Kvinnelige makter - Vår: Vitnet om løfter og hjertets hemmeligheter
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Vår: Vitnet om løfter og hjertets hemmeligheter
av Knut Rage
I den mytiske veven som utgjør norrøn tro, der mektige guder kjempet mot jotner og kloke vaner rådet, finner vi også skikkelser av en mer subtil art, men som likevel er betydningsfulle. Blant disse gudinnene, med et navn klinger med en stille autoritet, finner vi Vår.
De få gangene Vår trer frem i de gamle tekstene, etterlater hun et varig inntrykk av en gudinne knyttet til avtaler og de innerste kroker og kriker i menneskelige relasjoner. I det humoristiske kvadet Trymskvida, midt i forvirringen rundt Tors forkledning som brud, blir Vårs velsignelse påkalt. Jotnen Trym, stolt over sitt tyveri av hammeren Mjølner, krever at den skal bringes frem for å hellige bruden og forene dem "ved Vårs hånd»:
- Bær Hammeren ind,
- Bruden at vie,
- Mjølner læg
- i Møens Skjød,
- vier os sammen
- med Vaars Haand!”[1]
Selv om situasjonen er en farse, vitner referansen om Vårs tilknytning til ekteskapsløftet, til den høytidelige avtalen mellom to som forenes. I Gylvaginning får vi et mer direkte innblikk i Vårs funksjon. Høg forteller Ganglere at Vår er den niende av åsynjene, og at hun lytter til folks eder og private avtaler mellom kvinner og menn. Men samtidig har hun en "navnesøster" med en slående navnelikhet:
Den niende er Vår. Hun hører de aftaler og løfter, der indgås mellem kvinder og mænd. Derfor kaldes disse vårmål. Hun tager også hævn på dem, der svigter. Den tiende er Vár, som så er klog og nysgerrig, at intet kan holdes skjult for hende. Man bruger det udtryk, at en kvinde bliver noget vár, når hun får vished om det.[2]
Men Vårs rolle stopper ikke ved å være en passiv tilhører. Hun er også den som straffer dem som bryter sine løfter. Det antyder at hun er en gudinne som ikke bare overvåker avtaler, men som også opprettholder en moralsk orden knyttet til dem. Hun er garantisten for tillit og ærlighet i de personlige båndene som knyttes.
Utover disse tydelige attestasjonene, skimtes Vår også i mer poetiske vendinger. I Skaldskaparmål nevnes hun i en liste over åsynjer, en bekreftelse på hennes plass i gudeverdenen.
Et gripende, om enn noe dunkelt, vitnesbyrd om Vårs tilstedeværelse i menneskers liv finnes på en runepinne fra Bergen, datert rundt 1300. Midt i en tilsynelatende forretningstransaksjon finner vi et vers fra en misfornøyd skriver som nevner den "vise Vår av filigran" og klager over at hun gjør ham ulykkelig, mens en annen kvinne tar mye av hans søvn. Tolkningen er åpen for debatt, men Mindy Macleod og Bernard Mees foreslår at den første linjen kan bety "kvinner gjør meg ulykkelig" eller kanskje "ekteskapet gjør meg ulykkelig»[3][4].
Uansett den nøyaktige betydningen, antyder innskriften at Vår, selv i sen norrøn tid, fortsatt var assosiert med kvinners sfære og kanskje spesielt med ekteskapelige forhold og de følelsesmessige forpliktelsene som fulgte med dem.
Teoriene om Vårs opprinnelse og natur er mange. Andy Orchard peker på at det er uklart hvor gammel den rituelle referansen til henne i Trymskvida faktisk er[5]. Britt-Mari Näsström foreslår at Vår, i likhet med mange andre mindre gudinner, opprinnelig kan ha vært et av Frøyas mange navn, som senere ble oppfattet som en selvstendig gudinne[6]. Denne ideen om at mindre guddommer kan ha differensiert seg fra større, mer komplekse guddommer, er en interessant betraktning i studiet av norrøn mytologi. Rudolf Simek plasserer Vår sammen med gudinnene Såga, Lin, Sjavn og Snotra, og argumenterer for at de bør betraktes som vagt definerte figurer, "kvinnelige beskyttelsesgudinner" som er ansvarlige for "spesifikke områder av den private sfære". Han understreker likevel at det ble gjort klare distinksjoner mellom dem, slik at de på mange måter ligner de romerske matronene, gudinner knyttet til hjemmet og familien[7].
Selv om Vår ikke har den mest fremtredende rollen i de norrøne mytene, er hennes tilstedeværelse et vitnesbyrd om viktigheten av løfter og avtaler i det norrøne samfunnet og i menneskelige relasjoner generelt. Hun er vokteren av de stille edene som knyttes mellom mennesker, de private avtalene som danner grunnlaget for tillit og samhold. Hennes evne til å straffe dem som bryter disse løftene understreker alvoret som ble tillagt dem.
Kanskje er det i nettopp denne stillheten, i hennes fokus på det private og det personlige, at Vårs sanne kraft ligger. Hun er gudinnen som minner oss om at de tilsynelatende små løftene, de stille avtalene mellom hjerter, har en iboende hellighet. Hun er vitnet til våre forpliktelser, og hun holder oss ansvarlig for dem. I en verden fylt av mektige guder og dramatiske hendelser, representerer Vår den stille, men likevel essensielle kraften i tillit og lojalitet, de usynlige båndene som holder samfunnet og kjærligheten sammen. Hennes historie er kanskje fragmentert, men hennes budskap om viktigheten av å stå ved sine ord og ære sine avtaler, klinger fortsatt med en tidløs resonans.
Fotnoter
- ↑ Ovs. Jacob Jonathan Aars, 1864. Aaars tilføyer forøvrig i en fotnote: Løftets og navnlig Egteskabspagtens Gudinde.
- ↑ Ovs. av Jesper Lauridsen, 2020.
- ↑ Mindy MacLeod, Bernard Mees: Runic Amulets and Magic Objects. Woodbridge: Boydell Press. 2006.
- ↑ Se forøvrig artikkelen om Eir.
- ↑ Andy Orchard: Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell, 2002.
- ↑ Britt-Mari Näsström: Freyja – the Great Goddess of the North. Almqvist & Wiksell International, 1995.
- ↑ Rudolf Simek: A Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. 1996.
