Landet med de mørke skibene - Gjennem de fjerne tusenårene

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.

Landet med de mørke skibene

Gjennem de fjerne tusenårene

av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken

H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.

I en saga om Olav Tryggvason fortelles det: En dag kong Olav seiler sørover langs kysten, hører han det roper fra en berghammer, en mann står på hammeren og vil med. Kongen styrer inn til land i godværet og tar mannen ombord og har sin store glede av å tale med ham. Det er en som vet noget om gamle dager! Kongen spør og får svar; til slutt spør han: "Hvem bodde her i landet aller først?" Mannen svarer:

De første som bodde her, var riser og stort folk, i lang tid var de alene om landet. Da falt det en drepsott på dem, de fleste døde, og menn fra landene østenfor tok til å bygge her. Men de fikk ikke fred for risene som var igjen, før Tor kom med hammeren sin og drepte de siste av risefolket for dem - "i nøden hadde de tatt det råd å kalle på dette røde skjegget mitt".

Det er Tor selv som har fortalt, nu stirrer han på kongen og griner stygt, så går han overbord, og de ser ham ikke siden.

Men det kommer en eldgammel, enøid mann til kongsgården på Ågvaldsnes en kveld. Kong Olav kjenner ikke gjesten, men merker snart det er en som kan fortelle, han har god rede på gamle tider, på strid som stod, og andre hendinger. Kongen spør efter Ågvaldsnes - hvorfor heter det så? Hvem var Ågvald? Gjesten svarer:

Ågvald var konge og bodde der på neset. Han blotet mest til en ko, og den måtte han ha med sig hvor han for; han fikk helse av melken, mente han. Kong Ågvald var stor hærmann og falt i strid; da la de ham i haug her, kort fra gården, og satte op bautasteinene som står her; og nær kongen, i en annen haug, la de nautet. - Kong Olav blir ikke trett av å høre; til langt på natt sitter Odin ved hans seng og forteller.

__________

Haugene og bautasteinene ved kysten, og rundt om i landet, holdt gamle "frasagn" ved liv eller kalte på ny fortelling; sagaene har meget om haugen. Og om gravskikkene i "forn" tid, hedensk tid, står det på mange steder i tekstene. Et og annet av det som berettes kan være kunnskap - eller fantasier - som jordgjemt gods har gitt; folk brøt sig inn i haugene og tok av gravgodset.

Fra romerriket hører vi om tempelskatter som prestene holdt gjemt bak låste dører med tre beskyttende skrifttegn på, tre ganger bokstaven theta, den stod for thanatos: døden. Vidt og bredt blev eiendom og gravene - de dødes eiendom - beskyttet gjennem tegn og ord som truet; en rekke nordiske runeinnskrifter lover at det verste skal hende mannen som "bryter" haugen. Og han har vel hatt sine betenkeligheter, iallfall var det gjengs fortelling at gravplyndreren oplevde skremmende ting. Men slik blev det udåd og stordåd på en gang, det han øvde; bare en mann som ikke er skjelven, duger til haug-gang, heter det i sagaene. Det luer av haugen, et stormvær møter ransmannen som nærmer sig, den døde selv møter ham og er livsfarlig - riktignok hender det at haugbuen unner slekt eller venner en kostbarhet.

Gravplyndreren, "haugbryteren", er gammel i norrøn litteratur; Kormak, hedensk skald, har ham med i en av sine viser. I kristen tid var haugbryterne mange. Og gravfundene må ha sagt folk noget om "det forne"; de tydeliggjorde - den gang som nu - skildringer som fantes i "forn" diktning, vidnesbyrd støttet vidnesbyrd. I kvadene fra hedendommens dager stod det en god del om hedensk gravskikk, det stod om lik som blev brent, eller hauglagt uten bålferd, om klær, våben, smykker som fulgte den døde i graven, og om mennesker og dyr som blev drept og fikk følge ham eller henne.

Sagafortellerne i kristen tid kunde danne sig et billede av det hele; de prøvde å se og vise det som hendte, da haugen blev til og tok imot den døde:

"Kong Ring lot ta liket av kong Harald, sin frende, og lot vaske det rent for blod og bli stelt som det skulde efter forn sedvane. Han lot legge liket i vognen som kong Harald hadde hatt i slaget; siden lot han legge op en stor haug og lot hesten som kong Harald hadde hatt i slaget, kjøre vognen med liket frem, den kjørte det inn i haugen, og så blev hesten drept. Nu lot kong Ring ta sadlen han selv hadde ridd i, og gav den til kong Harald, sin frende, og bad ham gjøre som han vilde: ride til Valhall eller kjøre. Så holdt han stort gilde - gravølet for kong Harald. Og før haugen blev lukket, talte kong Ring til alt storfolket og alle kjempene som var der, og bad dem stå frem og kalte inn i haugen store ringer og gode våben, til ære for kong Harald Hildetann. Så blev haugen godt lukket."

Snorre Sturlason inndeler "forntiden" efter et skifte i gravskikk. Først var det brenne-alder, sier Snorre; da skulde man brenne alle døde og reise bautasteiner efter dem; slik var det, inntil Frey blev haugsatt ved Uppsala. Siden lot mangen høvding reise haug til minne om frender som døde. Kong Dan blev haugsatt og fikk kongsskrud og hærklær med sig i graven, og hest og ridestell og annen eiendom. "Og dette blev ophavet til haug-alder i Danmark; men brenne-alder holdt sig lenge ennu hos svear og nordmenn."

Frey og Dan bar Snorre satt til romersk keisertid; og nordiske gravfund viser at det nettop var i denne tiden skikken å begrave de døde ubrent og med rikt gravgods trengte inn i nordisk "brennealder", særskilt tidlig blev den nye skikk almindelig i kong Dans land.

Skikken var ny - og den var gammel; Norden hadde hatt en "haugalder" før. Det var "æserne" fra Asia, en innflytterflokk, som satte den loven at alle døde skulde brennes, sier Snorre Sturlason. Like fullt har Snorre kalt brennealderen "den første alder"; han mener den første han har oldkvad om og kan skrive om, den første i Nordens "historiske" tid. At mennesker levde og døde i norderland, før det blev brenne-alder, vet han; men for Snorre begynner historien om landene med historien om æserne - og derfor med "brennealder".

Æserne brøt op fra Asia, sier Snorre, fordi romermakten vokste og kom dem for nær. De tok land i Sverige; men en av dem, Odin selv, drog videre mot vest "til han møttes med havet". Over "det riket som nu heter Norge", satte han Sæming, en sønn han hadde med ski-disen. - Et vers av Eyvind Skáldaspiller skaffet Snorre denne "kunnskap" om Norge; nogen som når lenger tilbake i tiden, har han ikke; Sæming er den første "nordmann" han kan nevne.

