Minneskrift om Mostertinget 1024 - Da Norge var misjonsmark

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Minneskrift om Mostertinget 1024

Da Norge var misjonsmark

av Absalon Taranger

Kongenes kristningsverk

Statue av Tora Mostrastong utført av Arne Mæland i parken ved Moster Amfi på Bømlo. Tora Mostrastong fikk sønnen Håkon den gode med Harald Hårfagre. Foto: Knut Rage.

Fra barndommen av har vi været vant til å anse kongen som den kristne kirkes grunnlegger i Norge. Og med en viss rett. Håkon den gode (935—61), som selv var døpt og oplært i kristendommen i England, innskrenket sig i hele 20 år til å virke ved sitt eksempel og sin personlige påvirkning. Herved vant han mange for den kristne tro, mens andre holdt op med å blote. I dette tidsrum innførte han (ca. 940) på Vestlandet og i Trøndelagen den representative lagtingsforfatning og organiserte ledingsvesenet. Da dette storverk var ferdig, sendte han bud til England efter en biskop og nogen prester og lot opføre nogen kirker på Møre, hvor prestene fikk sine misjonsstasjoner. "Men bøndene brente kirkene og drepte prestene, så han formådde ikke å holde dem ved makt på grunn av deres onde gjerninger." Hans kristendomsplaner brakte ham i konflikt med bøndene, og istedenfor å få kristendommen anerkjent som folkereligion måtte han selv delta i bøndenes offerfester. Efter sagaens beretning døde han med en såret samvittighet.

Det næste misjonstiltak kom med Olav Tryggvason (995— 1000). I de 5 vintre han bar kongenavn i Norge kristnet han 5 land: Norge, Island og Hjaltland, Orknøene og Færøene. Han reiste først kirker på sine egne hovedgårder, avskaffet blót og blðtdrikkelag, og lot, for å komme almuen imøte, innrette høitidsdrikkelag i disses sted, nemlig jule-, påske- og jonsmesseøl og høstøl ved mikkelsmesse. I Trøndelagen brente han et stort hov og 80 seidmenn (sannsigere). Som sikre resultater av hans kristningsverk kan anføres, at kristentroen blev lovtatt i Gula- og Frostatingslagen, kirker reist på Moster, i Selja og i Nidaros og prester ansatt ved dem. Det er i nyeste tid blitt fremholdt, at årsaken til kristendommens fremgang under Olav Tryggvason var den almindelig utbredte tro, at verden skulde gå under år 1000. Man antar, at denne tro ligger til grunn for ragnaroks-myten i Voluspå, som derfor er diktet i årene før 1000?

Olav Haraldson (1014—30) fullendte, hvad Olav Tryggvason hadde begynt. Han fikk kristendommen godkjent som folkereligion i alle fylker, hovene blev nedbrutt, kirker reist i deres sted og prester ansatt ved disse. Disse kong Olavs kirker kalles senere langs kysten fylkes- eller hovedkirker og på Oplandene hovedkirker. I Trøndelagen og på Vest- og Sørlandet var der en fylkeskirke i hvert fylke, i Viken var der to og på Oplandene tre hovedkirker i hvert fylke. De skal vedlikeholdes av hele fylket og likeså skal deres prester ha sin lønn av hele fylket. Vi kan betrakte disse fylkes- og hovedkirker som likeså mange misjonsstasjoner og deres prester som fylkesmisjonærer. Som en frukt av deres virke må vi se de senere herredskirker på Østlandet og fjerdings-, ottings- og herredskirker på Vestlandet. Likeså opførte storbonder og høvdinger efterhvert over hele landet privat- kirker (høgendeskirker — makelighetskirker) på sine gårder.

Sin rettslige basis fikk det nye religionsvesen i kristenretten. Dens grunnregler blev vedtatt på et ting som ikke omtales i sagaene, men det nevnes i kristenrettene for Gulatinget og Frostatinget. Det kalles Mostertinget og må altså ha hatt sitt møtested ved den av Olav Tryggvason opførte første kirkebyggning i Norge. På samme sted står ennu en liten tårnløs stenkirke fra det 12. århundrede. På dette ting blev kong Olav den hellige og hans engelske hirdbiskop Grimkjell enige om grunntrekkene i den eldste norske kristenrett. Følgende 5 punkter sies uttrykkelig å være fastsatt der:

1. Bønderne skal oprettholde kristendommen og alle de kirker, som kong Olav og biskop Grimkjell bestemte på Mostertinget.

2. Biskopen skal rå for kirkene således som kong Olav tilstod biskop Grimkjell på Moster og som vi (lagtingsmennene) siden blev enige om.

3. Bønderne skal skaffe presterne slikt underhold (fœðsla) som kong Olav og biskop Grimkjell tilla dem på Mostertinget.

4. Bønderne skal helligholde de dage som kong Olav og biskop Grimkjell blev enige om på Mostertinget.

5. Ingen skal ta sig kone av sin egen ætt anderledes enn biskop Grimkjell gav lov til på Mostertinget og alle menn siden blev forlikt om.

Vi ser, at Mostertinget har fastsatt de viktigste praktiske rettsregler for faste gudstjenester og et kristnet samfundsliv. Folket overtar kirkebyggning og prestelønning, men bispen skal styre kirken. De kirkelige helligdage og fastedage innføres og kirkens forbud mot ekteskap med kvindelige slektninger godkjennes. På Mostertinget står egentlig forhandlingene mellem kongemakten og kirkemakten. Disse fastsetter i fellesskap folkets økonomiske og religiøse rettsplikter overfor kirken (punkt 1, 3 og 4). Men i to tilfelle har biskopen på kirkens vegne stillet krav, som kongen ikke uten videre har villet gå med på. Det ene punkt var rådigheten over kirkene, hvortil hørte retten til å velge prester. Det var gammel germansk kirkerett at kirkeeieren rådde over kirkegodset og ansatte prester, og dette system finner vi også oprinnelig i Danmark og Sverige og i den eldste østlandske kristenrett. Det stammer egentlig fra den arianske kirke, og medførte kirkens totale verdsliggjørelse og kraftløshet. Den kirkelige vekkelse i det 9. og 10. århundrede krevet derfor at biskopen skulde rå for kirkene og ansette prestene. På dette standpunkt har biskop Grimkjell stillet sig. Han tilhører den kirkelige frihets- og vekkelsesretning. Og kong Olav "sa ja" (jattaði) til dette kirkelige krav på Mostertinget. Da kristenretten senere blev forelagt til endelig vedtagelse, blev "vi siden enig herom", sier lovforedraget (punkt 2). Dette var en stor seier for biskop Grimkjell.

Det annet punkt hvor biskop Grimkjell satte sin vilje igjennem, var angående de forbudne led for ekteskap mellem beslektede og besvogrede (punkt 5). Her stillet biskopen de almindelige kirkelige krav. Forbudet gikk til sjette grad mellem slektninger og til fjerde grad mellem besvogrede. "Og herom blev alle menn enig". Det var et voldsomt inngrep i folkets tilvante rettsforestillinger, og det vidner høit om biskop Grimkjells popularitet og autoritet, at dette blev lovfestet.

Mostertinget er det første kirkemøte i Norge. Deltagerne var kongen og hans hird på den ene side og biskop Grimkjell med de angelsaksiske misjonærer og det øvrige presteskap på den annen side. Efter P. A. Munchs beregning blev møtet holdt i 1024. Kristendommen var da godkjent som folkereligion over hele landet. Og det var snart 30 år siden misjonsvirksomheten begynte under Olav Tryggvason. Den unge norske kirke trengte nu en kristenrett som kunde forelegges lagtingene til vedtagelse. Men om dens innhold måtte først kongemakt og bispemakt enes. Det skjedde på Mostertinget i 1024. Der blev den norske folkekirke grunnlagt. I 1924 kan derfor den norske folkekirke feire sitt 900-års jubileum.

Mostertingets beslutninger var ikke lov. Kristenretten måtte vedtages på de 4 lagting, før den blev virkelig lov. Ti den lovgivende makt lå ikke hos kongen eller biskopen, men hos folket selv. Vi har allerede merket folkets røst i punkt 2 og 5 ("som vi siden blev enig om ...", "og alle menn siden blev forlikt om"). Og vi skal høre mer av denne røst.

Engelske og tyske misjonærer i Norge

Tingsteinen ved Moster Amfi. Utenfor amfiet står tre minnesmerker, avduket av kong Olav i 1979, som framstiller Olav Tryggvasson, biskop Grimkjell og Olav den hellige. Foto: Margareth. Commons.

Det egentlige kristningsverk blev i Norge som overalt utført av fremmede misjonærer, hvis virketid faller mellem 950 og 1070. Ved det siste tidspunkt er misjonstiden til ende. Der er nu oprettet faste bispestoler i Trondheim, Selja og Oslo og disse beklædes etterhånden med innfødte biskoper. Det tok således 120 år å gjøre den norske kirke selvhjulpen. Men da misjonsverket først for alvor begynte med Olav Tryggvason i 995 har den egentlige misjonstid ikke varet mer enn 85 år. 1920 feiret Madagaskar den kristne misjons 100-årsjubileum og 1918 var det 50 år siden Det Norske Misjonsselskap begynte sitt arbeide på denne ø. Men ennu ligger den gassiske kirkes selvhjulpenhet langt ute i fremtiden.

