Landet med de mørke skibene - Nordmennene kommer til kongenes ø

Fra heimskringla.no
Revisjon per 24. sep. 2020 kl. 08:06 av Knut (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Nordmennene kommer til kongenes ø


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Kart over Irland og Britannia.

Irske berg kan nå høit, op til 1000 meter over havet; men det meste av "Erin" ligger lavt. Stille elver går gjennem landet og vider sig ut til sjøer; klimaet er mildt og fuktig, regnmengden stor, gresset står saftig grønt på "smaragdøen".

I hundreårene før Kristi fødsel kom keltiske stammer, slektninger av germanerne, til Britannia og Irland. Folket eller folkene som bodde der før, gikk over til å bruke keltisk sprog efterhvert; og blandingsrasen som opstod på øene, blir regnet til "kelterne".

Britannia blev med tiden "den romerske ø"; motsetningen, "barbarøen", var Irland; til Irland hadde ikke romermakten.

Irerne drev jordbruk; men engen og utmarken var viktigere for dem enn åkeren, de levde av feavl mest. Med næringsveien fulgte trette om beitemark, ran av buskap - og krig. Uenighet og ufred hadde i det hele gode vilkår i Irland.

"Høie Erin, kongenes ø! herlige skueplass for bedrift!" står det i et vers fra gammelirsk tid. Det fantes en mangfoldighet av konger i landet og "bedrift" i forhold dertil. Det fantes småkonger og overkonger, og på toppen av det hele en Irlands "høikonge" i Tara; men den overhøihet Tarakongen hadde eller krevde, var ingen garanti for freden, heller en grunn mere til krig. Det blev kjempet på kongenes ø, om buskap og beiter, og om æren og makten.

I hedendommens dager, fortelles det, kjempet de levende i forbund med de døde; høikongen over Irland blev begravet i opreist stilling, med våbnene på sig, og med ansiktet vendt mot syd, mot de evig trossige fiendebygdene i Leinster.

Det går stort og vilt og forunderlig for sig i irernes gamle historie, den kan ha en stemning av noget trolsk, som Irlands eget landskap, når det driver gjennem skodden. Andre ganger - i eventyrdiktningen og legenden - tar irsk fantasi veien til fjerne, drømte kyster, til landet der døden ikke finnes, det ligger i vest bak havet og solskyene. Dit lenges Connla med ildhåret; Connla, sønn av høikongen som seiret i hundre slag, går ombord i båten av krystall og blir borte i solglitteret over sjøen. Eller det er Brendan, en av Irlands hellige, som søker det fjerne, gjemte landet.

En dag i desember 722 stod det blodige slag ved Almain mellem høikongen Fergal og hans fiender i Leinster. Natten før slaget blev heltesagn fortalt for høikongen, mens vinterstormen raste. Næste natt er det harper og fløiter i luften der Fergal ligger drept på slagmarken; tonekunstnere, drept som han selv, morer kongen, et avhugget hode synger for ham - det er dikteren Donnbo som opfyller et løfte han har gitt sin herre om å synge for ham denne natten.

I irsk historie og sagnhistorie er kunstnerne stadig med. Irerne elsket sagafortelling, sang og musikk; og diktere var det mange av i landet. Besværlig mange, fant man iblandt; poetene skulde lønnes, og de hadde en farlig tunge; i kristen tid hendte det dessuten at den hedenske arv i deres diktning forarget. Til slutt blev det tale om å landsforvise dem. Men abbeden Columba, rådgiver for sitt folk, helgen siden, rådde ifra og reddet dikterne.

Sin kristendom fikk irerne fra folket på "den romerske Ø"; en briter, den hellige Patrick, blev Irlands apostel - det var i det 5. århundre Patrick misjonerte i landet, "mellem barbariske hedninger", skriver han selv, "en træl under Kristus". Med misjonen kom det østerlandske munkevesen; det hadde bredt sig langt mot vest allerede, nu hadde det Irland og blev en makt mellem irerne, i småsamfundene på kongenes ø dannet det sig klostersamfund som fikk en utrolig søkning. Abbeden var den største i irernes kirke; i staten også var han mektig, det sier litt om hans høie rang at abbedtitelen kunde brukes til å oplyse om storhet av alle mulige slags - djevelen var "helvedes abbed".

Legenden forteller: En ung gutt skulde lære skjønnskrift av Comgall, abbed i Bangor kloster; abbeden velsignet hans hender og hans øine, og straks blev eleven mester. Det stod ry av de irske klosterskolene, av Bangor, Clonard, Clonmacnois. Hos den hellige Comgall studerte elevene bibel og kirkefedre. Hvad merkeligere var: gammelromerske forfattere, Sallust og Vergil, Horats og Ovid, blev lest i Bangor i det 6. århundre, i dager da den slags lesning ikke var almindelig i vesterlandet.

Irlandsmunkene skrev på irsk og på romersproget. Uten å forsømme sitt morsmål blev de gode latinere, enkelte av dem skaffet sig til og med litt kjennskap til gresk.

Og Erins munker førte sin lærdom videre, fra land til land - sin lærdom og sin kristendom. Flokkevis tok de på sig "utlendigheten for Kristi skyld"; hos mange i det lidenskapelige folk var religionen blitt en lidenskap.

Den irske misjon begynte i Nord-Skottland, som aldri hadde stått under romerkeiseren og ikke var nådd av kristendommen. Columba, irer av kongelig byrd, kriger, statsmann, dikter og prest, satte over sjøen ved år 560 og grunnla klosteret på Iona, en liten og lav ø med stormen og Atlanterhavet over sig. På kysten østenfor holdt skottene til; de var innflyttere som Columba selv - "skotter" er et gammelt navn på irerne - og ennu hadde de ikke stort av landet som med tiden blev "Skottland". Det meste hadde pikterne, et hedensk folk; og til dette folk kom mennene fra Iona med kristendommen. Nogen tiår senere bar de sitt budskap mot syd.

