Sagaen om kristendommen - Revisjonshistorikk

Knut på 1. apr. 2026 kl. 07:46

2026-04-01T07:46:18Z

Knut på 5. aug. 2022 kl. 09:37

2022-08-05T09:37:16Z

Knut på 6. feb. 2022 kl. 13:43

2022-02-06T13:43:51Z

Knut på 6. feb. 2022 kl. 13:41

2022-02-06T13:41:45Z

Jesper på 5. feb. 2022 kl. 19:22

2022-02-05T19:22:39Z

Jesper på 5. feb. 2022 kl. 15:59

2022-02-05T15:59:34Z

Jesper på 5. feb. 2022 kl. 15:56

2022-02-05T15:56:03Z

Knut på 5. feb. 2022 kl. 14:32

2022-02-05T14:32:11Z

Vis endringer

Knut på 5. feb. 2022 kl. 14:27

2022-02-05T14:27:26Z

Knut: Ny side: {| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse" |- style="background-color:#e9e9e9" !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg sp…

2022-02-05T14:27:08Z

Ny side: {| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse" |- style="background-color:#e9e9e9" !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg sp…

Ny side

{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ►!! [[Fil:Original.gif|32px|link=Kristni saga]] !! !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Sagaen om kristendommen]] !! [[Fil:Dansk.gif|32px|link=Kristendomssaga]] !! [[Fil:Svensk.gif|32px|link=Kristni saga (svensk)]] !!
|-
! !! !! !! !![[Fil:Dansk.gif|32px|link=Christendommens indförelse paa Island]]
|}

<center>[[Bispesagaer]]

<big><big>''' Sagaen om kristendommen'''</big></big>

''Kristni saga''

oversatt av [[Bruker:Knut|Knut Rage]]

Heimskringla.no

© 2022</center>

----
<center>''Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er'' [[Biskupa sögur]], ''Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878''</center>
----

TEKST UNDER ARBEID

==Fotnoter==

<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori: Bispesagaer]]
[[Kategori:Bispesagaer på norsk]]