Men Odinsønnen kom til bygget land. Og Nor, som gav Norge navn, kom til "store bygder". Hvem bodde i landet aller først?

Det var riser og stort folk, og siden menn fra landene østenfor. Tor forteller det; gudene var gamle nok til å vite noget om så "forn" tid, menneskene kunde bare spørre.

__________

Helleristning fra Solberg i Skjeberg, Østfold.

Odin og Nor som fra hver sin kant kom til "byggede" nordiske land og skaffet sig makt i landene: det er fabel og kan enda, på en viss måte, være historie. Mangt og meget i kulturutviklingen som nordiske jordfund har vist forskerne, skyldes kanskje nye innvandrerflokker - til Norge kan slike flokker være kommet både fra "landene østenfor" og sønnenfra. Allerede den tidligste bosetning i landet kan ha ophav i innvandring fra skilte hold.

Ved nordnorsk og vestnorsk kyst, fra Finnmark til Møre og lenger, er det funnet en rekke åpne boplasser, eller verksteder kanskje, hvor alt som lå igjen var primitive redskaper av flint (og kvarts) og avfall efter tilhuggingen; det går for å være de eldste kjente minnene om mennesker i Norge. Forskerne har forklart dem på forskjellig vis. Under siste store istid i Norden var det isfrie kystbelter langt mot nord og vest, her har det kanskje vært levelige kår for jegere og fiskere, og så blir det mulig at kulturen som flintplassene viser spor av, bare var en sen utløper av kultur som uendelig lenge hadde eksistert i Norge.

Det plassene har gjort fullt tydelig, eller sannsynlig i det minste, er at det mot slutningen av istiden, for 10 000 år siden kanskje, har levd mennesker ute ved kysten i nord og vest. Men de kan ha vært innvandrere - til et Norge som lå folketomt før. Er de vandret inn, blir det mulig at de kom fra nordøst, langs Ishavskysten. Men kanskje er de kommet sønnenfra og har vært på strander i Øst-Norge også. At Norge har fått sin første befolkning ved innvandring både fra syd og nord blir den tredje mulighet.

Isdekket som fra fjell i Norge og Sverige hadde bredt sig over storparten av nordisk landområde, begynte å smelte og drog kantene innover igjen, ved år 8 000 f. Kr. gikk sydkanten over landskap i Mellem-Sverige, noget efter år 7 000 var ismassen innlandsis bare og sprengt i to deler, fra Jämtland gikk én storbre mot sydvest, en annen mot nordøst. Det kom tusenår med mildt klima, et mildere enn nu; Skandinavia hadde lange somrer, blide vintrer, stor nedbørsmengde. Isen fortsatte å smelte, til slutt blev den helt borte, det fantes ikke lenger "evig sne" her oppe.

Ved alle kystene flyttet strandlinjen på sig, grensen mellem sjø og land har langtfra ligget fast siden istiden. Mer eller mindre brede striper av det som er kystland i Norge nu, lå under havet først, så vokste landet med disse stripene - og med land det ikke har beholdt; for noget av det sjøen tapte, tok den tilbake siden.

Lengere syd tok den meget, Øresund og Beltene blev til, det var i det 6. årtusen. Tidligere hadde det vært fast land, ikke sjø og øer mellem Jylland og Skåne; på en bred bro av land kunde vekstliv, dyr og mennesker gå nordover, op mot den vikende iskanten. På det frilagte området kom det tundravekster først, så bjørk og furu, så "edle løvtrær"; eken vandret inn.

I det milde klimas tusenår stod det furuskog på høifjellsviddene i Norge; og kysten i vest var så skogklædd som Østlandet, eken ruvet der, og selv på øene ytterst ute trivdes furu og bjørk. Menneskene gjorde sig nytte av skogen, den gav dem brennefang og emne til båter; og jakten på skogsviltet skaffet dem mat og klær. Men det varte før de tok veien langt inn gjennem skoglandet - før mange av dem gjorde det iallfall. De holdt til ved kystene først, der var sjøen en lettere vei for dem; og der hadde de skjellene og fisken, sjøfuglen og sjødyrene, i tillegg til viltet fra skogen.

I meget gammel tid allerede har de drevet garnfiske - om en såkalt "nettstikke" av elgben, funnet under grunngraving i Oslo, virkelig har vært et redskap til å samle op garn med. En lignende stikke, av villhestben, er funnet i Trøndelag. Angler, laget av dyreknokler, kjennes i stort tall fra fundene som er gjort på gamle fangstplasser ved kysten.

Om fisker- og jegerlivet vestpå, nogen tusen år tilbake i tiden, forteller et fund fra Viste nordligst på Jæren. I "Svarthåla" her, en åpning havet har slått i berget, lå skjell og ben og redskaper tett - fiskekroker fangstfolkene har brukt, og piler av ben, somme med flintegger satt inn i sidene. Det går frem av fundet at Svarthålafolket drev jakt på sel og alke og geirfugl, på elg og hjort, villsvin og bjørn og ilder.

Et fund fra fjern oldtid i Danmark, fra furuskogenes tid der i landet, "viser os et Jagtdrama":

"Dybt i en Mose ved Vig i Ods Herred laa Skelettet at en Urokse. Et helet Saar med isiddende Flintfliser i et af Ribbenene fortæller os, at Oksen tidligere er undsluppet sine Forfølgere, men sidste Gang lykkedes det at faa Ram paa den. Ved Brystkassen fandtes Flintspidserne af de tre Pile, som skulde til for at fælde det store Dyr, og et friskt Saar gennem et Ribben viser at den spidse Od inaa være trængt ind og have læderet Lungen. Megen Fornøjelse fik Jægerne dog ikke af Træfskuddene, thi Dyret svømmede ud i den stille Skovsø og sank til Bunds udmattet af Blodtabet."'

Et gammelt sagn fra Telemark beretter om en elg som blev jaget over heiene og frem på et stup i fjellmarken; der satte den i "ein høg raut, ende mot himmelen" og tok så "eit langt hopp like utyvi det høge, støytande bratte Svollåfjellet". I Nordfjord jagde de hjort over stupene, når dyrene om høsten i store flokker trakk vestover mot sjøen; det er nevnt ved år 1700, men har kanskje vært eldgammelt; helleristninger ved Vingen i Nordfjord, nær gammel jaktgrunn, har man tydet slik - det er billeder av hjort som går mot vest. På en bergvegg i Härjedalsfjellene er det malt elg og ren, ikke langt borte fra et veldig stup.