Romersk Britannia var ikke romersk lenger. Ikke britisk heller, britisk var bare det vestlige av landet, det østlige var tatt av angler og sakser, hedenske germanerstammer. Briterne - kristnet i romertiden - hadde sendt misjonærer til Irland, men sendte ingen til angelsakserne; sine plageånder unte de det verste. Og misjonen som det pavelige Rom begynte i 597, fikk ikke den rette fremgang; da kom irerne, Columbas "sønner" fra Iona, ved deres hjelp blev angelsakserne vunnet for kristendommen.

Beda forteller: På en ø ved vestkysten av Irland bygget en irsk misjonær et kloster for både irske og angelsakiske munker. Samarbeidet blev ikke som det skulde, for om sommeren, når det gjaldt å høste inn og streve, forsvant irerne fra øen og gav sig til å "flakke omkring", tilbake kom de ikke, før vinteren - og vinterforrådet - var der.

"Flakke omkring" falt naturlig for irerne, trangen til nye inntrykk var sterk hos dem. Men fra sanseinntrvkkene hadde de kort til drømmesynene; og i kristen tid kunde Guds paradis bli drømmesynet over alle andre. Vandrelysten hos irske misjonærer var ikke av verden bare - som lokket med ukjente land; målet for vandringen var paradiset.

"For vi er disipler av den hellige Petrus og den hellige Paulus, vi irske menn fra jordens ytterste rand", står det i et brev som abbeden Columbanus - "den yngre Columba" - sendte paven. Columbanus var kommet til frankerriket med tolv munker i sitt følge, tolv apostler; vidt og bredt i riket stiftet de klostersamfund og forkynte sin tro. En av dem, Gallus, stanset i Alpelandene; der hjalp han hedninger og sloss med hedningguder. En natt da han satt i sin båt ute på Bodensjøen og vaket over fiskegarnet, hørte han det ropte ned fra fjellene og op fra dypet; det var gudene, djevleåndene, de truet Jesu Kristi pilgrim. Gallus Kiev blev skremt den natten, han rodde i land og sprang for livet. Men han trosset virkeligere farer; og om seieren han vant, forteller klosteret St. Gallen, som bærer hans navn og har til grunnlegger misjonæren fra Irland.

For somme i det irske folk gikk veien til Gud gjennem ytterste ensomhet. Hellige i østerland hadde valgt den veien, var flyttet ut i ørkenen; og irske hellige fulgte eksemplet. Da var det ikke alltid godt nok med en ødemark i selve Irland, med en avdal eller med en holme der hjemme. Tre ganger forsøkte Corrnac, venn av Columba, å finne en "ørken" ute i storhavet, tredje gang seilte han båten rett mot nord, i fjorten dager bar det nordover, land var ikke å se - bare sjø og sjøuhyrer.

Men ørkener blev funnet til slutt, Færøyene og Island dukket frem av sjøen. Ved år 825 skriver Dicuil, irsk geograf: Fra øene utenfor Nord-Britannia tar det to døgn - om vinden bærer med - til øer oppe i havet, små øer som er skilt fra hverandre med trange sund. Bøkene nevner dem ikke, de lå mennesketomme gjennem tidene. Omsider blev de tilholdssteder for eneboere fra vårt eget Irland, det var de i næsten hundre år, men er det ikke lenger, "på grunn av røvere, nordmenn". Det vrimler av sauer og av sjøfugl på øene - oplyser Dicuil til slutt.

Island har den irske lærde tatt for å være det "Thule" han kjente fra bøkene. Dicuil skriver: "For tredve år siden talte jeg med geistlige som hadde vært på øen Thule fra februar måned til august. De sa at sommernatten var merkelig lys der oppe; solen gikk ned, men det var som om den bare hadde gjemt sig bak en lav bakke, det blev ikke mørkt, en så å arbeide, kunde til og med se å plukke lusene ut av skjorten. Høit tilfjells var det kanskje sol selv midt på natten." - Videre fortalte de geistlige at det er åpen sjø rundt Thule; men nord for øen, en dagsreise borte, hadde de møtt havisen.

Da nordmennene kom til Island, nogen tiår efter at Dicuil hørte om sommerlyset deroppe, støtte de på "paper", geistlige - som rømte landet for dem og lot efter sig "irske bøker og bjeller og bispestaver". Islendingen Are Frode forteller det ved år 1130, og fortellingen ser troverdig ut. Fra irsk kirkehistorie er bjellen (håndbjellen) så velkjent som boken; abbeden hadde den, han samlet munkene med å ringe. "Bispestaver" også kan passe; i Irland bandt ikke biskoptitelen til noget bispedømme, "biskoper" fantes i klosterne og er nevnt mellem irske eneboere.

Bøker var kostbarheter, og verdighetstegnene - håndbjelle og stav - blev sett på med ærefrykt. Det kan ikke ha vært i glemsomhet de geistlige "lot efter sig" slike skatter; opbruddet fra Island må ha vært en flukt. Om det da er riktig, som Are sier, at irerne drog bort, fikk dra bort og ikke blev drept eller gjort til træler.


__________


Irland. Sjø ved Killarney i Munster.

Hos irer som hadde forlatt sitt land, kunde lengselen våkne og bli en pine. Et dikt - fra det 9. århundre senest - forteller litt om det; dikteren, en irer i utlendighet, sier til en landsmann som har fulgt ham en tid, men vantrives og vil tilbake til Irland: "Du lenges efter å se de deilige engene hjemme. Du elsker fedrene land; hvem kan vinne over en elskende? Og jeg har ingen rett til å laste dig for ditt tungsinn; for om Kristus gav mig min ungdom tilbake, og styrken kom, og mitt hår var mørkt igien, blev jeg nok fristet som du. Bær over med en gammel og ferdig mann som ikke kan følge sine ønsker!"

