Norrøne gude- og heltesagn - Gudesagnene eller den egentlige gudelære

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norrøne gude- og heltesagn


Gudesagnene eller den egentlige gudelære


P. A. Munch
ved Magnus Olsen



Kristiania 1922



Verdens skapelse, jotner, æser, mennesker, dverger, vaner, alver

5. Våre forfedre tenkte sig det umåtelige rum som en vid avgrunn, Ginnunga-gap; på den ene side av den var der isnende frost og tåke, på den annen side ild og hete. Den kolde del kaltes Tåkehjemmet eller Nivlheim (Niflheimr), den hete Muspellsheim (Muspellsheimr, som en vel tør gjengi ved: ødeleggelsens hjem). Efter som Nivlheims is efterhånden smeltet ved heten fra Muspellsheim, strømmet der fra Nivlheim eiterstrømmer, Elivåger (Élivágar), ut i Ginnungagapet, og de oplivende stråler fra Muspellsheim gjorde det mulig at levende vesener her blev til: en uhyre jòtun (jǫtunn), Yme (Ymir) eller Aurgelme (Aurgelmir), og koen Audhumla hvis melk var hans næring. Av Yme fremkom igjen flere jotner, og således blev han stamfar til hele den onde jotunslekt. Koen Audhumla fremkalte likeledes liv ved å slikke de islagte saltstener, og således fremkom Bure (Búri); hans sønn Bòr (Borr) hadde med Bestla, jotnen Bòltorns datter, sønnene Odin, Vilje og Ve (Oðinn, Vili, ). Bors sønner vare gode og fagre; de var stamfedre til æsernes slekt (áss, flertall æsir, eieform ása).

Ymir blir drept av Odin, Vilje og Ve, så Jorden kan skapes av hans kropp. Dette drap legger grunnen til fiendskapet mellom æsernes og jettenes ætter. Illustrasjon Lorenz Frølich (1908).

6. Da Ymes ætt hadde formert sig til en utrolig mengde, drepte Bors sønner ham, og i hans blod druknet alle jotnerne, undtagen Bergelme (Bergelmir) som med sin kone reddet sig i en båt. Æserne fikk således ikke gjort ende på jotunslekten, og Bergelmes ætt formerte sig sterkt. Jotnerne kalles også turser (þursar), rim-turser (hrímþursar), riser (risar), berg-riser (bergrisar), troll (troll); de var fremdeles meget ondskapsfulle. Av Ymes legeme dannet Bors sønner jorden, himlen og havet. Kroppen selv blev jorden, benene fjell og stener, hårene blev trær og gress, hjerneskallen blev himmelhvelvingen, blodet blev havet, floder og sjøer, hjernen skyene, makkene i Ymes legeme de smaa dverger (dvergar), som bodde under jorden og i stener, nærmere forbundne med jotnerne enn med æserne.

7. Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, var i førstningen de eneste æser. De nøide sig ikke med å skape den livløse verden, men frembragte også den levende, menneskene og dyrene. De to første mennesker, Ask og Embla (Askr, Embla), blev skapt av to trær. Odin gav ånden, Vilje (Høne [§ 22]) sjel eller forstand, og Ve (Lodur) varme og farve. Fra dem nedstammer menneskeslekten.

Bors sønner dannet også himmellegemene. De brukte dertil gnistene fra Muspellsheim som for omkring i luften. Solen og månen blev satt på hver sin vogn, og hver vogn fikk to hester: solens hester heter Årvak og Alsvinn (Árvakr d. e. den årle våkne, Alsviðr d. e. den meget hurtige). Foran solen står skjoldet Svalin (Svalinn d. e. kjøle-ren). Til å kjøre vognene blev satt Mundilfares to deilige barn Sol og Måne. Mundilfare var så stolt av dem at han hadde opkalt datteren efter solen og sønnen efter månen; men til straff satte så æserne dem til å kjøre solens og månens vogner. Måne tok engang to barn bort fra jorden nettop som de gikk fra brønnen Byrge (Byrgir) med karet Søg (Sægr) og stangen Simul mellem sig på skuldrene. De to barn het Bil og Hjuke, deres far Vidfinn. De følger siden månen.

8. Jotnerne eller rim-turserne vedblev uavladelig å forurolige æserne og deres verk. En fæl jotunkvinne, mor til mange jotner i ulveham, fødte blandt andre også to, Skoli (Skǫll) og Hate (Hati), som gav sig til å fare efter Sol og Måne for å sluke dem. Sol og Måne må derfor skynde sig på himlen; men engang vil dog forfølgerne nå dem. Hate er den fæleste; han kalles også Månegarm eller månehunden. Mot menneskene var jotneme så slemme at æserne til vern mot dem måtte opføre en stor borg av Ymes øienbryn rundt om den midterste del av jorden. Borgen og alt innenfor kalles 'Midgard (Midgardr), utenfor var Jótunheim. Men "midt i verden" dannet æserne sitt eget hjem, Åsgard (Ásgarðr), hvor Odin hadde sitt eget sæte, Lidskjalv (Hliðskjálf), og derfra kunde han se ut over hele verden, både jorden og himlen, og holde øie med hvad der foregikk. Her vokste æsernes ætt; i særdeleshet fikk Odin mange barn.


Anm. Jorden tenkte våre forfedre sig som en rund skive eller flate, som var blitt løftet op av Bors sønner, således at den kom til å svømme i det store verdenshav. Rundt langs kystene av dette hav var Jotunheim eller jotnernes bolig, og Midgard adskilt derfra ved store fjell. Derfor er det at jotnerne også kaldes berg-riser. Koldt og fælt var det i Jotunheim, derav navnet rim-turser. Denne tro grunner sig på den mer primitive forestilling at der i fjellene i det hele tatt bodde jotner (jutuler) eller bergtroll som foruroliget bygdens folk, tok deres kveg, narret dem selv inn til sig o.s.v. (se § 35). Den eldste form av jotnernes navn synes å være "etuna", til verbet eta, ete, altså vel oprinnelig "stor-eter" (jfr. C. W. v. Sydow, "Jättarna i mytologi och folktradition", i tidsskriftet Folkminnen och Folktankar VI, Lund 1919; jfr. også VII, 1921, s. 136 fT.). I angelsaksisk hadde navnet formen eoten. En jotunkvinne kaltes i oldtiden gýgr, og ennu den dag idag kalles bergtrollets hustru gygr, gyvr. — Hvorledes jotnerne har vært opfattet i senere, kristen tid, har K. Liestøl redegjort for i avhandlingen "Jøtnarne og joli" (Maal og minne 1911).

Etterhvert som nordboernes geografiske horisont blev videre, kom Ginnungagap til å ligge lenger og lenger ute. Allerede i 13de årh. forestilte man sig at Bjarmeland i det nordlige Rusland strakte sig langt mot nord og vest inntil det blev landfast med Grønland. "Trollebotn" kom nu til å fortrenge Ginnungagap fra Nordishavet (jfr. § 35), og efter en teori henlagdes Ginnungagap ytterst i havet mellem Grønland og Vinland mens dette siste tenktes landfast med Afrika. Se Gustav Storms avhandling "Ginnungagap i Mythologien og i Geografien" (Arkiv f. nord. filol. VI. 1890, s. 340-350).

Audhumla (mindre oprinnelig form -humbla) har man visstnok forestilt sig som en kollet (hornløs) ko, da ennu i skotske dialekter humble-cow betegner en sådan (adjekt. homyll, hummilt, "kollet"); det er uvisst om navnets første ledd er adjektivet audr, "øde", eller substantivet audr, "rikdom" (siktende til merkerikdom), vel helst det siste. Kollete kjør — som er utmerkede melkekjør — omtales allerede hos Tacitus (ca. 100 e. Kr.) som karakteristiske for germanernes landbruk. Forklaringen av Audhumla som "den rike kolle" er allerede fremsatt av P. A. Munch (1854). Den er nylig uavhengig blitt utførlig begrunnet av A. Noreen, "Urkon Audhumla och några hennes språkliga sluktingar" i tidsskriftet "Namn och Bygd" VI, 1918,.s. 169—172.

Månegarm er ikke nevnt i den eldre Edda; det beror på Snorres misforståelse av et sted i Eddadiktet Grimnismål. Ifølge dette dikt er både Skoll og Hate solens forfølgere. Til grunn for forestillingen om dem ligger et naturfenomen, de såkalte bisoler (brokete lyspletter fremkalt ved solstrålenes brytning gjennem skyene), i Norge og Danmark kalt solulver, i Sverige solvargar. Se Axel Olrik, Aarbøger f. nord. oldkynd. 1902 s. 189 ff. § 8-9]

Lidskjalv, av hlið, led, port, og et ord skjalf (skjǫlf), som vi kjenner fra stedsnavn (Skjelve, Skjelver) og fra det angelsaksiske scylf, spiss, tårn (jfr. E. Björkman, Namn och Bygd VII, 1919, s. 174 f.). Det skal da kanskje opfattes som "port-tårnet*.

Navnet æser (i entall "ås") er den gamle norrøne form, av en grunnform ansuz, gotisk ansus; således forteller allerede den gamle gotiske forfatter Jordanes hvorledes goterne, for de antok kristendommen, dyrket "Anses"". Det gamle ans- er i vårt sprog gått over til "ås", likesom anst-(kjærlighet) til "åst" (jfr. kvinnenavnet Åsta) og gans- til "gås". I tysk holdt formen ans- sig. I angelsaksisk blev den derimot sammendratt til ós, i flertall ése. I Sverige og Danmark optrer den i den omlydte form æs-. Alt dette viser sig især av de mange personnavn som sammensattes med Ans-, Os-, Æs- eller As-, f. eks. tysk "Æsmund*, angelsaksisk "Osmund", dansk og svensk "Æsmund", norsk "Asmund*. Den bekjente misjonærs tyske navn "Ansgar* svarer til det danske "Æsger", det norske "Åsgeir". Herav forstår man lett at æsernes navn slet ikke, som man har trodd, har noget med Asien å gjøre. — Betydningen av navnet "anser" eller "æser" er uviss. — Av "ås" er avledet hunkfønsformen "åsynjer", navn på gudinnene (i det gamle sprog åsynja, flertall åsynjur).


9. Foruten æser, dverger og jotner tenkte våre forfedre sig også andre overnaturlige vesener, vaner (vanir) og alver (alfar). Vanerne bodde i Vanaheim, og man synes å ha trodd at de især ledet naturens krefter. Der var engang, heter det, ufred mellem æserne og vanerne, og striden endte med en fredsslutning; til den hørte at de gav hverandre gisler. Æserne sendte Høne (Hænir), vanerne sendte Njord (Njǫrðr), som således kom til å bli optatt i æsernes tall. De andre vane-guder var Frøi (Freyr) og Frøia (Freya). — Alverne var vesener som hadde sin meste samferdsel med menneskene, og voldte dels godt, dels ondt. De gode alver kalles lys-alver (Ijós-alfar) og var lysere enn solen, de bodde i Alvheim (Alfheimr); de onde kaltes svartalver (svart-alfar, døkk-alfar), var sortere enn bek, bodde under jorden og sammenblandes ofte med dvergene.


Anm. Det er blandt forskerne den almindelige opfatning at æsernes strid med vanerne gjenspeiler en strid mellem en eldre, mer naturbunden kultus og en yngre, utenfra innført. I denne sammenheng fremheves det, at Odinsdyrkelsen først forholdsvis sent synes A være kommet sydfra til Norden. Jfr. Henry Petersen, Om Nordboernes Gudedyrkelse og Gudetro i Hedenold, Kjøbenh. 1876; Kaarle Krohu, Skandinavisk mytologi, Helsingfors 1922, s. 93 ff.

Om alverne vet man ennu på mange steder meget å fortelle. De kalles i Sverige Alvor (jfr. "älvkvarnar" om skålformede fordypninger i stener (helleristninger), hvori "älvorna" like til det siste har mottatt offer), i Danmark elver eller eller, og der er mange sagn om "elverplgerne", "ellepigerne" og "ellekongerne". De bodde efter folketroen på bjerg og i hauger (dansk "ellehøie"), i skoger og busker, sedvanlig i orekratt (dansk [§ 9-11 "elle-krat")[1]. Skjønt de beskrives som fagre ("fager som en alvekvinne"), er de ikke sjelden meget ondskapsfulle (jfr. norsk "alvskot" om forskjellige sygdommer; se Nils Lid, "Um flnnskot og alvskot" i Maal og minne 1921). Hos angelsakserne lød navnet ælf (engelsk elf), hos tyskerne het det alp; men i nytysk har nu ordet "Alp" en annen betydning (se § 37), og det nu brukelige navn "Elfen" er først innført av Wieland i 18de årh. fra engelsk. — Om den religionshistoriske opfatning av alverne se § 37 anm. slutning.

Ved Alvheim tenkte man sig dels en gudebolig, dels en hel verden. Flere slike hovedverdener (heimar) hadde våre forfedre, nemlig Godheim (gudernes hjem), Vanaheim, Alvheim, Mannheim (menneskenes hjem), Svartalvaheim, Jotunheim. Hel[heim] og Nivlheim.


Idavollen, Valhall og Yggdrasil

Valhall, maleri av Max Brückner (1896).

10. I Åsgård bygde æserne en stor borg, og midt i den var Idalvoll (Iðavǫllr). Her bygde de to herlige saler, Gladsheim (Glaðsheimr) med høisæter for Odin og de 12 fornemste æser, og Vingolv (Vingolf) med høisæter for Frigg og åsynjerne. Omkring Lidskjalv, hvorfra Odin ser ut over hele verden, blev bygget en sal, Valaskjalv (Valaskjálf), tekket med sølv (jfr. s. 23). Men den fornemste sal i Åsgard var Valhall (Valhǫll), æsernes gildesal. Der holdt Odin gilde, ikke bare for æserne, men også for alle einherjerne (einherjar) eller de tapre krigsmenn som efter døden kom til ham. Valhall har 640 dører, og gjennem hver dør kan på en gang 960 einherjer gå jevnsides.

Mellem jorden og himlen gjorde æserne en bro, Bevrast (Bifrǫst), eller regnbuen. Det røde i broen er ild som brenner uavbrutt for å hindre jotnerne fra å komme over. Bevrast er den herligste og sterkeste bro, men engang skal den dog briste, når alle tings ende kommer.


Anm. Vingolv betyr snarest "venne-gulvet, venne-salen", av vinr, venn. Skjønt Vingolv tilhørte åsynjerne, blev dog også einherjerne bevertet der. Valhall kommer av valr, d.e. mennene som ligger fellet på kampplassen. Einherjer henger sammen med herr, hær, og betyr "enestående, fremragende kjemper". Bevrast er "den bevende vei", idet "rast" er det samme som vei.


11. Av æserne var det, foruten Odin, tolv som blev regnet for verdens hovedguder (goð); de hadde delt mellem sig styrelsen av alle ting og rådslo hver dag om hvad der skulde skje. Odin bød over dem alle; han var den øverste, den mektigste gud, alle tings opholder, og derfor hadde han navnet Alfader. I Gladsheim, hvor gudernes høisæter står, holdt de råd. Som verdens styrere het guderne regin eller rogn (regin, rǫgn), d. e. de rådende makter; også "band" (bǫnd) eller "haft" (hǫpl), d. e. de bindende, sammenholdende, og vear, d. e. de hellige; deres høisæter kaltes rókstoler (rǫkstólar) eller dommersæter. Guderne eller æserne kaltes hvite, lyse, strålende, hellige, mektige; de kaltes kamp-guder (sigtivar), valguder (valitvar). De elsket menneskeslekten, verget den mot jotner, dverger og svartalver og overholdt rett og rettferdighet.

Når guderne holdt sine høitidelige ting hvor alle æser kom sammen, gikk de til Yggdrasils (Ygg-drasili) ask eller verdenstreet. Her var deres største helligdom. Yggdrasils ask breder sine grener ut over hele verden. Den har tre røtter: den ene er hos æserne, den annen hos rimturserne, den tredje nede i Nivlheim. Ved roten i Nivlheim er en fæl brønn, Hvergelme; der ligger en fryktelig orm, Nidhogg, som sammen med en mengde andre ormer uavladelig gnager på treets rot og truer med å ødelegge det. Ved den rot som er hos rimturserne, er der også en brønn; den tilhører en jotun, den vise Mime (Mimir); i den er det største mannevidd gjemt, og Mime drikker av den hver dag. Ved den tredje rot hos æserne er der likeledes en brønn, Urdarbrunn. Her er det guderne holder ting. I askens grener fins mange dyr; der er en klok ørn og en høk, fire hjorter og det lille ekorn Ratatosk (Ratatoskr) som uavladelig løper op og ned og bærer ondt mellem ørnen og Nidhogg.


Anm. Yggdrasils ask er et sinnbillede på den hele verdensbygning, på én gang uendelig i sin utstrekning og dog med nøie innbyrdes sammenheng. Ondskapens kamp mot det gode, likesom mot den hele skapning, er betegnet ved ormen Nidhogg (d.e. den som hugger med "nid", med bittert fiendskap eller hån), og det skaptes idelige avveksling og forgjengelighet er fremstillet under billede av et tre som lider skade. Derfor heter det i Grimnismål: "Yggdrasils ask utstår trengsel, verre enn menn det vet; hjorten biter oventil, på stammens sider råtner det, nedentil gjør Nidhogg skår." Forskerne har lenge anet at Yggdrasils-myten er påvirket av kristendommen. Man har henvist til en stroferekke i Håvamål, hvor bl.a. følgende ord er lagt i Odlns munn: "Jeg vet at jeg hang på det vindige tre fulle ni netter, med spyd såret og gitt til Odin, selv til mig selv, på det tre hvorom ingen vet av hvilket tres røtter det spirer" (str. 138). Her menes Åpenbart "Ygg-drasill", d. e. Odins (Yggs) hest, en poetisk omskrivnlng for galge (jfr. "Hagbards hest", galgen, § 76 og anm.) Men Odln i galgen, mente man, svarer til Kristus på korset. For denne mening har Sophus Bugge søkt å gi det fulle bevis i sine berømte "Studier over de nordiske Gude- og Helte-Sagns Oprindelse" (1881—89), og folkeminne-forskerne har avgjort stillet sig på Bugges side, idet de har gitt spørsmålet en videre formning og fremdratt og bearbeidet en mengde nytt stoff; se Kaarle Krohn, Skandinavisk mytologi s. 105 ff. Men de forskere som utleder myten om Odin i galgen fra Kristus på korset, og Yggdrasils ask fra korstreet som livets tre, har samtidig fremholdt at gammel hedensk tro og kultus synes å være inngått i den norrøne myte. Herom skal tales mer i det følgende avsnitt om Odin.


Odin

Odin. Illustrasjon Victor villalobos, 2006. Commons.

12. Odin, den øverste gud, hadde foruten "Alfader" mange andre navn. Han kaltes Ygg (den forferdelige), Gagn-råd (han som råder for seier), Herjan (hærguden), (den høie), Javnhå (den jevnhøie), Tredje (Þriði)[2], Nikar (Hnikarr), Nikud (Hnikuðr), Biløig (Bileggr, han med de undvigende øine), Båløig (Båleygr, han med de flammende øine), Bolverk (Bǫlverkr, ulykkevirkeren), Sigfader (Sigfaðir, seier- eller kampfaderen), Gaut (Gautr, skaperen eller "Goten"?), Roptaty (Hroptatýr), Valfader (Valfǫðr, valens, de falnes fader, jfr. § 10), o.s.v. Odin var den viseste av alle guderne; hos ham hentet de andre alltid råd når de var i nød. Han øste visdom av jotnen Mimes brønn; han hadde satt sitt ene øie i pant hos Mime, og derfor optrer Odin alltid som en enøiet, noget gammelaktig mann (jfr. navnet Hårbard, den gråskjeggede, § 54); dog tenkte man sig ham forresten som sterk, fager, vebnet med spyd og skjold. I Valhall og Vingolv, hvor Odin holdt gilde for guder og einherjer, nød han selv ikke annet enn vin, som både var hans mat og drikk; den mat som blev satt på hans bord, gav han til sine to ulver, Gjere og Freke (Geri, Freki, begge navn betyr: den grådige). Odin har også to ravner, Hugin og Munin (Huginn, Muninn, d. e. tanken og minnet), som sitter på hver sin skulder av ham, og dem har han også en del av sin store visdom å takke for; hver dag flyr de ut i den vide verden, og ved dugurdtid kommer de hjem og forteller ham alt det de har sett; derfor kalles Odin også Ravneguden. Fra sitt høie sæte, Lidskjalv i Valaskjalv, ser Odin alt hvad der skjer. På sin hest, Sleipne (Sleipnir) som har åtte føtter og er den raskeste i verden, rir han overalt hvor han vil. Hans spyd, Gungne (Gungnir), treffer alt som han slynger det efter. På armen har han den kostelige ring Draupne (Draupnir) av den drypper hver niende natt 8 likeså herlige ringer.

Odin blev, som det synes, dyrket ved en egen slags menneskeofring, og dette har gjort meget til at han kom til å stå for våre forfedre som en grusom og harsk gud. Likesom Odin efter myten hang i galgen, såret med spyd og gitt til sig selv (se s. 11), således var det efter flere sagnhistoriske fortellinger (som den om Starkad og Vikar, § 76) skikk å ofre menn til Odin ved å henge dem i galge og gjennembore dem med spyd. Skaldene kunde derfor kalle Odin "de hengtes gud", "galgenes herre"; han lot sin ravn fly til de hengte, eller gikk selv til galgen og tvang ved galder den hengte til å tale med sig. En historieskriver fra 11te årh., Adam av Bremen, forteller om offerlunden ved Uppsala tempel at der i den hang mange menneskelige legemer i de hellige trær[3]. Her har vi visst å gjøre med offer til Odin, og i nær sammenheng med det egentlige Odins-offer står uten tvil det som Snorre forteller i Ynglinga saga: Odin lot sig straks før sin død merke med spydsodd, "og han tilegnet sig alle våbendøde menn"; "Njord døde av sygdom, han lot sig også merke til Odin før han døde*. Således kunde Odin motta mennesker som offer ikke bare gjennem hengning, men også derved at den som vilde undgå at dø strådød, risset sig med spyd. Og den som gikk mot en fiendtlig hær, kunde før kampen vie den til Odin ved å slynge et spyd over den med de ord: "Odin eier eder alle." Odin tok gjerne imot sådant offer: det gjaldt for ham å samle så mange einherjer som mulig om sig til den siste strid mot gudernes og menneskenes fiender.

Blandt æserne var flere krigsguder (valtivar), men Odin var den ypperste av dem. Efter ham blev kampen kalt "Odins vær", "Yggs lek", og sverdet "Odins ild". Odin var ikke overalt dyrket som den høieste gud, og hans dyrkelse synes å være kommet forholdsvis sent i forhistorisk tid til Norden sydfra. I stedsnavn som er sammensatt med Odin, har vi god hjelp til å fastslå omfanget av Odins dyrkelse i de forskjellige egner; se herom tillegget § 86.

Odins hustruer er Jord og Frigg; hans medhustruer jotunkvinnen Grid, og Rind; hans sønner er Tor (med Jord), Balder (med Frigg), Vidar (med Grid), Våle (med Rind), videre Heimdall, Hod, Brage; alle disse var hovedguder. Andre av hans sønner var Ty, Meile og Hermod, gudernes sendebud til Hel efter Balders død. Oldtidens konger og fyrster regnet gjerne sin ætt fra Odin, og derfor fikk han sig efterhånden tillagt flere sønner, som Skjold, stamfar for de danske konger, Sæming, stamfar for Håløigje-ætten (Lade-jarlene). Sige, Volsungernes stamfar, o. fl.


Anm. Snorre sier (Yngl. saga kap. 6) om Odin at hans åsyn var likeså forferdelig for hans uvenner som livsalig for hans venner. Derfor optrer han hos de kristne forfattere som en listig utseende, ondskapsfull gammel enøiet mann som alltid gikk omkring og gjorde fortred; de trodde virkelig at Odin var til, og at han efter kristendommens anførelse var hovedet for all djevelskap. Endog åsadyrkerne tenkte sig ikke alltid Odin som storsinnet og vennlig; undertiden fremstiller de ham som lunefull, grusom, urettferdig.

Både guden og navnet kjendes også hos ikke-nordiske folk: angelsaksisk Wéden, gammeltysk Wuotan, Wvtan. Navnet henger visst sammen med gl.norsk ódr, "rasende" og tysk mulen, å rase. Det betegner ham da som en dødsgud der åpenbarer sig i stormen i spissen for dødningenes "rasende hær" (tysk wütendes Heer). Jfr. bl. a. A. Olrik, Dania VIII s. 139 ("Odinsjægeren i Jylland"). — Om Odins-dyrkelsens innvandring til Norden i forholdsvis sen tid se fremfor alt Henry Petersens grunnleggende arbeide, citert § 9 anm. Om selve Odins-dyrkelsen kan bl. a. henvises til Chadwick. The Cult of Othin (London 1899).

Hos de gamle tyskere omtales Odin også under det latinske gudenavn Mercurius, idet han hadde til felles med denne å være de dødes fører. Svarende til Merkurs dag (fransk mercredi) får vi da gammeltysk Wódenesdæg, angelsaksisk Wédnesdæg (engelsk Wednesday), gammelnorsk Óðinsdagr (vårt onsdag). Dog kaltes denne dag hos oss ofte miðvikudagr (midt-uke-dag) hvorav i våre dialekter mekedag, rnøkedag.

Om Odin som diktekunstens gud, se § 51 (om skaldemjøden). Odin var også tryllekyndighetens og runemagiens gud, således som vi navnlig lærer av Håvamåls galdrer; på disse har Snorre for en vesentlig del bygget sin omtale av Odin i Ynglinga saga kap. 6 f.

Tor

Trefigur av guden Tor, basert på et forbilde fra middelalderen. Foto: Peter Isotalo, 2007. Commons.

13. Næst Odin er Tor (Þórr) den fornemste gud. Han er den som verner menneskene og deres verk mot de rå naturkrefter, personifisert som jotnerne. Han rådet således — i visse egne av Norden — for luften og været, for regn og årsvekst (jfr. § 42 anm. og § 56). Som fruktbarhetsgud har han dog måttet dele plass med vane-guddommene; men lynet og tordenen har overalt og alltid hørt under Tor, som i de norrøne myter omtrent uavbrutt er sysselsalt med kamp mot jotnerne. Han har en vogn han kjører i, og når den ruller, er det torden, d.v s. Tor-dønn. Vognen biir trukket av to bukker, Tanngnjost (den tann-gnissende) og Tanngrisne (den "gristente": som har åpne mellemrum mellem tennene), og dem kan Tor slakte og spise og igjen få levende når bare alle benene blir samlet i hudene. Fordi Tor som oftest aker med bukkene sine, heter han Ake-Tor (Ǫka-Þórr, av aka, aking, kjøring); han har også flere andre navn, som Ving-Tor, Hlorride, Einride.

Tors rike heter Trudvanger (Þrúdvangar); der står hans prektige hall, Bilskirne (Bilskirnir), den største i verden, med 540 saler. Tor eier tre kostelige ting; ypperst av dem er hammeren Mjollne (Mjǫllnir) som han alltid har med sig når han slåss med jotnerne; han kan gjøre den så liten eller så stor han vil, han kan kaste den i luften, den rammer alltid og kommer alltid av sig selv tilbake. Videre har han prektige jernhansker til å holde i hammeren med, og et styrkebelte; når han spenner det om sig, vokser hans åsa-styrke. Uten Tor vilde æserne ikke ha visst å hjelpe sig mot jotnerne; men han er alltid på ferde når de nevner hans navn. Han er gift med den fagre Siv (Sif) som har hår av gull (se § 27); deres barn er Mode og datteren Trud (Þrúðr). Med jotunkvinnen Jarnsaksa har han også sønnen Magne.

Tor er brålyndt og hastig; når han aker mot jotnerne, skjelver fjellene, og jorden står i luer. Når guderne går til tings ved Yggdrasil, bryr Tor sig ikke om å fare over Bevrast, men han tar en gjenvei og kommer vadende over dype elver. Det hender at han buser for meget på og ikke går klokt nok til verks, og derfor har han da også et par ganger hatt skam og skade av sin ferd (se især § 42).

Tor var en meget dyrket gud overalt i Norden. Tallrike stedsnavn er minner om hans dyrkelse (se § 86), og sagaerne forteller ikke sjelden om Tors helligdommer eller om påkallelse av Tor (Dale-Gudbrands Tors-billede; Torolv Mostrarskjegg flytter sitt Tors-hov med sig fra Hordaland til Island). Våre forfedre tenkte sig Tor stor og sterk, fager og verdig, med rødt skjegg og med Mjollne i hånden.


Anm. Navnet Tor kommer ikke, som man efter ordlikheten kunde tro, av þora, å tore, å våge, men det er en sammendratt form av det germanske ord for "torden", gammeltysk donar (nu donner) og angelsaksisk þunor. I begge disse sprog kjennes ordet både som gudenavn og som benevnelse på tordenen. Om ordets form (eldre Þunra-, snarere enn Þunara) se Hj. Lindroth, Namn och Bygd IV (1916) s. 161 IT. — Som styrkens gud er Tor far til Þruðr, egentlig et ord som betyr styrke (jfr. sænnens navn Magni, til megin, kraft), og råder for Trudvanger eller Trudheim. Ake-Tor er den riktige form (se ovenfor), og "Auka-Tor", som det tildels har vært skrevet, er fullstendig meningsløst. — Litteratur om Tor er citert i anmerkningene til forskjellige Tors-myter (§ 42—46).

Likesom Odin svarte til romernes Mercurius, blev Tor motstillet Jupiter. Derfor Þórsdagr, torsdag (gammeltysk Donarestac, Donnerstag, angelsaksisk Þunresdæg, Thursday), = "Jupiters dag" (fransk jeudi).

Som trollenes fiende er i folkesagnet (først Olav Tryggvason og siden som hans arvtager) St. Olav trådt i Tors sted. Jfr. K. Liestøl, Norske trollvisor og norrøne sogor (Kr.a 1915) s. 45 ff.


Balder

14. Odins og Friggs sønn er Balder (Baldr), fromhetens og uskyldighetens gud. Han er så lys og fager, at det skinner av ham: han er også vis, veltalende, mild og skånsom, og samtidig så rettferdig at hans dom alltid står fast. Hans hjem, hvor hans borg står, heter Breidablik (den vidt og bredt blinkende); der må intet urent være. Hans hustru er den trofaste Nanna, Neps datter. Hans sønn er den rettferdige Forsete. Balder blev drept av sin bror Hod, men efter alle tings undergang kommer han tilbake igjen; om det vil senere bli fortalt i § 48.

Balders dyrkelse finner vi bare nevnt i den sene, uhistoriske Fridtjovs saga; det heter her at han hadde en stor helligdom, Baldershage, etsteds i Sogn; se § 83.


Anm. Balder er visst samme ord som angelsaksisk bealdor, "herre, fyrste>. — Med gudenavnet er et plantenavn sammensat: balder(s)brå (d. e. Balders ølenhår), pyrethrum inodorum. Herom heter det i Snorres Edda: "en urt, den hviteste av alle, er sammenlignet med Balders øienhår".


Njord

15. Njord (Njǫðr, egentlig Nerþuz) råder for vindens gang og styrer sjø og ild; han gir dem som påkaller ham, lykke på sjøen og på jakten, og ellers rikdom, både land og løsøre. Han var egentlig fra Vanaheim (§ 9). Da æserne og vanerne skulde slutte fred, gav de hverandre gisler, æserne Høne og vanerne Njord; de spyttet alle i et kar, og av spyttet skapte de en mann, den vise Kvase (Kvasir). Fra den tid blev Njord regnet blandt æserne, og det som en av de ypperste. Hans bolig heter Noatun, tett ved sjøen; der svømmer svaner utenfor og alskens sjøfugler. Njords barn var guden Frøi og gudinnen Frøia; hans hustru, deres stemor, var Skade, en jotunkvinne. Æserne hadde drept hennes far Tjatse (§ 41), og Skade drog da vebnet til Asgård og krevde bøter. For å stille henne tilfreds gav æserne henne lov til å velge sig en mann blandt dem, men hun skulde bare få se føtterne på dem og så velge efter det. Hun så et par vakre føtter og trodde at det var Balder, og valgte mannen; men det var bare Njord, og med ham levde hun ikke riktig godt sammen; for Skade vilde bo i Trymheim i sitt gamle hjem, men Njord vilde være i Noatun. De blev da enige om at de skiftevis skulde være ni netter i Trymheim og tre i Noatun. Men Njord sa da de hadde vært de første ni netter i Trymheim, at han var inderlig lei av fjellet; ulvenes tuting var fæl i sammenligning med svanenes sang. Og Skade gikk det på samme vis; da hun hadde vært tre netter i Noatun, var hun likeså lei av fugleskriket og sjøens brus som ikke gav henne nattero. Så måtte de da skilles; Skade drog hjem til Trymheim og gikk på ski og veidet dyr, og derfor heter hun ski-disen eller ski-gudinnen (ǫndurdís).