Buskapsholdet og jordbruket i Norden begynte omkring år 3 000 f. Kr. Inntil da hadde hunden vært eneste tamdyr, nu kom okse, sau og gjet og svin, og noget senere hesten. I Danmark blev den nye kulturform snart den viktigste; og fund som nylig er gjort i landet ved Mälaren - store hustufter, krukkeskår med avtrykk av hvetekorn - viser at den tidlig hadde forholdsvis langt mot nord i Sverige. Mindre tydelig merkes den i det 3. tusenårs Norge; men den fantes i landet iallfall, et stort skifte i livsforholdene tok sin begvnnelse.

Folk hadde holdt til ved utstrandene mest; nu drog rydningsmenn inn gjennem skogen. Østfold og strekninger i vest for Oslofjorden blev tidlig jordbruksområder. Og den nye kultur bredte sig: "Vi ser det ved fund av oldsaker, som er vår eneste kilde, hvorledes bosetningen på dyrkbart land nu trenger gradvis frem på Oplandene, i Trøndelag, op gjennem dalene østpå og dypt inn i fjordene på Vestlandet. Det var de første spirer til egentlige bygder som begvnte omkring en 2 000 år før Kristus, kanskje en del tidligere."

Åkerlappene har knapt vært store; og plogen, treplogen, kom vel ikke i så mange; hakken og spaden kunde klare det. Engen var natureng bare; og klimaet gjorde det mulig å ha buskapen gående ute en meget stor del av året, i bygder vest for fjellene kanskje året rundt. - Arbeide måtte til allikevel; på Østlandet blev vinterfôring nødvendig. Og alle steder må det ha betydd noget, for sinnet såvel som for vilkårene, at menneskene nu hadde tamdyr å verne om og ikke lenger bare jagde og drepte. Det nye gav dem i det hele mere å dra omsorg for og bandt dem fastere enn før til grunnen og til et hjem.

Til hjelp i sin kamp mot skogen hadde rydningsmannen ilden og øksen. - I Norge er øksebladet av sten kjent fra en tidlig og primitiv type (som forskerne har gitt navn efter et lund ved Nøstvet nær Oslo) og fra yngre, bedre og vakrere typer, økser som er slipt, ved eggen eller over det hele. Slipte økser av flint, ypperlig arbeide, blev i jordbrukskulturens første tid innført fra Danmark - eller kom kanskje med nybyggere derfra - og blev efterlignet i arbeider av bergart, i Norge var det smått med flint.

Under hele denne utvikling blev det ivrig søkt efter gode stenslag; de vakre fristet, men kunde ved prøve trosse alle ønsker, det gikk ikke å hugge den røde jaspis, den var for hård. Fant man sten av det rette slag, blev det kanskje stor virksomhet; det var tilfelle på Bømlo og Espevær i Hordaland, markfund viser at mange stensmeder har vært i arbeide her. Grønnstenen de hadde til emne, fikk de fra fast fjell på en holme ved Espevær; en bred sjakt i fjellet viser stenbruddstedet.

Emner og ferdige redskap blev omsatt langt fra huggeplassene, kanskje av stensmedene selv, kanskje av mulige "arbeidsgivere", kanskje av kjøpmenn som kom reisende efter stensakene. Handel var det tidlig i Norden, det var utførsel og innførsel fra det ene område til det andre, fra det ene land til det andre, og over enda videre veier, de danske flintøksene kom langt mot syd i Tyskland. Ravsmykker som er funnet i Norge, stammer dels fra vestkysten av Jylland og dels fra tysk Østersjøkyst. I stor monn har vel norske kjøpere gitt dyreskinn i bytte mot importvarer som flintøksene og ravet - og bronsen, da den kom.

I Norge hadde fangsten, gjennem lange tider, større betydning enn buskapshold og jordbruk; det gamle levde kraftig videre, side om side med det nye. Slik var det i redskapskulturen også; "benalder" og "stenalder" gikk videre, tvers gjennem "bronsealderen" og ned i "jernalder".

I østlige Middelhavsland var det 4. årtusen metalltid; og metalltid blev det efterhvert over store områder i Europa. Bruksmetallet var kobber først. Og i nogen utstrekning gull (og sølv). Siden herdet man kobberet ved å gi det en tilsetning av tinn: nu hadde man bronsen. Redskaper av rent kobber er med i fund fra nordisk stenalder; og i det 2. årtusen f. Kr. fikk Norden sin bronsealder - men med meget forskjellig virkning for de forskjellige landene.

Danmark hadde i det 3. årtusen utviklet en høitstående stenalderkultur; "dysser" og "jættestuer", store gravbygninger av sten, hører til minnene om den.

Og Danmarks bronsealder er med god grunn kalt rik og "skjønn"; Sveriges kan ikke måle sig, ikke Norges heller. Bronsen fikk man i nordiske land ved tilførsel utenfra; Danmark lå nærmest til og hadde det ivrig efterspurte ravet å gi i bytte. Mange gullsaker fra bronsealderen og bronsearbeider i ti-tusenvis er tatt op av dansk jord.

Metallsakene fra norsk bronsealder blir nogen få hundre. De fleste av dem er vel innført gods; men en del er laget i Norge, det oplyser støpeformer som er funnet. Bronsene kan være verktøi, arbeidsøkser og annet; mange er smykker, og mange er våben: dolker, spyd, sverd. Også lurer hører til fundsakene og viser en overlegen støpeteknikk.

De første hundreårene av bronsealderen var "haugalder". Men gravrøisen av stener blev almindeligere i Norge enn gravhaugen av torv. Røisene finnes i innlandsbygder og langs kysten - de fleste ligger ved sjøen, på åsrygger og høie nes. Det kan være mektige anlegg.

Bronsealdersområder fremfor andre er Rogaland og Trøndelag, Østfold og Vestfold og enkelte av innlandsbygdene østenfjells. På gården Ivenes i Nord-Aurdal i Valdres er 30 spydspisser av bronse og sammen med dem en bronsesigd tatt op av jorden. Bronsealdersaker er funnet høit oppe i Gudbrandsdalen, på veien over mot Vestlandet; og det ser ut til at østnorsk bronsealderkultur kom til å bety en del både vestpå og i Trøndelag. Antagelig har det alt i yngre stenalder, i det begynnende jordbruks tid, vært ferdsel over fjellene.

Ved midten av det 1. årtusen f. Kr. blir bronsealderen i nordiske land avløst av "jernalder". - Mange hundre år i forveien var jernet kommet i bruk i orienten. Et brev som en konge i Lilleasia sendte egypterkongen, omkring 1250 eller noget før, handler om det nye metall som brevskriveren har og adressaten ivrig ønsker sig. Efterhvert blir det "jernalder" i Europa også, først hos folkeslag ved Middelhavet, så hos de mellemeuropeiske kelterne. Men det varer før jernet gjør meget av sig i Norden. Kelterne, som hadde det, levde i krig i de siste hundreårene før Kristi fødsel; de hjemsøkte Italia, Grekenland og Lilleasia; og i denne tiden var det keltiske stammer vant England og Irland. Uroen har kanskje hemmet handelen mellem nord og syd og bidradd til å sinke fremveksten av en nordisk jernalderkultur. Nu kunde nok folkene i Norden skaffe sig jern i sine egne land, tidlig begynte de å vinne ut metallet av myrmalm de fant. Men lenge foregikk utvinningen på en primitiv måte og bare i liten målestokk.

