Vis kilden til Historia Anglorum 837-1066

[[File:Corpus Christi College ms 280 f.7v.jpg|thumb|Første side av ''Historia Anglorum''.]]


<center>


<big>'''Historia Anglorum 837-1066'''</big>
<br> av ''Henry av Huntingdon''

<br> Oversettelse, innledning og fotnoter ved Knut Rage.

Tysnes<br>©2025</center>

==Innledning==

[[File:Corpus Christi College ms 280 f.7v.jpg|thumb|Første side av ''Historia Anglorum''.]] ''Historia Anglorum'' (Historien om engelskmennene) dekker perioden fra den romerske invasjonen i 43 f.Kr. til Henrik II av Englands tiltredelse i 1154. Det er anslått at ca. 74 prosent av teksten er hentet fra andre forfatteres verker, enten som sitater, oversettelser eller sammendrag. Omtrent 40 prosent av innholdet stammer fra Bedes ''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'', som dekker en tidligere tidsperiode.

Henrys verk er originalt for perioden 1126–1154. Noen av hendelsene han beskriver, har han selv vært vitne til, inkludert regimene til Henrik I og Henrik II av England, samt kaoset i England under Stefan. Hans fortellinger er dramatiske, noe som gjorde krøniken svært populær og innflytelsesrik blant andre historikere. Selv i møte med strengere historiske standarder har verket beholdt sin anerkjennelse, både for sin detaljerte fremstilling og som et bidrag til samtidens politiske debatt om etniske, nasjonale og juridiske spørsmål i England og Wales.

Henry ble bedt av biskop Alexander av Lincoln om å skrive en historie om England fra den tidligste perioden og frem til moderne tid, og avslutte den ved tiltredelsen av Henrik II i 1154. Det antas at den første utgaven ble publisert i slutten av 1129 og den andre i 1135, ved slutten av Henrik I av Englands regjeringstid. Han publiserte nye utgaver etter hvert som årene gikk, og den femte og siste utgaven kom i 1154. Denne avsluttet historien med Stefans død, og verket var organisert i åtte bøker.

Det finnes mangt som tyder på at Henry ikke hadde til hensikt å stoppe der, da han planla å legge til en ny bok i serien som skulle dekke de første fem årene av Henrik II´s regjeringstid. Dette ble aldri gjennomført, ettersom Henry av Huntingdon må ha vært minst sytti år gammel ved kongens tiltredelse og døde få år etter.

Henry etablerte sin fortelling om engelsk historie basert på fem store invasjoner: romerne, pikterne og skottene, angelsakserne, vikingene og normannerne. Allerede i 1135-utgaven organiserte han historien i syv bøker med følgende titler:


<blockquote>
:1. Romernes styre av Britannia  
:2. Engelskmennenes fremvekst  
:3. Engelskmennenes omvendelse  
:4. Engelskmennenes styre  
:5. De danske krigerne  
:6. Normannernes fremvekst  
:7. Normannernes styre  
</blockquote>


De senere versjoner av hans historie inkluderer tre tilleggsbøker, om helgeners liv og andre mirakler, og et sammendrag av deler av Geoffrey av Monmouths ''Historia Regum Britanniae''.

Ved siden av ''Den angelsaksiske krønike''<ref>Se ellers Knut Rage. [ https://heimskringla.no/wiki/Den_angelsaksiske_krønike_og_vikingene Den angelsaksiske krønike og vikingene]</ref> gir Henry av Huntingdons brede perspektiv på engelsk historie en storslagen beretning om de rundt regnet 300 årene med vikingangrep og ufred, særlig den urolige perioden da de engelske kongene kjempet mot "Den store hedenske hær".

Henry av Huntingdon, som var erkediakon i Huntingdon fra ca. 1110 til sin død omkring 1160, regnes som en av de mest betydelige historikere fra sin tid. Han antas å være født på slutten av 1080-tallet og hadde normannisk far og engelsk mor. Til tross for sin normanniske bakgrunn identifiserte Henry seg sterkt som engelskmann og omtalte både seg selv og biskop Alexander som engelske, selv om hans oppvekst og utdanning var preget av normannisk kultur og historie.

Henry ble utdannet under Albinus av Angers og var inspirert av poetene fra Loire-dalen, noe som ga ham en solid intellektuell og kulturell bakgrunn som preget hans forfatterskap.

===Forholdet til samtidens konger===

Henry hadde et ambivalent forhold til kongene i sin tid, spesielt Henrik I og Stefan. Selv om han var kritisk til Henrik I´s grusomhet og manglende evne til å skape tilfredshet hos sine undersåtter, hadde han samtidig sterke bånd til hoffet og fungerte som en slags rådgiver for kongen i både politiske og trivielle spørsmål. Etter Henry I´s død kritiserte han korrupsjonen som preget styret, blant annet kongens manipulasjon av biskopene for å innkreve penger fra prestene.

Henry uttrykte samtidig respekt for kongemakten som institusjon, og hans kritikk gjenspeiler kompleksiteten i hans holdninger til hofflivet, som han beskrev som preget av intriger og sladder.

===Forfatterskap===

Henry var en selvbevisst forfatter som verdsatte historiefaget og viktigheten av å kjenne sin egen opprinnelse. Hans hovedverk, ''Historia Anglorum'', var en omfattende krønike over britisk historie, med et særlig ''moralsk'' perspektiv. Verket er strukturert rundt ideen om at syndige folk og herskere blir straffet av Gud, noe som gjenspeiles i de fem invasjonene av Storbritannia: romerne, pikterne og skottene, anglerne og sakserne, danene (dvs. daner og nordmenn) og normannerne.

Henry brukte ''Den angelsaksiske krønike'' som sin hovedkilde, men utvidet den med kreative detaljer og forklaringer. Han var ikke en slavisk kopist, men redigerte materialet for å harmonisere det med andre kilder og sitt eget perspektiv.

===Dikter og botaniker===

Henry inkluderte original poesi i ''Historia Anglorum'', noe som viser hans dyktighet som poet. Diktene, som ofte blir oversett, viser hans evne til å gjenskape eldre latinske rytmer. Han skrev også ''Anglicanus Ortus'', en urtebok på vers som beskrev medisinsk bruk av 160 planter, kryddere og grønnsaker, basert på antikkens forfattere. Dette demonstrerer bredden i hans interesser og kunnskaper.

===Betydning og arv===

Henry tilhørte en generasjon av kreative historikere på 1100-tallet, og var en samtidig med skikkelser som William av Malmesbury og John av Worcester. Hans verk var populære i samtiden og bidro til en fornyelse av historieskrivningen. Selv om han var inspirert av Beda, moderniserte han dennes verk ved å forkorte og systematisere det for sin egen tid.

''Historia Anglorum'' er mer enn en krønike – den reflekterer Henrys moralske og religiøse syn, hans forhold til makt og hans forståelse av historiske sammenhenger. Hans evne til å kombinere historiske hendelser med moralske perspektiver gir verket en dypere dimensjon.

Henry av Huntingdon var altså ikke bare historiker, men som nevnt også geistlig administrator, poet og botaniker. Denne mangfoldigheten gjør ham til en fascinerende skikkelse i engelsk middelalderhistorie. Hans verk gir en verdifull innsikt i både perioden han skrev om og intellektuelle strømninger i 1100-tallets England.

===Oversetterens anmerkninger===

I det følgende er det gjort utdrag fra ''Historia Anglorum'', bok V og VI, som omhandler perioden da vikingene og Den store hedenske hær herjet i England. For Henry var denne perioden en straff fra Gud for det engelske folkets synder. Teksten er ikke oversatt i sin helhet, men snarere gjengitt som et sammendrag eller en gjenfortelling av krønikens beretning om en av de mest dramatiske periodene i engelsk (og nordisk) historie.

Jeg har således prioritert lesbarhet og sammenheng fremfor å forvirre leseren med middelaldertekstens mange uklare passasjer. Der det har vært nødvendig, har jeg korrigert feilaktige årstall og opplysninger av historisk art i krøniken. Disse er oppført som fotnoter.


<div style="text-align: right;">''Knut Rage''.</div>


==Henry av Huntingdons fortale til bok V==

I begynnelsen [av min historie om England] bemerket jeg at Britannia hadde blitt rammet av fem plager; den fjerde, som ble påført oss av danene, er mitt hovedemne for denne boken, ikke desto mindre ettersom denne fjerde plage var så mye mer omfattende og mye mer ødeleggende enn de foregående. For romerne underla seg Storbritannia i bare et kort tidsrom, og styrte landet praktfullt i kraft av sin rett som erobrere. Pikterne og skottene kom med stadige angrep i de nordlige distriktene av Britannia, men ufreden var begrenset til disse delene av landet, og de var sjelden ødeleggende; og etterom de ble drevet tilbake opphørte deres forsøk på invasjon ganske raskt. Sakserne, etter hvert som deres styrke tiltok, tok gradvis landet i besittelse med sine armeer; de slo seg så ned i områdene de erobret, etablerte seg med faste bosetninger og ble styrt av faste lover. Normannerne, som hurtig og uventet tvang øya under seg, ga det erobrede folket tilbake deres liv og frihet, og alle deres rettigheter, i samsvar med kongedømmets gamle lover.  Om dette skal jeg fortelle senere.

Danene fór imidlertid gjennom landet som en ødeleggende ildebrann; de hadde ikke til hensikt å erobre landet, men å plyndre og herje. Når de iblant ble beseiret og drevet tilbake var det til liten og ingen nytte, siden de bare dukket opp igjen noen måneder senere med enda flere menn og en enda større flåte. Det var nærmest som man ble slått av beundring for dem, hvordan de engelske kongene kunne skynde på for å møte inntengerne i øst, bare - før de rakk å komme i kamp med fienden - for å bli møtt av en budbringer som kom ridende i all hast og spurte: "Herre konge, hvor marsjerer du? Hedningene har kommet med utallige skip og gått i land på sørkysten og herjer i byer og landsbyer, de brenner ned gårder og hus og slakter befolkningen som hjelpeløst kveg."  Samme dag kunne en annen budbringer komme løpende og si: “Herre konge, hvorfor trekker du deg tilbake? En formidabel hær har landet vest i England, og hvis du ikke snur raskt og møter dem ansikt til ansikt vil de tro at du flykter, og følge etter og falle deg i ryggen med ild og sverd." Og så igjen, samme  dag eller tidlig neste morgen, kunne en annen budbringer komme og si: "Hvor, o, edle høvdinger, er dere på vei? Danene har satt i land sine styrker i nord, de har allerede brent borgene deres ned til grunnen, og i dette øyblikk røver de med seg alt deres gods og gull;  de kaster små barn mellom seg med sine spyd, og mange kvinner har de voldtatt eller tatt med seg som slaver." Fullstendig forvirret av alle disse nedslående og sjokkerende budskapene fra fjern og nær tapte både kongene og deres menn all sin kraft både i kropp og sinn, og mistet den siste rest av mot; ja, selv når de noen ganger maktet å beseire fienden kjente de ikke den sedvanlige triumf og glede ved seieren. De tenkte alle at fremtiden var høyst usikker for land og folk.

Grunnen til at Guds vrede var blitt opptent mot dem med et slikt glødende raseri var denne: I den engelske kirkes tidligste dager blomstret religionen med så mye glans at konger og dronninger, adelsmenn og biskoper, som jeg tidligere har fortalt, frasa seg sin verdighet, og gikk inn i klosterlivet. Men som tiden gikk ble all fromhet utryddet; ingen annen nasjon kunne måle seg med Britannia hva ugudelighet og løssluppenhet angikk, dette kunne man særlig se i de northumbriske innbyggernes liv og gjerninger. Denne ugudelighet kom ikke bare til syne i de kongelige annaler, men hos alle menn av enhver rang. Ingenting ble holdt for å være skammelig,  bortsett fra fromhet, og uskyld ble sett på som den snareste veien til et bortkastet liv. Den allmektige slapp derfor de mest barbariske nasjoner løs på folket, som hissige bisvermer, som ikke sparte noen, uansett alder eller kjønn - daner, gotere, nordmenn og svensker, vandaler og frisere. Disse barbarene la landet øde for mer enn to hundre og tredve år, fra kong Æthelwulfs første regjeringsår til normannernes ankomst, under ledelse av kong Vilhelm. Frankrike ble også, gjennom landets nærhet til England, også hyppig angrepet av disse instrumenter for guddommelig hevn, som det så rikelig fortjente.

Med disse forklaringer vil jeg nå gjenoppta min historie.


==BOK V ( A.D. 837 - A.D. 1000)==

[[File:Ethelwulf's Ring - Illustration from Cassell's History of England - Century Edition - published circa 1902.jpg|thumb|Æthelwulfs ring, omtrentlig en tomme stor, rikt dekorert med religiøse symboler og inskripsjonen "Æthelwulf Rex".]]['''A.D 837'''.] Mens kong Æthelwulf, i det første året av sitt styre, selv kjempet mot fienden i én del av riket, sendte han ealdormannen<ref>"ealdormann" kan oversettes til norsk som "jarl", "hersker", eller "høvding", avhengig av konteksten. Dette var en gammel angelsaksisk tittel som ofte tilsvarte en lokal leder, militær kommandant eller guvernør. I noen tilfeller kan det også oversettes til "greve" hvis det refererer til en høyere adelsmann.</ref> Wulfherd med en del av hæren for å angripe danene som hadde gått i land nær Hamton<ref>Southampton.</ref> med 33 skip. Wulfherd vant en strålende seier og påførte fienden store tap.

Kong Æthelwulf sendte også ealdormannen Æthelhelm med styrkene fra Wessex mot en annen fiendegruppe ved Port. Etter en lang kamp ble Æthelhelm drept, og danene gikk seirende ut av slaget.

Året etter kjempet ealdormannen Herebert mot dem ved "Mercsware"<ref>Matthew av Westminster forveksler navnet på et folk med navnet på et sted. Både Ingram og Giles oversetter det til "blant sumpbeboerne". Florence av Worcester tolker passasjen "quamplures Merscuariorum" som "noen av mercierne".</ref>, men danene beseiret og spredte troppene hans. Herebert ble drept i slaget.

Samme år herjet den hedenske hæren hele den østlige kysten av England, inkludert Lindsey, East Anglia og Kent, hvor de slaktet ned et stort antall av innbyggerne.

Et år senere trengte danene lenger inn i landet og utførte store massakrer rundt Canterbury, Rochester og London.


['''A.D 840'''.]  I det femte året av sitt styre kjempet kong Æthelwulf, etter å ha delt hæren sin, mot fiender som gikk i land fra 35 skip ved Charmouth. Her ble han beseiret av danene, for selv om flåten deres var liten, var de største skipene tettpakket med soldater.

Fem år senere kjempet den ærverdige biskop Elcstan av Sherborne, ealdormannen Ernwulf med menn fra Somerset, og ealdormannen Osric med menn fra Dorset mot danene ved munningen av elven Parret. Med Guds hjelp vant de en strålende seier og drepte et stort antall fiender<ref>851.</ref>.

I det sekstende året av sitt styre samlet Æthelwulf og hans sønn Æthelbald hele styrken sin og gikk til kamp mot en meget stor hær som hadde gått i land fra 250 skip ved munningen av Themsen. Denne hæren hadde erobret de noble og kjente byene London og Canterbury, samt beseiret Berthwulf, kongen av Mercia, som aldri kom seg etter nederlaget. Etter Berthwulf tok Burhred over tronen i Mercia.

Danene trengte inn i Surrey, hvor de møtte de kongelige troppene ved Ockley. Her utkjempet de to store hærene et av de største slagene som noen gang er blitt utkjempet i England. Krigerne falt på begge sider som korn under innhøstingen, og likene og lemmene til de falne ble ført bort av elver av blod. Det ville være både langt og slitsomt å beskrive alle detaljene. Gud ga imidlertid seier til de troende og påførte hedningene et ydmykende nederlag, slik at kong Æthelwulf oppnådde en betydelig triumf.

Samme år hadde Adalstein, kongen av Kent, og ealdormannen Ealhere et sjøslag mot danene ved Sandwich, hvor de tok ni skip og jaget resten av flåten på flukt, med stort tap av liv på fiendens side.

En annen ealdormann, Ceorl, kjempet også med mennene fra Devonshire mot hedningene ved Wieganbeorge<ref>Wembury nær Plymouth.</ref>. De drepte mange og sikret seg en seier.

Dette året var derfor et gunstig år for det engelske folket, men det var også det første året hvor den hedenske hæren overvintret i landet.


['''A.D. 853.'''] I det attende året av sitt styre ga Æthelwulf betydelig hjelp til kong Burhred med å underlegge seg de nordwalisiske områdene. Han ga også sin datter i ekteskap til kong Burhred. Samme år sendte kong Æthelwulf sin sønn Alfred til Roma, til pave Leo, som senere kronet Alfred til konge og adopterte ham som sin sønn.

Dette året kjempet ealdormennene Ealhere, sammen med mennene fra Kent, og Huda, med mennene fra Surrey, mot hæren av hedninger på Isle of Thanet. Mange falt og druknet på begge sider, og begge ealdormennene ble drept.

I det nittende året av sitt styre ga Æthelwulf en tidel av all sin jord til kirkelige formål, av kjærlighet til Gud og for sin egen frelse. Deretter dro han i stor prakt til Roma og oppholdt seg der i ett år. Da han kom tilbake, giftet han seg med datteren til Karl den skallede, kongen av Frankrike, og tok henne med til sitt rike. To år etter ekteskapet døde han og ble gravlagt i Winchester<ref>858</ref>.

