Gjenoppdagelsen av sagaene

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Gjenoppdagelsen av sagaene


Knut Rage


Tysnes
© 2024


Den nordiske gullalder

Odin ridende på Sleipner. Illustrasjon fra et islandsk 1700-talls manuskript.

Den svenske arkeologen Carin Orrling skriver i sin artikkel "The Old Norse Dream" (2000)[1] at den kulturelle overgangen fra katolisisme til protestansisme førte til at man gjenoppdaget den gamle nordiske kulturen. Den katolske kirke var dypt rotfestet i den klassiske greske og romerske tankeverden, med sin mytologi. Etter reformasjonen trengte man en ny kulturell overbygning, og den fant man i den nordiske kulturen, i sagalitteraturen og den gamle gudemytologi som etter hvert skulle gi støtet til nasjonalromantikken som bredte seg på 1800-tallet, med sin store interesse for den folkelige kulturarven som man fant i folkeeventyr og folkeviser, og den rene nasjonalisme som sprang ut av kongesagaene, islendingesagaene og edda-diktningen, som i sin tur skulle gi inspirasjon til Wagners operaer, den norske dragestilen og Tolkiens "Ringenes herre", for å ta noen spredte eksempler - men også som tydelige elementer i den nazistiske kulturen. I løpet av de grovt regnet fem hundre årene som har gått siden reformasjonen har en lang rekke akademikere, kunstnere og forfattere bidratt til å holde ved like en vedvarende fascinasjon for vikingtiden, som nær sagt er mer levende i dag enn noensinne.

Allerede da sagalitteraturen med sin skaldediktning og Edda-diktningen med sitt mylder av norrøne guder, som i all sin velde ikke sto det minste tilbake for den greske og romerske gudeverden, ble nedtegnet hovedsakelig på 1200-tallet, betraktet forfatterne vikingtiden som en gylden æra, en "gullalder", som i følge gresk mytologi var navnet på den første og beste av de fire tidsaldre som menneskenes historie er delt inn i. Man kan i det hele tatt undres over disse to, tre århundrene, da Snorres kongesagaer, som han baserte på skaldekvad som hovedkilder, ble nedtegnet, sammen med Edda-diktningen, den "eldre" og den "yngre", foruten førti bevarte islendingesagaer samt bispesagaer, pluss en lang rekke andre skrifter, som sagaer om islandsk og norsk historie, Landnåmabok og Islendingabok. Flere tusen skaldevers er bevart fra denne tiden, og mer enn fire hundre navngitte skalder fra Norge og Island er kjent. Det må ha hersket den rene "sagafeber" på Island, som i følge Store norske leksikon hadde ca. 9000 innbyggere på 930-tallet, og neppe så veldig mye mer i sagatiden. Til Snorres storgård på Reykholt kom det lærde fra universiteter i Europa. Og ikke bare på Reykholt, men også på andre islandske storgårder, og på prestegårder og i klostre, ble det det skrevet bok etter bok, på en anselig mengde kalveskinn. Glemmes skal selvsagt ikke Flatøybok, som riktignok ikke ble nedtegnet før sent på 1300-tallet, på 113 kalveskinn, og heller ikke ble aktet noe større i ettertid - verket ble faktisk ikke oversatt til norsk og ferdig utgitt før i 2019.

Edda-diktningen har sine røtter i germansk mytologi og er tydelig influert av den kristne kulturen, som nådde England på 600-tallet. En slik omforming finner vi f.eks. fortellingen om Odin, som henger seg i livstreet Yggdrasil i ni netter, halvt levende og halvt død, og stikker spydet sitt inn i siden, som har en slående likhet med Det nye testamentets historie om Jesus hengende på korset.

Den opprinnelige Edda-diktningen, Den eldre Edda, ble først gjenoppdaget i 1643, av biskopen på Skålholt, Brynjólfur Sveinsson, da han fikk tak i et manuskript fra 1200-tallet, det såkalte "Codex Regius", som Brynjólfur tilskrev et manuskript etter Sæmund Frode, en meget kjent lærd prest på 1100-tallet. Selv om denne tilskrivelsen senere ble avvist av moderne forskere, blir navnet "Sæmundar Edda" av og til fortsatt benyttet. "Codex Regius" ble sendt som en gave til den danske kongen, derav navnet. Etter flere hundre års oppbevbaring i Det Kongelige Bibliotek i København ble manuskriptet gitt tilbake til Island i 1971.

Det var denne diktningen Snorre øste av da han skrev sitt verk Den yngre Edda, egentlig en lærebok i skaldekunst. Det er da også dette verket som har gitt Snorre et stort navn i verdenslitteraturen og skaffet ham hedersnavnet "Nordens Homer", og som blant annet Tolkien har hentet sitt stoff fra til "Ringenes herre" og sine andre verker.

Som nevnt må Edda-diktningen ha sitt opphav før den norrøne tidsalderen, i germansk mytologi. Sammen med Snorre Sturlasons Den yngre Edda utgjør denne samlingen av dikt den mest betydningsfulle kilden til norrøn mytologi og germanske heltelegender. Den innledende delen av "Codex Regius" inneholder dikt som skildrer skapelsen og ødeleggelsen av den norrøne mytologiske verden, samt individuelle myter om guddommer som Odin, Tor og Heimdall. Diktene i den påfølgende delen beskriver legender om helter av begge kjønn, som for eksempel Sigurd Fåvnesbane og skjoldmøen Brynhild. På 1800-tallet skulle ikke minst den tyske komponisten Richard Wagner gjenopplive dette stoffet i sine gigantiske, mange timer lange operaer, som fikk en varm beundrer i Adolf Hitler og dannet mye av det kulturelle kjernegrunnlaget i nasjonalsosialismens ideologi.

Også i Danmark og Sverige ble det nedskrevet krøniker og heltehistorier fra norrøn tid.

I Danmark var Saxo Grammaticus den fremste av middelalderens kronikører, gjennom sitt store verk "Gesta Danorum" (Danskenes bedrifter). Sakse, latinisert til Saxo, som var et vanlig navn i middelalderens Danmark, levde fra ca. 1160 - ca. 1220. Saxo arbeidet under erkebiskop Absalon i Lund, og selv om hans nøyaktige rolle ikke er kjent, antas det at han var en prest eller munk. Hans elegante og klassiske latinske skrivestil indikerer at han godt mulig fikk sin utdannelse utenfor Danmark, kanskje i Paris eller ved en fransk klosterskole.

Saxo levde i en tid preget av krig og uro, dansk ekspansjon og ledelse under erkebiskop Absalon og Valdemar-kongene. Han var vitne til trusler fra vendere og danske militære aksjoner. Sven Aggesen, en dansk adelsmann og tidlig historisk kronikør, beskriver Saxo som sin "contubernalis" (teltkamerat), som antyder en mulig felles militærtjeneste. Imidlertid er det begrenset bevis som støtter denne hypotesen for at Saxo tok del i krigshandlinger. Det er også nevnt en Saxo på en presteliste i Lund, mens en Sven ble registrert som erkediakon. Uansett om Saxo var sekulær eller religiøs, indikerer begge argumentene at han hadde en solid utdanning. Som medlem av erkebiskopens stab, sannsynligvis bosatt i Lund, mottok han støtte fra erkebiskop Absalon.

Saxo etterlot seg seksten håndskrevne bøker som utgjorde "Gesta Danorum", en heroisk historie om danskenes bedrifter. Verket ble påbegynt rundt 1185 og hadde som mål å ære fedrelandet, inspirert av Vergils "Æneiden", Platon, Cicero og Geoffrey av Monmouth.

"Gesta Danorum" har inspirert mange kunstnere, inkludert William Shakespeare som skrev sin tragedie Hamlet basert på historien om Amletus fra Saxos verk, selv om det er usikkert om Shakespeare selv leste Saxos fortelling.

