Biskop Torlaks saga

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif Dansk.gif


Bispesagaer på norsk


Biskop Torlaks saga

Þórlaks biskups saga, hin elzta


oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2022



Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878


INNLEDNING


Þorlákur Þórhallsson (født 1133, død 23. desember 1193) var biskop på Skálholt på Island fra 1178, som den sjette i rekken, og ble fem år etter sin død utropt av Alltinget på Thingvellir som helgen. Torlak var da allerede en myteomspunnet figur, som blant annet var sagt å ha gjort flere undre. Han ble en svært populær helgen, og ble i tillegg til Island dyrket på Færøyene, i Vest-Norge og i deler av Nord-Norge – blant annet på Helgeland. Man kan i dag finne en statue av ham på vestfronten på Nidarosdomen i Trondheim. Hans minnedag er 23. desember, hans dødsdato.

Om "Biskop Torlaks saga" skriver Finnur Jónsson i Den islandske litteraturs historie tilligemed den oldnorske (1907):


Om den 6. biskop i Skalholt, Torlak d. hellige (1178-93) haves en saga, Þorlákssaga. Den haves i to bearbejdelser. Den oprindelige saga er en sædvanlig biografi med stærk fremhævelse af Torlaks udmærkede egenskaber. Men Torlak var en stræng herre, der kom i strid med den mægtige Oddefamilje; han trak dog det korteste strå. Denne strid er udeladt i sagaen, vistnok af hensyn til Oddamændene. Men i den anden bearbejdelse findes herom et vidtløftigt afsnit. Det er hele forskellen. (-) Forf. har været en gejstlig måske i selve Skalholt. Han kender Hungrv. og har benyttet den; sagaen er vistnok skrevet ikke så længe efter Torlaks død, vistnok mellem 1205 og 1211 (biskop Páls død; det er af hensyn til ham, at striden med Oddamændene udelades). Til Torlaks saga knyttedes der senere en stor jærtegnsliste.


Jeg har tatt med forklarende fotnoter i teksten, der jeg har funnet det nødvendig med en utfyllende forklaring. Disse er hentet fra Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878, Stories of the bishops of Iceland. London, 1895 og The Saga of Bishop Thorlak, Viking Society for Northerns research, vol. XXI, i tillegg til mer generelle opplysninger hentet fra Store norske leksikon, Wikipedia o.a. Bibelsitat er hentet fra Nettbibelen bibel.no/sok. Like lite som sagateksten selv gjør det, har jeg funnet grunn til å oppgi bibelhenvisninger i fotnotene. I mange tilfeller er heller ikke sagatekstens bibelsitater helt nøyaktige, men ofte omtrentlige.

I en appendiks har jeg også tatt jeg også tatt med utdrag fra Saga Þorláks biskups hin ýngri, Oddaverja þáttr og Frá Jóni Lofssyni, kap. 18-23, som omhandler Torlaks strid med Oddamennene og Jón Loftsson om retten til å råde over kirkene og kirkens eiendommer - som altså er utelatt i den eldste Torlakssagaen.


Knut Rage


__________


BISKOP TORLAKS SAGA


1. På den tiden da pave Anacletus[1] var Guds kirkes overhode, og Magnus Sigurdsson[2] og Harald Gille[3] var konger i Norge, da ble Torlak den hellige født i det distriktet på Island som kalles Fljótshlíð, på gården Lidarende[4], i det året da biskop Torlak Rúnolfsson døde[5]. De bar begge det samme navn, ikke fordi han var oppkalt etter biskop Torlak, men heller fordi at Han som styrer og vet alt ønsket å ære den første biskop Torlak, slik at hans navn alltid skulle være elsket og høyaktet av de mennesker som var utvalgt til å høre og kjenne den salige biskop Torlak. Den allmektige Gud hadde skjenket den velsignede biskop den nåde som den vise Salomon før hadde sagt, at et godt navn er bedre enn all verdens rikdom. Og det var i sannhet et godt navn, velsignet ved den hellige dåp, og siden ytterligere velsignet med det biskoppelige embete. I dette kan man sanne ordtaket "det skal skje, som den vise sier", siden dette navn er mye mer verdt enn gull for de menn som påkaller ham i sin nød og trengsel. Det har vist seg å ikke være mindre sant, som den hellige skrift sier at "et godt navn er bedre enn kostelig olje", ettersom det nå ofte viser seg at påkalling av hans navn hyppig fører til en hurtig bedring fra sykdommer som før ikke kunne helbredes, enten med salver eller medisiner, som folk har brukt og prøvd ganske forgjeves.


2. Torlaks far het Torhall, og hans mor het Halla[6]. De var begge vel omtykt og dugelige; han hadde vært en farmann før de satte bo, og hun var både driftig og klok. Begge var de av god familie og ættet fra fra gjeve slekter. Og det kan nå ses ganske klart at Gud så fullkomment har oppfylt hva Han lovet oss gjennom profeten Davids munn, at de rettferdige skal være velsignet, som nå er oppfylt og kan skues ved den hellige biskop Torlaks liv. Torlaks nærmeste frender var rettskafne og solide; familien var stor, men det var nok til dem alle.

St. Torlak i den katolske kirke, Reykjavik. (Foto: Orf3us, 2012. Commons.

Torlak var ganske ung da hans far og mor skilte lag[7]. Han var ulik de fleste andre unge i oppveksten; han var lydig og føyet seg i alt, alltid stillferdig og reservert, flink og ivrig etter å lære. Han hadde studert psalteret[8] før han ble skilt fra sin mors og fars andre barn, men bortsett fra det hadde han fått lite boklærdom i de første årene. Imidlertid hadde han, selv om han ikke hadde fått særlig mye undervisning, allerede fra barneårene vist så stor klokskap at mange vise menn talte om ham i rosende ordelag. Og, selv om han ikke hadde fått særlig mye skolelærdom i barneårene, oppførte han seg som om han hadde lært nesten alt enda bedre enn før. Lek og løsaktig fjas brydde han seg ikke om. Han var oppvakt og fredsommelig, og man kunne snart se at han ville følge Davids råd slik det står i psalteret: at en mann må vende seg bort fra det onde og i stedet gjøre det som godt er, søke fred og følge Ham.


3. Da hans mor i sin visdom, med guddommelig klarsyn[9] skjønte hvilken strålende klerk Torlak kunne bli siden han hadde så lett for å lære, dersom han fikk videre utdannelse, reiste de begge, mor og sønn, til det betydningsfulle hovedsetet Oddi[10], under presten Eyolf Sæmundarsons[11] vern, som var både innflytelsesrik og lærd, og mer fornuftig enn de fleste andre. Og vi har hørt den velsignede Torlak vitne om ham, at etter hans oppfatning hadde han aldri noensinne møtt en mer fremragende mann enn ham. Og han viste siden angående sin læremester at han aldri ville glemme det strålende råd som den velsignede Paulus ga til sine læresvenner, idet han henvendte seg til sine lyttere med disse ordene: "Etterligne meg, slik jeg etterligner Kristus." For det hendte ofte at vi priset hans rettskafne livsførsel, som han selv sa skyldtes at han tilstrebet å etterligne sin fosterfar Eyolf Sæmundarson. Det skulle da ellers bare mangle at han ikke priset ham i høye ordelag, for han sto i stor gjeld til ham.

Eyolf verdsatte Torlak mest av sine elever i alt som pekte frem mot hans fremtidige virke som prest, for han så av hans visdom og fremtreden, som senere skulle vise seg å stemme, at han ville komme til å overgå dem alle, som vi senere skal berette.

Torlak ble vigslet i ung alder, da han ble utnevnt til diakon av biskop Magnus; han var femten år gammel da biskopen utåndet. Hans ordinasjon ble fremskutt ettersom de kirkelige myndigheter så at han tok nøye i akt og fulgte de forpliktelser som ble krevd av hver vigsel han mottok. Og like hurtig som hans utdannelse og ordinasjon skred frem, tok han med fremsyn nøye i akt alle de gode egenskaper som tilhørte ordenene. Han kom alltid i hug, da hans lærdom og ordinasjoner var mer beskjedne, hva den vise og hellige biskop Isidore sier: at det er nyttig både å lære mye og å leve rett, men hvis begge deler ikke kan oppnås, så er det mer strålende å leve godt. Han sørget også for, selv om ydmykhet og lydig tjeneste fulgte de mindre ordinasjonene snarere enn den store ære av verdslig aktelse, at han holdt fast ved alle disse dydene som burde følge de mindre embetene, når han ble opphøyet til de høyere plikter og aktelse med de større ordener. Dette var hans arbeid fra en tidlig alder: at han brukte mye tid til lesning og ofte skrev; innimellom var han i bønn, og når ingenting annet hindret ham, lærte han det moren kunne lære ham: ættesoger og sin families historie.


4. Etter at biskop Magnus døde var man en tid uten biskop på Skálholt, og få klerker ble ordinert. Det ble dermed besluttet på Alltinget å be biskop Bjørn[12] om å foreta ordinasjoner. Han etterkom folkets ønske, og Torlak ble ordinert til prest sammen med andre klerker. Og da han var blitt prest og selv tok opp ordensregelen og tilsynet med tjenester, ble det raskt klart hvor nøye og oppmerksom han ville være med sine tjenester og i alt annet som han fikk ansvar for i samsvar med ordinasjonen han hadde mottatt. Han fortsatte som før å vise ydmykhet i alle sine handlinger, og de første årene av sitt presteskap virket han i små, men lønnsomme menigheter og beholdt dem en tid, og det viste seg snart hvor dyktig han var, både med tiender og godt omdømme, for stort sett alle som var i nærheten av ham elsket ham høyt. Mangt et godt eksempel til etterlevelse ble satt av den velsignede Torlak som knapt mange andre har klart å følge, i det at han på samme tid var både ung og gammel; ung i alder, men moden i visdom. Han ikledde seg en rekke nye dyder, men mest av alt den dyden som David kalte den fremste dyden som en prest ville ha bruk for, at han måtte ikle seg en drakt av hjelpsomhet og rettskaffenhet, og han viste siden i resten av sitt liv at han nesten aldri lot glippe ut av hendene det som trengte å bli gjort, og alle som befant seg i hans nærhet nøt godt av det.

Og da det hadde gått en tid på dette viset, og han hadde samlet seg opp nok midler, fikk han hug til å fare utenlands, for han ønsket å lære andre gode menns liv å kjenne. Dermed reiste han fra Island. Ingenting er fortalt om hans reiser før han kom til Paris, og her studerte han ved skolen der så lenge som han fant det nødvendig å studere det han ønsket å lære der. Derfra reiste han videre til England, og oppholdt seg i Lincoln. Her studerte han videre, og beriket både seg selv og andre, og ble i stand til å formidle mye kunnskap som han ikke tidligere hadde hatt kjennskap til før nå.

Da han hadde vært borte fra Island i seks år reiste han tilbake for å se igjen sine frender og fødeland, og både hans familie og fosterbrødre og alle hans kjære venner frydet seg, og mest av alle hans mor og søstre, som hadde lengtet etter han og ville ha lidd et stort tap dersom noe hadde hindret ham i å vende hjem. Hans mor fulgte ham hele tiden etter at han vendte tilbake til Island, og han tok kjærlig imot sine søstres hjelp; Ragnheid, som var mor til Pál[13], som siden ble biskop etter Torlak og den andre, Eivind. En lang tid var han ganske irritert over deres oppførsel, som sto i strid med hans egen væremåte. Men det endte på aller beste måte, med Guds nåde og slik alt ble ordnet av de mennesker som ikke mente annet enn å vise ham godvilje. Han viste fremdeles den samme ydmykhet, om ikke mer, da han kom hjem fra sin lange reise som hadde hatt før; han forsøkte aldri å skryte eller å vise seg som så mange andre menn gjorde, som hadde vunnet seg større heder og formue enn han hadde gjort. Det er også gjerne skikk mellom mange menn at de praler med våpen og stasklær når de vender hjem fra en reise, da de har tilegnet seg mange ting som de aldri har eid før. Men fruktene av denne reisen viste Torlak gjennom lærdom og ydmykhet og mange gode skikker som han hadde sett på sine reiser hos mange gode menn, både biskoper og andre lærde og rettskafne menn, disse som har kommet nærmere Guds kirkes opphav og gjennom det har blitt styrket.


5. Torlak ble boende hos sine slektninger i noen år, og han hadde da en anselig formue mellom hendene. Mange kloke menn som sto ham nær mente at han sto seg langt bedre nå, med hensyn til en rekke ting som var både store og gode - som var aller viktigst - enn før han hadde reist. Det varte ikke lenge før Torlaks nærmeste frender mente at han burde etablere seg mer enn det som var tilfellet, og fremfor alt ønsket de at han skulle gifte seg. I deres øyne var han både en holden mann, og klok og moden i tillegg. Men Guds kirke har i lang tid vokst seg stor og øket sin makt, og lærde menn har en forpliktelse til å la seg ordinere i kirkens tjeneste, og selv om de kirkelige myndigheter ikke så noe galt i at en prest giftet seg, selv om de giftet seg med enker, er det ikke lenger tillatt. På den tiden var det slik at de kvinner som ville være de mest passende ekteskapskandidater var enker. Torlak ble nå oppfordret til å følge dette rådet, og dro i vei til en gård som heter Háfr for å be om hånden til en verdig enke som levde der, og her ble de tatt vel imot. Men da de hadde gått til sengs etter å ha nydt godt av stor gjestfrihet, så kom den selvsamme natten en mann med en edel skikkelse og kledd i strålende klær til Torlak i en drøm, og han talte: "Hva er ditt ærende her, og hvilken beslutning vil du ta, hvis du skal bestemme selv?"

Torlak svarte: "Jeg vet ikke hva som vil skje," sier han.