Den eldste nordiske jernalder ser i det hele fattigslig ut. Forskerne som søker efter grunner til det, nevner - ved siden av kelterkrigene - et klimaskifte som kom. I tusenårene efter istiden hadde klimaet vært varmt og fuktig først; så tørt, med kaldere vintrer, men varm sommer iallfall; nu blev sommeren også kald, og nedbørmengden tok voldsomt til. I Danmark og Syd-Sverige rykket bøken og lyngen frem på bekostning av eken; lengere nord var det granen som tjente på det kjølige vårværet, den bredte sig gjennem innlandet og sprengte løvskogene, det var nu granen trengte frem til kysten i Øst-Norge. Oppe i fjellheimen blev det breer av sneen som stormen hvirvlet ned der; furuskogen på viddene minket i kaldblåsten som pinte den, myr kom isteden, skogen drog sig nedover til dalene. Ute ved havet i vest blev det godt beiteland; men kanskje tok det tid før folk fikk mot på å nytte ut de nye forholdene. Med korndyrkningen i Norge blev det vel iallfall nokså smått i førstningen.

Saker fra norsk bronsealder er funnet nord for polarkretsen; de tydelige minnene efter eldste jernalder når ikke langt mot nord. Men avfolkning kan det ikke bety; i tiden efter klimaskiftet var det grekeren Pytheas kom til en nordsjøkyst hvor "det hendte at natten blev ytterlig kort, somme steder to timer, andre steder tre"; og her, i nærheten av midnatssolens trakter, møtte han "barbarer".

Pytheas har sagt at de levde av urter, bær og røtter de fant i marken. Somme av dem hadde korn og honning og laget sig en drikk av det. De tersket sitt korn i store bygninger, ikke på åpne terskegulv; for himmelen var overskyet og sendte regn.

Men folk kunde iallfall fortelle om klarværsdøgn. Pytheas vilde vite hvor solen gikk ned og hvor den stod op igjen, når nettene var på sitt korteste. Og "barbarene viste oss hvor solen hviler sig".

__________

Enda beretningen om "barbarene" er knapp, kan vi synes at vi ser dem og hører dem - nogen ord fra dem når oss. Og det må vi ellers savne ved alt vi kan se av nordisk liv i de fjerneste "alderne"; vi hører ikke noget, spillet er stumt.

Men det er mangfoldig, det viser oss meget og gir meget å undres på. Hvad er meningen med helleristningene og fjellmalingene i stenalder- og bronsealderkulturen, med skålgropene, ringene, hjulene og fotsålene som er hugget inn i berget, med billedene av ville og tamme dyr, av mennesker, skib, vogner, våben? Er det lek, det hele: kunst for kunstens skyld? Eller er det kunst for nyttens skyld, noget av det i det minste?

Billedene av jaktvilt - særskilt tydelige og livfulle i Jämtland og Nord-Norge - er kanskje tenkt til å mane frem dyrene, gi heldig jakt. Slike billeder er vanlige i fangstfolkenes kunst rundt om i verden. På fjellvegger i Gasulla-kløften, i det østlige Spania, finnes ved siden av scener fra jaktlivet fremstillinger av edderkopp med fluer omkring sig; meningen kunde være at som insektene blir fast i spindelveven, slik skal jaktviltet "gå i fellen".

Soltegn som hjulene, og billeder av solen, er kanskje tenkt til å mane frem sol, skaffe åkeren og engene fruktbarhet. Da jordbruk og fedrift begynte, blev menneskene avhengigere av naturen, ennu tydeligere enn før berodde deres kår på kraften som levde i jord og sol og nedbør; og det er mulig, eller mere enn det, at mange av de nordiske helleristningene skal kalle på denne levende kraft. - Guder utviklet sig av den efterhvert og er kan hende med i helleristningene. Kjempeskikkelser som bærer våben, spydet eller hammeren eller øksen, har man tatt for å være guder som lever videre i Odin, Tor og Frey.

Også dyrkelse av de døde, eller tanke på deres ferd i en "dødens båt" eller "solens båt", har man lest ut av helleristningene. Det er ellers gravskikkene som oplyser om dødstroen.

Til langt inn i bronsealderen, til henimot år 1000 f. Kr., blev likene lagt ubrent i graven, som regel iallfall var det så. Graven skulde beskytte den døde og gi de levende fred for ham, være hans bolig. Men forestillinger om en "sjelens reise" til et samlende dødsrike, nede i jorden eller hinsides sjøen eller bortenom bergene, kan tidlig ha meldt sig og ha vært en av grunnene til at det blev "brennealder" - som det blev i løpet av det 2. årtusen, i Norden som vidt og bredt gjennem Europa og Asia. I gammel diktning fra gresk brennealder, i Homers Iliaden og Odysseen, kommer den døde til det fjerne dødsriket; og det er likbrenningen som åpner det for ham, det vil si for hans åndelegeme, hans "skyggesjel".

Men på bålferden fulgte begravelsen av de brente ben. Og forestillinger om at sjelen ferdes nær graven, eller leilighetsvis søker tilbake til den og vil ha sitt offer, holdt sig tross troen på dødsriket og kan ha virket med til at den gamle gravskikk, med ubrente lik, vant frem igjen ved siden av den nyere - som den gjorde i nordiske land i hundreårene efter Kristi fødsel: i Freys og Dans tid. Det finnes gammel-islandske fortellinger om plagsomme gjenferd som folk fikk bukt med ved å grave op liket og brenne det.

Men andre ganger kan man jo ha syntes at det gjaldt såvidt mulig å holde på den døde, av helten og velgjøreren kunde man vente fortsatt hjelp. Svearne trodde, sier Snorre, at det fulgte "år og fred" med Frey; de vilde ha ham i Svitjod, og derfor lot de være å brenne ham.

I brennealderen blev gravgodset fattigere enn det før hadde vært, i det første tidsrum av norsk brennealder var det småting bare, om det var noget: toalettsaker som rakekniven av bronse, eller nåler kanskje og knapper.

Men store bronser fra denne tiden er tatt op av myr og mark. Nogen av dem er vel kostbarheter som eieren gjemte bort for sikkerhets skyld og aldri fikk se igjen. Annet kan være offergaver: til jorden eller til et opkomme i marken eller til en guddom kanskje. Fra stenalderen allerede har vi fund som forskerne tyder på denne måten.

