Norrøne gude- og heltesagn - Innledning

Fra heimskringla.no
Revisjon per 5. jun. 2021 kl. 07:29 av August (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norrøne gude- og heltesagn


Norrøne gude- og heltesagn: Innledning


P. A. Munch
ved Magnus Olsen



Kristiania 1922



1. Våre forfedres gudelære, slik som vi kjenner den av de norrøne mytekvad og gamle forfatteres optegnelser, er ikke kommet til oss i sin ekte hedenske skikkelse. Den foreligger bare i en senere skikkelse, fra en tid da dens bekjennere ikke lenger hadde den fulle tillit til de eldre guder, hadde begynt å nære tvil og fått anelse om en høiere og bedre trøst enn disse guder kunde gi dem. Vi lærer den enn videre der å kjenne som den viste sig i Norge i de siste århundrer før kristendommens innførelse, og som den, bare noget over 100 år før denne begivenhet, kom til Island med de norske nybyggere. I vesentlige trekk har den engang vært felles for alle folk av den såkalte germanske stamme — altså på den ene side for nordmenn, sviar og daner, på den annen side for goter, franker, sakser, schwaber, friser, angelsakser o. fl. Men det ligger i sakens natur at efterhånden som de germanske stammer skilte sig ut fra hverandre med hensyn til sprog, skikker og livsvilkår, og utviklet sig selvstendig, hver på sin måte, måtte også gudelæren og gudsdyrkelsen hos hver enkelt få en særegen karakter; dessuten blir der endog i fjerne forhistoriske tider å regne med påvirkninger utenfra, fra høierestående ikke-germanske nabofolk, og med innbyrdes påvirkning mellem de enkelte stammer. Det er således langt fra at den gamle norrøne religion er identisk med gudelæren og gudsdyrkelsen hos de andre nordiske eller germanske folk. Det viser allerede en flyktig sammenligning med de få efterretninger vi har om de forskjellige tyske folks religionsforhold under hedendommen. Også den svenske og danske hedenske religion, som vi forresten kjenner lite til fra direkte overleveringer, må i meget ha avveket fra den som hersket i Norge og på Island ved hedendommens slutning. Efter denne boks plan kommer de norsk-islandske gudesagn til avgjort å tre i forgrunnen; det er disse som nærmest vedkommer oss, og det er bare ved dem der kan bli tale om en virkelig nogenlunde fuldstendig gudelære. Dog vil vi også mest mulig ta hensyn til religionshistoriske minner hos de andre germanske folk.

2. Hedendommens gudelære blev hos de forskjellige germanske stammer trengt tilbake efterhånden som kristendommen utbredte sig — allerførst i Frankrike, omtrent fem hundre år efter Kristi fødsel, dernæst i England, ett til to århundrer senere, siden i Tyskland, hvor sakserne, som blev kristnet av Karl den Store henved 800, var det siste hedenske folk. I Norden holdt den sig lenger; på Island tapte den sin makt først i begynnelsen av det 11te århundre, i Norge og Danmark 20 til 30 år senere, og i Sverige neppe før enn 1150.

3. I de sydligere land lyktes det så godt å utrydde den gamle religion at knapt nok minner om den holdt sig hos folkene. Bare enkelte av de gamle forfattere vet å fortelle litt om de hedenske guder; men deres beretninger later, hvad fullstendighet og nøiaktighet angår, meget tilbake å ønske og er nedskrevet med den allerstørste fordom og forakt. I de sydligere land, også der hvor tyske folk bodde, hersket ikke denne lyst og trang til å bevare fedreneminner som var så eiendommelig for Norden, eller også, om den hadde hersket, ophørte den for største delen da den katolske geistlighet fikk overhånd. Det var der næsten utelukkende geistlige som gav sig av med å optegne overleveringer fra fortiden, og de holdt det for synd å nevne mer enn høist nødvendig om de gamle guder. Anderledes var det i Norden, hvor for det første den hedenske religion holdt sig lenger, hvor folkets lyst til å granske efter de gamle minner og høre om forfedrenes bedrifter var rotfestet, og hvor i særdeleshet geistligheten aldri fikk så meget å si som i Syden. Hovedårsaken var, at folket, i det minste i Norge og på Island, blev ved med å bruke sitt morsmål både i skrift og i tale så geistlighetens sprog, latinen, aldri riktig fikk inngang. Det kunde lite nytte den norrøne historieskriver å fortelle på latin som Sydens geistlige; han vilde da bare ha funnet få lesere. Historieskrivningen blev derfor folkets, ikke strengt tatt geistlighetens sak. Dertil kom at våre forfedre satte overordentlig pris på skaldekunst og kveder. Skaldene kvad i morsmålet, og da de hentet sine fleste billeder og lignelser fra den gamle gudelære, var det aldeles nødvendig å studere den, både når en selv vilde dikte, og når en vilde forstå andres kvad. Således erklærte skalden Hallfred da han var døpt, rent ut til kong Olav Tryggvason, at han hverken vilde laste de gamle guder eller slutte med å nevne dem i sine kvad.