De mange riker i Irland stod ikke for irsk bevissthet som like mange land; hele Eirin var landet. Irerne sloss med hverandre - og følte for det store, stridende Eirin. Gud har en særskilt mening med Irland, heter det i et dikt fra vikingtiden; Guds råd tor "ungpiken Eirin" er større enn nogen kan si.

Det iriske landskap og sjøen rundt Irland - i storm og stille - står frem av diktningen, er i det hele sterk i irernes gamle poesi; dikterne forteller om grå vinter og om sommeren som kommer med karvene og med skogsus og fuglesang og elvesang. Ofte er det eneboeren som oplever sommerherligheten; "de små musikanter i verden" - bier og oldenborrer - spiller for ham under løvtaket.

Religiøs følelse går sammen med naturfølelsen. Munken ønsker sig en bortgjemt hytte, med "en liten, liten lerke" over, med en klar kilde "til å vaske bort synder". Andre vilde han ha med sig, "da skulde vi be sammen til Kongen som lar solen skinne; en kjær kirke skulde være der, med alterlin; og skinnende lys over rene, hvite hellige bøker".

Men Irlands munker som drømte om freden, var ikke sikre for krigen, de hadde den til og med i sitt eget sinn. De levde i streng askese og kalte det en salighet å hjelpe fattige og syke; men til lidenskapene hos dem hørte også den "rettfferdige harme", det hendte at irske samfund av fromme lå i blodig feide med hverandre, selv den hellige Columba skydde ikke det grove middel til rettferdighet som krigen var. Han hadde lånt en bok en gang, fortelles det, og skrevet den av, så leverte han boken tilbake; men eiermannen vilde ha avskriften også, og en irsk høikonge kjente for rett: til koen hører kalven, til boken avskriften. Da appellerte Columba til våbnene.

I virkeligheten var det vel andre og rimeligere grunner for hans krig. Høikongen hadde latt drepe en flyktning som var kommet til den hellige og vilde ha hjelp av ham. Slik blev krigen "rettferdig".

Men helst skulde fred og rettferdighet følges; og kirkens menn, som kunde være så stridbare menn, forsømte ikke alt fredsarbeide. I det hedenske Irland hadde kvinner hatt plikt til å være med i krig; Columba fikk et stormannsmøte til å opheve plikten. Og i 804 blev det gitt en lov som fritok munkene for krigstjeneste; men da var vikingtogene begynt, det skulde noget til å følge fredsidealene; og de blev ikke fulgt, side om side med Irlands konger kjempet irske geistlige for Erin, "kongenes ø" og "de helliges ø".

Vikingene "blev sett første gang" i 795, oplyser irske årbøker; "de krysset langs kystene av Irland og speidet ut landet". På Rechra i Den irske sjø stod en kirke; "Rechra blev brent av hedningene, og helgenskrinene brutt op og plyndret". Tolv år efter la de fremmede til ved Inismurray, en havnløs ø på Atlanterhavssiden av Irland - og fra gammelt et hjem for irske munker. Det står i årbøkene: "807. Inismurray brent av hedningene, og Roscommon lagt øde. Månen blev til blod."

Snart er det utrygt på alle kyster og langt innenfor kystene, nær elveløpene og innsjøene især. Bygd efter bygd blir herjet, rundt omkring står kirker i brand. Hedningene hjemsøker Bangor, den hellige Comgalls kloster, og Moville hvor Columba hadde gått i skole, og Armagh, "St. Patricks eiendom". De går op på den høie holmen hvor eneboeren Etgall holder til, og tar ham med sig bort og sulter ham til døde siden. De fører "ned til sine skuter" irske konger og stormenn de har fanget; eller byttet er "kvinner i stort tall". Vikingene passer på å komme når de kristne feirer sine høitider og er mange sammen, et overfall under høitidene skaffer særdeles meget av den gode salgsvaren som mennesker er: "836. Hele Connacht herjet på grusomste vis av hedningene. Clonmore herjet av hedningene juleaften; de drepte mange, og enda flere slepte de bort."

Hedningene vek ikke lenger fra Irland, de overvintret i landet; snart er de i ferd med å lage en stat der, høvdingen "Turgeis" kommer fra Norge.

"Havet spydde op strømmer av fremmede over Erin." Året efter herjingene i Clonmore lå store flåter på elvene i øst, 60 skib på Lovne, 60 på Liffey. "Og derefter kom Turgeis til det nordlige Trin med en stor kongelig flåte og gjorde sig til konge over de fremmede i Erin."

Med borger de bygget i landet, støttet vikingene sin makt; borgen ved havnen Dublin hvor Liffey munner ut, var én; den blev reist i 841.

Fra denne tiden forteller årbøkene: "Louth blev plyndret av hedninger fra Loch Neagh (sjø i Nordlrland) : de fanget og førte bort biskoper, prester og vise, og drepte andre." - "845. En mengde av de fremmede med Turgeis på Loch Ree; de ødela Connacht og Meath og brente Clonmacnois, med kapellene der, og Clonfert og mange andre steder." Clonfert var den hellige Brendans kloster, berømt for sin skole som Clonmacnois; å få brev fra klosteret Clonmacnois, fra hovedlæreren ved skolen, hadde vært en glede for Alkuin, den grunnlærde, keiser Karl den stores venn.

Turgeis vilde ha plass for sin hedendom. I Armagh, som var et midtpunkt for det kirkelige liv i landet, hadde vikingkongen satt sig i abbedens sted, blir det fortalt. Clonmacnois fikk "Otta", hans hustru; det heter at hun "brukte å gi sine svar inne i den store kirken", fra selve det hellige alter.