Carin Orrling skriver at både Saxo og Snorre ønsket at deres hedenske forfedre skulle ha samme status som de romerske keisere, og dessuten bli ansett som aktverdige personer i den kristne kultur.

Også Johannes og Olaus Magnus må tas med her. Johannes (1488-1544) var den siste katolske erkebiskop i Sverige. Under reformasjonen måtte han sammen med broren rømme landet, og slo seg ned i eksil i Roma der han levde til sin død. Han etterlot seg det store verket "Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus" (Historia om alla göternas och svearnas konungar) fra 1554, om Sveriges historie og konger.

Broren Olaus Magnus (1490-1557) var som sin bror erkebiskop i den katolske kirke, og gjorde en betydelig innsats som etnolog og kartograf. I sitt eksil i Roma utga han verket "Historia de gentibus septentrionalibus" (De nordiske folkenes historie) i 22 bind, rikt illustrert med tresnitt. Olaus Magnus føyet seg inn i en historisk tradisjon som utviklet seg i Sverige på 1400-tallet, med røtter tilbake til Jordanes' skrifter om folkevandringstiden. Ifølge denne tradisjonen hevdet Olaus Magnus at de svenske kongene nedstammet fra Magog, Noas sønnesønn og den første kongen i Sverige. Etterkommere av Magog ble sagt å ha bosatt seg i Sverige, og da landet til slutt ble overbefolket, brøt goterne opp fra Gøtaland. Disse gøtiske goterne ble påstått å være forfedre til hunere og amasoner, mens nordmennenes etterkommere ble knyttet til bulgarere og piktere. Olaus Magnus kartla 34 folkeslag med opprinnelse i Norden på et kart tegnet som ble trykket i Venezia i 1539, Carta marina. Det blir regnet for å være det tidligste noenlunde riktige kartet over landene i Norden. "Carta marina" er overdådig illustrert med vesener og forestillinger fra landenes folkeliv og folketro.

Olaus Magnus' bror, Johannes Magnus, fortsatte i samme ånd og hevdet i sin kongekrønike en anerekke som kunne spores tilbake til Noas ark. Dette verket besto av illustrerte biografier av over 200 konger, både gode og dårlige, fra Magog til Gustav Vasa, som besteg tronen i 1523, tiden da Johannes Magnus levde. Olaus Magnus er senere mest kjent for sin patriotiske fremstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Han presenterte to teorier for å bevise nordiske folkeslags overlegenhet. Den astrologiske teorien hevdet at Norden var under gunstige stjernebilder som Lille og Store Bjørn, men denne ble møtt med motstand fra kirken. Klimaet var også sentralt i Olaus Magnus' teorier, hvor han hevdet at kulde var nøkkelen til nordboernes tapperhet og mot. Ifølge ham kunne nordboerne leve til de var 160 år og utføre fekteøvelser som innebar å hugge av hverandre øyenbrynene. Katter ble også fremhevet som nyttige beskyttelsesmidler mot kulden ved å holde dem inntil brystet. Mye av stoffet er basert på kilder som Saxo, Jordanes og rene overleveringer.

Den norske "folkeånden"

I hundreårene etter reformasjonen ble hele denne fantastiske mytologiske diktningen og sagalitteraturens konger og helter glemt. Mange av skriftene overlevde som ved et under, mens mye, kanskje det meste, er gått tapt. Den norrøne tidsalderen hørtes knapt nok som et dumpt ekko et sted i historiens mørke. De gamle guder var slengt i en fillehaug innerst på tørkeloftet, vikingenes klirrende sverd var forstummet.

Slik gikk årene.

I 1867 skapte Henrik Ibsen (i skuespillet "Peer Gynt") begrepet "firehundreårsnatten", som er en skildring av den 434 år lange unionen mellom Danmark og Norge. Det var ikke bare en tid med tyngende skatter og arrogante danske embetsmann, men aller mest en tid da den norske selvstendighet og nasjonalfølelse lå i grus. Den norske nasjonalstoltheten våknet ikke av den århundrelange søvnen før på 1800-talet.

I tiden etter 1814, da Norge fikk sin grunnlov og øynet et glimt av selvstendighet i det fjerne, oppsto det en voldsom norskdomsbegeistring i borgerskapet og hos de relativt få intellektuelle som fantes i landet. På samme måte som den gamle Edda-diktningen og sagaskrivingen på Island i middelalderen for en stor del ble tatt vare på av kirkens menn, skjedde det samme i Norge mange hundre år senere - i form av folkeviser, sagn og eventyr som ble nedtegnet av først og fremst prester og teologer. Sogneprest og senere prost i Nordre Jarlsberg prosti Andreas Faye samlet inn sagnmateriale fra almuen som han ga ut i 1833 som "Norske Sagn" (Norske Folke-Sagn), og en ti års tid senere kom Asbjørnsen og Moes "Norske folkeeventyr", som ble utgitt i perioden 1841–1844. Samtidig ble folkeviser særlig fra Telemark nedtegnet, som det store "Draumkvedet" og Visen om Åsmund Frægdegjæva, den mest kjente og norske av alle trollviser, med røtter tilbake til norrøn tid. Ikke minst gjorde presten og salmedikteren (og salmebokredaktør) Magnus B. Landstad en stor innsats for å bevare folkediktningen.

Det handlet om å gjenoppdage det "norske", ikke bare i folkediktningen, men på alle områder, i tradisjonshåndverk, byggeskikk, folkedrakter, musikk og dans. Hundre år senere iverksatte Heinrich Himmler, øverste sjef for Waffen SS, en lignende kartlegging og innsamling av norsk folkemusikk, hovedsaklig fra kjerneområdene Telemark og Setesdal, og avla selv ved to anledninger et besøk i Norge. Nazistenes store interesse for norsk folkekultur som det "urgermanske", som en del av nazistenes store kulturprosjekt "Kraft durch Freude", sprang ut av mye av det samme behovet for en historisk gjenoppvekking som den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet.

Imidlertid handlet det mest om å kartlegge og ta vare på den eksisterende folkekulturen. Selv om den selvsagt bygget på eldre tradisjoner og var dypt rotfestet i en historie som strakte seg tilbake til norrøn tid, var det imidlertid liten interesse for sagatiden og de gamle vikinger, selv om det allerede fantes oversettelser av Snorres kongesagaer. I 1819 utga den danske dikter, teolog og politiske skikkelse presten Nicolai Fredrik Severin Grundtvig ut en egen oversettelse av Snorre, foruten andre norrøne skrifter, etter et initiativ av Selskabet for Norges Vel. Grundtvigs Snorre-oversettelse fikk en utilsiktet effekt og skulle bringe den norske historieforståelsen inn på et nytt spor. I og med at Grundtvigs Snorre-utgave ble sett på som "pære dansk" og vakte indignasjon i Norge for sin fordanskning av språket, oppsto spørsmålet om ikke det norske språk i bunn og grunn var mer autentisk "oldnorsk" enn dansk.

Og dermed var jakten etter den norske "Folkeaanden" kommet inn på et ganske annet spor enn en ren innsamling av eventyr og folkeviser. Norges norrøne fortid var for alvor i ferd med å bli gjenoppdaget.

Rudolf Keyser

Rudolf Keyser (1803-1864). Muligens et selvportrett.

I 1825 reiste den norske historikeren Rudolf Keyser (1803-1864) til Island med et stipend fra Selskabet for Norges Vel. Det forteller sitt om tidsånden som hersket i Norge at stipendet ikke bare var romslig, det var for å si det med en historiker fra vår tid, "meget stort". Han oppholdt seg på sagaøya i to år. Her lærte han både gammelt og moderne islandsk.

