Solkors, ariske vikinger og det urgermanske ideal

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Solkors, ariske vikinger
og det urgermanske ideal


Knut Rage

©2024



"Heil og sæl!"

Vidkun Quisling, "føreren" i Nasjonal Samling (NS), ved Germanske SS Norges leirportal under "Borrestevnet" i Borre nasjonalpark 2. pinsedag 14. juni 1943. Partiets tilknytning til heroisk, førkristen norgeshistorie skal ha støtt flere kristne og dempet utbredelsen på Vestlandet. Foto: Riksarkivet. Commons.

Den svenske historikeren Carin Orrling skriver i sin artikkel "Nazism and the vikings. The Old Norse Dream"[1] at forskjellen i tysk og nordisk språk og kultur var såpass liten at det ikke var vanskelig for tyskerne å betrakte seg selv som etterkommere av de skandinaviske vikingene. Strømmen gikk forsåvidt begge veier. Nordiske forfattere og kunstnere strømmet i hopetall til Dresden og Düsseldorf, mens tyske kunstnere satte kursen nordover for å oppleve de ekte og urørte nordiske landene. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm oversatte Snorres Edda til tysk, komponisten Richard Wagner komponerte den gigantiske operaen "Der Ring des Nibelungen" som var basert på norrøn mytologi[2], og på et høyere plan fikk filosofen Friedrich Nietzsches ideer om "overmennesket" en viss utbredelse. Den britisk-tyske filosof og forfatter Houston Stewart, kjent for sitt nære forhold til Richard Wagner, fremmet i sitt kulturfilosofiske verk "Die Grundlagen des 19. Jahrhunderts" ideen om den såkalte ariske rasens kulturelle overlegenhet, spesielt den tyske over semittene. Dette arbeidet, som ble utgitt i flere opplag og solgte millioner av eksemplarer i Tyskland før første verdenskrig, fikk stor innflytelse på den nazistiske ideologien. Den senere britiske statsminister Chamberlain sto også frem som en ivrig forsvarer av Tyskland under første verdenskrig.

Dette var tanker som ble tatt opp av Adolf Hitler og innlemmet i hans ideologi. I 1933 iverksatte han nazismens korstog mot "den dekadente moderne kultur". Utover 1930-tallet kom denne poltikken til syne på flere plan, også når det gjaldt interessen for nordisk historie og kultur. Reichsführer-SS, Heinrich Himmler, en av nazi-Tysklands mektigste menn og en av de fremste arkitektene bak holocaust, var sterkt intereressert i norrøn mytologi og reiste to ganger til Norge for å studere norsk folkemusikk i sin aller reneste form, som han mente hadde ubrutte bånd tilbake til vikingtiden. Himmler intereresserte seg også personlig for utgravningene i Hedeby, som var en dansk handelsby i vikingtiden, og som senere kom inn under Schleswig-Holstein i Tyskland, kanskje Nordens største handelsby i vikingtiden. Det var også planer om utgravninger på Island i Himmlers regi, men det ble aldri iverksatt. Også den norske folkemusikken sto i fokus for nazistenes interesse. Det ble sendt ut kulturminnearbeidere som med båndopptakere trålet bygdene i Telemark og Setesdal for å registere den uplettede norske folkemusikken, som man mente gikk i en ubrutt linje tilbake til vikingtidens musikk.

Både norske og danske nazister trykket vikingtiden til sitt bryst. Det ser man ikke minst på de mange propagandaplakatene, der vikingen som regel er til stede i bakgrunnen. Det gjaldt ikke minst verveplakater for Ersatzkommando Dänemark og den norske SS-divisjon "Wiking" som var med i tyskernes felttog mot Sovjetunionen.

Solkorset som var et viktig nazi-symbol i Norge ble også tatt i bruk som armbind av det danske National-Socialistisk Ungdom, nazipartiets unngdomsorganisasjon. Nationalmuseet. Foto: Wolfmann, 2023. Commons.

I Danmark spilte de historiske forbindelsene tilbake til den norrøne kulturarven en fremtredende rolle. I 1930-årene vokste en romantisk dyrking av vikingtiden med fokus på det ariske frem hos de tyske nazistene. Dette ble en inspirasjon for danske nazister under andre verdenskrig, hvor bruken av gravhauger, runesteiner, vikingskip og motiver fra nordisk mytologi var særlig ettertraktet i dansk nazistisk propaganda.