@@ Linje 50: / Linje 50: @@
 :Han fikk så hatten passet,
 :men ikke et frø ble sådd.
-:Ikke ville han ta til vettet, gutten
+:Ikke ville han ta til vettet, gutten,
 :men sluker rått det hedenske våset.
 :Trollkjerringa mot skalden,
@@ Linje 209: / Linje 209: @@
-. Om våren gjorde Hjalte og Gissur skipet sitt seilklart for å reise til Island. Det var mange som forsøkte å få Hjalte fra det, men han ga ikke etter. Om sommeren fór kong Olav sør til Vendland, og han sendte også Leif Eiriksson til Grønland for å forkynne troen der. Underveis fant Leif Vinland det gode; han fant også noen skipbrudne menn i havet, av dette fikk han tilnavnet Leif den hepne. Gissur og Hjalte kom inn ved Dyreholmen samme dag som Brenna-Flose red over Arnarstaksheden på vei til Alltinget. Av mennene som rodde i land fikk han vite at broren hans Kolbein ble holdt tilbake som gissel, og hva slags ærend mennene på skipet hadde, og tok med seg nyheten til tinget. Samme dag la de til ved Vestmannaøyene, la skipet opp ved Horgaøre og bar godset i land sammen med det kirketømmeret som kong Olav hadde latt dem hugge, med det budet at de skulle oppføre en kirke på det stedet der de gikk i land. Før kirken ble reist kastet de lodd om hvilken side av viken den skulle stå, og loddet falt på nordsiden hvor det før hadde stått et horg og hvor det ble blotet. De ble værende to netter på øyene før de tok til lands: det var den dagen da folk fór til tings, og de fikk hverken ridedyr eller annen skyss, og heller ikke hjelp til å krysse Rangá, for det var Runolfs tingmenn som satt i hvert et hus; de tok seg frem til fots til de kom til Hof, til Skjegge Åsugatssons gård. Han ga dem hester så de kunne ri til tings. Sønnen hans Torvald, som var gift med Koltorfa, Hjaltes søster, var allerede dratt dit. Da de kom til Laugardal fikk de Hjalte til å bli værende igjen der med tolv mann, ettersom han var dømt fredløs. Gissur og flokken hans red videre til de kom frem til Vellankatla ved Ølfusvatn. Her sendte de bud til Alltinget, at deres venner og skyldfolk skulle ri dem i møte, ettersom de hadde fått nyss om at fiendene deres ville verge tingvollene mot dem. Men før de red fra Vellankatla kom Hjalte dit, samtidig som vennene og skyldfolkene ders kom dem i møte. De red dermed til tings i samlet flokk, og samlet seg ved Asgrim Ellidagrimssons bod. Hedningene rustet seg til kamp, og det brygget opp til et kraftig sammensøt, men det var noen som forsøkte å forhindre at det kom til  voldsbruk, selv om de ikke var kristne. Kong Olav hadde sendt en prest ved navn Tormod med Hjalte og Gissur. Han holdt messe dagen etter i Gjábakka, i kløften oppe ved Vestfjordingenes bod. Deretter gikk de til lovberget. Syv menn i full skrud bar to kors, som nå står i den østre kløften; det ene viser kong Olavs, det andre Hjalte Skjeggjasons høyde. Alt tingfolk var samlet på loverget. Hjalte og hans menn bar kar med røkelse på glør, og man kunne kjenne duften like godt ''med'' som ''mot'' vinden. Hjalte og Gissur bar frem sitt ærende godt og mandig. Folk undret seg over hvor kløktige de var, og så dyktig som de ordla seg, og deres tale virket så sterkt at det var ingen av deres fiender som våget å ta til motmæle. Men følgen ble at den ene etter den andre tok vitner på at han sa seg løs fra den andre, og det kom til et brudd mellom kristne og hedninger. I det samme kom en mann løpende og sa det var brutt ut jordild i Ølfus; den veltet frem mot gården til Tormod Gode. Da tok hedningene til orde og sa at det var "intet under at gudene var blitt vrede over slik tale som var ført her." Til det mælte Tormod Gode: "Hva var gudene vrede for den gangen lavamarken hvor vi står nå brant?" Etter det gikk mennene fra lovberget. De kristne ba Side-Hall om å si frem lover som kunne stemme med kristendommen. Hall betalte et halvt hundre i sølv til Torgeir Gode, som da var lovsigemann, at han kunne si frem lover som kunne gjelde for både kristne og hedninger. Torgeir var da ennå ikke døpt. Da mennene var gått til bodene sine la Torgeir seg ned og bredte en kappe over hodet, og slik lå han hele dagen og natten til neste dag ved samme tid. Imens holdt hedningene et tallrikt møte og besluttet å blote to menn fra hver fjerding og påkalle de hedenske gudene for at kristendommen ikke skulle komme over landet. Hjalte og Gissur holdt også stevne med de kristne mennene og sa at de ville ofre like mange menn som hedningene. De sa så at "hedningene ofrer ofte de dårligste mennene de har, og styrter dem utfor bergskrenter og klipper, mens vi vil velge de aller beste blant oss som en seiersgave til Jesus Kristus, da vil vi leve desto bedre og vare oss for meget synd; jeg og Gissur byr oss selv som seiersgave for vår fjerding." For Østfjordenes fjerding gikk det slik til at Hall fra Sidu sa seg villig, og Torleif fra Krossavik nord for Reydafjord, bror til Torarin fra Seydarfjord, Ingileif var moren deres; men fra Vestfjordene var det bare Gjest Oddleifsson som meldte seg, og ingen andre. Det likte Hjalte og Gissur lite. Da tok Orm Kodransson ordet, han hadde tilhold på Gilsbakke, for Hermund Illugeson var gift med Gunhild, datteren hans, og sa: "Hadde nå bare broren min Torvald vært hjemme, ville dere ikke manglet noen. Men jeg tilbyr meg gjerne, om dere vil ta imot meg."  