Skikkelsen som hadde åpenbart seg for ham i drømmen svarte: "Jeg vet," sa han, "at du akter å finne en hustru her. Men du må ikke la det skje, for det kommer aldri til å hende. En mye bedre brud er tiltenkt deg, og du skal ikke ta noen annen."

Og da han hadde talt disse ordene, forsvant han ut av syne og Torlak våknet opp. Og han ble så overbevist i denne saken at han fra denne stund av aldri ba om en kvinnes hånd igjen. De reiste sin vei, og Torlak og kvinnen forble gode venner i all tid siden. Men hans venner fant det ytterst merkelig at han hadde ombestemt seg i denne saken, men da de fikk høre hvordan det hang sammen slo de seg til ro. Etter denne hendelsen ble hans sinn slett ikke hovmodig, enda Gud hadde avdekket for ham at han hadde en bedre skjebne i vente for ham enn den som hans slektninger hadde tiltenkt ham. Han omfavnet heller ydmykhet desto fastere, og fulgte de aller beste menns eksempel, som alle var blitt stadig mer ydmyke jo høyere de steg for Guds åsyn - og fulgte den allmektige Guds råd når han sier at hver den som setter seg selv lavt skal settes høyt, og "jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel." Og det varte ikke lenge på dette viset at det ganske raskt ble klart hva Han hadde i sinne.


6. På den tiden ble gården Kirkjubø i Sida drevet av en fremragende og dyktig prest. Han het Bjarnhedinn, og i hele folkets øyne var han den ypperste av menn. Han var en klok og meget avholdt mann, sjenerøs og veltalende, mild og meget lærd. Og da de begge fikk høre om hverandre, han og Torlak, ble de begge ivrige etter å bo sammen, og Gud laget det slik ettersom Han gjerne etterkommer rettskafne menns ønsker. Og da reiste Torlak for å bo på Kirkjubø, i alt seks år, og de sannet Guds ord i skriftspråket "for mitt åk er godt og min byrde lett". Det var fordi sterke lastedyr som ble satt under åket dro byrden med letthet, for de begynte sammen å ta på seg alle byrdene for folket i de nærliggende distriktene. De tok seg også av sine underordnede på en slik måte at de lettet dem for den tunge børen av deres ugjerninger og forbannelser mot Gud og gode menn, og for deres hang til ondskap, og lot dem i stedet kjenne Guds lys og milde byrder, og ila dem lette straffer og passende botsøvelser. På en bemerkelsesverdig måte tok de på seg å bli som den allmektige Gud kalte sine apostler da han omtalte dem som verdens lys, fordi de kastet lys over barmhjertighetens vei som fører til evig fryd, både med sin utmerkede undervisning og med sitt strålende eksempel. Det kunne sees i deres daglige virke at de sjelden glemte hva Gud hadde sagt til apostlene: "Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! "

De som var sammen med dem opplevde at det nesten ikke fantes en eneste stund da de ikke ville ha noe godt i vente fra dem. De var også så samstemte og i samsvar med hverandre i alle gode gjerninger, som Lukas sa om Guds apostler, at det kunne virke som om de hadde samme hjerte og vilje.

Ordet spredte seg raskt i fjerdingen om hvor ulike de fleste menn de var i måten de levde sitt liv på. Det ble øyeblikkelig talt blant vise menn om at det ingen steder fantes et mer lovende sted å lete enn her, for å finne den mannen som var best egnet til å bære den tyngste byrden på island - og de tok ikke feil, som det siden skulle vise seg.


7. En mann som het Torkell drev den nest beste gården i fjerdingen; han var rik på gods og vis både i sinn og tanke. Da han tok til å eldes og ikke hadde noen nære slektninger til å arve seg, begynte han gi penger til sine frender, men holdt på den store og flotte eiendommen sin. Så gjorde han det kjent at han ønsket å velge Kristus og hans hellige menn som arvinger til å overta all den eiendom som var igjen, og ønsket å grunnlegge en kanonisk orden i Þykkvabœr. Men det var vanskelig å ordne denne saken i begynnelsen, og dermed søkte han først å finne det som var aller vanskeligst, nemlig mannen som kunne danne en slik regel, som menn som ønsket å leve et liv i kyskhet kunne følge. Han dro dermed til Kirkjubø og oppfordret Torlak til å ta på seg oppgaven. Han var ikke så vanskelig å overtale, ettersom han allerede hadde bestemt seg for å forsake verden og underkaste seg en regel, i overensstemmelse med den allmektige Guds ord, når Han sier at ingen kan være hans disippel uten å gi avkall på alt han eier og tjener Ham av et rent hjerte. Men ikke desto mindre spurte han først presten Bjarnhedinn om det ville høve for ham, og hvor tilrådelig det var å ta på seg et så stort ansvar som han var bedt om. Bjarnhjedinn sa at det ville bli en sorgens dag da Torlak bestemte seg for å flytte bort fra Kirkjubø. Men likevel erklærte han at han slett ikke ville fraråde ham dette som mange menns frelse ville avhenge av.

Dermed ble et kanonisk hus opprettet i Þykkvabœr under råd og veiledning fra biskop Klængur, med støtte fra alle folk i fjerdingen; Torlak flyttet dit, og en kanonisk orden ble grunnlagt[14]

Og den dagen da Torlak dro bort for godt fra Kirkjubø fulgte alt folket ham et stykke på vei fra gården og tok en dyptfølt avskjed med ham. Og da Bjarnhedinn kom hjem kikket han inn i Torlaks sengekammer og erklærte høytidelig at denne plassen ville aldri mer bli brukt, om ikke Torlak brukte den selv. Torlak sa også i all tid siden, hvilket var til ære for både stedet og de som styrte det, at han aldri hadde vært så tilfreds med sitt lodd i de seks årene han hadde levd på Kirkjubø, og stedet har da også på mange vis hatt en høy posisjon, ikke minst siden det rent naturlig er slik at det stedet hvor han følte seg lykkeligst vil bli stående som det beste.

Torlak var godt og vel fem og tredve år da han flyttet til til Ver, og han ble værende der i syv år[15]. Han ble først vigslet til kannik, og i begynnelsen ble han utnevnt som prior over kannikene som levde der. Han ordnet deres liv på et så underfullt vis at det ble bemerket av mange kloke menn at de aldri hadde sett en så god fremtreden hvor det hadde vært klosterliv i så kort tid. Senere salvet biskop Klængur Torlak som abbed på Vér[16], og fra da begynte han på nytt med å holde en bemerkelsesverdig orden på brødrene som han var satt til å styre. Han befalte dem å opprettholde kjærlighet og samstemmighet seg imellom, og forklarte dem hvor mye som sto på spill, ettersom Guds sønn sier at hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem. Han opprettholdt den strengeste orden, og de la alle dagen for en eksemplarisk oppførsel.


8. Halla, Torlaks mor, var med ham hele hans liv så lenge hun levde, men han hadde overlatt sine penger til begge sine søstre før han besluttet seg for sitt klosterliv. Da som før var han sine venner svært hengiven, og en åndelig far for alle dem han var satt over. Han forbød brødrene å fare omkring, og alle reiser som ikke var strengt nødvendige[17], og ba dem om å være utholdende i sin tjeneste, i alle gode ting, nettopp som apostelen Paulus hadde lært i sin epistel: "Be uavbrutt," sier han, og "takk Gud under alle forhold!" Guds sønn sier selv at alle vil bli frelst om han står støtt i sin utøvelse av gode gjerninger helt til sitt livs ende. Han formanet dem inntrengende om å forholde seg tause når det var påkrevd, men å føre et verdig språk når samtaler var tillatt, og alltid ta i akt apostelen Paulus´ ord: "Dårlig selskap ødelegger gode vaner." Av dette kan det også sees hvorfor man bør avholde seg fra verdslig og ond tale, når det selv for den rettskafne er galt å tale når man bør være taus, som David sier i Salmene: "Jeg er ydmyk," sier han. "Så ble jeg målløs og stille for det som var godt[18]. Han var ydmyk fordi han alltid var mer ivrig etter å tale godt enn ondt, og likevel avholdt han seg ofte fra begge deler for Guds skyld.

Det kom mange menn til abbed Torlaks kanoniske sete fra andre klostre eller steder som var underlagt regelen, både hans egne landsmenn og utlendinger, for å se og lære god oppførsel der, og hver eneste som kom dit bar vitne om at de aldri i sitt liv hadde sett et sted hvor livet ble levd mer fullkomment enn dette som Torlak hadde grunnlagt. Og så, for første gang, innså mange menn hvor godt det gjorde å se at han var så from, mens andre ikke klarte å se det samme. Mange av disse som kom for å treffe ham hadde forskjellige vanskeligheter, og reiste leget derfra etter at han hadde gitt dem sin velsignelse og bedt for dem.

Mange andre ting hendte ham som mange betraktet som mirakler. Denne hendelsen fant sted mens han levde der at huset tok fyr, men da Torlak kom og velsignet huset slukket ilden av seg selv. Om husdyrene ble syke helbredet han dem alltid ved å fremsi bønner over dem, om det var så at de var ment å leve. Hans velsignelse av vannet var bemerkelsesverdig, for både mennesker og dyr ble helbredet av det. Om vann som Torlak hadde velsignet ble utøst over kveget ble dyrene nesten aldri rammet av sykdom, uvær eller villdyr. Om mus gjorde skade på mat eller klær ble det mindre av dem, eller de forsvant helt, på grunn av vannet som ble skvettet på dem, og om alle ellers fulgte hans råd. Dette vannet ble snart sendt rundt omkring i fjerdingene og rundt omkring i hele Island etter at Torlak ble biskop, for folk overalt brukte det som et botemiddel for nettopp det som plaget dem mest. Men kloke menn var ytterst varsomme i sin tale med å kalle det for mirakler, eller med å tilskrive det hans hellighet, for så sier den hellige skrift: "Du skal ikke prise en mann i hans levetid. Pris ham etter hans død og mål ham etter hans livs gjerninger." Og dette er sagt av denne grunn, at man vil holdes ansvarlig, både overfor dem man taler til før enden på en annens liv er fullt ut kjent, og det kan også hende at det lokker en mann til hovmod. Og det kan nå bli sett hvor vel dette rådet er fulgt, siden få menn priset ham for mye mens han levde, mens de priser og ærer ham på ethvert tenkelig vis, nå da alle kjenner hans herlighet og hellighet.


9. Mens St. Torlaks liv og hellige fremferd skinte med en slik blomstrende renhet, godhet og ydmykhet i alle ting som nyss er fortalt, sørget den allmektige Gud for å rydde hans vei for at Hans plan skulle bli oppfylt, for at hans ære skulle bli enda større og vokse seg mektigere enn hva den hittil hadde vært. Og det skjedde på denne måten, at når biskop Klængur var blitt bøyd av elde, ble han rammet av en alvorlig sykdom. På hans ben brøt det ut sår, og han ble satt helt ute av stand til å utføre sine plikter på grunn av sykdommen. Han hadde imidlertid fått tillatelse fra erkebiskop Øystein til at det kunne velges en mann til biskop etter ham. Biskop Klængur reiste til Alltinget og ba sine venner om at en mann burde velges til å reise utenlands, og det ble straks arrangert møter.

Den samme sommer[19], som sendt fra Gud, dro abbed Torlak til Alltinget fordi det forekom ham nøvendig å gjøre det, siden han ellers ikke hadde for vane å reise hjemmefra unødig. Da diskusjonen var kommet i gang ble tre kandidater foreslått til valget, ettersom man anså disse som best egnet, og en av dem var abbed Torlak. Den andre abbeden het Ogmund, en fremragende mann; den tredje var en prest som het Pál, som var svært lærd og en dyktig bonde[20]. Det talte til alles fordel at hver av av dem var ivrigst etter ån støtte den kandidaten de kjente best. Men det hjalp ikke Torlaks sak at han ikke visste å ty til den form for hovmod som kalles selvskryt, og han priset sine gode dyder mer for Guds ører enn for menneskers, og han strevde med å overgå andre menn i godhet i stedet for å stå frem som god kandidat i øynene til folk med dårlig dømmekraft. Og resulatet ble at han fremsto som den minst kjente av mennene som sto for valg, og det var forståelig siden han ikke hadde vært noen nær nabo av andre, som kom fra andre gårder og fjerdinger.

Torlak holdt seg i bakgrunnen på dette møtet, men mange av de andre, som høstet mindre ære av sine store ord enn ham, hadde mye de ville si. Man ba så Þorkell Geirason, som var kjent for sin sannferdighet, som av alle de kloke og høibyrdige menn som var samlet der, var den som hadde mest kjennskap til Torlaks liv og levnet, si hva slags leder Torlak kunne bli og hvor dyktig han ellers kunne være. Til det svarte Þorkell: "Torlak streber etter," sa han, "etter å gjøre det best som andre bare prater om."

Alle var vel tilfreds med dette svaret, og mange betraktet Torlak straks med større hengivenhet nå da de fått et slikt godt vitnemål om hans liv fra en så vis og likevektig mann. Konklusjonen på saken ble at valget ble lagt i biskop Klængurs hender, slik at det ble han som fikk velge blant de kandidatene som var i betraktning. Og han valgte Torlak til å reise utenlands og la seg vigsle til biskop etter ham og påta seg alle de plikter som hørte til.

Abbed Torlak reiste fra Alltinget tilbake til klosteret, og ba biskop Klængur om å overta alle plikter som hørte inn under bispeembetet og kirken for resten av året. Det var blitt skralt med den økonomiske situasjonen; det var store utgifter, men inntektene var små. Biskopen var ikke i stand til å reise på visitaser, og det ble heller ikke gitt gaver lenger; og siik kunne det ikke fortsette mer, som om det ikke var behov for anselige forsyninger.