Ting som blev lagt i nordisk jord gjennem de skiftende "alderne", kunde være så vakre som de var kostbare. Vidnesbyrdene om gleden ved stas når langt tilbake. I løpet av stenalderen blir håndverket kunsthåndverk; øksen og dolken skal ta sig godt ut; og det er ikke nok å forme emnet vakkert til, et linjemønster blir risset inn i stenen eller trykket inn i lerkrukkene og lerskålene som lages. I bronsealderen, som er noget av en gullets tidsalder også, egger de skinnende metallene til stilfull formgiving; og en rik prydkunst - spiraler, bølgebånd, et stjernemønster kanskje - øker det staselige ved våbnene, smykkene, nyttesakene. Hele tiden skifter formsproget; mot slutningen av bronsealderen blir smykkene store og grove; man vil ha det prunkende, sterkt iøinefallende.

Eldgamle nordiske vevninger kan vise spor av pynt. I norske "skjelettgraver" fra det 2. årtusen er det funnet rester av klær, vevet ulltøi. I danske graver fra tiden før "brennealderen" kan hele drakter av ull være bevart: mannens runde lue, hans tettsluttende kofte og hans store kappe; kvinnens lange eller korte skjørt og hennes korte trøie med halvlange ermer. Og trøien kan ha en fin bord langs halslinningen og firkantede felter vevd inn på ermene.

I en grav ved Egtved nær Kolding lå drakten omkring en kvinne med blondt, kortklipt hår; det er "Egtvedpigen" - død i ung alder. Sine smykker av bronse hadde hun på sig; og det fantes blomsterrester i eketreskisten hvor hun var lagt.

__________

Men det hører mere til fortellingen om "Egtvedpigen" og graven hun fikk. Ved hennes føtter lå de brente knoklene av et barn på 8-9 år.

"Vidnesbyrd om Menneskeofringer i Danmark paa Overgangen mellem Bronze- og Jernalder er visse Offerpladser i Mosen, hvor der sammen med Offerdyrenes Knogler laa Ben af Mennesker, sikkert henrettede Trælle." - Man har ment at også barnet som fulgte Egtvedpigen i haugen, er bragt som offer. Ved Haga nær Uppsala reiser sig en veldig bronsealdershaug. Gull lå her inne - i graven for en stormann - sammen med brente ben av ham selv og ubrente den av ledsagere man hadde gitt ham, av minst tre, en kvinne den ene. Et lårben var flekket op, som dyreben kan være ellers, når folk har villet inn til margen. Det kan tenkes at kannibalisme var med i ritualet ved somme "store" begravelser.

Til et fund fra yngre stenalder i Sverige hører et kranium med merker etter skalpering, det har kanskje vært et stolt minne om seier. Krigen som førtes, blir særdeles tydelig iblandt; mellem benrestene i en grav på Sjælland "laa Bækkenet at en Mand med den afbrudte spids af et Bronzespyd siddende i Knoglevævet".

Og våbenøksene som i svære mengder er tatt op av nordisk jord, har folk ikke båret forgjeves. Eiendommelige typer av dem, stridsøkser fra tiden ved år 2000, er funnet i gravanlegg av et eget slags og sammen med lerkar av særpreget form. Denne "stridsøksenes kultur" har hatt vid utbredelse i Nord-Tyskland og østenfor; derfra kom den til nordiske land, til Norge over Jylland og Sverige. Den kom med krigerske, overmektige innvandrerflokker, har mange forskere ment.

Og nogen hevder: Disse flokkene - som hadde sitt "urhjem" i det østlige Mellem-Tyskland - var indogermaner, lyse og langskallede mennesker, folk av "ren nordisk rase". I Nord-Tyskland og skandinaviske land fant de en befolkning med bare et islett av slik rase, riktignok et temmelig sterkt islett. De blandet sig med denne befolkningen; og av blandingen fremgikk germanerne, med et sprog som utviklet sig av innflytterflokkenes indogermanske, men fikk visse merker efter sproget eller sprogene som hersket før innflytterne kom.

Nu er skjelettmaterialet fra de nordiske "strids-øksebærerne"s graver lite eller ingenting og kan ikke oplyse om "rase". Sikkert er det bare at lenge før "stridsøksenes kultur" satte inn, har en langskallet, såkalt nordisk type eksistert i Norden ved siden av kortskallede folkeelementer. Et kranium fra Stångenäs i Bohuslän, det eldste som kjennes fra skandinavisk område, kanskje 8000 år gammelt, er av den "nordiske" typen. Danske fund fra noget senere tid viser både langskallen og kortskallen; og slik fortsetter det gjennem nordisk oldtid - med stigende overvekt for langskallene.

Flere eller færre innvandringer, mere eller mindre av "raseblanding": det ender iallfall med germansktalende folk i Norden. Germansk sprog rådde her oppe i romersk keisertid og har antagelig rådd her lenge før.

Men samfundet i nordiske land - hvor gammelt kan det være? Det fantes vel alt i de tider da fangsten var eneste næringsvei; i slekten eller stammen som flakket, var det nogen med autoritet fremfor andre. Med jordbruket kom bygden, en klarere eiendomsrett til grunn og et sterkere behov for bindende avtaler menneskene imellem. Men bygden gav ikke slektene ens vilkår, det blev forskjell på eiendom og forskjell på folk. Våben av de prektige typene som fund fra yngre stenalder viser, har ikke hvermann båret; de kostbare bronsene som blev lagt ned i marken - slikt har bare de rikere eid og kunnet avstå. Og de veldige gravanleggene fra yngre stenalder og bronsealderen er ikke fattigfolks graver; haugen og røisen i Norge blev antagelig reist til ære for høvdinger. Om småfolks kår oplyser fundene lite; men de store gravbygningene kan vekke forestillinger både om høvdingmakt og om undertrykte, kanskje er det træler som har slitt med å reise byggverkene.

Til maktene som samlet, hørte religionen. Stedene hvor folk møttes til gudsdyrkelse, kunde lett bli tingsteder også; her fikk et rike sitt midtpunkt. Spor av slik forenende gudsdyrkelse i Norge har forskerne funnet i stedsnavn som skal vise tilbake til hundreårene nærmest før Kristi fødsel.

Navn på nordiske folkestammer kommer i en og annen av bøkene som blev skrevet i det romerske verdensriket. Ved år 100 e. Kr. forteller om "svionerne", svearne: mektige stammer, styrt av en konge. De bor "midt i havet" ; og "bortentor svionerne er det et annet hav"; der ute kan natten blir kort, siste glans av kveldsolen går i ett med soloppgangens glans.