Keyser, med sin ekspertise i det gamle norrøne språket, innledet den kildeorienterte og vitenskapelige tilnærmingen til historieforskning i Norge. I samarbeid med P. A. Munch etablerte han "den norske historiske skole," kjent for den såkalte "innvandringsteorien." Denne teorien postulerer at nordmennene, etter siste istid, migrerte til Norge fra nord og øst, og derfor utgjorde en distinkt folkegruppe i forhold til danskene og svenskene som hadde kommet fra sør. Innvandringsteorien var av betydning for å understreke forskjellene mellom nordmenn og det norske språket i forhold til folket og språket i Sverige og Danmark. Dette var en vesentlig faktor i nasjonsbyggingen på den tiden.

Keysers prosjekt føyet seg inn i samtidens kulturforståelse. Underveis til Island reiste han via København, hvor han drøftet sine planer med den danske språkforskeren Rasmus Rask, som hadde forsket mye på det gammelislandske (og oldnorske) språkets opprinnelse.

Da Keyser vendte tilbake fra Island i 1827 hadde han med seg en rekke verdifulle avskrifter av islandske sagaer og lover i bagasjen.

I 1829 ble han ansatt som lektor ved universitetet, og han tjenestegjorde som professor fra 1837 til han trakk seg tilbake i 1862. Han forble ugift og dedikerte seg fullstendig til sin vitenskapelige virksomhet. I samarbeid med professor Gregers Fougner Lundh etablerte han "Samfundet" for norsk språk og historie, og i 1833 grunnla han vårt første historievitenskapelige tidsskrift, Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie.

Allerede året etter tilbakekomsten fra Island var Keyser i full virksomhet med å forelese om Norges gamle språk og historie, som etter hans syn var tett sammenvevd. På samme vis som Rasmus Rask og brødrene Grimm mente han at språket var det viktigste hjelpemiddel når det gjaldt å forstå folkene - det "kaster et Lys over deres Natur, Character, Cultur og Folkeslægtskab", som man ellers så ofte forgjeves søkte etter. Med sine forelesninger i "Fædrenelandets Historie, dets Oldsprog og Antiqviteter", ble han dermed den første som ga undervisning i norrønt språk.

Etter Keysers syn var det gamle norrøne språket aller renest på Island og i Norge, "oldnorsk". (I parentes bemerket, ennå mens forfatteren av denne artikkel gikk på gymnaset på begynnelsen av 1970-tallet sto "gammelnorsk" på timeplanen, på universitetet skiftet faget navn til "norrønt".)

Men hvor kom de nordiske folk fra? Keyser konkluderte med at den nordiske folkestammen hadde innvandret østfra, og at den norske folkestammen deretter hadde forgrenet seg til dansker og svensker, som så var blitt oppblandet med goterne. Bare "Nordmænderne holdt sig i den fulde Reenhed (-) uden nogen fremmed Stammes Indblanding".

Keysers evne til å analysere og utnytte kilder for å danne mer helhetlige synspunkter var begrenset. Mange av hans teorier ble først presentert gjennom forelesninger og ble ikke samlet og publisert i bokform før etter hans død. Han utviklet heller ikke klare og faste kriterier for kildekritikk, noe som blir tydelig når man ser på hans første store vitenskapelige avhandling, "Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab," trykt i sjette og siste bind av "Samlinger" (1839).

I denne avhandlingen begrunnet han sin såkalte innvandringsteori, som han hadde arbeidet med og forelest om siden 1828. Teorien hevdet at Norge og den nordlige delen av Sverige hadde blitt befolket fra nord, og derfor var genuint "norrønt" – en betegnelse Keyser begynte å bruke parallelt med "oldnorsk". Danmark og Sør-Sverige, hevdet han, ble derimot befolket av tyske stammer fra sørøst, og grensen mellom de to folkeslagenes innvandring skulle ha gått ved sjøene i Götaland og Göta älv. Den nordlige erobringen skulle senere ha fortsatt sørover til de danske øyene og underlagt disse områdene oldnorsk eller "norrøn" innflytelse. Keysers synspunkter skulle få mye å si for 1800-tallet sterke norske patriotisme. Med sitt omfattende forfatterskap er han verdt et nærmere studium også i dag, Se samlingen av Keysers skrifter på Heimskringla

Peter Andreas Munch

P. A. Munch (1810-1862). Stikk av W. Obermann, fra Illustreret Tidende no. 150, 1862.

Med Keysers etterfølger og elev Peter Andreas Munch (1810-1862) fikk den norske historieforskningen en ny og mer etterrettelig kraft. Sammen dannet de kjernen av det som ble kalt "den norske historiske skole". Munch ble, med andre ord, en av grunnleggerne av historiefaget i Norge, som skulle få en grunnleggende betydning for nasjonsbyggingen etter 1814.

Munch spilte en viktig rolle i utviklingen av den norrøne språkvitenskapen i Norge. Hans arbeid på dette feltet var nært knyttet til språkpolitiske spørsmål, spesielt diskusjonen om å etablere et nytt norsk skriftspråk i stedet for det eksisterende danske. Ivar Aasen, en annen betydningsfull skikkelse innen norsk språkvitenskap på den tiden, ble i noen grad påvirket av Munchs tanker. Munch roste Aasens arbeid, spesielt hans grammatikk og ordbok, og ga dem sterk støtte. Aasen var selv opptatt av å samle inn og systematisere dialektene i Norge for å skape et grundigere grunnlag for et nytt norsk skriftspråk. Sammen bidro Munch og Aasen til å legge grunnlaget for den norske språkvitenskapen, som senere skulle spille en viktig rolle i utviklingen av det moderne norske språket og dets standardisering. Deres innsats markerte en overgang fra dansk dominans til etableringen av et mer selvstendig og nasjonalt norsk skriftspråk.

Filologen Magnus Olsen har beskrevet Munch som "en tydelig begavet lingvist." Munch besatt en grundig forståelse av de nyeste perspektivene innen samtidens språkvitenskap og viste interesse for språkspørsmål som omfattet både språklige forhold i seg selv og deres betydning som grunnlag for historiske tolkninger. Han forfattet flere lærebøker innen lingvistikk, inkludert emner som oldnorsk (norrønt) og gotisk.

P.A. Munch besatt ferdigheter i å lese flere moderne og utdødde språk, og forfattet vitenskapelige artikler på norsk, svensk, latin, tysk og engelsk. Blant hans publikasjoner er Det norske Sprogs Grammatik (1847), en Oldnorsk Læsebog, samt Det gotiske Sprogs Formlære og Sammenlignende Fremstilling af det tydske, svenske og danske Sprogs Formlære. Han bidro også til svensk språkforskning gjennom Forn-Svenskans och Forn-Norskans Språkbyggnad.

Innen runeforskningen forsøkte Munch å tyde Tunesteinen og gullhornene, selv om hans tolkninger ikke blir anerkjent som korrekte i dag. Han var involvert i en diskusjon, gjennom norske, danske og engelske aviser, med den engelske forskeren James Farrer angående tolkningen av Maeshowe-runene på Orknøyene. Munch betraktet runeinnskriftene innenfor rammene av sin historiske teori. Ifølge hans perspektiv var den eldste runerekken gotisk, og den ble senere erstattet av den yngre runerekken, som var nordisk. Dermed hevdet han at de eldste runeinnskriftene var skrevet på gotisk. Dagens kunnskap viser imidlertid at de yngste runene faktisk stammer fra de eldste, og at de eldste runeinnskriftene er skrevet på urnordisk.

Munch videreutviklet Keysers teori om innvandring og utdypet den i detalj. Ifølge hans tolkning hadde nordmennene, som egentlig var de autentiske nordgermanerne, sin opprinnelse i Russland. De hadde deretter migrert fra Russland til Nord-Norge og fortsatte derfra sin sørlige bevegelse til de møtte mellomgermanerne eller goterne. Nordmennene enten drev goterne bort eller la dem under seg.