Njord kalles vanernes ætling, vaneguden, guden som er uten mén. Som stedsnavnene viser (§ 86), var han dyrket vidt og bredt i Norden. I de gamle offergilder blev Njords og Frøis skål drukket næst efter Odins (Snorre, Håkon den godes saga kap. 14), og av en gammel edsformular vet vi at der blev svoret eder ved Njord og Frøi og "den allmektige ås" (sannsynlig Tor).


Anm. Noatun betyr skibstun, Trymheim stormhjem. — Se om Njords dyrkelse også anm. til § 16.


Frøi

16. Njords sønn var Frøi (Freyr), fager av ydre, mektigere og gjævere enn faren selv. Han råder for vær og årsvekst, for velstand og lykke og fred. Likesom Njord kalles Frøi vanernes ætling og vaneguden; også årguden og rikdomsgiveren. Han hersker over Alvheim og lysalverne.

Frøi eier kostelige ting som kunstferdige dverger har arbeidet til ham. Først er å nevne skibet Skidbladne (Skiðblaðnir) som kan seile både på land og hav og alltid har medbør når seilene blir satt, og er til å legge sammen og ha i lommen når det trenges. Og videre hans herlige galt, Gyllenbuste (Gullinbursti) eller "Slidrugtanne" (Sliðrugtanni), som kan fare gjennem luft og på hav og lyser med sine gylne børster; galten spenner han gjerne for sin kjerre og kjører med den. Frøi er gift med den fagre Gjerd (Gerðr), datter af jotnen Gyme. Han så henne en dag da han hadde satt sig op i Lidskjalv for å skue ut over alle verdener; langt i nord fikk han øie på henne da hun gikk over sin fars tun; det lyste i luft og over hav da hun løftet sin hvite arm og lukket døren. Frøi blev forelsket i henne og kunde hverken sove eller drikke for sorg. Hans far Njord bad Skirne (Skirnir), Frøis tjener, spørre hvad der feilte ham, og nu tilstod han sin kjærlighet og bød Skirne drage avsted og fri for ham. Skirne var villig når bare Frøi vilde låne ham sitt herlige sverd som endog kunde hugge av sig selv. Så drog han avsted, og ved galdrer tvang han Gjerd til å love Frøi et møte; hun satte ham stevne efter ni netters frist, og Frøi var ute av sig av utålmodighet så lenge ventetiden varte. Frøi savnet siden sitt gode sverd; i en kamp han hadde med jotnen Belje, måtte han bruke et hjortehorn til å drepe ham med, og når verdens ende kommer, savner han sverdet ennu hårdere. Snorre sier at hans heftige kjærlighet til Gjerd var en straff som Odin hadde lagt på ham fordi han hadde våget å sette sig i hans sæte.

Frøis dyrkelse var utbredt over hele Norden, og stedsnavnene viser at mange helligdommer har vært viet til ham (§ 86). Særlig var sviarne ivrige Frøisdyrkere, og fra Yngve-frø i (Yngvi, Yngvifreyr, også Ing eller Ingunarfreyr) i Uppsala skal Ynglingeætten, Norges kongeætt, nedstamme. Det fortelles om hester som har vært helliget Frøi, såkalte Frøi-fakser. Frøi hadde i Sverige en prestinne som var gitt guden til hustru, og med henne skulde han leve i virkelig ekteskap.


Anm. Frøi betyr egentlig "den fremste, herren" (jfr. got. frauja, herre) og er altså fra først av ikke noget virkelig gudenavn. Hans kultus viser stor likhet med dyrkelsen av Njord (Nerþuz), hvorom vi har en eldgammel beretning hos den romerske historieskriver Tacitus. I sitt skrift "Germania" (kap. 40) forteller han om 7 små konfødererte folkestammer på den jyske halvø:

"Disse folk dyrker i fellesskap Nerthus, det vil si den moderlige Jord (Terram matrem), og de mener at hun blander sig inn i menneskenes ferden omkring til folkene. På en ø i havet fins der en ubesmittet lund, og i denne er innviet en vogn, som dekkes med et teppe. Presten er den eneste som har lov til å røre ved den. Han merker når gudinnen er til stede i dette hemmelige gjemme (d.v.s. vognen), og når hun kjører avsted på sin vogn, som blir trukket av kjør, ledsager han henne under dyp ærefrykt. Da er det glade dager, og der holdes fest på de steder hun viser den ære å komme til og ta ophold på; man går ikke til nogen krig og tar ikke våben i hånd; alt jern er gjemt under lås og lukke; fred og ro er det eneste man da setter sin hug til, så lenge inntil gudinnen har fått nok av å ferdes mellem menneskenes barn, og presten derfor bringer henne tilbake til det hellige sted. Derefter blir vognen og teppene og, hvis man har sinn til å tro det, selve guddommen tvettet i en skjult liggende sjø. Træler gjør tjeneste herved, dem sjøen øieblikkelig sluker. Derfra hitrører den lønlige redsel og den fromme uvidenhet om hvad det er som ingen får å se, uten han er døden viss."

Minne om en lignende Frøisdyrkelse i Uppsala har vi i den eventyrlige fortelling om Gunnar Helming i Flatøboken (1338): Man trodde at Frøis billede var levende, og man hadde til prestinne gitt guden en ung og fager kvinne som blev kalt hans "kone". Med henne levde guden i virkelig ekteskap. Hun rådet sammen med Frøi for hovet og alt hvad derunder hørte. Om vinteren kjørte Frøi, klædt i menneskeklær, på sin vogn omkring i bygdene; prestinnen ledsaget ham, og han blev overalt mottatt som en velsett gjest. Frøi og hans prestinne representerte — likesom Nerthus og hennes prest — naturens fruktbarhet, og overalt hvor de for, bragte de godt vær og god åring med sig. (Også i en tredje kilde møter vi vognen, se straks nedenfor).

Ennu i nyere folkeskikker har det hedenske fruktbarhetsgudepar holdt sig: vårens livgivende krefter personifiseres på forskjellig måte, i en ung birk som er prydet med kranser og kvinneklær, i en ung løvkranset pike, i en ung gutt (jfr. "maigreven" i Danmark) eller endelig i et "mai-brudepar" (jfr. "Sankthansbrud" flere steder i Norge).

Som nevnt, kalles Frøi også Yngvi, Yngvifreyr (egentl. Ingv-) og Ingunarfreyr. Med disse navn må sammenlignes Ing i et angelsaksisk vers: "Ing blev først sett av menneskene blandt østdanerne, inntil han siden for bort østover over bølgen, og vognen rullet efter ham." Likesom mange personnavn er dannet av Frøi (Frøidis, Frøistein, o.s.v.), finner vi også Ing(v) i en rekke navn: Ingeborg (Ingibjǫrg), Yngvild, Inge, Inga o.s.v.

I sagaen om Ravnkell Frøis-gode fortelles om en hest, Frøifakse, som var helliget Frøi. Ravnkell hadde forbudt andre å ri på den; en huskarl som hadde overtrådt forbudet, måtte bøte derfor med livet.

Etslags hestedyrkelse som vi lærer å kjenne av Vǫlsa þáttr (i Olav den Helliges saga, Flatøboken II 331 ff.), står sikkert i nær forbindelse med dyrkelsen av fruktbarhetsguden Frøi. Vǫlsi, som her fremtreder som fruktbarhetens symbol, minner meget om den gamle gresk romerske Priap-kultus.

Om fruktbarhetsgudeparrets dyrkelse kan bl. a. henvises til K. Krohn, Finnisch-ugrische Forschungen IV s. 231 ff., jfr. A. Olrik, Danske studier 1907 s. 62 IT.; M. Olsen, Maal og minne 1909 s. 17 ff., Det gamle norske ønavn Njarðarlǫg (Kr.a Vid.-selsk. forhandl. 1905), Hærnavi (smst. 1908); Lundberg og Sperber, Hærnavi (Uppsala 1912); A. Olrik, Danmarks heltedigtning 11 (Kbh. 1910) s. 249 fT.

Det grunnleggende verk om de lavere fruktbarhetsguddommer er Wllh. Mannhardt's "Wald- und Feldkulte" I—II (2. opl. Berlin 1904—05). En rekke sådanne lavere vesener er gått op i eller har samlet sig om fruktbarhetsguderne; minne herom er bl. a. Frøis "tjener" Byggve (§ 49), egentlig en vette med den spesielle virkekrets å fremme byggets trivsel (jfr. M. Olsen. Hedenske kultminder i norske stedsnavne I, 1915, s. 106 ff.). (Likeså Hoskva, Tors ledsagerinne (§ 42 anm.) For Frøis vedkommende kan her også minnes om at alverne er nær knyttet til ham; alverne er i $ 37 regnet til den store flokk av lavere guddommer som kalles vetter.

I andre tilfelle kan en guds tjener bære et navn som egentlig synes å ha vært et tilnavn til selve guden. På denne måte er visstnok Skirnir (av adj. skirr, strålende) å opfatte; egentlig navn på Frøi som "Ridet for solens skinn" (Snorre).


Ty

17. Ty (Týr), Odins sønn med jotnen Hymes datter (? jfr. § 43), er djerv og tapper; han påkalles i strid, og han skjenker mod og tapperhet. Derfor er Ty den egentlige krigsgud; det er hans lyst å vekke splid, og han gjør aldri noget for freden. Høvdinger og fyrster kalles efter ham Tys frender, og ikke så få steder i Norden (mest i Danmark) er opkalt efter ham; dog er der ikke fortalt meget om ham. Han er enhåndet fordi Fenresulven har bitt hans hånd av (se om dette sagn § 23).


Anm. Ved hedendommens slutning var Tys dyrkelse trengt sterkt tilbake, bl. a. derved at Odin var blitt krigens gud. Men lenger tilbake i tiden har han visstnok hos flere germanske folk vært den høieste gud; hans navn kjennes også fra gammeltysk, Zio, og fra angelsaksisk Tiiv, Tig. Dette navn synes fra først av å ha betegnet ham som guden rett og siett. Vi har nemlig en flertallsform til Tyr — tivar — som i det gamle diktersprog er et fellesnavn med betydningen "guder" (f. eks. valitvar, kampguder; også i entall: Hangatýr, de hengtes gud, Sigtýr (§ 12), som er blitt Odinsnavn), Dertil svarer latinsk (divus "guddommelig", og både det germanske og det latinske ord er dannet til et felles-indoeuropeisk ord for himmel og for himmelgud, gammelindisk Dydus, græsk Zeus (av *Djeus), lat. Jupiter, i genitiv Jovis (av *Djov-, med tilføiet pater "far"). Efter Ty har en ukedag navn: Ty(r)sdagr, tirsdag, hos tyskerne Ziestac, hos angelsakserne Tiwesdæg (engelsk Tuesday). Dette er dannet efter lat. Martis dies Mars’s, krigsgudens, dag), fransk mardi. — Om Ty i stedsnavn se §86.


Heimdall

18. Heimdall (Heimdallr) er også en av hovedguderne; om ham sies det at han er stor og hellig, og at han kalies den hvite ås. Han er på en underfull måte født av 9 jotunmøer, ved jordens rand, i tidens ophav, og næret av jorden. Nogen kalte ham Odins sønn. Hans tenner er av guli; han kan se natt og dag over hundre miler vidt; han kan høre at gresset vokser på jord, og ull på sauer; derfor er han gudernes vekter. Han bor ved Bevrast som han vokter mot jotnerne; han har en stor lur, Gjallarhorn, og når han blåser i den, høres det i alle verdener. Hans bolig her ved himlens ende heter Himmelbjergene (Himinbjǫrg). Forresten vet vi litet om Heimdall. Han har også navnene Gullintanne, fordi han har gylne tenner, og Hallinskide. Skaldene nevner ham ikke sjelden; de kan kalle gullet for "Heimdalls tenner", og på hans sverd har de et navn, "hǫfuð (manns)", d. e. (manns-) hode, som grunner sig på en dunkel myte. Hans hest heter Gulltopp.


Anm. Heimdall kalles også undertiden Heimdǫllr (gen. -dollar). Om navnets oprinnelse se E. Hellquist, Arkiv f. nord. fllol. Vil s. 171 f. — I den yngre Edda hentydes til flere sagn om ham; men meget av det er for oss dunkel tale. Skaldene kan kalle ham "‘Lokes fiende" eller ‘han som søker Frøias smykke' [jfr. § 47]. Heimdalls hode heter "sverd"; det fortelles at han blev gjennemboret med et mannshode; herom er kvedet i Heimdallsgalder, og herefter kalles hode for Heimdalls bane. Heimdall er eier av Gulltopp; han er også "den som søker til Agaskjær og Singastein", da kjempet han med Loke om Brisingesmykket; han heter også Vindlé. Ulv Uggason kvad i Husdråpa meget om denne fortelling, og der sies det at de var omskapt til seler. — Heimdalls ni mødre nevnes i Eddadiktet Hyndluljǫð); de heter: Gjålp, Greip, Eistla, Eyrgjafa, Ulfrån, Angeyja, Imdr, Atla og Jarnsaxa. — I det såkalte "Sagabruddstykke" om Ivar Vidfadrne og Harald Hildetann sammenlignes kong Gudrød, Ivars farbror og Ingjald Illrådes svigersønn, med Heimdall, som her kalles den dummeste blandt æserne (Fornaldar Sögur I 373). — Underlig nok kaltes en bukk også stundom "Hallinskide". Hvorledes dette henger sammen, er ikke bragt på det rene.


Brage

19. Brage, Odins sønn, er gud for veltalenhet og skaldekunst. Våre forfedre tenkte sig ham som en ærverdig, langskjegget mann. Efter ham, sier Snorres Edda, kalles allslags skaldskap bragr. Hans hustru er Idunn; hun eier de herlige epler som gir guderne ungdom når de begynner å eldes.


Anm. Når Snorres Edda sier at skaldskap har fått navnet bragr efter gudens navn, er dette ikke riktig. Forholdet er nettop omvendt; det gamle sprog eier et ord bragr som betyr dels "skaldskap, diktning", dels "den ypperste" (f. eks. b. ása, den ypperste av æser, b. kvenna, den ypperste av kvinner). Hvorledes forholdet mellem guden Brage og den eldste navngivne skald, Brage Boddason, skal opfattes, er omstridt. Der er ikke gitt avgjørende grunner for at guden egentlig er den menneskelige skald som er hevet op i gudernes samfund. — Det nevnes flere steder at man ved gilder tømte et beger, bragarfull (også, men visst mindre riktig, braga-full), og derved avla høitidelig løfte om et eller annet storverk man vilde utføre. Dette ord kommer ikke av gudenavnet Bragi, men av fellesnavnet bragr; altså den ypperstes beger (heite-begeret).


Forsete

20. Forsete, Balders og Nannas sønn, er gud for rettferdighet og forlikelighet. De som bringer sin trette for ham, går aldri uforlikte bort. Hans hall, hvor han holder dom, heter Glitne (Glitnir); den har støtter av gull og tak av sølv. Han må ha vært dyrket ikke lite; vi har minne om hans dyrkelse i et norsk stedsnavn, Forsetelund i Onsøy, Østfold.


Anm. Forsete betyr egentlig "han som har forsætet (i en domstol)". Navnet ligner meget det frisiske gudenavn Fosite, som vi har bl. a. i sammensetningen Fositeland (Helgoland), og flere forskere antar at Forsete er en forholdsvis sen tillempning av dette fremmede navn.


Hòd. Våle. Vidar. Ull

Loke lurer Hod til å skyte Balder. Illustrasjon fra Nordisk familjebok. Commons.

21. Om de fire hovedguder Hòd (Hǫðr), Våle (Váli), Vidar (Viðarr) og Ull (Ullr) forteller de norrøne kilder ikke meget. Hòd, Odins sønn, er blind, men sterk; han er den som mot sin vilje kommer til å drepe Balder; siden blir han drept av Våle, og kommer ikke tilbake før efter verdens undergang. Våle (hos Snorre også, men mindre riktig, kalt Åle) er sønn av Odin og Rind. Han har sin egen bolig i Vålaskjalv[4] og er en djerv kriger og god skytte. Han vasker og klipper sig ikke før han har hevnet Balder på Hòd, og han overlever verdens undergang. Også Vidar skal komme igjen efter ragnarok. Han er sønn av Odin og jotunkvinnen Grid, og er den sterkeste næst efter Tor. Han kalles den fåmælte ås. Han hevner Odin i ragnarok og sprenger Fenresulvens gap med sin tykke sko. Han bor i Vidi (Viði). Ull er fager å se til og er en dyktig bueskytte og skiløper; ham er det godt å påkalle i enekamp. Han er Sivs sønn og Tors stesønn. Hans hjem heter Ydaler.


Anm. Hòd er egentlig et gammelt ord for krig eller kamp; vi finner det i mannsnavn hos de forskjellige germanske folk (gammelnorsk Hǫd-broddr, gammeltysk Hadubrand, Haduberht, angelsaksisk Heaðubrond, Herðu-beorht, o.s.v.)

Om Våles mor Rind se § 50. Der fortelles det også hvorledes Odin fikk sønnen Vàle.

Ullr er samme ord som gotisk wulðus, "herlighet". Navnet betegner ham sannsynlig som en gammel himmelgud, og kanskje er han fra først av den samme som Ty. Av stedsnavn ser vi at han har vært meget dyrket (jfr. § 86;. Navnet på hans bolig Ydaler (d. e. barlind-daler) stemmer godt med at han fremstilles som en dyktig bueskytte; man laget gjerne buer av barlindtre, og navnet på burlind, (yr av *lwa , angels. fw, éow, engelsk yew, Jfr. tysk Elbe) flns i vårt gamle sprog også som betegnelse for bue.


Høne. Lodur

22. Blandt guderne nevnes også undertiden, om enn meget sjelden, Høne (Hænir) og Lodur [Lóðurr). Høne forekommer i den yngre Edda i fortegnelsen over hovedguderne, og han optrer dessuten som Odins ledsager. I Vǫluspá er Lodur sammen med Odin og Høne om å skape menneskene: Disse tre "mektige og kjærlige æser" kom til stranden hvor de fant Ask og Embla livløse, uten ånd, uten sjel og uten blod; Odin gav dem ånd, Høne sjel og Lodur blod og farve. Men i den yngre Edda heter det at det var Bòrs sønner, Odin, Vilje og Ve, som skapte Ask og Embla. Odin, Høne og Lodur eller Odin, Vilje og Ve optrer altså som etslags åsa-treenighet, og i Gylfaginning møter vi i Snorres innramning av den gamle gudelære noget lignende; her har vi treenigheten Hár (den høie), Jafnhár (den jevn-høie) og Þriði (den tredje). — Efter æsernes krig med vanerne blev Høne gitt som gissel til vanerne (s. 9). Snorre forteller nærmere herom i Ynglingasaga: Høne var en stor og fager mann, og æserne sa at han var vel skikket til a være høvding; men for sikkerhets skyld sendte de også den vise Mime med. Høne blev straks tatt til høvding i Vanaheim, og alt gikk godt så lenge Mime var til stede; men når han skulde avgjøre en vanskelig sak uten at Mime var med ham, sa han alltid at "andre fikk råde". Til slutt blev vanerne ergerlige over dette og drepte Mime og sendte hans hode til æserne. — Efter Snorres Edda kan Høne også kalles den hurtige eller den langfotede ås og "aur-kongen" (aurkonungr, Sn. Edda I 168). — I det "sagabruddstykke" som er nevnt s. 21, blir Rørek Sløngvandbauge, kong Helges bror og Ivar Vidfadmes svigersønn, sammenlignet med Høne som her kalles den reddeste blandt æserne. Mulig har der vært flere sagn om ham enn de som er kommet til oss.


Anm. I en færøisk vise ("Lokka táttur", utg. av V. H. Hammershalmb i Færøiske Kvæder I, 1851, s. 140 ff.) forekommer Høne sammen med Odin og Loke; han er der svanenes herre. Likeså optrer han sammen med Odin og Loke i sagnet om Tjatse (§ 41) og i sagnet om Oter. Regin smeds bror (§ 66). Alt dette kan tyde på at Lodur, som nevnes sammen med Odin og Høne, bare er et annet navn på Loke.


Lòke og hans barn

23. De tolv hovedguder foruten Odin var altså efter Eddaernes gudelære Tor, Njord, Frøi, Balder, Ty, Heimdall, Brage, Forsete, Hod, Vidar, Våle, Ull. Dernæst nevnes også blandt de fornemste æser Lòke eller Loft (Loki, Loptr), skjønt han mer er å regne for deres fiende. Han er av jotunætt; hans far er jotnen Fårbaute, hans mor jotunkvinnen Lauvøi (Laufey) eller Nål (Nál), men allikevel blev han Odins fosterbror og optatt i æsernes tall. Hans brødre er Byleist (Býleistr, også nevnt Byleift, Býleiptr) og Helblinde. Loke er fager, men ondskapsfull og listig; det er hans glede å volde æserne fortred på enhver måte. Riktignok er han ofte nødt til å gjøre det onde godt igjen, og han hjelper dem endog stundom ved sin klokskap når de er i stor nød; men han er og biir dog deres fiende når det riktig gjelder, og jotnernes hemmelige venn. Loke var den egentlige ophavsmann til Balders død; han vil ved verdens ende komme som en av jotnernes førere, og hans forferdelige barn vil volde ennu langt større skade. Med gygen Angerboda i Jotunheim hadde han tre barn: Fenre (Fenrir), Jormundgand (Jǫrmungandr) og Hel. Fenre er en glupende ulv, som også kalles Fenresulven; Jormungand er en gruelig, eiterspyende orm, og Hel en fæl kvinne. Disse barn blev fostret i Jotunheim, og guderne visste forut at de skulde volde dem meget ondt; derfor bød Alfader eller Odin guderne å bringe dem til ham. Drepe dem vilde de ikke; for skjebnens gang måtte ikke brytes, og heller ikke det hellige fristed i Valhall krenkes; men de søkte på andre måter å bli kvitt dem. Hel blev satt ned i Nivlheim, til å råde der og motta i sitt hjem alle dem som døde av sott eller alder, enten del så var mennesker eller andre vesener på jorden. Jormungand blev kastet ned i det dype verdenshav, og den vokste og blev så stor at den kan legge sig i en ring om jorden og bite sig i sin egen hale. Derfor kalles den sedvanlig Midgardsormen; den spenner omkring hele Midgard. Ulven blev derimot opfødd i Åsgård og var så vill at ingen uten Ty torde bringe den mat. Da den vokste altfor sterkt, blev guderne alvorlig bange og tok sig for å hinde den. De vilde for moro skyld prøve dens styrke og se om den kunde slite over en lenke som de hadde fått i stand; ulven gikk inn på det og lot sig binde, men slet straks lenken over. Likedan gikk det med en lenke som var dobbelt så sterk. Da sendte Alfader Skirne til nogen dverger i Svartalvaheim for å få dem til å gjøre et bånd som ulven ikke kunde slite over. Dvergene gjorde et bånd av kattetrinets lyd, av kvinnens skjegg, bergets røtter, bjørnens sener, fiskens ånde og fuglens spytt; derfor har heller ikke lenger kattetrinene nogen lyd, kvinnen noget skjegg, eller bergene røtter, o.s.v. Båndet kaltes Gleipne (Gleipnir) og var likeså fint og bløtt å føle på som silke. Æserne førte nu ulven ut på holmen Lyngve i sjøen Amsvartne og spurte ham om han vilde la sig binde med Gleipne. Ulven skjønte at der lå list under, og gikk bare inn på det på det vilkår at en av dem la sin hånd i munnen på den til pant på at de skulde løse den hvis båndet var uslitelig. Æserne vilde nødig til og så tvilrådige på hverandre; endelig gik Ty frem og la sin høire hånd i ulvens gap. Nu blev den bundet, og alt det den sparket gjorde bare at båndet sluttet så meget fastere om den; den fikk det ikke slitt av, og da det ikke var gudernes mening å løse den, bet den hånden av Ty. Bånd-enden drog æserne gjennem en stor helle, støtte den dypt ned i jorden og la en stor sten over den. Ulven bar sig fælt og vilde bite rundt om sig: men de stakk et sverd i munnen på den og sperret med det gapet op: den tuter uhyggelig og sikler så sterkt at det biir til en hel å. Således ligger den bundet til verdens ende; men da kommer den løs og er æsernes verste fiende som endog sluker Odin. Men den blir drept av Vidar.

Om alle de slemme streker Loke spilte æserne, og om de straffer han led, skal vi siden få høre mere. Hans hustru var Sigyn (Sigyn), og med henne hadde han flere sønner. Dessuten blev han på en egen måte far eller rettere mor til Odins hest Sleipne. Dette gikk slik for sig. Da Midgard var blitt skapt og guderne tenkte på å bygge en sterk borg til vern mot jotnerne, kom der en jotun-smed og bød sig til å bygge borgen på ett år om han fikk Frøia, sol og måne i lønn; men hvis der første sommerdag stod noget igjen uferdig, skulde han ingen lønn få. Det trodde æserne de sikkert kunde love, og den fule Loke rådde kraftig til. Men med byggingen gikk det langt fortere enn de hadde ventet; for den sterke hesten som jotnen eide, Svadilfare, trakk om natten frem stener så store som fjell. Da der bare var tre dager igjen til sommermål, var jotnen alt i gang med arbeidet, og æserne var nu ille til mode: for de kunde ikke for nogen pris gi fra sig Frøia og solen og månen. De tok for sig Loke som hadde gitt dem det dårlige råd, truet ham med døden og skremte ham slik at han lovte å hitte på en utvei. Han skapte sig da om til en hoppe som kom vrinskende ut av skogen om kvelden nettop som Svadilfare trakk sten. Svadilfare slet sig løs og løp til skogs efter hoppen, og byggmesteren efter; hele den natt blev der ikke trukket en sten, og arbeidets gang således brutt. Byggmesteren blev rasende; men Tor knuste hodet på ham med Mjollne, og hoppen eller Loke — fødte siden Sleipne, verdens hurtigste hest, som var grå og hadde 8 føtter.


Anm. Loke var etslags motstykke til kristendommens djevel. Sophus Bugge har derfor ment at denne skikkelse skyldes innvirkning fra kristendommen (Loki av djevelens navn Lucifer). Axel Olrik har (i Festskrift til Feilberg [Maal og minne 1911] s. 548 ff.) tatt Lokeproblemet op til granskning fra andre sider, deriblandt den folkloristiske, idet nyere folketro har bevart minner om en naturvette Loke (i ilden når den spraker, i flimringen i luften, og lign.; jfr. § 32 anm.]. I den høiere mytediktning skjelner han mellem Loke i Odins selskap ("Odins-Loke"), Loke som Tors ledsager ("Tors-Loke") og Loke som åsareligionens djevel (den onde Loke"); men der blir også igjen trekk som peker tilbake til en sagnfaderskikkelse, en menneskenes velgjører som skjenker kulturgoder, et slags Prometheus (fiskenettets opfinner, jfr. § 49, og han som raner ilden, Olriks tydning av myten om Brisingesmykket, § 47).

De fleste av navnene på Lokes slektninger er vanskelige å tyde. E. N. Setälä (Finnisch-ugrische Forschungen XII, 1912, s. 210 ff.) har bidradd til deres forklaring ved å henvise til finsk sagnstoff som han fører tilbake til lån fra nordiske gudesagn; jfr. også A. Olrik, Danske studier 1912 s. 95 ff. Sikkert kan man gjengi Angerboda ved "hun som bebuder, varsler ulykker eller sorg". Jormungand er "den veldige stav"; almindeligere er benevnelsen Midgardsormen som man visst skal betrakte som uhyrets egentlige navn.

Heller ikke navnene på de gienstander som tilhører sagnet om Fenresulven, er lette å forklare, og til dels er navnene overlevert forskjellig I de forskjellige håndskrifter av Snorres Edda. I Gylfaginning (Sn. Edda I 106 ff.) nevnes foruten Gleipnir også de to lenker som ikke holdt, Læðingr og Drémi. Her forekommer også Lyngvi (en holme) og Amsvartnir (et vann). Videre Getgja, et taug knyttet til lenken; dette taug biir stukket gjennem en helle, Gjǫll, og over hellen ligger stenen Þvitti. Endelig får vi også opgitt navnet på den å som dannes av ulvens sikling, Ván (efter den kan Fenre også kalles Vánargandr). I et håndskrift (Sn. Edda II 431) er der flere avvikelser herfra og flere andre navn enn de her ovenfor anførte: Síglitnir, en haug eller hakke på Lyngve; Gnjǫll, hullet i stenen Þviti hvortil ulven er bundet; i dette hull er båndet *Hræða" trukket, og Gelgja er den bom eller stang som er stukket foran hullet. Her nevnes også to åer som renner fra ulvens munn, Ván (håp) og Vil fortvilelse).

Det er et velkjent sagnmotiv som er brukt i fortellingen om tesernes borg og dens byggmester. Det er stedfestet bl. a. til en stor mengde kirker (domkirkerne i Lund og i Trondhjem. o.s.v. og lønnen kan f. eks. være sol og måne eller en persons sjel, og byggmesteren kan være djevelen eller en jotun. Se C. W. von Sydow, "Studier i Finnsågnen och besläktade byggmästarsägner" Fataburen 1907 s. 65 ff., 199 ff.. 1908 s. 19 ff.).

Hermod. Skirne

24. Blandt flere underordnede æser, som i og for sig var mektige nok, men egentlig dog bare var de andres tjenere, er nevnt Hermod (Hermóðr) og Skirne (Skírnir). Om Skirne, Frøis tjener, er allerede talt s. 18. Hermod var Odins sønn og hadde tilnavnet "den raske"; han blev brukt til allehånde budskaper og ærender. Odin hadde selv gitt ham hjelm og brynje. Hermod er navnkundig for sin ferd til Hel for å hente Balder tilbake. Det er Hermod og Brage som går Håkon den Gode i møte og på Odins vegne byr ham velkommen til Valhall.


Anm. Skirnir er dannet av adjektivet skirr, "klar, strålende". Det er måske egentlig et tilnavn til Frei selv (jfr. § 16 anm.'. Hermóðr betyr "han som har krigsmod".


Åsynjeme. Frigg. Jord. Frøia

25. Blandt åsynjerne er likeledes, foruten Odins hustru Frigg, tolv eller tretten de fornemste hovedgudinner, nemlig Frøia, Sága, Eir, Gjevjon, Sjòvu, Lóvn, Vár, Vòr, Syn, Hlin, Snotra, Fulla og Gnå; alle disse er opregnet sammen i Snorres Edda. Fulla og Gnå, til dels også Hlin, er dog bare Friggs tjenerinner, og derfor kan vi i deres sted sette Idunn, Nanna og Siv som alle er langt fornemmere. Næst efter dem kommer Sigyn, Gjerd og Skade, som dog var av jotunslekt, og dessuten nogen andre av gudernes og gudindernes døtre. Også Jord og Rind regnes med blandt åsynjerne.

Frigg er datter av Fjòrgyn (Fjǫrgynn) jfr. dog anm.: hun er Odins hustru, den fornemste blandt åsynjerne og mor til Balder. Hun kjenner verdens skjebne likeså godt som Odin. Hennes bolig er det prektige Fensaler. Åsynjerne Hlin (Hlín), Fulla og Gnå (Gná) er nøie knyttet til henne. Hlin er satt til å verne om de mennesker som Frigg vil trygge mot fare. Fulla, en mø med langt utslått hår og gullbånd om pannen, bærer Friggs eske, passer på hennes sko og er innviet i hennes hemmeligheter. Gnå utfører Friggs ærender i de forskjellige verdener, især når det har hast; hun rir da på hesten Hovvarpne (Hófvarpnir) som farer gjennem luft og over vann. Om Friggs dyrkelse vet vi litt fra norske og svenske stedsnavn (se § 80), og hennes navn finner vi også hos tyske og engelske stammer (se anm.). Eddaernes Frigg går uten tvil tilbake på en gammel jord- og fruktbarhetsgudinne; det tør vi slutte både av hennes eget og hennes fars navn (mer derom i anm.) Herpå tyder også den sammenheng som der åpenbart er mellem Frigg, Fjǫgynns datter, og Jord, Tors mor, som også har navnet Fjǫrgyn.

Frøia (Freyja) var av vaneslekt. datter av Njord og søster til Frøi. Hun blev, som det heter, ved freden med vanerne utlevert av disse og optatt i åsynjernes tall. Hun var gift med Od (Óðr); men han drog bort fra henne til fremmede land; ofte gråter hun over ham, og hennes tårer er av guil. Hennes døtre, Noss og Gjerserme (Hnoss, Gersemi), er så deilige at alle kostelige klenodier har fått navn efter dem, og efter Frøia skal likeledes navnet "freyja" eller "fruva* (frue) være dannet. Frøia kjører i en kjerre med to katter; hun eier det herlige brystsmykke Brisingamen (§ 47). Hun bor i Folkvang (Folkvangr), og der har hun den store sal Sessrymne (Sessrýmnir). Av alle helter som faller i strid, hører halvdelen henne til; hun har rett til å velge dem, og de kommer til henne i Folkvang. Særlig er hun mektig i elskovsforhold; men hun er ikke den eneste kjærlighetsgudinne som menneskene vender sig til; Sjòvn er den som vekker kjærlighet hos menn og kvinner, og Lòvn hjelper dem til å få hinannen som elsker hinannen, men har hindringer å kjempe med.

