Vis kilden til Vikinghelter, runesteiner og nordisk sjåvinisme i Amerika


{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Vikinghelter, runesteiner og nordisk sjåvinisme i Amerika]] !!  !!  !! 
|-
|}


[[Fil:Knut Rage.png|thumb|120px|<center>Knut Rage]]

<center>

<center>'''[[Drømmen om det norrøne]]'''</center>


<big>'''Vikinghelter, runesteiner'''<br>'''og nordisk sjåvinisme i Amerika'''</big><br>
<br>Knut Rage

© 2024</center>





==Kensingtonsteinen==

[[File:Transactions of the Illinois State Historical Society (1910) (14767676172).jpg|thumb|Steinen med runetegn som skal ha blitt funnet i jorden i Kensington, Minnesota i 1898. Foto tatt i 1910 av Illinois State Historical Society.]]En novemberdag i 1898 arbeidet bonden Olof Ohman på et jorde på farmen sin utenfor småbyen Kensington i Douglas County, Minnesota. Han hadde som så mange andre skandinaver utvandret til Amerika og slått seg ned i Midtvesten. Det var ikke den mest gjestmilde staten å bosette seg i hva vær og temperatur angikk, men nordboerne, som var vant til kulde, trivdes der. Kanskje fordi det minnet dem om deres egne hjemland, med det kalde klimaet.    

Selv på et relativt sent tidspunkt som dette hadde de fleste innbyggerne i Douglas County ikke vært bosatt der lenge, spesielt ikke i Kensington-distriktet. Det var først rundt 1850 at en mer strukturert nybygging av området begynte. Det tok ytterligere sytten år før de første nybyggerne slo seg ned i Kensington-distriktet, som ligger i det sørvestlige hjørnet av Minnesota.

Området var langt fra ideelt. For det første var den nærmeste jernbanestasjonen flere dagsreiser unna. For det andre var naturen preget av fuktighet, myrer og til tider et ugjestmildt sletteland. Med andre ord, det var ikke akkurat det beste stedet å være. Innbyggerne der hadde mer enn nok med å takle hverdagen. Det tok hele tyve år før den første skolen ble bygget. Og det var ikke før i 1891, da Olof Ohman, slo seg ned der, at stedet hvor Kensingtonsteinen ble oppdaget, var ryddet. Ohmans gård besto av tre bratte åser og et betydelig område med myrete terreng. Til tross for alle odds prøvde han å skape en fremtid for seg selv og sin familie.

Det var da sønnen Edward kom ruslende med en kanne varm kaffe til faren at de nærmest snublet over noe ganske usedvanlig. Fastklemt i røttene til en poppel på toppen av en 15 meter høy skråning oppdaget de en stor, rektangulær stein. Ettersom steinen virket uvanlig, gravde Ohman dypere enn vanlig for å kutte røttene. Det var da Edward la merke til en underlig innskrift på steinen og gjorde faren oppmerksom på det. Ohman kontaktet naboen sin, Nils Flaten, men ingen av dem kunne forstå hva inskripsjonen betydde.

Steinen ble deretter tatt med til Ohmans hus, der den ble en kuriositet. Stubben og røttene ble også bevart, og flere vitner kunne senere bekrefte at røttene var blitt klemt flate der de hadde vokst rundt steinen. Ryktene om den merkelige steinen spredte seg raskt, og noen uker senere ble den stilt ut i vinduet til den lokale banken i Kensington. Dette var ikke tilfeldig, da bankens kasserer, J.P. Hedberg, og andre med en viss grad av utdannelse i samfunnet, mente at innskriften kunne være gresk. 

Etter endel frem og tilbake ble en tegning av innskriften på steinen sendt til professor O.J. Breda i Minneapolis. Senere ble selve steinen fraktet til professor George Curme i Evanston. Begge d’herrer professorer erklærte at steinen ikke var ekte, hovedsakelig basert på språklige innvendinger – Breda var muligens litt mer bestemt på dette punktet enn Curme, som sendte fotografier av innskriften til språkeksperter i Sverige. Steinen ble deretter levert tilbake til Ohman, som tok den i bruk som dørhelle utenfor huset sitt.

I 1907 ble Kensingtonsteinen gjenoppdaget av den norskamerikanske historikeren Hjalmar Rued Holand, mens han samlet materiale til en bok om de norske settlementenes historie. Holand hadde studert ved University of Wisconsin og hadde en mastergrad i historie.  Arbeidet med å skrive historien om de norske bosetningene hadde pågått siden 1902, da han fikk oppdraget fra foreningen Norwegian Society. Han reiste fra bosetning til bosetning, samlet informasjon og intervjuet eldre nybyggere mens han vervet medlemmer til foreningen.

Under sitt opphold i Douglas County hørte Holand om Kensingtonsteinen og besøkte Ohman, som viste ham steinen som han brukte som dørhelle. Etter å ha fjernet skitt og møkk oppdaget Holand at det faktisk var runer som var risset inn i steinen, noe som overrasket ham siden han hadde studert runeskrift. Ohman fortalte at kopier av innskriften var sendt til eksperter, men at ingen trodde på ektheten. Dette fikk Holand til å lure på om innskriften likevel kunne være ekte, til tross for at steinen ble funnet i innlandet av USA. 

[[Fil:KRS runer.png|thumb|Runene på Kensingtonsteinen har vært gjenstand for en skarp debatt i årenes løp. I dag er de stort sett ansett som et falskneri.]]To år senere ble steinen undersøkt på ny. Minnesota Historical Society ble koplet inn, og Holand mente nå å slå fast at det var runer fra 1300-tallet det var snakk om, og laget følgende oversettelse:


<blockquote>(wi er) 8 : goter : ok : 22 : norrmen : po : (en) opdagelsefard : fro : winland : of : west : wi : hade : læger : wed : 2 : skjar : en : dags : rise : norr : fro : deno : sten : wi : war (ute) : ok : fiske : en : dagh : æptir : we : kom : hem : fan (wi) : 10 : man : rode : af : blod : og : ded : AVM : fræelse (os) : av : illy : (wi) har 10 : mans : we(d) : hawet : at : se : æptir : wore : skip : 14 : dagh : rise : from : deno : öh : (æptir guz byrd) : 1362


Oversettelsen blir da slik:


"Åtte svensker og to og tyve nordmenn på oppdagelsesferd fra Vinland mot vest. Vi hadde ankret opp i en sjø med to skjær i, en dagsreise nord for denne steinen. Vi var ute og fisket en dag. Da vi kom hjem fant vi ti mann røde av blod og døde. AV(e) M(aria), frels oss fra det vonde. Har ti mann ved havet til å se etter skipene våre, fjorten dagsreiser fra denne øya, året 1362."</blockquote>


Minnesota Historical Society slo i sin grundige rapport (1915) først fast at runeskriften var ekte, men trakk det senere tilbake. Ikke desto mindre ble steinen så sent som i 1949 erklært ekte av Smithsonian Institution, men også her endret man relativt snart oppfatning og erklærte runesteinen som et falskneri. Men falsk eller ei, så har runesteinen fra Kensington (eller KRS, som den kalles) fortsatt å fascinere - senest  i 2003 ble runesteinen stilt ut på Historiska Museet i Stockholm. 

Kensingtonsteinen ville imidlertid muligens blitt glemt relativt snart om det ikke hadde vært for Hjalmar Rued Holand, som skrev både bøker og artikler hvor han argumenterte for runesteinens ekthet. Bøkene "Explorations in America before Columbus" (1956) og "A pre-Columbian crusade to America" (1962) ble  regulære bestsellere. 

[[File:RFC hjalmar rued holand.jpg|thumb|180px|Hjalmar Rued Holand (1872-1963) gjorde det nærmest til sin livsoppgave å bevise at Kensingtonsteinen var ekte, og skrev flere bøker hvor han utbroderte sine teorier.]]Holands teori var kort fortalt denne: I 1358 sendte kong Magnus en ekspedisjon til den norrøne kolonien på Grønland, under ledelse av høvedsmannen Pål Knutsson, for å se til befolkningen der, som i følge ryktene skulle ha falt fra den kristne tro - ferden blir omtalt som en "misjonsferd". På Grønland finner de ikke annet enn tomme hus og forlatte gårder, og de reiser dermed videre mot vest for å lete etter grønlenderne i indianernes land. I 1362 ender en mindre gruppe av ekpedisjonen opp i Minnesota, hvor de blir angrepet av indianere, og etterlater seg en runestein hvor de forteller om det som har hendt. 

Hjalmar Rued Holand forteller spennende og overbevisende, og hans versjon av fortellingen om runesteinen som ble oppdaget i Minnesota i 1898 gikk rett hjem hos publikum. Faghistorikernes, runologenes og arkeologenes innvendinger druknet i all støyen fra det livlige sirkuset som omga Holands teorier.

Runesteinen er i dag stilt ut på Rune Stone Museum i småbyen Alexandria, Minnesota, som får tusener av turister på besøk hvert år.

På tampen skal det i all rettferdighets navn tilføyes at Kenstingtonsteinens ekthet også har sine tilhengere. I 1999 skapte den berømte og respekterte  Thor Heyerdahl, eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer, sterk debatt da han erklærte steinen for ekte, sammen med andre, etter hans oppfatning, beviser for nordmenns og svenskers tilstedeværelse i Nord-Amerika på 1000-1300-tallet, i boken "Ingen grenser" (sammen med den svenske karteksperten Per Lillieström. Jeg kommer tilbake til noen av disse påstandene i et senere avsnitt.

==Nordisk sjåvinisme==

[[File:Leif Erikson Discovers America Hans Dahl.jpg|thumb|400px|Leiv Eiriksson oppdager Amerika. Maleri av Hans Dahl (1849-1937).]]Men hva skjedde ''egentlig''? Spørsmålene står i kø: Var Ohmans fortelling om at steinen ble funnet ved en tilfeldighet sann? I så fall, hvordan havnet steinen nettopp der? Hvem risset runene? Enten må Ohman ha stått i ledtog med bedrageren (eller bedragerne), eller så må steinen ha blitt lagt i jorden på farmen hans i påvente av at Ohman eller en annen en eller annen gang skulle oppdage den. 

Ohman ble av mange stemplet som bedrageren. Han skulle dessuten ha eid en bok med en fortegnelse over runer. Etter hvert ble hele affæren en stor belastning for ham og hans familie, og for hele lokalsamfunnet, inntil Hjalmar Rued Holands bøker fikk mange til å endre oppfatning og betrakte steinen som ekte.

Uansett hvordan man snur og vender på det, så er det ikke til å komme forbi at Hjalmar Rued Holand ikke bare talte steinens, men vel så mye de skandinaviske settlernes sak. I den grad noen slet med en skygge av dårlig samvittighet over å ha tatt land fra indianerne, kunne de nå slå seg for brystet med et: ''Vi var her først''! Kensingtonsteinen bidro i høyeste grad til å legtimere skandinavenes bosetninger i Midtvesten. 

Et annet moment er at Kensingtonsteinen dukket opp bare et par år etter at en kopi av Gokstad-skipet, "Viking Landfinder", hadde krysset Atlanterhavet fra Norge til verdensutstillingen i Chicago to år tidligere, i 1896<ref>Se min artikkel [[Dragestil, stavkirker og vikingskipsromantikk]]</ref>. Den 40 dager lange reisen fra "gamlelandet" til Chicago vekket betydelig oppmerksomhet og bidro til å øke amerikanernes kjennskap til vikingenes reiser til Vinland i middelalderen. 

