort horn og drakk for Godmund. Denne tok imot hornet og takket kongen, så sto han opp på benkestokken foran kongens høgsete og avla et høytidelig løfte om at han ikke skulle tjene eller avlyde noen annen konge mens kong Geirrød levde.
   Kongen takket ham og sa at dette var mer verdt enn om han hadde sverget eder. Så drakk Godmund av hornet og gikk til setet sitt. Mennene var da glade og lystige.
   Agdi jarl hadde to menn med seg; den ene het Jøkul og den andre Frost. De var begge svært misunnelige. Jøkul tok tak i en okseknoke og kastet mot Godmunds menn. Thorstein så dette, grep den i luften, og sendte den tilbake. Den traff nesa på en som het Gust, knakk denne og alle tennene hans, og selv falt han i uvett.
   Kong Geirrød ble sint og spurte hvem som kastet bein over bordet hans. Han sa at før de var ferdige skulle de finne ut hvem som var den beste til å kaste stein. Nå kalte kongen til seg to menn, Drøtt og Høsvi: "Far dere og finn gullballen min og bær den hit."
   De for og kom tilbake med et selhode som veide ti fjordinger. Det var glødende og glør sprutet av det som av en ambolt, mens fettet drypte ned av det som glødende bek.
   Kongen mælte: "Ta nå ballen og kast til hver av dere. Den som mister den skal bli utleg og miste all sin eiendom, og enhver som ikke våger å kaste skal kalles en niding."

7. Om ballek og glime

Drøtt kastet nå ballen mot Fullsterk som grep den med en hand. Thorstein så at han ikke var sterk nok så han sprang under ballen. De kastet ballen sammen mot Frost, for de største krigerne sto foran begge benkene. Frost tok sterkt imot, men den kom så nærme ansiktet hans at kinnbeinet revnet.
   Han kastet ballen mot Allsterk som tok kraftig imot med begge hender, men ville ha falt bakover om ikke Thorstein hadde støttet ham.
   Allsterk kastet mot Agdi jarl og han grep den med begge hender. Fettet kom i skjegget på ham så alt begynte å brenne. Derfor var det lurt av ham å kvitte seg med ballen og han kastet den mot kong Godmund. Men Godmund kastet mot kong Geirrød som imidlertid vek unna slik at ballen traff Drøtt og Høsvir og ga dem banesår.
   Ballen gikk imidlertid gjennom et glassvindu, og så ut i diket som var gravd rundt borgen, slik at flammer sprang opp. Dette var slutten på leken og folk tok nå til å drikke. Agdi jarl sa at han ble urolig til sinns hver gang han omgikks Godmunds menn.
   Om kvelden gikk Godmund og mennene hans for å sove. De takket Thorstein for hjelpen som hadde holdt dem skadeløse. Han sa at det var lite, "men hva slags fornøyelse kan vi få i morgen?"
   "Kongen kan la oss bryte," sa Godmund, "og de vil da hevne seg for styrkene våre er svært ulike."
   "Kongens hell vil styrke oss," sa Thorstein, "frykt ikke, om dere kjemper nær der jeg er."
   Om morgenen gikk hver til sin moro mens tjenerne dekket på bordet. Kong Geirrød spurte om mennene ikke ville like å bryte, og de sa at han skulle råde. De kledde så av seg og tok fangtak. Thorstein hadde aldri før sett slik kraft, for hver gang en ble felt skalv alt, og det var klart at Agdi jarls menn var hardt presset.
   Frosti gikk nå fram på gulvet og mælte: "Hvem vil kjempe mot meg?"
   "Det vil en eller annen," sa Fullsterk.
   De gikk på hverandre og det ble kraftige rykk dem imellom, men Frost var mye sterkere. De nærmet seg nå Godmund. Frost presset ham mot brystet, men seg sammen. Thorstein sparket ham i knehasene, slik at Frost falt bakover på ryggen med Fullsterk over seg. Nakken og albuene knakk på Frost. Han reiste seg langsomt, og sa: "Ikke er dere alene i denne leken, men hvorfor lukter dere så vondt?"
   "Det er for kort mellom nesa og kjeften din," sa Fullsterk.
   Jøkul reiste seg nå og Allsterk angrep ham. Deres kamp var voldsomt hard, men likevel var Jøkul sterkest og bar ham mot benken hvor Thorstein var. Jøkul ville dra Allsterk fra benken og grep hardt tak i ham, men Thorstein holdt ham. Jøkul tok så hardt i at han trådte ned til anklene gjennom gulvet. Brått slengte Thorstein Allsterk fra seg slik at Jøkul falt bakover på ryggen og foten gikk av ledd på ham.
   Allsterk gikk til benken, men Jøkul reiste seg langsomt, og sa: "Ikke kan vi se alle de som er på benken."
   Geirrød spurte Godmund om han ikke ville bryte. Godmund sa at selv om han ikke hadde gjort det før så ville han ikke si nei til det. Kongen ba Agdi jarl om å hevne mennene sine, og han sa at selv om han holdt opp å bryte for lenge siden så skulle kongen råde. Så kledde de av seg og Thorstein syntes ikke han hadde sett en kropp som var så lik et trolls som Agdis. Han var sort som Hel.
   Godmund reiste seg imot ham, og kroppen hans var hvit av farge. Agdi jarl gikk brått mot ham og grep ham med krumme fingrer i siden, like inn til beinet, og de kjempet voldsomt rundt i hallen.
   Da de kom dit hvor Thorstein var, satte Godmund beinkrok på jarlen, og svingte ham vakkert. Thorstein la seg ned foran jarlens føtter slik at han falt på nesa. Både skarvnesa og fire tenner knakk på ham. Jarlen reiste seg, og sa: "Tungt faller en gammel mann, men aller tyngst når tre går på en."
   Nå tok mennene på seg klærne.

