Den angelsaksiske krønike og vikingene - I strid med daner og nordmenn 793-1066

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Den angelsaksiske krønike og vikingene

I strid med daner og nordmenn 793-1066

Av Knut Rage

© 2023

Forord

"Den angelsaksiske krønike" er, ved siden av våre egne danske og norske krøniker, Heimskringla og Flatøybok ikke minst, en verdifull kilde til kunnskap om vikingenes og de danske og norske kongenes herjinger og krigstog i England og Skottland. Men ulik nordboerne beretninger, som ofte er skrevet for å hylle kongers og vikingers dåder, hører de engelske krønikeforfatterne hjemme i fiendens og de hærtattes leir.

Det første som slo meg under lesningen av de angelsaksiske annalene er hvor nøkterne disse nedtegnelsene er, i skarp kontrast til det de beskriver - jordskjelv, hungersnød, pest og hedenske menn som plyndrer kirker og klostre. Verden er et grusomt sted, og det er bare som det skal være.

Vårt emne er krønikens beretninger om nordboernes 300 år lange tilstedeværelse på de britiske øyer, fra sporadiske herjetokter på slutten av 700-tallet til danehæren gjør seg enda mer gjeldende utover 800- og 900-tallet, og til nordmennenes endelige nederlag ved Stamford Bridge i 1066. Det er et stort lerret som spennes opp, og flere av den norrøne tidsepokens mest fremtredende skikkelser dukker opp på scenen - Eirik Blodøks, Olav Tryggvason, Svein Tjugeskjegg, Olav Haraldsson og Harald Hardråde, for å nevne noen.

Som et historisk tidsbilde er "Den angelsaksiske krønike" uovertruffen.

I det følgende er det hentet ut av krøniken det som omhandler nordboernes angrep og etter hvert også bosetning i England, mens de øvrige deler av krøniken som dreier seg om interne forhold er utelatt. Grunnen til å gjøre et slikt utvalg er innlysende: "Den angelsaksiske krønike" er lang og omfattende, og for de første par århundrene Dette utvalget er meldingene om danene mer sporadiske i begynnelsen, og spiller en større rolle etter hvert, inntil beretningene om danehæren blir nesten totalt dominerende på slutten, dvs. på 1000-tallet. Ved å hente ut dette stoffet fra krøniken på den måten som jeg har gjort her, håper jeg å ha hentet frem, og satt i relieff, sagaen om vikingene i England.

God lesning!

A.D. 793-897

Halfdan Ragnarsson var en av høvdingene og lederne for den store hedenske hæren som invaderte de angelsaksiske kongedømmene i England, med start i 865. (Illustrasjon: William Canton, 1907.)

Året 793 blir gjerne regnet som det første året da vikingtoktene startet - ja, selve tidspunktet for vikingtidens begynnelse - selv om det trolig har forekommet vikingraid på de engelske kyster noe tidligere. 793 er imidlertid det første daterbare året vi har. Krøniken innleder året med en rekke skremmende forvarsler om ulykken som snart skal begynne å ramme angelsakserne, ikke bare dette året, men for de neste tre hundre år: enorme lysskjær, virvelvinder og ildsprutende drager, etterfulgt av en bitter hungersnød. Så kommer vikingene. 8. juni dette året angriper de klosteret på øya Lindisfarne, dreper prester og munker og plyndrer klosteret for dets uvurderlige, kostbare gjenstander.

Angrepet sender sjokkbølger gjennom hele det kristne Europa. Snart sto andre klostre, byer og endog hele lansdeler for tur.

Selv om 793 er det første daterbare året for vikingangrepene på de britiske øyer, var det langtfra det første. Fire-fem år tidligere ble en lokal leder, som kom ridende sammen med sine menn for å avkreve toll av et skip fra Danmark eller Norge som hadde landet ved Portland i Wessex, i den tro at de var handelsmenn, drept på stedet av skipsmannskapet. Året før angrepet på Lindisfarne kloster hadde forøvrig kong Offa i Mercia iverksatt bygging av forsvarsverker langs kysten mot nettopp "danene", noe som forteller at vikingene allerede på dette tidspunktet, og trolig en god stund før det, hadde angrepet handelssteder langs kysten. Det kan også langt på vei forklare hvorfor nordboerne angrep de forsvarsløse klostrene, som i det kristne England (og Europa forøvrig) var fredet og ubeskyttede.

Historikeren Jonathan Clements stiller forøvrig spørsmål ved omfanget av de første vikingangrepene. Trolig kom ikke skipene fra hverken Danmark eller Norge, men snarere fra de skotske øyer - Shetland, Orknøyene eller Hebridene, eller fra vikingreir i selve Skottland. For det annet er det langtfra sikkert at skipene var mange. I 792, 793 og 795 er det snakk om tre skip. Kan det være de samme tre skipene som opererte langs kysten av England - var de ikke flere enn det i begynnelsen? Det er en mulighet, men de ‘’kan’’ også ha vært flere.

En forklaring er at vikingtiden hadde sin forutsetning i et befolkningsoverskudd i Norge og Danmark. Det var rett og slett ikke plass til alle de unge mennene som vokste opp, de måtte ut. Men det er bare en delvis, og ingen god, forklaring. Fra vikingraidene startet tok det lang tid før det ble et utbredt ønske om å slå seg ned og danne faste bosetninger, i England eller andre steder. Vikingene var først og fremst på jakt etter gull og sølv - og slaver, som var deres viktigste inntektskilde. Den rikdommen de tilegnet seg på dette viset skaffet dem en økonomisk status, kanskje også en politisk status, i hjemlandet.

Noen forskere har også pekt på et mulig ideologisk moment, og sett på vikingtoktene som et angrep på selve kristendommen. Det var i alle fall vanhelligelsen av hellige steder som gjorde vikingene så avskyelige i angelsaksernes øyne.

Vår forståelse av vikingtiden er i stor grad farget av 1800-tallets romantiske oppfatning av denne tidsepoken. Ordet "viking" skal i sin samtid bare vært benyttet i noen få tilfeller, og da kun i gammelengelske tekster. Både i England og i Frankrike gikk de under navnet "daner", enten de var dansker eller nordmenn, etter hvert også under navnet "danehæren" eller "den store hedenske hæren". Betydningen var den samme: hedninger, pirater.

De første vikingangrepene kom forøvrig hverken fra Danmark eller Norge, men fra Irland. Etter en midlertidig ro ble plyndringene mer regelmessige rundt 835.

På 860-tallet lanserte danskene en fullskala invasjon og "dannet den store hedenske hæren". I løpet av et tiår falt de fleste av de angelsaksiske kongedømmene for angriperne, bare Wessex klarte å overleve. Kong Alfred av Wessex bygget en festning i Athelney i 878, hvorfra han angrep vikingene. Han samlet senere en hær som beseiret vikingstyrkene i slaget ved Edington. Vikingene trakk seg tilbake til sitt sterkeste område, og Alfred la beleiring rundt det. Resultatet ble en fredstraktat kjent som Wedmore-traktaten, som etablerte daneloven, som definerte grensene for dansk styre og Wessex.

Etter seieren ved Edington forvandlet Alfred Wessex til et samfunn som var forberedt på konstant krigføring. Han bygget en flåte, reorganiserte hæren og etablerte befestede byer kalt ‘’burh’’. Burhene, som ofte var plassert i gamle romerske byer, fungerte som forsvarsstrukturer og kommersielle sentre. Alfred innførte burghal hidage, et skattesystem for å opprettholde burhene og den stående hæren. Dette befestede systemet viste seg å være vellykket i forsvaret av Wessex mot vikingangrep.

I denne perioden ser vi altså en markant utvikling fra de første spede vikingangrep til det hele blir satt i system, som man sier, på 860-tallet. Samtidig ser vi at de aller første spirene til kristendommen begynner å slå rot hos danene.

__________

Ruinene av klosteret Lindisfarne på Holy Island. (Foto: G Laird, 2014. Commons.)

A.D. 793. Dette året fikk folket i Northumbria flere skremmende forvarsler, og de skremte dem som bodde der på en forferdelig måte: Det var enorme lysskjær som raste gjennom luften, virvelvinder og ildsprutende drager som fløy over himmelhvelvet. Disse skremmende tegnene ble snart etterfulgt av en stor hungersnød, og ikke lenge etter, på den sjette dagen før januarmåneden i det samme år, brøt hedenske menn seg inn og forårsaket en sørgelig ødeleggelse i Guds kirke på Holy Island, gjennom plyndring og mord.

A.D 794. Dette året døde pave Adrian; og også Offa, kongen av Mercia, på den fjerde dagen før augustmånedens ider, etter å ha regjert i førti vintre. Æthelred, kongen av Northumbria, ble drept av sitt eget folk, på den trettende dagen før mai måneds kalenderdager. Som følge av dette trakk biskopene Ceolwulf og Eadbald seg tilbake fra landet. Evrth overtok styringen av Mercia, og døde samme år. Eadbert, som også ble kalt Pryn, fikk kongedømmet Kent, og ealdormannen Ethelherd døde på augustmånedens kalenderdager. I mellomtiden spredte de hedenske hærene ødeleggelse blant befolkningen i Northumberland og plyndret kong Everths kloster ved munningen av Wear-elven. Der ble imidlertid noen av deres ledere drept, og noen av skipene deres ble også knust istykker av værets voldsomhet. Mange av mannskapet druknet, og noen som overlevde og kom seg i land, ble snart drept ved elvemunningen.

A.D. 832. Dette året angrep hedenske menn Isle of Sheppey.

A.D. 833. Dette året kjempet kong Egbert mot fem og tredve pirater ved Charmouth, som resulterte i en stor massakre, og danene forble mestere på slagmarken. To biskoper, Hereferth og Wigen, og to ealdormenn, Dudda og Osmod, døde samme år.

A.D. 835. Dette året kom det en stor sjøarmada til Vest-Wales, der de fikk tilslutning av folket, som startet krig mot Egbert, kongen av Wessex. Da han hørte dette, dro han med hæren sin mot dem og kjempet mot dem ved Hengeston, der han jaget både walisere og daner på flukt.

A.D. 837. Dette året kjempet ealdormann Wulfherd i Hamton med tre og tredve pirater, og etter en stor nedslakting oppnådde han seier, men han døde samme år. Ealdormannen Ethelhelm døde også, som sammen med mennene i Dorsetshire kjempet mot danenes hær ved Portland-isle, og for en god stund jaget dem på flukt; men til slutt ble danene mestere på slagmarken, og drepte ealdormannen.

A.D. 838. Dette året ble ealdormannen Herbert drept av hedningene, og mange menn med ham, blant marshlenderne. Senere samme år, i Lindsey, East Anglia og Kent, ble mange menn drept av danenes hær.

A.D. 839. I år var det en stor massakre i London, Canterbury og Rochester.

A.D. 840. Dette året kjempet kong Æthelwulf ved Charmouth med fem og tredve skipsmannskaper, og danene forble de seirende mestere på slagmarken. Keiser Ludvig døde i år.

A.D. 845. Dette året kjempet Eanwulf, sammen med mennene fra Somersetshire, og biskop Ealstan, og ealdormannen Osric, med menn fra Dorsetshire, ved munningen av Parret, med en dansk hær; og der, etterat mange menn var drept, oppnådde de seier.

A.D. 851. Dette året kjempet ealdormannen Ceorl, saman med mennene i Devonshire, mot den hedenske hæren ved Wemburg, og etter at mange menn var drept vant han seier. Samme år utkjempet kong Adalstein og ealdormannen Elchere et sjøslag, og drepte en stor hær i Sandwich i Kent, tok ni skip og spredte resten. Hedningene overvintret for første gang på øya Thanet. Samme år kom tre hundre og femti skip inn munningen av Themsen. Mannskapet gikk på land, stormet Canterbury og London, og jaget Bertulf på flukt, kongen av mercierne med hæren hans; og marsjerte så sørover over Thames inn i Surrey. Her kjempet Æthelwulf og hans sønn Ethelbald, leder for den vestsaksiske hæren, sammen med dem ved Ockley og sto for den største nedslaktingen av den hedenske hæren vi noen gang har hørt rapportert til denne dag. Der fikk de også seier.

A.D. 853. Dette året ba Burhred, kongen av Mercia med sitt råd, kong Æthelwulf om å hjelpe ham med å underlegge seg Nord-Wales. Han gjorde det; og med en hær marsjerte de over Mercia og inn i Nord-Wales, og gjorde alle innbyggerne der til hans undersåtter. Samme år sendte kong Æthelwulf sønnen Alfred til Roma, og Leo, som da var pave, vigslet ham til konge og adopterte ham som sin åndelige sønn. Samme år kjempet også Elchere med mennene i Kent, og Huda med mennene fra Surrey, på Isle of Thanet mot den hedenske hæren, og fikk snart seier; men det var mange menn som ble drept og druknet på hver side, og begge ealdormennene ble drept. Burhred, den mercianske kongen, ble omtrent på denne tiden tatt inn i ekteskap med datteren til Æthelwulf, kongen av vestsakserne.

A.D. 854. Dette året overvintret de hedenske mennene for første gang på Isle of Shepey.

(Omkring 860 gikk danehæren inn i landet og stormet Wichester, som med sine tykke, solide murer fra romertiden ble ansett som trygg, og plyndret byen. Men lokale styrker anført av to ealdormenn omringet danene. "Hedningene ble slaktet ned fra hver side," forteller den walisiske munken Asser, "og da flokken ikke lenger var i stand til å gjøre motstand flyktet de som skremte kvinnfolk, og de kristne var slagmarkens seierherrer." Gjengitt etter Morris: The Anglo-Saxons, 2021.)

A.D. 865. Dette året satt den hedenske hæren på Isle of Thanet og stiftet fred med mennene i Kent, som lovte å betale dem penger, men etter at de var blitt lovet penger og hadde betalt, herjet danene i hele den østlige delen av Kent.

Edmund martyren blir skutt av daner. Illustrasjon fra et middelaldermanuskript ca. 1130. (The Morgan Library & Museum. Commons.)

A.D. 866. Dette året overtok Ethered, broren til Ethelbert, styringen av Wessex; og samme år kom en stor hedensk hær til England og etablerte vinterkvarter i East Anglia, der de snart fikk hester; og innbyggerne inngikk fred med dem.

A.D. 867. Dette året dro hæren fra East Anglia over munningen av elven Humber til Northumbria, helt til York. Det var store stridigheter blant folket der; de hadde avsatt sin konge Osbert og tatt imot Aella, som ikke hadde noen naturlig rett til tronen. Sent på året vendte de imidlertid tilbake til sin gamle lojalitet og kjempet nå mot den felles fienden. De samlet en stor styrke og kjempet mot hæren i York. De brøt seg inn i byen, og noen av dem slapp inn. Det ble en enorm massakre av innbyggerne i Northumberland, både innenfor og utenfor byen, og begge kongene ble drept på stedet. De overlevende inngikk fred med hæren. Samme år døde biskop Ealstan, som hadde hatt bispesetet i Sherborn i femti vintre, og hans legeme hviler i byen.

A.D. 868. Dette året gikk den samme hæren inn i Mercia til Nottingham og etablerte vinterkvarter der. Burhred, kongen av mercianerne, sammen med sitt råd, ba Ethered, kongen av vestsakserne, og Alfred, broren hans, om å hjelpe dem i kampen mot hæren. De gikk med den vest-saksiske hæren inn i Mercia helt til Nottingham, og der møtte de hæren ved festningsvollene og beleiret dem innenfor. Men det var ingen stor kamp, for mercianerne inngikk fred med hæren.

A.D. 869. Dette året gikk hæren tilbake til York og satt der i ett år.

A.D. 870. Dette året red hæren over Mercia til East Anglia og etablerte vinterkvarter i Thetford. I løpet av vinteren kjempet kong Edmund mot dem, men danene vant seier og drepte kongen. Deretter herjet de hele landet og ødela alle klostrene de kom over. Lederne som drepte kongen het Hingwar og Hubba. På samme tid kom de til Medhamsted, brant, ødela og drepte abbeder og munker, og alt de fant der. De forårsaket så mye ødeleggelse der at et kloster som tidligere var rikt, nå var redusert til ingenting. Samme år døde erkebiskop Ceolnoth, og Ethered, biskopen av Witshire, ble valgt til erkebiskop av Canterbury.

Statue av Alfred den store i Winchester. (Foto: Martin Speck, 2009. Commons.

A.D. 871. Dette året kom hæren til Reading i Wessex. I løpet av tre netter red to jarler opp, som ble møtt av ealdormannen Æthelwulf ved Englefield. Der kjempet han mot dem og vant seier. En av dem ble drept, hans navn var Sidrac. Omtrent fire netter etter dette ledet kong Ethered og Alfred, hans bror, sin hovedhær til Reading, der de kjempet mot fienden. Det ble drept mange menn på begge sider, og ealdormannen Æthelwulf var blant de falne, men danene beholdt kontrollen over slagmarken. Og omtrent fire netter etter dette kjempet kong Ethered og Alfred, hans bror, mot hele hæren på Ashdown, og danene ble overvunnet. De ble ledet to hedenske konger, Bagsac og Halvdan, og mange jarler. De var delt i to flokker, hvorav den ene inkluderte Bagsac og Halvdan, de hedenske kongene, og den andre inkluderte jarlene. Kong Ethered kjempet derfor mot kongenes tropper, og der ble kong Bagsac drept. Alfred, hans bror, kjempet mot jarlenes tropper, og der ble Sidrac jarl den eldre, Sidrac jarl den yngre, Osbern jarl, Frene jarl og Harald jarl drept. De drev begge flokkene på flukt, og det var mange tusen falne. De fortsatte å kjempe til natten kom. Innen to uker etter dette kjempet kong Ethered og Alfred, hans bror, mot hæren ved Basing, og der vant danene. Omtrent to måneder etter dette kjempet kong Ethered og Alfred, hans bror, mot hæren ved Marden. De var delt i to grupper, og de drev dem begge på flukt, og nøt seieren en stund i løpet av dagen. Det var stort mannefall på begge sider, men danene ble seierherrer på slagmarken, og der ble biskop Heahmund drept, sammen med mange andre gode menn.

Etter denne kampen kom det en stor danehær til Reading om sommeren. Og etter påsken dette året døde kong Ethered. Han regjerte i fem år, og hans legeme hviler i Winburn-minster. Da tok Alfred, hans bror og sønn av Æthelwulf, over kongeriket Wessex. Og innen en måned etter dette kjempet kong Alfred mot hele hæren med en liten styrke ved Wilton, og forfulgte dem lenge i løpet av dagen, men danene seiret på slagmarken. Dette året ble det utkjempet ni store slag med hæren i kongeriket sør for Themsen, i tillegg til de mindre trefningene der Alfred, kongens bror, og hver enkelt ealdormann og thegnofte red ut mot dem, men disse trefningene ble ikke regnet som betydningsfulle. Dette året ble også ni jarler og en konge drept, og samme år inngikk vestsakserne fred med hæren. Og danene ble overvunnet; de hadde to hedenske konger, Bagsac og Halvdan, og mange jarler. Kong Bagsac ble drept, sammen med disse jarlene: Sidrac den eldre, og også Sidrac den yngre, Osbern, Frene og Harald; og hæren ble drevet på flukt.

A.D. 872. Dette året gikk hæren fra Reading til London og valgte vinterkvarter der. Da inngikk mercianerne fred med hæren.

A.D. 873. Dette året gikk hæren mot Northumbria og etablerte vinterkvarter i Torksey i Lindsey. Og mercianerne inngikk igjen fred med hæren.

A.D. 874. Dette året gikk hæren fra Lindsey til Repton og tok vinterkvarter der. De drev kong Burhred i landflyktighet etter at han hadde regjert i omtrent to og tyve år, og de la hele landet under seg. Han dro deretter til Roma og ble der til slutten av sitt liv. Hans legeme hviler i kirken Sancta Maria, i skolen til den engelske nasjonen. Samme år ga de kongedømmet Mercia til Ceolwulf, en uvitende kongelig thegn, og han sverget eder til dem og ga gisler, og lovet at det skulle være klart for dem når som helst de ville ha det. Han ville være klar med seg selv og alle som ville forbli hos ham for å tjene hæren.

A.D. 875. Dette året dro hæren fra Repton, og Halvdan rykket frem med en del av hæren mot Northumbria og etablerte vinterkvarter ved elven Tyne. Hæren erobret deretter landet og angrep ofte pikterne og strathclydwallerne. Samtidig dro de tre kongene Guthrum, Oskytel og Anwind fra Repton til Cambridge med en stor hær og satt der i ett år. Denne sommeren dro kong Alfred ut på havet med en bevæpnet flåte og kjempet mot syv skipsrøvere, hvorav han tok en til fange og spredte de andre.

Alfreds juvel, utstilt i Ashmolean Museum, Oxford. (Foto: geni, 2014. Commons.)

A.D. 876. Dette året trengte Rolllo inn i Normandie med sin hær, og han regjerte i femti vintre. Og dette året trengte danehæren inn i Wareham, en festning tilhørende vestsakserne. Kongen inngikk senere fred med dem, og de ga ham som gisler de mest fremstående mennene i hæren. De sverget med eder på det hellige armbåndet, noe de tidligere ikke hadde gjort for noen nasjon, at de villig ville forlate hans kongerike. Deretter, under dekke av dette, snek deres kavaleri seg om natten inn i Exeter. Samme år delte Halvdan landet til Northumbrians, slik at de senere ble deres åkrer og ploger.

Og dette samme året sverget den danske hæren i England eder til kong Alfred på det hellige ringen, noe de ikke hadde gjort tidligere for noen nasjon. De overleverte kongen gisler blant de mest fremstående mennene i hæren, og lovet å raskt forlate hans kongerike. Men om natten brøt de løftet og rømte.

A.D. 877. Dette året kom den danske hæren inn i Exeter fra Wareham, mens flåten seilte vestover, inntil de møtte en tett tåke til sjøs, og der gikk hundre og tyve skip på grunn ved Swanwich. Samtidig red kong Alfred med sin hær etter kavaleriet helt til Exeter, men han klarte ikke å innhente dem før de nådde festningen, hvor de ikke kunne nås. Der ga de ham så mange gisler som han krevde, og sverget med høytidelige eder å opprettholde den strengeste vennskap. Om høsten dro hæren inn i Mercia; noe av landet delte de mellom seg, og noe ga de til Ceolwulf.

A.D. 878. Dette året, rundt midtvinter, etter trettende dag jul, trengte den danske hæren frem til Chippenham og herjet over landet til vestsakserne. Der bosatte de seg og drev mange av folket der på flukt over havet. Mesteparten av den gjenværende befolkningen underkastet seg deres vilje - BORTSETT FRA KONG ALFRED. Kongen, med en liten gruppe, søkte urolig tilflukt i skogene og øde myrer. Om vinteren samme landet Ingvars bror og Halvdan i Wessex, i Devonshire, med tre og tyve skip. Der ble Halvdan drept, sammen med åtte hundre og førti menn av hans hær. Der ble også krigsflagget, som de kalte "RAVNEN", erobret.

I påsken dette året bygget kong Alfred og hans lille styrke en befestning ved Athelney. Derfra angrep han danehæren, med hjelp fra den delen av Somersetshire som lå nærmest. Deretter, i den syvende uken etter påske, red han til Brixton ved østsiden av Selwood. Der møtte han alle menneskene fra Somersetshire, Wiltshire og den delen av Hampshire som er på denne siden av havet, og de gledet seg over å se ham. Deretter dro han fra dette skjulestedet til Hey på én natt, og innen én natt til dro han videre til Heddington. Der kjempet han mot hele hæren og drev dem på flukt, og red etter dem helt til festningen, der han ble i fjorten dager. Da ga hæren ham gisler med mange forsikringer om at de skulle forlate hans kongerike. De fortalte ham også at deres konge skulle bli døpt. Og de handlet i samsvar med det, for etter tre uker kom kong Guthrum, fulgt av rundt tredve av de mest betydningsfulle mennene i hæren, til ham i Aller, som ligger nær Athelney. Der ble kongen hans gudfar ved dåpen, og dåpen fant sted ved Wedmor. Han tilbrakte tolv netter der sammen med kongen, som æret ham og hans følgesvenner med mange gaver.

A.D. 879. Dette året dro hæren fra Chippenham til Cirencester og satt der i ett år. Samme året samlet en gruppe pirater seg og slo seg ned i Fulham ved Themsen. Samme år ble solen også formørket i én time av dagen.