Ankomsten av vikingskipet ble møtt med stor glede og feiring i det skandinavisk-amerikanske samfunnet. Mannskapet ble hyllet og ønsket velkommen med entusiasme. I Minnesota ble det til og med etablert en fornøyelsespark kalt "Nordic America", og vikingskip ble brukt som symbol i logoer for en rekke skandinavisk-amerikanske selskaper. Det fantes over tre hundre selskaper i Minnesota som inkluderte ordet "viking" i sine navn, noe som vitnet om den dype forbindelsen til vikingarven i dette samfunnet.

Også Vinland var på manges lepper på denne tiden, som man antok hadde befunnet seg langs østkysten av USA, ja, til og med i Midtvesten. At det attpåtil dukket opp en "runestein" i Minnesota gjorde ikke begeistringen mindre. En egenartet form for sjåvinisme sprang frem i den skandinaviske befolkningen på tampen av 1800-tallet. Mellom 1820 og 1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Langt de fleste bosatte seg i Midtvesten og i Seattle. Også svensker og dansker gjorde seg gjeldende med svært høye tall. Mange lokalsamfunn var rent skandinaviske, man kunne klare seg fint gjennom livet uten å kunne et ord engelsk. Ennå den dag i dag er "lefse", "smørgås" og "lutefisk" velkjente ord for skandinaviskættede amerikanere. 

Og midt i dette supernordiske miljøet slo Kensingtonsteinen ned som et festfyrverkeri som nesten var bedre enn hva de kunne ha bedt om.  

Det var forøvrig ikke bare i Midtvesten og Seattle at vikingånden blomstret. I California vokste det frem et dansk samfunn som bygget byen Solvang, "The Danish Capital of America", som byen markedsfører seg som på sin egen nettside, selv om det i dag handler mest om imitasjoner av 1800-talls "H.C. Andersen-hus" og vindmøller.

==Vinland - hvor fantes det?==

[[File:L Anse aux Meadows.jpg|thumb|400px|Rekonstruert langhus i L´ Anse aux Meadows, hvor Stine og Helge Ingstad gjorde sin sensasjonelle oppdagelse av en norrøn bosetning på begynnelsen av 1960-tallet.]]Historien om Vinland, slik den blir fortalt i "Grønlendingesaga" og "Eirik Raudes saga", som ble oppdaget av Leiv Eiriksson, er velkjent for de fleste, og helt siden Tormod Torfæus´ tid hadde norske og danske historikere og filologer beskjeftiget seg med det ikke uvesentlige spørsmål: Hvor lå Vinland? 

Det var et spørsmål som det ikke fantes noe klart svar på. Fridtjof Nansen rykket endog ut og argumenterte for at Vinland var et rent fantasifoster, på linje med det sunkne Atlantis. På 1800-tallet begynte de fleste akademikere å bli skeptiske til Vinlandssagaene som historiske kilder, selv om beretningene utvilsomt inneholdt en kjerne av sannhet. De fleste hevdet at Vinland måtte være knyttet til Canada eller USA, særlig det sistnevnte - men spørsmålet var hele tiden: Var Vinland en betegnelse på et spesifikt geografisk område, eller var det ment som en mer diffus beskrivelse av et større landområde? 

De fleste skandinaviske innvandrere knyttet Vinland til USA, godt hjulpet av diverse fantasifulle romaner og romantiske forestillinger. Som et godt eksempel kan nevnes Chistian Kroghs berømte maleri "Leiv Eiriksson oppdager Amerika" fra 1893, som var bestilt av The Leif Eriksson Memorial Association i Chicago til verdensutstillingen i byen samme år, hvor også vikingskipskopien "Viking Landfinder" gjorde furore. Ironisk nok, for verdensutstillingen i 1893 ble arrangert for å hedre 400-årsjubileet for Christopher Columbus' ankomst til Amerika, i den tro at han var den første europeeren som "oppdaget" kontinentet. Norskamerikanerne som tok initiativ til bestillingen av Leiv Eiriksson-bildet ønsket å utfordre denne konvensjonelle oppfatningen. De ville markere det ved å presentere et stort bilde som viste at de norske vikingene hadde utforsket Amerika nesten 500 år før Columbus, med Leiv Eiriksson som en sentral figur. I 2023 ble dette ioniske maleriet forøvrig gjenstand for en til dels hissig debatt, da det ble fjernet fra sin faste plass i Najonalmuseet i Oslo.  Samlingsdirektøren ved Nasjonalmuseet uttrykte at Krohgs verk ikke burde inkluderes i den nye hovedutstillingen på grunn av sin kolonialistiske karakter. Senere kom maleriet på plass igjen. Nasjonalmuseet fulgte opp med å kommentere at avgjørelsen om å ikke inkludere bildet i utstillingen ikke var basert på ideologiske grunner, men på vurderinger av kunstnerisk kvalitet.

Men det var først på 1950- og 1960-tallet at disse forestillingene virkelig fikk et fast fundament i form av Stine og Helge Ingstads utgravninger på nordspissen av Newfoundland, på et sted som bærer det klingende navn  L'Anse aux Meadows. Her ble det på begynnelsen av 1960-tallet gravd frem norrøne hustufter, etter at Helge Ingstad i flere år hadde lett etter Vinland langs kysten av Canada. Det var ingen tvil om at det måtte ha vært en sesongbasert norrøn boplass på L'Anse aux Meadows. Det ble også funnet spinnehjul av kleberstein her, noe som vitnet om at det måtte ha bodd kvinner på plassen. Det samsvarte godt med Vinlandssagaenes beretninger. 

Men var dette Vinland...? Mange historikere og lingvister mente at  L'Anse aux Meadows utvilsomt var en norrøn boplass, men at det var et mindre bosted som ble benyttet i perioder og umulig kunne være det Vinland som sagaene berettet om. Ingstad fikk imidlertid solid støtte fra det velrennomerte tidsskriftet National Geographic for sine synspunkter, og slik ble det da slått fast at Leiv Eiriksson hadde oppdaget Amerika, selv om det riktignok ikke var dagens USA han hadde funnet. I 1964 ble merkedagen "Leif Erikson Day" innført i USA. Dagen blir fremdeles markert hvert år 9. oktober, som var den datoen da sluppen "Restauration" la til kai i New York, lastet til randen med norske kvekere, som markerte starten på den organiserte utvandringen til USA. På et noe underlig vis ble det altså slått fast at Leiv Eiriksson likevel var Amerikas, les: USA´s,  egentlige oppdager, selv om det så langt man vet med sikkerhet var Newfounland han fant. 

I ettertid har det igjen oppstått en debatt om hvor Vinland egentlig lå. Mange forskere mener nå at Vinland må ha vært et område i dagens USA. Vi skal la den debatten ligge her, men nevner et par enkeltheter:  I 1957 ble det i Maine funnet en sølvmynt som viste seg å være datert til Olav Kyrres tid, på slutten av 1000-tallet. Hvem kan ha brakt denne med seg dit? Det mest nærliggende vil jo være å tenke på norrøne mennesker. Mynten ble funnet i et område med gamle indianske boplasser, så det er jo også godt mulig at en innfødt kan ha brakt med seg mynten fra et annet sted. Uansett tyder det på en viss kontakt mellom norrøne mennesker og den amerikanske urbefolkningen. Mynten er forøvrig veldig sjelden, bare tre eksemplarer er kjent. 

Kontakten med indianere er også påvist på mer konkret vis. I et gravfunn på Grønland ble levningene av en mann funnet med en pilspiss av stein av indiansk opphav i kroppen. Han må i det minste ha levd lenge nok til å komme hjem. Pels fra nordamerikansk bison, som ikke finnes på Newfoundland, men som er typisk for prærielandet i USA, er blitt funnet i en annen grønlandsk grav. Bisonpelsen er bevis på handel over lange avstander.

[[File:Greenland Vinland satellite lowres.jpg|thumb|Torfinn Karlsevnes reise til Vinland, som Gudrid var med på: 1 = Norge, 2 = Island, 3 = Austerbygd, 4 = Vesterbygd, 5 = Helluland (Baffinøya), 6 = Markland (Labrador),  7 = Bjarney (Newfoundland), 8 = Vinland (St. Lawrence-bukta). NASA-foto, modifisert av Tiina Toomet, 2006. Commons.]]Selv om Leiv Eiriksson var en norrøn grønlender, og selv om det var Newfoundland han oppdaget, blir han altså feiret både i USA og Norge, og det fyrte naturligvis kraftig opp under sjåvinismen blant de skandinaviske innvandrerne i Midtvesten. Det gjorde naturligvis ikke stoltheten mindre enn at en av kvinnene som hadde fulgt med på den største ferden til Vinland, under ledelse av den islandske handelsmannen Torfinn Karlsevne, hadde født sønnen Snorre under oppholdet, og som dermed blir den første dokumenterte europeiske kvinnen som har født et barn i Nord-Amerika. I følge sagaene tilbrakte hun tre år i den nye verden.

Kvinnen het Gudrid Torbjørnsdatter og levde et eventyrlig liv. Hun blir skildret  som en svært vakker kvinne, og en myndig og dyktig person i alle sine gjerninger, i følge Eirik Raudes saga.

Gudrids far, Torbjørn Vivilsson, var av irsk trelleætt, og en stolt mann. Men økonomisk nød tvang ham til å flytte til Grønland, som så mange andre islendinger som satt trangt i det. Her fikk han tildelt en gård av Eirik Raude. Gudrid var allerede gift med en mann ved navn Torir, som døde under reisen til Grønland. På Grønland giftet Gudrid seg med Torstein Eiriksson, sønn av Eirik Raude og bror til Leiv Eiriksson, som ble hennes andre ektemann. Etter en mislykket ekspedisjon til Vinland døde Torstein av sykdom i Grønlands Vesterbygd. Senere giftet Gudrid seg med Torfinn Karlsevne, en islandsk stormann, rundt 1002. Gudrid deltok deretter på Torfinn Karlsevnes ekspedisjon til Vinland. De tilbrakte tre år i Vinland, og det var der Gudrid fødte sønnen Snorre i 1004.

Etter å ha returnert til Grønland dro Gudrid og Torfinn til Norge for å selge varene sine før de slo seg ned på Island. Der kjøpte de gården Glaumgård nord på Island, hvor Gudrid fødte sin andre sønn, Torbjørn Torfinnsson, rundt 1025.

Etter Torfinns død dro Gudrid på pilegrimsferd til Vatikanet i Roma for å redegjøre om sine reiser og erfaringer. Etter sin tilbakekomst ble hun nonne og valgte å leve som eremitt ved kirken som sønnen Snorre hadde latt bygge på Island. Haukur Erlendsson, forfatteren av Hauksbók som inneholder en versjon av Eirik Raudes saga, betraktet seg selv som en etterkommer av Gudrid og Torfinn. En statue av Gudrid er reist på Snæfellsnes på Island til hennes ære.

