Hans E. Kinck biografi
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Hans E. Kinck
(1865-1926)
.jpg)
Hans E. Kinck (11. oktober 1865 - 13. oktober 1926), norsk lingvist, skribent, dramatiker, lyriker og filolog. I 1917 ble Kinck hedret med Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse.
Hans E. Kinck var sønn av distriktslege Otto Theodor Kinck (1832–1903) og Hanna. Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren var distriktslege.
Da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Da Hans E. Kinck var ti år gammel, flyttet familien til Tangerås i Strandebarm i Hardanger. Dette innebar en stor miljøendring. Kinck opplevde at Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger var mer rasjonalistisk.
Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket. Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far.
Hans E. Kinck tok examen artium i 1884 og studerte deretter dels i Tyskland og dels i Norge. Han vurderte å studere medisin, men satset så på filologistudier. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, norrønt, norsk og tysk. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda-diktningen og ballader som skulle få stor betydning for ham som dikter. Avhandlingen ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda, der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926.
Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk.