Verveplakater for Ersatzkommando Dänemark kunne ha tydelige motiver som viste unge menn med blonde vikinger i bakgrunnen, med sverd i hånd, eller det danske flagg med hakekors brukt som seil på vikingskip - her ser vi gjerne en mørk, kampklar SS-soldat, og i bakgrunnen står en høy, lyshåret arisk-utseende mann med et modig blikk og oldtidens våpen. Den ariske mannen blir portrettert som en viking og skal symbolisere den modige, nordiske mannens støtte til de danske eller tyske soldatene ved Østfronten. Men utover floraen av verveplakater for NSDAP og Frikorpset var det norrøne innslaget i den danske nazismen langtfra så omfattende og gjennomført som i Norge.

Vikingtiden og den norrøne kulturen ble omskrevet, for å si det forsiktig, til å passe inn i nazismens ideologi og ble brukt som en slags legitimering og historisk fundament. Hele denne tankegangen, som baserer seg på en fører, som kongen eller vikinghøvdingen i det gamle norrøne samfunnet, blir godt oppsummert i forordet til boken "Soga fortel" av Kristen Lindø, "tileigna norsk ungdom", som ble utgitt på et NS-vennlig forlag i 1942:


Gjenom heile den eldste soga vår er det ein ting som skil seg klårt ut: Hovdingtanken. Førarskapen. Trui på ein førar, truskapen og offerhugen mot han. Det kjem vi ikkje utanom i soga vår, og desse tankane var sterke og levande heilt til landet vart "europeisert", vart drege inn i tankegangen og levemåten åt ei meir forfina verd. Straks hovdingtanken glapp, då eigi-interessa fekk makti over lydnaden mot førar og fedreland, då sig soga vår ned i ein skuggedal. Men so lenge hovdingtanken var frisk og levande, kan vi med byrgskap bla i soga vår og gleda oss over det federne våre greidde og det dei førde landet fram til. All den forflating av soga vår som vi no i mange år har lote sjå på og som har viska vekk alt som hadde med personlegdom, ansvar og pliktkjensle å gjera, den skal det no vera slutt med. Åndi — den nasjonale ånd som er so sprettande frisk og overtydande — ho skal enno ein gong fylla hjarta og hugen åt kvar nordmann. Og gjenom soga vår skal vi enno ein gong vakna til medvit om det vi var i forne tider, og om at vi på nytt lag skal nå fram til samhald om eit større og rikare Noreg.

.


Solkorset, eller "Olavskorset", var Nasjonal Samlings partikjennetegn 1933–1945. Det symboliserte gammel, nordisk og "germansk" kultur. Rødt og gull var hentet fra riksvåpenet.

Stikkord for denne dyrkingen av den norrøne storhetstid var Hafrsfjord og Stiklestad, ispedd halve sanheter knyttet til arkeologiske funn og norrøne myter. Samtidig fanget bevegelsen opp i seg nasjonale strømninger og en hyllest til landets norrøne fortid som allerede fantes i den norske befolkningen fra før av. Det gamle solkorset erstattet bruken av hakekorset som et historisk symbol, og partiet tok i bruk de norske kongsfargene rødt og gult.

I tråd med de middelalderske kongenes praksis etablerte Quisling en hird, og den gamle norske hilsenen "heil og sæl" ble tatt i bruk. Det ideologiske grunnlaget for Quislings politikk kan belyses gjennom følgende sitat: "Jeg vokste opp i en trang fjelldal, en gang et vilt landskap bebodd av delvis ville folkeslag. Mellom vikinggraver, bibelhistorie og saga formet jeg min barndom." Samtidig ble Olav den hellige og kristendommen vevd inn i denne historiske legitimeringen. NS arrangerte hovedarrangementer i nasjonalparken ved Borre i pinsen, som utviklet seg til store propagandaforestillinger. Gravhaugene i parken og middelalderkirken på Borre dannet den historiske rammen rundt disse arrangementene. På samme måte ble partiets årlige rikssamlinger lagt til Olsok, og ble avholdt i Trondheim, Stavanger og Oslo. Disse begivenhetene ble alltid avsluttet på historiske steder som Stiklestad, Hafrsfjord og Akershus slott.