==Vinlandskartet==

[[File:Faroe stamps 225-226 Discovery of America.jpg|thumb|I 1992 ble det utgitt et frimerke som en islandsk-norsk-færøysk fellesutgivelse som markerte 1000 års-jubileet for Vinlandsferden og 500-årsjubileet for Christopher Columbus.]]I 1965, ikke så mange år etter mediaoppstyret rundt Stine og Helge Ingstads utgravninger av de norrøne tuftene på Newfoundland, slo det såkalte Vinlandskartet ned som en bombe. Kunne det virkelig være mulig at det eksisterte et verdenskart fra middelalderen, fra tiden før Columbus, som viste Nord-Amerika anno 1440, femti år før Columbus krysset verdenshavet? Det var snakk om ikke mindre enn det eldste kartet over det nordlige Atlanterhav som fantes, den eneste dokumenterte oppdagelsen av Amerika før Columbus. I følge dette kartet var ikke Columbus den første som oppdaget Amerika. Noen hadde kartlagt farvannene før ham. Var det kanskje til og med slik at de norrøne oppdagerne hadde inspirert Columbus – at han med andre ord kan ha visst om eksistensen av Den nye verden allerede før han selv satte seil og la ut på sin senere så sagnomsuste ferd som endte med at han "oppdaget" Amerika?

Selve kartet er ikke stort, det må vel snarere kalles rent ubetydelig, ytre sett. Det måler 38 cm x 25 cm, og er tegnet på et stykke pergament som er blitt brettet i to. Pergamentet er tynt, så tynt at det nesten er gjennomsiktig, lyst gråbrunt i fargen. At det er så tynt antyder at en god del av den naturlige overflaten er blitt fjernet ved skraping. Kartet er tegnet med rødbrunt blekk som virker litt "grumsete".

Eksperter på karthistorie mente straks å dra kjensel på deler av kartet. Det virket som det var basert på et verdenskart som var tegnet i 1436 av venetianeren Andrea Bianco. I og for seg var det ingenting sensasjonelt ved dette - det sensasjonelle lå i det nordvestlige hjørnet av kartet, for her fant man Island (avbildet nokså tilfeldig), Grønland (svært nøyaktig) og en stor, klumpet øy med navnet "Vinilanda Insula", dvs. Vinland (det er interessant å legge merke til at Vinland her er en øy). På østkysten ser vi at det er tegnet inn to store bukter. Man tippet på at det skulle representere Hudsonbukta og St. Lawrence-bukta. Med tanke på at Ingstad gikk ut fra at Vinland ville være å finne på Newfoundland er det slett ikke så rart at han fra første stund stilte seg positiv til Vinlandskartet.

Det ble fremsatt en teori om at kartet var blitt satt sammen av to eldre kart, og at dette skulle ha vært gjort en gang på 1400-tallet, formodentlig av en skriver. De to kartene mente man kunne ha vært det nyss omtalte Bianco-kartet og et eldre norrønt kart, muligens fra 1300-tallet, som var basert på Vinlandsferdene.

Historien bak offentliggjøringen av kartet og det enorme oppstyret som fulgte er spennende som en kriminalroman. Kartet ble først publisert i en bok som het ”The Vinland map and the Tartar relation” (Vinlandskartet og Tartarberetningen) som ble utgitt i 1965. Boken vakte straks en voldsom interesse, ikke bare i USA, men over hele verden. Til tross for at de tre forfatterne som ga ut boken hadde jobbet med den i syv år hadde de holdt innholdet strengt hemmelig. Ikke den minste antydning var blitt sluppet ut om hva den inneholdt av historisk sprengstoff, så dermed kom nyheten som en bombe - en atombombe som slo knock out på det meste. 

For det første var boken - eller rettere sagt, Vinlandskartet - et avgjørende bevis for at vikingene hadde oppdaget Amerika lenge før Columbus. Men etter hvert som sjokkbølgene etter eksplosjonen begynte å legge seg var det enkelte som stilte spørsmål - til og med relativt høylydt - ved kartets alder. Var det nå virkelig så gammelt som det ble utgitt for å være... og, ja, var det virkelig ekte? Hvor stammet kartet fra? Hvordan hadde de tre forfatterne av boken fått kjennskap til det, hvem hadde gitt dem det? Hvorfor hadde de holdt prosjektet så dypt hemmelig i de syv årene det skulle ha tatt å skrive boken?

Etter hvert kom det frem at kartet stammet fra et ikke nærmere navngitt bibliotek i et ikke nærmere navngitt land i Europa. Her skulle det ha ligget i seksti år, men hvor kartet hadde befunnet seg før denne tid… nei, det visste ingen.

Opprinnelig kunne det se ut som kartet hadde befunnet seg i et kalveskinnsinnbundet verk som inneholdt to bøker, hovedsakelig skrevet på papir og ikke på pergament, som kartet var en del av. Det dreide seg om en hittil ukjent beretning om en ferd som mongoler gjorde i 1245-1247, som ble kalt ”Tartarberetningen”, samt en del av et verk fra 1400-tallet som gikk under navnet "Speculum Historiale" (eller "Historiespeilet", på norsk). Den siste boken var blitt vekke, slik at kalveskinnsboken bare inneholdt Tartarberetningen og Vinlandskartet. Å kalle kartet som var vedlagt boken for ”Vinlandskartet” var forøvrig misvisende. Det var jo snakk om et verdenskart. Poenget med kartet var å vise den romersk-katolske kirkens utbredelse. Det er derfor Leiv Eirikssons navn blir nevnt i den latinske teksten i venstre hjørne, i egenskap av misjonær for kirken på Grønland og landområdene omkring, dvs. de store øyene vest i havet, som for eksempel Vinland, skriver Thor Heyerdahl.

Så skjedde saker og ting relativt sakte over en periode på flere år. 


[[File:Vinland Map HiRes.jpg|thumb|center|800px|<center>Vinlandskartet - lite format, stort oppstyr. Hyllet som ekte av eksperter, senere avslørt som svindel.</center>]] 


Allerede fra første stund raste debatten. Noen sa rett ut at det dreide seg om ren svindel. Andre inntok den samme holdningen som den islandske forskeren Magnus Magnusson ga uttrykk for med ordene: "Man kan bare si at det fortsatt står igjen å bevise at det er ekte." Atter andre, som Heyerdahl og Ingstad, godtok (med visse forbehold) at det var ekte nok. De inntok således motsatt holdning av Magnusson, for dem gjaldt det om å få bevis for at det ikke var ekte.

Et slikt avgjørende bevis kunne være blekket. Det ble i de første årene aldri tatt kjemiske prøver for å se hvor dypt blekket hadde trukket inn i pergamentet, fordi slike prøver ville være for omfattende og kunne ødelegge kartet.

I 1972 bestemte Yale-universitetet seg for å gjennomføre en vitenskapelig undersøkelse av kartet. Rapporten – den såkalte McCrone-rapporten - konkluderte med at kartet inneholdt opptil 50% titanhvitt, et syntetisk fargepigment fra vår egen tid som var blitt brukt for å gi kartet den rette patina – en aldringseffekt. Det behøvde ikke å bety at hele kartet var falskt, men i 1974 gikk Yale ut og sa at Vinlandskartet kunne være en forfalskning. 

Ti år senere, i 1985, ble kartet undersøkt på nytt, denne gangen med mer sofistikerte måleapparater enn sist. Undersøkelsen varte i hele to år før konklusjonen kom. I rapporten mente man at den tidligere tolkningen av blekkets bestanddeler måtte revurderes – man hadde nemlig ikke funnet spor av titanhvitt denne gangen! På dette tidspunktet kom også Thor Heyerdahl inn i bildet. Ved hjelp av praktiske eksperimenter fant han – i likhet med dem som sto bak undersøkelsen i 1985 - avgjørende bevis for at McCrone-rapporten var feilaktig, og dermed falt også grunnlaget for falsknerianklagen bort.

I 1996 ble "The Vineland Map and the Tartar relation" gitt ut på nytt. I den forbindelse ble det avholdt en konferanse i New Haven. Blant deltakerne var Garmon Harbottle fra Brookhaven National Laboratory som presenterte en statistisk analyse av elementene i blekket. Han konkluderte med at Vinlands-delen av kartet faktisk har en komposisjon som skiller det fra blekket som er brukt under arbeidet med resten av kartet. Når en eventuell tilføyelse kunne ha skjedd ville Harbottle imidlertid ikke ha noen formening om. Blekket kunne stamme fra 1400-tallet like godt som fra 1900-tallet. Om Vinland var blitt føyd til på et senere tidspunkt ville det ikke ha noe å si for spørsmålet om kartets ekthet, slo han fast.

Det var spesielt to punkter som i første omgang vakte debatt: tegningen av Grønland, samt den latinske teksten i øverste venstre hjørne. Det var særlig tegningen av Grønland som vakte manges mistanke om at det måtte være ugler i mosen. Grønland var korrekt avtegnet som en øy – men kanskje litt ''for'' korrekt? Det finnes nemlig ingen skriftlige kilder fra middelalderen som kan dokumentere at de norrøne grønlendingene – eller noen andre, for den saks skyld – noensinne seilte rundt hele øya, så langt mot nord jaktet de aldri. Den første kjente ferden rundt Grønland vi kjenner til skjedde på 1800-tallet. Med andre ord: i så fall ville ingen karttegner i middelalderen hatt noen som helst forutsetning for å vite at Grønland var en øy, langt mindre gjengi Grønlands geografi forbløffende korrekt!

Det andre punktet gjelder den latinske teksten: ”Vinilanda Insula a Byarno reperta et Leipho socijs”osv., hvilket er utlagt: ”Ved Guds vilje etter en lang reise fra øya Grønland og sørover mot de fjerneste deler av Vesterhavet, seilende sørover mellom isen, oppdaget følgesvennene Bjarne og Leiv Eiriksson et nytt land som var svært fruktbart, og der var til og med vinranker, og denne øya kalte de for Vinland…”

I teksten blir det fortalt at Bjarne Herjolfsson og Leiv Eiriksson var kompanjonger, og at de i fellesskap seilte gjennom isen og oppdaget Vinland. Det stemmer ikke overens med Grønlendingesagaen, der Leiv får æren av å ha oppdaget Vinland alene. Bjarne dumpet jo nærmest over noen fremmede kyster ved en ren tilfeldighet. Helge Ingstad fremsatte imidlertid en teori om at det ville vært naturlig om Leiv tok Bjarne med seg som kjentmann på sin Vinlandsferd – ja, Ingstad går så langt som til å si at ”det ville vært merkelig om ikke Leiv hadde grepet denne mulighet; med en kjentmann som Bjarni ombord ville utsiktene for en vellykket ferd være radikalt øket.”

I 1995 klarte kjemikerne Garman Harbottle ved Brookhaven National Laboratory og Jacqueline Olin fra Smithsonian Center for Materials Research and Education, sammen med fysikeren Douglas Donahue fra universitetet i Arizona, å overbevise Yale om å la dem utføre en måling av alderen på pergamentet. Harbottle og hans kolleger brukte C-14 datering, en ekstremt nøyaktig teknikk for å fastslå alderen på grunnlag av nedbryting av radioaktive karbonatomer. Hele prosessen tok syv pinefulle år å fullføre. 

I begynnelsen av august 2002 ble resultatene av undersøkelsen offentliggjort i tidsskriftet Radiocarbon. Pergamentet, blir det fastslått her, daterer seg tilbake til 1434, hvilket vil si det samme som at materialet som kartet er tegnet på, om ikke annet, virkelig er så gammelt som det er blitt hevdet. "Vi er de første som virkelig har underkastet dokumentet en seriøs undersøkelse, og de første som har slått fast alderen," uttalte Harbottle i denne forbindelse. Men han innrømmet villig at pergamentets alder ikke vil ha noe å si for spørsmålet om kartet er ekte eller ikke. En eventuell bedrager kan selvsagt ha tegnet et kart på et stykke gammelt pergament i moderne tid. "Vi kan ikke bevise at det er ekte," sier Harbottle om denne saken. "Like lite som andre mennesker kan bevise at det er uekte."

Imidlertid var skepsisen til kartet atskillig større blant de fleste.

Katherine Brown og Robert Clark, kjemikere ved University College of London, var fullstendig uenige med Harbottle. Senere samme år, i 2002, kjørte de en lasertest på kartet for å bestemme blekkets sammensetning. For å ha et sammenligningsgrunnlag tok de den samme testen på Tartarberetningen. Hver molekyl-type produserte et unikt spektrum av stråling når de ble tilført energi fra laseren. Blekket i Tartarberetningen viste seg å være typisk for dokumenter fra middelalderen. Blekket var jernbasert, og det røde var sinober. Men blekket på Vinlandskartet, derimot, var totalt annerledes. Det viste to "fingeravtrykk", et av karbonbasert materiale og det andre av anatase.

På slutten av 2002 kunne flere norske aviser melde at nå var gåten om Vinlandskartet løst en gang for alle – det hele dreide seg nemlig om et regelrett falskneri, kunne pressen fortelle. Nyheten - om det da var noen nyhet for mange - falt ikke i særlig god jord på den andre siden av Atlanteren. En rekke amerikanske forskere protesterte innbitt mot britenes påstander. Men det hjalp lite, britene holdt på sitt og mente å kunne påvise at blekket som var blitt brukt under tegningen av kartet måtte ha vært produsert senere enn 1920. Ja, forskeren Kirsten Seaver, bosatt i California og spesialist i norrøn historie, mente til og med å vite hvem som hadde stått bak den gedigne kartsvindelen, nemlig den tyske jeusittmunken Joseph Fischer. Kirsten Seaver var ikke nådig i sin bedømmelse. "Kartet er like falskt som en tredollarseddel," skriver hun.

Apropos det, Vinlandskartet er fremdeles forsikret for fem og tyve millioner dollar. Spørsmålet blir bare om noen vil være villig til å punge ut med en slik sum for et pergament som riktignok later til å være så gammelt som det utgir seg for, men som de fleste vitenskapsfolk stiller seg skeptiske til.

==Norumbega==

Som nevnt hadde det siden 1800-tallet pågått en diskusjon blant leg og lærd om hvor Vinland egentlig kunne ha ligget. Mange pekte på et landområde i den nordøstlige delen av USA som ble kalt "Norumbega" som det mest sannsynlige området for Vinland. Navnet "''Norvmbega''" dukker opp på noen av de eldste kartene over Nord-Amerika. Det skal ha kommet av et indiansk ord, men ble av mange som tolket som at det var et ord av norrønt opphav, "norrønbyghd". Det rimet dessuten desto bedre med Vinlandssagaenes opplysninger om viltvoksende vindruer og selvsådd hvete, mente man. 

Flere historikere var  av en slik oppfatning. Teorien var kort og godt at den norrøne befolkningen som hadde levd her sakte, men sikkert var blitt assimilert av den indianske befolkningen. Da oppdageren Verrazano utforsket disse landområdene i 1524 møtte han urinnvånere som var høyere enn andre innfødte, noen "var mer hvite enn røde". Indianerne var også bofaste, fortalte han, i den forstand at de bodde i permanente boliger og livnærte seg av jakt i tillegg til den vanlige matsankingen i skog og mark og fisking. De dyrket også jorden, og mange av de første kolonistene lærte jordbruk av dem. 

Språkforskere som er spesialister på indianske språk mener imidlertid at navnet kommer fra "arambec", et ord fra abanaki-språket. De tidligste karttegnerne skilte skarpt mellom europeiske områder som var kolonisert eller gjort krav på, og indianske landområder. De førstnevnte ble kalt "territorier", de sistnevnte for "nasjoner". Norumbega er åpenbart en "nasjon". Abanaki-folket levde imidlertid i små landsbyer og ikke i "byer", dessuten kunne de vel heller ikke kalles en "nasjon", til det var deres samfunnsform altfor løs og for lite fasttømret. 


[[Fil:NorthEastAmericaOrtelius1570.jpg|thumb|center|500px|<center>Kart over den nordøstre delen av det nåværende USA, tegnet av Abraham Ortelius i 1570. På kartet finner man tallrike mytiske eller anakronistiske steder, bl.a. flere fantom-øyer, blant dem "Norvmbega".</center>]]


Fra 1609 eksisterer det en interessant beretning som er skrevet av den fransktalende oppdageren Marc Lescarbot: ”Historie de la Nouvelle France”. Her blir det fortalt om et møte med Norumbega-boere (narragansettene). Møtet gikk særdeles fredelig og vennskapelig for seg, og etter at indianerne var blitt traktert med mat og drikke av franskmennene stemte de i med en sang til vertenes ære. Refrenget inneholdt bare tre ord, som i følge språkforskeren Eugène Beauvois (1835–1912) rent fonetisk kunne tolkes som et versemål som kalles ''runhenda' på norrønt. Kan det virkelig ha vært slik at en gruppe franskmenn støtte på indianere som sang på gammel-islandsk versemål? 

Alt dette kan vi i dag naturligvis se på som det rene tøv, men det var historier som disse som ble dyrket frem av skandinaviske innvandrere, og som fikk virkelig fart på seg i alt oppstyret rundt Kensingtonsteinen og Helge Ingstads utgravninger på Newfoundland seksti år deretter. 

[[File:Newport Tower - Newport, RI (51488606239).jpg|thumb|Newport Tower - vindmølle fra 1600-tallet eller ruin av en kirke fra norrøn middelalder?]]Teoriene om Norumbega som det egentlige Vinland skulle ikke bli mindre av den opphetede debatten rundt steintårnet i Newport, Rhode Island. 

Da Gerard Mercator laget sitt kart over Nord-Amerika, utgitt 1569, er det tegnet inn et landområde som blir kalt Norumbega, der det er merket av en kirke, som mange mente måtte være Newport-tårnet. Helge Ingstad avskrev fra første stund tårnet som et fortidsminne fra norrøn tid. Ingstad skildrer forøvrig de inntrykkene han fikk på sin leting etter Vinland i form av en lengre reise gjennom Nord-Amerika, dvs. USA, Canada og oppover langs kystene i nord, til han endelig nærmest dumpet over L'Anse aux Meadows på Newfoundland og ble overbevist om at dette var nettopp den plassen han hadde søkt etter. Underveis hadde han stoppet mange steder på sin leting etter "vikingelandet" - det sagnomsuste Vinland. Mange hadde gjort det samme før ham, de fleste hadde pekt på områdene rundt New Jersey og sørover langs kysten av USA som de mest sannsynlige stedene å lete. På sin vei kom han også til Newport og fikk se tårnet. 

Allerede på hotellet (som selvsagt het "Viking") luktet han lunten: "... her slo et selsomt gufs av mine forfedre imot meg. I spisesalen hadde veggene malerier i svært format av brusende drageskip og skumle, skjeggete vikinger, som svingte blodige sverd over hotellets pyntelige middagsgjester," skriver han i "Vesterveg mot Vinland." Etter en kort redegjørelse for tårnets historie så langt man kjenner den, og den "skarpe debatten" som hadde rast rundt tårnets ukjente opprinnelse, drar Ingstad videre på sin ferd, uten å ofre mer tid og krefter på dette store steintårnet som alle vettuge folk mente var fra kolonitiden, men som byens vesle turistindustri bestemt mente måtte ha blitt bygget av skjeggete vikinger som svingte sine blodige sverd over sine fiender. 

Thor Heyerdahl var imidlertid av en ganske annen oppfatning. Da han besøkte Newport-tårnet i 1998 var den første tanken som slo ham at dette kunne umulig ha vært en vindmølle.

Én ting kan vel alle være enige om - tårnet i Newport er en merkelig ruin, så totalt forskjellig fra alle andre fortidsminner i USA. 

Meningene om tårnet i Newport har vært mange. Allerede i 1677 blir det for første gang nevnt i en beretning fra den tidligste kolonitiden. Byen Newport ble imidlertid grunnlagt så tidlig som i 1639, så man skulle jo på den annen side hatt rikelig anledning til å bygge et slikt tårn. Ingen har likevel riktig visst hva hensikten med byggverket kan ha vært. Man har tippet på så mangt - kirke, vakttårn, vindmølle. Det ble til og med foretatt arkeologiske utgravninger for å bringe svaret på det rene. I 1948 ble det gjort en rekke undersøkelser av byggverket og området rundt, uten at man fant andre spor enn fra kolonitiden. Ergo måtte steintårnet stamme fra perioden før 1677, og neppe lenger tilbake enn til ca. 1640. Helt til moderne tid har hele området rundt tårnet vært svært oppdyrket, noe som selvsagt i sterk grad har bidratt til at nær sagt alle spor etter fortiden er blitt borte. 

På den annen side finner man en kirke tegnet inn på Mercators kart fra 1569 over nettopp dette området. Både Hjalmar Rued Holand, Kensingtonsteinens talsmann, og Thor Heyerdahl satte kirken i forbindelse med den merkelige opplysningen i de islandske annaler fra 1112 om biskop Eirik Gnupssons reise fra Grønland til Vinland, "for at leita Vinlands". 

Diskusjonen om tårnets opprinnelse har røtter langt tilbake i tid. Allerede i 1837 ble det foreslått at tårnet kunne være av norrønt opphav. Carl Christian Rafn, en dansk arkeologiprofessor med dyp kjennskap til norrøn litteratur, argumenterte i sitt verk "Antiquae Vinlandicum" for norrøne bosetninger langs New Englands kyst, spesielt på Rhode Island. Rafn fikk tilsendt tegninger av en stein med inskripsjonen "HNKRS", som han sammen med runeforskeren Finnur Magnússon konkluderte var norrøn og daterte til 1000-tallet med navnet "TORFINN". Dette førte til spekulasjoner om at tårnet i Newport, som lå i nærheten, kunne være bygget av vikinger.

Professor Johannes Brøndsted gjør i sitt verk ”Norsemen in North America before Columbus” rede for lignende byggeteknikker på de skotske øyer. Etter hans oppfatning er Newport-tårnets middelalderske trekk så iøynefallende at dersom tårnet hadde stått i Europa, ville det neppe vært noen som protesterte dersom de fikk vite at det var datert til middelalderen, hevdet han. Spørsmålet kan derfor lett snus på hodet: hvorfor i all verden skulle noen forholdsvis primitivt utstyrte kolonister bygge et middelaldersk utseende tårn på 1600-tallet? Ville det tross alt ikke høres ut som en mer naturlig forklaring at mennesker som levde i et stabilt norrønt samfunn bygget et slikt tårn? 

Tårnet i Newport fremstår som et særegent byggverk på flere måter. Den sylindriske formen er konstruert med nøye murte steiner og har en høyde på omtrent åtte meter. Det er utstyrt med åtte hvelvinger som støttes av like mange runde søyler, og det finnes flere vinduer og mindre åpninger i strukturen. Opprinnelig hadde det en etasje øverst, men gulvet har senere kollapset, og nå er det kun spor etter trappene som førte oppover.

Flere og flere ble overbevist om at tårnet virkelig hadde en norrøn opprinnelse, og funnet av runesteinen i Kensington bidro til å styrke denne troen ytterligere. Hjalmar Rued Holand og senere Frederick Pohl skrev flere artikler som støttet tanken om tårnets norrøne bakgrunn. Til og med den berømte fiolinisten Ole Bull ble engasjert og uttrykte sin begeistring for det han kalte "vikingtårnet".