Frøia har flere navn. Hun kalles Vanadis fordi hun er av vaneætt. Engang drog hun ut for å søke Od og gav sig da på ferden forskjellige navn: Mardoli (Mardǫll), Hòrn (Hǫrn) — eller Hørn —, Gjevn (Gefn) og Syr.


Anm. Frigg har også vært kjent hos tyskerne. Således forteller langobardernes historieskriver Paulus Dinconus at dette folk dyrket Odins hustru under navnet Frea (riktigere Fria, som annensteds fins som lydrett motsvarighet til Frigg). Det heter at da vinilerne (ɔ: langobarderne) engang førte krig med vandalerne, lovte Wodan det folk seler som hun først fikk øie på ved solens opgang. Gambara, vindernes fornemste kvinne, bad Frea, Wodans hustru, hjelpe sig, og Frea sa at vindernes kvinner skulde drage sitt hår ned på begge sider av ansiktet, binde det under haken likesom et skjegg og så ved solopgang stille sig utenfor den glugg som Wodan pleide å se ut av mot østen; da vilde de nok falle ham i øinene. Wodan så disse skikkelser og spurte: hvad er det for langskjegger? Frea had ham nu holde sitt løfte og gi vinilerne seler; men siden kaldte de sig langobarder ("langskjegger", jfr. tysk Bart).

Det er bare Snorre som kaller Frigg for Fjorgyns datter. Han synes å ha misforstått et sted i Eddadiktet Lokasenna hvor Frigg kalles Fjǫrgyns mær, d. e. Fjorgyns mø. Dette uttrykk skal sannsynlig gjengis ved "Fjorgyns elskede", således at Fjǫrgrynn biir et navn på Odin. Sproglig hører gudenavnet Fjǫrgynn nær sammen med gudinnenavnet Fjǫrgyn (Tors mor = Jord, Odins hustru). Navnet på Tors mor er beslektet med litauernes Perkunas som er tordengud likesom Tor. Alt dette peker hen på at den høieste gud har hatt en jordgudinne til hustru, at Frigg altså oprinnelig har vært den samme som Jord (Fjorgyn). Man mener almindelig at gudinnenavnet Fjǫrgyn er det oprinnelige, og at gudenavnet Fjǫrgynn forholdsvis sent er dannet av dette. — Foruten Fjǫrgyn har Tors mor også navnet Hlǫðyn (så opfattet av Finnur Jonsson; andre forskere gjengir det ved Hlóðyn. Ifølge Snorres Edda er Jord datter av Ånar (Anarr) eller Onar (Ónarr og Natten.

Frigg (gammeltysk Fría, Fríja) settes i forbindelse med verbet frjá, å elske. Hun har da navn som den høieste guds elskede, og vi møter da her det samme forhold som mellem den oprinnelige himmelgud Ty og "Moder Jord" (Nerthus, Njord, se § 16 anm.). Disse gudepar er vesensidentiske, og til dem slutter sig også et gudepar hvori hustruen har vært kalt Frøia. Freia betyr nemlig egentlig "fruen, herskerinnen": navnet er dannet til det ord for "herre" som vi har i gudenavnet Frøi (§ 16). Det er altså ikke ordet "frue" som kommer av Frøia, således som Snorre sier, men forholdet er det omvendte.

Foruten Frigg og Frøia kjenner vi av stedsnavn (svensk Hærnavi, d.e. H.’s "vi" eller helligdom) også en tredje kvinnelig guddom, nemlig Hǫrn (Hørn?), som ifølge Snorre er et annet navn på Frøia. Mulig er dette gudinnenavn avledet av ordet for "hør, lin" (hǫrr), således at vi har å gjøre med en fruktbarhetsgudinne som er benevnt efter en spesiell funksjon. Disse gudinnenavn gir oss innblik i et eldgammelt forhold: Jord- eller fruktbarhetsgudinnen er den eneste av de kvinnelige guddommer som har hatt en almindeligere, offentlig dyrkelse. Hun har vært dyrket under en rekke forskjellige benevnelser som har hatt en lokalt innskrenket anvendelse. Anderledes har forholdet vært ved de mannlige guddommer. De har vært flere i tall, og de har vært videre kjent idet deres dyrkelse har vært knyttet til centrale steder i det offentlige liv.

Frøla har vært meget dyrket, således som vi lærer av tallrike stedsnavn (se § 86). Hun tenktes som en mektig gudinne; likesom Odin utvelger hun krigere som skal falle og komme til Folkvang (d. e. krigernes vang) hvor hun har salen Sessrymne (den som rummer mange sæter). Dessuten hører vi om Frøia at hun var den store seidkvinne; hun gav sig av med den lavere art av trolldom, seid, som det var en mann uverdig å utøve. Navnet Frøia møter vi ikke utenfor Norden. Hos tyskere og engelskmenn svarer Fría, Fríg til Frøia, motstykket til romernes Venus. Derfor gammeltysk Friatac (hvorfra vårt "fredag"), angelsaksisk Frígedæg — lat. Veneris dies (fransk vendredi).

Om de underordnede gudinner kan lite oplyses. Hnoss og Gersimi er velkjente ord i det gamle sprog, med betydningen "kostbarhet, klenodie", — Hlin forekommer også som navn på Frigg selv. — Navnet på Gnås hest, Héfvarpnir, betyr: den som kaster hovene (føtterne). — Sjǫfn er beslektet med sefi og sjafni, "elskov". — Lofn forklarer Snorre av lof "lov, tillatelse" — fordi hun tillater de elskende å få hinannen; men det hører nærmere sammen med gotisk lubains, "håp" eller gammelnorsk Ijúfr (tysk lieb) "kjær*.


Såga. Eir. Gjevjon. Vår. Vòr. Syn. Snotra

26. Såga fins i den yngre Eddas opregning av åsynjerne nærmest efter Frigg, og mulig er Såga bare et annet navn på henne. Hennes bolig heter Søkkvabekk (av søkkr eller søkkvi, nedsunken tilstand, i uttrykket liggja í søkk eller í søkkva; mulig et annet navn på Fensaler (§ 25?); de svale bølger bruser over den, og her drikker Odin og hun hver dag av gylne kar. For nogen mannsaldrer siden var det den almindelige opfatning at hun var historiens, "sagaens", gudinne; men det står fast at hennes navn var Sága, ikke Saga (med kort vokal). Der er ingen annen rimelig forklaring gitt enn at navnet kan være dannet til "at sjá" (got. saihwan) og således betyr: hun som ser — og vet — alt, sammen med Odin (jfr. § 25 om Frigg). — Eir er lægekunstens gudinne, og hennes navn egentlig fellesnavnet eir, "skånsel". — Gjevjon (Gefjon) var ifølge Snorres Edda en mø, og til henne kom efter døden alle jomfruer. Odin sier i Lokasenna om henne at hun kjenner skjebnen likeså godt som han. Det ser da ut som om Gjevjon, likesom Såga, svarer til Odins hustru Frigg. Dessuten fortelles et sagn om en Gjevjon som var i Odins følge. Hun bad kong Gylve (Gylfi) i Svitjod om en dags pløieland, og det fikk hun; hun skapte sine sønner om til okser og spente dem for plogen, og med dem pløide hun løs alt det land som var der hvor nu er sjøen Mælaren; dette landet drog hun ut i Østersjøen, og det er det nuværende Sjælland; der bosatte hun sig og blev gift med Odins sønn Skjold (Skjǫldr). — Vår (ɔ: vår, løftet, eden, beslektet med det tyske wahr, sann) hører de troskapsløfter som menn og kvinner gir hinannen. Derfor kalles også, heter det, disse løfter "vårar", og Vår straffer den som bryter dem. — Vòr (Vǫr, egentlig en form av adjektivet varr, var, opmerksom) er klok og undersøker alt nøie så intet kan være skjult for henne. — Syn "vokter døren i hallen" og hindrer dem fra å komme inn som ikke er verdige til det; hun hindrer også folk fra å komme med usannhet på tinge; derav kommer, sier Snorre, syn, det å nekte (at synja). — Snotra er klok og høvisk (av snotr, forstandig, som forstår å opføre sig passende, tekkelig).


Anm. Ingen av disse gudinner synes å ha hatt sin selvstendige dyrkelse, kanskje med undtagelse av Gjevjon (se om henne og hennes pløining Axel Olriks avhandling i "Danske studier" 1910 s. 1 ff.). Navnet Gefjon henger sammen med verbet gefa (å gi), eller ennu nærmere vel med gotisk gabei, "rikdom", gabeigs, "rik", jfr. gammelnorsk gǫfugr, "gjæv", i norske dialekter govng, "gavmild". Lignende guddommer har man ment å gjenfinne hos tyskerne; i latinske innskrifter fra de nedre Rinegner forekommer de beslektede gudinnenavn matronae Gabiae, Junones Gabiae. — Sagnet om Gjevjon og Sjællands og Mælarens oprinnelse fins både i Heimskringla (Yngl. saga kap. 5) og i innledningen til Gylfaginning i Snorres Edda. Begge steder citeres et vers av Brage den gamle: "glad drog Gjevjon Danmarks forøkelse (ɔ: Sjælland) fra den gavmilde Gylve, så det røk av de hurtigløpende trekkdyr."


Idunn. Nanna. Siv

27. Det er lite vi vet om Idunn, Nanna og Siv. Idunn var Brages hustru. Hun eide æsernes kosteligste skatt, nogen epler som gav den som spiste av dem, ungdommen tilbake. Uten dem vilde æserne bli gamle og avfeldige. Derfor er de engstelige for å miste Idunn, og engang da hun var blitt røvet av jotnen Tjatse (se § 41), var de i den største nød. Idunn kalles "disen" på Brunnakers benk — så het da vel hennes og Brages bolig. Nanna, Neps datter, var Balders hustru og elsket ham så høit at hennes hjerte brast ved hans død. Siv (Sif) var Tors hustru. Hun hadde vært gift tidligere, vi vet ikke med hvem, og var mor til Ull, som kalies Tors stesønn. Siv var fager, med gullhår som kunstferdige dverger hadde arbeidet. Hennes navn betyr "slektskap, frendskap" og viser at hun har vært opfattet som hjemmets verner, likesom Tor var Midgards beskytter (§ 13). — Om Sigyn, Skade og Gjerd er tidligere talt.


Anm. Idunn står i forbindelse med -, "atter"; hun er "den fornyende, foryngende". Myten om hennes epler synes å stamme fra Hespe-ridernes epler i den klassiske mytologi; se Sophus Bugge, Arkiv f. nord. filol. V s. 1 ff. Det er uvisst om der fins spor til Idunns dyrkelse i stedsnavn (jfr. A. Olrik, Danske studier 1910 s. 23 ff. om det danske ønavn Ithanø, nu Enø. — Sanna, beslektet med nenna gotisk nanþjan), betyr sproglig "den modige, den utholdende". — Sif er det samme som fellesnavnet sif (se ovenfor), got. sibja, angels. sib, tysk "Sippe" (hvorav "Sipp-schaft"). I Skáldskaparmál i Snorres Edda (1556) fins en fortegnelse over åsynjerne. Her nevnes Frigg, Frøia, Fulla. Snotra, Gjerd, Gjevjon, Gnå, Lóvn, Skade, Jord, Idunn, Ilm, Bil, "Njǫrun", Hlin, Nanna, Hnoss, Rind Sjǫvn, Sol, Såga, Sigyn, Vòr, Vår, Syn, Trud og Rån. To av dem (Ilm og Njǫrun) kjennes ikke ellers uten fra skaldeomskrivninger som synes lite oplysende. Ilm er kanskje snarere valkyrje enn åsynje.


Norner

28. Næst disse hovedguder og gudinner var der også andre mektige guddommer, og dessuten en hel del lavere overnaturlige vesener. Mest ansett var vel nornerne eller skjebnens gudinner. De var temmelig mange, men de fornemste av dem bare tre, Urd, Verdande og Skuld (Urðr, Verðandi, Skuld), som bodde under Yggdrasil, ved den brønn som efter Urd kalles Urdarbrunn, hvor to svaner holder til, hvor Yggdrasils grener drypper honningdugg ned på jorden, og hvor guderne holder ting. Nornerne råder for hvert menneskes, ja endog for æsernes skjebne; de styrer verdens uforanderlige lover. Ved hvert barns fødsel er nornerne til stede og fastsetter dets skjebne, og ingen lever en dag lenger enn nornerne vil. Der er gode og onde norner; men alles utsagn maa følges.


Anm. Nornerne nevnes paa utallige steder i våre gamle skrifter, og det var ikke langt fra at man trodde på dem meget lenge efter kristendommens innforelse. I en runeinnskrift i Borgund stavkirke i Sogn heter det således: "både gjorde nornerne vel og ille."

Nornerne, heter det i Gylfaginning, er foruten de tre som er nevnt ved navn, også andre, som kommer til ethvert menneske som fødes, for å bestemme hans skjebne. Nogen af dem er av guders, andre av alvers, atter andre av dvergers slekt.

De tre hovednorner betegnes allerede ved sine navn som skjebnerådende makter. Urðr (snarest å forbinde med verða, å skje) er et gammelt ord for "skjebne" som fins også i gammelsaksisk (wurth) og i angelsaksisk (wyrd). Det er først i forholdsvis sen tid, og bare hos våre forfedre, at Verdandi (pres. partisipp av verbet verða) og Skuld (til skuld, å skulle; jfr. skuld, "skyld, forpliktelse") er kommet til, således at man har fått en trehet som representerer fortid, nutid og fremtid. Det kan være rimelig å tenke sig at den klassiske mytologis tre Farcer her har spillet inu. Ordet norn pleier man å sammenstille med svenske dialekters norna, nyrna, "hemmelig meddele eller advare", eldre engelsk nyrnen, "fremsi". Det kan gjengi det vulgærlatinske fata "skjebnegudinne" som er dannet av lat. fatum "skjebne", egentlig "det uttalte" (herav fransk fée, gjennem eventyrbøker optatt i tysk og videre i norsk: "fe").


Hamingjer. Fylgjer

29. Beslektet med nornerne var de såkalte hamingjer (hamingjur) eller fylgjer (fylgjur). Hamingjerne var overnaturlige, oftest usynlige kvinnelige vesener som ledsaget menneskene og styrte deres skjebne. Hvert menneske hadde sin "hamingja" som søkte å bringe ham hell (derfor hamingja også brukt i betydningen "lykke"); en kunde også låne en annen sin gode "hamingja" når det gjaldt å utføre en vågsom dåd til hans beste. Fylgjerne var derimot især vesener i dyreskikkelse som gikk foran menneskene eller ledsaget dem. Hvert menneske hadde efter våre forfedres tro en eller flere fylgjer, og enkelte folk gav sig ut for å kunne se fylgjerne og således på forhånd vite om hvem som var ventende. Fylgjen svarte sedvanlig til vedkommende menneskes karakter, således at kraftige høvdinger hadde bjørner, okser o.s.v. til fylgjer, listige folk rever o.s.v. Denslags fylgjer nød ingen dyrkelse eller tilbedelse. Det fortelles om mennesker som fylgjerne gjerne åpenbaret sig for, således at de visste mer om andres skjebne enn folk flest. Også efter kristendommens innførelse holdt troen på fylgjer og hamingjer sig, og selv ivrige kristne, som Olav Tryggvason og Olav den Hellige, skal ikke ha vært fri for å tro på slike vesener. Undertiden kan fylgjerne og hamingjerne kalles rent ut norner; det har altså for folketroen ikke vært lett å dra et skarpt skille her.


Anm. Hamingja betyr egentlig: en som viser sig i en "ham" (hamr) eller skikkelse forskjellig fra den vanlige; også grunnordet hamr kan brukes på denne måte. Men tanken på den ydre skikkelse kan tre helt i bakgrunnen således at fylgjen rett og slett kan kalles (en persons) "hug" eller tanke (hugr). Når man tenkte på slektens fylgjer under ett, bruktes navnene kynfylgjur, ættarfylgjur (kyn, "kjønn, slekt"). Undertiden viste fylgjerne sig for en i drømme, såkalte draumkonur. De kunde videre kalles spádisir (jfr § 30 om dis) idet man festet sig ved at de "spådde" eller varslet om fremtiden. Det var gjerne de avdøde slektningers fylgjer som således åpenbaret sig, og vi hører derfor også tale om "døde kvinner" (konur dauðar). — Som eksempler på fylgjetro kan nevnes: Islendingen Einar Tveråing spådde sin mektige bror Gudmunds død av en drøm han hadde hatt; han så at en veldig okse gikk op gjennem Øifjordsbygden til Gudmunds gård, og her falt den død om ved selve høisætet; denne okse var, sa Einar, en manns fylgje (Ljósvetninga saga kap. 21). Harald Gormsson sendte en finn i hvalskikkelse til Island for å undersøke landet i fiendtlig hensikt, men han blev jaget bort av landvetterne som alle fjell og hauger var fulle av (jfr. § 37), og av de fornemste høvdingers fylgjer: en brølende okse, for Tord gellir (d.e. den brølende) i Breidafjord: en stor fugl med en mengde andre mindre, for Øiolv på Mǫðruvellir i Øiafjord; en drage, ledsaget av ormer og padder, for Brodd-Helge i Våpnafjord; en bergrise med en jernstav, for Torodd gòde på Sydlandet (Heimskringla I 316 ff.).


Valkyrjer

Valkyrie, maleri av Peter Nicolai Arbo (1865).

30. Et annet slags skjebnerådende kvinnelige vesener, også nær beslektet med nornerne, var valkyrjerne. De rådet for seier og mannefall i striden; Odin sendte dem ut for å "kåre valen" eller einherjerne (derav navnet, av valr, de falne, og kjosa, partisipp kørinn, korinn, å kåre). De kalles derfor også Odins møer. De var fagre ungmøer, til hest og i full rustning; de red gjennem luft og vann, over hele verden. Hjemme i Valhall bar de drikken om til æser og einherjer i Odins saler. Valkyrjerne var to slags, de egentlige, himmelske valkyrjer, og andre, halvt jordiske, halvt himmelske, som en stund levde på jorden som dødelige mennesker, men siden kom til Odin i Valhall, visstnok et slags kvinnelige einherjer. De himmelske valkyrjers tall opgis forskjellig, 9 eller 3 ganger 9; man tenkte sig dem gjerne ridende i tre flokker. Oftest nevnes Gondul (Gyndul), Skògul (Skǫgul, som også kalles Geir-Skogul eller Spyd-Skogul), Hlokk (Hlǫkk), Hrist, Mist, Hild (Hildr), o. fl. Skuld (§ 28) regnes også til valkyrjerne. Der fantes også andre valkyrjer som bare satte splid mellem einherjerne og blev brukt til de laveste sysler.

Med et felles navn kalles valkyrjer, norner, hamingjer, fylgjer, undertiden også enkelte gudinner, særlig Frøia (Vanadis, § 25), tilsammen diser. Dis (flertal disir) er egentlig visstnok navn på en egen gudeflokk (efter nogen forskere dødsgudinner, efter andre jordgudinner). De blev dyrket ved disebIot (disablót), visstnok en privat kultus som bare kvinner deltok i; diserne har da særlig rådet for hjemmets eller ættens trivsel, og de har ikke vært meget forskjellige fra de slektsfylgjer (kynfylgjur, spádisir) som alt tidligere er omtalt (§ 29 og anm.) Men av deres tall er utgått en gudinne med en almindeligere dyrkelse, og det må være denne gudinne — kanskje Vanadis, Frøia — som har vært dyrket i Disarsal ved Uppsala (Disarslr, nevnt i Ynglinga saga kap. 29 i fortellingen om kong Adils’s død). Til det årlige diseblot ved Uppsala hørte også ting (disaðing) og marked; like til den siste tid har Uppsala marked, ved kyndelmessetider (begynnelsen av februar), vært kalt Distingen (d. e. dise-tinget).


Anm. Om valkyrjerne fortelles mangt og meget i våre gamle kilder. I Njåls saga har vi en levende skildring av hvorledes våre forfedre tenkte sig valkyrjerne ved hedendommens slutning. En bonde, Darrad, på Katanes (Caithness i Skottland) hadde et syn samme dag som det blodige Brian-slag stod ved Dublin i 1014. Tolv kvinner kom ridende gjennem luften og fòr inn i en haug; gjennem et hull tittet han inn og så at de vevde en vev av menneskeinvoller, med sverd til vevskje og piler til skytler. De sang en sang, Darradsangen, (Darraðarljóð, som fins gjengitt i sagaen. Det heter her at veven vevdes for det slag som nu skal stå, at kampen skal bli blodig, og en konge seire, men en annen mektig konge og store høvdinger falle. Blandt kvinnene som vever nevnes Hild, Hjortrimul, Sangrid, Svipal, alle valkyrjer. Da de var ferdige med veven, slet de den i to stykker, og så fòr seks avsted med det ene stykke mot nord, og seks med det annet mot syd. — I Øivind Skaldaspilles herlige dikt over Håkon den Gode (Håkonarmål) fortelles at Odin sendte valkyrjerne Gondul og Skògul for å kåre hvilken konge der skulde gjeste Odin. De drog avsted til hest, med hjelm, skjold og spyd, fant Håkon og førte ham til Valhall. — Krig og strid hadde mangfoldige benevnelser efter valkyrjerne; særlig er "Hilds lek" almindelig. Navnet Hild brukes ennu. både alene og i mange sammensetninger, - om Ragnhild (av ragn eller regin, de rådende makter, se s. 11), Gunnhild (av gunnr, kamp), Alvhild (av alfr, en alv) o.s.v. Også ordet "dis" er meget almindelig i kvinnenavn, som Halidis, Herdis, Hjiòrdis, Tordis o.s.v. — Sagnet om Tidrande, Sidu-Halls sønn (Fornmanna sögur II 192 ff.) forteller os om hvordan en ætt kunde ha forskjellige, innbyrdes stridende diser. Kort før kristendommens innførelse på Island gikk den unge håbefulle Tidrande, tross spåmannen Torhalls forbud, en natt efter et vinternattsgilde ut for å se hvem der banket på døren; tre ganger hadde han hørt slag på døren efter at folkene i huset var sovnet. Tidrande så da at ni sortklædte kvinner kom ridende nordenfra, og ni hvitklædte, på hvite hester, sønnenfra; de sortklædte angrep og såret ham dødelig. Han blev funnet utenfor døren om morgenen, og han fortalte om dette syn før han døde. Torhall tydet det som et varsel om et trosskifte. Begge flokkene, mente han, var ættens diser; men de sorte hadde elsket den gamle tro som nu skulde avskaffes, og de hadde villet kreve et offer eller en skatt av ætten fer de for alltid skiltes fra den. De hvite derimot skulde alene være ættens diser under den nye tro; de hadde forgjeves søkt å verge ham. (I dette sagn er brukt både benevnelsen "fylgjer" og "diser"; jfr. § 29 og anm. og § 37 anm.)

Av litteratur om diserne kan nevnes: L. Levander, Ant. Tidskrift for Sverige XVIII nr. 3; M. Olsen, Hedenske kultminder I s. 184 fif.; K. F. Johansson, Skrifter utg. af K. Humanistiska Vetenskaps-Samfundet i Uppsala XX nr. 1.

Den fullstendigste opregning av valkyrerne fins i Sn. Edda II 490: "Hrist, Mist, Herja, Hløkk, Gelravør, Gǫll, Hjǫrðrimul, Guðr [Gunnr), Herfjǫtur, Skuld, Geirǫnul, Skǫgul ok Randgníð, Ráðgríð, Gǫndul, Svipul, Geirskǫgul, Hildr ok Skegggǫld, Hrund, Geirdriful, Randgrǫdr ok Þrúðr, Reginleif ok Sveið, Þǫgn, Hjalmþrimul, Þrima ok Skalmǫld."


Torgjerd Hølgabrud og Irpa

31. Innenfor en stormannsslekt kunde ættediserne nå op til gudinners rang og bli gjenstand for noget mer enn privat dyrkelse. Det har vi et eksempel på i Håløigættens gudinner Torgjerd Hølgabrud og søsteren Irpa. Torgjerd var datter av en gammel sagnkonge Hølge som Hålogaland skal ha vært opkalt efter, d. v. s. Hølge er denne landsdels eponym, et personnavn skapt av sagnet til å forklare stedsnavnet. Torgjerd Hølgabrud kalles også, men mindre riktig, Horgabrud (av hǫrgr, en bestemt slags helligdom) og Horgatroll. Ved "troll"-navnet har der i den senere saga-tradisjon visst vært tenkt på den hjelp hun i Hjòrungavåg-slaget ydet Håkon Ladejarl. Også hennes far Hølge har ifølge Snorres Edda (I, 400) vært dyrket; gravhaugen over ham var lagvis kastet op av jord og sten og av gull og sølv — "det var det ofrede gods".


Anm. Når der i de gamle kilder er fortalt om et tempel som Håkon jarl hadde på Lade for Torgjerd, kan dette nok være historisk; men der ligger sannsynlig ikke nogen sikker historisk overlevering til grunn for den skildring som Sigmund Brestesons saga gir av templet og gudebilledet. Det samme gjelder Njålssagaens fortelling om et tempel som Håkon jarl skal ha hatt sammen med Dale-Gudbrand: der satt Tor på sin kjerre, Torgjerd med et hodetøi på, og lrpa; alle hadde armringer av gull. — I sjøslaget med Jomsvikingerne gikk Håkon jarl på land og ofret til Torgjerd sin egen sønn Erling. Hun sendte da nordenfra fra trollenes hjem — mot Jomsvikingerne et voldsomt haglvær med lynild og torden; de av fiendene som var synske, så nu om bord på jarlens skib først ett troll, siden to (Torgjerd og lrpa), som sendte ut pileregn så der fløi en pil fra hver finger mot Jomsvikingerne; da først flyktet disse. (Her møter vi altså også forestillinger av den samme slags som har foranlediget de i følgende paragraf omtalte guddommer.) — Jfr. Gustav Storms avhandling "Om Thorgerd Hølgebrud" 1 Arkiv f. nord. filol. II s. 124 ff.; K. Liestøl, Norske trollvisor s. 48 ff.


Naturkreftene. Æge

32. Mens æserne som hovedguder styrte alle naturkrefter og søkte å vende dem til menneskenes beste, hadde for det meste hver enkelt kraft eller hvert element også sin egen iboende guddom; denne guddom var likesom en personliggjørelse av kraften eller elementet selv og satte det i bevegelse, uten at han dog rådet for hele dets virksomhet. Således styrte og ledet Njord vinden, men var dog ikke dens ophavsmann: det var jotnen Hræsvelg (Hræsvelgr, d. e. liksvelgeren) som satt i ørneham ved himlens ytterste nordende og frembragte vinden ved sine vingeslag. Når de rå naturkrefter er overlatt til sig selv, gjør de oftest heller ondt enn godt, og derfor er det ikke å undres over at våre forfedre sedvanlig gjorde slike elementguddommer til jotner; det var jo nettop eiendommelig for jotnerne at de sjelden stod på en god fot med æserne og alltid måtte holdes i tvang. De mektigste av disse lavere guddommer var Fornjot og hans ættmenn. Fornjot, heter det, hadde tre sønner, Hle, (Hlér), Lòge og Kåre (Kári). Hle rådet for sjøen. Loge for ilden, og Kåre for vinden. Kåres sønn het Jokul (Jǫkull) eller Froste; Frostes sønn het Snjo eller Snæ, og Snæ hadde fire barn: Torre (Þorri), Fonn (Fǫnn), Driva (Drifa) og Mjoll (Mjǫll). — Fornjot er visst egentlig et navn på jotun (se anm.), og han er kanskje den samme som urjotnen Yme. Kåre betyr likefrem "vind" (gammelnorsk kári, i norske dialekter kåre, vindpust), og Lòge, "lue". Jòkul betyr istapp. Froste frost, Snjo sne, Torre barfrost. Fonn (sne)fonn, Driva snedrev, Mjoll fint snefokk. Det ligger altså i navnene selv hvad disse vesener råder for. — Den merkeligste av dem alle er Hle, havets gud. Han kaltes også, eller oftest, Æge (Ægir), og på grunn av navnelikheten lar Snorre ham bo på Hlésey, d. e. Læsø i Kattegat. Fra først av var han ikke æsernes venn; men Tor truet ham med sitt hvasse blikk og nødte ham til å gjøre et gilde for dem hver vinter i sin hall; siden besøkte han også æserne og blev vennlig mottatt av dem. I hans gilder gikk det lystig til; ølet skjenket sig selv, og der var skinnende gull istedenfor lys; hans raske tjenere het Elde og Fimafeng (Eldir, Fimafengr). Men stundom kunde han ikke la være å følge sin onde natur. Han pønset på hevn mot Tor som hadde villet byde over ham, og han fant på å be ham hente sig en kjele som var så stor at han i den kunde brygge øl til alle æserne; en slik kjele fantes bare hos jotnen Hyme (Hymir), og først efter store farer lyktes det Tor å få fatt i den og bringe den hjem (§ 43). — Æges hustru Rån (Rán) søker på alle måter å gjøre menneskene ondt; hun har et garn, og med det vil hun gjerne dra alle sjøfarende ned til sig i dypet. Æge og Rån hadde 9 døtre; deres navn er forskjellige ord for bølger, og bølgene kan av de gamle skalder kalles Æges eller Råns døtre. Også i den poetiske omskrivning for gull, Æges ild, finner vi havgudens navn; gull bruktes jo som lys i hans gildehall.


Anm. Ægir er egentlig et gammelt ord for "hav", beslektet med gotisk ahwa, gammelnorsk á, "å, elv"; jfr. det gamle navn på elven Eider, Egidora, gammelnorsk Ægisdyr ("døren til havet"). Æge kalles også Gyme (Gymir), og bølgeslaget "Gymes sang". Derfor heter det i Tjodolvs kvad om kong Yngvar som blev hauglagt på Estlands strand: "østerhavet kveder Gymes sang til morskap for den svenske konge." — Navnene på Æges døtre er: Himinglæva (den gjennemsiktige som speiler himlen), Duva (den duvende, dukkende), Blodughadda (den blodighårede), Hevring, Unn, Ronn (Hrǫnn), Bylgja, Dròfn (Drǫfn; dette og de foregående navn er forskjellige ord for bølge) og Kolga (den kullsorte). (Sn. Edda II 493.)

Om Fornjot og hans ætt er fortalt i de sagnmessige skrifter "Hversu Noregr bygdist" og "Fundinn Noregr" (Flatøboken 1 21 ff., 219 ff.). Her har Torre, Finnlands og Kvænlands konge, tre barn, sønnene Nor og Gor og datteren Goe. Goe blev røvet, og brødrene drog ut for å lete efter henne. Gor for sjøveien langs Norges kyst, og Nor landveien. Dette førte til at Norge blev funnet og bebygget, både kysten med øene og innlandet. Det viste sig at Goe var blitt bortført av Rolv på Berg (på Hedmark), sønn av jotnen Svade (jfr. Svada bu. en del av det nuværende Ringsaker). Efter Torre, heter det, kalte våre forfedre den første vintermåned efter jul Torre, og efter Goe den derpå følgende måned Goe (Gjø); derfor har der lenge i vår almanakk stått "Januar eller Thorsmåned" og "Februar eller Gjømåned". I en barneramse beter det:


Torren med sitt skjegg
lokkar borni under solevegg.
Gjø’i med sitt skinn
lokkar [eller: jagar] borni inn.


Meningen synes å være at der i torremåned ofte er torrfrost og solskinn, i gjømåned derimot gjerne storm og sneveir. Jfr. S. Bugge, Arkiv f. nord. (Hol. IV s. 126. — Det er meget omstridt hvad Fornjot egentlig betyr (jfr. E. Hellquist, Arkiv XIX s. 134 f.). Hvis det har vært et ord for jotun, kun det forklares som "den fortærende, ødeleggende"; jfr. gammelhøitysk fir-niozan, fortære. Samme mytiske navn synes å foreligge i det angelsaksiske plantenavn Forneotes folme, "Fornjots hånd".

Der er ting som tyder på at Loke har optatt i sig trekk fra et ildvesen (jfr. § 24 anm.); på Island kalles ennu fliser og avfall Loka-spænir, I.okes spåner; Loka daunn, Lokes damp, kalles underjordiske svovldunster, og hos oss sier man at Loke gir sine barn bank når ilden knitrer.

Eldir betyr: han som tender op ild; Fimafengr: som er flink til å skaffe til veie.