10. Etter jul kom et følge fra Skálholt for å hente den bispevalgte. Han dro østfra i langfasten, og Jón Loftsson[21], som da var den mektigste høvdingen på Island, reiste sammen med ham, og de ankom kirken på Skálholt en halv måned før påske; da var Gissur Hallson[22] kommet. Det var også andre menn der, som var biskopens venner og mektige menn i samfunnet. Torlak overtok overoppsynet med kirken, og det var påløpt en anselig gjeld for nødvendige saker som en så stor eiendom hadde behov for å ha. Han fikk straks problemer, både på grunn av det uønskede nærværet av så mange menn og andre vanskeligheter som han bekymret seg over, men han bar alt med stor tålmodighet.

Biskop Klængur lå til sengs med svært lite krefter. Torlak ble boende på Skálholt, fordi man ønsket ikke at han skulle reise utenlands på grunn av den fiendtligheten som rådde mellom Island og Norge, siden det var en rekke uoppgjorte saker mellom de to landene etter flere drap og tilraning av eiendommer, og det forsinket ham i noen år. Men da Klængur døde[23] var det på høy tid å sørge for at Skálholt ikke ble stående uten biskop lenger enn høyst nødvendig, og han lot seg ikke lenger holde tilbake fra å ta fatt på utenlandsreisen. Det gjorde ikke noen forskjell at han ble frarådet å forlate Island på grunn av fiendtlighetene. Han gjorde apostelen Paulus´ ord til sine, at man ikke på noen måte skal la seg skremme av motstanderne. Dermed var han rede til å reise utenlands, og han ønsket hverken mye penger, sammenlignet med hva andre hadde hatt, og heller ikke noe stort følge. Reisen gikk bra hele veien til de nådde Norge.


11. Da biskop Torlak kom for å møte erkebiskop Øystein[24], ble han tatt usedvanlig godt imot, og han fikk straks høre at erkebiskopen med glede ville bistå i alle ting som han anså som sin plikt, men han ville ikke gi ham tittel av biskop før han hadde fått kongens godkjennelse. På den tiden ble Norge styrt av far og sønn, kong Magnus og Erling jarl, og de stilte seg særdeles vrangvillige til Torlaks sak, og overhøvlet ham med skjellsord og trusler i stedet for lettelser, slik at hverken menn eller eiendom kunne være trygge. Men Torlak brydde seg lite om det, og viste i stedet sin faste holdning, slik David lærer oss i Salmene, at det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å stole på fyrster, og derfor tok han det med ro. Men erkebiskopen mente at han var kommet i store vanskeligheter fordi han prøvde å elske begge parter, og han ønsket å gi akt på hva apostelen Paulus lærer i sin epistel: "Frykt Gud," sier han, "gi keiseren ære!" Det kunne også sees i alle ting at han ønsket å ære begge parter i denne saken. Erkebiskopen formidlet budskap mellom dem og andre velmenende menn, og det endte med at kongen og jarlen samtykket i å la Torlak bli vigslet til biskop. Det oppsto vennskap mellom dem, og de ga hverandre gaver før de skilte lag. Og kong Sverre, som var både usedvanlig veltalende og klok og forstandig, nevnte ofte senere at alt ble lettest for far og sønn når det var vennskap mellom dem, og Torlak ble værende i landet, både i strid og nesten alt annet.

Så ble Torlak vigslet til biskop av erkebiskop Øystein i pave Aleksanders tid[25], tre netter etter apostelen Peters pasjonsdag[26]. Tilstede ved vigslingen var biskop Eirik av Stavanger, som senere ble erkebiskop i Trondheim etter erkebiskop Øystein. Den tredje tilstedeværende ved biskop Torlaks vigsling var Pál, biskop av Bergen, en fremragende mann og en venn av biskop Torlak resten av livet.

Biskop Torlak oppholdt seg bare en kort tid hos erkebiskopen etter vigslingen, for han visste så altfor vel at det hastet med å vende tilbake til Island og de fårene han var satt til å være hyrde for. Da biskop Torlak hadde tatt avskjed med erkebiskopen, ville de andre biskopene vite hva han syntes om biskop Torlak. Han svarte at han aldri hadde vigslet en biskop som han anså som sin likemann i alle de egenskaper en biskop burde ha, som apostelen Paulus sier i epistelen han sendte Titus: Det sømmer seg, sier han "for en tilsynsmann er Guds forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham. Han må ikke være egenrådig, bråsint, drikkfeldig, voldsom eller ute etter skammelig vinning. Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv." Og man kan se at denne hellige mann levde et slikt liv.

"Jeg kan ikke nok få sagt hvor klok hans måte å leve på virket for meg," sa erkebiskopen, "og bedre kan jeg ikke få uttrykt det enn at jeg ønsker at den siste dagen av mitt liv skal bli slik jeg så at hver eneste dag i hans liv var." Og det kan nå sees hvor klok og klarsynt han var når det gjaldt hans bedømmelse av den velsignede biskop Torlak.


12. Da sommeren kom fikk Torlak skipsleilighet og la til sjøs og hadde en god overfart, og de landet på det stedet de ønsket, og biskopen kom hjem til Skálholt dagen før minnedagen for St. Laurentius[27]. Alle gledet seg over hans hjemkomst, og han tok straks fatt på styret i alle saker som ble forelagt ham med grundig bestemthet. Ikke desto mindre passet han nøye på å følge den kanoniske regel i alle saker også da han var blitt biskop, både i klesdrakt, vake, fasteperioder og bønnemøter. Han tok fatt på en endring av de faste rutinene i husholdningen og huslige saker, som ble nøye overholdt i hans tid i mange henseender.

Biskop Torlak næret mest kjærlighet og hengivenhet til de prester og klerker som levde i kyskhet og utførte sine plikter omtrent slik han hadde anvist, og holdt dem i ære og støttet dem så langt det sto i hans makt. Men de klerker som la for dagen en slett oppførsel og utførte sine plikter på en dårlig måte prøvde han å rettlede med vennlige råd om å forbedring og føre dem inn på den rette vei så de ikke hadde noe å skamme seg over. Men de som ikke lot seg påvirke av milde ord ga han en streng formaning om å leve i nøysomhet og kyskhet, slik apostelen Paulus lærte Timoteus: "Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning."

Han tenkte grundig gjennom driften av kirkens eiendommer, og satte alltid noen til å ta seg av de praktiske sidene av tilsynet med inntektene, slik at han selv sto så fritt som mulig fra denne oppgaven, og likevel ble kirkens inntekter øket så langt det var mulig, og de hadde alt det de trengte. Og han hadde en så god og rettferdig hånd om kirkens inntekter at alle kloke menn snakket om hvor riktig og rettferdig han rådet i alle saker.

Og, uansett hvor mye tid han brukte på saker som omhandlet kirkens eiendommer slik at alt gikk på best mulig måte, brukte han ikke desto mindre mest omtanke for hva som gagnet kirken og klerkene han var satt til å lede på aller beste vis. Dessuten hører det til han nedla store anstrengelser i klerkenes gudstjenester og kjærlig lærte dem alle de seremonier som deres ordinasjon påla dem å utføre. Han samlet klerker til de største høytidene på Skálholt og forklarte hver enkelt av dem hva de skulle gjøre, slik at de alle ble satt i stand til å lede de kirkelige seremonier til Guds ære. Og så mange anstrengelser som han viste overfor andre, så gjorde han selv sitt aller ytterste slik at nesten alle kunne skille ham fra de andre klerkene når det gjaldt hvor ypperlig han utførte gudstjenestene for Guds åsyn, så det var en fryd både å se og høre.

Biskop Torlak underviste ofte, og det var en stor prøvelse fordi det å tale var både vanskelig og smertefullt for ham, men ordene var så elskverdige og godt satt sammen at et ord fra Davids salmer alltid rann i hu til de som lyttet til hans leksjoner, at "hvor søte dine ord er for ganen, bedre enn honning i munnen." Biskop Torlak siterte disse ordene fra Guds bok ved å sette et slikt vidunderlig eksempel ved sitt eget liv, at det ikke fantes maken til et så strålende menneske i hans levetid.

Biskop Torlak holdt lange vaker mens andre sov, og ba oppriktig om at han måtte oppnå å nå frem til hva Gud hadde lovet: "Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!" Og dette blir også nevnt i rådet fra Gud når han sier dette om seg selv: "Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. " Og det har vist seg at denne dagen sjelden var ute av Torlaks sinn, for nå har det hendt ham hva Gud har lovet dem som ofte blir funnet i bønn i sene nattetimer: at han ville sette dem over alle ting som tilhører Ham i livet etter dette.


Skálholt er en gård i Suðurland på det sørlige Island. Skálholt var sentrum for kirkelig makt på Island i nesten 700 år. Det første bispesetet ble grunnlagt her i 1056, da den første biskopen, Ísleifur, bygget en gård her. Fra da av ble det et sentrum for læring, kultur og verdslig makt på Island. Trettito katolske biskoper satt her frem til reformasjonen nådde Skálholt i 1540. Heretter var det fortsatt bispesete til 1796, da bispesetet ble flyttet til Reykjavik. (Foto: Ljuba brank, 2013. Commons. (Foto: Ljuba brank, 2013. Commons.)


13. Den hellige Torlak fastet ofte når han var hjemme på bispesetet, og i dette bar han i hu hva Herren selv hadde sagt i evangeliet, at det ikke fantes noen form for djevelske fristelser som ikke kan overvinnes med bønn og faste, og han ønsket at det også skulle komme til syne i hans eget liv, at han ønsket å heve seg over alle djevelske fristelser. Han trøstet dem som var sørgmodige og fortalte hva Herren selv hadde sagt, at salige er de som sørger, for de skal trøstes, og hva Kristus hadde sagt til apostlene i et annet evangelium: "Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede," sier han. Biskop Torlak gjenforenet og brakte enighet mellom dem som hadde vært vrede og skapt strid seg i mellom, og sa til dem, som sant er, at sinne bare gjør vondt verre hvis det får fortsette, som apostelen Paulus sier, at sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud, og et annet sted: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!"

Biskop Torlak bladde ofte i hellige bøker og leste i de hellige skrifter, for han glemte aldri hva apostelen Johannes sier i sin bok: "Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet." Han underviste ofte klerkene i hvordan man skulle lese bøker, og i annen kunnskap som var nyttig for dem. Han så hvor stor trang det var for å lære bort gode ting, som David sier i salmen: "Kom, mine sønner, og lytt til meg; jeg vil lære dere å frykte Gud."

Han satt alltid og skrev, og skrev alltid hellige bøker etter det eksempelet som apostelen Paulus hadde satt i sin epistel: "For det ligger ikke noe annet i det vi skriver, enn det dere selv kan lese og forstå." Men hva biskop Torlak enn gjorde så var hans lepper aldri i ro mens han priset Gud og ba, for han glemte aldri hva apostelen Johannes sier i sin epistel, at vedholdende bønn fra den rettferdiges munn kan gjøre mye for Gud. Hans bønner har i sannhet hjulpet både ham selv og mange andre.

Biskopen var mild og vennlig i alle sine råd, og ga gode råd i alle ting han ble spurt om. Han har nå oppnådd det som Gud har lovet, som han taler om i evangeliet: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden."


14. Biskop Torlak sang messe hver dag, både for sin egen frelses skyld og for andres, og bar alltid i sitt sinn Guds sønns lidelseshistorie, og han har nå fått sin belønning for sin tjeneste, som var desto mer underskjønn fordi han feiret sakramentet oftere og på en mer bemerkelsesverdig måte enn de fleste andre. Han anstrengte seg for å elske fattige mennesker; han kledde de som frøs og ga mat til dem som sultet, og det var tydelig at han aldri glemte hva som skal skje på dommens dag, hvor man ville bli dømt etter hva man gjorde for de fattige i dette livet. Han la også ned store anstrengelser, langt mer enn de fleste andre gode menn før ham hadde gjort, å bringe sammen fattige menn til de største høytider, tolv eller ni eller syv samtidig, og kom i all hemmelighet for å vaske deres føtter og dernest tørket dem med sitt hår[28], og ga hver enkelt rikelig med almisser før han sendte dem bort. Og han handlet her mer etter Guds eksempel enn etter menneskers; Gud, som før hadde vasket sine disiplers føtter og latt seg pine for å frelse hele menneskeheten. Guds sønn sa også dette da han hadde vasket apostlenes føtter: "Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre."

Den velsignede Torlak gjorde derfor fotvaskingen til en barmhjertighetsgave. Hans næreste venner og betrodde kunne ikke tie etter hans død om hva de syntes at de visste så klart, at han hadde gjemt i sitt hjerte disse barmhjertige og nådige handlinger som han trodde at ingen visste noe om, og som Gud hadde sagt, at den venstre hånden ikke skulle vite hva den høyre hånden gjør. Hans nærmeste venner kunne derfor ikke avsløre det som han selv ønsket å holde skjult.

Biskop Torlak hadde ofte for vane å diskutere med rene og gode menn, for på den måten å gjøre seg kjent med deres levevis og styrke dem med sunne råd slik at de ble i stand til å opprettholde sine dyder. Han holdt også nøye øye med de mennene som ikke brydde seg om sine misgjerninger, for å lede dem bort fra deres villfarne begjær og kalle dem til å bringe sine affærer i orden, som de før ikke hadde gitt akt på, for som Herren sier: "Jeg vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve." Den velsignede biskop Torlak viste dette til alle dem som ønsket å gjøre bot for sine synder, og om de ønsket å følge hans råd gledet han seg over dem og hjalp dem varsomt til rette med milde straffer, i følge hva Guds profet sa, at hver dag som en mann ønsket å vende seg til Gud, ville han leve det gode liv og ikke dø en ond død. Men de som ikke ville vende om av hans vennlige tilrettevisninger og gi opp sin slette livsførsel som han bebreidet dem for, ville han bannlyse og utelukke fra kommunionen en tid, i følge hva Kristus hadde bedt sine disipler: "Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg." Han holdt tålmodig ut fornærmelser, men slo hardt ned på slett oppførsel og umoral blant onde menn, for han ivret etter å adlyde Gud som sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." Ulydige menn smertet ham fordi han leget mangt et åndelig sår hos sine underordnede, slik det også ble forunt apostelen Paulus angående Guds kirke på hans tid, slik at ingen hadde en skade eller sorg over at det ikke så ut til at han følte alle deres problemer på grunn av sin kjærlighet til dem.


15. Den hellige biskop Torlak brukte den autoritet som var gitt ham i vigselen til å binde og løse foreningen mellom mennesker på Guds vegne, slik at jamnvekten mellom begge parter virket så rett og riktig i kloke og rettferdige menns øyne, at hverken sinne eller utholdenhet ble prøvet. Og sannelig, så vanskelig det enn kunne være, var han aldri bløthjertet eller svak i slike saker, det kunne heller sees mer på som ydmykhet og saktmodighet, og skjenket ære og barmhjertighet. Han kom også ofte i hug, som David sier, at Herren gir nåde og ære, og Han holder ikke tilbake det gode for den som er hel i sin ferd.

Det blir også nevnt at biskop Torlak måtte elske det stedet, nest etter Skálholt, som han tidligere hadde beæret med sitt nærvær. Han vigslet som abbed i Ver Gudmund Bjálfason, en god og rettvis mann, mild og fri for ambisjoner[29]. Torkjell Geirason, som er nevnt tidligere i denne beretningen, satte seg selv under klosterregelen og overholdt den godt mens han levde; han døde i det niende år av biskop Torlaks biskopstid.

I biskop Tolaks dager ble det vedtatt ved lov å feire den hellige St. Ambrosius dag, St. Cecilias dag og St. Agnes´dag, og å faste kvelden før Apostelmesse og Nikolausmesse[30]. Han formanet strengt folk om å overholde fredagsfasten slik at ingen måtte spise to ganger på en vanlig fredag, bortsett fra fredagen i påskeuken. Han var selv så streng om fredagen at han kun spiste fisk og grønnsaker om han var ved god helse, men han var mild og mindre nøye i dette når han var syk, så han spiste hvit mat på tamperdager[31] og fredager når han ble bedt om det, og satte dermed et godt eksempel for de menn som nå ønsker å gjøre de gjerninger som, det er å håpe, vil sømme seg best i Guds øyne. Biskop Torlak var syk i sin biskopstid det året da juledag falt på en fredag; han var svak og spiste likevel kjøtt den dagen og viste ved sitt eksempel at det var best å gjøre det.

Han nedla store anstrengelser i å holde sammen disse menneskene som var forbundet med hverandre gjennom det hellige ekteskap, men han la en tung bør av bøter og straffer på dem som forbrøt seg alvorlig. I hans øyne ville det være den største synd mot Gud om den største glede i verden som han skjenket gitt menneskene - og, som han for sin kjærlighets og barmhjertighets skyld hadde skjenket dem, og rettferdiggjort og velsignet det som ellers ville vært en stor synd - ble trampet under fot og grovt krenket. Men han lot aldri de penger som ble betalt for disse misgjerninger bli blandet med andre penger; i stedet bidro han med disse pengene til ektefolk som levde godt sammen, men manglet penger, slik at de kunne leve sammen som før, og det kunne være en passende bot for dem som hadde betalt penger som vern og beskyttelse og bot for sine onde gjerninger.

Biskop Torlak brøt opp alle forbindelser som han visste var ulovlig inngått i hans dager, enten det var store eller mindre betydningsfulle menn. Han kom ikke helt overens med mange menn, ikke engang høvdinger, for han samtykket bare i slikt som sømmet seg. I hans øyne vitnet det bare om et enda større fall for Guds kirke om gjeve menn begitt store feiltrinn. Han så ikke på det som noen unnskyldning om de som Gud hadde gitt både rikdom og ære, ikke skulle avholde seg fra ulovlige handlinger.


16. Det skal nå fortelles om de daglige vanene til den velsignede biskop Torlak; hvor jevnt hans humør var i alle gode ting. Han sa aldri ett ord, om det ikke var noe han var blitt spurt om. Han var så forsiktig i sin tale at han aldri forbannet været, som mange gjør, heller ikke noe annet som man ikke kunne gjøre noe med, og som han så på som en følge av Guds vilje. Han lengtet aldri etter at en ny dag skulle komme. Han kjente ingen forventninger for noe, bortsett fra Alltinget og kvatemberdagene[32]; Alltinget fordi det var så mange menn som han fryktet ville bli ført vill i sine søksmål der, og mye annet som han tenkte sto på spill, men kvatemberdagene fordi han så i dem et stort og betydningsfullt ansvar for å ordinere menn som hadde reist langt for denne dagen, når han så at de slett ikke egnet seg, både fordi de hadde liten lærdom, eller en oppførsel som slett ikke sømmet seg. Han kunne imidlertid ikke orke å nekte dem det, både for deres fattigdoms skyld, og med tanke på de menn som hadde undervist dem eller sendt gaver med dem. Men han forklarte hver enkelt klart og tydelig hvilke forpliktelser som fulgte med en ordinasjon, og hvilket ansvar de hadde overfor seg selv og dem som hadde sendt dem.

Torlak ga ofte tillatelse til undervisning, for han så at selv om det ofte ikke ble lyttet til som fornuftig skriftlige arbeider fortjente, holdt det ikke desto mange fra mindre fornuftige gjøremål. Han var så avbalansert i sin faste når han var hjemme, og i vigilier og bønn enten han var hjemme eller ikke, at det ikke fantes hans make noe sted. Han inntok så lite mat at intet virket mer sannsynlig at han ville ta avskjed med denne verden når han led som verst. Hva sterkt drikke angikk, så hadde det tilsynelatende liten virkning på ham, dersom han drakk denslags. Men han var så heldig med sterkt drikke at ølet aldri ble dårlig dersom han hadde velsignet det og slått korsets tegn da det ble brygget. Han var så forekommende og vennlig på slike fester da det ble drukket, at han holdt ut med alt som ikke var sømmelig. Men når biskop Torlak drakk vann eller brennevin som man ikke ble beruset av, holdt han begeret mot leppene og tok tre små slurker, eller fem, eller syv, men nesten aldri mer. Han drakk nesten aldri mellom måltidene med mindre han var syk, dersom det ikke var under en større fest.

Biskop Torlak var nesten aldri helt frisk i den tiden han var biskop, og det var som man kunne vente siden apostelen Paulus sier at når han er svak, da er han sterk. Han tillot ofte helbedere å behandle ham for hans smerter, og viste at Gud hadde hjulpet helbrederne slik at de ble satt i stand til å utføre Guds vilje til å stoppe langvarige ubehag med en kort smerte.

Biskop Torlak hadde en mer direkte tilnærming i sine bønner enn de fleste andre. Han sang først Credo og Pater Noster, etter at han hadde slått korsets tegn over seg selv, og salmen Jesu nostra redemptio, og han lot det straks bli kjent at han hele tiden tenkte på de løsepenger Gud hadde krevd av menneskeheten, og Guds sanne kjærlighet til alle mennesker, det inderlige ønsket om evig velsignelse og liv med Gud, frykten for dommedag og oppstandelsen da Skaperen ville dømme levende og døde; om alt dette forteller salmen. Deretter sang han Gregors-bønner mens han kledde på seg, og etter det den første salmen fra psalteret, og slapp aldri med tankene det hjertelige råd som blir gitt i salmen, at "salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt." Men da han kom til kirken sang han først en lovsang til Den hellige treenighet. Etter dette priset han med hellig sang de hellige menn til hvem kirken var vigslet, hvor han da befant seg og hvor de hellige relikiver ble oppbevart. Etterpå leste han tidebønnene til jomfru Maria, og dernest la han seg flatt ned fremfor alteret fullstendig nedbrutt, der det ikke var helliget, og ba lenge for hele Guds kirke. Og hver dag sang han en tredjedel av psalteret, enten han var hjemme eller ikke, og sang mer av salmene enn de fleste andre menn. Han sang først Gloria Patri for Den hellige treenighet, dernest Miserere mei Deus, så Salvum fac Pater et Domine for alle kristne mennesker. Men om han sto overfor et særdeles vanskelig dilemma sang han det verset som den vise Salomo ba til Gud i sine dager: Mitte mihi Domine auxilium de sancto.[33]. Og når han gikk fra bordet sang han Benedicam Dominum in omni tempore, og da han gikk fra bordet sang han salmen der Herren blir minnet om sitt løfte om at de skal være trygge som vokter sine veier med rettferdighet, og som ikke fornærmer andre hverken med ord eller gjerninger. Denne salmen er Domine, quis habitabit, og det var hans store glede å holde på disse skikkene, og han håpet at andre ville følge hans tradisjoner. Han fant stor glede i historier og sanger og i alle strengeinstrumenter og andre instrumenter, i kloke menns tale og drømmer, og i alt som gode menn fant glede i, bortsett fra spill, for det syntes ham at dette ikke førte til annet enn nyttteløs tidsspille for dårlige menn.


17. Biskop Torlak drømte en drøm på Alltinget; han syntes at han gikk fra kirken der på tinget tilbake til boden sin, og at han bar den hellige Martins hode i sin favn[34]. Men Pál[35], presten på Reykholt, en hellig mann, tolket drømmen slik: at han selv heretter ville komme til å bære en hellig biskops hode hvor han enn gikk. Og nå er det tydelig for alle at det er sant.

Da den velsignede Torlak hadde sittet på bispesetet på Skálholt i femten år med ære og stor fremgang i alle mulige slags gode gjerninger, elsket av Gud og gode menn, barmhjertig og rettskaffen, ydmyk, tålmodig og rettferdig, trett av de mange fornærmelser han hadde utholdt og en rekke sykdommer i tillegg, da betrodde han seg til sine venner at han ville si fra seg biskopsverdigheten og atter underlegge seg den samme kanoniske regel. Men den allmektige Gud tillot ikke å la det skje, for han så at hans kyskhet og dydige liv ville gjøre ham helliget, skjønt den æren som Han allerede hadde gitt ham slett ikke ville blekne i menneskers øyne.


18. Den velsignede biskop Torlak reiste rundt omkring i fjerdingen nærmest ham for siste gang, og på den reisen pådro han seg en sykdom som førte ham i graven. Han kom tilbake til Skálholt med lite styrke og lå til sengs i tre måneder, alvorlig syk, men smertene var ikke verre enn at han ikke kunne gi råd om alt mulig, eller gi de instrukser han ønsket.

Gissur Halssson bodde da på Skálholt[36], en stor høvding, klok og dyktig i alle ting. Han styrket ofte den velsignede Torlak med vakre eksempelhistorier om hellige menn som bare sine smerter med stor tapperhet for Guds skyld. Pál, hans søstersønn, kom også for å besøke ham mens han lå syk, for biskopen elsket ham mest av alle sine slektninger, og mange andre av hans kjære kom for å spørre ham til råds eller vise ham sin kjærlighet. Torvald Gissurson, en mektig høvding, kom dit, og den velsignede Torlak gikk gjennom bispesetets økonomi med klerkene og høvdingene, og den var blitt merkbart bedre mens han hadde hatt hånd over den; og derfor, med deres samtykke, lot han en del av pengene gå til fattige slektninger. Han ga husets beste utstyr til biskopen som skulle etterfølge ham, og andre ting til prestene, men de minst verdifulle tingene til fattigfolk, skjønt han glemte dem aldri når han ga gaver til sine venner. Han ga en gullring til biskop Brandur[37], mens vigselsringen gikk til Pál, hans søstersønn, og det var et varsel om den æren son ventet ham, ettersom han ble utnevnt til biskop etter ham[38], og alle tenkte at det var godt å bli gitt noe han som hadde vært i hans eie.

Syv netter før han utåndet kalte han til seg lærde menn, og lot dem salve ham, og før han ble salvet holdt han en lang tale, selv om det var vanskelig for ham å snakke: "Jeg har ligget syk en gang før, salvet og med liten styrke," sa han, "og jeg ba da om at alle menn som var ekskommunisert av meg skulle bli fri fra bannlysningen hvis jeg døde. Jeg mente det som en trøst for dem, men ikke at det fritok dem for synden de hadde gjort seg skyldige i, men de på sin side mente at jeg fritok dem fordi jeg angret på at jeg hadde gått for langt mot dem, mens jeg i virkeligheten lot dem slippe fri fra bannet fordi jeg trodde at jeg skulle dø. Men nå erklærer jeg for dere alle at alle mine straffer fortsatt skal være gjeldende inntil de har gjort bot og gjort opp for sine synder, eller de skal avvente en ny dom fra den biskopen som etterfølger meg."

Deretter hvilte han en stund og sa igjen til dem som satt ved hans sengeleie: "Jeg ber om tilgivelse dersom jeg har gjort noe som dere ikke synes godt om."

Men alle svarte at de ikke hadde noe å være sinte for. Og Gissur Hallsson talte på dette viset på vegne av dem alle: "Vi ber deg, herre, at du tilgir oss alle de feilsteg vi har gjort imot din vilje, som må være mange og store."

Den velsignede Torlak sa straks at han mer enn gjerne tilga dem. Så holdt Gissur en tale som den hellige ånd tydeligvis ytret gjennom ham: "Vi ber deg, herre, selv om du nå åpenbart blir borte for oss i legemlig forstand, om å være vår åndelige far, og går i forbønn for oss hos den allmektige Gud, for vi tror at i den åndelige verden vil du ikke ha mindre styrke hos Gud enn du har nå."

Men biskop Torlak svarte ikke, i etterlevelse av Guds sønn, da han samtykket taust og uten å si et ord, og han skjenket dem alle det de ba om. Men for sin ydmykhets skyld ønsket han ikke å vise at han var i stand til å gjøre det. Noen av dem som sto ved hans side kunne ikke holde seg fra å gråte av sorg.

Da biskopen så det, sa han: "Ikke sørg over meg selv om vårt liv sammen tar slutt, for jeg drar herfra slik det er bestemt. Jeg ville aldri klart å utrette noe større om ikke andre hadde hjulpet meg. Jeg er ikke noe stort tap for dere, for etter meg vil det komme en stor leder. Jeg kan i det minste trøste dere med, at jeg er viss på at Gud ikke vil dømme meg slik at jeg kommer i helvete."

Etter dette kysset han klerkene og ga dem sin velsignelse før han ble salvet. Men etter salvingen ville han ikke snakke mer foruten det som var høyst nødvendig, men hans lepper beveget seg hele tiden i bønn mens han ennå levde.

Da det var gått syv netter etter sykesalvingen ba han en morgen om å få skifte klær, men Orm prest, hans kapellan, svarte: "Det synes for oss, herre, som et stort ansvar å flytte deg; ønsker du virkelig å skifte til nye klær når du ikke har lenge igjen å leve?"

Men biskopen svarte: "Det vil høve å flytte meg; jeg håper at Gud vil se i nåde til meg på grunn av sykesalvingen, og ikke på grunn av klærne jeg har på meg."

Andre klær ble gitt ham, og han var våken og rolig resten av dagen. Da aftensangen var til ende kom det en svakhet over ham, og da han løftet blikket spurte han: "Hvor har Þorkell reist nå?" Men Gissur Hallson, den meget kloke mannen, tenkte at Þorkell hadde vist seg for biskopen ved hans død fordi han så sterkt hadde rådet ham fra å vende det verdslige liv ryggen og leve et hellig liv.

Men da biskop Torlak var i ferd med å utånde ba han om å få noe å drikke. Og da det ble hentet til ham sank han tilbake mot puten og falt i søvn, velsignet av Gud, og Gud ga ham den velsignelsen som han hadde tørstet slik etter i sin dødsstund, slik Guds sønn gjorde, og den kunne ikke bli gitt ham til fulle før i det åndelige liv, som Guds venner alltid tørster etter. I den velsignede Torlaks død kastet Gud lys over hva han tidligere hadde sagt gjennom Davids munn, at det koster Herren mye at hans trofaste dør. Det viste seg etter hans død at han ansikt strålte klarere enn hos andre menn, og pupillene var våknere enn på en skarpsynt mann. Mange sår hadde spredt seg på hans legeme, store og små, men alle ble leget så snart han var død, og alle mente at det at det var av stor betydning, og Gissur mest av alle, fordi han var mer klarsynt enn andre. Så ble legemet stelt og håret klippet. Folk som har disse relikivene, både fjernt og nært, finner mye trøst i dem.

Biskop Torlak døde på torsdag, en natt før julaften, seksti år gammel; han hadde da sittet som biskop i femten år. Det var da gått 1186 år siden Kristi fødsel[39].


19. Etter biskopens død ble hans legeme båret inn i kirken og ble lagt i koret de tre nettene før begravelsen. Han ble lagt i jorden annen juledag, og ved graven sto Pál prest, hans slektning som ble biskop etter ham, og mange andre lærde menn.

Liket av en stakkars fattig mann som var spedalsk ble også gravlagt der. Biskopen hadde løftet ham ut av fattigdommen og tatt seg av ham inntil sin dødsdag, og Gud ønsket å la denne barmhjertige handling komme til syne, som var en av så mange andre.

Men før mennene forlot den velsignede biskop Torlaks grav, talte Gissur Hallson om de hendelsene som hadde skjedd, slik skikken var ved fremtredende menns begravelser. Han fortalte først om hvilken nytte de alle hadde hatt av biskop Torlak, både ved bispesetet og for folk i hele landet. Deretter sa han noen ord for å hedre de biskopene som hadde residert ved bispesetet på Skálholt før Torlaks tid. Etter det sa han dette:

"Det er godt å minnes våre forfedres vitnesbyrd og tradisjoner om de biskopene som levde før vårt minne, siden den som de kjenner best synes best for alle, og like strålende menn som de alle har vært i sine bispedømmer; likevel overgår det alt hvordan Torlak forberedte seg på bispeverdigheten på et vis som overgår alle andre. Han var kysk hele livet, veloppdragen og dydig, liberal og rettferdig, barmhjertig og klok av råd, ydmyk, men streng, saktmodig av sinn, med ekte kjærlighet og hengivenhet for både Gud og mennesker. Han lot seg vigsle allerede som meget ung, og de klokeste menn bestemte seg for å øke hans ære og prestegjerning mens det var mulig, og i ung alder underkastet han seg den hellige regel og opprettholdt den helt til døden. Selv om det er befalt at vi ikke skal la dommen falle om en manns tilstand, må det være få med utsikter til frelse hvis han ikke er full av lykke, så ulik som han var med de fleste mennesker i sitt liv, og gode skikker."

Han avsluttet talen med noen velvalgte ord.

Legmenn i bispedømmet og folk over hele landet sørget dypt over den velsignede biskop Torlaks død, for de mente at han var blitt mer borte fra dem, så mye mer enn det som nå har vist seg å være tilfelle, siden man aldri hadde den hellighet eller maken til undere hos noen mann på Island før biskop Torlaks tid, og likevel ble mange mennesker trøstet av vakre drømmer hvor Gud lot hans gode gjerninger stå i en egen stråleglans. Men så skulle det komme en svært dårlig tid med hungersnød, med bare én biskop i landet, og i nord oppsto det stor uro.

Det skjedde i Vatnsdalr at en sannferdig bonde drømte at han var kommet ut, og så en mann komme fra sør over heiene, og han spurte ham hvordan det sto til med biskop Torlak, og han svarte: "Han blir ikke kalt Torlak mer, men heller Hersker med Gud." Han fortalte om drømmen til abbed Karl, og han tolket den som at biskopen var død og hadde ære hos Gud.

Gissur Hallson drømte kort etter biskop Torlaks død at han syntes at han så ham sitte i kirken på Skálholt i bispekappe og at han velsignet folk derfra. Og han tolket meningen med drømmen som at han fremdeles ville være en overhyrde for kirken. Mange vise menn mente at enten betydde det at biskop Torlak ville bli helligkåret, ellers ville dette ikke være bestemt for Island, noe erkebiskop Eirik vitnet om i brevet som han sendte til biskop Pál der han skrev slik: "Vår utmerkede bror, biskop Torlak, med godt minne, tror vi har vært hellig i hans liv, men er nå en strålende edelsten av kraft for Gud og stor autoritet."


20. En prest fra Nordlandet som het Torvald drømte fire år etter biskop Torlaks død at han kom til ham og fortalte ham at været ville bedre seg, for vinteren var ganske trykkende da: "Jeg gir deg dette råd," sa han, "at menn søker til min grav i sommer og sørger for at mitt legeme blir hentet opp av jorden, og dersom det finnes tegn til hellighet skal man gjøre som man ønsker dersom man ønsker å påkalle meg og holde min dag hellig." Dermed ble han borte. Presten fortalte drømmen til biskop Brandur og sa at han kunne sverge på det.

Fil:St. Thorlak Church.jpg
Kirkja St. Þorlák ble reist i 2017 i Reyðarfjörður, Austurland (Øst-Island) og tilhører den katolske kirke. (Foto: Vogler, 2021. Commons.

Senere på vinteren, skjærtorsdags natt etter biskop Torlaks død, så en bonde som het Sveinn et stort lys over biskopens grav på Skálholt; det var så sterkt at han nesten ikke kunne se kirken.

Orm prest dro på et ærend til Alltinget sommeren etter, på vegne av biskop Brandur, for å berette om de tegn på biskop Torlaks hellighet som var sett i disse distriktene. Hesten strevde så hardt gjennom snøskavlene at den til slutt måtte gi opp, men så snart han påkalte biskop Torlak spratt hesten hans opp og han red en hel dagsreise til tinget. Og da denne hendelsen var blitt fortalt, og mange andre, gledet det folk og mange påkalte biskop Torlak i sin nød, og det syntes både rett og riktig, men det var fremdeles ikke gitt tillatelse fra biskopene.


21. Den samme sommeren sendte biskop Brandur Orm prest med hans andre klerker til Alltinget; de hadde med et brev fra ham som ble lagt frem for biskop Pál og de andre høvdingene, og det inneholdt et vitnesbyrd om de mange mirakler som biskop Torlak hadde utført. Det ble så avholdt et møte om denne saken; biskop Pál lot seg lett lede og var usikker i denne saken, som han var i så mange andre saker angående de andre høvdingene i landet, og visste ikke riktig hva han skulle gjøre med disse gode nyhetene. Tingmennene rådet ham, sammen med biskop Brandurs utsendinger, til å si frem en ny lov på Petersmesse at det var tillatt for alle menn å påkalle den velsignede biskop Torlak. Det skulle synges messer for ham på hans dødsdag. Petersmesse var da Torlak var blitt vigslet til biskop, og det var da tillatt å påkalle ham, og den andre sommeren etter dette tinget ble messedagen hans tillatt ved lov. Og som et tegn på at Gud ikke anså dette som formastelig, skjedde det en rekke underlige mirakler på det samme tinget[40].


22. Det var en mann som het Tjǫ rvi; han led av et stort mén i hendene. Hendene var stive og spedalske så han ikke fikk rettet ut fingrene, og han hadde lidd av dette i femten år. Han påkalte den velsignede Torlak og ba om helbredelse. Han falt i søvn etterpå, og da han våknet kjente han en trang til å vaske seg; hendene hans var da helt leget og ble vist frem for alle som var til stede, og Te Deum ble sunget. Og så snart dette mirakelet var blitt kjent for alle, begynte den ene etter den andre å påkalle den hellige biskop Torlak, og det var ikke så rart, ettersom den mirakuløse kraften var så stor at den ble gitt den som ba om det nesten før man hadde bedt om det.

Denne hendelsen skjedde på det samme tinget, at abbed Jón fra Ver ble veldig dårlig av kverkesyke[41] og hovnet opp så fryktelig så han nesten ikke kunne spise, og han kunne knapt snakke så det hørtes. Så påkalte han den velsignede biskop Torlak og ba for sin helse; så falt han straks i søvn, og da han våknet var han helt frisk. Denne hendelsen ble fortalt til biskop Pál.

En mann som het Gudmund gríss, biskop Páls slektning, hadde en alvorlig strupesykdom, og han klarte hverken å spise eller røre seg, og mange mente at han ville komme til å dø. Så påkalte han sin venn Torlak om å gå i forbønn for ham hos Gud og be at han skulle bli helbredet på den måten som ville passe best. Men da han hadde avgitt dette bestemte løftet ble han bedre for hver dag som gikk, og var helt frisk innen lyset i Skálholt som han hadde avgitt sitt løfte ved hadde brent helt ned, og han fortalte selv om dette miraklet til biskop Pál og mange andre menn.

En mann fra Austfjordene som het Sigvat, av god ætt, led av smerter i øynene som var så voldsomme at han trodde at øynene ville briste om ikke smerten ble lindret med det samme. Han påkalte biskop Torlak. Straks etter påkallelsen ble han søvnig, og da han våknet var all smerte borte fra øynene hans, men øyelokkene var fremdeles røde og opphovnet som et vitnemål om den smerten han hadde hatt i øynene.

Det var en mann som het Unas. Han kjente seg svært uvel på tinget; han svulmet opp fra topp til tå. Magen gikk opp foran brystet, og smerten var så stor at han nesten ikke kunne stå oppreist. Senere kalte han, full av anger for sine synder, på biskop Torlak og ba om å bli helbredet. Han kjente seg straks etterpå tung av søvn. Han syntes at han så biskop Torlak i en drøm, og med ham var den velsignede gutten Vitus[42]. Biskopen sa til ham: "Det er ikke din egen oppførsel som gjør deg frisk hvis du blir helbredet, men heller fordi Guds nåde blir gitt i gave som helbredelse av menesker." Han våknet helt frisk.

En mann fra Nordlandet led også av voldsomme smerter på tinget, en sykdom som straks tok vettet fra ham. Men andre menn påkalte biskop Torlak for ham, og han ble straks helt frisk.

En høyverdig prest som het Tord ble alvorlig syk under oppløsningen av tinget, og mange var redd for ham fordi han var en fremstående mann. Han påkalte da biskop Torlak for at hans helse skulle bli bedre, og hans sykdomstilstand tok da en så brå slutt at han ble i stand til å forlate tinget sammen med de andre mennene, og han ble på kort tid fullstendig frisk og priset Gud og den hellige biskop Torlak for sin helse.

På tinget hendte det at en mann nordfra mistet sine gode sledestropper; de ble søkt nøye etter, men ikke funnet. Og da det virket som det var håpløst å finne dem påkalte han den velsignede biskop Torlak om at sledestroppene måtte bli funnet, og de dukket straks opp der de var blitt lett mest etter, og de priset Gud og den hellige biskop Torlak.

Det var en verdig mann som het Árni. Han hadde fått en stor farlig smerte i ribbena. Han kalte på den hellige biskop Torlak om at han måtte helbede ham, og han ble straks frisk.


23. Etter tinget hendte det at Orm, en slektning av den velsignede biskop Torlak og bror av biskop Pál, lå i badedammen på Skálholt og tenkte at han ville elske sin frendes hellighet desto høyere dersom han fikk et tegn fra ham selv, og i samme øyeblikk skar han seg i høyre hånd på barberkniven, og det blødde så fryktelig at det ikke ville stanse. Så påkalte han sin slektning og skytshelgen biskop Torlak for å stoppe blødningen, og det kom ikke en dråpe etter det.

Det var en prest som het Torfi, av nobel herkomst og godt gift, og hans kone vil bli nevnt senere i denne beretningen. Han led av en alvorlig smerte i øynene da han forlot tinget, og han fikk ikke sove den natten da han var i Skálholt. Så påkalte han den hellige biskop Torlak og ble da ført til kirken, og under messen ble han helbredet for sin lidelse og gikk helt frisk derfra.

En god husfrue led også av store smerter i øynene og påkalte biskop Torlak og ble straks helbredet.

Magnus Gissurson, fostersønn av den velsignede biskop Torlak, eide en god og grøderik gård. Men så oppsto den vanskelighet at de aller beste søyene forsvant og ikke kunne bli funnet, og det så ut som den aller største skade ville skje, at sauene ville svelle opp og miste melken. Han tok i all hast i bruk det beste botemiddel, som han ofte gjorde, og påkalte den hellige biskop Torlak, hans fosterfar. Etter det kom søyene tilbake fra heien, helt fine, mot dem som kalte på dem.

En ung gutt led av alvorlig smerte i øynene, og holdt det nesten ikke ut, og hans mor var veldig bekymret. Hun tok da veken ut av et lys og la den på guttens hode mens hun påkalte den hellige biskop Torlak, og han ble straks frisk.

En fattig mann mistet noen gode stropper i en stor myr med tykt gress, og det var lite sannsynlig at de ville bli funnet. Han påkalte dermed den hellige biskop Torlak og ba om at stroppene skulle bli funnet; han fant dem med det samme, og den fattige mannen gledet seg.

En ung mann red skjødesløst gjennom et område hvor det fantes jordbitt[43], og bena på hesten hans ble så brent at folk trodde den skulle dø. Så ble den hellige Torlak påkalt, og noen få dager senere var heste helt frisk. De takket Gud og den hellige biskop Torlak for denne hendelsen.

En mann fikk en stor byll i halsen og klarte ikke å snakke. Han rettet sine tanker til den hellige biskop Torlak. Og den samme kvelden brast byllen og han ble helbredet på noen få netter.

Det var en mann som var så nærsynt at han knapt nok kunne skjelne mellom to fingre, og slik hadde han hatt det i lang tid. Han påkalte biskop Torlak, og ble straks skarpsynt.

Hånden på en ung mann hovnet slik opp at ingen klarte å helbrede ham. Men så snart den hellige Torlak ble påkalt ble hånden hans fullstendig leget.

To kister ble borte da elvene svømmet over, den ene full av jern og utstyr, den andre med klær. Mannen som eide kistene påkalte biskop Torlak, og kistene ble funnet uskadet med alt som var i dem i like god stand.

I en bygd kom folk til en elv som var umulig å krysse, men de som påkalte biskop Torlak kom trygt over, men de som ikke påkalte ham gjorde det ikke.

En ung kvinne ble så vill av voldsomme smerter at menn nesten ikke klarte å holde henne fast. Men så snart biskop Torlak ble påkalt for henne ble hun straks leget.

En kvinne hadde i mange år hatt så vondt i hånden at den nesten ikke var brukelig til noe. Hun påkalte den hellige biskop Torlak for den, og kvelden etter var hun frisk.

Kjøpmenn på Island fikk ikke på noen måte heist ankeret. Men så snart de påkalte biskop Torlak kom det løs.

Det var mange som gikk ut med et skip fra Vestmannaeyjar, og en storm kom over dem så de var døden nær. Så påkalte de biskop Torlak om hjelp, og straks falt en stor ro over sjøen og den ble så rolig at de nådde trygt i havn.

En husfrue mistet en gullring, og den ble lett etter vidt og bredt, men ikke funnet. Hun påkalte den hellige Torlak, og straks ble ringen funnet der de hadde lett etter den mest.

En kvinne led slik av en voldsom sykdom at både taleevnen og vettet ble tatt fra henne. Men så snart biskop Torlak ble påkalt ble hun straks frisk.

En gammel prest brakk kravebenet, og det gikk verk i det og hovnet slik opp at han ble vanfør. Han påkalte den hellige biskop Torlak for seg selv og ble snart frisk.

En mann solgte en blind sau til en fattig mann og ville ikke gi ham erstatning da det ble oppdaget. Mannen påkalte biskop Torlak, og sauen fikk synet igjen.

På en gård stjal en tyv en mengde gods. Men de som var skadelidende påkalte biskop Torlak om å få erstattet tapet; det var veldig dårlig med mat da. Da slo det dem at de skulle gå ned til elven og kaste ut et nett, og straks fanget de en laks som var så stor at det virket for dem som en god erstatning for maten de var blitt frastjålet.


24. Elven som blir kalt Holtavatn dannet en demning, slik at sanden hopet seg med over tretti favners dybde. Det var et stort tap for de menn som eide marker langs elven. Men så påkalte en bonde den hellige biskop Torlak for at gravingen skulle gå bedre enn vanlig. Og neste dag hadde elven brutt ut i sjøen.

Et skip drev bort fra en mann på grunn av storm og høyvann. Men mannen som eide skipet påkalte biskop Torlak, og neste morgen drev det tilbake til den samme landingsplassen.

En ung gutt ramlet inn i ilden og fikk et fryktelig brannsår i hånden. Men hans far og mor påkalte biskop Torlak og hånden ble fullstendig leget innen tre dager.

En ung gutt falt ned i et kar med myse og virket død da de løftet ham opp. Men guttens far og mor påkalte den hellige biskop Torlak i stor sorg over guttens liv. Og så snart de hadde avgitt ham sitt løfte kom fargen tilbake i kinnene, og etter å ha ligget som død en lang stund reiste han seg opp, helt frisk.

En mann hovnet opp så fryktelig at magen var oppsvulmet og oppblåst som på en okse. Men hans kone påkalte den hellige biskop Torlak for ham, og han ble raskt bra igjen.

Da biskop Pál fikk biskop Torlaks mirakler opplest på Alltinget, fikk både en blind og en døv mann som sto der både syn og hørsel igjen.

En kvinne falt inn i en varmekilde på Reykholt og ble så fryktelig forbrent at kjøttet og huden klistret seg til klærne. Folk påkalte biskop Torlak for henne for at føttene ikke skulle falle av, og hun ble fullstendig leget innen en måned.

En kvinne brakk benet, og det hovnet opp med grusomme smerter. Hun lå lenge til sengs, og det var ingen som klarte å helbrede henne. Hun påkalte den hellige biskop Torlak, og samme natt kom han til henne mens hun sov og la sine hender på benet, og hun våknet fullstendig frisk.

En mann mistet en stor jernslegge i en snøråk. Han påkalte biskop Torlak, og fant sleggen på land dagen etter.

Noen kjøpmenn fra Orknøyene ble drevet ut av kurs av en storm i retning av Færøyene, hvor det var steile klipper og rev, og det virket som den visse død for dem. De påkalte den hellige Torlak, og straks gikk stormen over i en god vind rundt dem.

Noen andre kjøpmenn var kommet i dødsfare i den engelske kanal på grunn av storm og høye bølger. De påkalte biskop Torlak, og straks kom det en god vind og rolig vær, og de fant en god havn.


25. En mann led av fallesyke[44] og smerter i øynene. Han påkalte biskop Torlak for å bli frisk, men ble ikke bedre. Han var lenge plaget av sykdom, men en natt drømte han at biskop Torlak kom og sa til ham: "Jeg hørte at du ropte på meg, men du kunne ikke få noen helbredelse fordi du har du har gjort deg skyldig i forbrytelser som ikke er bekjent. Gå først og bekjenn for en prest dersom du ønsker helbredelse." Etter dette våknet han. Og så snart han hadde tilstått ble han frisk.

En kvinne hadde en alvorlig sykdom med en fryktelig svie på magen, som hun hadde hatt i tredve år. Hun påkalte biskop Torlak for å bli frisk. Og natten før trettende dag[45] viste biskop Torlak seg for henne i en drøm, og hun våknet fullstendig frisk.

En ung mann drev med idrettslek, og hånden hans kom ut av ledd og var vanskelig å få på plass. Den hovnet slik opp og det gjorde så vondt at han var helt vanfør. Han påkalte biskop Torlak, som viste seg for ham i en drøm og sa: "Du er rask til å avgi løfter, men ikke til å holde dem." Og da han våknet husket han at han hadde avgitt et løfte, men ikke holdt det. Han oppfylte begge løftene og ble straks frisk.

En hest ble skadet da den ble gjeldet, slik at hele magen begynte å råtne av puss. Mannen som eide den avga et løfte om at han ville gi biskop Torlak halve hesten, og innen en måned var den helt frisk igjen.

En mann hadde en skade i foten, med hulrommene i beinet fulle av blod og puss, og ingen kunne helbrede ham for skaden. Han påkalte biskop Torlak og ba om å bli helbredet, og i en drøm syntes han at han kom til ham og strøk hånden over foten hans, og han våknet fullstendig frisk.

En ung gutt led av en plutselig sykdom så magen brast. Faren og moren påkalte biskop Torlak, og han ble straks helt frisk.

Nok en gang påkalte menn biskop Torlak om en god vind, og fikk straks god bør. Og da de seilte utover fjorden kom et annet skip seilende mot dem med en god bør; også de hadde påkalt biskop Torlak og bedt om god vind, og begge skipene nådde den havnen de ønsket.


26. To kvinner reiste en vintersdag i bitende frost og uvær over de islagte delene av fjordene. Den ene fikk veer, og det var langt til nærmeste hus. De påkalte den hellige Torlak med bønn om hjelp. Da kom det noen menn og ga dem skyss til nærmeste gård. Barnet var så skadet av den sterke frosten at skjelettet var krøket, og det ene øyet spratt ut og det var sår på kroppen. Den skrekkslagne moren påkalte biskop Torlak og ba ham ha barmhjertighet med barnet. Hun tok jord fra Torlaks grav og gned den inn i guttens øyne, og han sovnet straks. Det var da i den tredje time om ettermiddagen, men om kvelden var gutten så frisk at øyet kom tilbake på plass, blått på farge og skarpsynt. Alle sårene ble helbredet i guttens krøkete kropp, men øyet som var helbredet hadde en stygg farge.

På en gård i Vestfjordene tok det fyr i et hus så hele gården lot til å stå i fare for å brenne ned, og det var ingen hjemme bortsett fra noen små barn. Et av barna påkalte biskop Torlak og ba om hjelp, og straks kom det et så tungt regn fra himmelen at ilden sluknet, men regnet falt ikke andre steder enn på denne gården.

En mann falt fra en klippe og kneskålen ble knust. Han påkalte biskop Torlak og ble raskt leget.

En stakkars husfrue påkalte biskop Torlak og ba ham om gi barna hennes noe å spise, for det var en slem hungersnød da. Hun gikk tilbake til stranden og fikk øye på en stor sel. Den lå helt stille da hun nærmet seg, som om den var klistret fast til berget; hun drepte den og fikk den maten hun trengte.

En gjestfri bonde hadde ikke noe å spise på grunn av hungersnøden. Han påkalte biskop Torlak om hjelp, og litt senere drev en hval i land på et sted som flere menn hadde eierskap til. De fanget hvalen, men så oppsto det sterk uenighet mellom mennene om hvordan de skulle dele den. Men så kom det et kraftig uvær så festene røk og hvalen ble drevet til sjøs; så rak den senere inn på stranden som bonden eide.

En fattig bonde påkalte biskop Torlak og ba om mat under hungersnøden. Han gikk ned til stranden og kastet ut et fiskegarn om kvelden. Og neste morgen var en hval like stor som fiskenettet blitt fanget der.

En mann rodde ut på sjøen og trakk et stort fiskegarn ombord i båten. Linen brast, og fisken svømte ut i havet med kroken. Han påkalte biskop Torlak, og en liten stund senere fant han fisken, som var drevet i land med kroken og linen.

En fattig manns ku falt fra en klippe og ble helt knust. Den fattige mannen påkalte biskop Torlak, og kuen ble fullstendig leget.

En kvinne var besatt av djevelen, men da noen menn helte olje som var vigslet av biskop Torlak inn i munnen hennes, ble hun straks frisk.

Et stort tre falt over en kvinne så hun ble hardt skadet. Men mannen påkalte biskop Torlak for henne, og hun så han i en drøm og våknet helt frisk.


27. Da så mange usedvanlige mirakler av biskop Torlak var opptegnet og lest høyt, var det stor enighet mellom alle de ledende mennene i landet, lærd og leg, om å hente legemet hans opp av jorden. Derfor kalte biskop Pál sammen lærde og høvdinger til Skálholt. Først var det biskop Brandur fra Holar, presten Gudmund Arason, som senere ble biskop, Sæmund og Orm, som var biskop Páls brødre, Hall og Torvald og Magnus Gissurson, Torleif fra Hitadal og mange andre høvdinger. Over hele landet flommet elvene over sine bredder nettopp da, men Gud ønsket at ingen mann skulle bli forhindret i å reise til bispesetet. Og da de alle hadde kommet sammen våket alle mann om natten, for å prise Gud og den hellige Torlak.

I løpet av den følgende dagen ble hans hellige levninger hentet opp av jorden og båret inn i kirken ledsaget av salmer og helligprisninger, i en vakker prosesjon, med all den ære og høytid man kjente i dette landet. Kisten ble satt ned i koret, og prestene sang Te Deum; syke menn knelte ved kisten og mange ble leget.

En ung mann av høy byrd som het Torstein, som hadde lidd av en farlig nyresteinsinfeksjon i lang tid, ble fullstendig frisk så steinen ble skylt ut av ham, ikke mindre enn en bønne, og etterpå kom det mange tegn fra steinen.

Det var en mann som het Uni som gikk med et treben fordi foten var forkrøplet, og han ble helt frisk der.

En jomfru som hadde vært krøpling siden barndommen ble også frisk der, og Gud helbredet mange andre sykdommer og smerter gjennom sin utmerkede venn.

En ung gutt som hadde lidd av fallesyke[46] i lang tid ble også helbredet der.

Så ble kisten med biskop Torlaks hellige relikiver båret inn på det stedet hvor han lenge ble æret.

En fattig mann som aktet seg til Skálholt på denne herlighetens dag, fordi fingrene hans var presset helt inn i håndflatene på hender som var ganske visne, var ikke i stand til å dra dit, men møtte mange folk som hadde strålende tidender fra Skálholt. Han ble trist og sa at han ikke fortjente å være der. Under tårer påkalte han den hellige Torlak, og han ble fullstendig frisk kvelden etter. I det året da biskop Torlaks hellige levninger var tatt opp av jorden skjedde det mange mirakler, som jeg vil nevne i en kort beretning.


28. Mange syke mennesker ble helbredet, uansett hvilke sykdommer de led av, dersom hans navn ble påkalt. Om folk befant seg på sjø eller land, og uansett hvilken nød de var stedt i, fikk de raskt den hjelpen de trengte for sine vanskeligheter så snart de hadde kalt på ham, slik at vindene stilnet og havet ble rolig, smerter og ubehag ble borte, flomvann vek, stormer ebbet ut, mistet gods ble funnet, og om folk gravde opp jord fra hans grav og smurte det på sår, eller en skade, eller en verkebyll, ble de straks leget. Kveg ble helbredet fra alle mulige slags sykdommer så snart hans navn ble påkalt.

På grunn av alle disse gode gjerninger fra biskop Torlak som jeg nå har fortalt om, ble det gitt mange penger til bispesetet på Skálholt fra alle de landene der hans navn var mest kjent, mest fra Norge, og mye fra England, Sverige, Danmark, Gotland, Skotland, Orknøyene, Færøyene, Cathness, Shetland og Grønland, men aller mest fra hans eget land. Og det kan sees hvor stor kjærlighet folk hadde for ham av dette, at første gang det ble sunget messe for ham, ble det brent 130 vokslys der.

Biskop Pál fikk en gullsmed ved navn Torstein til å lage et skrin til de hellige relikvier etter biskop Torlak, som finnes der til denne dag, og det står over høyalteret på Skálholt hvor Gud lar det skje alle mulige mirakler, alt etter hva som trenges. Blinde får synet tilbake, døve kan atter høre, krøplinger får sin førlighet igjen, spedalske blir renset, de lamme kan gå, de gale og besatte blir kurert, og fanger blir satt fri uansett i hvilket land de sitter fanget. De stumme får talens bruk, og alle slags innvortes sykdommer og lidelser blir kurert der, og det finnes ikke den skade hos både dyr og mennesker, hverken på sjø eller land, som Gud ikke kan gi hjelp for etter den velsignede biskop Torlaks inngripen, så snart han blir påkalt.

Vi ber nå om at han går i forbønn for oss hos den allmektige Gud for fred og velstand og en god ende på livet, og at han deretter må lede oss til vårt himmelske hjem, fri fra djevelens makt og alt hans vesen, og at vi må leve med Guds velsignelse i det himmelske paradis for evig og alltid. Amen.


__________


APPENDIKS


I. Tåtten om Oddaverjene[47]


Da den hellige biskop Torlak hadde sittet en vinter på bispesetet, la han ut på en visitas til Østfjordene sommeren etter. Og da han kom sør til Lómagnupssand, overnattet han på Svinafell; her bodde Sigurd Orm, en mann av høy byrd, rik og av god familie. Den ærverdige biskop ble tatt imot på beste vis, som seg hør og bør. Men fordi bonden ønsket å få vigslet en kirke der på gården, tilkalte biskopen ham til en samtale neste morgen og fremla erkebiskop Øysteins krav om at alle kirker og kirkegods skulle legges under bispesetet. Sigurd nektet blankt, og sa at han ikke ville gå med på å legge under biskopen det som han alltid hadde sett på som fritt, etter hevdvunnen skikk og gammel eiendom. Biskopen svarte at utnevnelsen av apostlene i seg selv ga ham makt over all Kirkens eiendom uten noen forskjell. "Kristendommens hellige fedre, og pavene, apostlenes etterfølgere, har beordret og nedfelt det samme i lovene til kirkene i hele kristenheten. Og paven har også bedt erkebiskop Eystein om å utføre det samme ærend i Norge, og det har gått videre der. Og det er ikke rett eller til å bære, at dette fattige landet ikke skal settes under én lov med disse."

Sigurd svarte at "nordboerne eller utlendingene har ingen rett til å ta fra oss vår egen eiendom." Da svarte biskopen: "Det vilkåret som ulærde menn her har gjort, å velge makt over de ting som de før har gitt Gud, er maktesløst ved selve loven og skal ikke holdes; og hvor enn denne saken er lovlig påklaget av biskopen, hører slike menn ikke til mellom dem som kan ha håp om hjelp fra Gud, dersom de nekter å vike; og den som holder tilbake tiender eller eiendeler til hellige menn på grunn av sin stahet, vil bli ekskommunisert, etter de lovlige advarsler, hvis de ikke vil bli forsonet, og slutter å gjøre galt."

Dagen gikk, og bonden skjønte at vigslingen av kirken ikke ville finne sted med mindre han endret sin tale. Han lyttet til et klokt råd, og overlot kirkens gods, og kirken selv, i biskopens makt. Deretter vigslet han kirken og sang messe. Og etter messen innlemmet han Sigurds gård som kirkens len for en viss tid, og overlot til ham å beholde den. Biskopen reiste så til Rauðalækjar. Orm den gamle bodde der. Han fremsatte der samme krav som på Svinafelll; her kom det til omtrent det samme, at Orm la kirken under biskopen, men han lot ham bestyre gården, og de skiltes venner.

Biskop Torlak reiste deretter til Østfjordene i samme ærend; og de hadde omtrent det samme svar til ham, de som bodde der. Og selv om vanskelighetene var mange med å legge alle gårdskirker og kirkegods under bispesetet, endte det med at biskop Torlak la alle kirker under bispesetet fra Hjörleifshöfði, ut til Þváttá and Hallormstöðum, og slik har det vært i all tid siden.


II. Tåtten om Jón Loftsson[48]


På den tiden styrte Jón Loftsson i Oddi. Han var den mektigste høvdingen på Island, godordsmann og den mest vise av alle lærde klerker, som han hadde arvet etter sine forfedre. Han var vigslet til diakon, og var en stor sanger i den hellige kirken. Han la all sin hug i dette, at de kirkene som han var utpekt til å råde over skulle ha alt som best var. Han var dyktig i de fleste idretter, som så mange menn på den tiden. Han var en stolt og ærgjerrig mann som det knapt fantes maken til, for han ville ikke vike for noen, ei heller var han den som ga opp om han hadde satt seg noe fore. Han hadde en kone som het Halldora, datter av Brandur[49]. De hadde en sønn som het Sæmund.


Jón Loftsson levde i et forhold med Torlaks søster Ragnheid, som han hadde to sønner med. Den ene var Pál Jónsson, som ble biskop i Skálholt etter Torlak. Det er således all grunn til å tro at de dype uoverensstemmelsene mellom Torlak og Jón ikke bare omhandlet en strid om råderett over kirker og kirkegods, men at Torlak også bar et personlig nag til ham, som i et brev fra erkebiskop Øystein i Nidaros blir omtalt som en "løsaktig mann". Sagaen forteller at Jón hadde elsket Ragnheid helt siden barneårene.

Ikke desto mindre var Jón særdeles ivrig i kirkesaker. Sagaen forteller videre:


I de dager hadde Jón kommet i besittelse av Höfðabrekkulandi, som var det beste land før Höfðá ble ødelagt. En sørvestlig kuling hadde blåst ned to kirker, og nå hadde Jòn latt bygge en ny kirke der, som var meget forseggjort; han ba den hellige biskop Torlak komme dit den høsten som han kom fra Østfjordene, som før sagt. Det var tenkt at han skulle vigsle den nye kirken. Til hans komme var det gjort i stand til et stort gjestebud. På den fastsatte dagen kom han dit med sitt omreisende følge. Jón sto i forgrunnen, sammen med mange gjeve menn.

Om morgenen gjorde biskopen alt klart til vigslingen, og Jón og de menn som var i hans råd, gikk til biskopen og ville snakke med ham om hvordan eiendomsforholdet til kirken var tenkt å være. Biskopen svarte, i samsvar med loven som var satt, om ikke Jón hadde hørt erkebiskopens budskap vedrørende kirkens eiendommer.

Til det svarte Jón: "Jeg kan nok ha hørt erkebiskopens budskap, men jeg er fristet til å holde ham for intet, og jeg tenker at han hverken vil eller vet bedre enn mine forfedre, Sæmund den lærde og hans sønner. Og jeg vil heller ikke fordømme våre biskoper her til lands som følger den gamle skikken at legmenn skal styre disse kirkene som deres forfedre ga til Gud, og som de selv og deres etterfølgere har hatt makten over."

Biskopen svarte med slike resonnementer som vi har lest før, og mange andre, idet han sa: "Vi vet det, Jón, at om du vil følge sannheten, så bør biskopen råde over kirkens gods og tiender, i tråd med apostlene og andre hellige kirkefedre; og fordi legmenn ikke kan rå i disse sakene, hjelper det lite å peke på at disse eiendommene har vært i deres forfedres eie. Jeg håper at det vil bli unnskyldt de Kirkens formenn som har vært før oss, siden det aldri ble nektet dem av deres overordnede å legge kirkegods og tiender under bispsetet; og derfor vil de bli ekskommuniusert, som med iherdighet holder på tiende og Guds eiendom mot biskopens vilje og samtykke."

Jón svarte: "Du kan bannlyse meg som du vil, men jeg vil aldri overgi min eiendom i din makt, min kirke eller andre ting som jeg hersker over."

Det var enda en sak mellom dem, og den handlet om Hófðarhlaup, som omfattet flere gårder, og mellom dem to gårder som kirken eide. Fra disse to kirkene kom det nå inn mindre tiende, og det var færre hus for brottsang[50]. Jón ønsket i den forbindelse at det ikke skulle være mer enn en prest og en diakon i dette sognet, mens det tidligere hadde vært to prester og to diakoner. Biskopen satte seg sterkt imot dette.


Biskop Torlak ser ut til å ha hatt en rekke problemer med Jón, både med hans kirkeeiendom, og fordi han ikke ville gi opp sine "ugudelige veier"; særlig i saken om biskopens søster Ragnheid. I kap. 23, Af Jón[i] bónda Loftss[yni] heter det videre at Jón ble svært sint og tålte ikke biskopens irettesettelser, fordi han var en stolt mann, men også dette at andre også kom dårlig ut av det med biskopen, blant dem hans egen sønn Torstein, som bodde på Gunnarsholt.

Sagaen forteller videre (i utdrag):


Han[51] egget i sin uhørte dårskap sin far til å strebe biskopen etter livet; men Jón på sin side pønsket på å hanskes med biskopen og vise ham hvem som hadde makten, fremfor å løfte våpen mot ham; og straks biskopen reiste inn i hans herred, og la veien på motsatt side av Oddi, planla Jón å ta biskopen til fange og bruke trusler mot ham, slik han gjorde med så mange.

Han satte sine menn mellom to brede geiler som løp øst for gården, ettersom han tenkte at biskopen måtte ta den veien, fordi han red nedover ut fra Evja og opp til Rangarvollar. Og da de kom østover ved Rangåvollen, virket det for dem på Oddi som det lå en tykk skodde over vannet, så de knapt kunne se noe. Skodden lå der helt til biskopen og følget hans var ute av syne. Men de som holdt utkikk trodde at biskopen måtte ha tatt en annen vei.

Biskopens følgesmenn hadde forlengst oppdaget mennene som satt mellom de store geilene, men fordi de ikke skjønte hva det betydde reiste de videre uten frykt, fordi de trodde ikke at det var noen fare. Og da Jón skjønte at planen om bakholdsangrep var mislykket red han i en bue tilbake til gården sin, utenom biskopen og hans følge, med noen menn med seg. Han klaget til vennene sine over at han hadde vært så uheldig nå da han hadde tenkt å fange biskopen. Torstein, sønnen hans, red ved siden av ham og sa: "Jeg må ordne opp i disse vanskelighetene, far, og snakke til biskopen, som opptrer så uhyrlig."

Jón svarte: "Bare gå mot biskopen, du, om du vil, og det vil ikke være det verste om du klarer å seire over Torlak i noe vis, men ingen andre enn jeg kan tvinge ham i kne, hvis jeg går inn for det."

Det hadde Torstein ingen tro på. Han tok med seg noen menn, og da de kom til Vellir satt biskopen ved bordet; de fikk øye på noen menn som kom ut av huset og spurte hvor biskopen var, og de ble fortalt at han satt til bords. Torstein begynte å true biskopen og ba ham komme ut. De som var der vile vite hva det var for slags menn som hadde kommet.

De sa at Torstein, Jóns sønn, hadde kommet, og med mange tungt bevæpnede menn i sitt følge, og at Torstein kom med trusler og ba ham komme utenfor. De sa at hans første ord hadde vært om biskopen, og om hans fars ed, og om hva Jón hadde i sinne. Gårdsfolkene ville hindre biskopen i å komme ut, men han var helt uanfektet og uredd og fryktet ikke disse onde mennene, og svarte: "Jeg må gå til kirken, som jeg pleier; denne mannen vil ikke gjøre meg noe vondt." Men gårdsfolkene sa: "Herre, holdt deg innendørs og ikke utsett deg for fare fra våpnene til denne mannen som ikke viker tilbake for noe."

Biskopen svarte: "Jeg går som jeg har tenkt, og om denne mannen ikke gjør meg noe, så trenger jeg ikke bry meg mer om dette." Etter dette gikk biskopen ut, og da Torstein fikk øye på ham nølte han ikke med å løfte øksen, men det nyttet ikke: han klarte ikke å hugge med den, og tenkte at det var Guds kraft som hindret ham.

I mellomtiden så biskopen på ham, uten å si et ord, og gikk til kirken som han pleide. Torstein dro for å finne sin far og fortalte ham hvordan det hadde gått, og Jón svarte: "Det gikk ikke stort annerledes enn jeg tenkte." Han spurte ham hvorfor han ikke hadde hugget med øksen. Torstein svarte at armen hadde stivnet i samme øyeblikk som biskopen så på ham, og til han kom frem til kirken, slik at han ikke hadde maktet å hugge ham ned.


Jón gjorde enda noen forsøk på å ramme biskopen, men de var alltid mislykket. Til slutt ser det ut til at alt ordnet seg til biskopens tilfredshet. "Jón lot biskopen få besittelse av kirken og red bort. Og etter noen måneder gikk Jón med på å sette bort Ragneid, og de tok syndsforlatelse og bot fra biskopen, og mange store menn utgikk fra dem."

Mot slutten av livet bygget Jón Loftssønn en kirke og et kloster på Keld, og viet det til døperen Johannes. Det er et snev av patos over slutten på hans liv. "Da Jón kom til Keld, ble han alvorlig syk; og da sykdommen tiltok, lot han seg bære ut ved døren, og mens han så på kirken, sa han: ‘Der står du, min kirke! Du beklager meg, og jeg beklager deg!’"


Fotnoter

  1. Anacletus II (f. 1090, d. 1138), pave fra 1130 til sin død.
  2. Magnus 4 Sigurdsson Blinde var Norges konge i perioden 1130 til 1135. Han var uekte sønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus var av faren utsett til å bli enekonge, men måtte dele kongedømmet med Harald Gille.
  3. Harald 4. Gille var trolig sønn av Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Han kom til Norge i Sigurd Jorsalfares senere år og beviste, ifølge sagaene, sin herkomst ved jernbyrd. Harald måtte love ikke å kreve del i riket så lenge Sigurd og hans sønn Magnus levde, men Harald lot seg likevel hylle som konge kort tid etter Sigurds død i 1130. Dette regnes vanligvis som innledningen til borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene i Norge.
  4. Gården Hlíðarendi (Lidarende) er kjent fra Njåls saga. Kirken på Lidarende er viet Torlak den hellige Torhallsson, som ble født her i 1133.
  5. Þorlákr Runólfsson var den tredje biskop på Skálholt. Han ble vigslet i 1118 og døde i 1133. Han er en av de fem biskoper som er nevnt i Hungrvaka (kap. 22-28).
  6. Torhall og Halla ble sannsynligvis atskilt før Torlak var ti år gammel, ettersom Eyolf prest blir omtalt som hans fosterfar i kap. 3. Det er rimelig å anta at Torlak bodde hos ham til han fylte femten, da han avga klosterløftet. Halla blir ikke nevnt da Torlak flytter til Skálholt, noe som tyder på at hun må ha dødd mens Torlak var abbed (mellom 1170 og 1177).
  7. I teksten står det ordrett at de "brøt opp boet". Det er uklart hvorfor, årsaken kan ha vært fattigdom.
  8. Psalter er et manuskript eller en blokkbok som inneholder salmetekster.
  9. Det nære forholdet mellom mor og sønn kan være et litterært grep som viser tilbake til forholdet mellom Augustin og hans mor Monica i Augustins "Bekjennelser". Torlak hørte selv til augustinerordenenen, og Monica ble høyt æret på 1100-tallet.
  10. I middelalderen var Oddi et høvding- og lærdomssete, og gården var Islands kulturelle sentrum. Her bodde omkring 1100 historikeren Sæmund Frode, og her vokste Snorre Sturlason opp hos sin fosterfar Jón Loptsson. Det er mulig at Torlak og Jón Loptsson kan ha dyrket et vennskap, selv om Jón var ni år eldre.
  11. Eyjolf var sønn av Sæmund frode fra Oddi, Jón Loptssons onkel.
  12. Bjørn Gilsson var biskop i Holar, og måtte overta biskopen i Skálholts plikter inntil en ny biskop ble vigslet.
  13. Pál Jonsson, islandsk geistlig, biskop av Skálholt fra 1195. Hans liv skildres i håndskriftet Páls saga byskups, skrevet kort tid etter hans død. Se Biskop Pauls saga
  14. Klosteret på Þykkvabœr ble etablert i 1168, med Torlak som den første abbed i 1170, etterfulgt av Guðmundr Bjálfason. Det ble dermed opprettet to år før erkebiskop Øystein grunnla det første augustinerklosteret i Norge 1170.
  15. Torlak var sannsynligvis 37 år da han ble vigslet til abbed i 1170. Han kom til Kirkjubø i 1162 og til Ver i 1168, først som prior og dernest som abbed, jfr. Haukr Erlendssons og Rímbeglas kronologi. Etter at kommuniteten av kanniker var etablert, ble det opprettet flere kommuniteter på Island - på Helgafell, Viðey og Möðruvellir.
  16. Som abbed var Torlak uavhengig av biskopen.
  17. Restriksjoner når det gjaldt reiser var en av grunnleggende regel for benediktinerordenen, og for augustinerordenenen som ble modellert etter den. Torlak kan ha vært en av de aller første abbedene som gjennomførte forbudet.
  18. Sagaen siterer her Salmene 39, 3 ganske løselig: "Så ble jeg målløs og stille, jeg var taus og hadde det ikke godt. Min smerte var så bitter, jeg var taus og hadde det ikke godt."
  19. 1174.
  20. Ogmund Kálfsson var abbed i Flateyjarklaustr, og senere i Helgafell. Han druknet i 1187 eller 1188. Han var trolig utpekt som kandidat på grunn av sin rikdom og gode forbindelser. Pál Solvason var sannsynligvis i sekstiårsalderen i 1174, og det kan ha vært hovedårsaken til at han ikke ble valgt.
  21. Jón Loftsson (1124 - 1197) var høvding ved Odde i Rangá på Sydvestlandet av Island, og sønnesønn av historikeren Sæmund Frode. Jón Loftsson var vigslet til diakon, og var fosterfar til Snorre Sturlason.
  22. Gissur Hallsson (1120 – 1206) var godordsmann, stallare hos den norske kong Sigurd og lovsigemann. Han var høyt respektert og ansett som en stor lærd. Han fikk skrevet Hungrváka, historien til de første Skálholt-biskopene. I siste del av livet tilbrakte han lang tid i Skálholt.
  23. 28. februar 1176.
  24. Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537 er Øystein (ca. 1120 eller 1130 - 1188) nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død. Hans største verk er utvilsomt byggingen av katedralen i Nidaros. Øystein skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin.
  25. Aleksander 3. var pave fra 1159 til sin død i 1181.
  26. Vigselsseremonien fant sted 2. juli 1178, mens Peters pasjonsdag Petersmesse, ble feiret 29. juni.
  27. 10. august.
  28. Her har sagaforfatteren blandet litt. Kristus tørket apostlenes føtter med et håndkle. Det var derimot Marta, søster til Maria, som tørket Kristi føtter med sitt hår.
  29. Guðmundr Bjálfason var abbed Þykkvabær (Ver) fra 1178 til sin død i 1197. Han er nevnt i Biskop Pauls saga, men lite er ellers kjent om ham.
  30. St. Ambrosius-dagen ble feiret 7. desember; han var "medformynder" for kirken i Höfðaver. Cecilia-messe var 22. november. Cecilia var skytshelgen for flere kirker, i Húsafell, Nes i Aðaldalr og Saurbær i Eyjafjörðr. Legenden hennes fantes også oversatt til islandsk. St. Agnes dag er 21. januar. Legenden hennes finnes i tre islandske versjoner, og hun var en felles beskytter av Þerney og Bær i Borgarfjörðr. Apostlenes høytider var: Peter (og Paulus) 29. juni, Andreas 30. november, Jakob 25. juli, Johannes 6. mai og 27. desember, Thomas 3. juli og 21. desember, Matteus 21. september, Mattias 24. eller 25. februar, Bartolomeus ( eller Nathaniel) 24. august, Filip og Jakob den Lille delte 1. mai, St. Jude (Thaddeus) og Simon delte 28. oktober. Alle apostlene hadde legender på islandsk, men deres popularitet som skytshelgener for islandske kirker varierte. Nikolasmessen var 6. desember. Mer enn førti kirker ble innviet til ham (alene eller sammen med andre) og flere versjoner av legenden hans eksisterte.
  31. Tamperdager er fire årlige fastedager i den katolske kirke.
  32. Kvatemberdager er fire fastetider, onsdager, fredager og lørdager etter Luciadagen, askeonsdag, pinsedag og korsmesse (14 september).
  33. Måtte han sende hjelp fra helligdommen og støtte deg fra Sion.
  34. Martin av Tours (også Morten, latin: Martinus; født cirka 315, død 11. november 397) var en klostergrunnlegger og biskop; han er helgen i den katolske kirke med festdag på hans dødsdag 11. november. Særlig i Norden og Tyskland ble mortensaften feiret til hans minne. Dette har sin bakgrunn i historien om at da han skulle velges til biskop, ønsket han ikke dette og gjemte seg blant gjess eller ender, men disse kaklet så mye at han ble funnet. Det er derfor en gammel tradisjon, spesielt i Danmark, at man spiser andestek eller gås denne dagen.
  35. Dette er den samme Pál som kjempet med Torlak om embetet som biskop.
  36. Sammen med Snorre Sturlasons fosterfar Jón Loptsson hadde Gissur Hallson blitt satt under kirketukt av biskopen i Nidaros for å ha "to koner". Han må ha gjort bot og forlatt sine to kvinner.
  37. Brandur Jónsson var en av dem som konkurrerte med Torlak om å bli utnevnt til biskop i Skálholt i 1174. Han ble imidlertid utnevnt til biskop i Hólar bispedømme i 1163, og døde i 1201.
  38. Pál var biskop i Skálholt fra 1195 til 1211. Hans kiste ble ble gravd frem i 1954.
  39. Torlak døde i 1193 etter moderne tidsregning. Sagaforfatteren gjør bruk av den islandske versjonen av den såkalte Gerlandiske kalenderen, som lå syv år i forkant. Gerlandus var astronom og matematiker, som han brukte til å regne ut den nøyaktige dato for Kristi fødsel. Hans kalender ble mye brukt i middelalderen.
  40. Det er berettet om ni jærtegn på dette tinget.
  41. Trolig bronkitt.
  42. Sankt Vitus (født ca. 290, død 303) er en kristen helgen som led martyrdøden som følge av keiser Diokletians forfølgelse av kristne. Han var en av nødhjelperne og skulle være særlig god til å hjelpe barn og unge mot epilepsi og kramper. På grunn av dette, samt den senmiddelalderlige tyske skikken med å danse foran statuen av ham, har nervelidelsen sanktveitsdans navn etter ham. Sankt Vitus' dag, 15. juni, er en katolsk og ortodoks helgendag.
  43. Dvs. vulkansk aktivitet
  44. Epilepsi.
  45. Dvs. 13. dag jul.
  46. Dvs. epilepsi.
  47. Oddaverja þáttr, kap. 18 i Saga Þorláks biskups hin ýngri. Oddaverja þáttr omhandler striden mellom Torlak og den verdslige aristokraten Jón Loptsson (far til Torlaks etterfølger biskop Páll Jónsson, i dette kapitlet om striden med bøndene i Østfjordene.
  48. Frá Jóni Lofssyni, kap. 19 i Saga Þorláks biskups hin ýngri, hører hjemme som en del av Tåtten om Oddaverjene, men er i Biskupa sögur presentert som et eget kapittel, eller tått, om man vil. Jón Loftsson (1124 - 1197) var høvding ved Odde i Rangá på Sørvestlandet av Island, og sønnesønn av historikeren Sæmund Frode, og Snorre Sturlasons fosterfar. Jón var vigslet til diakon, og han var "en stor sanger i den hellige kirken" og "hadde av sin nærmeste farfar lært seg all mulig åndelig kunnskap". Han kom i konflikt med den islandske kirken ettersom den nye utviklingen skilte hardere mellom det åndelige og det verdslige. Da biskopen av Skálholt, Torlak Torhallsson, på påbud av erkebiskop Eystein Erlendsson ville frata høvdingene retten til å råde over kirker og kirkens eiendommer, protesterte Jón på det kraftigste. Han ville, sa han, være med og dømme de gamle, gode biskopenes vei, "og ikke tror jeg at Eystein har mer vilje eller visdom enn mine forfedre, Sæmund Frode og hans sønner." Krangelen mellom biskop Torlak og Jón hadde også sin pikante grunn i at Jón hadde biskopens søster Ragnhild som frille. Jón var etter biskopens syn en "løsaktig" mann, og det fikk han også lese i et brev fra erkebiskopen i Norge. Likevel kom Jón seirende ut av striden med kirken, den såkalte Staðarmál.
  49. Skegg-Brand Tormodsson.
  50. brottsöngs, messer som er utført av en kurator, som gjerne ble betalt av prestens egen lomme, enten fordi kirkene lå fjernt og utilgjengelig til, eller fordi presten begynte å bli gammel og tenkte på å trekke seg tilbake.
  51. dvs. Torstein.