Æthelwulf hadde opprinnelig vært biskop av Winchester<ref>Dette er trolig historisk uriktig. Det er kun Henry av Huntingdon som forteller dette. I eldre kilder blir Æthelwulf imidlertid omtalt som subdiakon.</ref>, men på grunn av de nødvendige oppgaver som oppsto ved hans far Egberts død, ble han innsatt som konge. Med sin første hustru fikk han fire sønner, som alle etter tur etterfulgte ham som konger. Rundt denne tiden overvintret hedningene på Sheppey.

Denne ærverdige kongen Æthelwulf etterlot sitt arvelige kongerike Wessex til sin sønn Æthelbald, og til sin andre sønn, Æthelbert, overlot han kongedømmene Kent, Essex og Sussex. Begge brødrene var unge menn med kongelige dyder og styrte sine riker godt så lenge de levde.

Æthelbald, kongen av Wessex, regjerte fredelig i fem år før han døde tidlig av sykdom. Hele England sørget over den unge kongen, og han ble gravlagt i Sherborne<ref>860</ref>. Det engelske folket følte sterkt på tapet av ham.

Æthelbert, broren til den avdøde kongen, etterfulgte ham som konge av Wessex etter først å ha vært konge av Kent. I hans tid ankom en stor flåte, og mannskapet stormet Winchester.

Slik skjedde det at:


:Den eldgamle stad, 
:lenge et sete for makt, 
:falt i ruiner.
 

Da gikk Osric, ealdormennene sammen med mennene fra Hampshire, og Æthelwulf, ealdormennene med mennene fra Berkshire, til kamp mot denne hæren. De beseiret den med store tap for fienden og gikk seirende ut av slaget.


['''A.D. 865'''.]  I det femte året av Æthelberts regjering kom en hedensk hær til Thanet. Mennene fra Kent inngikk en avtale med dem, hvor de lovet dem penger. Men mens forhandlingene pågikk, snek fienden seg bort om natten og herjet hele den østlige delen av Kent. Samme år gikk Æthelbert bort etter å ha regjert fem år i Wessex og ti år i Kent<ref> 866</ref>. Hans bror, Æthelred, overtok tronen.

Samme år landet en stor hedensk hær i England, ledet av høvdingene Ivar<ref>Ivar Beinlause (Ívarr hinn beinlausi på norrønt) var en legendarisk vikinghøvding fra 800-tallet, kjent som en av de mest fryktede og dyktige lederskikkelsene i vikingtiden. Han var i følge sagatradisjonen en av sønnene til Ragnar Lodbrok og Aslaug Sigurdsdatter, og skal ha hatt flere brødre, blant annet Bjørn Jernside, Sigurd Orm-i-Øye, Halfdan Ragnarsson og Ubba. Navnet "Beinlause" har vært gjenstand for ulike tolkninger. Noen mener at det viser til en fysisk funksjonshemming, kanskje en form for benskjørhet eller lamhet, som gjorde ham ute av stand til å gå. Andre antyder at navnet kan være metaforisk og referere til hans smidighet, eller en egenskap som gjorde ham ekstraordinær i kamp eller strategi. I sagaene beskrives han ofte som svært intelligent, med en skarp strategisk sans, som kan ha kompensert for eventuelle fysiske begrensninger. I følge kildene ledet han plyndringen av York i 866 og sto bak henrettelsen av kong Ælla av Northumbria, som i følge sagaene hadde drept Ragnar Lodbrok ved å kaste ham i en ormegrop. Ivar Beinlause er en sentral figur i mange norrøne sagaer og krøniker, inkludert Ragnar Lodbroks saga. Han fremstilles som en listig og kalkulerende leder, i motsetning til sine mer krigerske brødre. I noen beretninger beskrives han som en nærmest overmenneskelig skikkelse med stor intelligens og strategisk dyktighet, noe som ga ham en mytisk status.</ref> og Ubba<ref>Ubba var en fremtredende norrøn leder fra vikingtiden, kjent som en av de viktigste krigerne som sto bak de danske angrepene på England på 800-tallet. Ubba nevnes i kilder som en av brødrene til Ivar Beinlause, Sigurd Orm-i-Øye og Halfdan Ragnarsson, og sies å være en av sønnene til den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok. i følge middelalderkrøniker spilte Ubba en avgjørende rolle i den blodige konflikten mellom vikingene og de angelsaksiske kongedømmene. Han er spesielt kjent for sin deltakelse i kampen mot kong Alfred av Wessex, en av de mest berømte motstanderne av vikingenes invasjoner. Ubba døde angivelig i slaget ved Cynwit (i dag antatt å være Countisbury Hill i Devon) rundt 878. i følge legenden falt han i kamp mot angelsakserne, som ledet et overraskelsesangrep på vikingene. Ubba fremstilles ofte som en hensynsløs kriger i angelsaksiske kilder, men i skandinavisk tradisjon er han også kjent som en tapper og dyktig leder. Som med mange andre vikingskikkelser er det vanskelig å skille mellom historiske fakta og senere mytologisering, men Ubba står igjen som en sentral figur i vikingtiden.</ref>, to svært tapre, men grusomme menn. Ivar var kjent for sin store dyktighet, mens Ubba utmerket seg med ekstraordinært mot. De tilbrakte vinteren i East Anglia, hvor de inngikk en avtale med innbyggerne og mottok hester. Innbyggerne, som var skremt til ro av fiendens styrke, ble for en stund spart.

I det andre året av Æthelreds regjering marsjerte denne hæren, under ledelse av Ivar og Ubba, inn i Northumbria, helt til York. Det var stor splid blant folket i denne provinsen, ettersom de, med sin sedvanlige ustadighet, hadde avsatt kong Osbert og innsatt en mann ved navn Ælla, som ikke var av kongelig blod. Etter hvert ble de forsonet og samlet en hær, som marsjerte til York, der den hedenske hæren holdt til.

De klarte å bryte gjennom bymuren og trengte inn i byen, hvor de kjempet tappert. Begge kongene, Osbert og Ælla, ble drept, sammen med et stort antall nordumbrianere både innenfor og utenfor byen. De overlevende inngikk en avtale med hedningene.

Samme år døde biskop Elcstan, som hadde vært biskop i 50 år, og han ble gravlagt i Sherborne.


['''A.D. 868.'''] I det tredje året av sin regjering dro kong Æthelred, sammen med sin bror Alfred, til Nottingham for å bistå Burhred, kongen av Mercia. Den danske hæren hadde marsjert til Nottingham og overvintret der. Ivar, som så at hele den engelske styrken var samlet og at hans egen hær var beleiret og underlegen, tok i bruk smigrende ord. Med farlig list klarte han å oppnå fredsbetingelser fra engelskmennene. Deretter trakk han seg tilbake til York og opprettholdt sitt herredømme der med stor grusomhet i ett år.


[[File:Harley MS 2278, folio 48r excerpt.jpg|thumb|center|800px|<center>|En avbildning fra 1400-tallet som viser Ivar Beinlause og Ubba herje på den engelske landsbygden. (British Library.</center>]]


['''A.D. 870.'''] St. Edmund ble tatt opp til himmelen i det femte året av Æthelreds regjering. Den tidligere nevnte hæren, under kommando av kong Ivar, marsjerte gjennom Mercia til Thetford og slo seg ned der for vinteren. Dette førte til fullstendig ødeleggelse for de ulykkelige innbyggerne.

Kong Edmund, som heller ønsket å lide døden enn å være vitne til sitt folks lidelser, ble tatt til fange av hedningene. Hans hellige kropp ble bundet til en påle og gjennomboret av piler over hele kroppen. Men Gud, i sin nåde, æret stedet med utallige mirakler.


['''A.D. 871.'''] I det sjette året av kong Æthelreds regjering kom en ny og enorm hær, som raste frem som en flodbølge og ryddet alt av veien, og nådde så langt som til Reading. Hæren var så stor at den ikke kunne marsjere samlet, men rykket frem i separate grupper. Den ble ledet av to konger, Boegsec og Halfdan<ref>Halvdan Ragnarsson, også kalt Halvdan Kvitserk, tilnavnet betyr at han gikk med en hvit skjorte, var en av de mange sønnene til den legendariske norrøne krigeren og helten Ragnar Lodbrok og hans hustru Åslaug Sigurdsdatter. Kildene om Halvdan er sparsommelige og til dels selvmotsigende. Ragnar Lodbroks saga refererer bare til ham som "Hvitserk". Halvdan Kvitserk herjet England sammen med sine brødre, i første rekke med Ivar Beinlause, i 855, og han ble senere en av lederne av den store hedenske hæren. Han hersket over London i årene 871–872 og fikk slått mynter med sitt bilde. I 875 erobret han Northumbria, hvor det allerede var store grupper med norrøne innflyttere, i første rekke fra Danmark. Halvdan gjorde seg selv til konge av den mest betydningsfulle byen i nordlige England, Jorvik, som senere ble kjent som York. Etter sigende var han meget upopulær på grunn av sin påståtte grusomhet, noe som ikke er usannsynlig. Han falt i stridigheter under et nytt vikingtokt i 877. I Jorvik ble han erstattet av to nye konger som fylte tomrommet etter ham, enten direkte etter hans død eller i 883.  Halvdan Kvitserk nevnes ofte som svensk ettersom han knyttes til den svenske kongeslekten gjennom faren Ragnar Lodbrok, men han var nok mest sannsynlig dansk.</ref>.

Tre dager senere angrep ealdormennene til Æthelwulf to av fiendens ledere ved Englefield og drepte en av dem, som het Sidroc<ref>Den angelsaksiske krøniken nevner to vikinger ved navn Sidroc som deltok i slaget ved Repton i 871, der de kjempet mot kong Æthelred av Wessex. De omtales som Sidroc den eldre og Sidroc den yngre, noe som antyder at de enten var far og sønn eller to slektninger.</ref>. Fire dager etter dette ankom kong Æthelred, sammen med sin bror Alfred og en stor hær, Reading og gikk til kamp mot danene. Mange falt på begge sider, men danene vant seier.

Fire dager senere kjempet kong Æthelred og Alfred mot hele den samlede hæren ved Ashdown. Den hedenske hæren var delt i to divisjoner: Den ene ble ledet av de hedenske kongene Boegsec og Halfdan, og ble møtt av kong Æthelred, som drepte Boegsec. Den andre divisjonen ble ledet av hedenske jarler, og Alfred angrep dem og drepte de fem jarlene: Sidroc den eldre, Sidroc den yngre, Osbern, Frena og Harald. Hæren ble slått, og mange tusen falt. Kampen varte til nattens frembrudd.

Fjorten dager senere kjempet kong Æthelred og Alfred igjen mot fienden ved Basing, men der vant danene seieren. To måneder senere møtte de samme hæren i et nytt slag ved Merton. Mange falt på begge sider, og selv om danene en stund ble drevet tilbake, vant de til slutt seieren. I dette slaget ble Heahmund, biskopen av Sherborne, drept, sammen med mange andre fremstående engelskmenn.

Etter slaget kom den store hedenske hæren til Reading om sommeren. Dette året døde kong Æthelred etter påske, etter å ha regjert i fem år. Han ble gravlagt i Wimborne Minster. Deretter begynte Alfred, hans bror og sønn av Æthelwulf, sitt styre over Wessex. En måned senere kjempet Alfred med en liten styrke mot den samlede danske hæren ved Wilton. Han drev dem tilbake for en tid, men danene vant til slutt slaget.

Dette året ble det derfor utkjempet ni større slag mot den danske hæren i området sør for Themsen, i tillegg til de hyppige raidene som Alfred og kongens offiserer utførte mot fiendens leirer. Dette året ble én konge og ni jarler drept, og de fremste mennene i Wessex inngikk en våpenhvile med den hedenske hæren.


['''A.D. 872.'''] I det første året av kong Alfreds regjeringstid dro hæren fra Reading til London, hvor de overvintret. Mercierne inngikk fred med hæren.

I det andre året ledet kong Halfdan den samme hæren til Lindsey, hvor de overvintret i Torksey.

I det tredje året hadde de sine vinterkvarter i Repton. Halfdan hadde slått seg sammen med tre andre konger: Guttorm, Oskytel<ref>Oskytel var en vikinghøvding og muligens en konge av Jorvik (York) på 900-tallet. Han er en relativt uklar figur i historien, men han nevnes i engelske kilder i forbindelse med vikingaktivitet i England.</ref> og Anwynd<ref>Anwynd er en relativt ukjent skikkelse i historien, men navnet dukker opp i forbindelse med vikingtiden i England, særlig knyttet til Jorvik (York) og vikingkongene som styrte der. Det er mulig at Anwynd var en lokal angelsaksisk eller norrøn leder som enten samarbeidet med eller kjempet mot vikingene i Northumbria. Han kan ha vært en del av de angelsaksiske opprørerne mot vikingstyret i Jorvik.</ref>. Sammen ble de ustoppelige og tvang kong Burhred, som hadde regjert i 22 år over Mercia, til å flykte over havet. Burhred dro til Roma, hvor han døde og ble gravlagt i St. Maria-kirken ved den engelske skolen<ref>Santa Maria dell'Anima er en kirke i Roma som historisk har vært et viktig samlingspunkt for pilegrimer fra Nord-Europa, inkludert engelske pilegrimer. </ref>.

Danene overførte deretter kongedømmet Mercia til en mann ved navn Ceolwulf, en svak konge som var underlagt deres vilje. Han ga dem gisler og sverget at han ville overgi kongedømmet til dem når som helst de ønsket det. Han lovet også å bistå dem personlig og med alle de styrkene han kunne samle.


['''A.D. 875.''']  I det fjerde året av kong Alfreds regjering brøt hæren opp fra Repton i to divisjoner. Den ene divisjonen, ledet av kong Halfdan, marsjerte til Northumbria og slo vinterleir ved elven Tyne. Halfdan tok besittelse av landet, delte det mellom sine følgere og dyrket det i to år. Han gjennomførte også plyndringstokter mot piktene.

Den større delen av hæren fulgte de tre tidligere nevnte kongene til Cambridge, hvor de oppholdt seg i ett år. Samme år kjempet kong Alfred et sjøslag mot syv skip. Han tok ett av skipene og drev de andre på flukt.


['''A.D. 876.'''] Året etter kom hæren til de tre kongene til Wareham i Wessex. Kong Alfred inngikk en våpenhvile med dem, tok noen av deres ledere som gisler, og de avla ed til ham, noe de aldri tidligere hadde gjort for noen, om at de snart ville forlate kongedømmet. Likevel stjal rytterne i hæren seg bort noen netter senere og dro mot Exeter. Samme år landet Rollo og hans følgere i Normandie.


['''A.D. 877.'''] Året etter marsjerte resten av den edsbrutte hæren fra Wareham til Exeter. Flåten, som seilte rundt kysten, ble rammet av en storm, og 120 skip forliste ved Swanage. Kong Alfred fulgte etter med en stor styrke, men klarte ikke å innhente dem før de nådde Exeter. Der ga de ham så mange gisler som han ønsket og sverget å holde fred, noe de faktisk gjorde.

Senere marsjerte hæren inn i Mercia, tok kontroll over en del av kongedømmet, mens en annen del ble overlatt til Ceolwulf.


[[File:A Chronicle of England - Page 052 - Baptism of King Guthorm.jpg|thumb|400px|Fremstilling fra victoriatiden av kong Guttorms dåp i 878.]]['''A.D. 878.'''] I det syvende året av kong Alfreds regjering var danene i besittelse av hele riket nord for Themsen. Kong Halfdan regjerte i Northumbria, og hans bror regjerte i East Anglia. De tre andre tidligere nevnte kongene, sammen med Ceolwulf, kongen de hadde innsatt, regjerte i Mercia, inkludert områdene rundt London og Essex. Dette gjorde at kong Alfred kun hadde kontroll over området sør for Themsen, og selv dette ble misunt ham av danene.

De tre kongene rykket derfor frem til Chippenham i Wessex med nye styrker fra Danmark. De spredte seg over landet som en gresshoppesverm, og da ingen kunne stå imot dem, tok de landet i besittelse. Noen av innbyggerne flyktet over havet, noen sluttet seg til kong Alfred, som skjulte seg i skogene med en liten gruppe tilhengere, mens andre ga opp alt håp om å eie noe territorium.

Men Herren hadde omsorg for resten av sitt folk. Kong Alfreds styrker i Devonshire i Wessex slo kong Halfdans bror, som hadde kommet med 23 skip, og drepte ham sammen med 840 av hans menn. Deres fane, kalt "Ravnen," ble også tatt.

Oppmuntret av denne suksessen, reiste kong Alfred, som hadde bygget en befestet post ved Athelney, med mennene fra Somersetshire som var nærmest. Han hadde flere sammenstøt med fienden. I den syvende uken etter påske red han til Brixton, på østsiden av Selwood. Der møtte han mennene fra Somersetshire og Wiltshire, sammen med de gjenværende fra Hampshire, som gledet seg over hans ankomst.

Dagen etter dro han til Iley, og deretter til Heddington, hvor han gikk til kamp mot hæren. Han slo den og forfulgte den til deres befestede leir, som han beleiret i fjorten dager. Til slutt overga hæren gisler til kongen og lovet under ed å forlate riket.