For å styrke denne teorien forsøkte Munch å presentere beviser. Blant annet refererte han til sagaene, hvor det hevdes at Odin kom fra Gardarike. Han trakk også inn en feilaktig identifisering av urnordiske runeinnskrifter som gotiske for å støtte opp under sitt synspunkt.

Munch gjennomførte grundige undersøkelser av kildene for å skille det historisk verdifulle fra det fabulerende, ved å sammenligne sagaene med hva samtidige utenlandske kilder hadde å rapportere. Han mente at sagaene var basert på en sann, muntlig tradisjon, men at denne tradisjonen hadde blitt forvrengt før den ble nedskrevet. Selv om dette representerer et skritt fremover sammenlignet med tidligere historikeres ukritiske lesning av sagaene, mente Munch likevel at sagaene generelt sett var pålitelige. Han hadde ikke en like kritisk tilnærming som senere generasjoner historikere.

For ettertiden er Munch mest kjent for sitt store verk Det norske Folks Historie, Norges historie frem til 1397. Men han gjorde også en stor innsats med å oversette sagaer og transkribere en mengde kildeskrifter. Året etter sin universitetseksamen ble Munch, sammen med Rudolf Keyser, sendt til København med den oppgave å transkribere historiske kildeskrifter. Dette initiativet kom som et resultat av Stortingets bevilgning av midler til utgivelsen av Norges gamle Love. Prosjektet ble ansett som betydningsfullt for å etablere en forbindelse mellom Norges nye grunnlov og de norske lovene fra middelalderen. Keyser og Munch samarbeidet om å utgi tre bind med middelalderlover mellom 1846 og 1849. Munch deltok også aktivt i flere andre publikasjoner av middelaldermanuskripter, inkludert Bergens Kalvskinn (1843), Munkelivsboken (1845), Fagrskinna (1847), Aslak Bolts jordebok (1852), Chronica regum Manniæ (1860) og de pavelige nuntienes regnskapsbøker for Norden. Han oversatte også noen norrøne sagaer, spesielt Heimskringla og Sverres saga (1871), hvor oversettelsen av kongesagaene ble fullført av Oluf Rygh. Se forøvrig samlingen av P.A. Munchs skrifter på Heimskringla: Verker av P.A. Munch

Tormod Torfæus

Tormod Thorfæus 1636-1719). Oljemaleri fra 1600-tallet.

Det er imidlertid én mann å takke for at en så stor og vesentlig del av sagalitteraturen ble reddet for ettertiden - i aller siste liten, kan man kanskje si. Islendingen Þormóður Torfason, latinisert til Torfæus (1636-1719), som tilbrakte hele sitt voksne liv i Kopervik på Karmøy i Norge, ble utnevnt til kongelig historiker av kongedømmet Danmark-Norge. Han gjorde betydelige bidrag for å bevare gamle manuskripter fra middelalderen og var blant de første historikerne i nyere tid. Torfæus oversatte flere islandske tekster til dansk og skrev verk som Historia Vinlandiœ Antiquœ (1705), Grœnlandia Antiqua Det gamle Grønland (1706), og Historia Rerum Norvegicarum (1711). Hans norgeshistorie på latin ble publisert i fire bind og representerte den første omfattende presentasjonen av norsk historie siden Snorre Sturlassons Heimskringla på 1200-tallet. Verket ble senere oversatt til norsk og utgitt på nytt i 2005.

Tormod Torfæus levde et dramatisk liv. Han vokste opp på Engey på Island i 1636, og fikk sin utdannelse ved Københavns Universitet. I 1660 begynte han å arbeide som kongelig oversetter av "islandske antiquiteter," det vil si middelaldermanuskripter fra Island. I 1664 utnevnte kong Fredrik III av Danmark-Norge ham til "stiftamtskriver" i det daværende Stavanger stift, og i 1682 ble han utnevnt til kongelig historiograf for Norge. I 1665 giftet han seg med den velstående enken Anna Stangeland fra Kopervik, som hadde eiendommer i Stavanger. De fikk ingen barn sammen, men det sies at Torfæus hadde flere etterkommere utenfor ekteskap.

Torfæus hadde et hissig og oppfarende temperament. Etter et skipsforlis utenfor Skagen i Danmark i 1671, reiste han videre til Samsø. Der havnet han i en krangel på et vertshus og drepte en annen gjest med et sverd. Han ble dømt til døden for drapet, men på grunn av at det skjedde i selvforsvar, søkte han om benådning og ble benådet av dansk høyesterett. Torfæus engasjerte seg også for andre mennesker, og i 1680 reddet han en uskyldig norsk kvinne som var dømt til å bli brent som heks.

Hans reiser på Island i 1662 og tiden som fulgte, på leting etter rester av bokmanuskripter fra norrøn tid, om det så var istykkerrevne sider stappet inn i en vegg for å tette for vinden, eller brukt som innlegg i sko, er en fascinerende historie som er godt skildret i Halldór Laxness´roman Íslandsklukkan (Islands klokke) fra 1946, hvor det blir fortalt om jakten på manuskripter på den islandske landsbygda, ofte rene filler som ble funnet i mørke, skitne og røykfylte hytter. I 2020 kom det også ut en biografisk skildring av Tormod Torfæus´ virksomhet, Mannen fra middelalderen, skrevet av den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson.

Etter å ha vendt tilbake fra Island utarbeidet Torfæus Series dynastarum et regum Daniæ (utgitt i 1702), en oversikt over de danske kongene, der han valgte å prioritere informasjonen fra islandske sagaer over opplysningene fra andre kilder, som for eksempel Saxo. Han skjøv dermed detaljene fra andre kilder til side til fordel for det han anså som mer pålitelige opplysninger fra de islandske sagaene.

Tormod Torfæus' hovedverk Historia rerum Norvegicarum (Norges historie til 1387; 4 bind, utgitt i 1711) ble ansett som ukritisk i samtiden. Ikke desto mindre baserer det seg på en omfattende mengde kilder og ble lenge betraktet som et uunnværlig historisk dokument. Fra 1689 mottok Torfæus verdifull hjelp fra Árni Magnússon. I løpet av perioden 1695–1715 publiserte Torfæus sine latinske verk som omhandlet de gamle norske territoriene, inkludert Grønland, Orknøyene og Færøyene. Verket er oversatt til norsk i syv bind, fullført i 2014.

Torfæus ble også kjent for å ha gitt navn til flere kjente gamle håndskrifter, som for eksempel Fagrskinna ("boken med fagert skinn") og Morkinskinna ("boken med morkent skinn"). Disse bidragene styrket hans etterlatte arv som en betydningsfull historiker og spilte en vesentlig rolle i å bevare og formidle kunnskap om Norges historie og gamle manuskripter.

Tormod Torfæus arbeidet i en periode da den moderne og kildekritiske tilnærmingen til historie gradvis erstattet den eldre sagatradisjonen, hvor myter og sagn dominerte. Det er spennende å følge Torfæus i hans søken etter gamle manuskripter rundt om på Island, en reise for å finne norrøne kilder skrevet på dyreskinn i løpet av 1200-1300-tallet, og som ble overlevert gjennom generasjonene. Vi skylder denne pioneren i historiefaget stor takk, da mye av vår tusenårige historie ville vært tapt for alltid uten hans dedikerte innsats.

Peder Claussøn Friis

Peder Claussøn Friis (1545-1614). Maleri fra ca. 1614 med påskriften "Peder Claussøn fød i Egersund Anno 1545 den 1. Avril. Blef Sogneprest i Undal oc Prouist Ao 1566. Døde Anno Christ. 1614."

I 1633 ble verket Norske Kongers Chronica utgitt, etter et initiativ av den norske stattholderen Axel Gyldenstierne i 1599. Mannen som fikk det store oppdraget var presten Peder Claussøn Friis (1545-1614). Det var på mange måter et bemerkelsesverdig prosjekt. Norske Kongers Chronica utgjorde den aller første oversettelsen av Snorres kongesagaer til norsk.