Natt. Dag

33. Også nattens og dagens guddommer var av jotun-ætt. Jotnen Norve (Nǫrvi) hadde en datter ved navn Natt (Nǫtt); hun var sort og mørk som hennes ætt. Først blev hun gift med Naglfare, og de hadde en sønn som het Aud — så med Ånar, og de fikk en datter Jord, Odins hustru (jfr. s. 30), — og endelig med Delling som var av åsaætt; deres sønn var Dag; han var lys og fager efter sin fedreneætt. Alfader tok Natt og hennes sønn Dag, gav dem to hester og kjerrer og satte dem op på himlen forat de skulde kjøre omkring jorden hver sitt halve døgn. Natten kjører foran med hesten Rimfakse (Hrimfaxi, d. e. den med rimet man), og hver morgen faller det dugg på marken av fråden som drypper fra bislet. Den kalles også Fjòrsvartne (Fjǫrsvarlnir, av fjǫr, liv, og svartr, sort). Dag kjører med Skinfakse (d. e. den med den skinnende man), og luften og jorden lyser av dens man.


Anm. Natt kjører foran Dag fordi våre forfedre pleide å begynne døgnet med natten. Derfor regnet de også alltid efter netter, ikke, som vi nu pleier, efter dager. Når en hadde vært et sted i seks dager, sa han: "Jeg har vært der seks netter."


Hel

34. Dypt nede under Yggdrasils rot, i det mørke og kolde Nivlheim, hersket den fryktelige Hel, Lokes og Angerbodas datter. Hun er halvt blåsort og halvt med almindelig hudfarve; hun er barsk og grum, grådig efter bytte, og holder fast på dem hun engang har fått makt over. De mørke, dype daler som er omkring hennes rike, kalles Hel-veiene, og for å komme dit må man over elven Gjoll (den gjallende, brusende); her er Gjallarbroen, som er lagt med gull. Høie gjerder er der omkring hennes bolig, og porten som fører dit inn, kalles Helgrind. Hennes sal heter Eljudne, hennes disk eller fat Hunger, kniven Sult, hennes træl og trælkvinne Ganglate og Ganglòt (sen i vendingen), hennes treskel Fallende (sviktende) forderv, hennes seng Sykeleie, hennes sengeomheng Blinkende ulykke. Hennes veldige hund, Garm, er blodig om bryst og svelg. Hennes "sotrøde" hane galer mot verdens undergang. Midt i Nivlheim er brønnen Hvergelme (Huergelmir, s. 11) hvor ormen Nidhogg (Niðhǫggr) ligger; Hvergelmes bredder kalles Nåstrand (Nástrǫnd, d. e. lik-stranden); det er det fæleste sted i Nivlheim. Om alle som ikke falt i kamp, het det at de skulde komme til Hel, men den almindelige tro har visstnok vært at det bare var de onde som kom dit.

Hel kalles ikke sjelden av skaldene bare Lokes datter, ulvens (Fenresulvens) søster m. m. Ofte brukes Hel (og Nivlhel) om dødsriket; derav talemåten "å slå ihjel (ihel)". Når gjengangere var på ferde, het det: "Helgrinden er åpen" (hnigin er helgrind); for da kunde de slippe ut.


Anm. Hel er et eldgammelt ord for dødsriket, underverdenen (gotisk halja, gammelhøitysk hella, angelsaksisk hell). Beslektede ord for den samme forestilling synes å forekomme vidt utenfor det germanske sprogområde: jfr. E. N. Setälä, Finnisch-ugrische Forschungen XII (1912) s. 170 ff, og H. Guntert, (Calypso : Halle 1919). — Det er bare hos nordboerne vi finner det germanske ord for dødsriket brukt om personifiseringen av dette: dødsrikets herskerinne. — En sammensetning med Hel er helviti, helvede, egentlig: straff (viti) i den annen verden, gl.høitysk hellawtzi, angelsaks. hellewte.


Jotnerne

35. Jotnerne, menneskenes og æsernes svorne fiender, var ville og voldsomme, men ikke alltid ondskapsfulle. Undertiden kunde de være riktig godslige og troskyldige. De var uhyre store, hadde ofte flere hoder og hender og mørk hud og hår. Mange av deres kvinner var fagre, som f. eks. Gjerd, men flere var fæle; en hadde hale, en annen to hoder o.s.v. Jotnerne hadde store bølinger, sorte okser med gylne horn, får, hester og hunder. De yndet mørket og mørkets gjerninger; deres kvinner red ut ved nattetid, men skydde dagen og solens lys; derfor kaltes de undertiden mørkrider eller kveldrider. Når solens stråler nådde en av jotunfolket, blev han straks til sten. Det kunde hende at jotnerne sloss innbyrdes og kastet veldige stener efter hverandre; men det vanlige var at de lå i strid med æser og mennesker. Gudernes helligdommer bød dem imot, og da æserne hadde måttet vike plassen for Gud og hans helgener, var det dem som deres hat kom til å vende sig imot; langt ned i kristen tid holdt nemlig jotnerne sig i folketroen, og vi har en mengde sagn som forteller om hvor arge de var på kirkene og klokkeklangen. Ennu den dag idag møter vi på mange steder sagn om store stener eller berg som jotnerne skal ha kastet efter kirken. Før hadde de hatt Tor og Odin til motstandere, nu stred de med mektige helgener, erkeengelen Mikael og fremfor alt Olav den Hellige. Like til våre dager har sagnene holdt sig om bergtrollenes eller "jutulernes" fete og trivelige — alltid sorte — kreaturer, om gyvrernes lange haler som de ikke kan skjule, og om deres ondskap og list mot menneskene, som ofte blir lokket inn i berget til dem.

Jotnerne var kyndige byggmestre, kloke og forfarne i all slags hemmelig kunst. Når sinnet tok dem, var det det såkalte jotunmod som kom over dem, og det gjorde dem dobbelt så sterke som før. Som vi alt har sett, bodde de enten i Jotunheim eller i fjell og berg nærmere menneskenes bygder. Særlig navnkundig er Utgard blitt, jotnernes motstykke til menneskenes Midgard. Åen Iving, som aldri blev islagt, dannet grensen mellem jotner og guder. Da ferdene nord til Ishavet var begynt, blev Jotunheim eller Riseland til et virkelig land: de store sletter i Rusland omkring det Hvite hav eller Gandvik (trollviken), eller særlig ved elven Vina (Dvina). Her hersket jotunkongene Geirrød og hans bror Godmund på Glæsisvoll, og mang en djerv ferdmann som gjestet dem, hadde store farer å friste. Den egentlige hersker i Utgard var forresten den fule Utgard-Loke.


Anm. Om flere jotulkvinner heter det at de red på ulver, og derfor kaller skaldene ulven for "kveldridernes hest". — I det gamle Eddakvad om Helge Hjorvardsson hører vi om en jotunkvinne som blev til sten da solen rant. Helge og hans stavnbue Atle heftet henne listig med snakk like til morgen; da solen stod op, sa Atle: "se mot øst, Rimgjerd (Hrímgerðr) om Helge har rammet dig med 'hel-staver’ —; Nu er det dag, og Atle har sinket dig og endt ditt liv; et latterlig sjømerke synes du være, der du i sten nu står." — På lignende måte fortelles om kong Olavs seilas da han skapte sundet mellem Hornelen på Bremanger og Marøy. Kongen bød fjellet å kløve sig; men da kom en jotunkvinne frem og ropte: "Si du mann med det hvite skjegg, kvi splitter du så min klippevegg?" Olav svarte: "statt troll nu evig der i sten, så gjør ei nogen mann mer mén?" Og det gikk som han sa: en skikkelse i sten står der den dag idag. — Der fortelles også en mengde sagn, hvor enden blir den at et bergtroll som forfølger et menneske, til sist blir utsatt for solens stråler og så biir til sten. Der fins også sagn om at troll har gjort avtale med Olav om å bygge kirker, aldeles som sagnet om Svadilfares sier (se § 23 og anm.).

Om jotnernes kamp med hinannen innbyrdes og mot kristendommen er der sagn næsten i hver bygd; som eksempler kan nevnes hvad der i Gudbrandsdalen fortelles om Jutulberget og Vågå kirke, og på Ringerike om Gyvrihaugen. Jotnerne er altfor levende i folketroen til at sagnene om dem lett skulde utdø, og de hører, sammen med nissen, huldren og nøkken, til den krets av overnaturlige vesener som den norske bonde like til det siste har trodd sig omgitt av. Ennu i den seneste tid har der dannet sig nye sagn, i likhet med de eldre. Se f. eks. Asbjørnsens Huldreeventyr, om Jutulen og Johannes Blessom m. m.

Likesom Ginnungagap (se § 8 anm.) blev også Jotunheim stadig flyttet utover eftersom våre forfedres kjennskap til de nordlige egner økedes. Også innvirkning fra Sydens sagn om de såkalte Hyperboræers eller ytterste nordboers lykksalighet kan ha gjort sitt til at jotnernes hjem kom til å ligge i en dunkel fjernhet; man tenkte sig Glæsisvoll og det nærliggende Udåinsaker (de udødeliges land’: som et jordisk paradis hvor menneskene kunde leve i evig salighet). Blandt romernes fortellinger om Hyperboræerne fins også en om at de som omsider blev mette av livet, selv endte sine dager ved å styrte sig ut over et høit fjell. Noget lignende fortelles i en norrøn æventyrlig saga (Gautreks saga), hvor dog skueplassen er en annen: i Gotaland er der et bratt fjell, Ætternisstape (ɔ: ætte-berghammeren), hvor de gamle søkte døden ved å kaste sig ut derfra.

Ifølge Kaarle Krohn (Skandinavisk mytologi s. 58 ff.) var den oprinnelige forestilling om jotnerne den, at de var fortidens mennesker som hadde søkt bort til ubygdene. De er forskjellige fra de lavere åndevesener, vetterne (§ 37), idet de ikke som disse er gjenstand for offer. Heller ikke har de oprinnelig hørt til de vesener som ferdedes i julemørket; se Liestøls § 8 anm. citerte avhandling. Om jotnerne som mer eller mindre naturbetonet se C. W. von Sydows sammesteds nevnte skrift.


Dvergene

36. Dvergene og svartalverne, som ofte ikke blev holdt skarpt ut fra hverandre, bodde dypt under jorden, eller de kunde holde til i store stener og hauger. De var små av vekst og stygge; om svartalverne heter det at de var sortere enn bek. En mengde dverger er nevnt ved navn i de gamle kilder; i et innskudd i Vǫluspá har vi en hel opregning av dem, og der nevnes Modsogne (eller Motsogne?) som den ypperste; næst efter ham kom Durin. Andre dverger var Brokk (§ 40), Dvalin, og de fire som Odin satte til å bære himmelhvelvingen, Nordre, Austre, Sydre og Vestre. Dvergenes viktigste syssel var smedarbeide, og i det kunde ingen måle sig med dem. Alle ypperlige våben og kostelige klenodier som vi hører om i de eldste sagn, var gjort av kunstferdige dverger. Dvergene var hatske på guder og mennesker og var uvillige til å arbeide for dem, og når de var nødt til det, søkte de gjerne og gi sitt verk en trolldomsaktig, uhellbringende egenskap så eieren fikk liten glede av det.


Anm. Om sviakongen Svegde forteller Snorre i sin Ynglingasaga at han av en dverg blev lokket inn i en sten og ikke kom ut igjen. Så levende var våre forfedres forestilling om at der innenfor fjellveggen bodde dverger, at deres navn på ekkoet var dvergmáli, d. e. dvergemål. I den eventyrlige Bosasaga heter det (Fornaldar sögur III 222): Sigurd spilte så høit på harpen at dvergemålet lød i hallen. — I Norge har vi flere steder gårdnavnet Dvergsteinn (§ 86). og P. A. Munch oplyser at der fins flere fjelltopper ved navn "Dvergemål-kletten".

Av de viktigste dvergearbeider kan nevnes: Brisingesmykket. Mjollne, Gungne, Draupne, Sivs gullhår og sverdene Tyrving og Gram.

Ordet "dverg" kjennes også fra gammeltysk (twerc, tysk "Zwerg") og angelsaksisk (dweorg, engelsk "dwarf"). En dvergkvinne het i vårt gamle sprog dyrgja. Det er uvisst hvad navnet oprinnelig sikter til.


Vetter

37. Alle overnaturlige vesener, gode og onde, hadde et felles navn vetter (vættir, véttir), som til dels ennu er i bruk. De gode kalles hulle vetter (hollar vættir), de onde ménvetter, uvetter (meinvættir, uvættir). Til de gode vetter hørte de såkalte landvetter eller landets skytsånder. På Island holdt man landvetterne høit i ære; efter den eldste lov ("Ulvljots lov") var det forbudt å komme seilende til Island "med gapende hoder eller tryner" på drageskibene så landvetterne blev skremt. Den verste ulykke som en kunde ønske over en mann, var å hisse landvetterne på ham. Det var slik Egil Skallagrimsson gikk frem da han reiste nidstang mot Eirik Blodøks for å hevne sig på ham. Før han seilte fra Norge, gikk han i land på en ø langt ut mot havet. "Egil gikk op på øen. Han tok i hånden en hasselstang og gikk ut på en berghammer som vendte inn mot land. Så tok han et hestehode og satte op på stangen. Derpå fremsa han bestemte ord (en besvergelse) og mælte: "Her setter jeg op nidstang, og jeg snur dette nid mot kong Eirik og dronning Gunnhild" — med disse ord vendte han hestehodet inn mot land —; "jeg vender dette nid mot de landvetter som bebor dette land, så de alle skal fare ville og ingen nå eller finne sin bolig før de har jaget Eirik og Gunnhild ut av landet." Siden drev han stangen ned i en revne og lot den stå der. Han vendte også hodet inn mot land, og han ristet runer på stangen, og de inneholder hele denne besvergelse. Så gikk han om bord i sitt skib."

Til de gode vetter kan regnes alle æser, vaner og lysalver; til de onde: jotner, dverger eller svartalver. Men efter kristendommens innførelse blev der ikke gjort forskjell mellem vetterne; enten gjaldt de alle for onde, eller de vilde sikkert volde sjelens fortapelse om en holdt sig til venns med dem. Den katolske geistlighet søkte å vekke hat mot alle vetter istedenfor å utrydde troen på dem. Der opkom mange sagn om vetter som var blitt fordrevet ved prestenes sanger, bønner og vievann og hadde opgitt sine boliger i hauger eller stener. Hver vår i himmelfartsuken gikk prestene her i Norden, likesom overalt i den katolske kristenhet, i procession rundt omkring aker og marker, med kors og vievann og under bønn om velsignelse, og vetterne måtte rømme den dyrkede mark. I denne uke ("gangadaga vika") var det flere processionsdager eller gangdagar, og man hadde også to faste gangdagar, den "store", 25de april, og den "lille", 1ste mai. Nettop sådanne ceremonier var egnet til å holde vettetroen i live, og ennu i vår tid kan vi høre om vettehauger — og vettetrær, hellige trær som ikke må røres — hvor vetterne for ikke lenge siden har mottatt matoffer.

I senere tiders overtro er det av de lavere overnaturlige vesener først og fremst alver og jotner (jutuler, troll, bergtroll) som er almindelig kjent. Til at verne må regnes huldrefolket, som inntar en fremtredende plass i islendingernes folketro (huldufólk, det skjulte, ‘hyllede’ folk). Disse alver ser ganske ut som mennesker; de bor under jorden eller i berg og er ikke alltid ondskapsfulle mot menneskene, men tvertimot blide og vennlige; derfor kalles de lýflingar, lýflingar (av ljufr, kjær, vennlig, dannet som tysk "Liebling" til "lieb"). Også hos oss er der mange fortellinger om huldrefolket eller de underjordiske (haugfolket, bergfolket), og fremfor alt om huldren. Hun kan ofte være ondskapsfull; men undertiden viser hun sig også vennlig mot menneskene, som når hun viser sig for gjeteren og taler og danser med ham. Huldren er ofte meget vakker fortil, i blå stakk og hvitt skaut, men baktil er hun heslig; hun går inn i ryggen som et trau og har en hale som hun aldri kan skjule. Hun har en stor og fet bøling, og hunder til å vokte den (huldre-bikkjer). Hun synger og spiller vakkert, men sørgelig; hennes spill kalles huldreslått, d. e. huldrens harpeslag. De underjordiske kunde ikke få barn med hinannen. Derfor vilde de gjerne lokke til sig unge mennesker for å gifte sig med dem. De er også slemme til å stjele barn fra menneskene; i stedet legger de så et av sine egne i vuggen, såkalte byttinger (gl. norsk skiptingr, vixlingr).

Andre vetter er nøkken (nykr) og fossegrimen. De bor i elver og vann, og på flere steder regnes de for onde vesener; f. eks. i Telemark heter det at nøkken hvert år vil ha et menneske til offer, og at han gjerne vil trekke ned til sig mennesker som nærmer sig vannet efter solnedgang. Som oftest er dog disse vannets vetter godslige og uskadelige; de er flinke til å spille på fele, og en kan få dem til å lære sig op i denne kunst. De er sørgmodige fordi de ikke kan vinne den evige salighet, men blir glade når en lover å frelse dem, og det er ofte saligheten de krever i lønn for oplæringen i felespill. Når nøkken klager og stønner, varsler det at et menneske skal drukne. Nøkken kan vise sig i forskjellige skikkelser, som en fager ung mann med langt hår, som en dverg eller som en gammel gråskjegg.

Ute i havet lever havmannen (marmennill) og havfruen (margýgr). Også de kan synge og spille deilig og søker å lokke mennesker til sig. De kan forutsi hvad der vil hende. De er oventil menneske, nedentil fisk, og havfruen kan være fager når hun bare ikke viser sin fiskehale.

Blandt vetterne inntar nissen en eiendommelig særstilling. Det er en liten gråklædt gutt eller mann, med rød lue, alltid våt på issen, og uten tommelfinger. Han bor på gården og er til stor hjelp når en er vennlig mot ham; men har han fått imot en, kan han gjøre dyktig ugagn. Når nissen trives et sted, hjelper han tjenestegutten med å fôre hestene, og budeien med å stelle kjørene, og han stjeler til gårds både høi og mat; men er han misfornøiet, forgjør han kreaturene, skjemmer ut maten og bringer ulykke i huset. Det hender at nisserne fra to gårder møtes når de er ute og stjeler høi, og da kan de slåss lystig med hverandre med høivisker. Juleaften skulde en sette ut julegrøt til nissen.

Maren var på ferde når en i søvne kjente trykk for brystet og hadde leie drømmer; en blev da "ridd" av maren (gl.norsk mara trað hann, "maren ‘trådte’ ham"). Efter én beskrivelse er maren uten hode, nærmest bare en brun stakk eller skjørt, efter en annen er hun en virkelig kvinne som har den evne at hun kan fare ut om natten og volde tyngsel i søvne. Maren blir således ikke stort forskjellig fra de såkalte varulver (tysk "Werwolf", egentlig "mann-ulv", alt i gammelnorsk omtydet til vargulfr) som om dagen er virkelige mennesker, men om natten kan ta ulveham på sig; de farer da omkring og gjør ugagn, overfaller folk mens de sover, og graver op lik på kirkegårdene og spiser dem. I et gammelt sagn om en av de første Ynglingekonger i Sverige, Vanlande, er det fortalt at en trollkvinne Huld kom til ham som mare og kvalte ham. Så fullt og fast trodde våre forfedre på slik ferd i en annen ham at det heter i den gamle Eidsiva-kristenrett: "Hvis det blir prøvet om en kvinne at hun rir et menneske (som mare) eller hans tjene stefolk, da skal hun bøte tre mark sølv; kan hun ikke betale det, skal hun være fredløs." Maren og varulven står tydelig i forbindelse med de mørkrider og kveldrider som der er talt om s. 41, og i den senere tid er der visst ikke gjort stor forskjell mellem dem. En som kunde skifte ham, var efter gammel uttrykksmåte "ikke enhammet" (eigi einhamr), og kunde også ha navnet "hamløper" eller hamløperske (hamhleypa).


Anm. Vette kalles hos tyskerne Wicht, og i tyske sagn fortelles meget om Wichtlein, Wichtelmännchen. Herav kommer også det bekjente tyske ord Bösewicht. Angelsakserne sa wight, derav det engelske wight som forekommer i flere ballader. Egentlig hadde ordet vætir o.s.v. en almindeligere betydning ("en ting"), og den skinner ennu igjennem i ekkivætta, i nynorske dialekter ikkje (inkje) vetta (intet). Ennu haves også sammensetningen (elf) godvelte, skytsånd, og i Nordland (ei) godvetter (-vetra), omtr. = hulder. (Fjellnavn som Vettaåsen, Vettakollen er derimot å forklare av viti, en vedvarde til ildsignal.)

I § 29 anm. har vi sett eksempel på at Islands landvetter og de mektigste høvdingers fylgjer sammen verger landet mot den danske konges anslag. I den fortelling om spåmannen Torhall og Sidu-Halls rett hvorav et avsnitt er gjengitt i uttog § 30 anm., forekommer også følgende beretning: En dag kort før kristendommens innførelse på Island lå Torhall i sin seng og så ut gjennem en glugge; han smilte, og hans vert, den mektige Hall på Sida, en av de første som siden lot sig døpe, spurte ham om grunnen dertil; da svarte Torhall: "Jeg smiler av det at mang en haug åpner sig og hvert levende vesen, både små og store, pakker sammen og holder flyttedag." Vi lærer av disse eksempler at der ikke har vært noget skarpt skille mellem landets og den enkelte slekts vetter eller diser (fylgjer).

Fortellingen om Egil Skallagrimssons nidstang er viktig for kjennskapet til den gamle runemagi; se M. Olsen, Om troldruner (Fordomtima II, Oppsala 1917) s. 19 IT. ( = Edda V s. 235 IT.] — Om gangdagene jfr. Joh. Th. Storåker, Tiden i den norske Folketro (Norsk Folkeminnelag II), Kr.a 1921, s. 97.

Enkelte steder, f. eks. i Telemarken, gjør man forskjell mellem tusser eller haugtusser og jutuler; tusserne er ikke større enn mennesker, jutulerne derimot saa høie som fjell. Vetterne er der det samme som huldre-folket; de er små, ikke større enn 10 års barn, gråklædte og med sorte hatter; deres kreaturer kalles huddekrætur, huldrekreaturer, og deres hunder huddebikkjer.

Huldrens navn, huldr, kommer vel av at hylja, hylle, skjule. Tyskerne kjenner et til dels tilsvarende vesen Holle, Frau Holle, Mutter Holle eller Holde, hvis navn tidlig synes å være satt i forbindelse med adjektivet hold, gammelnorsk hollr, hull, blid, vennlig. Frau Holle optrer nemlig undertiden som en streng og arbeidsom spinnerske som belønner de flittige og straffer de dovne; men oftest heter det om henne at hun ser fæl og stygg ut og rir omkring sammen med hekser. Vår hulder har derimot et navn som sproglig alltid har vært holdt ut fra adjektivet hollr.

I Sturlunga saga (Kålunds utg. 11 325) hører vi om en Huldar saga ("om en stor trollkvinne") som islendingen Sturla Tordsson fortalte for kong Magnus Lagabøter og hans dronning. Den kjennes nu ikke. Jfr. K. Maurer, Ahhandl. der k. bayer. Akad. d. Wiss. I. Cl. XX, 1. 2.

I Danmark vet man mere å fortelle om elle- eller elve- ( ɔ: alve-) folket, mens man i Norge mest taler om huldren (jfr. § 9 anm.) Begge slags vesener har en særskilt forkjærlighet for older- (ore-) treet og olderkvisten, kanskje på grunn av navnet, da "hulder" ligner "older", likesom "ellefolk" i lyd står nær det danske navn på older: "elle".

Nøkken (nykr) kalles på svensk "necken", også "strömkarlen", som vel nærmest svarer til fossegrimen. På tysk kalles nøkken der Nix, også Nickel, Nickelmann; en nøkkekvinne kalles Nixe. Wassernixe. — Om nøkken heter det at han avpasser sin undervisning efter de gaver han får. Den som gir ham brød, lærer han å stille (ɔ: stemme) felen; men den som gir ham en bekre (bekri, en vær), lærer han å spille til gagns. Det fortelles ennu om flere eiendommelige ville melodier at det er nøkken som har lært dem fra sig. — Nøkken har man i eldre tider også forestillet sig som en apalgrå hest; somme tider kom han op av vannet, og det kunde endog hende at han lot sig bruke til arbeide om dagen. — Om havmennenes og havfruernes spådommer fins der flere sagn, således f. eks. i Halvs saga sagnet om den marmennill som spådde for kong Hjorleiv den kvinnekjære (§ 82). — På samme måte som marmennill (av marr, hav, og matir, menneske) er tyskernes (gl. høitysk) merimanni, havfrue, dannet. Dette ord er allerede i gl.høitysk blitt ombyttet til merintinni (minni betyr "kjærlighet, den elskede" og, i barnesproget, "mor"). Fra tysk stammer det danske mareminde, som siden feilaktig er brukt om maren. Margygen er efter Kongespeilets beskrivelse ikke fager og yndig som havfruerne ellers pleier å være: visstnok er hun oventil kvinne og nedenfor beltestedet fisk, men henderne er store og med svømmehud mellem fingrene; ansiktet er slikt at det setter folk i skrekk, med hvasse øine, bred panne, stor munn og rynkede kinner. Hun viser sig bare før store stormer. Da dukker hun op av havet med fisk i henderne. Spiser hun fiskene, eller kaster hun dem til den side som vender fra skibet, har sjømennene håp om å slippe fra stormen med livet; men leker hun med dem, eller kaster hun dem mot skibet, er det varsel om ulykke.

Med vår nisse kan sammenlignes tyskernes Kobold som også er en snill og godslig husånd med rød topplue, og engelskmennenes Puck og Robin goodfellow. Svenskerne bruker ikke navnet nisse, men tomtegubbe, tomtekarl; også hos oss kjennes et lignende uttryk: tuftekall, tomtegubbe (tomtvette, tuftvette), eller forkortet til tufte, tomte. Hvilke forestillinger der ligger til grunn for disse benevnelser, oplyses ved østlandske motsvarigheter: tunvord (tunkall), gardvord, (d. e. tunets eller gårdens vokter).

"Nisse" er egentlig en kjæleform av mannsnavnet Nils (Nicolaus). Benevnelsen er forholdsvis ung og er kommet til oss fra Tyskland, hvor Nicolaus, Niclas. Nickel, Klaus brukes om et vesen som i forklædning innfinner sig aftenen før Nikolausdag (6te desember) og belønner eller straffer barn; også om en liten pusling.

Maren heter på tysk Alp, samme ord som vårt "alv". — Rundt omkring i landene er der mange sagn om folk som kunde ta på sig en annen ham. Flere eksempler på dette vil vi møte i heltesagnene: Bodvar Bjarke kjempet i bjørneham ved Rolv Krakes side (§ 75), Sigmund og Sinfjotle hadde ulvehammer (§ 62), valkyrjer i svaneham (§ 58). Tyske sagn vet meget å fortelle om deilige jomfruer som blev til svaner når de tok en fortryllet ring eller et belte på sig. Likeså kunde varulvene ved hjelp av ringer eller belter komme i sin ulveham. Også i gudesagnene hører vi om hammer (Frøias fjærham § 46); fremfor andre var Odin kyndig i å ta alle slags skikkelser på sig (Ynglinga saga kap. 7).

Alt hvad der i nordisk folketro kan sammenfattes under benevnelsen vetter (alver, huldrefolk, underjordiske, o.s.v.), er ifølge Kaarle Krohn efter sin oprinnelse avdødes ånder som har fått sitt tilhold på bestemte steder ("lokaliserade andar eller vättar"); se hans inngående motivering i "Skandinavisk mytologi" s. 36 ff. Et ledd i hans bevisførelse er at disse vetter ikke kan få barn med hverandre. Vesensforskjellige fra "vetterne" er jotnerne, som efter Krohn er fortidens mennesker som er utvandret til ubygdene.

Einherjerne og livet i Valhall

38. Om gudernes skjebne og storverk er der fortalt meget, men langt mindre om deres daglige liv i Åsgard sammen med de mennesker som kommer til dem. Både Frøia og Odin tar imot einherjerne, Frøia i Folkvang, og Odin i Valhall og Vingolv; men vi hører intet om hvilket opholdssted var best, vi har bare skildringer av hvorledes Odin og einherjerne hadde det i Valhall. Det ser ut som de fleste har tenkt sig Valhall som de falne helters egentlige opholdssted, og der levde de i herlighet og giede. Odin selv utkåret dem ved valkyrjerne, og de ypperste av dem blev hilst velkommen av æser eller eldre gjæve einherjer som gikk dem i møte. I Valhall skjemter einherjerne sig hver dag med kamp og festlig gilde. Om morgenen når de har tatt sine hærklær på, går de ut på tunet og strider med hverandre og feller hverandre, men de reiser sig igjen uskadde og setter sig til dugurdsdrikk og de andre måltider og er de beste venner av verden. Einherjernes flokk er stor, og den vokser stadig; men aldri er de så mange at de ikke får nok av galten Særimnes (Sæhnmnir) flesk. Andrimne (Andhrimnir) heter kokken, og han koker den hver dag i en kjele som heter Eldrimne (Eldhrinmir), men om aftenen er den like uskadd og levende som før. Til drikke har einherjerne øl og mjød, og valkyrjerne bærer omkring; bare Odin selv og de som han vil hedre, drikker vin. Al den mjød de drikker, renner av juret på Heidrun; det er en gjet som står på Valhalls tak og biter av kvistene på et tre som heter Lærad (Læraðr). Mjøden fyller et stort drikkekar i hallen, og det er nok til å gjøre alle einherjerne drukne. Lærad har ikke bare kraft i sig til å frembringe all denne mjød; på Valhall står der også en hjort, Eiktyrne (Eikðyrnir), og biter av treet, og av dens horn drypper det ned i Hvergelme; derfra strømmer ut 12 åer som renner gjennem æsernes bygd, og dessuten 13 andre.


Anm. "Å gjeste Odin i Valhall" var en almindelig talemåte; det var det samme som å falle i hederlig kamp. Når kjemper bød hinannen holmgang på liv og død, viste de hinannen til Valhall før kampen begynte (jfr. §12: kaste spyd over Fiendehæren). Når en kriger var fallen og var hauglagt, blev også han vist til Valhall idet der blev talt over hans grav.

Dette forteller sagaen uttrykkelig om Håkon Adalsteinsfostres hauglegging. I mange av de gamle kvad hører vi om den mottagelse einherjerne fikk hos Odin i Valhall. Om Helge Hundingsbane heter det at Odin satte ham til å råde med sig, og straks vendte Helge sig mot sin fordums fiende Hunding og bød ham trælesysler:


Du skal, Hunding,
på hver en mann
føtterne tvette
og tende op ild,
hunder binde,
hester gjete,
gi svinene sodd
før du sove går.


I det gamle kvad om Eirik Blodøks, Eiriksmål, er det Odin meget om å gjøre å by Eirik en hederfull mottagelse da han er på vei til Valhall med fem andre konger:


Hvad er det for drømmer? (kvad Odin)
for dag drømte jeg at jeg stod op
for å gjøre Valhall ferdig
for falne helter;
jeg vakte einherjerne,
bød dem stå op
og strålegge benkene
og skure bordkarene,
bød valkyrjerne bære vin,
som ventet jeg en fyrste.
Hist fra jorden
høibårne venter jeg,
gjæve helter;
glad er nu mitt hjerte.


Brage undrer sig over hvad det er for bulder og brak, og gjetter på at det er Balder som vender tilbake til Odins saler. Men Odin sier at slikt er tåpelig talt; det drønner av Eiriks følge. Så byr Odin Sigmund og Sinfjotle å gå kongen i møte. Brage spør hvorfor Odin da venter Eirik heller enn andre konger. "Fordi han har herjet så mange land og båret blodig sverd," svarer Odin. Men Brage har mer å spørre om: hvorfor Odin ikke gav slik en stridsmann seiren. Det var tryggest for guderne å ha helten hos sig til vern mot Fenresulven, var Odins svar. Så hilses Eirik velkommen og hllr budt inn i salen. "Hvilke fyrster følger dig fra striden?" "Det er fem konger — jeg nevner dem alle ved navn for dig —, jeg er den sjette selv." Dermed ender den bevarede del av diktet.

I Håkonarmål, som Øivind Skaldaspillir diktet over Håkon Adalsteinsfostre, sender Odin valkyrjerne Gondul og Skògul for å velge blandt Ynglingekongerne hvem der skal fare til Odin. De ser at Håkon kaster brynjen av sig og kjemper drabelig; ham velger de, og Gondul sier: "Nu vokser gudernes følge siden de har budt Håkon til sig med en stor hær." Håkon spør valkyrjerne hvorfor kampen hadde fått dette utfall: "vi var dog verdig til seier." "Vi volder det," svarte Skogul, "at du holdt slagmarken, og dine fiender flyktet."