De sa ja til det, han ble straks døpt. Dagen etter sto Torgeir opp og sendte bud omkring i bodene at folk skulle gå til lovberget, og da alle var samlet sa han at det ville komme til å se vanskelig ut i landet når ikke alle hadde ''en'' lov, og ba om at det ikke måtte skje og at det kun ville ende med kamp og ufred, og at det ville legge hele landet øde. Han fortalte også at det en gang hadde levd to konger, den ene i Danmark, som het Dag, den annen i Norge, som het Trygve; de hadde lenge ligget i strid med hverandre inntil folk i begge land tok styret fra dem og fikk sluttet fred, om de så ikke ville det selv; men enden på det hele ble at de få vintrer senere sendte hverandre gaver, og siden den tid forble det vennskap mellom dem til de døde. "Nå synes jeg det er rådeligst at vi ikke lar ''dem'' få bestemme som går mest hissig frem i denne sak, men at vi heller ordner det slik mellom dem at begge parter blir tilfredse med at de får noe ut av det, og vi skal alle ha én lov og én tro, for det er ganske sikkert at dersom vi bryter loven, da bryter vi freden." Da Torgeir hadde talt ferdig sa begge parter at de lovene han fremsa skulle stå ved lag. Da forkynte han at alt folk på Island skulle la seg døpe og tro på én gud, men at de gamle lovene om utsetting av barn og å ete hestekjøtt fremdeles skulle stå ved lag, og at man kunne blote i skjul om man ville, men om det ble oppdaget og det kunne føres vitner, skulle man bli dømt fredløs. Noen vintre senere ble også denne siden av hedenskapet avskaffet. Alt folk fra Nordlandet og sør i landet ble døpt i Reykjalaug i Laugardal da de red fra tinget, for de ville ikke dukke i kaldt vann. Da Runolf ble døpt mælte Hjalte: "Så lærte vi den gamle å smake på saltet." Denne sommeren ble alle som var på tinget døpt før de reiste hjem. De fleste vestlendinger ble døpt i det Reykjalaug sør i Reykjadal. Det var det Snorre Gode kom lengst med.
+. Om våren gjorde Hjalte og Gissur skipet sitt seilklart for å reise til Island. Det var mange som forsøkte å få Hjalte fra det, men han ga ikke etter. Om sommeren fór kong Olav sør til Vendland, og han sendte også Leif Eiriksson til Grønland for å forkynne troen der. Underveis fant Leif Vinland det gode; han fant også noen skipbrudne menn i havet, av dette fikk han tilnavnet Leif den hepne. Gissur og Hjalte kom inn ved Dyreholmen samme dag som Brenna-Flose red over Arnarstaksheden på vei til Alltinget. Av mennene som rodde i land fikk han vite at broren hans Kolbein ble holdt tilbake som gissel, og hva slags ærend mennene på skipet hadde, og tok med seg nyheten til tinget. Samme dag la de til ved Vestmannaøyene, la skipet opp ved Horgaøre og bar godset i land sammen med det kirketømmeret som kong Olav hadde latt dem hugge, med det budet at de skulle oppføre en kirke på det stedet der de gikk i land. Før kirken ble reist kastet de lodd om hvilken side av viken den skulle stå, og loddet falt på nordsiden hvor det før hadde stått et horg og hvor det ble blotet. De ble værende to netter på øyene før de tok til lands: det var den dagen da folk fór til tings, og de fikk hverken ridedyr eller annen skyss, og heller ikke hjelp til å krysse Rangá, for det var Runolfs tingmenn som satt i hvert et hus; de tok seg frem til fots til de kom til Hof, til Skjegge Åsugatssons gård. Han ga dem hester så de kunne ri til tings. Sønnen hans Torvald, som var gift med Koltorfa, Hjaltes søster, var allerede dratt dit. Da de kom til Laugardal fikk de Hjalte til å bli værende igjen der med tolv mann, ettersom han var dømt fredløs. Gissur og flokken hans red videre til de kom frem til Vellankatla ved Ølfusvatn. Her sendte de bud til Alltinget, at deres venner og skyldfolk skulle ri dem i møte, ettersom de hadde fått nyss om at fiendene deres ville verge tingvollene mot dem. Men før de red fra Vellankatla kom Hjalte dit, samtidig som vennene og skyldfolkene deres kom dem i møte. De red dermed til tings i samlet flokk, og samlet seg ved Asgrim Ellidagrimssons bod. Hedningene rustet seg til kamp, og det brygget opp til et kraftig sammensøt, men det var noen som forsøkte å forhindre at det kom til  voldsbruk, selv om de ikke var kristne. Kong Olav hadde sendt en prest