Men hvorfor dette ganske spesielle oppdraget?

Peder Claussøn Friis var sønn av Niculas (Claus) Torolfssøn Friis, som var sogneprest i Undal, sør i Audnedal, rundt 1550. Peder mottok trolig sin utdanning i Stavanger under rektor Jakob Matssøn. Han begynte sin prestetjeneste allerede som 20-åring, som kapellan under sin far. Etter farens død i 1566 overtok Peder stillingen som sogneprest og ble samme år innsatt som prost i Lister prosti.

Biskopen i Stavanger, Jørgen Eriksen, ble kjent med Peder Claussøn under sitt første besøk i 1572. I 1575 knyttet biskopen ham til stiftets geistlige ledelse ved å utnevne ham til kannik i Stavanger. Noen år senere ble han også kapitlets viseformann (erkediakon).

Allerede før 1520 oppsto det et humanistisk miljø i Bergen, senere også i Oslo og Stavanger. Peder Claussøn kan ha blitt påvirket av disse miljøene, muligens først og fremst fra Stavanger gjennom sin skoletid, spesielt gjennom sin lærer Jakob Matssøn. Han hadde også kontakt med en sentral skikkelse blant oslohumanistene, biskop Jens Nilssøn, men hans indirekte inspirasjon fra bergensmiljøet gjennom agderlagmann Jon Simonssøn var sannsynligvis spesielt betydningsfull. Jon Simonssøn fungerte som en viktig læremester og inspirator for Peder. Det er mulig at han underviste Peder i norrønt og bidro med kildeskrifter og historisk-topografiske opplysninger, spesielt om Nord-Norge, Trøndelag og Island, hvor han selv var på en embetsreise i 1553, og kanskje også om Bergen.

Peder Claussøns forfatteraktivitet ser ut til å ha vært spesielt intens i løpet av de siste 20 årene av hans liv. Likevel hadde han også tidligere engasjert seg i skriving. Ifølge hans egne utsagn skrev han et utkast til et verk om Island allerede i 1580. I skrifter som eksisterer i versjoner fra 1590-årene eller senere, baserte han seg på mye eldre notater som han sannsynligvis hadde samlet gjennom mange år.

Det ser ut til at skriveaktiviteten fikk økt fart da stattholder Axel Gyldenstierne i 1595 oppfordret Peder til å oversette Magnus Lagabøters landslov og dens mange tillegg (retterbøter) fra norrønt til dansk.

Dessverre ble planene om å etablere en autorisert redaksjon av lovverket på dansk skrinlagt i 1597, til tross for at oversettelsene nesten var fullført.

Samtidig med at arbeidet med loven ble avbrutt, ga Gyldenstierne Peder Claussøn et annet betydelig oppdrag som oversetter – å oversette sagaverkene. Disse omfattet de norske kongsagaene, fra Ynglingesaga til og med Håkon Håkonssons saga. Den første delen, som dekket sagaene frem til 1177, var hovedsakelig basert på Heimskringla, men Peder benyttet også andre kilder. Han oversatte også sagaen om baglerne og birkebeinerne, samt Håkon Håkonssons saga. Selv om han ikke hadde oversatt Sverres saga selv, ble den lånt fra Mattis Størssøns oversettelse (trykt i 1594) og innarbeidet i verket.

Peder Claussøns egen oversettelse av Heimskringla er bare kjent gjennom oversettelsen og er nå tapt. Det samme gjelder håndskriftet til Håkon Håkonssons saga, med unntak av et mindre fragment. Sagaoversettelsene ble utgitt under tittelen "Norske Kongers Chronica" av professor Ole Worm i København i 1633, og det kom en ny utgave i 1757.

Peder Claussøns oversettelsesarbeid dannet grunnlaget for den betydelige posisjonen som Heimskringla har i norsk og nordisk litteratur.

I sin samtid vant Peder Claussøn Friis et stort ry som topograf, med sitt hovedverk Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norge (1599), som var et pionerarbeid, og den omfattende avhandlingen Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse.

Men for ettertiden er det hans innsats med oversettelsene av sagalitteratur som har fått mest betydning.

Ingen av Peder Claussøns skrifter ble trykt mens han var i live. De ble spredt gjennom kopier som ble lånt ut eller gitt som gaver, og utgivelsene kom lenge etter hans død. Rundt 1630 hadde Stavanger-biskopen Wegner sendt Peder Claussøns verk Beskrivelse over Norge og omliggende Øer til kansleren Christian Friis til Kragerup (1581 - 1639), som deretter ga eksemplaret til Ole Worm. Worm sørget for at en utgave av boken ble trykt i 1632.

Omtrent samtidig ble en kopi av Peder Claussøns sagaoversettelse Norske Kongers Chronica sendt til København, der Worm påtok seg ansvaret for å publisere den. Rundt 1650 fikk Worm tilgang til Peder Claussøns naturhistoriske notater, som han brukte i sine senere arbeider fra 1654–1654. Etter Worms død ble håndskriftet gitt som gave til Thomas Bartholin, som vurderte å oversette det til latin og publisere det, men dette ble hindret av en brann i hans bibliotek i 1670.

Peder Claussøns verker, som ble utgitt av Ole Worm, fungerte i lang tid som de primære kildene for kunnskap om Norges geografi og historie.

"Beskrivelsen" ble et mønster og inspirasjon for en rekke lignende arbeider, oversatt til tysk og latin, og dens informasjon ble integrert i geografiske håndbøker og nederlandske atlaser.

Norske Kongers Chronica bidro til at Snorre Sturlason ble anerkjent som en historisk forfatter. Norge fikk en sammenhengende og lettforståelig fremstilling av sin historie fra oldtiden og middelalderen. Peder Claussøn ble kjent som "Undalinus" eller "Petrus Claudii".

Peders oversettelse av Snorres Heimskringla ble trykt i 1633 (under tittelen Norske Kongers Chronica). I bearbeidet form ble verket utgitt på nytt i 1757 og skulle få en stor betydning for den nasjonale renessansen på 1700-tallet.

I 1881 ble Peder Claussøns samlede skrifter i redaksajon ved Gustav Storm. Et monument utført av Gustav Vigeland i står i dag utenfor Valle kirke i Sør-Audnedal.

Jacob Aall

Jacob Aall (1773-1844) malt av Jacob Munch 1817. Norsk Folkemuseum.

Det neste store gjennombruddet for Snorres kongesagaer kom fra et såpass usannsynlig hold som forretningsmannen, politikeren og jernverkseier Jacob Aall (1773-1844), som også var en av representantene på Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og siden hadde fast plass på Stortinget.

Men så er mysteriet kanskje ikke så stort likevel, da det fremgår at Aall også var utdannet teolog. Den kirkelige løpebanen skulle imidlertid bli ganske kort: det blir fortalt at hans "prøvepreken hjemme i Telemark bestod i en fort og nesten uhørlig opplesning som overbeviste både ham selv og faren om at en geistlig løpebane neppe var naturlig". Dermed vendte han tilbake til universitetet og deltok på forelesninger innen kjemi, fysikk og mineralogi. I perioden 1797–99 fortsatte han i samme fagområde ved universitetene i Leipzig og Göttingen, i tillegg til å delta ved bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Han utfylte denne studieperioden med besøk til de saksiske gruvene og jernverkene i Schlesien. Utdanningen skulle komme godt med, da han etter sin fars død i 1798 brukte sin del av farsarven til å kjøpe Næs Jernverk ved Tvedestrand, som på den tiden var ganske vanskjøttet, men som under Aalls ledelse ble forvandlet til en mønsterbedrift.