Ptolemaios som skrev et par tiår efter Tacitus, har rede på den nordiske stammen chaidenoi; være "heinene", folket som bodde på Hedmark (eller kom til å bo der med tiden).

__________

Germanerhoder. Trajansøilen i Roma.

Romerne var gått mot nord, germanerne i Tyskland mot syd; og under det dobbelte angrep var kelterrikene i sunket; i årene omkring Kristi fødsel møttes romerne og germanerne ved Elben, Rhinen, Donau. Det blev krig av det, men fredelig samkvem også. På omveien om kelterne var et og annet i gresk-romersk kultur nådd frem til de germanske folkene; nu blev de kjent med mere. Fra det romerske keiserrike fikk de sølvsaker, bronser, glassvarer og lerkar og i voksende mengde gullmynter og smykker. Og de lærte av det fremmede de så; markomannerne og goterne, ved grensen av keiserriket, utviklet en romersk farvet kunstindustri.

Romerske glassvarer og mynter, og metallarbeider fra romerriket og germanske områder i nærheten av riket, kom til landene lengst i nord; meget kom vel gjennem handel, noget kanskje med innflytterflokker eller med nordiske menn som hadde tjent i sydlandene. Til dels var det staselige ting. I en dansk grav fra "romersk tid" er det funnet et par beger av sølv, gresk arbeide med en utsmykning - figurfremstillinger - som er fornem kunst. Emnet for fremstillinggene har Homers diktning gitt: Odyssevs besøker Philoktetes, Priamos bøier kne for Achilles.

Praktstykkene i fundene blir forholdsvis få. Men selv om det mest var enklere ting som blev indført: importsakene fikk stor betydning for nordisk arbeid og nordisk smak. Filigranteknikken kom op, efter forbilledene sydfra: smikunsten og støpearbeidet og i nogen monn krukkemakerkunsten utviklet sig under påvirkning av den fremmede formverden. Sansen for de rette proporsjoner - gjennemgående så sikker i gresk-romersk kunsthåndverk - blev med om å bestemme nordisk stil.

Tidsalderen virker slik i sammenligning med den foregående: med "førromersk jernalder". Klimaet hadde rettet på sig, mener man: årstemperaturen var steget en del. Ved år 400 e. Kr. skal den være sunket igjen, for å stige i vikingtiden. Sin gamle høide nådde den ikke under nogen av svingningene til det bedre; stort sett har klimaskiftet ved midten av det 1. årtusen f. Kr. skapt vilkår som blev varige. Men kanskje er betolkningen, efter en prøvende overgangstid, vokset i kraft på at vilkårene var blitt strengere, fordringsfullere.

Vidt og bredt i Norge, langs kysten og oppe i dalene, er det gjort fund fra "romersk tid". Importsakene kan være oplysende, som vinøsene med tilhørende sil; eller særskilt vakre som en og annen vase av farvet glass og mange av bronsekarene: eller merkverdige iallfall, som sverdet hvor utsmykningen øverst på klingen viser den romerske Victoria, seierens gudinne. Til det fremmede kommer norske arbeider: bruksting av jern, smykker av bronse, prydet med filigran av gull eller sølv - som regel fint formede ting.

I en gravhaug på Avaldsnes - kong Ágvalds nes - lå høvdingen med våben og kostbarheter hos sig. Det var et kort, vakkert sverd av romersk type, med beslag av bronse og sølv på sliren; en fingerring av gull, en tung halsring av gull; en mengde spillebrikker av glass; og et helt sett med innførte bronsekar - deriblandt en kjel, prydet med løvemasker som biter om hankene til kjelen.

Ved gravlegging uten bålferd blev det skikk å sette inn i graven mat og drikke til den døde. Skikken var overtatt fra romersk kultur, den var ny i Norden - og allikevel gammel der, kan man si; fjerne dager, tidene forut for "brennealderen", hadde kjent den. I en dansk kvinnegrav fra det 1. århundre e. Kr. er det funnet ben av sau, okse og svin; og nede i en romersk bronsekjel som stod midt i graven, lå de inntørkede restene av en gjæret drikk, en mellemting mellem øl og bærvin. Men en lignende drikk, slått ned i en nevertine, har "Egtvedpigen" fått med sig i jorden, lenge før det fantes noget Roma. - Vinen i det innførte bronsekaret var en gammel opfinnelse; av ny datum var bare karet.

Kontakten med det romerske forandret ikke kårene fra grunnen av. Ingen byer vokste frem i Norden; næringene var de gamle, nogen storhandel kom ikke i gang.

Innførselen sydfra av gull og sølv skapte noget nytt i handelen allikevel, la iallfall grunnlaget til noget nytt. Man vedblev å bytte vare mot vare, men kunde nu også kjøpe og selge for veiet metall. Det eldste vektsystem i Norden stammet fra et keltisk kanskje; eller det har vært et lån fra Rom; endringer i systemet skjedde i det minste under innvirkning fra det romerske.

Fra Rom overtok germanske folk syvdagers-uken, med dagnavn de germaniserte; Jupiters dag blev "Donar"s dag, Tors dag. Og med romerrikets kultur har den germanske runeskriften å gjøre, enten det nu er det latinske alfabet eller det greske, eller keltisk-etruskiske alfabeter oppe i Alpelandene, som har hatt mest å si for utviklingen av skrifttegnene. En tidlig norsk runeinnskrift finnes på stenblokker somi nyere tid er sprengt ut av fast fjell ved gården Karstad i Nordfjord; fra det 4. århundre skal runene være som står på Einangstenen i Valdres - over en gravhaug.

De mange store gravhaugene fra "romersk tid" i Norge kan ha til forutsetning både romerske gravminner og de mektige anleggene fra en norsk "haugalder" som var fjern fortid da de nye haugene blev til.

I det mellemliggende tidsrum, da skikken å brenne de døde var enerådende, hadde gravgodset vært sparsomt eller ingenting og haugen over den døde lav, om det i det hele blev reist nogen. I "romersk tid" kunde gravgodset være rikt og haugen eller røisen bli høi igjen. Og dette nye - som var gammelt samtidig - viser sig ikke ved "skjelettgraver" bare, men ved brandgravene også; de kan ligge under anselig haug og ha et fyldig utstyr av våben. Brente og bøiede våben: ved brandbegravelser blev gravgodset, den dødes eiendom, "avsjelet" som han selv. - De store gravminnene og de mange våbnene tyder på høvdingtid og krigersk tid; samme inntrykk gir danske fund fra de "romerske" hundreårene. I Norge er det særskilt fra Østlandet vidnesbyrdene kommer, til slutt fra innlandsområder som Valdres, Toten og Hadeland.