Det var naturligvis også et viktig poeng at vikingene hadde erobret landområder i Europa og Russland som nå skulle erobres tilbake, eller som propagandaminister Gulbrand Lunde formulerte det under en tale på Hafrsfjorddagen i 1941, så "satt norske konger på Skottlands trone, og i nesten 400 år hersket norske konger over Irland. Gangar Rolv som var konge av norsk byrd, grunnla et rike i Normandie som var så mektig at det erobret England. Og nordmennene grunnla riker og kolonier også ellers i verden, i syd-Italia og i Afrika, og kom på sine ferder helt til Amerika." Og han unnlot heller ikke å nevne at det var norske vikinger som grunnla Russland. Ved en annen anledning, i 1944, sa han: "Våre forfedre hadde sin gode kultur, de hadde sin store kultur, vi finner den bl.a. i våre bondegårder, i gamle kongesagaer, i Eddakvad og våre folkeeventyr, våre folkeviser og vår musikk." Lunde argumenterte for at det norske "livsrommet" burde forankres i vikingtiden, og han fremmet konseptet "Norgesvelde". Han hevdet at Norge historisk sett hadde rett til "Norskehavet og øyene som omkranset det", samt området "langs Normannskysten, fra dagens Murmansk til Kvitsjøen".

Denne "vikingromanrtikken", som naturligvis bar tanken om den ariske rasens renhet og overmennesket i seg, vant gehør blant norske og danske tilhengere av nasjonalsosialismen, særlig blant unge menn som meldte seg som frontkjempere. Men de romantiske forestillingene om en ærefull sagatid skulle ta en brå slutt for mange, som opplevde sult og smerter før de til slutt endte sitt liv med en kule i kroppen, som ofre for en forkvaklet ideologi.

Fridtjof den frøkne i gigantformat

Kort vei fra fergekaien på Vangsnes i Vik kommune i Sogn, hvor man kan reise videre med fergen over Sognefjorden til Balestrand og Leikanger, kan man spasere opp til en park av en ganske spesiell karakter, som er anlagt rundt et av de vanvittigste utslag av 1800-talllets vikingromantikk, riktignok fra 1912: en tolv meter høy statue av Fridtjof den frøkne plassert på en ti og en halv meter høy sokkel - statuen er altså mer enn 22 meter høy! Det er faktisk Norges høyeste statue. Og dette gedigne monumentet er altså ikke reist i hverken Bergen eller Oslo, men i en liten bygd i Sogn. Historien blir ikke mindre fantastisk av at statuen ble bestilt og bekostet av selveste keiser Wilhelm II.

Sokkelens bakside bærer den følgende tyskspråklige inskripsjon:


DIESES DENKMAL WURDE GESCHAFFEN
VOM BILDHAUER MAX UNGER ZU STEGLITZ-
-BERLIN, IN DER ZEIT VON 1910–1912.
DEN BRONCEGUSS FÜHRTE DIE
AKTIEN-GESELLSCHAFT GLADENBECK
IN BERLIN-FRIEDRICHSHAGEN
IN 8 MONATEN AUS.
DEN SOCKEL BAUTE INGENIEUR HERTZBERG
IN BERGEN.
DIE FIGUR HAT EINE HÖHE VON 12 METERN.
DER SOCKEL IST 10½ METERN HOCH.


Men aller først, hvem var egentlig Fridtjof den frøkne?

Fridtjofs saga er en islandsk fornaldarsaga fra 1300-tallet som forteller om Fridtjov den frøkne (dvs. "den dristige, uredde"). Sannsynligvis ville Fridtjof forblitt en obskur figur om det ikke hadde vært for den svenske dikteren Esaias Tegnér, som i 1825 publiserte sin diktsyklus "Frithiofs saga", som ble en braksuksess[3]. Handlingen er delt i tre avdelinger, to i Sogn og en bolk lagt til Ringerike, pluss to utenlandsreiser. Sagaen handler om Fridtjof, som er sønn av en herse i Sogn. Han og kongedatteren Ingebjørg elsker hverandre, men hennes brødre får henne gift med kong Ring. Fridtjof kommer til kongen, blir hans rådgiver, og blir etter hans død gift med Ingebjørg, og blir konge.