Irerne reiste sig. Motstand hadde de gjort gjennem tiår allerede, men ikke med samlet styrke; feidene sig imellem hadde de fortsatt midt i elendigheten de fremmede førte over landet, det var til og med hendt at irske menn slo følge med vikingene. Og nu hendte det at løse flokker av irer herjet i bygdene "på hedningers vis".

Disse "dødens barn" blev slått ned av Maelsechlainn, høikonge over Irland. Med Turgeis gikk det ikke bedre; han tapte et slag først; litt senere blev han tatt til fange av Maelsechlainn. "Og Turgeis Kiev druknet i Loch Uair." Nu angrep irerne fra alle kanter, de fremmede tapte i slag efter slag. År 848 kom det irske utsendinger til frankerkongen Karl og fortalte om seieren som var vunnet, og bad om "vei" for kongen av Irland, han aktet sig til Rom i pilgrimsferd.

I et håndskrift fra denne tiden står et irsk vers der det heter: "Å gå til Rom, det er stort besvær og bare liten vinning; den Herre du søker der, finner du ikke, med mindre du har ham med dig." Det var vanlig allikevel at irske pilgrimer drog til byen med apostelgravene; i ytterste nød - på flukten fra vikinger - lovte ireren Findan sin Gud å gå til Rom.

På tilbakeveien derfra, ved år 847, stanset han i Alpelandene; Findan blev munk i klosteret Rheinau, vest for Bodensjøen og St. Gallen. Der fortalte han sin livshistorie. En landsmann han hadde i klosteret, tok fortellingen med i et skrift han forfattet om Findan efter hans død; og dette skrift som blev til så langt borte fra Irland, gir den tydeligste skildring vi har av møtet mellem irerne og de fremmede i vikingkongen Turgeis' tid.

Findan var fra det østlige Erin, fortelles det først: fra landsdelen Leinster. Der herjet det hedninger, Nordmanni, de herjet "næsten overalt i Irland"[1]. Det var vanlig at de førte bort kvinner, en dag røvet de søster til Findan; og nu fikk han i opdrag å kjøpe henne fri, hans far bad ham forsøke. Lett kunde det ikke bli; men Findan elsket sin søster og gjorde som faren vilde, sammen med en tolk søkte han op røverne. De tok ham til fange straks han kom, og førte ham ned til skibene; hele den dagen og natten efter holdt de ham bundet og gav ham hverken mat eller drikke. Næste morgen la de råd; og da sa de sindigere av dem, "med en menneskelighet som vi tror var inngitt dem av Gud", at de burde ikke holde i fangenskap folk som kom for å løskjøpe andre. Slik blev Findan fri igjen. - En annen gang fikk han gjemt sig bort for en flokk "Nordmanner" som forfulgte ham; han sprang inn i et hus, mennene i fiendeflokken kom efter og lette høit og lavt, men glemte å se bak døren, hvor Findan stod.

I Leinster var det stor trette mellem to av de irske fyrstene i landsdelen. Findans far var i tjeneste hos den ene og drepte en mann av motpartiet. Fyrsten som den drepte hadde tjent, vilde hevne det, han samlet folk og drog til gården hvor Findan og hans far bodde. Flokken kom frem ved nattetid, slo ring om husene, stakk ild på takene og tvang ut dem som var inne. Findans far og en bror av Findan blev drept foran dørene; men Findan selv "verget sig mandig og berget sig bort tvers gjennem flammene og fienderingen". Siden kom det i stand et forlik, Findan fik bøter av overfallsmennene og skulde ikke hevne sig på dem.

Men de mistrodde ham efter alt som var hendt, og vilde bli kvitt ham. De bad ham til gjestebud ensteds i nærheten av havet; og der overlot de ham til nordmanner som kom - efter avtale med Findans vertskap. Nu blev Findan fange og handelsvare; hedningen han fikk til herre, "fulgte sin vane" og solgte ham til en annen, som snart efter solgte ham til en tredje.

Den fjerde herre Findan fikk, var en vikinghøvding som vilde tilbake til sitt land. Han samlet sine menn og tok sine fanger med sig ut på skibene, Findan blev lagt i hans eget skib - bundet. Oppe i sjøen møtte flåten en annen vikingflåte, et fremmed skib gled inn mot det skibet hvor Findan lå, og en fremmed mann steg ombord der; han spurte efter Irland, vilde vite hvorledes landet var og hvad vikingene hadde oplevd der ute. Med ett var en av dem over ham, en som kjente igjen den fremmede - sin brors drapsmann så han stå der! På et øieblikk hadde han hevnet broren, og i næste øieblikk kom det til kamp mellem folkene på de to skibene, vilt og lenge kjempet de. Findan prøvde å reise sig op; han ropte til sin herre høvdingen og bad om lov til å slåss for ham. Snart efter sluttet kampen; folk på de andre skibene i vikingflåtene la sig imellem og fikk skilt de stridende. Men Findans herre mintes at hans bundne træl hadde tilbudt ham sin hjelp, en slik troskap vilde han lønne, derfor løste han Findan og sa det skulde være godt mellem dem.

"Efter dette kom de til nogen øer som er tett ved pikternes folk og kalles Orkadene" (Orknøyene). Der gikk vikingene i land fra skibene, de vilde hvile ut og vente på bør, og "spredte sig over øene". Findan også kom i land; han var fri fremdeles og søkte nu - "med angst i sinnet" - en utvei til å slippe fra hedningene. Han fikk gjemt sig i en åpning bølgene hadde slått i berget. Sjøen flødde og brøt inn i åpningen; men samtidig hørte han fiendene, de sprang frem og tilbake på berget, lette efter ham og ropte på ham; og heller vilde han ha sjøen over sig enn falle i hendene på mennesker som "var villere enn ville dyr". Så aktet han ikke på sin vanskelige stilling og heller ikke på sulten som plaget ham, men blev hvor han var, hele resten av dagen og natten efter.