8. Om Thorsteins drikking og samtale med de andre

Dernest gikk kongene til bords. Agdi jarl og de andre talte om at de måtte ha blitt lurt på en eller annen måte, - "for jeg føler meg alltid svett når jeg er i deres selskap."
   "La det være," sa kongen, "det kan komme en som forklarer det for oss."
   Mennene tok nå til å drikke. To horn ble båret inn i hallen, dette var store skatter og eid av Agdi jarl. Hornene ble kalt Hvitinger og var begge en alen høye og prydet med gull.
   Kongen sendte et horn til hver benk, - "og hver av dere skal drikke det i en sup. Den som ikke klarer skal gi skjenkesvennen en eyri sølv."
   Ingen klarte å drikke det i ett utenom de store krigerne, men Thorstein sørget for at de som var med Godmund ikke ble fortrollet. Mennene drakk nå glade i det som var igjen av dagen og om kvelden gikk de for å sove.
   Godmund takket for den gode hjelpen, men Thorstein spurte ham når veitsla var over.
   "Mine menn må ri i morgen," sa Godmund, "jeg vet at kongen vil gjøre alt han kan og vise skattene sine. Kongen vil nå la sitt store horn bæres inn; det som kalles Grim den gode. Det er en stor skatt, fullt av trolldom og prydet med gull. Et mannshode med skinn og munn sitter på den spisse enden og det taler til folk og forteller om framtiden, og om det er ufred i sikte. Det vil bli vår bane hvis kongen får vite at en kristen mann er med oss. Vi må ikke våge å spare på rikdom til ham."
   Thorstein sa at Grim ikke ville kunne mæle mer enn kong Olaf ville, - "og jeg tror at Geirrød er dødsmerket. Jeg synes dere skal følge mine råd fra nå av. I morgen skal jeg vise meg."
   De sa at dette ville være svært risikabelt, men Thorstein sa at Geirrød ville kvitte seg med dem, - "men hva mer kan du fortelle meg om Grim den gode?"
   "Det er å fortelle om hornet at en middels stor mann kan stå under bøyen på det, og at det er en alen bredt over åpningskanten. Den største drikkemannen i deres flokk kan drikke dit, men bare kongen kan tømme alt i en sup. Hver mann må gi Grim noe verdifullt, men den største ære han kan motta er at en enkelt mann tømmer han i en sup."
   Thorstein mælte: "Du må ta på skjorta mi, for da kan ikke noe skade deg, selv om det er gift i drikken. Ta kronen av hodet ditt, gi den til Grim den gode og si i øret hans at du skal gi ham mye mer heder enn Geirrød, og lat som du drikker. Om det er gift i hornet da skal du la den renne ned skjult nær deg, og slik skal du ikke få skade. Men når all drikkingen er over skal du la mennene dine ri."
   Godmund sa at han skulle råde, - "og om Geirrød dør så eier jeg hele Jotunheimen, og om han lever lenger så blir det vår bane."
   Siden sov de resten av natta.

