Helreið

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ►

De gamle Eddadigte

Udgivne og tolkede af

Finnur Jónsson

G. E. C. Gads Forlag

København, 1932

Helreið Brynhildar

Findes også i Flatøbogen og i AM 62 fol.

---

Eptir dauða Brynhildar váru gǫr bál tvau, annat Sigurði ok brann þat fyrr, en Brynhildr var á ǫðru brend ok var hon í reið þeiri, er guðvefjum var tjǫlduð. Svá er sagt, at Brynhildr ók með reiðinni á helveg ok fǫ́r um tún, þar er gýgr nǫkkur bjó. Gýgrin kvað:

1.

Skalt í gǫgnum

ganga ęigi

grjóti studda

garða mína,

bętr sęmði þér

borða at rękja

hęldr an vitja

vers annarrar.

---

ganga: færdes: her ‘køre’. — borða at rękja: at væve ‘borter’ ɔ: tæpper (langstrakte, mønstrede (vægge)tæpper. — annarrar: ɔ: Gudruns.

---

2.

Hvat skalt vitja

af Vallandi,

hvarfúst hǫfuð,

húsa minna?

þú hęfr vǫrgum,

ef þik vita lystir,

męini blandin,

manns blóð gefit.

---

Vallandi: eller val-?, kampenes land, hentydning til Brynhild som valkyrje(?). — hvarfúst: ubestemt, der snart vil det ene, snart det andet (tilböjelig til alt). — vǫrgum: Vǫr golls R. — L. 7-8 lyder i R: mild af hǫndum manns blóð þvęgit.

---

Br. kv. 3.

Bregð ęigi mér,

brúðr ór stęini,

þótt værak fyrr

í víkingu,

ek mun okkur

œðri þykkja,

hvars ęðli męnn

okkart kunnu.

---

okkur: pron. poss., af os to. — ęðli: natur, væsen.

---

G. kv. 4.

Þú vast Brynhildr

Buðla dóttir

hęilli verstu

í hęim borin,

þú hęfr Gjúka

of glatat bǫrnum

ok búi þęira

brugðit góðu.

---

glatat: ødelagt, bragt til undergang; denne indtræder dog senere. — búi: hjem; »du har ødelagt deres hjem«; góðu hører næppe til búi.

---

Br. kv. 5.

Ek mun sęgja þér

svinn ór ręiðu

vitlaussi mjǫk,

ef þik vita lystir,

hvé gęrðu mik

Gjúka arfar

ástalausa

ok ęiðrofa.

---

Man mærke modsætningen svinn—vitlaussi.

---

6.

Hétu mik allir

í Hlymdǫlum

Hildi und hjalmi,

hvęrr es kunni.

---

Findes i R efter det følgende vers, men må efter al sandsynlighed flyttes herhen. — Hlymdǫlum: fosterfaderen Heimis hjem. — kunni: kendte mig. — Herind bör rimeligvis sættes det halvvers, der anføres i prosa 19 i Sigrdrífumǫ́l: Annarr hét Agnarr | Auðu bróðir | es véttr ęngi | vildi týja.

---

7.

Lét hami vára

hugfullr konungr

átta systra

und ęik borit;

vask vetra tolf,

ef þik vita lystir,

es ungum gram

ęiða sęldak.

---

konungr: ɔ: Agnarr. — átta: de er 8 (ikke 9) ialt, valkyrjer i svanehamme, jfr. Vǫlkv. — systra: i uegenlig forstand. — ęiða: kan kun være trolovelsesed; om en sådan tidlig trolovelse er iøvrigt intet kendt, ligesom de her nævnte personer er ellers ukendte.

---

8.

Þá létk gamlan

á Goðþjóðu

Hjalmgunnar næst

hęljar ganga;

gafk ungum sigr

Auðu bróður;

þar varð mér Óðinn

ofręiðr of þat.

---

Goðþjóðu: hermed menes Goternes land (got. Gutþuda). Der bör vel skrives Got-. — hęljar: til Hel.

---

9.

Lauk mik skjǫldum

í Skatalundi

rauðum ok hvítum,

randir snurtusk;

þann bað slíta

svefni mínum,

es hvęrgi lands

hræðask kynni.

---

Skatalundi: ellers ukendt; denne lund må vel tænkes på Hindarfjæld. — snurtusk: berørte hinanden (R har snurtu). — hvęrgi lands: ingensteds i verden, bet. blot: ‘aldrig’.

---

10.

Lét of sal minn

sunnanverðan

hóvan brinna

hrotgarm viðar;

þar bað ęinn þegn

yfir at ríða,

þanns mér fœrði goll

þats und Fáfni lá.

---

sunnanverðan: på sydsiden, hvorfor kun dér? — hrotgarm viðar: træets knagende hund, ilden. R læser: her alls viðar (metrisk galt).

---

11.

Ręið góðr Grana

gollmiðlandi,

þars fóstri minn

flętjum stýrði,

ęinn þótti hann þar

ǫllum bętri

víkingr Dana

í verðungu.

---

gollmiðlandi: guldbryderen, den gavmilde (fyrste). — fóstri: Heimir. — víkingr: en mærkelig betegnelse for Sigurd, men jfr. Atlam. 92-93. Det kan være tvivlsomt, hvortil Dana hører; da Sigurd aldrig sættes i noget intimt forhold til Danerne (víkingr Dana måtte bet., at han var en af dem), må det vist henføres til verðungu, hvorved også dette ord får en nærmere (tiltrængt) bestemmelse. Herved antydes et ophold hos Danerne, hvortil man ellers ganske vist intet kender.

---

12.

Svǫ́fum ok unðum

í sæing ęinni,

sęm minn bróðir

of borinn væri;

hvárki knátti

hǫnd of annat

átta nóttum

okkart lęggja.

13.

Því brá mér Goðrún

Gjúka dóttir

at Sigurði

svæfak á armi,

þar varðk þess vís,

es vildigak,

at þau véltu mik

í verfangi.

---

verfangi: erhværvelsen af ægtemand, m. h. t. ægtemanden (Gunnar istf. Sigurd).

---

14.

Munu við ofstríð

alls til lęngi

konur ok karlar

kvikvir fœðask,

vit skulum okrum

aldri slíta

Sigurðr saman;

søksk gýgjar kyn.

---

ófstríð: stærk kummer. — kvikvir: mask., fordi karlar står lige foran. — aldri slíta: tilbringe alderen, leve. — vit Sigurðr: hører absolut sammen.

---