Fridtjofs saga finnes i flere håndskrifter, og det er to versjoner av fortellingen. Esaias Tegnérs gjenfortelling i diktsyklusen "Frithiofs saga" bidro til sagaens berømmelse i nyere tid. Sagaen ble oversatt til nynorsk av Ivar Aasen i 1858 og var en av de første bøkene på nynorsk. Alexander Bugge ga ut en riksmålsoversettelse i 1901. I 2011 ble det publisert en ny oversettelse av sagaen av Edvard Eikill. Sagaen har også dannet grunnlag for dramatiseringen "Fridtjovspelet – fiend og elskar" av Rolf Losnegård, som hadde premiere i 2008 på Vangsnes. I 2013 kom "Soga om Fridtjov den Frøkne", oversatt fra norrønt av den senere Nobelpris-vinner Jon Fosse.

Og dernest, hvorfor reiste keiser Wilhelm II denne gigantiske statuen?

Keiser Wilhelm II var særdeles begeistret for nordiske vikinger og norrøn mytologi. I en årrekke reiste han hver sommer til Vestlandet. Dette fotografiet fra 1902 er fra denne perioden. Commons.

Kort og godt fordi keiseren var fullstendig oppslukt av Norge, og da i særdeleshet landets norrøne fortid. I tillegg hørte sagaen om Fridtjof den frøkne til hans yndlingslitteratur. Hver kveld ble det lest fra fortellingen ombord på Seiner Majestät Yacht "Hohenzollern". Keiseren skal ha elsket disse reisene til de vestlandske fjorder, "Nordlandfahrt " som det ble kalt, og skal visstnok totalt sett ha tilbrakt hele fire år ombord i det prangende luksusskipet. Så å si hver sommer fra 1889 til 1914 besøke keiser Wilhelm II de vestlandske fjordene med "Hohenzollern", med en fryktinngytende eskorte av krigsskip. Med seg hadde han dessuten et omfattende hoff.

Ferden gikk stort sett til Hordaland og Sogn. I Hordaland besøkte han gjerne Maurangerfjorden, hvor det som en kuriositet kan bemerkes at filmen "The Vikings" med Janet Leigh, Tony Curtis og Kirk Douglas ble spilt inn i 1957, som vil bli omtalt i en senere artikkel. Keiserens begeistring og hyppige besøk i området gjorde både Odda og Mauranger til et populært reisemål for tyske turister. Det kunne komme to-tre skipsanløp hver eneste dag i sommersesongen, og på begynnelsen av 1900-tallet skal det ha vært 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Derimot stemmer det ikke at keiser Wilhelm gikk til fots de tre kilometerne inn til Bondhusbreen ved Maurangerfjorden, selv om veien har fått navnet "Keiserstien", det var nok helst et knep for å lokke turister dit.

Også Gudvangen og Flåm hørte til keiserens favorittsteder. Som nok en kuriositet kan nevnes at det i dag er bygget opp en vikingby i Gudvangen, myntet på turister, hvor man forsøker å formidle vikingtidshistorien på en så autentisk måte som mulig - keiseren ville utvilsomt ha elsket det!

Etter hvert ble Balestrand, hvor kong Bele skulle ha hatt sin kongsgård i følge Fridtjofs saga, keiserens foretrukne oppholdssted, fra 1910 og frem til hans siste tur i 1914, da første verdenskrig brøt ut.


Den totalt 22 meter høye Fridtjof-statuen på Vangsnes ble reist av den tyske keiser Wilhelm II i 1913. Statuen ble formet av Max Unger (1854–1918). Foto: Wolfmann, 2013. Commons.


Sommerne i Balestrand må ha stått i en egen glans, ikke bare for keiseren, men for så mange som befant seg i hans nærhet. Keiseren var en god venn av den nasjonalromantiske kunstmaleren Hans Dahl, som tilbrakte sommerhalvåret i Balestrand. I turistsesongen pulserte stedet med liv og aktiviteter. Hagefester ble arrangert, og kondisjonerte mennesker spaserte langs bygdeveiene. Keiseren hadde et orkester ombord på skipet, hvor det ble avholdt konserter og dansetilstelninger.