9. Om Grim den gode

Morgenen etter var de raskt på beina og kledde seg. Da kom kong Geirrød til dem og ba dem om å drikke avskjedsskål med seg. Dette gjorde de og først ble det drukket av hornet Hviting, dernest av måldrikkeskålene. Det ble drukket minneskål for Thor og Odin, og deretter kom det mange musikkinstrumenter spillende inn, og så kom det inn to menn som var litt mindre enn Thorstein. De bar Grim den gode inn og alle reiste seg og falt på kne for det. Grim var uglad.
   Geirrød mælte til Godmund: "Ta imot Grim den gode og dette skal være din lovnadsskål."
   Godmund gikk til Grim og tok av seg gullkrona og satte den på det. Så sa han inn i øret på det slik som Thorstein hadde sagt til ham. Deretter tømte han hornet inn gjennom skjorta; det var gift i dette. Han drakk kong Geirrød til og kysset spissen på hornet og Grim for leende fra ham.
   Geirrød tok da det fulle hornet og ba Grim bringe ham hell og lykke og fortelle ham det hvis det var noen fare i nærheten: "Jeg har ofte sett deg gladere."
   Han tok et gullhalsbånd av seg og ga til Grim, så drakk han en skål for Agdi jarl og det var som om en bølge traff et skjær da den rant ned gjennom halsen hans. Han drakk opp alt, men Grim ristet på hodet og ble nå båret til Agdi jarl. Han ga Grim to gullringer og ba han om nåde, så tømte han det i tre sup og ga det til skjenkesvennen.
   Grim mælte: "Den som eldes blir stakkarslig."
   Hornet var da fullt og Jøkul og Fullsterk skulle drikke av det. Fullsterk drakk først, men Jøkul tok det fra ham, kikket i hornet, og sa at han hadde drukket som en stakkar og slo Fullsterk med hornet. Men han traff nesen til Jøkul slik at skarvehaka brakk, og ut sprutet tennene.
   Det ble stort oppløp, men Geirrød ba dem om å ikke la det bli kjent at de skiltes på en slik dårlig måte. De ble straks forlikte og Grim den gode ble båret bort.

10. Geirrød blir drept

Litt senere kom en mann gående inn i hallen og alle undret seg over hvor liten han var. Det var Thorstein bæjarmagn. Han snudde seg mot Godmund og sa at hestene hans var rede nå. Geirrød spurte hvilken unge dette var.
   Godmund sa: "Dette er tjeneren min som kong Odin sendte meg. Han er en kongelig skatt og kan mange småleker. Og om De kan ha nytte av ham vil jeg gi ham til Dem."
   "Det er en storarta kar," sa kongen, "jeg vil gjerne se kunstene hans." Han ba Thorstein vise ham noen småleker. Thorstein tok fram steinen sin og piggen. Så hakket han der hvor det var hvitt og nå kom det en haglstorm så svær at ingen våger å se mot den. Det ble en snøfonn så stor inne i hallen at den rakk helt til anklene.
   Dette fikk kongen til å le.
   Thorstein hakket så steinen der hvor den var gul. Nå kom det et solskinn så hett at all snøen smeltet i løpet av en liten stund. En søt lukt fulgte og Geirrød sa at han var en kunstner. Thorstein sa at han kunne en kunst som het svipuleiken og kongen sa at den ville han se.
   Nå stilte Thorstein seg midt på gulvet i hallen og hakket på steinen der den var rød. Gnister begynte å sprute av den og Thorstein løp gjennom hallen til hvert sete mens flere og flere gnister sprutet fra steinen slik at hver mann måtte dekke øynene sine.
   Men kong Geirrød lo av alt dette.
   Ilden begynte å vokse inntil de fleste syntes det var alvor og Thorstein sa til Godmund at han skulle gå ut og komme seg på hesten.
   Thorstein løp bort til Geirrød, og spurte: "Vil du øke denne leken?"
   "La meg se mer, gutt," sa han.
   Thorstein hakket da hardere enn tidligere og gnistene fløy i synet på kong Geirrød. Thorstein løp til døra og kastet steinen og piggen i øynene til kong Geirrød som nå falt død i gulvet, men Thorstein gikk ut. Godmund hadde da satt seg på hesten og Thorstein sa at de måtte ride av sted, - "for dette er ikke noe for feiginger."
   De red til elva og da hadde steinen og piggen kommet tilbake. Thorstein sa at Geirrød var død og de red over elva og dit de først møtte hverandre.
   Thorstein mælte: "Her må vi skilles, og mennene mine vil synes det er på tide at jeg kommer tilbake til dem."
   "Far med meg hjem," sa Godmund, "jeg skal lønne deg for all din hjelp."
   "Siden skal jeg besøke deg," sa Thorstein, "men du må dra tilbake til Geirrødsgård med mange krigere. Landet er i din makt."
   "Du skal råde," sa Godmund, "men gi mine hilsener til kong Olaf."
   Han tok et gullkar, et sølvfat og et håndkle med tyve gullrender og sendte kongen, og ba Thorstein komme og besøke ham.
   De skiltes i godt vennskap.