Næste morgen var det fjære sjø, men berget lå under et skyll av bølger; vinden var kommet, som vikingene ventet på. De holdt nu til på en annen kant av øen; Findan kom sig vekk fra sjøene som søkte ham, og bort til et lavt kratt, der krøp han fremover på hender og føtter, ennu var ikke hedningene reist, og det måtte ikke skje at de fikk øie på ham. - Først hadde han trodd han var på stort land, hvor det bodde mennesker; men han kom til sjø igjen nokså snart: han var på en liten ø mellem havet og et bredt sund.

Det måtte være mulig å svømme over sundet. Men Findan var for trett til å våge et forsøk; den dagen og to dager til blev han på øen, han fant drikkevann og spiselige urter og klarte sig. Tredje morgen stod han og så på "delfinene" som lekte i sundet; han hadde ikke valg, han fikk legge på svøm, Findan vendte sig til Gud efter hjelp, han lovte å forsage Irland og bli Guds pilgrim. Og det skjedde et under, fortalte han siden; det kjentes som om bølgene bar ham over det brede sundet - han kom frelst i land.

Findan gikk op på et berg og så sig omkring; ikke nogensteds så han hus eller røken fra hus. Og han fant ikke meget å leve av i marken, det blev smått med ham. En morgen kom det nogen mennesker gående; Findan visste ikke hvad det var for slags folk, men han kjente det som ny frelse at nogen kom, han skyndte sig bort til dem. De tok sig av ham og fulgte ham siden "til en biskop i nabolaget", en som hadde gått i skole i Irland og kunde irernes sprog[2]. Findan blev hos "biskopen" et par års tid og drog så ut på sin pilgrimsreise, til Rom og til det fjerne klosteret der han stanset.

Fortellingen om vikingene som møttes på sjøen og sloss, minner om islandsk saga; optrinet føier sig til mange lignende som sagaforfatterne skildrer, hundreår efter øienvidnet Findan. Det er mere som minner. Enda hedningene var villere "enn ville dyr", hendte det at de viste høisinn, får vi vite i skriftet om Findan; de slapp løs mannen som var kommet for å kjøpe en annen fri, og de lønnet en træls troskap. Slike utslag av æresfølelse hos dem er det ofte fortalt om i norrøne kilder.

Sjelden i utenlandske. I årbøker og krøniker som irer skrev, får vikingene det verste skudsmål. Grusom krigsførsel var ikke noget nytt i Erin; men ved blodhevnen irerne øvde, og ved feidene irske konger imellem, spilte det inn en forestilling om "rett". De fremmede var nettop fremmede; de var uten rett til den vakre øen Fodla[3] står det i en irsk krønike, de hadde ikke rot eller slekt i Banba[4]. Deres krig var i selve sitt grunnlag en krig mot retten og mot skyldløse. De slo til hvor de kunde; deres våben, eller fangenskapet hos dem, var skjebnen som alltid truet; og kanskje lot de se grusomheter som tross alt var nye i landet. I et gammelt islandsk skrift er det nevnt som vikingers ville skikk "å fange op barn på odden av spyd"; i irske fortellinger kan irer øve skikken, men den kalles "de fremmedes kunst".


__________


Maelsechlainn, høikonge over Irland, hadde knapt sendt frankerkongen bud om sin seier, før danske vikinger kom og hjalp til med kampen mot nordmennene. Irerne fikk grunn til å skille mellem hedninger - og har gjort det iblandt, de skiller mellem "svarte fremmede" eller daner og "lyse fremmede" eller "de fra Lochlann", fra Norge.

Årbøkene forteller:


Vaktmenn hos "de fra Lochlann" står og ser utover sjøen og får øie på en stor flåte som kommer. Det er våre egne, det er venner, sier somme av Lochlannsmennene. Men andre sier: Det er daner, og de kommer for å røve fra oss. - Nogen tar en snar skute, legger ut og møter flåten, styresmannen på skuten spør hvem de fremmede er og hvad de vil; de svarer med en skur av piler. En stund efter er de inne ved land; og i storkampen som kommer, taper "de fra Lochlann"; deres skib, deres kvinner, deres gull blev danenes bytte. "Slik tok Gud ifra dem all den rikdommen de hadde tatt fra kirkene og fra skrinene til Erins hellige."


I et nytt slag seirer "de fra Lochlann", og danene blir motløse. Men "Horm", deres høvding, ber dem fortsette krigen og se hvad deres guder og skjebnen vil gi dem; de skal passe på å be til "denne hellige Patrick" som har så meget ondt å hevne på nordmennene, de skal love ham lønn for hjelp. Det lover de og sier at den hellige Patrick - "og den gud som er herre over ham også" - skal beskytte dem. Snart kjemper de igjen, i tre døgn står det på; denne gang seirer danene. Sendebud fra Maelsechlainn, høikongen, finner seierherrene på slagmarken, hvor de fra Lochlann ligger; danene står mellem dynger av dem og koker sin mat, underlaget for kjeler og spidd er de drepte, ilden gnager dem, buken brister på dem. Sendebudene spør hvad det skal være til å behandle de døde slik, og får til svar at det er den behandlingen Lochlannsmennene hadde unt danene. Men sitt løfte til den hellige Patrick holder hedningene; "for danene hadde en slags fromhet" og kunde forsage maten "for en stund"; de fyller en kiste med guld og sølv, det skal helgenen ha.