Ride vi nu skal,
kvad den mektige Skogul,
til guders grønne hjem;
Odin vi melder
at nu vil fyrsten komme
for ham selv å se.


Odin bød Hermod og Brage å gå ham i møte og be ham inn. Brage tilsier ham einherjernes rett og ophold i Valhall: der har han 8 brødre som er gått foran. Rustningen vår, kvad den gode konge, vil vi selv beholde; hjelm og brynje skal en holde på, godt å ha rede alt.


Rustningen vår,
kvad den gode konge,
vil vi selv beholde;
hjelm og brynje
skal en holde på
godt å ha rede på alt


Ennu skal nevnes Kråkemål, et meget yngre dikt (fra 12te årh.) som er lagt i Ragnar Lodbroks munn. Ragnar kveder det i ormegården før sin død om sine seire. Til slutt heter det: "Jeg vet at benkene hos Balders fur (Odin) alltid er gjort i stand til gilde; straks vil vi drikke øl av horn; helten klager ikke over døden i den herlige Odins hall; ikke møter jeg med fryktens ord i Odins hjem. - Nu lyster mig å ende mitt kvad; ti diserne (valkyrjerne) som Odin har sendt til mig fra Valhall, byder mig hjem til ham. Glad skal jeg drikke øl med æserne i høisætet; alt håp om liv er ledet, leende går jeg mot døden."

Vingolv fins nevnt som einherjenes opholdssted på et eneste sted i Snorres Edda (184); ellers er det åsynjenes sal. Det nevnes slett ikke i Eddadiktene.

Av navnene på de åer som efter Snorres Edda strømmer fra hjortens horn, sikter de fleste til brusende eller hurtig løp, eller til kulde eller dybde: Sid, Vid, Søkin, Eikin, Svòl (Svǫl), Gunntro, Fjorm, Fimbultul (-ðul), Gipul, Gòpul (Gǫpul), Gòmul (Gǫmul), Geirvimul; disse renner gjennem åsabygden; de andre er: Tyn (Þyn), Vin, ToII (Þoll), Holl (Hǫll), Gråd (Gráð), Gunntråin (-ðráin), Nyt, Nòt (Nǫt), Nonn (Nǫnn) Ronn (Hrǫnn), Vina, Vegsvinn, Tjodnuma (Þjóð). Grimnismål nevner ennu flere navn.


Fordervelsen

39. I tidernes morgen, da Åsgard og Valhall var bygget, levde guderne i lykke, uskyld og fred; "glade i tunet tavl de lekte, ei var nød på noget av gull," sier Vǫluspå om denne æsernes gullalder. Men så kom tre mektige tursemøer fra Jotunheim, og snart begynner ufreden mellem æser og vaner. Et ledd i stridens ophav er at en kvinne, Gullveig, er blitt brent i Valhall; "tre ganger brente de den tre ganger fødte, atter og atter — dog lever hun ennu." Æserne rådslår om freden står til å redde. Umulig. Odin slynger sitt spyd over fiendehæren, og den første hærstrid bryter løs. Æsernes borgvegg blir gjennembrutt, og vanerne trenger inn i Åsgard. Men det kommer til fred mellem æser og vaner, som det alt tidligere er fortalt (se s. 9). — Nu er den gylne uskyldsalder til ende; guderne må verge sig mot fiendtlige makter, undertiden ved svik, som da jotunbyggmesteren blev narret (s. 26). Andre jotunkvinner — Skade og Gjerd f. eks. — fikk adgang til æsernes boliger, og Åsgards hellige renhet var borte; fredstiden måtte vike for den urolige krigstid, og nu trengte guderne mer enn før til tryllevåben, til einherjernes hjelp. Guderne er ikke lenger fredelige verdensstyrere; de første blandt dem er krigsguder. Til denne tid hører de mange sagn om storverk og om svikfull ferd, og det er langt fra at guderne alltid vinner seier og heder. Og fordervelsen når fra guderne til menneskene; kampens diser, valkyrjerne, rider til menneskeverdenen, og freden er også der borte.


Anm Om de "tre mektige tursemøer" kan intet sikkert sies: heller ikke om Gullveig. Der er dem som har tenkt på nornerne og på en personifisering av gullets fordervelige innflytelse. Se Finnur Jonssons redegjørelse for sammenhengen i Vǫluspå, i det lille skrift "Voluspå, Vølvens spådom" (Studier fra sprog- og oldtidsforskning. Nr. 84), Kjøbenhavn 1911.


Gudernes kostelige ting

Loke og Idunns livsepler. Tegning av John Bauer, 1911.

40. Lokes ondskap var dog den første grunn til at æserne fikk alle de kostelige våben og klenodier som er dem til så stor nytte i striden med jotnerne. Loke hadde engang klipt alt håret av Siv. Da Tor fikk det å vite, tok han fatt på Loke og truet med å knuse hvert ben i hans kropp; men han slapp ham dog da han svor at han skulde få svartalver til å gjøre gullhår til Siv, og det skulde vokse som annet hår. Loke gikk til nogen dverger som het Ivaldes sønner; de gjorde både håret og skibet Skidbladne og spydet Gungne. Loke veddet nu sitt hode med en annen dverg. Brokk, at hans bror Sindre ikke var god for å gjøre tre så prektige stykker som disse. Brokk og Sindre gikk til smien, og Sindre la svineskinn i essen, men bad Brokk blåse uavbrutt inntil han selv kom og tok det ut igjen. Straks Sindre var borte, kom der en flue og satte sig på armen av Brokk og stakk ham; men han blåste like fullt, og da Sindre tok arbeidet av essen, var det en galt med gullbørster. Nu la han gull i essen, bad Brokk blåse likesom før og gikk bort; men straks kom fluen igjen, satte sig på halsen av Brokk, og nu stakk den engang til så sterkt. Allikevel holdt Brokk ut til Sindre kom igjen og tok gullringen Draupne av essen. Nu la han jern inn, bad Brokk blåse og sa at arbeidet vilde bli utskjemt hvis der blev en stans i blåsingen; men fluen kom igjen, satte sig mellem øinene på ham og stakk ham i øielokket så blodet rant slik at han ikke kunde se. Da måtte han som snarest slippe belgen med den ene hånd og jage fluen bort, men i det samme kom smeden og sa at arbeidet hadde vært på nippet til å bli ødelagt; han tok det ut, og det var en hammer. Alle tre stykkene gav han Brokk og bad ham fare med dem til Åsgard og løse veddemålet. Æserne satte sig på dommerstolene, og det blev vedtatt at Odin, Tor og Frøi skulde dømme mellem Loke og Brokk. Loke gav Odin spydet, Gungne, som alltid traff sitt mål; Tor gav han guIlhåret, og det grodde fast så snart det kom på Sivs hode, og Frøi fikk Skidbladne, som alltid hadde bør og var til å folde sammen og stikke i lommen ganske som en vilde. Brokk gav Odin ringen Draupne; av den dryppet der hver niende natt 8 jevntunge ringer. Han gav Frøi galten, Gyllenbuste, som kunde renne gjennem luft og hav fortere enn nogen hest, og aldri blev det så mørkt om natten eller i mørkheimene at det ikke var lyst nok der han for; slik lyste det av busten på den. Tor fikk hammeren (Mjollne), og med den kunde han slå så hårdt han vilde, mot alt som kom i dens vei, og den gav sig ikke; kastet han efter noget, traff han alltid, og hammeren kom alltid igjen i hånden av sig selv; når han vilde, kunde han gjøre den liten og stikke den i lommen; dens eneste lyte var at skaftet var noget kort. Æserne dømte da at Brokk hadde vunnet; i Mjollne hadde de fått det beste vern mot rimturserne. Loke vilde løse sitt hode, men det gav dvergen ham ikke lov til. "Ta mig da," sa Loke; men i det samme var han langt borte, for han hadde sko som han kunde fare med både i luft og hav. Nu bad dvergen Tor om å ta ham, og Tor gjorde det også, og da vilde Brokk hugge hodet av Loke; men Loke sa at han ingen rett hadde over halsen, bare over hodet. Brokk gav sig nu til å sy hans leber sammen; hans egen kniv bet ikke, men med sin brors syl fikk han hull, og han sydde nu munnen til og rev derpå remmen han hadde sydd med, ut av sømhullene. (Sn. Edda I 340—346.)

Idunn blir ranet

41. Det er tidligere fortalt (s. 17, 51) at jotunkvinnen Skade blev optatt i æsernes samfund og giftet med Njord til bot for hennes fars, Tjatses (Þjazi), drap. Lokes list var årsak til det. Engang drog Odin ut med Loke og Høne og for over fjell og ødemarker hvor det ikke var godt å få mat. Endelig kom de ned i en dal og fikk her se en flokk okser; de tok en av dem, tendte ild og begynte å koke den. Da de syntes den måtte være kokt, tok de den op; men den var langt fra ferdig så de måtte la den koke videre. Således gikk det ennu en gang, og de talte da sig imellem om hvor underlig dette var, og hvad det vel kunde komme av. De satt nettop under et tre; da hørte de en sa over dem at den som satt i treet, var skyld i at det gikk så sent med kokingen. Da de skulde se nærmere efter, fikk de øie på en stor ørn. Ørnen sa at hvis de vilde la den få sin mette av oksen, skulde maten nok bli kokt. De lovte det, og ørnen fløi da ned og tok straks begge lår og begge boger. Loke blev så vred over det at han tok en stang og slog til ørnen; men ørnen fløi bort, og stangen blev hengende med den ene enden ved ørnens kropp, med den annen ved Lokes armer, så han blev slept avsted over stokk og sten og trodde at armene skulde bli slitt ut av akslene på ham. Han bad ørnen ynkelig om nåde, men fikk ikke slippe løs før han hadde lovt å bringe Idunn bort fra Åsgård med eplene hennes. Det måtte han gjøre ed på, og så slapp han tilbake til de andre. Da de var kommet hjem til Åsgard og den fastsatte tid var inne, fortalte han Idunn at han hadde funnet nogen epler i en skog utenfor Åsgard; hun vilde visst finne dem verd å eie, og hun skulde derfor gå dit ut og ta sine egne epler med for å sammenligne dem. Idunn lot sig narre, og straks kom ørnen og førte henne bort. Ørnen var ingen annen enn jotnen Tjatse i ørneham; han førte henne til sin gård Trymheim og hadde henne her lenge hos sig. Men æserne merket snart at Idunns epler var borte; de blev gamle og grå og kunde ikke ynges op igjen. De stevnet ting for å få vite hvad der var blitt av Idunn, og det kom op at en hadde sett henne gå ut av Åsgard sammen med Loke. Så blev Loke ført frem på tinget, og de truet ham med døden eller hårde pinsler. Da blev han så redd at han lovte å bringe Idunn tilbake igjen om bare Frøia vilde låne ham sin falkeham. Den fikk han, og han fløi til Jotunheim og kom til Trymheim nettop som Tjatse var ute på sjøen og fisket, og Idunn var alene hjemme. Loke skapte Idunn om til en nøtt og fløi avsted med henne alt det han kunde; men straks efter kom Tjatse hjem, og da han ikke så Idunn der, tok han ørnehammen på og satte efter Loke. Ørnen halte mer og mer inn på falken. Da æserne så dem komme flyvende, skyndte de sig å samle sammen en stor spånhaug utenfor Åsgards-muren, og i samme øieblikk som falken var kommet innenfor, satte de ild på spånene. Ørnen kunde ikke stanse sin fart, men kom like over ilden; vingene kom i brand, og den kunde ikke fly. Således fik æserne tak i Tjatse, og de drepte ham innenfor Åsgrinden.

Tjatse var en av de mektigste jotner. Hans far Alvalde (Ǫlvaldi) var så rik at da Tjatse og hans to brødre, Ide og Gang, skulde dele arven efter ham, måtte de måle gullet efter munnfuller. — Da Tjatses datter Skade krevde bøter for farens drap, lot hun sig ikke nøie med å velge sig en mann (s. 17), men hun vilde også at æserne skulde få henne til å le; det trodde hun var umulig. Loke måtte atter finne på råd, og han gjorde nogen ufine løier med en gjet så hun kom til å le. Tjatses øine tok Odin og kastet op på himlen hvor de blev til to stjerner. (Sn. Edda I 208—214.)


Anm. Sagnet om Tjatse og Idunn synes å ha vært meget kjent og utbredt (jfr. anm. til § 45). Idunn kan av skaldene kalles "Tjatses ran", og gullet "jotnernes munn-tall", "jotnernes ord". Efter Snorres fortelling i Ynglingasaga blev Skade aldeles kjed av Njord og ektet siden Odin; deres sønn var Sæming, stamfar til Håløig-ætten. Hvilke stjerner der menes med Tjatses øine, er ikke ganske sikkert. Efter J. Fr. Schroeter (Maal og minne 1919 s. 120 f.) er det to stjerner (β og Υ) i Lille Bjørn.


Tors uheldige ferd til Jotunheim

42. Tor, tordenguden, var jotnernes ivrigste motstander; men det lyktes ham ikke alltid å seire over dem. Engang kjørte han avsted med bukkene sine, og Loke fulgte ham; de tok om kvelden inn hos en bonde. Her slaktet Tor begge bukkene, flådde dem og lot dem koke; han innbød også bonden og hans kone, sønn og datter til å spise med sig, men bad dem kaste alle benene fra sig på bukkeskinnene. Det gjorde de også, undtagen Tjalve (Þjálfi), bondens sønn, som knekte et lårben for å få margen. I otten stod Tor op og klædde sig på, løftet Mjollne i været og vigde bukkeskinnene med den; straks stod bukkene lyslevende op, men den ene var halt på bakbenet. Nu kunde Tor skjønne at bonden eller hans husfolk ikke hadde faret varsomt med benene, og at lårbenet var brekt; han blev skrekkelig vred, trakk øienbrynene sammen og holdt så fast om hammerskaftet at knokene blev hvite. Bonden bad om nåde med alle sine og bød i bot alt det de eide. Da Tor så deres skrekk, gikk vreden over, og han lot sig formilde. I bot tok han imot bondens to barn, sønnen Tjalve og datteren Roskva (Rǫskva), og de følger ham alltid siden.

Tor lot bukkene stå igjen hos bonden og drog videre til Jotunheim. Han kom like til sjøen, for over det dype hav og gikk i land med sine følgesvenner. Snart kom de til en stor skog og gikk gjennem den hele dagen til det blev mørkt. Tjalve var meget rask til fots og bar Tors nistepose; for der var ikke meget mat å få underveis. Da det var blitt mørkt, søkte de efter natteherberge og fant en meget stor stue, med inngang på den ene siden, likeså bred som hele stuen. Der gikk de inn og la sig til å sove. Ved midnattstid blev det så voldsomt et jordskjelv at huset rystet; Tor vekket sine reisefeller og lot dem gå inn i et sidehus som de fant midt på stueveggen, men selv satte han sig i døren med Mjollne i hånden, og hørte en svær larm og brak. Da det blev dag, gikk han ut og så at der lå en kjempestor mann og snorket tett ved i skogen; da kunde han nok skjønne hvad det var som braket. Han spente styrkebeltet om sig, men i det samme våknet mannen, og denne ene gang, er det sagt, kunde ikke Tor komme sig til å slå til. I stedet spurte han mannen om hans navn; han sa: "Jeg heter Skryme (Skrýmir), og ikke har jeg nødig å spørre dig om navnet, for jeg vet at du er Åsa-Tor; men hvor har du gjort av min hanske?" Skryme bukket sig for å ta hansken op, og da så Tor at det som han om natten hadde tatt for en stue, bare var Skrymes hanske, og at sidehuset var lommen på den. "Skal vi følges ad?" spurte Skryme. "Ja," sa Tor. De spiste først dugurd hver for sig, Skryme av sin matpose og Tor og hans reisefeller av sin; så vilde Skryme at de skulde ha mat sammen; Tor sa ja til det, og Skryme bandt nu hele nisten, både deres og sin, sammen i en pose. Den tok han på ryggen, gikk foran om dagen med svære skritt og valgte natteleie for dem under en stor ek. "Her vil jeg legge mig til å sove," sa han, "men dere kan ta nisteposen og holde nattverd." Skryme sovnet straks og snorket veldig, og Tor gav sig i ferd med å knytte op nisteposen, men det vilde slett ikke gå for ham; da han lenge hadde strevd med dette, blev han vred, grep Mjollne med begge hender og slo Skryme med den i hodet. Skryme våknet og spurte bare om der var falt et løvblad ned på hodet hans; "har dere spist nu?" la han til. "Ja," sa Tor, "nu skal vi legge oss." Midt om natten hørte Tor igjen at Skryme snorket så det durte i skogen; han gikk bort til ham, løftet hammeren høit i været og slog ham midt i hvirvelen så nebbet sank dypt inn i hodet. Skryme våknet og sa: "hvad er der på ferde nu? falt der en ekenøtt ned i hodet på mig? hvorledes har du det, Tor?" Tor skyndte sig bort og sa at han nettop var våknet, og at det ennu var midnatt. "Kunde jeg nu bare slå ham et tredje slag," tenkte Tor, "så skulde han aldri mere se dagens lys." Han passet på inntil Skryme igjen var sovnet litt før dag, løp så bort til ham og slo ham av alle krefter i tinningen så hammeren sank i like til skaftet. Skryme satte sig op, strøk sig over kinnet og sa: "Sitter der fugler i treet der oppe over mig, og falt der noget rusk av kvistene ned i hodet mitt? Er du våken, Tor? Nu er det på tide å stå op, og dere har ikke langt igjen til borgen Utgard. Jeg har hørt dere har hvisket med hverandre om at jeg ikke var så liten av vekst; men dere skal nok få se større menn når dere kommer til Utgard. Forresten skal jeg gi dere et godt råd: vær ikke altfor storsnutet, for Utgard-Lokes hirdmenn tåler ikke noget skryt av slike småunger. Ellers får dere vende om, og det er visst også det beste. Men vil dere endelig videre, så gå mot øst; min vei er nordover til de fjell som dere nu kan se." Dermed tok Skryme nisteposen, slengte den på ryggen og gikk inn i skogen, og glade var æserne over at de blev ham kvitt.

Tor og hans reisefeller gikk videre like til middag. Da så de en borg på sletten; men de måtte sette nakken like ned i ryggen for å se over den. Borgledet var stengt med en grind som de ikke kunde få op; men de krøp inn mellem spilene og så en stor hall; til den gikk de. Døren stod åpen, og de gikk inn og så mange menn, alle sammen dyktig store, som satt på to benker. Der var også kongen selv, Utgard-Loke, og de hilste ham, men han smilte hånlig og spurte om den lille gutten var Ake-Tor. "Du er visst større enn det ser ut til," sa han, "og hvad for idretter gir du og reisefellene dine dere av med? Her hos oss må ingen være som ikke kan en eller annen kunst fremfor alle andre." Loke gikk bakerst. Han sa: "En idrett kan jeg som jeg straks er ferdig til: der er ingen her som kan spise fortere enn jeg." "Det skal vi straks friste," sa Utgard-Loke og bad en mann ved navn Loge gå frem fra benkeenden og midt ut på gulvet for å kappspise med Loke. Der blev båret inn et trau fullt av kjøtt og salt på gulvet; Loke og Loge satte sig ned ved hver sin ende og spiste av alle krefter; de møttes midt i trauet, men da hadde Loke bare spist kjøttet, Loge derimot kjøttet, benene og selve trauet. Den leken hadde da Loke tapt. "Hvad kan den unge mannen der?" spurte Utgard-Loke. "Jeg vil friste å kappløpe med en," svarte Tjalve. "Da må du være rapp på foten," sa Utgard-Loke; han gikk ut på marken og bød en liten fyr ved navn Huge å løpe om kapp med Tjalve. I første løp kom Huge så langt foran at han vendte sig om mot Tjalve ved målet. "Du må legge mer ut, Tjalve, hvis du vil vinne," sa Utgard-Loke; "forresten er der ikke kommet nogen hit som var fotrappere enn du." I det annet løp kom Huge alt til målet og vendte sig om da der ennu var et langt kolvskudd til Tjalve. "Det var godt løpet," sa Utgard-Loke; "men jeg kan knapt tro at Tjalve vinner nu om dere prøver for tredje gang." De løp på nytt, og da Huge kom til målet og vendte sig om, var Tjalve ikke engang halvveis. Alle fant nu at denne lek var de ferdig med. "Hvad for idretter vil du vise oss, Tor," sa Utgard-Loke, "så stort ry som der går om dine storverk." "Jeg vil drikke om kapp med en," sa Tor. "Det lar sig høre," sa Utgard-Loke, gikk inn i hallen og bad sin skutilsvenn ta det store horn som hirdmennene blev dømt til å drikke av når de hadde forbrutt sig. "Det regnes for godt drukket," sa Utgard-Loke, "når en kan drikke det ut i ett drag; nogen drikker det ut i to, men ingen er så dårlig til å drikke at han ikke kan tømme del i tre." Tor så på hornet; han syntes just ikke at det var så stort, men temmelig langt; tørst som han var, satte han det til rnunnen og tok store drag, og tenkte at han ikke skulde ha nødig oftere å bøie sig mot hornet. Men da han holdt op og så efter hvor meget han hadde drukket, syntes han at han liten eller ingen monn kunde se. "Du har drukket godt," sa Utgard-Loke, "men ikke så svært meget; riktignok hadde jeg ikke trodd at Åsa-Tor ikke var bedre til å drikke om nogen hadde sagt mig det; men jeg vet da at du tømmer det annen gang." Tor svarte ikke, men tok så langt et drag som han kunde; allikevel vilde ikke den andre enden av hornet så høit op som han ønsket. Da han holdt op, syntes han at der var ennu mindre monn å se enn før; dog kunde de nu bære hornet uten å spille. "Vil du drikke tredje gang," sa Utgard-Loke, "så har du gjemt det meste til sist; men er du ikke bedre i andre leker enn i denne, kan du ikke fortjene så stort navn hos oss som hos æserne." Tor blev vred og satte hornet for munnen; han drakk av alle livsens krefter og gjorde draget sa langt som han på nogen måte kunde; da han skulde se efter, var det sunket noget; men nu vilde han ikke drikke mer. "Det er lett å se," sa Utgard-Loke, "at du ikke er så stor en mann som vi tenkte; men vil du prøve flere idretter siden det ikke nytter med denne?" "Jeg skal friste," sa Tor; "men underlig skulde det være om det var kalt dårlig drukket hjemme hos æserne." "Våre unge gutter," sa Utgard-Loke, "morer sig med å løfte min katt op fra jorden; det er riktignok bare en småting, og jeg vilde ikke ha budt Tor noget slikt hvis jeg ikke hadde sett at du langtfra er så mektig som jeg tenkte. Der løp en grå, nokså stor katt frem på salsgulvet. Tor gikk til, tok den med den ene hånd midt under buken og løftet den op; men alt som Tor hevet hånden, krummet katten sig, og da Tor hadde strakt hånden op så langt som han maktet, løftet katten bare på den ene fot. Således fikk Tor heller ikke fremmet denne lek. Utgard-Loke sa at det var noget han visste i forveien; for Tor var lav og liten imot de store folk som var der. "La en komme og ta tak med mig, så liten som dere sier jeg er," sa Tor; "for nu er jeg sint." "Alle her inne vil holde sig for gode til å ta tak med dig," svarte Utgard-Loke og så sig om på benkene; "men jeg skal rope inn min gamle fostermor Elle (Elli)". Hun kom inn og tok tak med Tor; men jo hårdere Tor tok fatt, jo fastere stod hun; til sist begynte hun å bruke knep, og enden blev at Tor falt på det ene kne. "Nu kan det være nok," sa Utgard-Loke; "Tor vil visst ikke by mere her inne å ta tak med sig." Så viste han Tor og hans reisefeller til sæte; de blev der om natten og nød all mulig gjestfrihet.

Om morgenen stod de op og gjorde sig reiseferdige. Utgard-Loke kom til og lot sette bord for dem; der fikk de fullt op av mat og drikke. Og så gav de sig på vei. Utgard-Loke fulgte dem ut av borgen, og da de skulde skilles, spurte han Tor om hvad han syntes om sin ferd. Tor sa at han ingen ære hadde av besøket i Utgard, og tok sig meget nær av at han her gikk for en usling. "Nu skal jeg si dig sannheten," sa Utgard-Loke, "siden du er vel kommet ut av borgen. Du skal aldri med min vilje komme inn i den igjen så lenge jeg lever og rår. Og du skulde aldri heller ha fått lov til å komme inn hvis jeg hadde tenkt at du var så sterk; for du hadde så nær bragt oss i stor ulykke. Dere har bare vært ute for en synkverving. Det var mig som dere traff i skogen; den gang bandt jeg nisteposen til med trolljern så du ikke kunde hitte på å løse den op. Hvert av de slag du slo, vilde ha drept mig hvis jeg ikke, uten at du merket det, hadde skutt det store berg imellem som du så utenfor hallen; der så du nu efter slagene tre firkantede daler, en dypere enn de andre. Likedan var det med idrettene dere fristet: Loke var sulten og åt godt, men Loge var ilden (logi = lue) som var sluppet løs, og han kunde brenne kjøtt og trau på en gang. Den Huge som Tjalve løp om kapp med, var min hu (hugr) eller tanke; den måtte jo alltid være den snareste. Da du drakk av hornet, var det så stort et under at jeg knapt kunde tro mine egne øine; ti den annen ende lå ute i havet, og når du nu ser efter, vil du merke hvor meget det er sunket; det kalles nu fjære. Da du løftet katten, blev vi redde alle sammen; for det var Midgardsormen som ligger om alle land; men du hevet den så høit at det bare var så vidt at hodet og halen på en gang rørte ved jorden. Taket med Elle var også et stort under; ti hverken har der vært eller vil der være nogen som ikke faller for henne (elli = elde, alderdom). Nu skal vi skilles, og best er det for oss begge at dere ikke kommer igjen; for jeg skal alltid vite å verge mig med lignende kunster." Tor hevet hammeren og vilde slå Utgard-Loke; men med ett var han borte. Heller ikke kunde han få øie på borgen; så måtte han vende om igjen til Trudvang. Men snart vilde han ut igjen, og det skulde være mot Midgardsormen.


Anm. Den svenske folkeminneforsker C. W. von Sydow har inngående behandlet denne myte i avhandlingen "Tors färd til Utgård". Danske studier 1910 s. 65—105, 145—182). Han kommer til det resultat at de vesentlige bestanddeler i myten er å føre tilbake til keltiske lån, sannsynlig i vikingetiden, men før Eddadiktene Lokasenna og Hárbarðsljóð (hvor der hentydes til Skryme-eplsoden) blev forfattet, d. v. s. før 10de årh. Allerede tidligere hadde Sophus Bugge (Populær-videnskabelige Foredrag, Kr.a 1907, s. 19 f.) uttalt sig i samme retning. Bugge la særlig vekt på det ord — gres-jern (ovenfor gjengitt ved "trolljern") — som er brukt om båndene hvormed Skryme snørte nisteposen til; dette ord er ikke nordisk, men irsk: grés betegner paa Irsk Kunst og brugtes særlig om de Kunster, Smerden anvendte for at gjøre Jærnet blankt, hvast og haardt." — Man har dog i denne myte også funnet gamle hjemlige motiver (således også v. Sydow). Deriblandt skal særlig fremheves Tors unge ledsagere, Tjalve og Hoskva. Det siste navn (Rǫskva, eldre Vrǫskva, ti! gotisk wrisqan, uttalt vriskv-, "bære frukt") henviser til en kvinnelig fruktbarhetsguddom (jfr. § 16 anm.) som engang har stått Tor nær; der er spor til at Tor, ialfall i Sverige, har rådet for vekst og åring (se § 56:. Tjaive har i gamle Tors-myter vært gudens følgesvenn; se Axel Olriks avhandling "Tordenguden og hans dreng" (Danske studier 1905).


Tors besøk hos Hyme

43. Om Tors besøk hos jotnen Hyme (Hymir) er der fortalt i dikt i den eldre Edda (Hymiskvida) og i prosa i Snorres Edda. I Eddadiktet begynner myten med å fortelle om at guderne var til gilde hos Æge og der ved spådomskunster fant ut at han hadde fullt op av kjeler. Tor lot Æge føle at han var æsernes undermann, og for å hevne sig bad Æge Tor om å hente en kjele, så stor at de kunde brygge øl til alle æserne. Men en sådan kjele visste ingen om, førenn Ty fortalte at hans (mor-?)far, jotnen Hyme, som bodde østenfor Elivågene, eide en som var en rast dyp; men den var det ikke råd å få hvis de ikke bar sig listig ad. Tor og Ty kjørte så ut fra Åsgard og kom til Egil, hvor de satte bukkene i stallen; siden gikk de til Hymes gård og kom mens han selv var ute på veiding. De gikk inn i hallen og traff Hymes kone (?), en fæl jotunkvinne med 900 hoder; men Hymes datter (?), Tys mor, tok vennlig mot dem og gjemte dem bak de 8 store kjeler som hang derinne: ti Hyme, sa hun, er ikke god mot sine gjester. Det varte lenge før Hyme kom hjem. Da han gikk inn, klirret isjøklene som hang i hans frosne kinnskjegg. Datteren tok imot ham med blide ord og fortalte at Ty og Tor var kommet: "se, der sitter de under salgavlen og gjemmer sig bak stolpen." For jotnens hvasse blikk sprang stolpen sønder, og tverbjelken brast i to stykker; alle kjelene falt ned og slog sig sønder så nær som en som var hårdere smidd. Nu måtte Ty og Tor frem, men heller ikke Hyme var vel til mode da han så jotnernes dødsfiende i sin hall. Der blev slaktet tre okser til aftensmat; Tor alene spiste to. Hyme mente at de næste dag nok måtte ut på veiding og skaffe sig mat som kunde forslå, og Tor bød sig til å ro ut på havet hvis bare Hyme sørget for agn. Hyme viste ham hen til buskapen sin, og Tor brøt straks hodet av en sort okse. Tor og Hyme rodde nu så langt ut at jotnen blev redd; de gav sig så til å fiske. Hyme drog to hvaler op på en gang; men Tor, som satt i bakstavnen, festet oksehodet på kroken og fisket efter Midgardsormen. Den bet også på kroken, og Tor drog den op til æsingen og gav den et slag med hammeren så det gjallet i fjellene og hele jorden skalv; men da glapp taket, og ormen sank igjen i havet. Hyme var ille til mode på hjemveien og mælte ikke et ord. Da de kom til land, bad han Tor enten feste båten eller bære fangsten hjem, begge deler for å prøve hans styrke. Tor grep båten i stavnen og drog den med øsevannet i op på land; så tok han årene og øsekaret og bar både dem og hvalene hjem som ingen ting. Men Hyme lot sig ikke nøie med det; Tor var nok sterk til både å ro og bære, men nu gjaldt det om han også kunde bryte hans kalk (beger) sønder. Tor kastet den mot en stenpilar; men den brast, og kalken var hel. Da bad Tys mor ham kaste den mot Hymes egen hårde panne; Tor gjorde så, og kalken gikk sønder, mens pannen blev uskadd. Hyme syntes dette var et stort tap, men han sa dog at de skulde få kjelen hvis de kunde føre den ut av huset. Først prøvde Ty å løfte den, men han rokket den ikke. Så måtte Tor til; han tok spenntak så sterkt at han gikk igjennem gulvet; men han fikk da slengt den over hodet, og den var så stor at haddene skramlet i hælene på ham. Så for han avsted et langt stykke før han så sig om; da fikk han se Hyme med en hel hær av mangehodede jotner som satte efter ham fra sine stenrøiser der øst. Han kastet kjelen av skuldrene, svang hammeren og drepte dem alle sammen. Men lenge hadde han ikke faret før den ene bukk styrtet halvdød; den var halt på den ene fot, og det voldte den lede Loke. (Kanskje hadde Loke narret Tjalve, Egils sønn, til å kløve bukkens ben. Men om tiden når dette skjedde, forteller Eddadiktet intet; det heter bare at "bergbuen" måtte bøte skaden med sine barn.) Tor kom omsider med kjelen til gudernes ting, og Æge måtte brygge øl i den til det gilde som han hvert år skulde holde for æserne.