ved navn Tormod med Hjalte og Gissur. Han holdt messe dagen etter i Gjábakka, i kløften oppe ved Vestfjordingenes bod. Deretter gikk de til lovberget. Syv menn i full skrud bar to kors, som nå står i den østre kløften; det ene viser kong Olavs, det andre Hjalte Skjeggjasons høyde. Alt tingfolk var samlet på loverget. Hjalte og hans menn bar kar med røkelse på glør, og man kunne kjenne duften like godt ''med'' som ''mot'' vinden. Hjalte og Gissur bar frem sitt ærende godt og mandig. Folk undret seg over hvor kløktige de var, og så dyktig som de ordla seg, og deres tale virket så sterkt at det var ingen av deres fiender som våget å ta til motmæle. Men følgen ble at den ene etter den andre tok vitner på at han sa seg løs fra den andre, og det kom til et brudd mellom kristne og hedninger. I det samme kom en mann løpende og sa det var brutt ut jordild i Ølfus; den veltet frem mot gården til Tormod Gode. Da tok hedningene til orde og sa at det var "intet under at gudene var blitt vrede over slik tale som var ført her." Til det mælte Tormod Gode: "Hva var gudene vrede for den gangen lavamarken hvor vi står nå brant?" Etter det gikk mennene fra lovberget. De kristne ba Side-Hall om å si frem lover som kunne stemme med kristendommen. Hall betalte et halvt hundre i sølv til Torgeir Gode, som da var lovsigemann, at han kunne si frem lover som kunne gjelde for både kristne og hedninger. Torgeir var da ennå ikke døpt. Da mennene var gått til bodene sine la Torgeir seg ned og bredte en kappe over hodet, og slik lå han hele dagen og natten til neste dag ved samme tid. Imens holdt hedningene et tallrikt møte og besluttet å blote to menn fra hver fjerding og påkalle de hedenske gudene for at kristendommen ikke skulle komme over landet. Hjalte og Gissur holdt også stevne med de kristne mennene og sa at de ville ofre like mange menn som hedningene. De sa så at "hedningene ofrer ofte de dårligste mennene de har, og styrter dem utfor bergskrenter og klipper, mens vi vil velge de aller beste blant oss som en seiersgave til Jesus Kristus, da vil vi leve desto bedre og vare oss for meget synd; jeg og Gissur byr oss selv som seiersgave for vår fjerding." For Østfjordenes fjerding gikk det slik til at Hall fra Sidu sa seg villig, og Torleif fra Krossavik nord for Reydafjord, bror til Torarin fra Seydarfjord, Ingileif var moren deres; men fra Vestfjordene var det bare Gjest Oddleifsson som meldte seg, og ingen andre. Det likte Hjalte og Gissur lite. Da tok Orm Kodransson ordet, han hadde tilhold på Gilsbakke, for Hermund Illugeson var gift med Gunhild, datteren hans, og sa: "Hadde nå bare broren min Torvald vært hjemme, ville dere ikke manglet noen. Men jeg tilbyr meg gjerne, om dere vil ta imot meg."  De sa ja til det, han ble straks døpt. Dagen etter sto Torgeir opp og sendte bud omkring i bodene at folk skulle gå til lovberget, og da alle var samlet sa han at det ville komme til å se vanskelig ut i landet når ikke alle hadde ''en'' lov, og ba om at det ikke måtte skje og at det kun ville ende med kamp og ufred, og at det ville legge hele landet øde. Han fortalte også at det en gang hadde levd to konger, den ene i Danmark, som het Dag, den annen i Norge, som het Trygve; de hadde lenge ligget i strid med hverandre inntil folk i begge land tok styret fra dem og fikk sluttet fred, om de så ikke ville det selv; men enden på det hele ble at de få vintrer senere sendte hverandre gaver, og siden den tid forble det vennskap mellom dem til de døde. "Nå synes jeg det er rådeligst at vi ikke lar ''dem'' få bestemme som går mest hissig frem i denne sak, men at vi heller ordner det slik mellom dem at begge parter blir tilfredse med at de får noe ut av det, og vi skal alle ha én lov og én tro, for det er ganske sikkert at dersom vi bryter loven, da bryter vi freden." Da Torgeir hadde talt ferdig sa begge parter at de lovene han fremsa skulle stå ved lag. Da forkynte han at alt folk på Island skulle la seg døpe og tro på én gud, men at de gamle lovene om utsetting av barn og å ete hestekjøtt fremdeles skulle stå ved lag, og at man kunne blote i skjul om man ville, men om det ble oppdaget og det kunne føres vitner, skulle man bli dømt fredløs. Noen vintre senere ble også denne siden av hedenskapet avskaffet. Alt folk fra Nordlandet og sør i landet ble døpt i Reykjalaug i Laugardal da de red fra tinget, for de ville ikke dukke i kaldt vann. Da Runolf ble døpt mælte Hjalte: "Så lærte vi den gamle å smake på saltet." Denne sommeren ble alle som var på tinget døpt før de reiste hjem. De fleste vestlendinger ble døpt i det Reykjalaug sør i Reykjadal. Det var det Snorre Gode kom lengst med.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 5. aug. 2022 kl. 09:37
Linje 9:		Linje 9:


−	<center>[[Bispesagaer på norsk~~\|Bispesagaer~~]]	+	<center>[[Bispesagaer på norsk]]

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 6. feb. 2022 kl. 13:43
Linje 81:		Linje 81:
	For det drepte Torvald da to menn. Biskopen spurte hvorfor han gjorde slikt. - "Fordi de sa at vi har barn sammen." Biskopen svarte: "De lyver på oss, og for noe mer enn det skal du ikke ta deres ord, og det sømmer seg vel for meg å bære dine barn."		For det drepte Torvald da to menn. Biskopen spurte hvorfor han gjorde slikt. - "Fordi de sa at vi har barn sammen." Biskopen svarte: "De lyver på oss, og for noe mer enn det skal du ikke ta deres ord, og det sømmer seg vel for meg å bære dine barn."

−	Da Torvald og biskopen ville ri videre til tinget på Hegranes kom ~~hedingene~~ mot dem og kastet stein, slik at de ikke kom frem. Deretter dømte de dem fredløse etter de hedenske lovene. Samme sommer, etter Alltinget, samlet høvdingene folk og red med to hundre mann mot biskopen og ville brenne ham inne. De lot hestene beite før de red videre til gården på Lækjamot, men da de skulle svinge seg opp på hesteryggen fløy en flokk fugler opp bak dem. Hestene ble skremt slik at mennene falt av, og noen brakk armen, andre foten, eller ble såret av sine egne våpen. Noen mistet hestene sine da de sprang sin vei. Biskopen og hans menn ble ikke var dette krigstoget før etterpå. Da hadde de bodd på Lækjamot i tre år, og ble værende der i enda to år, før de reiste fra landet. Da de kom til Norge la de seg til i en havn. Dit kom også Hedin fra Island, og fór straks opp i skogen for å hugge ved. Da Torvald fikk det å vite, dro han straks i vei med trellen sin og drepte ham. Men da biskopen fikk høre det sa han at nå fikk de skille lag, så hevngjerrig som han var. Biskopen fór sør til Saksland og døde der. Han var i sannhet en hellig mann. Torvald dro først ut på kjøpmansferd en tid.	+	Da Torvald og biskopen ville ri videre til tinget på Hegranes kom hedningene mot dem og kastet stein, slik at de ikke kom frem. Deretter dømte de dem fredløse etter de hedenske lovene. Samme sommer, etter Alltinget, samlet høvdingene folk og red med to hundre mann mot biskopen og ville brenne ham inne. De lot hestene beite før de red videre til gården på Lækjamot, men da de skulle svinge seg opp på hesteryggen fløy en flokk fugler opp bak dem. Hestene ble skremt slik at mennene falt av, og noen brakk armen, andre foten, eller ble såret av sine egne våpen. Noen mistet hestene sine da de sprang sin vei. Biskopen og hans menn ble ikke var dette krigstoget før etterpå. Da hadde de bodd på Lækjamot i tre år, og ble værende der i enda to år, før de reiste fra landet. Da de kom til Norge la de seg til i en havn. Dit kom også Hedin fra Island, og fór straks opp i skogen for å hugge ved. Da Torvald fikk det å vite, dro han straks i vei med trellen sin og drepte ham. Men da biskopen fikk høre det sa han at nå fikk de skille lag, så hevngjerrig som han var. Biskopen fór sør til Saksland og døde der. Han var i sannhet en hellig mann. Torvald dro først ut på kjøpmansferd en tid.

