Norrøne gude- og heltesagn - Minner om guderne og deres dyrkelse i norske stedsnavn

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norrøne gude- og heltesagn


Minner om guderne og deres dyrkelse
i norske stedsnavn


P. A. Munch
ved Magnus Olsen



Kristiania 1922





Innledning

86.[1]. Et verdifullt religionshistorisk materiale har vi i de hundreder av norske stedsnavn som gjennem selve sitt sproglige innhold gir oplysning om hedensk gudsdyrkelse. Det særlig verdifulle i dette materiale ligger deri, at sådanne religionshistoriske minner er så fast og sikkert knyttet til bestemte steder som nogen stedfesting av overlevert kildestoff overhodet kan være. Men i en annen henseende melder der sig nok av usikkerhet: tidfestelsen av dette navnemateriale er ikke på forhånd gitt, men forskningen må møisommelig arbeide sig frem dertil gjennem på én gang typologiske og historisk-topografiske undersøkelser av den samlede navneoverlevering, og få er de holdepunkter vi for den eldre hedendoms vedkommende finner hos fremmede forfattere, noget flere de som for de siste hedenske århundreder ydes oss i den norrøne litteratur, navnlig i dens omtale av de religionshistoriske forhold på Island før kristendommens innførelse. Med sådanne forskninger i navnetypernes relative og absolutte kronologi er videnskapen for tiden beskjeftiget. I store trekk kan man visstnok nu, takket være P. A. Munchs og brødrene Ryghs undersøkelser, overskue de forskjellige navneledd i deres tidsfølge — stedsnavn sammensatt med -vin (eng, gressgang) og -heimr gjennemgående eldre enn -land, -þveit (rydning) og -setr (bosted) —; men meget står ennu igjen å gjøre, og der kan ikke kraftig nok advares mot den dogmatisk pregede, mekaniske tillempning av de nevnte forskeres utsyn, som vi ikke sjelden møter i våre dagers bebyggelseshistoriske studier.

Lenger turde vi være kommet i den kritiske, sproglige siktning av materialet, fremfor alt gjennem den detaljbehandling som vårt lands samtlige bostednavn har vært gjenstand for i verket "Norske Gaardnavne"[2]. Vistnok råder der ennu tvil på mange punkter; men vi kan dog nu med ganske stor bestemthet dra skille mellem stedsnavn som er sikre eller overveiende sannsynlige minner om gammel gudsdyrkelse, og sådanne som, på grunn av mangelfulle oplysninger om eldre former eller på grunn av navnenes sproglige flertydighet, bare kan betegnes som mulige eller usikre.


__________


Til de sikre eller sannsynlige kultminner hører den store mengde stedsnavn som inneholder ordet hof. Dette var i hedendommens siste århundreder den faste benevnelse på det offentlige tempel. På Island vet vi at hovene dannet et fast ledd i landets forfatning; omkring de 39 hov grupperte sig like så mange tingdistrikter eller gådedømmer, og islandske stedsnavn — Hof (20 eksempler), hvortil kommer Hofstaðir (12 eks.) — hjelper oss til, sammen med de litterære overleveringer, å utpeke størsteparten av disse på én gang religiøse og verdslige centrer. Likesom på Island må også i Norge gårdnavnet Hof (nu Hov eller, utgått fra den gamle dativform, Hove) opfattes som minne om (offentlig) tempel overalt hvor navnet efter all sannsynlighet er gammelt[3]. Visstnok har det vært fremholdt at hof engang må ha hatt en almindeligere betydning, i likhet med tysk Hof (innhegning, gårdsplass, gård); men der er ikke funnet nogensomhelst støtte for at en sådan betydning skulde foreligge i våre fra hedendommen bevarte Hof-navn. Derimot kan to omstendigheter anføres som bestemt synes å tale for at Hof overalt i vårt land skal forstås som hov (gården hvor der fins et offentlig tempel). For det første er hof særdeles ofte sammmensatt med et gudenavn (Torshov, Frøishov o. s. v.), og for det annet møter vi en lang rekke av middelalderske kirkesogner som er benevnt efter en gård Hof (Njarðarhof, Ullinshof o. s. v.); i disse tilfelle er kirken, som det var å vente, reist på det selvsamme sted hvor det hedenske sognemidtpunkt hadde vært[4].

Foruten det usammensatte Hov (eller Hove) haves mange gårdnavn som er sammensatt med dette ord. Som allerede nevnt, forekommer ordet særlig ofte som siste sammensetningsledd i forbindelse med et gudenavn. Av navn som har hof til første ledd, er Hovin (Hofvin) og Hovland (Hofland) de hyppigste idet de forekommer henholdsvis 24 og ca. 40 ganger. Man gjør visst riktigst i overalt å opfatte dem som minne om et tempel, ikke nødvendig et offentlig, på vedkommende sted. Herom er dog ikke alle forskere enige; efter fleres mening har disse Hovin og Hovland hensyn til eiendommer som i hedensk tid har vært del av tempelgods. Hovin inneholder del ovenfor omtalte ord vin "eng, gressgang", som er almindelig i stedsnavn fra forhistorisk tid, men som bare har etterlatt sig svake spor i det gamle litteratursprog.

Horg (hǫrgr) forekommer av og til i gårdnavn, skjønt langt fra så hyppig som hov. Selve ordet "horg" fins bare undtagelsesvis som gårdnavn; i regelen er det sammensatt med vin (Hǫrgin, nu almindelig skrevet Horgen). Disse navn kan efter ordlyden ha sin oprinnelse av at der på gården har vært en horg for guderne, og således skal visstnok de 8 norske Hǫrgin opfattes, idet dette ord gjør inntrykk av egentlig å være et sammensatt fellesnavn med betydning "horg-engen". Forøvrig er hǫrgr i betydningen "fjelltopp, fjellknatt" velkjent fra norske stedsnavn, deriblandt en rekke vestlandske fjellnavn.

Det har lykkes den nyere stedsnavnforskning å påvise en del andre ord som åpenbart er betegnelser for helligsteder av forskjellig art; men å angi den spesiellere anvendelse av disse ord lar sig for tiden ikke gjøre.

Først må nevnes det navneledd *alh-, -alg(i) som vi gjenfinner i andre gammelgermanske sprog: gotisk alhs, "tempel", angelsaksisk ealgian (å verne, beskytte). Av alh- skulde i vårt gamle sprog utvikle sig ál-, og dette ord kan efter formen søkes i stedsnavn som Ål, Ullaráll (sammensatt med gudenavnet Ull) og andre. Men formelt er det også mulig å forklare disse navn av ordet all "dyp renne i vann; stripe av avstikkende farve [landstrimmel?]". På et par steder møter vi en sammensetning av ål- med -vin, nemlig gårdnavnet Ælin, og ved dette har vi et holdepunkt for at ål- [*alh-) "helligdom" foreligger; i Tune (Østfold fylke) er Ælin nabogård til Horgen. — Sideformen *alg[i)-, brukt om et slags helligdom, tør vi visstnok formode i de gamle tallrike sammensetninger Elgjartun (Elgetun, Elton o. s. v.), Elgjarnes (Elnes, Elgenes), sjeldnere Elgisetr (Elset, Elsæter, Elgset) og Elgjarstaðir (Elgestad). Navneleddet Elgjar-, Elgi- er altfor fast knyttet til bestemte ord som annetledd til at man i hovedmengden av dem tør tenke på dyrenavnet elg.

Ikke så almindelig er det eldgamle navneledd *ljúg-, *lýgi som vi møter dels usammensatt (Lye på Jæren), dels i sammensetning med vin (Lýgin, Lyen), staðr (Lýgistaðr, Lystad) og vangr. Her har vi sannsynlig å gjøre med ord som er nær beslektet med forskjellige ord i andre gammelgermanske sprog med betydning: edelig overenskomst, fred (gotisk liuga "ekteskap", gammelhøitysk urliugi "krig", egentlig: tilstand utenfor [ur-] edelig avtale, mellemnedertysk orloge "krig" [hvorfra i historisk tid vårt orlog er lånt]). Som navn på fredhellige, under guddommelig beskyttelse stillede steder er da vel de nevnte stedsnavn snarest å forklare.

Ikke så sjelden forekommer i stedsnavn det ord skjólf (skjálf, skjalf) som vi kjenner fra de mytiske navn Lidskjalv og Valaskjalv (Vålaskjalv); jfr. s. 8 f., 10, 22. Hvor dette optrer med et gudenavn som første ledd, tør vi anta at det betegner en bestemt slags helligdom; det er vel da snarest sekundært i forhold til mytologiens gudeboliger (jfr. s. 241 f.). Men når vi møter det usammensatte gårdnavn Skjelve(r) eller sammensetninger som Skjæveland (Skjalfarland), er det vel helst en betegnelse for en bestemt slags lokalitet som foreligger.

Vang (vangr) bruktes i eldre tid ofte om gressvollen omkring en kirkegård hvor menigheten samledes. Denne bruk av ordet — om en voll som dannet et sammenkomststed under åpen himmel — kan følges helt tilbake til forhistorisk tid. Vi har således sammensetningene Gudvangen og Ullensvang, hvor første ledd er ordet "gud* eller et gudenavn, og videre er det å merke at Vang påfallende ofte forekommer som navn på kirkested og som følge derav som sognenavn[5]. Sedvanlig har sognenavnene til forutsetning gårdnavn som skriver sig fra førkristelig tid, og følgelig er det ved Vang som sognenavn ikke tilstrekkelig å henvise til dette ords bruk om kirkevangen. Forholdet ved Vang må være det samme som ved Hov, del vil med andre ord si: ordet vang har allerede under hedendommen kunnet brukes i den spesielle betydning "voll som møtested ved offentlig helligdom". Hermed stemmer det godt overens at Vang på tre steder i landet (i Gjerdrum, i Jevnaker og i Vang på Hedmark) er nabogård til Tors hov.

Allerede forlengst har man på linje med hof og hǫrgr stillet det gamle ord , hvis almindelige betydning er "hellig, viet sted". Vi har dette i adskillige stedsnavn, både usammensatt og som første ledd i sammensetning (Ve, Veøv, Veset, Vestad o s v.). Hvor en gammel form (-) er bevidnet, er der ingen grunn til å søke en annen betydning i dette navneledd. Nevnes bør det dog at man ofte kan være utsatt for forveksling med viðr "skog".

Til helligsted henviser også de mange navn som er sammensatt med adjektivet heilagr, "hellig"; i intet tilfelle er det godtgjort at der foreligger navn fra kristelig tid. Undertiden er det vanskelig å skille Helg- (hellig) fra ord som sterkt ligner i lyd: hella (stenhelle), hellir (heller, hule) og personnavnene Helg i og Helga. Navnene Helgeland (ca. 40 ganger) og Helgebostad (i gammel form Helgaland og Helgibólstaðr, nu almindelig uttalt og ofte også skrevet Helland, Hellebost) kan dog med temmelig sikkerhet utledes av heilagr, da -land og -bolstaðr ellers meget sjelden sammensettes med personnavn. Også ved navnet Helgøy er den samme forklaring overalt den sannsynlig riktige, og blir i enkelte tilfelle fullstendig sikret derved, at vedkommende ø i eldre skrifter kalles Øyin helga; likeledes er elvenavnet Helgåen som forekommer på et par steder, rimelig å forstå på samme måte.

Som helligsteder kan man videre betrakte dem som har gud (góð eller guð) til første ledd, f. eks. Godøy, Guåker, Guddal, Gudvangen. Heller ikke ved disse navn kan der i regelen være nogen tvil om at de er eldre enn kristendommens innførelse. På Østlandet fins enkelte gård navn hvis første ledd nu i uttalen lyder Gus-, men i eldre tid har formen Gudis- (Gusland, Guslund, Gustvet, Gudsås). Her har man sannsynlig å gjøre med en ellers velkjent utvikling av guðs til guðrs, gudirs, guðis, således at disse navn blir sammensetninger med "gud" i genitiv entall. Det er altså en enkelt guds dyrkelse der siktes til, og der kunde vel være en mulighet for at der foreligger tidlig innvirkning fra kristendommens Gud[6]; men dette vilde ikke betinge at navnene først var opkommet efter kristendommens innførelse[7].