"Danene er med oss idag; de kan være mot oss imorgen, om de merker nogen slags feighet hos oss," sier en av Irlands konger foran en kamp med nordmennene. Men danehæren blev ikke farlig for irerne; ved midten av 850-årene forlot den landet; overlegne styrker var kommet fra Norge. "Amlaib Conung, sønn til kongen av Lochlann, kom til Erin de fremmede i Erin gav sig inn under ham, og tributt blev gitt ham av irerne."

"Amlaib" er det nordiske "Olav"; og minner om Amlaib Conung finnes kanskje i islandsk overlevering; den kjenner en "Olav Hvite", konge i Dublin i det 9. århundre.

Maelsechlainn prøver å få fred i stand med de fremmede. Han ber "kongen av Lochlann" komme til hans gård "og drikke"; og nordmannen kommer virkelig, han er hedersgjesten i høikongens lag og takker for sig med store løfter. Men knapt er han ute av kongsgården, før han begynner å plyndre. Høikongen får det vanskelig igjen i årene efter; han må slåss med landsmenn også, med irske høvdinger som har hjelp av vikinghærene, og med flokker av "fremmed-irer", menn som var fostret av de fremmede og drev det på vikingers vis - eller verre.

Årbøkene regner op herjetog og slag. Under lurblåst og med "fremmede, barbariske rop" går nordmennene til kampen; kommer de i nød, roper de på sine guder; taper hedningene, hevner de sig kanskje med å myrde fanger, irske geistlige de har i sin leir. Men leiren kan bli tatt av Erins helter, "nakne og med sår måtte Lochlannsmennene flykte og lot efter sig meget gull og sølv og vakre kvinner".

Cearbhall, konge av Ossory, er ute med sin hær, han står i en bakke og taler til hæren. "Ser dere," sier han, "hvordan Lochlannsmennene har ødelagt disse bygder? Buskapen har de tatt, folkene har de drept. Slik vil de gjøre på vår grunn og, om de vinner på oss idag." Det blir Cearbhall som seirer; vikingene rømmer fra alt de har ranet, og gjemmer sig i skogene, der blir de kringsatt av irerne og drept.

På Cearbhalls kongsgård en natt - nogen irer trenger sig inn der, de må treffe kongen, vikinger er på vei til gården. Cearbhall har drukket kraftig om kvelden, men blir edru ved budet han får. Nordmennene kommer og har ventet å finne sovende; men en dør går op, "en kongelig fakkel" løftes høit og legger tunet i lys foran Cearbhall - da viker hans fiender ut i mørket. De modige som synes det er skam å vike, blir drept.

Men om irerne seirer her og der: de tvinger ikke Amlaib Conung vekk fra Irland. Han plyndrer vidt og bredt, han brenner det hellige Armagh og herjer en helligdom fra Erins hedenske tid: "Kongenes skog" hvor veldige gravhauger lå. Hittil hadde haugene fått være i fred, de fremmede brøt sig inn i gravkammerne og plyndret dem.

Vikingene blev de overlegne, står det i en irsk krønike, fordi de var drevet av brennende tørst og hunger efter Erins fruktbare land med slettene og det søte gresset, med buktene og elvene og laksen. De eide motet og dådslysten, styrken og villskapen som trengtes; og de hadde hjelp til sin krig i ypperlige våben - står det videre - i brynjer som beskyttet dem, i "skarpe, drepende piler" og "sterke, brede spyd".

"Mektige Lochlanns-økser" blir nevnt. Irerne selv går med Lochlanns-økser, når de er godt rustet. De lærte av nordmennenes sjøkrig også, i det 10. århundre stod irske krigsflåter ut på havet, og irer bar sine skib over land fra innsjø til innsjø i Erin. Vikingflåtene vedblev allikevel å være de sterkeste og en stadig fare. Og til annet som gjorde det vanskelig for irerne, kom det at de ikke kunde opgi feidene sig imellem, "sin onde vane" som årbøkene sier.

Men heller ikke nordmennene holdt sammen de bestandig. Amlaib Conung drepte med egen hånd "Auisle", sin bror, "den staseligste og tapreste mann i verden", og slo ned hans følge siden. Det var bare en begynnelse; frendedrapene og feidene blev flere.

Og de fremmede hadde aldri makt til å underlegge sig Irland, vikingrikene i landet blev kystriker. I Dublinriket, det viktigste av dem, styrte "Amlaib" og hans bror Ivar og siden ætlinger av Ivar; de førte sine flåter langt, Dublin blev hovedstaden i et sjøvelde med ubestemte grenser, vikingbygder i England og Skottland stod tidvis under Dublinkongene.

I irske bygder kjempet og herjet slektledd efter slektledd av innflytterfolket; lenge var krig - og handel med krigsbyttet - hovednæringsveien for de fremmede. De blev ellers mindre og mindre "fremmede"; flere av herskerne i Dublin giftet sig inn i irske kongeslekter, slik Amlaib Conung allerede og slik Olav Kvaran i det 10. århundre. En irsk dikter som besøkte denne yngre "Amlaib", sang for Dublinkongen om Erins helter i gammel tid og fikk god lønn for sangen. Olav Kvarans sønn, halvireren Sigtrygg Silkeskjegg, måtte efter nederlag for nordmennene gå med på å lyde under høikongen Brian Boru: Dublinriket stod fremdeles, men var føiet inn i irernes statssystem.

Det bidrog til å jevne ut motsetningene at kristendommen litt efter litt vant frem i vikingrikene. Dublinkongen Gudrød, "en særdeles grusom konge", plyndret Armagh under en kirkefest i 921; men han sparte husene hvor irske fromme herberget syke mennesker, og vilde spare alle kirkelige bygninger, "av vanvare bare" kom han til å brenne somme. Olav Kvaran lot sig døpe, og som gammel blev han "pilgrim", i 980 drog han til Columbas kloster på Iona; Olav døde "efter bot og hellig liv". Sigtrygg, sønnen, blev Romafarer; og på mynter han lot slå i Irland, stod korstegnet.