Deres konge, Guttorm<ref>Guttorm, eller Guthrum[a] (gammelengelsk: Guðrum, ca. 835–ca. 890) var konge av East Anglia på slutten av 800-tallet. Opprinnelig var han fra Danmark og en av lederne for "den store sommerhæren" som ankom Reading i april 871 for å slå seg sammen med "den store hedenske hæren". Målet var å erobre kongerikene i angelsaksiske England. De samlede hærene lyktes med å erobre East Anglia, Northumbria og deler av Mercia, samt overmanne Alfred den Stores Wessex. Til tross for dette ble de til slutt beseiret av Alfred i slaget ved Edington i 878. Danskene trakk seg tilbake til sitt befestede tilholdssted, hvor Alfred beleiret dem til Guttorm overga seg. I henhold til vilkårene for overgivelsen måtte Guttorm døpes som kristen for å bekrefte avtalen og deretter forlate Wessex. Den påfølgende Alfred-Guttorm-traktaten fastsatte grensene mellom Alfreds og Guttorms territorier, i tillegg til avtaler om fredelig handel og verdien av menneskeliv (weregild). Denne traktaten blir sett på som grunnlaget for Danelagen. Guttorm styrte East Anglia under sitt dåpsnavn Æthelstan frem til sin død.</ref>, gikk også med på å bli døpt, og det ble gjort. Kong Alfred ble hans fadder. Etter å ha tatt imot Guttorm som gjest i tolv dager og gitt ham mange gaver, lot Alfred ham reise.


['''A.D. 879.''']   I det åttende året av Alfreds regjering dro den samme hæren fra Chippenham til Cirencester, hvor de overvintret i fred.

Samme år samlet utlendingene, det vil si vikingene<ref>Ordet ''Vicinga'' er brukt i den angelsaksiske krønike, men ble senere oversatt som "pirater".</ref>, en ny styrke og slo seg ned ved Fulham ved Themsen. Dette året inntraff en solformørkelse<ref>880.</ref>.


['''A.D. 880.'''] Året etter trakk hæren til kong Guttorm seg tilbake fra Cirencester og marsjerte til East Anglia, hvor de slo seg ned og fordelte landet seg imellom.

Samme år krysset hæren som hadde holdt til ved Fulham over havet og stasjonerte seg i Ghent i ett år.


['''A.D. 881.'''] Året etter kjempet denne hæren mot frankerne og beseiret dem.


['''A.D. 882.'''] I det tredje året reiste de langs breddene av elven Maas og inn i Frankrike. På denne tiden vant kong Alfred en sjøseier over fire danske skip og ødela mannskapene.


['''A.D. 883.'''] I det fjerde året dro hæren opp langs elven Schelde til Condé, hvor de oppholdt seg i ett år. Samme år sendte pave Marinus et stykke av det hellige kors til kong Alfred. Alfred sendte almisser til Roma, samt til helligdommen til St. Thomas i India, i oppfyllelse av et løfte han hadde gitt da fiendens hær overvintret i London.


['''A.D. 885.'''] I det fjortende året av kong Alfreds regjering kom en del av hæren fra Frankrike til Rochester, hvor de beleiret byen og begynte å bygge en ny festning. Men da Alfred nærmet seg, flyktet de til skipene sine og krysset tilbake over havet.

Kong Alfred sendte også en flåte fra Kent til East Anglia, og ved munningen av elven Stour møtte den seksten vikingskip. Alfreds flåte vant slaget. På vei tilbake med byttet ble de imidlertid møtt av en stor flåte med vikinger, og et nytt slag oppsto, der Alfreds menn led nederlag.

Samme år ble Karl, frankernes konge, drept av en villsvin. Han var sønn av Ludvig, sønnen til Karl den skallede, hvis datter Judith var gift med kong Æthelwulf. Samme år døde også pave Marinus.


['''A.D. 886.'''] Året etter seilte den danske hæren opp Seinen til broen ved Paris, hvor de overvintret. Kong Alfred beleiret London, da størstedelen av de danske styrkene hadde sluttet seg til hæren i Frankrike. Etter at danene hadde forlatt byen, underkastet alle engelskmenn seg Alfred og anerkjente ham som konge. Han overlot byen til ealdormennene Æthelred.


['''A.D. 887–889.'''] Året etter brøt hæren opp fra broen ved Paris og fulgte Seinen opp til Marne, og derfra til Chezy. De slo seg ned der og ved elven Yonne i to år. Omtrent på denne tiden ble fem konger innsatt i Frankrike ved en handling av Arnulf.


['''A.D. 890.'''] I det nittende året av kong Alfreds regjering gikk Guttorm, den danske kongen og Alfreds gudsønn, bort. Guttorm hadde styrt East Anglia.

Samme år dro hæren fra Seinen til St. Loo, som ligger mellom Bretagne og Frankrike. Bretonerne kjempet mot dem og drev dem inn i en elv, hvor mange druknet.

Plegmund ble utnevnt av Gud og folket til erkebiskop av Canterbury dette året.


'''[A.D. 891.'''] Året etter dro hæren østover, hvor kong Arnulf sammen med frankerne, sakserne og bayerne møtte dem i kamp og beseiret dem.

Etterpå vendte den store hæren tilbake til England med alt de eide. De ankom med 250 skip ved Limne-munningen, en havn i den østlige delen av Kent, nær den store skogen Andred, som er 120 miles lang og 30 miles bred. Ved landstigningen bygget de en befestet leir ved "Awldre"<ref>Appledore, nær Romney i Kent. Disse befestede stedene var kun jordverk som omringet leirene. Slike verk er beskrevet slik: "Nordmennene sikret sin posisjon med en befestning konstruert av torv på sin vanlige måte." — Ann. Fvldens, Cont. "Nordmennene befestet seg, i følge sin skikk, med påler og jordvoller. — Ann. Mettens, Botiquet, viii. 53, 73. Henry av Huntingdon refererer generelt til disse "verkene" som "construit castrum", som bokstavelig, men feilaktig, kan oversettes til "bygget et slott." Alle oversetterne av Den angelsaksiske krønike bruker uttrykk som "konstruerte en festning" eller "arbeidet med en festning." Jeg har foretrukket å omtale disse strukturene hos Henry av Huntingdon som befestede leirer, eller bare "leirer." Alle forstår hva en dansk leir eller en romersk leir innebærer. </ref>.

I mellomtiden ankom Hasteng med 80 skip til Themsens havn og bygget en leir ved Milton. Senere avla han ed til kong Alfred og lovet at han aldri ville skade ham. Kongen gav derfor Hasteng, hans kone og sønner mange gaver. En av sønnene hadde kongen selv holdt under dåpen, mens hans store general Edred hadde holdt den andre.

Til tross for dette forble Hasteng troløs og konstruerte en leir. På dette tidspunktet gjenoppbygde kong Alfred London og reparerte byens murer.

Hasteng, som alltid var troløs, opprettet en leir ved Bamfleet. Da han dro ut for å plyndre kongens land, stormet kongen borgen og tok der hans kone, sønner og skip. Men han gav konen og sønnene tilbake til Hasteng, fordi han var deres gudfar.

En budbringer kom deretter til kong Alfred og sa: "Hundre skip har kommet fra Northumbria og East Anglia og beleirer Exeter." Mens kongen marsjerte dit, invaderte hæren ved Appledore Essex og oppførte en leir ved Shoebury. Derfra dro de videre til Buttington ved Severn, hvor de bygget en befestning. Men de ble drevet bort og søkte tilflukt i leiren i Essex.

Samtidig, da hæren som beleiret Exeter fikk vite om kongens ankomst, gikk de om bord i skipene sine og fortsatte som sjørøvere til sjøs. Et fjerde hærfølge kom samme år fra Northumbria til Chester, men de ble beleiret der og led så mye av sult at de ble tvunget til å spise de fleste av hestene sine.


[[File:AlfredtheGreatbyGeorgeSStuart.jpg|thumb|Det finnes ikke noe kjent portrett av Alfred den store fra hans levetid, bortsett fra på mynter. Fremstilling av kunstneren og historikeren George S. Stuart, basert på fysiske beskrivelser nevnt i historiske kilder.]]['''A.D. 895.'''] I det tre og tyvende året av kong Alfreds regjeringstid, dro danene som var i Chester, via Nord-Wales og Northumbria, til Mersey, en øy i Essex. Om vinteren tauet de skipene sine oppover Themsen til elven Lea. Hæren som hadde beleiret Exeter ble pågrepet mens de plyndret nær Chichester, hvor mange av dem omkom, og de mistet flere skip.  

Året etter opprettet hæren ved elven Lea en befestning nær elven, 20 mil fra London. Londons innbyggere dro ut for å angripe befestningen, og i kampene med danene drepte de fire av lederne deres. Ved Guds hjelp vant de seier i nødens stund. Danene trakk seg tilbake til leiren sin, hvorpå kongen fikk elven Lea delt i tre kanaler, slik at danene ikke lenger kunne bruke skipene sine. Da danene innså dette, forlot de skipene sine og reiste tvers over landet til Bridgenorth, nær elven Severn, hvor de befestet leiren sin og opprettet vinterkvarter. Kvinnene sine overlot de til østanglerne.  

Kongen fulgte etter dem med hæren sin, mens menn fra London tok med seg noen av de forlatte skipene og brente resten. I løpet av de tre årene jeg har nevnt, fra den tiden danene kom inn i havnen ved Limne, påførte de engelskmennene store tap, men de led selv enda større tap.  

I det fjerde året ble hæren delt; én del dro til Northumbria, en annen til East Anglia, og en tredje del krysset kanalen og dro inn i elven Seinen. Senere kom noen danske skip til kysten av Wessex, hvor de gjennom hyppige plyndringstokter og stadige trefninger påførte innbyggerne i Wessex betydelige tap.  

Blant de mange konfliktene vil jeg nevne én, fordi den var utenom det vanlige. Kong Alfred fikk utstyrt lange skip, med 40 eller flere årer, mot den danske flåten. Seks danske skip lå i en havn på kysten av Devonshire, hvor ni av kongens skip forsøkte å overraske dem. Danene oppdaget imidlertid angrepet og satte tre av skipene sine ut for å møte fienden, mens de tre andre lå høyt oppe på stranden med fjære sjø.  

Seks av de engelske skipene angrep de tre danske, mens tre andre engelske skip gikk mot de tre som lå på stranden. Selv om oddsene var seks mot tre, kjempet danene tappert og lenge mot overmakten. Til slutt vant tallrikheten; to danske skip ble tatt, mens det tredje flyktet etter at nesten hele mannskapet var drept, unntatt fem.  

Etter denne suksessen forsøkte de engelske skipene å slutte seg til sine kompanjonger nær de danske skipene på stranden, men de gikk på grunn. Da danene på de tre strandede skipene oppdaget dette, angrep de de tre engelske skipene. Mannskapene på de andre seks skipene kunne bare se på, maktesløse og ute av stand til å hjelpe, mens de slo seg for brystet og rev seg i håret. De engelske sjøfolkene forsvarte seg tappert, men danene angrep dristig og med stor kraft.  

To og førti engelskmenn falt, mens danene mistet 120, inkludert Lucumon, lederen for de kongelige styrkene, som falt i kamp. Engelskmennene trakk seg gradvis tilbake, og danene kunne nesten hevde at de hadde seiret.   

Ved tidevannets tilbakekomst satte danene seil, forfulgt for sent og uten suksess av de ni engelske skipene. Men seieren skulle vise seg kortvarig for danene, da en motvind drev to av skipene deres på land. Mannskapene ble tatt til fange og ført til kongen, som beordret dem alle hengt i Winchester. Det tredje skipet nådde East Anglia, men med sterkt sårede menn.  

Samme år forliste tyve skip med mannskap langs sørkysten.  


['''A.D. 901.'''] Kong Alfred døde etter å ha regjert i 28 og et halvt år over hele England, bortsett fra de områdene som var under dansk dominans. Hans utrettelige styre og endeløse utfordringer kan jeg knapt beskrive på en verdig måte, bortsett fra i vers:  


:Tung var stien mot ærens topp, 
:tornekransen om din konge-kropp.  
:Uovervinnelige Alfred! Ditt mot var stort,  
:som i nederlag likevel fikk mye gjort. 

:Hva om håpet ofte ble gruslagt i nød,  
:aldri lot du det dø i fortvilelsens brød.  
:I dag en seier, og nye kriger lagt,  
:i dag et nederlag, men triumfer betrakt.  

:Dine veistøvete klær og ditt blodige sverd, 
:sørgelige bilder av kongens verd.  
:Hvem ellers i verdens rom og tid,  
:bar slik tapperhet i motgangs strid?  

:Sverdet, alltid rede i dødelig kamp, 
:kunne aldri klippe livets skjebnetråd fram. 
:Fredfylt din ende - Må Kristus være din ro! 
:Din krone og septer til de salige nå.


['''A.D. 901.'''] Edvard, eldste sønn av kong Alfred<ref>Kong Alfreds eldste sønn Edvard går under navnet Edvard den eldre i den britiske kongerekken.</ref>, overtok tronen etter sin far og regjerte i 24 år. Hans yngre bror, Æthelwald, giftet seg og tok kontroll over Wimborne uten tillatelse fra kongen eller rikets ledende menn. Som svar ledet kong Edvard en hær til Badbury, nær Wimborne. Æthelwald og hans menn forsvarte stedet og stengte portene, mens han erklærte at han enten ville holde det eller dø der. Imidlertid forlot han stedet om natten og sluttet seg til hæren i Northumbria.  

På grunn av sin adelige fødsel ble Æthelwald tatt imot med åpne armer og valgt til konge og overherre over visekongene og høvdingene i området. Kong Edvard arresterte derimot kvinnen som Æthelwald hadde giftet seg med, da hun var blitt innviet som nonne i strid med biskopens vilje.  

Samme år døde Æthelred, ealdormann av Devonshire, én måned før kong Alfred. Æthelred hadde vært en trofast tjener og følgesvenn i mange av Alfreds kriger.  


['''A.D. 905.''']  I det tredje året av kong Edvards regjeringstid samlet Æthelwald, kongens bror, en hær som han fraktet til Essex med en stor flåte. Befolkningen der underkastet seg raskt. Året etter ledet han en mektig hær inn i Mercia og plyndret landet fullstendig så langt som til Cricklade. Der krysset han Themsen og tok alt av verdier han kunne finne i Breeden og omegn, før han triumferende returnerte hjem.  

Kong Edvard, som raskt hadde samlet tropper, fulgte etter og la store deler av Mercia øde mellom Dike og Ouse, helt nord til Fens. Etter dette bestemte han seg for å trekke seg tilbake og beordret hele hæren til å gjøre det samme. Alle trakk seg tilbake, bortsett fra mennene fra Kent, som trosset kongens ordre til tross for at han sendte syv budbringere for å innkalle dem.  

Den danske hæren oppdaget Kent-mennene og avskar dem, noe som førte til et slag. Blant de falne på den engelske siden var Siwulf og Sighelm, begge ealdormenn; Æthelwald, en kongens thane<ref>Thane var en tittel brukt i angelsaksiske og tidlige skotske riker for en adelig eller høytstående person som tjente kongen eller en lokal herre. De var ofte landbesittere og hadde militære eller administrative plikter. Norske ekvivalenter:
Lendmann, årmann, hirdmann.</ref>; Kenwulf, abbeden; Sigebert, sønn av Siwulf; Eadwold, sønn av Acca, og mange andre, selv om kun de mest fremtredende er nevnt.  

På dansk side falt kong Erik, Æthelwald (som de hadde valgt til konge), Byrtsige, sønn av ætlingen Brithnoth; Ysop, en høvding; Osketel, en annen høvding, og mange flere. Det var store tap på begge sider, med flest på dansk side, selv om danene påsto at seieren var deres.  

Samme år døde Elswitha, kong Edvards kone.  


['''A.D. 906.'''] I det femte året av sin regjeringstid inngikk kong Edvard en fredsavtale med østanglerne og northumbrierne ved Hitchingford. Året etter samlet kongen en mektig hær i Wessex og Mercia, som tok store bytter, både av mennesker og husdyr, fra den northumbriske hæren. Mange daner ble drept, og hæren herjet landet i fem uker.  

Neste år gikk den danske hæren inn i Mercia med hensikt å plyndre, men kongen hadde samlet 100 skip og sendte dem mot fienden. Da danene oppdaget skipene, trodde de feilaktig at de var allierte og marsjerte derfor mot dem uten frykt. Kong Edvard sendte imidlertid tropper fra Wessex og Mercia, som angrep danene bakfra mens de trakk seg tilbake.  

Et stort slag fulgte, der Herren straffet hedningene hardt. Mange tusen daner møtte en blodig død, og deres ledere ble beseiret. Blant de falne var kong Halfdan, kong Eewulf (Ecwils), jarlene Uthere og Scurf, og høvdingene Othulf, Benesing, Olav Godfridsson (Olav) den svarte, Thurferth, Osferth, Agmund, Guthferth og en annen Guthferth. Etter denne store seieren priste Herrens tjenere Gud med salmer og sanger.  


['''A.D. 911-912.'''] Etter ealdormann Æthereds død i Mercia, tok kong Edvard kontroll over London og Oxford, samt alle områdene som tilhørte Mercia.  


['''A.D. 914.'''] I det niende året av sin regjeringstid bygget kong Edvard Hertford, en vakker, men ikke stor borg, ved elvene Benwic, Memer og Lea. Samme år bygget han en by i Witham i Essex, mens han oppholdt seg i Maldon. Mange av de omkringliggende folkene, som tidligere var underlagt danene, underkastet seg kongen.  