A.D. 880. Dette året dro hæren fra Cirencester til East Anglia, der de slo seg ned og delte opp landet. Samme år dro hæren som tidligere hadde vært i Fulham, over havet til Ghent i Frankland, og satt der i ett år.

A.D. 881. Dette året dro hæren lenger opp i Frankland, og frankerne kjempet mot dem. Etter slaget ble hæren utstyrt med hester.

A.D. 882. Dette året dro hæren langs Maas-elven langt inn i Frankland, og satt der i ett år. Samme år dro kong Alfred ut på havet med en flåte og kjempet mot fire danske skipsrøvere. Han tok to av deres skip der alle mennene ble drept, og de to andre overga seg. Men mennene ble alvorlig såret før de overga seg.

A.D. 883. Dette året dro hæren opp elven Scheldt til Conde, og satt der i ett år. Pave Marinus sendte kong Alfred "lignum Domini" (Herrens tre). Samme år førte Sighelm og Adalstein almisser fra kong Alfred til Roma, og også til St. Thomas og St. Bartholomeus i India. Deretter stilte de seg opp mot danehæren i London, og der hadde de stor suksess etter å ha oppfylt sine løfter, med Guds hjelp.

A.D. 884. Dette året dro danehæren opp elven Somme til Amiens, og ble der i ett år. Samme året døde den vennlige biskopen Athelwold.

A.D. 885. Dette året delte den før nevnte danehæren seg i to; en del dro østover, en annen til Rochester. De omringet byen og bygget en ny festning rundt seg selv. Folket forsvarte imidlertid byen til kong Alfred kom ut med sin hær. Fienden dro da tilbake til skipene sine og forlot sitt arbeid. De hadde med seg hester, og kort tid etter, samme sommer, dro de igjen over havet. Samme år sendte kong Alfred en flåte fra Kent til East Anglia. Da de kom til Stourmouth, møtte de seksten skip med pirater. De kjempet mot dem, tok alle skipene og drepte mennene. Da de vendte tilbake med sitt bytte møtte de en stor flåte med pirater samme dag, men danene seiret.

Samme år, før midtvinter, døde Karl, konge av frankerne. Han ble drept av en villsvin, og ett år tidligere døde hans bror, som også hadde den vestlige del av kongeriket. De var begge sønner av Ludvig, som også hadde det vestlige kongeriket og døde samme året som solen ble formørket. Han var sønn av Karl, hvis datter Æthelwulf, konge av vestsakserne, hadde som hustru. Og samme år samlet en stor flåte seg mot Old-Saksonia; det var to store slag det året, og sakserne vant. Friserne var med dem. Og samme år arvet Karl det vestlige kongeriket og hele området på denne siden av Middelhavet og utover, slik hans oldefar hadde, bortsett fra Lidwiccians. Den nevnte Karl var sønn til Ludvig, som var bror til den Karl som var faren til Judith, som Æthelwulf, konge av vestsakserne, giftet seg med. De var sønnene til Ludvig, som var sønn av den eldre Karl, som var sønn av Pepin. Samme år døde den gode pave Martin, som frigjorde den engelske skolen etter forespørsel fra Alfred, konge av vestsakserne. Han sendte ham store gaver i form av relikvier og en del av korset som Kristus led på. Og samme år brøt hæren i East Anglia våpenhvilen med kong Alfred.

A.D. 886. Dette året dro danehæren tilbake vestover, etter å tidligere ha beveget seg østover. De fortsatte oppover Seinen og etablerte vinterkvarter i byen Paris. Samme år befestet kong Alfred byen London, og hele den engelske nasjonen vendte seg til ham, bortsett fra den delen som var holdt som fanger av danene. Han overlot deretter ansvaret for byen til ealdormannen Ethered for å holde den under seg.

A.D. 887. Dette året rykket danehæren videre forbi broen i Paris og fortsatte oppover Seinen til Marne. Deretter fortsatte de oppover Marne til Chezy, og de tilbrakte to vintre der, og på Yonne. Samme år døde Karl, konge av frankerne. Arnulf, sønn av hans bror, hadde seks uker før hans død fratatt ham kongeriket, som nå ble delt inn i fem deler, og fem konger ble innviet til å herske over dem. Dette ble imidlertid gjort med Arnulfs samtykke, og de ble enige om at de skulle være underdanige for ham, siden ingen av dem hadde noen krav på farsiden, bortsett fra ham alene. Arnulf bosatte seg derfor i området øst for Rhinen. Rodulf tok seg av den midterste regionen, Oda tok seg av den vestlige regionen, mens Berenger og Witha ble herrer over Lombardia og Cisalpine-territoriet. Men de styrte i stor uenighet, utkjempet to store slag og herjet landet gjentatte ganger i mindre sammenstøt, hvor de flere ganger avløste hverandre. Samme år som den danehæren rykket forbi broen i Paris, ledet ealdormannen Ethelhelm almissegavene fra vestsakserne og kong Alfred til Roma.

A.D. 888. Dette året førte ealdormannen Beeke almissegavene fra vestsakserne og kong Alfred til Roma. Men dronning Ethelswith, søsteren til kong Alfred, døde på vei til Roma, og hennes legeme hviler i Pavia. Samme år døde også erkebiskop Ethered av Canterbury og ealdormannen Ethelwold i løpet av en måned.

A.D. 889. Dette året var det ingen reise til Roma, bortsett fra at kong Alfred sendte to budbringere med brev.

Rekonstruksjon av en viking basert på funn av hodeskalle fra Repton i Mercia. Modellen er utstilt i Derby Museum. (Foto: Roger, 2011.)

A.D. 890. Dette året gjennomførte abbed Bernhelm innsamling av almisser fra vestsakserne og kong Alfred til Roma. Og Guthrum, kongen av nordmennene, gikk bort, hans dåpsnavn var Adalstein. Hans fadder var kong Alfred, og han bodde blant østanglene, der han først etablerte en bosetning. Samme år dro hæren fra Seinen til Saint Lo, som ligger mellom bretonerne og frankerne. Der kjempet bretonerne mot dem, vant seier og drev dem ut i en elv der mange av dem druknet. Samme år ble også Plegmund valgt av Gud og alle hans helgener til erkebiskop i Canterbury.

A.D. 891. Dette året dro danehæren østover, og kong Alfred kjempet mot landstyrken før skipene ankom, sammen med østfrankerne, saksere og bavarere, og drev dem på flukt. Og tre skotter kom til kong Alfred i en båt uten årer fra Irland, som de hadde flyktet fra fordi de ønsket å leve som pilegrimer av kjærlighet til Gud, uansett hvor i verden. Båten de kom i var laget av to og et halvt skinn, og de tok med seg proviant for syv netter. Før syv netter var gått kom de i land i Cornwall og dro snart deretter til kong Alfred. De het Dubslane, Macbeth og Maelinmun. Og Swinney, den beste læreren blant skottene, gikk bort. Og samme år etter påske, omkring gangdagene eller før, viste stjernen seg som folk på latin kaller "cometa". Noen sier at den på engelsk kan kalles "hairy star", fordi det stråler ut en lang lysstrime fra den, av og til på den ene siden, av og til på begge.

A.D. 893. Dette året dro den store hedenske hæren, som vi tidligere har nevnt, tilbake fra det østlige området og vestover til Bologne. Der ble de skipet over sjøen, slik at de tok med seg hestene sine samtidig. Og de kom med to hundre og femti skip inn i munningen av Limne, som er i Øst-Kent, i østenden av den enorme skogen som vi kaller Andred. Denne skogen er omtrent hundre og tyve miles lang, eller lengre, og tredve miles bred. Elven vi snakket om tidligere ligger utenfor skogen. På denne elven tauet de skipene sine opp til skogen, fire miles fra munningen utad, og der ødela de en festning inne i myren, der det satt noen få bønder, og som var raskt bygget. Kort tid etterpå kom Hastein opp med åtti skip i munningen av Themsen, og bygget seg et verksted der i Milton, og den andre hæren i Appledore.

A.D. 894. Dette året, omtrent tolv måneder etter at de hadde bygget en befestning i det østlige området, avla innbyggerne i Northumbria og East Anglia eder til kong Alfred, og østanglerne ga seks gisler. Likevel, i strid med avtalen om våpenhvile, dro de ut sammen med de andre plyndrerne, enten sammen med dem eller som en separat styrke. Som svar på dette samlet kong Alfred sin hær og rykket frem. Han slo leir mellom de to hærene på det høyeste punktet som kunne forsvares av skog og vann, slik at han kunne nå begge hærer hvis de ønsket å kjempe i åpent lende. Deretter dro de ut på leting etter skogene, i tropper og grupper, der hvor landet var forsvarsløst. Men de ble også forfulgt daglig av andre flokker, enten fra danehæren eller fra byene, enten om dagen eller om natten.

Kongen delte hæren sin i to deler, slik at de alltid var halvparten hjemme og halvparten ute, i tillegg til mennene som skulle beskytte byene. Danehæren dro ut fra sine baser bare to ganger: én gang da de først landet før styrkene ble samlet, og igjen da de ønsket å forlate basene. De hadde nå stjålet mye bytte og ønsket å frakte det nordover over Themsen til Essex for å møte skipene sine. Men Alfreds hær kom foran dem, kjempet mot dem ved Farnham, drev dem på flukt og tok byttet. De krysset Themsen uten å bruke vadesteder, og fortsatte opp Colne til en øy. Kongens styrker omringet dem på utsiden så lenge de hadde mat, men de hadde satt en tidsfrist og noterte seg når de skulle spise. Kongen var på vei dit med den styrken som fulgte ham, men mens han marsjerte dit, vendte den andre styrken hjemover. Danene ble imidlertid igjen, da kongen ble såret i kampen og de ikke kunne bære ham med seg. Da samlet folkene fra Northumbria og East Anglia omtrent hundre skip og dro sørover; samtidig dro omtrent førti skip nordover og beleiret en festning i Devonshire ved Nordsjøen. De som dro sørover, beleiret Exeter. Da kongen hørte dette, dro han vestover mot Exeter med hele sin styrke, bortsett fra en betydelig del av den østlige hæren som marsjerte østover til de kom til London. Der slo de seg sammen med dem som bodde der og forsterkninger fra vest, og dro østover til Barnfleet. Hastein og hans gruppe var der, de som tidligere hadde vært i Milton, og også hovedhæren hadde kommet dit, de som tidligere hadde vært ved munningen av Limne i Appledore. Hastein hadde tidligere bygget befestningen i Barnfleet, men var nå dratt ut for å plyndre, mens hovedhæren var hjemme. Da kom kongens styrker og drev fienden på flukt, ødela befestningen, tok alt som var der - penger, kvinner og barn - og brakte alt til London. Alle skipene enten knuste de istykker, brente dem, eller brakte dem til London eller Rochester. Hasteins kone og hennes to sønner ble ført til kongen, som returnerte dem til ham fordi den ene var hans gudesønn og den andre tilhørte ealdormannen Ethered. De hadde adoptert dem før Hastein kom til Bamfleet. Da hadde han gitt gisler og avlagt eder, og kongen hadde også gitt ham mange gaver. Det samme gjorde han da han leverte tilbake barnet og hustruen.

Så snart de kom til Bamfleet, og befestningen var bygget, plyndret Hastein i det samme området av kongeriket som Ethered, kongens mann, skulle ha beskyttet. Og en annen gang plyndret han i det samme området da kongens befestning ble ødelagt. Kongen dro deretter vestover med hæren mot Exeter, som jeg tidligere har nevnt, og hæren hadde beleiret byen. Men mens han var borte, gikk de til skipene sine. Mens han var opptatt med hæren der i vest, samlet plyndrergjengene seg ved Shobury i Essex og bygget en befestning der. Så dro de sammen opp Themsen, og en stor mengde folk sluttet seg til dem, både fra East Anglia og fra Northumbria. Deretter fortsatte de oppover Themsen til de nærmet seg Severn. Deretter fortsatte de oppover Severn. I mellomtiden samlet ealdormannen Ethered, ealdormannen Ethelm, ealdormannen Ethelnoth og kongens thegner, som var engasjert i forsvaret hjemme, seg fra hver by øst for Parret og vest for Selwood, og fra områdene øst og nord for Themsen og vest for Severn, og også fra deler av Nord-Wales. Da de var samlet, kom de opp på fiendens bakketopp ved Buttington ved bredden av Severn, og der beleiret de dem på begge sider av elven i en befestning. De satt der i mange uker på begge sider av vannet, og i mellomtiden var kongen i Devonshire vestover med flåten. Fienden led av sult. De hadde fortært mesteparten av hestene sine, og resten hadde omkommet av hunger. Så gikk de mot mennene som satt på den østlige siden av elven og kjempet mot dem, men de kristne vant seier. Der ble Ordhelm, kongens thegn, drept, samt mange andre av kongens thegner, og av danene ble det drept mange. De som kom seg unna gjorde det bare ved å flykte.

Så snart de kom tilbake til Essex til befestningen og skipene sine, samlet resten seg i East Anglia, og fra Northumbria dannet de en stor styrke før vinteren. De etterlot seg sine koner, skip og bytte. Etter å ha overgitt sine koner, skip og bytte til East Anglia, marsjerte de dag og natt helt til de kom til en vestlig by i Wirheal som kalles Chester. Der kunne ikke hæren nå dem før de nådde befestningen. De beleiret imidlertid befestningen utenfor i omtrent to dager, tok alt kveg som var i nærheten, drepte mennene de kunne ta utenfor befestningen, og brente eller konsumerte alt kornet med hestene sine hver kveld. Dette skjedde omtrent ett år etter at de først kom hit over havet.

Detalj av Gilling-sverdet, et angelsaksisk sverd fra 800- eller 900-tallet som ble funnet i Gilling West, North Yorkshire i 1976. (Foto: Yorkshire Museum. Commons.)

A.D. 895. Kort tid etterpå dro hæren fra Wirheal til Nord-Wales, for de kunne ikke bli der siden de var blitt fratatt både kveg og korn som de hadde erobret ved plyndring. Da de dro fra Nord-Wales med byttet de hadde ervervet der, marsjerte de gjennom Northumberland og East Anglia, slik at kongens hær ikke kunne nå dem før de kom til Essex og østover, på en øy som ligger ute til havs, kalt Mersey. Og da hæren som hadde beleiret Exeter, vendte hjemover, plyndret de i Sussex nær Chichester. Men byfolket drev dem på flukt, drepte mange hundre av dem og tok noen av skipene deres. Deretter, samme år, før vinteren, trakk danene som oppholdt seg i Mersey, skipene sine opp Themsen og deretter opp Lea. Dette var omtrent to år etter at de kom hit over havet.

A.D. 896. Samme år bygget den nevnte hæren et forsvarsverk ved Lea, tyve mil fra byen London. Den virkelige distansen er 97 miles (157 km).</ref>. Deretter, om sommeren dette året, gikk en stor gruppe borgere og andre mennesker til angrep på danenes forsvarsverk. Men de ble slått tilbake, og fire av kongens thegner ble drept.

Under innhøstningen slo kongen leir nær byen mens bøndene høstet kornet sitt, slik at danene ikke kunne frarøve dem avlingen. En dag red kongen opp langs elven og oppdaget et sted der elven kunne blokkeres, slik at de ikke kunne føre ut skipene sine. Og det gjorde de. De bygget to forsvarsverk på begge sider av elven. Og da de hadde startet arbeidet og slått leir foran det, forsto hæren at de ikke kunne føre ut skipene sine. Derfor forlot de skipene og dro over land til de kom til Quatbridge ved Severn, der de bygget et forsvarsverk. Deretter red kongens hær vestover etter fienden. Og mennene fra London hentet skipene, og alt det de ikke kunne ta med seg, brøt de istykker. Men alt som var verdifullt å erobre, brakte de til havnen i London. Og danene fant et tilfluktssted for konene sine blant østanglene før de forlot befestningen. I løpet av vinteren oppholdt de seg i Quatbridge. Det var omtrent tre år siden de kom hit over havet til munningen av Limne.

A.D. 897. Om sommeren dette året dro danehæren bort, noen til East Anglia og noen til Northumbria; og de som var pengelense, skaffet seg skip og dro sørover over havet til Seinen. Fienden hadde, takk være Gud, ikke fullstendig ødelagt den engelske nasjonen, men de var blitt betydelig svekket i løpet av disse tre årene på grunn av sykdom på dyr og mest av alt på mennesker; så mange av kongens mektigste thegner som var i landet, døde i løpet av de tre årene. Blant disse var Swithulf, biskop av Rochester, Ceolmund, ealdormann i Kent, Bertulf, ealdormann i Essex, Wulfred, ealdormann i Hampshire, Elhard, biskop av Dorchester, Eadulf, en kongens thegn i Sussex, Bernuff, guvernør i Winchester, og Egulf, kongens hestethane; og mange andre med dem, selv om jeg bare har nevnt menn av høyest rang.

Samme år herjet røverne i East Anglia og Northumbria voldsomt, også i landet til de vestlige sakserne, med piratvirksomhet langs sørkysten, men mest av alt med skip som de hadde bygget mange år tidligere. Da befalte kong Alfred å bygge lange skip mot danenes skip, som var nesten dobbelt så lange som de andre. Noen hadde seksti årer, noen flere; og de var både raskere, mer stabile og høyere enn de andre. De var ikke formet etter hverken frisisk eller dansk modell, men slik han selv mente de ville være mest nyttige. Så, på et visst tidspunkt dette året, kom seks av deres skip til Isle of Wight; og ved å dra inn i Devonshire, forårsaket de mye skade både der og overalt langs kysten. Da befalte kongen sine menn å dra ut mot dem med ni av de nye skipene og hindre deres flukt gjennom elvemunningen til det åpne havet. Så gikk de ut mot dem med tre skip, og tre andre sto oppover ved munningen på tørt land, for mennene var gått i land. Av de første tre skipene tok de to ved munningen på vei ut og drepte mennene; det tredje unngikk dem, men alle mennene ble drept bortsett fra fem, og også de var alvorlig såret. Deretter kom de som bemannet de andre skipene, som også var svært ubeleilig plassert. Tre var plassert på den siden av sundet der de danske skipene satt fast, mens de andre var på den motsatte siden, slik at ingen av dem kunne slutte seg til resten, for vannet hadde trukket seg tilbake mange hundre meter fra dem. Så gikk danene fra sine tre skip til de andre tre som lå på deres side, ubemannede; og der kjempet de da. Lucomon, kongens sjefsregistrat, og Wulfheard, en friser, ble drept, Ebb, en friser, og Ethelere, en friser, og Ethelferth, kongens kvegflokk-forvalter, ble drept, og av alle mennene, både frisere og engelskmenn, seksti og to; av danene hundre og tyve. Tidevannet nådde imidlertid de danske skipene før de kristne kunne skyve sine ut, hvorpå de rodde dem ut; men de var så skadet at de ikke kunne ro dem lenger enn til kysten av Sussex. Der ble to av dem drevet i land av sjøen, og mannskapet ble ført til Winchester til kongen, som befalte at de skulle henges. Mennene som unnslapp i det ene skipet, kom til East Anglia med alvorlige skader. Samme år gikk ikke mindre enn tyve skip tapt, sammen med mannskapet, på sørkysten. Wulfric, kongens hestethane, som også var visekonge av Wales, døde samme år.

A.D. 905-999

Etter de sporadiske angrepene av danske og norske vikinger på slutten av 700-tallet, som øket i styrke og antok en mer organisert form på 800-tallet, fortsatte angrepene med full styrke i århundret som fulgte, 900-tallet. Danehæren ble mer organisert og målbevisst - nå handlet det ikke lenger bare om å herje landet for å plyndre og rane til seg kostbarheter og ta fanger som senere kunne selges på slavemarkedene eller presse slektninger til å betale løsepenger, men om en strategi for å ta selve det engelske riket i besittelse. Danene fikk fotfeste en rekke steder, og "Den angelsaksiske krønike" beretter at de også vant folkets støtte i flere områder. I tillegg fantes det også allerede en fastboende befolkning av norrøn herkomst noen steder.

Dette hundreåret opptrer tre skikkelser av stort format i norsk og dansk historie fra denne perioden - Eirik Blodøks, Olav Tryggvason og Svein Tjugeskjegg.

Eirik ble ca. 933 fordrevet som overkonge på Vestlandet av sin halvbror Håkon den gode, som var oppfostret av den angelsaksiske kong Adalstein, og i følge Historia Norvegiæ seilte han til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Her jaget innbyggerne ham bort, og han dro til Spania hvor han ble drept, blir det fortalt. Den norske geistlige ‘’Theodoricus monachus’’ , som levde i siste halvdel av 1100-tallet og skrev en historie på latin om Norges konger kalt "De antiquitate regum Narwagiensium", eller oversatt til norsk som "Historien om de gamle norske kongene", eller bare "Om de norske kongene", forteller imidlertid bare at Eirik dro til England og døde der.

Ågrip forteller at Eirik for til Danmark og så til England, hvor han ble jarl i Northumberland. Han dro på tokt flere steder i Vest-Europa og falt i England. Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge. Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var på tokt i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland.

"Den angelsaksiske krønike" omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Men det blir også fortalt at befolkningen i Northumberland i 952 tok godt imot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954.

Uansett - fra Eriks tid som hersker i Northumberland er det funnet mynter med innskriften "Eric rex".

Den sagnomsuste Olav Tryggvason dukker opp i "Den angelsaksiske krønike" under vekselvis navnet Anlaf og Olave. Det er riktignok mulig at Anlaf også kan ha vært en annen, og som vi leser i krøniken er Anlaf-navnet brukt om flere menn opp gjennom årene. Olav herjet og plyndret i England inntil han slo ealdormannen Byrthnoth i et avgjørende slag. Erkebiskop Sigeric tilrådde den engelske kongen Æthelred å betale danene 10 000 pund i sølv for at plyndringene skulle opphøre - en vanvittig sum!

Deretter dukker Anlaf opp igjen under angrepet på London i september 993. Denne gangen besto flåten hans av nærmere hundre skip, med Svein Tjugeskjegg som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Æthelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.

Høsten 993 sendte den engelske kongen, Æthelred, bud på Anlaf. De to møttes ved Andover for å bli kjent, forhandle og delta i en stor seremoni der Æthelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Æthelred ga Anlaf kongelige gaver som et tegn på vennskap. Resultatet av møtet ved Andover er bevart i en avtale. Avtalen ble inngått mellom Æthelred og hans rådgivere på den ene siden, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson på den annen. Svein Tjugeskjegg, en annen viktig aktør på den tiden, ble ikke oppført som en av partene i avtalen. Avtalen fastslo at det var en fredsavtale mellom Æthelred og hans rådgivere på den ene siden, og Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson på den annen. Ifølge avtalen forpliktet Anlaf seg til å aldri vende tilbake til England som en fiende. I tillegg innebar avtalen at Anlaf skulle bistå kongen i kampen mot indre og ytre fiender. Som en del av avtalen mottok Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson en betaling på 22 000 pund sølv. Dette var en kompensasjon for deres bidrag og lojalitet til kongen. Avtalen ved Andover mellom Æthelred og Anlaf er et historisk dokument som viser forsøket på å sikre fred og samarbeid mellom de to partene.

For Svein Tjugeskjegg gikk alle vikingers våteste drøm i oppfyllelse - han oppnådde å bli kronet til konge av England, om så bare for fem uker. Han dukker opp mot slutten av disse årene, i 993. I de neste 15-20 årene skulle han imidlertid komme til å spille en stor og skjebnesvanger rolle, frem til sin død i 1014, og vil bli nærmere omtalt i innledningen for årene 1001-1066.

Det burde vel være rent unødvendig å si at de stadige vikingangrepene og de innbyrdes konfliktene mellom angelssaksiske konger og stormenn tæret hardt på bondebefolkningen, som måtte brødfø de store hærene, i tillegg til å bli utsatt for pyndring og drap, voldtekter og nedbrenning av landsbyer. Hungersnøden som rammet folket i 976 var forferdelig og kom i tillegg til alle de andre harde prøvelser som bondebefolkningen måtte utholde. Det eneste lyspunktet, om man kan bruke et slikt ord, var at danehæren også manglet forsyninger og dro sin vei. Det ga angelsakserne i det minste et hardt tiltrengt pusterom fra de stadige vikingangrepene.