Det var naturligvis en stor hjelp for de fremmede misjonærer i Norge, at kristenretten av 1024 påla folket å bygge kirker og å sørge for prestenes underhold. Men mennene kunne ikke stampes frem av jorden ved en lovbeslutning. De måtte importeres fra England eller Tyskland. Tildels har også den danske kirkes tyske og danske bisper virket i Norge. Hele Norden og dens øer var nemlig underlagt den for "Nordens apostel" Ansgar oprettede erkestol i Hamburg, som senere blev flyttet til Bremen. I Bremen levet i årene 1066—85 den merkelige kirkehistoriker magister Adam, som i årene 1074—76 skrev sin berømte bok "Handlinger av erkebiskopene i den hamburgske kirke". Stoffet har han for en stor del samlet under et ophold hos Svein Estridssønn i Danmark. Han berømmer denne konge for hans utstrakte viden om Nordens historie og geografi. Om misjonen har han derhos hentet oplysninger i Ansgars og Rimberts biografier, i erkestolens arkiv og tradisjon og i samtale med danske, svenske og norske misjonsbisper, som besøkte erkesætet. Hans bok ansees med rette for en av de beste kilder til Nordens eldste kirkehistorie. Den siste utgiver av hans verk, Bernhard Schmeidler, skriver at det er forskningens enstemmige dom, at Adam har benyttet "de ham tilgjengelige kilder på fullt sakkyndig måte, og at han har skapt en fremstilling, som står langt over gjennemsnittet av de middelalderlige historiebøker og som må sies i alle hovedpunkter å være velgrunnet, forsiktig avfattet og velordnet". De norske og islandske sagaer, som er minst 100 år yngre, har hatt en meget rikere hjemlig tradisjon å øse av, og de kan derfor utfylle Adams kortfattede optegnelser. Men en ting har Adam forut for de fleste sagaskrivere: Han ser med kirkemannens og misjonsvennens øine på misjonsverket. Dets fremgang og dets motgang står for ham i Skriftens lys. Å lese hans kirkehistorie er som å lese vore misjonærers rapporter i vore misjonsblader. Jeg vil derfor vesentlig begrense mig til å levere utdrag av hans verk, som hittil har været en lukket bok for det kristelig interesserte publikum i Norge. I mitt ungdomsarbeide om "Den angelsaksiske kirkes innflydelse på den norske" (1890) har jeg utførlig gjort rede for den angelsaksiske misjon til Norge i det 11. århundrede og om dennes avgjørende innflydelse på den eldste norske kirkes liv og praksis. Men denne innflydelse skyldes utelukkende de angelsaksiske misjonærers og navnlig de angelsaksiske misjonsbispers personlige virksomhet. Den angelsaksiske kirke hadde som kirke intet ansvar for den norske misjon. Det kirkelige tilsyn med den norske og den nordiske misjon lå hos erkebispen i Bremen, som var pavens faste legat i disse lande. Derfor ser vi at de angelsaksiske misjonærer i Norge og Sverige opsøker erkebiskopen i Bremen og godkjennes av ham. Ellers hadde de været "hodeløse" (acephali) bisper, som stillet sig utenfor den kirkelige organisme.

Ved siden av de angelsaksiske misjonsbisper møter vi også enkelte tyskfødte biskoper i Norge, som ikke var utsendt fra Bremen, men innkalt av Olav den hellige. Adam beretter fremdeles at tyske eller innfødte misjonsbisper i Danmark har forkynt evangeliet også i Norge. Således Lifdag i Ribe (948—90), Odinkar den yngre i Ribe (1005—43), Poppo i Slesvig (ca. 1000) og Folkvard i Oldenburg; (992—ca. 1014). Endelig har også den engelske biskop Gotebald i Skåne "ofte evangelisert i Norge" (†) senest 1021). Denne tysk-danske misjon er hovedsakelig eldre enn den angelsaksiske og må ha været begrenset til Viken.

Det første angelsaksiske misjonstiltak i Norge skyldes Håkon den gode (950—60). Snorre beretter at Håkon (i 950-årene) sendte bud til England efter en biskop og andre lærere. Nu beretter også en engelsk historiker fra det 12. århundrede (William av Malmesbury) at en "munk i Glastonbury kloster, Sigfrid, norsk biskop" skal ha hatt denne verdighet i kong Edgars dage (958—75). Da det må ansees for givet, at et kongelig misjonsforetagende blev ledet av en biskop er det sannsynlig at denne Sigfrid er kong Håkons engelske biskop.

Den første sikre engelske misjon kom til Norge med Olav Tryggvason i 995. Dens leder var en biskop som Adam kaller Johannes. Men efter den norske tradisjon het han Sigvard eller Sigurd. Historia Norvegiæ følger Adam og det samme gjør de islandske munker Odd og Gunnlaug, som ca. 1180 skrev Olav Tryggvasons historie. Begge disse kaller ham Jon, men i et håndskrift tilføies: "som med et andet navn het Sigurd". Senere historikere kaller ham derfor Jon-Sigurd. Halvdan Koht har dog nylig forkastet denne "munketeori", men efter min mening uten tilstrekkelig grunn. Der forekommer også andre eksempler på at bisper ved sin innvielse ombyttet sitt borgerlige navn med et bibelsk. Adam beretter at biskop Hiltinus i Birka selv kalte sig Johannes, og helsingenes første biskop Stenphi kalte sig Simeon. Vi har gode hjemmelsmenn for at Olav Tryggvasons biskop var en englender, som hadde det engelske navn Sigvard, nordmennenes Sigurd. Han var innviet til å "forkynne Guds ord for hedningene*, og han hadde med sig to prester, Tjodbrand (Tangbrand), en prest fra Flandern, og Tormod, samt nogen diakoner. Adams tradisjon er mere usikker. Han har hørt si at biskopene Odinkar den eldre og yngre i Ribe skal ha besøkt Norge og Sverige og "samlet meget folk til Kristus". Av dem skal Olav Tryggvason, som dengang hersket over nordmennene, være døpt og den første kristen av dette folk....". "Andre beretter at fordum og nettop da har nogen bisper og prester fra England forlatt sitt hjem, for å forkynne evangeliet, og av dem er Olav og flere blitt døpt. Den fornemste av dem var en viss Johannes ved siden av andre, som jeg senere skal nevne. Hvis dette er sant, så er, påstår jeg, Hamburgs moderkirke ikke misunnelig over at også andre fremmede har gjort vel mot hennes barn. Ti hun sier med apostelen: "Vel forkynner også nogen Kristus av avind eller for kivs skyld, men andre dog også av velvilje. Hvad da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og derover gleder jeg mig, ja, jeg vil fremdeles glede mig." I den norsk-islandske tradisjon trer Jon-Sigurd frem med ganske anderledes bestemte og tydelige trekk. Han har fått tilnavnet "den mektige" og var kongens hovedrådgiver ved kristningsverkets gjennemførelse norden- og vestenfjells. Han måtte også optre skarpt mot kongen, når vikingråskapen tok makten over den kristne reformator. Gunnlaug munk sier: "Han har været kongens fornemste hjelpesmann til vore sjeles frelse, hvorfor det tykkes os at han er blitt alle nordmenns apostel, og "det forstår vi grant av sanndru menns utsagn, at han har været både nidkjer og kraftig i sitt bispedømme".

Flamlenderen Tjodbrand som islendingene kaller Tangbrand, blev først ansatt som prest ved Norges første kirke på Moster, men da han ikke kunde leve av sin embedsinntekt, gav han sig til å herje blandt hedningene. Dette vilde Olav ikke vite av, men sendte ham som misjonær til Island, hvor han opholdt sig i to år, og hvor man minnes ham "som en høi, sterk og målsnild mann og dertil en god klerk (lærd), men et såre stridbart menneske og modig i alle idretter, skjønt han var prest; ikke ondskapsfull, men hård og trossig i ord og gjerning, når han blev vred". Han hadde drept to eller tre menn som hadde gjort nidviser om ham. Da han kom tilbake til Olav, sa han, at der var ingen utsikt til at Island nogensinne kunde bli kristnet. Olav blev da rasende og vilde la alle islendingene som opholdt sig i Nidaros drepe. Dette blev avverget ved at de kristne lovet å gå som misjonærer til sin føde-ø og alle islendingene i Norge lot sig døpe. Med dem fulgte den engelske prest Tormod, som var en virkelig misjonær. Efter en rekke forhandlinger blev kristendommen lovtatt på altinget i året 1000. "Da blev det mælt i loven at alle menn skulde være kristne, og ta ved dåp, de som før var udøpt her på landet. Men om barneutsettelser skulde den fordums lov stå ved makt og likeså om spisning av hestekjøtt. Folk kunde blote i lønn, hvis de vilde, men de skulde idømmes treårig landsforvisning hvis de blev sett av vidner. Men innen få vintre var også disse levninger av hedenskapet utryddet". (Are Frode). Efter Olav Tryggvasons fall ved Svolder i år 1000 skal biskop Sigurd, på Olav Skotkonges anmodning, ha reist til Sverige som misjonær og virket der til sin høie alderdom, da han døde i Veksjø. Man har antatt at han ei den samme som den hellige Sigfrid, som blev kanonisert i 1158. Koht anser ham for den samme som den biskop Sigurd, som kom til Norge med Olav den hellige. Adam beretter, at Svein Tveskjegg efter seiren over Olav Tryggvason i Øresund (ved Svolder) hersket over Norge og Danmark. "Han utryddet nu all avgudsdyrkelse og ved en kongelig forordning påbød han kristendommens innførelse i Norge. Han ansatte den engelske biskop Gotebald til evangeliets lærer i Skåne og denne skal undertiden ha forkynt evangeliet i Sverige, men hyppig i Norge".