Likesom navnene på Gud- forutsetter dyrkelsen av flere guder på vedkommende sted, således henviser også det østlandske gårdnavn Disen (Disin, eldre * Dis-vin) til et kultsted for hele diseflokken (se om diserne s. 35); jfr. også Diserøys s. 229. Sådanne sammensetninger er lette å skille fra yngre navn, som Diserud, der inneholder kvinnenavnet Dis.

En hel del stedsnavn har et av de gamle gudenavn til første sammensetningsledd. Foruten de allerede omtalte sammensetninger med hof, skjǫlf og vangr, forekommer også sådanne som til siste ledd har en rekke av de ord som ellers er almindelige i sammensatte stedsnavn: vin, heimr, akr, land, setr, þveit, vǫllr, nes, vik, øy, lundr[8] o.s.v. Om disse navne-ledd og deres lokale utbredelse kan henvises til O. Ryghs ypperlige innledning til "Norske Gaardnavne".

De gudenavn som vi oftest møter i norske stedsnavn, er Tor, Njord, Frøi, Frøia og Ull. Denne siste inntar ikke nogen fremtredende plass i Eddaernes guderekke; men stedsnavnene viser altså at han engang må ha vært en av de mest dyrkede guder. En sideform til Ull er sannsynlig navnet Ullin som vi kjenner fra en del gårdnavn, særlig østenfjells, deriblandt sådanne hvorefter i middelalderen betydelige kirkesogner har fått navn (Ullensvang, Ullensaker [gammel form Ullinshof, og Ullinshof, prestegården i Nes på Hedmark, se i det følgende); dette tyder på at han har vært en av de ypperste guder, med offentlig dyrkelse i centrale storbygder. Mindre fremtredende er Odins plass i stedsnavnene; han er jo også en forholdsvis sen gud i Norden (jfr. s. 9, 14). Likeså Balder og Ty efter hvem dog gamle kirkesteder (Balleshol i Nes, Hedmark, og Tysnes i Sunnhordland) har navn. Nederst i rekken kommer Vidar, Våle, Frigg, (Såga?) og Forsete. Endelig må nevnes at der synes å ha eksistert en gud Fillin (kjent fra ett stedsnavn i Vågå, Gudbrandsdal, se s. 226), hvis dyrkelse faller langt forut for den tid som Eddaernes gudelære gjenspeiler.


__________


Kart over Norge til Brug ved Elementær-Underviisningen, 1845. Peter Andreas Munch (1810–1863). Klikk på kartet for detaljert visning.

Dermed har vi nu gitt en oversikt over de viktigste grupper av kultminner innenfor Norges nuværende grenser. De enkelte hithørende stedsnavn skal så i det følgende opregnes, fordelt på fylker. Herunder opføres bare de sikre eller overveiende sannsynlige stedsnavn. Kun undtagelsesvis vil også mindre sikre eller ganske usikre navn bli omtalt. Helt kan vi nu spare oss å føre frem den lange rekke av stedsnavn som i lyd minner om gudenavn eller ord for helligsted, men som i virkeligheten er av ganske annen oprinnelsc (sådanne som f. eks. Tysfjord, Nordland fylke, i eldre form Tyttisfiorden og følgelig uten sammenheng med guden Ty); den rette forståelse av slike navn vil man med letthet kunne få ved bare å slå op i "Norske Gaardnavne".

Som alt på flere steder antydet, har det sin store interesse, om et hedensk kultminne optrer på eller like i nærheten av et gammelt kirkested ; hvor dette er tilfelle, må man jo regne med en ubrutt kontinuitet med hensyn til kultcentrum fra hedendom til kristendom, og en nærmere granskning vil som regel vise at en slik kontinuitet er eiendommelig for kultsteder av høiere rang. I dette forhold ligger altså en anvisning om hvilken plass i den offentlige dyrkelse man skal tildele de enkelte guder, og derfor har det i det følgende måttet bli gjenstand for særskilt omtale, hvor et kultminne forekommer i nærheten av kirke.

Østfold

I. Østfold fylke (tidligere Smålenenes amt). Her fins nu 6 gårder av navnet Hov: i Båstad sogn i Trøgstad[9] i Askim, i Spydeberg, i Idd (i nærheten av kirken), i Onsøy (nu gått inn under herregården Ellingård, Ælin, se nedenfor) og i Tomter sogn i Hobøl; dessuten fantes der tidligere en gård Hof i Skjeberg. Til disse er å legge Torshof, nu Tose, den bekjente herregård i Torsnes (Holms) sogn i Borge, og Frøshov (Frøyshof) i Trøgstad hovedsogn, hvor der også har vært et *Þórshof (navnet bevaret i grendenavnet Tose-bygden). Også Ryggiof, det gamle navn på Rygge prestegård hvorefter kirken og sognet har fått navn, synes å være sammensatt med hof og således å tyde på at her har vært et tempel. Navnet Hovin fins i Spydeberg, hvis ene annekssogn har navn efter denne gård, og i Hobøl (nær kirken), og Hovland i Råde. I Tune, nordligst på Rolvsøy, er der et Horgen (Hǫrgin). Til nabogård har denne gård Ælin (Ælin, visstnok av *alh-, et gammelt ord for et slags helligdom eller tempel), og Ælin har også vært det gamle navn på Ellingård i Onsø (med gammel nabogård Hof)\ videre tør man mulig slutte sig til et *Ælin av Elmark (Eilinimork ca. 1400) under gården Sletner i Eidsberg. Av andre ord som kan betegne helligsted, blir å nevne Elnes (* Elgjarnes?) i Degernes sogn i Rakkestad og Elgetun på to steder i Eidsberg, i hovedsognet og i Hærland annekssogn, på det siste sted skrevet Ælghiartun ca. 1400; Elgetun i Eidsberg hovedsogn ligger nær Elmark og Ultvet. Videre Lystad i Skiptvet (Lyghistadum ca. 1400), mulig Valaskioll (*Válaskjǫlf), anført ca. 1400 som navn på Tune prestegård, samt de tre gårder Vang, i Skiptvet, i Råde (nu Vandbrekke) og i Rygge. Av tør med sikkerhet forklares Védalr i Skjeberg, gammelt navn på bygden omkring Isesjøens nordøstre ende, og gårdnavnet Vesten i Borge (Vésteinn), derimot ikke Veberg i samme sogn (gammel form Veðraberg); også gårdnavnet Vedal i Rakkestad ligger det nærmest å forklare på samme måte som bygdenavnet, ikke av viðr, skog.

Betegnelser for guder kjennes fra følgende navn: Med gud er sammensatt Gui (Guðin, d. e. *Gud-vin) i Askim og Gudum (Guðeimr, Gud-heimr) i Skiptvet og i Rakkestad; dessuten med entallsformen Guds- (eller Gudis-, se ovenfor): Guslund i Skjeberg og Gusland (egentlig -lund: i Gudis-lundum ca. 1400, Gudirslund 1401) i Hobøl, og Gustvet (Gudzþueit ca. 1400) i Hobøl. Odins navn forekommer to ganger, i det gamle bygdenavn Onsøy (Odinsøy)[10] og i gårdnavnet Onsåker (Oðinsakr) like ved Svindal kirke i Våler. Til Tor er å henføre foruten det nevnte Tose også navnet Torsnes (Þórsnes) som betegner hele den halvø som denne gård ligger på. Mer tvilsomt kan det være om også gårdnavnet Torsnes i Våler inneholder gudens navn da det er skrevet a Þoresnese 1433 og således kanskje snarest er å forklare av mannsnavnet Þórir. Fra Njord stammer gårdnavnet Nærum [Njardarheimar) i Rygge. Frøis navn fins i del ovenfor nevnte Frøshov i Trøgstad. Derimot er det tvilsomt om Frøland, gårdnavn i Svindal sogn, Våler (i Fræylandum 1322), og gammelt bygdenavn for det nuværende Trøgstad og Askim (Frøylandir eller Frøylǫnd), er sammensatt med gudinnenavnet Frøia. Det kan likeså godt forklares av adjektivet frjór, *frøyr, fruktbar, og sannsynlig har Frøhol i Askim (med et bruk Tørholen, av adj. "tør") denne siste oprinnelse. Til Ull hører Ullerøy [Ullarøy) i Skjeberg, navn på den vestligste halvø i herredet (umiddelbart øst for den allerede omtalte halvø Torsnes i Borge), og gårdnavnet Ultvet (Vllæþueit ca. 1400) i Eidsberg (jfr. ovenfor). I Forsetlund i Onsøy har man sannsynlig å søke guden Forsetes navn; det er det eneste stedsnavn i landet som minner om denne også ellers lite bekjente guddom. Et minne om Våle, likeledes det eneste i landet, vilde man ha i Valaskioll i Tune hvis dette tør forklares som ovenfor antydet, hvilket kan være meget usikkert. "Gaarden Igsi [i Tomter sogn] i Hobøl synes efter Navnets Skrivemaade i ældre Jordebøger oprindelig at have hedet Ægissido, der ogsaa forekommer som Gaardnavn paa Island. Første Sammensætningsled i dette Navn er Ægir, men om det her er brugt som Betegtegnelse af Havguden eller i en anden Mening, lader sig neppe afgjøre" (O. Rygh).

Særskilt skal nevnes Jerberg (Hjalparberg) i Rakkestad, som måskje sikter til en forestilling om "hjelp" fra underjordiske i berget, og Asak, gård- og sognenavn i Berg (jfr. svensk áska, torden? om sted som er blitt ansett for hellig fordi "åsen" — ǫku-Þórr — her har åpenbaret sig ved lynnedslag?

Akershus

II. Akershus fylke (tidligere Akershus amt). I de bygder (tidligere Aker og Follo fogderi) som hørte til det gamle landskap Vingulm ǫrk, forekommer bare ett Hov og ett Torshov, begge i Aker (Hov nær den nedlagte Smestad kirke). Hovin fins likeledes i (Østre) Aker (her kirke i middelalderen), og i gamle kilder omtales en gård av dette navn også i Bærum. Andre sammensetninger med hof er Hofstad (Hofstaðr) i Asker, og Hovum (Hof[h)eimar, nær kirken) i Garder sogn (i middelalderen kalt Hofeimadalr) i Vestby. En gård Horgen (H ǫrgin) fins i Frogn (nær kirken), i Asker et Elnes (Elgjarnes), og i Aas et nu tapt Elgjartun; Vang forekommer én gang, i Kråkstad. — Sikre sammensetninger med gudebetegnelser er Gui (Guðin, *Guð-vin) i Asker, Guðalr, navn på en gård i Aker (nu tapt), og Disen (Disin, *Dis-vin) i Østre Aker. Med sannsynlighet er Oslo å forklare av áss (ås, gud) og (jfr. Velo på Hadeland). Av gudenavn møter vi Tor i det allerede nevnte Tors hov i Aker, og visstnok også i det nu tapte gårdnavn *i Þosuallum (ca. 1400), d. e. Þórsvellir, Tors voller, i Bærum. Ulls navn er bevart i to gårder i (Vestre) Aker, Ullevål (Ullarváll, eldre visstnok *Ullarhváll, d. e. Ulls haug) og Ulleren (Ullarin, *Ullar-vin). — Endelig er å merke gården Sekkebekk i Vestby, ved en liten bekk som faller i fjorden ved ladestedet Hvitsten. Navnet (skrevet i Sækkæbæk 1427, i Sekkie-bek 1455) er nemlig sproglig identisk med Søkkvabekkr, navnet på gudinnen Sågas bolig; hermed er dog ikke givet at man ved gårdnavnet har tenkt på navnets mytologiske anvendelse. I (Østre) Aker gjenfins også det mytiske navn Élivágar som navn på de to sjøer Elvågen, på grensen mot Lørenskog.

