Forskjell mellom versjoner av «Landet med de mørke skibene - Ingen vei er for lang»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
 
(4 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 
{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
 
{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
+
|- style="background-color:#e9e9e9"   
 +
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
 
|-
 
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Landet med de mørke skibene - Ingen vei er for lang]] !!  !!  
+
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Landet med de mørke skibene - Ingen vei er for lang]] !!  !!  !!  
 
|-
 
|-
 
|}
 
|}
  
  
[[Fil: Omslag til Landet med de mørke skibene.png|thumb|200px|<center>Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.]]
+
[[Fil: Omslag til Landet med de mørke skibene.png|thumb|150px|<center>Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.]]
  
<center>'''[[Landet med de mørke skibene|Landet med de mørke skibene]]'''</center>
+
<center>'''[[Landet med de mørke skibene]]'''</center>
 
<br>
 
<br>
  
Linje 27: Linje 28:
  
  
TEKST UNDER ARBEID
+
"Øen Britannia har herligheter i mengde. Sletter brer sig ut, bakker med fruktbar jord leirer sig yndefullt i landskapet, berget står med rike beiter; og blomster i farver av alle slags maler grunnen. Som en utvalgt brud er øen - så rikt prydet med klenodier! Det blinker i elver som med bølge på bølge glir hen over snehvit sand; bekker, gjennemsiktig klare, nynner sagte på sin slyngede vei og kommer med søvnens søte gave til den som hviler sig ved bredden; sjøene flyter over med kjølige strømmer av levende vann."
 +
 
 +
Det er briteren Gildas som priser sitt land. Han skrev ved midten av det 6. århundre, da hans folk hadde mistet meget av landet til fiender. Gildas klager over folket, det var ikke landet verdig, derfor blev det straffet med tapet av så mange herligheter. "Straffens ild brente næsten hele øen, til slutt slikket den havet i vest med sin røde og ville tunge."
 +
 
 +
Angler og sakser - fiendene som kom - var hedninger; og briterne lot dem vedbli å være det. "Men Gud som er god, glemte ikke sitt folk," sier Beda i boken han skrev om sine landsmenn angelsakserne, "Gud sendte folket mere verdige forkynnere." Beda kjenner dem fra gamle brev han har lest, og fra muntlig overlevering; han ser dem og kan gjøre dem synlige.
 +
 
 +
Gregor den store står på torvet i Rom, kjøpmenn er kommet dit langveis fra; og nogen angelsaksiske gutter som skal selges, gir Gregor det første, sterke inntrykk av det engelske folk. Så "benådet" disse fremmede ser ut! Så ferdige for "den indre nåde"! I folkenavnet også er det varsel: "angler", det høres som engler, folket skal bli Kristi folk.
 +
 
 +
På kysten av Syd-England: Gregors misjonærer er kommet, nu løfter de korset og går til møte med hedningkongen og synger mens de går, de ber i sangen at Gud skal frelse dem selv og frelse folket for hvis skyld de forlot sine egne.
 +
 
 +
Langt mot nord i England ferdes de irske misjonærene, de fra Iona; der er munken Aidan som "aldri forkynte annet enn det han og hans feller levde". - Angelsakser fullbyrder verket, Cuthbert "med det klare ansikt" underviser i avsides bygder mellem barske berg, bygder som er så fattige og "barbariske" at andre forkynnere ikke har mot på dem.
 +
 
 +
Det blev en del uenighet mellem de romerske misjonærene og de irske, ikke om selve troen, men om kirkelig skikk og orden. Angelsakserne valgte å forene sig med Rom, det var å komme inn på kristendommens hovedvei og undgå isolasjon; irerne selv fulgte efter - langsomt.
 +
 
 +
Skolelærdom fikk angelsakserne både av irermunkene og av geistlige som Rom sendte. Med et par av mennene sydfra kom god greskkunnskap; Theodor av Tarsus som blev erkebiskop av Canterbury, var greker og hadde studert i Athen. Men irer hørte til de ivrigste av elevene ved erkebiskopens skole; og fra irsk klosterkultur, som gav bøkene fra Roms hedenske tid plass ved siden av de oldkirkelige, kom meget av latindannelsen angelsakserne tilegnet sig. Lærdomsmannen Beda står i gjeld til Canterbury og til irernes lona.
 +
 
 +
Hans forfatterskap er stort, mangegrenet og merkelig; han blev en av middelalderens lærere, en lærer for norrøn middelalder også.  Fromheten går dypt hos ham, så ny kristendommen var hos ham og i hans slekt; han har tenkt meget på "all visdoms kilde, den gode Jesus". Og Beda har egenskaper som gjerne regnes til de beste engelske; han tar sitt standpunkt, men forsøker å gjøre rett mot andre som tar et annet; hans synskrets er vid, hans fremstilling enkel og klar, og han vil noget med sin troskap mot arbeidet og mot sannheten - eller det han må holde for sannhet.
 +
 
 +
Beda virket som prest og lærer i klosteret Jarrow i Northumberland, det var Jarrows gylne tid. Efter Bedas død i 735 blev katedralskolen i York midtpunktet for det kirkelige dannelsesliv i England. Her var det erkebiskop Egbert, lærling og venn av Beda, "samlet de unge efter middag og hadde sin store glede av å høre dem diskutere litterære spørsmål"; her opdaget han eleven Alkuin, som var lærdere enn de andre elevene likte og blev misunt av dem; inntil han vant dem med sin stillfarende godhet. Alkuin fikk med tiden i opdrag å kjøpe inn bøker til biblioteket ved domkirken og skolen i York; det blev et berømt bibliotek, her stod arbeider av greske og latinske kirkefedre og av diktere fra oldkirkens dager side om side med hedensk "klassisk" litteratur, med verker av Aristoteles, Plinius, Cicero, Verril, Lukan.
 +
 
 +
Gjennem rekker av år var Alkuin lærer i York; så kom han til frankerriket, under et ophold i Italia i 781 hadde han møtt Karl den store og talt med kongen. Karl gjorde ham til lærer ved sin hoffskole og siden til abbed og lærer i den hellige Martins kloster i Tours. Der var det "et paradis"; men Alkuin savnet mange av bøkene han mintes tra York, og bad kong Karl om lov til å skaffe avskrifter; det var viktig, skrev han til kongen, å plante over til frankisk jord Britannias blomster.
 +
 
 +
Landsmenn av Alkuin - den hellige Bonifatius og mange andre - hadde virket i frankerriket før, hadde omvendt til "troen" og oprettet klostersamfund. Fra sine irske lærere tok angelsakserne i arv begeistring for misjon og klosterliv. De blev ivrige Romafarere også, det hendte at angelsaksiske konger gav makten fra sig og drog til Rom for å leve og dø i nærheten av "de hellige apostler". Fra det 8. århundre av fantes det en engelsk koloni i Rom; å være hos St. Peter blev det store og trygge for mange angelsakser, "adelige og uadelige, legfolk og prester, menn og kvinner".
 +
 
 +
Den nye tro viste sig i angelsaksisk kunst, på høie stenkors og farvestrålende boksider. Og dikterne - Cædmon, Cynewulf og andre - fortalte på folkesproget om den hellige skaper og det lysende kors og freden som Kristus "sår" i menneskesinnene.
 +
 
 +
Men forestillinger og billeder fra hedensk tid blandet sig med det kristne i litteraturen. Trolldomstroen holdt sig og tok i sin tjeneste vendinger fra kirkens ritual; kampen og gullet var kjære emner for dikterne; og i somme tekster står skjebnetroen sterk. "Kristi kraft er stor," kan det hete. Og i næste linje: "Skjebnen er mektigst."
 +
 
 +
Angelsaksisk diktning har en dragning til det dystre, til det øde i landskapet og det tunge i menneskelivet; det den eier av humor, kommer stillferdig. Slik kommer meget i denne poesi; det er vanlig at den holder måte.
 +
 
 +
Ekstasen og det voldsomme finnes allikevel; alt finnes, sinnet var mangfoldig. Dette folk som hadde så meget å fortelle om møie, forgjengelighet og sorg, sang "for sin gledes skyld". I klosterne bodde de lærde og fromme; men selv ikke de holdt portene stengt for farende poeter, musikanter og komedianter. Og om livet var forgjengelig: stas var stas, adelsdamen kom til kirke verdsligere å se til enn presten fant forsvarlig. Hun går i fiolett kjole, forteller han, og skarlagensrsød kappe med vide ermer og hette - silkekant på kappen som på kjolen. Skoene er av rødt skinn. Hun bærer halskjede, armbånd og ringer; neglene er klippet i en spiss; håret er krøllet over pannen, ansiktet sminket. - Ingen var trygg for "denne verden"; Alkuin klager over de geistlige, de spiser og drikker for meget og klær sig for kostbart og er for glad i idrett og spill og jakt. Bonifatius er bekymret for kvinnene som valfarter til Rom, mange av dem kommer på avveier, "det er få byer i Lombardiet eller Gallia hvor det ikke finnes en skjøge av engelsk rase". Det engelske folk, skriver Bonifatius, gir efter for sin sanselighet og kommer til å tape på det, "til slutt vil hele nasjonen ophøre å være sterk i krig og fast i troen", og siden vil det gå angelsakserne som det gikk de kristne i Spania, dem Gud straffet med muhammedanernes våben.
 +
 
 +
Foreløbig hadde folket nok av styrke i krig, iallfall av krig. For Beda og Bonifatius og hele kirken stod nasjonen som en enhet, "anglernes folk"; men syv kongeriker fantes på folkeområdet - og holdt ikke fred med hverandre. Tre av dem grenset til britisk område i vest og kunde vokse på bekostning av keltisk makt; det var Northumbria i nord, Merria i midten, Wessex i syd. Hver av disse tre statene fikk sin makttid, Wessex sist; Wessexkongene samlet under sig hele området sønnenfor Themsen. Da var vikingtogene begynt; og alt som het angelsaksisk stat, kom i ytterste nød.
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
[[Fil:Hebridene Skye.png|thumb|400px|Hebridene (Suderøyene): Skye.]] På et værhardt nes langt mot nord i Northumbria lå Lindisfarne kloster. Det var Englands Iona; misjonærene Aidan og Cuthbert hadde hørt til munkesamfundet i Lindisfarne. Nu stod Cuthberts helgenskrin på stengulvet inne i klosterkirken, nær alteret med evangelieboken, den staseligste av bøker - den er ennu til, og det lyser fra billedsidene.
 +
 
 +
I gamle fortellinger om munkene i Lindisfarne står det at enkelte av dem brukte å gå bort fra de andre for en tid og leve i ensomhet langt ute på neset; "omgitt av sjø" bad de sine bønner, sjøen var freden.
 +
 
 +
Så kommer det: "Anno 793 var det onde jærtegn over northumbrernes land, og folket blev skremt; det var voldsomme vær og lynild, og gloende draker blev sett der de fløi gjennem luften. En hungersnød fulgte på disse tegn; og snart efter i samme år, d. 8. juni, kom herjende hedenske menn og ødela med rov og med drap Guds kirke i Lindisfarne."
 +
 
 +
Det er straffen, skrev Alkuin i brev han sendte sine landsmenn; Gud advarer oss. "Den største fare henger over øen vår; dere ser nu en ting som ingen har hørt om før: et hedensk folk gjør sig til vane å herje våre kyster på piraters vis. Like fullt ligger anglerne, deres kongeriker og konger, i strid med hverandre." Les briternes historie, sier Alkuin; briterne blev straffet for synder som ikke er ukjent mellem anglerne heller; vår dårlighet utfordrer straffedommen, og kanskje er ulykken vi har oplevd "bare en begynnelse". Briterne mistet sitt land.
 +
 
 +
Om de "herjende hedenske menn" var daner eller nordmenn, må bli uvisst. Alkuin lover å tale med kong Karl (den store) om hjelp for skoleguttene som blev tatt til fange i Lindisfarne og ført bort; det kan tyde på at han trodde de var ført til Danmark - mellem danekongen og kong Karl gikk det bud.
 +
 
 +
Vikingene kom tilbake et års tid efter overfallet på Lindisfarne og plyndret et kloster litt lenger mot syd. Men denne gang møtte de motstand, en av deres høvdinger falt; og uvær ødela nogen av skibene, de som var ombord druknet - eller blev drept, om de berget sig inn til stranden. Efter dette var det lenge fred på Nordsjøsiden av England.
 +
 
 +
Øst for sjøen holdt frankerkongene et kystvern som stod sin prøve nogen ganger. Men til slutt, i 830-årene, brøt vernet sammen oppe i Frisland hvor danske vikinger angrep; og ikke lenge efter lå Seinen og Loire åpne for "piratene". Det blev farlig for angelsakserne også, kort som veien var mellem frankerriket og England.
 +
 
 +
Kong Egbert av Wessex slo en vikinghær; men det hjalp ikke stort, det kom flere. Ved midten av det 9. århundre allerede gjorde vikingene det første forsøk på å ta land fra angelsakserne, "med 350 skib kom de til munningen av Themsen og stormet Canterbury og London og drev på flukt kongen av Mercia og hans hær". Det blev Æthelwulf av Wessex, Egberts sønn, som stanset de fremmede, "han påførte hedninghæren det største mannefall vi har hørt om", sier krønikeforfatteren i sin glede.
 +
 
 +
Men det var et dårlig tegn at somme av hedningene tok vinterkvarter i England: på Thanet, en ø ved sydøstkysten. Der hadde Gregor den stores misjonærer engang landet - og før dem Hengist og Horsa, blev det sagt, de første angelsaksiske erobrerne i Britannia. Nu satt vikingene med Thanet; og alle forsøk på å jage dem vekk slo feil; snart la de under sig en ø til, den lå foran munningen av Themsen.
 +
 
 +
Kong Æthelwulf mintes nogen varslende ord han hadde hørt for lenge siden: Hedningene vil komme med en veldig hær og ødelegge land og folk, om de kristne ikke faster og ber og gir almisse og søker helgeners forbønn. Dette budskap var kommet til Æthelwulf i hans første regjeringsår, han fikk det gjennem en prest som selv hadde fått det i en visjon; og den gang hadde kongen sagt at han vilde til Rom og be. Siden lot han årene gå og våbnene rå. Men nu, i 855, blev ferden av; fordi vikingene stadig truet og kanskje fordi den fromme biskop Swithin formante (han som blev Stavanger kirkes "St. Svithun"). Kong Æthelwulf tok med sig til Rom sin seks års gamle sønn Alfred; kongen bad ved apostlenes skrin og delte ut gaver, St. Peter fikk alterkalker av gull og lysestaker av sølv, angelsaksisk arbeide, og de fattige i Rom fikk rikelig med almisse - alt sammen for at Wessex skulde gå fri av vikingmakten.
 +
 
 +
Ved midten av 860-årene "kom en stor hedensk hær til anglerfolkets land og tok vintersæte mellem østanglerne og skaffet sig hester". Vikingene - daner, eller mest daner - red nordover; Northumbria var lettere å vinne enn Wessex, kong Æthelwulfs sønner holdt fred med hverandre, men det nordligste kongeriket i England hadde svekket sin makt med borgerkrig. Hedningene stormet York, lærdomssætet med biblioteket som hadde vært Alkuins glede; og vidt omkring, fortelles det, ødela de kirker og klosterhus. Kongene i landet, Ælle og hans motkonge, lærte av nøden og gikk sammen mot danehæren - men tapte et blodig slag og blev drept. Det var slutten; "barbarer" rådde for Northumbria, Cædmons og Bedas og Alkuins land.
 +
 
 +
Og seierherrene vendte sig mot rikene sønnenfor, Mercia og Østangeln. "Kong Edmund (av Østangeln) kjempet mot dem, og danene vant og slo ihjel kongen og underla sig hele det landet." Kong Edmund blev helgen snart efter og med tiden "hellig Jåtmund" i norrøne land; legenden som gikk om hans martyrdød, finnes i et gammelislandsk dikt - men første gang hos en fransk geistlig som levde i det 10. århundre og fikk sin kunnskap fra angelsakser. Det han hørte av dem var at hedningkongen "Ingvar" hadde fanget den hellige Edmund og latt sine menn binde ham til et tre og skyte piler gjennem ham.
 +
 
 +
Mercia gikk under som Østangeln. "Hæren (danene) drev kong Burchred over sjøen og underla sig hele det landet, og kongen drog til Rom og blev boende der, og hans legeme ligger i Sancta Marias kirke i anglerfolkets koloni.
 +
 
 +
"Hæren" delte sig efter seiren over Mercia. Ført av "Halfdene", Ingvars bror, drog somme av vikingene tilbake til Northumbria og sluttet å vandre: "Anno 876. Halfdene stykket op northumbrernes marker, og hans menn pløide og drev jordbruk." - Men en annen del av "den store hæren" drog mot syd, mot kongeriket Wessex.
 +
 
 +
Fem år i forveien hadde "Halfdene" vært der; "og i det året stod det åtte slag." Under Alfred, sønn av Æthelwulf, hadde kjempet "for sitt liv og sine kjære og for sitt land". De hadde seiret, men lidt nederlag også; Alfred blev ikke kvitt "hæren", før han kjøpte sig fri av den.
 +
 
 +
Og nu, i 876, kom vikingene tilbake, de kom over land og inn fra sjøen. Alle angelsaksiske riker nord for Themsen var deres. "England" nu: det var Wessex.
 +
 
 +
Kong Alfred søkte forlik med vikingene først; men freden de tilsvor ham "med ed på den hellige ring<ref>Jfr. «Tors ring» hos nordmennene i Dublin.</ref>, brøt de straks efter. Et uvær ødela flåten for dem, 120 skib gikk under; og nu svor de påny "store eder" og gav Alfred gisler - "så mange han vilde ha" - og drog nordover til Mercia. Et halvt år senere, midt på vinteren "stjal hæren  sig ned til Chippenham og stormet landet og tok det og drev mange av folket over sjøen og fór over storparten av riket, og folket gav sig inn under dem, så nær som kong Alfred - og han, med en liten flokk, drog gjennem skogene og ut på myrene, frem til fast grunn i myrlandet". Det var nær søen i vest.
 +
 
 +
Da våren kom, fikk Alfreds menn i Wessex se kongen igjen. "Og de blev glade for ham;" "de tok imot ham som en der var opstått fra de døde." Kort forteller krøniken om hans og Englands seier. Danene har samlet sig ved Ethnandun, Alfred driver dem på flukt og forfølger dem til deres festningsverk og holder dem kringsatt. De sulter og er "skremt"; de ber om fred. "Og de tilsvor kong Alfred at de straks vilde forlate hans rike; og Guthrum, hedningenes konge, lovte å bli kristen og ta imot dåpen av kong Alfreds hånd. Og tre uker efter kom Guthrum til Alfred med 30 av de ypperste i hæren. Og kong Alfred stod fadder til ham og løftet ham av dåpens hellige brønn."
 +
 
 +
Wessexmennene hadde hatt en mulighet for å gjøre det av med de slagne som sultet bak sine jordskanser. Alfred valgte freden og prøvde å trygge den med å føre kristendom inn i hedninghæren. Å slå ned fiendene, det var enda ikke å få slutt på krigen. Hevnere vilde komme til Wessex.
 +
 
 +
Angelsakserne var helt underlegne på sjøen; og til lands hadde de ikke lett for å klare sig mot "hæren"s mange tusen, som stormet gjennem bygdene på hesteryggen og grov sig ned i landskapet om det trengtes. Bøndene som fulgte de angelsaksiske konger og stormenn til kamp, var dårligere rustet enn vikingene og hadde ikke plikt til langvarig krigstjeneste - før kong Alfred fikk en nyordning i stand. Han lærte av erfaringer han gjorde under krigene. Det hurtige ridt gjennem landet blev et virksomt hjelpemiddel for den engelske konge som for vikingkongene. Og Alfred reiste borger i mengde til vern for Wessex; til sist blev han flåtebygger. "Kong Alfred lot tømre langskib mot "askene" (vikingbåtene), det blev næsten dobbelt så lange skib som de andre; somme hadde 60 årer, somme mer. De var både hurtigere enn de andre og lå stødigere i sjøen og var høiere. De var bygget hverken som de frisiske eller som de danske, men slik som han selv mente de kunde bli til størst nytte."
 +
 
 +
Vikinger herjet i Wessex igjen i det året flåten blev til. "Den store hæren" som kjempet i frankerriket, hadde lidt nederlag der og siden stridd med hungersnøden i de utplyndrede landskapene. Så gikk hæren ombord i Boulogne og seilte til England "med hester og alt", en flåte på 250 skib gled inn i munningen av elven Limne. En annen flåte, under "Hæsten" ("Hasting") - kanskje en norsk høvding - kom til munningen av Themsen. Gjennem fire år måtte Wessex kjempe; da gav fiendene op og "spredte sig - somme til Østangeln, somme til Northumbria; og de som var pengeløse, kom sig ombord og for over sjøen til Seinen".
 +
 
 +
[[Fil:Lake District Cumberland.png|thumb|400px|Fra "Sjøenes land" (i Cumberland) hvor det var norrøne bygder.]] Det var stadig en vanskelighet for kong Alfred at han nord for Themsen hadde "Danelagen": Østangeln var blitt kong "Guthrum"s rike, i Mercia sat vikinghøvdinger med landet omkring "De fem borgene", og i Northumbria styrte efterfølgere av kong "Halfdene". Til alle disse landene hadde innflytterne tatt med sin egen lov og rett og sine guder; og Danelagen rørte på sig da stammefrendene med de store flåtene angrep Wessex; det lokket å bli med. For Wessexkongene blev det viktig å få brutt danemakten i England og vise tilbake de norske høvdingene, mennene av Ivarsætten i Dublin, som prøvde å skaffe sig herredømme i landet og en tid satt inne med Northumbria og mere til. Alfreds sønn Edward og sønnesønnen Æthelstan - fosterfar til Håkon den gode - sloss med daner og nordmenn og vant vikingrikene. Allerede kong Alfred bredte sin makt til områder nord for Wessex; han rev London løs fra Danelagen og blev herre over det vestlige av Mercia.
 +
 
 +
Men landevinning var ikke nok for ham. Vikingplagen hadde tært på engelsk kultur som på engelsk stat; selvtekt var blitt almindelig i folket, klostersamfund og skoler var ødelagt av de fremmede; skattene og bøkene som hadde fylt kirkene, "alt var røvet og brent," sier Alfred. Det står i et brev som gir kongens program for gjenreisningen av kulturlivet. Alfred den store - en syk mann det meste av sin tid - tok på sig et kjempearbeide; krigeren blev organisator og lovgiver og grunnleggende forfatter.
 +
 
 +
Det var kongens ønske at "alle som er unge i anglerfolket nu, og av frimanns stand, skal lære å lese engelske bøker". Han oprettet en skole ved selve hoffet; og "med stor omhu" valgte han ut elevene, "adelige og gutter av ringere byrd". Av kronens tjenestemenn forlangte kong Alfred boklig kunnskap; og "de fleste av dem tok til bøkene", det vilde de heller enn miste sin stilling; om nogen var for gammel for strevet med bokstavene eller ikke hadde evner nok, fikk han iallfall lest høit for sig.
 +
 
 +
Lærere hadde kongen skaffet i England eller hentet fra utlandet. Han blev selv elev, lærte sig latin; og derefter "begynte jeg, midt i den mangfoldige møie dette kongerike koster, å omsette til engelsk". Alfred overførte "til det sproget vi alle kan forstå, nogen av bøkene som er de nødvendigste for alle mennesker" og sendte så teksten "til sine skrivere i syd og nord"; det gjaldt å skaffe mange eksemplarer, så kunnskapen kunde gå langt.
 +
 
 +
Beda og Alkuin hadde skrevet på latin. Med skriftene kong Alfred oversatte blev han grunnlegger av prosalitteraturen på engelsk. Det var skrifter av Gregor den store og Beda og andre autoriteter; emnene var mange slags, historie og filosofi og moral - og kristendom ikke minst. I det engelske sprog og den kristne religion så Alfred åndsmaktene som skulde holde sammen angelsakserne "i syd og nord" og fra dag til dag gi vern mot farene som truet nasjonen gjennem de fremmede.
 +
 
 +
Kongen la ofte til av sitt eget, når han oversatte. Han forteller om sin følelse av ansvar ved herredømmet; makten - den ustadige, flyktige - har han ikke søkt for dens egen skyld, skriver han. Alfred stiller sig nær inn til sitt folk; han ønsker å nå frie menn i riket: "venner", ikke træler bare.
 +
 