Året etter brøt den danske hæren fra Northampton og Leicester freden med kongen. De drepte mange engelskmenn ved Hockerton og herjet Oxfordshire. Da de returnerte, rykket en annen dansk styrke ut til Leighton, men lokalbefolkningen angrep dem, gjenerobret byttet og tok fiendens hester.  


['''A.D. 916.'''] I det ellevte året av kong Edvards regjeringstid kom en stor flåte fra sør, ledet av jarlene Ottar og Rahold, som seilte rundt til Severn-kysten. De plyndret Nord-Wales nær kysten og tok Camcleac, biskopen av Llandaff, til fange. Kong Edvard løste ham ut for 40 pund.  

Senere gikk hæren i land for å plyndre Archenfield, men mennene fra Carleon, Hereford og andre nærliggende byer samlet seg, beseiret hæren, og drepte Rahold jarl og Geolkil, broren til Ottar jarl, samt store deler av hæren. Resten av danene trakk seg tilbake til en befestet leir, hvor de ble beleiret til de overga seg, ga gisler og sverget å forlate kongens rike.  

For å hindre nye angrep fra danene, beordret kong Edvard vakthold langs Severn-kysten, fra Sør-Wales til Avon. To ganger forsøkte danene å lande i hemmelighet – en gang ved Watchet og en annen gang ved Porlock – men begge gangene ble de nesten fullstendig utslettet. De overlevende som kunne svømme, flyktet til Stepen-øya (og Flatholm), hvor de led av hungersnød, og mange døde av sult. Til slutt trakk de seg tilbake til Demet og krysset deretter over til Irland.  

Samme år dro kong Edvard med hæren sin til Buckingham, hvor han ble i fire uker og bygget befestninger på begge sider av elven før han forlot stedet. Torkel jarl underkastet seg kongen, sammen med alle jarlene og de ledende mennene fra Bedford, og noen fra Northampton.  

De gamle krønikene nevner et slag mellom mennene fra Kent og danene ved Holme, i det tolvte året av kong Edvards regjeringstid. Utfallet av slaget er imidlertid uklart, da det ikke er fastslått hvem som seiret. To år senere ble månen formørket, noe som skapte stor forferdelse blant dem som så det. Året etter dukket en komet opp. Det påfølgende året ble Chester gjenoppbygget, og året etter ble levningene av St. Oswald flyttet fra Bardeney til Mercia.  

I det sjette året kjempet engelskmennene og danene ved Totenhall. Kampen beskrives som fryktinngytende: våpen som blinket, en fryktelig larm, dype rop, voldsomme angrep og en altoppslukende ødeleggelse. Til slutt ble de trofaste kronet med seier ved Guds nåde, mens de hedenske danene led nederlag og flyktet. Samme år bygget Æthelflæd, lady av Mercia, som regjerte på vegne av sin syke far Æthered, en borg ved Bramsbury.  


[[File:Æðelflæd (British Library MS Cotton Claudius B VI, folio 14r).jpg|thumb|Æthelflæd slik hun er fremstilt i kartularen fra Abingdon Abbey.]]['''A.D. 918.'''] I det attende året av kong Edvard døde Æthered, lord av Mercia, som hadde vært svekket av sykdom i lang tid. Da han ikke hadde noen sønn, overlot han sine landområder til sin datter Æthelflæd<ref>Eller hustru, avhengig av kilde.</ref>.  

To år senere bygget Æthelflæd en borg ved Scergate, og samme år en annen ved Bridgnorth. Året etter bygget hun en borg ved Tamworth tidlig på sommeren og en ved Stafford før august. Det fjerde året, på begynnelsen av sommeren, reiste hun en borg ved Edderbury, og ved slutten av august en ved Warwick. Det femte året bygget hun en borg ved Cherbury etter jul, og en ved Warburton om sommeren, samt en ved Runcorn.  

Det sjette året sendte Æthelflæd en hær til Wales. De beseiret waliserne, inntok Brecknock, og tok kongens hustru og tre og tredve av hennes følge til fange. Det syvende året tok Æthelflæd kontroll over Derby, sammen med de tilhørende områdene. Byen Derby hadde en stor garnison, men de våget ikke å gå til motangrep mot hennes hær. Æthelflæd beordret derfor et kraftig angrep på borgen, og en intens kamp fant sted ved portens inngang, hvor fire av hennes modigste menn falt. Til tross for tapene klarte angriperne å bryte gjennom porten og lage et brudd i murene.  

Det åttende året erobret Æthelflæd Chester, og de fleste troppene som var stasjonert der, underkastet seg henne. Selv folket i Yorkshire lovet henne allianse, noen gjennom løfter og andre med eder. Kort tid etter denne avtalen døde Æthelflæd i Tamworth, tolv dager før St. Hans, i det åttende året av hennes styre over Mercia. Hun ble gravlagt i Gloucester, ved St. Peters kirke.  

Denne bemerkelsesverdige kvinnen ble ofte omtalt ikke bare som lady eller dronning, men også som ''konge'', på grunn av sin storhet og majestet. Mange mente at hvis hun ikke hadde blitt revet bort av døden, ville hun ha overgått de mest tapre menn. Hennes storhet inspirerer til utallige hyllester, men fortjener i det minste en kort ode:  


:Heroiske Æthelflæd! Stor i krigens navn,  
:en mann i tapperhet, kvinne kun av navn.  
:Deg hyllet hærer, deg naturen bøyd,  
:seirende over begge, skjønt født som møy.  
:Ditt navn ble endret, slik æren triumf bringer,  
:en dronning i tittel, men i gjerninger en konge.  
:Helter bøyde seg for Mercia-dronningens glød; 
:selv Cæsar nådde ikke slik en storhetshøyd.


I det seks og tyvende året av sin regjeringstid fratok kong Edvard Elfwina, søsteren til Æthelflæd, herredømmet over Mercia, som hun hadde arvet. Kongen vurderte dette som politisk nødvendig, selv om det kunne anses som urettferdig. Kort tid etter bygde han en borg ved Gladmuth. Ikke lenge etter døde han i Ferandune, og sønnen Edvard gikk bort kort tid etterpå i Oxford. Begge ble gravlagt i Winchester.  

Ikke lenge før dette hadde Sigrtrygg, konge av Northumbria, drept sin bror Nigel. Etter dette overgrep vant kong Reginald kontroll over York.  


['''A.D. 924.'''] Adalstein, sønn av Edvard, ble valgt til konge over Mercia og kronet i Kingston. Hans regjeringstid var kort, men preget av edle gjerninger og storhet. Han kjempet mot de modigste, men ble aldri beseiret. Året etter provoserte Gudrød<ref>Gudrød (gammelnorsk: Guðroðr), i engelske annaler Guthfrith eller Guthred (død 24. august 895), var konge over vikingekongedømmet Jorvik fra ca. 883 til sin død. Jorvik er dagens York i England, og kongedømmet omfattet på sitt største hele Northumbria.</ref>, kongen av danene og bror til Reginald, kongen som allerede er nevnt, Adalstein til krig. Gudrød ble beseiret, jaget på flukt og drept.  

Ikke lenge etter led Adalstein et stort tap da hans bror Edvin, en ung prins med stor energi og lovende framtid, tragisk druknet til sjøs. Etter disse hendelsene besluttet kong Adalstein å fullstendig underlegge seg de hedenske danene og svikefulle skottene. Han ledet en stor hær, både til lands og til sjøs, inn i Northumbria og Skottland. Da ingen var i stand til å yte motstand, herjet han landet som han ønsket og trakk seg deretter tilbake i triumf.  

I det fjerde året av sin regjeringstid kjempet kong Adalstein ved Brunanburh, et av de største slagene som er nedtegnet. Han møtte Olav Godfridsson<ref>Olav III Godfridsson (irsk gælisk Amlaíb mac Gofraidh) (død 941) var konge av Dublin fra 934 til 941 og av Jorvik (York) fra 939 til 941. Olav tilhørte den norrøn-gæliske Ivarætten, og hans far Godfrid var konge over både Dublin (921 til 934) og en kort periode i 927 også i Jorvik.</ref> kongen av Irland, som hadde forent sine styrker med de skotske og danske troppene som var bosatt i England.  

Det storslagne i denne konflikten er blitt beskrevet av engelske forfattere i en slags poetisk form, fylt med både fremmede ord og metaforer. For å bevare det majestetiske i både språket og bragdene, gir jeg her en trofast gjengivelse av deres skildring, nesten ordrett oversatt, slik at storheten i det engelske språket kan fremheve det engelske folkets heroisme og prestasjoner.  


<blockquote>"Ved Brunanburh kjempet kong Adalstein, den edleste av høvdinger, sammen med sin bror Edmund, en ærefull og ærverdig slekt. I slaget slo de med sverdklingens kraft. Som sønner av avdøde kong Edvard brøt de gjennom fiendens skjold og felte mange edle krigere. Med mot arvet fra sine fedre forsvarte de sitt land, dets rikdommer og hjem, mot fiendtlige nasjoner i stadige kriger.  

Den irske hæren og sjøfolkene kastet seg inn i dødelig kamp; fjellene gjallet av deres rop. Krigerne kjempet fra soloppgang, da Guds lys tente dagen, til solens stråler forsvant i vest. Mange falt, daner av slekt, gjennomboret av spyd og skjold. Med dem falt også skotter, trette og sorgfulle etter slaget.  

De vest-saksiske troppene, sterke og utholdende, slo fienden hele dagen. Mennesker av edel herkomst håndterte spyd, mens mercierne kastet sine skarpe piler. Det fantes ingen trygghet for de som fulgte Olav Godfridsson og kom over havet i treskip, dømt til å dø. Fem edle konger falt i sin ungdoms vår, truffet av sverdklingene, sammen med syv jarler under kong Olav Godfridsson og utallige skotter. Nordmennenes stolthet ble knust; mange hadde krysset havet til kamp, men få hørte sin konges klager da han flyktet på bølgene etter nederlaget.  

Frode, høvding blant nordmennene, og Konstantin, skottenes konge, ble brakt til taushet. På slagmarken lå likene strødd, en trist rest av slektninger og venner, sammen med vanlige soldater drept i kamp. Også Konstantins kjære sønn lå på sletten, lemlestet av sår. Heller ikke danske Gude, vis og myk i ord, kunne lenger skryte. Olav Godfridsson selv, med restene av sine tropper, hadde intet å rose seg av etter denne kampen. Mødre og barnepiker sørget over sine kjære, som hadde tapt et skjebnesvangert krigsspill mot sønnene til kong Edvard.  

Nordmennene dro tilbake i sine naglede skip, og Olav Godfridsson, slått, søkte hjemlandet over havet, fylt av sorg. De to brødrene vendte tilbake til Wessex, etterlatt krigens rester – likene av de falne og en blodig mark. Den sorte ravnen, padder, ørner, glenter, hunder og ulver fråtset i dette grusomme festmåltidet. Aldri før hadde et så voldsomt og blodig slag funnet sted i dette landet, siden sakserne og anglerne krysset havet for å beseire britene, velkjente krigsmenn som slo ned waliserne og tok deres land."</blockquote>  


['''A.D.940.''']] Kong Adalstein, etter en regjeringstid på fjorten år, forlot denne verden. Han ble etterfulgt av sin bror Edmund, som regjerte i seks og et halvt år. I det fjerde året av hans regjeringstid drepte kongen av frankerne forrædersk Vilhelm, sønn av Rollo, som hadde tatt kontroll over Normandie og grunnla den normanniske nasjonen.  

Kong Edmund ledet sin hær til Mercia, som lenge hadde vært underlagt hedningene, og erobret området helt til elven Humber. Han gjenerobret de "fem byene" – Lincoln, Leicester, Stamford, Nottingham og Derby – og utryddet danene, som også ble kalt normannere. Han renset disse byene for hedendom og brakte dem evangeliets lys ved Guds nåde.  

Samme tid døde kong Olav Godfridsson. Senere mottok kong Edmund en annen dansk konge, også kalt Olav Godfridsson, i dåpen. Olav Godfridsson overga seg både til troens kraft og til våpenmakt. Kort tid etter ble Reginald, konge av York, også døpt av biskopen.  

Da kong Edmund vendte tilbake til Wessex, brøt de danske kongene Olav Godfridsson, sønn av Sigrtrygg, og Reginald, sønn av Gudrød, freden og herjet deler av riket. Kong Edmund erklærte krig mot dem, samlet en hær og marsjerte til Northumbria. Han fordrev begge kongene og la Northumbria under sitt eget rike for første gang. Året etter herjet han Cumberland, men da han ikke kunne underlegge folket permanent, overlot han området til Malcolm, konge av Skottland, mot at han lovet hjelp til lands og til sjøs.  


['''A.D. 946.'''] Da Edvard, denne seiersrike kongen, hadde regjert i seks og et halvt år, med alt som tilsynelatende gikk vellykket, og han var eneste konge over hele England, ble han forrædersk stukket ned på St. Augustins dag. Et ugudelig mord som vil bli fordømt i all framtid. Han ble revet bort av en brå død, og må Kristus i sin nåde være barmhjertig mot ham!  

Edred, bror av kong Edmund og sønn (og også bror) av kong Adalstein, etterfulgte ham på tronen. Samme år ledet han en sterk styrke inn i Northumbria, hvor folket, som motvillig underkastet seg hans styre, ble fullstendig underkuet. Deretter rykket han med sine styrker inn i Skottland. Skottene, skremt av hans nærvær, underkastet seg uten at det var nødvendig å gripe til våpen. Både northumbrierne og skottene bekreftet sin troskap til sin lensherre gjennom eder, men disse edene ble ikke lenge respektert.  

Etter Edreds tilbakekomst til de sørlige delene av sitt rike, vendte Olav Godfridsson, som tidligere var blitt fordrevet fra Northumbria, tilbake med en mektig flåte. Han ble ønsket velkommen av sine tilhengere og gjeninnsatt som konge. Han beholdt riket med makt i fire år.  

Men i det fjerde året ble Olav Godfridsson, i tråd med northumbriernes sedvanlige ustabilitet, fordrevet, og de innsatte Erik, sønn av Harald, som konge. Hans regjeringstid ble også kortvarig. I det åttende året av Edreds regjeringstid gjenvant denne ærerike kongen igjen kontrollen over Northumbria. Folket der, som aldri lenge forble trofaste mot én hersker, avsatte Erik like lett som de hadde innsatt ham. Deretter inviterte de frivillig kong Edred tilbake og gjeninnsatte ham som konge.  


['''A.D. 955.'''] Edred, en eksemplarisk og mektig konge, som til slutt ble enekonge over alle provinsene i England, gikk bort i det åttende året etter at han hadde tatt kronen. Edwy, sønn av kong Edmund, etterfulgte Edred som konge over hele England. Edmund var sønn (eller bror) av Adalstein, en svært dydig konge, som var sønn av Edvard, hvis regjeringstid var vellykket, og sønn av Alfred, den uovervinnelige krigeren. Alfred var sønn av Æthelwulf, kjent for sin farlige storhet, som igjen var sønn av Egbert, den første som løftet Wessex til dominans og ved sin tapperhet og politikk gjorde det til et kongerike over hele England.  

Edmund hadde to sønner: Edwy, den førstefødte, og Edgar, den yngste, som begge etterfulgte tronen i fødselsrekkefølge. I det andre året av Edwys regjeringstid døde Wulfstan, erkebiskopen av York. Edwy bar kronen med verdighet, men etter en lovende og lykkelig start på sin regjering ble denne lovnaden brutt av en for tidlig død.  


['''A.D. 959.'''] Edgar den fredsommelige, broren til kong Edwy, regjerte i seksten år. I hans tid mottok landet store velsignelser, gjennom Guds nåde, som han fortjente til sitt ytterste, og hele hans regjeringstid var preget av fred. Han etablerte den kristne troen vidt og bredt i sitt rike og oppmuntret til gode gjerninger gjennom sitt lysende eksempel. Elsket av både Gud og mennesker var hans største mål å fremme fred blant alle nasjonene i sitt rike. Ingen av hans forgjengere styrte med slik ro og hell som han.  

Ved å ære Guds navn og studere hans lov lærte han villig, underviste gjerne og var alltid klar til å invitere folket til dydens vei gjennom både ord og handling. Guddommelig forsyn belønnet Edgar for hans gode gjerninger, ikke bare i det neste liv, men også i dette. Underkonger, høvdinger og folket i alle nasjonene i landet underkastet seg ham frivillig, i både frykt og kjærlighet, uten kamp eller fiendtlige handlinger.  

Kongens ry for sin glansfulle karakter spredte seg til alle land, og fremmede kom for å bevitne hans prakt og høre visdomsordene fra hans munn. Én ting var han imidlertid feilbar i: han ga for stor trygghet til hedninger som var bosatt i landet og viste for stor gunst og støtte til fremmede som ble tiltrukket av riket. Men intet menneskelig er helt perfekt.  


[[File:Edgar from Winchester Charter.jpg|thumb|Frontispis fra Winchester New Minster-charteret fra 966, det eneste illuminerte charteret og det eneste manuskriptet skrevet helt i gull som har overlevd fra angelsaksisk England. Edgar er flankert av Jomfru Maria og St. Peter, og han overrekker charteret til Kristus, som sitter tronende ovenfor, omgitt av fire bevingede engler.]]['''A.D. 963.'''] I det femte året av kong Edgars regjeringstid, ble den ærverdige Ethelwold lykkelig utnevnt til bispesetet i Winchester. I det andre året av sitt bispeembete avsatte han noen kanniker fra det gamle klosteret i Winchester, da de fulgte reglene for sin orden med latskap og forsømmelse. I deres sted innførte han munker.  

Dette klosteret har blitt revet ned i min tid, fordi det lå for nær moderkirken, som er bispedømmets katedral. Med samtykke fra biskopen og abbeden ble et nytt kloster grunnlagt utenfor bymurene. Denne fremragende biskopen, Ethelwold, var flittig i å styrke Herrens vingård. Han plantet veldedighetens røtter dypt og fjernet urettferdighetens stier. Gjennom sine gode råd inspirerte han kong Edgar til å grunnlegge nye klostre og pleie unge spirer som var velbehagelige for Gud.  

Kongen bygde klosteret i Glastonbury, pyntet klosteret i Abingdon ved Themsen, bygde opp klosteret i Burch nær Stamford, og grunnla et kloster i Thorney, nær Burch, på et svært vakkert sted, selv om det lå midt i myrområdene. På oppfordring fra biskop Ethelwold grunnla også Ailwin, kongens ealdormann, Ramsey-klosteret på en vakker øy i det samme myrlandskapet.  

Disse myrene er vidstrakte og har en vakker utsikt, med mange rennende bekker, innsjøer, både store og små, og frodige skoger og øyer. Innenfor dette området finnes kirken i Ely, Ramsey-klosteret, Catterie-klosteret, Thorney-klosteret og Croyland-klosteret. I nærheten ligger også klosteret i Peterborough, Spalding-klosteret, St. Ivons kirke ved Ouse i Huntingdonshire, St. Egidius' kirke ved Granta i Cambridgeshire, og Den hellige treenighets kirke i Thetford.  


['''A.D.968.'''] I det ellevte året av sin regjeringstid befalte kong Edgar at Thanet skulle herjes, fordi innbyggerne hadde vist forakt for hans kongelige rettigheter. Dette ble imidlertid ikke gjort som av en rasende fiende, men som en kongelig straff for onde handlinger.  

I det trettende året av sin regjeringstid ble kong Edgar kronet i Bath på pinsedagen. Kort tid etter ledet han hæren sin til Chester, hvor seks konger møtte ham. Alle var underlagt hans overherredømme og sverget troskap og plikt til å tjene hans keiserlige krone, både til lands og til sjøs.  


['''A.D. 975.''']  Edgar den fredsommelige, denne strålende kongen, denne andre Salomo, i hvis tid ingen fremmed hær satte fot i England, og under hvis styre engelske konger og høvdinger var underlagt, og selv skottene bøyde seg for hans makt, døde etter en regjeringstid på seksten år og to måneder. Han døde like lykkelig som han levde, for ingen kan dø ulykkelig som har levd godt.  

Han hadde viet mange kirker til Gud og på kort tid grunnlagt en rekke institusjoner som var permanent dedikert til fromme formål. Jo ivrigere disse institusjonene fortsetter å prise Gud uten opphør, desto større vil den salige kongens herlighet være i himmelen. Min muse inspirerer noen korte vers til hans ære, som hans fortjeneste krever:  


:Velsignet i rikdom, i kjærlighet stor,  
:Kongen Edgar går til den himmelske jord.  
:Han styrte med rettferd, med fred og forstand,  
:stanset all ufred i sitt brede land.  

:Som Salomo vis, var hans rykte kjent,  
:fra kyst til kyst, hvor enn han vent.  
:På høydene reiste han templer til Gud,  
:og fylte med rikdom hvert alter og bud.  

:De eldgamle kirker han ga sin hånd,  
:og styrte med visdom i landets bånd.  
:Han veide det sanne, forkastet det grå,  
:og målte mot evigheten alt han så.


Edward, sønn av kong Edgar, også kjent som St. Edgar, etterfulgte sin fars rike. I begynnelsen av hans regjeringstid viste det seg en komet som uten tvil varslet den store hungersnøden som fulgte året etter.  

På denne tiden ødela en viss utsvevende adelsmann ved navn Elfhere, med samtykke og støtte fra en mektig fraksjon, noen av klostrene som kong Edgar hadde grunnlagt. Dette vekket Guds vrede, som i gamle dager, og brakte ulykke over landet.  

I det fjerde året av St. Edvards regjeringstid falt alle de store mennene i England ned fra et loft i Calne, bortsett fra St. Dunstan, som reddet seg ved å holde fast i en bjelke. Noen ble alvorlig skadet, og andre omkom. Dette var et tegn fra den Allmektige om den kommende fortapelsen av Hans gunst, forårsaket av kongens snikmord og de ulykkene som skulle ramme landet fra ulike nasjoner.  


['''A.D. 978.'''] St. Edvard, kongen, regjerte i fem år før han ble forræderisk drept av sin egen familie ved Corfegate om kvelden. Etter å ha båret sitt hat mot ham gjennom hele hans liv, ble han begravet i Wareham uten kongelige æresbevisninger, i et forsøk på å slette hans minne. Men menneskets mørke planer var forgjeves mot Guds forsyn. Han som ble forkastet av forrædere på jorden, ble mottatt med herlighet av Gud i himmelen. Navnet hans, som morderne ønsket å utslette, ble gjort evig berømt av Herren.

Herren, opprørt over nasjonens ondskap, sendte en tung prøvelse over folket. Det ble sagt at Edvard ble stukket med en dolk av sin stemor, moren til kong Æthelred, mens hun tilbød ham en kopp å drikke.

Kong Edgar døde, og hans sønn Æthelred, bror av Edvard, ble kronet til konge foran Englands adelsmenn i Kingston. St. Dunstan tolket et illevarslende tegn fra Æthelreds dåp – da han tisset i døpefonten – som en forutsigelse av den massakren som skulle ramme det engelske folket i hans regjeringstid. Tidlig i Æthelreds regjering flyttet ealdormannen Elfere, etter guddommelig befaling, St. Edvards legeme fra Wareham til Shaftesbury. I Æthelreds tredje regjeringsår ankom syv danske skip som plyndret Hampshire, og de innledet de mange ødeleggelsene som skulle følge.

Senere døde ealdormann Elfere, og hans etterfølger, Alfric, ble brutalt forvist av kongen. I denne perioden gikk St. Ethelwold, Winchester-biskopen, bort, og kort tid etter fulgte St. Dunstan ham til himmelen. Med disse to nasjonale lysene borte, mistet England sitt forsvar og ble utsatt for Guds vrede. Dunstan ble etterfulgt av Siric, som kong Æthelred i sin tur behandlet med stor grusomhet.

Danene invaderte England fra flere hold, og landet ble rammet som av mørke skyer. Plyndringer i Watchet, Ipswich og andre steder etterlot England i kaos. Kongens flåte forsøkte å bekjempe inntrengerne, men mislyktes etter at forræderen Alfric advarte fienden. Dette førte til blodige slag, store tap og enda mer plyndring.

I det trettende året av Æthelreds regjering foreslo erkebiskop Siric at man skulle betale skatt til danene for å unngå plyndring og drap. Den første tributten, på ti tusen pund, ble innført som en fast tributt og fortsatte som en byrde for folket. Et forsøk på å lure danene mislyktes igjen, da Alfric avslørte planene for fienden.

På denne tiden døde erkebiskop Oswald av York, og Bamburgh ble plyndret av danene. Etter en rekke ydmykende nederlag, inkludert tapet av ledere som Goda og Brithnoth, beordret kong Æthelred å blinde Elfgar, sønn av Alfric. Dette økte bare hatet mot hans grusomme styre.


['''A.D. 994.'''] Dette året ledet Olav Tryggvason og Svein Tjugeskjegg en stor flåte til London. Til tross for deres forsøk på å brenne byen, ble de beseiret og trakk seg tilbake. Deretter plyndret de Essex, Kent, Sussex og Hampshire, før kong Æthelred tilbød dem løsepenger og forsyninger for å sikre en midlertidig fred. Olav mottok også kongens gjestfrihet og lovet å aldri mer vende tilbake som fiende – et løfte han holdt.

Etter dette døde erkebiskop Siric, og Elfric overtok etter ham. England forble sårbart og preget av uroligheter, mens trusselen fra danene fortsatt hang over landet.


['''A.D. 995.'''] I det nittende året av kong Æthelreds regjering seilte danene rundt Cornwall og inn i Severn, hvor de plyndret Devonshire og Sør-Wales. De gikk også i land ved Watchet og ødela landet med ild og sverd. Etter dette seilte de rundt Penwith-stert<ref>Dvs. "neset"."</ref> til sørkysten og opp elven Tamar til Liddyfoyd, der de brente alt på sin vei, inkludert Ordulfs kloster i Tavistock. Deretter seilte de til Fromemouth og invaderte Dorsetshire, som ble erobret uten motstand.


['''A.D. 996.'''] Dette året etablerte de seg midlertidig på Isle of Wight og forsynte seg fra Hampshire og Sussex. Senere seilte de inn i Themsen og opp Medway til Rochester. Der samlet kentiske menn seg og ga dem kamp. Selv om angrepet var modig, ble de slått tilbake av danene, som vant slaget og beholdt kontrollen over området.


['''A.D. 1000.'''] Dette året  samlet kong Æthelred en mektig hær og marsjerte inn i Cumberland, som på den tiden var et sterkt tilholdssted for danene. Han beseiret dem i et stort slag og la nesten hele Cumberland øde gjennom plyndring. Samtidig landet en gruppe daner ved Exmouth og angrep byen, men møtte sterk motstand og trakk seg tilbake. Deretter spredte de seg over landet under sine mektige ledere, symbolsk kalt Mars og Vulcan. Mennene fra Somerset samlet seg for å motstå dem og møtte dem i slaget ved Penhoe, men danene, som var krigsvante, vant overtaket.


<center>__________</center>


''Denne boken, som omhandler danenes herjinger, avsluttes her. Til slutt vil jeg, som vanlig, gi leseren en kort oppsummering som veiledning''.


'''Om kongedømmet Kent.'''


Det er lite å si om kongedømmet Kent, da kong Egbert av Wessex, etter å ha fordrevet Baldred, beholdt det under sitt styre. Ved sin død overlot han det til sin andre sønn, Adalstein. Etter Adalsteins død gikk Kent tilbake til Æthelwulf, hans eldre bror, som også var konge av Wessex. Æthelwulf overlot senere Kent til sin yngste sønn, Æthelbert. Etter Æthelbalds død, fem år senere, arvet Æthelbert også kongedømmet Wessex, som tidligere hadde vært Æthelwulfs. Dermed ble begge kongedømmene igjen forent under Æthelberts styre og forble slik.

Dette er tilstrekkelig med hensyn til kongedømmet Kent.


'''Oppsummering av kongedømmene Wessex, Northumbria, Mercia og East Anglia.'''


'''Kongeriket Wessex.'''

:Egbert regjerte i 19 år. Han ble beseiret av danene ved Charmouth, men vant en stor seier over dem ved Ockley.
: Æthelbald, hans sønn, regjerte i 6 år og ble gravlagt i Sherborne.  
: Æthelbert, hans bror, regjerte i 5 år. Hans hær beseiret danene ved Winchester.  
: Æthelred, bror av de to forrige kongene, regjerte i litt over 5 år. Han og hans bror Alfred kjempet mot danene ved Reading.  
: Alfred, Æthelreds bror, regjerte i 28 og et halvt år. Hans mange handlinger er så bemerkelsesverdige at de ikke kan sammenfattes kort.  
:Edward, Alfreds sønn, regjerte i 24 år. Han beseiret danene i Northumbria og igjen i Mercia, hvor han vant en stor seier og drepte flere tapre konger. Han beseiret også danene ved Tettenhall og underla seg Mercia.  
:Adalstein,Edvards sønn, regjerte i 14 år. Under hans styre ble det store slaget ved Brunanburh utkjempet.  
:Edmund, sønn av Adalstein, regjerte i 6 og et halvt år. Han tok de "fem byene" fra danene, la Northumbria under sitt styre og sikret fullstendig kontroll.  
:Edred, Edmunds bror, regjerte i 9 år og styrte hele England med hell.  
:Edwy, Edmunds sønn, regjerte i 4 år og beholdt samme makt og territorium.  
:Edgar, Edmunds sønn, regjerte i 16 år med fred og storhet som overgikk alle andre konger.  
:St. Edvard, Edgars sønn, regjerte i 5 år. Hans plutselige død var lykkelig, og han ble kanonisert som helgen.  
:Æthelred,Edvards bror, regjerte under Guds vrede i en tid preget av uroligheter. Mye gjenstår å fortelle om hans regjeringstid.


'''Kongeriket Northumbria.'''

På Æthelwulfs tid var Osbert konge i Northumbria, men han ble avsatt av sine undersåtter, som valgte Ælla til konge. Begge ble drept av danene. I mange år fulgte en rekke danske konger, inkludert Halfdan, Gudrød, Nigel, Sigtrygg, Reginald og Olaf. Deres historie er uklar; til tider var det én konge, andre ganger to eller flere mindre konger. Til slutt falt Northumbria under kontrollen til Edred, konge av Wessex, og hans etterfølgere.


'''Kongeriket Mercia.'''

Berthwulf, konge av Mercia, ble drevet ut av danene i det tredje året av sin regjering. Burrhed regjerte i 22 år før også han ble avsatt. Etter at danene underla seg Mercia, tillot de Ceolwulf å styre det, men senere delte de det opp i mindre deler. Til slutt underla Edmund, konge av Wessex, hele Mercia under sitt styre, og kongeriket ble en del av Wessex.


'''Kongeriket East Anglia.'''

Kongeriket East Anglia hadde lenge vært underlagt ulike konger, inkludert kongene av Kent og Wessex. St. Edmund var den siste engelske kongen som styrte East Anglia før han ble drept av danene. Etter ham ble Guthrum, en dansk konge, hersker. Danene delte deretter området i mindre deler, og det forble under deres kontroll til Edvard, konge av Wessex, tok tilbake store deler av det. East Anglia ble dermed en del av Wessex.


'''Opprinnelsen til normannernes ankomst til England.'''

Vi nærmer oss nå årsakene og opprinnelsen til normannernes inntog i England.

==BOK VI (A.D. 1000 - A.D. 1066)==

[[File:Ethelred the Unready.jpg|thumb|Æthelred den rådville slik han blir fremstilt i "Chronicle of Abingdon" ca. 1220. British Library.]]I år 1000, etter Herrens inkarnasjon, utformet kong Æthelred en plan for å styrke sin posisjon på tronen. Han besluttet å be om ekteskap med datteren til Rikard, hertugen av Normandie. Hertugen var en modig fyrste og en mektig skikkelse i Frankrike, mens den engelske kongen var fullt klar over sin egen og sitt folks svakhet. Han var også sterkt bekymret for de katastrofene som syntes å true landet. Det var tydelig at disse prøvelsene var sendt av Gud, som straffer de ugudelige.

Den allmektige hadde til hensikt å ydmyke og straffe det engelske folket for deres syndige liv, på samme måte som han tidligere hadde ydmyket britene. Han forberedte en dobbel prøvelse: på den ene siden danskenes invasjon og på den andre normannernes fremvekst. Om engelskmennene klarte å unnslippe danenes åpne angrep, ville de likevel risikere å bli fanget i normannernes subtile nett.

Denne situasjonen viste seg å være skjebnesvanger. Gjennom ekteskapet mellom den engelske kongen og hertugens datter fikk normannerne en legitim grunn, etter folkeretten, til å etablere sitt fotfeste i England. Med tiden brukte de dette til å dominere landet og ydmyke det. 

En mann av Gud hadde tidligere forutsagt denne skjebnen. Han hevdet at på grunn av engelskmennenes mange synder – deres blodtørst, opprør, fråtsing og forsømmelse av Herrens templer – ville en uventet tyrann komme fra Frankrike og for alltid knuse deres storhet og spre deres ære for vinden. Denne mannen forutsa også at ikke bare normannerne, men også skottene, som engelskmennene foraktet, ville herske over dem som en fortjent straff.

Videre beskrev han de kommende tiders omveltninger, der menneskers ustadige sinn ville bli synlig i deres handlinger, klær og smykker, som stadig endret seg.

Kong Æthelred sendte derfor, som en del av sin strategi, et sendebud til hertugen av Normandie. Da hans forslag ble akseptert, ble engelske adelsmenn av høy rang sendt til Normandie for å motta og ledsage deres fremtidige dronning til England. Hun ble deretter ført med kongelig prakt inn i landet.

I år 1002 ankom Emma, Normandiets blomst, England. Hun ble kronet og mottok tittelen som dronning. Etter hennes ankomst ble kong Æthelred så oppblåst av stolthet at han begikk et alvorlig svik. Han ga hemmelige ordre om at alle danene som levde fredelig i England skulle massakreres på én og samme dag, på St. Brices dag. Gamle mennesker jeg har hørt i min ungdom fortalte om denne forferdelige handlingen<ref>Henry av Huntingdon nærmer seg nå sin egen tid, og dette er det tidligste eksemplet på at han refererer til det som kan kalles samtidige kilder. Siden han ble født på slutten av det tiende århundre, må informantene hans ha vært mellom 80 og 90 år gamle. I sin neste bok hevder han å kun fortelle om det han selv har sett eller hørt fra øyenvitner. Men, som det er påpekt andre steder, er det først i hans åttende og siste bok at han kan sies å være en original og samtidig skribent.</ref>. De sa at kongen sendte brev i hemmelighet til hver by, hvor det sto at engelskmennene plutselig skulle reise seg mot danene samme dag og på samme tid. Danene ble enten drept med sverd eller brent på stedet<ref>Henry av Huntingdon nevner ikke de motivene som er oppgitt i Den saksiske krønike for Ethelreds forræderske massakre, nemlig at danskene planla å myrde kongen og hans "witan." Det kan derfor konkluderes med at han ikke trodde på denne historien. Han gir inntrykk av at massakren var en hensynsløs og urettferdig grusomhet.</ref>.