Også i folkevandringstiden, fra år 400 og utover, blev store gravhauger reist i Norge og våben gitt den døde - men nu på Vestlandet især. I Sverige er det tiden da de veldige haugene ved Uppsala bygges; konger er begravet der; og av kampen Uppsalakongene førte, høres en gjenklang i senere hundreårs diktning, først hos angelsakserne, så i Ynglingatal, et norsk kvede fra vikingtogenes tid.

I selve folkevandringstiden, ved midten av det 6. århundre, har østgoteren Jordanes skrevet om stammer og strid i Norden - hans kunnskap går vel tilbake på beretninger nordiske menn hadde gitt i sydlandene. Nordlig på "øen Skandza" er natten lys som dagen gjennem 40 sommerdøgn, og dagen uten sollys gjennem 40 vinterdøgn: der oppe bor folket adogit. Et annet folk på Skandza er svearne; de har ypperlige hester og leverer romerne prektige blåsvarte dyreskinn, ferdselsveien er riktignok så lang at mange andre folkeslag må formidle handelen. Svearne har det fattig, men de klær sig staselig og er berømt for sin høie vekst. - I det følgende nevner Jordanes flere av folkene i Sverige, det er stammer som "bor på flatt og fruktbart land og av den grunn må verge sig mot angrep av andre stammer". Tapre og alltid ferdige til krig er Gautigoth; bortenom dem bor "Raumarike-menn". - Litt lengere ute i Jordanes' fortelling er Rugi eller "rygerne" nevnt, og sammen med dem en rekke folkeslag hvis navn gir mindre tydelig beskjed, men ser ut til å være navnene på stammer ved Norgeskysten. Det er i denne sammenheng vi lar høre om Rodulv som var konge over stammene (eller kanskje over en av dem bare), men ringeaktet sitt eget rike og kom til østgoterkongen Teoderik. Til slutt heter det: "Disse folkestammer, større av vekst og større av mot enn germanerne (sydgermanerne), pleide å kjempe med dyrisk villskap."

I Jordanes' tid stod det kamp overalt hvor germaner var nådd hen. Ved Middelhavet kjempet østromerske hærer mot "barbarene", lengere nord blev det frankiske storriket til under krig germaner imellem, i Britannia prøvde kelterne forgjeves å stanse angler og sakser. Uroen i Europa i folkevandringstiden gav emner til germanernes heltediktning og har kanskje virket med til å danne formsproget germansk prydkunst fikk, et nytt formsprog, en "dyreornamentikk" med vilkårligste behandling av motivene.

Dette nye kan ellers sees i en vid sammenheng. På romersk grunn gjaldt ikke lenger det gamle ideal for ikunst, "efterligning av natur"; utviklingen gikk i retning av det stiliserte ornament og av symbolet. Orientalsk ånd var med om å bringe dette skiftet. Innflytelser fra orienten som fra senromersk kultur har man søkt i den germanske dyreornamentikken også; men samtidig fremhever forskerne dens sterke egenart.

Tidlige former av den, stiliserte dyrebilleder hvor det skarpe relieff har vært en hovedsak for fremtillingen, finnes på en mengde norske metallarbeider. Det er en stil som har utviklet sig i Norge og derfra bredt sig til Sverige. Senere, i det 7. århundre, kom kulturstrømingen til å gå den motsatte vei; den svenske "Vendelstil", som har navn efter en gravplass i Uppland, bredte sig til det norske Østlandet, til Trøndelag og til Nordland. Den skiller sig tydelig fra relieffstilen i eldre dyreornamentikk; i Vendelkulturens prydkunst er det den sikre tegning av mønsteret som faller i øinene. Og nye motiver for tegningen viser sig, prydverket kan være båndslyngninger som avsluttes med et dyrehode. Denne stil, eller idéer om den iallfall, er overtatt fra sydgermanske folk som igjen kan ha lært av senromersk kunst.

Men videreutviklingen blev forskjellig i syd og nord. I det 8. århundre var storparten av de sydgermanske stammene kristnet, mens Norden var hedensk som før. Og nu antok den nordiske dyreornamentikk helt egne, fantastiske lormer; bånd-dyrene på smykket eller metallbeslaget bukter sig frem gjennem et uryddig slyngverk, en hekk av linjer.

I vikingtiden som fulgte, lånte prydkunsten i Norden påny motiver fra fremmed kunst; og formsproget blev mangfoldigere ved det, mulighetene var blitt flere. Men det nordiske særpreg holdt sig tross lånene; i vikingtiden får dyrestilen et drag av villskap.

__________

I løpet av "romersk tid" og hundreårene nærmest efter blir det for alvor "jernalder" i Norden. Våben kommer sydfra, germanske typer, med ophav i keltiske og romerske. Og importsakene blir flittig efterlignet; materialet som trenges, har man i myrmalmen; "jernvinna" i Norge, sparsom før, blir almindelig i landet efterhvert.

Jernet, "det tvetydige metall", stod i krigens tjeneste, men i fredens også. Jernristelen i plogen, og ljåen og sigden og løvkniven av jern, opfordret til jordbruk og buskapshold. Øksen av jern blev et våben mot skogen, blev hjelperen til et nytt og stort "indre landnåm".

Vidt og bredt, fra Agder og nordover - i skogtrakter som Valdres og Gudbandsdalen - vokste det ryddede og byggede området. Seterdriften kom i gang, og villreinjakten på viddene, og ørretfisket i fjellsøene. Og høit oppe i dalene blev det ny, rik utvinning av jern.

Landnåmet i bygdene kan i nogen monn skyldes innvandrere, nye folk, krigerflokker kanskje. Men oftest gikk det vel for sig "innenfra", gjennem deling av eldre garder - en eng, en vin, blev skilt ut - og ved flytning til "randgarder" som de yngre i bondeætten bygget sig, på kortere eller lengere avstand fra "modergården". Mange av brukene som har navn sammensatt med = heim, er randgårder og skal være "ærverdige ættegarder". De med = vin i navnet kommer enda høiere i rang, de er gjennemgående "mere centrale og fornemmere, og visstnok ofte eldre enn "heimegardene". De kan hete Fagrvin, Gullvin, Gladvin, Leikvin eller ha navn som gir minnelser om kamplivet. "Det er stolte bønder og krigere... som ser med sådanne øine på sin mark og sin åker.".

Jorden var ættens eiendom. Men det at "små-familier" skilte sig ut av "storfamilien" og fikk bruksrett til en del av gårdens innmark eller bosatte sig på nyryddet område, måtte før eller senere gjøre enkelt mann mere uavhengig; han blev eier av grunn. Han kunde ikke selge land til hvem han vilde allikevel; ætten hadde forkjøpsrett til grunnen, dens gamle eiendomsrett levde videre i denne "odelsretten".