Anm. Her skal nevnes et eksempel på hvor engstelig den katolske geistlighet var for minnene fra hedendommen. Den nidkjære biskop Jon Ogmundsson på Island (ca. 1110) tålte ikke engang at ukedagene hadde navn på gammel vis efter guderne (som onsdag, torsdag o.s.v.), men i stedet innførte han navnene "annen dag", "tredje dag" o.s.v. Slike navn er ennu i bruk på Island (þridjudagr tirsdag, fimtudagr torsdag); hos oss, som bekjent, er derimot de gamle navn beholdt. Ikke bare for skaldekunsten, men også for den bildende kunst kunde gudesagnene under hedendommen avgi stof. Således lot den mektige islandske høvding Olav På (c. 970) sitt hus innvendig smykke med biileder som fremstilte scener av gudesagnene. Om dem diktet skalden Ulv Uggason et langt kvad, Husdråpa, som ennu er til i bruddstykker. Vi kjenner strofer av kvadet som handler om Lokes og Heimdalls strid om Brisinge-smykket, om Tors og Hymes fiskefangst og om Balders bålferd. — Enn videre finner vi gude- og heltesagn fremstillet på runestener og, fra noget senere tid, på kirkeportaler og forskjellig kirkeinventar; se anm. til § 72.


4. På denne måte holdt kjennskapet til den eldre gudelære sig i Norge og på Island, og i lang tid trengte en bare å gå til naboriket Sverige for å finne et fullt hedensk land. På Island var den almindelige interesse for diktning og historie så sterk, at vi der et godt stykke ned i den kristne middelalder møter to merkelige og omfangsrike kildeskrifter til den norrøne gudelære, Snorres Edda og den såkalte Sæmunds Edda. Snorres Edda er likefrem en håndbok for skalder, forfattet av den berømte Snorre Sturluson hen ved 1220; dens første del inneholder en hel fremstilling av den gamle gudelære, hvori der dessuten fins en mengde enkelte fortellinger om guderne og deres storverk. Den har fått navnet Edda, hvilket visstnok betyr en oldemor, vel fordi fremstillingen støttet sig på eldgamle beretninger og kvad "fra oldemors tider". Sæmunds Edda er en samling av kvad om de gamle guder og helter. Når denne samling er blitt til, er uvisst, sannsynlig omtrent samtidig med Snorres Edda; men de dikte som den består av, er langt eldre enn denne tid, og har levd i folkemunne lenge innen de blev optegnet. Sæmunds Edda kaldes også den eldre, Snorres den yngre Edda. — Oplysninger om den gamle gudelære kan også hentes fra mange andre gamle kvad som vi ennu har i behold, og hist og her fra sagaernes beretninger; men det er altsammen så godt som intet imot Eddaerne. Det er altså bare gjennem norrøne (norsk-islandske) kilder at vi lærer den gamle gudelære til gagns å kjenne.


Anm. Samlingen av gamle kvad har fått de feilaktige navn Sæmunds Edda og den eldre Edda fordi man efter et islandsk sagn i lang tid antok den lærde Sæmund Sigfusson for å være enten forfatter av diktene eller ialfall den som hadde samlet og nedskrevet dem. Sæmund (født 1056, død 1133) regnet sin slekt i like linje op til skjoldungen Harald Hildetann; han reiste i sin ungdom utenlands og studerte i Frankrike, og efter et islandsk sagn skal han endog ha lagt sig efter hemmelige videnskaper. Han bodde på Odde syd på Island og hørte til landets høvdinger. Han gjennemså Are Frodes berømte Islendingabók og blev gjennem den skole han stiftet på sin gård, av stor betydning for litteraturens utvikling; man har derfor i den senere tid tillagt ham forfatterskapet til forskjellige verker. Hans sønn Loft ektet kong Magnus Barfots datter Tora, og en sønu av dette ekteskap var den lærde Jon Loftsson, Snorre Sturlusons fosterfar. De kveder som denne samling inneholder, er: Vǫluspá eller volvens spådom, Hávamál eller den Høies tale (et gnomisk dikt, sammensatt av en rekke forskjelligartede bestanddeler som legges Odin i munnen), Vafþrúðnismál eller Odins spørsmålskamp med Vavtrudne (se nedenfor § 52), Grimnismál eller Grimnesmål (hvorom § 53), Skirnismál, Skirnes ferd (§ 16, Hárbraðrsljóð, Hårbards ukvemsord mot Tor (§ 54), Hymiskviða, om Tors besøk hos Hyme (§ 43), Lokasenna, Lokes smedeord (§ 49), Þrymskviða, om hvorledes Tor hentet sin hammer tilbake fra tursedrotten Trym (§ 46), Alvíssmál, et kvad som inneholder en del ordforklaringer, Vegtamskviþa eller Baldrs draumar (§ 48), Rígsþula, et allegorisk dikt om de forskjellige stenders eller folkeklassers oprinnelse, Hyndluljóð, et historisk-genealogisk dikt; derpå følger de historiske kvad, hvorav de fleste omfatter Volsungesagnkretsen: Vǫlundarkviða, Helgakviða Hjǫrvarðssonar, 1ste og 2nen Helgakviða Hundingsbana, Grípisspá, Reginsmál, Fáfnismál, Sigrdrifumál, et bruddstykke[1] av en Sigurðarkviða, Iste Gudrúnarkviða, Sigurðarkviða in skamma, Helreid Brynhildar, 2nen og 3dje Gúðrúnarkviða, Oddrúnargrátr, Atlakviða, Atlamál, Guðrunarhvót og Hamðismá[2].