Romerike har flere hedenske kultminner enn fylkets kystegner. Foruten det usammensatte Hov i Fet (ved kirken) har vi her Odinshof, nu skrevet Onsrud, i Ullensaker, Torshov i Gjerdrum (nær kirken og nær en gård Vang), i Lørenskog sogn (likeledes ved kirken) i Skedsmo og i Enebakk, Frøihov (med sognekirke i middelalderen) i Udenes sogn i Næs (sammensatt med gudinnenavnet Frøia), og endelig Ullinshov (Ullinshof) på to steder. Så kaltes nemlig i middelalderen Ullensaker prestegård og sogn, hvis nuværende navn først kom i bruk i det 16de årh., og likeså gården Ullershov i Næs, nær hovedsognets gamle kirkested på neset mellem Vorma og Glåma. Gården Henu i Nes heter i eldre form Heinhof og synes således også å inneholde ordet hof; første ledd er sannsynlig folkenavnet Heinir (Hedmarks innbyggere). Likeledes tør man søke hof i Skea (Skæidiof ca. 1400; her sognekirke) i Sørum; navnets første ledd kan være skeiði eller skeid n. "bane til kappridning"[11].Ennu en sammensetning med hof er mulig Lyshaug i Nannestad, som er skrevet "Lydiskof" 1422; men dette er visstnok feil for -hof og kanskje er også første ledd feilskrevet, for *Lýgis-(jfr. straks nedenfor). Også Hovin fins oftere på Romerike, i Fet, i Ullensaker (ved annekskirke), i Nes hovedsogn og i Fenstad anneks i samme prestegjeld; dessuten nevnes i 1578 et "Hoffuin" i Høland (hvormed kanskje det likeledes forsvunne "Hoffnes" 1578 er sammensatt). Til hof er videre å henføre Hofsrud (Hofsruð) i Udenes s. i Nes; navnet betegner gården som en rydning fra en "hof"-gård, mulig den ovenfor nevnte gård Frøihov. På lignende måte henviser det forsvunne Hofs rud (1728), under gården Vestby i Sørum, til et *Hof (eller et med -hof sammensatt gårdnavn) på Sørumsanden. Andre ord for helligsted inneholder: Horgen (H ǫrgin) på to steder i Nes, i Fenstad sogn og (nær kirken) i Udenes sogn; Elton (Elgjartun) i Holter sogn i Nannestad; Lystad i Sørum (Lygistaðr) og i Ullensaker (feilskrevet *Lysistad akk. ca. 1400), hvortil mulig er å stille det ovenfor nevnte Lyshaug i Nannestad og utvilsomt det nu tapte Lýgin (sammensatt med -vin, skrevet "í Lýgin" ca. 1400) i Eidsvoll, på østsiden av Vorma; Vang i Gjerdrum (nabogård til Torshov og nær kirken); Veset (Vésetr) i Fenstad sogn i Nes[12]. Av heilagr kommer uten tvil Helgebostad (Helgiból-staðr, det hellige bosted) i Hovin sogn i Ullensaker og Helsjø (*Helgisjór, den hellige sjø; ved en liten innsjø) i Hemnes sogn i Høland, og et annet ord for "hellig", *udýlgr (egentlig: uberørt av dolg, fiendskap, strid), møter vi i Udenes (Vdiulganes ca. 1400, d. e. Údylgjanes), gård (med kirke) og annekssogn i Nes.

Av gudebetegnelser finner vi gud i det forsvunne gårdnavn Guddalr i Nittedal og i Guslund (Gudis*) i Enebakk, og dis i Disen (Disin, av *Dis-vin; nær kirken) i Nes. De gudenavn som er sammensatt med hof, er allerede nevnt ovenfor. Dessuten er Nerdrum (Njarðarin, *Njarðar-vin) i Fet uten tvil å forklare av Njord, og Ulleren (*Ullarin av -vin) i Ullensaker og Ulreng (Ullareng, d. e. Ulls eng) i Skedsmo av Ull. Derimot synes ikke Uller i Rælingen sogn i Fet å høre hit da navnet i middelalderen er skrevet i Vlloom i Vilum, og heller ikke kan man godt forklare Tori (Þorin) i Heni sogn i Gjerdrum av Tors navn da man i så fall ventet dette i eieform (Þórs-). Om det forsvunne gårdnavn "af Frøylandum" (ca. 1400) i Skedsmo gjelder det samme som om Frøland i Østfold fylke.

I Skedsmo hovedsogn, under Gjelleråsen, ligger en gård som nu skrives Fletstein, men hvis eldre navneform er Fréttarsteinn (også skrevet Fretto- 1331). Dette kan inneholde det ord fritt som vi har i uttrykket "ganga til fréttar" (se ovenfor s. 207), og navnet kan sikte til at man har trodd ved særegne ceremonier å kunne utlokke åpenbaringer av gudernes vilje eller av fremtiden. Således har O. Rygh (1880) forklart dette gårdnavn; men i "Norske Gaardnavne" II s. 272 har han som en rimeligere forklaring fremholdt at Frétt kan ha vært navn på den lille elv ved Fletstein som løper ned i Nitja på grensen av Skedsmo og Nittedal. Imidlertid kan også et sådant elvenavn (jfr. elven Frétt eller Frétta i Sogndal, Sogn) være å forklare på samme måte. Av et elvenavn Frign (til fregna, å spørre, beslektet med frétt), likeledes med "hellig" betydning, kan også gårdnavnet Frignareimr, nu Flindrum, i Ullensaker forklares. Mulig har der på lignende måte knyttet sig tro på velvillige overnaturlige vesener til Hollesjø (Hollisjér, den hulle sjø), gårdnavn (egentlig sjø-navn) i Sørum. — Endelig skal her nevnes, at der på Romerike fins to gårder Asak, begge med sognekirke i middelalderen (likesom Asak i Berg, Østfold), den ene i Sørum og den annen i Skedsmo.

Hedmark

III. Hedmark fylke (tidligere Hedemarkens amt). De bygder av fylket som ligger i Glåmas dalføre har få hedenske kultminner å opvise. Dette er rimelig nok da vi her har å gjøre med bygder som ennu ved hedendommens slutning for den største del var tynt befolket. Til Romerike hørte i gammel tid Odalen. Her fins bare et Disen (Dlsin), et Ulleren (kirkested; visstnok *Ullarin, men skrevet Ullernis sokn i middelalderen) og i nærheten derav et Ullarøy (nu Gjersøien) i Ulleren sogn i Sør-Odal, og et Fresvoll (Frøysv ǫllr) i Strøm sogn i samme herred; dessuten er under Strøm kirke nevnt en nu forsvunnen gård Élgjartun. I Solør er bare å merke tre gårder av navnet Hov, i Vinger (prestegården), i Grue (Kongshov, Konungs-Hof) og i Hof (kirkested); gården i Grue må oprinnelig ha helt Hof og har fått tillegget Konungs- fordi den engang har vært krongods.

I Østerdalen finner vi bare de to navn Hov og Hovin i Elverum.

Hedmark, som fra meget gammel tid har vært en velbefolket egn, har derimot mange sådanne navn. Det usammensatte Hov forekommer her fire ganger som gårdnavn: i Furnes (ikke langt fra kirke), i Løten (her kirke i middelalderen), i Tomter sogn i Romedal (nær kirke) og sydligst i Stange, i Tangen sogn, ved bunnen av Korsødegårdsviken (likeledes nær kirke); dertil kommer et Hoff i en kilde fra 1550, på Heggvindåsen i Vang. Endelig kan man av gård-navnene Morthov og Halstenshov i Løten slutte sig til en gammel gård Hof hvorav parter er blitt benevnt efter eierne[13]. Der fins to gårder Torshov, i Løten og ved Vang kirke, et Norderhov (Njarðarhof) ved Løten kirke, et Ullins-hov (Ullinshof), nu Nes prestegård, og et Vidarshof (nu skrevet således, visstnok riktig; uttalt "Virsu") i nærheten av Vang kirke og det nevnte Torshov. Dette Vidarshof er særlig merkelig som det eneste stedsnavn i landet hvori er gjemt minnet om et tempel for Vidar; jfr. forøvrig * Vidarsskj ǫlf i Vestfold fylke. Hovin fins i Ringsaker, i Furnes (med sognekirke i middelalderen) og på to steder i Nes, i Balleshol sogn på fastlandet (nær den middelalderske kirke på Berg) og på Helgeøen i Nes hovedsogn (på det siste sted er navnet i den tid gården eides av danske adelsmenn, blitt omgjort til Hovinsholm for å ligne danske herregårdsnavn). Selve navnet Helgeøen (Øyin helga) betyr utvilsomt "den hellige ø". I Stange fins et Elton (Elgjartún) i Vang og i Romedal gårder av navnet Vang (begge er kirkested; om andre kultminner nær Vangs kirke se i det foregående og nedenfor), og i Stange en gård Vestad (visstnok *Véstaðr og sammensatt med ). —Guåker i Stange er i middelalderen skrevet Guðakr og altså å forklare av guð; av samme oprinnelse er sikkert også Guåker i Nes, og hit hører videre Gudsås i Furnes (ikke langt fra kirke), sammensatt med eieformen i entall guðs (skrevet *a Gudisase 1360). Et Disen (*Dlsin) fins i Vang nokså nær kirken. Med gude-navn er fremdeles sammensatt, foruten de tidligere nevnte hof-navn, Frøberg i Furnes, som i 1399 fins skrevet "a Friæiubærghi og følgelig må være å henføre til Frøia, og Balleshol, gammelt kirkested i Nes, oprinnelig Baldrsholl, d. e. Balders haug.

Gårdnavnet Flesaker i Veldre sogn, Ringsaker, heter i gammel form Fylkishaugr. Dette navn, som også forekommer flere ganger ellers, inneholder snarere fylkir, konge, enn fylki, fylke; det sikter vel til en konge som har vært hauglagt her og efter døden i likhet med bl. a. Olav (Geirstada-alv (Flatøboken II, 7 ) — har nydt guddommelig dyrkelse. Det fortjener opmerksomhet at her har fra gammel tid av sognets kirke stått. — Endelig skal nevnes det forsvunne gårdnavn Vdadensakr i Ringsaker som sannsynlig er feilskrevet for Úddinsakr se om dette navn, som også kjennes fra Island, s. 42.

Opland

IV. Opland fylke (tidligere Kristians amt). I Gudbrandsdalen er der adskillige gårder av navnet Hov: sydligst i Lillehammer sogn i Fåberg (i Vingrumbygden på vestsiden av Mjøsen); i Øier (nær middelaldersk kirke); i Søndre Fron (Hove), nabogård til det bekjente Hundorp; i Rustebygden i Sødorp sogn i Nordre Fron; i Breidebygden i Sel sogn, Vågå (her kirke i eldre tid); i Skjåk (Hove, hvor der i middelalderen stod en kirke); dessuten har der vært et Hov i Lesja, nemlig prestegården med sognets kirke. Hove i Fåberg, noget nordenfor Lillehammer, har derimot oprinnelig ikke hett Hof men Hofvin. I Fåberg fins også et Hovland, i Saksumdalen (ikke langt fra Ulleland). Navnet Horgen forekommer i Heidal sogn i Vågå. Videre må merkes Lyen (Lýgin) i Vågå, nabogård til Ullinsin (prestegården)[14] og Fillinsin, og Vang på tre steder: i Skjåk (Vange) som nabogård til det ovenfor nevnte kirkested Hove, i Ringebu og i Øier (nu tapt)[15]. Av heilagr kommer mulig Holmork i Skjåk (Hælghæmork 1339), i så fall "den hellige skog"; men dette kan også forklares av mannsnavnet Helge. - Sikre sammensetninger med gudenavn er: Frøisen (Frøysin) i Østre Gausdal, Ulleland i Saksumdalen i Fåberg (nær Hovland), og det gamle navn på Vågå prestegård Ullinsin. I Vågå kirkebygd fins også en gård Fillinsin som det ligger nær å forklare i likhet med Ullinsin: sammensetning av -vin med et ellers ukjent gudenavn *Fillinn (d. e. markguden, til tysk Feld "mark", og videre å sammenligne med den finske bygg-gud Pellon-Pek(k)o, av pelto "mark" som er lånt i finsk fra germansk, og gudenavnet Pekko som også stammer fra germansk, egentlig ordet for "bygg", jfr. Byggve ovenfor s. 20).