Ifølge Snorres Edda drog Tor avsted i "en ung drengs" skikkelse, ganske alene, uten vogn og bukker, og kom en kveld til Hyme. Han var der om natten, og om morgenen fikk han følge Hyme ut og fiske skjønt jotnen ikke trodde der var stor hjelp å vente av ham, så liten og ung som han var. Tor spurte Hyme efter agn, og da det var blitt sagt ham at han fikk gjøre utvei selv, slet han hodet av Hymes største okse, Himmelbrøleren (Himinhrjótr). Da Tor hadde satt sig ved årene, syntes Hyme det gikk vel fort, og han bad ham snart legge inn, for de var da kommet til den vante fiskeplass; men Tor vilde meget lenger. Da de så var kommet et stykke til, sa Hyme at nu var det utrygt å ro videre for Midgardsormen. Allikevel rodde Tor ennu lenger ut, og Hyme var meget ille til mode. Omsider la Tor årene inn, gjorde i stand et sterkt snøre med tilsvarende krok og satte oksehodet på. Så slapp han det ned, og Midgardsormen bet på så kroken stakk den i gommen. Den gjorde et voldsomt rykk så Tors never deiste mot æsingen; da blev Tor vred, han tok åsakraften på sig og drog så sterkt til at føtterne gikk gjennem båten like ned til grunnen. Ormen fikk han dratt op mot båtripen, og det så fælt ut da Tor satte hvasse øine mot ormen og den glodde mot ham igjen og sprutet eiter. Hyme blev blek av skrekk da han så ormen og bølgene som fosset ut og inn i båten; han famlet efter agnkniven og fikk hugget snøret av mot æsingen så ormen sank ned i sjøen igjen. Tor kastet hammeren efter den, men fikk ikke drept den. Han gav Hyme et slag med neven over øret så han stupte over bord med føtterne i været; selv vadet han i land.


Anm. Myten om Tor og Midgardsormen kjennes også fra skaldedikt: Brage gamles Ragnarsdråpa og Ulv Uggasons Húsdrápa. Fremdeles fra en nylig funnen svensk billedsten. Om denne mytes antagne kristne forbillede (Kristus får Leviathan på kroken) se bl. a. K. Krohn, Finnisch-ugrische Forschungen VII s. 167 ff. — Fra folkeminnevidenskapelig synspunkt er flere av mytens motiver gransket av C. W. von Sydow. "Jätten Hymes bågare" (Danske studier 1915 (= Folkminnen och Folktankar 1914) s. 113— 150). — Blandt forskerne er der ikke enighet om hvorledes slektskapsforholdet mellem Ty og Hyme skal opfattes.


Tors besøk hos Geirrød

44. Engang fløi Loke for moro skyld med Friggs falkeham, og han fikk lyst til å se hvordan det var i Geirrøds gård. Her satte han sig i en vindusglugge og så inn i hallen. Geirrød bad en av sine folk om å ta ham; men det gikk ikke lett å komme op for veggen, og det moret Loke sig over. Han blev derfor sittende en stund og tenkte at det alltid var tidsnok å fly bort når mannen først var kommet op; men da han skulde til å fly, hang benene fast ved veggen, og således blev Loke grepet. Geirrød kunde se på hans øine at det ikke var en riktig fugl, men en hamløper, og han talte til ham, men Loke svarte ikke. Da stengte Geirrød ham ned i en kiste og lot ham sulte i tre måneder; endelig tok han ham op, og da måtte Loke ut med hvem han var. For å løse sitt liv svor han Geirrød at han skulde lage det slik at Tor kom til hans gård uten hammer, styrkebelte og hansker. Det er ikke fortalt hvorledes Loke bar sig ad; men så meget er visst at Tor drog avsted. Loke fulgte med, og likeså Tjalve. På veien gjestet Tor gygen Grid, som var mor til guden Vidar og således en veninde av æserne; av henne hørte Tor at Geirrød var en slu jotun som var lei å ha å gjøre med, og hun lånte derfor Tor et styrkebelte, et par jernhansker og sin stav "Grid-staven* (Griðar-vǫlr; volr = stav). Tor kom så til en stor å som het Vimur, og den måtte han vade over. Han tok beltet på og støttet sig på staven mot strømmen, og Loke holdt under beltet. Da han kom midt i åen, vokste den til over akslene på ham. Da kvad Tor:


Voks nu ikke, Vimur;
ti å vade jeg akter
frem til jotners hjem.
Vit det, at vokser du,
så vokser og åsakraften
likeså høit som himlen.


Men da fikk han øie på Geirrøds datter Gjalp som stod i et gjuv skrevs over åen og fikk den til å vokse. Han tok en stor sten op av åen og kastet imot henne; "i osen skal å stemmes", sa han. Stenen rammet, og han blev nu av strømmen ført så nær land at han fikk tak i en rognebusk, og i den halte han sig op. Derav kommer ordtaket: "rognen er Tors berging." (Tjalve hadde — heter det i et skaldekvad, se anm. — hengt sig fast i Tors skjoldrem, og således slapp han over.) Da Tor kom til Geirrød, blev han og hans reisefeller vist til herberge i et gjetehus (andre håndskrifter av Snorres Edda har: gjestehus) hvor der var en eneste stol. Tor satte sig på den, men merket at den løftet sig op med ham imot taket. Da stak han Grid staven op mot bjelken og gjorde sig tung i stolen, og straks hørtes der brak og skrål; det var Gjalp og Greip, Geirrøds døtre, som hadde ligget under stolen, og han hadde knekket ryggen på begge to. Da kvad han:


Engang brukte jeg
åsakraften
hist i jotners hjem,
den gang Gjalp og Greip,
Geirrøds døtre,
vilde til himmels mig heve.


Nu lot Geirrød Tor kalle inn i hallen for å prøve leker; der var store ilder midt langs efter hallen, og da Tor kom like overfor Geirrød, tok jotnen med en tang en gloende jernbolt og kastet den efter ham. Tor tok imot den med jernhanskene og hevet den i været, men Geirrød løp bak en jernsøile for å være sikker. Tor kastet bolten med sådan kraft at den gikk tvers igjennem søilen, gjennem Geirrød og veggen og like ned i jorden.


Anm. Denne myte kjenner vi fra Snorres Edda, som i stor utstrekning bygger paa det ennu delvis bevarede skaidekvæde Þórsdrápa av Eiliv Godrunarson. Om Geirrud er også fortalt hos Saxo, sikkert efter en norrøn kilde (se Axel Olrik, Kilderne til Sakses oldhistorie II, 1894, s. 133 IT.; jfr. K. Liestol, Norske trollvisor s. 53 ff.):

En dansk konge ved navn Gorm hadde hørt et islandsk ("thylensisk") sagn om Geruths (Geirrøds) gård. Han satte sig for å opsøke Geirrød, og sammen med den vidtbereiste Torkel Adelfar drog han avsted på tre skib med 300 raske svenner. De seilte nordover, men fikk motvind utenfor Hålogaland så deres skibskost slapp op. Langt om lenge nådde de land og traff da på så meget kveg at de ikke kunde styre sin lyst til å slakte mer enn de i øieblikket trengte, til reisekost, trots Torkels advarsel. Men om natten blev de overfalt av en mengde fæle jotner, og de slapp ikke bort før de hadde utlevert en mann fra hvert skib til bot. Så fortsatte de ferden til Bjarmeland, hvor der var evig vinter, mørke skoger og uhyrer i mengde. Her gikk de i land. Torkel forbød enhver å tale et eneste ord til nogen av landets folk da det bare vilde bringe skade. En kjempestor mann kom ned til dem og bød dem velkommen, idet han nevnte enhver ved hans rette navn; Torkel sa at det var Gudmund, Geirrøds bror, som pleide å ta sig av fremmede. Han spurte Torkel hvorfor alle tidde, og Torkel svarte at de skammet sig fordi de ikke kunde tale annet sprog enn sitt morsmål. Gudmund bød dem til sig, og de tok imot innbydelsen; men Torkel påla dem at de ikke måtte røre ved noget eller nogen og ikke smake mat eller drikke; de vilde da glemme hele sitt tidligere liv. Gudmund undret sig over at kongen intet vilde spise skjønt hans tolv vakre døtre vartet op; men Torkel hittet alltid på en undskyldning. Nu søkte Gudmund å lokke de fremmede, idet han bød dem sine døtre til ekte, og fire av dem lot sig narre, med den følge at de mistet sin forstand. Ennu engang, men forgjeves, søkte Gudmund å lokke kongen ved de vakre blomster i sin have. Først da alle hans kunster hadde slått feil, hjalp han dem videre på veien og over en elv så de kunde komme til Geirrøds gård. Snart fikk de se en fæl, forfallen og tilsotet by: på muren var masser av avhugne menneskehoder satt på staker, og der lå biske hunder utenfor porten. Torkel satte mod i sine reisefeller og fikk hundene rolige ved hjelp av et horn tilsmurt med fett, som han lot dem slikke på; så måtte de klyve over porten på stiger, og de så nu at byen vrimlet av fæle sorte skikkelser; luften var full av avskyelig stank. De gikk videre, og Torkel fortsatte sine advarsler. Så kom de frem til Geirrøds stue; den var sotet, og der krøp ormer på gulvet; istedenfor rafter var der spyd, og overalt en fæl stank. På benkene langs efter satt der troll så stive som sten, og ved døren giorde vokterne nogen uhyggelige bukkespring og løier. Først måtte de fremmede gjennem en sprengt stenblokk; da fikk de øie på Geirrød, en gjennemboret olding, i høisætet, og ved siden av ham satt tre kvinner med knekkede rygger. Berget, sa Torkel, var sprengt av Tor med den samme jernbolt som han gjennemboret Geirrød med, og det var også Tor som hadde knekket ryggen på kvinnene. Her lot tre av følget sig lokke til å gripe fatt i nogen kostbarheter som voldte deres død. De andre gikk imidlertid videre inn i et sideværelse hvor der fantes så herlige kostbarheter at Torkel selv tapte sans og samling og grep efter en prektig kappe. Straks satte alle trollene i et skrik, for inn på de fremmede og drepte alle dem som ikke kunde verge sig med piler eller stener. Bare kongen og Torkel med tyve mann reddet sig. De skyndte sig bort igien; på tilbakeveien lot ennu en sig lokke til å ekte en av Gudmunds døtre, men blev avsindig. Endelig nådde de skibene og seilte hjem igjen.

I denne fortelling møter vi igjen Geirrøds døtre med knekket rygg; de er dog her tre, ikke to som i Snorres Edda. Istedenfor jernsøilen forekommer her en sprengt stenblokk. Forresten synes den yngre Eddas beskrivelse av hovedsalen ved Nåstrandene (se § 34) å ha foresvevet sagafortelleren hvor han skildrer Geirrøds opholdssted.

En gjenklang av sagnet om Geirrød fins også i den islandske eventyrlige fortelling om Torstein Bojarraagn (Fornmanna sögur III 174—198), fra 14de årh. Olav Tryggvasons hirdmann Torstein Bejarmagn møtte på en ferd i austrveg kongssønnen Godmund av Glæsisvoll, som var på velen til Geirrød av Hisaland for å hylle denne. Torstein fulgte med ham over grenseåen Hemra til Geirrøds hall. Her hjalp han ved trolldomskunster Godmund og hans menn i forskjellige leker og styrkeprøver mot Geirrød og hans menn. Til sist lot han det i hallen regne med veldige gnister som omsider blendet og drepte Geirrød, og Godmund la så under sig hele Geirrøds rike.

Snorre sier i sin Edda at Tor i skaldskap kan kalles ("Geirrøds drapsmann", og Loke (Geirrøds gjest" eller "Geirrøds kisteskrud").

Tors strid med Rungne

45. Engang da Tor var faret øst for å slå ihjel troll, red Odin på Sleipne til Jotunheim og kom til jotnen Rungnes (Hrungnir) bolig. Rungne spurte hvem den mann var med gullhjelmen, som kunde ri gjennem både luft og hav; det måtte være en god hest, mente han. Odin veddet sitt hode på at der ikke fantes en så god hest i Jotunheim. Men Rungne holdt på at hans egen hest Gullfakse var ennu raskere; han salte sig i sinne op på den og sprengte efter Odin for å lønne ham for hans skryt. Odin gav Sleipne av sporene og holdt sig alltid et stykke forut; men Rungne var i slikt jotunsinne at han ikke visste ordet av førenn han red inn gjennem Åsgrinden. Æserne bød ham nu til drikkelag, og han tok imot og gikk inn i hallen. Her blev de skåler tatt frem som Tor pleide å drikke av; men Rungne tømte dem alle som ingen ting, og da han nu blev drukken, lot han det ikke skorte på store ord. Han skulde ta hele Valhall, sa han, og flytte ned til Jotunheim, og senke Åsgard ned og drepe alle guderne undtagen Frøia og Siv; dem vilde han føre med sig hjem. Frøia var den eneste som turde skjenke for ham, og han skulde nok, mente han, drikke op alt æsernes øl. Til sist blev æserne lei hans skryt og kalte på Tor, og straks stod guden der, med hammeren i været og forferdelig vred. Tor spurte hvem som var skyld i at fule jotner skulde drikke her, hvem som gav Rungne lov til å være i Valhall, og hvorfor Frøia skulde skjenke for ham som ved æsernes gilder. Rungne så ikke med vennlige øine på Tor og svarte at Odin selv hadde budt ham inn og gitt ham grid. Tor sa at denne innbydelse vilde han nok angre på før han kom ut. "Det er liten ære for Asator å drepe mig våbenløs," sa Rungne; "men har du mod til å stride med mig ved landskjellet på Grjottunagard? det var ellers dumt av mig at jeg glemte hjemme mitt skjold og min hein (bryne), for hadde jeg våbnene, skulde vi nu straks prøve holmgang; men dreper du mig våbenløs, heter du hver manns niding." Det var første gang nogen hadde budt Tor holmgang, og han var straks villig. Rungne red avsted alt det han kunde, og hjemme i Jotunheim blev han høit hedret av jotnerne for sin raskhet. De skjønte dog at det var meget som stod på spill: hvis Rungne, deres sterkeste kjempe, falt, da kunde de vente sig alt vondt. Så gav de sig da til å lage en mann av ler, ni raster (mil) høi og tre raster bred under armene. De kunde ikke få stort nok hjerte til ham før de tok hjertet av en hoppe. Rungne derimot hadde et trekantet hjerte av sten; hodet var også av sten, og likeså skjoldet. Han stilte sig med skjoldet for sig på Grjottunagard og ventet på Tor; heinen hadde han over akslen og var ikke å spøke med. Men lerjotnen, som het Mokkurkalve (Mǫkkurkalfi) var så redd at "hann meig, er hann sá Þór." Tor hadde sin følgesvenn Tjalve med sig til holmstevnen. Tjalve sa: "du står uforsiktig, jotun, for Tor kommer nedenfra jorden op til dig." Da tok Rungne skjoldet under sig og stod på det, men i det samme tordnet det og lynte; Tor kom i sin åsakraft og kastet hammeren i lang frastand efter jotnen. Rungne tok heinen med begge hender og kastet den mot Tor; den møttes med hammeren i luften og gikk i stykker. En del falt ned på jorden, og derfra er alle heinberg kommet; men den annen del for i hodet på Tor så han stupet til jorden. Hammeren kom midt i hodet på Rungne og slog skallen i kras; han falt frem over Tor med foten over hans hals. Tjalve hadde da vunnet en lett seier over Mokkurkalve. Hverken han eller nogen av æserne kunde orke å løfte Rungnes fot fra Tor; men så kom Magne til — sønn av Tor og Jarnsaksa og da tre år gammel — og kastet foten av som ingen ting: det var bare ille, sa han, at han ikke var kommet før, for da skulde han ha slått jotnen ihjel med bare neven. Da stod Tor op og roste sin sønn; ha sa at der med tiden kunde bli noget stort av ham, og gav ham til lønn Rungnes hest Gullfakse. Men Odin sa at Tor ikke hadde gjort rett da han gav en så god hest til en jotunkvinnes sønn og ikke til sin egen far.

Tor drog nu hjem til Trudvang; men heinen blev sittende fast i hodet på ham. For å få den ut søkte han hjelp hos en volve eller spåk vinne ved navn Groa, Aurvandil den Frøknes kone. Hun gol galdrer over Tor inntil heinen løsnet. Da Tor merket det, vilde han gjøre henne en glede igjen; han fortalte at han hadde vært nordpå og vadet over Elivågene og båret Aurvandil i en meis på ryggen fra Jotunheim. Til bevis på det nevnte han at en av Aurvandils tær som hadde stukket ut av meisen, var skamfrossen så Tor måtte bryte den av; han kastet den op på himlen og gjorde den til en stjerne som siden kaltes Aurvandils tå; nu varte det visst ikke lenge, sa han, til Aurvandil kom hjem. Groa blev så glad da hun hørte det, at hun glemte alle sine galdrer, og heinen blev derfor ikke løsere, men står en nu i hodet på Tor. Derfor må ingen kaste brynestener tvert over gulvet; for da rører heinen sig i Tors panne.


Anm. Denne myte kjenner Snorre fra diktet Haustlǫng, som er forfattet av Harald Hårfagres skald Tjodolv fra Hvine. Dette kvad handler også om Tjatse og Idunn (§ 41). Det er den almindelige mening at "Aurvandils tå" er Orion. Merkelig nok har begge de myter som danner emne for de bevarte bruddstykker av Haustlǫng, sammenheng med våre forfedres astronomi. Mannsnavnet Aurvandil (Aurvandill), som åpenbart er blitt til i diktning, fins også hos de gamle tyskere: Auriwandulo) i langobardiske og Orentil i frankiske og bairiske kilder; dessuten Oremlel i et middelhøitysk episk dikt, halvt legende, halvt eventyrroman, av samme navn. Et tilsvarende fellesnavn haves i angelsaksisk, éarendel, som oversettes ved latinsk jubar, d. e. stråleglans, og "morgenstjerne". Disse forhold synes å vise hen til en sagnhelt Aurvandil (jfr. tilnavnet "den frøkne"), om hvem forresten intet sikkert kan oplyses. Han har bare navnet til felles med Horvendillus (en underkonge i Jylland, far til Amleth [Amiddi, "Hamlet"]; drept av sin onde bror Fenge; hos Saxo, helten i en holmgang i vikingetidsstil. A. Heusler (Reallexikon der germanischen Altertumskunde III s. 372 f.) resymerer sin opfatning av Aurvandil o.s.v. således: "en sagnmessig Aurvandil er bevidnet hos syd- og nordgermaner, en stjerne var opkalt efter ham; det må lates uavgjort om han har tilhørt heltediktningen, og om det fra mange kilder mettede høityske epos har sammenheng med ham gjennem annet enn navnet."


Trym stjeler Mjollne

46. Endelig engang falt det sig slik at Tor fikk liste sig inn i Jotunheim og mette sitt hat mot jotnerne. Han hadde lagt sig til å sove, men savnet hammeren da han våknet. Han blev skrekkelig vred, men søkte straks råd hos Loke, og Loke bød sig til å lete efter Mjollne om Frøia vilde låne ham sin fjærham. Det var Frøia straks villig til, og Loke fløi så til Jotunheim og kom til Trym (Þrymr) tursernes drott, som satt på en haug og flettet gullhånd til sine hunder og klippet manen på hestene sine. "Hvad nytt hos æser, hvad nytt hos alver? hvorfor er du alene kommet hit i Jotunheim?" spurte Trym. "Det står ille til," svarte Loke; "er det du som har gjemt Tors hammer?" "Ja," svarte Trym, "jeg har gjemt den åtte raster under jorden, og ingen mann henter den atter førenn han fører mig Frøia til hustru." Dette fortalte nu Loke i Åsgard, og sammen med Tor gikk han til Frøia for å spørre henne om hun vilde bli Tryms hustru; men hun blev fnysende vred og sa tvert nei. Så gikk æserne til tings og holdt råd om hvad de nu skulde gjøre; men ingen visste nogen utvei førenn Heimdall gav det råd at de skulde klæ Tor ut som Frøia, med Brisinge-smykket og alt som ellers hørte til. Tor syntes det var en stor skam, men til sist gav han dog efter; han blev utklædt med brudelin og Brisinge-smykket, fikk nøkler som klirret i beltet, hodeduk og side kvinneklær. Loke klædte sig ut som terne og fulgte med. Tors bukker blev spent for, og de kjørte avsted så bergene revnet og jorden stod i lue. Da de nærmet sig tursekongens gård, bød Trym jotnerne stå op og pynte benkene før bruden trådte inn. "Jeg har gullhornede kjør og sorte okser, fullt op av skatter og fullt op av smykker," sa Trym, "bare Frøia mangler jeg ennu." Da det nu led på kvelden, blev der satt mat frem for de to som var kommet. Tor spiste alene en hel okse, åtte lakser og all den godmat som var laget til kvinnene, og dertil drakk han tre såld mjød. "Har nogen sett en brud bite hvassere og bredere og drikke mer mjød?" sa Trym. "I åtte dager har Frøia ikke smakt mat," sa Loke; "slik lengtet hun efter Jotunheim." Trym høide nu hodet inn under linet og vilde kysse bruden; men hun satte så hvasse øine på ham at han for tilbake: "Hvorfor har Frøia så bistert et blikk? der brenner ild av øinene hennes." "I åtte netter har Frøia ikke sovet," sa Loke; "slik lengtet hun efter Jotunheim." Da kom den fæle gamlemor inn og bad om brudegave. Trym bød at Mjollne skulde bli båret inn og lagt i brudens skjød så de kunde bli viet sammen. Men da Tor atter så sin hammer, lo hjertet i hans bryst. Først drepte han Trym og så gamlemor, og knuste jotnens hele ætt. Således fikk Tor igjen sin hammer.


Anm. Myten kjennes fra Eddadiktet Þrymkvida. På grunnlag av dette er omkr. 1400 diktet de islandske "rimer" Þrymlur, og både det gamle hedenske dikt og Þrymlur ligger — ifølge Sophus Bugge og Molkte Moe, Torsvisen i sin norske form (i "Festskrift til Hs. Maj. Kong Oscar II ved Rcgjerings-Jubilæct 1897") — til grunn for en folkevise som er optegnet i norsk, svensk og dansk formning. Den norske vise er utgitt i det nevnte skrift av Bugge og Moe, den svenske i Arwidssons Svenska forn-sånger i nr. 1 og den danske i Sv. Grundtvigs Danmarks gamle Folkeviser i nr. 1. Folkevisene står Eddamyten ganske nær; dog er navnene blitt temmelig sterkt forvansket gjennem overleveringen. Tor kalles således "Torekall" (norsk), "Torkar", "Torer" (svensk), "Tord af Hafsgård" (dansk), Loke (Lauvøis sønn) kalles "Låkjen" (no.), "Locke Lewe" (sv.), "Lokke Leimand" eller "L. Læjermand" (da.; er her Tors bror), Frøia kalles "iungfru Frejenborg" (sv.), "Freiensborg" (da.), Trym kalles "Trolletram" (sv.; jfr. gl.norsk tramr "djevel"), "Tossegreve" (da.), og Åsgård, i den norske vise "Åsgålen", er blitt til "Hafsgård" i den danske. — En gjenklang av Eddadiktet har S. Bugge funnet i "en olddansk runeoptegnelse England", fra ca. 1071; se Aarbøger f. nord. oldkynd. 1899 s. 263 ff. — Myten er behandlet av Olrik i den § 42 anm. citerte avhandling.


Brisinge-smykket

47. På disse Tors ferder viser Loke sig for det meste som hans gode venn, ialfall tilsynelatende. Mellem Heimdall og Loke hersket derimot et dødsfiendskap som aldri tok slutt. Dette fiendskap viste sig blandt annet da Loke hadde stjålet Brisinge-smykket (Brísinga-men) fra Frøia. Loke gjemte det i havet ved Singastein og voktet det i en sels skikkelse. Men Heimdall skapte sig også om til en sel og tvang ham til å gi smykket tilbake. Således synes de korte antydninger i Snorres Edda (se s. 21) å måtte forklares, og dette er da det ekte gamle sagn.

Derimot gives der en annen, høist forskjellig og mindre oprindelig fremstilling av myten i den sagnhistoriske Sǫrla þáttr (Fornaldar sögur I 391 fF.) fra 13de årh.: Frøia hadde fått smykket av fire dverger; men Odin fikk lyst på det og bad Loke stjele det til ham. Det var vanskelig, sa Loke, for Frøias stue var så sterkt bygget og vel tillåst at ingen kunde komme der inn uten hennes vilje. Men Odin bød ham allikevel å prøve, og så målte han da til. Da han kom til døren, var der ikke minste åpning å finne; han skapte sig om til én flue og krøp lenge rundt om låsen; endelig opdaget han høit oppe en liten fin sprekk, og der trengte han sig igjennem. Frøia lå og sov med smykket om halsen, og låsen på det vendte ned; derfor skapte han sig nu om til en loppe og stakk henne så hårdt på kinnet at hun våknet og vendte sig. På den måten kom låsen til å vende op, og da han hadde tatt på sig sin naturlige skikkelse igjen, listet han smykket bort. Han kom ut gjennem døren, som var til å lukke op innenfra, og bragte Odin smykket. Frøia merket tyveriet straks hun våknet, og klaget for Odin. Han svarte at hun skulde få smykket igjen på ett vilkår: hun skulde vekke strid mellem to overkonger, og de skulde kjempe med sine hærer uavladelig, idet de falne stadig skulde stå op til ny strid. Delte er ophavet til Hjadninge-kampen (se § 59 anm.).


Anm. Ifølge Sophus Bugge (Beiträge zur Geschichte der deutschen Sprache XII s. 69 ff.) er myten sterkt preget av et gammelt tysk heltesagn, som er stedfestet til Breisgau (Brisaha) i Baden. Brlsinga-men kan gjengis ved "Brisingernes [et folkenavn] halssmykke". Det er utvilsomt det samme som smykket "Brisinga-mene" i det angelsaksiske Beowulfskvad, hvor "Brosinga" må være feilaktig overlevert istedenfor Brosinga. De gamle nordboer har sannsynlig opfattet navnet som "det strålende smykke", idet de har satt det i forbindelse med brisingr "ild", i våre dialekter brising "bål, bluss" (og brisa, "lyse, blusse").


Balders død

Gudene skyter med pil og bue mot den usårbare Balder, illustrasjon av Elmer Boyd Smith (1902).

48. Under sådan uro og strid gikk livet sin gang blandt æserne. Ennu hadde de dog Balder, uskyldens rene gud, imellem sig; så lenge han var til, kunde vold og ondskap ikke vinne seier i verden. Men den tid kom da onde drømmer begynte å volde ham uro, og dette satte alle guderne i skrekk. Æser og åsynjer samlet sig til tings, og de rådslo om hvad dette kunde varsle. Odin red da avsted på Sleipne like til Nivlheim for å søke råd hos en avdød volve eller spåkvinne. Han kom til Hels høie hall, og østenfor døren, hvor volvens grav var, begynte han å kvede sin valgalder (dødopvekkende trolldom). Volven måtte stige op av sin grav, og hun spurte hvem som voldte henne denne møie. "Sneen dekket mig," sa hun, "regnet pisket mig, og duggen vætet mig; jeg var alt lenge død." "Jeg heter Vegtam," sa Odin, "og er sønn av Valtam; fortell mig nu for hvem Hel har latt sin hall pryde." "For Balder står mjøden brygget, og æserne er i stor vånde." "Hvem skal da bli Balders bane-mann?" "Hòd skal bli Balder til bane," var hennes svar. "Men hvem hevner så hans drap på Hòd?" spurte Odin. "Rind føder en sønn (Våle) i vest-saler," sa hun; "han vasker ikke sin hånd og kjemmer ikke sitt hår før han bringer Balders banemann på bålet; en natt gammel dreper han ham." "Men tal ennu," sa Odin, "mer vil jeg vite: hvilke møer er det som gråter sårt og kaster halseskjøtene mot himlen?" "Nu skjønner jeg at du ikke er Vegtam, som du sa, men Odin," svarte volven. "Og du er ingen volve eller vis kone; du er mor til tre turser." "Rid du nu hjem, Odin," sa volven, "og kom igjen når Loke er løs og Ragnarok stunder til."

Frigg tok alle ting i ed på at de ikke vilde skade Balder — ild og vann, jern og alskens malm, stener, jorden, trærne, sygdommer, dyr og fugler, eiter og ormene. Nu mente æserne at de var trygge, og skjemtet sig endog på tinget med å la Balder stå frem mens alle de andre skjøt eller hugg eller kastet sten på ham; hvad de så gjorde, skadet det ham ikke det minste. Men Loke fant sig ikke godt deri. Han tok kvinneskikkelse på sig og gikk til Frigg i Fensaler. Frigg spurte kvinnen hvad æserne tok sig til på tinget. "Alle skyter efter Balder uten at det skader ham," sa hun. "Ikke vil våben eller trær gjøre ham noget; alle ting har jeg tatt i ed på det." "Har virkelig alle ting svoret å skåne Balder?" spurte kvinnen. "Der vokser riktignok et lite skudd vestenfor Valhall, ved navn Misteltein (mis-tilteinn); men det syntes jeg var for ungt et vesen til å bli tatt i ed." Nu gikk Loke bort, slet Misteltein op og gikk til tings med den. Hòd stod ytterst i ringen fordi han var blind. Loke spurte ham hvorfor han ikke skjøt efter Balder. "Jeg kan jo ikke se hvor han er," sa Hòd, "og dessuten er jeg våbenløs." "Du får dog gjøre som de andre," sa Loke, "og vise Balder den samme ære; ta denne vånd og skyt efter ham; jeg skal vise dig hvor han står." Hòd tok Misteltein, lot sig stille til rette av Loke og skjøt på Balder; straks fløi skuddet gjennem ham så han falt død ned. Det er den største ulykke som nogensinne har truffet guder og mennesker.

Da æserne så Balder falle, tapte de rent mælet av forferdelse, og ingen rørte sig for å løfte ham op; de så på hinannen og var alle like forbitret på ophavsmannen; men de kunde ikke hevne drapet fordi der var så hellig et fristed. De kunde i førstningen ikke tale for gråt, og Odin bar dette aller tungest fordi han så klarest hvilket tap æserne hadde lidt ved Balders død. Da guderne var kommet noget til sig selv, spurte Frigg hvem blandt æserne vilde vinne hennes hullskap og ride helveien for å få Balder i tale og spørre Hel hvad hun vilde ha for å slippe ham løs og la ham dra hjem til Åsgård. Hermod den Raske, Odins sønn, bød sig til og fikk lånt Sleipne til ferden; han steg på hesten og sprengte avsted.

Æserne tok Balders lik og førte det til sjøen. Der stod hans store skib Ringhorne (Hringhorni) trukket på land; de vilde skyte det ut og ha det til Balders bålferd, men kunde ikke få det av flekken. Da måtte de sende bud til Jotunheim efter gygen Hyrrokken, og hun kom ridende på en ulv med huggormer til tøile. Hun steg av, og Odin satte fire berserker til å passe på hennes hest; men de kunde ikke holde den før de fikk lagt den ned. Hun gikk til fremstavnen av skibet og skjøt det ved første tak ut med slik fart at det stod ild av lunnene (rullestokkene), og hele jorden skalv. Tor blev vred og vilde knuse hodet på henne; men alle de andre guder bad om nåde for henne. Nu blev Balders lik båret ut på skibet, og da hans hustru Nanna Nepsdatter så det, brast hennes hjerte av sorg; så blev hun også lagt på bålet. Der blev satt ild på det, og Tor steg frem og vigde bålet med Mjollne; men foran hans føtter løp en dverg ved navn Lit; ham sparket Tor med foten op i ilden så han brant med. Til denne brand kom der mange slags vesener. Først Odin, og med ham Frigg og valkyrjerne og ravnene hans. Frøi akte i en kjerre med galten Gyllenbuste eller Slidrugtanne. Heimdall red på sin hest Gulltopp, og Frøia akte med sine katter. Der kom også flokker av rimturser og bergriser. Odin la ringen Draupne på bålet. Også Balders hest blev ført ut på bålet med fullt sadeltøi.

Hermod var nu på ferd til Hel. Han red ni netter gjennem mørke og dype daler, og så intet førenn han kom til åen Gjoll og red ut på Gjallarbroen, som er lagt med lysegull. En mø som heter Modgunn (Móðguðr), vokter broen. Hun spurte efter hans navn og ætt, og sa at forleden dag var fem fylker døde menn redet over broen, "og dog dundrer den likeså meget under dig alene som under alle dem tilsammen; heller ikke har du dødmanns-lett, hvorfor rider du her på helveien?" "Jeg skal ride til Hel," sa han, "for å lete efter Balder; har du sett noget til ham på helveien?" Hun sa at Balder hadde redet over Gjallarbroen, og "nord og ned ligger helveien." Så red Hermod til han kom til Helgrinden. Han steg av hesten og spente sadelgjorden fastere, satte sig op igjen og gav den av sporene; den sprang så høit over grinden at den ikke rørte ved den. Hermod red like til hallen, steg av hesten og gikk inn; der så han sin bror Balder sitte i høisætet. Han blev der om natten; men om morgenen bad han Hel la Balder ride tilbake med sig, og fortalte henne hvor stor sorg der var blandt æserne Hel sa at hun vilde prøve om Balder var så elsket som der gikk ord av; "hvis alle ting i verden," sa hun, "levende og døde, gråter over ham, da skal han fare tilbake til æserne, men være hos mig hvis der er nogen som ikke vil gråte." Da stod Hermod op, og Balder fulgte ham ut og bad ham bringe Odin ringen Draupne til minnegave. Nanna sendte et klæde til Frigg og ennu flere gaver, til Fulla en fingerring. Derpå red Hermod sin vei like til Åsgard og fortalte her hvad han hadde sett og hørt.

