Hjelp
Legg til denne siden i boka di
Vis bok (0 sider)
Foreslå siderKvinnelige makter - Matronene: De glemte gudinnene
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Matronene: De glemte gudinnene
av Knut Rage
Blar man gjennom Rudolf Simeks A Dictionary of Northern Mythology, eller Andy Orchards og John Lindows oppslagsverk over norrøn mytologi, finner man nærmest på hver side (om enn noe overdrevet) omtaler av gudinner som hører hjemme under merkelappen "matroner", altfor mange til at det er plass til en omtale av hver enkelt i denne artikkelserien.
Matrone-kulten var et gåtefullt, men betydningsfullt religiøst fenomen i Romerrikets nordvestlige Europa, spesielt fremtredende i Rhinland. Til tross for store mengder inskripsjoner og altre, finnes det nesten ingen spor av kulten i samtidige litterære kilder, noe som gjør tolkningen av kultens presise betydning, ritualer og teologiske grunnlag nesten utelukkende avhengig av arkeologiske og epigrafiske funn.
Kulten blomstret fra 1. til 5. århundre e.Kr., med en bemerkelsesverdig topp i dedikasjoner i form av votivsteiner, innskrifter og annen aktivitet i løpet av det 2. og 3. århundre e.Kr. Tidligere inskripsjoner fra Sør-Frankrike kan antyde at kulten har hatt eldre galliske røtter, muligens fra 1.–3. århundre f.Kr.
Det primære geografiske sentrum var det romerske Rhinland, spesielt i provinsen Germania Inferior og området som var bebodd av den germanske stammen Ubi (fra Köln til Aachen). Her er hundrevis av dedikasjoner avdekket.
Det er også funnet spor av kulten i Nord-Italia (Cisalpina Gallia), hvor det er avdekket innskrifter som er hundre år eldre enn dedikasjonene i Rhinland. Kulten spredte seg også til Øst-Gallia, Spania, Portugal (rundt 20 inskripsjoner), Pannonia og Britannia (spesielt langs Hadrians mur, antatt brakt dit av romerske soldater som kom fra Rhinland).
Utbredelsen av kulten falt ofte sammen med romersk militær tilstedeværelse, det antyder at selv om dyrkingen av matroner var utbredt blant de germanske stammene, ble kulten spredt av de av de romerske legionenes bevegelser.
Matronene er nesten utelukkende avbildet i grupper på tre, enten sittende eller stående, og alltid frontalt. De bærer som oftest lange kjoler og kapper. Et kjennetegn er hodeplagget: To av figurene har ofte store, runde hodeplagg (ligner bikube-frisyrer), mens den sentrale figuren har langt, flagrende hår eller et mindre hodeplagg. Dette arrangementet tolkes ofte som to gifte kvinner og én ugift. Rudolf Simek[1] tolker det løse håret som et tegn på ugift status (jomfru), mens slangene kan symbolisere dødsriket eller sjeler. Forekomsten av barn og svøp indikerer at matronene, utover å være jordmødre, fungerte som familiens beskyttere.
Motivene inkluderer også som regel avbildninger av offer (brennende røkelse, griser, boller fylt med frukt) og dekorasjoner av frukt, planter og trær. Slanger, barn og bleier kan også dukke opp.
Den britiske forskeren Hilda Ellis Davidson knytter disse tidlige kvinneguddommene til ritualer rundt såing og innhøsting[2]. Konseptet med en trio – enten som tvillingguddommer med mor, eller som jomfru, mor og gammel kone – er som nevnt utbredt. I enkelte regioner ble de kalt "mødre" og tilskrevet makt over jordens fruktbarhet. Siden mange altre ble reist av romerske embets- og handelsmenn, er det utfordrende å fastslå nøyaktig hva kulten betydde for den lokale befolkningen. Funnstedene, som inkluderer bosetninger, vannkilder og graver (hvor keramikkfigurer er funnet), vitner likevel om en bred tilstedeværelse.
Kulten var sterkt assosiert med overflod, rikdom, fruktbarhet og vern om familier, uten krigerske attributter. Og var det noe de germanske folkestammene, som enten lå i krig med romerne eller var okkupert av dem, ønsket seg, så var det nettopp gode avlinger og trygget for familien.