I bygdene langs vestsiden av Mjøsen — Biri og Vardal som i gammel tid tilhørte Hedmark, og Toten — har vi også flere ganger navnet Hov: i Biri hovedsogn, i Snertingdalens anneks og i Østre Toten hovedsogn (prestegården hvor kirken står). Ved kirken i Østre Toten fins også Vang, nemlig det nuværende Hofsvangen (i middelalderen kalt Vangrinn á Hofi, "Vangen på Hov"); fremdeles i hovedsognet, men i ganske betydelig avstand fra kirken, Vestad (visst av ). I Vestre Toten møter vi, lokalt nær forbundet, den merkelige navnegruppe Elton (*EIgjartún), Flikkeshaug (Fylkishaugr, se s. 225) og Hjelpstein (Hjalparsteinn se s. 220).

Egnene omkring Randsfjorden (Hadeland og Land) har en mengde navn som hører hit. Hov forekommer i Gran, og i Tingelstad sogn i Brandbu, samt i Søndre Land ved annekskirken; dessuten haves et Torshov i Jevnaker som nu er gått inn under nabogården Vang (like ved kirken). Hovland fins i Lunner (kirkested i middelalderen; nabogård til Frøisli), Horgen (H ǫrgin) i bygden Alen i Gran (likeledes kirkested i middelalderen). — Onsaker i Gran vestenfor Randsfjorden (og den ovenfor denne gård liggende ås Onsberget) er visstnok å forklare av Odin. Av andre gudenavn treffes oftere Frøi: Frøisli i Lunner (ved Hovland), og i Torpa sogn i Nordre Land (den siste mulig identisk med *Frøsæther d. e. Frøyssetr, i et brev fra 1480), Frøisland og Frøsåker (den siste gård nær Kinn gamle kirke) likeledes i Torpa sogn, og en nu forsvunnen gård Frøisland i Landåsbygden i Fluberg sogn, Søndre Land. Derimot har det sine vanskeligheter å forklare av gudenavnet også det gamle bygdenavn i Hov sogn i Søndre Land: "i Fryale" 1370, "i Frøyiale" 1424. Ullin foreligger i Ullensaker (Ullinsakr) i Torpa sogn, Nordre Land (i middelalderen kirkested), og av Njord er visstnok Nordråk (*Njarðarakr) i Fluberg sogn, Søndre Land, å forklare. — Til en betegnelse for helligsted sikter sannsynlig: Elton i Austsinni sogn, Nordre Land; Vang i Jevnaker (se ovenfor); Velo (Véló) i Jevnaker, av (og "eng i skog eller lund"); Helgeland i Lunner, Helgum [*Helgeimr; nær kirken) og Helgåker i Gran, av heilagr. — Særskilt må merkes Dvergsten (Dvergasteinn) i Gran som har navn efter en sten hvor man mente at dverger holdt til[16].

I Valdres er der fire gårder av navnet Hove (Hof): i Reinli sogn i Sør-Aurdal, i Nord-Aurdal hovedsogn, i Lomen sogn i Vestre Slidre og i Rogne sogn i Østre Slidre (den første og de to siste nær kirke). Om andre helligsteder fins minne i Eltun i Øie sogn i Vang (nær kirken), og vel også i Vang, kirkested i Vang hovedsogn — så het også en nu forsvunnen gård i Vestre Slidre (i Røn sogn på vestsiden av dalen) —, og i Rødvang (Roðvangr) i Lomen sogn i Vestre Slidre (til rjóða, farve rød i offerdyrs blod?). Endelig skal nevnes Gudi (Guðin) i Ulnes sogn i Nord-Aurdal (nær kirken).

Buskerud

V. Buskerud fylke (tidligere Buskeruds amt). På Ringerike har man en gård Hov i Haug sogn i Norderhov, og dessuten Norderhov (Njarðarhof), kirkested. Videre fins i Hole kirkebygd i kort avstand fra hinannen Frøihov, sammensatt med Frøia, og Frøishov (Frøyshof) sammensatt med Frøi; det siste gårdnavn er dog en gang i middelalderen skrevet "a Fræysine" 1335, hvilket forutsetter en sammensetning av gudenavnet med vin. Hovin og Hovland forekommer hvert en gang, Hovin på Tyristrand i Hole, og Hovland i Lunder sogn (Soknedal) i Norderhov. På Vang haves et eksempel idet Haugs sogn i Norderhov i middelalderen ofte er kalt Vangs sokn eller Vangsbygð, sannsynlig efter et kultsted (senere kirkested) Vang. Også et Ve () fins, i Norderhov hovedsogn, og til gammel helligdom synes også Helgeland i Hole (nær kirken) å henvise. — Gudenavn foreligger fremdeles i: Onsåker (*Oðínsakr) og Ulleren (Ullarin), begge i kirkebygden i Hole likesom de tidligere nevnte Frøihov, Frøishov og Helgeland; Ullerål (Ullaráll, visst av áll brukt om et langstrakt bygdelag ved sjø eller elv), gammelt navn på en bygd i Haug sogn i Norderhov. — Endelig er å nevne Flekshaug i Haug sogn, Norderhov, som sannsynlig i gammel tid har lydt *Fylkis-haugr.

I fylkets nedre bygder fins i den del som i gammel tid likeledes regnedes til Ringerike: Hov med gårdparten Hovton (Hoftun) i Sigdal, en nu forsvunnen gård Hovin som må ha ligget langt nede i Sigdal sogn, og tre gårder Hovland, i Sigdal hovedsogn, i Eggedal sogn i Sigdal (kirkested) og i Heggen sogn i Modum (1 km. syd for kirken). I sistnevnte sogn forekommer også et Disen (Dísin), ca. 1 km. nord for kirken. Et nu tapt gårdnavn i Sigdal som er skrevet "Tozog" 1578, "Thossog" 1617, skal visst forstås som Torshov. Derimot er det høist tvilsomt om Frøvoll (Froa-1328, Froy- 1334, Frio- 15de årh.) i Eggedal sogn i Sigdal tør opfattes som en sammensetning med Frøia.

Til Vestfold regnedes i gammel tid Eiker og Lier. I Øvre Eiker møter vi en del kultminner: Horgen (H ǫrgin) og UIleren (Ullarin) i Haug sogn, og Ulleland i Bakke sogn; videre Skjøl (*Skeiðihof, se s. 221; nær middelaldersk kirke) og Flesåker (*Fylkishaugr, se s. 225) i Haug sogn. Fra Lier er bare å nevne Ellevo (i Æli-, Ælevaghom ca. 1400) i Frogner sogn. (Det er uvisst om Guransrud i Sylling sogn (Gudrams-, Gudranghs- ca. 1400] inneholder det samme guðrann "gudehus* som vi skal finne et sikkert eksempel på i Botne, Vestfold.)

Til Vingulm ǫrk regnedes i gammel tid halvøen mellem Kristianiafjorden og Drammensfjorden. Her finner vi i Røyken Vang, Hov og Frøtvet (Fræyþveit, av Frøia), de to siste gårder nær sammen, og i Hurum Hov (kirkested) og Elgeton (*Elgjartún).

I Hallingdal fins navnet Hov i kirkebygden i Ål sogn. Visstnok likeledes i Hol, hvor der nu haves en bygd Hovet, antagelig det samme som en i 1528 nevnt gård "Hoff". Derimot kan vanskelig Høva i Nes (opr. *Hofar, flertall) være samme navn. I Flá finner vi Ve som navn på det gamle kirkested. I Gol ligger, i grenden Hera(d), tett sammen Hoftun og Frøisåker, og et stykke op i Hemsils dalføre møter vi her et Hovin. Også i Hemsedal forekommer et gudenavn, Ullin, i sammensetning med "aker", Ulsåker. Dertil kommer en sammensetning med "dis": a Disærøysen, nevnt i et brev fra 1301 (bevart i avskrift fra 1401, Dipl. Norv. VI s. 63), hvori grensene for gården Skinnes i Krødsherad bestemmes.

Fra Sandsvær og Numedal er bare å nevne Hov i Sandsvær hovedsogn (nær kirken) og i Rollag, og Ulland (*Ullarland) i Svene sogn i Flesberg.

Vestfold

VI. Vestfold fylke (tidligere Jarlsberg og Larviks amt). I hele dette landskap, som hører til de tidligst befolkede i landet, er der nu bare ett Hov, Hof prestegård i landskapets nordlige del. Dog synes der tidligere også å ha vært en gård Hov i Ramnes, idet en nu forsvunnen gård i dette herred er skrevet "i Hoffne" 1409. Fremdeles er å merke Skjøl (Skæidiof ca. 1300, eldre *Skeiðihof, se s. 221) i Sande, mens derimot Skjeau i Høijord sogn i Andebu kan ha forskjellig oprinnelse (av "haug"?). Av andre navn som er sammensatt med hof, flns bare Hovland, på tre steder, på Nøtterøy, i Tjølling og i Hedrurn (her nær to andre kultminner, se nedenfor). Horgen (H ǫrgin) forekommer en gang, i Slagen sogn i Sem. I Stokke har der vært en gård *Elgjarstað(i)r som er gått inn under Fitja, og det samme navn haves på Nøtterøy i nutidsformen Elgestad (nær kirken)[17]. Ve i Sande kommer av , og dette ord for helligsted foreligger enn videre i Vestad i Tjølling, mulig også i Vestad i Sandeherad, mens derimot Veset i Hof sannsynlig ikke hører hit. Helgeland (Helgaland) fins i Styrvoll sogn i Lardal og i Våle, på det siste sted nær det nedenfor nevnte Freberg i Borre. En sammensetning av adjektivet heilagr med heimr er visstnok Holjum i Berg sogn, Brunlanes (Holgeimr ca. 1400; ikke langt fra kirken).

Med guð er sammensatt navnene Guåker, Gudum (Guðeimr) og Gurann (Godrann, d. e. gudehus), alle tre nær sammen i Botne hovedsogn, Gui (Gudin, av *Guð-vin) i Tanum sogn i Brunlanes, og Gusland (*Guðsland, med ordet gud i gen. entall) i Borre, i Andebu og (nær kirken) i Berg sogn i Brunlanes. Gardnavn som er dannet av gudenavn, forekommer på mange steder i disse bygder. Til Tor er å henføre Torstvet i Hedrum (nær Hovland og Frostvet) og Þórsøy, gammelt navn på halvøen mellem Viksfjorden og havet i Tjølling. Basberg i Slagen sogn i Sem (nær kirken) er uten tvil *Baldrsberg, sammensatt med Balder. Av Njord er å forklare Nalum (*Njarðarheimr) i Tanum sogn, Brunlanes. Sammensetninger med Frøi er: Fresti (Frøysteigr) i Sem (en part av gården ligger i Ramnes) og Frostvet (Frøysþveit) i Hedrum (jfr. Torstvet ovenfor), og med Frøia: Freberg i Nykirke sogn, Borre (Fræyberg 1360, nær Helgeland i Våle), og i Sandeherad (a Fræyberghom 1341), og Frøyþveit, det gamle navn på gården Hørdalen i samme herred. Også om Ull fins minner: UIleviken (Ullarvík) i Slagen sogn i Sem, og Ulleberg i Tanum sogn i Brunlanes (nær kirken). Endelig synes det å være den rimeligste forklaring av Viskjøl i Botne ("a Uidaskiage" 1378) at navnet kommer av *Viðarsskj ǫlf og inneholder gudenavnet Vidar, likesom Vidarshof i Vang, Hedmark. — I en særstilling står bygdenavnet Skiringssalr (det nuværende Tjølling) som vel forutsetter et gudenavn Skiring; jfr. Skirnir, navn på Frøis tjener (s. 20), og ordet skirr "lys, strålende* som i Eddadiktet Grimnismål er brukt om Frøi.

Telemark

VII. Telemark fylke (tidligere Bratsberg amt). I de nedre bygder er der nu ingen gård hvis navn tyder på at her har vært noget tempel; derimot forekommer Hove (Hof) tre ganger i Øvre Telemark, i Litleherad sogn i Heddal, i Gransherad og i Hovin[18]. Hovland fins i Lunde i Nedre Telemark, og i Hjartdal (temmelig nær kirken), og i Hovin synes der tidligere å ha vært en gård Hovin som sognet har fått navn efter. Helgen (Helgin; kirkested) i Helgen (Helga; sogn i Holla må visstnok utledes av heilagr likeså vel snarest Hægeland (Helgaland) i Vrådal sogn i Kviteseid, og kanskje det nu forsvunne Helgafjall i Gjerpen. Forøvrig er å nevne en del gårdnavn som kan forklares av Frøia: Frøvik i Sannidal, Frønes (Fregnes) i Kilebygden i Solum, men vanskeligere Frøland (Frø-, Frag-, Frio-) i Sauland sogn i Hjartdal som kan forklares av adjektivet frjór, fruktbar. Og endelig de tre som synes å inneholde Ull: Ulleviken i Holla, Ulledalen i Kviteseid og Ullaren (*Ullarin) i Tinn (ikke langt fra kirken).

Aust-Agder

VIII. Aust-Agder fylke (tidligere Nedenes amt). Gårder av navnet Hove (Hof) som synes å være gamle, fins på Tromøy ved Arendal (ikke langt fra kirken), i Eide, mellem Grimstad og Lillesand, og visstnok i Hylestad i Setesdal (nu Hovet, kirkegrenden). I Vegusdal er der et Hovland; det kan være meget tvilsomt om også Hofstad i Årdal sogn i Bygland, Setesdal[19], tør medtas her. Av gudenavn har man sikkert Frøi i Frøisnes, Sandnes sogn, Bygland, Setesdal, og Ull i Ultveit, Gjerstad (nær kirken), og i Ullerøy, en liten ø ved Brekkestø i Vestre Moland.

Vest-Agder

IX. Vest-Agder fylke (Lister og Mandals amt). Her kan intet tempel med sikkerhet påvises ved stedsnavnene. Hovsdalen og Hovstøl i Sør-Audnedal er måskje sammensatt med hof og henviser i så fall til en forsvunnen gård Hov. I Tveit forekommer et Ve, og Helgebostad (Helgi-bólstaðr), nu her efter uttalen skrevet Hægebostad) haves på to steder, i Vigmostad, og i Hægebostad som har sitt navn av gården (nu prestegård). Også Helvik (Helgavik) på Lista synes å bety "den hellige vik", og på lignende måte er kanskje (Ny-)Hellesund med Helleøen i Søgne å forklare. Med trygghet tør man visstnok overalt utlede Hægeland (Helgaland) av adjektivet heilagr; dette navn fins i Hægeland (ved kirken), i Kvås og på to steder i Lyngdal. Minner om Tor er sannsynlig Torsland i Åseral og Totland i Øvre Sirdal. Navnet Frøisland (eller som det her til dels uttales, Frøitland) forekommer i Søgne, i Halså ved Mandal (nær kirken), og i Feda; med Frøi er videre sammensatt Frøisti (*Frøyssteinn) på Lista. Frøiland, av Frøia, fins på Lista, og i Herad haves bygdenavnet Frøines, halvøen mellem Lyngdalsfjorden og Oftefjorden. Til Ull er å henføre Ulleland i Feda og Ulland på Hidra, og umulig er det visstnok ikke at også Udland i Sør-Audnedal og i Lyngdal kan ha denne oprinnelse; av Ull kommer videre sikkert Ullerøy i Spind, en ø med god havn ute i skjærgården. Derimot er det kanskje noget tvilsomt om Tisland i Laudal og Titland i Kvås og i Feda går tilbake på *Tysland.

Rogaland

X. Rogaland fylke (tidligere Stavanger amt). Her er bare to gårder av navnet Hove: i Lund i fylkets sydøstlige del, og i Høyland søndenfor Stavanger (nær kirken og nær et Helgaland). Hovland fins derimot på adskillige steder, på Eigerøy i Eigersund, i Helleland, på to steder i Bjerkreim, i Riskekverven sogn i Hetland, i Sauda (nær kirken) i Ryfylke og på Utsira i Torvestad; i Suldal er der et Hoftun (nær kirken). En sammensetning med hof, *Hofstaðr, synes man dessuten å ha på flere steder på Jæren, dog nu i en temmelig sterkt avvikende form: Hogstad i Varhaug, i Høyland (med en gårdpart i Riskekverven sogn i Hetland) og i Sola sogn i Håland. Lýgi fins i Time i formen Lye, navn på prestegård hvorefter et prestegjeld er benevnt. Navnet Helgeland (Helland), som overhodet er meget almindelig på Vestlandet, forekommer særlig hyppig i dette fylke: i Bjerkreim, i Gjestal, i Høyland (Helland under prestegården, jfr. ovenfor), på Rennesøy (nær kirken), i Sandeid sogn i Vikedal (i kirkebygden, nær Helgevoll og Frøland), i Nedstrand, på to steder i Hjelmeland, i Jelsa og endelig på tre steder i Avaldsnes. Dessuten fins en gård Helgevoll i Sandeid sogn i Vikedal (jfr. ovenfor), et Helgenes i Suldal, et Helgeberg i Avaldsnes, to øer Helgøy, i Sjernarøy og i Fister, samt en elv Helgåen i Ogna.

Av gudenavnet Tor kan forklares Torsnes i Vikedal, skjønt oprinnelse av mannsnavnet Tore her ikke er utelukket. Njord foreligger i en del navn: Nærland (*Njarðarland) og Njæreim (*Njarðarheimr), nabogårder i Nærbø (her tidligere kirke), Nærland på Finnøy (nabogård til Nåden, "Natun" i 16de årh., mon *Nóatun? jfr. s. 17 f.) og Næreim (nu gått inn under Gautetun) på Nesflaten i Suldal. Med Frøi er sammensatt det ene navn Frøitlog i Sokndal (av Frøis-; 2net ledd uklart). Derimot er Frøiland, av Frøia, et almindelig navn i disse bygder: i Sokndal (nær kirken), i Time, i Riskekverven sogn i Hetland, i Sandeid sogn i Vikedal (Frøland, i grend med Helgevoll og Helgeland), i Nedstrand (Frøland) og i Vats (Frøland); videre fins Frøvik (*Frøyvík, av Frøia) i Imsland sogn i Vikedal og i Skjold. Endelig har man Ull i følgende navn: UIleland i Nærbø (ved tidligere kirke), Ullenes på Rennesøy, kanskje også Ulldalen i Suldal som dog kan komme av et elvenavn.

Hordaland

XI. Hordaland fylke (tidligere Søndre Bergenhus amt). Dette store og tidlig velbefolkede landskap savner ganske gårdnavnet Hov. Til gjengjeld forekommer Hovland meget ofte: i Støle sogn i Etne, i Bømlo sogn i Finnås, i Fitjar, i Onarheim sogn i Tysnes, i Os, i Ullensvang og i Øistese sogn i Kvam. Også tre gårder av navnet Hopland, i Mæland sogn og i Seim sogn, Alversund, og i Austrheim sogn, Lindås, (de to siste nær kirke) kan inneholde minne om hov (i så fail av *Hofsland, hvilken gamle form er bevidnet ved Hopland i Gloppen, se s. 236). I Fitjar er der dessuten et Hofstad (nu skrevet Hofstø, uttalt Hokkste), nabogård til det nedenfor nevnte Helgeland. Ordet h ǫrgr er ikke påvist i stedsnavn i dette fylke; ønavnet Horge i Møgster sogn i Austevoll er sikkert å forklare av horg i betydningen "fjellknatt". Det er uvisst om navneleddet Elgjar- foreligger i Eljerås i Sveio; kanskje er det å merke at gården ligger ikke langt fra sjøen Vigdarvatn hvis navn kan være beslektet med vigja, å vie, og , helligdom. Dette siste ord har vi her i en del gårdnavn: Ve i Tysnes, Veå (i Vehom 1328, 1427) i Stamnes sogn i Bruvik (derimot Veå i Haus sannsynlig av viðr "skog"), Veset (*Vésetr) i Haus, Védalir, forsvunnen gård i Granvin, og Vevatne i Tysnes[20]. Vang finner vi på flere steder i Hardanger: i Kvinnherad (nær kirken), i Ulvik og på Voss (kirkested); dessuten forekommer her den eneste kjente sammensetning av gudenavn med dette ord: Ullensvang, kirkested i sognet og prestegjeldet av samme navn. Likesom Hovland er også Helgeland (Helland) et almindelig navn i disse bygder: i Husnes sogn i Kvinnherad, i Fitjar (nabogård til det ovenfor nevnte Hofstø), i Opdal sogn i Tysnes, i Haus, i hovedsognet og i Mo sogn i Hosanger, i Seim sogn i Alversund, i Manger, på Voss og i Mørkedalen på Vossestrand. Videre fins en sammensetning av heilagr med heimr: Haljem i Os, og endelig kan merkes en del stedsnavn som ikke er navn på gårder: Helgaberg, et berg på gården Støle i Etne; Hellaug (*Helgalaug), et vann i Etne (jfr. nedenfor om Frette); Helgastein, en liten holme i fjorden midt mellem gårdene Ve og Tysnes Tysnes.

Av gudebetegnelser i stedsnavn er først å nevne Godøy i Tysnes. Om Tor minner Torsnes i Jondal og det almindelige gårdnavn Totland (*Þórsland): i Moster sogn i Finnås, i Samnanger (med nabogårdene Ulland og Frøland), i Birkeland sogn i Fana (her gammel form bevidnet), i Hosanger, i Seim sogn i Alversund og i Masfjorden (med nabogård Nørland, se nedenfor). Med Balder er sannsynlig sammensatt Ballesheim på Revnestranden i Strandvik. Der fins flere navn som kommer av Njord: Njarðarl ǫg (d.e. Njords lov eller lagdømme, distrikt; efter enkelte forskere Njardarlaug, d. e. Njords laug eller bad jfr. Nerthus’s bad § 16]), det gamle navn på Tysnesøy; Nervik (Njarðvikr, flertall) og Nereim (*Njarðarheimr, nær kirken) i Ølen sogn i Fjelberg; Nørland (*Njarðarland), nabogård til Totland i Masfjorden. Av Frøi er dannet Frøsvik i Ullensvang, dog ikke helt sikkert, av Frøia Frøines i Ullensvang, ikke langt fra Ullensvang prestegård, og Frøland i Samnanger (nabogård til Totland og Ulland), og enten til Frøi eller til Frøia er å henføre Frøisæt er i Masfjorden. Navnet Tysnes (det gamle kirkested i Tysnes) i Sunnhordland er utvilsomt sammensatt med guden Tys navn. Likeså er Ullensvang i Hardanger en sikker sammensetning med Ullin, som sannsynlig er en sideform til gudenavnet Ull; det fortjener opmerksomhet at en stor sten nær Ullensvang kirke heter Ullabergsteinen, d. e. *Ullarberg-, av Ull. Dette gudenavn har vi også i UIland (*Ullarland) i Samnanger, i grend med de ovenfor nevnte gårder Frøland og Totland.