Det ble også arrangert svømmeoppvisninger, inkludert konkurranser mellom tyske svømmere og svømmere fra Bergen Svømmeklubb, og stafettløp, og skipene på fjorden ble vakkert opplyst om kveldene med orientalske lamper. Fyrverkeri spraket på himmelen, og stemningen var høy.

Det var i disse årene keiser Wilhelm bestilte kjempestatuen av Fridtjof den frøkne som skulle reises på Vangsnes, samt en statue av kong Bele som skulle få plass på Balestrand. Billedhuggeren Max Unger (1854-1918) fikk det ærefulle oppdraget å lage Fridtjof-statuen. Han hadde tidligere utført store oppdrag, som statuer av keiser Vilhelm I og Bismarck. Fridtjof-statuen på Vangsnes hører hjemme blant hans aller fremste verker.

Max Unger brukte to år på oppdraget. I 1912 ble den enorme statuen fraktet fra Tyskland til Sogn på en tømmerflåte. I løpet av våren og sommeren 1913 pågikk arbeidet med å montere sokkelen og selve statuen, samtidig som det ble anlagt en omkringliggende park. Rundt parken ble det oppført et smijernsgjerde som strakte seg over 140 meter. For å reise statuen måte det bygges et stort og omfangsrikt stillas.

Avdukingen av statuen fant sted 31. juli 1913 i nærvær av kong Haakon, tidligere statsminister Christian Michelsen og den tyske keiseren. Hendelsen ble feiret som en folkefest med et anslått antall tilskuere på mellom 5000 og 10 000 mennesker - så mange folk har ikke vært samlet på Vangsnes hverken før eller siden. Ute i fjorden lå en hel flåte av tyske krigsskip og andre fartøyer, i tillegg til en hel flåte av andre skip. De tyske krigsskipene på fjorden avfyrte en salutt, og orkesteret på "Hohenzollern" fremførte en kantate spesialkomponert for anledningen.

Senere på dagen ble det avholdt gallamiddag ombord på "Hohenzollern", og om ettermiddagen ble det arrangert folkefester både ombord i båtene og på land i Balestrand.

Avdukingen av statuen var en nasjonal begivenhet. En rekke pressefolk fra både Norge og Tyskland, fotografer og "kinematograf-optagere" hadde møtt opp. Hendelsen ble grundig dokumentert for ettertiden. Politiet var til stede og plassert langs ruten, da det var bekymringer for sabotasje. Det var det nemlig god grunn til. To år tidligere hadde det kommet agenter fra en serbisk terroristorganisasjon til Norge for å myrde keiseren, men det er en annen historie som ikke skal tas med her.

Det var naturligvis keiseren selv som sto for avdukingen av kjempestatuen. Han holdt en ganske svulstig og pompøs tale om vikingtiden og det sterke "blodsbåndet mellom germanske nasjoner".


"For å hvile etter tungt og ansvarsfullt arbeid søker jeg hit. Jeg har nå i tyve år på mitt skip reist til Nordens land og er blitt mottatt i Norge med den gamle germanske gjestfriheten. Det var viktig for meg å vise en ytre gest av takknemlighet mot det norske folk. Gjennom de hellige sagnene fant jeg en mulighet til dette. Spesielt ble jeg grepet av sagnet om Herskeren i Balestrand, Kong Bele, Ingeborgs far, den modige helten. Dette er nå formet for oss, Kong Bele [ved gravhaugen i Balestrand], mens Fridtjof er det mesterverket professor Unger har skapt."


Kong Haakon takket for keiserens gave i atskillig mer avdempede ordelag.