Om Olav den hellige og hans misjon skriver Adam således:

Mellem Knut (den store) og Olav var der stadig krig (1025—28), og den ophørte ikke så lenge de var i live. Danene kjempet for makten, men nordmennene for friheten. Olavs sak synes mig å være den mest rettferdige, da krigen mere var ham påtvunget enn frivillig. Men når han hadde ro for krigene, styrte denne Olav sitt rike med rett og rettferdighet. Det sies, at han blandt sine mange gode gjerninger også hadde nidkjærhet for Gud, så han renset landet for trollmenn, som hele barbariet er oversvømmet av, og særlig er Norge fullt av disse uhyrer. Ti både sannsigere, fugletydere, magere og andre Antikristens tjenere bor der, og ved deres gjøglerier og blendverk blir de ulykkelige sjele et leketøi for de onde ånder. Den høisalige kong Olav besluttet å forfølge alle disse og deres gjerninger, for at den kristne religion bedre kunde slå rot i hans rike, når forargelsene var utryddet.

Han hadde med sig mange bisper og prester fra England, efter hvis anvisning og lære han beredte sitt eget hjerte for Gud, og til hvis ledelse han overgav det ham undergivne folk. Blandt dem var der menn berømt for sin lærdom og visdom og sine dyder nemlig Sigfrid, Grimkjell, Rudolf og Bernhard. Disse drog efter kongens bud også til Svealand og Götaland, og til øene som ligger utenfor Norge — forkynnende barbarene Guds ord og Jesu Kristi rike.

Han sendte også sendebud til vor erkebiskop (Unwan 1024, hvilke medbragte skjenk og begjærte at han venlig vilde motta disse biskoper og sende ham andre av sine egne, som kunde befeste det rå folk i kristendommen.

Et annet sted skriver Adam:

Først kom fra England til Norge (ɔ biskop Johannes,dvs. Jon-Sigurd). Efter ham kom biskop Grimkjell, som dengang var kong Olavs sendebud til erkebiskop Unwan. Som nr. 3 kom den Sigfrid (Osmunds onkel), som preket likeså meget for sveane som for nordmennene. Han levet like til vor tid tillikemed andre likeså velkjente geistlige hos dette folk. Etter deres bortgang ordinerte vår (ɔ: Bremens) erkebiskop, efter de norske menigheters ansøkning, biskop Tolv til byen Trondheim og Sigvard til de samme egne. Men Aasgaut og Bernhard, som han ikke syntes om at paven hadde ordinert, sendte han fra sig med gaver, da de hadde gitt ham opreisning. Ved dem vinner Guds ord ennu den dag idag mange sjele, så at kirken, vor hellige mor, i alle Norges provinser blomstrer med en gledelig vekst. Hos nordmenn og svear har der dog på grunn av kristendommens nye planting hittil ikke været bispedømmer med faste grenser, men enhver biskop, ansatt av kongen eller av folket, opbygger kirken i fellesskap, og reisende om i landet så meget de formår, drar de folk til kristendommen, og styrer dem uten gjensidig misunnelse så lenge de lever.

Blad fra ÖNB cod. 521 (1200-talet) av Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum. Dette er den første siden i den geografiske delen: Descriptio insularum aquilonis som begynner med teksten: Provincia danorum ….. (Landet til danene).

Denne Adams fremstilling gir et levende og tiltalende billede av de engelske misjonærers arbeide i Norge og frukten av deres virke. Og Adams skildring er visselig bygget paa misjonærenes muntlige og skriftlige rapporter til erkebispen i Bremen. Med ubetinget loyalitet bøier de engelske biskoper sig for den pavelige ordning om Bremens erkestols overhøihet over de nordiske misjonskirker. Og fredelig virker tyskere og engelskmenn ved hverandres side. Kristi ånd er åpenbart levende i disse menn.

Om de enkelte misjonærer vet vi følgende:

Biskop Grimkjell nevnes av Adam som nr. 2 efter Jon-Sigurd. Efter en gammel norsk kilde (Theodricus monachus) var han brorsønn av Jon-Sigurd, og vi skal ofte møte dette gode trekk i den norske misjonshistorie, at yngre ættlinger optar arbeidet efter de eldre. Grimkjell var utvilsomt Hellig-Olavs høire hånd i misjonsverket og kristenrettens egentlige far. Han virket i Norge ved kongens side inntil denne flyktet i 1029 til Sverige og derfra til Rusland. Olav sendte da biskop Grimkjell tilbake til Norge, og han virket siden mest på Oplandene. Han var ikke med i slaget på Stiklestad, men da man i 1031 begynte å tale om Olavs hellighet, blev der sendt bud efter ham, og han tvang Svein Alfivason til å anerkjenne jærtegnene. Han erklærte Olav for hellig, og deri samtykte kongen, og folkets dom stadfestet erklæringen. Han har vel også forfattet det eldste Olavsofficium, som allerede mellem 1050—72 blev avskrevet i England. I 1046 var han tilstede på Oplandene ved forliket mellem Magnus Olavsson og Harald Hardråde. Det er det siste vi hører om ham.

Som nr. 3 av de engelske misjonsbisper nevner Adam biskop Sigfrid om hvem han beretter følgende: Han kom til Norge under Hellig-Olav, men senere enn biskop Grimkjell, og utstrakte sin virksomhet også til Sverige, hvorfra han mellem 1030—32 har besøkt Liawizo II, som med hedrende gaver sendte ham tilbake til Norden. Senere har han fremstillet sig for erkebiskop Adalbert (1043—72), som gav ham fullmakt til å virke blandt nordmennene. Som norsk biskop har han satt sin nevø Osmund i skole i Bremen, og denne blev senere misjonsbiskop i Sverige, hvor han endog optrådte som erkebiskop. Sigfrid virket i Norge like ned til Adams tid og nøt megen anseelse i Bremen.

De islandske sagaer kjenner også en biskop Sigurd ved Hellig-Olavs side. Han fulgte kongen på hans kristningstog over Oplandene i 1021 og døpte Dalegudbrand. Efter 1023 drar han til Sverige, hvor han møter Olav i 1030 og følger ham tilbake til Norge, og er tilstede ved Stiklestad. Senere forsvinner han fra Norge, og er visselig vendt tilbake til Sverige, hvorfra han i 1030—32 besøker erkebiskopen i Bremen. Senere er han atter vendt tilbake til Norge, hvor han (efter 1046) avløser biskop Grimkjell som Oplandenes tilsynsmann. Her hvor han begynte sin misjonsvirksomhet, har han også avsluttet den. Adam kaller ham "en berømt predikant".

Som den tredje av Hellig-Olavs misjonærer nevner Adam Rudolf som i vore bispelister opføres som bisp i Trondheim. I 1030—32 besøkte han sammen med biskop Sigurd erkebiskopen i Bremen. Derefter reiste han som misjonær til Island, hvor han virket i 19 år. 1050 vendte han tilbake til England, hvor kong Edward Konfessor som var hans slektning, utnevnte ham til abbed i Abingdon. Her døde han i 1052. Den islandske tradisjon vil vite at han var fra Rouen, hvor Olav blev døpt av biskop Robert, som var Edward Konfessors morbror. Det er sannsynlig at Olav har gjort hans bekjentskap ved denne leilighet. Han skal ha etterlatt sig tre munker på sitt bispesæte på Island.

Den fjerde av Olavs bisper het Bernhard. De islandske kilder kaller ham Bjarnvard Vilrådson den bokvise. Han blev allerede i 1016 sendt til Island og virket der i 5 år. Det var vel ham som overbragte Olavs bud til islendingene om at de måtte revidere sine love i kristelig ånd og fjerne alle hedenske påbud. Det er sannsynlig at han efter sitt 5-årige ophold på Island har vendt tilbake til England, hvorfra Knut den mektige sendte ham som biskop til Skåne.

Under Svein Alfivasons og hans mors regimente (1030—35) trakk Olavs misjonsbisper Sigurd og Rudolf sig bort fra Norge, mens Grimkjell virket på Oplandene. Under Magnus den gode (1035—47) var forholdet til Bremen godt. Da Magnus i 1042 også var blitt Danmarks konge, kom Bremens erkebiskop med stort følge til samtale med ham i Slesvig. Under dette ophold blev Magnus’s søster trolovet med hertug Ordulf av Saksen. Her knyttes nye bånd med Tyskland. På grunn av fiendskapet mellem Hellig-Olav og Knut den mektige, var forholdet til England blitt forstyrret. Norske misjonærer lar sig i denne tid ordinere direkte av paven. Dette var endog tilfelle med en tysker, som islendingene kaller Bernhard den sakslendske. Han virket i Norge under Magnus den gode (1042—47), men drog efter dennes død til Island, hvor han blev i 20 år. "Han viet mange gjenstande, som jærtegn skjedde ved, som kirker og klokker, broer og brønner, vad og vatn, berg og bjeller; disse gjenstande synes å vise hans sanne verd", sier Hungrvaka. Med Harald Hardråde kunde han ikke forlikes, men da denne var død vendte han tilbake til Norge, hvor Olav Kyrre mottok ham vel og bad ham reise til Rom for å erhverve fred for hans fars sjel. Da han kom tilbake blev han første biskop i Selja, hvorfra han senere flyttet til Bergen og døde der. Og alle er enig om at han var en meget fremragende mann". (Hungrvaka).