@@ Linje 70: / Linje 70: @@
-. Biskopen og Torvald reiste til tings. Biskopen ba Torvald om å forkynne troen på lovberget, og sto hos ham mens Torvald talte. Da var det en anselig mann som het Hedinn fra Svalbard i Eyjafjord som svarte ham med mange vonde ord. Hedinn var sønn til Torbjørn Skagason, og var gift med Ragni, stedatter og brordatter til Eyolf Valgerdsson. De ba en skald om å dikte et nidvers om Torvald og biskopen. Kvadet lød slik:
+. Biskopen og Torvald reiste til tings. Biskopen ba Torvald om å forkynne troen på lovberget, og sto hos ham mens Torvald talte. Da var det en anselig mann som het Hedin fra Svalbard i Eyjafjord som svarte ham med mange vonde ord. Hedin var sønn til Torbjørn Skagason, og var gift med Ragni, stedatter og brordatter til Eyolf Valgerdsson. De ba en skald om å dikte et nidvers om Torvald og biskopen. Kvadet lød slik:
@@ Linje 81: / Linje 81: @@
 For det drepte Torvald da to menn. Biskopen spurte hvorfor han gjorde slikt. - "Fordi de sa at vi har barn sammen." Biskopen svarte: "De lyver på oss, og for noe mer enn det skal du ikke ta deres ord, og det sømmer seg vel for meg å bære dine barn."
-Da Torvald og biskopen ville ri videre til tinget på Hegranes kom hedingene mot dem og kastet stein, slik at de ikke kom frem. Deretter dømte de dem fredløse etter de hedenske lovene. Samme sommer, etter Alltinget, samlet høvdingene folk og red med to hundre mann mot biskopen og ville brenne ham inne. De lot hestene beite før de red videre til gården på Lækjamot, men da de skulle svinge seg opp på hesteryggen fløy en flokk fugler opp bak dem. Hestene ble skremt slik at mennene falt av, og noen brakk armen, andre foten, eller ble såret av sine egne våpen. Noen mistet hestene sine da de sprang sin vei. Biskopen og hans menn ble ikke var dette krigstoget før etterpå. Da hadde de bodd på Lækjamot i tre år, og ble værende der i enda to år, før de reiste fra landet. Da de kom til Norge la de seg til i en havn. Dit kom også Hedinn fra Island, og fór straks opp i skogen for å hugge ved. Da Torvald fikk det å vite, dro han straks i vei med trellen sin og drepte ham. Men da biskopen fikk høre det sa han at nå fikk de skille lag, så hevngjerrig som han var. Biskopen fór sør til Saksland og døde der. Han var i sannhet en hellig mann. Torvald dro først ut på kjøpmansferd en tid.
+Da Torvald og biskopen ville ri videre til tinget på Hegranes kom hedingene mot dem og kastet stein, slik at de ikke kom frem. Deretter dømte de dem fredløse etter de hedenske lovene. Samme sommer, etter Alltinget, samlet høvdingene folk og red med to hundre mann mot biskopen og ville brenne ham inne. De lot hestene beite før de red videre til gården på Lækjamot, men da de skulle svinge seg opp på hesteryggen fløy en flokk fugler opp bak dem. Hestene ble skremt slik at mennene falt av, og noen brakk armen, andre foten, eller ble såret av sine egne våpen. Noen mistet hestene sine da de sprang sin vei. Biskopen og hans menn ble ikke var dette krigstoget før etterpå. Da hadde de bodd på Lækjamot i tre år, og ble værende der i enda to år, før de reiste fra landet. Da de kom til Norge la de seg til i en havn. Dit kom også Hedin fra Island, og fór straks opp i skogen for å hugge ved. Da Torvald fikk det å vite, dro han straks i vei med trellen sin og drepte ham. Men da biskopen fikk høre det sa han at nå fikk de skille lag, så hevngjerrig som han var. Biskopen fór sør til Saksland og døde der. Han var i sannhet en hellig mann. Torvald dro først ut på kjøpmansferd en tid.
@@ Linje 119: / Linje 119: @@
 . Da kong Olav fikk høre om det uvesenet som Tangbrand hadde stelt i stand, stevnet han ham til seg og gikk hardt i rette med ham og sa at han ikke ville ha ham i sin tjeneste lenger, som den ransmann han var. Tangbrand ba da kongen om å ilegge ham en vanskelig sendeferd som bot. Til det sa kongen: "Vi kan være skuls dersom du reiser til Island og får kristnet landet." Tangbrand mælte, "det skal jeg forsøke på." Samme sommer dro Tangbrand til Island. Han kom inn i nordre Alptafjord, i Selvåg nord for Melrakknes. Men da folk fikk nyss i at Tangbrand og mannskapet hans var kristne, da ville de ikke ha noe med disse mennene å gjøre og heller ikke vise dem i havn. På Å bodde Side-Hall, som hadde reist til Fljotsdal, men da han kom hjem igjen dro Tangbrand for å finne ham, og sa at kong Olav hadde bedt ham oppsøke Hall om han kom til Austfjord, og vise dem i havn og gi dem den hjelpen de behøvde. Hall lot dem flytte sør i Alptafjord til Leirvåg og lot skipet deres sette opp på det stedet som ennå har navn etter Tangbrand. Hall lot skipslasten frakte opp i tunet sitt og reiste telt som Tangbrand og mennene hans kunne bo i. Der sang Tangbrand messe. Neste dag, dagen før Mikkelsmesse, holdt Tangbrand og mennene hans helligdag fra ettermiddagen av. Hall kom til teltet og spurte: "Hvorfor sitter dere her ganske uvirksomme?" Tangbrand sa: "I morgen er det  erkeengelens Mikaels fest." Hall spurte: "Hva er det med ham?" "Han er satt til å fare kristne menns sjeler i møte," sa Tangbrand, og fortalte ham mye om Guds englers herlighet. "Han må være veldig mektig, som disse englene tjener," sa Hall. "Det vil du forstå når du lærer Gud å kjenne," svarte Tangbrand. Om kvelden sa Hall til husfolkene sine: "I morgen holder Tangbrand og hans menn helg for sin Gud. Det vil jeg at dere også skal nyte godt av. Derfor skal dere ikke arbeide i morgen, da skal vi se hva disse kristmennene foretar seg." Neste morgen holdt Tangbrand messe i teltet sitt. Hall og folkene hans kom for å se; de hørte klokkeklang og duften av røkelse, og så de kristne i gudvev og purpur. Hall spurte folkene sine hva de syntes om hvordan de kristne oppførte seg, og de svarte at de syntes godt om det. Hall ble døpt lørdag før påske, og hele hans husstand med ham, der i åen, som siden er kalt Tvettå.