Matronenes navn og tilnavn er språklig varierte, avledet fra både keltiske og germanske språk, samt hybridformer, noe som reflekterer den multi-etniske sammensetningen i Rhinland. Tilnavnene kan kategoriseres som knyttet til elver (f.eks. Renahenae, Vacallinehae), steder (f.eks. Albiahenae) eller spesifikke stammer (f.eks. Hamavehae).
En fremtredende teori peker mot en keltisk opprinnelse, støttet av den keltiske vektleggingen av "triplisme" (treenighet) og tidlige galliske inskripsjoner. De fleste forskere konkluderer med at matres og matronae i hovedsak er de samme guddommene og stammer fra keltiske tradisjoner.
En alternativ teori, fremmet av den amerikanske forskeren Alex Garman, foreslår en ubisk opprinnelse, en germansk folkegruppe som bodde i regionen langs elven Rhinen i oldtiden og var lojale mot romerne, basert på klesstilen til de avbildede matronene. Dette beviset anses imidlertid som svakt, og det er mer sannsynlig at Ubi-stammen adopterte en eksisterende keltisk kult[3].
Kulten er et godt eksempel på interpretatio romana, hvor romerne tilpasset og tillempet lokale religioner til å bli mer tiltalende for dem selv, samtidig som de bevarte den germanske navnebruken og den triadiske formen.
Til tross for at begrepene ofte brukes om hverandre, ble ‘’matronae’’ generelt ansett som mer formelt enn ‘’matres’’. Ikonografiske forskjeller, som hodeplagg, kan også skille dem. Den store mengden arkeologiske funn peker mot dype folkelige røtter, snarere enn stats- eller elitesponset dyrkning. Soldater søkte guddommelig beskyttelse for personlig velvære og familiens sikkerhet langt hjemmefra.
.jpg)
Hvor og hvordan ble matronene dyrket, eller æret? Germanerne dyrket sine guddommer ute i naturen, gjerne i skoglunder. Men med matronene var det annerledes. Det skyldtes romernes innflytelse, som æret gudinnene i templer eller i form av innhugd skrift i steiner, votivsteiner.
Formell tempeldyrking av matronene opphørte på begynnelsen av 400-tallet e.Kr. med romernes tilbaketrekning og kristendommens fremvekst. Informasjon om kultens videreføring etter dette er sparsom, men det finnes visse antydninger til at kulten kan ha fortsatt å eksistere i andre former. Et eksempel er den angelsaksiske "Mother´s Night"[4], og en mulig forvandling tilpasset kristne tradisjoner, som tredelte kvinnelige helgener, f.eks. de tre Maria-figurer[5], eller munnhellet tro, håp og kjærlighet[6]. Det illustrerer tydelig en religiøs synkretisme, hvor hedensk folketro ble satt inn i en ny kontekst snarere enn fullstendig utryddet.
I denne artikkelserien er det tatt med bare noen få eksempler på germanske og nordiske gudinner som er blitt knyttet til matrone-kulten, men det kunne ha vært mange, mange flere. Omkring ett tusen navn på matroner er kjent, og de arkeologiske funnene er mange.
Men som sagt, her blir det bare plass til noen ytterst få, som den eldgamle gudinnen Baduhenna, som kun er omtalt i den romerske historieskriveren Publius Cornelius Tacitus´ Annaler, hans siste verk som dekker perioden fra Augustus’ død i år 14 frem til Neros død i år 68 e. Kr. En annen germansk gudinne som er satt i sammenheng med matronene er Tamfana.
Norner, valkjyrjer og diser, som alle er grupper av kvinnelige guddommer, har mye til felles med matronene. Begge grupper er kvinnelige guddommer som har en beskyttende funksjon. Matronene beskyttet familier og husholdninger, mens disene beskyttet slekter og enkeltpersoner. Både matronene som "mødre" og jordmødre, og disene som hjelpere ved barnefødsler, er forbundet med fruktbarhet og den viktige rollen som hjelpere med å bringe nytt liv til verden. Og kanskje viktigst av alt, både matronene, som ofte er fremstilt i grupper på tre, og disene, som opptrer "flokkevis", utgjør ofte kollektive enheter, snarere enn individuelle guddommer. Det understreker kanskje en felles funksjon eller en felles arketype for kvinnelig makt og beskyttelse. I tillegg har begge grupper en form for kult eller ritualer knyttet til seg, matronekult og disablot.