I 1830 trådte han ut av det offentlige liv. Han ofret seg i stedet for sine vitenskapelige interesser på forskjellige felt, og også for litteratur og historie. Allerede fra ung alder hadde han en interesse for oldtidens historie, og senere tilegnet han seg ferdigheter i det norrøne språket. Som medstifter av tidsskriftet "Saga" publiserte han flere oversettelser av sagatekster. Hans selvfinansierte oversettelse av Snorres kongesagaer ble betydningsfull for den nasjonale vekkelsen på 1840-tallet.

Bondebiblioteket

"Norske Kongers Chronica" i Peder Claussøns oversettelse var populær lesning hos norske bønder og blant det lesekyndige publikum ellers på 1800-tallet.

Det blir ofte fremhevet at leseferdigheten blant norske bønder var utbredt på begynnelsen av 1800-tallet, noe som også er dokumentert gjennom forskning[2]. Den gjengse oppfatningen er da at i den norske bondens bokhylle fant man Bibelen, almanakken og Snorre[3], og føy gjerne til en salmebok og andaktsbok eller to. På 1920-tallet hevdet forfatteren Kristian Elster at "Snorre og Holbergs verker er næst bibelen de mest utbredte bøker, og netop den sammenstilling av Snorre og Holberg viser utviklingen. Nationalfølelse og rationalisme."

Jacob Aall skriver i hundreåret før noe av det samme: "... mod den sidste Slutning af forrige Aarhundrede og Begyndelsen af dette var Claussens Oversættelse af Snorre i de anseligste Bønders Hænder, og udgjorde deres meest yndede Læsning". Nå skal det riktignok tilføyes at Aall nok hadde et geografisk begrenset kjennskap for nettopp denne påstanden, avgrenset til de områdene i Sør-Norge som han hadde personlig kunnskap om. Aall skriver videre at Peder Claussøns Snorre-oversettelse i lange tider var nordmennenes "Yndlingsbog, indtil den efterhaanden ved Slid og Brug er saa godt som forsvunden".

Det er en interessant påstand at lesning av Snorres kongesagaer skal ha vært utbredt bondelesning tidlig på 1800-tallet. Gjennom lesningen av Snorres kongesagaer må særlig de mest innflytelsesrike bønder ha kjent på en gryende reisning mot det danske veldet.

I 1739 ble loven om almueskoler vedtatt, og leseferdighetene spredte seg, om enn sakte og ganske ujevnt. Men da Snorre Sturlesens Norske Kongers Krønike, oversat paa Dansk af Herr Peder Clausen utkom i København i 1757, "trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche, boende i Skinder-Gaden, næst ved vor Frue-Skole", var boksalget godt. Vi vet ikke hvor mange eksemplarer som gikk over disken, men på den tiden ble 600 eksemplarer regnet som et relativt stort opplag. Det er mulig at Peder Claussøns Snorre-utgave gikk i høyere opplag, og i tillegg kom en utbredelse av boken i form av utlån til naboer og venner, og gjennom lesesirkler som på den tiden var i ferd med å etablere seg. Ikke desto mindre skrev dr. Laurids Smith, som hadde vært rektor i Trondhjem 1781—1785, i anledning kronprins Fredriks planlagte reise til Norge i 1785, at: "... det er temmelig almindelig blandt de norske Bønder, fornemmelig de velhavende, at de vide noget, og det enda en Deel af den gamle norske Historie, som de have af Snorro Sturlesens Læsning. Jeg troer, det skulde ogsaa høre til H. K. H. Kr. Pr.s Præparatorier til den norske Reise, at han løb Snorro igjennem efter den Kvartudgave, vi har (da den nyeste Folioudgave [med oldnorsk, latinsk og dansk tekst, 1777] er for kjedsommelig formedelst den vidtløftige Tryk). Læsningen er i sig selv morsom, og ved Samtale vilde det blive meget bemærket."

For å vende tilbake til Jacob Aall, skriver han nesten seksti år senere, i 1844: "Ligesom der i Norges Fjelddale findes mangensteds en Gjenlyd af gamle Toner og et Billede af gamle Former, saa Have og dets Indbyggere bevaret en Interesse for Fædrelandets Skjæbne i Oldtiden. Med hine heldigere Betingelser for borgerlig Velvære fandtes ogsaa i hine Dage [d. e. førstningen av 19de årh.] en større Oplysningsgrad, og en meer udbredt Læsning af de bedste Skrifter, som paa den Tid vare i Omløb. Clausens Snorre saaes endnu ofte i det lille Bogskab, og ved Siden deraf flere af de paa den Tid meest yndede Folkeskrifter. Forfatteren erindrer endnu, hvormeget han overraskedes, da han som Candidat [1795] gjorde en Reise i Thelemarken, ved i dens dybeste Fjelde at finde Bastholms Philosofie for Ulærde med flere Folkeskrifter, og at træffe paa flere Bønder, der vidste med Sagkundskab at tale om deres Indhold."

Dikteren Henrik Wergeland omtaler i "Norges Constitutions Historie" den bonden som møtte for Bratsberg amt på Eidsvoll-forsamlingen i 1814: " Et udmærket Exemplar af disse, især i Historie, belæste norske Fjeldbønder, som stundom overraske den Rejsende. Kunde ikke "sættes" (som det heder) i Snorro, og besad derhos, i Dybet af den elskværdigste Beskedenhed, under sin Thelekofte, flere Kundskaber i Udenverdenens Historie og Geografi."

Man kan selvsagt spørre om hvor representative bøndene med Snorre i bokhyllen var for den norske bondestanden på begynnelsen av 1800-tallet og frem mot århundreskiftet. Bonden fra Bratsberg amt var skolelærer, og hadde nok en bedre leseferdighet enn de fleste av sine samtidige. En bok kostet dessuten penger. Men på den annen side finnes det en rekke pålitelige vitnemål om at den norske bonde var vel bevandret i sagaene. Den danske Orla Lehmann forteller i 1830 fra Vågslid ved fjellovergangen på Haukeli om den eldre "Ole Voxli", også kjent som Olav Vågsli, som han beskriver som "denne Filefjeldets (!) Konge": "Han var like kjent med sin Bibel og de gamle norske Kongesagaene som med det store og ensomme naturmiljøet, hvor han vokste opp og eldret seg." Ettersom det dreier seg om en eldre mann, kan vi sannsynligvis knytte hans kjennskap til Snorre tilbake til sent på 1700-tallet, til Peder Claussøns "Krønike".

Fra Telemark finnes også en annen fortelling knyttet til bonden Tarjei Vinsvål. Han deltok i en "lærdomstevling" med en kvinne fra Åmotsdal ved navn Store-Hæge. Hun blir beskrevet som "bibelsprengd" og kjent for sin kunnskap om gamle fortellinger, enten de kom fra hjembygdene eller fra verkene til Snorre, Saxo eller Holberg. Den verbale duellen mellom dem var lang og intens, og etterpå fortalte Tarjei: "Hæge var en djevel når det gjaldt kongekrøniken; men jeg måtte gi etter med bibelen for henne." Sagnet er ikke datert nøyaktig, men Tarjei døde i 1832. Påliteligheten av fortellingen er vanskelig å bedømme, men slike minneverdige ordspill har en tendens til å bli godt bevart i tradisjonen. Det er godt mulig at dette er en ren vandrehistorie, for fra Setesdal fortelles det en historie fra den tid P. Hansen var biskop i Christianssands stift, altså tiden 1798—1803. En gang biskopen var på visitas i Valle møtte det frem en bonde som het Olav, med tilnavnet "Menneskjini", og skulle måle seg med bispen. Om Olav heter det at han "var so vel lærd at hans like aldri hev vore". Ved overhøringen gikk det nå først løs med kristendomskunnskap, men der kunne ikke bispen sette Olav fast. "So la han til or gamle Krønikar: stundom var det i Keisar Karls Krønike, stundom i Snurli Sturlisson og andre Bøker — men det var ikkje onnorleis daa." Med sine kunnskaper fra disse bøkerne hadde Olav således en lærdom som i de dagene var rent enestående. En lignende historie har vi også fra Vestlandet.

Fra Sogndal i Sogn skriver Lars Westrem, som var født i 1805 og var skolebestyrer for den første fylkeskommunale landbruksskolen i Sogn og Fjordane, at han tror at "sagn fra sagatiden enda levde på folkemunne blant almuen", og at dette ikke bare gjaldt for Sogn, men for hele Bergens stift, men han peker også på lesning: "I den sidste Halvdel af forrige Aarhundrede vare de fleste Bønder selvstændige og uafhængige Mænd. Næsten enhver sad gjeldfri paa sin udelte Gaard, som havde tilhørt hans Slægt i Aarhundreder; han havde endnu noget af gamle Fædres Selvfølelse tilbage, og det morede ham at læse om deres fordums Bedrifter, medens han glædede sig i det Nærværende. Gamle Kjæmpers Kvad lød end fra Stuen i Julehelgen, og Einar Thambeskjælvers og Erling Skjalgsons Aander foresvævede ham, idet mindste endnu dunkelt."

Til dette kan man knytte en bemerkning i Lyder Sagens og Herman Foss’s "Bergens Beskrivelse" fra 1824; der heter det om bøndene i Bergens stift: "Kjendskab til Norges gamle Historie er ikke ganske ualmindelig, og man træffer ikke sjelden i Røgstuerne paa en gammel Snorro eller Ramus."

At Snorre og beretninger om helter fra de gamle sagaene levde blant folk flest fra i alle fall midt på 1700- og 1800-tallet, hovedsakelig med Peder Claussøns "Krønike" som utspring, synes således å være hevet over enhver tvil, og "Krøniken" var også å finne i mangen bokhylle, både i bygd og by. P. A. Munchs Heimskringla-utgave var mye lest. Det samme var Steinar Scjøtts nynorske utgave fra 1870-tallet.

Av undersøkelser av almueprotokollenes utlån går det frem at Snorre gikk flittig på omgang rundt omkring på gårdene. En undersøkelse fra 1908 viser tydelig at nesten alle boksamlinger på 1800-tallet er rike på norsk historie og norrøne sagaer, bl.a. Snorre i flere utgaver, Edda osv. Da en ny og praktfull utgave av Heimskringla ble utgitt i 1899 var grunnen vel forberedt.

Storm-utgaven

Originalutgaven av Snorres kongesagaer i kvartformat. J.M. Stenersens forlag, 1899. Artikkelforfatterens private eksemplar. Foto: Knut Rage, 2024.

Nevn Snorre Sturlasson for den gjengse nordmann, og hen tenker straks på Snorre-utgaven som daterer seg tilbake til 1899, med alle de praktfulle illustrasjonene av Christian Krohg, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Halfdan Egedius og Wilhelm Wetlesen. Utgaven kalles gjerne også for Storm-utgaven, etter oversetteren Gustav Storm. Siden det første opplaget så dagens lys på J. M. Stenersens Forlag like før jul i 1899, i et gedigent kvartformat, har verket kommet i en lang rekke opplag og formater.

Med Gustav Storms språkføring i oversettelsen, kombinert med illustrasjonene, ble selve sagastilen født. Storm-utgaven fikk raskt status som Norges viktigste bok nest etter Bibelen. Å holde førsteutgaven i hendene er en ganske spesiell opplevelse.

Det var fra starten av imidlertid ingen garanti for at suksessen skulle bli så enorm som den ble. Den unge historieinteresserte forleggeren J.M. Stenersen (1866-1948) tok i 1895 kontakt med kunstneren Erik Werenskiold for å drøfte muligheten for en gjennomillustrert utgave. Werenskiold svarte ja på den betingelse at han fikk med flere illustratører på laget, med ham selv som kunstnerisk leder. Først etter at Stenersen hadde inngått avtale med kunstnerne ble det søkt etter en oversetter. Valget falt på Gustav Storm, som var Norges fremste Snorre-ekspert. Storm svarte ja, på den betingelse at det ikke skulle spares på noe.

Sjelden har man sett et bokverk der både språk og illustrasjoner i den grad går opp i en større helhet. Det var da også en bevisst politikk fra Stenersens side, at det skulle være samsvar mellom tekst og illustrasjon. Forleggeren fremskaffet bilder fra de forskjellige steder som kunne hjelpe kunstnerne med den lokale geografien, men aller helst så han at de reiste dit selv og studerte stedene ved selvsyn.

Det må ha vært en merkelig og intens tid for både illustratører, oversetter og ikke minst for forleggeren, som tok til å bekymre seg for økonomien underveis i det store prosjektet. Ingenting var godt før det var godt nok, utkast etter utkast, tegning etter tegning ble kastet, og så var det bare å begynne på nytt. Den planlagte utgivelsesdatoen før jul i 1897 ble oppgitt, det skulle gå ytterligere to år før praktboken ble utgitt - "Snorre i galla", som Gerhard Munthe kalte den. Utgaven i det store kvartformatet ble etterfulgt av en folkeutgave i mindre format. Med en bevilgning fra Stortinget på 20 000 kr. ble det trykket opp 100 000 eksemplarer - og alt ble solgt!

Og siden den tid er Snorres Heimskringla solgt i bøtter og spann i mer enn hundre år, men dessverre som oftest i forminskete utgaver som hverken yter originalutgavens praktinnbinding eller illustrasjoner rettferdighet, men ikke desto mindre er det nærmest med et anstrøk av ærefrykt at man åpner "Storm-utgaven", over 120 år etter den første utgivelsen.

Selv om det senere kom en ny oversettelse av Heimskringla ved Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip i 1934, med en revidert utgave i 1979, var det fortsatt Storms "sagastil" som gjaldt, og fremdeles gjelder, for den saks skyld. Men hvor riktig er det å gjengi Snorre og andre norrøne skrifter i et 1800-talls sagaspråk à la Ibsens "Peer Gynt"?

På begynnelsen av 2000-tallet kom en rekke store utgivelser som i ettertid trolig vil bli sett på som milepæler i formidlingen av norrøn litteratur, på et moderne norsk: Kjell Arild Pollestads oversettelse av Snorres kongesagaer, en fem-binds utgave av islendingesagaene som kom på de nordiske språk i tillegg til en tidligere engelsk oversettelse, en fire-binds utgave av Den eldre Edda i oversettelse ved Knut Ødegaard, og en seks-binds praktutgave utgave av Flatøybok, som aldri tidligere hadde vært utgitt på norsk i sin helhet, og som sådan var en nasjonal begivenhet.

Sagaromantikk

Interessen for de gamle norrøne sagaer og gudediktning spredte seg tidlig til andre land. Islendingene Thorlak Skulsson og Magnus Olafsson oversatte den gammelislandske litteraturen til dansk og svensk på 1600-tallet, og i 1646 ble det utgitt en latinsk versjon av Den eldre Edda i Paris. Den sveitiske forfatteren Paul Henri Mallet (1730-1807) oversatte Den eldre Edda til fransk midt på 1700-tallet. Mallet bidro til å introdusere og fremme nordisk mytologi for europeiske lesere på lik linje med eksempelvis gresk mytologi. Han påvirket også romantikkens interesse for norrøn mytologi, særlig William Blake og indirekte Percy Bysshe Shelley. Den franske utgaven av den eldre Edda-diktningen ble deretter oversatt til både engelsk og tysk. Mallet oversatte også Snorres Edda til fransk i 1756.