-Om sommeren red Tangbrand til Alltinget med Hall, men da de kom til Skoghverf  kjøpte hedningene av dem en mann som het Galdre-Hedinn, for at han skulle få jorden til å synke under Tangbrand. Den dagen da de red fra Kirkebø, fra Surt Asbjørnsson, sønn av Ketil den toskete, som var kristen som sin far og farfar, sank Tangbrands hest i jorden. Men han sprang av og sto like hel og uskadd på bakken. Tangbrand døpte mange menn på denne ferden, Gissur Hvite og Hall i Haukadal, som den gangen var tre vintre gammel, og Hjalte Skjeggjason. Han forkynte djervt Guds ord på tinget, mange menn kom til troen i Sørfjordene og Nordfjordene. Han reiste derfra straks etter tinget, og aktet seg østover til Øfjord. Han døpte mange menn i Tangbrandsbekken ved Øksafjord, og på Tangbrandspollen i Myvatn, men han nådde ikke lenger enn til Skjalfandafljot før Øfjordingerne stanset ham. I stedet dro han til Østfjordene og lærte troen der, og derfra sørpå og vestover.
+Om sommeren red Tangbrand til Alltinget med Hall, men da de kom til Skoghverf  kjøpte hedningene av dem en mann som het Galdre-Hedin, for at han skulle få jorden til å synke under Tangbrand. Den dagen da de red fra Kirkebø, fra Surt Asbjørnsson, sønn av Ketil den toskete, som var kristen som sin far og farfar, sank Tangbrands hest i jorden. Men han sprang av og sto like hel og uskadd på bakken. Tangbrand døpte mange menn på denne ferden, Gissur Hvite og Hall i Haukadal, som den gangen var tre vintre gammel, og Hjalte Skjeggjason. Han forkynte djervt Guds ord på tinget, mange menn kom til troen i Sørfjordene og Nordfjordene. Han reiste derfra straks etter tinget, og aktet seg østover til Øfjord. Han døpte mange menn i Tangbrandsbekken ved Øksafjord, og på Tangbrandspollen i Myvatn, men han nådde ikke lenger enn til Skjalfandafljot før Øfjordingerne stanset ham. I stedet dro han til Østfjordene og lærte troen der, og derfra sørpå og vestover.
@@ Linje 245: / Linje 245: @@
-. Biskop Gissur fikk også vedtatt at bispestolen på Island skulle være på Skålholt, og la all jorden der under den, og alt gods og løsøre. Men da han mente at nå var stedet blitt så rikt som det burde være, ga han vekk en fjerdedel av bispedømmet, slik at det ble to bispeseter på Island heller enn ett, slik som folk i Nordlendingenes fjerding hadde bedt ham om. Før den tid hadde han holdt manntall over alle bønder på Island. I Østfjordingenes fjerding ble det talt syv hundre, i Sørfjordingenes fjerding ett tusen, i Vestfjordingenes fjerding ni hundre og i Nordfjordingenes fjerding tolv hundre; det var bare de som kunne fare til tings eller skulle betale tingskatt som ble talt. Da Gissur hadde vært biskop i fem og tyve år tok da Ulfhedinn Gunnarsson over som lovsigemann da, etter at Markus døde. Etter ham overtok Bergtor Hrafnsson som lovsigemann, men sommeren etter, da han hadde fremsagt lovene, ble det vedtatt at neste vinter skulle loven skrives hos Havlide Mårsson i samråd med Bergtor og andre vise menn; de skulle da gjøre endringer som tyktes dem bedre enn de gamle lovene. De nye lovene skulle forkynnes neste sommer, og alle de lover som de fleste var for skulle holdes. Da ble loven om manndrap og mye annet skrevet og lest opp i lovretten om sommeren, og alle likte dem godt. Biskopen var førti år da han ble viet til biskop, men da han hadde vært biskop i fire og tyve år ble Jon bispeviet; han var da fire og femti år gammel, sønn av Øgmund Halsson fra Sidu og Torgerd Egilsdatter. Jon satt på bispesetet i fjorten vintre. Han var den første biskop på Holar i Hjaltdal.
+. Biskop Gissur fikk også vedtatt at bispestolen på Island skulle være på Skålholt, og la all jorden der under den, og alt gods og løsøre. Men da han mente at nå var stedet blitt så rikt som det burde være, ga han vekk en fjerdedel av bispedømmet, slik at det ble to bispeseter på Island heller enn ett, slik som folk i Nordlendingenes fjerding hadde bedt ham om. Før den tid hadde han holdt manntall over alle bønder på Island. I Østfjordingenes fjerding ble det talt syv hundre, i Sørfjordingenes fjerding ett tusen, i Vestfjordingenes fjerding ni hundre og i Nordfjordingenes fjerding tolv hundre; det var bare de som kunne fare til tings eller skulle betale tingskatt som ble talt. Da Gissur hadde vært biskop i fem og tyve år tok da Ulfhedin Gunnarsson over som lovsigemann da, etter at Markus døde. Etter ham overtok Bergtor Hrafnsson som lovsigemann, men sommeren etter, da han hadde fremsagt lovene, ble det vedtatt at neste vinter skulle loven skrives hos Havlide Mårsson i samråd med Bergtor og andre vise menn; de skulle da gjøre endringer som tyktes dem bedre enn de gamle lovene. De nye lovene skulle forkynnes neste sommer, og alle de lover som de fleste var for skulle holdes. Da ble loven om manndrap og mye annet skrevet og lest opp i lovretten om sommeren, og alle likte dem godt. Biskopen var førti år da han ble viet til biskop, men da han hadde vært biskop i fire og tyve år ble Jon bispeviet; han var da fire og femti år gammel, sønn av Øgmund Halsson fra Sidu og Torgerd Egilsdatter. Jon satt på bispesetet i fjorten vintre. Han var den første biskop på Holar i Hjaltdal.
 Gissur skapte så god fred i landet at det ikke kom til noen store stridigheter mellom bøndene, og det var ikke lenger skikk å bære våpen. De fleste anselige menn var da lærde og presteviet, eller opplært til prester, selv om de var høvdinger, som Hall Teitsson i Haukadal, Sæmund frode, Magnus Tordarsson i Reykholt, Simon Jørdarsson på Bø, Gudmund Brandsson i Hjardarholt, Are frode, Ingmund Einarsson på Holum, Ketil Torsteinsson nord på Mødruvollene, Ketil Gudmundsson, Jon prest Torvardsson og mange andre som ikke er tatt med her. Gissur biskop lot mens han ennå levde vie Torlak, sønn til Runolf Torlaksson, til biskop, da var Torlak to og tredve vintre gammel. Gissur biskop døde på Skålholt da han hadde vært biskop i seks og tredve år, den tredje natten etter at Torlak var blitt bispeviet, det var den tredje dagen i uken, i juni. Samme år døde Paskalius pave og Kirjalax grekerkonge, og Baldvin Jerusalems-konge, og Filippus Sveakonge. Da hadde Island vært bebygd i to hundre  og førti år, den halve tid hedensk, den andre halvdel kristent; det var da gått elleve hundre og atten år siden vår Herre Jesu Kristi fødsel.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 5. feb. 2022 kl. 19:22
Linje 9:		Linje 9:


−	<center>[[Bispesagaer]]	+	<center>[[Bispesagaer på norsk\|Bispesagaer]]

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
+{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
@@ Linje 233: / Linje 240: @@
 Sigvald jarl kjente seg truffet av denne visen, og for det fikk han søkt opp Stefne og lot ham drepe; det har Are den gamle sagt.
-[[Fil:Jon Ogmundsson Icelandic bishop.jpg|thumb|ón biskup helgi með bók og biskupsstaf. – Mynd úr íslensku handriti frá 19. öld. Landsbókasafn Íslands Háskólabókasafn.]]Gissur Hvite bodde på Høfde før han satte bo på Skålholt, og slo seg ned der for godt. Han vendte all sin hug på å styrke kristendommen. Han sendte sønnen Isleif sør til Saksland og lot ham gå i skole i den byen som heter Herfurda<ref>Herford i Westfalen i Tyskland</ref>, og da han vendte tilbake til Island ble han gift med Dalla Torvaldsdatter, og de fikk sønnene Gissur og Teit den snakksomme i Haukadal, og Torvald. I førstningen var biskopene som lærte troen på Island utlendinger, men da folk i landet skjønte hvilken utmerket klerk Isleif var, ba de ham fare av landet og la seg vie til biskop; han gjorde som de ba om og lot seg prestevie da han var  femti år gammel; det var i pave Leo den niendes tid. Den første vinteren oppholdt han seg i Norge, og siden fór han til Island og var biskop her i 24 år. Mange gjeve menn fikk sin opplæring hos ham, og lot seg prestevie; av dem ble to siden biskoper, Jon Øgmundsson den hellige på Holar, og Kol i Oslo. Isleif  biskop utåndet på Skålholt den femte juli, det var en søndag. Da hadde han vært biskop i fire og tyve år; det var gått førti år siden kong Olav Tryggvason ble borte. Are frode, som har fortalt det meste av det som her er skrevet, sto tolv år gammel ved hans grav.
+[[Fil:Jon Ogmundsson Icelandic bishop.jpg|thumb|Jón biskup helgi með bók og biskupsstaf. – Mynd úr íslensku handriti frá 19. öld. Landsbókasafn Íslands Háskólabókasafn.]]Gissur Hvite bodde på Høfde før han satte bo på Skålholt, og slo seg ned der for godt. Han vendte all sin hug på å styrke kristendommen. Han sendte sønnen Isleif sør til Saksland og lot ham gå i skole i den byen som heter Herfurda<ref>Herford i Westfalen i Tyskland</ref>, og da han vendte tilbake til Island ble han gift med Dalla Torvaldsdatter, og de fikk sønnene Gissur og Teit den snakksomme i Haukadal, og Torvald. I førstningen var biskopene som lærte troen på Island utlendinger, men da folk i landet skjønte hvilken utmerket klerk Isleif var, ba de ham fare av landet og la seg vie til biskop; han gjorde som de ba om og lot seg prestevie da han var  femti år gammel; det var i pave Leo den niendes tid. Den første vinteren oppholdt han seg i Norge, og siden fór han til Island og var biskop her i 24 år. Mange gjeve menn fikk sin opplæring hos ham, og lot seg prestevie; av dem ble to siden biskoper, Jon Øgmundsson den hellige på Holar, og Kol i Oslo. Isleif  biskop utåndet på Skålholt den femte juli, det var en søndag. Da hadde han vært biskop i fire og tyve år; det var gått førti år siden kong Olav Tryggvason ble borte. Are frode, som har fortalt det meste av det som her er skrevet, sto tolv år gammel ved hans grav.
 Etter biskop Isleifs død ba folk i landet Gissur, sønnen hans, om å la seg vie til biskop. Han fór av landet og ble viet til biskop to år etter Isleifs død; da var pave Gregor den syvende pave i Rom og Olav Kyrre konge i Norge. Vinteren etter at han var blitt presteviet oppholdt han seg i Danmark, før han seilte til Island sommeren etter. Da han hadde bodd en vinter på Island ble Markus Skjeggesson lovsigemann, den klokeste lovsigemannen på Island siden Skapte. Gissur biskop var så vennesæl av alt folk på Island at alle villig fulgte hans bud og forbud, for den kjærlighets skyld som folk følte for ham, og Sæmund prest den frodes skyld, den mest lærde klerk som har vært på Island. Etter overtalelse fra Markus lovsigemann og flere høvdinger ble det vedtatt at hver mann i landet skulle følge det bud som ble dem pålagt ved lov, at de skulle telle alt sitt fe og gods gi kirken tiende, og sverge på at alt de sa var sant, og det vitner om hvor lydige folk var mot denne mannen at de gjorde så, og slik skulle det være så lenge det bodde folk i landet.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 5. feb. 2022 kl. 15:56
Linje 1:		Linje 1:
−	~~{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"~~	+
−	~~\|- style="background-color:#e9e9e9"~~
−	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
−	\|-
−	! Denne teksten finnes på følgende språk ►!! [[Fil:Original.gif\|32px\|link=Kristni saga]] !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=Sagaen om kristendommen]] !! [[Fil:Dansk.gif\|32px\|link=Kristendomssaga]] !! [[Fil:Svensk.gif\|32px\|link=Kristni saga (svensk)]] !!
−	\|-
−	~~! !! !! !! !![[Fil:Dansk.gif\|32px\|link=Christendommens indförelse paa Island]]~~
−	\|}

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
+{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
 |- style="background-color:#e9e9e9"
 !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk