Valund smed

Fra heimskringla.no
Revisjon per 8. feb. 2021 kl. 12:52 av Carsten (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Dansk.gif Svensk.gif
Dansk.gif
Dansk.gif
Dansk.gif
Dansk.gif
Dansk.gif


Eddadiktene

Norrøne heltesagn og eventyr

gjenfortalt for ungdommen

av

Alexander Bugge

Kristiania 1910


Valund smed


Oppe i Finmarken var det engang tre brødre som var sønner av Finnekongen. Den ene het Slagfinn, den anden Egil og den tredje Valund. De gik paa ski og jaget dyr. De kom til Ulvdaler og gjorde sig hus der; dér er et vand som heter Ulvsjø. Tidlig en morgen fandt de nede ved sjøstranden tre unge kvinder, som spandt dyrebart lin. De var valkyrjer, som var fløiet i svaneham fra Sydens lande gjennem mørke skoger op til de stille sjøer i det høie nord; svanehammene laa ved siden av dem. To av dem var døtre av kong Lodve, den ene het Svanhvit, den anden Alvit; den tredje het Olrun og var datter av kong Kiar av Valland. Brødrene saa at kvinderne var lyse og fagre, og tok dem hjem med sig og giftet sig med dem. Egil blev gift med Olrun, Slagfinn med Svanhvit og Valund med Alvit. Svanemøerne var hos dem i syv vintrer, men den ottende begyndte de at længte bort, og den niende skilte skjæbnen dem. Møerne længtet tilbake til Sydens solvarme lande; de unge skjoldmøer vilde paany drage i krig. De fandt frem svanehammene sine, forlot Ulvdalene og fløi sydover gjennem den mørke skog.

Da Valund og hans brødre kom hjem fra jagten, fandt de salene tomme; de gik ut og ind og saa sig om, men fandt ingen. Snart holdt de det ikke ut længer hjemme uten sine hustruer, men drog ut for at lete efter dem. Østover drog Egil efter Olrun, sydover Slagfinn efter Svanhvit. Alene sat Valund tilbake i Ulvdaler. Valund var den kunstfærdigste mand som folk vet at fortælle om fra gamle dager, og den ypperste smed. Han slog det røde guld rundt den skinnende ædelsten, og smeltet gyldne ringer og drog dem paa snor. Saaledes ventet han paa sin lyse hustru, om hun skulde vende tilbake til ham.

Paa denne tid var det i Sverige en konge ved navn Nidad. Han fik høre at Valund sat alene i Ulvdaler. Om natten drog han avsted med sine mænd. Jernknapper var paa deres vaabenkjoler, deres skjold blinket ved den avtagende maanes skjær. Da de kom til Valunds gaard, steg de av sadlerne ved husets gavl og gik ind gjennem salen. Dér saa de ringene som var draget paa baand, syv hundre i tal, som Valund eide. De tok dem av og drog dem paa igjen, alle uten én, som Nidad beholdt. Siden gik de ut og holdt sig i skjul. Da de hadde ventet en stund, kom Valund hjem fra jagten med en bjørn over skulderen. Han tok bjørnen, flaadde skindet av og stekte dens kjøt over ilden. Høit brandt furuen med sine kvister, den vindtørre ved for Valund. Imens sat han paa bjørnefellen og talte sine ringer; da saa han at én var borte. Han blev glad; for han trodde at det var Lodves datter, den unge Alvit, som var kommet tilbake og hadde tat den. Han sat længe og ventet, men til slut sovnet han; for han hadde vandret langt og var træt. Men han vaaknet glædeløs, da han kjendte paa hænderne tunge lænker og rundt føtterne stramme baand. Forundret spurte han hvem som hadde lagt bastebaand paa ham og bundet ham. Kong Nidad svarte: «Hvorfra har du, Valund, faat vort guld i Ulvdaler?» Valund sa at dette guld hadde ikke Nidad eller nogen anden konge eiet: «Jeg mindes at vi hadde større rigdomme, dengang alle vi brødre og vore hustruer bodde lykkelig sammen.»

Kong Nidad lot Valund føre hjem med sig. Han gav sin datter Bodvild den guldring han hadde tat av bastebaandet hos Valund, og selv bar han dennes sverd. Nidads kloke og underfundige hustru hvisket til sin mand at han skulde ta sig i vare for Valund. «Han er ikke blid nu, han som kommer fra holtet,» sa hun. «Hans øine ligner den skinnende orms; han viser tænder, naar han faar se sit sverd eller faar øie paa Bodvilds ring. Skjær av ham senernes kraft og sæt ham siden ute i sjøen!» Nidad gjorde som hun raadet til; han lot senerne paa knæhaserne skjære av Valund og satte ham paa en holme ute i sjøen. Dér sat Valund og smedet alskens klenodier til Nidad. Ingen uten kongen turde fare ut til ham. Hans sind var fuldt av hevntanker. Han kunde ikke glemme at ved Nidads belte hang sverdet som han selv hadde hvæsset med al sin kunst, og at Bodvild paa sin arm bar de guldringer som han hadde smedet til sin elskede Alvit.

