Kvinnelige makter - Audhumbla: Urkua i tidenes morgen

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Audhumbla: Urkua i tidenes morgen

av Knut Rage

Skapelsesmyten i følge norrøn mytologi: Rimtussen Yme, den første jotnen, dier ved juret til Audhumbla, som slikker Bure, gudenes far, ut av isen. Maleri fra 1790 av Nicolai Abraham Abildgaard.

La oss skru tiden tilbake, veldig langt tilbake, til den dunkle urtid, før himmel og jord var skilt, da alt bare var et tomrom av is og damp.

I urtiden rant elvene Elivåger fra kilden Hvergelme, som lå dypt inne i det iskalde tåkeriket Nivlheim. Da elvene nådde det enorme, tomme juvet Ginnungagap, frøs vannet umiddelbart til is. Fra elveisen steg det opp giftig damp, som i sin tur også frøs og la seg som et tykt lag av rim over tomrommet.

På den andre siden av Ginnungagap lå Muspelheim, ildens verden. Heten som strålte derfra fikk rimet fra Elivåger til å smelte og dryppe. Fra disse giftige, smeltede dråpene oppstod Yme, den første jotnen (ur-risen). Samtidig ble urkua Audhumbla skapt fra det samme rimet fra Elivåger, og hun forsynte Yme med melken han trengte for å overleve.

Mens Yme ble til fra giftige dråper som dryppet i møtet mellom is og ild, sprang Audhumbla frem som en kilde til næring og liv i denne øde tilværelsen. Hennes historie, slik den er nedtegnet i Snorre Sturlasons Gylvaginning, er altså ikke bare fortellingen om en ku, men utgjør en fundamental del av skapelsesmyten, en beretning om hvordan liv og guddommelighet sprang ut av det opprinnelige kaos.

Audhumblas rolle i denne tidlige fasen av skapelsen var todelt, men like essensiell. For den nyfødte Yme, den første levende skapningen, var hun selve livsnerven. Fire elver av melk strømmet fra hennes jur, en overflod av næring som mettet den voksende rimtussen og sikret hans eksistens. Samtidig, mens hun ga liv til Yme, sikret hun selv sin eksistens ved å slikke på de salte rimsteinene som preget det nakne urlandskapet. En tilsynelatende enkel handling som skulle komme til å vise seg å være av monumental betydning for den kommende æra.

La oss høre hva som blir fortalt i Gylvaginning:

Hun slikket på rimfroststeinene, som var salte, og den første dagen hun slikket på steinene, stakk en manns hårtufs ut av steinen om kvelden. Dagen etter kom mannens hode frem, og på den tredje dagen kom hele mannen. Han kalles Bure. Han var vakker å se på, og var stor og sterk. Han fikk en sønn som het Bor, og en kone som het Bestla – en datter av jotnen Boltorn – og de fikk tre sønner. Den første het Odin, den andre Vilje, og den tredje Ve.

Det er altså Audhumblas verk at gudeverdenen i det hele tatt oppsto, I Snorre-Eddas Nafnaþulur, eller "navneremser", kalles Audhumbla for "den eldste av alle kyr":

ok auðhumbla,

hon er elzt kúa.

Det er på mange måter vanskelig å forstå dybden i Audhumblas rolle.

Den amerikanske religionsforskeren og folkloristen John Lindow peker på den bemerkelsesverdige dualiteten i hennes virke: hun gir næring til Yme, jotnenes stamfar, de kreftene som ofte står i motsetning til gudene, samtidig som hun bringer frem Bure, selve opphavet til æsene. På dette viset forener hun de to motstridende kreftene i mytologiens tidligste tid.

Den østerrikske filologen og forsker i germanistikk Rudolf Simek trekker tråder til andre kulturer der kyr blir dyrket som hellige vesener. Han nevner den egyptiske gudinnen Hathor, som vanligvis blir fremstilt som en kvige, kugudinne, med horn med en soldisk, og den greske gudinnen Hera - kua var betraktet som hellig for henne. I egyptisk mytologi er Melkeveien forøvrig personifisert som kugudinnen Hathor, som også har en rolle i den egyptiske skapelsesmyte.