Professor Hægstad har ettervist en eiendommelighet ved den norske skrifts historie, som visstnok står i forbindelse med de to tyske Bernharders virksomhet. I Trøndelagen, som var de engelske misjonsbispers hovedsæte, blev den angelsaksiske skrift innført og derfra forplantet til Østlandet. Men på Vestlandet og på Island bruktes oprindelig latinsk skrift, som i Tyskland. Det siste er visstnok et varig minne om Bernhard den bokvises og Bernhard den sakslendskes skolearbeide på Island og i Vest-Norge. Tilnavnet "bokvis" betegner nettop den nye litterære kunnskap, som kirken bragte, i motsetning til den nasjonale frœði (visdom).

Under Harald Hardrådes enekongedømme (1047—66) inntrer den norske misjonskirke i det stadium, som vi kjenner fra alle kirkers historie, nemlig reaksjonens og martyriets. Harald var visstnok kristen i navn, men han var viking og hedning i gagn. Han hadde dertil levet så lenge i Konstantinopel at han hadde fått syn og sans for cæsareo-papismens kirkelige styresett: Han selv og ingen annen skulde være erkebiskop i Norge. Adam av Bremen skildrer ham som et uhyre, som i grusomhet overgikk de verste tyranner:

Mange kirker lot denne mann nedrive, og mange kristne lot han drepe under svære pinsler. Han var nemlig en mektig mann og berømt ved de seire, han hadde vunnet i Grækenland og Skytien i mange kampe mot barbarerne. Og efter at han kom hjem, holdt han heller aldrig op med å føre krig, dette Nordens lyn og alle danske øers skjebnesvangre ulykkesfugl. Han var det som utplyndret alle slavernes kyster, han underla sig Orknøene og han utstrakte sitt grusomme herredømme like til Island. Mens han således hersket over mange nasjoner, var han forhatt av alle på grunn av sin pengegriskhet og sin grusomhet. Han hengav sig også til trolldomskunster, og den elendige tok intet hensyn til at hans høihellige bror hadde utryddet disse uhyrer av sitt rike, kjempende inntil blodet for å håndheve kristen rett i sitt land. Dennes sjeldne fortjenester bevidnes ved de mirakler, som daglig finner sted ved kongegraven i Trondheim. Dette så den gudsforlatte Harald, og dog raner han selv med koldt blod og med egen grådig hånd de offergaver og det skattkammer, som ved de troendes store offervillighet er samlet ved brorens grav, og utdeler det til sine soldater.

Av disse grunne blir erkebiskopen (Adalbert i Bremen) optendt av Guds vrede og sendte sine sendebud til denne konge og skjelte ham ut i et brev for hans tyranniske anmasselser. Særlig formante han ham angående offergavene som det ikke var tillatt å anvende til verdslig bruk, og likeså angående hans biskoper, som tildels ikke var ordinert, dels ordinert på den sletteste måte, nemlig mot betaling i England eller i Gallien, i strid med romerkirkens privilegier, som hadde henlagt dette til hans kirke og til ham selv. Over disse påbud blev tyrannen rasende, og idet han med hån viste erkebiskopens sendebud døren, ropte han at han ikke kjente nogen annen erkebiskop eller makthaver i Norge enn Harald selv. Også meget annet gjorde og sa han som profeterte om hans overmods snarlige ruin. Ti også pave Aleksander sendte denne konge et brev, hvori han påbød at både han selv og hans bisper skulde vise det apostoliske sætes vikar (i Bremen) den skyldige ærbødighet og lydighet".

"Fra den tid sendte Harald sine biskoper til Gallien, og han mottok mange som kom til ham fra England. En av disse var Åsgaut som erkebiskopen (i Bremen) lot gripe på hjemveien fra Rom, men da han hadde svoret ham troskap lot han ham fare og gav ham gaver." (Schol. 68(69)).

Åsgaut var en søstersønn av biskop Grimkjell og født i England. Han var først biskop i Trondheim, men opføres også som den første biskop i Oslo. Hans søster, som altså var Grimkjells søsterdatter, blev gift på Oplandene. Hendes sønner var Ketil Kalv på Ringenes i Stange, som var gift med en datter av Sigurd Syr, Hellig-Olavs stedfar, og Jon, som senere blev biskop i Trondheim. Denne ætt har således skaffet Norge 4 biskoper: Jon-Sigurd, Grimkjell, Åsgaut og Jon. I den har misjonskallet været arvelig. Det er også utenfor tvil, at ætten i England har nedstammet fra de norske vikinger. Det viser dens navnebruk. Under den åndelige vekkelse, som i slutten av det 10. århundrede gikk over England, er dens medlemmer grepne av Kristi kjærlighet til sine hedenske stammefrender i Norden, og da kallet kom, gjennem Olav Tryggvason og Olav Haraldson, gikk de villig med for å bringe frelsens evangelium også til dem.

Under Harald Hardråde kom der til Norge to tyske misjonsbisper, nemlig Meinhard, som var viet av paven, og Adalvard, dekan i Bremen, som blev viet til biskop i Skara. I spissen for en legasjon blev han av bremer-erkebispen sendt til sveakongen Emund den gamle eller slemme (1050—60), som Adam skildrer som en ond og ugudelig tyrann av samme type som Harald Hardråde. Ved Emunds side stod den "hodeløse" (acephalus) biskop Osmund, som onkelen, biskop Sigfrid (Olav den Helliges Sigurd), hadde satt i skole i Bremen, men som hadde brutt med bremerkirken, forgjeves søkt ordinasjon hos paven, og omsider var blitt innviet av en polsk biskop. Han optrådte overfor legasjonen som Sveriges av paven innsatte erkebiskop og fikk kong Emund til å avvise legasjonen, fordi den manglet pavelig fullmakt. Derhos førte Osmund vrange lærdomme og villledet folket. Sendebudene "gik glade bort fra rådets ansikt, fordi de var aktet verdig til å lide forhånelse for Jesus navns skyld" (Ap. gj. 5, 41). Kongens kristne slektning Steinkjell tok sig av dem, og hjalp dem over til Danmark hvor de blev vel mottatt av den hellige dronning Gunnhild, som var skilt fra den danske konge på grunn av for nært slektskap, og hun hjalp dem videre til Bremen. Men svenskene blev rammet av Guds vrede fordi de hadde fordrevet sin biskop. Først mistet kong Emund sin sønn Anund, som han hadde sendt til Skytien på en vikingeferd. Men de der herskende amazoner (kvindelige soldater) forgiftet brønnene, så Anund og hans her gikk til grunne. Dernest blev landet (1056—57) rammet av en stor tørke og misvekst, så at svenskene sendte bud til Bremen for å få sin biskop tilbake. Adalvard fulgte villig kallet og han blev nu mottatt av svenskene med åpne arme. De lovet å gjøre bod og avgav troskapløftet på folkets vegne. Hele Vermlands folk blev vunnet for Kristus. Adalvard levde som han lærte, og både ved sitt hellige liv og ved sin lære drog han store skarer til den kristne tro. Han lyste også ved sine dyders tegn, så han på barbarenes bønn fikk regnet til å falle og solen til å skinne og annet sådant, som de fremdeles forlanger av Guds ords lærere. Denne minneverdige mann forblir i Götaland, stadig prekende Jesu navn for alle, og efter mange trengsler som han frivillig utholdt for Kristi skyld, overgav han sitt legeme til jorden, mens hans seierskronede sjel steg op til himlen (1064).

Det religiøse omslag, som denne store vekkelsespredikant hadde fremkalt i Sverige, ryktedes også i Norge og synes å ha gjort et sterkt inntryk på Harald Hardråde. Han innbød ham til Norge og da han kom, blev han mottatt med hedersbevisninger på grunn av sitt hellige liv og sine dyders ry. Da han reiste hjem gav kongen ham så mange penger at han straks kunde løskjøpe 300 fanger (schol. 135 (130—31)).

Også Osmund blev et annet menneske enn vi efter Adams skildring får inntryk av. Efter Adalvards gjenkomst er han vendt hjem igjen til England, hvor han opsøkte Edward Konfessor. Hos denne opholdt han sig nogen tid, og kongen var ham meget bevågen.

"Han var nemlig en meget gammel og ærverdig mann og han blev aktet av alle rikets stormenn for sin ærverdighet." Han flyttet senere til Ely kloster hvor han blev optatt mellem 1056—66 og døde der i abbed Thurstans tid (1066—71). "Da han kom dit blev han fengslet av stedets skjønnhet og brødrenes fromhet. Han blev optatt i fullt broderskap og på deres bønn utførte han de biskoppelige forretninger hos dem. (-) Denne overmåte fromme mann opholdt sig ved denne kirke fra abbed Ulfriks tid da han blev optatt, til abbed Thurstans tid, da han døde, og efterlot til oss de biskoppelige prydelser som var ham overdratt, da han levet, og endelig blev han av oss flyttet fra sin gamle grav, og hviler nu i fred." Således lyder beretningen om biskop Osmund i "Historia Eliensis".