Thor Heyerdahl var klar i sin mening om hvem som kunne ha bygget tårnet og hvorfor det ble reist. Han mente at Newport-tårnet var en av de tidligste kirkebygningene i Amerika og var målet for biskop Eirik Gnupssons reise fra Grønland til Vinland rundt år 1100. Heyerdahl latterliggjorde dem som trodde at tårnet var en vindmølle fra 1600-tallet og fremhevet at en åttebent vindmølle ville kollapse etter kort tid. Han sammenlignet også tårnet med det som sto over Jesu grav i Jerusalem på Sigurd Jorsalfares tid, som ble avbildet på Tempelridderordenens segl. Dette ledet til spekulasjoner om tempelriddernes mulige rolle, men Heyerdahl påpekte at biskop Eiriks reise skjedde før Tempelridderordenen ble etablert.

Heyerdahl og Lillieström fremmet disse tankene i boken "Uten grenser", og arkitekten Suzanne O. Carlson redegjorde i en grundig artikkel for ideen om at tårnet var av norrøn opprinnelse og ble bygget i middelalderen. Selv om det har vært motstridende funn og teorier, er mysteriet om tårnets opprinnelse langt fra løst. Interessen for Norumbega, et område mellom Maine og Nova Scotia som flere gamle kilder refererer til, bidrar til det vedvarende mysteriet om en potensiell norrøn koloni i Nord-Amerika.

For byens turistvirsomhet og for det nordiske Amerika er Newport-tårnet uansett "godt nytt". 

==Vikingprins i rustning==

[[File:Skeleton in armor.jpg|thumb|Skisse av skjelettet som ble funnet i Fall River, Massachusetts i 1832. Selv om den døde bevislig var en urinnvåner hindret det ikke Longfellow i å omskape ham til en romantisk vikingprins i diktet "The Skeleton in Armor".  Illustrasjon fra American Magazin, Boston, 1837.]]Interessen for teoriene rundt Newport-tårnet ble forsterket av Henry Wadsworth Longfellows dikt "The Skeleton in Armor", som er en romantisk skildring av funnet av et skjelett i rustning i nærheten av Fall River, med en påstått tilknytning til det gamle tårnet i Newport. Henry Wadsworth Longfellow (1807–1882) var sterkt påvirket av tidens romantiske ånd, som han knyttet til amerikansk samfunnsliv og historie. Hans dikt "Paul Revere's Ride" og "The Song of Hiawatha" ble beundret også i Europa. Hiawatha ble senere "kanonisert" til en Disney-figur, fjernt fra Longfellows "Hiawatha", et epos om de fiktive eventyrene til en Ojibwe-kriger ved navn Hiawatha og hans tragiske kjærlighet til Minnehaha, en Dakota-kvinne. Diktet "The Skeleton in Armor" ble også mye lest og sitert, ikke minst i det nordiske miljøet. 

I 1832 ble det gjort et funn av et skjelett ved Fall River i Massachusetts. Skjelettet var dekket av en metallplate, og det fantes ennå rester av klær på den døde. 

I tidens romantiske stil anla Longfellow en nordisk stemning rundt diktet, og skildret skjelettet som levningene etter en vikingprins, samtidig som hans utkårede satt i et tårn og sørget. 

Problemet var imidlertid at det slett ikke var noen vikingprins man hadde funnet, men derimot levningene etter en indianer, som flere samtidige undersøkelser kunne bekrefte. Skjelettet av "vikingprinsen" ble utstilt i en glassmonter på biblioteket i Fall River, inntil det ble borte i en stor brann som rammet byen i 1843. 

Longfellow selv var overbevist om at skjelettet var av norrøn opprinnelse. Han var kjent med skriftene til Carl Christian Rafn om norrøn kolonisering av Amerika. I diktet refererer også Longfellow til Old Stone Mill i Touro Park i Newport, Rhode Island, også kjent som Newport-tårnet. Longfellow flettet det inn i diktets fortelling som tårnet der vikingprinsens utkårede sørget og lengtet etter ham. 

Diktet er, som de fleste dikt i romantikken, veldig langt, men det er så typisk for samtidens svermeriske oppfatning av vikingtiden, i tråd med den svenske poeten Erik Gustaf Geijers populære dikt "Vikingen" fra 1811<ref>Se min artikkel [[Norrønt svermeri og nasjonalisme i Norden]]</ref>, samtidig som det forteller ikke så rent lite om 1800-tallets "ruin-romantikk" og det nordiske innvandrersamfunnets syn på Newport-tårnet som en kulturarv fra vikingtiden i Amerika, at jeg tar det med i sin helhet.  


:'''The Skeleton In Armour''' (1841)


:"Speak! speak! thou fearful guest! 
:Who, with thy hollow breast 
:Still in rude armor drest, 
:Comest to daunt me! 
:Wrapt not in Eastern balms, 
:But with thy fleshless palms 
:Stretched, as if asking alms, 
:Why dost thou haunt me?" 


:Then, from those cavernous eyes 
:Pale flashes seemed to rise, 
:As when the Northern skies 
:Gleam in December; 
:And, like the water's flow 
:Under December's snow, 
:Came a dull voice of woe 
:From the heart's chamber. 


:"I was a Viking old! 
:My deeds, though manifold, 
:No Skald in song has told, 
:No Saga taught thee! 
:Take heed, that in thy verse 
:Thou dost the tale rehearse, 
:Else dread a dead man's curse; 
:For this I sought thee. 


:"Far in the Northern Land, 
:By the wild Baltic's strand, 
:I, with my childish hand, 
:Tamed the gerfalcon; 
:And, with my skates fast-bound, 
:Skimmed the half-frozen Sound, 
:That the poor whimpering hound 
:Trembled to walk on. 


:"Oft to his frozen lair 
:Tracked I the grisly bear, 
:While from my path the hare 
:Fled like a shadow; 
:Oft through the forest dark 
:Followed the were-wolf's bark, 
:Until the soaring lark 
:Sang from the meadow. 


:"But when I older grew, 
:Joining a corsair's crew, 
:O'er the dark sea I flew 
:With the marauders. 
:Wild was the life we led; 
:Many the souls that sped, 
:Many the hearts that bled, 
:By our stern orders. 


:"Many a wassail-bout 
:Wore the long Winter out; 
:Often our midnight shout 
:Set the cocks crowing, 
:As we the Berserk's tale 
:Measured in cups of ale, 
:Draining the oaken pail, 
:Filled to o'erflowing. 


:"Once as I told in glee 
:Tales of the stormy sea, 
:Soft eyes did gaze on me, 
:Burning yet tender; 
:And as the white stars shine 
:On the dark Norway pine, 
:On that dark heart of mine 
:Fell their soft splendor. 


:"I wooed the blue-eyed maid, 
:Yielding, yet half afraid, 
:And in the forest's shade 
:Our vows were plighted. 
:Under its loosened vest 
:Fluttered her little breast, 
:Like birds within their nest 
:By the hawk frighted. 


:"Bright in her father's hall 
:Shields gleamed upon the wall, 
:Loud sang the minstrels all, 
:Chanting his glory; 
:When of old Hildebrand 
:I asked his daughter's hand, 
:Mute did the minstrels stand 
:To hear my story. 


:"While the brown ale he quaffed, 
:Loud then the champion laughed, 
:And as the wind-gusts waft
:The sea-foam brightly, 
:So the loud laugh of scorn, 
:Out of those lips unshorn, 
:From the deep drinking-horn 
:Blew the foam lightly. 


:"She was a Prince's child, 
:I but a Viking wild, 
:And though she blushed and smiled, 
:I was discarded! 
:Should not the dove so white 
:Follow the sea-mew's flight, 
:Why did they leave that night 
:Her nest unguarded? 


:"Scarce had I put to sea, 
:Bearing the maid with me, 
:Fairest of all was she 
:Among the Norsemen! 
:When on the white sea-strand, 
:Waving his armed hand, 
:Saw we old Hildebrand, 
:With twenty horsemen. 


:"Then launched they to the blast, 
:Bent like a reed each mast, 
:Yet we were gaining fast, 
:When the wind failed us; 
:And with a sudden flaw 
:Came round the gusty Skaw, 
:So that our foe we saw 
:Laugh as he hailed us. 


:"And as to catch the gale 
:Round veered the flapping sail, 
:'Death!' was the helmsman's hail, 
:'Death without quarter!' 
:Mid-ships with iron keel 
:Struck we her ribs of steel; 
:Down her black hulk did reel 
:Through the black water! 


:"As with his wings aslant, 
:Sails the fierce cormorant, 
:Seeking some rocky haunt, 
:With his prey laden, —  
:So toward the open main, 
:Beating to sea again, 
:Through the wild hurricane, 
:Bore I the maiden. 


:"Three weeks we westward bore, 
:And when the storm was o'er, 
:Cloud-like we saw the shore 
:Stretching to leeward; 
:There for my lady's bower 
:Built I the lofty tower, 
:Which, to this very hour, 
:Stands looking seaward. 


:"There lived we many years; 
:Time dried the maiden's tears; 
:She had forgot her fears, 
:She was a mother; 
:Death closed her mild blue eyes, 
:Under that tower she lies; 
:Ne'er shall the sun arise 
:On such another! 


:"Still grew my bosom then, 
:Still as a stagnant fen! 
:Hateful to me were men, 
:The sunlight hateful! 
:In the vast forest here, 
:Clad in my warlike gear, 
:Fell I upon my spear, 
:Oh, death was grateful!


:"Thus, seamed with many scars, 
:Bursting these prison bars, 
:Up to its native stars 
:My soul ascended! 
:There from the flowing bowl 
:Deep drinks the warrior's soul, 
:Skoal! to the Northland! skoal!" 
:Thus the tale ended.

==Norumbega-tårnet - fantasien når nye høyder==

[[File:Norumbega Tower - Weston, Massachusetts - DSC06628.jpg|thumb|200px|Norumbega Tower i Weston, Massachusetts. Foto: Daderot, 2019. Commons.]]Longfellow skulle snart få selskap av en kar med enda villere ideer om vikingtiden i Amerika - Eben Norton Horsford (1818-1893). Han var en amerikansk forsker som underviste i jordbrukskjemi ved Lawrence Scientific School ved Harvard fra 1847 til 1863. Senere ble han kjent for et revolusjonerende nytt bakepulver, sin interesse for vikingbosetninger i Nord-Amerika, og de monumentene han bygde til minne om Leiv Erikson. I tillegg fikk han et professorat i kjemi og ble også innvalgt som medlem av American Philosophical Society. 

Da han en kveld gikk på konsert for å høre den verdensberømte norske fiolin-virtuosen Ole Bull (1810-1880), som selv var litt av en fantast, ble Horsford nærmest besatt av en mani. Ole Bull var nemlig hellig overbevist om at Leiv Eiriksson hadde grunnlagt det magiske kongedømmet Norumbega i New England. 

Selv hadde Ole Bull opprettet sitt eget rike i USA: ''Oleana''. Oleana var en bosetning i Potter County, Pennsylvania, sørøst for byen Coudersport, grunnlagt i 1852. Det første året slo noen hundre norske emigranter seg ned i området, og Ole Bull hadde store planer for koloniens fremtid. På det meste besto bosetningen av cirka 700 personer, inkludert noen dansker og svensker. Det ble bygd boliger, veier, sagbruk og møller, og Bull lot også oppføre en sommervilla kalt "Valhalla". Etter hvert viste det seg imidlertid at jorden var lite egnet for jordbruk, og høsten 1853 måtte koloniseringsforsøket avsluttes. De fleste av kolonistene flyttet videre vestover til Wisconsin, men noen ble værende i Oleana.