 +
Meningen med vårt liv i verden, sier kongen, er at vi skal "skjønne mer og mer". Selv blev han aldri trett av å søke kunnskap; han spurte sig frem på alle mulige områder, hos lærde og ulærde, også hos en nordmann han hadde i sin tjeneste, Ottar fra Hålogaland. Og "Ohthere fortalte sin herre kong Alfred". - Orosius, en spansk prest og lærd som levde ved år 400, hadde skrevet en verdenshistorie som Alfred oversatte. Kongen videt ut teksten med en del geografi, blandt annet med oplysninger "Ohthere" hadde gitt ham om "Norðweg" og ishavskysten.
 +
 
 +
Alfred har skrevet om skattene som blev "røvet og brent" av vikingene, og har prist en eldre og bedre tid med ordene: den gang hadde intet menneske hørt tale om sjørøverhæren. Men det er ikke ofte han klager på fienden, og han skriver om Norge og Danmark uten å laste folkene som bor der. Han sier i det hele ikke meget om nordmenn og daner, mere om fjerne folk som lappene og bjarmene. Det er det villfremmede, avstikkende, som optar ham sterkest. Nasjonene som sendte ut vikinghærene, stod anglerne forholdsvis nær tross alt, de hadde ikke så lite felles med Alfreds eget folk i sed og skikk og instinkter. Og forskjellen i sprog var ikke så stor at den reiste noget høit skille: angelsakserne og nordiske nybyggere i England må ha skjønt litt av hverandres hverdagstale i første møte allerede.
 +
 
 +
Forskjellen i tro skapte avstand. Men den var der ikke lenge; innflytterfolket opgav tidlig sin gamle religion og tok imot kristendommen. Riktignok skjedde det under påtrykk fra Wessexkongene; og helt smertefritt gikk det ikke for sig, det finnes gamle fortellinger om hedenske menns hat til det kristne i overgangstiden på 900-tallet. Om en høvding i Northumbria - nordmann kanskje - heter det at han hånet den hellige Cuthbert inne i helgenens egen kirke; der stod høvdingen og svor ved sine guder Tor og Odin å være de kristnes fiende. En annen av fortellingene handler om Odo som blev erkebiskop av Canterbury. Odo var av nordisk ætt; det heter at han stammet fra menn som var kommet til England under førerskap av "røveren" Ingvar, kongen som erobret Østangeln og drepte den hellige Edmund. Odos foreldre var hedninger og opdrog sønnen til hedendom; like fullt søkte han kirke og gudstjeneste; og når han kom hjem, fortalte han om det han hadde hørt. Faren blev harm og forbød ham å nevne Kristus: gutten skulde holde sig til "fedrenes skikk" og legge av sin ærefrykt for det kristne. Men Odo aktet ikke stort på forbud og råd; han gikk i kirke fremdeles og forstod mer og mer av "det guddommelige ord" og kunde ikke tie med det hjemme. Da blev faren forarget over all måte; han straffet gutten hårdt og gjorde ham arveløs til slutt. Men Odos tro holdt ham oppe; "naken" og vanæret, men "lykkelig for Kristus", forlot han far og mor og kom til kristne som tok sig av ham og satte ham i skole. Her studerte han latin og gresk; han drev det til å skrive vers på disse sprogene, Odo blev en lærd mann og steg til de høieste verdigheter i Englands kirke.
 +
 
 +
Ved år 940 var erkebiskop Odo med om å stifte fred mellem Wessexkongen - eller Englandskongen som han nu kunde kalles - og norske Dublinkonger, sønner av menn som hadde styrt i Northumbria før Alfred den stores ætlinger erobret dette området. Fredsslutningen gjenreiste vikingriket der oppe, men ikke til langvarig liv; Eirik Blodøks - fordrevet fra Norge - blev den siste av de fremmede herskerne i Nord-Ængland. Ved år 960 var Danelagen og Wessex samlet under Edgar, sønnesønns sønn av kong Alfred.
 +
 
 +
I sin tid hadde den store hæren satt all angelsaksisk makt i fare; men nu var vikingene i England blitt bønder og lettere å holde til fred; deres arbeide tjente på freden. Og det var ikke noget skremmende tungt herredømme Wessexkongene la på dem; "danene" i landet skal få ha sin egen lov og sine egne domstoler, erklærer kong Edgar. Han unte dem bedre og var svakere for deres "seder" enn mange angelsakser likte. Takk være innflytterfolkets eksempel, skriver de misfornøide, er anglerne blitt særdeles klinke til å tømme begere; "danene er av naturen store drikkere."
 +
 
 +
Det klages på "danene"; men de hadde ikke bare voldt skade i England. Kong Edgar holdt stor flåte, antagelig med god hjelp av de sjøkyndige nordiske nybyggerne i landet. Og at handelen tok sig op, skyldtes ikke minst de fremmede. Som vikinger hadde de forenet ran med kjøpmannskap; de sluttet å rane, men fortsatte å handle, til sist blev det en blomstrende by ved mange av "borgene" som en gang hadde vært støttepunkter for "hæren".
 +
 
 +
Den nordiske prydkunst virket inn på engelsk kunst. Nordisk rettsordning satte spor i den engelske; og bondefriheten i England holdt sig lengst i somme av de bygdene som en gang hadde hørt til vikingrikene i landet.
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
[[Fil:Karls den store rytterstatue.png|thumb|Karl den store. Rytterbillede fra domkirken i Metz, 9. århundre. Museum Carnavalet, Paris.]]Det veldige frankiske riket omfattet ved år 800 det meste av Europas fastland syd for Danmark og vest for beltet av slaviske land mellem Østersjøen og Adriaterhavet; utenfor var bare Syd-ltalia, hvor "romerkeiseren" i Konstantinopel ennu hadde makt, og Spania (eller storparten av Spania) med sitt araberrike og sitt kristne kongerike Asturia, levningen av vestgoternes stat på halvøen.
 +
 
 +
Erobreren Karl den store, konge over frankerne og "romerkeiser" i vesterlandet, prøvde på forskjellig vis å trygge samholdet mellem folkeslagene han hersket over. "Den almindelige kirke" og dens dannelsesliv var forenende makter, som det gjaldt å styrke; og Karl satte meget inn på denne oppaven, Med å verne om videnskap, diktning og kunst og med å sørge for god undervisning ved bispesætene og i klosterne arbeidet han frem en kristen kultur som frankerriket ikke hadde hatt make til før. Skolen ved hans hoff blev mønsterskolen ; hit kalte han flere av de ypperste lærde i vesterlandet. De kom - som Alkuin sier - for å skape "et nytt Athen, adlet ved Kristi læreembede".
 +
 
 +
Alvoret stengte ikke gleden ute. I humørfylte dikt har den merkeligste av poetene i de lærdes krets skildret kretsen og hele hoffet. Han forteller om en flokk av versmakere som prøver sin lykke hos kongen: underlige fugler, bare ikke sangfugler! Men ære være "fader Alkuin", de unges venn og orakel; han er utrettelig, han gir fromme lærdommer mellem hver gang han tar en munnfull mat - og han tar ikke få. Og der er Einhard<ref>Historieskriver</ref>, liten av skikkelse, men en stor ånd og bestandig på ferde: hit og dit. som mauren! Ellers er det god nok orden på alt. I midten sitter "David" (kong Karl) og "styrer det hele". Om kjempen Wibod av naturlige grunner tar til gjenmæle mot poesi, kan det hende at kongen kaller på ham; og Wibod med det tykke hodet og den veldige maven flytter sig fremover, han går som Vulkan (den halte gud), men hans røst er som Jupiters.
 +
 
 +
Kretsen av lærde omkring kong Karl har prist kongen og tidsalderen, men har også følt uro for fremtiden. Det skremte op Alkuin at hedninger truet de kristne statene i Vest-Æuropa. "Tidene er farlige, de kommer med trengsel på trengsel," skriver han i år 800. I det året drog kong Karl ut til Nordsjøkysten og "ordnet med en flåte og sørget for vakthold".
 +
 
 +
Hvad kongen kunde tenke om sine naboer i nord, går det an å lese ut av et spørsmål som en av hans lærde fikk av ham en gang. Hvad vilde du helst, lød spørsmålet: ligge bundet i et nådeløst fengselshull eller opsøke danekongen Sigfrid og prøve å få ham døpt? - Om onde anelser Karl skal ha hatt, er det fortalt i litteratur fra tiden omkring 880; da skrev en munk i klosteret St. Gallen historie og sagnhistorie om kongen, og her står det:
 +
 
 +
 
 +
<blockquote>"I en by ved Middelhavskysten av riket løp det nogen skuter inn ved havnen, en dag da Karl besøkte byen og nettop var gått til bords. Det måtte være kjøpmenn som kom, blev det sagt; jøder eller afrikanere eller folk fra Britannia kanskje. Men kongen selv skjønte det bedre; på utstyret og farten skibene hadde, kunde han se det var skib for krigsfolk, sa han; "disse skutene er ikke lastet med varer, de er fulle av farlige fiender". Nordmanner var det. De skyndte sig vekk, da de fikk vite at kongen var i byen; men Karl "reiste sig fra bordet og stillet sig ved et vindu som vendte mot øst<ref> De kristne pleide å be med ansiktet vendt mot øst.</ref> og gråt lenge." Ingen turde tale til ham. Da sa han noen ord selv;  han hadde ikke trodd, forklarte han, at fiendene skulde våge sig inn til denne kysten, så lenge han var i live; og nu sørget han, fordi han forutså at de fremmede vilde bli en dødelig fare for hans efter menn og deres undergivne."</blockquote>
 +
 
 +
 
 +
De første angrepene oplevde han selv; vikingene viste sig tidlig på Atlanterhavsstrendene syd for Bretagne - det har kanskje vært nordmenn, som kom seilende hit fra Irland. Og Karl fikk krig med danene; "Godofrid", deres konge, sendte en flåte sydover, kysten av Frisland blev herjet. Fire år senere, i 814, døde keiser Karl den store. Efterfølgeren, Ludvig den fromme, var en svak mann - smigrere kalte ham "en forsiktig helt". Ludvig opgav erobringspolitikken; men han prøvde iallfall å trygge grensene mot angrep, kystvernet holdt han nogenlunde ved makt, og han sendte en misjonær til danene. Harald som var konge i Danmark, men sloss med motkonger og trengte hjelp, lot sig døpe under et besøk hos keiser Ludvig i 826. Det gav godt håb om fremtiden; og en begeistret frankisk klostermann, Ermoldus Nigellus, feiret begivenheten med å skildre den i et dikt. Ermoldus, munken, hadde vært med i krig en gang, men tilstår at han blev til latter i kampen, ingen hadde ondt av hans sverdhugg. Han er ikke stor i diktekunsten heller, men gir oss iallfall en forestilling om det merkelige møte mellem syd og nord.
 +
 
 +
I Ingelheim ved Rhinen, ikke langt fra Mainz, hadde Karl den store latt bygge et palass; her tok keiser Ludvig imot kong Harald. Kongen kom seilende "på Rhinens bølger", skib efter skib gled frem; ved stranden ventet keiserens menn og holdt hester ferdige for danene. Ermoldus skildrer herligheten de fremmede nu fikk å se. Slottet stod med hundre søiler og hadde "tusen innganger"; på veggene i keisersalen var optrin av gammel og ny historie malt i strålende farver, der var østerlandskonger fremstillet, og Romulus som la grunnen til Rom, og Konstantin den store og Karl den store - hans kroning i Rom og hans seier over sakserne. I kirken, bak gylne dører, var det samme farveprakt; men her hadde hellig historie, det gamle og det nye testamente, gitt emnene. Ermoldus forteller om en messe herinne; keiseren kommer, foran ham på marmorgulvet springer den yngste av hans sønner, et barn, lykkelig over sin stas; efter går danekongen i de snehvite klær han fikk ved sin dåp nu nylig. - Danene beundrer kirken, festmåltidet hos keiser Ludvig, våbnene han har, skarene som omgir ham, men mest av alt kanskje edelstenene, smykkene av gull og praktklærne som keiseren og keiserinnen gir kong Harald og hans hustru.
 +
 
 +
Folket i nord blir rost - for anledningen. Danene "eller nordmannerne som frankerne kaller dem" er vakre og av edel vekst, forteller Ermoldus ; de er snare og dristige, de bor på havet, kan en si, og lever av båten. De skjønner sig på våbenbruk; men snart vil de kanskje, bedre enn før, forstå hvad plogjernet er for en velsignelse. Keiser Ludvig har sendt fromme munker nordover sammen med kong Harald.
 +
 
 +
En av munkene kongen fikk med sig, var Ansgar; "Nordens apostel" drog ut på sin første misjonsreise. Den blev en skuffelse for ham; kong Harald hadde ondt for å klare sig i Danmark; og hans kristendom stakk ikke så dypt, ser det ut til, som hans ønske om frankisk hjelp. St. Gallen-munken som skrev om Karl den store, forteller til slutt at år efter år kom det flokker av nordmanner til keiser Ludvig og blev døpt påskeaften, som kirken hadde gjort til dåpsdagen fremfor alle andre. Men mange av gjestene, står det videre, var i virkeligheten ute efter verdslig vinning  Det blev tydelig da en mann gav sig til å klage på klærne han fikk ved dåpen; nu var han blitt "vasket" på denne måten tyve ganger allerede, fortalte han, og hver gang hadde han fått gode, nvite klær; den usle sekken de bød ham idag, sa han, kunde keiseren gjerne beholdt - sammen med sin Kristus!
 +
 
 +
834 var det krig mellem Ludvig den fromme og hans eldste sønn, Lothar; og i det året kom danene og herjet på kysten av Frisland. Ved Ludvigs død blev det ny borgerkrig i frankerriket, mot Lothar stod hans to brødre; og hærene møttes til et slag som blev "mer enn fryktelig". Det er bevart et dikt av en franker som selv var med i kampen; han skildrer den i vendinger som kan minne om norrøn ragnarokdiktning: ingenting var hellig lenger, nære frender bar våben på hverandre - mens vakthunden i Hades hylte høit og gledet skarene der nede.
 +
 
 +
Det heter i et notat til ulykkesåret 841: "Kystvernet går i opløsning". Borgerkrigen, sier krøniken, svekket frankerrikets gamle kraft og la riket åpent for nordmannerne.
 +
 
 +
Det er mulig at vikinger som herjet langs Seinen, nogen uker før storslaget stod mellem Ludvig den frommes sønner - var innkalt av keiser Lothar. Han trengte hjelp til sin vanskelige krig og tok det ikke nøie med midlene; Karl den stores sønnesønn gav sakserne frihet til å ordne sig "som den gang de var avgudsdyrkere". Men om nordmannerflokkene er kommet som forbundsfeller av Lothar, har det ikke vært for hans skyld. De fremmede vedblev å komme gjennem tiår; og de leiet sig ut når de fant det lønnsomt. Men oftest var det for egen regning de kjempet og herjet.
 +
 
 +
Keiser Lothar og hans brødre sluttet fred med hverandre i 843 og delte storstaten mellem sig; det opstod et østfrankisk rike (som blev Tyskland), et vestfrankisk (som blev Frankrike) og et "mellemrike" som strakte sig fra Frisland i nord til Syd-ltalia. Mellemriket, keiser Lothars del, løste sig op etter få år og kom med tiden, stykke for stykke, til de østfrankiske (tyske) kongene.
 +
 
 +
Freden mellem "Karolingerne", Karl den stores ætlinger i delrikene, blev brutt gang på gang; dessuten lå herskerne otte i kamp med selvrådige vasaller. Slik blev det gode vilkår for vikingene. Særskilt lokkende var vestriket, med sin lange kyst og sine mange elver, med berømte kristne helligdommer - og stående indre strid.
 +
 
 +
Nordmanner seilte opover Loire og herjet og drepte i Nantes under en stor kirkelig høitid sommeren 843. Disse fremmede var nordmenn, "Vestfoldmenn", blir det oplyst. Men høvdingen Ragnar som hjemsøkte Paris påskeaften to år efter, var dansk; frankiske utsendinger oplevde i Danmark at Ragnar kom tilbake fra sin ferd - og hadde med sig låsen til en av byportene i Paris! Vikinghøvdinger av dansk ætt er det stadig tale om i disse årene og fremover; men at nordmenn har vært med i mangen daneflokk, er mulig og mer enn mulig.
 +
 
 +
Vikingene kom i voksende mengde. I krøniker og brev og helgenlegender fra tiden vrimler det av beretninger om deres ferd. Det blir fortalt og klaget, eller det blir bare fortalt; stundom er hendelsene regnet op, stundom utførlig fremstillet, skildringen kan være full av liv.
 +
 
 +
Det heter i en fortelling om Ragnars tog til Paris: Frankerne hadde pådradd sig skyld; de kriget med hverandre, de undertrykte fattigfolk og vernløse; konger, stormenn og geistlighet øvde urettferd. Da tillot Gud som vilde straffe folket - og forbedre det om mulig - at fiender "med stolt og hovmodig sinn" kom seilende inn fra sjøen; "det var danenes folk, det vil si nordmannernes veldige hær". Flåten stod inn i Seinen, det fantes ikke lenger noget vern med makt til å stanse de fremmede. De kalte på sine guder og priste dem og hånte de kristnes gud og "gjorde hvad de vilde": de drepte, de tok fanger; de herjet eller brente klosterhus, kirker, gårder; de røvet buskap. Og de maktet det uhørte, flåten tok sig frem til Paris. Karl ("den skallede"), konge over vestriket, førte en hær til Seinen; det var fåfengt. Hedningene moret sig med å henge op fanger i påsyn av Karl og frankerne, "de gjorde det til hån over kongen og hans stormenn og alle kristne".
 +
 
 +
Påskeaften i 853 er vikingene i Nantes igjen. De stormer inn i katedralen, hvor det nettop er dåp, og dreper biskopen og prestene. De fortsetter opover Loire og brenner Tours, byen hvor St. Martin, frankerrikets skyddshelgen, hadde sin grav, og hvor klosterskolen lå som Alkuin nogen tiår i forveien hadde gjort til en høiborg for videnskapene - det stod ry av boksamlingen her.
 +
 
 +
I en av klagene over tiden heter det: Alle tar flukten, sjelden er det nogen som sier: "stans, stans, gjør motstandl kjemp for landet, for barn og slekt!"
 +
 
 +
Kong Karl savnet ikke tiltak, men var mislikt og mistrodd av vasallene og brukte meget av sin tid og sitt rikes synkende kraft til forsøk på å vinne makt i de andre karolingiske delrikene. Som gutt hadde han sett kong Harald og hans daner komme til Ingelheim og bli "omvendt", han er barnet som i munken Ermoldus´ dikt med slik fryd oplever en kirkefest i selskap med gjestene nordfra. For mannen Karl blev "nordfolket" en evig plage. Han kjøpte sig fri av vikingene iblandt; men de regnet ikke alltid nøie med løfter; og ryktet om pengesummene de fikk, lokket nye flokker til landet. Karl den store og Ludvig den fromme hadde gitt påbud om å bygge skib til vern for kystene; men det ser ikke ut at skibene blev mange. Karl den skallede skaffet sig en elveflåte - som utrettet lite nok. Med festninger han lot bygge ved Marne og Seine, gjorde han forsvarskampen noget lettere; men drive vikingene ut av riket maktet kong Karl aldri. De herjet kloster efter kloster, by efter by, stundom våget de sig langt bort fra skibene. De over vintret i landet - somme flokker med kvinner og barn.
 +
 
 +
I 867 herjet Loire-normannerne under "Hastings" - som i engelske kilder heter "Hæsten", og som kanskje har vært en norsk høvding. To frankiske stormenn, hertug Ramnulf og markgreven Robert, samlet en hær imot. Og nu kom det til et optrin, som en av de gamle krønikeskriverne har gjort særdeles tydelig: Hasting og hans menn vil ned til skibene, frankerhæren setter efter og tar vikingene igjen ved en stor kirke hvor de har søkt ly. Somme av dem står utenfor, de blir drept av frankerne. Men nu er det ikke lenge til solnedgang, og angrepet på flokken i kirken blir utsatt til morgendagen. Grev Robert er blitt varm og må "ha luft", han legger av hjelm og brynje - i næste øieblikk hører han høie rop, det er nordmannerne, de stormer ut av kirken. Robert hjelper sine folk og tvinger fiendene tilbake, men faller foran kirkedøren og blir slept med inn. Et stykke på avstand står hertug Ramnulf og venter; en av vikingene inne i kirken ser ham gjennem et vindu og sender en pil som treffer. Frankerne har mistet sine høvdinger, uvisshet og angst løser op flokken, og "med jubelrop" toger nordmannerne ned til skibene.
 +
 
 +
Servatus Lupus het en abbed i kong Karls rike, en Iærd mann, stor latiner. Han var statsmann også; og brev han har skrevet, gir beskjed om stemningen i landet. Den er ikke høi, krig og nød gjør det tungt for alle. De kristne slåss med hverandre, og hedningene er blitt en farlighet. Abbeden nevner en seier de har vunnet over frankerne, og sier at hendelsen viser hvor sant det er, det Kristus sa: "Et rike som ligger i strid med sig selv, går under." Nu gjelder det å leve som virkelige kristne; vi skal be tor dem som blev drept "under forsvaret av fedrelandet", og ikke glemme deres efterlatte, men hjelpe dem så langt som mulig! En sjelden gang kan abbed Lupus lykkønske til en seier over hedningene, "de plagsomste fiender". Men er det en geistlig som har ført an i den blodige kamp, kjenner abbeden en uro midt i gleden; kan det være riktig, spør han, at en kirkens mann er med i selve slaget? Skulde han ikke nøie sig med å ordne troppene? - Bekvmringen blir borte mellem mange andre.
 +
 
 +
En gang det er uår, sender Lupus et brev til kong Karl og sier om sine munker at de har hverken mat eller klær; og det er ikke mulig å skaffe dem noget fra landene hinsides havet, vikingene har stengt sjøveien. Det verste av alt: de kan komme en dag! Ferriéres, abbedens kloster, lå ved en bielv til Seinen og på kort avstand fra Loires løp, altså i utsatt bygd. Lupus forteller om en kjenning som ikke våger reisen til Ferriéres "på grunn av barbarenes frekkhet"; selv har abbeden en stor elvebåt, men han vet ikke om han tør sende den langt, "sjørøverne" er en stadig fare.
 +
 
 +
I 853, da Loire-nordmannerne nærmet sig Tours, ønsket abbeden i St. Martins kloster å få flyttet helgenens relikvier østover til Ferriéres. Men Lupus turde ikke ta imot skatten; han hadde ikke folk til å forsvare den, skrev han til sin kallsbror i Tours, og vikingene kunde komme overraskende, "i ly av skogen". Abbeden legger til: "Ingen vei er for lang for dem, intet berg for bratt."
 +
 
 +
Nogen år senere blev det krig mellem kong Karl og hans bror i østriket. Da var "danene" på ferde vidt og bredt; "de på Seinen angrep byen Noyon om natten, der fanget de biskopen og andre stormenn, så herjet de byen og førte langene med sig bort og drepte dem på veien". Abbed Lupus bare venter på at hedningene skal legge hans kloster i ruiner. Det går bedre enn han tror; men to år efter blir han "opskremt" påny, han har vikingene i nærheten, han lever i "verste frykt" - og han er syk. Det siste brev fra abbedens hånd er en vill klage over tiden han lever i, over "røvernes voldsferd", over uhørt elendighet.
 +
 
 +
Overalt hvor nordmannerne truet, gjaldt det å få berget kirkeskattene, først og fremst relikvieskrinene med sitt utstyr av gull og sølv og edelstener. Fra England fortelles det om munker som flakket omkring med St. Cuthberts skrin og brukte år på å finne et sted hvor helligdommen kunde stå trygt. Verst var det, om røverne kom uventet; fra en kirke ved Rhinen blev St. Viktors skrin fraktet bort i siste øieblikk - på hesteryggen. Å gjemme kostbarhetene var en utvei som ofte blev forsøkt: "Innbyggerne av Trier holdt råd med de viseste og skjulte kirkeskattene i huler; de helliges kister senket de dypt ned i jorden, for at relikviene ikke skulde bli til hån og spott for de vettløse barbarene." Iblandt tok det tid, fortelles det, før helligdommene blev funnet igjen: mennene som hadde gjemt dem bort, var blitt drept av vikingene.
 +
 