Særskilt er å merke Frette i Etne, ved en elv (Frétt-? jfr. s. 223) som kommer fra *Helgalaug (se ovenfor), Fylkesnes i Bremnes sogn, Finnås (jfr. ovenfor s. 225), og den forsvunne gard "Lidskialg" (14de årh.) i Kinsarvik sogn, Ullensvang, som synes å være opkalt efter det mytiske Hliðskjolf (s. 8 f.).

Sogn og Fjordane

XII. Sogn og Fjordane fylke (tidligere Nordre Bergenhus amt). I Sogn er der nu tre gårder av navnet Hove, i Sogndal, i Fresvik sogn i Leikanger (nær kirken) og i Vik (tidligere kirkested); dessuten kjennes fra Fortun i Luster en nu forsvunnen gård Hove. Navnet Hovland forekommer ofte: i Dale sogn i Luster (et sted under gården Sørheim, på østsiden av fjorden), i Årdal, i Borgund, i Kaupanger sogn i Sogndal, i Vangsnes sogn i Balestrand, i Kyrkjebø og i Hyllestad. Horge i Borgund kommer utvilsomt av h ǫrgr, som dog her ikke behøver å sikte til helligsted. Vang fins, ved kirke, i Aurland og i Vik, og i bunnen av Nærøyfjorden, i Nærøy sogn, Aurland, forekommer Gudvangen (av guð "gud"). Navnet Ve haves i Årdal. — Foruten det nevnte Gudvangen blir av sammensetninger med gudenavn å opføre: Osland i Kyrkjebø, hvis eldre navn er Óðinsland; Torsnes i Tjugum sogn, Balestrand, og Totland (* Þórsland), nu sæter, ovenfor gården Terum i Aurland; Fretland (Frøysland) i Sogndal, og Fresvik (Frøysvik), kirkebygd i Fresvik sogn, Leikanger. Derimot er det meget usikkert om der foreligger en sammensetning med Njord i Nærøy, Nærøy sogn, Aurland. Ullebø i Kyrkjebø er neppe å forklare av Ull, og om Sagnes i Bø sogn, Hyllestad, kan bare sies at der formelt er mulighet for at her kan foreligge gudinnenavnet Sága. Heller ikke tør man med bestemthet hevde at der er nogen direkte sammenheng mellem Hydal (Ýdalir) i Øn sogn, Hyllestad, og det mytiske stedsnavn Ydaler, Ulls bolig. — Navn som inneholder ordet frétt, er Frettheim i Flåm sogn, Aurland, og i Arnefjord sogn i Vik, samt det i 14de årh. nevnte elvenavn "í aanne Frrto", vel feil for *Fretto, i Sogndal.

I Fjordane fins navnet Hove i Naustdal sogn i Førde og i Selje (prestegården). Også gården Hov i Vik sogn i Gaular har måskje vært tempelsted skjønt gårdens avsides beliggenhet øverst oppe i en sidedal kunde synes å gjøre dette mindre trolig. Gårder av navnet Hovland fins i Vilnes sogn i Askvoll, i Holmedal sogn i Fjaler, i Dale sogn i samme herred, i Guddal sogn (nu Hovlandsdalen), likeledes i Fjaler, og i Eikefjord sogn i Kinn. Videre fins et Hopland i Gloppen, hvis gamle form, Hofsland, er bevidnet i 14de årh. Hellebost (Helgibólstaðr) haves i Dale sogn i Fjaler, og i Vik sogn i Gaular (nær kirken), og så het også en nu forsvunnen gård i Askvoll. I Helgheim sogn i Jølster fins et Helgheim (kirkested), og Helgås forekommer i Naustdal sogn i Førde, Helgøy litt innenfor munningen av Førdefjorden og i Svanøy sogn i Kinn. — Med guð er sammensatt Guddal (Guðdalir), en gård og et sogn i Fjaler. Også her haves et Odinsland, nu Osland, i Svanøy sogn i Kinn. Tors navn synes å inngå i Torsæter (Þórssetr) i Dale sogn, Fjaler, og Totland (*Þórsland) i Rugsund sogn i Davik, og av Balder kan formelt forklares Balsnes i Eid (dog først nevnt 1608, og ikke ved sjøen). Til Njord henføres sannsynlig Nærvik (*Njarðvik) i Svanøy sogn i Kinn[21], til Frøy Frøisland (i Haukedalen) i Holsen sogn, Førde, til Frøia Frøisæter (i Frøyu-sætre 14de årh.) i Utvik sogn, Innvik, og til Ull Ulleland i Naustdal sogn i Førde. — Nýsna (*Nýsn) i Bygstad sogn i Gaular er mulig å sammenstille med Frétt, idet navnet (oprinnelig vel elvenavn) kan være en sideform til njósn "nyss, underretning, speiden, innhentning av underretninger".

Møre

XIII. Møre fylke (tidligere Romsdals amt). På Sunnmør fins et Hov på Ellingsøy i Borgund og et Hove ytterst i Stordal (nær kirken); mulig har der også engang vært en gård Hove i Hareid sogn, Ulstein. Hovset i Vatne kan inneholde hof og visstnok også Hovset i Ulstein. Av heilagr kommer: Helgeland i Vatne og Helland (*Helgaland) i Sande; Helset (*Helgasetr) i Volda og i Sunnylven; Hellebost (Helgibolstaðr) i Vanylven (under fjellet Helgehorn), Helbostað i Sunnylven og to nu tapte gårdnavn "Hellebostadt" (begge omtalt år 1606), i Norddal og i Stranda; Hellesylt i Sunnylven (2net ledd er et ord med betydning "liten sump" eller "lav, flat strand"); Helgåen, en liten elv som faller i Norangsfjorden i Hjørundfjord. Godøy i Borgund heter i eldre form Guðøy, altså av guð. Torset i Hovde kan efter formen komme av Tor. Til Njord hører Nærøy (*Njarðøy) i Herøy (nu landfast med den store ø Bølandet), mulig også Nerland på Nerlandsøy i Herøy, til Frøi Frøise (Frøysin, *Frøys-vin) i Sunnylven, og til Frøia Frøland i Hjørundfjord. I Volda fins et Ulleland (Ullar-land), og i Sykkylven et UIllevik (nær kirken).

I Romsdal er Veøy (Véøy, kirkested) ved sitt navn betegnet som et hellig sted; det samme synes å være tilfelle med Vestad i Veøy (på øen Sekken) og i Bud. Horgheim i Grytten har vel snarere sitt navn av den bekjente fjelltopp Romdalshorn ved hvis fot gården ligger, enn av hǫrgr i betydningen helligdom. Som helligsted tør man visstnok opfatte Elgenes (*Elgjarnes) i Vistdal sogn, Eresfjord og Vistdal herred, og Elnes i Frænen; beslektet er mulig Elsås i Bolsøy (skrevet "Elgisaa" i 16de årh., vel feil for *Elgis-áss). Med heilagr er visstnok sammensatt: Helland i Vestnes og Helset i Sylte og i Frænen. — Av gårdnavn som sannsynlig skal henføres til gudenavn, haves Nærem (*Njarðarheimr) i Sylte og Nerland (Njarðarland med sognekirke i middelalderen) i Vistdal; tvilsommere er det om Nerland i Bud (og Nedrebøen, uttalt Nærbøn, i Aukra?) også er minne om Njord. Videre Frøiset i Holm sogn, Veøy, av Frøi eller Frøia, og Ulleland i Kleive sogn, Bolsøy.

Nordmør har få navn av dette slags. Et Hov og et Hoven (Hofuin) fins i Sunndal (den første gård nu prestegård). Helgetun i Hindal, som i 16de og 17de årh. fins skrevet Elge-, kan være et gammelt *Elgjartún (omtydet som Elsæter i Strinda, se s. 238). Av Balder kan utledes Balsnes på grensen av Øksendal og Tingvoll. Av Njord kommer sikkert Nælvik (*Njarðvík), nu uttalt med tykt l) på østsiden av Smølen i Edøy, og av Ull Ulleland (Ullarland) i Øre. Endelig bør nevnes de tre gårder Torset, i Hindal og på to steder i Aure, som kan være minne om guden Tor.

Sør-Trøndelag

XIV. Sør-Trøndelag fylke (tidligere Søndre Trondhjems amt). I fylkets ytre del, Fosen, er foruten et Hov på Ørland, et Helbostad (Helgibólstaðr) i Dolm sogn på nordsiden av Hitra og et Helland (*Helgaland) i Hemne, kun å merke nogen få navn som sannsynlig inneholder gudenavn: Balsnes (Baldrsnes) i Sandstad sogn, Fillan, på sydsiden av Hitra, Balsnes, en part av Østråt på Ørland, Næløen (Njarðøy) i Hemnefjorden, Hemne, og Frønes (visst sammensatt med Frøia) ved Å kirke. Dertil kommer "Thorkvislir"* (nevnt i Aslak Bolts jordebok, 1430—40), det gamle navn på Storvannet i Rissa, og det i kongesagaerne nevnte Þórsbj ǫrg (intetkjønn flertall), visst det nuværende Torshaug, "sydvest for Stadsbygdens Kirke, omtrent midtveis mellem Præstelvens Udløb og Røberget"[22]; mer tvilsomt er Torsøy på nordsiden av Hitra.

I fylkets indre bygder er temmelig mange gårder ved sine navn betegnet som gamle tempelsteder: Hov nederst i Orkdal, ved Orkedalsøren (nabogård til Nærvik); Hove i Meldal, lenger oppe i samme dalføre; Hov i Soknedal, sidedal til Guldal (ved kirken); Hov i Ålen (ved kirken), øverst i Guldal; Hove på Byneset (nær den middelalderske kirke på Hangran); Hove i Selbu (ved kirken). Sammensetninger med hof er Hofstad i Melhus (i kirkebygden Óðinssalr) og Hovin i Horg. Et eksempel på bruken av det usammensatte hǫrgr som gårdnavn er Horg i Horg (først i nyere tid kirkested og navngiver for et sogn). Videre er å merke Æli (Ælin, av *Ál-vin, jfr. s. 218) i Børsa, Elset (Elgisetr) i Byneset (nabogård til Onsøien) og Elsæter i Strinda, nu innlemmet i Trondhjem[23], samt Vang i Rennebu (gått inn under Vangseng), i Opdal (kirkested) og i Soknedal (nu forsvunnet). — Av gudenavn forekommer Odin oftere i denne egns stedsnavn. To gårder, en i Buvik og en på Byneset (nabogård til Elset), heter Onsøien (Óðinsyn, av Ódins-vin) og en tredje gård av dette navn har der engang vært i Meldal; dessuten synes Ódinssalr fordum å ha vært brukt som bygdenavn om egnen (kirkebygden) omkring Melhus i Guldal. Njords navn treffes i Nærvik (Njarðvik) nederst i Orkdal (ved Hov) og i Nardo (* Njarðarhóll, Njords haug) på Strinda (ved Elsæter) straks syd for Trondhjem. Enten til Frøi eller til Frøia er sannsynlig å henføre det oftere forekommende Frøset: i Meldal (nu tapt), på Byneset, i Støren, i Soknedal og på Strinda.