Begeistringen for "det norske", for vikingtiden og den norrøne fortid var stor blant folk flest på denne tiden. Men Fridtjof-statuen og keiserens gigantomani ble også gjort narr av, som i denne revyvisen skrevet av Vilhelm Dybwad, som ble fremført på Chat Noir i Oslo i 1913, om den ustanselig "innpåslitne keiser Wilhelm" som har fått ferdigstøpt Fridtjofstatuen i Berlin, og nå blir den "fuldstændig avslørt":


Så har da keiser Wilhelm som han lovte ifjor
satt opp det monumentet sitt i Sognefjord.
D'er den største raritet
noen her tillands har set,
nest efter keiser Wilhelm selv i all sin majestet.
Det må da visst ha kostet ham en masse millioner,
for Fridtjof har jo antatt kolossale dimensjoner,
til glede og opplivelse
jeg gir Dem en beskrivelse
av støtten, uten spor av overdrivelse:
På Vangsnes tett ved fjorden på en høyde stár'n
og rager høyt mot himlen som et eiffeltåm,
han er kjempestor som Tor
og hans arm så lang og stor
at når han trekker sverdet kan han sperre Sognefjord.
Avisene fortalte at han var så tykk i hodet
som kuplen på Trefoldighet, og da må vi jo tro det.
I lokken av hans pannehår
er plass nok til en bondegård
med hester og med kuer og minst tusen får[4].


Året etter brøt første verdenskrig ut. Selv om Norge forholdt seg som en nøytral nasjon i krigføringen ble mange norske handelsskip senket av tyske ubåter. Stemningen ble så anti-tysk at det kom forslag om å rive Fridtjof-statuen og slette parken rundt. Og også senere, særlig da nazismen gjorde seg gjeldende, har det vært ganske blandede følelser for Fridtjof-monumentet på Vangsnes. Men statuen står der den dag i dag, som en av Vestlandets mest kuriøse attraksjoner.

Hitler på vestlandstur

Adolf Hitler ombord på panserskipet "Deutschland" i 1934. Bundesarchiv. Commons.

Keiser Wilhelm II kom aldri mer tilbake til sine elskede vestlandsfjorder etter avdukingen av Fridtjof-statuen i 1913. Den første verdenskrig, som endte med at keiseren for sin del ble tvunget til å abdisere i 1918, satte en stopper for det. Men tyve år etter keiserens siste besøk på Vangsnes dukket panserskipet "Deutschland" opp i Sognefjorden, med en besetning på 600 mann, seks 28 cm kanoner og åtte torpedorør. Folk møtte skipet med begeistring; de hadde alle det praktfulle keiserlige skipet "Hohenzollern" friskt i minne. Skipet nærmet seg tett inntil Fridtjof-statuen før det dro ankrene og la til kai ved Balestrand klokken åtte om kvelden den 24. mai. Ombord var det ikke bare marinepersonell, men også over hundre sivilister, blant dem verftsarbeidere som hadde deltatt i byggingen og utrustningen av skipet, som nå var ute på sin jomfrutur. Det ble sagt at mannskapet var glade for å endelig ha fast grunn under føttene. Balestrand ble betraktet som en idyllisk landsby, med sin maleriske sjarm og vennlige atmosfære. Påfølgende dag ble det organisert utflukter til Mundal ved Fjærlandsfjorden og til Bøyumsbreen.

Flåtebesøket varte i tre dager. En spesiell episode fikk ekstra oppmerksomhet i avisen "Sogningen": nedleggingen av en krans formet som et hakekors ved Fridtjof-statuen på Vangsnes.

"Fridtjof er blitt nazist. Tyskerne bekranser monumentet med hakekorset. Lørdag eftermiddag drog en del officerer fra "Deutschland" iført nazistuniformer til Vangsnes hvor et mektig hakekors bundet av granbar blev lagt på monumentet. Der var søkt om tillatelse i utenriksministeriet," sto det å lese i avisen.

De ultranasjonalistiske nazistene svermet for "germanernes" kulturhistorie. Postkortet viser en forgylt modell av det norske Osebergskipet i en teatralsk propagandaparade i München 1937, en pompøs feiring av "tysk kultur gjennom 2000 år" til åpningen av "Den store tyske kunstutstilling" i det nybygde "Den tyske kunstens hus". "Germanerne" har bar overkropp og hestekranier på lange stenger, skjoldene er dekorert med runde hakekors og skipet har to styreårer i feil ende. Foto: Münchener Stadtmuseum. No known copyright.