 +
Det hendte at folk som tok flukten og berget sig, var for snare til å dra hjemover igjen. I Baralle, nord for Somme, lå et kloster med gamle vakre hus og en dyrebar relikvie: St. Georgs arm. En dag kom nordmannerne; munkene i Baralle flyktet til Cambrai, en befestet by, og tok relikvien med sig. Det gikk en tid, så vilde de tilbake, de hadde hørt at fienden var borte nu. Biskopen av Cambrai bad dem vente; vikingene kunde ligge på lur ensteds, "de er listige nok". Men munkene holdt på sitt og drog avgårde; på veien møtte de nordmanner og blev myrdet.
 +
 
 +
En annen beretning om frankiske munker som kom ut for "nordfolket", ender slik: "De hviler i en massegrav."
 +
 
 +
Fanger blev drept eller solgt til trældom eller gitt fri mot løsepenger. Fluktforsøk kunde lykkes. Da "Vestfoldmennene" hadde plyndret i Nantes og skulde dele det rike bytte, blev synet av så mange herligheter for meget for de yngre i vikingflokken, de aktet ikke på formaninger, men kastet sig over skattene og hverandre, det blev slagsmål og drap; og imens flyktet somme av fangene. Andre fikk frankerne løst ut med å betale.
 +
 
 +
Men det kunde ta tid før en fange blev fri, om han nogen gang blev det. Og han gennemgikk litt av hvert hos sine herrer. Adalhelm, en frankisk biskop, forteller omkring 885:
 +
 
 +
 
 +
<blockquote> "I selve det år jeg blev innsatt i mitt embede, falt jeg i hendene på de grusomme nordmanner; de tok mig til lange og bandt mig og solgte mig som ussel træl i landene hinsides havet. De hånte mig på mange måter, og ofte pisket de mig. Jeg var i mangen fare på stormende og oprørt sjø, jeg utstod kulde og nakenhet og hård hunger. Da hjalp vår barmhjertige Herre og Forløser, han unte mig å få vende tilbake til landet hvor jeg er født."</blockquote>
 +
 
 +
 
 +
Egen er beretningen om en ung gutt som berget livet og friheten, takk være vikingenes skjebnetro. Han blev munk siden og blev helten i en helgenhistorie ("Johannes av Gorzes liv"). Der står det at han pleide å fortelle følgende ungdomsminne:
 +
 
 +
Hedningene fanget ham og kastet ham ned i et tomt brønndyp. Da de skjønte at han ikke hadde slått sig stort - han lå og sang salmer - hentet de ham op og prøvde en gang til; det gikk som sist, han slapp heldig fra fallet. Nu mente vikingene det var best "å bruke sverdet på ham"; men en av dem nevnte noget om skjebnen som ikke hadde villet at fangen skulde dø; så lot de skjebnen råde og sparte ham.
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
[[Fil:Karl den skallede.png|thumb|Frankerkongen Karl den skallede. Billede i bibel fra St. Callisto, 9. århundre.]]Paven i Rom får ofte høre om nordmannerne. Kongen over det østfrankiske riket skriver til ham at god kristendom kan ikke ventes av sakserne som nylig er kornmet til troens nåde og har folket i nord til nær nabo. En fyrste i det opløste "himmelriket", kong Lothar av "Lothringen", ber at paven skal slutte med å ergre ham og ta hans tid, som han trenger til kampen mot hedningeskarene. Grev Balduin av Flandern forteller at han vil gå over til nordrnannerne, om kong Karl turer frem og nekter ham sin datter, som er rømt i selskap med greven. Og med tanke på Lalduins trusel legger paven et ord inn for paret; han vet jo at nordrnannerne er farlige noik som det er; han må prøve å hindre at kristne går i forbund med hedningene.
 +
 
 +
Frankiske geistlige holder ham underrettet om vikingplagen. Og paven forsøker å styrke sine brødre:
 +
han lider med dem, skriver han, når han hører om hedningene som kommer og kommer. La oss hente kraft i tanken på gudenes gud, la oss forakte verden! Eller paven veileder i vanskelighetene; han får spørsmål i mengde og gir svar: Nei, en biskop som nordmannerne har jaget vekk, må ikke opgi sitt embede for det! Nei, en klerk som har drept et menneske bør ikke forfremmes til høiere kirkelig grad, selv om det var en hedning han drepte - han bør miste den grad han har!
 +
 
 +
Men staten skal verge sig. Rom var selv i fare, arabisk hærmakt hjemsøkte Italia. Og paven kalte til kamp mot "Guds kirkes fiender" i nord og syd. Sommeren 878 var han i vestriket og erklærte på et møte han holdt med kongen og biskopene: "De som i katolsk fromhet faller i striden mot hedninger og vantro, har i vente det evige liv og dets fred."
 +
 
 +
Det blev bruk for trøstende og eggende ord; frankerne hadde det verste igjen. Ved denne tiden var det Alfred den store drev "Guthrum" og hans vikinghær ut av Wessex ; mange av de slagne bosatte sig i Danelagen; men andre gikk ombord, "nordmannerne hinsides havet hørte om uenighet mellem frankerne" og styrte østover. Mindre flokker slo lag med skarene som kom fra England, "den store hæren" begynte sin virksomhet i frankerrikene - gjennem 13 år, sommer og vinter, gikk plyndringene på.
 +
 
 +
Flåten fra England står inn i elven Schelde, vikingene setter sig fast i Gent og herjer Flandern og Brabant. Ludvig den III, konge i østriket, er snar til å møte dem og vinner det blodige slag ved Thiméon. Men hans sønn, den eneste han har, blir hårdt såret i kampen og tatt til fange av fiendene, de sleper ham inn i sin leir. Kongen underhandler nu med dem, han vet ikke at sønnen er død allerede; imens blir det mørkt, og nordmannerne kommer sig ned til skibene; inne i den forlatte leiren finner Ludvig sin sønns lik.
 +
 
 +
Et års tid efter er det ute med kongens kraft<ref>Flere av Karolingerne i østriket blev i ung alder rammet av slag.</ref>; Ludvig ligger syk i Frankfurt og vet at de fremmede herjer hans land. Bondeflokker som har prøvd å stanse dem, er blitt slaktet ned "som dumt fe"; Køln med sine kirker har hedningene brent; i Aachen, Karl den stores by, har de plyndret Karls palass, og kirken med keiserens gravsted har de brukt til hestestall. - En hær den syke konge sender ut, kringsetter leiren de har laget sig ved elven Maas; det er i januar 882. Da ryktes det at kongen er død. Mismot brer sig i  frankerhæren, den snur, og vikingene følger efter, påsken "feirer" de i Moseldalen, et par døgn plyndrer de i Trier mellem veldige byggverker fra romertiden; påskedag legger de byen i aske. "Med jublende glede," sier en samtidig, "hilste nordmannerne budet om kong Ludvigs død, de tenkte ikke mere på nogen kamp, bare på bytte."
 +
 
 +
En annen kong Ludvig den 3., sønnesønn av Karl den skallede, hersket i det vestfrankiske rike da vikinghæren fra England kom. Han "reiste kampfanen høit". Og ved Saucourt nær Somme seirer frankerne, i august 881; kongen stiger av hesten i det farligste øieblikk og går frem i spissen for troppene. Han var 18 år gammel; "men fra nu av fryktet nordmannerne den unge kong Ludvig". Måtte Gud være nådig og la ham få leve! står det i "Ludvigs-sangen" som en franker skrev til hans ære. Men året efter seieren ved Saucourt døde kongen, av skader han fikk, da han red under en lav portbue og slo sig, han forfulgte "spøkende" en ung pike som var redd hans spøk og sprang inn.
 +
 
 +
Kong Karlmann, hans bror, en gutt på 15 år, får "den store hæren" over sig. Nord for Reims, ved elven Aisne, vinner han en seier; men vikingene kommer igjen, i overveldende mengde, og herjer til slutt som de vil i landet ved Somme og Oise. Bønder og geistlige blir tatt til fange og siden solgt "hinsides havet". "Og det fantes ikke den vei hvor det ikke lå døde: prester og legfolk, kvinner, barn og spebarn. Og fortvilelse fylte frankerne, det så ut som om det kristne folk skulde gå under."
 +
 
 +
En dag i slutningen av 884 blir kong Karlmann såret av et villsvin han jager, nogen døgn senere dør kongen. Næste år i november står "den store hæren" foran Paris: 40 000 mann, blir det sagt, med en flåte på 700 skib.
 +
 
 +
Veien opover Seinen hadde tatt tid for flåten; og Paris var ferdig til forsvarskampen. Byen - "dronningen mellem byer" - lå på en ø i Seinen, omgitt av en høi mur med strand foran; broer med festningsverker førte over til elvebreddene i nord og syd; og mot mur og broer og brohoder raste nu angrepsstormene.
 +
 
 +
"Krigen om Paris" er skildret i et langt dikt av munken Abbo, som selv var vidne til kampene. "Satans avkom" angrep med ild og sverd, med kastemaskiner og stormbukker; murverket slo revner, tårn kom i brand - Abbo står høit i et luende vakttårn en dag og løfter korset mot flammene og fiendene.
 +
 
 +
Ved denne tid var de frankiske delrikene samlet under en hersker: østfrankeren Karl "den tykke", en syk mann. Nogen år i forveien hadde han stått foran vikingleiren ved Maas med tropper fra Italia og Tyskland; men han hadde ikke kjempet, fienden hadde fått betaling for å spare hans rike. Nu undsatte han Paris - langt om lenge, elleve måneder var gått siden "danene" kom. Og heller ikke denne gang kjempet Karl, han kjøpte Paris fri; dessuten skulde vikingene ha lov til å fortsette opover Seinen. Det betydde allikevel noget at en sterkt befestet by lå uinntatt ved elven og kunde sperre adgangen til dens øvre løp; et varig ophold i innlandet blev mindre lokkende for nordmannerne; de fortsatte nok mot øst, men foretrakk efter en tid å holde nedover Seinen igjen og ha skibene vest for Paris.
 +
 
 +
I 887 blev frankerriket opløst påny og for bestandig. Konge i Tyskland blev Arnulf av Karolingernes slekt; han slo vikingene ved Løwen i Brabant; de hadde forskanset sig godt da han kom, og hilste ham med latterbrøl - som hurtig hørte op. Konge i Frankrike blev Odo av en slekt som siden fikk navnet Kapetingerne; han hadde forsvart Paris mot nordmannerne, og nu seiret han over dem i åpen mark. "Hæren", det vandrende rike, blev mindre efterhvert. Det var ikke frankernes våben allikevel, men en hungersnød, som høsten 892 drev vikingene vekk; de seilte over til England, til kamp mot kong Alfred.
 +
 
 +
Det blev nederlag for dem; og en liten del av "hæren" vendte tilbake. Den fikk snart forsterkninger; landet ved Seinens nedre løp - kysten og Rouen-området - blev tatt av de fremmede; og den franske konge maktet ikke å fordrive dem. I 911 sluttet han fred med deres høvding "Rollo" og gav ham det erobrede land til len; Rollo og hans feller i "Normandie" lot sig døpe og skulde være "til vern for riket".
 +
 
 +
En nordmannerstat reiste sig, staten Normandie, vikingene begynte å bygge op. Hittil hadde de bare  - eller mest - revet ned, gjennem hele det 9. århundre er fortellingen om deres ferd i frankerrikene en fortelling om krig og ødeleggelse. Det er nok nevnt i kildene at de drev en del handel, når krigen hvilte for en stund; da solgte de sitt bytte eller kjøpte hos frankerne. Men så lenge de ikke var fast bosatt, blev handelen en tilfeldig ting. Ingen frankisk by kom til blomstring gjennem de fremmede, men mange blev lagt i ruiner av dem.
 +
 
 +
Vikingtidsskibene fra Vestfold står fredelig på museum og forteller om båtbyggere som kunde sitt håndverk: foran stavnen med de kraftig svungne linjene er det lett å danne sig bilde av stolt seilas. Billeder av det som kunde hende når "hedenske skib" kom til en frankisk by, gir bøkene fra de tider. Vestfoldmennene i Nantes den 24. juni i 843: En flåte på 67 skib står inn i Loire, vinden bærer med, for seil og årer går det hurtig opover elven. En mengde mennesker er samlet i Nantes, men til kirkefest; og bud om vikingflåten som nærmer sig, får ikke byen før i siste øieblikk, det er såvidt det blir tid til å stenge portene. Nordmannerne stiller stiger inn til murene og klatrer op; og så mange som kan av frankerne, kommer sig inn i katedralen. Der står biskop Gunthard ved et alter, han holder messe og avbryter ikke tjenesten. Kirkedørene blir barrikadert; men fiendene bryter sig inn gjennem vinduer og dører og begynner å drepe; biskopen når til ordene Sursum covda - løft hjertet mot Gud! Sammen med ham blir alle prester og munker drept.
 +
 
 +
Geistligheten i frankerrikene prøvde stadig å styrke sin tro med forestillinger om at hedningplagen var fortjent; ivrig bekjente kirkens menn sine egne og folkets synder, de kan skrive om franker som herjer landet "verre enn hedningene". Andre ganger blir det gjort forskjell allikevel; frankerne røver og plyndrer når de ligger i krig med hverandre, men de myrder ikke og brenner ikke som "den store hæren"! - Sikkert er det at brutaliteten tiltok hos dem under opløsningen som borgerkrig og nordmannermakt førte med sig. Mange i tiden så sig fortvilet på det; en av dikterne ved år 900 har i vilt lidenskapelige ord forbannet krigen som går gjennem verden, og mannen som smidde det første sverd.
 +
 
 +
De geistlige kunde glemme sin egen lære og være med om grusomheter, vold og undertrykkelse. Det var allikevel kirken som holdt oppe et krav til menneskene; den målte med begrepene rett og urett, deri formante til barmhjertighet mot fattige og vernløse og træler, den minnet om at en slave "av naturen er sin herre lik". Men kirkens menn hadde færre midler enn før til å virke på tankegangen. Med klosterne som vikingene ødela, gikk skoler under; i det plagede vestriket blev det smått med alt åndsliv etterhvert, Karl den skallede tok sig tid til å tenke på videnskap og skole, hans eftermenn fikk nok med krigen. Det blev almindelig å stirre tilbake på Karl den stores dager - og på Karl selv - som på et under. Langt borte lå "gullalderen" nu!
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
[[Fil:Billedsten Hammars Gotland.png|thumb|Billedsten fra Hammars i Larbro på Gotland, 8. århundre. Bunge Museum.]]Det står i et skrift av en frankisk geistlig: "Ordsproget sier at fra nord kommer alt som er ondt. Og hvor sant det er, det vet bare altfor vel enhver som har nogen erfaring om barbariet hos stammene i nord; de er helt ville og virkelig så grusomme at de ikke er istand til å føle noget ved menneskelig lidelse."
 +
 
 +
At vikinger kunde gi et slikt inntrykk er mere enn forståelig. Vikingene var ikke nøiaktig det samme som "stammene i nord", de var nordiske krigerskarer på ansvarsløs ferd gjennem fremmede land; her blev det ikke meget som holdt igjen mot det ville i sinnet. Og krigen - da den først var kommet igang - gav "barbarene" en del å hevne; sydfolkene var ikke nådige mot dem.
 +
 
 +
Det viste sig til slutt at nordmannerne kunde bygge riker. Og i krigstiden hadde de hjelp av sin dyktighet, kanskje mere enn av sin tapperhet i kamp. Disse "ville" skarer holdt sig nøie underrettet om alt som angikk fiendene, de visste når det var den rette tid til å angripe en stat, en by, en hær. Å komme lynsnart, overraskende, var en del av deres taktikk; foran en befestning tok de i  bruk alle de angrepsmidler tiden kjente; og de søkte dekning selv, snart bak murer som stod der fra gammelt, snart bak nybygde skanser - og verget sig i regelen overlegent. Førerne for "den store hæren" passet på å Ia alle våben "arbeide" sammen: flåte og festninger, fotfolk og rytteri.
 +
 
 +
En sjelden gang nevner de kristne forfattere drag av humanitet hos vikingene. Og en viss beundring dem kommer frem, når det sies om mennene i en flokk fra Danmark: "Så vakre og høie kjemper hadde aldri før vært sett i frankerriket." Beundring og klage på én gang er det i ordene Servatus Lupus bruker om nordmannerne: "Ingen vei er for lang for dem."
 +
 
 +
Vikinger som hadde herjet i landet ved Garonne, seilte til nordkysten av Spania sommeren 844 med en flåte på over 100 skib. Asturia, det kristne riket på halvøen, slo angrepet tilbake. Nogen dager senere lå flåten foran Lissabon i det spanske araberriket; så bar det sydover til Afrika-kysten med en del av skibene - og tilbake igjen til Åtlanterhavssiden av Spania. I oktober tok nordmannerne Sevilla ved elven Ouadalquivir; somme av dem drog videre mot øst, i retning av Cordoba.
 +
 
 +
Abd-er-Rahmán, emir av Cordoba og hersker over araberne i Spania, sendte ut tropper. Da fienden "satt inne med en tapperhet som er lite almindelig", vilde muhammedanerne helst være mange og ventet med å slå til; desto større seiret de siden. Vikingene måtte rømme Sevilla, deres flåte stod nedover Guadalquivir. På elvebreddene yrte det med folk som forbannet de fremmede og kastet sten. Da blev det ropt fra skibene: "La oss være i fred - om dere ønsker å kjøpe løs fangene!" Stenkastingen stanset, og "storparten av fangene" blev kjøpt fri; men gull og sølv vilde ikke vikingene ha, forteller araberne; de forlangte mat og klær, det var det de trengte nu.
 +
 
 +
Før de gav op og seilte nordover, tilbake til landet ved Garonne, hadde de mistet mange skib og var blitt adskillig færre. "Høvdingen over flåten var drept"; hodet av ham, og av 200 andre vikinger, sendte emiren Abd-er-Rahmán til en makthaver i Marokko. Nordmanner som var falt i fangenskap, blev hengt av araberne, "somme i Sevilla, somme i palmetrærne i Talyata".
 +
 
 +
Vikingene "hadde fylt havet med røde fugler (seil) og hjertene med angst" - og vilde kanskje komme igjen. Abd-er-Rahmán lot bygge skib, som han utstyrte med krigsmaskiner og dessuten med naftabeholdere, så mannskapet kunde stikke fiendeskuter i brand.
 +
 
 +
Men de gamle arabiske historieskriverne har også fortalt om fredsforhandlinger efter vikingtoget; en utsending fra "hedningenes konge", heter det, kom til emiren og "foreslo fred" ; og Abd-er-Rahmán rustet ut et skib som seilte mot nord i følge med skuten den fremmede hadde. Ombord i araberskibet var dikteren som kaltes Al-Ghazál ("gasellen"); han var gammel i tjenesten, hadde vært emirens sendemann til keiseren i Konstantinopel; nu drog han til "hedningenes konge" som bodde på "en stor ø i oseanet". Dessverre er Al-Ghazáls beretning om ferden så lite tydelig gjengitt av historieskriverne at det ikke blir mulig å se hvad det var for trakter han kom til; det er gjettet på norsk nybygd i Irland, på Danmark og på Norge.
 +
 
 +
Al-Ghazál har fortalt at han ofte var gjest hos hedningkongens hustru og førte lange samtaler med henne - ved hjelp av tolk. Hun fikk høre om landene langt i syd og om Muhameds folk og dets historie; og til takk for gjestens fortellinger sendte hun gaver til ham: gode retter, klær, parfymer. En dag han nevnte sin frykt for sladderen, trøstet hun ham med nogen ord om friheten nordfolkets kvinner hadde. Al-Ghazál, dikteren, har prist henne i vers som ennu er til; denne dronning som bor "ved jordens ytterste rand", er en skjønnhetens sol som aldri går ned. - Så sa araberen. Det var en del diplomati i versene, forklarte han senere, hjemme i Spania: visst var dronningen vakker, men dikterens mening med å si det så sterkt hadde vært å opnå velvillig interesse for hans ærend i hennes land.
 +
 
 +
Staselig klædd, og i en hall hvor det var fullt med kostbarhetert og våben, tok "hedningenes konge" imot Al-Ghazál. Sendemannen ønsket ham all mulig storhet i denne verden og i evigheten hos "den levende Gud"; så leste han høit et brev fra sin herre emiren ogv lot bære frem gaver: tøier og vaser. Kongen fant brevet vakkert, heter det, og var "meget fornøid" med gavene.
 +
 
 +
Først langt om lenge lyktes Al-Ghazál med sitt egentlige ærend, men da gikk det "over forventning" godt. Det er ikke nevnt hvad han ønsket: kanskje å få fangne landsmenn frigitt, kanskje tilsagn om handel istedenfor herjetog. - I det 10. århundre har nordmennene i Irland kjøpt av araber, mener man; silken de staset med, skal de ha fått fra Spania, i Cordoba og Sevilla var det store silkeveverier. Hvor tidlig handelen kan være begynt, er et annet spørsmål. Meget gamle arabiske mynter fra Spania og Afrika er funnet i norsk jord, men beviser ikke handel; myntene er kanskje krigsbytte.
 +
 
 +
Litt før år 860 kom det for annen gang en vikingflåte til Spania. I Asturia hadde nordmannerne motgang, men ikke verre enn at de fortsatte ferden; 62 skuter holdt sydover, forteller de arabiske historieskriverne. Araberne var på vakt langs kysten, og ved munningen av Guadalquivir viste de tilbake et angrep, denne gang blev det ikke mulig for vikingene å nå Sevilla. De seilte inn i sundet ved Gibraltar og brente moskeen i Algeciras; så satte de over Middelhavet, til det østlige av Marokko, der stormet de kystbyen Nekur.
 +
 
 +
Det er historien om dette vikingtoget en gammelirsk forfatter er inne på, når han forteller om to unge "Lochlanns"-høvdinger som kom til Marokko og fant ut der nede, at det var galskap av dem å flakke fra land til land og glemme hjem og slekt. Fra "Lochlann" var de kommet til Orknøerne først; siden hadde de vært i landene sønnenfor, "med en hær de samlet fra alle mulige kanter"; og til slutt hadde "hovmod og ungdommelig ærelyst" drevet dem til å sette over sjøen, "som er mellem Irland og Spania", og til å stå innover og kjempe i "Mauritania". Både den irske fortelleren og araberne sier at vikingene tok til fange en mengde maurer, fangene blev ført til Irland siden, oplyser ireren; "og disse blå menn var i Erin lang tid".
 +
 
 +
Om de unge Lochlannshøvdingene har lengtet hjem fra Marokko, så varte det iallfall før vikingflåten vendte. Nordmannerne gikk i land på Middelhavssiden av Spania og drev på flukt arabertropper fra Murcia; siden var de innom Balearene; og vintersete tok de på frankisk grunn, på en ø i munningen av Rhone. Derfra rodde de langt opover elven og røvet mennesker og "sølv", fortelles det. Efter et nederlag i kampen mot frankerne forsvant de fra Rhonelandet og dukket op ved kysten av Italia. Pisa blev ødelagt.
 +
 
 +
Historieskrivere i Normandie har fortalt utførlig om vikingferden til Italia - men først lenge efter, 150 år og mere. Helten Hasting var fører for flåten, sies det; og så følger en beretning som nok kan kalles utrolig:
 +
 
 +
Nordmannerne vilde til Rom, men tok feil av by og kom til Luna langt mot nord i Italia. Bymennene var på vakt, og vikingene bestemte sig til å bruke list. En utsending fra dem forklarte i Luna at de fremmede var fredsommeligheten selv, de hadde ikke tenkt sig til Italia, storm hadde tatt flåten; nu sultet de, og det verste av alt: Hasting, deres høvding, var dødssyk. Om han enda kunde bli døpt før han døde! han vilde ingen ting heller! - Det blev handel med mat, og det blev dåp. Og siden blev det stor begravelse; Hasting var død, lot vikingene melde, og hadde bedt om en grav hos de kristne. Klokkene ringer, og folk strømmer til kirken, geistligheten kommer i høitidelig prosesjon, korgutter bærer kjerter og kors, og efter går nordmannerne med båren hvor "liket" av den nyomvendte ligger. Vikingene - den døde også - hører andektig på messesangen. Men med ett gjør de slutt, Hasting springer op fra båren og kaster sig over biskopen, hans menn stenger kirkedørene og myrder de vergeløse kristne. Så vinner de byen og røyer til sig kvinnene. Hasting som tror det er Roma han har vunnet, føler sig som hele verdens herre; men så var det bare Luna, får han vite. Og nu hevner han skuffelsen han har lidt, med å plyndre utsøkt grusomt.
 +
 