Æserne sendte nu bud ut over hele verden for å be alle ting gråte Balder ut fra Hel; alle gjorde det, menneskene, dyrene, jorden, stenene, trærne og al malm, og ennu kan en se de gråter når de kommer fra frost i bete. Men da sendemennene for hjem efter fullført ærend, fant de i en heller en gyger; hun sa at hun het Tokk; henne bad de også gråte Balder ut fra Hel, men hun svarte:


Tokk skal gråte
tørre tårer
over Balders bålferd.
I liv og død
var mig ei Karls sønn til lyst;
Hel holde hvad hun har!


Således blev der intet av Balders hjemkomst. Men gygren var ingen annen enn Loke som på denne måte fullbyrdet sitt onde verk. Snart kom dog hevnen over ham. (Også på Hòd måtte drapet hevnes, og efter volvens ord til Odin skulde dette skje ved Våle, Odins og Rinds sønn. Men de nærmere enkeltheter ved hevnen fins ikke omtalt i Eddaerne.)


Anm. Det første avsnitt er en gjengivelse av Eddadiktet Vegtamskviða eller Baldrs draumar. — Vegtam betyr "vandringsmann", eg. vant til veien, Valtam "den stridsvante". — Det siste spørsmål inneholder det samme motiv som Odins siste spørsmål i veddekampene med Vavtrudne (§ 52) og med kong Heidrek (§ 60). Odin gir sig på alle tre steder til kjenne ved dette spørsmål, og her, likesom på de to andre steder, hentydes der ved spørsmålet sannsynlig til Balders død. Derfor har Sophus Bugge (Studier 1 s. 252 ff.) antatt at der er tale om møer som gråter over Balder; hvis der ved "halseskjøtene" skal tenkes på seilskjøt, kan meningen være den at bølgene, Æges døtre, slynger det brennende skib med Balders lik ombord mot himlen. Ved "mor til tre turser" minner P. A. Munch om Angerboda som var mor til Hel, Fenre og Midgardsormen.

Alt det følgende i denne paragraf er fortalt efter Snorres Edda, som her tydelig har hatt poetiske kilder. Midtpartiet — Balders bålferd — grunner sig på et skaldekvad, Ulv Uggasons Husdråpa, som ennu delvis er bevaret. De øvrige avsnitt — Balders død og Hermods ferd til Hel — forutsetter Eddadikt, antagelig to, hvorav bare strofen om Tokk er i behold.

Om Hòd se s. 22. Misteltein betyr likefrem mistel-ten, d. e. planten mistel, som vidt omkring har spillet en stor rolle i magi og gudsdyrkelse. Navnet på Balders skib, Ringhorne, betyr "den ring-stavnede" (se Hj. Falk, Altnordisches Seewesen [I tidsskriftet "Wörter und Sachen" IV, 1912] s. 38). Hyrrokken (Hyrrokkin) er "den av ild (hyrr) sammenskrumpne (hrokkinn)." Dvergens navn Lit er visstnok det samme som fellesnavnet litr "lød, farve". Tokk (Þǫkk) er ordet "takk", her vel ironisk, altså "utakknemlighet" (jfr. S. Bugge, Studier 1 s. 62 f.).

Balder-myten er kanskje det mest omstridte av de norrøne gudesagn. Man turde nu være kommet ganske bort fra den mening at der til grunn ligger en myte om årstiderne (Uhland, Simrock) eller en kamp mellem lyset og mørket, moralsk opfattet (N. F. S. Grundtvig). Helt ensidig og bygget på et enkelt løsrevet motiv av myten er Frazers opfatning ("Balder the Beautiful" 1—11, 1913) hvorefter Balder er en personifikasjon av den misteltenbærende ek hvis sjel eller livsprinsipp er misteltenen. (Sterkt påvirket av Frazer er Henrik Schücks behandling av myten I "Studier i nordisk litteratur- och religionshistoria" II, 1904.) Et nytt grunnlag for spørsmålets løsning er lagt av Sophus Bugge: der må bestå en historisk sammenheng mellem Balder-myten og kristendommens lære (Balder = Kristus). Kaarle Krohn (Finnisch-ugrische Forschungen V, 1905, s. 83 ff.) søker å støtte denne opfatning ut fra en folkloristisk granskning av sammenhørende finsk overlevering: (Eddaens Balder-sagn, så vel som avsnittet om Lemminkäinens død i Kalevala, er intet annet enn en kristelig legende). Derimot mener Gustav Neckel (Die Überlieferungen vom Götte Balder, Dortmund 1920) at mytens sammenheng med kristendommen ikke er umiddelbar; Balder går efter ham tilbake på en orientalsk fruktbarhetsgud som hører hjemme innenfor det samme religionshistoriske miljø som kristendommen. Neckel mener at myten i folkevandringstiden er kommet til oss over Trakien.

Om en annen norrøn formning av Balder-sagnet se § 50.


Æges gilde. Lòkes straff

49. Æge hadde stelt til et gilde for æserne da han hadde fått den store kjele som Tor hadde hentet hos Hyme (§ 43). Her var Odin og Frigg, Siv, Brage, Idunn, Ty, Njord, Skade, Frøi, Frøia, Vidar og Frøis tjenestefolk Byggve og Bøila (Beyla) og dessuten en mengde æser og alver. Også Loke var der: men Tor var ute i østerled. Der blev lysegull brukt for ildslys, og ølet bar sig selv om. Æges tjenere, Elde og Fimafeng, fikk meget ros fordi de var så flinke. Det tålte ikke Loke å høre, og han drepte Fimafeng skjønt stedet var strengt fredhellig. Da rystet æserne sine skjolder og ropte mot Loke og drev ham bort til skogs, og gav sig så til å drikke. Men Loke vendte snart tilbake og traff Elde utenfor; han spurte ham hvad æserne talte om i drikkelaget. "Om sine våben og heltedåder," svarte Elde, "og ingen er i ord dig god." Loke sa at han vilde inn og se på gildet; men ondt og ufred vilde han bringe med sig og blande dem mén i mjøden. Han hørte ikke på Eldes advarsler og truet sig til å komme inn. Alle tidde stille da de så Loke. Han bad om å få slukke sin tørst, og da ingen svarte, krevde han at de skulde vise ham til sæte eller jage ham bort igjen. Brage sa at æserne aldri vilde gi ham plass hos sig; men Loke minte Odin om at de i tidernes ophav hadde blandet blod sammen og således var fostbrødre; da hadde Odin sagt at han ikke vilde smake nogen drikk som ikke blev budt dem begge. Odin bad nu Vidar la Loke sitte hos sig, og Vidar stod op og skjenkte for Loke. Loke hilste alle æser og åsynjer og drakk dem til — undtagen Brage. Da bød Brage ham hest og sverd og ringer i bot forat han skulde holde sig i ro. Men Loke svarte med hån at Brage nok ikke eide nogen av delene: "av alle æser og alver som er her inne, er du reddest for strid og varest for skudd." "Var jeg så sant utenfor hallen som jeg nu er innenfor, da skulde jeg nok bære ditt hode i min hånd," sa Brage. "Du er rask nok der du sitter, Brage benke-pryd!" svarte Loke; "er du vred, så kom og slåss med mig." "Jeg her dig, Brage," sa hans hustru Idunn; "tal ikke hånsord til Loke her i Æges hall." "Ti du, Idunn," sa Loke, "av alle kvinner kaller jeg dig kåtest; med dine hvite armer har du favnet din brors banemann." Men Idunn sa at hun bare vilde få Brage rolig så de ikke kom til å kjempe med hinannen. Da sa Gjevjon: "hvorfor vil dere to æser munnhugges her inne? Loke vet ikke at han er villført, og hver gud er ham gram." Loke stoppet munnen på henne ved å minne henne om et tidligere kjærlighetseventyr; men Odin bad Loke vokte sig for Gjevjons vrede: "ti hun kjenner alles skjebne like godt som jeg." Nu vendte Loke sig mot Odin: "tidt gav du uslinger seier." "Men du var," sa Odin, "i åtte vintrer under jorden en kvinne og melket kjør." Det var noget av det verste en kunde si om en mann, og Loke hadde straks på rede hånd noget likeså grovt: at Odin engang på Samsøi hadde drevet seid og trolldom efter volvers vis. Frigg blandet sig i samtalen og sa at Odin og Loke aldri burde fortelle hvad de i tidens ophav hadde gitt sig av med; men Loke var straks borte i den gamle historie at hun engang da Odin ikke var hjemme, hadde hatt hans brødre Vilje og Ve til menn. "Hadde jeg nu her inne i Æges hall," sa Frigg, "en slik sønn som Balder, da skulde du ikke slippe godt herfra." "Du vil nok ha mig til å opregne flere av mine ménverk," sa Loke; "det er nettop jeg som volder at du ikke mer får se Balder komme ridende til salen." "Du er fra sans og samling," sa Frøia, "at du tør regne op alt det onde og stygge i ditt liv; Frigg kjenner skjebnens gang om hun enn ikke forteller det til nogen." "Ti du stille," sa Loke; "dig kjenner jeg til bunns: knapt er der her inne nogen av æser eller alver uten at du har hatt ham til elsker; du er et troll, fullt av ondskap; engang kom guderne over dig da du var sammen med din egen bror." "Det er ikke så farlig," sa Njord, "om kvinnene har elskere; langt verre er det at du, kvinneaktige gud, kommer her blandt oss." Men Loke minte ham om at han hadde vært sendt østerpå som gissel, og at Hymes møer hadde hånet ham til gagns. "Selv om jeg er blitt sendt som gissel," sa Njord, "så har jeg dog fått en sønn (Frøi) som er alles venn og æsers vern." "Men hans mor var din søster," svarte Loke. Nu tok Ty til orde: "Frøi er den beste av djerve menn i Åsgård, han krenker aldri mø eller manns kvinne, og løser av lenker enhver." "Hold munn, Ty; aldri har du kunnet bringe fred i stand; husk på hvorledes Fenresulven slet den høire hånd av dig." "Men så er også ulven bunden til Ragnarok," svarte Frøi; "og som den ligger der utenfor elveosen, slik kan du komme til å ligge bunden hvis du ikke tier." "Med gull kjøpte du Gymes datter og solgte dessuten ditt sverd, så når Muspells sønner rider over Mørk ved, har du ikke våben å gripe til." Da sa Byggve, Frøis tjener: "Hadde jeg ætt som Ingunar-Frøi og levde i lykke som han, så skulde jeg knuse den mén-kråke finere enn marg og skamslå hvert et lem." "Hvad er det for en liten tingest som logrer der og klynker under kvernen? I gulvhalmen holdt du dig gjemt mens menn gikk i strid." Men Heimdall sa at Loke var drukken, og Loke svarte igjen: "Ti stille, Heimdall, i tiders gry fikk du så usselt et liv; stiv i ryggen skal du alltid stå, våke og holde vakt for guderne." Skade truet nu: "ennu har du det godt, Loke; men ikke så lenge får du drive fritt ditt spill; til den skarpe sten skal guderne binde dig med din sønns tarmer." "Men jeg var dog hovedmannen til din far Tjatses drap," svarte Loke. Skade sa: "så skal der fra mitt hus og mitt hjem alltid slå kolde råd imot dig." Da gikk Siv frem og skjenket Loke mjød i et horn; hun drakk ham til og bad ham la Skade være i fred; men han svarte med å rose sig av at ialfall han hadde nydt Sivs gunst. "Fjellene skjelver," sa Bøila, "jeg tenker det er Tor som kommer; han kan få den til å holde munn som laster æserne." Mens Loke skjelte Bøila ut, kom Tor til og truet Loke med sin hammer; han var fnysende vred. Enda våget Loke å svare: "du er ikke nær så kjekk når du går mot ulven, og den sluker Odin." "Jeg skal kaste dig op og i østerled så aldri nogen får se dig," sa Tor. "Dine østerferder skulde du aldri nevne noget om," svarte Loke, og minte om hvor ynkelig Tor hadde båret sig ad i Skrymes hanske, og hvor fast remmene hadde vært knyttet om nisteposen; "sund og frisk var du, men holdt på å forgå av sult." "Tier du nu ikke," sa Tor, "så skal Mjollne på flekken sende dig til Hel nedenfor likgrinden." "Nu har jeg sagt hvad jeg vilde," sa Loke; "nu går jeg min vei, alene for din skyld; for jeg vet at du slår til." Men til Æge sa han al han aldri mer kom til å gjøre noget gilde; luen skulde øde alt han eide.

Loke gikk nu bort og skjulte sig på et fjell; der gjorde han et hus med fire dører så han inne fra huset kunde se til alle kanter. Ofte skapte han sig også om til en laks og gjemte sig i Frånangersfossen. Han grunnet over hvad æserne vilde hitte på for å få tatt ham i fossen, og mens han således satt i huset, tok han lingarn og bandt det i masker på samme måte som man siden pleier å binde nett. Da så han at æserne ikke var langt borte; for Odin hadde sett fra Lidskjalv hvor han var. Han skyndte sig å kaste nettet på ilden som brant foran ham, og sprang ut i fossen. Da æserne kom til huset, gikk den vise Kvase aller først inn, og straks han så asken av det opbrente nett, skjønte han at det var et redskap til å fange fisk med, og sa det til æserne. De satte sig nu til å gjøre et nett efter det som de så på asken, og da det var ferdig, gikk de til elven og kastet nettet i fossen. Tor holdt i den ene enden, og alle æserne i den andre. Da de drog nettet, svømte Loke foran og la sig ned mellem to stener så nettet gikk over ham; dog merket de at det rørte ved noget levende. De gikk annen gang op og kastet nettet ut, og da hadde de bundet noget tungt til det så intet kunde komme under. Loke svømte foran nettet inntil der ikke var langt igjen til sjøen; da sprang han over tauget og op i fossen igjen. Men nu hadde æserne fått se ham, og de gikk for tredje gang op og delte sig i to flokker slik at hver flokk holdt i sin ende, men Tor vadet midt i elven. Således drog de nettet ned mot sjøen. Nu måtte Loke enten løpe ut i sjøen, og det var livsfare, eller annen gang springe over nettet; han våget spranget på nytt, men Tor grep fatt i ham og fikk holdt ham fast ved halen uaktet han gled et stykke i hånden på ham; derfor er laksen så smal baktil. Nu var altså Loke tatt utenfor alle fredlyste steder, og derfor var der ingen nåde å vente. Æserne hadde ham med sig til en heller, og her tok de tre stenheller og satte på kant og slo et hull i dem alle. De tok Lokes sønner Vale og Nare; Vale skapte sig om til ulv, og straks rev han sin bror i sønder; så tok æserne Nares tarmer, og med dem bandt de Loke over de tre stener således at en stod under skuldrene på ham, den andre under lendene og den tredje under knehasene. Håndene blev til jern. Skade tok en eiterorm og festet op over ham så eiteret kunde dryppe ned i ansiktet. Sigyn, Lokes hustru, står ved siden av ham og holder et fat under eiterdryppet; men når fatet er fullt, må hun gå og slå det ut, og mens hun er borte, drypper eiteret i ansiktet på ham, og han rykker da så sterkt til at hele jorden skjelver. Det kaller vi jordskjelv. Således ligger han bunden til Ragnarok.


Anm. Den yngre Edda har intet om Lokes ukvemsord hos Æge, men forteller om den hevn guderne tok over ham straks efter beretningen om Balders død. Den eldre Edda gir her fyldigere beskjed; den har et helt kvad om Lokes grovheter (Lokasenna, i yngre håndskrifter kalt Ægis-drekka), og sier uttrykkelig i et prosatillegg til slutt at Loke først da fikk sin straff. Også Vǫluspá omtaler Lokes straf; der står at han blev bundet med Vales tarmer.

Lokasenna hentyder til meget som ikke kjennes fra andre kilder; en del av dette må vel antas å være fritt opfunnet av dikteren. Hvad der sies om Frigg, at hun elsket Odins brødre, sikter til det samme sagn som fortelles i Snorres Heimskringla, Ynglinga saga kap. 3. Likeledes leser vi i Ynglinga saga kap. 4 at Njord hadde sin søster til hustru mens han ennu var hos vanerne; hos æserne var det derimot forbudt å ha sin søster til ekte.

Foruten meget dunkelt og uforståelig, fins der i Lokasenna også meget uanstendig, som imidlertid kan være av djervt komisk virkning. Det heter om Frøia: "Þegi þú, Frevja! þú ert forðæda ok meini blandin mjǫk, síz þik at bræðr þinum stóðu blið regin, ok mundir þú þá, Freva! frata." Om Gjevjon: "Þégi þú, Gefjon! þess mun ek nú geta, er þik glapði at geði sveinn inn hvíti, er þér sigli gaf, ok þú lagðir lær yfir." Om Njord: "Hymis meyjar hofðu þik at hlandtrogi ok þér í munn migu." Beskyldningen for å ha vært et hundyr eller en kvinne, var så nærgående for en mann at den uttrykkelig var forbudt i loven.


Andre norrøne sagn om Balders død (hos Saxo)

50. Også den gamle danske historieskriver Saxo har — men sikkert hovedsakelig efter norrøne kilder[5] — en beretning om Balders død. Den avviker i høi grad fra Eddaernes fortelling. Balders banemann heter hos Saxo Hother (Hotherus), sønn av Hothbrodd. Han er ikke en blind gud, men en rask og fager kongssønn som fra sin ungdom av utmerker sig ved stor legemsstyrke og ferdighet i alskens mandige idretter. Han søkte sin like i svømning og bueskytning, og ingen overgikk ham i spill på strengelek. Han elsker sin fosterfar Gevårs datter Nanna, og hun elsker ham igjen; men Odins sønn, den mektige Balder, får se henne og frir til henne, om enn forgjeves; derfor vil han så drepe Hother. Av nogen skogmøer får Hother alt å vite; han rådfører sig med Gevar og får av ham høre at det eneste som kan såre Balder, er skogtrollet Mimings sverd. Det får han fatt i efter meget besvær. Balder begynder krig med Hother og Gevar, men tapte i et stort sjøslag skjønt alle guderne, endog Odin og Tor, kjempet på hans side; Tor knuste alt med sin kølle, men da Hother hadde kløvet skaftet på den, tok selv guderne flukten. Så giftet Hother sig med Nanna og blev konge i Sverige, som han hadde arverett til. Balder fortsatte striden mot ham med større hell, seiret over ham i to slag og vant sig Danmarks rike som også Hother gjerne vilde legge under sig. Men den ulykkelige kjærlighet til Nanna tæret på hans krefter. Han kunde ikke lenger gå, men måtte alltid kjøre. Forat han skulde få sine krefter igjen, laget tre guddommelige møer en drikk av orme-eiter til ham. Men Hother fikk alt å vite av de samme tre skogmøer som tidligere hadde hjulpet ham, og skyndte sig i tide å åpne strid med Balder; der stod et slag mellem dem som varte en hel dag, uten at nogen fikk seier. Om natten gikk Hother ut og traff de møer som laget til styrkedrikken; han bad dem om å få noget av den, men de torde ikke annet enn nekte ham det skjønt de forresten unte ham alt godt. På tilbakeveien var han dog så heldig å møte Balder ganske alene. Han gav ham et sår med sverdet, og tre dager efter døde Balder. Hother blev nu også konge i Danmark. Odin, som vilde hevne Balders drap, spurte spåfolk til råds, og finnen Rosstjov (Rosliophus) svarte at Rind, den "ruthenske" (russiske) konges datter, skulde føde ham en sønn som skulde hevne sin bror. Odin forklædte sig og tok tjeneste som krigsmann hos kongen, og han utrettet så utrolige heltegjerninger at han snart blev kongens mest betrodde mann. Nu fridde han til Rind, og kongen gav sitt samtykke; men hun var for stolt til at hun vilde ha ham, og sendte ham bort med en ørefik. Næste år kom han tilbake forklædt som smed og arbeidet til kongsdatteren de herligste smykker av sølv og gull, men da han bad henne om en kyss, fikk han en ny ørefik; hun vilde ikke ha en så gammel mann. Tredje gang kom han som en prektig ridder; men frieriet hadde det samme utfall. Endelig kom han for fjerde gang i en pikes skikkelse og fikk plass blandt Rinds terner. Ternen, som han kalte sig, gav sig især ut for å være flink i lægekunsten, og da kongsdatteren engang blev farlig syk, blev hun spurt til råds, og hun helbredet Rind imot å få hennes kjærlighet til lønn, og således hadde da Odin opnådd hvad han vilde. Rind blev hans og fødte en sønn, som Saxo kalier Bo (Hous); han svarer altså til Eddaernes Våle. Om ham forteller Saxo bare at han begynte krig mot Hother, at Hother falt i slaget, men at Bo selv blev dødelig såret så han døde dagen efter. Eddaerne lar derimot Våle leve ennu; han var jo en av de få guder som skulde overleve Ragnarok.


Anm. Hele denne fortelling har de eventyrlige middelalderske sagaers preg. Saxos Rinda er Eddaernes Hind (eldre Vrind); hun er dog der bare så vidt nevnt. Rind har vært en virkelig dyrket gudinne; det viser det gamle svenske stedsnavn Vrindavi (nær Norrköping), d e. Rinds helligdom (se E. Brate, Arkiv f. nord. fllol. XXIX s. 109 ff.) (Man har ment at der siktes til Odin og Rind i nogen vers i Eddadiktet Håvamål hvor Odin forteller om sitt uheldige frieri til "Billings mø": men dette er usikkert.) Litt mer lærer vi av en ytring hos skalden Kormak: "Odin drev seid for å vinne Rind." Hos Saxo er trylleruner det magiske middel som Odin bruker for å vinne Rind. — En inngående litteraturhistorisk analyse av Saxos Balder-saga fins i det § 48 anm. citerte arbeide av Neckel.


Kvases død. Suttung

51. Kvases død førte til at skaldskap eller diktekunst kom ut blandt menneskene. Dette gikk således til:

Kvase (se s. 17) drog vide om i verden for å lære folk visdom. Engang blev han budt hjem av dvergene Fjalar og Galar; de bad ham tale litt med sig i enrum, og straks drepte de ham. Hans blod lot de flyte ned i to kar og en kjele; de blandet honning i og laget alt sammen til en mjød som har den natur at hver som drikker av den, blir en skald eller vismann. De to kar heter Son og Bodn, og kjelen Odrøre (Odrorir). Dvergene sa til æserne at Kvase var druknet i bare visdom: for ingen var så vis at han kunde måle sig med ham. Siden bød dvergene til sig en jotun, Gilling, og hans kone. Dvergene spurte ham om han vilde ro ut å fiske med dem, og da de så rodde langs med landet, kom båten på et skjær så den hvelvet. Gilling kunde ikke svømme og druknet: men dvergene fikk båten på rett kjøl igjen og rodde til land. De fortalte hans kone om denne ulykke, og hun bar sig jammerlig og gråt høit. Fjalar spurte henne om det ikke kunde være litt til trøst å se ut på sjøen hvor han var druknet, og det vilde hun gjerne; men da bad Fjalar sin bror Galar ta en kvernsten og gå op over døren og slippe den ned i hodet på henne når hun gikk ut; han var så hjertelig lei av hennes skrål. Galar gjorde så. Men da Suttung, Gillings sønn, fikk vite dette, drog han til dvergene og tok og satte dem på et skjær som sjøen i fodtiden skylte over. I denne nød hadde Suttung om nåde og bød ham den kostelige mjød i bot for farens drap. Sultung tok imol dette, og forliket kom i stand. Mjøden gjemte han på et sted som het Nitbjerg (Hnitbjǫrg), og han satte sin datter Gunnlòd (Gunnlǫd) til å vokte den.

Da Odin hadde spurt til dette, gav han sig på vei for å få tak i mjøden. Han kom til den jordvei som tilhørte Suttungs bror Bauge, og her så han ni træler som gikk og slo. Han spurte om han skulde bryne ljåene deres; det vilde de gjerne. Han tok sitt bryne frem fra beltet og brynte ljåene, og de bet nu så godt at trælene endelig vilde kjøpe brynet av ham. Han vilde nok selge det, og da alle vilde ha det, kastet han brynet op i været; men de grep efter det alle på en gang og kom derved til å skjære halsen over på hverandre med ljåene. Odin tok sitt natteherberge hos Bauge. Bauge klaget sin nød for Odin og sa at hans ni træler hadde drept hverandre så han ikke visste hvor han skulde få arbeidsfolk fra. Odin, som kalte sig Bòlverk (Bǫlverkr), bød sig til å gjøre ni manns arbeide for Bauge hvis han til lønn måtte få en drikk av Suttungs mjød. Bauge sa at han ikke hadde noget å rå over mjøden da Sullung vilde ha den alene, men han skulde nok gå med Bolverk og prøve om han kunde skaffe ham den. Om sommeren gjorde Bolverk ni manns arbeide for Bauge, og da vinteren satte inn, krevde han sin lønn. De gikk så begge til Suttung, og Bauge fortalte ham hvad han og Bolverk var blitt enige om; men Suttung nektet dem rent ut å få en eneste dråpe. Da sa Bolverk til Bauge at de fikk prøve på et eller annet knep for å få fatt i mjøden, og Bauge hadde intet imot det. Bolverk tok frem en naver ved navn Rate og bad Bauge bore berget igjennem med den hvis den bet. Bauge gjorde så, og da han hadde boret en stund, sa han at der nu var hull tvert igjennem. Men da Bolverk blåste inn i hullet, fløi spånene ut imot ham; på det kunde han skjønne at Bauge vilde svike ham, og bad ham nu bore ordentlig igjennem. Bauge borte annen gang, og nu fløi spånene inn da Bolverk blåste. Bolverk skapte sig om til en orm og rente igjennem naverhullet; riktignok slakk Bauge efter ham med naveren, men traff ham ikke. Odin gikk nu dit hvor Gunnlod gjemte mjøden, og var tre netter hos henne. Hun gav ham lov til å drikke tre ganger av mjøden; første gang drakk han hele Odrøre ut, annen gang Bodn, tredje gang Son, og således hadde han da all mjøden. Så skapte han sig om til en ørn og fløi bort alt hvad han evnet. Men da Suttung så dette, tok også han ørneham på sig og satte efter Odin. Æserne så at Odin kom flyvende tilbake, og satte sine kar ut i gården. Da Odin kom innenfor Åsgård, spydde han mjøden ut i karene; men da var Suttung kommet ham så nær inn på livet at han lot noget av mjøden gå bakut; det brydde de sig ikke om, og det kunde hvem som vilde ta op. Odin gav Suttungs mjød til æserne og til alle dem som forstår sig på å dikte; men den mjød som var falt ned i skarnet, blev de slette skalders lodd.


Anm. Ifølge dette sagn kalles i det gamle diktersprog allslags skaldskap "Kvases blod", "dvergenes drikk", "Gillings løsepenger", "Odrores (Sons eller Bodns) innhold", "Suttungs mjød", "dvergenes batfrakt", "Nitbjergs væske", "Odins fangst", o.s.v. — I Håvamål fins også flere vers som sikter til dette sagn; der står (str. 104—110): Jeg gjestet den gamle jotun; lite fikk jeg der ved å tie; nei, jeg måtte bruke mange ord i Suttungs saler for å nå mitt ønske. Gunnlod på den gylne stol gav mig å drikke av den dyrebare mjød; men jeg lønnet henne ille for hennes opriktige kjærlighet. Rates munn (naverens egg) lot jeg gnage mig inngang gjennem stenen; med livsfare våget jeg mig inn gjennem hullet, og rundt om mig stod jotnernes veier (berget). Den fagre mø (ɔ: Gunnlod) gjorde mig god nytte; for nu er Odrøre bragt op for dagens lys. Dog tviler jeg på at jeg var sluppet ut fra jotnernes hjem hvis ikke Gunnlod hadde hjulpet mig, den gode pike som jeg favnet. Dagen efter kom rimturserne til den Høies (Odins) hall for å spørre om den Høies skjebne; de spurte efter Bolverk, hvor han var blitt av, om han var kommet til guderne, eller Suttung hadde gjort det av med ham. Dengang svor Odin en falsk ed; kan man vel tro hans løfter? han svek Suttung for mjøden og voldte hans datter sorg. På et annet sted (str. 13) heter det; Glemsels-heire svever over drikkelag og stjeler manns vidd. Med den fuglens fjær blev jeg fjetret i Gunnlods gård. — Bolverk betyr "den ulykke-virkende". Suttungs navn er av uviss oprinnelse. Óðrørir synes å bety "den som rører (setter i bevegelse) diktning (óðr)." Bodn er visst samme ord som angelsaksisk byden "fat, kar"; nær beslektet er da nynorsk "buna" (av budna) "balje, stamp". Se forøvrig om navnene på disse kar Hj. Lindroth, Maal og minne 1915 s. 174 IT. Rati betyr efter Sophus Rugge (Studier I s. 468 f."1 "rotte" (jfr. Håvamåls uttrykk "Rates munn").


Vavtrudnes og Odins veddestrid

52. Likesom Tor drog ut på eventyr for å overvinne jotnerne ved legemlige våben, således pleide Odin stundom å stride mot dem med åndelige; han bød dem til veddestrid med sig om hvem der satt inne med den dypeste visdom. Der var en gammel jotun ved navn Vavtrudne (Vafðrúðnir). Han var navnkundig for sitt kjennskap til verdens og gudernes gamle historie, og Odin fikk lyst til en kappestrid med ham. Frigg bad ham la det være, for ingen kunde måle sig med Vavtrudne; men Odin vilde nu engang avsted, og Frigg kunde bare ønske ham lykke på veien og at hans visdom måtte hjelpe ham. Så drog Odin til Vavtrudne; han kalte sig Gagnråd (d. e. han som råder for "gagn" eller seier) og sa at han var kommet for å prøve om Vavtrudne var så vis som der gikk ord av. "Du kommer ikke ut av min hall igjen," sa Vavtrudne, "hvis du ikke vinner over mig i visdom; men far til sæte i salen, så skal vi friste hvem av oss to der vet mest." Gagnråd vilde ikke sette sig og sa at en fattig mann som kommer til en rik, enten bør tale hvad der er gagn i, eller tie; snakker han løs, kan det lett gå ham ille. "Si mig da, Gagnråd, siden du på gulvet vil fremme din sak" — og nu spurte Vavtrudne ham om Dagens og Nattens hester, om åen Iving som skiller mellem guder og jotner, om Vigrid-vollen (se s. 92) hvor kampen mellem guder og jotner skal slå. Gagnråd svarte på alt og tok da sæte for å gjøre sine spørsmål; det skulde gjelde hodet eller livet for den som tapte. Gagnråd spurte Vavtrudne igjen om jorden som blev skapt av Ymes kropp, om solen og månen, dagen og natten, vinteren og sommeren, om Ymes eller Aurgelmes ophav av Elivågene, om Hræsvelg, om Njord, om einherjernes liv i Valhall, om hvilke mennesker og guder skulde overleve verdens undergang, og om Odins endelikt. Vavtrudne svarte på alt. Til slutt spurte Gagnråd hvad Odin hvisket Balder i øret før han blev lagt på bålet. Det kunde Vavtrudne ikke svare på, og da skjønte han at det var Odin selv han talte med. Han tilstod at han med "feig" (død-manns) munn hadde kappes med sin gjest: Odin var dog den viseste av alle.


Anm. Om dette er fortalt i Eddadiktet Vafðrúðnismál. Jotnens navn betyr: han som er sterk i innviklede spørsmål (av vefja "veve. Innvikle" og ðrúð - "styrke".


Odin (Grimne) og Geirrød

53. Også på et annet sted forteller Odin meget om guderne, deres liv og deres boliger. — Kong Raudung (Hrauðungr) hadde to sønner, Agnar og Geirrød. Da Agnar var 10 og Geirrød 8 år gammel, rodde de engang ut i en båt for å fiske. Vinden drev dem til havs. I nattmørket fikk de båten knust mot land, og de gikk op fra stranden og traff en småbonde. Der var de vinteren over. Kjerringen fostret Agnar, og kallen Geirrød. Det var ingen andre enn Odin og Frigg som de her var kommet til. Om våren gav kallen dem et skib, og da han og kjerringen fulgte dem til stranden, talte kallen avsides med Geirrød. De fikk bør og kom til sin fars båtstø. Geirrød var fremme i skibet, og han løp da op på land, men støtte skibet ut og ropte til broren: "Far du nu hvor troll kan ta dig!" Skibet drev ut til havs: men Geirrød gikk op til gården, og der tok de vel imot ham. Da faren nu var død, blev Geirrød tatt til konge og blev en navnkundig mann.