De britiske øyer tidlig på 900-tallet. (Commons)

__________

A.D. 905. Dette året forledet Æthelwald hæren i East Anglia til opprør; slik at de herjet hele Mercias land, til de kom til Cricklade, hvor de vadet over Themsen; og etter å ha tatt alt de kunne få tak i, enten i Bradon eller deromkring, dro de hjem igjen. Kong Edvard dro etter dem så snart han kunne samle sin hær, og herjet hele deres land mellom fossefallene og Ouse, helt til sumpområdene i nord. Deretter, da han ønsket å dra tilbake derfra, ga han ordre til hele hæren om å dra ut samtidig. Men mennene fra Kent ble igjen, i strid med hans ordre, selv om han hadde sendt syv budbringere til dem. Dermed omringet hæren dem, og der utkjempet de slaget. Jarlene Siwulf og Sigelm falt; Eadwold, kongens tjenestemann, abbed Kenwulf, Sigebriht, sønnen til Siwulf; Eadwald, sønnen til Acca, og mange flere med dem falt også, selv om jeg bare har nevnt de mest betydningsfulle. På dansk side ble Eohric, deres konge, og prins Ethelwald, som hadde forledet dem til krigen, drept. Byrtsige, sønnen til Prins Brihtnoth, sysselmannen Ysop, sysselmannen Oskytel og også mange flere ble drept, som vi nå ikke kan navngi. Og det var mye blodsutgytelse på begge sider, men det var flere danske falne, selv om de forble herrer over slagmarken. Ealswitha døde samme år; og en komet viste seg tretten dager før kalendene i november.

A.D. 907. Dette året døde Alfred, som var sysselmannen i Bath. Samme år ble det inngått fred i Hitchingford, som kong Edvard påla, både med danene i East Anglia og de i Northumberland; og Chester ble bygget opp igjen.

A.D. 910. Dette året ble Frithestan biskop i Winchester; og kort tid etter døde Asser, som var biskop i Sherborne. Samme år sendte kong Edvard en hær både fra Wessex og Mercia, som plaget den nordlige hæren betydelig gjennom angrep på mennesker og eiendom av enhver art. De drepte mange av danene og forble i landet i fem uker. Dette året kjempet anglerne og danene ved Tootenhall; og anglerne vant. Samme år bygget Æthelflæd festningen i Bramsbury.

Dette året kjempet hæren til anglerne og danene ved Tootenhall. Og Æthelred, ealdormann av mercianerne, døde; og kong Edvard tok kontroll over London, Oxford og alle landområdene som var underlagt dem. Og en stor flåte kom hit fra sør, fra Lidwiccas (Bretagne), og herjet kraftig langs Severn; men senere omkom nesten alle.

A.D. 911. Dette året brøt danehæren i Northumberland våpenhvilen og fornektet enhver rett som Edvard og hans sønn krevde av dem, og plyndret mercianernes land. Kongen hadde samlet omkring hundre skip, og oppholdt seg i Kent mens skipene seilte langs sjøen ved sørøst for å møte ham. Danehæren antok derfor at den største delen av styrken hans var i skipene, og at de kunne dra, uten å bli angrepet, hvor de ville. Da kongen på forespørsel fikk vite at de var dratt ut på plyndring, sendte han hæren sin både fra Wessex og Mercia, og da han var på vei hjem overrumplet de fienden bakfra. Danehæren kjempet mot ham og drev ham på flukt og drepte mange tusen av hans menn. Der falt kong Eowils og kong Healfden, jarlene Ohter og Scurf, sysselmennene Agmund, Othulf og Benesing, Anlaf den svarte og sysselmannen Thunferth, skatteoppkreveren Osferth, og sysselmannen Guthferth.

A.D. 913. Dette året, omkring mortensmesse, lot kong Edvard bygge den nordlige festningen ved Hertford, mellom Memer og Benwic og Lea. Etter dette, om sommeren, mellom gangdagene og midtsommer, dro kong Edvard med noe av styrken sin til Essex, til Maldon; og slo leir der mens mennene hans bygget og befestet byen Witham. Og mange av folket underkastet seg ham, som før hadde vært under danenes herredømme. Andre deler av styrken hans bygget i mellomtiden festningen ved Hertford på sørsiden av Lea.

Æthelflæd, "Mercianernes frue" i en miniatyr fra 1200-tallet i et håndskrift fra Abingdon Abbey ved Themsen. (Commons.)

Dette år dro Æthelflæd, fruen fra Mercia, med alle mercianerne til Tamworth, med Guds tillatelse; og bygget festningen der før sommeren kom; og før Lammas bygget festningen ved Stafford: året etter den ved Eddesbury, i begynnelsen av sommeren; og samme år, sent på høsten, den ved Warwick. Så i det påfølgende året ble bygget, etter midten av vinteren, festningen ved Chirbury og den ved Warburton; og samme år før midtvinter den på Runkorn.

A.D. 917. Dette året red danehæren, etter påske, ut av Northampton og Leicester; og etter å ha brutt våpenhvilen drepte de mange menn ved Hookerton og deromkring. Så, veldig kort tid etter dette, da de andre kom hjem, fant de andre tropper som red ut mot Leighton. Men innbyggerne var klar over det; og etter å ha kjempet med dem, satte de dem på flukt og konfiskerte alt de hadde tatt, og også av deres hester og av deres våpen en god del.

A.D. 918. Dette året kom en stor marinebevæpning hit sørover fra lidwiccianerne, og to jarler fulgte med, Ohter og Roald. De seilte så vestover, til de kom inn i munningen av Severn; og plyndret i Nord-Wales overalt langs kysten, hvor det da passet dem, og tok biskopen Camlac i Archenfield til fange og førte ham med seg til skipene deres, som kong Edvard etterpå frikjøpte for førti pund. Etter dette seilte danehæren helt opp i landet og ville fortsette med plyndring mot Archenfield, men mennene fra Hertford møtte dem, og fra Glocester og de nærmeste byene, og kjempet med dem og drev dem på flukt; og de drepte Roald jarl og broren til Ohter, den andre jarlen, og mange av hæren. De drev dem inn i en park og omringet dem der, inntil de ga dem gisler, så sa de at de ville dra fra kong Edvards rike. Kongen ga ordre om at det skulle settes en vakt mot dem på sørsiden av Severnmouth, vest fra Wales, østover til munningen av Avon, slik at de ikke våget å søke landet på den siden. Likevel unngikk de vaktene om natten, ved å plyndre fra dem to ganger, en gang øst for Watchet, og en annen gang ved Porlock. Det ble et stort mannefall hver gang, slik at få av dem slapp unna, bortsett fra dem som svømte ut til skipene. Så satt de ute på en øy, kalt Flatholmene, til de manglet kjøtt, og mange menn døde av sult, fordi de ikke kunne få tak i kjøtt. Derfra dro de til Dimmet, og så ut til Irland. Dette var om høsten. Etter dette, samme år, før mortensmesse, dro kong Edvard til Buckingham med hæren sin og satt der i fire uker, hvor han bygget de to fortene på hver side av vannet, før han dro derfra. Og Thurkytel jarl søkte ham for å underkaste seg ham som sin herre; og alle kommandantene, og nesten alle av de gjeveste mennene som tilhørte Bedford; og også mange av dem som tilhørte Northampton. Dette året erobret Æthelflæd, fruen av mercianerne, med Guds hjelp, før Laminas, byen som heter Derby, med alt som tilhørte den; og der ble også fire av hennes thegner drept, de som var mest kjære for henne, innenfor portene.

Men ganske kort tid etter at de hadde seiret døde hun i Tamworth, tolv dager før midtsommer, det åttende året da hun hadde herredømme og rett over mercianerne; og legemet hennes hviler i Gloucester, innenfor det østlige sideskipet av St. Peters kirke.

A.D 919. Dette året dro kong Edvard med sin hær til Bedford, før mortensmesse, og erobret byen; og nesten alle innbyggerne, som hadde adlydt ham før, vendte tilbake til ham; og han satt der i fire uker og beordret at byen skulle repareres på sørsiden av vannet, før han dro derfra. Dette året ble datteren til Æthelred, mercianernes herre, fratatt alt herredømme over mercianerne, og ført inn til Wessex, tre uker før midtvinter; hun ble kalt Elfwina.

A.D. 920. Dette året, år, før midtsommer, dro kong Edvard til Maldon; og bygget opp igjen og befestet byen, før han dro derfra. Og samme år dro Thurkytel jarl over havet til Frankland med mennene som ville holde seg til ham, under beskyttelse og bistand av kong Edvard. Dette året kom Æthelflæd til makten, med Guds hjelp, tidlig på året, uten tap, i byen Leicester; og størstedelen av hæren som tilhørte den, underkastet seg henne. Og folket i York hadde også lovet og bekreftet det, noen etter avtale og noen med ed, at de ville stå til hennes tjeneste. Men ganske kort tid etter at de hadde gjort dette, dro hun, tolv netter før midsommer, til Tamworth, det åttende året hun i sin regjeringstid, med rett herredømme; og hennes legeme hviler i Glocester, i den østlige sideskipet av St. Peters kirke. Dette året ble også datteren til Æthered, mercianernes herre, fratatt all myndighet over mercianerne, og ble ført inn i Wessex, tre uker før midtvinter. Hennes navn var Healfwina.

A.D.921. Dette året, før påske, beordret kong Edvard sine menn å dra til byen Towcester og bygge den opp igjen. Så igjen, etter det, samme år, i gangdagene, beordret han byen Wigmore å bli bygget opp igjen. Samme sommer, mellom ‘’lammas’’ og midtsommer, brøt danehæren våpenhvilen med Northampton og Leicester; og dro derfra nordover til Towcester og kjempet mot byen hele dagen og tenkte at de skulle bryte seg inn i den; men folket som var der, forsvarte byen inntil mer hjelp kom til dem; og fienden forlot så byen og dro bort.

Så igjen, ganske kort tid etter dette, dro de ut om natten for å plyndre, og overrumplet mange menn og tok ikke så rent lite, både av menn og storfe, mellom Burnhamwood og Aylesbury. Samtidig dro danehæren fra Huntington og East Anglia og bygget en borg ved Ternsford; som de bebodde og befestet, samtidig som de forlot den andre borgen ved Huntingdon; og mente at de derfra med krig og strid skulle gjenvinne en god del av dette landet. Derfra gikk de frem til de kom til Bedford; hvor mennene som var innenfor, dro ut mot dem og kjempet med dem og drev dem på flukt og drepte en god del av dem. Så igjen, etter dette, samlet en stor hær seg fra East Anglia og fra Mercia, og dro til byen Wigmore som de beleiret utenfor og kjempet lenge mot hele dagen, og tok buskapen som beitet utenfor bymurene, men mennene bak murene forsvarte byen, og fienden forlot byen og dro.

Etter dette, samme sommer, samlet en stor styrke seg i kong Edvards rike, alle som kunne gå dit fra de nærmeste byene, og dro til Temsford; og de omringet byen og kjempet mot den, inntil de brøt seg inn i den og drepte kongen og Toglos jarl og Mann jarl, hans sønn, og hans bror og alle de som var der, og som hadde bestemt seg for å forsvare den. og de tok de andre og alt som var der.

Etter dette samlet en stor styrke seg snart i høst, fra Kent, fra Surrey, fra Essex og overalt fra de nærmeste byene, og dro til Colchester og omringet byen og kjempet mot den til de tok den, og drepte alt folket og tok alt som var der, unntatt de mennene som rømte derfra over muren. Etter dette igjen, denne samme høsten, samlet en stor danehær seg fra East Anglia, både av landstyrkene og av piratene , som de hadde bedt om hjelp, og mente at de skulle ta hevn. De dro til Maldon og omringet byen og kjempet mot den, inntil mer hjelp kom til bymennene utenfra. Fienden forlot deretter byen og dro fra den. Men mennene fulgte etter, ut av byen, og også de som kom utenfra til hjelp, og jaget hæren på flukt og drepte mange hundre av dem, både av piratene og av de andre.

Like etter dette, samme høst, dro kong Edvard med den vestsaksiske hæren til Passham og satt der mens mennene befestet byen Towcester med en steinmur. Og der vendte Thurferth jarl tilbake til ham, og kommandantene og hele hæren som tilhørte Northampton nordover til Welland, og søkte ham som sin herre og beskytter. Da denne avdelingen av hæren dro hjem, gikk en annen ut og marsjerte til byen Huntingdon; og bygget den opp igjen og fornyet den, der den tidligere ble brutt ned, på kommando av kong Edvard. Og alt folket i landet som igjen var underkastet kong Edvard, søkte hans fred og beskyttelse.

Etter dette, samme år, før mortensmesse, dro kong Edvard med den vestsaksiske hæren til Colchester; og bygget opp igjen og fornyet byen, hvor den før var blitt brutt ned. Og mye folk vendte seg til ham, både i East Anglia og i Essex, som før var under danskenes makt. Og hele hæren i East Anglia sverget troskap til ham, at de ville gjøre alt han ville, og ville beskytte alt han beskyttet, enten til sjøs eller på land. Og hæren som tilhørte Cambridge valgte ham til sin herre og beskytter, og bekreftet det samme med eder, slik han hadde rådet dem.

Dette året bygget kong Edvard opp igjen byen Gladmouth; og samme år drepte kong Sigtrygg sin bror Neil.

A.D. 922. Mellom gangdagene og midtsommer dro kong Edvard med sin hær til Stamford, og beordret at byen skulle befestes på sørsiden av elven. Og alt folket som hørte til den nordlige byen underkastet seg ham og søkte ham som deres herre. Det var mens han oppholdt seg der at søsteren Æthelflæd døde i Tamworth, tolv netter før midtsommer. Så red han til bydelen Tamworth; og hele befolkningen i Mercia vendte seg til ham, som før var underlagt Æthelflæd. Og kongene i Nord-Wales, Howel og Cledauc og Jothwel, og hele folket i Nord-Wales, søkte ham som deres herre. Så dro han derfra til Nottingham og sikret byen og beordret den bygget opp igjen, og bemannet den med både engelskmenn og med daner. Og hele befolkningen vendte seg til ham, som var bosatt i Mercia, både den som var dansk og den som var engelsk.

A.D. 923. Dette året dro kong Edvard med en hær, sent i innhøstingen, til Thelwall; og beordret at byen skulle bygges opp og bebos og bemannes. Og han beordret også en annen hær fra befolkningen i Mercia, mens han satt der, om å dra til Manchester i Northumbria for å reparere og bemanne den. Dette året døde erkebiskop Plegmund; og kong Reynold vant seier i York.

Omslag fra Bedas bok "St. Cuthberts liv", der kong Adalstein overrekker et eksemplar av boken til helgenen selv. Corpus Christi College, Cambridge.

A.D. 924. Dette året, før midtsommer, dro kong Edvard med en hær til Nottingham; og beordret at byen skulle repareres på sørsiden av elven, overfor den andre, og broen over Trent mellom de to byene. Derfra dro han til Bakewell i Peakland; og beordret et fort som skulle bygges så nært som mulig, og bemannes. Og kongen av Skottland, med hele sitt folk, valgte ham til far og herre; det samme gjorde Reynold, og sønnen til Eadulf, og alle som bor i Northumbria, både engelske og danske, både nordmenn og andre; også Strathclydwallians konge og hele hans folk.

Dette året ble Edvard valgt til far og til herre av kongen over skottene, og av skottene selv, og kong Reginald, og av alle nord-humbrerne, og også kongen av Strath-clyde-britene, og av alle Strath-clyde-britene.

Dette året døde kong Edvard blant mercianerne i Farndon; og ganske kort tid etter, omtrent seksten dager senere, døde hans sønn Elward i Oxford; og deres legemer hviler i Winchester. Og Adalstein ble valgt til konge av mercianerne, og kronet i Kingston. Og han ga sin søster til Ofsae (Otho), sønn av kongen av old-sakserne.

Dette året døde kong Edvard i Farndon i Mercia; og sønnen hans Elward døde kort tid etter dette, i Oxford. Legemene deres hviler i Winchester. Og Adalstein ble valgt til konge i Mercia, og kronet i Kingston. Han ga sin søster til Otho, sønn av kongen av old-sakserne. St. Dunstan ble nå født; og Wulfhelm tok til erkebiskopsrådet i Canterbury. Samme år kom kong Adalstein og Sigtrygg, kongen av Northumbria, sammen i Tamworth, den sjette dagen før februarkalendene, og Adalstein ga bort sin søster til ham.

A.D. 926. Dette året dukket et flammende lys opp på den nordlige delen av himmelhvelvet; og Sigtrygg dro sin vei; og kong Adalstein tok kongedømmet Northumbria og regjerte over alle kongene som var på denne øya: først Howel, kongen av Vest-Wales, og Konstantin, skottenes konge, og Owen, konge av Monmouth, og Aldred, sønn av Eadulf, fra Bamburgh. Og med pakter og eder ratifiserte de sin avtale på det stedet som heter Emmet, den fjerde dagen før ide i juli, og ga avkall på all avgudsdyrkelse, og vendte etterpå tilbake i fred.

__________

De første linjene av diktet "Slaget ved Brumby" fra en avskrift av "Den angelsaksiske krønike". På 1800-tallet ble det storslagne diktet gjengitt av den engelske dikteren Alfred, Lord Tennyson på moderne engelsk. (Commons.)

A.D. 938. Slaget ved Brumby

Her

Adalstein, kongen,

jarlenes herre,

heltenes belønner,

og hans strålende bror,

Edmund ætling,

de eldste av et eldgammelt folk

slo ned i kamp

med sine lynskarpe sverd

fienden ved Brunanburh!

Edvards sønner kløvde

brettveggene deres

og hugget deres vimpler

med restene

av deres istykkerslåtte hammere!

Slik var de opplært

av sin sterke ætt,

at de beleiret

enhver røver

for å forsvare sitt land!

De forfulgte de skotske klaner,

flåtens menn

falt for fote,

i kampens hete

fikk fienden lide!

Siden solen sto opp

ved morgengry,

det storslagne skinnende lys

tindret over markene.

Guds levende lys,

den evige Herre -

til den edle skapning

fra landet i vest;

der lå mange av de nordiske helter

under en skur av piler

som suste over engene

og skottenes skryt,

en skytisk rase,

den mektige sæd av Mars!

Med sine beste tropper,

fra morgen til kveld,

raste vestsakserne frem

mot sine forhatte fiender

slaktet ned alle som rømte

og drev baktroppene på flukt

med sverdblad brynet skarpe.

Mercianerne kunne også kunsten

å svinge sverdet

og sparte ingen av dem

som Anlaf

brakte med seg

i skipenes favn

over havets dyp

til denne harde kamp.

Fem konger lå igjen

på slagmarken,

i sin ungdoms blomst,

gjennomboret av sverd.

Dertil kom syv stormenn,

av Anlafs jarler,

og talløse av hans menn.

Den fåtallige banden

av hardføre skotter

ble spredt i den støyende vrimmel

av en ubøyelig skjebne!

Kongen med sin flåte

av slanke farkoster

slapp fra det med livet i behold

på røvernes flomelv -

og slik vendte også Konstantin,

den tapre høvding

tilbake til nord

i hastig flukt.

Den bryske Hildrinc

brydde seg ikke om å skryte

for sine frender.

Hans siste rest av kampfeller

lå på marken

i trengselen av døde

etter den harde kampen.

Også hans sønn

forlot valplassen,

herjet av sår,

ung i kampen.

Den lyshårede yngling

hadde lite å skryte av

i mannestriden.

Heller ikke gamle Inwood

og Anlaf, med de snaue rester av hæren

kunne le og si at de sto støtt

på slagmarken, med kommando

over sine krigsarbeidere

som skulle ha tilranet seg vimpler,

latt sverdbladene klinge,

og møtt heltemodige menn

med raslende våpen,

og lot mannefall følge på mannefall

i krigslek med Edvards sønner.

Nordmennene seilte bort

med sine naglede skip,

et trist skue var de

på det opprørte hav.

Til Dublin satte de kursen,

og til Irlands kyster,

i skam og vanære.

Slik søkte konge og ætling sammen

hjem til sitt land,

det vestsaksiske rike,

triumferende!

Bak seg overlot de til

de skrikende måker,

den svarte ravn med

sitt hornede nebb,

den hese gribb

og den stolte ørn

til å fråtse i rått kjøtt!

- og til den grådige hauk

og til ulven, det grå beist.

Aldri har noe mannefall vært større

på disse øyer,

aldri har sverdets egg

drept så mange menn -

så forteller de oss,

de gamle krøniker -

siden de gikk i land på disse kyster,

anglere og saksere,

over det brede hav,

for å søke Britannia,

de tapre våpensmeder,

og overvant waliserne,

de tapreste av jarler,

og vant land.

__________

A.D. 941. Dette året døde kong Adalstein i Glocester, den sjette dagen før kalenderen for november, omtrent en og førti vintre, en natt, fra den tiden da kong Alfred døde. Og Edmund, ætlingen, overtok styret i kongeriket. Han var da atten år gammel. Kong Adalstein regjerte i fjorten år og ti uker. Dette året falt northumbrerne fra sin troskap, og valgte Anlaf av Irland til sin konge. Dette året mottok kong Edmund kong Anlaf ved dåpen; og samme år, et godt stykke tid etter, mottok han kong Reginald i biskopens hender.

A.D. 942.

Her Edmund konge,

anglernes herre,

sine venners verge,

sine fienders skrekk,

stormet frem i Mercias land,

om så det var ved Whitwells kilder

eller Humberflodens dyp,

eller de fem byer

Leicester og Lincoln

Nottingham og Stamford

og Derby den gjeve stad.

I årelang trelldom

under daner fra nord

bøyet de sine nakker

i nøden

og slepte hedningenes

tunge lenker,

inntil den ærerike,

den store Edvards ætling,

kong Edmund,

krigernes tilflukt,

så til at deres

lenker brast.

Lady Wulfrun. Statue av Charles Wheeler (1892-1974) utenfor St. Peter´s Church i Wolverhampton. (Foto: Æthelred, 2014. Commons.

A.D. 943. Dette året stormet Anlaf Tamworth; og det var stort mannefall på på begge sider; men danene seiret og plyndret byen. Der ble Wulfrun tatt, og byen ødelagt. Dette året gikk kong Edmund til angrep på kong Anlaf og erkebiskop Ulfstan i Leicester; og han kunne ha beseiret dem hvis det ikke var for at de rykket ut av byen om natten. Etter dette fikk Anlaf kong Edmunds vennskap, og kong Edmund tok så imot kong Anlaf i dåpen; og ga ham kongelige gaver. Og samme år, etter en tid, tok han imot kong Ragnall til biskopens omsorg. Dette året døde også kong Anlaf.

A.D. 944. Dette året la kong Edmund hele Northumbria under sitt herredømme, og forviste to konger, Anlaf, sønn av Sigtrygg, og Reynold, sønn av Guthferth.

A.D. 945. Dette året overmannet kong Edmund hele Cumberland; og ga det over til Malcolm, skottenes konge, på betingelse av at han ble hans allierte, både til sjøs og til lands.

A.D. 946. Dette året døde kong Edmund, på St. Augustins messedag. Det er alment kjent hvordan han endte sine dager, at Leof stakk ham ned ved Pucklechurch. Og Æthelflæd fra Damerham, datter av ealdormannen Elgar, var da hans dronning. Og han regjerte i seks og et halvt år, og ble etterfulgt som rikets konge av sin bror Edred ætling, som like etter la hele Northumbria under sitt herredømme; og skottene avla ed for ham at de skulle gjøre alt han ville.

A.D. 948. Dette året overmannet kong Edred hele Northumberland, fordi de hadde tatt Eirik til konge; og under plyndringen ble den store katedralen i Rippon satt i brann, som St. Wilferth bygget. Da kongen vendte hjemover, overmannet han fienden ved York; men hovedhæren hans var blitt igjen i Chesterford. Det ble gjort et stort mannefall; og kongen ble så sint at han gjerne ville vende tilbake med sin styrke og legge landet øde, men da nordumbrernes råd forsto det, forlot de Eirik og inngikk forlik med kong Edred.

A.D. 952. Dette året fordrev northumbrerne kong Anlaf og tok imot Eirik, sønn av Harald. Dette året beordret også kong Edred erkebiskop Wulfstan til å bli ført i fengsel i Jedburgh, fordi han ofte hadde sveket kongen, og samme år beordret kongen at mange menn skuller drepes i byen Thetford, som hevn for abbeden, som de tidligere hadde drept.

A.D. 954. Dette året utviste northumbrerne Eirik; og kong Edred overtok styret i Northumbria. Dette året fikk erkebiskop Wulfstan igjen et bispesete i Dorchester.

