Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - De norske jarlene
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Av Knut Rage
© 2023
Innhold
Innledning
I flere hundre år, fra Harald Hårfagres dager og til langt ut på 1200-tallet ble Orknøyene og Hjaltland styrt av norske jarler, stundom også med Katanes nord i Skottland og andre områder i vesterhavet i tillegg. Forholdet til de norske kongene vekslet. I perioder styrte jarlene relativt fritt, nærmest som de selv ønsket, i andre perioder blandet kongene i Norge seg inn i øyenes indre anliggender, skattla folket der eller rett og slett grep makten selv, som i Magnus Berrføtts tid. Jarlene levde et hardt liv, som de fleste på den tiden. Flere av dem ble drept.
Det orknøyiske jarledømmets største triumf er utvilsomt byggingen av St. Magnus-katedralen, som ble påbegynt i 1137 og først sto helt ferdig 300 år senere. Den første tiden lå Orknøyene og Hjaltland under bispesetet i Nidaros, men etter hvert skulle det sitte ti biskoper på bispestet i Kirkwall under det norske styret.
I det følgende blir det presentert en oversikt over de norske jarlene i vesterveg. Noen tar naturligvis litt mer plass enn andre, men felles for hele denne perioden er en tett tilknytning til Norge og de norske kongene, selv om også skottekongene puster dem i nakken fra tid til annen. Den geografiske avstanden til Skottland var kort, og Norge lå langt unna - likevel var det i lengden aldri noen tvil om hvor deres lojalitet lå.
Ragnvald Mørejarl og sønnene hans
.jpg)
I Harald Hårfagres saga forteller Snorre at i den ufreden som oppsto da Harald la under seg Norge, "ble de funnet og bygget landene ute i havet", Færøyene og Island, og det var også stor utferd til Hjaltland, dvs. Shetlandsøyene. Mange stormenn flyktet fredløse for kong Harald og fór i vesterviking. De oppholdt seg da på Orknøyene eller Suderøyene (Hebridene) om vinteren, men om sommeren vendte de tilbake til Norge og gjorde stor skade på landet.
Til slutt ble kongen lei av det, og seilte en sommer vest over havet til Hjaltland og drepte alle de vikingene som ikke kom seg unna; dernest gikk ferden videre til Orknøyene, Suderøyene og Man, og overalt flyktet folk da ryktet gikk om at kong Harald og hans krigere var underveis.
Fra Snorres relativt korte avsnitt om kong Haralds straffetokt til vesterhavsøyene har det som tidligere nevnt dannet seg en seiglivet myte om "vikingbølene" på Shetland og Orknøyene. Det er trolig sant, det han skriver, men det er neppe hele sannheten. Perspektivet er sett fra kong Haralds synsvinkel. Hva bøndene og stormennene som ble fratatt odelen i Norge og følte seg fordrevet derfra tenkte og følte er ikke Snorres ærend.
Snorre forteller videre om hvordan det gikk til at Orknøyene ble et jarledømme. Ivar, sønn av Ragnvald Mørejarl, som var jarl på nordvestlandet i Norge på midten av 800-tallet, tilsvarende det området som i dag heter Møre og Romsdal, falt i kamp med vikinger i vesterhavet, "og som bot ga kong Harald, før han seilte vestfra, Orknøyene og Hjaltland til Ragnvald jarl. Men Ragnvald jarl ga umiddelbart begge landene videre til sin bror, Sigurd, og han ble igjen vestover da kongen seilte østover. Han hadde tidligere utnevnt Sigurd til jarl."
Om Sigurds død forteller Snorre forøvrig:
Mens dette pågikk, falt Ivar, sønn av Ragnvald Møre-jarl. Som bot for dette ga kong Harald, før han seilte fra vest, Orknøyene og Hjaltland til Ragnvald jarl. Men Ragnvald jarl ga umiddelbart begge landene til sin bror, Sigurd, og denne ble igjen vestover da kongen seilte østover. Før dette hadde han utnevnt Sigurd til jarl. Senere sluttet Torstein Rød seg til ham, han var en sønn av Olav Kvite og Aud den djuptenkte. De herjet i Skottland og tilegnet seg Katanes og Suderland helt til Ekkjalsbakke. Sigurd jarl drepte den skotske jarlen Melbridge Tand og bandt hans hode til salremmen, men han ble såret i leggmuskelen av en tann som stakk ut fra hodet. Såret hovnet opp, og det ble hans død. Han ble gravlagt ved Ekkjalsbakke. Deretter styrte Guttorm, hans sønn, landet i ett år, men døde uten barn. Etter det slo vikinger seg ned i landene, dansker og nordmenn.
Ragnvald sendte sønnen Hallad vestover, etter at han hadde gitt ham jarlsnavn og utstyrt ham med en stor hær. Da han kom til Orknøyene slo han seg ned der, men året rundt ble øyene herjet av vikinger, inntil Hallad til slutt ble lei av det, "veltet seg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett", før han til slutt seilte hjem til Norge.
Torv-Einar og hans ætlinger
.jpg)
Med Torv-Einar innledes den egentlige rekken av norske og norskættede jarler på Orknøyene. Årstallene rundt Einars liv er usikre, men han ble trolig født ca. 875 og døde en gang mellom 910-946.
Da det kom Ragnvald Mørejarl for øre at sønnen Hallad hadde forlatt jarledømmet på Orknøyene tok han det ikke nådig opp, og mente at sønnene hans slektet lite på foreldrene. Men sønnen Einar kom til ham og sa: "Jeg har ikke stor kjærlighet til deg, og har lite å forlate her. Jeg skal dra vestover til øyene hvis du vil hjelpe meg. Jeg lover deg noe som jeg vet at du vil sette stor pris på, nemlig at jeg ikke kommer tilbake til Norge."
Det var ingenting ved Einar som tilsa at han skulle få en jarletittel. Tvert om, han var en uekte sønn av Ragnvald Mørejarl, født av en trellekvinne som selv var av trelleslekt på begge sider - í allir ættir þrælborinn. Moren var trolig av finne- eller lappeslekt; selv blir Einar fremstilt som stygg, ljótr, og enøyd, einsýnn, men skarpsynt, et ordspill som spiller på hans evne til å skue inn i verdener bortenfor denne, på samme vis som guden Odin; Einar hadde et diktersinn og var i stand til å se alver og andre hinsidige vesener.
Da Harald Hårfagres sønn Halvdan Hålegg, den høgbeinte, dukket opp på Orknøyene og skremte folk, og i første omgang fikk Einar til å flykte til Skottland før han vendte tilbake til øyene og tok opp kampen med Halvdan og menn, og seiret, var det takket være sitt skarpe syn at han sa til sine menn: "Jeg vet ikke riktig hva jeg ser der borte i Rinnansøy[1], snart står det oppreist, i det neste øyeblikk legger det seg ned, det må enten være fugl eller folk." Så gikk de dit, fant Halvdan Hålegg og tok ham til fange.
I neste stund kommer et annet trekk ved Einar til syne - hans grusomhet. Einar skar ørn bak på ham på en slik måte at han stakk sverdet inn i ryggen, kuttet alle ribbena ned til lendene og trakk ut lungene. Det ble Halvdans død, skriver Snorre noe lakonisk. Etter drapet på Halvdan Hålegg kvad Einar flere vers som lever etter ham (i Gustav Indrebøs oversettelse):
- Eg ser ’kje frå rauste Rolv
- eller frå Rollaug fljuga
- spjot mot fjende-flokken,
- endå far vår me lyt hemna.
- Men i kveld, når kvast
- kjempor gjeng i slaget,
- tegjande mjøden tappar
- Tore jarl på Møre.
- Fagnafolk fredlause
- flyr for eit saueran; —
- eg drap kongssonen
- unge på øyane.
- Hugstore Harald
- hemnråd mun leggja; —
- skardut vart skjolden hans
- eg skjelv ikkje lel.
Da drapet på Halvdan ble kjent i Norge ble brødrene hans, som blir skildret som svære vodsmenn og ugreie å ha med å gjøre, harme og svor hevn. Imidlertid grep kong Harald inn og stanset dem. Da dette kom Einar for øre kvad han:
- Etter meg er mange
- menner frå alle leider;
- høgborne, hatige,
- hev hemn yver mangt å taka.
- Men ikkje veit dei visst,
- fyrr dei vinn å drepa meg,
- kven under ørnekloi
- endar fyrst sitt liv
Einar har satt spor etter seg som skald også i det at navnet hans er benyttet i versesamlingen [[1]] i Snorre Sturlasons Den yngre Edda, der et særskilt versemål av drottkvede har fått namnet "Torf-Einarháttr" etter han.
Tilnavnet "Torv-Einar" fikk han fordi han tok til å skjære torv til brensel, ettersom det var lite annet brenne på øyene.
Det var ingen mangel på dramatikk i Einars liv. Flere ganger måtte han rømme øyene og seile over til Katanes. Ikke minst var det dramatisk da kong Harald kom seilende og la skatt på øyene, og krevde at de skulle betale ham seksti pund gull. Einar bød seg å betale hele skatten alene, mot å få all odel på øyene. Siden den gangen eide jarlene odel i lang tid fremover, helt til Sigurd jarl ga bøndene odelen tilbake på begynnelsen av 1100-tallet.
Einar døde på sotteseng, en lite ærefull død for en viking, til tross for at han hadde ry for å være en mektig kriger.
Ingenting er kjent om hans kone, men ettersom Einar hadde barn før han forlot Norge var hun trolig norsk.
Einar hadde sønnene Torfinn, som ble jarl etter ham, Arnkell og Erlend, og to døtre, Tordis, som ble født da Einar var ung og fremdeles bodde i Norge, og Hilf, som fikk etterkommere i irland.
Torstein Skallekløyver
Einars sønn Torstein, som fikk tilnavnet Skallekløyver (hausakljúfr), levde fra ca. 910 til 963, og skal altså etter dette regnestykket ha blitt 53 år gammel før han døde - relativt godt til års, etter forholdene i hans levetid. Med en mor som sannsynligvis var norsk kan han sies å hva vært tre fjerdedeler norrøn og en fjerdedels etterkommer etter treller. I hans tid ble det regnet nøye på slikt.
Torfinn giftet seg med datteren til den gæliske jarlen av Katanes, Donnchadh, eller skotsk Duncan; hun het Gróa. Da han senere giftet seg på nytt, var det med en datter av Torstein Raude, som var sønn av irskekongen Olav Kvite og Aud den djuptenkte.
Også Torstein blir skildret på samme vis som faren Einar, som en stor høvding og kriger, mikill höfðingi ok herskár, og døde på sotteseng som faren. Han ble hauglagt på Ragnvaldsøy.
I hans dager kom Eirikssønnene til Orknøyene fra Norge, hvor de hadde flyktet for Håkon den gode, og som det blir fortalt både i Heimskringla og Orknøyingesaga førte det med seg en rekke uroligheter og voldshandlinger på øyene.
Torfinn hadde fire sønner, Arnfinn, Håvard den årsæle (dvs. den som hadde gode år), Lodve, som ble jarl etter Torfinn, Ljot eller Arnljótr, og to døtre. Tre av sønnene giftet seg etter tur med drapskvinnen Ragnhild, datter av Eirik Blodøks og den beryktede Gunhild. Hun myrdet selv sin første mann, Arnfinn, i Myrkhol på Katanes, mens den neste mannen, Håvard den årsæle, ble drept av søstersønnen Einar Klining etter at Ragnhild hadde lokket ham med at hun heller ville ha ham enn Håvard til mann. Etter dette drapet fikk Einar ord på seg for å være en niding, og Ragnhild sørget for at en sønn av en av Håvards søstre, Einar Hardkjeft, tok ham av dage. Deretter giftet hun seg med den tredje av brødrene, Ljot.
Man kan ikke annet enn å grøsse litt av Ragnhilds drapslyst og herskesyke. Hun må ha arvet disse karakterdragene etter sin mor Gunhild Ossursdatter, som i følge Heimskringla ble oppfostret av samer og opplært i trolldom av dem - manipulerende, grådig og usympatisk, og trollkyndig.
Lodve Torfinnsson
Lodve Torfinnsson (også skrevet Ludowick eller Lewis) levde fra ca. 963 til 980-990. Hans mor var Torfinns andre kone, Grelöð, som var halvt gælisk, så han ble dermed regnet som fem åttendedels norrøn, en åttendedel trell og to åttendedels gælisk. Som sin far og farfar opptrer han som en mektg høvding, og også han døde av sykdom, på sotteseng.
Han giftet seg med Eðna (Eithne), datter av den irske kongen Kjarvalr (Cearbhall). Hun var lærd i trolldom, margkunnig, og vevde et magisk banner i form av en ravn, og sa at den som kriget under dette merket ville seire og være udødelig, men det ville være dødbringende for den som bar det. Når vinden tok tak i merket så det ut som ravnen løftet seg til flukt. Eðnas spådom skulle vise seg å holde stikk. Tre merkesmenn falt da sønnen Sigurd kjempet mot Finnleik skottejarl, med et styrkeforhold på én mot syv i skottenes favør, men Sigurd vant seier.
Deres barn var Sigurðr hinn digri, som tok rangen av jarl etter Lodve, datteren Nereiðr eller Svanlaug, som giftet seg med jarl Gilli av Kola (Coll).
Sigurd Lodvesson
Sigurd Lodvesson, med tilnavnet hinn digri, den digre, er den første i rekken av jarler som mistet livet i kamp, i slaget ved Clontarf 1014. Han var da omkring 34 år gammel, født omkring 980.
Opptakten til det blodige slaget blir forklart på litt forskjellig vis. I Njåls saga blir det fortalt at Gormflaith, som var gift med Olav Kvåran, som var konge i det norrøne kongedømmet i Dublin, fikk sin sønn Sigtrygg Silkeskjegg til å be Sigurd jarl komme fra Orknøyene til Irland for å slåss mot hennes tidligere ektemann, Irlands overkonge Brian Ború: "...hun sendte ham til Sigurd jarl for å spørre om støtte... Sigtrygg seilte tilbake til Irland og fortalte sin mor at jarlen var sammen med ham."
Irske kilder forteller en litt annen historie, nemlig at det dreide seg om et rent angrep av Sigurd og hans menn. Men uansett hva grunnen var, så ble utfallet av slaget at både kong Brian og Sigurd jarl mistet livet.
Torfinn ble tvangskristnet av Olav Tryggvason, men skal ha fortsatt med å dyrke sine norrøne forfedres gamle guder, til tross for at hans mor var kristen, i tilegg til å være trollkyndig.
I Olav Tryggvasons saga blir det fortalt at "jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen."
Men Olav Tryggvason ga seg ikke med det. Han tok med seg sønnen til Sigurd jarl som gissel, Valp eller Hunde som Sigurd hadde med sin første kone, og faren så ham aldri igjen før han døde noen år senere i Norge. "Siden viste ikke Sigurd jarl noen lydighet mot kong Olav," blir det fortalt.
Orknøyingene fikk igjen odelen under Torfinn jarl, i én generasjon, i bytte mot at de gjorde krigstjeneste mot skottene.
Navnet på hans første kone er ukjent. Hans andre kone var datter av Malcolm, skottekongen. Sigurd etterlot seg sønnene Torfinn, med tilnavnet "den rike", som arvet jarletittelen, Sumarlide og Bruse, som blir skildret som vennlig og ydmyk, og Einar Vrangmunn, stygg og uvennlig og en stor kriger.
Etter at Sigud falt i slaget ved Clontarf ble de tre sønnene Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn tatt som jarler av Orknøyene, og de delte øyene i tre deler mellom seg. Torfinn var bare fem år gammel da, og fikk ingenting. Da kong Malcolm II av Skottland hørte dette, ga han områdene Katanes (Caithness) og Suderland (Sutherland) i det nordlige Skottland "til Torfinn, frenden sin, og gav ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham," heter det i Heimskringla.
Torfinn jarl, den rike
Straks Torfinn jarl var blitt voksen, sendte han bud til Einar bror sin, og ba om å få av ham det riket som han syntes han hadde rett til på Orknøyene; det var en tredjepart. Einar hadde ingen videre lyst til å gi fra seg makten så lett. Da Torfinn jarl spurte det, bød han ut folk fra Katenes. Men da Einar jarl fikk vite dette, samlet han også folk og fór imot Torfinn, og aktet seg til å holde slag med ham. Bruse jarl samlet også folk, og dro til møte med dem og forsøkte å megle. Det ble enighet på det vilkåret at Torfinn jarl skulle ha en tredjedel av riket på Orknøyene som med rette var hans, mens Bruse jarl og Einar jarl slo sammen sine luter. Einar jarl skulle ha styringen for dem, og landvernet; dersom da den ene døde før den andre, skulle den som levde lengst styre landet. Men denne avtalen syntes ikke folk var rettvis; for Bruse hadde en sønn, som het Ragnvald, men Einar var sønneløs. Torfinn jarl satte menn til å ta vare på det riket som han eide på Orknøyene; selv var han oftest på Katenes.
Så blir det fortalt i Orknøyingesaga (i min gjengivelse). På dette tidspunktet var Sumarlide død av sykdom.
Med Torfinn, som skal ha levd fra 1014 til 1064, er den gæliske arven i ferd med å overta. Det er lite av norrønt blod i årene hans, og trellearven er så å si visket ut. Han blir skildret som tidlig voksen, den høyeste og sterkeste av menn, med svart hår, skarpe trekk og mørk hudfarge, og med en stor nese; en kappsmáðr, en energisk mann, grådig både etter penger og ære, rikdom og makt. Han blir også fremstilt som en dyktig kriger med et stort mot.
Store deler av sitt liv lå Torfinn i krig med brødrene, like til 1046 da han til slutt blir enejarl. Da var Einar Vrangmunn ryddet av veien i 1020, og Bruse i 1034. Brorsønnen Ragnvald Bruseson var samjarl med Torfinn fra sist i 1030-årene inntil Torfinn drepte ham i 1046.
Torfinn arbeidet iherdig for å holde sitt store rike samlet, som strakte seg fra Dublin til Shetland, men samtidig styrket de norske kongene Olav Haraldsson og Harald Hardråde sitt grep om jarledømmet på Orknøyene og de andre vesterhavsøyene. Torfinn måtte i tillegg forholde seg lojal mot den skotske kongen, i og med at hans rike også omfattet jarledømmet av Caithness, som sto under den skotske kongen.
I 1047 besøkte Torfinn Norge, da Harald Hardråde satt som enekonge. To, tre år senere gikk ferden til Roma, der han fikk syndsforlatelse av paven, trolig Leo IX. Da han kom tilbake til Orknøyene fikk han oppført en kirke på Birsay.
Torfinn holdt en stor hird, og det blir fortalt at mennene hans ikke manglet noe av hverken vått eller tørt under julefeiringen.
Han var gift med Ingebjørg Finnsdatter, datter av den norske lendmannen Finn Arnesson. Sammen med Ingebjørg hadde han sønnene Pål og Erlend, og han var farfar til den hellige Magnus Orknøyjarl og Håkon Pålsson. Sønnene blir sklildret som miklir menn ok fríðir, staute, kloke og vakre menn, som tok mest etter deres norske mor, i motsetning til den gæliske Torfinn, som var svarthåret og stygg.
Ragnvald Brusasson
Ragnvald Brusasson var sønn av Bruse Sigurdsson og en ukjent mor, og altså Sigurd Digres sønnesønn og Torfinn den rikes nevø. Han skal ha vært jarl fra 1036-1046, og blir skildret i de aller beste ordelag, som overmåte vakker, med fyldig, lyst hår, mykt som silke (hárit mikit ok gult sem silki), høy og sterk, rådsnar og klok.
Arnor jarlaskald sa at han var den aller beste av orknøyjarlene, dyktig i alle ting, rådsnar og handlekraftig. Det ligger som en usagt understrøm i skildringen av ham at både hans mor og bestemor må ha vært norske.
Bruse jarl fikk Einars del av øyriket da Einar falt fra, slik det var avtalt. Han ble dermed sittende med to tredjedeler av riket. Torfinn mente at de burde dele riket mellom seg og ha halvparten hver, men det gikk ikke Bruse med på. Torfinn hadde skottekongen i ryggen og var en mektig og farlig fiende, men Bruse seilte til Norge sammen med sønnen Ragnvald for å søke støtte hos kong Olav. Torfinn gjorde det samme. Men møtet med kongen falt ikke så heldig ut for Torrfinns del. Bruse hadde allerede hatt foretrede for Olav, og kongen hadde forlangt at all makt over både Orknøyene og jarlene der skulle legges inn under den norske kongen helt og holdent. Bruse hadde ikke sett noen annen utvei enn å gå med på det, og underkastet seg kongen og sverget at han fra nå av skulle bli kongens mann.
Torfinn prøvde å unnslå seg disse kravene ved å hale ut tiden. Men det endte med at Torfinn inngikk et forlik med kong Olav, han også, selv om kongen hadde en mistanke om at han ikke kom til å overholde forliket.
Ragnvald ble igjen hos kong Olav da faren Bruse reiste tilbake. Han skulle komme til å oppleve mangt og mye før han atter satte sin fot på Orknøyene. Da Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad kjempet Ragnvald på Olavs side. Etter slaget kom han seg unna med de andre som flyktet, sammen med Olavs bror Harald som var hardt såret. Ferden gikk helt til kong Jaritslav i Holmgard, der både Harald og Ragnvald ble landevernsmenn i Gardarike før Harald dro videre til Miklagard. Ragnvald skal ha kjempet i ti slag mens han var i kong Jaritslavs tjeneste. Her møtte han også Olavs sønn Magnus (den gode) og ble hans mann. Nordmennene i Holmgard tok Magnus til konge, og Ragnvald reiste med ham tilbake til Norge og var til stede under kongehyllingen av Magnus i Trondheim. Her fikk han vite at hans far Brusre var død, og at Torfinn nå var enejarl på Orknøyene.
Ragnvald seilte dit og la under seg to tredjedeler av øyene. Torfinn jarl bød Ragnvald om å dra på hærtog sammen med ham, og lenge gikk alt godt mellom dem. Men etter hvert oppsto det gnisninger som til slutt brøt ut i åpenlys fiendskap. Ragnvald reiste tilbake til Norge og søkte støtte hos kong Magnus, men det endte til slutt med at Torfinn og hans menn kringsatte gården hans i Kirkevåg (Kirkwall), og Ragnvald ble drept. Liket hans ble ført til Store Papøy (Papa Wrestway) og jordet der.
Det er ikke kjent om Ragnvald noen gang vart gift, eller om han hadde barn, så etter hans død gikk hans del av jarledømmet til Torfinns sønner Erlend og Pål.
Pål Torfinnsson
Pål Torfinnson var sønn av Torfinn den rike og Ingebjørg Finnsdatter, og levde fra 1050 til 1098. Da Torfinn døde ca. 1064 overtok Pål jarledømmet sammen med broren Erlend, hvis fødselsår er ukjent. To år senere, i 1066, deltok han i Harald Hardrådes skipshær under angrepet på England. Som kjent led Harald og hans hær et sviende nederlag i slaget ved Stamford Bridge.
I tiden som fulgte opplevde orknøyingene et par fredelige tiår. Erlend og Pål styrte fredelig sammen. Men i 1098 dukket Magnus Berrføtt brått opp på sitt første vesterhavstog. Han tok jarlene til fange og innsatte sønnen Sigurd (Jorsalfare) som jarl på Orknøyene. Pål og Erlend ble ført til Bergen, hvor de døde kort tid etter.
Pål var gift med Sunniva Håkonsdatter, som den norske jarlen Håkon Ivarsson hadde fått med kongsdatteren Ragnhild, og ble dermed å regne som svigersønn av Magnus den gode. Deres sønn Håkon overtok jarledømmet i 1103. Foruten Håkon hadde Pål og Ragnhild tre døtre.
Håkon Pålsson
.jpg)
Fra 1098 til 1103 var Sigurd (Jorsalfare), den åtte år gamle sønnen til Magnus Berrføtt, jarl på Orknøyene.
Med Håkon Pålsson, som var jarl på Orknøyene fra 1103 til 1122, tok jarledømmet en helt ny retning. Han hersket først alene, men etter hvert sammen med fetteren Magnus Erlendsson, den senere hellige St. Magnus, som han imidlertid sørget for å ta av dage i 1115.
Håkon gjorde seg tidlig gjeldende. Allerede som ganske ung blandet han seg inn i måten hans far Pål og onkelen Erlend styrte jarledømmet, og han ble uvenn med fetteren Magnus, Erlends sønn. Han var heller ikke særlig gammel før han seilte til Norge og fikk foretrede hos Olav Kyrre, før ferden gikk videre til Sverige der han ble godt mottatt av den svenske kongen Inge Stenkilsson.
Da han kom tilbake til Norge hadde Magnus Berrføtt etterfulgt Olav Kyrre som norsk konge. Håkon fulgte med Magnus på ferden til Orknøyene i 1098, som endte med at både hans far og farbroren Erlend ble ført til Norge hvor de døde. Det er mulig at Magnus tok ham med som et gissel for å legge et ekstra press på Pål og Erlend, men av Orknøyinga saga går det ikke desto mindre frem at orknøyingene fryket Håkon, for de mente at det fulgte ufred med ham.
Håkon fulgte Magnus tilbake til Norge og deltok da kongen hærtok Gautland (Götaland), og fulgte også kongen på den siste vesterhavsferden. Her ble Magnus Berrføtt drept i Irland 1103. Sønnen Sigurd forlot Orknøyene for å seile tilbake til Norge for å overta kongetronen, og Håkon tok herredømmet over Orknøyene.
Orknøyinga saga fremstiller Håkon i et dårlig lys, som misunnelig, brutal og henfallen til svartekunster, ikke minst i sitt forhold til fetteren Magnus, som spiller en helterolle i sagaen, hvor Håkon altså blir tildelt en skurkerolle. Men tiden etter drapet på Magnus, som ble utløst av en bitter konflikt om en bispeutnevnelse, ble en fredelig og god tid på Orknøyene. Håkon reiste på pilgrimsferd til det hellige land for å gjøre bot for drapet, badet i elven Jordan og kom tilbake til Orknøyene som en forandret mann. Han skapte fred på øyene og innførte en rekke lover, og da han ble syk og døde i 1122 var han en avholdt hersker, og orknøyingene sørget over hans bortgang.
Det er ikke kjent hvem han giftet seg med, eller om han i det hele tatt var gift; men hans sønn Pål ser ut til å ha hatt en annen mor enn farens kjente frille eller medhustru, den gæliske Helga Maddarsdatter fra Katanes. Den andre sønnen het Harald Slettemæle "den fåmælte". Etter Håkons død skal Helga, godt hjulpet av søsteren Frakök, forsøkt å myrde sin stesønn, jarl Páll, ved hjelp av et forhekset plagg, "hvitt som snø", som de hadde sydd og brodert med gull, men som hennes egen sjalu sønn tok på seg og fikk betale straffen, men det er godt mulig at dette bare er en vandrehistorie.
Uansett skulle Magnus, som Håkon hadde fått, for all ettertid vinne ry som den aller største av orknøyjarlene.
Den hellige Magnus Orknøyjarl
Kristendommen slo raskt rot på Orknøyene. Og her reiste den mektige katedralen i Kirkwall seg fra 1137, med sine karakteristiske murvegger i rød sandstein. Kirkwall-katederalen er vigslet til den hellige St. Magnus, bygget av Ragnvald Orknøyjarl, en nevø av Magnus.
St. Magnus-katedralen i Kirkwall vitner, ved siden av Kirkjubæ på Færøyene, om en ganske annerledes kirkelig og for den saks skyld verdslig geografi i norrøn middelalder, som religiøse tyngdepunkter i det norrøne kulturområdet, ved siden av Nidarosdomen og andre "signalbygg" i moderlandet Norge.
Om den hellige Magnus blir det fortalt både i Orknøyingenes saga og i helgensagaen Magnús saga eyja-jarls. Magnus Orknøyjarl er en like sentral skikkelse i Orknøyenes historie som St. Magnus-katedralen er et sentralt byggverk, vigslet til nettopp hans ære.
Magnus Erlendsson var innfødt orknøying, av norsk ætt. Han ble født 1076 og var sønn av Erlend jarl. Magnus fikk en god skolegang og lærte å lese de hellige skriftene.
Men noen fredens mann var heller ikke han. Da det senere brøt ut en heftig maktkamp på Orknøyene og hans fetter Håkon ble jaget og flyktet til Norge og Sverige, innebar det slutten på en rolig periode for orknøyingene, som hadde levd i fred under Erlend og hans tvillingbror Pål. Til slutt lyktes det Håkon å få med seg Magnus Barfot til Orknøyene, for å gjøre hans far Pål til enhersker i jarledømmet. Men slik gikk det ikke. Magnus Barfot kom dit i 1098, tok begge jarler til fange og sendte dem til Norge. Så innsatte han sin åtte år gamle sønn Sigurd til jarl over øyene, med norske rådgivere som skulle styre i hans sted. De tre jarlesønnene, inkludert Magnus, fikk rang av skutilsveiner.
Magnus skal ha befunnet seg i en religiøs krise på det tidspunktet. Da kongen tvang ham med på tokt mot skottene og walisierne og i England, nektet Magnus å slåss mot dem. En tid senere rømte han til Skottland og fikk bo hos kong Edgar, som ikke var mindre religiøs. I 1105 giftet Magnus seg med Ingarth, en ung kvinne av fornem slekt. De avla begge kyskhetsløfte og levde sammen som bror og søster, i det minste om vi skal tro helgenlegenden. "Ti år levede han sammen med hende uden at krænke den kødelige lyst hos nogen af dem, og var ren og uplettet af alle skørlevnedssynder; når han følte fristelsen hos sig gik han i koldt vand og bad Gud om hjælp. Mange andre ting og herlige dyder viste han Gud, men holdt skjult for menneskene," fortelles det i Orknøyingenes saga (i Jens Peter Ægedius' oversettelse Orknøboernes saga).
Så lenge Magnus Berføtt levde kunne ikke Magnus vende tilbake til Orknøyene. På Bartholomeusnatten 1103 falt Magnus Berføtt på sitt andre vesterhavstokt. Kongssønnen Sigurd, senere viden kjent under tilnavnet Jorsalfare, vendte tilbake til Norge og lot seg hylle til konge, og utnevnte Håkon Pålsson, som var søskenbarnet til Magnus, til jarl på Orknøyene.
Dermed vendte Magnus tilbake og gjorde krav på sin farsarv. Han hadde mange slektninger og venner som støttet ham, så Sigurd hadde ikke noe annet valg enn å dele jarledømmet med ham, og da Magnus reiste til Norge for å be om kongenes godkjennelse fikk han det av kong Øystein (Sigurd var reist på Jerusalemsferd).
Med Magnus fulgte fredelige år på Orknøyene. Men ikke alle var like begeistret for hans strenge kristne livssyn. Vikingånden var langtfra død, og han skaffet seg flere fiender blant bøndene da han nektet dem å dra på plyndringstokter. Det blåste også opp til en hard konflikt med Håkon.
Her er det interessant å merke seg hvordan historien i det følgende blir fortalt som en parallell til Kristi lidelseshistorie. I fastetiden 1115 møttes Magnus og Håkon på tingstedet Hrossay, hvor de gjorde en avtale om at de i den stille uke skulle møtes igjen på Egilsey for å diskutere seg frem til en endelig avtale.
Magnus kom dit med det avtalte antall skip og menn, så dukket Håkon opp skjærtorsdag med hele åtte skip. Magnus ga sine menn befaling om å kjempe mot overmakten, men folkene hans våget ikke. Samtlige, unntatt tre menn, forlot Egilsey. Magnus våket gjennom hele natten, som Kristus våket i Getsemane, og langfredag morgen tok han imot nattverden. Da Magnus møtte Håkon tilbød han seg å forlate Orknøyene for godt, han ville reise til Roma eller Jerusalem for å gjøre bot for begges synder. Men Håkon sa nei. Da tilbød Magnus seg å gå i fangenskap i Skottland på livstid. Men Håkon sa atter nei. Magnus ba så om å bli blindet eller lemlestet så Håkon ikke skulle få hans liv på samvittigheten.
Her forteller Orknøyingesagaen videre, i Jens Peter Ægedius' oversettelse Orknøboernes saga (Ægidius) - Sagatekst, kap. 49 og 50:
Da erklærede Håkon Jarl: "Det forslag godtager jeg, og jeg stiller ikke yderligere krav."
De ledende mænd sprang nu op og sagde til Håkon Jarl: "Nu dræber vi én af jer; fra denne dag skal I ikke være to om at styre land og rige." Da svarer Håkon Jarl: "Dræb så hellere ham, for før vil jeg styre land og rige end dø så hastigt." Således beretter Holdbode, en sanddru bonde fra Syderøerne, om deres ordskifte. Han var sammen med Magnus da de pågreb ham, som den ene af hans to mænd.
Fornøjet som var han budt til gilde var den ærværdige Magnus Jarl. Han udtalte sig hverken med afsky eller vrede. Og efter denne samtale knælede han i bøn og lagde hovedet i hænderne og udgød mange tårer for Guds åsyn. Da det nu var besluttet at Magnus Jarl den Hellige skulde dø, så befalede Håkon sin bannerfører Ofeig at dræbe jarlen; men han afslog det meget vredt. Så beordrede han sin kok, Livolf, til at give Magnus dødsstødet: men han tog til at græde i vilden sky. "Du skal ikke græde over det her," sagde jarlen, "for det giver berømmelse at udføre sådan noget. Vær du kun trøstig, for du vil få mine klæder som skik er, og efter de gamles lov, og du skal ikke frygte da du jo gør det mod din vilje; den som beordrer dig til det forbryder sig mere end du." Og da jarlen havde udtalt dette trak han sin kjortel af og gav Livolf den. Derefter bad han om lov til at bede, og det blev tilstået ham. Han knælede ned og overgav sig til Gud, idet han bragte ham sig selv som offer. Ikke alene bad han for sig selv og sine venner, men tillige også for sine fjender og drabsmænd, og tilgav dem af fuldt hjerte hvad de forbrød sig imod ham, han bekendte sine misgerninger til Gud og befalede sin ånd i Guds hånd og bad Guds engle komme hans sjæl i møde og føre den til paradisets hvile.
Nogle siger at han modtog nadverens sakramente medens messen blev sunget for ham. Da denne Guds ven blev ført til retterstedet udtalte han til Livolf: "Stil dig foran mig og hug mig et stort sår i hovedet, for det sømmer sig ikke at halshugge herskere ligesom tyveknægte. Fat mod, du arme, for jeg har bedt for dig til Gud at han vil vise dig miskundhed." Derefter tegnede han korstegn for sig og bøjede sig under hugget, og hans ånd fór til himmels.
Hans mor Thora fikk så lov av Håkon til å flytte legemet dit hun ville. Magnus ble således stedt til hvile i Kristkirken i Byrgesherad (Birsay). Ganske snart begynte folk å valfarte til hans grav, både pilegrimer fra Orknøyene, Shetland og Skottland. Det gikk historier om mirakler, og folk regnet ham som en martyr og helgen. Riktignok foregikk dette i smug mens Håkon levde, og biskop Vilhelm kalte det overtro, men da relikviene ble overført til Olavskirken i Kirkwall i 1135 deltok biskopen selv.
I 1919 fant man to skjeletter innmurt i pillarene i koret. Det ble da antatt at det var levningene etter Magnus og Ragnvald, som også ble regnet som hellig. Etter en undersøkelse konkluderte man med at den ene hodeskallen hadde kvestelser som kunne tyde på at det samsvarte med skadene Magnus var blitt påført. Skjelettene ble deretter lagt til hvile i katedralen.
Skjønt, en professor ved navn Don Brothwell, arkeolog og palaeoecolog, forårsaket en viss oppstandelse i 2004, da han etter grundige studier av rapporten som ble skrevet i 1925 pekte på at hodeskadene i den antatte hodeskallen til St. Magnus ikke samsvarte med de skadene sagaen beretter om. Men man konkluderte med at de to sagaene om Magnus, Orknøyingenes saga og den lange Magnús saga eyja-jarls, var motstridende og ikke helt pålitelige i sine beskrivelser, og at hodeskallen trolig var den rette, og alle kunne dermed trekke et lettelsens sukk.
Magnus har sin egen minnedag på den norske primstaven, hans dødsdag 16. april. Det ble bygget flere kirker som ble viet St. Magnus, både i Norge og England. Men det var faktisk ikke før i 1898 at Magnus ble offisielt saligkåret av pave Leo XIII.
For noen år siden kom artikkelforfatteren til St. Magnus-katedralen en søndag morgen, da den var bortimot tom. Og i mangel av bedre ord ble det en stund av andakt og historiesus, der jeg sto fremme i koret og lot blikket gli nedover den tyste katedralen, nesten svevende under hvelvingene og likevel så solid plantet på jorden i all sin velde; og deretter, med blikket festet på alteret i St. Ragnvald-kapellet, med sine historiske figurer og vikingskip, var det ikke lenger noen tvil: jeg befant meg i en norsk kirke, på gammel norsk jord.
Ragnvald Kale og de siste norske jarler
Ragnvald blir i gutteårene skildret som et vakkert og staut mannsemne: kjekk, middels høy, velskapt og med lysebrunt hår, vennesæl og mer dugelig enn de fleste i det meste. Ragnvald stikker da heller ikke sine fremragende under en stol i dette verset som han diktet om seg selv ( i Gustav Indrebøs oversettelse):
- Idrotter kann eg nie:
- Tavlspel er den eine,
- dertil runer rista,
- bøker rett å lesa,
- smida, ro når det trengst,
- skjota, skri’ på skiom,
- harpe-slått, det kann eg,
- likeins skalde-yrkjet.
Som sin morbror Magnus skulle også Ragnvald bli kåret til helgen og utrette storverk, da han fikk satt i gang byggingen av den storslåtte St. Magnus-katredralen i Kirkwall.
Ragnvald var døpt Kale. Han vokste opp i Agder eller på Jæren, men allerede som ganske ung seilte han ut på lange ferder. I England innledet han et nært vennskap med den senere norske kongen Harald Gille.
I 1129 ble han utnevnt til jarl på Orknøyene og Hjaltland av Sigurd Jorsalfare. Det var da at han byttet navn fra Kale til Ragnvald, etter den tidligere jarlen Ragnvald Brusesson. Men i første omgang skulle oppholdet på Orknøyene bli kortvarig. Hans tremenning Pål Håkonsson ville ikke gi fra seg den halvparten av jarledømmet som Ragnvald hadde arvet etter Magnus, og Ragnvald reiste tilbake til Norge der han ble en av de førende mennene i kretsen rundt Harald Gille. Da Harald ble enekonge i 1135 gjorde Ragnvald nok et fremstøt for å ta sin del av jarledømmet på Orknøyene. Det lyktes ikke i første omgang, men året etter, i 1136, klarte han å fange Pål og drepte ham, og satt nå som eneste jarl på øyene.
Straks etter iverksatte han byggingen av St. Magnus-katedralen. Det store byggeprosjektet ble finansiert gjennom en ekstraordinær skatt, nemlig at bøndene ble pålagt å betale 1 mark av hvert plogland på øyene. Til gjengjeld fikk de tilbake odelsretten på gårdene som tidligere var tatt fra dem.
Samtidig utnevnte Ragnvald den fem år gamle Harald Madderson, som var Pål jarls søstersønn, til jarl sammen med seg, som hans formynder. Grunnen var nok såpass enkel som at Harald hadde arvet Katanes i Skottland, og dermed falt også denne delen av Skottland under Orknøyjarlens herredømme. 17 år gammel reiste Harald med Ragnvald til kongehyllingen i Norge da Inge Krokrygg ble kronet i 1150. Men forholdet mellom dem ble etter hvert ganske kjølig, og i 1158 ble Ragnvald hugget ned på Katanes av Haralds fosterfar Torbjørn Klerk.
Ragnvald ble gravlagt i St. Magnus-katedralen. Det viste seg snart flere jærtegn både ved stedet der han ble drept, og ved hans grav i St. Magnus-katedralen, og i folketroen ble han tillagt en rekke mirakler og undere. Legemet hans ble tatt opp, med pavens samtykke, og allerede i 1192 ble Ragnvald kanonisert av pave Celestin 3.
Ragnvald viste tidlig store evner som skald, som det innledende kvadet her er et eksempel på. Sammen med den islandske skalden Hall Torarinsson skrev han en "lærebok" i diktekunst, "Háttalykill", som består av 90 dikt. Samlingen ble til mens Hall var i veitsle hos Ragnvald jarl på Orknøyene på 1140-tallet. Det handler om gamle konger og helter, både legendariske og mytiske. Det norrøne navnet Háttalykill betyr rettledning (lykill) i versemål (háttr). Diktet i sin opprinnelige form hadde fem vers på hvert versemål, men "folk tykte kvædet var altfor langt". Diktet ble derfor nedkortet til to vers på hvert versemål og har i overlevert form 82 vers. De to første versene er diktet i verseformen ljóðaháttr, de to neste i kviðuháttr osv.[2].
I 1153 reiste Ragnvald til Konstantinopel, med femten skip. Flere norske lendmann, blant dem Erling Skakke, var med på denne ferden. Ragnvald oppholdt seg der ganske lenge før han returnerte landeveien til Norge. Da han kom hjem til Orknøyene etter ferden i 1155, laget han et dikt om ferden.
Det var stor sorg på Orknøyene ved hans bortgang. Han etterlot seg bare ett kjent barn, datteren Ingrid som ble gift med orknøyhøvdingen Eirik Stagbrell.
Med Harald Maddadson tar det til å bli slutt på rekken av norske jarler på Orknøyene. Etter ham fulgte det i de neste 50-60 årene noen etterkommere i jarledømmet som ikke skal tas med her. I 1236 fikk Magnus, sønn av Gilbert I av Orknøyene (Gille Brigte), tildelt jarldømmet Orknøyene av kong Håkon Håkonsson. Etter noen få generasjoner var det definitivt slutt på det norske jarledømmet, og rekken av gæliske jarler begynner.
Litteratur
- Flateyjarbók.
- Flatøybok b. 1-6. Ovs. Edvard Eikill. Saga Bok. Stavanger, 2014-2019.
- Holtsmark, Anne: "Sagaen om Orknøyingene". I oversettelse og med forord. Aschehoug, 1970.
- Indrebø, Gustav: Orknøyingasoga. Det Norske Samlaget. Oslo, 1929.
- Johnson, A.W.: Orkney and Shetland Folk 872–1350. Printed for the Viking Society for Northern Research. University of London, 1914.
- Skaadel, Jardar og Skarsbø, Svein Erik: Norske kongar og regentar. Det Norske Samlaget, 1998.
- Snorre Sturlason: Heimskringla. Div. utgaver.
- Snorre Sturlason: Heimskringla. Storm-utg.
- The Orkneyinga saga. Translated from the Icelandic by Jon A. Hjaltalin and Gilbert Goudie. Edited with notes and introduction by Joseph Anderson, Edinburg, 1873.
- Flateyjarbók.