Odin og Frigg satt i Lidskjalv og så ut over alle verdener. "Ser du Agnar, din fostersønn," sa Odin, "hvorledes han lever i en heller med en gyger og har barn med henne? Men min fostersønn Geirrød er konge og råder for land." "Men han er slik matniding," sa Frigg, "at han piner sine gjester når han synes der kommer for mange." Odin sa at det var den største løgn, og om det veddet de. Frigg sendte sin terne Fulla til Geirrød og bad kongen vare sig for en trollmann som var kommet til landet og visst vilde forgjøre ham; trollmannen kunde han kjenne på det at ingen hund var så bisk at den vilde fare på ham. Men det var bare snakk at kong Geirrød ikke var gjestfri; dog lot han den mann gripe som hundene ikke vilde ta fatt på. Han var i blå kappe og kalte sig Grimne (Grimnir) — i virkeligheten var det Odin som var ute i forklædning (grima, "hette for ansiktet, maske"). Han sa ikke videre om sig, selv når han blev spurt, og derfor lot kongen ham pine for å få ham til å tale; han blev satt mellem to ilder, og der satt han i 8 netter. Kong Geirrød hadde da en sønn, 10 år gammel, og han het Agnar efter farbroren. Agnar gikk bort til Grimne og gav ham et fullt horn å drikke og sa at hans far gjorde ille i å pine sakesløs mann. Grimne drakk det ut; da var ilden kommet så nær at kappen blev svidd om Grimne. Nu kveder han et langt kvad hvori han priser Agnar og regner op de 13 gudeboliger: Trudheim, Ydaler, Alvheim, Vålaskjalv, Søkkvabekk, Gladsheim, Trymheim, Breidablik, Himmelbjergene, Folkvang, Glitne, Noatun og Vidi, Vidars bolig. Videre kveder han om mat og drikke i Valhall, om Valhalls og Bilskimes størrelse, om Heidrun, Eiktyrne, om elvene i guders og menneskers verden, om gudernes hester, om Yggdrasil, om valkyrjerne, om solens hester og de ulver som truer dem, om verdens ophav. Til slutt opregner han alle sine navn og lar Geirrød vite at han har båret sig uklokt ad og mistet Odins gunst. Da Geirrød hørte at det var Odin, sprang han op for å hjelpe ham fra ilden. Sverdet som han hadde sittet med over knærne, slapp ham av hånden med odden op, og kongen gled med foten og fait fremover i sverdet så det stod gjennem ham, og straks var Odin borte. Men Agnar var lenge konge der siden.


Anm. Dette er hentet fra Eddadiktet Grímnismál. Dette og Vafþrúðnismál (§ 52 anm.) hører til hovedkilderne til vår kunnskap om den gamle gudelære, og Snorres Edda har gjort en utstrakt bruk av dem. Av gudeboligene nevnes Ulls og Frøis, Ydaler og Alvheim, i en og samme strofe, mens de andre gudeboliger hver omtales i en hel strofe (og Valhall i en hel stroferekke). Derav har enkelte forskere sluttet at Ull og Frøi hørte nøie sammen.


Hårbard og Tor

54. Engang Tor hadde vært i østerled og slåss med jotnerne, kom han på hjemveien til et sund; på den annen side av sundet var ferjekarlen med båten. Tor ropte over til ham, og han spurte igjen hvem det var som stod på den annen side; Tor svarte: "sett du mig bare over, så skal du få mat igjen av meisen jeg har på ryggen; sild og havre åt jeg før jeg tok avsted, og ennu er jeg mett av det." Ferjekarlen, som senere sa sitt navn — han kalte sig Hårbard —, svarte med spydigheter og gjorde narr av Tor som stod der som en barbent og bukseløs landstryker. "Kom nu hit med båten," sa Tor; "hvem er det som eier den?" "Det gjør den vise HiIdolv i Rådsøisund," svarte Hårbard, "og han har nettop sagt at jeg ikke skal ferje allslags pakk og hestetyver over, men bare skikkelige folk som jeg kjenner godt; si mig så ditt navn om du vil over sundet." Tor fortalte stolt hvem han var — "Odins sønn og Magnes far" — og truet med at han skulde lønne Hårbard for hans vrang-hel hvis han ikke straks kom med båten. "Nei, her vil jeg stå og bie på dig," sa Hårbard, "og du har ikke truffet på hårdere hals siden Hungnes død." "Du minner mig om møtet med Hungne med stenhodet" - sa Tor, "han segnet for mig, men hvad gjorde du den gang?" "Jeg var hos Fjol var i fem fulle vintrer pa øen Algrøn; der fikk vi stride og felle hærmenn, fikk friste mangt, men vant også syv søstres kjærlighet; men hvad gjorde så du, Tor?" "Jeg drepte Tjatse og kastet hans øine op på himlen," svarte Tor, "enn du da?" "Med list lokket jeg mørkriderne fra deres menn." sa Hårbard; "en hård jotun tyktes mig Lebard (Hlèbarðr), han gav mig en tryllestav, men jeg svek ham så han blev gal." "Stygt lønnet du der god gave," sa Tor. "Den ene ek får hvad en skaver av den annen[6]; hver ser på sitt eget beste — men hvad gjorde så du, Tor?" "Jeg var øster og slo ihjel jotunkvinner da de gikk til berget; stor blev jotun-ætten hvis alle fikk leve, og få blev menneskene i Midgard; men hvad gjorde du, Hårbard?" "Jeg var i Valland og var med i striden; jeg egget helter, men forlikte dem aldri; Odins er jarlene som faller i kamp, men Tor får trælene." "Ujevnt vilde nok du skifte mellem æseme om du maktet det." "Tor har styrke nok, men ikke mod: av redsel og feighet klemte du dig inn i hansken, og da tyktes du ikke være Tor; du torde ikke gi den minste lyd fra dig, så redd var du for at jotnen skulde høre dig." "Hårbard, din usling! jeg skulde slå dig ihjel om jeg kunde rekke over sundet." "Hvorfor skulde du det? det er der ingen grunn til; men hvad har du gjort'?" "Jeg var øster og verget åen (Iving?) da Svårangs sønner søkte mot mig; de kastet sten på mig, men seier fikk de ikke: det blev de som måtte be om fred. Hvad gjorde du da?" "Jeg var også østpå, og skjemtet med den lyse mø som unte mig gammen." "Jeg slo ihjel berserkkvinner på Læsøi," sa Tor; "alt det verste hadde de gjort, hekset folk fra vettet." "Usselt var det, Tor, at du slo kvinner ihjel." "Ulvinner (varulver) var det, ikke å regne for kvinner; de knuste mitt skib som stod støttet op på stranden; de truet mig med jernstaur og eltet Tjalve. Hvad gjorde du den gang?" "Jeg var i hæren som stevnet hit med kneisende fane for å farve spydet i blod." "Kanskje var det du som kom og bød oss de lite lystelige kår?" spurte Tor. "Med armringer bøter jeg dig det, slik som menn dømmer som vil ha oss forlikte." "Hvor har du dog lært slike skjærende håns-ord som jeg aldri før har hørt maken til?" "Hos de gamle som bor i heimehaugene." "Et godt navn gir du (grav-)dyssene. Men," blev Tor ved, "denne ertingen skal komme til å stå dig dyrt om jeg vader over vågen; verre enn en ulv skal du hyle om du får hugg av min hammer." "Siv har en mann hos sig, ham vil du vel treffe; der kan du vise din styrke, det er din skyldighet." Tor sa at det var skammelig løgn; men Hårbard gottet sig over at han hadde sinket Tor på ferden hjem, og det måtte Tor medgi. "Jeg hadde aldri trodd," sa Hårbard, "at en hjuring kunde hefte Åsa-Tor på ferden." "Så gir jeg dig det råd: ro du hit båten, la oss slutte med å munnhugges." "Far du fra sundet; jeg nekter å ferje dig over." "Vis mig da veien," bad Tor, "siden du ikke vil sette mig over vågen." "Det er for liten en ting til å nekte det," sa Hårbard; "men det er langt å fare; først et stykke til "Stokken" og så til "Stenen"; ta så av til venstre til du treffer på Verland; der vil Fjorgyn møte sin sønn og vise ham veien til Odins land." "Kan jeg nå dit idag?" "Med slit og med strev: i solrenningen, da tenker jeg." "Nu skal det være slutt på vår snakk siden du bare svarer med å krangie; jeg skal lønne dig din vranghel om vi treffes ennu en gang." "Far du trollene i vold!" var Hårbards ord til slutt.


Anm. Kilden for dette avsnitt er Eddadiktet Hárbðrdsljód. Forskerne har vært i tvil om hvem Hårbard egentlig er: P. A. Munch mente, at han var en jotun, og andre har tenkt på Loke eller Odin. Det siste er sikkert det riktige: ikke alene kjennes Hárbarðr (d. e. den gråskjeggede.) som Odinsnavn fra Grimnismál, men hans optreden i Hárbðrdsljód — krigersk. kvinnekjær, kloktig og tryllekyndig — stemmer fullstendig med de myter som er karakteristiske for Odin. Sannsynlig er det Hárbðrdsljód´s dikter som har opfunnet denne scene hvor kløktens gud Odin og den fysiske styrkes gud Tor er stillet op mot hinannen. Også hvad der henspilles på, er uten tvil for en stor del opdiktet, og det kan da ikke undre en at alle stedsnavnene (Rådsøisund, o.s.v.) og flere av personnavnene (Hiidolv. Fjolvar, Lebard, Svårang ellers er helt ukjente. — Fjorgyn er Tors mor; se s. 29 f.


Ragnaròk

Ragnarok. Etter maleri av Johannes Gehrts ( 1855-1921).

55. Endelig nærmer den tid sig da den bestående verden forgår, og guderne bukker under for høiere makter. Denne tid kalles i de gamle sagn gudernes eller makternes (ragna, genitiv flertall av regin) opløsning eller skjebne (rok), også, men mindre oprinnelig, ragnarøkkr eller gudernes mørke. Guderne vet selv forut når den skal komme, og mange kjennetegn på den går i forveien. Ondskap og vold tiltar. Æsernes gullkammede hane (Gullinkambi) galer og vekker heltene hos Odin; likeså galer den solbrune hane nede hos Hel, og den røde hane Fjalar i jotnernes verden, og Garm gjør heftig utenfor Gnipahelleren. I tre år er der over all verden slagsmål og ondskap; da dreper brødre hinannen av vinnesyke, og sønnen skåner ikke sin far. Så følger tre andre år som er en eneste vinter; sneen fyker fra alle kanter, solen varmer ikke, og det blåser hvasse vinder. Denne vinter kalles fimbulvinter (den store vinter). Ulven Skoll sluker solen, og Hate eller Månegarm sluker månen, så blodet sprøiter over himlen og i luften. Da blir også stjernene borte. Jorden og alle berg skjelver: trærne løsner fra jorden, og alle band slites over. Da kommer både Loke og Fenresulven løs. Midgardsormen søker op på land og farer så heftig avsted at havet skyller inn over stranden. Nu blir skibet Naglfar flott. Det er gjort av døde menns negler, og derfor bør alle klippe neglene på lik før de begraves, forat Naglfar så meget senere kan bli ferdig. Loke styrer skibet, og ham følger Hels skarer. Jotnen Rym (Hrimr) kommer østenfra; med ham er alle rimturserne. Fenresulven farer frem med gapende munn; dens overkjeve rører ved himlen, og underkjeven ved jorden; den vilde gape ennu høiere om der var rum til det. Der brenner ild ut av øinene på den. Midgardsormen blåser eiter ut over luft og hav; den holder sig ved siden av ulven. Mens det gnyr av alt dette, klovner himlen, og Muspels sønner kommer ridende fra syd med Surt i spissen; del brenner ild både foran og efter ham. Hans sverd skinner klarere enn solen, og idet de kommer ut på broen Bevrast, brister den under dem. Både Muspellssønnene, Fenresulven, Midgardsormen, Loke, Rym og alle rimturserne søker hen til vollen Vigrid, som er hundre mil bred hver vei. Muspellssønnene fylker sig til strid, og det skinner lang vei av den fylkingen.

Nu er på æsernes side Heimdall stått op, og han blåser av alle krefter i Gjallarhornet for å vekke guderne. De samler sig til ting og rådslår. Odin rir til Mimes brønn for å hente råd. Yggdrasils ask skjelver, og der er intet i himlen eller på jorden uten at det føler redsel. Æserne og alle einherjerne klær sig i sine hærklær og søker frem på Vigrid. Odin rir først, med sin gullhjelm, sin fagre brynje og spydet Gungne; han stevner mot Fenresulven. Ved siden av ham går Tor, men kan ikke hjelpe ham da han har nok å gjøre med å kjempe mot Midgardsormen. Frøi strider mot Surt, og Ty mot hunden Garm, som også er kommet løs. Heimdall kjemper med Loke.

Tor dreper nok Midgardsormen, men orker bare å gå ni skritt efter kampen; da segner han død til jorden på grunn av alt det eiter ormen har blåst på ham. Ulven sluker Odin, og del biir gudens bane; men straks trer Vidar frem, han setter sin ene fot i ulvens underkjeve og tar med hånden fatt i overkjeven, og dermed sliter han gapet sønder på den; han har på foten en tykk sko som er gjort av alle de skinnlapper folk skjærer av skoene sine ved tå eller hæl, og derfor skal en alltid kaste slike lapper bort forat de kan komme æserne til gode. (Så forteller Snorres Edda; men efter Voluspå dreper Vidar ulven med sitt sverd.) Frøi faller for Surt; han har da ikke lenger sitt gode sverd som han gav til Skirne. Ty og Garm dreper hinannen, og likeså Loke og Heimdall.

Så slynger Surt ild over hele jorden, og alt går til grunne. Det ville, krigerske liv er forbi, og et nytt liv begynner.

Av havet stiger op en ny jord, grøn og fager, hvor akrene vokser uten at de er tilsådd. Solen har født en datter likeså fager som hun selv; datteren styrer nu solens gang i morens sted. Alt ondt har fålt en ende. På Idavollen samler de æser sig som ikke er falt i den siste store strid, Vidar, Våle og Torssønnene Mode og Magne. Dit kommer også Balder og Hod fra Hel, og Høne som vender tilbake fra Vanaheim. Atter bor der æser på Idavollen hvor Åsgard fordum stod: de finner i gresset gudernes gamle gullbrikker og minnes og taler med hverandre om gamle tider. Mode og Magne skal ha Mjollne nu da Tors strid er endt. Heller ikke alle menneskene er døde. Liv og Livtrase (Líf, Lífþrasir) har frelst sig fra Surts ild pa et sted som heter Hoddmimesholt, og hatt morgendugg til mat; fra dem stammer en ny menneskeslekt. På Gimle står en sal som er tekket med gull og fagrere enn solen. Der skal en rettferdig slekt bo og nyde evig glede. "Da kommer den mektige ovenfra, han som råder for allt."


Anm. "Den mektige ovenfra" nevnes bare i en strofe i Vǫluspá (efter mange forskere senere tilføiet i diktet) og på et sted i den såkalte "korte Vǫluspá" (innskutt i Hyndluljóð som åpenbart forutsetter Vǫluspá-strofen). Det sistnevnte sted lyder: "Da kommer en annen, enn mer mektig; jeg drister mig dog ei denne å nevne; få nu skuer frem vel lenger, enn Odin skal ulven mote." Denne forestilling om én gud som rådet for alt, kan dog godt gå tilbake til hedendommens siste tider da innflytelse fra kristendommen hadde begynt a gjøre sig gjeldende. På samme måte bør vi vel bedømme det som er fortalt om flere islendinger: de trodde bare på den ene gud som hadde skapt solen og verden. Således heter det om Torkel Måne, landnåmsmannen Ingolvs sønnesønn: han lot sig da han ventet døden, bære ut i solskinnet og overgav sig til den gud som hadde skapt solen; han hadde også ført et rent liv som de beste kristne. Og om sin far Ingemund sier Torstein efter at han er blitt myrdet (Vatnsdæla saga kap. 23): han får sin lønn (blir hevnet) av den som har skapt solen og hele verden, hvem han så er.

Den fremstilling som her er gitt av Ragnarok og den gjenfødte verden, følger i det vesentlige Snorres skildring. Denne er bygget på Eddadikt som ennu er bevaret. Hovedkilden er Vǫluspá, men Snorre har også brukt — og likefrem sitert — Vafðrúðnismál og Grimnismål. Dessuten har han holdt sig til muntlig overlevert folketro Naglfar; Vidars sko). Snorre har bearbeidet sine kilder. På enkelte punkter står hans fremstilling i strid med Eddadiktene. Således omtalen av Månegarm se § 8 anm.). Viktigere er det dog at Snorre taler om et straffested for de onde i den nye verden (solen på Nåstrandene, jfr. § 34). Dette må stå for Snorres egen regning. Hans kilde er Vǫluspá; men der fins straffestedet omtalt før Ragnarok, og i det hele går utmålingen av den gjenfødte verden i dette dikt ut på å skildre en evig lykksalighet som ikke bare den nye gudeslekt. men også Liv og Livtrases avkom nyder (således også antydet i Vafðrúðnismál). Der blir bot for alt ondt, heter det i Vǫluspá; ti Balder kommer tilbake fra Hel.

Snorres Edda blir altså å betrakte som en avledet kilde når man skal søke å utrede de ekte hedenske forestillinger om Ragnarok. En sådan undersøkelse må bygges på de nevnte tre Eddadikt som Snorre har brukt, og dertil kommer videre en del andre kilder: antydninger i flere andre Eddadikt (Lokasenna, ulven i bånd, se s. 79; Fáfnismål, kampen på Vigrid (her kalt holmen Óskópnir. d. e. den ennu ikke skapte); o.s.v.); skaldekveder (Eiriksmål, jfr. s. 50. Egil Skallagrimssons Sonatorrek, Håkonarmål, o. a.); synlige minnesmerker (Gosforth-korset i Cumberland [Vidar], runekors på Man, o. a.).

Alle disse kilder har Axel Olrik utnyttet i det grunnleggende arbeide Om Ragnarok Aarbøger f. nord. oldkyndighed 1902. Med full grunn anviser Olrik Vǫluspá en særstilling som er betinget i diktets hele anlegg. Vǫluspá, et av de herligste blandt Eddadiktene, gir en utsikt over verdens og gudernes hele historie, like fra det første ophav til fjerne utblikk hinsides Ragnarok. Diktet er lagt i en volves eller spåkvinnes munn. Hun opfordrer "alle hellige slekter" til å lytte til da hun vil fortelle Valfader eldgamle sagn og tilkommende ting. Hun lar syn efter syn glide forbi, hvori hun tegner billeder fra verdens ophav, jordens skapelse, araernes første tid, deres gullalder, fordervelsen (§ 39), Balders død og Lokes straff, og endelig utmåler hun Ragnarok, verdens undergang og den nye verden. Der fins motiver - særlige for Vǫluspá fra hedendommens allersiste tid — som synes å være av kristen oprinnelse: menneskehetens fordervelse? Gjallarhorn innvarsler Ragnarok, solen sortner og stjerner styrter, verdensbranden, salighetsboligen (om Gimle se nedenfor), "den mektiges" komme se dog begynnelsen av denne anmerkning). Andre av Ragnarok-motiverne er ifølge Olrik likeledes av kristen oprinnelse, men almindelig kjent i vikingetiden: Loke kommer løs (om Loke = djevelen se § 23 anm.), Muspells folk : jfr. nedenfor, mulig også Balders komme. Endelig har Olrik utredet de hedenske motivers sammenhenger utenfor Norden: solen slukes av solulv (vidt utbredt), fimbulvinteren (tilsvarende hos perserne), jorden synker i hav (også keltisk), Fenrisulven (alm., særlig hos østlige folk), gudekampen med gudekongens fall og hevn (bredt utført i keltisk sagndiktning), Surts lue (også keltisk), den nye gudeslekt (likeså), menneskeslekten som overvintrer (jfr. persisk). Særlig betydningsfullt er det at det bundne uhyre som slipper løs ved verdens ende, kan følges mot et utstrålingssentrum i sydøst, Kaukasus, hvor det fins et mylder av sagn om bundne jotner eller dyr; i denne egn er jordskjelv almindelige, således at man her har et naturgivet grunnlag for forestillinger som de man i Norden har forbundet med Loke-skikkelsen. En fortsettelse og avslutning til den citerte avhandling har Olrik gitt i "Ragnarokforestillingemes udspring" (Danske studier 1913).

Muspell (Múspell) gjenfins i gammeltysk diktning fra kristendommens eldste tid; her brukes ordet (mûspilli, mûd-, mûtspelli) om verdens ende eller dommedag. Det er meget omstridt hvad det egentlig betyr. — Om den folketro hvorav forestillingen om Naglfar, neglskibet, er fremgått, se K. Krohn, Finnisch-ugrische Forschungen XII, 1912, s. 154 ff. 317 ff. — Rym (Hrymr) henger vel sammen med adjektivet hrumr, "avfeldig". Ved navnet antydes da at alle jotner, like til skrøpelige oldinger, er med. — Surt (til svartr) betegner denne ildjotun som den av ild svertede. På Island er han blitt stedfestet til den veldige underjordiske hule eller gang Surtshellir i Myra syssel. - Vigrid (Vigriðr) er vollen hvor man "rir til kamp (vig); om et annet navn se ovenfor. — Lif (kvinnens navn) betyr "liv" og Lífþrásir sikkert riktigere form enn Leif-) "den ved livet fastholdende". — Hoddmímir betyr "skattens Mimir". - Gimle (Gimlé) kan visst gjengis ved "edelstens-le (hlé)", ifølge Sophus Bugge (Studier I s. 416 f.) dannet som navn på det himmelske Jerusalem med "lys som den kosteligste sten. som krystallklar jaspis" (Joh. åpenb. 21. 11).


Om Eddaernes gudelære

56. Vi tør tale om en gudelære eller mytologi i Eddaerne; men dette er langt fra det samme som våre forfedres religion, deres gudedyrkelse og gudetro. Om gudedyrkelsen har vi en del spredte efterretninger i de gamle skrevne kilder, og dertil skal vi ta hensyn i § 84 f.; videre skal i § 86 sammenstilles de oplysninger som de norske stedsnavn kan gi om gudernes dyrkelse i hedendommen. Om gudetroen, om de bærende krefter i den hedenske religiøsitet, er det langt vanskeligere å gi inngående beskjed da materialet til en sådan fremstilling er høist forskjelligartet og på forskningens nuværende trin vilde kreve en rekke kritiske førstehåndsundersøkelser. Hvad denne side av våre forfedres religion angår, må vi her nøie oss med de antydninger som allerede et gitt i det foregående avsnitt om "gude-sagnene eller den egentlige gudelære"[7]

Om gudedyrkelsen og gudetroen vilde det, efter kildematerialets beskaffenhet og kronologiske fordeling, være nødvendig å gå historisk til verks; men en nordisk religionshistorie er ennu ikke skrevet[8]. Dette kan først bli mulig når man er kommet noget videre i det oprydningsarbeide som tar sikte på å utskille de forholdsvis sent innkomne kristne bestanddeler, et arbeide som innledes med Sophus Bugges "Studier over de nordiske Gude- og Helte-Sagns Oprindelse" (1881—89) og i den siste mannsalder er ført videre navnlig av Axel Olrik (jfr. § 55 anm.) og Kaarle Krohn (Skandinavisk mytologi, Helsingfors 1922). I disse forskninger inntar det sammenlignende folkeminnestudium en fremtredende plass, og navnlig har finske lån fra de nordiske folk vist sig å ha stor betydning[9]. Meget står også igjen å gjøre før vi fullt ut kan bedømme den norrøne litteraturs kildeverd. Her ligger dog forholdene således til rette at det er mulig — og religionshistorisk forsvarlig — å gi en fremstilling av hvad vi tør kalle den norrøne gudelære. Saken er den at vår hovedkilde, gudediktene i den eldre Edda samt en rekke skaldekvad, utgjør en fast sluttet enhet både med hensyn til innhold, tid og miljø[10], og som en sådan enhet har Snorre opfattet denne religiøse diktning fra hedendommens slutning (vesentlig 10de årh.) og derpå bygget sin sammenhengende fremstilling i Gylfaginning (1ste avsnitt av hans Edda). Men det gjelder om at vi klart har for øie hvilken plass fremfor alt de to Eddaer inntar i det norrøne åndsliv[11]!


__________


Efterat vi nu har fremstillet våre forfedres gudelære i sammenheng, bør der sies noget om de kilder som vi hovedsakelig har hatt å øse av. Disse er, som oftere fremhevet, de to Eddaer. Den ene av dem, Snorres Edda, er ikke eldre enn det 13de århundre. Det er et lærd skrift som skulde tjene som håndbok for skalder, forat de kunde ha lett for å sette sig inn i den gamle mytologi som var grunnvollen for tidens poetiske uttrykksmåte: vi har således leilighetsvis gitt eksempler på slike skaldeomskrivninger som grunner sig på gudesagn. Det gjaldt altså for Snorre å samle og gjenfortelle alle de myter som kjentes på hans tid, og vi kan se at hans kilder er tre slags: flere av de dikt som er bevart i den poetiske Edda, andre dikt og skaldekvad, og endelig fortellinger som bare har gått i folkemunne i ubunden form. Men da verket er blitt til flere århundrer efter at den hedenske tro var utdød, er der grunn til å tenke sig at navnlig det siste slags myter ikke kan ha vært bevart i den gamle form. Ialfall har vi ingen sikkerhet for det. Og da Snorre ikke har latt det være med å gjenfortelle de enkelte myter, men også for en stor del har innordnet dem i en systematisk fremstilling, måtte også hans personlige opfatning av de mer dunkle sagn til dels gjøre sig gjeldende.

Den annen hovedkilde for vårt kjennskap til den gamle gudelære er den diktsamling som kalles den poetiske Edda. Disse dikt har visstnok større autoritet for oss enn Snorres Edda; men selv de skriver sig ikke fra den tid da den gamle tro stod i sin fulle kraft. De tilhører vikingetiden, hin tid da de nordiske folk stod i livlig forbindelse med utenverdenen, og i disse hedendommens siste århundrer — likesom også i ennu eldre tider da samferdselen med høiere stående folk heller ikke var liten — har nordboerne sikkert fått impulser utenfra som har satt sitt preg på meget i deres gudelære (jfr. s. 11 f., 27, 76 f., 94). Vi må således være varsomme med å søke eldgamle hjemlige bestanddeler i Eddamyterne. Den krigerske ånd som utmerker vikingetiden (og som heller ikke har vært fremmed for den forutgående periode) har visstnok også vært årsak i at Eddamytologien vesentlig viser sig som en religion for krigere. Det er bare den falne helt som biir optatt blandt einherjerne i Valhall, og ikke engang døden gjør ende på kamplivet; kampguden Odin er gudekretsens konge, og ved siden av ham treder de andre guder mer tilbake. Vi vet dessuten også av sagaerne at vikingetiden var en åndelig gjæringstid da mange opgav troen på de gamle guder og bare stolte på "sin egen kraft", og en sådan åndsretning må ha kunnet innvirke sterkt på de poetiske bearbeidelser av gudelæren som blev til i denne tid. Hedendommens guder er alltid guder dannet i menneskets billede, og den norrøne åsareligion er i så høi grad et uttrykk for vikingetidens rørelser at vi tør tro at den på vesentlige punkter er preget av denne tid.

Spør vi så efter hvad der er eldgammelt og hjemlig i våre forfedres religion, må vi søke kanskje den vesentligste veiledning utenfor Eddamytologien. Stedsnavn (§ 86) og levninger av gudedyrkelse i nyere folkeskikker og folketro kan lære oss en hel del[12]. Mindre hjelp har vi i de litterære kilder utenfor norrønt område (jfr. § 1—3). Et av de viktigste kildesteder er det kapitel i Tacitus´ Germania som forteller om Nerthus’s (Njords) dyrkelse; det gir oss, sammenholdt med annet, yngre materiale (se § 16 anm.), glimt fra en fjern fortid da de guddommer som rådet for fruktbarhet og trivsel, inntok førsteplassen i den offentlige kultus. Disse guders dyrkelse har holdt sig like til hedendommens slutning og endog hatt livskraft i sig til å fortsette i nye folkeskikker; men de innbød kun i ringe grad (jfr. dog § 18, Skirnismål) til besyngelse i Eddadiktene. — Et annet viktig kildested er mag. Adam av Bremens beretning (De hamburgske biskoppers historie IV 26. 27) om guderne i Uppsala-templet i det 11te årh., sannsynlig efter øienvidnet Sven Ulvssons beskrivelse:


"I dette tempel tilber folket tre guders billedstøtter, således at den mektigste av dem, Tor, troner i midten; på hans ene side er Wodan (Odin), på den annen Fricco (Frøi).

Tor hersker i luften og råder for torden og lyn, vind og regn, klart vær og grøde. Den annen, Wodan, d. e. den rasende, fører krig og gir menneskene tapperhet mot deres fiender. Den tredje er Fricco (Frøi) som gir de dødelige fred og vellyst; hans billede fremstilles også med en stor priap. Men Wodan fremstiller de væbnet, som vi pleier å fremstille Mars. Tor derimot, med sceptret, som Jupiter. De dyrker også guder som de har gjort av mennesker, hvem de for deres storverk tildeler udødelighet.

Alle guder har sine særegne prester som frembærer folkets ofringer. Truer pest og hunger, ofres til Tor; truer krig, til Wodan; skal brylluper feires, da ofres til Fricco. Alle sviars felles store offerfest høitideligholdes hvert 9de år i Uppsala."


Dette sted viser hvor forskjellig sviarnes gudsdyrkelse var fra det som Eddaerne har overlevert oss. Det fortjener stor opmerksomhet at Tor her likefrem er en fruktbarhetsgud (jfr. § 13 og § 42 anm.) — Forøvrig kan fra litteraturen bare hentes yderst sparsomme efterretninger om gudedyrkelse og gudetro utenfor det norrøne område. Hvad der foreligger, innskrenker sig nærmest til de blotte gudenavn; en av de meget få undtagelser danner sagnet om Wodan, Frea og langobarder-navnets oprinnelse (§ 25 anm.)


Fotnoter

  1. Når "ellefolket" fortrinsvis tenktes å bo i "ellekrattet", kommer dette av lydlikheten mellem de to oprinnelig helt forskjellige ord. Den samme likhet bragte også Herder til å gjengi "ellekonge" i den danske vise "Elveskud" ved "Erlkönig"; derfra er ordet gått over i Goethes betjente ballade.
  2. Disse tre navn, som kjennes fra Gylfaginning (se s. 5), utgjør en treenighet som i sen tid er dannet efter den kristne.
  3. Med støtte i Adam av Bremens beretning har Hans Dedekam påvist en offerlund med tallrike hengte menneskekropper i trærne på en billedvev fra Osebergfundet; se hans avhandling "Odins tre" i "Kunst og haandverk. Nordiske studier" (Kr.a 1918) s. 56 ff.
  4. Dette synes å være meningen av Grimnismál str. C. Man kan ikke med sikkerhet se om navnet skal læses Vålaskjalv eller Valaskjalv; hvis det skal betegne denne guds bolig, må det hete Vålaskjalv. I Snorres Edda (I 78) er det Odin som eier "Valaskjalv" (jfr. Valhall: se ovenfor s. 10.
  5. Se Axel Olrik, Kilderne til Sakses oldhistorie II (1894) s. 13 ff.
  6. Et ordsprog; meningen er: hvad den ene mister, kommer den annen til gode.
  7. Forøvrig kan henvises til V. Grønbech, Vor Folkeæt i Oldtiden I-II, særlig bd. Ill (Hellighed og helligdom) og IV (Menneskelivet og guderne), Kjøbenhavn 1912; jfr. sammes Religionsskiftet i Norden, Kbh. 1913. Det må dog uttrykkelig fremheves at gudesagnenes utformning for en stor del er betinget av den diktform — enten det nu er kvad, eller prosafortelling som nærmer sig eventyret — hvori de er overlevert.
  8. Jfr. dog Karl Heim, Altgermanische Religionsgeschichte I, Heidelberg 1913, hvorav imidlertid bare tiden inntil "den romerske tid" foreligger.
  9. Jfr. J. Fritzner: Lappernes hedenskab og trolddomskunst sammenholdt med andre folks, især nordmændenes tro og overtro (Norsk Hist. Tidsskr. IV, 1877, s. 18. ff.), Axel Olrik: Nordisk og lappisk gudsdyrkelse (Danske studier 1905 s. 89 ff.), Wolf von Unwerth. Untersuchungen über Totenkult und Ódinuverehrung bei Nordgermanen und Lappen (Germanist. Abhandl. 37), Breslau 1911; Knarle Krohn, Skand. mytol. Jfr. litteratur citert § 16 anm., 23 anm. 48 anm.
  10. Jfr. A. Olrik. Eddamytologien (Nordisk tidsskrift 1917 s 81 ff.).
  11. Jfr. Finnur Jónsson:Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie (om Eddadiktenes litteraturhistoriske stilling .
  12. Jfr. Gudm. Schütte, Hjemligt Hedenskab i almenfattelig Fremstilling, Kjøbenhavn 1919.