A.D. 976. Dette året var den store hungersnøden i England.

A.D. 980. Dette året ble Ethelgar innviet til biskop, den sjette dagen før ‘’nones’’ i mai, til bispedømmet Selsey; og samme år ble Southampton plyndret av en danehær, og det meste av befolkningen ble drept eller tatt som slaver. Og samme år ble Isle of Thanet herjet av danene, og fylket Chester ble plyndret av sjørøverhæren i nord. Dette året hentet ealdormannen Alfere liket av den hellige kong Edvard i Wareham, og fraktet ham med stor høytidelighet til Shaftsbury.

A.D. 981. Dette året ble St. Petroc´s Stow plyndret; og i samme år ble mye skade gjort overalt ved havkysten, både på Devonshire og Wales. Og samme år døde Elfstan, biskop av Wiltshire; og hans legeme hviler i Abingdon; og Wulfgar etterfulgte ham deretter bispedømmet. Samme år døde Womare, abbed av Gent. Dette året kom først de syv daneskipene, og herjet Southampton.

A.D. 982. Dette året kom tre av danehærens skip til Dorsetshire og plyndret i Portland. Samme år ble London brent. Samme år døde også to ealdormenn, Ethelmer i Hampshire, og Edwin i Sussex. Ethelmers legeme ligger i Winchester, ved Newminster, og Edwins i domkirken i Abingdon.

A.D. 987. Dette året ble havnen i Watchet plyndret.

A.D. 991. Dette året ble Ipswich plyndret; og ganske kort tid etter ble ealdormann Britnoth drept ved Maidon. Samme år ble det vedtatt at det for første gang skulle gis tributt til danene for den store skrekk de forårsaket ved havkysten. Det var først 10.000 pund. Den første som ga råd om dette tiltaket var erkebiskop Siric.

A.D. 992. Dette året forlot den salige erkebiskop Oswald dette livet og søkte et himmelsk; og samme år døde ealdormannen Ethelwin. Da vedtok kongen og hele rådet at alle skipene som var av betydning, skulle samles i London; og kongen overlot ledelsen av landstyrken til ealdormannen Elfric, og Thorod jarl, og biskop Elfstan og biskop Escwy, at de skulle prøve om de kunne jage fienden bort hvor som helst de møtte dem. Så sendte ealdormannen Elfric bud og advarte fienden, men natten før kampdagen flyktet han bort fra hæren, som ble ham til stor skam. Fienden slapp da unna, unntatt mannskapet på ett skip, som ble drept på stedet. Så møtte fienden skipene fra East Anglia, og fra London, og der ble det et stort mannefall, og de tok skipet som ealdormannen var i, enda alle var fullt bevæpnet og seilet satt.

A.D. 993. Dette året kom Anlaf med tre og nitti skip til Staines, som han plyndret uten, og dro derfra til Sandwich. Derfra dro han til Ipswich, som han la øde, og så til Maidon, hvor ealdormann Britnoth kom mot ham med sin styrke og kjempet med ham, og der drepte de rådmannen og vant seier på slagmarken, hvorpå det ble sluttet fred med ham, og kongen mottok ham etterpå med biskopens velsignelse etter råd fra Siric, biskop av Canterbury og Elfeah av Winchester. Dette året ble Bamborough ødelagt, og mye bytte ble tatt der. Etterpå kom hæren til munningen av Humberfloden, og det gjorde mye ondt både i Lindsey og i Northumbria. Da ble det samlet en stor styrke; men da hærene skulle gå i strid, la lederne for hæren på flukt; nemlig Frene og Godwin og Frithgist. Samme år beordret kongen at Elfgar, sønn av ealdormannen Elfric, skulle straffes med blindhet.

Dette året kom Olav med tre og nitti skip til Staines, og herjet der omkring, og dro derfra til Sandwich og så derfra til Ipswich, og la alt land under seg, og så til Maldon. Men så kom ealdormannen Britnoth mot dem med sine styrker og kjempet mot dem, og de drepte der ealdormannen, og etter dette blodbadet tok de stedet i besittelse. Og etter dette ble det sluttet fred med dem, og han (Anlaf) ble deretter tatt imot av kongen og fikk biskopens velsignelse etter bud fra Siric, biskopen av Kent, og av Aelphege, biskopen av Winchester.

Mynt slått i Eirik Blodøks' tid som konge av Jorvik (York). På mynten står det "Eirik rex" (Eirik konge). Foto: British Museum.

A.D. 994. Dette året døde erkebiskop Siric: og Elfric, biskop av Wiltshire, ble valgt til ny biskop på påskedag, i Amesbury, av kong Æthelred og hele hans råd. Dette året kom Anlaf og Svein til London, på St. Marias fødedag med fire og nitti skip. De kringsatte byen og ville gjerne ha satt den i brann; men de led mer skade og ondskap enn de noen gang trodde at noen bymenn kunne påføre dem. Den hellige Guds mor, av ren barmhjertighet og medynk med byens innbyggere, og befridde dem fra deres fiender. Derfra rykket de frem og utførte de grusomste gjerninger som noen hær kunne gjøre, ved brenning og plyndring og drap, ikke bare på havkysten i Essex, men også i Kent og i Sussex og i Hampshire. Deretter tok de sine hester og red så bredt de ville, og begikk usigelig mye ondskap. Så bestemte kongen og hans råd å sende budbringere til dem og tilby dem skatt og proviant, på betingelse av at de avsto fra plyndring. Danene godtok vilkårene, og hele hæren kom til Southampton og opprettet sitt vinterkvarter der, hvor de ble brødfødd av alle undersåtter i det vestsaksiske riket. Og de ga dem 16 000 pund i penger. Så sendte kongen bud etter kong Anlaf, biskop Elfeah og ealdormannen Ethelwerd, og etter at de hadde fått brakt gisler til skipene førte de Anlaf med stor pomp og prakt til kongen i Andover. Og kong Æthelred tok imot ham med biskopens velsignelse og hedret ham med kongelige gaver. Til gjengjeld avga Anlaf det løfte, som han også holdt, at han aldri mer ville komme på en fiendtlig måte til England.

A.D. 997. Dette året dro hæren rundt Devonshire inn i Severn-mouth, og plyndret like mye folket i Cornwall som i Nord-Wales og Devon. Så dro de opp til Watchet, og der skjedde mye ondt i form av branner og drap. Etterpå seilte de hurtig tilbake til Penwithstert på sørsiden, og snudde inn i munningen av Tamer og dro opp til de kom til Liddyford, og brente og drepte alt de møtte. Dessuten brant de domkirken Ordulfs minister i Tavistock, og brakte med seg en mengde røvergods til skipene.

A.D. 998. Dette året vendte danehæren tilbake østover, inn i munningen av Frome, og dro opp overalt, så vidt de ville, inn i Dorsetshire. Ofte ble en hær samlet mot dem; men så snart de var i ferd med å komme sammen ble gang på gang slått på flukt, og deres fiender vant alltid seier til slutt. En annen gang oppholdt de seg på Isle of Wight, og forsynte seg i mellomtiden fra Hampshire og Sussex.

A.D. 999. Dette år kom danehæren igjen inn i Themsen og dro opp derfra langs Medway til Rochester, hvor den kentiske hæren kom mot dem og møtte dem i nærkamp, men akk! de ga for tidlig etter og flyktet; fordi de ikke fikk den hjelpen de burde fått. Danene okkuperte derfor denne delen av landet, og tok hester og red så bredt de ville, og ødela og herjet i nesten hele Vest-Kent. Da bestemte kongen med sitt råd å gå mot dem med sjø- og landstyrker, men så snart skipene var klare oppsto det forsinkelser fra dag til dag, som tok motet fra det ynkelige mannskapet som befant seg ombord, slik at det som burde ha gått raskt i stedet gikk altfor sent, og imens lot de fiendens hær bare øke i antall. Danene trakk seg stadig tilbake fra havkysten, og de forfulgte dem bestandig forgjeves. Til slutt tjente derfor disse ekspedisjonene både til sjøs og til lands ingen annen hensikt enn å irritere folket, sløse med skattene deres og styrke deres fiender, mens danekongens flåte seilte rundt Chester med en plan om å samarbeide med landstyrkene, men da de fant det upraktisk, herjet de Anglesey. Den fiendtlige flåten ble denne sommeren vendt mot Rikards rike.

A.D.1001-1066

I den siste epoken av striden med danene på de britiske øyer kommer de nordiske kongene Harald Tjugeskjegg, hans sønn Knut den mektige, som oppnådde å bli konge over England, Danmark og Norge, og Harald Hardråde på banen, foruten Olav Haraldsson, den senere hellige kong Olav.

I løpet av kong Æthelreds regjeringstid ble England igjen utsatt for vikingangrep, noe som førte til store belastninger på landet og dets ledelse. Angrepene begynte i relativt liten skala på 980-tallet, men ble langt mer alvorlige på 990-tallet og brakte folket på kne i årene 1009–1012, da en stor del av landet ble ødelagt av hæren til Torkjell Høge. Det var Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, som erobret kongedømmet England i 1013–1014, og (etter Æthelreds gjeninnsattelse) hans sønn Knut som oppnådde det samme i 1015–1016.

Den engelske kongen manglet styrke, dømmekraft og besluttsomhet til å gi tilstrekkelig ledelse til sitt folk i en tid med en alvorlig nasjonal krise. Han fant snart ut at han kunne stole på lite annet enn forræderi fra sine militære kommandanter, og gjennom hele sin regjeringstid opplevde han bare nederlagets skam. Angrepene avslørte spenninger og svakheter som gikk dypt inn i den sene angelsaksiske statens struktur, og det er klart at hendelsene utviklet seg mot en bakgrunn som var mer kompleks enn det krønikeskriveren antakeligvis visste. Det virker for eksempel som om biskop Æthelwolds død i 984 hadde utløst ytterligere reaksjoner mot visse kirkelige interesser, og at kongen innen 993 hadde angret på sine feil, noe som førte til en periode der de indre anliggender i kongeriket ser ut til å ha blomstret.

I april 1016 døde Æthelred av sykdom, og etterlot sin sønn og etterfølger Edmund Jernside til å forsvare landet. De siste kampene ble ytterligere komplisert av intern splittelse, spesielt på grunn av forræderske handlinger fra ealdormannen Eadric av Mercia, som opportunistisk skiftet side til Knuts parti. Etter at engelskmennene ble beseiret i slaget ved Assandun i oktober 1016, ble Edmund og Knut enige om å dele kongeriket slik at Edmund skulle herske over Wessex og Knut Mercia. Men Edmund døde kort tid etter nederlaget i november 1016, noe som gjorde det mulig for Knut å ta makten over hele England.

På 1000-tallet var det tre erobringer: en av Knut i 1016, den andre var et mislykket forsøk som endte ved slaget ved Stamford Bridge i 1066, og den tredje ble utført av Vilhelm av Normandie i 1066. Konsekvensene av hver erobring endret den angelsaksiske kulturen.

De stadig vanskeligere tidene som følge av vikingangrepene gjenspeiles både i Ælfrics og Wulfstans verk, men mest tydelig i Wulfstans bitre retorikk i "Sermo Lupi ad Anglos", datert til 1014. Vanlige mennesker så vikingenes tilbakekomst som den nært forestående "forventningen om apokalypsen", og dette ble gitt uttrykk for i Ælfrics og Wulfstans skrifter, som ligner på Gildas og Beda. Angrepene ble sett på som tegn på at Gud straffet sitt folk. Ælfric nevner at folk adopterte dansk skikk og formaner folk om å ikke forlate sine hjemlige skikker til fordel for de danske, og ber så en "bror Edvard" om å prøve å sette en stopper for en "skammelig vane" med å drikke og spise i uthuset, noe som noen av landsbykvinnene praktiserte under ølfestene.

Tenkt tvekamp mellom Edmund Jernside og Knut den mektige. Fra et middelaldermanuskript.

Kong Knut syntes å ha omfavnet den tradisjonelle rollen som angelsaksisk konge fullt ut. Imidlertid antyder en undersøkelse av lovene, prekenene, testamentene og chartrene fra denne perioden at det som et resultat av utbredt adelig død og det faktum at Knut ikke systematisk innførte en ny jordeierklasse, skjedde betydelige og permanente endringer i de saksiske sosiale og politiske strukturene. Kong Knut "gjorde den enkle vanskeligheten med å utøve et så vidt og så ustabilt imperium det til en nødvendighet å delegere myndighet, mot enhver tradisjon for engelsk kongedømme", som det heter. Bortfallet av adelsfamiliene som tradisjonelt hadde spilt en aktiv rolle i styret av riket, sammen med Knuts valg av rådgivere, satte en stopper for det balanserte forholdet mellom monarki og aristokrati.

Deretter kom Vilhelm, hertugen av Normandie, til Pevensey på kvelden av St. Mikaelsmesse, og så snart mennene hans var klare bygget de en festning ved Hasting's havn. Dette ble fortalt til Harald Godwinson, som skulle bli den siste angelsaksiske kongen, og som nettopp hadde slått den norske invasjonshæren ved Stamford Bridge, og han samlet da en stor hær og kom mot dem ved Hoary Apple Tree, men Vilhelm overrasket ham før hans folk var klare. Kongen holdt likevel stand med stor styrke og kjempet sammen med de mennene som fulgte ham, og det ble et stort mannefall på begge sider. Der ble kong Harald drept, og Leofwine, jarlen, broren hans, og Gyrth, og mange gode menn, og franskmennene seiret.

1000-tallet var med andre ord ikke bare et usedvanlig dramatisk århundre, men skulle også bli skjebnesvangert på flere områder. Vikingene ble slått en gang for alle, etter tre hundre års stadige angrep, og angelsakserne fikk nye herrer på kongetronen - normannerne.

"Den angelsaksiske krønike" lar oss møte de nordiske aktørene på kloss hold. Danenes krigføring i Wessex og East Anglia i årene 1003-1004 ble ledet av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, eller Svend Tveskæg som han egentlig heter på dansk. Sammen med Olav Tryggvason herjet Svein fra 994 flere ganger England med store vikingflåter, og de tvang kong Æthelred til å betale store summer i danegjeld. Senere sluttet Svein seg til Olavs fiender og var med i slaget ved Svolder. Svein fortsatte angrepene på England, og første juledag 1013 ble han erklært konge over hele landet. Svein døde 3. februar 1014 i Gainsborough. Liket hans ble ført til Roskilde og gravlagt der.

I Danmark ble Svein etterfulgt av sin eldste sønn, Harald Sveinsson. I England erklærte den danske hæren sin lojalitet til Sveins yngre sønn, Knut, som konge. Imidlertid returnerte Æthelred fra Normandie og gjenvant kontrollen ved å erklære til sine landsmenn at "alt var tilgitt". Han samlet en hær og marsjerte nordover. Den unge og uerfarne Knut valgte å ikke møte hæren i kamp og seilte tilbake til Danmark. Knut ble senere nødt til å gjenerobre England året etter for å fortsette farens arbeid.

Etter Edmund Jernsides død i 1016 ble Knut enekonge av England, og i 1018 ble han også valgt som konge av Danmark etter sin bror Harald. Vikinghøvdingen viste seg å være en dyktig hersker over riket, men han ble raskt mer engelsk enn dansk konge. Han integrerte de nordlige og østlige delene av England som tidvis hadde vært uavhengige av den engelske kongen, kjent som Danelagen, inn i sitt kongedømme. I 1026 beseiret han et norsk-svensk angrep på Danmark i slaget ved Helgeå. I 1028 erobret Knut Norge etter å ha fått støtte fra norske stormenn som var misfornøyde med Olav Haraldsson (den hellige). Etter dette styrte Knut over et mektigere rike enn noen annen nordisk konge, men det var ikke helt sammenhengende. Etter hans død falt riket fra hverandre. Knut hadde et godt samarbeid med kirken og dro på en pilegrimsreise til Roma i 1027. Han inviterte geistlige fra Flandern og Lorraine til riket, men han insisterte alltid på å beholde kongens lederskap i kirken.

Olav Haraldsson, den senere norske konge "Hellig-Olav", spilte en noe mer perifer rolle i England. Som tenåring dro Olav til Østersjøen, deretter til Danmark og senere til England. Skaldediktning antyder at han ledet et vellykket sjøbårent angrep som ødela London Bridge, selv om angelsaksiske kilder ikke bekrefter dette. Dette kan ha vært i 1014, og Æthelred gjenvant tronen. I følge Snorres Heimskringla skjedde angrepet like etter Svein Tjugeskjeggs død, da byen var beleiret av danske styrker. Snorres beretning hevder at Olav hjalp Æthelred med å drive danskene ut av England. Olav sies også av Snorre å ha hjulpet sønnene til Æthelred etter hans død. Olav sies å ha vunnet kamper, men ikke vært i stand til å hjelpe Æthelreds sønner med å drive Knut ut. Etter dette rettet han blikket mot Norge. Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik Harald Hårfagre i stor grad hadde lyktes med. På vei hjem overvintret han hos hertug Rikard II av Normandie. Nordmenn hadde erobret denne regionen i 881. Rikard var selv en ivrig kristen, og normannerne hadde også tidligere konvertert til kristendommen. Før han dro, ble Olav døpt i Rouen i den førromanske katedralen Notre-Dame av Rikards bror Robert danske, erkebiskop av Normandie. I 1015 var han tilbake i Norge og innledet sin kampanje for å vinne den norske tronen.

Sistemann ut på banen er den norske Harald Hardråde.

Harald Hardråde er en av de mest betydningsfulle norske kongene i eldre historie. Spesielt må hans rolle som grunnlegger av en kongelig dynasti fremheves. Alle de senere norske kongene frem til 1387 var etterkommere av ham. Imidlertid virker det konstruert og mindre sannsynlig å knytte ættelinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre. Derfor bør den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles "Hardrådeætten" enn "Hårfagreætten". Harald Hardråde spilte en viktig rolle i å konsolidere et eget norsk rike. Det var også under hans styre at riket (fastlandsriket) i hovedsak fikk den utstrekningen det hadde. Harald står også som den siste store vikinghøvdingen og vikingkongen i nordisk historie.

Harald Hardråde fremstilt i et vindu i Magnuskatedralen i Kirkwall på Orknøyene. (Foto: Colin Smith, 2010. Commons.)

Harald deltok i slaget ved Stiklestad i 1030 sammen med sin bror Olav. Etter nederlaget flyktet han østover og ankom Sverige, senere reiste han til Russland. Etter å ha tilbrakt et par år med prins Jaroslav, som regjerte over Kiev-Novgorod, fortsatte han reisen og ankom Konstantinopel i 1034 eller 1035. Der gikk han inn i bysantinsk tjeneste som medlem av keiserens vakt av nordeuropeere kjent som "varjager". I en bysantinsk kilde nevnes han kort som Araltes og sies å ha hatt en høy militær rang. Skalden Tjodolv Arnorsson forteller at Harald hadde deltatt i 18 store slag, og at han under et felttog mot araberne erobret 80 byer.

Harald Hardråde vendte tilbake til Norge i 1045 og ble anerkjent som medhersker sammen med sin nevø Magnus den gode, i bytte mot å dele sølv- og gullskattene sine med ham. Da Magnus døde i 1047, ble Harald enekonge.

I mange år kjempet han mot Svend Estridsson om kontrollen over Danmark. Ifølge den danske Roskilde-krøniken hadde Magnus gjort en avtale med Svends forgjenger, Hardeknut, i 1038, om at den som overlevde den andre skulle arve avdødes rike.

Hardeknut døde i 1042, og både Magnus og onkelen Harald Hardråde kjempet i årene etter for å få kontroll over Danmark. I disse kampene herjet og brant Harald vikingtidsbyen og handelssenteret Hedeby, som ligger i den sørlige delen av det danske riket. Imidlertid anerkjente Harald til slutt Svein som kongen av Danmark i 1064.

Harald mente at han var den rettmessige etterfølgeren til de tidligere danske kongene, blant annet hadde han et legitimt krav på den engelske tronen da den ble ledig i 1066. Han var villig til å vinne den med makt om nødvendig. I begynnelsen av september samme år seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder indikerer at det var 300 skip. Harald hadde dannet en allianse med Toste Godwinson, broren til den nyvalgte engelske kongen, Harald Godwinson. Mens Harald og Toste var i ferd med å undertrykke Yorkshire, marsjerte Harald Godwinson raskt fra sør med en mye større styrke. Angrepet overrumplet nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hans følge falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Toste og mange engelskmenn omkom også sammen med nordmennene. Haralds yngste sønn, Olav, fikk ta med seg farens lik tilbake til Norge, og han overtok tronen sammen med broren Magnus.

__________

A.D. 1001. Dette året var det stor oppstandelse i England. Danene invaderte landet og spredte redsel og ødeleggelse hvor enn de rykket frem; de plyndret og brant og la landet øde i et så hurtig tempo at de raskt hadde marsjert så langt som til byen Alton, hvor folket i Hampshire kom mot dem og kjempet mot dem. Der ble Æthelwerd drept, kongens rådsmann, og Leofric fra Whitchurch, og Leofwin, kongens rådsmann, og Wulfhere, en biskop, og Godwin av Worthy, sønn av biskop Elfsy, og alle mennene som tjente dem, i alt én og åtti mann. Av danene ble det drept et mye større antall, selv om de forble herrer på slagmarken. Derfra fortsatte de vestover til de kom inn i Devonshire, hvor Paley kom for å møte dem med de skipene som han haddde vært i stand til å samle, for han hadde ristet av seg sin troskap til kong Æthelred, til tross for alle de løfter om troskap som han hadde gitt ham, og til tross for alle de gaver som kongen hadde skjenket hans hus i form av gull og sølv. Og de brant Teignton ned til grunnen, og også mange andre vakre byer som vi ikke kan navngi, før det ble sluttet fred med dem. Og de fortsatte derfra mot Exmouth, så marsjerte de straks til de kom til Pin-hoo; hvor Cole, kongens rådsmann, og Edsy, kongens lokale representant, kom mot dem med den hæren som de haddde kunnet samle. Men de ble drevet på flukt, og mange ble drept, og danene seiret. Og neste morgen brant de ned landsbyene Pin-hoo og Clist, og også mange vakre byer som vi ikke kan navngi. Så vendte de tilbake østover igjen, til de kom til Isle of Wight. Neste morgen brant de ned byen Waltham, og mange andre småbyer; kort tid etter forhandlet folket med dem, og de sluttet fred.

Dette året kom danehæren til Exmouth, og dro deretter opp til byen, og der fortsatte kampen hardt; men de ble møtt med en veldig hard motstand. Så gikk de gjennom landet og gjorde som de hadde for vane; ødela og herjet. Da ble en enorm hærstyrke av folket i Devon og folket i Somerset samlet, og de kom så sammen ved Pen. Og så snart de gikk i strid ga danene etter for dem, og det ble et stort mannefall. Så red de over landet, og angrepene som fulgte var stadig verre enn før, og de brakte mye bytte med seg til skipene sine. Og derfra dro de inn til Isle of Wight, og der vandret de rundt, som de selv ville, og ingenting sto i veien for dem; ingen flåte på havet våget å møte dem, heller ingen landstyrker. Da ble det på alle måter en tung tid, for de holdt aldri opp med sine onde gjerninger.

A.D. 1002. Dette året ble kongen og hans råd enige om at det skulle gis skatt til daneflåten og slutte fred med dem, på det vilkåret at de skulle avstå fra sine ugjerninger. Så sendte kongen bud til flåten med ealdormannen Leofsy, som på kongens ord og hans råd sluttet fred med dem, på betingelse av at de fikk mat og skatt, som kongen godtok, og det ble betalt en tributt på 24 000 pund. I mellomtiden drepte ealdormannen Leofsy Eafy, kongens rådsmann, og kongen forviste ham fra landet. Så, i fastetiden, kom Lady Elfgive Emma, Rikards datter, til landet. Og samme sommer døde erkebiskop Eadulf; og også samme år ga kongen ordre om å drepe alle danene som var i England. Dette ble følgelig gjort på messedagen til St. Brice; fordi det ble sagt til kongen at danene planla å drepe ham og alle hans rådsmenn, og deretter overta hans rike uten noen til å yte motstand.