Adam beretter om to martyrer, som har funnet døden i disse år. Han har beretningen fra Svein Estridssøn, som fortalte, "at i hans tid er mange av de barbariske nasjoner omvendt til kristendommen, og mange har både i Sverige og i Norge vunnet martyrkronen. Til disse, sa han, hørte Herik, en estlending, som forkynte evangeliet blant uppsvearne og vant martyrenes seierspalme, idet han blev halshugget. Den annen ved navn Alfwardus levet i hellig vandel, lenge forborgen blant nordmennene, men kunde dog ikke forbli ganske skjult. Han blev nemlig drept av sine venner, da han vilde beskytte en av sine fiender. På disse steder, hvor disse to hviler, åpenbares den dag i dag mange undere gjennem helbredelser." (III 54 (53)). Den siste martyr er ingen ringere enn st. Hallvard, hvis billede og martyrium er avbildet i Oslo’s gamle bysegl.

Adam av Bremens skildring av de nordiske land og misjonshistorie i det 11. århundre

"Norge er", sier Adam:

... det mest øde land, dels på grunn av de ville fjell og dels på grunn av den umåtelige kulde, så det alene er skikket for kvegavl. Kvegets næring søker de på arabernes vis langt ute i ørkenen (d. e. på setrene). Ved kvegets avkastning frister de livet, av melken laver de mat, og av ulden klær. Og således opdrar Norge de beste soldater, som ikke er blitt bløtaktige ved landets fruktbarhet, og som oftere bekjemper andre folk enn de selv blir foruroliget av nogen. Uten misunnelse bor de ved siden av sine nærmeste naboer i Sverige, og danerne, som er likeså fattige, angriper dem undertiden, dog aldrig ustraffet. Drevne av sin store mangel på gods, streifer de omkring hele verden, og på sine røvertog sanker de inn landenes beste rigdom og fører den hjem. På den måte utholder de sitt lands fattigdom.

Men efter at de har mottatt kristendommen, har de fått en bedre undervisning og de har allerede lært å elske fred og sannhet og å nøies med sin armod, ja å utdele hvad de har samlet, og ikke som før samle det adspredte. Og mens de før allesammen trælet under trollmennenes avskyelige kunster, så bekjenner de nu med apostelen Kristus alene og ham korsfestet (1 Kor. 2,2). De er også de mest nøisomme av alle dødelige, idet de elsker sparsomhet og måtehold både i mat og seder. Derhos har de så stor ærefrykt for prester og kirker, at den neppe ansees for kristen, som ikke daglig bringer en gave med når han hører messen. Men dåp og konfirmasjon, vigsel av altere og helligdomme og ordinasjon av geistlige, alt dette må man hos dem og hos danene betale for. Dette tror jeg er en frukt av prestenes begjærlighet, ti barbarene har ennu ikke lært å gi tiende, eller de vil ikke yde den, derfor tvinges de til å betale for sådant, som de skulde ha gratis. Ti endog den siste olje og jordfestelsen, alt er der tilfals. Hos dem selv finnes så mange tegn på gode seder, at jeg mener at det er prestenes begjærlighet som har fordervet dem.

I mange dele av Norge og av Sverige lever endog de høieste adelsmenn som kveghyrder, og efter patriarkenes eksempel lever de av sine henders arbeide. Men alle de som bor i Norge er gode kristne, undtagen de som bor hinsides polarcirkelen langs Ishavet. Disse skal ennu ha sådan styrke i magiske kunster og besvergelser, at de påstår sig å vite, hvad der foretages av hvert enkelt menneske på den hele jord. Ved sin mektige mumlen av trylleord drar de store havdyr til strandbredden, og annet slikt, som vi kan lese i Skriften om trollmennene, hvilket alt faller dem lett på grunn av øvelse." ((IV 31—32 (30)).

Også om Island beretter Adam noget lignende som om Norge. Folket der lever av kvegavl og klær sig i skinn. Der er ingen grøde og næsten ingen trær. De lever sitt liv i hellig simpelhet og begjærer intet mer enn naturen skjenker dem, så de glade kan si med apostelen:

Når vi har føde og klær skal vi dermed la oss nøie (1. Tim. 6, 8). Ti fjellene er deres byer og de varme kilder deres fornøielse. O, lykkelige folk, sier jeg, hvis fattigdom ingen misunner, og som nu har den største lykke at de alle har antatt kristendommen. Mange merkelige ting finner man i deres seder, særlig deres gjestfrihet, som medfører at hos dem er alle ting tilfelles, såvel for den fremmede som for den innfødte. Biskopen har de til konge, på hans vink lystrer hele folket. Hvad han efter Skriften eller Guds bud eller andre folks sedvaner anordner, det holder de for lov. Vor erkebiskop bragte Gud overstrømmende takk fordi dette folk var blitt omvendt i hans embedstid, skjønt de, før de tok ved troen, hadde en naturlig lov som ikke var helt forskjellig fra vor religion. På deres bønner ordinerte han således den meget hellige mann Isleiv (pinsen, 4. juni, 1055). Han var fra denne egn sendt til erkebiskopen og blev en tid holdt tilbake av ham og vist overmåte stor ære. Imidlertid blev han rettledet i hvorledes han på beste måte skulde undervise det nylig til Kristus omvendte folk. Med ham sendte erkebiskopen sine hyrdebreve til Islands og Grønlands folk, hvori han med ærbødighet hilste deres kirker og lovet dem at han også snart vilde komme til dem, forat de sammen kunde glede sig med en fullkommen glede (Rom. 15, 24). I disse ord ligger uttalt erkebiskopens gode vilje til å utføre sin legasjon, likesom vi også leser om apostelen at han gjeme vilde reise til Spanien for å forkynne Guds ord (Rom. 15, 24), hvad han dog ikke kunde opfylle. Dette er hvad jeg har funnet å være sant angående Island, og det ytterste Norden, det fabelaktige går jeg forbi. (IV 36 (35))

.

Sverige skildrer Adam som et overmåte fruktbart og rikt land, både på markens grøde og på kveg, på floder og på skoger, og hele landet er fullt av handelsvarer:

Man kan derfor si at svenskene mangler intet undtagen forfengelighet, som vi selv elsker eller snarere dyrker. Ti all den tomme prakts instrumenter, det vil si gull, sølv, kongelige hester, skinn av bever og mår, som gjør oss gale av beundring, akter de for ingenting. Alene i samleie med kvinner kjenner de intet måtehold. Enhver har efter sine formuesforhold en, to eller flere koner, rikfolk og fyrster utallige. Ti også sønner av slike forbindelser regner de for ektefødt. Men dødsstraff rammer den som krenker en annens hustru, eller som voldtar en jomfru, eller som berøver en annen hans gods eller tilføier ham en krenkelse. Skjønt alle nordboer utmerker sig ved gjestfrihet, så er dog svenskene heri de ypperste. Det er den største forgåelse å nekte en reisende hus, så at der endog er kamp og strid mellem dem innbyrdes om hvem der skal være verdig til å motta gjesten. Han nyter hos dem alle humanitetens rettigheter, og så lenge han vil være der, kappes de om å føre ham omkring til deres venners boliger. Slike gode trekk finner man i deres seder. Men ved sannhetens forkynnere, som er kyske og vise og dyktige, henger de med en uhyre kjærlighet, endog i den grad, at de ikke nekter bispene å delta i folkenes alting, som de selv kaller varh. Uten motvilje hører de her ofte om Kristus og om den kristne religion og måskje kunde de lettelig ledes over til vor religion, hvis ikke onde lærere, som søker sitt eget, og ikke det som hører Jesus Kristus til (Fil. 2,21), forarget dem som kunde frelses. I Sverige bor mange folk som utmerker sig ved styrke og gode våben, og er de allerbeste krigere både tilhest og tilskibs. Derfor synes deres makt å ville undertrykke de andre nordiske folk. De har konger av gammel ætt, men deres makt avhenger av folkets dom. Hvad alle enstemmig beslutter skal han stadfeste, hvis ikke nettop hans dekret synes å være det beste som de undertiden motvillig adlyder. Således gleder de sig hjemme over å være likemenn, men når de går til kamp, viser de kongen eller den, som av kongen ansees for den viseste, fullkommen lydighet. Når de under kampen kommer i knipe, anroper de en av gudene som de dyrker, om hjelp. Efter seiren er de ham hengivne og foretrekker ham fremfor de andre. Men de kristnes Gud erklerer de alle med enstemmig dom, å være den sterkeste. De andre guder svikter ofte, men han er alltid den sikreste hjelp i alle høve.

Av Sveriges egne folk er de göter som kalles vestgöter, vore nærmeste naboer. De andre kalles østgöter. Men Vest-Götalands grenseland er de danske provinser, som kalles Skåne. Derfra er det en ukes reise til götenes store by, som kalles Skara. Derfra strekker Øst-Götaland sig like til det Baltiske hav, til byen Björkö.