Møtet mellom Ole Bull og Horsford, som fant sted i kjølvannet av konserten, skulle få de selsomste konsekvenser. Horsford ble fullstendig fengslet av Ole Bulls utlegninger om Leiv Eiriksson og det magiske kongedømmet Norumbega.  Han satte seg fore å bevise at Leiv Eriksson hadde seilt opp Charles River og utforsket Charles River-bassenget, som dekker mange mil av det østlige Massachusetts. Her satte han i gang arkeologiske utgavninger, ut fra den overbevisning om at de norrøne sagaene beskrev spesifikke steder i nettopp dette området, og fant da også det han hevdet var vikingerelikvier. Han mente også å utlede norrøne ord som opphav til de innfødte indianernes lokale stedsnavn. 

Etter hvert begynte Horsford også å publisere bøker og skrifter om sine teorier om Norumbega, og reiste monumenter til vikingenes ære i Cambridge, Weston og Boston. 
Horsford toppet det hele med å bygge et tårn i 1889 på nettopp det stedet der han mente at Leiv Eiriksson hadde bygget en festning - Norumbega Tower.

Tårnet ble reist i Weston, Massachusetts ved samløpet av Stony Brook og Charles River, og er tolv meter høyt, sammensatt av murt stein med en spiralformet steintrapp. Det finnes naturligvis ingen bevis, hverken arkeologiske eller andre, som støtter påstanden om at det fantes norrøne bosetninger noen som helst steder i New England. Men Horsford var overbevist om at det østlige indianske ordet ''norumbega", som har blitt tolket som den generelle regionen som nå er kysten av New England, var avledet fra "Norvega". En steinplakett på tårnet knytter det til norrøne oppdagere fra de islandske sagaene. Horsford trodde Norumbega var Vinland, noe han ikke hadde fysiske bevis for å bevise. Konstruksjonen av tårnet ble fullført fire år før Horsfords død.

Horsfords tro og byggingen av tårnet påvirket navngivningen av Norumbega Park, et velkjent rekreasjonsområde som ligger på den andre siden av elven i Newton, som var i drift fra 1897 til 1964. Tårnet var i høyeste grad med på å endre måten amerikanere så på norrøn historie og "vikingenes" innvirkning på Nord-Amerika.

Det var tre fantaster som møttes - Horsford, Ole Bull og poeten Henry Wadsworth Longfellow. Over en bedre middag sammen med Longfellows svoger Thomas Gold Appleton drøftet de reisingen av en statue av Leiv Eiriksson i Boston. Statuen ble bestilt av den kvinnelige billedhuggeren Anne Whitney, visstnok finansiert av Horsford. Skulpturen ble avduket i 1887 med en parade i byen, med tale av guvernøren.  En kopi ble plassert i Juneau Park i Milwaukee, der vikingene etter Horsfords mening også angivelig hadde nådd frem.

==Andre runesteiner, sverd og økser==

Som tidligere nevnt er Kensingtonsteinen langtfra den eneste runesteinen som har dukket opp av jorden i USA, selv om det er den steinen som nyter mest berømmelse og til og med har fått sitt eget museum. Flertallet av disse runesteinene kan virke tvilsomme, andre fortjener absolutt en nærmere granskning. Flere av steinene er funnet i nyere tid, mens andre ikke lenger eksisterer, slik at man i dag bare har skriftlige skildringer, i beste fall skisser, å forholde seg til. 

I august 1949 rapporterte lokalavisen i Barrett, Minnesota, at fem år tidligere hadde en svenskættet bonde funnet en hjerteformet stein som veide rundt 75 pund (34 kg), med runeskrift. Hjalmar Holand tolket årssymbolene som 1362, det samme som Kensingtonsteinen. Johan Holvik mente de burde leses som 1776. De to ekspertene var enige om at steinen syntes å være en bløff. Da Holvik besøkte området på nytt tilsto bonden at han hadde hugget steinen selv, ved hjelp av en liste over runer i en lærebok, og la til: "Det skal virkelig ikke mye til for å få noen til å tro på deg hvis de virkelig vil."

I Canada derimot, er det blitt gjort flere funn fra norrøn tid som anses å være langt mer pålitelige. I 1930 oppdaget en gullgraver en norrøn grav på sitt skjerp i nærheten av Lake Nipigon ved den nordlige bredden av Lake Superior i Ontario. Dette funnet, kjent som Beardmore-funnet etter den nærmeste jernbanestasjonen, omfattet et ødelagt jernsverd, et økseblad, en bøyd metallstrimmel som muligens var en rangle (som i så fall tydet på tilstedeværelsen av kvinner i følget), samt noen fragmenter som kan ha tilhørt en skjoldknapp. Funnet er datert til 1100-tallet. I tillegg til dette funnet er det blitt identifisert to mulige områder for norrøne bosteder. Det ene er på Ungava-halvøya i Quebec, og består av en steinbygning med tre rom, flere særegne varder langs stranden, en stor hall, og noen fordypninger som antas å ha vært ildsteder. Det andre kjente bostedet er L'Anse aux Meadows. Flere steder er det også avdekket varder, som er karakteristisk for norrøn tilstedeværelse.

===Thorvald´s Rock===

[[Fil:Hampton runestein.png|thumb|Den såkalte "Thorvalds stein" med konturene av et skip risset inn. Foto: Olaf Strandvold. Norse Runic Inscriptions Along the Atlantic Seaboard, publ. 1939.]]I sagaen om Leiv Eiriksson blir det fortalt at Torvald, bror av Leiv og sønn av Eirik Raude, ble drept under en intens kamp med skrælingene og gravlagt omtrent på det stedet han hadde planlagt å bygge sitt hus.

Mange har naturligvis spekulert på hvor dette stedet kan ha vært. I 1974 hevdet en organisasjon i New Hampshire, Historical Preservation Society, at de hadde løst gåten. En stor stein på 300 kg med noe som lignet runer risset inn dukket opp i Hampton, New Hampshire. Selv om steinen og teorien om at den markerte Torvalds grav hadde vært kjent en stund, var det først da Historical Preservation Society ble etablert i 1973, med det formål å øke oppmerksomheten rundt steinen, at stedet fikk den oppmerksomheten lokalbefolkningen mente det fortjente. Historical Preservation Society jobbet for å få gjennomført seriøse arkeologiske undersøkelser i området.

Steinen, kjent som "Norse Boulder" eller bare "Thorwald's Grave", hadde vært kjent i svært lang tid. Den første omtalen går tilbake til 1670, da steinen ble kalt "Witch's Rock" - Heksesteinen - og lokalbefolkningen ble advart mot å nærme seg den. Ingen vet helt hvorfor steinen ble behandlet med slik respekt og ærefrykt. På det tidspunktet hadde det bare gått tredve år siden Hampton ble bosatt, men indianerne betraktet også området som tabu. Deres legender hevdet at en hvit gud var begravd under steinen, ble det fortalt. Utgravninger rundt steinen tyder også på at indianere sjelden oppholdt seg i området.

På 1800-tallet tok en mann ved det bemerkelsesverdige navnet Launcelot Quinn på seg oppgaven med å løse mysteriet rundt Norse Boulder en gang for alle. Historien forteller at han og noen venner drakk mot til seg før de utfordret den påståtte forbannelsen som hvilte over steinen. Men så snart de tok det første spadetaket, slo lynet ned like ved og kastet dem alle i bakken - og det var slutten på den ekspedisjonen.

I 1902 fikk steinen oppmerksomhet i avisene da en lokal dommer skrev en artikkel og nevnte at hans forfedre hadde oppdaget steinen på 1600-tallet. De hadde fått landområdet av den engelske kronen.

Steinen ble deretter glemt igjen frem til 1938, da byen Hampton feiret sitt 300-årsjubileum. To arkeologer ble hyret inn for å undersøke steinen nærmere i et forsøk på å grave frem lokal folklore. Det var da steinen først ble kalt "Thorwald's Rock", selv om Torvalds navn hadde vært knyttet til stedet tidligere. Flere personer med interesse for sagalitteratur hadde tidligere forsøkt å lokalisere "Kjalarnes" og stedet der Torvald ønsket å bygge sitt hjem. Flere av disse antok at stedet var der den store steinen senere ble funnet.

De rissede tegnene på steinen er ikke indianske, men ligner på runer. Noen har til og med oversatt dem til "Torvald Eiriksson - 1004 A.D." Enkelte, som den runekyndige Olaf Strandvold, har oversatt innskriften som "Bui reiste denne steinen." Strandvold daterte innskriften til 1043. Men innskriften ble betvilt av flere eksperter, inkludert professor Aslak Liestøl fra Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Han tvilte sterkt på at innskriften kunne være autentisk og mente den lød mistenkelig. Harold Fernald, historiker og lærer ved Winnacunnet High School i Hampton, mente at innskriften var mer som norrøn graffiti enn et gravminne.

Virginia Fraser, formann for Historical Preservation Society, trodde derimot at Torvalds levninger virkelig lå under steinen. Hun påpekte at geografiske beskrivelser i sagaene passet godt til Hampton, og at steinen selv antydet dette. Hun bemerket at det var risset inn to kors i steinen, noe som stemte med tradisjonen om at Torvald ønsket å bli gravlagt med et kors ved hode og føtter. Hun pekte også på geografiske likheter mellom Hampton og beskrivelsene i sagaene.

Det er klare geografiske likheter mellom Hampton og sagaenes beskrivelser. Strendene nord for Hampton passer til beskrivelsen av Kjalarnes/Kjølneset, der Torvald angivelig gikk i land for å reparere skipet sitt. Det finnes også et nes kalt Great Boar's Head, og like sør for dette renner Hampton River ut i Atlanterhavet. I 1970 oppdaget professor Howard R. Sargent ved Franklin Pierce College spor etter en eldre indianerbosetning som må ha eksistert på Torvalds tid. Dessverre viste undersøkelser også at området rundt steinen en gang hadde vært under vann, så eventuelle benrester hadde blitt skylt bort eller oppløst.

Utgravninger, eller rettere sagt tre prøvestikk, som ble tatt i 1973 avdekket imidlertid at det var fast fjellgrunn på halvannen meters dybde på stedet rundt steinen, og ingen funn ble gjort. De kunne også slå fast at ingen hadde vært der og gravd før dem. Samtidig kom det også frem at steinen ikke alltid hadde ligget på nøyaktig det samme stedet som den lå nå, men at den var blitt flyttet et stykke noen år tidligere for å gi plass for et båtskrog. Imidlertid førte heller ikke prøvestikk i det omkringliggende området til noen konkrete resultater. 

Så sent som i september 2001 kunne avisen The Hampton Union meddele at interessen for steinen var like stor som før. 

Det følgende kan leseren la være å tro på hvis han eller hun vil, men flere øyenvitner har fortalt at de har sett gjenferdet av Torvald tusle rundt graven. En mann kunne fortelle at han hadde befunnet seg i nærheten av steinen en mørk kveld, og ut av tåken hadde han sett at det kom en mann med skjegg og en hjelm på hodet… 

Men steinen befinner seg ikke lenger der den pleide å ligge. Altfor mange turister hadde begynt å hugge biter av steinen for å ta med som souvenirer, så til slutt ble steinen fraktet til et museum i nærheten og plassert i en monter. 

Det eneste som er igjen etter steinen der ute på det gamle stedet er det skjeggete gjenferdet som vandrer rastløst rundt ute i tåken... 