11. Thorstein dro til Norge

Thorstein så nå at Agdi jarl stormet av gårde i jotunsinne og satte etter ham. Han så nå den store gården som Agdi eide. Det sto en jomfru ved inngangen til frukthagen. Hun var Agdis datter og het Godrun, og var høy og vakker. Nå hilste hun på sin far og spurte hva som var hendt.
   "Det er nok nytt," sa han, "kong Geirrød er død og Godmund av Glæsivollene har sveket oss alle og skjult en kristen som heter Thorstein bæjarmagn. Han kastet ild i synet på oss. Nå skal jeg drepe mennene hans."
   Han kastet hornet Hviting i bakken og løp til skogs som om han var gal.
   Thorstein gikk bort til Godrun. Hun hilste ham og spurte hva han het. Han sa at han var Thorstein gårdsbarn, kong Olafs hirdmann.
   "Hans største må være svært stor, hvis du er barnet," sa hun.
   "Vil du fare med meg," sa Thorstein, "og ta imot troen?"
   "Det er lite å glede seg over her," sa hun, "for mor mi er død. Hun var datter av jarl Ottar i Holmgard og svært ulik av hug for min far er svært endret av trolldom, og jeg ser nå at han er fortapt. Hvis du vil følge meg tilbake hit så skal jeg fare med deg."
   Så tok hun tingene sine og Thorstein tok hornet Hviting. Deretter gikk de inn i skogen og så at Agdi skrek og holdt foran øynene. Det hadde hendt at straks han så skipet til Thorstein så løp det verk i tyvøynene hans slik at han ikke kunne se.
   Det var solnedgang da de kom til skipet. Mennene til Thorstein var da klar til å seile bort, så da de fikk øye på ham ble de svært glade.
   Ikke noe er kjent om ferden hans før han kom tilbake til Norge.