Samme år ble Leofsy, en ealdormann, forvist av kongen fordi han hadde drept Effic, kongens høyeste embetsmann.

Danenes raseri, som hadde blitt vekket av tidligere blodbad, spredte seg som en ild som bare ble sterkere av forsøk på å slukke den med mer blod. Som en gresshoppeinvasjon overskygget de landet. Noen av dem nådde Exeter, som de stormet og plyndret. Byen ble lagt i aske, og Hugh, en normanner som var Emmas fogd i byen, var årsaken til dens ødeleggelse.

Folk fra Hampshire og Wiltshire samlet seg for å møte fienden i kamp, men Elfric, deres leder, forrådte dem. Han lot som om han var syk og unngikk å lede hæren, noe som førte til deres nederlag. Dette bekrefter ordtaket: "Når generalen svikter, mister hæren motet." Danene utnyttet dette og forfulgte engelskmennene helt til Wilton, som de plyndret og brente, før de fortsatte til Salisbury. Deretter vendte de triumferende tilbake til sine skip med store mengder bytte.


['''A.D. 1009.'''] I det fjerde året ankom Svein Tjugeskjegg, en av de mektigste danske kongene, med en stor flåte. Han var skjebnebestemt av forsynet til å erobre England. Svein plyndret og brente Norwich. Ulfcytel, provinsens øverste guvernør, ble tatt på sengen og var uforberedt på å forsvare byen. Han inngikk derfor en midlertidig avtale med angriperne. Men tre uker senere, under våpenhvilen, forlot fiendens hær hemmelig sine posisjoner og marsjerte til Thetford, som de også plyndret og brente.

Da han hørte dette, la Ulfcytel seg i bakhold med en liten styrke og angrep fienden tidlig om morgenen mens de var på vei tilbake til skipene. Selv om han angrep med stor besluttsomhet og holdt fienden i sjakk en stund, var styrken hans for liten til å stoppe deres retrett.


['''A.D. 1010.'''] I det femte året returnerte danene til sitt eget land. Men selv om de hadde dratt, ble ikke England spart for lidelse. Landet ble rammet av en ødeleggende hungersnød, verre enn noe annet som var kjent i menneskers minne.


['''A.D. 1011.'''] I det sjette året etter Sveins første angrep, kom han tilbake til England med en mektig flåte, ledsaget av sine tre faste følgesvenner: ild, drap og plyndring. Hele England skalv som siv i vinden ved hans ankomst. Kong Æthelred samlet en hær og holdt den i felt hele høsten, men uten resultat. Danene unnslapp kongens angrep ved å trekke seg tilbake til skipene og herje andre steder. 

Om vinteren slo danene seg ned på Isle of Wight, og som profeten hadde sagt: "Jeg vil vende deres fester til sorg." På juletid invaderte de Hampshire og Berkshire, fra Reading til Cholsey, og videre til Ashdown og Cuckamsley Hill. De festet seg gjennom landet med mat og drikke fra sine verter, bare for å belønne gjestfriheten med drap og brenning av husene de bodde i. Danene ble til slutt møtt av hæren fra Wessex nær kysten, men slaget endte med at danene tok byttet og seiret. Winchester måtte tåle synet av fiendens hær som passerte byens porter, dristige og frekke, med forsyninger og tyvegods samlet fra 80 kilometer innover i landet.

Kongen, som lå i sorg og forvirring på sitt gods i Shropshire, ble stadig plaget av rykter om disse katastrofene.


['''A.D. 1012.'''] I det syvende året bestemte kongen og de engelske rådsmedlemmene seg, i mangel på bedre alternativer, for å inngå fred med danene. De betalte Svein en sum på 30 000 pund for en midlertidig fred. Samme år utnevnte kongen Edric til ealdormann over Mercia – en ny forræder av høy rang.


['''A.D. 1013.'''] I det åttende året, det trettiende året av Æthelreds regjeringstid, beordret kongen bygging av en stor flåte. Hele England bidro, med én skip pr. 310 ''hides'' (landsenheter), og én hjelm og brynje for hver åtte hides. En ''hide'' tilsvarte land nok til å dyrkes på ett år av én plog.


['''A.D. 1014.'''] I det niende året sendte kongen sendebud til hertugen av Normandie for å be om råd og hjelp. Samtidig samlet den nybygde flåten seg i Sandwich med fullbemannede skip – den største marineflåten noensinne sett i England. Men Guds forsyn satte en stopper for prosjektet. Child-Wulnoth, en forvist sør-englender, samlet 20 skip og begynte å plyndre kystområdene. Brightric Edric, broren til ealdormann Edric, tok 80 skip fra flåten og lovte kongen å bringe Wulnoth til ham, enten levende eller død. Men en voldsom storm drev skipene i land, og Wulnoth brente dem. Nyhetene om dette fikk resten av flåten til å trekke seg tilbake til London, og hæren ble oppløst. Hele nasjonens innsats var forgjeves.

Samme høst kom en ny og enorm dansk hær til Sandwich. De marsjerte til Canterbury, som bare unngikk å bli inntatt ved å betale en løsesum på 8000 pund. Deretter plyndret danene Sussex, Hampshire og Berkshire, før de vendte tilbake til Isle of Wight.

Kong Æthelred samlet hele Englands hær for å stanse dem. Men da de engelske styrkene nærmet seg, overtalte ealdormann Edric kongen til å avstå fra kamp ved hjelp av falske rykter og oppdiktede trusler. Dermed fortsatte danenes brutale herjinger uforstyrret.

Etter dette marsjerte danene tilbake og slo seg ned for vinteren nær Themsen. Derfra gjennomførte de hyppige angrep på London, men ble like ofte slått tilbake. Etter jul krysset de Chiltern-åsene og nådde Oxford, som de brente ned før de trakk seg tilbake og etablerte seg i Kent. 

Skipene deres ble seilt rundt for å møte dem, og i løpet av fastetiden brukte de tiden på å reparere og klargjøre flåten.


['''A.D. 1015.'''] I det tiende året landet danene i Ipswich på Kristi Himmelfartsdag og angrep hæren til Ulfcytel, som styrte provinsen. Øst-anglerne flyktet straks, men mennene fra Cambridgeshire sto imot med stort mot. For denne tapre innsatsen ble de æret så lenge engelske konger regjerte. 

Midt i kampens hete, der engelskmennene sto fast og fryktløse overfor døden, ble flere høytstående menn drept, inkludert Adalstein (kongens svigersønn), Oswy, Edwy (Efy's bror) og Wulfric, thanen. Likevel ble kampmoralen brutt da Turketil Myre-head, også kjent som "Maurhode", startet en flukt, en handling som påførte ham evig skam. 

Danene seiret og tok kontroll over East Anglia i løpet av tre måneder, inkludert områdene kjent som Fens, som de plyndret og brente, sammen med kirkene. De ødela Thetford, brente Cambridge, og fortsatte videre over åsene gjennom det vakre landskapet ved Balsham, hvor de massakrerte alle de fant, og brutalt spiddet barn på spydspissene sine. 

En bemerkelsesverdig hendelse fant sted i en kirketårn i Balsham, hvor en mann, hvis navn burde ha vært husket, klatret til toppen av tårnet og alene forsvarte seg modig mot fienden.

Danene fortsatte gjennom Essex, nådde Themsen, og marsjerte videre til Oxfordshire, Buckinghamshire, Bedford og Tempsford. Elven Ouse passerte tre befestede steder, som var hovedbyene i Bedfordshire, Buckinghamshire og Huntingdonshire. Huntingdon, som betyr "jegernes ås", lå der Godmanchester en gang hadde stått – en tidligere berømt by som nå var en liten landsby ved begge sider av elven. Huntingdon var kjent for sine to slott, sin solrike beliggenhet, skjønnhet og nærhet til Fens, som var rike på vilt og fugler.

Ved festen for St. Andreas brente danene Northampton, og i løpet av julen krysset de Themsen for å gjenforenes med flåten sin.


['''A.D. 1016.'''] I det ellevte året etter Sveins ankomst herjet danene både nord og sør for Themsen. På nordsiden plyndret de Cambridgeshire, Oxfordshire, Buckinghamshire, Essex, Middlesex, Hertfordshire, Bedfordshire og deler av Huntingdonshire sør for elven Ouse. På sørsiden plyndret de Kent, Surrey, Hastings, Sussex, Berkshire, Hampshire og store deler av Wiltshire. 

Til slutt beleiret de Canterbury, Englands viktigste by, som ble forræderisk overgitt til dem av Aylmer, hvis liv tidligere var blitt reddet av erkebiskop Elphege. Da de inntok byen, tok de erkebiskop Elphege, biskop Godwin, abbedisse Lefwine, Elfward (kongens embetsmann) og mange andre menn og kvinner som fanger. De vendte deretter triumferende tilbake til sine skip.

Byens skjebne var grusom. Canterbury, en gammel og edel by, ble redusert til aske. Gatene var fylt med lik, jorden og elven var rødfarget av blod. Skrikene fra kvinner og barn som ble ført bort som fanger, fylte luften. Erkebiskopen, Englands kirkelige leder, ble ydmyket, dratt bort i lenker og ført til fangenskap.


['''A.D. 1017.''']I det tolvte året, på lørdagen i påskeuken, ble erkebiskop Elphege brutalt drept av danene. De var rasende fordi han nektet å la seg løskjøpe, og i sin vinrus – etter å ha drukket fra forsyninger hentet sørfra – dro de ham ut i midten av leiren. Der kastet de steiner og oksehorn på ham. Til slutt, etter at han hadde fremført en inderlig bønn og takk til Gud, slo de ham i hjel med en stridsøks. 

Slik døde denne hellige mannen. Hans blod helliget jorden, mens hans salige sjel ble mottatt i himmelens tempel. Dagen etter tok biskopene Ednoth og Elfhun hans legeme og begravde det med æresbevisninger i St. Pauls kirke. Der viste Gud kraften i martyren gjennom mange tegn og undere. Erkebiskop Lefwine ble senere utnevnt som hans etterfølger.

For sent inngikk kong Æthelred fred med den danske hæren, og betalte dem 8000 pund i tributt for å unngå ytterligere lidelser i landet. Som en del av avtalen tok 45 danske skip tjeneste under kongen, og forpliktet seg til å forsvare England. Kongen sørget for mat og klær til disse styrkene.


['''A.D. 1018.'''] I det trettende året seilte Svein, kongen av Danmark, opp elven Humber og nådde Gainsborough. Uhtred, jarlen, og hele Northumbria underkastet seg raskt. Folket i Lindsey, De fem byene<ref>Disse fem byene var Leicester, Lincoln, Stamford, Nottingham og Derby.</ref>, og alle områder nord for Watling Street ga ham også gisler som et tegn på deres overgivelse. Svein overlot ansvaret for gislene og flåten til sin sønn Knut, mens han selv marsjerte til Oxford og Winchester, hvor han undertvang seg de to byenes innbyggere.

På vei tilbake til London druknet mange av Sveins soldater i Themsen, fordi de nektet å krysse elven over broen. Londonerne, oppmuntret av kong Æthelreds tilstedeværelse, gjorde sterk motstand, og Svein ble tvunget til å trekke seg tilbake. Han marsjerte først til Wallingford og deretter til Bath, hvor hele Wessex overga seg. Da Svein returnerte med flåten til London, overga også byens innbyggere seg, i frykt for at han skulle ødelegge byen fullstendig.

Æthelred sendte sin dronning, Emma, til hennes bror Rikard i Normandie, og senere ble også sønnene Edvard og Alfred sendt dit. Svein ble nå anerkjent som konge av hele England og beordret at forsyninger og godtgjørelse til hæren skulle kreves inn over hele landet, mens Torkel gjorde det samme for sine tropper i Greenwich. Kong Æthelred søkte tilflukt i Whitland i julen og dro deretter over havet for å søke asyl hos hertug Rikard av Normandie.
 

['''A.D. 1019.'''] I det fjortende året døde Svein plutselig, etter å ha blitt utropt til konge av England. Danehæren valgte hans sønn Knut som hans etterfølger. Imidlertid sendte engelskmennene bud til kong Æthelred, med beskjed om at hvis han styrte mer barmhjertig enn tidligere, ville de igjen anerkjenne ham som deres konge. Æthelred sendte sønnen Edvard for å love at han skulle herske rettferdig, og reiste deretter selv tilbake til England, hvor han ble mottatt med glede av folket.

I mellomtiden ble Knut værende i Gainsborough med hæren sin frem til påsken. Han inngikk en avtale med folket i Lindsey, men da Æthelred overrasket dem med en stor hær, la han landet øde med ild og drepte de fleste av innbyggerne. Knut, som var listig, forlot de allierte han hadde bedratt til deres skjebne og seilte med flåten til Sandwich. Der satte han i land gislene som tidligere var gitt til hans far, men først etter å ha kuttet av deres hender og neser.

Som om dette ikke var nok, beordret kongen at 21 000 pund skulle betales til hæren stasjonert i Greenwich. I tillegg kom en ekstraordinær naturkatastrofe: En uvanlig høy tidevannsbølge skylte bort mange landsbyer og tok med seg mange menneskeliv.


[[File:Edmund Iron.jpg|thumb|En fremstilling av Edmund Jernside fra 1255.]]['''A.D. 1020.'''] I det femtende året forrådte ealdormann Edric Sigeferth og Morcar to fremtredende thaner fra De fem byene. Han inviterte dem inn i sitt kammer og fikk dem myrdet. Edmund, kongens sønn, tok deretter Sigeferths enke til ekte og beslagla deres landområder.

Samtidig vendte Knut, Sveins sønn, tilbake fra Danmark og landet i Sandwich. Derfra seilte han til Fromemouth i Wessex, hvor han plyndret Dorset, Somerset og Wiltshire. Kong Æthelred, som var syk, oppholdt seg på Corsham, mens Edmund og Edric samlet en hær for å møte Knut. Men Edric forsøkte å forråde Edmund, noe som førte til at de to skilte lag. Kampen ble avblåst, og Wessex underkastet seg Knut.

Senere samme år sluttet Edric seg til Knuts side med 40 skip, som forente seg med Knuts flåte på 160 skip i Themsen. Derfra marsjerte hæren over elven til Cricklade og herjet Warwickshire med ild og sverd. Kong Æthelred utstedte en ordre om at alle stridsdyktige menn i England skulle slutte seg til hæren hans, men da en stor styrke ble samlet, fikk kongen høre at hans egne soldater planla å forråde ham. Han oppløste derfor hæren og trakk seg tilbake til London.

Edmund samlet seg med Uhtred, jarl av Northumbria, og de plyndret sammen i Shropshire, Staffordshire og Leicestershire. Knut på sin side rykket frem gjennom Buckinghamshire, Bedfordshire og Huntingdonshire, før han nådde Stamford og fortsatte gjennom Lincolnshire og Nottinghamshire til Northumbria og York. Uhtred overga seg til Knut, men til tross for at han ga gisler, ble han drept. Knut innsatte Erik som jarl over Northumbria.

Kong Æthelred døde i London før fiendens flåte ankom. Hans regjeringstid på 37 år hadde vært preget av uavbrutt uro og motgang. Hans sønn Edmund, kalt "Jernside" for sin enorme styrke og resolutte krigføring, ble valgt til konge. Etter sin kroning dro Edmund til Wessex, hvor folket avla troskap til ham.
 
Knut beleiret London og gravde en kanal sør for byen for å flytte skipene sine til den vestlige siden av broen. Han gravde også en vollgrav rundt byen for å hindre til- og avgang, men londonerne forsvarte seg tappert.


:Første slag: Edmund møtte Knuts hær ved Pen, nær Gillingham, hvor han vant sin første seier.  

:Andre slag: Ved Sherston kjempet Edmund og Knut i et hardt slag, der store tap på begge sider førte til at hærene trakk seg tilbake.  

:Tredje slag: Edmund brøt Knuts beleiring av London, drev fienden tilbake til skipene og marsjerte inn i byen som en triumfator.  

:Fjerde slag: To dager senere møtte Edmund danene på deres retrett til Brentford. Selv om mange av hans soldater druknet i forsøket på å krysse elven, vant han slaget.  

:Femte slag: Edmund krysset Themsen ved Brentford og dro til Kent for å møte danene igjen. 


Ved det første sammenstøtet ble danene grepet av panikk og flyktet til Aylesford, hvor Edmund forfulgte dem med store tap for fienden. Dessverre stoppet han forfølgelsen på grunn av det forræderske rådet til ealdormann Edric, noe som hindret ham i å avslutte krigen mot danene den dagen.

Det sjette slaget mellom Edmund Jernside og Knut ble utkjempet ved Assandun. Slaget var voldsomt og avgjørende, med begge hærer som stod fast og kjempet uten frykt for døden. Edmund utmerket seg for sitt mot og styrke. Da han så at danene kjempet med ekstraordinær kraft, forlot han sin kongelige posisjon mellom dragetegnet og banneret, kjent som "Standard", og kastet seg inn i frontlinjen.