 +
Om vellykket vikinglist har kildene mangen fortelling; men historien om Hastings "begravelse" i Luna ser umulig ut. Og det viide ikke ligne nordmanner på hærtog å være så svake i geografien som Hasting og hans menn skal ha vært.
 +
 
 +
Det siste vi hører om vikingtoget til landene ved Middelhavet er at 40 av skibene gikk under i en storm; det var på tilbakeveien, i sundet ved Gibraltar. Ferden hadde vart i et par år, fra 859 til 861. Og flåten var nådd langt mot øst, sier arabiske forfattere; helt til gresk og egyptisk kyst, "til landene med Konstantinopel og Alexandria", skal vikingene være kommet.
 +
 
 +
I øst var stammefrender av dem på ferde nettop ved denne tiden; i 860 blev Konstantinopel anfalt av nordiske krigerskarer som kom fra Russland.
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
[[Fil:Russland ved elven.png|thumb|400px|Russland. Ved elven.]] Langt mot nordøst i europeisk Russland, ved Volgas øvre og midtre Iøp, bodde folk av finsk rase; ved nedre Volga bodde tyrkiske folk, kasarerne og andre. De slaviske stammene i Russland holdt til det vestlige av landet, og ved Dnjepr og bielvene til Dnjepr og på området i nord derfra - op til Ilmensjøen syd for Ladoga. Kystland hadde de ikke nogensteds; tyrkiske folk rådde over steppene ved Svartehavet, finske og lettiske over Østersjøegnene.
 +
 
 +
Slaverne i Russland - "østslaverne" - holdt buskap og dyrket korn. Sitt meste utkomme hentet de i skogene allikevel, i "villnisset det veldige" som var fullt av dyr; her jagde de, her la de ut feller og satte ut bikuber. Men skogen som gav dem "det vile dyr" og hustømmer og brennefang og fakkelved og emne til redskaper og husgeråd, blev noget av en plage for dem også; den var overmektig og hadde sine farer. Det var helst ved elvene jegerfolket rådde grunnen og  reiste gårder. Elven var båtvei om sommeren og lett sledevei om vinteren; skogen stengte, elven gjorde fri og blev slaverens store kjærlighet, intet i det russiske landskap har fått så ømme ord i hans diktning som elven.
 +
 
 +
Elveløpet opdrog til fredelig samkvem mellem slaver i skilte grender og gjorde langveis handel mulig. Dnjepr-slaverne fikk forbindelse med kasarerne og gjennem dem med arabisk orient; byer vokste frem ved vassdragene. Og knapt var denne, utvikling begynt, før skandinavene kom og gav den fart.
 +
 
 +
De fikk meget å si for landets fremtid. Politisk stod slaverne svakt; de falt fra hverandre i stammer og storfamilier; fyrstemakt fantes, men betydde lite, ser det ut til. Skandinavene blev en samlende makt i Russland.
 +
 
 +
Navnet "russer", ''russj'', var oprindelig et navn på nordiske frernmede i landet; det skal være et nordisk ord og ha sammenheng med ordet å ro. Ros-lagen heter et østsvensk kystlandskap. ''Ruotsi'' sa finnene om Sverige; og første gang "russer" nevnes i kildene, sies det at de var svensker. Det blir enda ikke visst at alle som kalles ''russj'', har vært menn av svensk herkomst; også andre "varjager" kan ha fått dette navnet.
 +
 
 +
"Varjager" gjengir det nordiske "væringer" som skal bety edsvorne eller eds-forente. I slavisk litteratur er ordert brukt om skandinavene i almindelighet, både om dem i hjemlandene og om dem som kom til Russland. Og det var ikke bare svensker som kom. Men mange ting gir god grunn til å mene at svenskene har vært langt de fleste mellem skandinavene i "austerveg".
 +
 
 +
I det 7. århundre hadde folk fra Svealand og Gotland, krigere og handelsmenn, satt sig fast i kurernes land i det nuværende Latvia; rike jordfund viser det. Tidlig på 800-tallet kom nordiske kolonister til Øst-Prøisen, "prusserne"s område. Og nu blev elvene - Neva og Diina og Memel, kanskje Weichsel også - ferdselsveier for skandinavene til det veldige innlandsområdet hvor elver gikk mot syd. Langs Volga fikk nordiske kjøpmenn føling med arabisk handel; på Dnjepr hadde kjøpmenn og krigere ned til Svartehavet; der hadde de ikke langt til det østromerske rike, grekernes keiserstat.
 +
 
 +
I mai 839 kom utsendinger fra herskeren i Konstantinopel til Ingelheim ved Rhinen og søkte keiser Ludvig den fromme. I følge med grekerne var nogen menn som "sa at deres folk kaltes rhos". Mennene var svensker, viste det sig. Og siden det frankiske rike var hjemsøkt av nordfolk nettop nu, fikk keiser Ludvig en mistanke om at de fremmede tenkte å spionere i riket. Han holdt dem fast en tid.
 +
 
 +
Til keiseren i Konstantinopel var de kommet over østlige veier; deres "konge" hadde sendt dem "for vennskaps skyld". Hvem han var, må bli uvisst - kanskje sveakongen, kanskje en svensk høvding i Russland.
 +
 
 +
Om ophavet til nordisk fyrstemakt i landet står det i en gammelslavisk krønike:
 +
 
 +
 
 +
<blockquote>Varjagene kom over havet og krevde skatt. Finnene og slaverne jagde dem tilbake efter nogen år og skulde nu styre sig selv; men det klarte de dårlig, det blev smått med retten og enigheten mellem dem, de trengte - forstod de til slutt - å stå under en sterk fyrste. Da sendte de bud over havet, til varjagerfolket ''russj'', og lot si: "Vårt land er stort og fruktbart; men det er ingen orden der; kom og ta styret over oss!" Og ''russj'' kom under førerskap av tre brødre; Rurik, den eldste, slo sig ned i Novgorod.</blockquote>
 +
 
 +
 
 +
I virkeligheten er det vel gått litt anderledes for sig. Det kan tenkes at en eller annen av stammene i det nordvestlige Russland har bedt varjagene om hjelp i krig og har leid en nordisk hær som lot være å dra hjem igjen siden. Sikkert er det bare at de fremmede kom og blev. De gjorde landet til et "Gardarike", et "festningsbyenes rike"; de skaffet sig makt over finner og slaver og la grunnen til en storstat. Den fikk navn efter folket "russj", blev ''Rússkaja Semlia'', Det russiske land.
 +
 
 +
"Holmgard" eller Novgorod, Ruriks by, lå ved Ilmensjøen. Kiev nede ved Dnjepr blev midtpunktet i et annet varjagrike - flokker av "russj" hadde tidlig vært på ferde enda lengere mot syd.
 +
 
 +
Det var Kievhøvdinger, blir det fortalt, som i 860 angrep Konstantinopel. Keiserens flåte var i andre farvann, og det visste varjagene godt; men grekerne hørte ikke om fiendeflåten før den var der - 200 skib. Mange i Konstantinopel visste vel ikke en gang at varjagene eksisterte. Patriarken Photios som så dem komme og gjorde overfallet til emne for botsprekener, sier at til nylig hadde disse fiender vært et ukjent folk, næsten ingen ting. Men nu er folket med en gang blitt stort og berømt! Det har våget å angripe selve keiserbyen!
 +
 
 +
Varjagene lyktes ikke med angrepet; et stormvær skal ha ødelagt flåten for dem. Deres rike i Kiev kom til menn av Rurik-slekten et par tiår senere. Herskerne i Novgorod vilde se sørover, i Kiev var det kortere til gresk og arabisk grunn og dermed til storhandelen. Og Kiev - "Kønugard" - blev hovedstaden i "Det russiske land", blev utgangspunktet for samlingen av slaviske og finske stammer under fyrster av nordisk herkomst.
 +
 
 +
Varjagene var få mot de andre, men Kiev like fullt de overlegne: de levde i ordnede krigersamfund som finner og slaver ikke hadde maken til. Og på somme kanter var de kanskje en velkommen hjelp; slaverlandet nede ved Dnepr trengte krigere som kunde holde borte de tyrkiske steppefolkene nord for Svartehavet.
 +
 
 +
Det varte ikke lenge før finner og slaver tjente i varjagerhærene. Veldige flåter kunde Kiev-fyrstene av Rurik-slekten stevne mot Konstantinopel.
 +
 
 +
At skibene var små mot de greske blev i viss mon til hjelp for "russerne"; grekerne kunde ikke følge dem inn på grunt vann. Men i høie murer og "den greske ild" - en brennende veske som blev slynget ut mot fiendeskibene - hadde keiserens by et vern som holdt. Varjagene fikk aldri tatt byen.
 +
 
 +
Noget opnådde de like fullt med sine hærtog; keiserne fant det klokt å stemme dem til fred med å gi deres handel gode vilkår. Her og der arbeidet varjagene med skogen og jorden; rnen først og fremst var de vel krigere og kjøpmenn. Hvert år i november pleide Kiev-fyrsten og hans menn å dra ut i slaverbygdene, der hadde de sitt underhold om vinteren, og der krevde de inn tributt, det var dyreskinn og honning og voks, gode handelsvarer. I april, når Dnjepr blev isfri, vendte de tilbake til Kiev; og i juni sendte de kjøpmenn av ''russj'' til Konstantinopel med tributt-varer og med fanger de hadde gjort til træler og ønsket å handle bort. I bytte gav grekerne silketøier, gull og vin og sydfrukter.
 +
 
 +
Varjagene kom langt med sine lette skuter, de drog dem over land fra elveløp til elveløp, fra Volga til Don. De styrte dem over Det kaspiske hav og herjet eller handlet i rike land som lød under kalifen i Bagdad.
 +
 
 +
Ferdene giennem de store skogene i Russland, over steppene, på elvene og sørover til greker og araber byr fantasien nok. Men bøkene gir fornoldsvis fattig beskjed om det som hendte de dristige, det drog ut før slaver og ''russj'' blev kristne og fikk en skreven litteratur. De eldste og sikreste vidnesbvrd om varjagene finnes i greske og arabiske skrifter. Og her står det skildringer som er av verdi tor kulturhistorien; vi får oplysninger som kan være til hjelp, når vi skal prøve å danne oss et billede av nordisk liv og tankeliv i vikingtogenes tid.
 +
 
 +
Varjagene blandet blod med slaverne og blev "slavisert" efterhvert. De lærte sig slavisk sprog og begynte å dyrke de guder deres undergivne trodde på: allerede Ruriks nærmeste eftermenn Oleg (Helge) og Igor (Ingvar) avla ed ved Perun, slavernes tordengud. Vladimir, sønnesønns sønn av Rurik, takket guden for god hjelp med å reise en billedstøtte av ham på en bakketopp i Kiev; og Perun så staselig ut der han stod, hodet var av sølv og med barter av gull. Vladimir ofret foran billedet, sammen med sitt folk.
 +
 
 +
Slaviske navn som Vladimir blev vanlige i herskerslekten; og fyrstene tok fornemme slaver inn i sin hird. Men lenge var de fleste i hirden varjager; ennu ved år 1000 og senere gikk menn av varjagisk herkomst for å være de ypperste i landet, en gammelrussisk prekentekst over emnet ydmyghet advarer mot å skryte av det edle blodet.
 +
 
 +
Stadig var nye flokker av varjager kommet "over havet", iblandt var det skarer som fyrster av Rurik-slekten hadde leid, til hjelp for sin krig i Russland. Og handelsforbindelsen mellem nordiske land og landene i øst var omfattende og livlig gjennem lang tid. - Men i løpet av det 11. århundre tok den av; Bagdad-kalifatet var kommet op i kriser som svekket velstand og handel i arabisk orient, veien nedover Volga lokket ikke lenger skandinaviske kjøpmenn. Samtidig blev varjag-staten i Russland mere og mere en slavisk stat og sterkt bundet til Konstantinopel; det den tok imot av ny kultur, fikk den ikke fra nordiske riker, men fra gresk stat og kirke. Nordmannertiden blev avløst av Russlands "bysantinske tid", skillet kan settes ved år 1050.
 +
 
 +
I det nordlige av "Gardarike" har vel varjagene bevart sin egenart noget lenger enn i Kiev. Fra Novgorod var veien kort til Østersjøkysten; til områder hvor nordisk handel, særskilt gotlandsk handel, holdt sig. Kjøpmenn fra Gotland satt i Novgorod på 1100-tallet og senere.
 +
 
 +
I ''Rússkaja Práwda'',  det eldste russiske lovverk som er kjent, finnes spor av varjagisk sedvanerett. Og  minner om varjagerferdene over stepper og "blått hav" er gjemt i gamle russiske folkeviser - heltediktning som kanskje går tilbake på varjagene selv. "Ut fra Kadolskij-øen, ut fra Dunajhavet, kom det gående, kom det løpende 30 skib. Og det var ombord på disse skibene, at det fantes 30 kjemper, Solovej selv var den tredevte. Prektig var skibene prydet, forstavn og bakstavn var på uroksevis, seilene var av tettvevet pell."
 +
 
 +
 
 +
<center>__________</center>
 +
 
 +
 
 +
"Og kjempene heiste i høi mast vevede seil på Varinsfjord. Det blev sang av årer og klang av jern, skjold slo mot skjold, vikinger rodde; susende gikk under høvdingflokken fyrstens flåte, fjernt fra landene."
 +
 
 +
Det er vikingtoget, sett av en norrøn skald; det er Eddadiktningen. Den har flere slike billeder. Med en gyllen stridsfane i stavnen står skibene inn mot fremmed kyst; himmelen "over vikingene" blir rød som blod.
 +
 
 +
Islandske skalder ved aar 1000 og tidligere har fortait om norske kongers ferder i austerveg og vesterveg. Men det blir tilfeldig og usammenhengende, det de norrøne versene kan oplyse om vikingtogene; historien om dem finnes hos forfattere som levde i de hjemsøkte landene.
 +
 
 +
Av sagnhistorie om togene finnes det adskillig i nord som i syd. Vikinger er ofte nevnt med avsky i norrøn kirkelig litteratur; men ingen kristendom kunde hindre at vikingferder ble et kjært emne for gode og mindre gode fortellere, emnet var spennende og gav vid horisont. Den islandske ættesaga sender gjerne sine norske og islandske helter i viking; vi hører om kamp og herjinger og om kostbarheter heltene vinner. Men sagaskriverne forteller ikke om krigen mot prester og munker, i kristen tid ville det blitt generende fortelling; og de kommer ikke ofte inn på  storkrigen mot sydfolkene og deres konger, oftest ser vi enslige skib eller små flåter ved kystene - vi er i en vikingverden for sig. Og helten forlater den snart og drar hjemover, "hærferden" blir en episode bare.
 +
 
 +
Meget av det ættesagaen beretter om sin helt i vikingferd, er antagelig fri diktning og hverken sagn eller historie. Sagnet om vikingene finnes i de islandske "fornaldersagaer", i blanding med fri diktning og med lån fra eventyrfortellingen; det er sagaer fra sen tid, men de handler om "gammeltiden", om ''forn óld''.
 +
 
 +
Flere av sagnene som fornaldarsagaen har tatt vare på, er visstnok blitt til i vikingbygder langt fra nordiske land. Rundt om i vesteuropeisk, gammel litteratur står det sagn om vikinger. I England fortalte "folk" om Lodbrok og hans slekt og om "stridsfanen som kaltes Ravnen".
 +
 
 +
De tre døtrene til Lodbrok vevde den og trengte ikke mere enn en eneste dag til å få den ferdig. "Og folk sier at i hvert slag hvor stridsfanen var med og gikk foran hæren, pleide ravnen i midten av merket å flakse med vingene som om den var levende, dersom hæren skulde vinne slaget. Men om den skulde tape det, pleide ravnen å henge ned - da rørte den sig ikke."
 +
 
 +
Om Lodbrok eller Ragnar Lodbrok står det meget i islandske sagaer. Han er kongesønn fra Danmark og "stor hærmann". En sommer seiler han til Spangereid i Norge; der hører han om den vakre Aslaug "Kråka" og vil ha henne - om hun er så klok som hun er vakker. Han sender bud til henne og lar si at hun skal komme til ham hverken klædd eller uklædd, hverken mett eller umett, hverken alene eller i følge med noget menneske. Da bytter hun om klærne med et fiskenett og lar håret falle over, det er "fagert som silke" og så langt at det når til marken; hun smaker på en løk og går - med en hund til følge.
 +
 
 +
Ragnar Lodbrok dør i England; kongen over landet, Ella, fanger ham i et slag og kaster ham i ormegården. Hans sønner hevner det; med en hær de har samlet "fra hele Danmark og Gautland", kommer de til England; der seirer de over kong Ella, tar ham til fange og dreper ham, Lodbroksønnen Iar lar sine menn "riste blodørn" på kongen.
 +
 
 +
Kong Ella er "historisk"; Ælle het Northumbria-kongen som mistet rike og liv i kamp mot en danehær, ved år 865. Historisk er det også at danehæren blev ført av brødre; "Ingvar" het den ene; og sagnet har "Ivar". Men at brødrene som herjet England, var sønner av "Lodbrok" og kom for å hevne sin far - det er sagnet alene om, det står ikke i nogen av de eldste kildene, de kjenner ingen Lodbrok eller Ragnar Lodbrok som dør på engelsk grunn.
 +
 
 +
Tekster fra det 9. århundre kjenner en Ragnar som herjet ved Seinen og inntok Paris i 845. Kanskje er det han som er blitt den store sagnhelten; og kanskje har Ingvar og hans brødre vært sønner av denne Ragnar. Men at Ingvar og hans brødre - vikinghøvdinger - førte en hær til England, trenger ikke forklaringen sagnet gir: den at høvdingene kom for å hevne sin far. Sagnet har det med å forvandle verdenshistorie til dramatisk familiehistorie; den gamle diktningen om folkevandringskongene lar Attila og andre være ute for privathevnens skyld.
 +
 
 +
Danehæren i England felte både kong Ælle av Northumbria og kong Edmund av Østangeln, den merkverdige "hellige" kong Edmund. Også hans skjebne har i sagnet fått sin egen nærmere forklaring; hos engelske forfattere fra det 13. århundre er det Edmund som blir drept til hevn for Lodbroks død. Lodbrok, av kongeslekten i Danmark, lå ute på sjøen i en liten båt og jagde fugl mellem holmene ved kysten; da kom stormen, og i flere dager drev Lodbrok omkring på havet, til slutt blev kan kastet iland på en strand i Østangeln. Kong Edmund tok sig av ham og viste ham så stor vennlighet at andre blev avindsyke; kongens jeger myrdet den fremmede en dag. Edmund straffet morderen med å la ham drive ut på havet i Lodbroks båt, uten seil og årer. Han kom til Danmark; der kjente de igjen båten og spurte efter Lodbrok; morderen sa at kong Edmund hadde drept ham. Da lovte Lodbroks sønner hevn; og de holdt sitt løfte, kongen av Østangeln blev martyr.
 +
 
 +
I de islandske, fornaldarsagaene er det Lodbrokssønnene, og ikke Hasting, som kommer til Luna i Nord-ltalia. De vil videre til Rom og spør en gammel mann, en tigger de møter, efter veien. Han viser på sine sko av jern; de var nye da han gav sig på vandring fra Rom; men nu er de tynnslitt. Så lang en vei vil ikke Lodbrokssønnene fare.
 +
 
 +
Men ellers er det i vikingsagaen som det var i vikingtiden: ingen vei er for lang. Vikingene herjer i alle vesterland og seiler i austerveg, de er under Finnlandskysten og hos ester, kurer, liver, og i Gardarike og "Grikkland". Yngvar den vidfarne, ætling av Uppsalakonger, henter skatt i kurernes land og ferdes i Asia siden og i Russland, der leter Yngvar efter utspringet til en av de store elvene i landet. Og i nogen monn må det være historie i fortellingen om ham. I en rekke svenske runeinnskrifter fra det 11. århundre er "Ingvar" nevnt, det står på runestenene at han styrte skib til Estland og at han og en bror som fulgte ham, fór efter gull og "gav ørnen mat" i landene langt mot øst, "de døde sør i Serkland" - det er saracenernes, arabernes land.
 +
 
 +
Fornaldarsagaen beretter om en kongesønn av "serkerne"s folk som herjer i "Græcia" og Spania; siden styrer han et skib til Danmark, reisen tar næsten et år. Han kommer til danekongen, som spør ham hvad han har for ærend "så langt mot nord i verden". Serklandsmannen sier det er hans ønske å prøve sig mot danekongen i idrett og ferdigheter. Og nu blir det svømning og våbenlek; men ingen vinner, de to menn er jevngode i alt. Fortellingen ligner historien om Al Ghazál, araberen som i det 9. århundre førte en sendeferd til "hedningenes konge" på en ø i oseanet. Al Gházal har fortalt at han ofte prøvde sig i våbenlek mot hedningenes ypperste kjemper. Han forsikrer riktignok at han alltid vant.
 +
 
 +
I en ættesaga står det en lang fortelling om en irsk kongedatter som kommer til nordiske land; hun er "hærtatt" og blir salgsvare. Trælen av fremmed rase spiller en rolle i mangen beretning om vikingtid. Fornaldarsagaen forteller om irer som en hærkonge fanger i vesterveg, de er menn av store ætter og kan ikke bære trældommen, de bryter sig inn til kongen en natt og myrder ham. Siden holder de sig gjemt ved sjøen og lever av fisken de tar - den korte tid de får leve. Kanskje er minner om træleoprør gjemt i denne fortellingen. Boken om landnåmsmennene på Island har et sidestykke til den; irer som er hærtatt og gjort til træler, myrder sin norske herre.
 +
 
 +
Det går vilt for sig i vikingsagaen: kamp og hevnkamp og alle slags død. Helten er sig selv til det siste; en Lodbrokssønn som er fanget i Svitjod og skal drepes, velger til dødsmåte å bli kastet på spyd som er stukket fast i jorden; en bror til ham, fanget i austerveg, velger å bli brent på et bål av rnannehoder. Lodbrokssønnen Ivar gjør sig til landvette i England; han ber at hans menn skal haugsette ham, der det kan ventes at fiender vil komme; og den døde konge verger sitt vikingrike - det er som i det hedenske Irland, hvor høikongen over landet holdt vakt i sin grav.
 +
 
 +
Men fortellingene om kamp og mot og villskap er ikke alt i vikingsagaen; de veksler med beretninger om høisinn; og sagaen kjenner vikinger som holder sin hånd over de svake - nettop en helt av de største kan det være.
 +
 
 +
Hálv, konge over Hordaland, legger ut med et eneste skib; jarlssønnen Stein følger ham, men vil ikke ha med sin yngre bror, en annen Stein, han har ikke alderen ennu. Første kveld kong Halv og hans kjemper står inn på en havn, regner det stridt; og Stein (den eldre) vil slå telt over skibet. Da sier Halv: "Tenker du å bo i hus som hjemme?" Og Stein får hete "Innstein" herefter. Næste dag ror vikingene forbi et nes i stort uvær; det står en mann på nesset, han roper til dem og ber om få komme ombord. Det skal han få, svarer Halv, så sant han vil stå ved roret like til kvelds. Plassen er god, den er tett ved kongen, sier mannen. Det er den yngre Stein; de kaller ham Utstein herefter. - Halv og hans menn farer i viking sommer efter sommer. De har strenge lover; ingen må ha sverd som er lengere enn en alen, så nær på livet skal de gå sine fiender. Ligger de stille, er det ikke i havn, men ute ved farlige nes; aldri rever de seil i stormen. En dag det er voldsomt hav og det gjelder å få lettet skibet, må nogen av dem overbord, forstår de; og det blir ikke nødvendig å kaste lodd, de kappes med hverandre om å springe overbord, de roper "stråløst er det foran stokkene" (det vil si de slipper å "dø strådød").
 +
 
 +
Om slike kjemper, vikinger av de ypperste, heter det så: "De hærtok aldri kvinner og barn."
 +
 
 +
Sagahelten Fridtjov den frøkne (den uredde) har ingen ting imot å slåss med vikingen Atle, men går like gjerne til gjestebud sammen med ham. Siden blir Fridtjov viking selv; da dreper han "illgjernings* menn" han møter; "men bønder fikk være i fred". Om en annen av de norske sagaheltene, en som herjer ved Østersjøkystene, heter det at han "fór vel med sin hærferd": vikinger og ransmenn slo han ihjel; men han sparte bønder og kjøpmenn. "Jeg vil ta ditt liv, fordi du herjer på den kongen som rår her," sier kjempen Orvar-Odd til en vikinghøvding han møter ved Englandsflåten; først da han får høre at høvdingen har rett til landet, skifter Orvar-Odd mening.
 +
 
 +
Måteholdet hos somme av sagaheltene beror vel for en god del på kristne idealer hos de kristne sagaskriverne. Men heller ikke for hedningene var kamp- og hevnidealet det eneste. Æresfølelsen og takknemligheten som ireren Findan til sin overraskelse fant hos vikingene - disse mennesker som "var villere enn ville dvr" - har kanskje vært mere utbredt mellem dem, enn irer og franker flest har kunnet tro. lallfall sier ikke historien om vikinger på herjetog hele sannheten om nordfolkenes sinn. I norrøn diktning fra vikingtiden står det et og annet som viser at "hedningene" ikke var villskap bare.
 +
 
 +
Motsetningen som fornaldarsagaen nevner - mellem vikinger på den ene side, bønder og fredelige kjøpmenn på den annen - er gammel nok. Svenske kjøpmenn i vikingtiden klaget over røverne som gjorde havet utrygt, det vet vi fra misjonæren Ansgars historie. Og bøndene hadde bruk for fred, norske bønder i hundrevis forlot Norge i det 9. århundre, men mange drog til det ubyggede Island og til arbeidet der ute, ikke til Irland og herjingene.
 +
 
 +
Mengden av folket blev i sitt eget land. Vikingtogene har visse likheter med de germanske folkevandringene i det 5. og 6. århundre; men det er den store ulikhet at folkevandringsstammen som helhet - storparten av den iallfall - forlot sitt hjem; de fleste i nordiske land blev hvor de var. De som bosatte sig mellem fremmede, gikk op i dem efterhvert, som folkevandringsstammene på romersk grunn. De som blev hjemme eller "bygget" nyland, holdt oppe nordisk arv.
 +
 
  
  

Nåværende revisjon fra 6. okt. 2020 kl. 16:34

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


"Ingen vei er for lang"


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




"Øen Britannia har herligheter i mengde. Sletter brer sig ut, bakker med fruktbar jord leirer sig yndefullt i landskapet, berget står med rike beiter; og blomster i farver av alle slags maler grunnen. Som en utvalgt brud er øen - så rikt prydet med klenodier! Det blinker i elver som med bølge på bølge glir hen over snehvit sand; bekker, gjennemsiktig klare, nynner sagte på sin slyngede vei og kommer med søvnens søte gave til den som hviler sig ved bredden; sjøene flyter over med kjølige strømmer av levende vann."