Nord-Trøndelag fylke

XV. Nord-Trøndelag fylke (tidligere Nordre Trondhjems amt). I den del av fylket som ligger omkring Trondhjemsfjorden, fins et Hove, med nabogård Hofstad, i Værnes sogn, Stjørdal (nær middelaldersk kirke). Merkelig nok synes man å møte det samme navnepar, Hoven og Hofstad (i ca. 3 km.s avstand fra hinannen; den siste gård ikke langt fra middelaldersk kirke) i Skjølstadmarken i Hegra, altså i under en mils avstand fra de nevnte to gårder i Stjørdal. Videre forekommer Hof (Hove) i kirkebygden i Åsen (her med nabogård Vang), i Skogn og, på vestsiden av fjorden, i Stranda sogn i Leksvik (her nu i formen Hoven); dessuten fins spor til et nu tapt Hof i Snåsa og til et likeledes tapt Frøhof (*Freyju-hof) i Stjørdal. I motsetning til de to allerede nevnte gårder Hofstad torde Hofstad i Verdal og i Sparbu snarest ikke være sammensatt med hof. Hovin har tidligere forekommet som gårdnavn i Åsen, Eli (Ælin) fins i Henning sogn i Sparbu, og navneleddet Elgjar-, Elgi- foreligger i tre navn: Elgset i Skogn, Elnes i Vuku sogn i Verdal, og Eldrås i Stod. Også Vang er temmelig almindelig i disse bygder: i Åsen (i kirkebygden, nabogård til Hove) og på to steder på Inderøy (det ene, nu Sakshaugvang, nær Sakshaug kirke). Vedul (Védalir) i Åsen inneholder ordet , og av heilagr er visstnok dannet Helset (*Helgasetr) i Vuku sogn, Verdal, og i For sogn, Stod, Helge (Helgeið "det hellige eid") i Egge, Helgåsen i Vuku sogn, Verdal, og Helgåen, navn på den nordre arm av Verdalselven. — Av guð er dannet Gudding (Guðinjar, sammensatt med -vin i flertall) i Stiklestad sogn i Verdal, Gudin (Guðinjar) i Kvam sogn i Stod og Gudåen i Meråker. Forøvrig er bare å nevne et nu forsvunnet *Friggjarsetr i Hegra (skrevet af Friggiosætre i 15de årh.), av Frigg, og Frøset i Sparbu (*Frøyjusetr, skr. af Frøyiasætre 15de årh.), av Frøia. — I en særstilling slår Hjelpdal i Stjørdal (jfr. s. 220, 226).

I fylkets nordlige del, Namdalen, har vi et Hov i Fosnes på vestspissen av den store ø Gjøen. Navnet Helbostad (*Helgibólstaðr) fins på Namdalseid og i Høylandet. Av gudenavn kommer det bekjente Nærøy (Njarðøy), gammelt kirkested, og der er ialfall formell mulighet for å forklare Frøvik på Leka av Frøia.

Nordland

XVI. Nordland fylke (tidligere Nordlands amt). Her er der 4 gårder av navnet Hov: på øen Løkta i Dønnes på Helgeland, på nordspissen av Tjeldøy i Hol sogn i Lødingen, Salten (nær kirken), i Gimsøy i Lofoten, og i Hadsel i Vesterålen (sydlig på Langøy). Videre synes et minne om en gård Hov å foreligge i det nu forsvunne gårdnavn Hofsmark i Bodin. Forøvrig er hovedmengden av hithørende navn sammensetninger med heilagr: Helland i Sørfold, i Hamarøy, i Tysfjord og i Vågan (her gammel form, Helgaland, bevidnet); Heines i Steigen (nær kirke) og i Hadsel (Helganes); Helgåen i Nesne; Helligvær (Helgaver, "det hellige vær") i Bodin; visstnok også Helskog i Skjerstad som kan være et gammelt *Helgiskógr "den hellige skog". Med gud er sammensatt Godøy (Goðøy) i Strømmen sogn (i Saltenfjorden), Bodin. Det eneste stedsnavn i fylket som med rimelighet kan forklares av et gudenavn er Nærøy (*Njarðøy) i Øksnes i Vesterålen. Endelig skal nevnes det gamle kirkested Dverberg (*Dvergaberg) i Dverberg, Vesterålen (jfr. s. 227).

Troms

XVII. Troms fylke (tidligere Tromsø amt). I dette landskap, det nordligste som i hedensk tid var fast bebodd av nordmenn, fins ikke nogen gård av navnet Hov. Også ellers er der i disse bygder bare få stedsnavn av denne art å finne: Vebbestad (Vébólstaðr) i Kvæfjord, og i samme herred, nær Rå kirke, den i I5de årh. nevnte gård Véstrǫnd (enten den nuværende gård Strand eller en del av denne); Helgøy (med kirke) i Helgøy, og et nu forsvunnet gårdnavn *Helgaland (det nuværende Havn) i Berg. Derimot blir det usikkert om Torsnes i Hillesøy, Ballesvik i Torsken, Balsnes i Tromsøysund, ved innløpet til Balsfjorden, og UIsnes i Karlsøy, ved Ulsfjorden, er å forklare av gudenavnene Tor, Balder og Ullin[24]

I Bohuslen kommer — ifølge vår middelalderske hovedkilde "Biskop Eysteins Jordebog (den røde Bog)" Chr.a 1879 — i betraktning (her gjengitt med normalrettskrivning): Hof i Tegneby sogn (jfr. Dlpl. Norv. 111 nr. 824): Hofnet i Stenkyrka; Skeidthof, hvorefter sognet Skee; i Helgavik i Morlanda: Þórslandir, hvorefter sognet Torslunda; Þórseng ("Þórsæng*) i Morlanda; ? Þórseiði, hvorefter sognet Tose; Froyslandir i Mo; Ullarlandir i Svarteborg; Hjalparsteinn i Kville.

I Jemtland kjennes fra den videnskabelige litteratur: Odensala i Brunflo; Torsåker i Myssjö; "i Storsjón finnes, jämte den kända Frössön [Frøis ø] med gården Hov, en mindre ø Norderön (Nærdrö 1438), d. v. s. Njords Ø (E. Wessén, Meddelanden från Östergötlands Fornm.-fören. 1922 s. 47 anm. 1).

Sammenfatning

Av denne opregning vil man ha forstått, at det i flere tilfelle er gudsdyrkelsessteder i den virkelige verden som danner forutsetningen for navn på gudeboliger i den norrøne mytologi. Således kan i anledning av Trudvang, Tors bolig, (og Folkvang, Frøias bolig) minnes om vangr i det foregående, og ganske spesiell opmerksomhet fortjener de kultcentrer — hele tre i tall — hvor vi finner en gård Vang som nabogård til et Torshov. Videre kan i anledning av Disarsal (s. 35, 111) minnes om våre gamle kultsteder Odinssalr og Skiringssalr. Men ennu nøiere kan der knyttes forbindelse mellem virkelige og mytiske stedsnavn når man også tar hensyn til gamle svenske gudeminner i stedsnavn: Noatun, Njords bolig, forekommer oss naturlig nok hvad siste sammensetningsledd angår, når vi minnes de norske stedsnavn Hoftún og Elgitún; men ennu nærmere ligger det å sammenligne det svenske navn Njarðartún hvor vi har selve gudenavnet Njord sammensatt med tún. På lignende måte har disen på Brunnakers benk visstnok en rekke motsvarigheter i norske stedsnavn som Gadakr, Frøysakr o. s. v.; men kanskje ennu nærmere står det svenske Friggjarakr — en sikker sammensetning av "aker" med et gudinnenavn — som kjennes fra to steder i Vestergotland. Sådanne forhold synes å gi vink om at det historiske grunnlag for Fddaernes gudelære også er å søke utenfor vårt lands grenser.

Foruten disse overensstemmelser mellem mytologiens og den virkelige verdens "gudeboliger" blir å nevne de tilfelle hvor der hersker full identitet mellem et stedsnavn og et navn i mytologien: *Válaskjǫlf?, Sekkebekk, Élvivágar, Úddinsakr, *Nóatún, Hliðskjǫlf, Ýdalir. Her er likheten så fullstendig, og navnene så spredte i sin forekomst, at man må være mest tilhøielig til å regne med nedslag fra, "opkallelse" efter, den litterært overleverte gudelæres stedsnavn. Dette blir så meget rimeligere som man har en utvilsom "opkallelse" hentet fra heltediktningen i gårdnavnet Gjukasteinn (Gjukessten, nu Gjukestein) på Voss[25].

Vender vi nu til slutning tilbake til det forhold som blev berørt i innledningen til dette avsnitt, de hedenske kultminners kronologi, blir det først og fremst disse holdepunkter vi får ved vår granskning av materialet:

Et meget gammelt navnelag har vi å gjøre med hvor vi står likeoverfor gudenavn som enten er ukjente i Eddamytologien (*Fillin, Ullin) eller dér inntar en ganske tilbaketrukken plass (Ty, Ull).

Likeså hvor den kultus som der hentydes til i stedsnavnene, ikke er knyttet til et hov, men synes å ha foregått under åpen himmel, på en eng (vin), en vang, en aker eller lignende (sammensetninger som Fillinsin[-vin], Ullinsin, Ullinsvangr, Ullinsakr, o. s. v.). Her møter vi da en primitiv gudsdyrkelse som visstnok i avsidesliggende bygder kan ha holdt sig lenge, men som ved de store kultcentrer må ha gått tidlig av bruk. Til sammenligning kan fra et sydligere område nevnes hvad Tacitus beretter om mangelen av templer hos germanerne, og til direkte illustrasjon av sådan primitiv kultus har vi den samme forfatters malende skildring av Nerthus-dyrkelsen hos jyske folkestammer.

Først adskillige århundreder efter Tacitus’s tid (ca. 100 e. Kr.) synes hovene å være blitt almindelige. Hovedmengden av dem tilhører visstnok hedendommens siste tider. De kan efter stedsnavnenes vidnesbyrd ligge tett sammen, på Østlandet enkelte steder bare i en fjerdingveis avstand fra hinannen. Fra hovene tør vi slutte tilbake til ganske små hov-sogner med en sikkert temmelig fast organisasjon; det er sådanne forhold som også gjenspeiles i den islandske hov-(og stats-) forfatning i vikingetiden.

Vi må imidlertid vokte oss for å dra altfor bestemte slutninger av hof-gårdenes fordeling i landet. Ved bevaringen av denslags navn kan ofte tilfeldigheter ha spillet inn, og dessuten må vi i de forskjellige landsdeler regne med visse forskjelligheter i bosetningsforhold og det offentlige liv som kan ha betinget visse lokale eiendommeligheter i navnegivningen. Kun på denne måte blir det forståelig at f. eks. Trøndelagen ikke kjenner noget hof-navn på Mære i Sparbu og på Lade ved Trondhjem, hvor der dog efter de historiske kilder har vært templer, mens derimot på Romerike en eldgammel inndeling av fylket i tredinger kan avdekkes ved hjelp av ensartet pregede hedenske kultminner i de hoved bygder hvor senere tredingsk irker er blitt reist (Sørum med et Lýgistaðr, Ullensaker med et Lýgistaðr og et Ullinshof, kirkestedet, og Nes med et Ullinshof, nabogård til kirkestedet; jfr. ovenfor.

De ovenfor opregnede stedsnavn, hvis tall overstiger 600, må dog sies å være et stort nok materiale til at vi på grunnlag av dem kan danne oss en mening om de forskjellige gudsdyrkelsesformers lokale utbredelse. Dertil kommer at vi kan utdype våre iakttagelser ved sammenligning med ensartede minner i de andre nordiske land.

Allerede tidligere er nevnt at Islands stedsnavn er oplysende for opfatningen av de norske Hof og Hofstaðr. Her kan tilføies at der på Island fins en del stedsnavn som er sammensatt med Tor, og enkelte (Njarðvik) med Njord. Island slutter sig således til del vestnorske områder hvor Njords dyrkelse er best bevidnet av stedsnavn; Hordaland og Rogaland fylker har 8 av de 24 minner om Njord i norske stedsnavn. Dette vestnorske område har videre — ennu eldre — tilknytninger sydover med Danmark, som utmerker sig ved stedsnavn sammensatt med Ty (og Njord). Utenfor Danmark er Tysnes i Sunnhordland det eneste sikre minne om Ty i stedsnavn; mindre sikre er de vestegdske *Týsland, som dog mulig tør opfattes som bindeledd mellem Tysdyrkelsen i Hordaland og i Danmark[26].