===Steinen fra Spirit Pond===

[[File:Spirit Pond map stone.jpg|thumb|Innskriften på den såkalte "kart-steinen" som ble funnet i Spirit Pond, Maine.]]Et av de mest omtalte funnene i nyere tid når det gjelder det man hevder er norrøne runesteiner er Spirit Pond-steinen, som ble funnet i Maine for ca. femti år siden. Hele steinen er dekket med norrøne runetegn. Steinen ble oppdaget i 1971 av en mann som var ute og padlet i en liten gummibåt. Det er ti linjer på den ene siden og seks på den andre. Selv om funnet vakte oppsikt og ble behørig omtalt i aviser og tidsskrifter varte det ikke lenge før steinen ble erklært for uekte. Ikke desto mindre har en rekke arkeologer studert steinen. Den amerikanske arkitekten og vikingtidsentusiasten Suzanne O. Carlson har gjort et forsøk på å tolke teksten. Hun mener at runene forteller om en plutselig storm og om engstelige vikinger som prøver å redde skipet fra "de skummende armene til Ægir, havets sinte gud." Runene forteller om skumsprøyt og høye bølger, og om sytten døde vikinger, oversmurt av blod.

Steinen som ble funnet i Maine har vært gjenstand for mye debatt de siste tiårene. I tillegg til steinen med denne innskriften er det funnet tre andre steiner i området, til sammen fire steiner som i dag er oppbevart på Maine State Museum. Minst et halvt dusin forskere har prøvd seg på en mest mulig nøyaktig oversettelse av runetegnene, og selv om løsningene kan variere stemmer de i hovedsak overens med tolkningen gitt over. Alle er også hundre prosent enige om at det virkelig er autentiske runer. Thor Heyerdahl kommenterer i ”Ingen grenser” at "teksten er så komplisert at jeg bare av den grunn tror den er ekte. I særdeleshet fordi det forekommer flere runer som ikke står i det vanlige runealfabetet." Heyerdahl tror at steinene til å begynne med lå i en varde som i århundrenes løp er blitt erodert av havet.

===Ave Maria-bløffen===

I 2001 ble det gjort enda et funn av en stein med norrøne runer, som skapte stor oppstand. Steinen ble oppdaget i samme område som Kensingtonsteinen tidligere var blitt funnet, med runetegnene "AVM" skåret inn på toppen, som står for "Ave Maria". Steinen ble raskt navngitt "AVM-steinen".

Imidlertid ble det etter noen måneder avslørt at runeskriften ikke var så gammel som ekspertene først trodde. De skyldige meldte seg etter en stund; det viste seg å være noen studenter som seksten år tidligere hadde utført dette som en spøk, i håp om å se reaksjonen når noen oppdaget steinen.

AVM-steinen ble oppdaget i mai 2001 like utenfor Kensington i Douglas County av Janey Westin, en epitomograf som hadde brukt mikroskop på Kensingtonsteinen og godkjent dens ekthet. Steinen ble funnet under en undersøkelse av steiner i området sammen med hennes far, Bob Johnson, en pensjonert geolog ved University of Minnesota. Steinen befant seg på en privat eiendom ved en liten øy nær Kensingtonsteinens park.

Westin og Johnson hadde undersøkt øya tidligere, da de mistenkte at det kunne være den øya som ble nevnt i Kensingtonsteinens innskrift. Selv om noen eksperter hadde antydet at Kensingtonsteinens funnsted hadde vært en øy seks hundre år tidligere, var Westin og hennes far uenige. De hadde oppdaget at området tidligere hadde vært oversvømmet som følge av klimaendringer, og en delvis gressbevokst bakketopp hadde dukket opp som en øy i det nye landskapet. Etter intens leting på øya, oppdaget de plutselig runetegnene på AVM-steinen, dekket av lav, som de tidligere ikke hadde sett.

Etter flere undersøkelser og fjerning av lav, ble innskriften på AVM-steinen avslørt i sin helhet, inkludert årstallet 1363, ett år senere enn Kensingtonsteinens årstall. Til tross for denne oppdagelsen ble steinen og innskriften utsatt for omfattende vitenskapelige undersøkelser, og noen hevdet at funnet av AVM-steinen bekreftet Kensingtonsteinens ekthet.

Imidlertid ble gleden som sagt kortvarig. Minnesota Historical Society mottok et brev tidlig på høsten 2001 fra to kvinnelige college-professorer som avslørte at de og tre andre studenter hadde forfalsket innskriften seksten år tidligere som en spøk. Dette førte til stor medieoppmerksomhet og en erkjennelse blant forskere om behovet for nøye vurdering av slike funn.

Til tross for denne forfalskningen og den påfølgende skuffelsen, insisterer enkelte eksperter, som Scott Wolter og Janey Westin, fremdeles på at Kensingtonsteinens innskrift er autentisk. De ser ikke på AVM-steinens forfalskning som et tilbakesteg, men heller som en lærerik hendelse som understreker viktigheten av grundig forskning og vitenskapelig analyse i studier av historiske funn.

===Vikingsverd, økser og spyd===

Ikke bare runesteiner og påståtte fortøyningshull etter "vikingferder" til Amerika er funnet og har fått sine ivrige tilhengere, men også et helt arsenal av økser og spyd, fyrstål, sverd og hellebarder. Noen av dem kan se ekte nok ut, men mesteparten er rent juks, kjøpt av omreisende teatergrupper eller som man har fått tak i andre steder fra.

[[Fil:Sverd.jpg|thumb|Ulen-sverdet. Fra boken "A pre-Columbian crusade to America", 1932.]]Et av dem er det såkalte Ulen-sverdet, som dukket opp på en farm i Ulen i Clay County, Minnesota. Farmeren Hans Hanson støtte uventet på sverdbladet mens han pløyde jorden. Til tross for flere år med jordbruksaktivitet på stedet, hadde Hanson aldri pløyd spesielt dypt før. Det var først etter å ha deltatt på et møte og hørt om fordelene ved å pløye dypere i jorden at sverdet kom til syne.

Sverdet var veldig rustent da det ble funnet. Hanson tok det med hjem og brukte betydelig tid på å fjerne rusten. Både Hanson og naboene bevitnet at de ikke hadde hatt kjennskap til sverdet på forhånd, og de mente at det måtte ha dukket opp fra jorden slik Hanson hadde forklart. Ved oppdagelsen var sverdets lengde rundt 40 cm, men det hadde tidligere vært lengre før det ble knekket på en klønete måte, som er tydelig synlig på sverdet.

Denne "klønete knekkingen" anså noen, blant dem Kensingtonsteinens talsmann Hjalmar Rued Holand, som et avgjørende bevis for sverdets ekthet. Det antydet at sverdet ikke ble brakt til Minnesota av immigranter eller andre på 1800-tallet, men heller at det ble knekket av en person som ikke hadde tilgang til et korrekt verktøy, og ikke hadde en smed i nærheten. Holand mente at knekkingen av sverdet ble gjort av en indianer, sannsynligvis som et forsøk på å gjøre det om til en jaktkniv. Indianere ville ikke ha visst hvordan de skulle bruke et sverd, men en knekt del kunne bli en praktisk jaktkniv. Konkave merker som tyder på bruk av en rund steinøks, er fortsatt synlige på den gjenværende delen av sverdet, og det gjenværende bladet ble slått flatere og tynnere, antagelig med et lignende redskap.

I dag er sverdet å finne i et museum i Ulen, Minnesota, hvor det hvert år blir avviklet en ”vikingsverd-festival” med mye halloi og jubel for å bringe hardt tiltrengte penger til næringslivet i en daff småby.

[[Fil:Økser.jpg|thumb|Tre økser funnet liggende i jorden: Erdahl-øksen, Mora-øksen og øksen som ble funnet ved Norway Lake. Fra boken "A pre-Columbian crusade to America", 1932.]]I 1899, året etter at man fant Kensingtonsteinen, oppdaget den norskættede farmeren Nils Windjue, bosatt i nærheten av Whitehall, Wisconsin, en rusten gjenstand i jorden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være en spydodd, som senere er blitt kjent som Windjue-spydet. Selve funnstedet befant seg ved bredden av elven Pigeon Creek, omtrent 64 km øst for Mississippi. Etter Nils Windjue finnes det en edsvoren og detaljert forklaring om funnet, med nøyaktige mål. Spydodden ble straks anerkjent som en del av et ekte norrønt spyd. 

I 1959 ble alle de omtalte gjenstandene stilt ut i det vesle Alexandria Museum, som den dag i dag huser den berømte Kensingtonsteinen. Foruten dette museet fantes det en norrøn gjenstand på Luther College Norwegian Museum, hvor man oppbevarte en øks som etter sigende skulle stamme fra Cormorant Lake. Senere kom det rapporter om andre gjenstander, som et sverd av samme type som Ulen-sverdet som var blitt funnet av en farmer tredve, førti år i forveien mens han pløyde et jorde i Pope County, Minnesota. Dette sverdet ble underkastet en grundig undersøkelse i 1960, hvor det ble slått fast at materialet måtte ha blitt smidd for mer enn to hundre år siden - ja, ble det sagt: "Dette er et materiale som var mye brukt av middelalderske krigere." (University of Wisconsin).

På samme vis dukket det også opp en hellebard i god stand, som opprinnelig var blitt funnet i Sør-Dakota 1946 - den såkalte "hellebarden fra Knox". Også denne gjenstanden ble grundig undersøkt. Nok en gang ble det slått fast at materialet måtte være mer enn to hundre år gammelt. Det samme gjaldt den såkalte Mora-øksen, som ble funnet i 1933 i Kanabec County, Minnesota.

For Hjalmar Rued Holand hersket det ingen tvil om at alle disse gjenstandene skrev seg fra Pål Knutssons ekspedisjon i årene rundt 1360. På mange måter kan det virke som en søkt og finurlig teori av den sorten hvor man sitter med svaret på forhånd og setter opp tallremsene i regnestykket etterpå. Samtlige (så å si) av de norrøne gjenstandene som skal ha blitt funnet i amerikansk jord har ligget langs den stipulerte reiseruten til Pål Knutssons følge, dvs. i de områdene hvor man har kartlagt fortøyningshull. Dette kunne tyde på at Holand – dersom funnene var autentiske  – kunne ha rett, ble det hevdet.


<center>__________</center>


Men oppriktig talt, hva skal man si om disse gjenstandene? Det er ingen tvil om at noen få later til å være ekte nok. I  alle tilfeller ble det avlagt ed på at de ble funnet i USA, dvs. i de "skandinaviske" statene i nord. Er alt dette ledd i en eneste gedigen kjempebløff? Det er ingen tvil om at de skandinaviske settlerne mer enn gjerne ville ha det til at de hadde vært først ute i disse områdene, og at de slik sett ikke skulle behøve å føle noen dårlig samvittighet for at de hadde trengt vekk indianerne. Den norske nasjonalfølelsen, ikke minst i Minnesota, var helt enorm, man åt lefse og lutefisk og danset i bunad på prærien med nylonskjørt og plastknapper, og om det dukket opp vikingsverd og vikingøkser av jorden så gjorde det ikke akkurat saken verre. Da daværende kronprins Harald besøkte Minnesota på slutten av 1950-tallet var det bare rett og rimelig at han ble presentert for en norrøn øks. En kongelig bløff?

Men likevel - hvordan kunne man bløffe med slikt, rent praktisk sett? Hvem i alle dager kom til Amerika med et vikingsverd i trunk'en...? Det høres ganske usannsynlig ut. I ett og to tilfeller – ja, kanskje. Men så mange? Foruten de funnene vi har nevnt her er det også gjort en rekke andre funn, fra spader til deler av skip. I de fleste tilfeller har det faktisk vært snakk om ren svindel. Men det behøver ikke å bety at alle funnene baserer seg på bevisst  juks og fanteri. 

==Hollywood-vikinger i Hardanger==

[[File:Vikings moviep.jpg|thumb|200px|Filmplakat til Hollywood-produksjonen "The Vikings" fra 1958, med store stjerner som Janet Leigh, Kirk Douglas, Tony Curtis og Ernst Borgnine i hovedrollene.]]Med plastikkhjelmer og gummisverd ble Maurangerfjorden i Hardanger, som keiser Wilhelm II  hadde besøkt så ofte med den keiserlige yacht "Hohenzollern" før første verdenskrig, invadert av vikinger sommeren 1957. Innspillingen av filmen "The Vikings", med samtidens aller største Hollywood-stjerner i hovedrollene, var årets begivenhet i Norge. Janet Leigh, Kirk Douglas, Tony Curtis og Ernst Borgnine samlet på ett brett var ikke akkurat hverdagskost! I lokalsamfunnet ble filminnspillingen tidenes snakkis i årevis etterpå. 

Ved fjorden ble det bygget en vikingleir, og en mengde lokale statister var hyret inn. Det ble jobbet hardt fra klokken åtte om morgenen til klokken ni om kvelden, søndag som hverdag. Imidlertid var det ikke helt uten problemer. Flere av statistene var utilfredse med de lange arbeidsdagene, og noen hadde også klaget på betalingen. Dessuten kom ikke de lokale heltene så godt overens med en gruppe danske "vikinger" heller. Deler av filmen ble også spilt inn i Fort-la-Latte nær Saint-Malo i Frankrike. Under innspillingen feiret Janet Leigh sin 30-årsdag med medskuespillere, inkludert ektemannen Tony Curtis.

Til filminnspillingen ble det bygget to vikingskip, utstyrt med motor. Det ene skipet ble etterpå bygget om og seilt til New York, finansiert av Kirk Douglas, som en gimmick i forbindelse med premieren, men skipet råket ut for uvær underveis og kom for sent<ref>Se min artikkel [[Dragestil, stavkirker og vikingskipsromantikk]]</ref>. Det ble imidlertid laget både en bok og en halvtimes dokumentarfilm fra sjøferden, som vakte stor oppmerksomhet i det norskamerikanske miljøet i USA. 

"The Vikings"  var basert på en roman av Edison Marshall, som igjen hadde tatt inspirasjon fra Ragnar Lodbroks saga, på samme vis som den senere tv-serien "Vikings" fra 2013. 

Filmen romantiserte vikingtiden i typisk Hollywood-stil, og både karakterer og den historiske fremstilingen bærer naturligvis preg av det. 1950-tallet var forøvrig en tid da westernfilmer sto høyt i kurs, mens vikingfilmer var mer av en sjeldenhet. 

Ikke desto mindre ble "The Vikings" tatt godt imot av både kritikere og publikum både i Norden og USA. Filmen tjente inn 6,2 millioner dollar i USA og Canada og 7 millioner dollar utenlands, i tillegg til å være den tredje mest populære filmen på det britiske kinomarkedet i 1958. Kirk Douglas tok ingen lønn for filmen, men derimot 60% av fortjenesten, og ble anslått å ha tjent 3 millioner dollar på prosjektet.

Bosley Crowther fra The New York Times skrev: "Synet av disse elegante vikingbåtene som feier over de skifergrå havene, lastet med skjeggete, muskuløse roere, er spennende å se, spesielt i widescreen og farger som brukes svært godt i denne filmen." Imidlertid var Crowther skuffet over "at den følger et åpent kommersielt format uten noe åpenbart forsøk på å bryte ny mark. Gitt historien om nordmennene og de majestetiske eventyrene de sikkert opplevde med å utforske og kolonisere de tomme nordlige havene, virker det som om noe mer heroisk og imponerende kunne ha blitt konseptualisert enn denne kopien av en western, med vanlige skurker kledd i lurvete skinn." 

Nok en gang ble den barske, hvite erobrer demonstrert for publikum, vikingene som hadde oppdaget Amerika og pløyde over det åpne havet på samme vis som cowboyer red over prærien.

==Skandinavisk sjåvinisme og hvit overlegenhet==

I 1975 og 1976 ble to amerikanske romsonder skutt opp i rommet. Oppgaven var å studere Mars og lete etter tegn til liv. Deres navn var "Viking 1" og "Viking 2."  Nede på jordkloden braket soccer-laget "Minnesota Vikings" sammen med sine motstandere. 

At en romsonde får et viking-navn er kanskje ikke så rart, det utstråler utferdstrang, mot og dristighet - selve sinnbildet på en fryktløs oppdager. Men det signaliserer også noe annet, at romsondene, som fotballaget nede på bakken, ble drevet av den vikingånd som de egentlige oppdagerne av Amerika, dvs. USA, har etterlatt seg.

Er det ''dette'' det handler om, hvit overlegenhet?

Gjennom en analyse av skandinavisk-amerikansk immigrasjon og feiringen av vikingen Leiv Eiriksson har Torgrim Sneve Guttormsen, forsker fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), sett på hvordan nordiske vikingrøtter har påvirket USA.

I følge sagaene gikk den norskættede islendingen Leiv Eiriksson i land og grunnla bosetninger i det som han kalte Vinland rundt år 1000. Arkeologiske funn av norrøne bosetninger i Amerika ble først gjort på Newfoundland så sent som på 1960-tallet. På 1800-tallet argumenterte flere, ofte av skandinavisk avstamning, for at det Vinland som ble beskrevet i sagaene kunne være i New England, i USA. De hevdet at det var her Leiv Eiriksson først satte foten på amerikansk jord.

Mot slutten av 1800-tallet begynte det å utvikle seg en minnekultur rundt Leiv Eiriksson i USA, spesielt i områder med mange skandinaviske immigranter. I Boston-området samarbeidet den protestantiske eliten med skandinavisk-amerikanere for å fremheve Leiv Eiriksson som "oppdageren" av Amerika, i motsetning til den katolske Christopher Columbus.

Det som opprinnelig startet som en måte for folk med nordisk bakgrunn, eller andre som identifiserte seg med nordisk kulturarv, å koble seg tilbake til vikingtiden, har senere utviklet seg til en nasjonal praksis for ære og feiring. Gjennom denne minnekulturen har nordisk kultur blitt en del av amerikansk kulturarvpolitikk.

Man kan forøvrig undre seg over presumptivt kloke og kunnskapsrike menneskers historiske naivitet, som Ole Bull, Henry Wadsworth Longfellow og Eben Norton Horsford, eller de mange som i blind begeistring har kastet seg på narrativet omkring Kensingtonsteinen. 

Etter denne raske ferden gjennom det norrøne Amerika er det muligens ikke feil å trekke en slik konklusjon. 

==Litteratur==

:(red.): The History and Mystery of the Old Stone Mill, A summary of the Journal of the Newport Historical Society (Vol 68, Part 2, 1997)
:Bengtson, John D.: The Kensington Rune Stone: A Study Guide (2003)
:Blegen: The Kensington Rune Stone: New Light on an Old Riddle (1968)
:Bergens Tidende. Hollywood-vikinger i Hardanger. Truls Synnestvedt, 18. juli 2020. 
:Bruheim: Soga om Kensingtonsteinen (Nynorsk vekeblad, 11/12 1949)
:Carlson: Tilting at Windmills: The Newport Tower (NEARA Journal Vol 30 No 3&4, 1996)
:Carlson: Loose Threads in a Tapestry of Stone: The Architecture of the Newport Tower (NEARA Journal, Volume XXXV, No.1, 2001)
:Chapman: Norumbega. A Norse Colony In Rhode Island (The Ancient American, 1994)
:Donahue: Determination of the radiocarbon age of parchment of the Vinland map (Radiocarbon vol. 44 no. 1, 2002)
:Espeland: Nordmenn i Amerika I midalderen (Norsk Folkekulturs Forlag, 1930)
:[https://www.forskning.no/partner-historie-niku-norsk-institutt-for-kulturminneforskning/hvorfor-feirer-amerikanerne-leiv-eiriksson-i-dag/1246930 Hvorfor feirer amerikanerne Leiv Eiriksson i dag? forskning.no]
:Greipsland: Runesteinen i Kensington (Bergens Tidende, 29/7 2002)
:Helleve: Ein merkeleg merkestein (Bergens Tidende, 11/11 1998)
:Heyerdahl/Lillieström: Ingen grenser (Stenersen, 1999)
:Historiska Nyheter, Specialnummer om Kensingtonstenen (Statens Historiska Museum, Stockholm 2003)
:Holand: A pre-Columbian crusade to America (Twayne Publ., 1962)
:Ingstad: Oppdagelsen av det nye land (Stenersen, 1996)
:Ingstad: Vesterveg til Vinland (Gyldendal, 1965)
:Islandske Annaler indtil 1578 / udgivne for det Norske historiske Kildeskriftfond ved Gustav Storm (Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, 1977)
:Landsverk: The Kensington runestone : a reappraisal of the circumstances under which the stone was discovered (Glendale : The church press, 1961)
:Larsen, Hanne Sundelin: Historie på film. Populærhistoriske fremstillinger av vikingtiden, på 1950-tallet og i dag. Masteroppgave i historie, 2014. Universitetet i Oslo. 
:Lönnroth: Omtale av nyutgivelse av The Vinland map and the Tartar relation (Alvismál nr. 7, 1997)
:Magnusson: Norsemen before Columbus (Penguin, 1965)
:Magnusson: Funn og fakta om vikinger i vesterveg (Luther, 1973)
:Meldgaard: Fra Brattalid til Vinland (Naturens Verden, Kbh. 1961)
:Monge, Landsverk: Norse medieval cryptography in runic carvings (Norseman Press, 1967)
:Monge: The calendrical cryptography of the medieval norsemen (trykt: Santa Rosa, Calif., 1965)
:Nilsestuen: The Kensington Runestone vindicated (University Press of America, 1995)
:Nielsen: Response to Dr. James Knirk’s essay on the Kensington Rune Stone (Scandinavian Studies, 2001)
:Næss: Hvor lå Vinland? En studie over solobservasjoner i de norrøne sagaer (Dreyer, 1954)
:Rage, Knut: Runer før Columbus. Om Kensingtonsteinen og spørsmålet om norrøn utforskning av Nord-Amerika. Breidablikk, 2021.
:Sagaer: Grænlendinga saga - Soga om Eirik Raude (div. utg.), enkelte avsnitt oversatt av forfatteren fra nynorsk/engelsk
:Skelton: The Vinland map and the Tartar relation (Yale University Press,1965)
:Solberg: Landkrabber i viking (Aschehoug, 1959)
:Stranwold: Norse inscriptions on American stones (Weehauken, N.J. 1948)
:Storm, Gustav: Studier over Vinlandsrejserne.  Kjøbenhavn, 1887.
:Tornöe: Norsemen before Columbus (Universitetsforlaget, 1964)
:Tornöe: Columbus in the arctic? (Bokcentralen, 1965)
:Wahlgren: The Kensington Stone, A mystery solved (University of Wisconsin Press, 1958)
:Wahlgren: The vikings and America (Thames & Hudson, 2000)
:Wilbur: Early Explorers of North America (1989)

==Fotnoter==

<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Artikler]]
[[Kategori:Knut Rage]]