Götenes første biskop var Turgot, den annen Godskalk, en vis og god mann, efter hvad man sier, dog blev han sittende hjemme og foretrak ro for arbeide. Som den tredje ordinerte vor erkebiskop den store Adalvard, en meget prisverdig mann (se foran side 21—22). Efter ham ordinerte erkebiskopen en viss Acilinus, som ikke ved noget annet enn sin svære kropp hadde gjort sig fortjent til bispeverdigheten. Også han elsket kjødets makelighet, og forgjeves sendte götene bud efter ham. Han blev sittende i Köln til sin dødsdag og levet i stort vellevnet. Men før disse forkynte danske og engelske biskoper evangeliet i Sverige. (Schol. 135 (130—31)). I mellem Norge og Sverige bor vermlendingene og finnvedboene og andre. De er nu alle kristne og sogner til Skarakirken. På grensen mellem svenskene og nordmennene bor skridfinnene som skal løpe hurtigere på ski enn de ville dyr. Deres største by (landskap) er Helsingland. Til deres første biskop utnevnte erkebiskopen Stenphi, som selv kalte sig Simon. Han vant mange av disse folk ved sin forkynnelse.

Forøvrig er der andre utallige folk i Sverige. Men av disse har jeg kun hørt at götene, vermlendingene og endel av skridfinnene eller deres naboer er omvendt til kristendommen. Danenes konge, som jeg ofte må citere, fortalte mig om et folk, som pleiet å fare ned fra fjellene, små av vekst, men i krefter og hurtighet kunde svenskene knapt måle sig med dem. Det er uvisst hvor de kommer fra. Undertiden kommer de hvert år og undertiden hvert tredje år, sa han, helt plutselig. Hvis man ikke motstår dem av all makt, avfolker de snart hele egnen og så drar de hjem igjen.

Nu vil jeg fortelle litt om svenskenes overtro. Dette folk har et meget berømt tempel, som kalles Upsala, ikke langt fra byen Sigtuna eller Björkö. I dette tempel, som helt er forsiret med gull, tilber folket tre gudebilleder. Den mektigste er Tor, som sitter i midten på en trone, på hver side av ham sitter Odin og Frikko (Frøy). Deres kjennetegn er følgende: Tor, sier de, troner i luften og styrer torden og lyn, vind og nedbør, solskinn og fruktbarhet. Den annen er Odin, det er den rasende, som styrer krigen og gir folk tapperhet overfor fienden. Den tredje er Frikko, som utdeler fred og vellevnet til de dødelige. Hans billede utstyrer de med et uhyre mannlig lem, Odin avbilder de bevæbnet, som vi avbilder Mars. Men Tor med scepteret synes å ligne Jupiter. De dyrker også guder som engang var mennesker, men som de har gitt udødelighet på grund av deres storverk, hvilket vi leser i St. Ansgars biografi at de har gjort med kong Herik.

Alle disse guder har sine særlige prester, som utfører folkets ofringer. Tor blir dyrket under pest og hungersnød, Odin under krig og Frikko når man holder bryllup. Hvert 9de år holder alle svenske fylker en felles tempelfest. Å møte til den, var rettsplikt for alle, konger og folk. Alle og enhver bragte sine gaver til Uppsala og hvad der var det verste av alt, de som hadde antatt kristendommen måtte kjøpe sig fri for disse ceremonier. Da den kristne kong Anund nektet å ofre det lovbefalte offer til dæmonene, blev han fordrevet fra riket. Det sies, at han gikk glad bort fra rådets ansikt, fordi han var aktet verdig til å lide for Jesu navns skyld.

Ofringene på den store Uppsalafest var følgende: Av alt levende hankjønn blev der ofret et menneske i 9 dage og 8 dyr (hester og hunder) ialt 72. Med deres blod blev gudene sonet. De døde kropper blev ophengt i den lund, som omgav templet. Denne lund var så hellig for hedningene, at man trodde at hvert enkelt tre var blitt guddommelig på grunn av ofrets død eller forråtnelse. Der henger der også hunder og hester ved siden av mennesker, og en kristen fortalte mig, at han av slike døde kropper hadde sett 72. Forøvrig er de sange som pleier å synges under ofringene mangeslags og uanstendige og derfor er det best å forbigå dem i taushet. — Festen finner sted ved forårsjevndøgn og de 9 dage tilbringes med spise og drikkelag (schol. 141 (137)).

I denne provins, sier Adam, hendte der nylig en minneverdig begivenhet, som blev berettet vidt og bredt og som også kom erkebiskopen for øre:

En av prestene ved Uppsalatemplet blev plutselig blind, og gudene kunde ikke hjelpe ham. Og da den vise mann sa sig selv, at hans avgudsdyrkelse, hvormed han krenket de kristnes allmektige Gud, var skyld i hans ulykke, .... se, da åpenbaret sig for ham samme natten en strålende jomfru, og spurte om han ikke vilde tro på hennes sønn og forkaste de avgudsbilleder, som han hittil hadde trodd på? Så vilde han få sitt syn igjen. Da mannen var villig til å underkaste sig hvad som helst for denne gave, svarte han glad at det vilde han gjøre. Da sa jomfruen: "Vit at sikkerlig skal dette sted, hvor nu så meget uskyldig blod utgydes, i en nær fremtid innvies til min ære. Og for at du ikke skal være i tvil herom, så motta i min sønns Jesu Kristi navn ditt syn igjen". Straks fikk han sitt syn igjen, og vandrende omkring i hele omegnen overtalte han lettelig hedningene til å motta troen, så de trodde på ham, som hadde gjort ham selv, den blinde, seende."

Da erkebiskop Adalbert hørte om disse mirakler, fulgte han den røst, som sier: Opløft eders øine og se markene, hvor de allerede er hvite til høsten (Joh. 4,35). Han innviet da til biskop i disse egne den yngre Adalvard, et medlem av Bremens domkapitel, lysende ved sin viden og ved sine prøvede dyder. For ham oprettet han en bispestol i Sigtuna, hvilket var begjæret av den fromme kong Steinkjells sendebud. Denne hadde nu avløst Emund den slemme. Sigtuna ligger en dagsreise fra Uppsala. Da Adalvard den yngre kom til Götaland, fant han der den store vekkelsespredikant Adalvard den eldre, døende, og førte hans lik til Sigtuna. Han begynte nu med brennende iver å forkynne evangeliet for sveane, og i løpet av kort tid hadde han ført alle innvånerne av Sigtuna og omegn over til kristendommen. En av hans følge har fortalt Adam, at da han første gang kom til Sigtuna fikk han 70 mark som offer. "Så stor offervilje finner man nemlig hos alle folk i den kolde sone". Adalvard sammensvor sig hemmelig med den høihellige biskop Egino i Skåne, at de sammen skulde besøke Uppsalatemplet, om de måskje der kunde bringe Kristus nogen frukt av sitt arbeide. Ti gjerne vilde de gjennemgå allehånde pinsler bare de kunde forstyrre dette hus, som var hovedsæte for barbarenes overtro. Ti når det var nedrevet eller helst avbrent, vilde folkenes omvendelse følge av sig selv, mente de. Da den fromme kong Steinkjell hørte folk mumle om denne plan, bragte han dem listelig bort fra dette tiltak, idet han forsikret dem, at både vilde de selv straks bli dømt til døden, og han selv fordrevet fra riket fordi han hadde ført slike ugjerningsmenn inn i fedrelandet, og sannsynligvis vilde alle de som nu var troende, falle tilbake til hedenskapet, slik som det nylig hadde skjedd i Slavonia (1066). Bispene bøiet sig for kongens argumenter, og vandret omkring i landets byer, hvor de ødela avgudsbilledene og vant mange tusen hedninger for kristendommen (IV 21—30). Adam forteller et annet sted (schol. 136), at Adalvard den yngre blev fordrevet fra Svealand av hedningene, og da innbudt til Skara, hvilket erkebiskopen syntes ille om, og kalte han hjem igjen til Bremen.

Danmark var på Adams tid kommet lengst i kirkelig kultur. Faste bispesæter var der oprettet allerede i det 10. århundrede, og ved overgangen til det 11. århundrede møter vi her fremragende geistlige, som biskop Poppo i Slesvig og Odinkar den yngre i Ribe, en rikmann av kongelig ætt, som av eget jordegods grunnet Ribe bispedømme.

Nord-Jylland skildres som en øde ørken i likhet med Norge, men Øene og Skåne berømmes for sin store fruktbarhet. Om Sjælland sier Adam at det:

... er fullt av gull, som er samlet ved sjørøveri. Selve sjørøverne, som de kaller vikinger, vi askmenn, betaler den danske konge skatt, forat det skal være dem tillatt at plyndre barbarene, som bor langs kystene av dette farvann. Men det hender også at den frihet de har fått overfor fremmede, den misbruker de ofte overfor sine egne. Derfor er der ingen gjensidig tillit mellem dem innbyrdes, og uten barmhjertighet selger den ene den annen, såsnart han kan gripe ham, som træl, enten til en landsmann eller til en barbar. Også i mange andre eiendommeligheter har danene både i sine love og i sine seder, som er likeså stridende mot billighet og godhet. Av dette er der dog intet som jeg finner verdig til å meddele undtagen det at koner som gripes i hor, straks blir solgt. Men om en mann gripes i en forbrydelse, enten mot kongen eller mot en annen, da vil han heller bli halshugget enn pisket. Andre straffearter har de ikke enn halshuggning og trældom, og såsnart en er dømt, setter han sin ære i å vise sig glad. Ti tårer og veklager og andre tegn på sorg, som vi anser for gavnlige, avskyr danene, så at det ikke er passende for nogen å gråte, hverken over sine synder eller over sine kjære avdøde.