Det er briteren Gildas som priser sitt land. Han skrev ved midten av det 6. århundre, da hans folk hadde mistet meget av landet til fiender. Gildas klager over folket, det var ikke landet verdig, derfor blev det straffet med tapet av så mange herligheter. "Straffens ild brente næsten hele øen, til slutt slikket den havet i vest med sin røde og ville tunge."

Angler og sakser - fiendene som kom - var hedninger; og briterne lot dem vedbli å være det. "Men Gud som er god, glemte ikke sitt folk," sier Beda i boken han skrev om sine landsmenn angelsakserne, "Gud sendte folket mere verdige forkynnere." Beda kjenner dem fra gamle brev han har lest, og fra muntlig overlevering; han ser dem og kan gjøre dem synlige.

Gregor den store står på torvet i Rom, kjøpmenn er kommet dit langveis fra; og nogen angelsaksiske gutter som skal selges, gir Gregor det første, sterke inntrykk av det engelske folk. Så "benådet" disse fremmede ser ut! Så ferdige for "den indre nåde"! I folkenavnet også er det varsel: "angler", det høres som engler, folket skal bli Kristi folk.

På kysten av Syd-England: Gregors misjonærer er kommet, nu løfter de korset og går til møte med hedningkongen og synger mens de går, de ber i sangen at Gud skal frelse dem selv og frelse folket for hvis skyld de forlot sine egne.

Langt mot nord i England ferdes de irske misjonærene, de fra Iona; der er munken Aidan som "aldri forkynte annet enn det han og hans feller levde". - Angelsakser fullbyrder verket, Cuthbert "med det klare ansikt" underviser i avsides bygder mellem barske berg, bygder som er så fattige og "barbariske" at andre forkynnere ikke har mot på dem.

Det blev en del uenighet mellem de romerske misjonærene og de irske, ikke om selve troen, men om kirkelig skikk og orden. Angelsakserne valgte å forene sig med Rom, det var å komme inn på kristendommens hovedvei og undgå isolasjon; irerne selv fulgte efter - langsomt.

Skolelærdom fikk angelsakserne både av irermunkene og av geistlige som Rom sendte. Med et par av mennene sydfra kom god greskkunnskap; Theodor av Tarsus som blev erkebiskop av Canterbury, var greker og hadde studert i Athen. Men irer hørte til de ivrigste av elevene ved erkebiskopens skole; og fra irsk klosterkultur, som gav bøkene fra Roms hedenske tid plass ved siden av de oldkirkelige, kom meget av latindannelsen angelsakserne tilegnet sig. Lærdomsmannen Beda står i gjeld til Canterbury og til irernes lona.

Hans forfatterskap er stort, mangegrenet og merkelig; han blev en av middelalderens lærere, en lærer for norrøn middelalder også. Fromheten går dypt hos ham, så ny kristendommen var hos ham og i hans slekt; han har tenkt meget på "all visdoms kilde, den gode Jesus". Og Beda har egenskaper som gjerne regnes til de beste engelske; han tar sitt standpunkt, men forsøker å gjøre rett mot andre som tar et annet; hans synskrets er vid, hans fremstilling enkel og klar, og han vil noget med sin troskap mot arbeidet og mot sannheten - eller det han må holde for sannhet.

Beda virket som prest og lærer i klosteret Jarrow i Northumberland, det var Jarrows gylne tid. Efter Bedas død i 735 blev katedralskolen i York midtpunktet for det kirkelige dannelsesliv i England. Her var det erkebiskop Egbert, lærling og venn av Beda, "samlet de unge efter middag og hadde sin store glede av å høre dem diskutere litterære spørsmål"; her opdaget han eleven Alkuin, som var lærdere enn de andre elevene likte og blev misunt av dem; inntil han vant dem med sin stillfarende godhet. Alkuin fikk med tiden i opdrag å kjøpe inn bøker til biblioteket ved domkirken og skolen i York; det blev et berømt bibliotek, her stod arbeider av greske og latinske kirkefedre og av diktere fra oldkirkens dager side om side med hedensk "klassisk" litteratur, med verker av Aristoteles, Plinius, Cicero, Verril, Lukan.

Gjennem rekker av år var Alkuin lærer i York; så kom han til frankerriket, under et ophold i Italia i 781 hadde han møtt Karl den store og talt med kongen. Karl gjorde ham til lærer ved sin hoffskole og siden til abbed og lærer i den hellige Martins kloster i Tours. Der var det "et paradis"; men Alkuin savnet mange av bøkene han mintes tra York, og bad kong Karl om lov til å skaffe avskrifter; det var viktig, skrev han til kongen, å plante over til frankisk jord Britannias blomster.

Landsmenn av Alkuin - den hellige Bonifatius og mange andre - hadde virket i frankerriket før, hadde omvendt til "troen" og oprettet klostersamfund. Fra sine irske lærere tok angelsakserne i arv begeistring for misjon og klosterliv. De blev ivrige Romafarere også, det hendte at angelsaksiske konger gav makten fra sig og drog til Rom for å leve og dø i nærheten av "de hellige apostler". Fra det 8. århundre av fantes det en engelsk koloni i Rom; å være hos St. Peter blev det store og trygge for mange angelsakser, "adelige og uadelige, legfolk og prester, menn og kvinner".

Den nye tro viste sig i angelsaksisk kunst, på høie stenkors og farvestrålende boksider. Og dikterne - Cædmon, Cynewulf og andre - fortalte på folkesproget om den hellige skaper og det lysende kors og freden som Kristus "sår" i menneskesinnene.

Men forestillinger og billeder fra hedensk tid blandet sig med det kristne i litteraturen. Trolldomstroen holdt sig og tok i sin tjeneste vendinger fra kirkens ritual; kampen og gullet var kjære emner for dikterne; og i somme tekster står skjebnetroen sterk. "Kristi kraft er stor," kan det hete. Og i næste linje: "Skjebnen er mektigst."

Angelsaksisk diktning har en dragning til det dystre, til det øde i landskapet og det tunge i menneskelivet; det den eier av humor, kommer stillferdig. Slik kommer meget i denne poesi; det er vanlig at den holder måte.

Ekstasen og det voldsomme finnes allikevel; alt finnes, sinnet var mangfoldig. Dette folk som hadde så meget å fortelle om møie, forgjengelighet og sorg, sang "for sin gledes skyld". I klosterne bodde de lærde og fromme; men selv ikke de holdt portene stengt for farende poeter, musikanter og komedianter. Og om livet var forgjengelig: stas var stas, adelsdamen kom til kirke verdsligere å se til enn presten fant forsvarlig. Hun går i fiolett kjole, forteller han, og skarlagensrsød kappe med vide ermer og hette - silkekant på kappen som på kjolen. Skoene er av rødt skinn. Hun bærer halskjede, armbånd og ringer; neglene er klippet i en spiss; håret er krøllet over pannen, ansiktet sminket. - Ingen var trygg for "denne verden"; Alkuin klager over de geistlige, de spiser og drikker for meget og klær sig for kostbart og er for glad i idrett og spill og jakt. Bonifatius er bekymret for kvinnene som valfarter til Rom, mange av dem kommer på avveier, "det er få byer i Lombardiet eller Gallia hvor det ikke finnes en skjøge av engelsk rase". Det engelske folk, skriver Bonifatius, gir efter for sin sanselighet og kommer til å tape på det, "til slutt vil hele nasjonen ophøre å være sterk i krig og fast i troen", og siden vil det gå angelsakserne som det gikk de kristne i Spania, dem Gud straffet med muhammedanernes våben.

Foreløbig hadde folket nok av styrke i krig, iallfall av krig. For Beda og Bonifatius og hele kirken stod nasjonen som en enhet, "anglernes folk"; men syv kongeriker fantes på folkeområdet - og holdt ikke fred med hverandre. Tre av dem grenset til britisk område i vest og kunde vokse på bekostning av keltisk makt; det var Northumbria i nord, Merria i midten, Wessex i syd. Hver av disse tre statene fikk sin makttid, Wessex sist; Wessexkongene samlet under sig hele området sønnenfor Themsen. Da var vikingtogene begynt; og alt som het angelsaksisk stat, kom i ytterste nød.


__________


Hebridene (Suderøyene): Skye.

På et værhardt nes langt mot nord i Northumbria lå Lindisfarne kloster. Det var Englands Iona; misjonærene Aidan og Cuthbert hadde hørt til munkesamfundet i Lindisfarne. Nu stod Cuthberts helgenskrin på stengulvet inne i klosterkirken, nær alteret med evangelieboken, den staseligste av bøker - den er ennu til, og det lyser fra billedsidene.

I gamle fortellinger om munkene i Lindisfarne står det at enkelte av dem brukte å gå bort fra de andre for en tid og leve i ensomhet langt ute på neset; "omgitt av sjø" bad de sine bønner, sjøen var freden.

Så kommer det: "Anno 793 var det onde jærtegn over northumbrernes land, og folket blev skremt; det var voldsomme vær og lynild, og gloende draker blev sett der de fløi gjennem luften. En hungersnød fulgte på disse tegn; og snart efter i samme år, d. 8. juni, kom herjende hedenske menn og ødela med rov og med drap Guds kirke i Lindisfarne."

Det er straffen, skrev Alkuin i brev han sendte sine landsmenn; Gud advarer oss. "Den største fare henger over øen vår; dere ser nu en ting som ingen har hørt om før: et hedensk folk gjør sig til vane å herje våre kyster på piraters vis. Like fullt ligger anglerne, deres kongeriker og konger, i strid med hverandre." Les briternes historie, sier Alkuin; briterne blev straffet for synder som ikke er ukjent mellem anglerne heller; vår dårlighet utfordrer straffedommen, og kanskje er ulykken vi har oplevd "bare en begynnelse". Briterne mistet sitt land.

Om de "herjende hedenske menn" var daner eller nordmenn, må bli uvisst. Alkuin lover å tale med kong Karl (den store) om hjelp for skoleguttene som blev tatt til fange i Lindisfarne og ført bort; det kan tyde på at han trodde de var ført til Danmark - mellem danekongen og kong Karl gikk det bud.

Vikingene kom tilbake et års tid efter overfallet på Lindisfarne og plyndret et kloster litt lenger mot syd. Men denne gang møtte de motstand, en av deres høvdinger falt; og uvær ødela nogen av skibene, de som var ombord druknet - eller blev drept, om de berget sig inn til stranden. Efter dette var det lenge fred på Nordsjøsiden av England.

Øst for sjøen holdt frankerkongene et kystvern som stod sin prøve nogen ganger. Men til slutt, i 830-årene, brøt vernet sammen oppe i Frisland hvor danske vikinger angrep; og ikke lenge efter lå Seinen og Loire åpne for "piratene". Det blev farlig for angelsakserne også, kort som veien var mellem frankerriket og England.

Kong Egbert av Wessex slo en vikinghær; men det hjalp ikke stort, det kom flere. Ved midten av det 9. århundre allerede gjorde vikingene det første forsøk på å ta land fra angelsakserne, "med 350 skib kom de til munningen av Themsen og stormet Canterbury og London og drev på flukt kongen av Mercia og hans hær". Det blev Æthelwulf av Wessex, Egberts sønn, som stanset de fremmede, "han påførte hedninghæren det største mannefall vi har hørt om", sier krønikeforfatteren i sin glede.

Men det var et dårlig tegn at somme av hedningene tok vinterkvarter i England: på Thanet, en ø ved sydøstkysten. Der hadde Gregor den stores misjonærer engang landet - og før dem Hengist og Horsa, blev det sagt, de første angelsaksiske erobrerne i Britannia. Nu satt vikingene med Thanet; og alle forsøk på å jage dem vekk slo feil; snart la de under sig en ø til, den lå foran munningen av Themsen.

Kong Æthelwulf mintes nogen varslende ord han hadde hørt for lenge siden: Hedningene vil komme med en veldig hær og ødelegge land og folk, om de kristne ikke faster og ber og gir almisse og søker helgeners forbønn. Dette budskap var kommet til Æthelwulf i hans første regjeringsår, han fikk det gjennem en prest som selv hadde fått det i en visjon; og den gang hadde kongen sagt at han vilde til Rom og be. Siden lot han årene gå og våbnene rå. Men nu, i 855, blev ferden av; fordi vikingene stadig truet og kanskje fordi den fromme biskop Swithin formante (han som blev Stavanger kirkes "St. Svithun"). Kong Æthelwulf tok med sig til Rom sin seks års gamle sønn Alfred; kongen bad ved apostlenes skrin og delte ut gaver, St. Peter fikk alterkalker av gull og lysestaker av sølv, angelsaksisk arbeide, og de fattige i Rom fikk rikelig med almisse - alt sammen for at Wessex skulde gå fri av vikingmakten.

Ved midten av 860-årene "kom en stor hedensk hær til anglerfolkets land og tok vintersæte mellem østanglerne og skaffet sig hester". Vikingene - daner, eller mest daner - red nordover; Northumbria var lettere å vinne enn Wessex, kong Æthelwulfs sønner holdt fred med hverandre, men det nordligste kongeriket i England hadde svekket sin makt med borgerkrig. Hedningene stormet York, lærdomssætet med biblioteket som hadde vært Alkuins glede; og vidt omkring, fortelles det, ødela de kirker og klosterhus. Kongene i landet, Ælle og hans motkonge, lærte av nøden og gikk sammen mot danehæren - men tapte et blodig slag og blev drept. Det var slutten; "barbarer" rådde for Northumbria, Cædmons og Bedas og Alkuins land.

Og seierherrene vendte sig mot rikene sønnenfor, Mercia og Østangeln. "Kong Edmund (av Østangeln) kjempet mot dem, og danene vant og slo ihjel kongen og underla sig hele det landet." Kong Edmund blev helgen snart efter og med tiden "hellig Jåtmund" i norrøne land; legenden som gikk om hans martyrdød, finnes i et gammelislandsk dikt - men første gang hos en fransk geistlig som levde i det 10. århundre og fikk sin kunnskap fra angelsakser. Det han hørte av dem var at hedningkongen "Ingvar" hadde fanget den hellige Edmund og latt sine menn binde ham til et tre og skyte piler gjennem ham.

Mercia gikk under som Østangeln. "Hæren (danene) drev kong Burchred over sjøen og underla sig hele det landet, og kongen drog til Rom og blev boende der, og hans legeme ligger i Sancta Marias kirke i anglerfolkets koloni.

"Hæren" delte sig efter seiren over Mercia. Ført av "Halfdene", Ingvars bror, drog somme av vikingene tilbake til Northumbria og sluttet å vandre: "Anno 876. Halfdene stykket op northumbrernes marker, og hans menn pløide og drev jordbruk." - Men en annen del av "den store hæren" drog mot syd, mot kongeriket Wessex.

Fem år i forveien hadde "Halfdene" vært der; "og i det året stod det åtte slag." Under Alfred, sønn av Æthelwulf, hadde kjempet "for sitt liv og sine kjære og for sitt land". De hadde seiret, men lidt nederlag også; Alfred blev ikke kvitt "hæren", før han kjøpte sig fri av den.

Og nu, i 876, kom vikingene tilbake, de kom over land og inn fra sjøen. Alle angelsaksiske riker nord for Themsen var deres. "England" nu: det var Wessex.

Kong Alfred søkte forlik med vikingene først; men freden de tilsvor ham "med ed på den hellige ring[1], brøt de straks efter. Et uvær ødela flåten for dem, 120 skib gikk under; og nu svor de påny "store eder" og gav Alfred gisler - "så mange han vilde ha" - og drog nordover til Mercia. Et halvt år senere, midt på vinteren "stjal hæren sig ned til Chippenham og stormet landet og tok det og drev mange av folket over sjøen og fór over storparten av riket, og folket gav sig inn under dem, så nær som kong Alfred - og han, med en liten flokk, drog gjennem skogene og ut på myrene, frem til fast grunn i myrlandet". Det var nær søen i vest.

Da våren kom, fikk Alfreds menn i Wessex se kongen igjen. "Og de blev glade for ham;" "de tok imot ham som en der var opstått fra de døde." Kort forteller krøniken om hans og Englands seier. Danene har samlet sig ved Ethnandun, Alfred driver dem på flukt og forfølger dem til deres festningsverk og holder dem kringsatt. De sulter og er "skremt"; de ber om fred. "Og de tilsvor kong Alfred at de straks vilde forlate hans rike; og Guthrum, hedningenes konge, lovte å bli kristen og ta imot dåpen av kong Alfreds hånd. Og tre uker efter kom Guthrum til Alfred med 30 av de ypperste i hæren. Og kong Alfred stod fadder til ham og løftet ham av dåpens hellige brønn."

Wessexmennene hadde hatt en mulighet for å gjøre det av med de slagne som sultet bak sine jordskanser. Alfred valgte freden og prøvde å trygge den med å føre kristendom inn i hedninghæren. Å slå ned fiendene, det var enda ikke å få slutt på krigen. Hevnere vilde komme til Wessex.

Angelsakserne var helt underlegne på sjøen; og til lands hadde de ikke lett for å klare sig mot "hæren"s mange tusen, som stormet gjennem bygdene på hesteryggen og grov sig ned i landskapet om det trengtes. Bøndene som fulgte de angelsaksiske konger og stormenn til kamp, var dårligere rustet enn vikingene og hadde ikke plikt til langvarig krigstjeneste - før kong Alfred fikk en nyordning i stand. Han lærte av erfaringer han gjorde under krigene. Det hurtige ridt gjennem landet blev et virksomt hjelpemiddel for den engelske konge som for vikingkongene. Og Alfred reiste borger i mengde til vern for Wessex; til sist blev han flåtebygger. "Kong Alfred lot tømre langskib mot "askene" (vikingbåtene), det blev næsten dobbelt så lange skib som de andre; somme hadde 60 årer, somme mer. De var både hurtigere enn de andre og lå stødigere i sjøen og var høiere. De var bygget hverken som de frisiske eller som de danske, men slik som han selv mente de kunde bli til størst nytte."

Vikinger herjet i Wessex igjen i det året flåten blev til. "Den store hæren" som kjempet i frankerriket, hadde lidt nederlag der og siden stridd med hungersnøden i de utplyndrede landskapene. Så gikk hæren ombord i Boulogne og seilte til England "med hester og alt", en flåte på 250 skib gled inn i munningen av elven Limne. En annen flåte, under "Hæsten" ("Hasting") - kanskje en norsk høvding - kom til munningen av Themsen. Gjennem fire år måtte Wessex kjempe; da gav fiendene op og "spredte sig - somme til Østangeln, somme til Northumbria; og de som var pengeløse, kom sig ombord og for over sjøen til Seinen".

Fra "Sjøenes land" (i Cumberland) hvor det var norrøne bygder.

Det var stadig en vanskelighet for kong Alfred at han nord for Themsen hadde "Danelagen": Østangeln var blitt kong "Guthrum"s rike, i Mercia sat vikinghøvdinger med landet omkring "De fem borgene", og i Northumbria styrte efterfølgere av kong "Halfdene". Til alle disse landene hadde innflytterne tatt med sin egen lov og rett og sine guder; og Danelagen rørte på sig da stammefrendene med de store flåtene angrep Wessex; det lokket å bli med. For Wessexkongene blev det viktig å få brutt danemakten i England og vise tilbake de norske høvdingene, mennene av Ivarsætten i Dublin, som prøvde å skaffe sig herredømme i landet og en tid satt inne med Northumbria og mere til. Alfreds sønn Edward og sønnesønnen Æthelstan - fosterfar til Håkon den gode - sloss med daner og nordmenn og vant vikingrikene. Allerede kong Alfred bredte sin makt til områder nord for Wessex; han rev London løs fra Danelagen og blev herre over det vestlige av Mercia.

Men landevinning var ikke nok for ham. Vikingplagen hadde tært på engelsk kultur som på engelsk stat; selvtekt var blitt almindelig i folket, klostersamfund og skoler var ødelagt av de fremmede; skattene og bøkene som hadde fylt kirkene, "alt var røvet og brent," sier Alfred. Det står i et brev som gir kongens program for gjenreisningen av kulturlivet. Alfred den store - en syk mann det meste av sin tid - tok på sig et kjempearbeide; krigeren blev organisator og lovgiver og grunnleggende forfatter.

Det var kongens ønske at "alle som er unge i anglerfolket nu, og av frimanns stand, skal lære å lese engelske bøker". Han oprettet en skole ved selve hoffet; og "med stor omhu" valgte han ut elevene, "adelige og gutter av ringere byrd". Av kronens tjenestemenn forlangte kong Alfred boklig kunnskap; og "de fleste av dem tok til bøkene", det vilde de heller enn miste sin stilling; om nogen var for gammel for strevet med bokstavene eller ikke hadde evner nok, fikk han iallfall lest høit for sig.

Lærere hadde kongen skaffet i England eller hentet fra utlandet. Han blev selv elev, lærte sig latin; og derefter "begynte jeg, midt i den mangfoldige møie dette kongerike koster, å omsette til engelsk". Alfred overførte "til det sproget vi alle kan forstå, nogen av bøkene som er de nødvendigste for alle mennesker" og sendte så teksten "til sine skrivere i syd og nord"; det gjaldt å skaffe mange eksemplarer, så kunnskapen kunde gå langt.