Året etter dukket panserskipet opp i de vestlandske fjorder igjen. 11. april 1934 skulle "Deutschland" offisielt seile til Kiel for å delta i en vårmilitærøvelse i Øst-Preussen. Men dagen etter ankret panserskipet opp i Sognefjorden. Besøket var ikke varslet på forhånd, og absolutt ikke at selveste rikskansleren Adolf Hitler var med. Lokalavisene brakte korte notiser om saken. De var nok ikke klar over at Hitler befant seg ombord. Først en uke senere kom det et oppslag i avisen Sogningen:

"Hitler i Sogn!
 Ombord i "Deutschland" som torsdag var en svipptur til Sogn, befant sig ingen mindre enn den tyske rikskansler, Adolf Hitler. Skibet gjorde vendereise i Nærøyfjorden og fortsatte til Hardanger og direkte tilbake til Hamburg."

Sogns Avis kunne fortelle litt mer, med Bergens Tidende som kilde:

"Torsdag fyrre vika var eit stort tysk krigsskip "Deutschland" i Sognefjorden. Fredag var skipet i Hardanger. Umbord var ingen mindre enn den tyske rikskanslaren Adolf Hitler. Både han og fylgjet hans var imponera yver den storfelte naturi på Vestlandet. Dette er fyrste utanlandsturen Hitler fyretek. Det er verdt å merka seg at den går til dei norske fjordar, der keisar Wilhelm kom kvar sumar, ogso på si siste utanlandsreise fyre krigen, skriv Bergens Tidende."

20. april kom det et oppslag i avisen Fylkestidende i Florø, som brakte et intervju med en av de norske losene ombord på panserskipet "Deutschland". Han kunne fortelle at Hitler var begeistret som en guttunge over Vestlandets fjorder. Da panserskipet passerte statuen av Fridtjof den frøkne på Vangsnes satte skipet ned farten og gled sakte forbi.

"Talte så meget med ham gjorde jeg ikke, men jeg hilste på ham ved flere anledninger," kunne losen fortelle. "Han gikk også rundt og talte med alle ombord, matroser og officerer, og det syntes som om det ikke var nogen rangsforskjell for ham. Alle ombord likte ham svært godt. Det er ialfall mitt inntrykk. Det var en hyggelig og gemytlig mann."

Hva rørte seg i hodet på Tysklands ferske diktator? Besøket hadde ingenting av den fest og glans som i keiser Wilhelm II´s dager. Det var på en måte et rent militært tokt. Men ideen om nordmennenes norrøne arv må ha levd sterkt i Hitler allerede før besøket, og hans tydelige begeistring må ha gjenspeilt nettopp denne oppfatningen av det nordiske folk som tilhørende den "urgermanske rase".

Det ble bare med dette ene besøket for Hitlers vedkommende. Men en av hans aller nærmeste medarbeidere, Heinrich Himmler, skulle besøke Norge to ganger, og da for å studere norsk folkemusikk.

Himmlers interesse for norsk folkemusikk

Ola Brenno fra Valdres spiller langeleik for Heinrich Himmler på Norsk Folkemuseum i 1941. I midten sitter Fritz Volberg, Himmlers guide under besøket. Bundesarchiv. Commons.

Som nevnt foretok nazister på vegne av tyske myndigheter flere ekspedisjoner til de mest avsidesliggende bygder og dalstrøk for å gjøre opptak av den rene, ubesmittede norske folkemusikken på 1930-tallet. Dette var en del av et større prosjekt, som handlet om å bygge en direkte forbindelse til norrøn tid gjennom alle kulturuttrykk - fra arkeologi til vikingtidshistorie, mytologi og raserenhet.

I januar 1941 landet et fly med Heinrich Himmler, en av de mektigste mennene i Det tredje rike, øverste sjef for SS og en av de sentrale figurer i organiseringen av holocaust og også øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av "undermennesker", på Fornebu. Det var den første av to reiser til Norge denne våren. Himmler må ha prioritert disse "studieturene" veldig høyt, for bortsett fra to korte inspeksjonsreiser til det okkuperte Polen og Balkan-fronten, er Norgesbesøkene Himmlers eneste utenlandsreiser dette halvåret. Til sammen tilbrakte han 21 dager i landet.

Himmler besøkte blant annet Folkemuseet på Bygdøy, Maihaugen i Lillehammer og Nidarosdomen, foruten en reise opp i Gudbrandsdalen for å besøke den gamle kongsgården Tofte på Dovre. Høydepunktet var besøket i Vikingskipsmuseet på Bygdøy, med tilstelning i museets restaurant der det ble fremført folkedanser, folkeviser og opplesning fra gamle sagaer for Himmler.