Men hedendom holdt sig lenge. I irske bøker er det fortalt om "Tors høvdinger" i Dublin, om "Tors skog" tett ved byen og om "Tors ring"; så sent som i 997 var ringen Dublinmennenes, da blev den tatt av seierrike irer "med makt".

Erins kristne kultur hadde hatt sine nødsår - hundreår av nød og nedgang. Kong Brian Boru, den store irske seiervinner ved år 1000, prøvde å reise det sunkne. Han bygget "edle kirker" og sørget for Irlands fattige lærde ved å gi dem del i tributt han tok. "Han satte lærere og mestere til å meddele kunnskap og til å kjøpe inn bøker på andre siden av sjøen og det store hav; for skrifter og bøker i hver en kirke og hvert et hellig hus var blitt brent eller kastet på vannet, fra begynnelsen til slutningen" (av vikingtiden).

Mange slags verdier gikk tapt med bøkene, store kunstneriske verdier også - å dømme efter håndskrifter som er bevart: linjeføringen i prydverket på bladsidene er et under av nøiaktighet og sikkerhet.

I klosterne som stadig var utsatt for overfall og mistet sine boksamlinger, blev det vanskelig å holde skolelærdommen ved makt. Irske årbøker fra det 9. århundre nevner forholdsvis mange lærde og gir dem kraftige lovord; i århundret efter blir navnene færre og lovordene mattere. Det gikk sterkt tilbake med latinstudiet - den nye tiden tærte på alt, disiplinen i skolen blev slappere, fortelles det; "elever vilde ikke lenger vise skyldig respekt og stå når deres lærere var tilstede".

Den irske forsker og filolog Johannes "Erigena", som levde i det 9. århundre, var en selvstendigere tenker enn nogen av sine vesterlandske samtidige, og hadde sjeldne kunnskaper, og hadde sjeldne kunnskaper, han oversatte til latin vanskelige greske tekster, bibliotekaren ved pavestolen matte undre sig over at "denne barbar fra verdens grenseegn har kunnet opfatte slikt og sette det om til et annet sprog".

Men Johannes levde ikke i Irland, han arbeidet i frankerriket; og det heter at han hørte til de mange som vikingplagen drev vekk fra Erin.

Tallet av irske "pilgrimer" i landene øst for havet hadde lenge vært stort, nu vokste det. Irerne var ikke alltid velkomne, det blev for mange som kom; flere av dem klager over bitter nød, de sulter og fryser og må tigge om hjelp, "nordenvinden herjer oss lærde latinere, oss fromme prester". Selv Sedulius, lærer ved en frankisk skole og berømt poet, har det smått. Han prøver å skaffe sig bedre kår med hyldestdikt til de mektige i riket; og priser poeten en frankisk seier over vikingskarer, kan det merkes at han mener det han sier.

Med "pilegrirnene" kom irske håndskrifter østover - og vers på irsk sprog, mellem mange andre de gamle versene om vennskapet mellem studenten og hans katt, studenten forteller hvor han er når han går på efter gloser og visdom og har til selskap katten Pangur Ban, en sann stallbror, jeger som han selv. I et noget yngre irsk vers, kjent fra et håndskrift i St. Gallen, er gleden av en annen slags og blandet: "Bitter er blåsten i natt, den kaster med havets hvite hår: jeg trenger ikke nu å frykte for at de ville Lochlannskjempene skal krysse i den irske sjø."


__________


Irland. Stenkors og rundtårn ved kirken i Clonmacnois.

Irsk kunst, ikke bokkunsten bare, stod høit da vikingtogene begynte; og kunstnerne gav ikke op under ødeleggelsene i landet. Stenkors med rikt prydverk blev reist; vakre metallarbeider blev laget - så uvisst det var om slike skatter kunde berges.

Irske prydsaker fra det 8. og 9. århundre er funnet i norsk jord, mange i Vestfold, flere i Rogaland og Fjordane, ikke få i Trøndeleg og Nordland. Relikvieskrin og beslag til bokskrin er mellem sakene; slikt har ikke vikingene handlet til sig, det er røvet gods.

I det lange løp måtte plyndringene som pågikk, skape mangel og motløshet hos irerne. Det heter at kongedøtrene i Irland sluttet å brodere; irske klær strålte ikke i farver som før. Og når kirker og klosterhus var herjet noen ganger, kan de ikke lenger ha lokket vikingene med så store skatter av gull og sølv.

Men ullvarer og lærvarer blev tilvirket i klosterne år efter annet. Og irske fanger var alltid en verdi. Fortsatt plyndring kunde lønne sig godt for krigeren som drev handel.

Det sier noget at en lang rekke av irernes ord for skib og skibsstell er lånt hos de fremmede; sjøen var deres. Og kjøpmann-krigeren seilte på mange land, ser det ut til. I vikingtiden, forteller irerne, var de unge kvinnene kledd i silke; der finnes det staselige utenlandske sadler og vevde tøier av alle slag og i alle mulige farver. Seierherren Brian Boru påla nordmennene i Dublin - "Dublin med drikkehornene" - å gi ham vin i tributt, 150 fat blir det sagt. Det var vel i Frankrike vikingene handlet til sig vinen.

Kong Brian tjente på deres handel, de fremmede kunde gjøre sin nytte trods alt. De kjøpte i Irland også. Det var jo ikke farefritt å ta med våpenmakt, å kjøpe var tryggere; og eftehvert som Lochlanns menn og "Erins menn" fik mere felles, blev handelen i vikingbyene av voksende betydning for irerne. De selv hadde ikke grunnlagt byer. Heller ikke hadde de preget mynt; kong Sigtrygg Silkeskjeggs mynter med korstegnet var de første som blev slått i Irland.