Selv om matronekulten hadde sine kjerneområder i oldtidens Germania, østlige Gallia og nordlige Italia, strakte dens innflytelse seg helt til dagens Skottland, Frisland, det sørlige Spania og Roma. Det trekkes ofte paralleller mellom matronene og kvinnelige makter i norrøn mytologi, som diser, valkyrjer og norner. Likheten er særlig tydelig med de tre nornene Urd, Skuld og Verdande, som satt ved Urdarbrønnen under Yggdrasil og spant skjebneveven for både mennesker og guder.
Forbindelsen til Norden styrkes av Saxo Grammaticus’ Gesta Danorum. Seks hundre år etter den kontinentale kultens storhetstid beskriver Saxo en nordisk "helligdom for norner" utsmykket med bilder av tre sittende nymfer – en beskrivelse som samsvarer godt med arkeologiske funn av matronetempler på kontinentet.
Forestillingen om de tre "helbredende møyene" i norsk folketro er ikke et tilfeldig motiv, men utgjør slutten på en lang utviklingslinje som strekker seg fra førkristen tid og helt opp mot moderne tid. Denne kontinuiteten viser hvordan dype kulturelle strukturer overlever religiøse skifter ved å tilpasse seg nye tankesett, uten å miste sin kjernefunksjon.
I det norrøne samfunnet var skjebnen og livskraften nært knyttet til kvinnelige kollektiver. Nornene – Urd, Verdande og Skuld – er det mest kjente eksempelet på en slik kvinnetrio. De satt ved skjebnebrønnen og kontrollerte menneskenes livstråder. Ved siden av disse fantes disene og valkyrjene, mektige kvinnegrupper som ble påkalt for beskyttelse, helbredelse og bistand ved fødsler. Tallet tre representerte her en helhetlig makt over fortid, nåtid og fremtid, og fungerte som en rituell forsterkning av deres guddommelige inngripen.
Da kristendommen ble innført i Norge, ble de gamle gudebildene utfordret, men folkets behov for symbolske beskyttere bestod. Kirken løste dette ved å overføre de hedenske kvinnegruppenes funksjoner til de katolske helgenene. Grupper som "de tre Maria´ene" (Maria Magdalena, Maria Salome og Maria Jakobe) eller de hellige jomfruene Margareta, Barbara og Katarina overtok rollen som formidlere av guddommelig hjelp. I senmiddelalderens bønner og ritualer var det disse skikkelsene man henvendte seg til for å lindre smerte eller stoppe blødninger, ofte i form av faste bønneformler som speilet de eldre, hedenske påkallelsene.
Med reformasjonen på 1500-tallet ble den offisielle helgendyrkelsen fjernet, men i det skjulte levde forestillingene videre i folkedypet. De "hellige kvinnene" mistet sine spesifikke kirkelige navn og ble transformert til de anonyme, men kraftfulle "møyene" eller "jomfruene" vi finner i svartebøker og muntlig tradisjon fra 1600-tallet og fremover.
I norske trylleformler mot sykdom, kjent som signeri, dukker disse møyene ofte opp i en fast narrativ ramme: "Det kom tre jomfruer gående...". Her ser vi en spesialisert arbeidsdeling som minner om de eldste skjebnemaktene: Den ene møy bærer vann, den andre leger sår, og den tredje binder det som er løst. Denne "folkeliggjøringen" av de religiøse motivene viser hvordan en europeisk tradisjon ble slipt ned til sin mest effektive form: en magisk kvinnetrio med makt til å gjenopprette balanse og helse.
Denne utviklingen illustrerer en sjelden historisk utholdenhet. Selv om den ytre rammen endret seg fra norrøn mytologi via katolsk helgenkultur til etter-reformatorisk folketro, forble den underliggende ideen den samme: Troen på en kollektiv, kvinnelig kraft som står i forbindelse med livets og dødens mysterier. Gjennom århundrene har møyene vandret fra verdenstreets røtter til bygdenorges sykeleier, som et bevis på at de eldste lagene i vår kulturhistorie aldri helt slipper taket[7].