Beda og Alkuin hadde skrevet på latin. Med skriftene kong Alfred oversatte blev han grunnlegger av prosalitteraturen på engelsk. Det var skrifter av Gregor den store og Beda og andre autoriteter; emnene var mange slags, historie og filosofi og moral - og kristendom ikke minst. I det engelske sprog og den kristne religion så Alfred åndsmaktene som skulde holde sammen angelsakserne "i syd og nord" og fra dag til dag gi vern mot farene som truet nasjonen gjennem de fremmede.

Kongen la ofte til av sitt eget, når han oversatte. Han forteller om sin følelse av ansvar ved herredømmet; makten - den ustadige, flyktige - har han ikke søkt for dens egen skyld, skriver han. Alfred stiller sig nær inn til sitt folk; han ønsker å nå frie menn i riket: "venner", ikke træler bare.

Meningen med vårt liv i verden, sier kongen, er at vi skal "skjønne mer og mer". Selv blev han aldri trett av å søke kunnskap; han spurte sig frem på alle mulige områder, hos lærde og ulærde, også hos en nordmann han hadde i sin tjeneste, Ottar fra Hålogaland. Og "Ohthere fortalte sin herre kong Alfred". - Orosius, en spansk prest og lærd som levde ved år 400, hadde skrevet en verdenshistorie som Alfred oversatte. Kongen videt ut teksten med en del geografi, blandt annet med oplysninger "Ohthere" hadde gitt ham om "Norðweg" og ishavskysten.

Alfred har skrevet om skattene som blev "røvet og brent" av vikingene, og har prist en eldre og bedre tid med ordene: den gang hadde intet menneske hørt tale om sjørøverhæren. Men det er ikke ofte han klager på fienden, og han skriver om Norge og Danmark uten å laste folkene som bor der. Han sier i det hele ikke meget om nordmenn og daner, mere om fjerne folk som lappene og bjarmene. Det er det villfremmede, avstikkende, som optar ham sterkest. Nasjonene som sendte ut vikinghærene, stod anglerne forholdsvis nær tross alt, de hadde ikke så lite felles med Alfreds eget folk i sed og skikk og instinkter. Og forskjellen i sprog var ikke så stor at den reiste noget høit skille: angelsakserne og nordiske nybyggere i England må ha skjønt litt av hverandres hverdagstale i første møte allerede.

Forskjellen i tro skapte avstand. Men den var der ikke lenge; innflytterfolket opgav tidlig sin gamle religion og tok imot kristendommen. Riktignok skjedde det under påtrykk fra Wessexkongene; og helt smertefritt gikk det ikke for sig, det finnes gamle fortellinger om hedenske menns hat til det kristne i overgangstiden på 900-tallet. Om en høvding i Northumbria - nordmann kanskje - heter det at han hånet den hellige Cuthbert inne i helgenens egen kirke; der stod høvdingen og svor ved sine guder Tor og Odin å være de kristnes fiende. En annen av fortellingene handler om Odo som blev erkebiskop av Canterbury. Odo var av nordisk ætt; det heter at han stammet fra menn som var kommet til England under førerskap av "røveren" Ingvar, kongen som erobret Østangeln og drepte den hellige Edmund. Odos foreldre var hedninger og opdrog sønnen til hedendom; like fullt søkte han kirke og gudstjeneste; og når han kom hjem, fortalte han om det han hadde hørt. Faren blev harm og forbød ham å nevne Kristus: gutten skulde holde sig til "fedrenes skikk" og legge av sin ærefrykt for det kristne. Men Odo aktet ikke stort på forbud og råd; han gikk i kirke fremdeles og forstod mer og mer av "det guddommelige ord" og kunde ikke tie med det hjemme. Da blev faren forarget over all måte; han straffet gutten hårdt og gjorde ham arveløs til slutt. Men Odos tro holdt ham oppe; "naken" og vanæret, men "lykkelig for Kristus", forlot han far og mor og kom til kristne som tok sig av ham og satte ham i skole. Her studerte han latin og gresk; han drev det til å skrive vers på disse sprogene, Odo blev en lærd mann og steg til de høieste verdigheter i Englands kirke.

Ved år 940 var erkebiskop Odo med om å stifte fred mellem Wessexkongen - eller Englandskongen som han nu kunde kalles - og norske Dublinkonger, sønner av menn som hadde styrt i Northumbria før Alfred den stores ætlinger erobret dette området. Fredsslutningen gjenreiste vikingriket der oppe, men ikke til langvarig liv; Eirik Blodøks - fordrevet fra Norge - blev den siste av de fremmede herskerne i Nord-Ængland. Ved år 960 var Danelagen og Wessex samlet under Edgar, sønnesønns sønn av kong Alfred.

I sin tid hadde den store hæren satt all angelsaksisk makt i fare; men nu var vikingene i England blitt bønder og lettere å holde til fred; deres arbeide tjente på freden. Og det var ikke noget skremmende tungt herredømme Wessexkongene la på dem; "danene" i landet skal få ha sin egen lov og sine egne domstoler, erklærer kong Edgar. Han unte dem bedre og var svakere for deres "seder" enn mange angelsakser likte. Takk være innflytterfolkets eksempel, skriver de misfornøide, er anglerne blitt særdeles klinke til å tømme begere; "danene er av naturen store drikkere."

Det klages på "danene"; men de hadde ikke bare voldt skade i England. Kong Edgar holdt stor flåte, antagelig med god hjelp av de sjøkyndige nordiske nybyggerne i landet. Og at handelen tok sig op, skyldtes ikke minst de fremmede. Som vikinger hadde de forenet ran med kjøpmannskap; de sluttet å rane, men fortsatte å handle, til sist blev det en blomstrende by ved mange av "borgene" som en gang hadde vært støttepunkter for "hæren".

Den nordiske prydkunst virket inn på engelsk kunst. Nordisk rettsordning satte spor i den engelske; og bondefriheten i England holdt sig lengst i somme av de bygdene som en gang hadde hørt til vikingrikene i landet.


__________


Karl den store. Rytterbillede fra domkirken i Metz, 9. århundre. Museum Carnavalet, Paris.

Det veldige frankiske riket omfattet ved år 800 det meste av Europas fastland syd for Danmark og vest for beltet av slaviske land mellem Østersjøen og Adriaterhavet; utenfor var bare Syd-ltalia, hvor "romerkeiseren" i Konstantinopel ennu hadde makt, og Spania (eller storparten av Spania) med sitt araberrike og sitt kristne kongerike Asturia, levningen av vestgoternes stat på halvøen.

Erobreren Karl den store, konge over frankerne og "romerkeiser" i vesterlandet, prøvde på forskjellig vis å trygge samholdet mellem folkeslagene han hersket over. "Den almindelige kirke" og dens dannelsesliv var forenende makter, som det gjaldt å styrke; og Karl satte meget inn på denne oppaven, Med å verne om videnskap, diktning og kunst og med å sørge for god undervisning ved bispesætene og i klosterne arbeidet han frem en kristen kultur som frankerriket ikke hadde hatt make til før. Skolen ved hans hoff blev mønsterskolen ; hit kalte han flere av de ypperste lærde i vesterlandet. De kom - som Alkuin sier - for å skape "et nytt Athen, adlet ved Kristi læreembede".

Alvoret stengte ikke gleden ute. I humørfylte dikt har den merkeligste av poetene i de lærdes krets skildret kretsen og hele hoffet. Han forteller om en flokk av versmakere som prøver sin lykke hos kongen: underlige fugler, bare ikke sangfugler! Men ære være "fader Alkuin", de unges venn og orakel; han er utrettelig, han gir fromme lærdommer mellem hver gang han tar en munnfull mat - og han tar ikke få. Og der er Einhard[2], liten av skikkelse, men en stor ånd og bestandig på ferde: hit og dit. som mauren! Ellers er det god nok orden på alt. I midten sitter "David" (kong Karl) og "styrer det hele". Om kjempen Wibod av naturlige grunner tar til gjenmæle mot poesi, kan det hende at kongen kaller på ham; og Wibod med det tykke hodet og den veldige maven flytter sig fremover, han går som Vulkan (den halte gud), men hans røst er som Jupiters.

Kretsen av lærde omkring kong Karl har prist kongen og tidsalderen, men har også følt uro for fremtiden. Det skremte op Alkuin at hedninger truet de kristne statene i Vest-Æuropa. "Tidene er farlige, de kommer med trengsel på trengsel," skriver han i år 800. I det året drog kong Karl ut til Nordsjøkysten og "ordnet med en flåte og sørget for vakthold".

Hvad kongen kunde tenke om sine naboer i nord, går det an å lese ut av et spørsmål som en av hans lærde fikk av ham en gang. Hvad vilde du helst, lød spørsmålet: ligge bundet i et nådeløst fengselshull eller opsøke danekongen Sigfrid og prøve å få ham døpt? - Om onde anelser Karl skal ha hatt, er det fortalt i litteratur fra tiden omkring 880; da skrev en munk i klosteret St. Gallen historie og sagnhistorie om kongen, og her står det:


"I en by ved Middelhavskysten av riket løp det nogen skuter inn ved havnen, en dag da Karl besøkte byen og nettop var gått til bords. Det måtte være kjøpmenn som kom, blev det sagt; jøder eller afrikanere eller folk fra Britannia kanskje. Men kongen selv skjønte det bedre; på utstyret og farten skibene hadde, kunde han se det var skib for krigsfolk, sa han; "disse skutene er ikke lastet med varer, de er fulle av farlige fiender". Nordmanner var det. De skyndte sig vekk, da de fikk vite at kongen var i byen; men Karl "reiste sig fra bordet og stillet sig ved et vindu som vendte mot øst[3] og gråt lenge." Ingen turde tale til ham. Da sa han noen ord selv; han hadde ikke trodd, forklarte han, at fiendene skulde våge sig inn til denne kysten, så lenge han var i live; og nu sørget han, fordi han forutså at de fremmede vilde bli en dødelig fare for hans efter menn og deres undergivne."


De første angrepene oplevde han selv; vikingene viste sig tidlig på Atlanterhavsstrendene syd for Bretagne - det har kanskje vært nordmenn, som kom seilende hit fra Irland. Og Karl fikk krig med danene; "Godofrid", deres konge, sendte en flåte sydover, kysten av Frisland blev herjet. Fire år senere, i 814, døde keiser Karl den store. Efterfølgeren, Ludvig den fromme, var en svak mann - smigrere kalte ham "en forsiktig helt". Ludvig opgav erobringspolitikken; men han prøvde iallfall å trygge grensene mot angrep, kystvernet holdt han nogenlunde ved makt, og han sendte en misjonær til danene. Harald som var konge i Danmark, men sloss med motkonger og trengte hjelp, lot sig døpe under et besøk hos keiser Ludvig i 826. Det gav godt håb om fremtiden; og en begeistret frankisk klostermann, Ermoldus Nigellus, feiret begivenheten med å skildre den i et dikt. Ermoldus, munken, hadde vært med i krig en gang, men tilstår at han blev til latter i kampen, ingen hadde ondt av hans sverdhugg. Han er ikke stor i diktekunsten heller, men gir oss iallfall en forestilling om det merkelige møte mellem syd og nord.

I Ingelheim ved Rhinen, ikke langt fra Mainz, hadde Karl den store latt bygge et palass; her tok keiser Ludvig imot kong Harald. Kongen kom seilende "på Rhinens bølger", skib efter skib gled frem; ved stranden ventet keiserens menn og holdt hester ferdige for danene. Ermoldus skildrer herligheten de fremmede nu fikk å se. Slottet stod med hundre søiler og hadde "tusen innganger"; på veggene i keisersalen var optrin av gammel og ny historie malt i strålende farver, der var østerlandskonger fremstillet, og Romulus som la grunnen til Rom, og Konstantin den store og Karl den store - hans kroning i Rom og hans seier over sakserne. I kirken, bak gylne dører, var det samme farveprakt; men her hadde hellig historie, det gamle og det nye testamente, gitt emnene. Ermoldus forteller om en messe herinne; keiseren kommer, foran ham på marmorgulvet springer den yngste av hans sønner, et barn, lykkelig over sin stas; efter går danekongen i de snehvite klær han fikk ved sin dåp nu nylig. - Danene beundrer kirken, festmåltidet hos keiser Ludvig, våbnene han har, skarene som omgir ham, men mest av alt kanskje edelstenene, smykkene av gull og praktklærne som keiseren og keiserinnen gir kong Harald og hans hustru.

Folket i nord blir rost - for anledningen. Danene "eller nordmannerne som frankerne kaller dem" er vakre og av edel vekst, forteller Ermoldus ; de er snare og dristige, de bor på havet, kan en si, og lever av båten. De skjønner sig på våbenbruk; men snart vil de kanskje, bedre enn før, forstå hvad plogjernet er for en velsignelse. Keiser Ludvig har sendt fromme munker nordover sammen med kong Harald.

En av munkene kongen fikk med sig, var Ansgar; "Nordens apostel" drog ut på sin første misjonsreise. Den blev en skuffelse for ham; kong Harald hadde ondt for å klare sig i Danmark; og hans kristendom stakk ikke så dypt, ser det ut til, som hans ønske om frankisk hjelp. St. Gallen-munken som skrev om Karl den store, forteller til slutt at år efter år kom det flokker av nordmanner til keiser Ludvig og blev døpt påskeaften, som kirken hadde gjort til dåpsdagen fremfor alle andre. Men mange av gjestene, står det videre, var i virkeligheten ute efter verdslig vinning Det blev tydelig da en mann gav sig til å klage på klærne han fikk ved dåpen; nu var han blitt "vasket" på denne måten tyve ganger allerede, fortalte han, og hver gang hadde han fått gode, nvite klær; den usle sekken de bød ham idag, sa han, kunde keiseren gjerne beholdt - sammen med sin Kristus!

834 var det krig mellem Ludvig den fromme og hans eldste sønn, Lothar; og i det året kom danene og herjet på kysten av Frisland. Ved Ludvigs død blev det ny borgerkrig i frankerriket, mot Lothar stod hans to brødre; og hærene møttes til et slag som blev "mer enn fryktelig". Det er bevart et dikt av en franker som selv var med i kampen; han skildrer den i vendinger som kan minne om norrøn ragnarokdiktning: ingenting var hellig lenger, nære frender bar våben på hverandre - mens vakthunden i Hades hylte høit og gledet skarene der nede.

Det heter i et notat til ulykkesåret 841: "Kystvernet går i opløsning". Borgerkrigen, sier krøniken, svekket frankerrikets gamle kraft og la riket åpent for nordmannerne.

Det er mulig at vikinger som herjet langs Seinen, nogen uker før storslaget stod mellem Ludvig den frommes sønner - var innkalt av keiser Lothar. Han trengte hjelp til sin vanskelige krig og tok det ikke nøie med midlene; Karl den stores sønnesønn gav sakserne frihet til å ordne sig "som den gang de var avgudsdyrkere". Men om nordmannerflokkene er kommet som forbundsfeller av Lothar, har det ikke vært for hans skyld. De fremmede vedblev å komme gjennem tiår; og de leiet sig ut når de fant det lønnsomt. Men oftest var det for egen regning de kjempet og herjet.

Keiser Lothar og hans brødre sluttet fred med hverandre i 843 og delte storstaten mellem sig; det opstod et østfrankisk rike (som blev Tyskland), et vestfrankisk (som blev Frankrike) og et "mellemrike" som strakte sig fra Frisland i nord til Syd-ltalia. Mellemriket, keiser Lothars del, løste sig op etter få år og kom med tiden, stykke for stykke, til de østfrankiske (tyske) kongene.

Freden mellem "Karolingerne", Karl den stores ætlinger i delrikene, blev brutt gang på gang; dessuten lå herskerne otte i kamp med selvrådige vasaller. Slik blev det gode vilkår for vikingene. Særskilt lokkende var vestriket, med sin lange kyst og sine mange elver, med berømte kristne helligdommer - og stående indre strid.

Nordmanner seilte opover Loire og herjet og drepte i Nantes under en stor kirkelig høitid sommeren 843. Disse fremmede var nordmenn, "Vestfoldmenn", blir det oplyst. Men høvdingen Ragnar som hjemsøkte Paris påskeaften to år efter, var dansk; frankiske utsendinger oplevde i Danmark at Ragnar kom tilbake fra sin ferd - og hadde med sig låsen til en av byportene i Paris! Vikinghøvdinger av dansk ætt er det stadig tale om i disse årene og fremover; men at nordmenn har vært med i mangen daneflokk, er mulig og mer enn mulig.

Vikingene kom i voksende mengde. I krøniker og brev og helgenlegender fra tiden vrimler det av beretninger om deres ferd. Det blir fortalt og klaget, eller det blir bare fortalt; stundom er hendelsene regnet op, stundom utførlig fremstillet, skildringen kan være full av liv.

Det heter i en fortelling om Ragnars tog til Paris: Frankerne hadde pådradd sig skyld; de kriget med hverandre, de undertrykte fattigfolk og vernløse; konger, stormenn og geistlighet øvde urettferd. Da tillot Gud som vilde straffe folket - og forbedre det om mulig - at fiender "med stolt og hovmodig sinn" kom seilende inn fra sjøen; "det var danenes folk, det vil si nordmannernes veldige hær". Flåten stod inn i Seinen, det fantes ikke lenger noget vern med makt til å stanse de fremmede. De kalte på sine guder og priste dem og hånte de kristnes gud og "gjorde hvad de vilde": de drepte, de tok fanger; de herjet eller brente klosterhus, kirker, gårder; de røvet buskap. Og de maktet det uhørte, flåten tok sig frem til Paris. Karl ("den skallede"), konge over vestriket, førte en hær til Seinen; det var fåfengt. Hedningene moret sig med å henge op fanger i påsyn av Karl og frankerne, "de gjorde det til hån over kongen og hans stormenn og alle kristne".

Påskeaften i 853 er vikingene i Nantes igjen. De stormer inn i katedralen, hvor det nettop er dåp, og dreper biskopen og prestene. De fortsetter opover Loire og brenner Tours, byen hvor St. Martin, frankerrikets skyddshelgen, hadde sin grav, og hvor klosterskolen lå som Alkuin nogen tiår i forveien hadde gjort til en høiborg for videnskapene - det stod ry av boksamlingen her.

I en av klagene over tiden heter det: Alle tar flukten, sjelden er det nogen som sier: "stans, stans, gjør motstandl kjemp for landet, for barn og slekt!"

Kong Karl savnet ikke tiltak, men var mislikt og mistrodd av vasallene og brukte meget av sin tid og sitt rikes synkende kraft til forsøk på å vinne makt i de andre karolingiske delrikene. Som gutt hadde han sett kong Harald og hans daner komme til Ingelheim og bli "omvendt", han er barnet som i munken Ermoldus´ dikt med slik fryd oplever en kirkefest i selskap med gjestene nordfra. For mannen Karl blev "nordfolket" en evig plage. Han kjøpte sig fri av vikingene iblandt; men de regnet ikke alltid nøie med løfter; og ryktet om pengesummene de fikk, lokket nye flokker til landet. Karl den store og Ludvig den fromme hadde gitt påbud om å bygge skib til vern for kystene; men det ser ikke ut at skibene blev mange. Karl den skallede skaffet sig en elveflåte - som utrettet lite nok. Med festninger han lot bygge ved Marne og Seine, gjorde han forsvarskampen noget lettere; men drive vikingene ut av riket maktet kong Karl aldri. De herjet kloster efter kloster, by efter by, stundom våget de sig langt bort fra skibene. De over vintret i landet - somme flokker med kvinner og barn.

I 867 herjet Loire-normannerne under "Hastings" - som i engelske kilder heter "Hæsten", og som kanskje har vært en norsk høvding. To frankiske stormenn, hertug Ramnulf og markgreven Robert, samlet en hær imot. Og nu kom det til et optrin, som en av de gamle krønikeskriverne har gjort særdeles tydelig: Hasting og hans menn vil ned til skibene, frankerhæren setter efter og tar vikingene igjen ved en stor kirke hvor de har søkt ly. Somme av dem står utenfor, de blir drept av frankerne. Men nu er det ikke lenge til solnedgang, og angrepet på flokken i kirken blir utsatt til morgendagen. Grev Robert er blitt varm og må "ha luft", han legger av hjelm og brynje - i næste øieblikk hører han høie rop, det er nordmannerne, de stormer ut av kirken. Robert hjelper sine folk og tvinger fiendene tilbake, men faller foran kirkedøren og blir slept med inn. Et stykke på avstand står hertug Ramnulf og venter; en av vikingene inne i kirken ser ham gjennem et vindu og sender en pil som treffer. Frankerne har mistet sine høvdinger, uvisshet og angst løser op flokken, og "med jubelrop" toger nordmannerne ned til skibene.

Servatus Lupus het en abbed i kong Karls rike, en Iærd mann, stor latiner. Han var statsmann også; og brev han har skrevet, gir beskjed om stemningen i landet. Den er ikke høi, krig og nød gjør det tungt for alle. De kristne slåss med hverandre, og hedningene er blitt en farlighet. Abbeden nevner en seier de har vunnet over frankerne, og sier at hendelsen viser hvor sant det er, det Kristus sa: "Et rike som ligger i strid med sig selv, går under." Nu gjelder det å leve som virkelige kristne; vi skal be tor dem som blev drept "under forsvaret av fedrelandet", og ikke glemme deres efterlatte, men hjelpe dem så langt som mulig! En sjelden gang kan abbed Lupus lykkønske til en seier over hedningene, "de plagsomste fiender". Men er det en geistlig som har ført an i den blodige kamp, kjenner abbeden en uro midt i gleden; kan det være riktig, spør han, at en kirkens mann er med i selve slaget? Skulde han ikke nøie sig med å ordne troppene? - Bekvmringen blir borte mellem mange andre.

En gang det er uår, sender Lupus et brev til kong Karl og sier om sine munker at de har hverken mat eller klær; og det er ikke mulig å skaffe dem noget fra landene hinsides havet, vikingene har stengt sjøveien. Det verste av alt: de kan komme en dag! Ferriéres, abbedens kloster, lå ved en bielv til Seinen og på kort avstand fra Loires løp, altså i utsatt bygd. Lupus forteller om en kjenning som ikke våger reisen til Ferriéres "på grunn av barbarenes frekkhet"; selv har abbeden en stor elvebåt, men han vet ikke om han tør sende den langt, "sjørøverne" er en stadig fare.

I 853, da Loire-nordmannerne nærmet sig Tours, ønsket abbeden i St. Martins kloster å få flyttet helgenens relikvier østover til Ferriéres. Men Lupus turde ikke ta imot skatten; han hadde ikke folk til å forsvare den, skrev han til sin kallsbror i Tours, og vikingene kunde komme overraskende, "i ly av skogen". Abbeden legger til: "Ingen vei er for lang for dem, intet berg for bratt."

Nogen år senere blev det krig mellem kong Karl og hans bror i østriket. Da var "danene" på ferde vidt og bredt; "de på Seinen angrep byen Noyon om natten, der fanget de biskopen og andre stormenn, så herjet de byen og førte langene med sig bort og drepte dem på veien". Abbed Lupus bare venter på at hedningene skal legge hans kloster i ruiner. Det går bedre enn han tror; men to år efter blir han "opskremt" påny, han har vikingene i nærheten, han lever i "verste frykt" - og han er syk. Det siste brev fra abbedens hånd er en vill klage over tiden han lever i, over "røvernes voldsferd", over uhørt elendighet.

Overalt hvor nordmannerne truet, gjaldt det å få berget kirkeskattene, først og fremst relikvieskrinene med sitt utstyr av gull og sølv og edelstener. Fra England fortelles det om munker som flakket omkring med St. Cuthberts skrin og brukte år på å finne et sted hvor helligdommen kunde stå trygt. Verst var det, om røverne kom uventet; fra en kirke ved Rhinen blev St. Viktors skrin fraktet bort i siste øieblikk - på hesteryggen. Å gjemme kostbarhetene var en utvei som ofte blev forsøkt: "Innbyggerne av Trier holdt råd med de viseste og skjulte kirkeskattene i huler; de helliges kister senket de dypt ned i jorden, for at relikviene ikke skulde bli til hån og spott for de vettløse barbarene." Iblandt tok det tid, fortelles det, før helligdommene blev funnet igjen: mennene som hadde gjemt dem bort, var blitt drept av vikingene.