Men likesom svenskene, var også danene henfallne til fylleri og kvinner. Da Svein Estridssønn var sammen med erkebiskop Adalbert ved Eideren, merket han sig omhyggelig, og gjemte i sin hukommelse alt, hvad erkebiskopen anførte av Skriften, men med hensyn til fylleri og kvinner, laster som er disse folk medfødt, lot han sig ikke overbevise. I alt annet derimot var kongen villig og gjerne lydig mot erkebiskopen.

Skåne er Danmarks skjønneste land, sier Adam, og har derav sitt navn. "Det er velutrustet på menn, rikt på grøde og handelsvarer, og nu også fullt av kirker. Skåne er dobbelt så stort som Sjælland, det har nemlig 300 kirker, mens Sjælland har det halve antall og Fyen en tredjedel. Men nettop i dette Skåneland var der hittil ingen fast biskop, men der kom bisper fra andre kanter og tilså dette bispedømme. Senere bestyrte Sjællandsbispen Gerbrand og efter ham Avoco begge bispedømmer. Men nylig efter Avocos død, delte kong Svein Skåne i to bispedømmer (Lund og Dalbo), i det ene (Lund) ansatte han Henrik, og i det annet (Dalbo) ansatte han Egino. Den siste blev ordinert av erkebiskopen for sitt bispesæte, men Henrik var før biskop i Orknøene, og som det heter, kong Knuts kapellan i England. Han førte dennes skattkammer til Danmark og levet et yppig liv. Ja, man beretter om ham, at han var så henfallen til den forferdelige drikkfeldighet, at han tilslutt blev kvalt og revnet. Det samme fortelles om Avoco og lignende også om andre. Men Egino var en videnskapelig dannet og renlivet mann, som med brennende iver viet sig til hedningenes omvendelse. Derfor vant han for Kristus mange folk, som før var avgudsdyrkere, særlig de barbarer som kalles blekinger og som bor på øen Holm (enten Bornholm eller Gottland) i nærheten av götene. Alle disse blev rørt til tårer ved hans prekener, og beviste sin anger over sin tidligere villfarelse, derved, at de på stedet ødela sine avgudsbilleder og kappedes om å bli døpt. Snart la de også sine skatter og eiendeler for biskopens føtter, og bad ham om å ta imot dem. Men biskopen nektet dette. Derimot lærte han dem å anvende disse penger til å bygge kirker for, underholde fattige og løskjøpe fanger, hvorav der er mange i dette land. Med denne mann var det biskop Adalvard i Sigtuna slo sig sammen for å omstyrte Uppsalatemplet. Og da Skaramenigheten under Emund den slemme blev forfulgt, besøkte han ofte de troende i Götaland, "bragte trøst til dem som trodde på Kristus, og ivrig forkynte han Guds ord for de vantro". Der slog han også det berømte billede av Frikko istykker. På grunn av disse vidnesbyrd om sitt indre verd, blev denne Guds mann holdt høit i ære av danekongen, og efter Henrik den tykkes død fikk han rådighet over begge bispedømmer i Skåne, både Lunds og Dalbos. Han oprettet sin stol i Lund og stiftet et prosti i Dalbo for de brødre, som vilde leve efter munkereglen. Efter 12 års embedsvirksomhet døde han i 1072, nettop hjemkommet fra en reise til Rom. (IV 4—9).

Til slutt skal jeg meddele Adams beretning om erkebiskop Adalberts påtenkte legasjonsreise til de nordiske kirker og folk:

Angående den hamburgske kirkes hedningemisjon hadde erkebiskop Adalbert god rede på alt, som hans forgjengere i denne retning hadde utført, men han selv hadde dog i langt høiere grad enn de øvrige utstrakt sin erkebiskoppelige myndighet vidt og bredt til fremmede nasjoner. Derfor drøftet han alvorlig den plan, at han selv skulde foreta denne legasjonsreise, om han kunde bringe de ennu uomvendte folk frelsen, eller befordre de allerede omvendte folks fremgang. I anledning av denne møisommelige reises utførelse, fikk vi høre hans sedvanlige pralerier. Den første hedningeevangelist hadde Ansgar været, den annen Rimbert, derefter Unni, men nu måtte han selv nødvendigvis være den fjerde, fordi han så at hans øvrige forgjengere hadde latt dette møisommelige arbeide utføre av sine underbiskoper, og ikke selv påtatt sig det. Og da han hadde fast besluttet å anvende resten av sitt liv til denne reise, hadde han allerede lagt sin reiseplan således, at han vilde bereise hele den nordlige halvkule, det vil si, han vilde dra gjennem Danmark, Sverige og Norge, og derfra nå frem til Orknøene og jordens ytterste land, Island. Ti disse to land var i hans tid og ved hans arbeide omvendt til den kristne tro. Da han allerede offentlig hadde kunngjort sin reiseplan, blev han beveget til å opgi den av den overmåte vise danske konge (Svein Estridssønn). Han sa ham, at de barbariske folk lettere kunde omvendes av folk med samme sprog og lignende seder enn av ukjente personer, som næret avsky for nasjonens levesett (ritus). Derfor var der intet annet for ham å gjøre enn ved gavmildhet å vinne hengivenhet og troskap hos dem, som han fant villige til å forkynne Guds ord for hedningene. I denne tilskyndelse gav han den ortodokse konge rett, og den gavmildhet som han viste mot alle, begynte han nu meget rikeligere å øve mot hedningefolkenes biskoper og de orientalske kongers sendebud. Disse mottok han hver især, bevertet dem og sendte dem fra sig med sådan utsøkt opmerksomhet, at de alle endog fremfor paven, anså ham som en far for mange folk, og de bragte ham uhyre gaver, og til gjengjeld tok de med sig hans velsignelse.

Erkebiskopen optrådte slik i sitt legatembede, som tidene og de herskende seder helst tilsa det, så venlig, så rundhåndet, så gjestfri mot alle mennesker, at det bittelille Bremen, på grunn av hans storhet, næst efter Rom blev så berømt at der kom folk i skarevis fra alle jordens kanter, dog mest fra de nordiske land. Blandt de fjerneste var islendingene, grønlendingene og sendebud fra Götaland og Orknøene, som alle bad om at han skulde sende dem predikanter, hvad han også straks gjorde. Ti både til Danmark, Sverige og Norge og alle havets øer ordinerte han mange bisper, om hvem han selv med glede pleiet å si: "Høsten er stor, men arbeiderne er få, bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst" (Mt 9, 37—38). Idet han gledet sig over denne glimrende mengde av evangeliets sendebud, besluttet erkebiskopen til slutt, at han for første gang vilde avholde en synode med alle sine underbiskoper i Danmark, fordi han dertil fant den beleilige tid, og fordi han der hadde underbiskoper nok, ja i overflod. Men i den unge vingård måtte nødvendigvis meget bli forbedret, som f. eks. at bispene solgte sin velsignelse for penger, og at menighetene ikke vilde yde tiende, og at de hengav sig til umåtelighet og fylleri og vellyst. Idet han støttet sig til pavens fullmakt og den danske konges forventede hjelp, besluttet han efter sin sedvane at få istand et overmåte storartet konsil av alle nordens biskoper. Men på de oversjøiske biskoper måtte han vente lenge. Denne omstendighet har til dags dato bevirket synodens utsettelse.

Av dem, som erkebiskopen ordinerte til hedningemisjonærer, er der mange hvis bispesæter og navn han selv lærte mig å kjenne. I Danmark ansatte han: Rudolf i Slesvig, Odo i Ribe, Christian i Århus, Herbert i Viborg, Magnus munk og Aibrik i Vendsyssel, Gilbert munk i Helgoland og Fyen, Vilhelm i Sjælland og Egino i Skåne. I Svearike innviet han seks: Adalvard (senior) og Acilinus, fremdeles Adalvard (junior) og Tadico, samt Simeon (Stenphi) og Johannes munk (Hiltinus). I Norge ordinerte han bare to: Tolv og Sigvard. Men sådanne som var ordinert andetsteds og som underordnet sig ham, dem beholdt han hos sig miskunnelig og sendte dem glade bort, når de reiste, såsom Osmund, Bernhard, Aleinhard og Åsgaut og mange andre. Derhos ansatte han Turolf i Orknøene. Dit sendte han også Johannes som var ordinert i Skotland, og en annen Adalbert, sin navnebror. Isleiv ordinerte han til Island. lalt ordinerte han tyve biskoper. Av disse var de tre ufullbårne fostre (1 Kor. 15, 8), som forblev ledige utenfor vingården (Alt. 20, 3—4), søkende sitt eget og ikke det som hører Jesus Kristus til (Fil. 2, 21). Den berømte erkebiskop holdt alle biskopene i tilbørlig ære, og beveget dem ved bønner og gaver, til å predike Guds ord for barbarene"

__________

Når vi i tanken lar de misjonsberetninger, som vi nu har hørt, gli forbi vårt indre øie, da ser vi ikke stort til de ytre politiske maktforanstaltninger, som ifølge våre historiebøker var den middelalderlige misjonsmetodes vesentlige virkemidler. I stedet har vi lært å kjenne en lang rekke av utenlandske misjonærer, englendere og tyskere, bisper og prester, som i årevis vandrer om fra sted til sted og forkynner evangeliet for de nordiske hedningefolk. Blandt dem er der store vekkelsespredikanter og undergjørere, som uvilkårlig minner os om nutidens "pinsefolk". Jeg nevner blott Adalvard den eldre og Egino. Frukten av denne forkynnelse er dels enkelte personers omvendelse og dåp, dels hele fylkers eller landskapers overgang til den nye tro. Hermed følger vel i regelen ødeleggelse av templer og av gudebilleder og andre ytre attributer for den hedenske gudsdyrkelse. Det er dog å merke at våre eldste kristenretter gjør avgudsdyrkelse til 3-marksak og ikke til fredløshetssak. Misjonærene har visstnok i praksis lært å vise tålmod mot den hedenske gudsdyrkelse, således som den yngre Adalvard fikk lære den under Steinkjell.