At den sakalte yngre Edda eller ialfall store deler av den tillegges Snorre, grunner sig, foruten på sagn, også på bestemte vidnesbyrd derom i selve det gamle skrift. Dets innhold er 1) Gylfaginning (d. e. Gylves synkverving) eller en utsikt over gudelæren, forfattet i form av spørsmål og svar; den spørgende er kong Gylve som forklædt besøker Asgard, og de svarende er de tre høieste guder som her kaldes Hár, Jafnhár og Þriði; 2) Bragaræður eller Brages forklaringer for Æge om diktekunstens oprindelse; 3) Skáldskapumál eller en fortegnelse over de viktigste omskrivninger og de oldsagn som det i denne henseende er nødvendig å kjenne; 4) Hátlatal, som gir regler for versebygningskunsten, ledsaget av eksempler. — Dette skrift er det eneste som navnet Edda med rette tilkommer, og når den gamle samling av kvad nu i almindelighet også kalles så, skriver dette sig oprindelig fra en forveksling av de to verker[3].


Fotnoter

  1. Foran dette mangler en del blade i hovedhåndskriftet Codex regius hvorved flere dikte nu er gått tapt for oss. Disses innhold kjennes imidlertid fra Vǫlsunga saga hvis forfatter har hatt til sin rådighet et fullstendig Edda-håndskrift.
  2. De nyere og mest brukbare utgaver av Sæmunds Edda er: Norræn Fornkvædl. Islandsk Samling av folkelige Oldtidsdigte om Nordens Guder og Heroer, almindelig kaldet Stemuudur Edda hins fróða. Udg. af Sophus Bugge. Chra. 1867. — Die Lieder der älteren Edda (Sæmundar Edda) herausgeg. von K. Hildebrand, Paderborn 1876 (Bibliothek der ältesten deutschen Literatur-Denkmäler. Bd. 7). — Samme. Völlig umgearbeitet von H. Gering. 3 Aufl. 1912. (I det kritiske apparat finnes fullstendig redegjørelse for eldre Utgiveres tekstbehandling.) — Eddalieder. Alt-nordisehe gedichte mythologischen und heroischcn inhalts herausgeg. von Finnur Jónsson. I. Malle 1888. II. 1890 (Altnordische textbibllothek. No. 2. 3). — Die Lieder der Edda herausgeg. von B. Sijmons und H. Gering. I. Text. Halle 1888—1906. II. Wörterbuch. 1903 (Germunistische Handbibliothek. VII). — Sæmundar-edda. Eddu-kvæði. Finnur Jónsson bjó til prentunur. Reykjavik 1905. — Edda. Die Lieder des Codex Regius nebst verwandten Denkmälern herausgeg. von G. Ncckcl. Text. Heidelberg 1914 (Gcrmanische Bibliothek. 2. Abteil. Bd. 9. Av nyere oversettelser kan merkes: Den ældre Edda. Norrøne oldkvad fra vikingetiden 9—11 aarh. c. Chr. oversatte av G. A. Gjessing. Kra. 1899. — Edda-kvæde. Norrøne fornsongar. Paa nynorsk ved Ivar Mortensson. I. Oslo 1905. II. 1908. — Den ældre Edda. Ny Oversættelse ved Olaf Hansen. Kbh. 1911. — Sæmunds Edda översätt från islåndskan av Erik Brate. Stockh. 1913. (Med utførlige anmerkninger.)
  3. Snorres Edda blev allerede utgitt av Resen i 17de årh. I Kjøbenhavn; de viktigste senere utgaver er: Edda Snorra Sturlusonar. Tom. I—III. Hafniæ 1848, 1852, 1880—87 (med latinsk oversettelse). — Snorri Sturluson; Edda. Udg. av Finnur JAnsson. Kbh. 1900. — Edda Snorra Sturlusonar. Finnur Jónsson bjó til prentunar. Reykjavik 1907. — (Oversettelse) Snorre Sturluson: Gylfaginning. Den gamle nordiske Gude-lære (første Del af Snorres Edda) oversatt av Finnur Jónsson, Kbh. 1902.