A.D. 1003. Dette året ble Exeter ødelagt, på grunn av svik fra den onde franskmannen Hugh, som Emma hadde til utnevnt sin forvalter der. Og danehæren ødela byen og tok mye bytte der. Samme år kom hæren opp i Wiltshire. Da ble det samlet en meget stor styrke mot dem, fra Wiltshire og fra Hampshire; som snart var klare for deres marsj mot fienden: og ealdormannen Elfric skulle ha ført dem videre; men han hentet frem de gamle svikefullle faktene sine, for så snart de var så nær at den ene hæren kunne se den andre, så lot han som om han var syk, og begynte å klynke og sa at han var veldig dårlig; og slik forrådte han folket som han skulle ha ledet; som det heter: "Når lederen er syk, er hele hæren elendig." Da Svein så at de ikke var klare, og at de alle trakk seg tilbake, førte han hæren sin inn i Wilton; og de plyndret og brant byen. Så dro han til Sarum; og derfra tilbake til kysten, hvor han visste at skipene hans var.

A.D. 1004. Dette året kom Svein med sin flåte til Norwich, og plyndret og brant hele byen. Da ble Ulfkytel enig med rådet i East Anglia, at det var bedre å kjøpe fred med fienden, før de gjorde for mye skade på landet; for de var kommet så brått på han hadde ikke hatt tid til å samle styrken sin. Så, under våpenhvilen som skulle ha vært mellom dem, snek danehæren seg opp fra skipene sine og satte kursen mot Thetford. Da Ulfkytel forsto det, sendte han ordre om å hugge skipene i stykker; men de forutså planene hans og la hindringer i veien. Så samlet han styrkene sine, så hemmelig han kunne. Fienden kom til Thetford innen tre uker etter at de hadde plyndret Norwich, og da de ble der en natt, ødela de og brant byen, men om morgenen, mens de var på vei til skipene sine, kom Ulfkytel med hæren sin og utfordret danene til et slag. Og følgelig møttes de to hærene, og det ble stort mannefall på begge sider. Der ble mange av de eldste krigerne fra East Anglia drept; men hvis hovedhæren hadde vært der, hadde fienden aldri fått vende tilbake til skipene sine. Som de selv sa, så hadde aldri møtt større mostand i England enn den Ulfkytel brakte dem.

A.D. 1005. Dette året døde erkebiskop Elfric; og biskop Elfeah etterfulgte ham i erkebiskopsrådet. Dette året var den store hungersnøden i England så alvorlig at ingen husket noe lignende. Daneflåten dro fra dette landet til Danmark, men tok bare en liten pause før de kom igjen.

A.D. 1006. Dette året ble Elfeah vigslet til erkebiskop; biskop Britwald overtok bispesetet i Wiltshire; Wulfgeat ble fratatt all eiendom; Wulfeah og Ufgeat ble fratatt synet; ealdormannen Elfelm ble drept, og biskop Kenulf forlot dette livet.

Så over midsommer kom den danske flåten til Sandwich, og gjorde som de pleide; de brant og herjet og drepte overalt hvor de for frem. Så beordret kongen hele befolkningen fra Wessex og fra Mercia ut for å slåss, og de bar hele høsten våpen mot fienden, men det nyttet ikke mer enn det ofte hadde gjort før. For til tross for alt dette gikk fienden dit de ville; og striden gjorde folket mer skade enn noen indre eller ytre kraft kunne gjøre.

Da vinteren nærmet seg dro hæren hjem, og fienden trakk seg tilbake etter mortensmesse til sitt hovedkvarter på Isle of Wight, og forsynte seg overalt der med det de ønsket. Så, omtrent midtvinters, dro de til den store leiren deres, gjennom hele Hampshire til Berkshire, til Reading. Og de gjorde som deres skikk var, de tente leirbålene sine mens de rykket frem. Derfra marsjerte de til Wallingford, som de fullstendig ødela, og passerte en natt ved Cholsey. De svingte så langs Ashdown til Cuckamsley-åsene, og folket brøt ut i jubel, for det ble ofte sagt at hvis de søkte til Cuckamsley, så ville de aldri komme til sjøen. Men de gikk en annen vei hjemover. Så ble hæren deres samlet ved Kennet; og det kom til kamp der, og snart satte den engelske styrken på flukt, og etterpå bar de sitt til havet. Der kunne innbyggerne i Winchester se rekkene av den forhatte fienden da de passerte byportene på vei til sjøen, mens de ranet til seg kjøtt og plyndret overalt i en utstrekning av femti miles fra kysten. Så dro danekongen over Themsen til Shropshire, og der opprettet han sitt vinterkvarter.

I mellomtiden var frykten for fienden så stor at ingen ante hvordan de skulle drive dem bort fra landet, eller forsvare dette området mot dem, for de hadde gjort forferdelig stor skade i hvert ‘’shire’’ i Wessex, med brann og ødeleggelser. Så begynte kongen å rådføre seg alvorlig med rådet sitt; alle mente at det var mest tilrådelig å forsvare landet før det ble altfor sent. Da rådet kongen og hans råd til fordel for hele nasjonen, selv om de alle var motvillige til å gjøre det, at de måtte bestikke fienden med en skatt. Kongen sendte da bud til hæren og beordret at det skulle gjøres kjent for dem, at hans ønske var at det skulle bli fred mellom dem, og at det skulle gis skatt og forsørgelse til dem. Og de godtok vilkårene; og de ble forsynt med proviant over hele England.

A.D. 1007. Dette året ble tributten utbetalt til den fiendtlige hæren; det var 30 000 pund.

A.D. 1008. Dette året ba kongen at menn raskt skulle bygge skip over hele England; det vil si en mann som er i besittelse av tre hundre og ti huder å gi midler til bysse eller skute; og en mann som bare hadde åtte huder, for å finne en hjelm og brynje.

A.D. 1009. Dette året var skipene klare, som vi før har snakket om; og det var så mange av dem som det aldri har vært i England før, i noen konges dager, som bøkene forteller oss. Og de ble alle fraktet sammen til Sandwich, de skulle ligge der og forsvare landet mot enhver form for utpressing. Men vi har ennå ikke opplevd den velsignelse og den ære, at sjøvåpenet skulle være nyttig for dette landet, mer enn det ofte var før.

Det var på samme tid, eller litt tidligere, at Brihtric, bror til ealdormannen Edric, forrådte Wulnoth, den sørsaksiske ridder, far til Godwin jarl, og kongen; og han gikk i landflyktighet og lokket med seg tyve skip, som han brukte til plyndring overalt ved sørkysten og utførte all slags ugagn. Da det ble fortalt den engelske flåten at de lett kunne gripe ham, hvis de ville se etter ham, tok da Brihtric med seg åtti skip og tenkte at han skulle skaffe seg stor anseelse ved å få Wulnoth i hendene, levende eller død. Men mens de dro dit kom det en slik vind mot dem, som ingen kunne huske å ha opplevd maken til. Vinden kastet skipene hit og dit og drev dem på grunn; hvorpå Wulnoth snart kom og satte fyr på dem. Da dette ble kjent for mennene på de gjenværende skipene, hvor kongen oppholdt seg, hvordan det gikk med de andre, var det som om alt var tapt. Kongen dro hjem, med rådsmennene og adelen; og dermed forlot de skipene, mens mannskapene rodde dem tilbake til London. Så lett lot de alt folkets arbeid være forgjeves, og terroren ble heller ikke mindre, slik hele England håpet.

Da denne marineekspedisjonen dermed var avsluttet, kom, like etter Lammas, den formidable hæren til fienden, kalt Torkjells hær til Sandwich; og snart satte de kursen mot Canterbury; som de raskt ville ha stormet, hadde de ikke heller ønsket fred; og alle mennene i East Kent sluttet fred med hæren og ga dem 3000 pund til sikkerhet.

Runesteinen U 344 i Orkesta, Uppland, Sverige, ble reist av en viking ved navn Ulf som minnet at han hadde tatt danegeld i England sammen med Torkjelll Høge. (Foto: Berig, 2007. Commons.)

Hæren gikk like etter videre til de kom til Isle of Wight; og overalt i Sussex, og i Hampshire, og også i Berkshire, plyndret og brant de, slik DERES SKIKK ER. Da befalte kongen å kalle ut hele befolkningen, slik at mennene kunne holde dem stangen på alle kanter; men ikke desto mindre gikk de som de ville. Ved en anledning hadde kongen begynt sin marsj foran dem, da de gikk videre til skipene sine, og alt folket var rede til å overfalle dem; men planen ble forpurret av ealdormannen Edric, SOM DEN FREMDELES ER. Så, etter mortensmesse dro de tilbake til Kent og valgte å ta vinterkvarter på Themsen; de hentet sin proviant fra Essex, og fra ‘’shires’’ på begge sider av Themsen. Og ofte kjempet de mot byen London; men ære være Gud, at den ennå er i god behold.

Så, etter midtvinter, dro de på et tokt opp gjennom Chiltern, og så til Oxford, som de brant ned til grunnen, og plyndret på begge sider av Themsen fra skipene sine. Da de ble advart på forhånd om at det var en hær som samlet segh mot dem i London dro de over til Staines, og slik var de i bevegelse hele vinteren, og om våren dukket de opp igjen i Kent og reparerte skipene sine.

A.D. 1010. Dette året kom den nevnte hæren, etter påske, inn i East Anglia og dro opp til Ipswich og marsjerte kontinuerlig til de kom der de forsto at Ulfcytel var med hæren sin. Dette var på dagen som ble kalt den første av vår Herres himmelfart. Østanglerne flyktet snart. Cambridgeshire sto fast mot dem. Adalstein, kongens slektning, ble drept der, og Oswy, og hans sønn, og Wulfric, sønn av Leofwin, og Edwy, bror til Efy, og mange andre gode menn, og en mengde av folket. Thurkytel Myrehead var den første som tok flukten, og danene forble seierherrer på slagmarken. Der skaffet de seg hester og tok etterpå East Anglia i besittelse, hvor de plyndret og brant i tre måneder, og så gikk de videre inn i villmyrene, drepte både menn og storfe og satte på ild overalt. Også Thetford brant de, og Cambridge; og dro deretter tilbake sørover inn i Themsen; og rytterne red mot skipene.

Så dro de vestover inn i Oxfordshire, og derfra til Buckinghamshire, og så langs Ouse til de kom til Bedford, og så videre til Temsford, alltid med ildspåsettelser mens de gikk. Så vendte de tilbake til skipene sine med byttet, som de delte ut til mennene på skipene. Da kongens hær skulle ha gått ut for å møte dem mens de herjet, dro mennene hjem; og da de var i øst, ble hæren holdt tilbake i vest; og da de var i sør, da var hæren i nord. Da ble hele rådet kalt inn til kongen for å rådføre seg med hvordan de kunne forsvare dette landet. Men uansett hva som ble rådet, varte det ikke en måned; og til slutt var det ikke en høvding som ville samle en hær, men hver og en flyktet som han kunne: ingen ‘’shire’’, dessuten, ville stå ved et annet.

Før Andreasmesse kom fienden til Northampton, og brant snart byen ned og tok så mye bytte rundt den som de ville; og så tilbake over Themsen til Wessex, og så ved Cannings-myra, hvor de herjet og brant hele veien. Da de hadde gått så langt de ville, kom de midtvinters til skipene sine.

A.D.1011. Dette året sendte kongen og hans råd bud til hæren om at de ønsket fred; de lovet dem både skatt og proviant, på betingelse av at de sluttet å plyndre. De hadde nå overkjørt East Anglia og Essex og Middlesex, og Oxfordshire, Cambridgeshire og Hertfordshire, Buckinghamshire og Bedfordshire, halvparten av Huntingdonshire og mye av Northamptonshire; og sør for Themsen, hele Kent og Sussex og Hastings og Surrey og Berkshire og Hampshire og store deler av Wiltshire. Alle disse katastrofene rammet oss på grunn av dårlig rådgivning, at de ikke ville gi skatt i tide, eller kjempe med dem; først da de hadde gjort meste ugagn sluttet de fred og vennskap med dem. Ikke desto mindre, til tross for både løfter om fred og vennskap og skatten som ble betalt dem, myldret fiendens tropper frem overalt; plyndret og ødela og drepte våre elendige folk.

Dette året, mellom festen for Marias fødsel og mikkelsmesse, omringet de Canterbury og gikk inn i byen ved hjelp av forræderiske handlinger, for Elfmar overleverte byen til dem, hvis liv erkebiskop Elfeah tidligere hadde reddet.

Og der grep de erkebiskop Elfeah, og Elfward, kongens forvalter, og abbedisse Leofruna og biskop Godwin, men abbed Elfmar lot de gå bort. Og de tok med seg alle menn og menn og hustruer, og det var umulig for noen å si hvor mange de var; og i byen fortsatte de etterpå med å herje så lenge de ville. Og da de hadde endevendt hele byen vendte de tilbake til skipene sine og førte erkebiskopen med seg. Da var en blitt tatt til fange, han som før var Englands overhode for all kristendom; -- det kunne sees stor elendighet overalt, hvor det ofte før ble sett stor glede i den ulykkesrammede byen, hvorfra kristenheten først kom til oss, og til salighet for Gud og som et lys for verden. Og erkebiskopen holdt de fanget hos dem til den tid da de drepte ham og han døde som martyr.

A.D. 1012. Dette året kom rådsmannen Edric, og alle de eldste rådgiverne i England, embetsmenn og lekmenn, til London før påske, som da var i april; og der ble de til over påske, til all skatt var betalt, som var 48 000 pund. Så, på lørdagen, gjorde danehæren opprør mot biskopen fordi han ikke ville love dem noen skatteinntekter, og de forbød at det skulle gis kollekt til ham. De var også kraftig beruset, for det ble hentet vin fra sør. Så tok de biskopen og førte ham til hustingene deres på søndagsaften etter påske, som var den trettende dagen før mai etter vår kalender, og der drepte de ham da på det skammeligste. De overfalt ham med bein og oksehorn, og en av dem slo ham med et øksejern på hodet slik at han sank i gulvet med slaget, og hans hellige blod falt på jorden, mens hans hellige sjel ble sendt til Guds rike. Liket ble om morgenen båret til London, og biskopene Ednoth og Elfhun og byens innbyggere tok imot ham med all ære og gravla ham i St. Pauls minister; hvor Gud nå viser denne hellige martyrens mirakler. Da skatten var betalt, og fredsedene ble sverget, spredte man hæren så vidt som den hadde vært før. Så fikk kongen fem og førti av fiendens skip, og de lovet ham at de skulle forsvare hans land mot art han skulle fø og kle dem.

A.D. 1013. Året etter at erkebiskop Elfeah led martyrdøden utnevnte kongen Lifing til erkebiskopsstolen i Canterbury. Og samme år, før august måned, kom kong Svein med sin flåte til Sandwich, og ganske snart dro han rundt East Anglia og inn i munningen av Humber-floden, og deretter oppover langs Trent, til han kom til Gainsborough. Så underkastet han seg snart jarl Utred, og alt folket i Northumbria, og hele folket i Lindsey, og deretter folket i de fem bydelene, og like etter trengre hele hæren nord for Watling-street, og gisler ble gitt ham fra hvert shire. Da han forsto at alt folket var ham underlagt, befalte han at hæren hans skulle ha proviant og hester; og han drog så sørover med sin hovedhær, og overlot skipene sine og gislene til sønnen Knut. Og etter at han kom over Watling-street, utførte danene de største udåder som noen hær kunne gjøre.

Så dro han til Oxford, og befolkningen underkastet seg snart og ga gisler; derfra til Winchester, hvor de gjorde det samme. Derfra dro de østover til London, og mange av flokken druknet i Themsen fordi de ikke holdt seg til noen bro. Da han kom til byen ville ikke befolkningen underkaste seg, men holdt stand og kjempet mot ham av alle krefter, for der var kong Æthelred, og Torkjell med ham. Så dro kong Svein derfra til Wallingford, derfra over Themsen vestover til Bath, hvor han slo leir sammen med hæren sin. Dit kom ealdormannen Ethelmar og alle lederne vest i landet med ham, og alle underkastet seg Svein og ga gisler. Da han hadde ordnet alt, dro han nordover til skipene sine, og hele befolkningen tok imot ham fullt ut og anså ham som deres rette konge.

Befolkningen i London underkastet seg også etter dette og ga gisler, fordi de fryktet at han skulle gjøre dem ille. De bød Svein full tributt og proviant til hæren hans om vinteren, og Torkjell ba det samme for hæren som befant seg i Greenwich, men utover dette plyndret de så ofte de ville. Og da landet vårt hverken kunne gjøre motstand i sør eller i nord, ble kong Æthelred en stund sammen med flåten som lå i Themsen, og vår ‘’Lady’’ dro etterpå over havet til sin bror Rikard, i følge med Elfsy, abbed av Peterborough. Kongen sendte biskop Elfun med ætlingene, Edvard og Alfred, over havet, for å berge dem. Så dro kongen fra flåten, omtrent midtvinters, til Isle of Wight; og ble der for resten av vinteren, hvoretter han dro over havet til Rikard, som han bodde hos til den tiden da Svein døde. Mens vår ‘’Lady’’ var sammen med sin bror bortenfor havet dro Elfsy, abbed av Peterborough, som var der sammen med henne, til klosteret kalt Boneval, hvor St. Florentines legeme befant seg, men der fant han et ynkelig sted, en ynkelig abbed og ynkelige munker, fordi de var blitt plyndret. Der kjøpte han av abbeden og av munkene legemet av St. Florentine, alt bortsett fra hodet, for 500 pund; som han, da han kom hjem, ofret til Kristus og St. Peter.

Svein Tjugeskjegg invaderer England. Miniatyr fra håndskriftet "Edvard bekjennerens liv" fra 1200-tallet.

A.D. 1014. Dette året endte kong Svein sine dager ved kyndelsmesse, den tredje dagen før februar, og samme år ble Elfwy, biskop av York, vigslet i London, under festen for St. Juliana. Mennene i daneflåten valgte alle Knut til konge; hvorpå alle Englands rådgivere, geistlige og lekmenn, mente at de skulle sende bud etter kong Æthelred, fordi de sa at ingen hersker var dem kjærere enn deres rette herre, hvis han ville styre dem bedre enn han gjorde før. Så sendte kongen sin sønn Edvard hit, med sine sendebud, som hadde fått ordre om å hilse hele sitt folk og si at han ville være deres trofaste herre - og at han ville forbedre alle de tingene som de mislikte - og at alle gjerninger skulle bli tilgitt som enten var blitt gjort eller sagt mot ham, forutsatt at de alle enige, uten svik og forræderi, om underlegge seg ham. Da ble det sluttet fullt vennskap mellom alle parter, i ord og handling. Og hver en dansk konge utropte de som fredløse for evig og alltid i hele England. Så kom kong Æthelred hjem i fasten til sitt eget folk; og han ble med glede mottatt av dem alle.

I mellomtiden, etter Sveins død, satt Knut med hæren sin i Gainsborough til påske; og det ble avtalt mellom ham og folket i Lindsey at de skulle forsyne ham med hester, og deretter dra ut alle sammen og plyndre. Men kong Æthelred kom med sin fulle styrke til Lindsey før de var klare, og de plyndret og brant og drepte alle mennene de kunne finne. Knut, sønn av Svein, dro ut med flåten sin (og sviktet de elendige menneskene som han hadde lokket til å støtte ham), og fortsatte sørover til han kom til Sandwich. Der satte han i land gislene som ble gitt til faren hans, og skar av hendene og ørene og nesene deres. Foruten all denne ondskapen beordret kongen at det skulle betales en tributt til hæren som lå i Greenwich, på 21 000 pund. I år, på St. Mikaels dag, kom den store havflommen, som spredte seg vidt over dette landet, og løp så langt opp som den aldri før, oversvømmet mange byer og en utallig mengde mennesker.

A.D. 1015. Dette året var det store konsilet i Oxford; der ealdormann Edric forrådte Sigferth og Morcar, de eldste som tilhørte de syv byene. Han lokket dem inn i boden sin, hvor de ble drept på skammelig vis. Så tok kongen alle deres eiendeler og beordret at enken etter Sigferth skulle hentes og føres inn i Malmsbury. Etter en liten pause gikk Edmund ‘’ætling’’ og grep henne, mot kongens vilje, og tok henne til kone. Så, før festen for Marias fødsel, dro ætlingen i vest og nord inn i de fem byene og plyndret snart all eiendom som tilhørte Sigferth og Morcar, og alt folket underkastet seg ham. I det samme kom kong Knut til Sandwich og dro snart rundt i Kent til Wessex, inntil han kom til munningen av Frome, og plyndret deretter i Dorset og i Wiltshire og i Somerset. Kong Æthelred lå i mellomtiden syk i Corsham; og ealdormannen Edric samlet en hær der, og Edmund ætlingen i nord. Da de kom sammen tenkte rådmannen å forråde Edmund ætlingen, men han kunne ikke, hvorpå de skilte seg uten troskap og flyktet fra sine fiender. Ealdormannen Edric beslagla da førti av kongens skip og underkastet seg Knut. Vestsakserne underkastet seg også, og ga gisler og hester til hæren. Og han oppholdt seg der til midt på vinteren.

Olav Haraldson bryter ned London bro. Illustrasjon av Eirik Olav Werenskiold til 1899-utg. av Heimskringla.I virkeligheten finnes det ikke noe historisk grunnlag for denne hendelsen.

A.D. 1016. Dette året kom kong Knut med en flåtestyrke på hundre og seksti skip,og ealdormannen Edric med ham, over Themsen inn i Mercia ved Cricklade. Herfra dro de videre til Warwickshire, midt på vinteren, og plyndret der og brant og drepte alle de møtte. Så begynte ætlingen Edmund å samle en hær, som, når den ble samlet, ikke kunne hjelpe ham, med mindre kongen var der og de fikk hjelp av Londons borgere. Hærmennene ble derfor skuffet, og hver enkelt tok seg hjem.

Etter dette ble det igjen mønstret en hær, under trusel om straff, at hver person, uansett hvor avsides han bodde, skulle gå inn i hæren, og de sendte bud til kongen i London og ba ham komme for å møte hæren med all den hjelpen han kunne mønstre. Da de alle var samlet, lyktes det ikke hæren noe bedre enn det ofte gjorde før, og da det ble fortalt kongen at de ville forråde ham som burde hjelpe ham, forlot han hæren og vendte tilbake til London igjen.

Så red Edmund ætlingen til Utred jarl i Northumbria; og hver mann mente at de ville samle en hær kong Knut; men de dro til Stafforddhire og til Shrewsbury og til Chester; og de plyndret der de for frem, og Knut på der ‘’han’’ for frem. Han dro ut gjennom Buckinghamshire til Bedfordshire, derfra til Huntingdonshire, og så inn i Northamptonshire langs myrene til Stamford. Derfra inn i Lincolnshire. Derfra til Nottinghamshire, og så inn i Northumbria mot York. Da Utred forsto dette sluttet han å plyndre og skyndte seg nordover og ga etter av ren nød, og alle northumbrerne med ham, men selv om han ga gisler, ble han likevel drept etter råd fra ealdormannen Edric, og Thurkytel, sønn av Nafan, med ham.

Etter dette utnevnte kong Knut Eirik til jarl over Northumbria, som Utred var; og dro så en annen vei sørover, helt vestover, til hele hæren før påske kom til skipene. I mellomtiden dro Edmund ætling til London til sin far, og etter påske dro kong Knut med alle sine skip mot London, men så hendte det at kong Æthelred døde før skipene kom. Han endte sine dager på St. Georgs dag etter å ha styrt sitt rike i en tid med mye trengsel og vanskeligheter så lenge han levde. Etter hans død valgte alle rådsmenn som bodde i London, og innbyggerne, Edmund til konge, som modig forsvarte sitt rike så lenge han regjerte.

Så kom skipene til Greenwich, i gangdagene, og dro i løpet av kort tid til London, hvor de gravde en dyp grøft på sørsiden og dro skipene sine til vestsiden av broen. Siden gravde de grøfter rundt hele byen, så ingen kunne gå inn eller ut, og gjorde ofte fremstøt for å trenge inn i byen, men innbyggerne sto tappert imot dem.

Kong Edmund hadde før denne tid gått ut og invadert vestsakserne, som alle underkastet seg ham; og like etterpå kjempet han med fienden ved Pen nær Gillingham. Så utkjempet han et nytt slag, etter midtsommer, ved Sherston, hvor det var stort mannefall på begge sider, og lederne selv kom sammen i kampen. Ealdormann Edric og Aylmer den kjæreste hjalp hæren mot kong Edmund. Så samlet han styrken sin for tredje gang og dro til London, helt nord for Themsen, og så ut gjennom Clayhanger, berget innbyggerne og drev fienden ombord i skipene sine.