Med et sverd spesielt valgt for den unge kongen, banet han seg vei gjennom fiendens rekker. Han nådde Knuts livvakt, og en fryktelig kamp brøt ut. Ealdormann Edric, som så at danenes nederlag nærmet seg, ropte bedragersk: "Flet Engle, flet Engle, ded is Edmund!" – "Flykt, engelskmenn, flykt, Edmund er død!" Med dette førte han sine tropper i flukt, og den engelske hæren fulgte etter i panikk. Slaget endte med et katastrofalt nederlag for engelskmennene, hvor mange av deres fremste ledere, inkludert ealdormennene Ednod, Elfric, Godwin av Lindsey, Ulfcytel fra East Anglia og Ailward, sønn av Ethelsy, ble drept.

Etter seieren tok Knut kontroll over London og de engelske kongelige regaliene.

Det syvende møtet mellom hærene skjedde i Gloucestershire. Adelsmennene, slitne av blodbadet og fryktfulle for både Edmunds og Knuts makt, foreslo at konflikten skulle avgjøres ved en duell mellom kongene. Begge kongene godtok utfordringen, og duellen ble arrangert i Olney.

Med spyd og sverd utkjempet kongene en voldsom kamp, til skrekk og beundring for begge hærer. Edmunds overveldende styrke presset Knut over på defensiven. Til slutt, idet Knut begynte å vakle, ropte han: "Modigste av ungdommer, hvorfor skal vi risikere livene våre for en krone? La oss dele riket og være brødre i styret. Selv Danmarks regjering overlater jeg til ditt skjønn."

Edmunds storsinnede hjerte ble rørt av disse ordene, og de to kongene inngikk fred. Wessex ble tildelt Edmund, og Mercia til Knut, som deretter returnerte til London.

Kort tid etter ble Edmund Jernside drept på forrædersk vis. En natt, mens han oppholdt seg i et hus for å tre av på naturens vegne, gjemte sønnen til ealdormann Edric seg i latrinegropen. På ordre fra sin far stakk han kongen to ganger med en skarp dolk, og etterlot våpenet i Edmunds kropp før han flyktet.

Edric meldte seg deretter hos Knut og utbrøt: "Hill deg, du som nå er enekonge av England!" Etter å ha forklart hva som hadde skjedd, svarte Knut: "For denne handlingen skal jeg opphøye deg høyere enn alle andre engelske adelsmenn." Deretter beordret han Edric henrettet ved halshugging, og hans hode ble satt på en påle på toppen av Tower of London.

Slik endte Edmund Jernside sitt liv etter kun ett års regjeringstid. Han ble gravlagt i Glastonbury, ved siden av sin bestefar, kong Edgar.


['''A.D. 1021.'''] Knut, nå konge av England, giftet seg med Emma, datter av hertugen av Normandie, som tidligere var gift med kong Æthelred. Han sørget raskt for å gi de engelske adelsmennene den rettferdige straffen for deres forræderi. Knut tok selv styringen over Wessex, mens Erik fikk Nordumbria, Torkel fikk Øst-Anglia, og Edric fikk Mercia. Edric ble imidlertid henrettet, Torkel ble forvist, og Erik ble tvunget til å flykte. 

Knut lot også sin vrede ramme andre adelsmenn av høy rang: Norman, en ealdormann, ble drept; ætlingen Edwy ble sendt i eksil; Ethelwold ble halshugget; Edwy, "konge av bøndene," ble forvist; og Britric ble drept. Han innførte dessuten en enorm skatt over hele England, tilsvarende 73 000 pund, i tillegg til 11 000 pund som ble betalt av londonerne. Så streng en herre var det Guds rettferdighet påla det engelske folket.

I det tredje året av sitt styre dro Knut, med en hær bestående av både engelskmenn og daner, til Danmark for å føre krig mot venderne. Han forberedte seg på å møte fienden i slag dagen etter, men Godwin jarl, som ledet de engelske troppene, gjennomførte et nattangrep på fiendens leir uten kongens viten. Overrasket av angrepet, led fienden store tap og ble fullstendig beseiret. Ved daggry, da kongen oppdaget at de engelske soldatene var borte, antok han at de enten hadde rømt eller desertert til fienden. Men da han nådde fiendens leir, fant han bare lik, blod og bytte. Etter dette holdt Knut de engelske soldatene i høyeste ære og regnet dem som likeverdige med danene. Deretter vendte han tilbake til England.

Omtrent på denne tiden, etter erkebiskop Lyfwings død, reiste hans etterfølger Ethelnoth til Roma. Han ble ledsaget av Leofwine, abbed av Ely, som urettferdig var blitt fratatt sitt kloster, men nå fikk det tilbake ved pave Benedikts ordre. Da erkebiskopen vendte tilbake fra Roma, sørget han for at St. Elpheges levninger ble overført fra London til Canterbury.  


['''A.D. 1024.'''] I det åttende året av Knuts regjeringstid døde Rikard den andre, hertug av Normandie og far til Emma, dronning av England. Hans sønn Rikard etterfulgte ham, men levde bare i omtrent ett år før hans bror Robert overtok og regjerte i åtte år. Året etter dro kong Knut til Danmark med engelske tropper for å kjempe mot Ulf og Eglaf, som hadde invadert landet både til lands og til sjøs med en stor hær fra den svenske nasjonen. I denne krigen falt mange både blant de engelske og danske styrkene som støttet Knut, mens svenskene gikk seirende ut.


[[File:Knut der Große cropped.jpg|thumb|Knut den mektige. Utsnitt av en fremstilling fra ca. 1320.]]['''A.D. 1028.'''] I det tolvte året av sin regjeringstid seilte kong Knut fra England med 50 skip til Norge. Der beseiret han Olav<ref>Dvs. Olav Haraldsson, "den hellige".</ref>, den norske kongen, og underla seg landet. 

Da Knut returnerte til England, forsøkte Olav å gjenopprette sitt styre, men han ble drept av sitt eget folk. Knut beholdt kontrollen over Norge frem til sin død. Omtrent på samme tid døde Robert, konge av frankerne, og hans sønn Henrik etterfulgte ham.


['''A.D. 1031.'''] I det femtende året av Knuts regjeringstid døde Robert, hertug av Normandie, under en pilegrimsreise til Jerusalem. Han ble etterfulgt av sin unge sønn Vilhelm, kjent som Vilhelm Bastarden. Knut reiste også til Roma med stor prakt og lovte for alltid å gi "peterspenger," en almisse hans forgjengere hadde gitt til den romerske kirken. Ingen konge fra de vestlige landene hadde vist så mye storslåtthet under en pilegrimsreise til Roma. Hvem kan telle de almissene, ofrene og de overdådige festene som den store kongen ga under sitt opphold der? 

Samme år som han kom tilbake, dro Knut til Skottland. Malcolm, kongen av skottene, sverget troskap til ham, det samme gjorde to andre konger, Melbeth og Jermare.


['''A.D. 1035.'''] Kong Knut døde i Shaftesbury etter en regjeringstid på 20 år og ble gravlagt i den gamle katedralen i Winchester. Enkelte detaljer om hans storhet bør nevnes, for før ham hadde England aldri hatt en så mektig konge. Han var herre over hele Danmark, England og Norge, samt Skottland. I tillegg til de mange krigene, der han vant stor ære, viste han sin edelhet og storhet på tre bemerkelsesverdige måter.

For det første giftet han bort sin datter til den romerske keiseren med en enorm medgift. For det andre, under sin reise til Roma, reduserte han de trykkende tollavgiftene som ble pålagt pilegrimer på veiene gjennom Frankrike, ved å betale halvparten av dem av egen lomme. For det tredje, på høyden av sin makt, beordret han at en stol skulle plasseres for ham på stranden mens tidevannet steg. Der, sittende, ropte han til det stigende havet:  
 
"Du er også underlagt min kommando, slik landet jeg sitter på, er mitt; og ingen har noen gang motstått mine ordrer uten straff. Jeg befaler deg derfor ikke å oversvømme mitt land eller våge å fukte føttene og kappen til din herre."  

Men tidevannet fortsatte som vanlig, steg opp og skyllet over hans føtter og ben uten hensyn til hans kongelige person. Da sprang kongen bakover og sa:  "La alle mennesker vite hvor tom og verdiløs kongenes makt er, for ingen er verdig navnet, unntatt han som himmel, jord og hav adlyder etter evige lover."<ref>Denne historien, som ikke finnes i den anglosaksiske krøniken, ser ut til å skrive seg fra Henry av Huntingdon, fra hvis historie den ble adoptert av senere skribenter. Leserens vurdering av historiens autentisitet vil avhenge av hvor stor troverdighet man er villig til å tillegge Henry av Huntingdons uttalelser når de ikke støttes av annen dokumentasjon. De som nødig vil gi slipp på en svært interessant fortelling, vil kanskje finne trøst i å huske at vår forfatter levde innenfor 90 år etter Knuts død, og uttrykkelig sa at han samlet informasjon om hendelser fra øyenvitner som fortsatt levde, skriver Thomas Forester.</ref>  

Fra den dagen bar kong Knut aldri sin gullkrone igjen, men plasserte den som et evig minnesmerke på et kors med et bilde av vår Herre, til ære for Gud, den allmektige konge. Måtte kong Knuts sjel, ved Guds nåde, finne evig hvile.

Etter Knuts død ble hans sønn Harald, født av Elfgiva, datter av ealdormann Elfelin, valgt til konge. Et stort råd ble holdt i Oxford, der Leofric jarl og alle thanene nord for Themsen, sammen med londonerne, valgte Harald for å bevare kongeriket for hans bror Hardeknut, som på det tidspunktet var i Danmark. 

Men Godwin jarl, far til Harald, som senere selv ble konge, sammen med de fremste thanene i Wessex, motsatte seg valget, uten å lykkes. Det ble imidlertid bestemt at dronning Emma skulle oppholde seg i Winchester med husholdningen til den avdøde kongen og styre Wessex på vegne av sin sønn Hardeknut, med Godwin som kommandant for hennes hær.  

Harald forviste imidlertid dronning Emma, sin stemor, i eksil. Hun søkte tilflukt hos Baldwin, jarl av Flandern, som tildelte henne byen og slottet i Brügge, hvor hun deretter bodde. Hennes hjemland Normandie var på den tiden et kongelig len, og Vilhelm, hertugen av Normandie, var mindreårig og ble oppdratt ved hoffet til kongen av frankerne. 

Året etter døde erkebiskop Ethelnoth av Canterbury, og han ble etterfulgt av biskop Edsy.


['''A.D. 1040.'''] Kong Harald døde i Oxford etter å ha regjert i fire år og fire måneder. Han ble gravlagt i Westminster. I hans tid stilte hver av havnene med seksten skip, med en avgift på åtte sølvmark for hver styrmann, som under hans fars regjeringstid. 

Hardeknut, sønn av kong Knut og dronning Emma, kom fra Danmark og gikk i land ved Sandwich, hvor han enstemmig ble valgt til konge av både engelskmenn og daner. I hans andre regjeringsår ble det betalt en tributt til den danske hæren på 21 089 pund. Deretter ble det betalt 11 048 pund for 32 skip. Samme år kom Edvard, sønn av kong Æthelred, fra Normandie til sin halvbror Hardeknut, da de begge var sønner av Emma, datter av hertug Rikard.

Hardeknut døde brått i ung alder i Lambeth etter en kort regjeringstid på to år. Han var en generøs og vennligsinnet mann som behandlet sine følgesvenner med ungdommelig overflod. Hans storsinn var så fremtredende at han serverte måltider fire ganger daglig for hele hoffet sitt, og foretrakk at restene ble fjernet etter at gjestene var mette, fremfor at de ble servert til andre som ikke var invitert. I vår tid har prinsene, enten av sparsomhet eller av det de selv kaller kresenhet, innført skikken med kun ett måltid om dagen for hoffet. Hardeknut ble gravlagt i den gamle katedralen i Winchester ved siden av sin far, Knut.

De fremste mennene i England, frigjort fra det danske herredømmet, sendte med glede bud til Alfred, den eldste sønnen av kong Æthelred, og inviterte ham til å ta imot kronen. Alfred, som var engelsk på farssiden og normannisk på morssiden, tok med seg mange av sine mors slektninger fra Normandie, i tillegg til andre krigere som hadde deltatt i kampene med ham. 

Samtidig la Godwin jarl, en dristig og listig mann, planer om å få sin datter gift med Edvard, Alfreds yngre og mindre erfarne bror, i håp om å gjøre henne til dronning. Godwin forutså at Alfred, som eldste sønn og mer kapabel, ville avvise et slikt giftermål. Derfor spredte han rykter blant de engelske adelsmennene om at Alfred hadde tatt med seg for mange normannere og lovet dem engelske landområder. Godwin hevdet at det ikke var trygt å la en fremmed og slu rase få fotfeste i landet og oppfordret til å straffe disse utlendingene.

Normannerne som fulgte Alfred, ble dermed tatt til fange, bundet og stilt opp i rekker ved Guildford. Av disse ble ni av ti henrettet, mens hver tiende mann ble spart. Da bare en tiendedel overlevde, var engelskmennene fortsatt misfornøyde og gjennomførte en ny utrenskning, slik at svært få til slutt overlevde.

Alfred selv ble tatt til fange, ført til Ely, hvor øynene hans ble stukket ut, og han døde der. Deretter sendte engelskmennene bud til Normandie for Edvard, Alfreds yngre bror, og tilbød ham tronen under forutsetning av at han tok med seg svært få normannere. Edvard kom med en liten følge og ble enstemmig valgt til konge av folket. Han ble kronet i Winchester på påskedag av erkebiskop Eadsige av Canterbury.

Kort tid etter trakk Eadsige seg fra erkebispestolen på grunn av dårlig helse, og Siward ble utnevnt som hans etterfølger. Stigand ble også utnevnt til biskop av Øst-Anglia.


['''A.D. 1044.'''] Kong Edvard, som skyldte sin makt over riket til den mektige Godwin jarl, giftet seg med hans datter Edgitha, søsteren til Harald, som senere skulle bli konge. Omtrent på denne tiden var det en stor hungersnød i England, der en ''sester'' hvete – tilsvarende en vognlast – ble solgt for fem shilling eller mer. Kort tid etter ble Stigand, som var biskop i Øst-Anglia, utnevnt til biskop av Winchester. 

Kongen forviste Svein, sønnen til Godwin jarl, som søkte tilflukt hos Baldwin, jarl av Flandern, og tilbrakte vinteren i Brügge. 

I det sjette året av kong Edvards regjering ble et slag utkjempet ved Wallsdune mellom Henrik, konge av frankerne, og normanniske baroner som nektet å sverge troskap til sin hertug, Vilhelm. Baronenes opprør ble knust, og Vilhelm straffet noen med eksil og andre med tap av liv eller lemmer.

På samme tid landet to danske høvdinger, Lothen og Irling, ved Sandwich, hvor de plyndret enorme mengder gull og sølv. Deretter seilte de rundt kysten og herjet Essex før de dro til Flandern for å selge byttet sitt. Etter dette vendte de tilbake til sitt hjemland.

Svein, som tidligere var forvist, vendte tilbake til England for å søke kongens tilgivelse. Da hans bror Harald og Bjørn jarl nektet å støtte ham, dro han til sin far, Godwin jarl, i Pevensey. Etter å ha bønnfalt sin far og sine brødre, Harald og Toste, samt Bjørn jarl, overtalte han dem til at Bjørn skulle følge ham til Sandwich for å anbefale ham til kongen. Bjørn gikk om bord på Sveins skip som megler, men ble på grusomt vis myrdet, og kroppen hans ble kastet over bord. Bjørns venner gravla ham senere i Winchester, nær hans onkel, kong Knut. 

Svein flyktet deretter tilbake til Flandern, men året etter ble han gjenopptatt i kongens krets, takket være sin far, Godwin. På denne tiden holdt pave Leo en synode i Vercelli, hvor Ulf, biskopen av Dorchester, var til stede. Ulf måtte betale en stor bestikkelse for å unngå at hans bispestav ble fratatt ham, da han ikke oppfylte sine plikter som biskop. Samtidig døde erkebiskop Eadsige, etterfulgt av Siward, som også gikk bort kort tid etter.


['''A.D. 1051.'''] I det tiende året av Edvards regjeringstid utnevnte han Robert, biskopen av London, til erkebiskop av Canterbury. Det ble imidlertid rapportert til kongen at hans svigerfar, Godwin jarl, sammen med sønnene Svein og Harald, planla et opprør mot ham. Da kongen innkalte dem til å møte ham, nektet de å adlyde med mindre de fikk gisler som garanti. Kongen forviste deretter Godwin og Svein, som dro til Flandern, mens Harald flyktet til Irland.

I sin vrede sendte kongen bort dronning Emma og beslagla hennes skatter og eiendommer. Han tildelte Odda jarlskapene Devonshire, Somerset og Dorset, mens Harald mistet sitt jarlskap, som ble gitt til Algar, sønnen Leofric jarl.


['''A.D. 1052.'''] I det ellevte året av kong Edvards regjeringstid døde Emma, den normanniske dronningen, mor og hustru til konger, og møtte dermed den skjebne som venter alle. 

På samme tid kom Godwin jarl og hans sønn Svein for fulle seil fra Flandern til Isle of Wight, som de plyndret, sammen med Portland. Harald, som seilte fra Irland, herjet områdene rundt Porlock. Deretter slo han seg sammen med sin far på Isle of Wight. Sammen utførte de angrep på Ness, Romney, Hythe, Folkestone, Dover, Sandwich og Sheppey, hvor de samlet skip og tok gisler overalt. 