Det hendte at folk som tok flukten og berget sig, var for snare til å dra hjemover igjen. I Baralle, nord for Somme, lå et kloster med gamle vakre hus og en dyrebar relikvie: St. Georgs arm. En dag kom nordmannerne; munkene i Baralle flyktet til Cambrai, en befestet by, og tok relikvien med sig. Det gikk en tid, så vilde de tilbake, de hadde hørt at fienden var borte nu. Biskopen av Cambrai bad dem vente; vikingene kunde ligge på lur ensteds, "de er listige nok". Men munkene holdt på sitt og drog avgårde; på veien møtte de nordmanner og blev myrdet.

En annen beretning om frankiske munker som kom ut for "nordfolket", ender slik: "De hviler i en massegrav."

Fanger blev drept eller solgt til trældom eller gitt fri mot løsepenger. Fluktforsøk kunde lykkes. Da "Vestfoldmennene" hadde plyndret i Nantes og skulde dele det rike bytte, blev synet av så mange herligheter for meget for de yngre i vikingflokken, de aktet ikke på formaninger, men kastet sig over skattene og hverandre, det blev slagsmål og drap; og imens flyktet somme av fangene. Andre fikk frankerne løst ut med å betale.

Men det kunde ta tid før en fange blev fri, om han nogen gang blev det. Og han gennemgikk litt av hvert hos sine herrer. Adalhelm, en frankisk biskop, forteller omkring 885:


"I selve det år jeg blev innsatt i mitt embede, falt jeg i hendene på de grusomme nordmanner; de tok mig til lange og bandt mig og solgte mig som ussel træl i landene hinsides havet. De hånte mig på mange måter, og ofte pisket de mig. Jeg var i mangen fare på stormende og oprørt sjø, jeg utstod kulde og nakenhet og hård hunger. Da hjalp vår barmhjertige Herre og Forløser, han unte mig å få vende tilbake til landet hvor jeg er født."


Egen er beretningen om en ung gutt som berget livet og friheten, takk være vikingenes skjebnetro. Han blev munk siden og blev helten i en helgenhistorie ("Johannes av Gorzes liv"). Der står det at han pleide å fortelle følgende ungdomsminne:

Hedningene fanget ham og kastet ham ned i et tomt brønndyp. Da de skjønte at han ikke hadde slått sig stort - han lå og sang salmer - hentet de ham op og prøvde en gang til; det gikk som sist, han slapp heldig fra fallet. Nu mente vikingene det var best "å bruke sverdet på ham"; men en av dem nevnte noget om skjebnen som ikke hadde villet at fangen skulde dø; så lot de skjebnen råde og sparte ham.


__________


Frankerkongen Karl den skallede. Billede i bibel fra St. Callisto, 9. århundre.

Paven i Rom får ofte høre om nordmannerne. Kongen over det østfrankiske riket skriver til ham at god kristendom kan ikke ventes av sakserne som nylig er kornmet til troens nåde og har folket i nord til nær nabo. En fyrste i det opløste "himmelriket", kong Lothar av "Lothringen", ber at paven skal slutte med å ergre ham og ta hans tid, som han trenger til kampen mot hedningeskarene. Grev Balduin av Flandern forteller at han vil gå over til nordrnannerne, om kong Karl turer frem og nekter ham sin datter, som er rømt i selskap med greven. Og med tanke på Lalduins trusel legger paven et ord inn for paret; han vet jo at nordrnannerne er farlige noik som det er; han må prøve å hindre at kristne går i forbund med hedningene.

Frankiske geistlige holder ham underrettet om vikingplagen. Og paven forsøker å styrke sine brødre: han lider med dem, skriver han, når han hører om hedningene som kommer og kommer. La oss hente kraft i tanken på gudenes gud, la oss forakte verden! Eller paven veileder i vanskelighetene; han får spørsmål i mengde og gir svar: Nei, en biskop som nordmannerne har jaget vekk, må ikke opgi sitt embede for det! Nei, en klerk som har drept et menneske bør ikke forfremmes til høiere kirkelig grad, selv om det var en hedning han drepte - han bør miste den grad han har!

Men staten skal verge sig. Rom var selv i fare, arabisk hærmakt hjemsøkte Italia. Og paven kalte til kamp mot "Guds kirkes fiender" i nord og syd. Sommeren 878 var han i vestriket og erklærte på et møte han holdt med kongen og biskopene: "De som i katolsk fromhet faller i striden mot hedninger og vantro, har i vente det evige liv og dets fred."

Det blev bruk for trøstende og eggende ord; frankerne hadde det verste igjen. Ved denne tiden var det Alfred den store drev "Guthrum" og hans vikinghær ut av Wessex ; mange av de slagne bosatte sig i Danelagen; men andre gikk ombord, "nordmannerne hinsides havet hørte om uenighet mellem frankerne" og styrte østover. Mindre flokker slo lag med skarene som kom fra England, "den store hæren" begynte sin virksomhet i frankerrikene - gjennem 13 år, sommer og vinter, gikk plyndringene på.

Flåten fra England står inn i elven Schelde, vikingene setter sig fast i Gent og herjer Flandern og Brabant. Ludvig den III, konge i østriket, er snar til å møte dem og vinner det blodige slag ved Thiméon. Men hans sønn, den eneste han har, blir hårdt såret i kampen og tatt til fange av fiendene, de sleper ham inn i sin leir. Kongen underhandler nu med dem, han vet ikke at sønnen er død allerede; imens blir det mørkt, og nordmannerne kommer sig ned til skibene; inne i den forlatte leiren finner Ludvig sin sønns lik.

Et års tid efter er det ute med kongens kraft[4]; Ludvig ligger syk i Frankfurt og vet at de fremmede herjer hans land. Bondeflokker som har prøvd å stanse dem, er blitt slaktet ned "som dumt fe"; Køln med sine kirker har hedningene brent; i Aachen, Karl den stores by, har de plyndret Karls palass, og kirken med keiserens gravsted har de brukt til hestestall. - En hær den syke konge sender ut, kringsetter leiren de har laget sig ved elven Maas; det er i januar 882. Da ryktes det at kongen er død. Mismot brer sig i frankerhæren, den snur, og vikingene følger efter, påsken "feirer" de i Moseldalen, et par døgn plyndrer de i Trier mellem veldige byggverker fra romertiden; påskedag legger de byen i aske. "Med jublende glede," sier en samtidig, "hilste nordmannerne budet om kong Ludvigs død, de tenkte ikke mere på nogen kamp, bare på bytte."

En annen kong Ludvig den 3., sønnesønn av Karl den skallede, hersket i det vestfrankiske rike da vikinghæren fra England kom. Han "reiste kampfanen høit". Og ved Saucourt nær Somme seirer frankerne, i august 881; kongen stiger av hesten i det farligste øieblikk og går frem i spissen for troppene. Han var 18 år gammel; "men fra nu av fryktet nordmannerne den unge kong Ludvig". Måtte Gud være nådig og la ham få leve! står det i "Ludvigs-sangen" som en franker skrev til hans ære. Men året efter seieren ved Saucourt døde kongen, av skader han fikk, da han red under en lav portbue og slo sig, han forfulgte "spøkende" en ung pike som var redd hans spøk og sprang inn.

Kong Karlmann, hans bror, en gutt på 15 år, får "den store hæren" over sig. Nord for Reims, ved elven Aisne, vinner han en seier; men vikingene kommer igjen, i overveldende mengde, og herjer til slutt som de vil i landet ved Somme og Oise. Bønder og geistlige blir tatt til fange og siden solgt "hinsides havet". "Og det fantes ikke den vei hvor det ikke lå døde: prester og legfolk, kvinner, barn og spebarn. Og fortvilelse fylte frankerne, det så ut som om det kristne folk skulde gå under."

En dag i slutningen av 884 blir kong Karlmann såret av et villsvin han jager, nogen døgn senere dør kongen. Næste år i november står "den store hæren" foran Paris: 40 000 mann, blir det sagt, med en flåte på 700 skib.

Veien opover Seinen hadde tatt tid for flåten; og Paris var ferdig til forsvarskampen. Byen - "dronningen mellem byer" - lå på en ø i Seinen, omgitt av en høi mur med strand foran; broer med festningsverker førte over til elvebreddene i nord og syd; og mot mur og broer og brohoder raste nu angrepsstormene.

"Krigen om Paris" er skildret i et langt dikt av munken Abbo, som selv var vidne til kampene. "Satans avkom" angrep med ild og sverd, med kastemaskiner og stormbukker; murverket slo revner, tårn kom i brand - Abbo står høit i et luende vakttårn en dag og løfter korset mot flammene og fiendene.

Ved denne tid var de frankiske delrikene samlet under en hersker: østfrankeren Karl "den tykke", en syk mann. Nogen år i forveien hadde han stått foran vikingleiren ved Maas med tropper fra Italia og Tyskland; men han hadde ikke kjempet, fienden hadde fått betaling for å spare hans rike. Nu undsatte han Paris - langt om lenge, elleve måneder var gått siden "danene" kom. Og heller ikke denne gang kjempet Karl, han kjøpte Paris fri; dessuten skulde vikingene ha lov til å fortsette opover Seinen. Det betydde allikevel noget at en sterkt befestet by lå uinntatt ved elven og kunde sperre adgangen til dens øvre løp; et varig ophold i innlandet blev mindre lokkende for nordmannerne; de fortsatte nok mot øst, men foretrakk efter en tid å holde nedover Seinen igjen og ha skibene vest for Paris.

I 887 blev frankerriket opløst påny og for bestandig. Konge i Tyskland blev Arnulf av Karolingernes slekt; han slo vikingene ved Løwen i Brabant; de hadde forskanset sig godt da han kom, og hilste ham med latterbrøl - som hurtig hørte op. Konge i Frankrike blev Odo av en slekt som siden fikk navnet Kapetingerne; han hadde forsvart Paris mot nordmannerne, og nu seiret han over dem i åpen mark. "Hæren", det vandrende rike, blev mindre efterhvert. Det var ikke frankernes våben allikevel, men en hungersnød, som høsten 892 drev vikingene vekk; de seilte over til England, til kamp mot kong Alfred.

Det blev nederlag for dem; og en liten del av "hæren" vendte tilbake. Den fikk snart forsterkninger; landet ved Seinens nedre løp - kysten og Rouen-området - blev tatt av de fremmede; og den franske konge maktet ikke å fordrive dem. I 911 sluttet han fred med deres høvding "Rollo" og gav ham det erobrede land til len; Rollo og hans feller i "Normandie" lot sig døpe og skulde være "til vern for riket".

En nordmannerstat reiste sig, staten Normandie, vikingene begynte å bygge op. Hittil hadde de bare - eller mest - revet ned, gjennem hele det 9. århundre er fortellingen om deres ferd i frankerrikene en fortelling om krig og ødeleggelse. Det er nok nevnt i kildene at de drev en del handel, når krigen hvilte for en stund; da solgte de sitt bytte eller kjøpte hos frankerne. Men så lenge de ikke var fast bosatt, blev handelen en tilfeldig ting. Ingen frankisk by kom til blomstring gjennem de fremmede, men mange blev lagt i ruiner av dem.

Vikingtidsskibene fra Vestfold står fredelig på museum og forteller om båtbyggere som kunde sitt håndverk: foran stavnen med de kraftig svungne linjene er det lett å danne sig bilde av stolt seilas. Billeder av det som kunde hende når "hedenske skib" kom til en frankisk by, gir bøkene fra de tider. Vestfoldmennene i Nantes den 24. juni i 843: En flåte på 67 skib står inn i Loire, vinden bærer med, for seil og årer går det hurtig opover elven. En mengde mennesker er samlet i Nantes, men til kirkefest; og bud om vikingflåten som nærmer sig, får ikke byen før i siste øieblikk, det er såvidt det blir tid til å stenge portene. Nordmannerne stiller stiger inn til murene og klatrer op; og så mange som kan av frankerne, kommer sig inn i katedralen. Der står biskop Gunthard ved et alter, han holder messe og avbryter ikke tjenesten. Kirkedørene blir barrikadert; men fiendene bryter sig inn gjennem vinduer og dører og begynner å drepe; biskopen når til ordene Sursum covda - løft hjertet mot Gud! Sammen med ham blir alle prester og munker drept.

Geistligheten i frankerrikene prøvde stadig å styrke sin tro med forestillinger om at hedningplagen var fortjent; ivrig bekjente kirkens menn sine egne og folkets synder, de kan skrive om franker som herjer landet "verre enn hedningene". Andre ganger blir det gjort forskjell allikevel; frankerne røver og plyndrer når de ligger i krig med hverandre, men de myrder ikke og brenner ikke som "den store hæren"! - Sikkert er det at brutaliteten tiltok hos dem under opløsningen som borgerkrig og nordmannermakt førte med sig. Mange i tiden så sig fortvilet på det; en av dikterne ved år 900 har i vilt lidenskapelige ord forbannet krigen som går gjennem verden, og mannen som smidde det første sverd.

De geistlige kunde glemme sin egen lære og være med om grusomheter, vold og undertrykkelse. Det var allikevel kirken som holdt oppe et krav til menneskene; den målte med begrepene rett og urett, deri formante til barmhjertighet mot fattige og vernløse og træler, den minnet om at en slave "av naturen er sin herre lik". Men kirkens menn hadde færre midler enn før til å virke på tankegangen. Med klosterne som vikingene ødela, gikk skoler under; i det plagede vestriket blev det smått med alt åndsliv etterhvert, Karl den skallede tok sig tid til å tenke på videnskap og skole, hans eftermenn fikk nok med krigen. Det blev almindelig å stirre tilbake på Karl den stores dager - og på Karl selv - som på et under. Langt borte lå "gullalderen" nu!


__________


Billedsten fra Hammars i Larbro på Gotland, 8. århundre. Bunge Museum.

Det står i et skrift av en frankisk geistlig: "Ordsproget sier at fra nord kommer alt som er ondt. Og hvor sant det er, det vet bare altfor vel enhver som har nogen erfaring om barbariet hos stammene i nord; de er helt ville og virkelig så grusomme at de ikke er istand til å føle noget ved menneskelig lidelse."

At vikinger kunde gi et slikt inntrykk er mere enn forståelig. Vikingene var ikke nøiaktig det samme som "stammene i nord", de var nordiske krigerskarer på ansvarsløs ferd gjennem fremmede land; her blev det ikke meget som holdt igjen mot det ville i sinnet. Og krigen - da den først var kommet igang - gav "barbarene" en del å hevne; sydfolkene var ikke nådige mot dem.

Det viste sig til slutt at nordmannerne kunde bygge riker. Og i krigstiden hadde de hjelp av sin dyktighet, kanskje mere enn av sin tapperhet i kamp. Disse "ville" skarer holdt sig nøie underrettet om alt som angikk fiendene, de visste når det var den rette tid til å angripe en stat, en by, en hær. Å komme lynsnart, overraskende, var en del av deres taktikk; foran en befestning tok de i bruk alle de angrepsmidler tiden kjente; og de søkte dekning selv, snart bak murer som stod der fra gammelt, snart bak nybygde skanser - og verget sig i regelen overlegent. Førerne for "den store hæren" passet på å Ia alle våben "arbeide" sammen: flåte og festninger, fotfolk og rytteri.

En sjelden gang nevner de kristne forfattere drag av humanitet hos vikingene. Og en viss beundring dem kommer frem, når det sies om mennene i en flokk fra Danmark: "Så vakre og høie kjemper hadde aldri før vært sett i frankerriket." Beundring og klage på én gang er det i ordene Servatus Lupus bruker om nordmannerne: "Ingen vei er for lang for dem."

Vikinger som hadde herjet i landet ved Garonne, seilte til nordkysten av Spania sommeren 844 med en flåte på over 100 skib. Asturia, det kristne riket på halvøen, slo angrepet tilbake. Nogen dager senere lå flåten foran Lissabon i det spanske araberriket; så bar det sydover til Afrika-kysten med en del av skibene - og tilbake igjen til Åtlanterhavssiden av Spania. I oktober tok nordmannerne Sevilla ved elven Ouadalquivir; somme av dem drog videre mot øst, i retning av Cordoba.

Abd-er-Rahmán, emir av Cordoba og hersker over araberne i Spania, sendte ut tropper. Da fienden "satt inne med en tapperhet som er lite almindelig", vilde muhammedanerne helst være mange og ventet med å slå til; desto større seiret de siden. Vikingene måtte rømme Sevilla, deres flåte stod nedover Guadalquivir. På elvebreddene yrte det med folk som forbannet de fremmede og kastet sten. Da blev det ropt fra skibene: "La oss være i fred - om dere ønsker å kjøpe løs fangene!" Stenkastingen stanset, og "storparten av fangene" blev kjøpt fri; men gull og sølv vilde ikke vikingene ha, forteller araberne; de forlangte mat og klær, det var det de trengte nu.

Før de gav op og seilte nordover, tilbake til landet ved Garonne, hadde de mistet mange skib og var blitt adskillig færre. "Høvdingen over flåten var drept"; hodet av ham, og av 200 andre vikinger, sendte emiren Abd-er-Rahmán til en makthaver i Marokko. Nordmanner som var falt i fangenskap, blev hengt av araberne, "somme i Sevilla, somme i palmetrærne i Talyata".

Vikingene "hadde fylt havet med røde fugler (seil) og hjertene med angst" - og vilde kanskje komme igjen. Abd-er-Rahmán lot bygge skib, som han utstyrte med krigsmaskiner og dessuten med naftabeholdere, så mannskapet kunde stikke fiendeskuter i brand.

Men de gamle arabiske historieskriverne har også fortalt om fredsforhandlinger efter vikingtoget; en utsending fra "hedningenes konge", heter det, kom til emiren og "foreslo fred" ; og Abd-er-Rahmán rustet ut et skib som seilte mot nord i følge med skuten den fremmede hadde. Ombord i araberskibet var dikteren som kaltes Al-Ghazál ("gasellen"); han var gammel i tjenesten, hadde vært emirens sendemann til keiseren i Konstantinopel; nu drog han til "hedningenes konge" som bodde på "en stor ø i oseanet". Dessverre er Al-Ghazáls beretning om ferden så lite tydelig gjengitt av historieskriverne at det ikke blir mulig å se hvad det var for trakter han kom til; det er gjettet på norsk nybygd i Irland, på Danmark og på Norge.

Al-Ghazál har fortalt at han ofte var gjest hos hedningkongens hustru og førte lange samtaler med henne - ved hjelp av tolk. Hun fikk høre om landene langt i syd og om Muhameds folk og dets historie; og til takk for gjestens fortellinger sendte hun gaver til ham: gode retter, klær, parfymer. En dag han nevnte sin frykt for sladderen, trøstet hun ham med nogen ord om friheten nordfolkets kvinner hadde. Al-Ghazál, dikteren, har prist henne i vers som ennu er til; denne dronning som bor "ved jordens ytterste rand", er en skjønnhetens sol som aldri går ned. - Så sa araberen. Det var en del diplomati i versene, forklarte han senere, hjemme i Spania: visst var dronningen vakker, men dikterens mening med å si det så sterkt hadde vært å opnå velvillig interesse for hans ærend i hennes land.

Staselig klædd, og i en hall hvor det var fullt med kostbarhetert og våben, tok "hedningenes konge" imot Al-Ghazál. Sendemannen ønsket ham all mulig storhet i denne verden og i evigheten hos "den levende Gud"; så leste han høit et brev fra sin herre emiren ogv lot bære frem gaver: tøier og vaser. Kongen fant brevet vakkert, heter det, og var "meget fornøid" med gavene.

Først langt om lenge lyktes Al-Ghazál med sitt egentlige ærend, men da gikk det "over forventning" godt. Det er ikke nevnt hvad han ønsket: kanskje å få fangne landsmenn frigitt, kanskje tilsagn om handel istedenfor herjetog. - I det 10. århundre har nordmennene i Irland kjøpt av araber, mener man; silken de staset med, skal de ha fått fra Spania, i Cordoba og Sevilla var det store silkeveverier. Hvor tidlig handelen kan være begynt, er et annet spørsmål. Meget gamle arabiske mynter fra Spania og Afrika er funnet i norsk jord, men beviser ikke handel; myntene er kanskje krigsbytte.

Litt før år 860 kom det for annen gang en vikingflåte til Spania. I Asturia hadde nordmannerne motgang, men ikke verre enn at de fortsatte ferden; 62 skuter holdt sydover, forteller de arabiske historieskriverne. Araberne var på vakt langs kysten, og ved munningen av Guadalquivir viste de tilbake et angrep, denne gang blev det ikke mulig for vikingene å nå Sevilla. De seilte inn i sundet ved Gibraltar og brente moskeen i Algeciras; så satte de over Middelhavet, til det østlige av Marokko, der stormet de kystbyen Nekur.

Det er historien om dette vikingtoget en gammelirsk forfatter er inne på, når han forteller om to unge "Lochlanns"-høvdinger som kom til Marokko og fant ut der nede, at det var galskap av dem å flakke fra land til land og glemme hjem og slekt. Fra "Lochlann" var de kommet til Orknøerne først; siden hadde de vært i landene sønnenfor, "med en hær de samlet fra alle mulige kanter"; og til slutt hadde "hovmod og ungdommelig ærelyst" drevet dem til å sette over sjøen, "som er mellem Irland og Spania", og til å stå innover og kjempe i "Mauritania". Både den irske fortelleren og araberne sier at vikingene tok til fange en mengde maurer, fangene blev ført til Irland siden, oplyser ireren; "og disse blå menn var i Erin lang tid".

Om de unge Lochlannshøvdingene har lengtet hjem fra Marokko, så varte det iallfall før vikingflåten vendte. Nordmannerne gikk i land på Middelhavssiden av Spania og drev på flukt arabertropper fra Murcia; siden var de innom Balearene; og vintersete tok de på frankisk grunn, på en ø i munningen av Rhone. Derfra rodde de langt opover elven og røvet mennesker og "sølv", fortelles det. Efter et nederlag i kampen mot frankerne forsvant de fra Rhonelandet og dukket op ved kysten av Italia. Pisa blev ødelagt.

Historieskrivere i Normandie har fortalt utførlig om vikingferden til Italia - men først lenge efter, 150 år og mere. Helten Hasting var fører for flåten, sies det; og så følger en beretning som nok kan kalles utrolig:

Nordmannerne vilde til Rom, men tok feil av by og kom til Luna langt mot nord i Italia. Bymennene var på vakt, og vikingene bestemte sig til å bruke list. En utsending fra dem forklarte i Luna at de fremmede var fredsommeligheten selv, de hadde ikke tenkt sig til Italia, storm hadde tatt flåten; nu sultet de, og det verste av alt: Hasting, deres høvding, var dødssyk. Om han enda kunde bli døpt før han døde! han vilde ingen ting heller! - Det blev handel med mat, og det blev dåp. Og siden blev det stor begravelse; Hasting var død, lot vikingene melde, og hadde bedt om en grav hos de kristne. Klokkene ringer, og folk strømmer til kirken, geistligheten kommer i høitidelig prosesjon, korgutter bærer kjerter og kors, og efter går nordmannerne med båren hvor "liket" av den nyomvendte ligger. Vikingene - den døde også - hører andektig på messesangen. Men med ett gjør de slutt, Hasting springer op fra båren og kaster sig over biskopen, hans menn stenger kirkedørene og myrder de vergeløse kristne. Så vinner de byen og røyer til sig kvinnene. Hasting som tror det er Roma han har vunnet, føler sig som hele verdens herre; men så var det bare Luna, får han vite. Og nu hevner han skuffelsen han har lidt, med å plyndre utsøkt grusomt.

Om vellykket vikinglist har kildene mangen fortelling; men historien om Hastings "begravelse" i Luna ser umulig ut. Og det viide ikke ligne nordmanner på hærtog å være så svake i geografien som Hasting og hans menn skal ha vært.

Det siste vi hører om vikingtoget til landene ved Middelhavet er at 40 av skibene gikk under i en storm; det var på tilbakeveien, i sundet ved Gibraltar. Ferden hadde vart i et par år, fra 859 til 861. Og flåten var nådd langt mot øst, sier arabiske forfattere; helt til gresk og egyptisk kyst, "til landene med Konstantinopel og Alexandria", skal vikingene være kommet.

I øst var stammefrender av dem på ferde nettop ved denne tiden; i 860 blev Konstantinopel anfalt av nordiske krigerskarer som kom fra Russland.


__________


Russland. Ved elven.