Nordenfjells synes Frøis-dyrkelsen å ha et gammelt tyngdepunkt i Trøndelagen, med forbindelse østover til Uppland i Sverige hvor denne gudsdyrkelse er godt bevidnet, bl. a. gjennem den gamle litteratur (jfr. s. 208); Frøi kalles Svia guð og blótguð Svia (sviarnes blot-gud). Der har også vært en tradisjon om at Frøisdyrkelsen er kommet til Trøndelagen fra Sverige; Olav Tryggvason hentyder dertil i en tale til trønderne (Flatøboken I 401 IT.).

Og endelig tør vi konstatere et sydøstnorsk innlandsområde, Oplandene, som karakteriseres ved offentlig dyrkelse av diserne og av Ullin (UH); dette siste gudenavn forekommer ellers bare én gang i en inn-hordsk fjordbygd (Ullinsvangr). Tilknytning østover møter vi i Sverige, i Uppland og Södermanland, hvor vi har et par minner om disernes dyrkelse, deriblandt det bekjente Dísaþing ved Uppsala (Distingen marked).

Det skal uttrykkelig sies at nogen skarp avgrensning må man ikke foreta av disse kult-områder. Det rette er vel å tale om tyngdepunkter eller utstrålingscentrer, skjønt meget ennu er dunkelt i de hedenske kulters utbredelseshistorie; hvad der for oss, ut fra vårt i flere henseender sparsomme materiale, tar sig ut som utløpere fra et centrum, torde nok kanskje til dels være å opfatte på annen måte. Og hvad endelig angår den relative kronologi for de enkelte kulters utbredelse — å ligne med bølgeringer som vider sig ut og griper over i hinannen —, står ennu meget arbeide igjen å utføre for vår stedsnavn- og oldtidsforskning.


Fotnoter

  1. Dette avsnitt er en fullstendig omarbeidelse av O. Rygh's tillegg til 2nen utgave med samme titel (også utgitt som eget skrift; ennu i bokhandelen). Ryghs tillegg har følgende fortale: "I dette Skrifts første Udgave fandtes tilslut et Afsnit med Overskrift: "Beliggenheden af de vigtigste Templer", der dog indeholdt adskilligt mere end Overskriften lovede, idet Forfatteren deri ikke blot ved Hjælp af Stedsnavne og Steder i de gamle Sagaer forsøgte at bestemme Hovedtemplernes og navnlig Fylkestemplernes Beliggenhed, men ogsaa sammenstillede de fleste andre Stedsnavne, som antoges at have Hensyn til den hedenske Gudetro og Gudsdyrkelse. Da jeg efter Udgiverens Anmodning paatog mig at gjennemse dette Afsnit for den nye Udgave, viste det sig snart, at en fuldstændig Omarbeidelse var nødvendig, naar de Oplysninger, som nu haves om de til denne Klasse hørende Stedsnavne, skulde komme til sin Ret. En saadan Omarbeidelse er derfor foretaget, saa at jeg alene maa bære Ansvaret for Afsnittets Indhold i nærværende Udgave. I Omarbeidelsen har jeg opgivet Forsøget paa at bestemme Fylkestemplernes Beliggenhed, der, som Forf.s egen Fremstilling viste, ikke kan give synderlig sikre Resultater; derimod er Oversigten over de herhen hørende Stedsnavne saavldt muligt fuldstændiggjort. O. Rygh." Når det nu har vært nødvendig på ny å omarbeide dette avsnitt, er grunnen en dobbelt. For det første har O. Ryghs storverk "Norske Gaardnavne" bragt en rekke nye oplysninger og drøftelser, ved Rygh selv og ved de menn som efter hans død har fortsatt hans arbeide. Derved har den kritiske siktning av stoffet kunnet legges an på en annen måte enn i 1880 da Rygh utførte det første rydningsarbejde med de hedenske kultminner i norske stedsnavn. Ryghs kritiske overveielser og hans omtale av en hel del stedsnavn som bare i lyd ligner de virkelige kultminner, har således i stor utstrekning kunnet utelates, og adskillig nytt stoff som skyldes de senere års granskninger, har måttet innføies i stedet. I den geografiske oversikt er dog gangen i Ryghs fremstilling bibeholdt, og jeg har der også mest mulig søkt å bevare ordlyden fra Ryghs behandling av emnet. Men utenfor den geografiske oversikt har jeg forholdt mig helt fritt, idet jeg og her kommer til den annen grunn til denne nybearbeidelse — har måttet ta hensyn til vår tids problemstillinger, så vidt det var gjørlig innenfor den allerede givne trange ramme. For flere spørsmåls vedkommende vil man finne nærmere orientering i mitt arbeide "Hedenske kultminder i norske stedsnavne" I, Kr.a 1915. I dette fins en fortegnelse over hithørende navn, som jeg for tiden er beskjeftiget med å supplere og revidere; resultatet (som allerede delvis er foregrepet her) vil komme i et følgende bind av det nevnte arbeide. Magnus Olsen.
  2. "Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Efter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer af O. Rygh". I—XVII, og Indledning. Kr.a 1897—1919. Av dette verk er bare bd. I—IV bearbeidet (og innledningen forfattet) av O. Rygh, mens de følgende bind er besørget av andre, de fleste av K. Rygh og A. Kjær. Hvert bind — gårdnavnene i ett fylke — selges særskilt, med innledningen som gratis tillegg, til en overordentlig billig pris. Foruten gårdnavnene fins der også adskillige andre stedsnavn (navn på fjell, elver, mindre øer, markstykker o.s v.) som henviser til hedensk kultus. Ennu er ikke alt hvad vi har av sådanne navn optegnet. Jfr. M. Olsen: "Om optegnelse av stedsnavne og andre sprogminder" (i Maal og minne 1920; også som eget skrift [Kr.a 1920]), og G. Indrebø, "Stadnamni i ei fjellbygd" (smst. 1921; første avsnitt "Um innsamling av stadnamn" også i særtrykk, som utdeles gratis til interesserte). I disse skrifter rettes en opfordring til almenheten om å hjelpe til med å optegne alle slags stedsnavn som ikke har funnet plass i "Norske Gaardnavne".
  3. I den sydlige del av landet fins flere smågårder av navnet Hov(et) som ikke kan være gamle. Her foreligger folkesprogets hov med betydning; forhøining, høide.
  4. Der fins i vårt land tilsammen ca. 85 gårder av navnet Hov eller Hove. Omkring 40 av disse har gammel kirke på gårdens grunn eller ligger i umiddelbar nærhet av en sådan.
  5. Over halvparten (16) av landets Vang-gårder er kirkested eller flns i umiddelbar nærhet av et sådant.
  6. Jfr. Kaarle Krohn, Skandinavisk mytologi (1922) s. 134.
  7. Om også gudebetegnelsen áss forekommer i norske stedsnavn, er ikke bragt sikkert på det rene (jfr. N. Gaardn. VI s. 349 X s. 146).
  8. Med "lund" er bare Forsetlund i Onsøy sammensatt. Det er mulig at det usammensatte gårdnavn Lund (Lunde o.s.v.) til dels har navn efter en hellig lund; men vi mangler sikre holdepunkter for en sådan påvisning, og ialfall er det umulig å tillempe denne forklaring på hovedmengden av de tallrike Lund-gårder.
  9. Ved omtalen av kultstedenes beliggenhet er der som regel gått frem på den måte, at sogn og herred (sedvanlig = prestegjeld) er anført, hvor man har med annekssogn å gjøre, derimot ved hovedsogn bare herredets (prestegjeldets) navn, som samtidig er navn på hovedsognet. Altså: "i Båstad sogn i Trøgstad" vil si "i B. sogn i T. herred (prestegjeld)"; "i Trøgstad" vil si "i T. (hoved)sogn i T. herred (prestegjeld)". — Som bekjent, finner stadig deling av de eldre og større herreder sted, således at vi nu har en rekke nye herredsnavn som den store almenhet ennu vet meget lite om. Det har forekommet mest praktisk her å bli stående ved den herredsinndeling (l det vesentlige svarende til inndelingen i prestegjeld) som er fulgt i "Norske Gaardnavne". — Fylkets (amtets) nummer svarer til bindtall i "N. Gaardn."
  10. Denne bygd synes i omfang ikke & ha falt sammen med Oðinssalr, en bygd på østsiden av Kristianiafjordcn som omtales i et tillegg til Fagrskinna. — Et annet bygdenavn på -talr i denne egn er Tésal(i)r som har vært navn på Råde sogns vestlige del, vestenfor Kråkstadfjorden, og det dertil forbi Tom nedgående vannløp. Om første ledd er uttalt den formodning at det sproglig henger sammen med gudenavnet Ty.
  11. Derimot av Hjalmar Lindroth (Antivarisk tidskrift for Sverige XX nr. 4) opfattet som Skeðjuhof, sammensatt med et gudinnenavn Skedja som antas for beslektet med Skadi.
  12. En sammensetning med vé er visstnok også Vesong*, det gamle navn på den vestlige del av det nuværende Ullensaker sogn; men siste ledd er vanskelig å forklare.
  13. Ifølge O. Kolsrud (Maal og minne 1914 s. 95 ff.) har der vært ennu to gårder Hof i Lelen. Han forklarer nemlig Tofsrud (Toffzo 1520) og Englaug (Englo 1578) i dette herred som Hof I sammensetning med mannsnavnene Tolv og Engle.
  14. På prestegården har det gamle hovedting (alting) for Nordre Gudbrandsdalen vært holdt på et sted som i 1336 er kalt Ljúgarvangr. Dette skal visst forstås som *Ljúgarvangr, og første ledd er da nær beslektet med nabogårdens navn Lýgin.
  15. Hertil kommer visst også Fåvang (F ǫðdvangr), nu sognenavn i Ringebu, men egentlig vel navn på kirkestedet ("den inngjerdede vang", jfr. gotisk faþa "gierde"?).
  16. Om "dverg" i andre stedsnavn se N. Gaardn. VI s. 181. 267. IX s 27. XII s. 83. SIS. XIII s. 277. XIV s. 167. XVI s. 401 (Dverberg).
  17. Beslektet er vel også Elgesem i Sandeherad (Øylghisin 1404, av *Ølgis-vin).
  18. Det er meget usikkert om også Hofsrud i Sauherad forutsetter en gård Hof hvorfra stedet er ryddet.
  19. Ikke sikkert forklart er Frøirak i Årdal sogn i Bygland.
  20. Om muligheten av at Veholmen, ubebodd holme i Os, er sammensatt med vé, se I. Ross, Maal og minne 1920 s. 38 IT.
  21. Dessuten har amtskartet et "Nervik" langt inne i Norddalsfiorden i nærheten av gården Straumsnes i samme sogn. Videre kan merkes gardnummer 11 "Nærøerne" i Kinn sogn og øen Nære nordvest for Kinn og ikke langt nord for Florø.
  22. O. Rygh, Hist. Tidsskrift 3. Række IV s. 263
  23. Her fantes i middelalderen et bekjent kloster med kirke, og dette gjorde at det gamle navn Elgisetr til dels blev omtydet til Helgasetr ("saneta sedes").
  24. I de landskaper som tidligere har tilhørt Norge, har de hedenske kultminner ikke vært gjenstand for sådan detaljgranskning at de her kan opføres med krav på fullstendighet.
  25. Merk også gårdnavnet Granaskeið i Surnadal (nevnt i Gisle Surssons saga kap. 2), som minner om Grane, Sigurd Fåvnesbanes hest; 2net ledd skeið betyr bl. a. bane til kappridning. Jfr. N. Gaardn.
  26. Derimot inneholder skognavnet Tiveden i Sverige ikke guden Tys navn, men fellesnavnet ty- «gud».