En gruppe fra flåten gikk i land ved Milton og brente den kongelige residensen der. Flåten fortsatte videre mot London via North-mouth (The Nore) og møtte den kongelige flåten på 50 skip, hvor kongen selv hadde gått om bord. Forhandlinger fulgte, hvorpå gisler ble utlevert. Etter råd fra biskop Stigand ble kongen og hans svigerfar, Godwin jarl, forsonet. Kongen gjeninnsatte Godwin i alle hans eiendommer og æresposter og tok tilbake dronning Edgitha som sin hustru. De franske rådgiverne, som hadde påvirket kongen til å forvise jarlen, inkludert erkebiskop Robert, ble selv forvist. Stigand ble deretter utnevnt til erkebiskop av Canterbury.

Omtrent på denne tiden ledet Siward, den mektige jarlen av Nordumbria, en mann kjent for sin enorme størrelse og styrke i både kropp og sinn, sin sønn på en ekspedisjon til Skottland. Sønnens død i krigen ble meldt til Siward, som straks spurte:  

"Ble det dødelige såret påført foran eller bak?"  

Sendebudene svarte: "Foran."  

Da sa han: "Jeg gleder meg stort; ingen annen død var passende for ham eller meg." <ref>Denne anekdoten om den robuste jarlen Siward, udødeliggjort av Shakespeare, og den påfølgende fortellingen om måten jarlen selv møtte sin død på, hviler på autoriteten til Henry av Huntingdon, slik som flere andre historier vi utelukkende har fra ham. Den saksiske krøniken informerer oss om Siwards ekspedisjon til Skottland mot tronraneren Macbeth.</ref>. 

Kort tid etter ledet Siward selv en hær inn i Skottland, hvor han beseiret kongen, herjet hele landet og underla det seg selv.


['''A.D. 1053.'''] I det tolvte året av kong Edvards regjeringstid, mens kongen oppholdt seg i Winchester – et sted han ofte besøkte – satt han ved bordet sammen med sin svigerfar, Godwin jarl, som tidligere hadde konspirert mot ham. Under måltidet sa Godwin smilende:  
"Jeg har ofte blitt anklaget for å ha hatt forræderske planer mot deg, men slik Gud i himmelen er rettferdig og sann, må dette stykket brød kvele meg hvis jeg noen gang, selv i tanke, har vært troløs mot deg."  

Men Gud, som er rettferdig og sann, hørte forræderens ord, og brødet satte seg fast i halsen hans og kvalte ham, slik at han døde umiddelbart – en forsmak på den evige død. Hans sønn Harald arvet farens jarldømme, mens Algar, jarl av Chester, overtok jarledømmet til Harald.


['''A.D. 1054.'''] I det trettende året av kong Edvards regjeringstid utkjempet de normanniske baronene et slag mot franskmennene ved slottet Mortemer. Ralph, kongens kammerherre, som ledet den franske hæren, ble drept, og normannerne seiret. Hverken Henrik, den franske kongen, eller Vilhelm, hertugen av Normandie, var til stede under slaget.

Den sterke Siward jarl, rammet av dysenteri, forsto at hans ende var nær. Da sa han:  "Skam over meg som ikke døde i et av de mange slagene jeg har kjempet, men er overlatt til å dø med vanære som en syk ku! Gi meg i det minste min rustning, sverdet ved min side, hjelmen på hodet, skjoldet i venstre hånd og min gullinnlagte stridsøks i høyre hånd, slik at den modigste soldat kan dø i en soldats klær."  

Han fikk på seg rustningen som han ønsket, og kort tid etter døde han. Siden hans sønn Waltheof fortsatt var et barn, ble jarledømmet gitt til Toste, sønnen til Godwin jarl.

Algar, jarl av Chester, ble dømt for forræderi av kongens råd og forvist. Han søkte tilflukt hos Griffith, kongen av Nord-Wales. Sammen vendte de tilbake, brente Hereford og kirken viet til St. Æthelbert.


['''A.D. 1057.'''] Ætlingen Edvard, sønnen til Edmund Ironside, kom tilbake til England, men han døde kort tid etter og ble gravlagt i St. Paul’s katedral i London. Han var far til Margaret, dronning av Skottland, og ætlingen Edgar. Margaret ble mor til Matilda, dronning av England, og David, den dyktige kongen av Skottland.

På samme tid døde også Leofric, den berømte jarlen av Chester. Hans kone, Godiva – et navn som fortjener evig berømmelse – var en kvinne av stor dyktighet og fremragende karakter. Hun grunnla et kloster i Coventry, som hun utstyrte med enorme rikdommer av sølv og gull. Hun bygde også kirken i Stow, under åsen ved Lincoln, samt mange andre. jarledømmet Chester ble deretter overført til deres sønn, Algar.


['''A.D. 1063.'''] I det to og tyvende året av kong Edvards regjeringstid, da Filip var konge av Frankrike etter sin far Henrik, underla Vilhelm, hertugen av Normandie, området Maine. Harald krysset havet på vei til Flandern, men ble drevet av en storm inn på kysten av Ponthieu. Greven av dette området arresterte ham og førte ham til Vilhelm. 

Der avla Harald en høytidelig ed på de helligste relikvier om at han skulle gifte seg med Vilhelms datter, og at han, når kong Edvard døde, skulle støtte Vilhelms sak i England. Harald ble gjestfritt mottatt og fikk storslåtte gaver. Likevel, da han vendte tilbake til England, brøt han edens løfte.

Året etter gjennomførte Harald og broren Toste et felttog i Wales. Folket der underkastet seg, utleverte gisler, og kong Griffith ble drept. De tok med seg hodet hans til Harald, som deretter innsatte en ny konge i Wales.

Samme år – i kongens palass i Winchester – grep Toste sin bror Harald i håret mens Harald serverte vin til kong Edvard. Årsaken var sjalusi og misnøye over at kongen favoriserte Harald, til tross for at Toste var eldstebroren. I et plutselig raseriutbrudd klarte Toste ikke å styre seg. Kongen forutsa at deres fall var nært forestående, og at Guds straff snart ville ramme dem.

Brødrene var nemlig svært grusomme: Når de kom over en velordnet gård, beordret de bonden og hele familien drept om natten og overtok eiendommen selv. Likevel var disse mennene kongens dommere i riket!

Toste forlot kongen og Harald i stor vrede og dro til Hereford, hvor Harald hadde samlet store forsyninger til kongens bruk. Der massakrerte han alle brorens tjenere og la et avhugget hode eller en arm i hvert fat med vin, mjød, øl, kryddervin, morbærvin og sider. Han sendte deretter beskjed til kongen om at han, når han kom til gården, ville finne rikelig med “saltet kjøtt”, og at Toste ville ta med enda mer.

Som følge av denne fryktelige forbrytelsen, beordret kongen at Toste skulle forvises og erklæres fredløs.


['''A.D. 1065'''] I det fire og tyvende året av kong Edvards styre, forviste northumbrierne Toste, deres jarl, etter å ha hørt om de mange ugjerningene han hadde forårsaket. Han hadde stått bak stor blodsutgytelse og ødeleggelser blant dem. De drepte hele hans husholdning, både daner og engelskmenn, og tok beslag i hans skatter og våpen i York. Deretter utnevnte de Morkar, sønn av Algar jarl, som deres nye jarl.  

Morkar ledet deretter northumbrierne, sammen med menn fra Lincolnshire, Nottinghamshire og Derbyshire, så langt som til Northampton. Hans bror, Edvin, sluttet seg til ham med mennene fra sitt jarldømme og mange walisiske støttespillere. Da Harald jarl møtte dem, sendte de ham til kongen med sine egne utsendinger, hvor de ba om å få Morkar som jarl. Kongen gikk med på dette og sendte Harald tilbake til Northampton for å forsikre dem om sin beslutning.  

I mellomtiden sparte de ikke distriktet for herjinger. De brente, drepte, plyndret og tok med seg mange tusen mennesker etter at deres forespørsel var innvilget. Dette førte til at denne delen av kongeriket var fattigslått i mange år fremover. Toste og hans kone flyktet til Baldwins hoff i Flandern, hvor de overvintret.  


[[File:William I of England.jpg|thumb|Dette er en romantisk kunstnerisk fremstilling av Vilhelm I av England fra 1700- eller 1800-tallet, sannsynligvis laget av, eller basert på verk av, gravøren George Vertue (1684–1756). Her er Vilhelm I avbildet iført platerustning, som ikke var i vanlig bruk på tiden han regjerte.]]['''A.D. 1066''']  I det Herrens år 1066 fullførte Gud, som styrer alle ting, det Han lenge hadde planlagt for det engelske folket, ved å gi dem over til å bli ødelagt av det fryktløse og listige normanniske folket. Da kirken St. Peter i Westminster ble innviet på ''De uskyldige barns dag''<ref>Barnedag eller barnemesse (av lat. Innocentum festum martyris) feires den 28. desember og er en merkedag på den norske primstaven til minne om barna som Herodes lot drepe i Betlehem for å komme Jesubarnet til livs. Primstavmerket et lite kors eller (av og til) et sverd.</ref>, døde kong Edvard kort tid etter, på helligtrekongersaften, og ble gravlagt i samme kirke som han hadde bygget og utrustet med store eiendommer.  

Noen engelskmenn ønsket å gjøre ætlingen Edgar til konge, men Harald, som stolte på sin egen makt og sine arvekrav, tok kronen. Samtidig var Vilhelm, hertugen av Normandie, både opprørt og sint av tre grunner. Først fordi Godwin og hans sønner hadde vanæret og drept hans slektning Alfred. Deretter fordi de hadde jaget Robert biskopen, Odo jarl og alle andre franskmenn ut av England. Til slutt fordi Harald, ved å bryte en ed, hadde tilranet seg kongeriket, som med rette tilhørte Vilhelm på grunn av slektskap.  

Hertug Vilhelm samlet derfor Normandies fremste menn og oppfordret dem til å hjelpe ham med å erobre England. Da de gikk inn i rådssalen, stilte Vilhelm Fitz-Osbert, hertugens forvalter, seg i veien og advarte om at ekspedisjonen til England var en svært alvorlig sak, siden engelskmennene var et krigersk folk. Han argumenterte sterkt mot de få som var villige til å gå i gang med invasjonen. Baronene ble svært fornøyde med dette og lovet å følge hans forslag. Deretter stilte han seg i spissen for dem og talte til hertugen: “Jeg er rede til å følge deg helhjertet med alle mine menn i denne ekspedisjonen.” Slik ble alle Normandies stormenn forpliktet, og en stor flåte ble utrustet ved havnen St. Valery.  

Da Harald hørte om dette, utrustet han sin egen flåte for å møte hertug Vilhelm. Samtidig seilte Toste jarl inn i Humber med 60 skip, men Edvin jarl møtte ham med sine tropper og tvang ham på flukt. Toste flyktet til Skottland, der han møtte Harald Hardråde, kongen av Norge, som hadde med seg 300 skip. Toste ble overlykkelig og sverget troskap til ham. De slo sammen sine styrker og seilte opp Humber til York, hvor de ble møtt av jarlerne Edvin og Morcar. Slaget ble utkjempet sør for byen, og her vant Harald Hardråde og Toste.  

Da kong Harald av England fikk høre dette, marsjerte han med en mektig hær og møtte angriperne ved Stamford Bridge. Slaget varte fra daggry til middagstid, og etter intense kamper på begge sider ble nordmennene tvunget til å trekke seg tilbake. De kjempet likevel tappert, og på en bro gjorde én enkelt nordmann, med en stridsøks, så stor motstand at han holdt hele den engelske hæren tilbake, og felte over førti menn. Til slutt kom en engelskmann seg under broen i en båt og drepte ham ved å stikke et spyd opp gjennom plankene.  

Etter å ha krysset elven, slo engelskmennene tilbake, og både Harald Hardråde og Toste ble drept. Resten av hæren ble enten slaktet eller tatt til fange og brent.  

Harald, kongen av England, vendte tilbake til York samme dag, fylt av triumf. Men mens han satt til bords, ankom en budbringer med nyheten om at Vilhelm, hertugen av Normandie, hadde gått i land på sørkysten og reist en festning ved Hastings. Kongen skyndte seg sørover for å møte ham og samlet hæren sin på slettene i området.


[[File:Battle of Stamford Bridge, full.png|thumb|center|800px|<center>Slaget ved Stambord Bridge, skildret av benediktintermunken Matthew Paris (ca. 1200-1259).</center>]]


Hertug Vilhelm innledet angrepet med fem skvadroner av sitt praktfulle kavaleri, et forferdelig angrep. Før dette talte han til sine menn med disse ordene:  


<blockquote>"Det jeg har å si til dere, dere normannere, det modigste av alle folk, kommer ikke av at jeg tviler på deres tapperhet eller nærer usikkerhet om deres seier – en seier som aldri har unngått deres innsats, uansett hindringer. Om dere bare én gang hadde mislyktes i å erobre, kunne det vært nødvendig å tenne motet deres med en oppildnende tale. Men hvor lite trenger den innebygde ånden i deres slekt å vekkes!  

Mest tapre menn, hva kunne Frankerkongens makt, med hele hans folk fra Lorraine til Spania, stille opp mot Hastings, min forgjenger? Det han manglet av Frankrikes territorium, tok han til seg; kun det han valgte, lot han være igjen til kongen. Når han var fornøyd, ga han fra seg det han hadde og søkte noe bedre. Var det ikke Rollo, min forfader og grunnleggeren av vår nasjon, som sammen med deres forfedre erobret Paris og beseiret frankernes konge midt i hans rike? Først da kongen ydmykt tilbød ham landet som nå kalles Normandie, sammen med sin datters hånd, fikk han fred.  

Var det ikke deres fedre som tok kongen av Frankrike til fange og holdt ham i Rouen til han ga Normandie tilbake til hertug Rikard, som da bare var en gutt? Og var det ikke deres fedre som tvang kongen til å akseptere at i alle møter mellom Frankrikes konge og Normandies hertug, skulle hertugen ha sitt sverd ved sin side, mens kongen ikke engang fikk bære en dolk?  

Hvorfor skulle vi da la oss true av engelskmennene – et folk som våre forfedre, både daner og nordmenn, har beseiret i hundre slag? La noen av dem, som tror de kan stå imot oss, tre frem og vise oss én gang Rollo og hans etterkommere har lidd nederlag. Om de kan det, vil jeg trekke meg tilbake. Men nei, dette folket er vant til å bli beseiret. De er uvitende om krigens kunst, og de har ikke engang piler i sine buer! Hvordan våger denne Harald, en mened konge, å vise sitt ansikt til oss?  

Løft deres bannere, mine tapre menn, og la ingen grenser settes for deres rettferdige vrede. La lynet av deres herlighet skinne, og tordenbraket fra deres angrep høres fra øst til vest. Gjør hevnens rett mot det edle blodet som er blitt utgytt."</blockquote>


Hertug Vilhelm hadde knapt avsluttet sin tale før alle skvadronene, oppildnet av raseri, stormet mot fienden med ubeskrivelig voldsomhet og etterlot hertugen til å snakke med seg selv! Før hærene støtte sammen, trådte en mann ved navn Taillefer frem. Han svingte sine sverd lekent foran de engelske troppene, som sto forbløffet over hans sprell. I løpet av denne oppvisningen felte han en av deres fanebærere. Deretter tok han livet av en til, men ble selv drept i sitt tredje forsøk.  

Så møttes rekkene. En sky av piler spredte død blant soldatene, og lyden av sverd som møttes fylte luften. Hjelmer glitret, og våpen klirret. Harald hadde imidlertid organisert hele sin hær i en tett kolonne, som dannet et ugjennomtrengelig bolverk mot normannerne. Hertug Vilhelm beordret derfor sine tropper til å utføre en fingert retrett. Under flukten støtte de på en dyp grøft som var skjult og forrædersk dekket til. Mange soldater falt i grøften og omkom.  

Mens engelskmennene forfulgte de flyktende normannerne, brøt hovedstyrken til Vilhelm gjennom sentrum av den engelske linjen. Da forfølgerne over den skjulte grøften ble kalt tilbake, falt de fleste av dem ned i grøften. Hertug Vilhelm beordret også bueskytterne sine til ikke å sikte direkte på fienden, men å skyte pilene høyt i luften, slik at en sky av piler kunne spre forvirring og tap i de engelske rekkene. Dette påførte engelskmennene store tap.  

Blant de normanniske ridderne sverget tyve av de modigste på at de skulle bryte gjennom de engelske troppene og ta kongens fane, kjent som "The Standard". I dette angrepet ble de fleste av ridderne drept, men noen få lyktes med å bane seg vei med sverdene sine og tok fanen.  

I mellomtiden falt en regnbyge av piler rundt kong Harald, og en av dem traff ham i øyet. Deretter brøt en gruppe ryttere inn, og kongen, allerede alvorlig skadet, ble drept. Med ham falt også hans brødre, jarl Gurth og jarl Leofric.  

Etter det avgjørende nederlaget for den engelske hæren og normannernes store seier, underkastet London seg fredelig Vilhelm. Han ble kronet til konge i Westminster av Aldred, erkebiskopen av York.  

Denne dramatiske forandringen i Englands skjebne var varslet av en bemerkelsesverdig komet, som i begynnelsen av året 1066 hadde skremt hele England. Det ble sagt: “I året 1066 ble hele England rystet av en flammende komet.”  

Slaget ble utkjempet i oktober, på festen for St. Calixtus (14. oktober). Senere grunnla kong Vilhelm et storslått kloster på slagstedet, som fikk det passende navnet Battle Abbey.

==Fotnoter==

<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Artikler]]
[[Kategori:Henry Huntingdon]]