Langt mot nordøst i europeisk Russland, ved Volgas øvre og midtre Iøp, bodde folk av finsk rase; ved nedre Volga bodde tyrkiske folk, kasarerne og andre. De slaviske stammene i Russland holdt til det vestlige av landet, og ved Dnjepr og bielvene til Dnjepr og på området i nord derfra - op til Ilmensjøen syd for Ladoga. Kystland hadde de ikke nogensteds; tyrkiske folk rådde over steppene ved Svartehavet, finske og lettiske over Østersjøegnene.

Slaverne i Russland - "østslaverne" - holdt buskap og dyrket korn. Sitt meste utkomme hentet de i skogene allikevel, i "villnisset det veldige" som var fullt av dyr; her jagde de, her la de ut feller og satte ut bikuber. Men skogen som gav dem "det vile dyr" og hustømmer og brennefang og fakkelved og emne til redskaper og husgeråd, blev noget av en plage for dem også; den var overmektig og hadde sine farer. Det var helst ved elvene jegerfolket rådde grunnen og reiste gårder. Elven var båtvei om sommeren og lett sledevei om vinteren; skogen stengte, elven gjorde fri og blev slaverens store kjærlighet, intet i det russiske landskap har fått så ømme ord i hans diktning som elven.

Elveløpet opdrog til fredelig samkvem mellem slaver i skilte grender og gjorde langveis handel mulig. Dnjepr-slaverne fikk forbindelse med kasarerne og gjennem dem med arabisk orient; byer vokste frem ved vassdragene. Og knapt var denne, utvikling begynt, før skandinavene kom og gav den fart.

De fikk meget å si for landets fremtid. Politisk stod slaverne svakt; de falt fra hverandre i stammer og storfamilier; fyrstemakt fantes, men betydde lite, ser det ut til. Skandinavene blev en samlende makt i Russland.

Navnet "russer", russj, var oprindelig et navn på nordiske frernmede i landet; det skal være et nordisk ord og ha sammenheng med ordet å ro. Ros-lagen heter et østsvensk kystlandskap. Ruotsi sa finnene om Sverige; og første gang "russer" nevnes i kildene, sies det at de var svensker. Det blir enda ikke visst at alle som kalles russj, har vært menn av svensk herkomst; også andre "varjager" kan ha fått dette navnet.

"Varjager" gjengir det nordiske "væringer" som skal bety edsvorne eller eds-forente. I slavisk litteratur er ordert brukt om skandinavene i almindelighet, både om dem i hjemlandene og om dem som kom til Russland. Og det var ikke bare svensker som kom. Men mange ting gir god grunn til å mene at svenskene har vært langt de fleste mellem skandinavene i "austerveg".

I det 7. århundre hadde folk fra Svealand og Gotland, krigere og handelsmenn, satt sig fast i kurernes land i det nuværende Latvia; rike jordfund viser det. Tidlig på 800-tallet kom nordiske kolonister til Øst-Prøisen, "prusserne"s område. Og nu blev elvene - Neva og Diina og Memel, kanskje Weichsel også - ferdselsveier for skandinavene til det veldige innlandsområdet hvor elver gikk mot syd. Langs Volga fikk nordiske kjøpmenn føling med arabisk handel; på Dnjepr hadde kjøpmenn og krigere ned til Svartehavet; der hadde de ikke langt til det østromerske rike, grekernes keiserstat.

I mai 839 kom utsendinger fra herskeren i Konstantinopel til Ingelheim ved Rhinen og søkte keiser Ludvig den fromme. I følge med grekerne var nogen menn som "sa at deres folk kaltes rhos". Mennene var svensker, viste det sig. Og siden det frankiske rike var hjemsøkt av nordfolk nettop nu, fikk keiser Ludvig en mistanke om at de fremmede tenkte å spionere i riket. Han holdt dem fast en tid.

Til keiseren i Konstantinopel var de kommet over østlige veier; deres "konge" hadde sendt dem "for vennskaps skyld". Hvem han var, må bli uvisst - kanskje sveakongen, kanskje en svensk høvding i Russland.

Om ophavet til nordisk fyrstemakt i landet står det i en gammelslavisk krønike:


Varjagene kom over havet og krevde skatt. Finnene og slaverne jagde dem tilbake efter nogen år og skulde nu styre sig selv; men det klarte de dårlig, det blev smått med retten og enigheten mellem dem, de trengte - forstod de til slutt - å stå under en sterk fyrste. Da sendte de bud over havet, til varjagerfolket russj, og lot si: "Vårt land er stort og fruktbart; men det er ingen orden der; kom og ta styret over oss!" Og russj kom under førerskap av tre brødre; Rurik, den eldste, slo sig ned i Novgorod.


I virkeligheten er det vel gått litt anderledes for sig. Det kan tenkes at en eller annen av stammene i det nordvestlige Russland har bedt varjagene om hjelp i krig og har leid en nordisk hær som lot være å dra hjem igjen siden. Sikkert er det bare at de fremmede kom og blev. De gjorde landet til et "Gardarike", et "festningsbyenes rike"; de skaffet sig makt over finner og slaver og la grunnen til en storstat. Den fikk navn efter folket "russj", blev Rússkaja Semlia, Det russiske land.

"Holmgard" eller Novgorod, Ruriks by, lå ved Ilmensjøen. Kiev nede ved Dnjepr blev midtpunktet i et annet varjagrike - flokker av "russj" hadde tidlig vært på ferde enda lengere mot syd.

Det var Kievhøvdinger, blir det fortalt, som i 860 angrep Konstantinopel. Keiserens flåte var i andre farvann, og det visste varjagene godt; men grekerne hørte ikke om fiendeflåten før den var der - 200 skib. Mange i Konstantinopel visste vel ikke en gang at varjagene eksisterte. Patriarken Photios som så dem komme og gjorde overfallet til emne for botsprekener, sier at til nylig hadde disse fiender vært et ukjent folk, næsten ingen ting. Men nu er folket med en gang blitt stort og berømt! Det har våget å angripe selve keiserbyen!

Varjagene lyktes ikke med angrepet; et stormvær skal ha ødelagt flåten for dem. Deres rike i Kiev kom til menn av Rurik-slekten et par tiår senere. Herskerne i Novgorod vilde se sørover, i Kiev var det kortere til gresk og arabisk grunn og dermed til storhandelen. Og Kiev - "Kønugard" - blev hovedstaden i "Det russiske land", blev utgangspunktet for samlingen av slaviske og finske stammer under fyrster av nordisk herkomst.

Varjagene var få mot de andre, men Kiev like fullt de overlegne: de levde i ordnede krigersamfund som finner og slaver ikke hadde maken til. Og på somme kanter var de kanskje en velkommen hjelp; slaverlandet nede ved Dnepr trengte krigere som kunde holde borte de tyrkiske steppefolkene nord for Svartehavet.

Det varte ikke lenge før finner og slaver tjente i varjagerhærene. Veldige flåter kunde Kiev-fyrstene av Rurik-slekten stevne mot Konstantinopel.

At skibene var små mot de greske blev i viss mon til hjelp for "russerne"; grekerne kunde ikke følge dem inn på grunt vann. Men i høie murer og "den greske ild" - en brennende veske som blev slynget ut mot fiendeskibene - hadde keiserens by et vern som holdt. Varjagene fikk aldri tatt byen.

Noget opnådde de like fullt med sine hærtog; keiserne fant det klokt å stemme dem til fred med å gi deres handel gode vilkår. Her og der arbeidet varjagene med skogen og jorden; rnen først og fremst var de vel krigere og kjøpmenn. Hvert år i november pleide Kiev-fyrsten og hans menn å dra ut i slaverbygdene, der hadde de sitt underhold om vinteren, og der krevde de inn tributt, det var dyreskinn og honning og voks, gode handelsvarer. I april, når Dnjepr blev isfri, vendte de tilbake til Kiev; og i juni sendte de kjøpmenn av russj til Konstantinopel med tributt-varer og med fanger de hadde gjort til træler og ønsket å handle bort. I bytte gav grekerne silketøier, gull og vin og sydfrukter.

Varjagene kom langt med sine lette skuter, de drog dem over land fra elveløp til elveløp, fra Volga til Don. De styrte dem over Det kaspiske hav og herjet eller handlet i rike land som lød under kalifen i Bagdad.

Ferdene giennem de store skogene i Russland, over steppene, på elvene og sørover til greker og araber byr fantasien nok. Men bøkene gir fornoldsvis fattig beskjed om det som hendte de dristige, det drog ut før slaver og russj blev kristne og fikk en skreven litteratur. De eldste og sikreste vidnesbvrd om varjagene finnes i greske og arabiske skrifter. Og her står det skildringer som er av verdi tor kulturhistorien; vi får oplysninger som kan være til hjelp, når vi skal prøve å danne oss et billede av nordisk liv og tankeliv i vikingtogenes tid.

Varjagene blandet blod med slaverne og blev "slavisert" efterhvert. De lærte sig slavisk sprog og begynte å dyrke de guder deres undergivne trodde på: allerede Ruriks nærmeste eftermenn Oleg (Helge) og Igor (Ingvar) avla ed ved Perun, slavernes tordengud. Vladimir, sønnesønns sønn av Rurik, takket guden for god hjelp med å reise en billedstøtte av ham på en bakketopp i Kiev; og Perun så staselig ut der han stod, hodet var av sølv og med barter av gull. Vladimir ofret foran billedet, sammen med sitt folk.

Slaviske navn som Vladimir blev vanlige i herskerslekten; og fyrstene tok fornemme slaver inn i sin hird. Men lenge var de fleste i hirden varjager; ennu ved år 1000 og senere gikk menn av varjagisk herkomst for å være de ypperste i landet, en gammelrussisk prekentekst over emnet ydmyghet advarer mot å skryte av det edle blodet.

Stadig var nye flokker av varjager kommet "over havet", iblandt var det skarer som fyrster av Rurik-slekten hadde leid, til hjelp for sin krig i Russland. Og handelsforbindelsen mellem nordiske land og landene i øst var omfattende og livlig gjennem lang tid. - Men i løpet av det 11. århundre tok den av; Bagdad-kalifatet var kommet op i kriser som svekket velstand og handel i arabisk orient, veien nedover Volga lokket ikke lenger skandinaviske kjøpmenn. Samtidig blev varjag-staten i Russland mere og mere en slavisk stat og sterkt bundet til Konstantinopel; det den tok imot av ny kultur, fikk den ikke fra nordiske riker, men fra gresk stat og kirke. Nordmannertiden blev avløst av Russlands "bysantinske tid", skillet kan settes ved år 1050.

I det nordlige av "Gardarike" har vel varjagene bevart sin egenart noget lenger enn i Kiev. Fra Novgorod var veien kort til Østersjøkysten; til områder hvor nordisk handel, særskilt gotlandsk handel, holdt sig. Kjøpmenn fra Gotland satt i Novgorod på 1100-tallet og senere.

I Rússkaja Práwda, det eldste russiske lovverk som er kjent, finnes spor av varjagisk sedvanerett. Og minner om varjagerferdene over stepper og "blått hav" er gjemt i gamle russiske folkeviser - heltediktning som kanskje går tilbake på varjagene selv. "Ut fra Kadolskij-øen, ut fra Dunajhavet, kom det gående, kom det løpende 30 skib. Og det var ombord på disse skibene, at det fantes 30 kjemper, Solovej selv var den tredevte. Prektig var skibene prydet, forstavn og bakstavn var på uroksevis, seilene var av tettvevet pell."


__________


"Og kjempene heiste i høi mast vevede seil på Varinsfjord. Det blev sang av årer og klang av jern, skjold slo mot skjold, vikinger rodde; susende gikk under høvdingflokken fyrstens flåte, fjernt fra landene."

Det er vikingtoget, sett av en norrøn skald; det er Eddadiktningen. Den har flere slike billeder. Med en gyllen stridsfane i stavnen står skibene inn mot fremmed kyst; himmelen "over vikingene" blir rød som blod.

Islandske skalder ved aar 1000 og tidligere har fortait om norske kongers ferder i austerveg og vesterveg. Men det blir tilfeldig og usammenhengende, det de norrøne versene kan oplyse om vikingtogene; historien om dem finnes hos forfattere som levde i de hjemsøkte landene.

Av sagnhistorie om togene finnes det adskillig i nord som i syd. Vikinger er ofte nevnt med avsky i norrøn kirkelig litteratur; men ingen kristendom kunde hindre at vikingferder ble et kjært emne for gode og mindre gode fortellere, emnet var spennende og gav vid horisont. Den islandske ættesaga sender gjerne sine norske og islandske helter i viking; vi hører om kamp og herjinger og om kostbarheter heltene vinner. Men sagaskriverne forteller ikke om krigen mot prester og munker, i kristen tid ville det blitt generende fortelling; og de kommer ikke ofte inn på storkrigen mot sydfolkene og deres konger, oftest ser vi enslige skib eller små flåter ved kystene - vi er i en vikingverden for sig. Og helten forlater den snart og drar hjemover, "hærferden" blir en episode bare.

Meget av det ættesagaen beretter om sin helt i vikingferd, er antagelig fri diktning og hverken sagn eller historie. Sagnet om vikingene finnes i de islandske "fornaldersagaer", i blanding med fri diktning og med lån fra eventyrfortellingen; det er sagaer fra sen tid, men de handler om "gammeltiden", om forn óld.

Flere av sagnene som fornaldarsagaen har tatt vare på, er visstnok blitt til i vikingbygder langt fra nordiske land. Rundt om i vesteuropeisk, gammel litteratur står det sagn om vikinger. I England fortalte "folk" om Lodbrok og hans slekt og om "stridsfanen som kaltes Ravnen".

De tre døtrene til Lodbrok vevde den og trengte ikke mere enn en eneste dag til å få den ferdig. "Og folk sier at i hvert slag hvor stridsfanen var med og gikk foran hæren, pleide ravnen i midten av merket å flakse med vingene som om den var levende, dersom hæren skulde vinne slaget. Men om den skulde tape det, pleide ravnen å henge ned - da rørte den sig ikke."

Om Lodbrok eller Ragnar Lodbrok står det meget i islandske sagaer. Han er kongesønn fra Danmark og "stor hærmann". En sommer seiler han til Spangereid i Norge; der hører han om den vakre Aslaug "Kråka" og vil ha henne - om hun er så klok som hun er vakker. Han sender bud til henne og lar si at hun skal komme til ham hverken klædd eller uklædd, hverken mett eller umett, hverken alene eller i følge med noget menneske. Da bytter hun om klærne med et fiskenett og lar håret falle over, det er "fagert som silke" og så langt at det når til marken; hun smaker på en løk og går - med en hund til følge.

Ragnar Lodbrok dør i England; kongen over landet, Ella, fanger ham i et slag og kaster ham i ormegården. Hans sønner hevner det; med en hær de har samlet "fra hele Danmark og Gautland", kommer de til England; der seirer de over kong Ella, tar ham til fange og dreper ham, Lodbroksønnen Iar lar sine menn "riste blodørn" på kongen.

Kong Ella er "historisk"; Ælle het Northumbria-kongen som mistet rike og liv i kamp mot en danehær, ved år 865. Historisk er det også at danehæren blev ført av brødre; "Ingvar" het den ene; og sagnet har "Ivar". Men at brødrene som herjet England, var sønner av "Lodbrok" og kom for å hevne sin far - det er sagnet alene om, det står ikke i nogen av de eldste kildene, de kjenner ingen Lodbrok eller Ragnar Lodbrok som dør på engelsk grunn.

Tekster fra det 9. århundre kjenner en Ragnar som herjet ved Seinen og inntok Paris i 845. Kanskje er det han som er blitt den store sagnhelten; og kanskje har Ingvar og hans brødre vært sønner av denne Ragnar. Men at Ingvar og hans brødre - vikinghøvdinger - førte en hær til England, trenger ikke forklaringen sagnet gir: den at høvdingene kom for å hevne sin far. Sagnet har det med å forvandle verdenshistorie til dramatisk familiehistorie; den gamle diktningen om folkevandringskongene lar Attila og andre være ute for privathevnens skyld.

Danehæren i England felte både kong Ælle av Northumbria og kong Edmund av Østangeln, den merkverdige "hellige" kong Edmund. Også hans skjebne har i sagnet fått sin egen nærmere forklaring; hos engelske forfattere fra det 13. århundre er det Edmund som blir drept til hevn for Lodbroks død. Lodbrok, av kongeslekten i Danmark, lå ute på sjøen i en liten båt og jagde fugl mellem holmene ved kysten; da kom stormen, og i flere dager drev Lodbrok omkring på havet, til slutt blev kan kastet iland på en strand i Østangeln. Kong Edmund tok sig av ham og viste ham så stor vennlighet at andre blev avindsyke; kongens jeger myrdet den fremmede en dag. Edmund straffet morderen med å la ham drive ut på havet i Lodbroks båt, uten seil og årer. Han kom til Danmark; der kjente de igjen båten og spurte efter Lodbrok; morderen sa at kong Edmund hadde drept ham. Da lovte Lodbroks sønner hevn; og de holdt sitt løfte, kongen av Østangeln blev martyr.

I de islandske, fornaldarsagaene er det Lodbrokssønnene, og ikke Hasting, som kommer til Luna i Nord-ltalia. De vil videre til Rom og spør en gammel mann, en tigger de møter, efter veien. Han viser på sine sko av jern; de var nye da han gav sig på vandring fra Rom; men nu er de tynnslitt. Så lang en vei vil ikke Lodbrokssønnene fare.

Men ellers er det i vikingsagaen som det var i vikingtiden: ingen vei er for lang. Vikingene herjer i alle vesterland og seiler i austerveg, de er under Finnlandskysten og hos ester, kurer, liver, og i Gardarike og "Grikkland". Yngvar den vidfarne, ætling av Uppsalakonger, henter skatt i kurernes land og ferdes i Asia siden og i Russland, der leter Yngvar efter utspringet til en av de store elvene i landet. Og i nogen monn må det være historie i fortellingen om ham. I en rekke svenske runeinnskrifter fra det 11. århundre er "Ingvar" nevnt, det står på runestenene at han styrte skib til Estland og at han og en bror som fulgte ham, fór efter gull og "gav ørnen mat" i landene langt mot øst, "de døde sør i Serkland" - det er saracenernes, arabernes land.

Fornaldarsagaen beretter om en kongesønn av "serkerne"s folk som herjer i "Græcia" og Spania; siden styrer han et skib til Danmark, reisen tar næsten et år. Han kommer til danekongen, som spør ham hvad han har for ærend "så langt mot nord i verden". Serklandsmannen sier det er hans ønske å prøve sig mot danekongen i idrett og ferdigheter. Og nu blir det svømning og våbenlek; men ingen vinner, de to menn er jevngode i alt. Fortellingen ligner historien om Al Ghazál, araberen som i det 9. århundre førte en sendeferd til "hedningenes konge" på en ø i oseanet. Al Gházal har fortalt at han ofte prøvde sig i våbenlek mot hedningenes ypperste kjemper. Han forsikrer riktignok at han alltid vant.

I en ættesaga står det en lang fortelling om en irsk kongedatter som kommer til nordiske land; hun er "hærtatt" og blir salgsvare. Trælen av fremmed rase spiller en rolle i mangen beretning om vikingtid. Fornaldarsagaen forteller om irer som en hærkonge fanger i vesterveg, de er menn av store ætter og kan ikke bære trældommen, de bryter sig inn til kongen en natt og myrder ham. Siden holder de sig gjemt ved sjøen og lever av fisken de tar - den korte tid de får leve. Kanskje er minner om træleoprør gjemt i denne fortellingen. Boken om landnåmsmennene på Island har et sidestykke til den; irer som er hærtatt og gjort til træler, myrder sin norske herre.

Det går vilt for sig i vikingsagaen: kamp og hevnkamp og alle slags død. Helten er sig selv til det siste; en Lodbrokssønn som er fanget i Svitjod og skal drepes, velger til dødsmåte å bli kastet på spyd som er stukket fast i jorden; en bror til ham, fanget i austerveg, velger å bli brent på et bål av rnannehoder. Lodbrokssønnen Ivar gjør sig til landvette i England; han ber at hans menn skal haugsette ham, der det kan ventes at fiender vil komme; og den døde konge verger sitt vikingrike - det er som i det hedenske Irland, hvor høikongen over landet holdt vakt i sin grav.

Men fortellingene om kamp og mot og villskap er ikke alt i vikingsagaen; de veksler med beretninger om høisinn; og sagaen kjenner vikinger som holder sin hånd over de svake - nettop en helt av de største kan det være.

Hálv, konge over Hordaland, legger ut med et eneste skib; jarlssønnen Stein følger ham, men vil ikke ha med sin yngre bror, en annen Stein, han har ikke alderen ennu. Første kveld kong Halv og hans kjemper står inn på en havn, regner det stridt; og Stein (den eldre) vil slå telt over skibet. Da sier Halv: "Tenker du å bo i hus som hjemme?" Og Stein får hete "Innstein" herefter. Næste dag ror vikingene forbi et nes i stort uvær; det står en mann på nesset, han roper til dem og ber om få komme ombord. Det skal han få, svarer Halv, så sant han vil stå ved roret like til kvelds. Plassen er god, den er tett ved kongen, sier mannen. Det er den yngre Stein; de kaller ham Utstein herefter. - Halv og hans menn farer i viking sommer efter sommer. De har strenge lover; ingen må ha sverd som er lengere enn en alen, så nær på livet skal de gå sine fiender. Ligger de stille, er det ikke i havn, men ute ved farlige nes; aldri rever de seil i stormen. En dag det er voldsomt hav og det gjelder å få lettet skibet, må nogen av dem overbord, forstår de; og det blir ikke nødvendig å kaste lodd, de kappes med hverandre om å springe overbord, de roper "stråløst er det foran stokkene" (det vil si de slipper å "dø strådød").

Om slike kjemper, vikinger av de ypperste, heter det så: "De hærtok aldri kvinner og barn."

Sagahelten Fridtjov den frøkne (den uredde) har ingen ting imot å slåss med vikingen Atle, men går like gjerne til gjestebud sammen med ham. Siden blir Fridtjov viking selv; da dreper han "illgjernings* menn" han møter; "men bønder fikk være i fred". Om en annen av de norske sagaheltene, en som herjer ved Østersjøkystene, heter det at han "fór vel med sin hærferd": vikinger og ransmenn slo han ihjel; men han sparte bønder og kjøpmenn. "Jeg vil ta ditt liv, fordi du herjer på den kongen som rår her," sier kjempen Orvar-Odd til en vikinghøvding han møter ved Englandsflåten; først da han får høre at høvdingen har rett til landet, skifter Orvar-Odd mening.

Måteholdet hos somme av sagaheltene beror vel for en god del på kristne idealer hos de kristne sagaskriverne. Men heller ikke for hedningene var kamp- og hevnidealet det eneste. Æresfølelsen og takknemligheten som ireren Findan til sin overraskelse fant hos vikingene - disse mennesker som "var villere enn ville dvr" - har kanskje vært mere utbredt mellem dem, enn irer og franker flest har kunnet tro. lallfall sier ikke historien om vikinger på herjetog hele sannheten om nordfolkenes sinn. I norrøn diktning fra vikingtiden står det et og annet som viser at "hedningene" ikke var villskap bare.

Motsetningen som fornaldarsagaen nevner - mellem vikinger på den ene side, bønder og fredelige kjøpmenn på den annen - er gammel nok. Svenske kjøpmenn i vikingtiden klaget over røverne som gjorde havet utrygt, det vet vi fra misjonæren Ansgars historie. Og bøndene hadde bruk for fred, norske bønder i hundrevis forlot Norge i det 9. århundre, men mange drog til det ubyggede Island og til arbeidet der ute, ikke til Irland og herjingene.

Mengden av folket blev i sitt eget land. Vikingtogene har visse likheter med de germanske folkevandringene i det 5. og 6. århundre; men det er den store ulikhet at folkevandringsstammen som helhet - storparten av den iallfall - forlot sitt hjem; de fleste i nordiske land blev hvor de var. De som bosatte sig mellem fremmede, gikk op i dem efterhvert, som folkevandringsstammene på romersk grunn. De som blev hjemme eller "bygget" nyland, holdt oppe nordisk arv.


Fotnoter

  1. Jfr. «Tors ring» hos nordmennene i Dublin.
  2. Historieskriver
  3. De kristne pleide å be med ansiktet vendt mot øst.
  4. Flere av Karolingerne i østriket blev i ung alder rammet av slag.