Kelter og nordmenn lærte av hverandres kunst, og kelterne gav de fremmede sin tro - noget av sin overtro også, sin hedenske arv; der er vidnesbyrd om det.

Klosterkulturen i Irland var ikke alle irers sak. Alkuin priser de grunnlærde irske munkene "som gav Kristi kirker i England og Gallia og Italia så rik en utvikling"; men massen av det irske folk er "gjennembarbarisk", sier Alkuin. Vikingene i Erin kom til et samfund hvor selvfølelsen var sterk, krenkelsene pinlig mange og hevnen redebon, dette samfund lignet i så måte - og på andre måter - deres eget, gammel litteratur om Irland og om Island viser i lange rekker de samme livsbilleder (og fantasibilleder).

Irske krønikeforfattere som skrev da vikingtiden vel var over, hefter sig ikke ved likhet som fantes, de fremhever ulikheten mellem irerne og "grove, uedle Lochlannsmenn", "ville hårdhjertede daner".

Og de skildrer vikingenes makt over Irland i billeder som overdriver det onde. Hver eneste landsdel og hvert eneste klostersamfund har en fremmed høvding til herre, i hvert eneste hus er en fremmed kriger innkvartert og har rett til alt som kan skaffes, til melken og eggene og kjøttet, ingen av Erins menn tør ta unda selv det aller minste og gi til et barn, et gammelt menneske, en syk.

Tvang og nød overalt; så meget større blir Brian Boru, befrieren, eller en helt som Cellahan, konge av Cashel.

Cellachan står nevnt i årbøker for 900-tallet. Der er han ikke særskilt merkelig; men det blev han i krøniken som kom istand hundre år efter hans død. I femten "kongelige slag" seirer Cellachan over de fremmede. Da bruker de list; "Sitric", høvding for Dublinmennene, får fanget heltekongen og tar ham med sig til Armagh, der venter Sitric på løsepenger for sin fange. Men Cellachan sender bud til sine menn og befaler krig, ikke løsepenger; og om Lochlannsmennene fører ham bort fra landet, skal irerne ta sine skib og følge efter. - Nu kommer Cellachans største dag. Han står i Sitrics skib, hårdt bundet til masten, men han akter ikke på sine smerter, han ser at hans folk vil kjempe for ham, irernes flåte er i sjøen. Og irerne stormer ombord i de mektige vikingskibene, over tofter og sterke årer stuper de fremmede. "Og Fiangal skjøt som en falk ned i skibet til Sitric og hugg sine hender i brynjen over Lochlannsmannens bryst og drog ham ned i sjøen, sammen hadde de sjøens sand og kom til hvile der." Og helten Failbe: "med et sprang som hjortens stod han ved masten på Sitrics skib", han hugger over båndene om Cellachan, irerkongen får et sverd i sin hånd - "og sønn til kongen av det kalde Lochlann falt med blomsten av sitt folk."

"Lochlann med den brune flåten", "Lochlann med de mørke skibene": gjennem hundreår vedblev landet og skutene å spøke i irsk fantasi. Alle mulige tider kunde blir vikingtid for irerne, selv fjerneste fortid.

I fjerneste fortid, da menn av gudinnen Danus stamme rådde for Erin, bodde det et folk av kjemper og røvere i Lochlann, det udyrkede. Kongen over dette folket sendte sine skattekrevere til Erin: ville, grusomme menn, tunge av åsyn. De fikk ingen skatt, de blev drept av Lug Ildanach, den lysende, som kom til Erin fra alveland, på en hest som var snar som den nakne, kjølige vårvinden og løp over sjø og land like lett. - Lochlannskongen sendte ut sin flåte: "Slå ned Lug Ildanach!" sa han til mennene ombord, "og hugg hodet av ham! Og den holmen som kalles Erin, bind den til bakstavnen på skibene, la bølgene ta plassen efter den, og legg den på nordsiden av Lochlann - ikke en i gudinnen Danus stamme vil nogensinne følge efter dit!"

Fortellinger om Lochlannsmenn trengte inn i sagnkretsen om Finn, Ossian og Oscar, høvdinger for irske krigerskarer (fiana, "fenier") i slutningen av Irlands hedenske tid. Fra middelalderen og til nu har Finn og mennene i hans følge vært heltene i irsk folkelig fortelling; og det hører til deres heder at de "tok på sig tyngselen å verge Erin mot krigerne som kom inn fra sjøen."

Men det fantes en eldgammel irsk sagnkrets som bare såvidt rørte ved Lochlann og gav ektere billeder av hedendommens Irland enn fortellingene om Finn og Ossian. Det var sagnene om Concnobar og Cuchulainn, de veldige, gudelignende.

Det blev fristende å gi fortidskjempene del i folkestammens nye ære: i kristendommen. Irske kristne har utstyrt de hedenske heltene med en anelse om troen som i tidlig middelalder drev misjonæren Columba ut av Erin og inn i verdenshistorien:

Cuchulainn blev drept av usle hender, og i Emain Macha sørget hans folk. "Men hans ånd viste sig der for de tre ganger femti dronninger som hadde elsket ham, de så ham i hans åndevogn, den gled hen over Emain Macha, og de hørte ham synge en hemmelighetsfull sang om Kristi komme og dommens dag."



Fotnoter

  1. Leinster 841, fra den nyreiste Dublinboligen av - oplyser årbøkene.
  2. "Biskopen", visstnok en pikter, kan ha bodd inne på fastlandet - eller på en av Orknøyene, som fra gammelt var piktisk land.
  3. Gammelt navn på Irland.
  4. Gammelt navn på Irland.