12. Thorstein fikk Godrun Agdidatter

Denne vinteren satt kong Olaf i Trondheim. Thorstein møtte kongen i jula og ga ham verdisakene som Godmund hadde sendt med ham; hornet Hviting og mange andre skatter.
   Han fortalte kongen om ferdene sine og viste ham Godrun. Kongen takket ham og alle priste tapperheten hans. Deretter lot kongen Godrun døpe og få kjenne troen.
   I jula lekte Thorstein svipuleken og alle mente dette var stor moro. Hviting ble brukt til å skåle; to menn delte ett horn. Og karet som Godmund hadde sendt kongen fikk ingen andre enn Thorstein bæjarmagn drikke av. Håndkledet brant ikke, selv om det ble kastet på ilden, og det var rent etterpå.
   Thorstein talte med kongen om at han ønsket å feire bryllup med Godrun, og kongen godtok dette og de feiret en strålende veitsle.
   På bryllupsnatta, da de akkurat hadde lagt seg, og forhenget var trekt for, knakk veggbordene over hodet til Thorstein. Agdi jarl var kommet dit for å drepe han. Men han fikk en så sterk hete mot seg at han ikke våget å gå inn og han vendte seg bort. Da kom kongen og slo ham med en forgylt piggstav i hodet slik at han stupte ned i jorden. Kongen holdt vakt om natta, men om morgenen var hornet Hviting borte. Veitsla fortsatte uten vansker og Thorstein var hos kongen denne vinteren. Han og Godrun var svært glad i hverandre.
   Om våren ba Thorstein om tillatelse for å seile i Austerveg og finne kong Godmund. Men kongen sa at han ikke kunne gjøre det hvis ikke han lovet å komme tilbake. Thorstein lovet dette. Kongen ba han om å holde godt på troen, -. "og stol mer på deg selv enn på de der østover."
   De skiltes med stort vennskap og alle ønsket ham alt godt for Thorstein var blitt en vennesæl mann. Han seilte i Austerveg og ikke fortelles det annet enn at den ferden gikk vel. Da han kom til Glæsivollene tok Godmund godt imot ham.
   Thorstein mælte: "Har dere hørt noe fra Geirrødsgård?"
   "Dit for jeg," sa Godmund, "og de ga meg landet i min vold så Heidrek ulfham, min sønn, styrer det nå."
   "Hvor er Agdi jarl?," sa Thorstein.
   "Da du reiste," sa Godmun, "lot han bygge en haug og gikk inn i den med mye rikdom. Jøkul og Frost druknet i elva Hemra på veg hjem fra veitsle, så nå styrer jeg herredet Grundir også."
   "Det lurer jeg på," sa Thorstein, "hvor mye du vil la meg få for jeg mener at Godrun har rett på arv etter far sin, Agdi jarl."
   "Hvis du vil være min mann," sa Godmund.
   "Da vil du ikke være misfornøyd med troen min?" sa Thorstein.
   "Det vil jeg ikke," sa Godmund. Senere dro de til Grundir og Thorstein la herredet under seg.

13. Thorstein møtte kong Olaf

Thorstein bygde opp Gnipalund igjen, for Agdi jarl hadde gått igjen og ødelagt gården. Han ble en stor høvding.
   Godrun fødte ett stort guttebarn litt senere som fikk navnet Brynjolf.
   Det var ikke fritt for at Agdi jarl ikke klarte å la være å terge Thorstein. En natt sto Thorstein opp fra senga si og så hvor Agdi var. Han våget ikke å gå inn gjennom noen av portene for det var kors på hver av dem.
   Thorstein gikk til haugen, den var åpen så han gikk inn og tok med seg hornet Hviting. Så kom Agdi inn i haugen, men Thorstein løp ut og satte et kors i døra. Haugen lukket seg, og ingen har sett noe til Agdi siden.
   Sommeren etter for Thorstein til Norge og hadde med seg hornet Hviting til kong Olaf. Han fikk så lov til å seile til sine egne eiendommer og kongen bad ham om å passe godt på troen sin.
   Siden har vi ikke hørt noe mer om Thorstein, men da kong Olaf forsvant fra Ormen Lange så forsvant også hornet Hviting.
   Med dette avslutter vi sagaen om Thorstein gårdsmakt.

Ordliste:

Bæjarmagn - "gårdsmakt"
Lendmann - mann som har fått land eller inntekter av kongen
Gandferd - ri på trollstav (tryllestav)
Bjalfi - idiot
Fjording - vektenhet, ca 40-50 kg
Svipuleikr – en trolldomslek som fikk gnister og ild til å sprute
Balagardssida – sørvestkysten av Finland
Gudvev – fint, dyrt tøy; kanskje fra arabisk coton
Jamtaland – Jamtland (Sverige)
Glæsivollene – stedsnavn fra sagn
Riseland – land der det bor riser (kjemper)
Niding - sviker, kjeltring
Glime - islandsk bryting
Eyri – opprinnelig, 1 eyri eller øyre: 26-27gram rent sølv
Holmgard – Novgorod i Russland