Fotnoter
- ↑ Rudolf Simek: A Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. 1996.
- ↑ Hilda Ellis Davidson: Roles of the Northern Goddess. Routledge, London. 1998.
- ↑ Alex G. Garman: The Cult of the Matronae in the Roman Rhineland: An Historical Evaluation of the Archaeological Evidence. 2008.
- ↑ Mōdraniht, som på gammelengelsk kan oversettes til "mødrenes natt", var en rituell begivenhet som ble feiret av de angelsaksiske hedningene ved vintersolverv. Denne markeringen fant sted på årets lengste natt og fungerte som en inngang til det nye året i deres kalender. Den viktigste historiske kilden til denne tradisjonen er den lærde munken Beda den ærverdige, som beskrev natten i sitt verk De temporum ratione på 700-tallet. Selv om kildene er knappe, antyder Beda at natten innebar spesielle seremonier, og moderne forskere antar at det ble utført religiøse ofringer i løpet av feiringen. Tradisjonen knyttes ofte til andre germanske skikker, særlig dyrkingen av de kvinnelige åndevesenene kjent som diser og de germanske modergudinnene, matres og matronae. Mōdraniht har dermed sterke bånd til både forfedrekult og den generelle germanske julefeiringen. I den nordiske kulturkretsen finnes en direkte parallell i det som kalles høkunatt eller hǫggunátt. Selv om dette begrepet er godt dokumentert i både norsk, islandsk og dansk historie, forblir den nøyaktige betydningen av navnet et mysterium, da språkforskere fremdeles ikke har klart å fastslå hva forstavelsen "høku-" faktisk refererer til.
- ↑ Koblingen mellom de germanske mødretrioene og den kristne tradisjonen om de tre Maria-figurene utgjør et fascinerende kapittel i overgangen mellom hedensk og kristen tro. I Det nye testamentet møter vi flere kvinner ved navn Maria som var til stede ved sentrale hendelser som korsfestelsen og oppstandelsen – som regel identifisert som Maria Magdalena, Maria Salome og Maria, Jakobs mor. Da kristendommen spredte seg i områder der dyrkingen av de tre matronene (matres og matronae) sto sterkt, ser man tydelige tegn på at den gamle mødrekulten smeltet sammen med æringen av de tre Maria´ene. Det gjorde det mulig for befolkningen å videreføre dype tradisjoner innenfor en ny religiøs ramme, der de tre Maria´ene overtok rollen som beskyttere av mødre, barn og fruktbarhet. Denne kontinuiteten er spesielt synlig i tallsymbolikken, der tretallet har hatt en hellig status i mange før-kristne kulturer, fra de norrøne nornene til de keltiske gudinnene. I folketroen fungerte de tre Maria´ene ofte som en kvinnelig motvekt til den ellers mannsdominerte treenigheten, og de ble sett på som voktere av livets store overganger. Ved å omdanne helligdommer som opprinnelig var viet til hedenske mødregudinner til kirker for de hellige Maria´ene, sørget den tidlige kirken for at de urgamle forestillingene om det Kvinnelige og det moderlige overlevde, om enn i en ny skikkelse.
- ↑ Forestillingen om de tre teologiske dydene – tro, håp og kjærlighet – utgjør en tredje viktig tråd i tradisjonen om de tre kvinnelige figurene. Selv om begrepene stammer fra apostelen Paulus’ ord i det 13. kapittelet av første korinterbrev, har de i europeisk kulturhistorie og folketro ofte blitt personifisert som tre søstre eller kvinneskikkelser. Dette har skapt en bro mellom abstrakte kristne idealer og de eldre, hedenske forestillingene om en mødretrio som vokter menneskenes skjebne og ve og vel. Der mødregudinnene i førkristen tid ga beskyttelse og fruktbarhet, ble tro, håp og kjærlighet de nye åndelige søylene som skulle bære mennesket gjennom livets utfordringer.
- ↑ For utfyllende lesning, se Gunnhild Røthe: Magi og mirakler - fra vikingtid til middelalder. Museumsforlaget, 2020.