Simek nevner også den romerske historieskriveren Tacitus´ skildring av de germanske stammenes ærbødighet for hornløst kveg i forbindelse med kulten rundt grødegudinnen Nerthus, som vil bli omtalt i en egen artikkel senere. Tacitus forteller at Nerthus ble kjørt i en vogn trukket av fire hornløse kyr.

I det hele tatt er respekten for kua som en kilde til liv og fruktbarhet en del av indoeuropeisk arv. Hellige kyr finnes i en rekke gamle tradisjoner, ikke minst i indisk mytologi. Gudinnen Aditi er i den hinduistiske mytologien mor til Vishnu. Hun er en himmelgudinne og rår over fremtiden og det forgangne samt fruktbarhet, og forbindes med hellige kyr.

I det hele tatt ser vi at kveg har hatt en rituell betydning. Myten om Gjevjon som pløyde opp den danske øya Sjælland av jord fra Sverige og etterlot seg innsjøene Mälaren og Vänern er et eksempel på den dype forbindelsen mellom kveg og rituelle, mytiske handlinger.

Carolyne Larrington, britisk professor i middelalderlitteratur, mest kjent som forfatter og ekspert på norrøn mytologi og norrøne sagaer, bemerker (kanskje noe spøkefullt) at Audhumla kan ha etterlatt seg avkom, ettersom det blir fortalt om hellige kyr som ble dyrket av førkristne konger.

Om kong Øystein i Sverige blir det fortalt i sagaen om Ragnar Lodbrok og hans sønner at han var mektig konge og hadde mange menn under seg; han var klok, men ondskapsfull, heter det. Han bodde i Uppsala og var en stor blotmann; for i Uppsala fantes den gangen de største avgudsofringene som hadde vært i Norden. Folk der trodde særlig på en ku som de kalte Sibilja. Henne hadde de blotet til, slik at hun hadde blitt så full av trolldom at folk ikke kunne tåle lyden hennes.

Derfor pleide kongen, når det var krig i vente, å ha denne kua fremst i fylkingen (hæren). Det var slik trolldomskraft i den at hans uvenner, når de hørte lyden hennes, ble så forvirret at de begynte å slåss innbyrdes og ikke brydde seg om noe. Derfor var det ingen som turte å dra med en hær til Sverige; for folk våget ikke å kjempe mot slik overmakt. Det lyktes omsider Ivar Benløs å drepe kua.

Fra Karmøy stammer et sagn hvor det fortelles om kong Ogvald og kong Ferking, her får kua faktisk navnet Audhumla og sagnet sier at hun hadde en gullklave om halsen. Karmøysagnet har et svært gammelt preg med direkte tilknytning til myten om den tvekjønnede Yme ved at Ogvald regnet seg som etterkommer av jotnen Fornjot (Yme).

Denne historien er også gjengitt av Snorre Sturlason i Olav Tryggvasons saga, hvor det gjenfortelles et gammelt sagn for kong Olav om en tidligere småkonge ved navn Augvald eller Ogvald som hadde en ku som han dyrket. Denne kua hadde han med seg overalt hvor han reiste og han trodde det var helsebot å drikke melken fra kua. Ogvald døde i et slag og ble hauglagt, og kua, som ikke nevnes med navn, ble også hauglagt.

__________

Audhumbla står igjen som en gåtefull og sentral skikkelse i norrøn mytologi, som en katalysator for liv og guddommelighet i en tid da intet fantes. Hennes fire melkestrømmer (kan Snorre ha tenkt på De fire elvene i Eden, som beskrevet i Første Mosebok, da han skrev Gylvaginning?) næret det første livet, og slikkingen på de salte steinene avdekket selve opphavet til den gryende gudeverden. Gjennom disse to handlingene etablerte hun de grunnleggende slektslinjene i det norrøne kosmos. Om man vil se det slik, så er Audhumblas historie en påminnelse om at selv de mest beskjedne handlinger kan føre til de mest monumentale hendelser.