Det var innen to netter etter at kongen dro over til Brentford at han kjempet med fienden og drev dem på flukt, men der druknet mange av engelskmennene på grunn av sin egen uforsiktighet, de som gikk foran hovedhæren med en plan for å plyndre. Etter dette dro kongen til Wessex og samlet hæren der, men fienden vendte snart tilbake til London og omringet byen utenfor og kjempet sterkt mot dem både til vann og til lands. Men den allmektige Gud reddet dem. Fienden dro etterpå fra London med sine skip inn i Orwell, hvor de gikk i land og dro til Mercia, og drepte og brant alt de kom over, slik deres skikk er; og etter å ha forsynt seg med kjøtt, drev de sine skip og sine flokker inn i Medway.

Så samlet kong Edmund for fjerde gang hele den engelske nasjonen og forserte Themsen ved Brentford, hvorfra han dro til Kent. Fienden flyktet foran ham med sine hester inn til Isle of Shepey, og kongen drepte så mange av dem han kunne innhente. Ealdormann Edric dro deretter for å møte kongen i Aylesford, men intet mottiltak kunne ha vært dårligere tilrettelagt. Fienden vendte i mellomtiden tilbake til Essex og rykket inn i Mercia og ødela alt han kom over.

Da kongen forsto at hæren var samlet, forenet han for femte gang hele den engelske nasjonen, og red etter dem og innhentet mennene i Essex, på heden som heter Assingdon, hvor de braket heftig sammen. Så gjorde ealdormannen Edric som han ofte gjorde før - han begynte først å flykte sammen med mennene fra Maiseveth, og forrådte dermed sin virkelige herre og hele Englands folk. Der vant Knut seieren, selv om hele England kjempet mot ham! Deretter ble biskop Ednoth drept, og abbed Wulsy, og ealdormannen Elfric, og ealdormannen Godwin fra Lindsey, og Ulfkytel fra East Anglia, og Ethelward, sønn av ealdormannen Ethelsy. Og hele den engelske nasjonens adel var dermed svekket!

Etter denne kampen dro kong Knut med hæren sin til Glocestershire, hvor han hørte at kong Edmund var. Da rådet ealdormannen Edric og rådgiverne som var samlet der, at kongene skulle slutte fred med hverandre og gi hverandre gisler. Så møttes begge kongene i Olney, sør for Deerhurst, og ble allierte og svorne i brorskap med hverandre. Der bekreftet de vennskapet sitt både med pant og med ed, og betalte ut lønnen til hæren. Med denne pakten skiltes de: kong Edmund tok til Wessex, og Knut til Mercia og det nordlige distriktet. Hæren gikk da til skipene sine med de sakene de hadde tatt; og folket i London sluttet fred med dem og kjøpte seg trygghet, hvorpå de brakte skipene sine til London og skaffet seg vinterkvarter der. På St. Andreas-festen døde kong Edmund; og han ble gravlagt sammen med bestefaren Edgar på Gastonbury. Samme år døde Wulfgar, abbed av Abingdon; og Ethelsy tok ober etter ham i embetet som abbed.

Dette året tok kong Knut makten over hele Englands regjering og delte den inn i fire deler: Wessex for seg selv, East Anglia for Torkjell, Mercia for Edric, Northumbria for Eirik. Dette året ble også ealdormannen Edric drept i London, og Norman, sønn av ealdormannen Leofwin, og Ethelward, sønn av Ethelmar den store, og Britric, sønn av Elfege fra Devonshire. Kong Knut forviste også Edwy ætling, som han etterpå beordret drept, og Edwy, kongen av opprørene; og før kalenderen for august ga kongen ordre om å hente enken etter den andre kongen, Æthelred, datteren til Rikard, til hustru.

Dette år ble Knut valgt til konge.

A.D. 1018. Dette året ble det krevd skatt over hele England; det var til sammen to og sytti tusen pund, foruten det som innbyggerne i London betalte; og det var ti tusen fem hundre pund. Hæren dro da delvis til Danmark; og førti skip ble igjen hos kong Knut. Danene og anglerne ble forent i Oxford under Edgars lov; og dette året døde abbed Ethelsy i Abingdon, som ble etterfuøgt av Ethelwine.

A.D. 1019. Dette året dro kong Knut med ni skip til Danmark, hvor han bodde hele vinteren; og erkebiskop Elfstan døde i år, som også ble kalt Lifing. Han var en veldig rettskaffen mann, både for Gud og for verden.

A.D. 1020. Dette året kom kong Knut tilbake til England; og i påsken ble det holdt et stort råd i Cirencester, hvor ealdormannen Ethelward ble lyst fredløs, og Edwy, kongen av opprørerne. Dette året dro kongen til Assingdon; med Torkjell jarl, og erkebiskop Wulfstan, og andre biskoper, og også abbeder, og mange munker med dem; og han befalte at det skulle bygges der en minster av stein og kalk for sjelene til de menn som ble drept der, og overlot den til sin egen prest, som het Stigand, og de vigslet presten i Assingdon. Og munken Ethelnoth, som hadde vært prost ved Kristi kirke, ble samme år i november vigslet til biskop av Kristi kirke av erkebiskop Wulfstan.

A.D. 1021. Dette året lyste kong Knut Torkjell jarl i bann, mortensmessedag, og biskop Elfgar, den rike giveren av almisse, døde om morgenen juledag.

A.D. 1022. Dette året dro kong Knut ut med sine skip til Isle of Wight. Og biskop Ethelnoth dro til Roma; hvor han ble mottatt med stor ære av Benedikt, den praktfulle paven, som med sin egen hånd la pallen på ham, og med stor prakt vigslet ham til erkebiskop og velsignet ham, på ‘’nones’’ av oktober. Samme dag holdt erkebiskopen messe med sitt pallium, som paven ledet, hvorpå han ble storartet underholdt av paven selv, og tok deretter fatt på hjemreisen med pavens fulle velsignelse. Abbed Leofwine, som urettmessig var blitt forvist fra Ely, var hans følgesvenn; og han renset seg for alle synder som paven hadde bedt ham om, som han var pålagt, og fikk deretter vitnesbyrd fra erkebiskopen og av hele flokken som var med ham.

St. Elphege, erkebiskop av Canterbury, blir spurt om råd. Illustrasjon fra ca. 1400.

A.D. 1023. Dette året kom kong Kong tilbake til til England, og Torkjell og han ble forsonet. Han overlot Danmark og sin sønn til Torkjells omsorg, mens han tok Torkjells sønn med seg til England.

Dette året døde erkebiskop Wulfstan; og Elfric etterfulgte ham; og erkebiskop Egelnoth velsignet ham i Canterbury. Dette året ga kong Knut, da han var kommet til London, erkebiskop Ethelnoth, biskop Britwine og alle Guds tjenere som var med dem, tillatelse til at de kunne ta opp erkebiskopen, Saint Elphege, fra graven i St. Paul´s minster. Og de gjorde det på den sjette dagen før midten av juni; og den strålende kongen, og erkebiskopen, og bispedømmebiskopene, og jarlene og veldig mange andre, både geistlige og lekmenn, fraktet med skip hans hellige lik over Themsen til Southwark. Og der overlot de den hellige martyren til erkebiskopen og hans ledsagere, som med verdig pomp og prakt bar ham til Rochester. Der, på den tredje dagen, kom Lady Emma med sin kongesønn Hardeknut, og under stor høytid og i stor lykksalighet bar de den hellige erkebiskop til Canterbury, og brakte ham så inn i kirken på det herligste vis den tredje dagen før juni.

Etterpå, på den åttende dagen, den syttende dagen før juli kalendermåned, la erkebiskop Ethelnoth, og biskop Elfsy, og biskop Britwine, og alle de som var med dem, det hellige legemet av Saint Elphege til hvile på nordsiden av Kristi alter, til Guds pris og til den hellige erkebiskops ære og til evig frelse for alle dem som daglig søker hans hellige legeme med oppriktig hjerte og i all ydmykhet. Måtte Gud den allmektige være barmhjertig med alle kristne mennesker gjennom Elphege's hellige forbønn!

A.D. 1025. Dette året dro kong Knut til Danmark med en flåte til holmen ved den hellige elv; her kom Ulf og Eglaf mot ham med en meget stor styrke både til lands og sjøs, fra Sverige. Det var stort mannefall på kong Knuts side, både av dansker og engelskmenn; og svenskene var seierherrer.

A.D. 1028. Dette året dro kong Knut fra England til Norge med femti skip bemannet med engelske thegner, og drev kong Olav fra landet, som han nå la helt under seg.

A.D. 1029. Dette året reiste kong Knut hjem til England.

A.D. 1030. Dette året vendte kong Olav tilbake til Norge; men folket samlet seg mot ham og stred mot ham og han ble drept der, i Norge, av sitt eget folk, og ble siden helgenkåret. Før dette, samme år, døde Håkon den stridbare jarlen, til sjøs.

A.D. 1031. Dette året vendte kong Knut tilbake, og så snart han kom til England ga han til Kristi kirke i Canterbury havn Sandwich, og alle rettighetene som følger med, på hver side av havnen, slik at når tidevannet er høyest og mest utbredt, og det er et skip som flyter så nær land som mulig, og det er en mann som står på skipet med en langøks i hånden, og så langt som den store kjegleøksen kan kastes ut fra skipet, da skal kirkens tjenere nyte godt sine rettigheter.

Dette året reiste kong Knut til Roma, og samme år, så snart han kom hjem, dro han til Skottland; og Malcolm, skottenes konge, underkastet seg ham og ble hans mann sammen med to andre konger, Macbeth og Jehmar, men han holdt sin troskap bare en liten stund. Robert, jarl av Normandie, dro i år til Jerusalem, hvor han døde, og Vilhelm, som senere var konge av England, etterfulgte ham i jarledømmet, selv om han var et barn.

"Knut den Store ydmyger sig for Vederlaget". Illustrasjon av Louis Moe, 1896. Knut den mektiges hird ble også omtalt som "vederlaget". Da kongen brøt de reglene han selv hadde satt for hirden, følte han seg forpliktet til å be om tilgivelse fra sine menn.

A.D. 1035. Dette året døde kong Knut i Shaftesbury, den andre dagen før november; og han ble gravlagt i Winchester, i den gamle katedralen. Han var konge over hele England i nær på tyve vintre.

Rett etter hans død ble det holdt et råd for alle adelsmenn i Oxford, hvor Leofric jarl, og nesten alle thegnene nord for Themsen, og kongens flåte i London, valgte Harald til å herske over hele England, for seg selv og sin bror Hardeknut, som var i Danmark. Godwin jarl, og alle de eldste mennene i Wessex, satte seg imot det så lenge de kunne, men de kunne ikke gjøre noe med det. Det ble da bestemt at Elfgiva, moren til Hardeknut, skulle forbli i Winchester sammen med husstanden til kongen, hennes sønn. De holdt hele Wessex i sin hule hånd, og Godwin jarl var deres styringsmann. Noen menn sa om Harald, at han var sønn av kong Knut og av Elfgive, datter av ealdormannen Elfelm, men det ble ansett som veldig lite trolig av de fleste. Han var likevel full konge over hele England. Harald sa selv at han var sønn av Knut og Lady Elfgive av Hampshire, selv om det ikke var sant, men han sendte bud og bød å ta fra henne alle de gjeveste skatter som hun ikke eide, men som kong Knut eide, og hun ble allikevel der hele tiden i byen så lenge hun kunne.

Knut den mektige, konge av England og Danmark, og hans sønner Harald Harefot og Hardeknut. Ilustrasjon fra 1200-tallet.

A.D. 1036. Dette året kom Alfred den unge ætling hit, sønn av kong Æthelred, og ønsket å besøke sin mor, som bodde i Winchester, men Godwin jarl og andre menn som hadde mye makt Dette landet ville det ikke, fordi en slik oppførsel var veldig behagelig for Harald, selv om den var urettferdig.

Ham lot Godwin ta

og satte i fengsel.

Hans venner som ikke flydde

ble slaktet ned for fote.

De som ble slaktet var som kveg,

som møtte døden på sin veg.

Men noen sparte de for å binde,

bare for å vandre blinde!

Noen ble stående hjelpeløse igjen,

mens andre ble jaget om senn.

En verre gjerning var ei gjort

i vårt land, med svie og tort,

siden det engelske folk

ga plass til den danske dolk.

Men stole vi må

på den himmel blå

der Krist enn lever

og i uskyld svever -

vårt lands stolthet og glede!

Vår uskyldsrene fyrste møtte

de djevelske krefter og ondskap bøtte,

inntil det ble avgjort

at han bundet skulle føres bort,

hånet av menn,

til Ely-bury fen.

Men snart det kongelige syn

ble borte som et lyn.

Så brakte de sin fange til munkene,

hvor han søkte tilflukt fra sine fiender

til livets triste kveld nærme seg.

Hans legeme beordret da disse gode og hellige menn,

som så hans hellighet stråle,

dypt i den hellige jord

sør i koret er hans grav -

hans sjel nå med Kristus hviler.

A.D. 1037. Dette året ble Harald valgt til konge over alt og forlot Hardeknut, fordi han var for lenge i Danmark, og så drev han ut sin mor Ælfgifu, enken etter kong Knut, uten medlidenhet, midtvinters. Hun, som var mor til Edvard så vel som til kong Hardeknut, søkte da freden i Baldwin ved sørkysten. Så kom hun til Brügge, bortenfor havet, og Baldwin jarl tok godt imot henne der; og han ga henne en bolig i Brügge og beskyttet henne og underholdt henne der så lenge hun hadde behov for det.

A.D. 1039. Dette året var det en usedvanlig streng vinter. I år kom også Hardeknut til Brügge, hvor moren hans var.

A.D 1040. Dette året døde kong Harald i Oxford, den sekstende dagen før kalenderen for april, og han ble gravlagt i Westminster. Og han styrte England i fire år og seksten uker; og i hans dager ble seksten skip holdt med mannskap og utstyr, med en utbetaling av åtte mark for hver roer, på samme måte som det hadde vært gjort før i kong Knuts dager. Og samme år kom kong Hardeknut til Sandwich, syv dager før midtsommer. Og han ble snart også anerkjent som konge av alle engelskmenn, som av daner, skjønt hans rådgivere etterpå forlangte at to og sytti skip skulle holdes i kongens tjenesete, med en lønn av åtte mark for hver roer. Han beordret den døde Harald å bli tatt opp av graven og kastet i en grøft.

A.D. 1041. Dette året ble tributten betalt til hæren, det var 21 099 pund, og etterpå to og tredve skip, 11 048 pund. Dette året beordret også Hardeknut å legge hele Worcestershire øde, på grunn av de to tjenerne i husstanden hans som krevde den tunge tributten, etter at de var blitt drept av folket i byen. Tidlig samme år kom Edvard, sønn av kong Æthelred, hit til landet, fra Wealand til Madron. Han var bror til kong Hardeknut, og var blitt drevet bort fra dette landet i mange år, men han ble likevel sverget til konge, og ble i sin brors hoff mens han levde. De var begge sønner av Elfgive Emma, som var datteren til Rikard jarl. Dette året forrådte også Hardeknut Eadulf, under vennskapets maske. Han var også alliert med ham ved ekteskap.

Romantisk fremstilling av den danske og engelske kongen Harthacnut (Hardeknut) som regjerte i Danmark 1035-1042 og England 1035-37 (sørlige del av landet) og 1040-1042. Maleri i den permanente utstillingen i Nationalhistorisk Museum, Frederiksborg i Danmark. Det ble laget for museet rundt 1880 av den danske maleren C.N. Overgaard. (Foto: Oleryhlolsson, 2020. Commons.)

A.D.1042. Dette året døde Kong Hardeknut i Lambeth, mens han sto og drakk: han falt plutselig til jorden med en voldsom kamp, men de som var nær tok ham opp, og han talte ikke et ord etterpå, men utåndet på den sjette dagen før ‘’ide’’ juni. Han var konge over hele England i to år på ti netter nær, og han er gravlagt i den gamle minsteren i Winchester sammen med kong Knut, hans far. For hans sjels frelse vigslet hans mor den nye minsteren til St. Valentin martyren, og før han ble begravet, valgte alle folk Edvard til konge i London. Og de tok imot ham som sin konge, som det var høvet seg, og han regjerte så lenge Gud ga ham lov.

A.D. 1043. Dette året ble Edvard vigslet til konge i Winchester, tidlig på påskedag, med mye pomp og prakt. Så var det påske den tredje dagen før ‘’nones’’ av april. Erkebiskop Edsy vigslet ham og ga ham de kirkelige formaninger i forsamlingens påhør. Og Stigand prest ble vigslet til biskop over østanglerne. Og dette året, fjorten netter før St. Andreasmesse, ble det gitt råd til kongen at han og Leofric jarl og Godwin jarl og Siward jarl med deres følge skulle ri fra Gloucester til Winchester og komme overraskende på kongemoren Emma; de fratok henne alle de skattene hun hadde samlet og krevd inn, som var enorme, fordi hun tidligere var svært hard mot kongen sin sønn, og gjorde mindre for ham enn han ønsket før han ble konge, og også siden, men de tillot henne å bli der etterpå. Og kort tid etter dette bestemte kongen seg for å overta alt det land som hans mor rådet over, og tok fra henne alt hun hadde av gull og sølv og utallige ting, fordi hun tidligere hadde holdt rikdommene unna for ham. Like etter dette ble Stigand fratatt bispeembetet, og de tok alle hans eiendeler og overga det til kongen, for var den som sto nærmest kongens mor og gjorde alt hun ba om.

A.D. 1045. Dette året døde Grimkjell, den veltalende biskopen, den tiende dagen før kalenderen for april. Han hadde tre bispedømmer; et i Devonshire, et i Cornwall og et annet i Worcestershire. Hans etterfølgere var Leofric, som var kongens prest, til Devonshire og til Cornwall, og biskop Aldred til Worcestershire.

[Svend Estridsen, kalkmaleri fra 1500-tallet i Roskilde Domkirke, Sjælland. (Foto: Orf3us, 2014. Commons.

Svein jarl sendte bud og ba om femti skip for å kjempe mot Magnus, nordmennenes konge; men det syntes uklokt av alt folket, og det ble hindret, fordi Magnus hadde en stor flåte: og han drev Svein ut og det ble stort mannefall i landet, danene ga ham da mye penger og tok imot ham som konge. Samme år døde Magnus. Samme år dro også Svein jarl ut til Baldwins land, til Brügge; og ble der hele vinteren. Om sommeren dro han.

A.D. 1046. Dette året dro Svein jarl inn i Wales; og Griffin, kongen over mennene fra nord, dro med ham, og det ble gitt gisler til ham. Da han kom hjem beordret han abbedissen av Leominster til å bli hentet til ham, og han hadde henne hos seg så lenge han lystet, hvorpå han lot henne reise hjem. Etter kyndelsmesse ble vinteren særdeles streng, med frost og snø, og med all slags dårlig vær; ingen kunne huske en så streng vinter som denne både ved tap av menn og ved tap av storfe; ja, fugler og fisker omkom av kulde og sult.

Kong Edvard samlet en stor skipsstyrke ved Sandwich på grunn av truselen fra Magnus i Norge, men striden mellom ham og Svein i Danmark hindret ham i å komme hit.

Og samme år kom Lothen og Irling med fem og tyve skip til Sandwich, og der tok de et usigelig stort bytte, både av menn, gull og sølv, så ingen visste hvor mye det hele var. Og de seilte så rundt Thanet, og ville gjøre det samme der, men landets folk sto hardt imot dem og nektet dem like godt å lande som vann, og derfra drev de dem fullstendig på flukt. Og de tok seg til Essex, og der herjet de og tok menn og eiendom og hva de måtte finne. Og de tok seg selv østover til Baldwines land, og der solgte de det de hadde plyndret; og deretter dro de østover, hvorfra de før var kommet.

Samme år dro kong Edvard ut til Sandwich med en stor flåte. Og Svein jarl, sønn av Godwin jarl, kom inn til Bosham med syv skip; han skaffet seg kongens beskyttelse og ble lovet at han skulle få beholde alt han hittil hadde eid. Da hevdet Harald jarl, hans bror og Bjørn jarl at han ikke skulle holdes verdig til noe av det som kongen hadde gitt dem, men det ble gitt ham en frist på fire dager til å gå til skipene sine. Da skjedde det ganske uventet at det kom bud til kongen om at det lå fiendtlige skip i vest og herjet. Så seilte Godwin jarl vestover med to av kongens skip; det ene sto under kommando av Harald jarl, og det andre under Toste, hans bror, og to og førti av folkets skip. Så ble Harald jarl fjernet fra kongens skip som han før hadde hatt kommandoen over. Så dro de vestover til Pevensey, og der ble de liggende værfast.

Etter dette, etter to dager, kom Svein jarl dit, og snakket med sin far og med Bjørn jarl, og ba Bjørn om at han ville reise med ham til kongen i Sandwich og hjelpe ham til kongens vennskap: og han gjorde det. Så dro de avgårde til kongen. Mens de red, ba Svein om at han skulle bli med ham til skipene hans, og sa at sjømennene hans ville dra fra ham med mindre han snarest kom dit. Så red de begge der skipene hans lå. Da de kom dit, ba da Svein jarl om at han ville følge ham om bord. Han nektet iherdig, inntil sjøfolkene grep ham og kastet ham i båten og bandt ham, og rodde ut til skipet og satte ham ombord. Så heiste de seilene og dro vestover til Exmouth og hadde ham med seg til de drepte ham, og de tok liket og gravla det i en kirke. Og så kom frendene hans fra London og tok ham opp og bar ham til Winchester, til den gamle minsteren, og der er han gravlagt sammen med kong Knut, sin onkel. Og Svein dro da østover til Baldvins land og satt der hele vinteren i Brügge, med full beskyttelse.

A.D. 1047. Påskedag var den tredje dagen før ‘’nones’’ i april, og det var over hele England et stort tap av menn også i år. Samme år kom Lothen og Irling til Sandwich med fem og tyve skip, og plyndret og tok et uovertruffent bytte av menn og gull og sølv, så ingen visste hvor mye det hele var; så seilte de da rundt til Thanet og ville ha gjort det samme der, men landfolket stod godt imot og gjorde motstand både til lands og til sjøs og jaget dem derfra. De tok seg derfra til Essex, hvor de plyndret og tok menn, og alt de kunne finne, hvorfra de dro østover til Baldwins land, og etter å ha solgt byttet de hadde fått vendte de tilbake østover til stedet de hadde kommet fra før.

Magnus, konge av Norge, vant Danmark. Samme år kom Svein jarl til England.

A.D. 1048. I år kom Svein tilbake til Danmark; og Harald, onkelen til Magnus, dro til Norge ved Magnus´ død, og nordmennene underkastet seg ham. Han sendte et fredsbud til vårt land, og det samme gjorde Svein fra Danmark, og ba kong Edvard om å hjelpe dem med penger til minst femti skip, men hele folket gjorde motstand.

Også i år var det et jordskjelv, i mai måned, mange steder; i Worcester, i Wick og i Derby, og andre steder i hele England, med meget stort tap på grunn av sykdom hos mennesker og storfe over hele England, og villbrannen i Derbyshire og andre steder gjorde mye skade.

Samme år plyndret fienden Sandwich og Isle of Wight og drepte de beste mennene som var der; og kong Edvard og jarlene seilte ut etter dem med sine skip.

Det samme år døde Grimkjell, biskop i Sussex, og Heca prest etterfulgte ham som overhode for bispedømmet. Og Svein sendte også bud hit og ba om hjelp mot Magnus, Norges konge, om at det skulle sendes ham femti skip til unnsetning. Men det syntes urådelig for alle mennesker: og det ble dessuten hindret av Magnus, som hadde en stor skipsstyrke. Og så drev han Svein ut, og med mye manndrap vant landet, og danene betalte ham mye penger og anerkjente ham som konge. Og samme år døde Magnus. Da hadde waliserne reist et slott i Herefordshire blant folket til Svein jarl, og utførte all slags skade og vanære for kongens menn der de kunne. Så kom Godwin jarl og Svein jarl og Harald jarl sammen i Beverstone, og mange menn med dem, for at de skulle gå til sin kongelige herre og til alle de jevnbyrdige som var forsamlet med ham, for at de kunne få råd fra kongen og hans hjelp og av hele dette rådet, hvordan de kunne hevne kongens og hele nasjonens vanære.

Da var walisere hos kongen på forhånd og anklaget jarlene og advarte om at de ikke måtte komme for hans øyne; fordi de sa at de kom dit for å forråde kongen.

Siward, jarlen av Northumbria, og Leofric, jarlen av Mercia, og mye folk med dem kom fra nord, til kongen, og det ble gjort kjent for Godwin jarl og hans sønner at kongen og mennene som var med ham var blitt advart mot dem. Da bestemte de jevnbyrdige på hver side at all slags ondskap skulle opphøre, og kongen ga Guds fred og sitt fulle vennskap til begge sider. Så bestemte kongen og hans råd at et konsil for alle adelsmenn skulle holdes for andre gang i London, ved høstjevndøgn, og kongen befalte at hæren skulle bli utkalt, så vel sør for Themsen som nord, alle som kunne mønstres. Så erklærte de Svein jarl for fredløs, og kalte Godwin jarl og jarlen Harald til rådet så raskt de kunne gjøre det. Da de var kommet dit ble de kalt inn til rådet. Da krevde han sikkerhet i form av gisler, slik at han kunne komme trygt inn i rådet og ut av rådet. Da krevde kongen alle de mennene som fulgte jarlene, og de ga dem alle i hans hender. Så sendte kongen igjen bud til dem og bød dem at de skulle komme med tolv mann til kongens råd. Da krevde jarlen atter sikkerhet og gisler, for at han kunne forsvare seg mot hver av de saker som ble lagt frem for ham. Da ble gislene nektet ham, men han fikk fritt leide ut av landet i fem netter. Og så dro Godwin jarl og Svein jarl til Bosham og sjøsatte skipene sine og tok seg over havet og søkte Baldwins beskyttelse, og ble der hele vinteren. Harald jarl dro vestover til Irland, og var der hele vinteren i kongens vern. Og kort tid etter dette skjedde, krevde kongen at damen som var tjente hans dronning [Editha] skulle bli fratatt alt hun eide, av land og gull og sølv og i alle ting, og sendte henne til hennes søster i Wherwell. Og Algar, sønn av Leofric jarl, ble utnevnt til jarlen i det jarledømmet som Harald før hadde.

A.D. 1049. Dette året samlet keiseren en tallkrik hær mot Baldwin av Brügge, fordi han hadde ødelagt slottet i Nimeguen, og på grunn av mange andre ugudelige handlinger han gjorde mot dem. Hæren som han hadde samlet sammen var enorm. Det var Leo, paven av Roma, og patriarken, og mange andre store menn fra flere provinser som sto bak. Han sendte også bud til kong Edvard og ba ham om en skipsflåte, slik at Baldwin ikke kunne unnslippe ved å dra til sjøs. Etterpå dro han [Edvard] til Sandwich og lå der med en stor skipsflåte, inntil keiseren hadde oppnådd det han ønsket med Baldwin.

Også Svein jarl vendte tilbake, etter at han hadde dratt fra vårt land til Danmark, der han tapte sin sak med danene. Han kom hit med gode forsetter og sa at han igjen ville underkaste seg kongen og være hans mann, og han ba Bjørn jarl være til hjelp for ham og gi ham land å fø ham på. Men Harald, broren hans og Bjørn jarl gjorde motstand og ville ikke gi ham noe av det som kongen hadde gitt dem. Kongen nektet ham også alt, hvorpå Svein trakk seg tilbake til skipene sine ved Bosham. Så, etter forliket mellom keiseren og Baldwin, seilte mange skip hjem, og kongen ble liggende bakenfor Sandwich med noen få skip.

Godwin jarl seilte også med to og førti skip fra Sandwich til Pevensey, og Bjørn jarl dro med ham. Så ga kongen alle mennene fra Mercia tillatelse til å vende hjem, og det gjorde de. Da ble det fortalt kongen at Osgod lå ved Ulps med ni og tredve skip, hvorpå kongen sendte etter skipene sine, de som før hadde seilt hjemover, men fortsatt lå ved Nore.

Så hentet Osgod sin kone fra Brügge, og de dro tilbake igjen med seks skip, men resten dro mot Essex, til Eadulfsnes, og plyndret der og vendte så tilbake til skipene sine. Men det kom en sterk vind over dem, så de alle ble borte, bortsett fra fire personer, som siden ble omkom på havet.

Mens Godwin jarl og Bjørn jarl lå ved Pevensey med skipene sine, kom Svein jarl, og med et påskudd ba Bjørn jarl, som var hans onkels sønn, om at han ville være med i hans følge. Svein oppsøkte kongen i Sandwich, for å gjøre forholdet godt igjen med ham, og la til at han ville sverge med en ed på at han skulle forbli trofast mot ham, hvorpå Bjørn konkluderte med at han ikke ville forråde ham på grunn av forholdet deres. Han tok derfor tre følgesvenner med seg, og de red til Bosham, hvor hans skip lå, som om de skulle dra videre til Sandwich, men de bandt ham plutselig og førte ham til skipene og dro derfra med ham til Dartmouth, hvor de beordret ham til å bli drept og dypt begravd. Han ble senere funnet, og Harald, hans fetter, hentet ham derfra og førte ham til Winchester, til den gamle minsteren, hvor han gravla ham hos kong Knut, hans onkel. Så utropte kongen og hele hæren Svein til fredløs.

Litt før dette kjempet mennene fra Hastings og deromkring mot hans to skip med sine skip, og drepte alle mennene og førte skipene til Sandwich til kongen. Åtte skip hadde han før han forrådte Bjørn; etterpå tok de alle skipene fra ham unntatt to, hvorpå han dro østover til Baldwins land og satt der hele vinteren i Brügge, i full sikkerhet.

Samme år kom seks og tredve skip opp fra Irland til den walisiske kysten, og her begikk Griffin mange overgrep mot befolkningen. Folket samlet seg raskt mot dem, og der var også biskop Eldred med dem, men de hadde for lite hjelp, og fienden kom uforvarende over dem veldig tidlig om morgenen og drepte på stedet mange gode menn; men de andre rykket frem med biskopen. Dette ble gjort på den fjerde dagen før kalenderen for august.

Samme år unnlot kong Edvard å betale ut lønn til ni skip, og mannskapene dro bort med alle skipene, og lot bare fem skip bli liggende igjen, som kongen beordret tolv måneders lønn for.

Samme år kom Svein jarl til England.

Dette året kom Svein igjen til Danmark, og Harald [Hardråde], onkelen til Magnus, reiste til Norge etter at Magnus var død, og nordmennene tok ham til konge, og han sendte fredsbud til vårt land. Og Svein sendte også bud fra Danmark og ba kong Edvard om hjelp fra skipene hans. De skulle være minst femti skip, men alle hele folket var imot det. Og også i år var det et jordskjelv i mai mange steder i Worcester og i Wick, og i Derby og andre steder, og det var også en stor dødelighet blant mennesker, og sykdom og død hos storfe, og dessuten gjorde villbrannen mye ondt i Derbyshire og andre steder.

Mynt utstedt av Harald Hardråde. "ARALD[us] REX NAR[vegiae]". (Norges Mynter i Middelalderen. Christiania 1865.)

A.D. 1050. Dette året vendte biskopene hjem fra Roma, og Svein jarl fikk omgjort dommen om fredløshet. Samme år avskaffet kong Edvard den danegjeld som kong Æthelred hadde pålagt folket. Det var i det ni og tredevte året etter at det hadde begynt. Denne tributten plaget alle folk i England så lenge som er skrevet ovenfor, og ble alltid betalt før andre pålegg, slike som ble pålagt folket vilkårlig, og var til stor irritasjon.

Hit kom også Svein jarl, som før hadde dratt fra dette landet til Danmark, og etter at han hadde tapt sammen med danene. Han kom hit med falske påskudd og sa at han igjen ville være lydig mot kongen. Og Bjørn jarl lovet ham at han skulle hjelpe ham. Da, etter forsoningen mellom keiseren og Baldwin, dro mange av skipene hjem, og kongen ble igjen i Sandwich med noen få skip, og Godwin jarl dro også med to og førti skip fra Sandwich til Pevensey, og Bjørn jarl dro med ham. Da ble det gjort kjent for kongen at Osgod lå ved Ulps med ni og tredve skip, og kongen sendte da bud etter de skipene som før hadde dratt hjem, så han kunne sende dem etter ham. Og Osgod hentet sin kone fra Brügge, og de dro tilbake igjen med seks skip.

De andre landet i Sussex ved Eadulfness, og gjorde skade, og dro igjen til deres skip, og da kom en sterk vind mot dem, så de ble alle ødelagt, unntatt fire, hvis mannskaper ble drept på andre siden av havet.

Mens Godwin jarl og Bjørn jarl lå i Pevensey, kom Svein jarl og tryglet Bjørn jarl, som var hans onkels sønn, med bedrageriske hensikter, om at han gjerne ville være hans følgesvenn til kongen i Sandwich, og bedre hans forhold med ham. Han [Bjørn] tok da med seg tre ledsagere og fulgte ham, slik han var blitt bedt, og han [Svein] førte ham så til Bosham, hvor skipene hans lå, og så bandt de ham og førte ham om bord. Så dro han derfra med ham til Dartmouth, og der beordret han ham til å bli drept og dypt begravet. Etterpå ble han funnet og fraktet til Winchester og gravlagt hos kong Knut, onkelen hans.

Litt før dette kjempet mennene fra Hastings og deromkring mot to av hans skip med sine skip, og drepte alle mennene og førte skipene til Sandwich til kongen. Åtte skip hadde han før han forrådte Bjørn, etter det forlot alle ham unntatt to.

Samme år ankom den walisiske Axa, fra Irland, med seks og tredve skip, og de gjorde skade, med hjelp av Griffin, den walisiske kongen. Folket samlet seg mot dem. Biskop Aldred [av Worchester] var også der sammen med dem, men de hadde for lite makt. Og de kom fullstendig uventet over dem tidlig om morgenen og drepte mange gode menn, mens de andre slapp unna med biskopen: dette ble gjort den fjerde dag før kalenderen for august.

A.D. 1051. Dette året kom Eustace, som var gift med kongens søster, til kongen, fra den andre siden av havet, og gikk til kongen; og etter å ha talt med ham hva han ville, gikk han hjem. Da han kom øst til Canterbury spiste han og hans menn, før han fortsatte til Dover. Da han var omtrent en mil eller mer på denne siden av Dover, tok han på seg brystplaten; og det gjorde alle hans følgesvenner, og de dro videre til Dover. Da de kom dit, bestemte de seg for å slå seg ned der de nå var. Så kom en av mennene hans og overnattet i huset til en herre i en familie mot hans vilje; men etter å ha såret husets herre, ble han drept av den andre. Da var Eustace hastig oppe på sin hest, og hans ledsagere på deres; og da de gikk til familiens herre, drepte de ham ved hans eget ildsted. Så gikk de opp til byen og drepte mer enn tyve menn, både innenfor og utenfor bymuren. Bymennene drepte nitten menn på den andre siden og såret flere, men de visste ikke hvor mange. Eustace slapp unna med noen få menn, og dro igjen til kongen og fortalte ham delvis hvordan det hadde gått med dem. Kongen ble veldig sint på bymennene, og sendte avgårde Godwin jarl og ba ham dra til Kent med fiendtlige hensikter mot Dover. For Eustace hadde fortalt kongen at bymennenes skyld var større enn hans. Men det var ikke slik, og jarlen ville ikke være med på ekspedisjonen, fordi han var lite villig til å ødelegge sitt eget folk. Så sendte kongen bud etter sitt råd og ba dem komme til Gloucester ved Maria ettermesse.

I mellomtiden fikk Godwin det for seg at noe slikt kunne skje i hans eget jarledømme. Så begynte han å samle styrker over hele sitt jarledømme, og Svein jarl, hans sønn, i sitt; og Harald, hans andre sønn, i sitt jarledømme. Og så samlet de seg alle i Gloucestershire ved Langtree, en stor og utallig hær, rede til kamp mot kongen, med mindre Eustace og hans menn ble levert til dem med håndjern, og også franskmennene som var i slottet. Dette ble gjort syv netter før den siste Marimesse om høsten, da kong Edvard satt i Gloucester. Han sendte bud etter Leofric jarl og nordover etter Siward jarl og tilkalte dem og hele deres følge. Først kom de til ham med ganske liten hjelp, men da de forsto hvordan det var i sør, sendte de bud nordover over hele jarledømmet og beordret en stor styrke til hjelp for sin herre. Det gjorde også Ralph over sitt jarldømme. Så kom de alle til Gloucester for å hjelpe kongen, selv om det var sent. Så enstemmige var de alle i forsvaret for kongen, at de ville søke Godwins hær hvis kongen ønsket det. Men noen forhindret det, fordi det var svært uklokt at de kom sammen, for i de to hærene befant nesten alle de edleste mennene i England seg. De forhindret derfor dette, slik at de ikke kunne forlate landet prisgitt våre fiender, mens de var involvert i en ødeleggende konflikt mellom oss selv. Da ble det rådet at de skulle bytte gisler mellom seg. Og de utstedte proklamasjoner over hele London, hvor alt folket ble tilkalt over hele denne nordenden i Siwards jarledømme og i Leofrics, og også andre steder, og Godwin jarl skulle komme dit med sønnene sine til en konferanse. De kom så langt som til Southwark, og svært mange med dem fra Wessex; men hæren hans minket stadig mer og mer, for de overga til kongen alle de som tilhørte Harald jarl, hans sønn, og lyste Svein jarl og hans andre sønn fredløse. Da han derfor ikke fikk oppfylt sin hensikt om å få et møte med kongen og med hæren som fulgte ham, dro han sin vei i ly av nattemørket.

Om morgenen holdt kongen råd og utropte ham til fredløs med hele hans hær; ham selv og hans kone, og alle hans tre sønner - Svein og Toste og Grith. Og han dro sørover til Thorney med sin kone, og Svein, hans sønn, og Toste og hans kone, et søskenbarn til Baldwin av Brügge, og hans sønn Grith. Harald jarl med Leofwine dro til Bristol i skipet som Svein jarl før hadde forberedt som ledd i sine egne planer, og kongen sendte biskop Aldred fra London med sitt følge, med ordre om å innhente ham før han kom til skipet. Men enten kunne de ikke, eller ville de ikke. Så seilte han ut fra munningen av Avon, men han møtte så ugunstig vær at han kom i store vanskeligheter og led et alvorlig tap. Deretter dro han videre til Irland, så snart været tillot det.

I mellomtiden hadde waliserne bygget et slott i Herefordshire, på Svein jarls territorium, og brakt så mye skade og skam over kongens menn de kunne. Så kom Godwin jarl, og Svein jarl og jarl Harald, sammen i Beverstone, og mange menn med dem; i den hensikt at de skulle gå til sin rette herre og til alle de jevnbyrdige menn som var forsamlet med ham, for å få kongens råd og hjelp, og av alle hans jevnbyrdige, hvordan de skulle hevne den fornærmelsen som kongen og hele nasjonen hadde lidd. Men waliserne kom dem i forkjøpet hos kongen og forrådte jarlene, så de ikke fikk lov til å komme for kongens øyne; for de erklærte at de hadde til hensikt å komme dit for å forråde kongen.

Det var nå samlet for kongen Siward jarl og Leofric jarl og mye folk med dem nordfra, og det ble fortalt Godwin jarl og hans sønner at kongen og mennene som var med ham ville ta råd mot dem, men de forberedte seg sterkt på å gjøre motstand, selv om de var frekke nok til å gå frem mot sin rette herre. Da rådet de jevnbyrdige menn på begge sider at de skulle avstå fra all fiendtlighet, og kongen ga Guds fred og sitt fulle vennskap til hver part.

Da rådet kongen og hans råd til at det for andre gang skulle holdes et stort møte for alle adelsmenn i London, ved høstjevndøgn, og kongen beordret ut en hær både sør og nord for Themsen, den største som noen gang har vært. Så ble Svein jarl utropt til fredløs, og Godwin jarl og Harald jarl ble innkalt til rådet så fort de kunne komme. Da de kom dit og ble fremstilt for rådet, krevde de sikkerhet og gisler, slik de kunne komme inn i rådet og forlate det uten at de ble overfalt. Kongen forlangte da å få utlevert alle thegner som jarlene hadde, og de la overga dem alle i hans hender. Så sendte kongen igjen bud til dem og befalte dem å komme med tolv menn til kongens råd. Så ønsket jarlen atter sikkerhet og gisler, før han ville svare for seg i rådet. Men gislene ble nektet ham, og i stedet ble det avtalt en våpenhvile på fem netter slik at han fikk tid til å forlate landet. Så dro Godwin jarl og Svein jarl til Bosham, og trakk ut skipene sine og dro utover havet og søkte beskyttelse hos Baldwin; og der holdt de til hele vinteren.

Harald jarl dro vestover til Irland, og var der hele vinteren under kongens beskyttelse. Det var fra Thorney at Godwin og de som var med ham dro til Brügge, til Baldwins land, i ett skip, med så mange skatter som de bare kunne få plass til for hver mann. Alle og enhver ville ha ment at det var ren fantasi om noen hadde spådd at det skulle ende slik! For han var før hevet til en slik høyde at han styrte både kongen og hele England - hans sønner var jarler og kongens kjære; og hans datter giftet seg og ble forent med kongen. Kort tid etter at dette hadde skjedd, avskjediget kongen dronningens hoffjomfru, og beordret at hun skulle fratas alt hun eide av land og gull og sølv og alt annet, og overlot henne til hennes søster i Wherwell, som skulle ta seg av henne. Like etter kom Vilhelm jarl fra den andre siden av havet med et stort følge av franskmenn, og kongen underholdt ham og så mange av hans ledsagere som det passet ham, og lot ham dra igjen.

Godwin og hans familie returnerer med skip til hoffet hos kong Edvard Bekjenneren i 1052. Fra et manuskript fra 1200-tallet av Vita Ædwardi Regis.

A.D. 1052. Dette året, den andre dagen før ‘’nones’’ i mars, døde den gamle Lady Elfgiva Emma, mor til kong Edvard og kong Hardeknut, enken etter kong Æthelred og kong Knut; og hennes legeme hviler i den gamle minsteren hos kong Knut.

På dette tidspunkt plyndret Griffin, den walisiske kongen, i Herefordshire til han kom svært nær Leominster, og der samlet de seg mot ham, både engelskmennene og franskmennene fra slottet, og veldig mange gode engelskmenn ble drept, og også mange franskmenn. Dette var på samme dag tretten år etter at Edwin ble drept sammen med sine ledsagere.

Samme år rådet kongen og hans råd til at skip skulle sendes ut til Sandwich, og at Ralph jarl og Odda jarl skulle utnevnes til å ha kommando over flåten. Så dro Godwin jarl ut fra Brügge med sine skip til Ysendyck; han seilte ut en dag før midtsommeraften, til han kom til Ness som ligger sør for Romney. Da det kom til jarlenes kunnskap ute ved Sandwich, seilte de ut etter de andre skipene, og en landstyrke ble også beordret ut mot skipene.

I mellomtiden hadde Godwin jarl blitt advart og tok seg inn i Pevensey. Været var så voldsomt at jarlene ikke kunne rede på hvor det hadde blitt av Godwin jarl. Men Godwin jarl gikk så ut igjen til han kom tilbake til Brügge, og de andre skipene vendte tilbake igjen til Sandwich. Da ble det rådet at skipene skulle gå tilbake til London igjen, og at andre jarler og andre loser skulle utnevnes til å ha kommandoen over dem. Men det dro ut så lenge i tid at flåtestyrken deserterte, alle som en, og de tok seg hjem, alle sammen. Da Godwin jarl forsto det heiste han seilet på alle sine skip, og de dro vestover med en gang til Isle of Wight; her kom de i land der og plyndret så lenge at folket ga dem så mye som de krevde av dem.

Så fortsatte de vestover til de kom til Portland, hvor de landet og gjorde så mye skade de kunne gjøre. I mellomtiden hadde Harald dratt ut fra Irland med ni skip, og kom opp ved Potlock med skipene sine til munningen av Severn, nær grensene til Somerset og Devonshire, og der plyndret han mye. Landfolket samlet seg mot ham, både fra Somerset og fra Devonshire, men han drev dem på flukt og drepte der mer enn tredve flere menn enn han selv mistet. Like etter fortsatte han til Penwithstert, hvor mye folk var samlet mot ham, men forsynte sine folk med kjøtt, og gikk på land og drepte på stedet en stor mengde av folket, og ranet til seg storfe, menn og penger, alt han kunne få tak i.

Så dro han østover til sin far; og de dro begge sammen østover til de kom til Isle of Wight, hvor de tok det som var blitt igjen etter dem som hadde vært der før ham. Derfra dro de til Pevensey og tok så mange skip som hadde gått inn der, og så fortsatte de til de kom til Ness, hvor de tok alle skipene som var ved Romney og ved Hite og ved Folkstone.

Så beordret kong Edvard at førti krigsskip skulle utstyres, som ble liggende ved Sandwich i flere uker, for å se om Godwin jarl kom dit, som da var i Brügge om vinteren, slik at da han kom hit til landet ikke skulle unnslippe dem. Men det gjorde han.

Mens han oppholdt seg her i landet lokket han til seg alle menn fra Kent, og alle skipsfolkene fra Hastings og overalt rundt ved kysten, og alle mennene fra Essex og Sussex og Surrey og mange andre i tillegg. De sa alle at de ville bli hans menn, enten de ville leve eller dø. Da flåten som lå ved Sandwich fikk rede på Godwins ekspedisjon, satte de seil etter ham, men han slapp unna dem og tok seg dit han ville, og flåten vendte tilbake til Sandwich og deretter hjem til London.

Da Godwin forsto at flåten som lå ved Sandwich var reist hjem, dro han tilbake igjen til Isle of Wight, og ble liggende der ved havkysten så lenge at de kom sammen - han og sønnen Harald jarl. Men de gjorde ingen stor skade etter at de kom sammen; bortsett fra at de tok mat og lokket til seg hele landfolket ved kysten og også oppover i landet. Og de fortsatte mot Sandwich og lokket alltid med seg alle skipsfolkene de møtte, og til Sandwich kom de med en stor hær. De styrte så østover til Dover, og landet der, tok så mange skip og gisler som de ville, og vendte så tilbake til Sandwich, hvor de gjorde det samme; og overalt ga mennene dem gisler og proviant, hvor enn de trengte dem. Så fortsatte de til Nore, og så mot London; men noen av skipene landet på Isle of Shepey, og gjorde mye skade der, hvorfra de styrte til Milton Regis og brant hele landet, og fortsatte deretter mot London etter jarlene.

Da de kom til London lå kongen og alle jarlene hans der for å møte dem, med femti skip. Jarlene sendte da bud til kongen og ba om at de måtte få tilbake alt som urettmessig var tatt fra dem. Men kongen gjorde motstand en stund, så lenge at folket som var med jarlen ble veldig opprørt over kongen og hans menn, slik at jarlen selv med vanskelighet gjorde dem tilfreds. Da kong Edvard forsto det, sendte han han bud oppover etter mer hjelp, men de kom veldig sent.

Godwin ankret lenge opp foran London med sin flåte, til han kom til Southwark; hvor han oppholdt seg en stund, til flommen kom. Ved denne anledningen tvang han bymennene til at de skulle gjøre nesten alt han ville. Da han hadde samlet hele sin hærstyrke kom flommen, og de lettet snart anker og styrte gjennom broen ved sørsiden. Landstyrken kom i mellomtiden over, og samlet seg ved Strand; og de dannet en vinkel med skipene mot nordsiden, som om de ville omringe kongens skip.

Kongen hadde også en stor landstyrke på sin side i tillegg til skipsmennene sine, men de fleste var lite villige til å kjempe med sine egne slektninger, for det var få menn av betydning enn engelskmenn på begge sider; og de var heller ikke villige til at dette landet skulle være mer utsatt for fremmede mennesker, fordi de ødela hverandre.

Da ble det bestemt at det skulle sendes kloke menn mellom dem, som skulle forhandle om fred på hver side. Godwin gikk opp, og Harald hans sønn, og deres skipsfolk, så mange som de da mente var riktig. Da rykket biskop Stigand frem med Guds hjelp, og de vise menn både i byen og utenfor bestemte at gisler skulle gis på hver side. Og det gjorde de.

Da erkebiskop Robert og franskmennene fikk høre om det, tok de hester og red noe vestover til Pentecost Castle, et stykke nord for Roberts slott. Erkebiskop Robert og biskop Ulf, med sine ledsagere, dro ut ved Eastgate, og drepte eller lemlestet mange unge menn, og tok seg straks til Eadulfsness, hvor han satte seg ombord på et feil skip og seilte straks over havet, og etterlot sin pallium og hele kristenheten her på land, slik Gud hadde forordnet, fordi han hadde fått en ære som Gud hadde foreskrevet.

Det ble holdt et stort tingmøte, uten London, og alle jarlene og de beste mennene i landet tok del i rådet. Der tok Godwin jarl på seg den byrden det var for ham å forklare seg for sin herre kong Edvard og for hele nasjonen, og ville bevise at han var uskyldig i forbrytelsen som han var blitt anklaget for, og som også sønnen Harald og alle hans barn var anklaget for. Og kongen ga jarlen og hans barn og alle mennene som var med ham, hans fulle vennskap og hele jarledømmet og alt det han eide før, og han ga Lady alt hun hadde før.

Erkebiskop Robert ble utropt til fredløs, med alle franskmennene; fordi de hovedsakelig hadde forårsaket uenigheten mellom Godwin jarl og kongen: og biskop Stigand etterfulgte ham i erkebiskopsrådet i Canterbury. På rådsmøtet ga de derfor Godwin tilbake jarledømmet hans, så fullt og så fritt som han først hadde det; og hans sønner også alt de hadde tidligere; og hans kone og hans datter så helt og så fritt som de tidligere hadde hatt det. Og de slo fast at det skulle være fullt vennskap mellom dem, og forordnet gode lover for alle mennesker.

Så forbød de alle franskmenn - som før innførte dårlige lover og dømte urettferdig dom og brakte dårlige råd - inn i landet, bortsett fra så mange som de kom til at det var behagelig for kongen å ha med seg, som var tro mot ham og til alt hans folk. Det var med nød og neppe at biskop Robert og biskop Vilhelm og biskop Ulf slapp unna med franskmennene som var med dem, og dro over havet.

Godwin jarl, og Harald og dronningen satt trygt i sine seter.

Svein hadde tidligere dratt til Jerusalem fra Brügge, og døde på vei hjem i Konstantinopel, ved mikkelsmesse. Det var mandagen etter marimesse at Godwin kom med sine skip til Southwark: og morgenen etterpå, på tirsdagen, ble de forsonet slik det står her før nedtegnet. Godwin ble deretter syk like etter at han kom tilbake.

A.D.1053. Om natten før Tomasmesse blåste det opp en kraftig storm som gjorde stor skade overalt. Og hele midvinter var det også mye vind.

Det ble i år besluttet å drepe Rees, den walisiske kongens bror, fordi han gjorde skade, og de førte hodet hans til Gloucester om kvelden tolvte dag.

Dette året var kongen i Winchester, i påsken; og Godwin jarl var med ham, og Harald jarl, hans sønn, og Toste. Dagen etter påske satt han til bords med kongen da han plutselig sank ned mot fotrekkverket, frarøvet tale og all kraft. Han ble ført inn i kongens kammer, og de trodde at det skulle gå over, men det var ikke slik. Han fortsatte slik, målløs og hjelpeløs, til torsdagen, da han ga opp ånden, den syttende dagen før kalenderen for mai. Han ble gravlagt i Winchester, i den gamle minsteren. Harald jarl, hans sønn, tok jarledømmet som hans far hadde før, og alt som hans far eide, mens Elgar jarl tok jarledømmet som Harald hadde før.

A.D. 1055. Dette året døde Siward jarl i York, og hans legeme hviler i minsteren i Galmanho, som han selv hadde beordret bygget og innviet, i Guds og St. Olavs navn, til Guds ære og til alle hans hellige.

A.D. 1057. Dette året kom Edvard ætling, sønn av kong Edmund, til vårt land, og døde like etter. Legemet hans er gravlagt i St. Pauls minster i London. Han var brorsønn til kong Edvard. Kong Edmund ble kalt Jernside for sin tapperhet. Denne ætlingen hadde kong Knut sendt til Ungarn for å forråde ham, men der vokste han i ynde hos gode menn, som Gud ga ham, og det ble ham til velsignelse, slik at han fikk keiserens kusine i ekteskap, og ved henne et vakkert avkom. Hun het Agatha. Vi vet ikke av hvilken grunn det ble gjort, at han så reiste for å besøke sin slektning, kong Edvard. Akk! det var en trist tid og skadelig for hele denne nasjonen - at han endte livet så kort tid etter at han kom til England, til ulykke for dette elendige folket.

A.D. 1058. Dette året ble Elgar jarl landsforvist, men han vendte snart tilbake med full styrke, med Griffins hjelp, og en stor skipsflåte kom fra Norge. Det er kjedelig å fortelle om utfallet av det hele.

A.D. 1063. Dette året seilte Harald jarl, etter midtvinter, fra Gloucester til Rhyddlan, som tilhørte Griffin, og borgen brant han ned sammen med skipene og alt utstyret som hørte til, og drev ham på flukt.

Så, i gangdagene, dro Harald med sine skip fra Bristol om Wales, hvor han inngikk våpenhvile med folket, og de ga ham gisler. Toste rykket i mellomtiden frem med en landstyrke mot dem og plyndret landet. Men om høsten samme år ble kong Griffin drept, på ‘’nones’’ i august, av sine egne menn, i krigen som han førte med Harald jarl. Han var konge over hele den walisiske nasjonen. Og hodet hans ble ført til Harald jarl, som sendte det til kongen, med hans skipshodet og riggen med det.

Kong Edvard overlot landet til sine to brødre, Blethgent og Rigwatle; som svor ed og ga gisler til kongen og jarlen, at de skulle forbli trofaste mot ham i alle ting, rede til å hjelpe ham overalt, til sjøs og på land, og betale ham slik skatt fra landet som var betalt lenge før til andre konger.

A.D. 1065. Før ‘’Lammas’’beordret Harald jarl sine menn om å bygge en befestning i Portskeweth i Wales. Men da han hadde begynt, og samlet mye materiale, og tenkte å be kong Edvard dit for å jakte, når alt var klart, kom Caradoc, sønn av Griffin, med den store flokken som han hadde klart å samle, og drepte nesten alle av byggfolkene og tok alt byggmaterialet. Vi skulle ønske at vi hadde sluppet å berette om en slik fryktelig udåd. Dette ble gjort på Bartomoleusnatten.

Like etter samlet innbyggerne i Yorkshire og Northumberland seg i York og lyste Toste jarl fredløs, og drepte alle mennene i hans ætt som de kunne nå, både daner og engelskmenn, og tok alle våpnene hans i York, med gull og sølv, og alle pengene hans som de kunne finne hvor som helst. De sendte da bud etter Morkar, sønn av Elgar jarl, og valgte ham til sin jarl. Han dro sørover med hele hæren, gjennom Nottinghamshire og Derbyshire og Lincolnshire, til han kom til Northampton; hvor hans bror Edwin kom for å møte ham med mennene som var i hans jarledømme. Mange briter ble også med.

Harald møtte dem også der; de påla ham et ærend til kong Edvard, og sendte også bud med ham og ba om at de måtte få Morcar som jarl. Dette gikk kongen med på, og sendte Harald tilbake til dem, til Northampton, kvelden for St. Simon og St. Jude´s-messe, og meddelte dem det samme, og stadfestet det med ed og fornyet der Hardeknuts lover.

Men nordmennene gjorde mye skade i Northampton, mens Harald jarl gikk deres ærend, enten ved at de drepte menn og brant hus og korn, eller tok all buskapen som de kunne få tak i, det var mange tusen. Flere hundre menn tok de også og førte nordover med dem; slik at ikke bare dette distriktet, men mange andre områder, fikk det verre enn noen kunne huske for mange vintre fremover.

Så dro Tostejarl og hans kone, og alle de som handlet med ham, sørover havet med ham til Baldvin jarl, som tok imot dem alle, og de var der hele vinteren.

Omtrent midtvinters kom kong Edvard til Westminster og fikk vigslet biskopen der, som han selv lot bygge til Guds ære, og St. Peter og alle Guds hellige. Han døde på kvelden den tolvte dag; og han ble begravet den tolvte dag i den samme minster, som det er sagt heretter.

Her lot Edvard konge,

anglernes herre,

sin trofaste sjel

stige opp til Kristus.

I Guds rike fryder seg

hans hellige ånd!

I denne verden han oppholdt seg

en stakket stund,

omgitt av sine vise rådsmenn.

I fire og tyve vintre

svingte han fritt sitt septer,

ære og rikdom øste han ut

til sine menn,

frisk og rank,

den ungdommelige monark

Æthelreds avkom!

Sine undersåtter styrte han godt

både walisere og skotter, og også briter

i de gamle angleres og sakseres land.

Høyest i rang var han

blant landets konger.

Skjønt han lenge var frarøvet sitt land

og levde i eksil på jorden.

da Knut kom fra Æthelreds slekt,

og danene tok det kjære kongeriket Engleland.

Åtte og tyve vintre svant hen

før kongen fikk sin lønn.

I kongenes rekke,

god, ren og mild,

Edvard den edle

som sittt land forsvarte

sitt land og folk.

Til brått den bitre død

rev vår kjære konge

bort fra denne jord.

Engler bar hans sjel

oppriktig inn i himmelens lys.

Men den kloke kongen

hadde bygget sitt rike

på høyfødte menn -

på Harald selv, den adelige jarl;

som alltid trofast hørte og adlød sin herre,

i ord og gjerning;

heller ikke ga til noen det som måtte ønskes

av nasjonens konge.

Også dette året ble Harald jarl helliget til konge; men han nøt lite ro i den mens han hadde riket.

Slaget ved Stamford Bridge. Fra et 1200-talls manuskript.

A.D. 1066.. Dette året kom kong Harald fra York til Westminster, i påsken etter midtvinteren da kongen [Edvard] døde. Påsken var da på den sekstende dagen før kalenderen for mai. Da viste det seg over hele England et slikt tegn sett som ingen noen gang har sett før. Noen menn sa at det var kometstjernen, som andre kaller den langhårede stjernen. Den dukket opp først på kvelden kalt "Litania major", det vil si den åttende dagen før kalenderen for mai, og lyste hele uken.

Like etter kom dette kom Toste jarl fra hinsides havet til Isle of Wight, med så stor flåte han kunne mønstre, og han ble der forsynt med penger og proviant.

Derfra fortsatte han og begikk overgrep overalt ved kysten hvor han kunne lande, helt til han kom til Sandwich. Da det ble fortalt kong Harald, som var i London, at hans bror Toste var kommet til Sandwich, samlet han så stor en styrke, skipsflåte og landstyrke, som ingen konge før samlet i dette landet, for det ble på en troverdig måte rapportert at Vilhelm jarl fra Normandie, kong Edvards fetter, ville komme hit og ta vårt land, akkurat som det skjedde etterpå.

Da Toste forsto at kong Harald var på vei til Sandwich dro han derfra og tok noen av skipsfolkene med seg, både villige og uvillige, og dro nordover til Humber med seksti skip, hvorfra han plyndret i Lindsey og drepte mange gode menn. Da jarlene Edwin og Morkar forsto det, kom de hit og drev ham fra landet. Og skipsfolkene forlot ham. Så dro han til Skottland med tolv krigsskip, og skottenes konge underholdt ham og hjalp ham med proviant, og han ble der hele sommeren.

Der møtte han Harald, Norges konge, med tre hundre skip. Og Toste underkastet seg ham og ble hans mann. Så kom kong Harald til Sandwich, hvor han ventet på sin flåte, for det ville ta litt tid å forene flåtrstyrken, men da den var samlet dro han inn til Isle of Wight og lå der hele sommeren og høsten. Det var også landstyrker overalt langs kysten, selv om det var lite hjelp i den til slutt.

Styrkene var blitt holdt i beredskap siden festen for Marias fødsel, og ingen kunne holde dem der lenger. De fikk derfor lov til å reise hjem. Kongen red opp dit, og skipene ble drevet til London; men mange omkom før de kom dit. Da skipene var kommet hjem kom Harald, Norges konge, nordover i Tyne, uvitende om hva som foregikk, med en meget stor sjøstyrke - det kan ha vært tre hundre skip eller mer, og Toste jarl kom til ham med alle de skipene han hadde fått, slik han hadde lovet, og de seilte begge med hele flåten langs Ouse mot York. Da det ble fortalt kong Harald i sør, etter at han var kommet fra skipene, at Harald, Norges konge og Toste jarl var kommet opp i nærheten av York, dro han nordover dag og natt, så snart han kunne samle hæren sin.

Men før kong Harald kunne komme dit, hadde jarlene Edwin og Morkar samlet fra sine jarledømmer så stor styrke de kunne få, og kjempet mot fienden. De drepte mange, så det ble et stort mannefall, men svært mange engelskmenn ble drept eller druknet, og nordmennene forble slagmarkens seierherrer.

Det ble da fortalt Harald, engelskmennenes konge, at dette hadde skjedd. Og denne kampen fant sted om kvelden for festdagen for apostelen Matteus, som var en onsdag.

Etter kampen dro Harald, kongen av Norge, og Toste jarl til York med så mange tilhengere som de mente at det var bruk for, og etter å ha tatt gisler og proviant fra byen, fortsatte de til skipene sine og erklærte sitt vennskap, på betingelse av at alle ville dra sørover med dem og la dem få dette landet.

Midt i dette kom Harald, kongen av engelskmennene, med hele sin hær, på søndagen, til Tadcaster; hvor han samlet flåten. Derfra fortsatte han mandag gjennom hele York. Men Harald, Norges konge, og Toste jarl med sine styrker, var gått fra skipene sine bortenfor York til Stamford bridge. De hadde forstått det slik at det ville bli ført gisler til dem dit fra hele distriktet.

Dit kom Harald, kongen av engelskmennene, fullstendig uventet mot dem bortenfor broen, og de braket sammen der, og fortsatte å kjempe lenge utover dagen. Der ble Harald, den staute, Norges konge, og Toste jarl drept, og en mengde folk med dem, både nordmenn og engelskmenn, og nordmennene som var igjen flyktet fra engelskmennene, som herjet og drepte alle de kom over, inntil noen kom til skipene sine, noen druknet, noen ble brent i hjel eller mistet liv og helse på andre måter, til det var få igjen, og engelskmennene var slagmarkens seierherrer.

Men det var en av nordmennene som stod imot de engelske krigerne, slik at de ikke kunne passere over broen eller fullføre seieren. En engelskmann siktet på ham med et spyd, men det hjalp ingenting. Så kom en annen under broen, som stakk ham fryktelig med et spyd opp gjennom plankene. Harald, engelskmennenes konge, kom så over broen, fulgt av hæren sin; og der ble det slaktet ned et stort antall menn, både av nordmenn og flamlendere.

Harald lot kongssønnen Edmund reise hjem til Norge med alle skipene. Han ga også fritt leide til Olav, den norske kongssønnen, og til biskopen deres og til jarlen på Orknøyene og til alle de som var igjen i skipene, som så gikk opp til vår konge og avla ed på at de for all fremtid skulle opprettholde troskap og vennskap til dette landet. Deretter lot kongen dem reise hjem med fire og tyve skip.

Disse to slagene ble utkjempet i løpet av fem netter. For i mellomtiden kom Vilhelm jarl opp fra Normandie til Pevensey kvelden for St. Mikalelsmesse, og kort tid etter at de hadde landsatt hæren bygget de en festning ved havnen i Hastings.

Slaget ved Stamford Stamford Bridge. Maleri av Peter Nicolai Arbo (1870).

Dette ble da fortalt kong Harald; og han samlet en stor styrke og kom dem ved elvemunningen til Appledore. Vilhelm kom imidlertid ganske uventet mot ham, før hæren hans var samlet, men kongen møtte ham likevel med de få mennene som ville støtte ham, og det ble et stort mannefall på begge sider. Der ble kong Harald drept, og Leofwin hans bror, og Girth jarl hans bror, med mange gode menn: og franskmennene vant seier, som Gud ga dem for vårt lands synder. Erkebiskop Aldred og rådsmennene i London ønsket da å ta barnet Edgar til konge, da han var det mest naturlige valget for dem; og Edwin og Morkar lovet at de skulle kjempe med dem.

Men så hendte alt veldig fort, og det gikk verre enn noen kunne ane. Dette slaget ble utkjempet på pave Calixtus´ dag, og Vilhelm jarl vendte tilbake til Hastings og ventet der for å høre om folket ville underkaste seg ham. Men da han fant ut at de ikke ville komme til ham, dro han opp med hele den styrken som var igjen, og fikk forsterkninger fra den andre siden av havet, og herjet hele landet og la alt under seg, til han kom til Berkhampstead, hvor erkebiskop Aldred kom for å møte ham, med barnet Edgar, og jarlene Edwin og Morkar, og alle de beste mennene fra London; som underkastet seg ham i ren nød, når det var mest til skade.

Det var høyst påkrevd at det ble gjort, for at Gud skulle se i nåde til oss for våre synder. Og de ga ham [Vilhelm] gisler og avla ed, og han lovet dem at han skulle være en trofast herre for dem, selv om de midt Dette fortsatte å plyndre hvor enn de kom.

Så, på midtvinterdagen helliget erkebiskop Aldred ham til konge i Westminster, og ga ham Kristi bøker i hans besittelse, og lot ham sverge kongeeden før han ville sette kronen på hans hode, og han lovet at han ville styre denne nasjonen like godt som noen før ham, hvis de ville være ham trofaste.

Han ble hyllet meget, og i fastetiden dro han over havet til Normandie og tok med seg erkebiskop Stigand og abbed Aylnoth av Glastonbury og barnet Edgar og jarlene Edwin, Morkar og Waltheof og mange andre gode menn av England.

Biskop Odo og Vilhelm jarl bodde her etterpå, og bygget flere borger vidt omkring over hele landet og plaget vårt folk, som hadde det elendig nok fra før. Og siden har ondskapen bare øket i omfang. Måtte enden bli god, når Gud vil!

__________

Det ene av to monumenter som er reist til minne om slaget ved Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire (Foto: Egghead06, 2011. Commons.

Året 1066 ble et skjebneår for Englands historie og for angelsakserne. I sin bok om anglosaksernes historie skriver Marc Morris at den anglosaksiske æra endte 14. oktober 1066, om ettermiddagen. Da ble den engelske kongen Harald Godwinsson drept i et slag med den normanniske hertug Vilhelm av Normandie, noen kilometer nordvest for Hastings. Den engelske kongens død er dramtisk gjengitt på det berømte sytti meter lange Bayeux-teppet, som ble knyttet til minne om begivenheten.

Etter at kong Edvard Bekjenneren av England døde i januar 1066, oppsto det en bitter kamp om Englands trone. Flere mektige krigsherrer ønsket å kapre den engelske tronen. De mest fremtredende rivalene var Harald Hardråde, kongen av Norge, og Harald Godwinson, den engelske jarlen av Wessex.

Slaget ved Stamford Bridge, som fant sted den 25. september 1066, blir ofte overskygget av det mer kjente slaget ved Hastings som fant sted tre uker senere, men slaget ved Stamford har stor historisk betydning som det siste store vikingforsøket på å erobre England.

Etter dødsfallet til kong Edvard Bekjenneren i januar 1066 ble Harald Godwinson, jarlen av Wessex, utnevnt til hans etterfølger. Imidlertid hadde Harald's bror, Toste, en fiendtlig holdning mot ham på grunn av hans tidligere forvisning fra jarledømmet i Northumbria. I et forsøk på hevn dannet Toste en allianse med Harald Hardråde og lovet å støtte den norske kongens invasjon i bytte mot å få tilbake sitt jarledømme.

Harald og Toste seilte med en imponerende flåte på 300 skip over Nordsjøen og ankom Humber-elven. De beseiret en hær ledet av den nye jarlen av Northumbria og okkuperte byen York. Som svar samlet kong Harald av England raskt en hær og startet en hurtig mars nordover, og nådde Stamford Bridge, som ligger rett øst for York, på utrolige ni dager. De motstående styrkene sto overfor hverandre neste dag. Slaget startet med en engelsk offensiv, men det ble snart snudd av en hærstyrke ledet av Harald Hardråde, og nesten vendte kampen til deres fordel.

Imidlertid møtte Harald sin skjebne da han ble truffet av en pil i halsen. I lys av dette tilbød Harald fred til sin bror Toste, men Toste fortsatte å kjempe, oppmuntret av ankomsten av forsterkninger. Likevel ga de utmattede forsterkningene raskt etter i kampen, noe som resulterte i Tostes død også.

Selv om slaget ved Stamford Bridge kan være overskygget av det påfølgende slaget ved Hastings, står det som en betydningsfull hendelse i engelsk historie. Det markerer det siste store vikinginntoget i England og viser kong Harald IIs besluttsomhet i å forsvare sitt kongerike mot utenlandsk invasjon. Til syvende og sist skulle seieren ved Stamford Bridge vise seg å være kortvarig, da Haralds styrker snart ble tvunget til å marsjere sørover for å konfrontere den normanniske invasjonen ledet av Vilhelm Erobreren ved Hastings, noe som resulterte i slutten på angelsaksisk styre i England.

Til tross for at de to slagene mot nordmennene ved Stamford Bridge og dernest mot normannerne ved Hastings, fullstendig endret historien, ikke bare for Englands del, men også norsk og for den saks skyld fransk historie, blir begivenhetene bare skildret med noen korte avsnitt i "Den angelsaksiske krønike".

Vår historie ender her. Men "Den angelsaksiske krønike" strekker seg enda hundre år frem i tid, til 1154. Det var neppe krønikeforfatternes mandat å oppsummere og analysere historiens gang. Men i 1066 endte altså en mer enn 270 år lang sammenhengende epoke av vikingangrep. Hvor mange liv som gikk tapt i disse årene, og hvor mye nød og lidelse som ble påført den engelske bondebefolkningen, er det som man nesten ikke har fantasi nok til å forestille seg. Men, som vi leser ut av krøniken for 1066, var de harde årene langtfra over. Et nytt åk var lagt på det engelske folks skuldre - det normanniske, som i sin tur også stammet fra vikingene...

Kilder og litteratur

En rekke kilder og litteratur er brukt i arbeidet med disse artiklene, i tillegg til generelle oppslagsverk som Store Norske Leksikon, Wikipedia og Encyclopedia Britannica. Men disse verkene er i særdeleshet benyttet som referanser:

(J.A. Giles, ed.): Old English Chronicles. (Asser´s The life king Alfred.) Cambridge, 1906. Gutenberg Project, 2021.

(Red.) Vikingene. Wennergren-Cappelen, 1975.

Andres A Tuccillo: Warrior Elites, Style, and the Hinged Clasps from the Sutton Hoo Treasure. Academia.com

Asser: Life of king Alfred. Translated by Albert S. Cook. London, 1906. Gutenberg Project, 2020.

Bede: A History of the English Church and People (aka The Ecclesiastical History), translated by Leo Sherley-Price (Penguin Classics, London, 1955, 1968).

Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie. Bind 7, Folkevandringene: Afred den store og hans ætlinger. Den Norske Bokklubben, 1985.

Classen, E. and Harmer, F.E. (eds.): An Anglo-Saxon Chronicle from British Museum, Cotton MS. Tiberius B iv. (Manchester, 1926.)

Colin McGarry: The Sutton Hoo Helmet: Scandinavian and Roman Origins. Academia.com

Flower, Robin and Smith, Hugh (eds.): The Peterborough Chronicle and Laws (Early English Text Society, Original Series 208, Oxford, 1941.)

Garmonsway, G.N.: The Anglo-Saxon Chronicle (Everyman Press, London, 1953, 1972).

James Campbell (ed.): The Anglo-Saxons. Penguin, 1991.

Jonathan Clements: A brief history of the Vikings. Robinson, 2005.

Marc Morris: The Anglo-Saxons. A history of the beginning of England. Penguin, 2021.

Martin Carver: Sutton Hoo - An Archaeography. Academia.com

Poole, A.L.: Domesday Book to Magna Carta (Oxford University Press, Oxford, 1951, 1953)

Stebe Ashby & Alisaon Leonard. Vikings. Thames & Hudson,u.å.

Stenton, Sir Frank W.: Anglo-Saxon England (Oxford University Press, Oxford, 1943, 1947, 1971)

Taylor, S. (ed.): The Anglo-Saxon Chronicle: MS B (aka The Abingdon Chronicle I) (Cambridge, 1983.)

The Anglo-Saxon Chronicle. Translator: James Henry Ingram, 1823. (Gutenberg Project, 1996.)

Tore Skeie: Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Gyldendal, 2018.