På Sørlandet og Vestlandet har man funnet hustufter fra folkevandringstiden; dels ligger de enkeltvis, dels flere sammen. Lengden på huset er fra 15 meter og opover, den kan bli inntil 60 meter. Veggene har vært av sten og jord, takene av tre og torv - stolperekker bar dem oppe. Dette er husene på ættegarder; i somme av dem kan en "storfamilie" ha holdt til; eller en høvding, hans nærmeste slekt og hans hird.

Men fundene kan også vise litt av livet i trangere kår: "Ved en nu forlatt fjellgård på Sulalandet ved Ålesund var en liten tuft sammenlagt i en runding med omtrent 5 m. tverrmål; det er grunnen av en liten rund hytte, som dog hadde ildsted og nevertekt tak. Det er en fullkommen motsetning til ættegardene med sine grupper av store langhus. I hytten blev funnet skår av krukker, en ildsten og et bryne, småstykker av jern og et stykke rav; fattig og lite, som det var å vente i et så tarvelig hus. Tiden kan bestemmes til 500-tallet. Her er lite og skrinn dyrkningsjord, men dog spor av gammel rydning, og omkring hytten ligger tre gravhauger, hvor det fantes rester av ganske vakkert utstyr. Omsorgen for de døde blev oprettholdt selv under fattige vilkår."

På Østlandet har man nylig gravd ut restene av to hus fra vikingtiden. Det ene, i Fåberg, var 17 meter langt; det har vært en bygning av tre - her hvor det var godt om tømmerskog.

Det indre landnåm fortsatte i vikingtogenes tid, det blev stor nyrydning i Østerdalen og Solør og i Mjøsbygdene. Og erobringen av fjellmarken fortsatte. Som det står på en runesten i Østre Gausdal: "Eiliv Alk bar fisk i Rausjøen." Det var inne på fjellet, næsten 1000 meter over havet.

Vestenfjells blev det nye landnåmet gjennemgående kraftigst i de egentlige kystbygdene, ser det ut til. Inne ved fjordbunnene var det dårligere vilkår for fiske og fangst, for en binæring som kom godt med - brukene blev jo ofte små her vest. I Nord-Norge vokste bygden hvor de hadde de saftige beitene og mulighet for rik fangst, landnåmet blev stort på øene ii Lofoten og Vesterålen, mindre ved fjordbunnene og i dalene.

Det falt vel ikke naturlig for folk ute ved kysten å gjøre sig til innlandsbønder. Blev det smått med jord, som det blev på mange steder til slutt, lokket en annen utvei: til kyster langt i vest! Og båten bar, takk være jernalderen. Mere enn det: den gode båten kunde lokke til å prøve langferden.

Da øksen av jern var kommet nærsagt i hvermanns hånd og det var blitt en lett sak å skaffe sig naglene av jern, fikk båtbygget helt nye vilkår. "Jernet blev det store skiftet, den virkelige løftestang for landet. For båtbyggingen i Norden er det jernet som innleder den nye tid."

I de fjerne tusenårene hadde båtene vært uthulede trestammer, og skinnbåter kanskje. I bronsealderen hadde man vel frem til fartøiet av planker, skibstegninger blandt helleristningene kan tyde på det. En plankebygget båt fra tidligste jernalder, kanskje fra tiden omkring 500 f. Kr., er funnet ved Hjortspring på Als i Danmark. Men plankene i Hjortspringbåten var få - to på sidene, én i bunnen - og blev sydd sammen med snøre; så meget jernalder var det ikke ennu, at jernnagler er brukt til bygget.

Ingen åretoller, påfallende korte årer: man har padlet det 15 meter lange fartøiet. Svearne, "mektige gjennem flåter", padler skibene sine, forteller Tacitus ved år 100 e. Kr. Men den danske Nydambåten, fra tiden da folkevandringene begynte, blev drevet frem med 14 par lange årer som satt i åretoller. I dette store fartøi er sidebordene fem, tre flere enn i Hjortspringbåten; og denne gang er plankene festet til hverandre, ikke med snøre, men med nagler av jern. Ladbyskibet i Danmark, syv bordganger høit - et krigsfartøi tra vikingtiden - hadde jernband slått om den ene av stavnene, og pigger av jern stod ut fra stavnplankene.

Rester av båter fra hundreårene nærmest før vikingtiden er funnet i Norge, på vestkysten, og gir en forestilling om det sjødyktige skib i fremskreden norsk jernalder. Om videreutviklingen forteller vikingtidsskibene, det fra Oseberg og det fra Gokstad - og storskibene som kom med i kongesagaen.

I det 9. århundre, da de store flåtene la ut fra Norge, da "havet spydde op strømmer av fremmede over Erin", må skibsbyggerne og våbensmedene i norske kystlandskap ha hatt det mere enn travelt. Langs kysten var tiden på alle måter en "ny tid". Ætter blev revet op ved utflytningen til landene i vesthavet; og antagelig blev meget av odelsjorden solgt, noget kanskje til lavættede folk som hadde tjent på sitt arbeide eller på å herje.

Innenfor kystområdene må uroen ha vært mindre, endringene færre. I boken om landnåmet på Island er det bare en sjelden gang tale om landnåmsmenn fra andre bygder i Norge enn sjøbygdene; historien om vikingtog og utflytning blir en del av kystfolkets historie. Det var ferdsel mellem kystlandet og innlandet; ved fjordene handlet de bort salt og fisk og i fjelldalene jern. Og nettop i vikingtiden blev grunnlaget lagt til et samlet norsk rike. Men forskjellen i vilkår måtte vedbli å være der; de gamle så den og har talt om den i billeder, det heter i fortellingen om kong Nor som drog gjennem Norge, at han delte riket med en bror han hadde, selv tok han alt det faste landet, broren fikk øene og blev sjøkonge.

Ágvald var konge, forteller Odin, og bodde på Ágvaldsnes. Det ordnede samfund var gammelt i Norge, da vikingtiden gikk inn; det fantes ikke noget norsk storrike, men smårikene fantes, og tinget og loven, og kongene som førte i krig. De kjempet mot hverandre, og "sjøkongene" blandt dem kjempet utenlands; "med en stor kongelig flåte" kom Turgeis til Erin; og "Amlaib Conung, sønn til kongen av Lochlann, kom til Erin og hadde med sig bud fra sin far om skatter som skulde betales".

"Og fra Stavnsnes, fra strandene der, gled skibene ut og skinte med gull. Det blev sang av årer og klang av jern ." Det er Eddakvadet, det forteller om vikingtiden og om sjøkongens nes. Men eldre tider og mange slags bygd, ubygden også, mørkskog og ulvdaler, er med i denne diktningen, den viser meget av Norge.