På 1600- og 1700-tallet oppsto det en relativt stor interesse for norrøn historie, f.eks. verket "Nordiska kämpa dater, i en sagoflock samlade om forna kongar och hjältar" (1737), som inneholdt gjengivelser av et stort antall islandske sager om helter og eventyrere, redigert av Eric-Julius Biörner (1696-1759). Samtidig ble det også utgitt kommenterte oversettelser av Snorres Edda og Voluspå.

I Norden oppsto det en til dels intens romantisk nasjonalisme basert på den norrøne historien. Saxos verk "Gesta Danorum" ble nå utstyrt med illustrasjoner av Tor med krone og septer, det fremste symbol for det kongelige på 1700-tallet, og Odin iført hjelm og full rustning.

"Udsigt over Eddalæren for dannede Mænd"

En viktig utgivelse kom i 1808, da Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) publiserte sitt store verk "Nordens Mytologi eller Udsigt over Eddalæren for dannede Mænd, der ej selv ere Mythologer" Nordens mytologi (Grundtvig, 1808), der han presenterte den nordiske gudelæren som den høyeste poesi. Kort tid etter kunngjorde han en abonnementsordning for en serie avbildninger som skildret nordisk helteliv fra Odins inntog til Palnatokes fall, og som poetisk gjenga hans indre kamp.

I den første og beste delen av disse bildene, utgitt sent i 1809, skildret han den intense kampen mellom hedendom og kristendom, samt den kristne tros seier over de gamle guder. Grundtvigs skildringer når dramatisk sett ikke opp til Oehlenschlägers beste tragedier, men samtidig var det ingen tvil om at Grundtvig på en måte hadde ført den norrøne historien flere hakk nærmere det poetiske parnasset. Disse bildene markerte hans farvel til æsene; nå hadde også kristendommen seiret i ham selv. Etter denne tjenesten som skald tok han avskjed med æsene og vane-gudene, og rettet fokuset fra Nordens oldtid til Danmarks historie.

Rekken av utgivelser av og om norrøn litteratur og historie på 1800-tallet handlet ikke bare om en genuin interesse for norrøn historie, eller om å vekke en slumrende nasjonal stolthet i de nordiske land, men vel så mye om å hevde seg i europeisk sammenheng, hvor den norrøne heltediktingen ble blandet med keltiske legender og poesi.

Tegnérs Frithiofs saga

Førsteutgaven av Frithiofs saga (1825).

Den aller største suksessen innen sjangeren "sagaromantikk" kom i 1825, da den svenske dikteren Esaias Tegnér (1782–1846), professor i gresk språk og biskop, utga det nasjonalromantiske eposet Frithiofs saga.

Handlingen er som følger: Kong Beli av Sogn har to sønner og en datter ved navn Ingeborg. Helgi er hans førstefødte, og Halfdan den andre sønnen. På den andre siden av fjorden bor kongens venn Thorstein (Þorsteinn Víkingsson), hvis sønn Frithjof (Friðþjófr) blir kalt den modige (hinn frœkni). Frithjof er den høyeste, sterkeste og den tapperste blant menn.

Da kongens barn var unge, døde deres mor. En mann fra Sogn ved navn Hilding (Hildingr) ber om å få kongens datter som fosterdatter. Frithjof er fosterbroren til kongens datter, da han også ble oppdratt sammen med Ingeborg (Ingibjörg) av deres fosterfar Hilding.

Både Beli og Þorsteinn dør i krig, hvorpå Helgi og Halfdan overtar kongedømmet. De to kongene er misunnelige på Frithjofs fremragende egenskaper, og derfor nekter de ham Ingeborgs hånd. De fører henne til Baldrs hellige område Baldrshagi, hvor ingen våger å skade hverandre, og hvor ingen kvinne og mann har samkvem. Likevel besøker Frithjof Ingeborg, og de fortsetter å elske hverandre. Dette fører til at Helgi og Halfdan sender Frithjof bort til Orknøyene for å kreve tributt. Mens han er borte, brenner de ned hans hjemsted og gifter Ingeborg bort til kong Ring, den aldrende kongen av Ringerike.

Da Frithjof kommer tilbake med skatten, brenner han ned Balders tempel i Baldrshagi og drar av sted for å leve som viking. Etter tre år kommer han til Kong Ring og tilbringer vinteren med ham. Akkurat før den gamle kongen dør, blir Frithjofs identitet kjent for alle, og den døende kongen utnevner Frithjof til jarl og lar ham ta omsorgen for Ring og Ingeborgs barn.

Etter at Ring er død, gifter Frithjof og Ingeborg seg, og han blir konge av Ringerike. Deretter erklærer han krig mot Ingeborgs brødre, dreper en av dem og gjør den andre til sin vasall.

Den opprinnelige Fridtjofs saga, en islandsk fornaldarsaga fra omkring 1300, ble først oversatt til svensk i 1737. I 1820 publiserte Esaias Tegnér en delvis parafrase i form av episk poesi i Iduna, tidsskriftet til Götiska Förbundet. I 1822 komponerte han ytterligere fem sanger. I 1825 publiserte han hele diktet Frithiof's Saga. Allerede før det var fullført, var det kjent over hele Europa; den aldrende Johann Wolfgang von Goethe tok opp pennen for å anbefale denne gamle, mektige, gigantisk-barbariske diktsjangeren med røtter i hans eget folks kultur, og ønsket at Amalie von Imhoff skulle oversette det til tysk. Den romantiske parafrasen av en gammel saga ble skrevet i tjuefire sanger, alle i forskjellige poetiske former.

Keiser Wilhelm II av Tyskland fikk reist en statue av Fridtjof på Vangsnes i Vik kommune i Sogn. Fridtjof-statuen (Fridtjof den frøkne) er et landemerke som ruver 22,5 meter over bakken. Den står i en park med utsikt over Sognefjorden. Statuen ble skapt av den tyske billedhuggeren og kunstprofessoren Max Unger (1854-1918) og ble reist i juli 1913. Wilhelm II bestemte også i 1890 at et kystforsvarsskip skulle få navnet Frithjof etter den norrøne helten.

Også innen musikken ble Frithof populær. Flere operaer, en av dem med en libretto skrevet av selveste Selma Lagerløf, samt symfoniske dikt og hele symfonier ble skrevet til hans ære på 1800-tallet, da nasjonalromantikken sto på sitt høyeste.

I 2013 utga forøvrig den senere nobelprisvinner Jon Fosse ut en oversettelse av "Soga om Fridtjov den Frøkne", basert på det opprinnelige håndskriftet fra 1300-talet.

Kilder

Diverse oppslagsverk og generelle oversikter er benyttet, i tillegg til disse verkene hentet fra NB Nettbiblioteket og Google Books m.fl.:

  • Bemærkninger og Iagttagelser paa en Reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821, Budstikken (1821 —22).
  • C. Nyrop: Bidrag til den danske Boghandels Historie, 1870. Gyldendalske boghandel, 1870.
  • Dansk biografisk Lexikon
  • Elisabeth Eide: Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Pax, 2013.
  • Halvdan Koht: Peder Claussøns Snorre som norsk bondelesning. Historisk Tidsskrift, 1924.
  • Johannes Skar: Gamalt or Sætesdal.Utg. Norli. 1903 ff.
  • Ludvig Daae: Af Geheimeraad Johan v. Biilows Papirer. Johan Dahls Forlag. 1864.
  • Moltke Moe: Nordmænd i det 19de aarh. u.å.
  • Norsk Biografisk Leksikon
  • Norsk litteraturhistorie. Aschehoug, 1963.
  • Om Bondestanden især i Bergens Stift, Granskeren 1841.
  • Orrling, Carin:  The Old Norse Dream. Artikkel i  Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
  • Rikard Berge: Bygdedikting fraa Telemark. Utg. 1926.

Fotnoter

  1. Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
  2. Elisabeth Eide: Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Pax, 2013.
  3. Halvdan Koht: Peder Claussøns Snorre som norsk bondelesning. Historisk Tidsskrift, 1924.