Den fyrste Gudrunkvida

Fra heimskringla.no
Revisjon per 9. apr. 2014 kl. 15:51 av Jesper (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Dansk.gif Svensk.gif
Svensk.gif
Svensk.gif


Edda-Kvæde
Norrøne fornsongar
(Andre utgåve, 1928)


På nynorsk ved
Ivar Mortensson-Egnund


Den fyrste Gudrunkvida


Gudrun sat yver Sigurd då han var daud. Ho gret ikkje som andre kvende, men ho var nær ved. å breste av sorg. Både kvende og menn gjekk og vilde hugge ho, men det var ikkje lettgjort. — Det gjeng folkesegner um at Gudrun hadde eti av hjarta til Fåvne, og difor skila ho fugle-mål — Um Gudrun er enn dette kvedi:

1
Gudrun fruga
var ferdug fri døy,
då sorgfull ho sat
yver Sigurd daudan.
Ho gråten heldt,
ikkje hendene vreid,
eller krauna og klaga
som kvende elles.

2
Fram gjekk jarlar,
som full-kloke var,
den harde harmen
å hugge dei freista.
Men gråte kunde
Gudrun ikkje;
bringa var sår,
so ho breste måtte.

3
Frægaste frugur
freista seg då,
gull-prydde droser,
Gudrun å trøyste.
Kvar sitt dei sae
um suter tunge,
um hardaste harm
dei hadde lidi.

4
So kvad Gjavlaug
Gjukes syster:
”Eg er på jord
aller verst plaga:
eg fem menn
fræge hev mist,
tvo døtrar,
tri systrar,
åtte brødrar,
enn eg lever.”

5
Men gråte kunde
Gudrun ikkje,
so var ho sår
for Sigurds daude
og harm i hugen
for hovding fallen.

6
Då kvad Herborg,
Hunalands droning:
”Hardare harm
eg hev å segja,
sjau mine søner
sunnanlands fall,
eg den åttande miste,
då mann min stupte.

7
Far og mor mi,
fire brødrar,
på vågen vart dei
av vinden svikne,
då storbåra slo
yver skipsbordi inn.

8
Sjølv laut eg stelle,
sjølv laut eg bu
og leggje i lin
liki deira;
i eit halvår
alt det leid eg;
sut å stille
skyna ingen.

9
Meg fiendar fekk
fange-taka,
same halvåret
hende dette;
skautet å slette
og skorne binde
for kona eg laut
kvar ein morgon.

10
Agelaus heilt
ho av åbryskap var
og ho med harde
hogg meg køyrde;
eg husbond’ aldri
hadde betre,
husfruge aldri
hadd’ eg verre.”

11
Men gråte kunde
Gudrun ikkje,
so var ho sår
for Sigurds daude
og harm i hugen
for hovding fallen.

12
Då kvad Gullrand,
Gjukes dotter:
”Um du fostre er frod,
aldri før er då du
til enkja den unge
eitkvart segja til trøyst.
Men lat ikkje liket
liggje under klædet.”

13
Ho brått tok blæja
burt av Sigurd
og kasta klædet
ved kne til Gudrun:
”Legg deg innåt
det ljuve andlet,
lat handi halde
um halsen på han!”

14
Då let ho syni
på Sigurd leike,
og såg kor håret
var skvett med blod,
stålkvasst auga
var stivt og kaldlegt,
hugborgi, ho,
var hoggi og skjemd.

15
Burt til blæja
seg bøygde Gudrun,
med håret det valt
yver vangar raude.
Då regn av tårer
rann ned yver kne.

16
I tunge straumar
tårene rann,
ho gret høgt Gudrun,
Gjukes dotter,
so fuglar flaug upp
og fór skrikande,
gåseflokken,
som fruga åtte.

17
Kvad då Gullrand,
Gjukes dotter:
”Millom alle
menneskje på jord.
de elska kvarandre
med kjærleik størst;
du kunde ‘kje una
ute hell inne,
syster mi,
utan hjå Sigurd.”

18
Kvad då Gudrun,
Gjukes dotter:
So var Sigurd
hjå sønom til Gjuke
som gjæve geirlauk
på grasvollen stend,
som bjartaste prydnad
i perle-bandet,
som glime-steinen
lyser i gull.

19
Sjølv eg syntest
stige yver
Odins eigne
ypparste møyar.
Som eit lauvsblad i lunden
no liti eg er,
når han hovdingen’
hæve, er fallen.

20
Sårt eg saknar
i sessen og kvila
då saman me sat
på sengi båe,
målvennen min,
det veld Gjukes menn;
veld Gjukes menn
meg hjarte-mein
såraste sorg
for syster si eigi.

21
Land og lydar
skal leggjast øyde,
for skamleg vart svikne
svorne eddar,
ikkje skal Gunnar
gull njote,
dei baugane skal deg
banen gjeva,
for du sveik dei svorne
eidar til Sigurd.

22
Gaman i gard
den gongen var det,
då min Sigurd
sâla Grane
og dei til Brynhild
på bele-ferd reid,
arme vivet,
som, ilt valda.”

23
Kvad då Brynhild.
Budles dotter:
”Må ho i von
make og born,
ho som for Gudrun
gråten løyste
og deg i morgon
målruner gav.”

24
Kvad då Gullrand,
Gjukes dotter:
”Teg med treiske
talar dine,
ei ufegens-Urd
hev du alltid vori,
kvar mann deg elter,
meinvett du er,
med sorg du såra
sjau kongar,
du venskap spillte
for viv so mange.”

25
Kvad då Brynhild,
Budles dotter:
”Atle veld eine
alt det vonde.
bror min boren
av Budle-ætti.

26
At me i halli
til hune-folket
såg Fåvne-gullet
glime på drotnen,
lenge eg laut
lide for dette,
den syni sidan
eg slapp aldri frå.”

27
Ved stolpen ho stod
og sterk seg gjorde;
det brann hjå Brynhild,
Budles dotter,
eld augom,
ho eiter frøste,
der såri ho såg
på Sigurds lik.

Gudrun gjekk burt derifrå til skogen og øydemarki og fór alt til Danmark, der ho var sjau halvår hjå Tora Håkonsdotter. Brynhild vilde ikkje leva etter Sigurd, ho lét drepa åtte av trælane sine og fem trælkvende. So gav ho seg sjølv banen med eit sverd, soleis som det er fortalt den stutte Sigurds-kvida.