Deretter gikk turen til Norsk folkemuseum, hvor det var arrangert en privat konsert med langeleikspilleren Ola Brenno. Himmler hadde lenge ment at man i den nordiske folkemusikken kunne høre den germanske rasens "urstemme", en ren og uplettet arv fra norrøn tid.

Ola Benno spilte mye i radio før krigen, og måtte tåle mye skyts fra Oslo-borgere som ikke forsto spillestilen eller instrumentet. Han ble også parodiert, blant annet av Alfred Maurstad. Men Brenno ble respektert for arbeidet sitt, og fikk med tiden statsstipend for å kunne formidle kunnskapen sin. Når han var på ferd, undersøkte han ofte om kirkeklokkene hang rett i de kirkene han kom til, og arbeidet for at de skulle klinge så godt og rent som mulig.

Seansen med Brenno ble fotografert til bruk i tysk propaganda. Brenno forsvarte seg etterpå spakt med at Himmler "hadde virka så interessert".

Og interessert, det var den mektige mannen ganske sikkert. I 1936-1938 hadde den norske musikeren og etnografen Christian Leden (1882-1957) reist rundt omkring i landet for å samle inn folkemusikk. Tidligere hadde Leden fulgt med en dansk ekspedisjon til Grønland for å studere og gjøre opptak av inuittenes folkemusikk. På denne tiden var nemlig Leden involvert i en rekke nazistiske organisasjoner, blant annet SS’ forskningsinstitusjon "Ahnenerbe", som i ettertid assosieres med både produksjon av raseideologisk pseudohistorie og grusomme eksperimenter på fanger i de tyske utryddelsesleirene under den andre verdenskrig. I dokumenter om Leden i "Ahnenerbe"´s samlinger på Bundesarchiv i Berlin kommer det tydelig frem at disse musikkinnsamlingene ble utført på vegne av organisasjonen "SS-Ahnenerbe", Heinrich Himmlers forskningsstiftelse.

Himmlers interesse for den norske folkemusikken som en del av den urnordiske germanske arv, tett forbundet med den norske norrøne nasjonalarv, finner vi gjenspeilet i Nasjonal Samlings kultursyn og politikk på dette området. Som for Wagner hadde det med den rene, uplettede germansk-nordiske kulturarv å gjøre. Den norske kulturen, med sine norrøne røtter, hadde kun overlevd i bondesamfunnet, mente man, uten å bli utvannet av utenlandsk innflytelse. Her fant man altså den rendyrkede folkemusikken, med ubrutte røtter tilbake til norrøn tid. Derfor prioriterte Himmler disse Norgesreisene så høyt. Det var nemlig her, med norsk folkekultur, vikingtid og norrøn mytologi som et fast fundament, at nasjonen skulle bygges videre. Her fant man det sanne grunnlag for germansk kultur. Dermed ble den norske folkemusikken også så viktig for Nasjonal Samling.

Litteratur

Carin Orrling: Nazism and the vikings. The Old Norse Dream (2000). Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
Arne Inge Sæbø: Fridtjov-statuen på Vangsnes. Kulturhistorisk leksikon.
Hermund Kleppa: Hitler på tokt i Sognefjorden - kva lokalavisene skreiv om besøket. Kulturhistorisk leksikon.
Hermund Kleppa: Fritjov den frøkne - "heidra" med hakekors i 1933. Kulturhistorisk leksikon.
Arkivverket:Adolf Hitler på visitt i Sognefjorden.
Kristen Lindøe: Soga fortel. Blix, 1942.
Lise Nordenborg Myhre: Fortida som propaganda. Frá haug ok heðni. Nr. 1 1995.
Tone Merete Lillesvangstu og Noralv Pedersn: I morgon er det 100 år sidan denne karen vart avduka. NRK, 2013.
Petter Krogstad; Germanerne og Germanerbegrepet. Institutt for historie og klassiske fag NTNU, 2005.

Fotnoter

  1. Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
  2. Se min artikkel Richard Wagners norrøne verden.
  3. Se min artikkel Gjenoppdagelsen av sagaene
  4. Gjengitt etter Odd Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy. Cappelen 1961.