Saa var det en dag at de to unge sønnerne til Nidad rodde ut for at fiske. De kom til holmen hvor Valund var, og bad om at faa se det rare han hadde. Valund lukket op sin kiste og viste dem sine smykker. Gutterne syntes de aldrig hadde set noget saa gildt, og Valund sa til dem: «Kom igjen alene næste dag, saa skal jeg gi Eder alt dette guldet. Men sig ikke til pikerne paa gaarden eller til noget menneske at dere har truffet mig!» Tidlig næste morgen vækket den ene gut den anden og sa: «Kom, la os gaa og se paa ringene!» De rodde i hemmelighet ut til holmen, og kom til Valund og bad om nøklerne til kisten. Valund lukket den op; men mens de saa ned i den, smeldte han laakket igjen, saa hoderne blev skaaret av paa gutterne. Da han hadde gjort det, tok han kroppene og gjemte dem i dyet under blæsebelgen.

Men hodeskallene klædde han utvendig med sølv og gjorde til drikkebægere, som han gav til Nidad. Av øinene gjorde han ædelstener og sendte til Nidads kloke hustru. Men av tænderne laget han brystsmykker og gav til Bodvild.

Johannes Gehrts: Bodvild og Valund smed

Saa hændte det en dag at kongsdatteren Bodvild kom til at bryte istykker den bedste guldringen sin. Hun turde ikke fortælle det til sine forældre, men rodde i hemmelighet ut til Valund og bad ham om at bøte skaden. Valund svarte at han skulde bøte sprækken i guldet, saa hende hendes far og mor og hun selv syntes at ringen var meget fagrere end før. Det gjorde han ogsaa. Men først skjænket han øl til Bodvild, saa hun blev sansesløs, og tvang hende til at gifte sig med ham.

Før dette hændte, var Valunds unge bror Egil kommet til Nidads hal; Valund hadde i hemmelighet sendt bud efter ham. Egil var den bedste bueskytte som har levet. Kongen tok vel imot ham, og Egil var længe hos ham. En dag vilde Nidad prøve om Egil var saa flink til at skyte som folk sa. Han tok da Egils treaarsgamle søn og lot lægge et eple paa hans hode og sa, at Egil skulde skyte, saa han traf eplet. Kom pilen til venstre eller til høire, skulde han miste livet; men ikke var det ham forment at træffe gutten.

Egil tok tre piler, strøk fjærene, la en paa strengen og skjøt, og traf midt i eplet, saa det fløi lang vei og faldt ned paa jorden. Kong Nidad spurte hvorfor han hadde tat ut tre piler av koggeret; for han hadde bare lov til at bruke ett skud. Egil svarte, at hadde han truffet sin søn, saa hadde han tiltænkt kongen de to andre skud. Nidad syntes at dette var et djervt svar; dog tok han ikke Egil det ilde op.

Mens Egil var hos kong Nidad, bad Valund ham om at skyte alle fugler, store og smaa, som han kunde faa fat i, og bringe til ham. Egil gjorde som han bad om. Han drog ut i skogen og veidet fugler, og bragte dem til sin bror. Av disse gjorde Valund sig en fjærham som han kunde flyve i luften med.

Da Bodvild hadde gjestet Valund, var fjærhammen færdig. «Hil mig!» sa Valund, «nu er kunstverket færdig; nu kommer jeg igjen paa føtter, dem som Nidads mænd røvet mig.» Leende Valund løftet sig i luften, graatende Bodvild gik fra øen, sørget over sin kjærestes bortfærd og over sin fars vrede.

Valund fløi som en fugl gjennem luften og satte sig øverst oppe paa taket av Nidads sal. Nidads kloke dronning saa ham komme flyvende; hun gik ind gjennem salen og sa til kongen: «Er du vaaken, Nidad?» «Jeg vaaker uophørlig og er uten glæde; jeg har næsten ikke sovet, siden mine sønner døde,» svarte Nidad. «Jeg fryser i mit hode, kolde er mig dine raad, nu skulde jeg gjerne tale med Valund.» Dronningen fortalte ham at nu sat Valund utenfor paa solens gavl. Forfærdet skyndte Nidad sig ut. «Sig mig, Valund!» sa han, «hvad er der blit av mine to gutter, som nylig var kjække og friske?» Valund svarte: «Først skal du sverge mig alle eder, ved skibets bord, ved skjoldets rand, ved hestens buk og ved sverdets egg, at du ikke vil pine Valunds brud, om jeg end har en hustru indenfor din hal.» Nidad svor ederne, og Valund fortsatte: «Gaa til smidjen som du gjorde mig; dér vil du finde belgene stænket med blod. Jeg skar av hoderne paa dine gutter og la benene i dyet under stolpene paa blæsebelgen. Men pandeskaalerne svøpte jeg utvendig med sølv og sendte til dig, Nidad; av øinene gjorde jeg ædelstener og gav til din kloke hustru; men av tænderne slog jeg brystkringler og gav til Bodvild, og nu er Bodvild, eneste barn til Eder begge, blit min brud.» Nidad svarte: «Du kunde ikke sige noget som voldte mig større sorg, ei heller kunde jeg beskylde dig for noget værre, Valund. Ingen mand er saa høi at han kan naa dig oppe fra hesten, eller saa kraftig at han kan skyte dig ned, der du svæver oppe ved sky.» Leende Valund hævet sig i luften, men uglad sat Nidad efter.