Gottlands misjonshistorie gir et godt billede av kristendommens sukcessive vekst hos folkene. De hedenske guter seilet med kjøbmannsvarer også til kristne land. "Der så kjøbmenn kristne seder i kristne land. Da lot nogen sig kristne der og de førte prester til Gotland. Botair fra Akebekk het han som først bygget kirke på det sted, som nu heter Kulstedet. Det vilde landet (altinget) ikke tåle, og brente kirken, derfor kaller man nu stedet Kulstedet. Efter den tid var der blot i Vi (der hvor Visby nu ligger). Der bygget han en annen kirke. Den kirke vilde de også brenne. Da gikk han selv op på kirken og sa: "Vil I brenne kirken da skal I brenne mig med." Han var selv mektig og hans kone var datter av den mektigste mann som het Likkair den snilde. Han bodde på det sted som heter Stenkirke. Han hadde størst makt på den tid. Han hjalp sin måg Botair og sa: "Våg ikke å brenne den mann og hans kirke, ti han står på Vi (det innviede sted)". Dermed fikk kirken stå ubrent.

Det var den første kirke på Gottland som fikk lov å stå. Nogen tid efter lot Botairs svigerfar, Likkair den snilde, sig og sin hustru og sine barn og hele sin husstand kristne og bygget en kirke på sin gård på det sted, som nu heter Stenkirke. Det var den første kirke oppe i landets nordlige treding. Efter at guterne hadde sett kristne menns seder, lyttet de til Guds bud og kristne menns lære. Og hele folket tok da ved kristendommen av fri vilje uten tvang, således at ingen nødet dem til kristendommen. Efter at alle var blitt kristne, blev den annen kirke bygget i landet i Allingebo. Den var den første i den midterste treding. Senere blev den tredje kirke bygget i Fardheim i den sydlige treding. Fra dem økedes alle kirker på Gottland, ti folk bygget sig kirker til større mak." (Gutasaga 4. kap.).

Gottland var en republik, og vi ser her tydelig hvordan kristendom og kirke vokser sin naturlige vekst, ettersom den erobrer folkets hjerte. Men selv i Norge, Sverige og Danmark, hvor kongemakten hadde et visst initiativ og ledende betydning, der har i virkeligheten den kristelige og kirkelige utvikling hatt et lignende forløp. Også her lå den lovgivende makt hos folket alene. Det var ihvertfall så i Norge og i Sverige. Mot en virkelig folkevilje kunde ingen reformer gjennomføres og ingen nye lovbud settes ikraft. Derfor kunde heller ikke kristendom og kirke bli lovfestet i Norge eller Sverige før disse nye åndsmakters overlegenhet var anerkjent av folkemeningen. Der er også et trekk ved middelalderens misjonærer, som bør fremheves i denne sammenheng, og det er deres syn for det gode i hedningenes rett og moral. Næsten til overdrivelse synes vel vi, at magister Adam dveler ved de gode sider hos nordboene. Deres storartede gjestfrihet og deres overordentlige gavmildhet til religiøse og kirkelige formål. Men begge dele er utvilsomt en frukt av deres gamle religion. Det er i det hele en lov, som går igjennem all misjonshistorie, at de hedninger, som er mest hengivne til sin gamle gudsdyrkelse, de blir også de beste kristne. Tenk bare på Paulus. Misjonshistorien kjenner mange vidner av hans type. Og hvad der gjelder om den enkelte, det gjelder også folketypene. I de bygder, hvor pietismen nu har sin faste borg og hvor den religiøse aktivitet er størst, der var også den hedenske religiøsitet mest rotfestet og utviklet. Jeg minner her bare om Njorddyrkelsen på Vestlandet som uten tvil er den åndelige impuls, som sterkest har medvirket til Vestlandsfylkenes samling om Gulatinget.

Hedenskap i våre eldste kristne love

"Avtalesteinen" ved Moster gamle kirke er trolig eldre enn kirken. Slike bautasteiner med hull finner man flere av, på Orknøyene og også i England. Etter tradisjonen beseglet man avtaler med et håndtrykk gjennom hullet i steinen. På Orknøyene er en slik stein knyttet til Odin-dyrkelsen. Foto: Knut Rage.

Våre eldste love er virkelige folkelove. Det vil si: De er ikke bare vedtatt av folkets lovgivende forsamling, men de er også uttrykk for folkets gjennomsnittlige retts- og moralfølelse. Dette vil ikke si at folket overholder lovene. Nei, der begåes massevis av forbrydelser, men de straffes, og de større rammes av fredløshet, som er utstøtelse av rettssamfundet. Men nettop strafferetten viser oss, hvad der etter datidens opfatning var god moral og hvad der ikke var det. Dette var i middelalderen og i vår hedenske oldtid langt mere tilfelle enn nu, da både strafferett og all rett mere og mere forfølger særegne formål som intet har med moral å gjøre.

Både rett og moral er regler for menneskenes samliv. Moral kommer av det latinske ord "mos" (flertal mores) som betyr sed (oldn. sifir, flertal siðir). Sedene kan skylde mange grunne sin opkomst. Men de vil aldri bli virkelige "seder", hvis de ikke stemmer overens med folkets overbevisning om rett og sømd. Denne indre overbevisning er samvittigheten, som egentlig er Guds lov skrevet i våre hjerter. Samvittigheten er vårt religiøse organ for rett og moral. Derfor er samvittigheten avhengig av menneskenes religion, det vil si av deres gudstro og gudsfrykt. Hvis menneskene har en slett religion, så formørkes deres samvittighet, men har de en sann religion, så oplyses deres samvittighet. Har de ingen religion, så regjeres deres samvittighet i beste fall av fornuften og i verste fall av deres lyster og interesser. Og resultatet er alltid rettens og moralens forfall og ofte folkets totale undergang.

Denne dype sammenheng mellem rett og moral og religion har våre fedre gitt et treffende uttrykk, når de kaller religionsskifte for sedskifte (siðskipti).

Vi skal nu se hvorledes dette åpenbarer sig i våre gamle love.

Vår eldste trosbekjennelse

Jeg vil begynne med det, som alle de gamle love begynner med: folkets kristelige trosbekjennelse. Den finnes i de fire norske kristenretter, for Gula-, Frosta-, Borgar- og Eidsivatinget. Av disse er Gula- og Borgartingets de eldste og står Olavs og Grimkjells kristenrett nærmest. Til denne gruppe hører også trosbekjennelsen i Gotlandsloven, som Olav fikk vedtatt, da han i 1029 flyktet til Gardarike. Jeg tar derfor også den med. Likeså tar jeg med bekjennelsen i den islandske Grågås.

Gulatingsloven: Det er ophavet til våre, gulatingsmennenes love, at vi skal bøie oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og om at vi må holde landet vårt bygt og landsdrotten vår frisk. Han være vår venn og vi hans, og Gud venn til os alle.

Borgartingsloven: Det er ophavet til våre love at vi skal bøie oss mot øst og be til den hellige Krist og ha ærefrykt for kirker og prester.

Frostatingsloven: Det er ophavet til våre love, at vi skal lyde kristentro og kristendom og følge vår konge og vår biskop til lov og til rett efter rett kristenrett.

Eidsivatingsloven: Det er det næste, at folk skal si ja til (játta) kristendommen, (variant: at folk skal være kristne), og si nei til (neitta) hedenskapet.

Gottlandsloven: Det er det første ophav til våre love, at vi skal si nei til (naicca) hedenskapet, og si ja til (jatta) kristendommen, og alle tro på den allmektige Gud, og be ham derom at han under oss godt år og fred, seier og helse, og at vi må beholde vår kristendom og vår rette tro og holde landet vårt bygt, og at vi hver dag må sysle slik i alle våre gjerninger og all vår vilje, at det kan være Gud til ære og oss til mest gagn både for legeme og for sjel.

Islands Grågås: Det er ophavet til våre love her i landet, at vi skal tro på Gud Fader, Sønn og Helligånd.

Jeg kan aldri lese disse våre første folkelige kristne trosbekjennelser uten å føle beundring for de menn som har formet dem. De er i virkeligheten dypt kristelige, og samtidig minner de eldste av dem utvilsomt om folkets gamle religion. I hedensk tid har man bøiet sig mot nord eller mot syd og bedt til Njord eller Frøy om godt år og fred, til Odin og Tor om seier og helse og et langt liv. Men når vi tenker på de forestillinger og den vellystige kultus, som gav den gamle gudsdyrkelse liv og tiltrekning, da forstår vi hvilket skifte av religiøse idealer og handlemåte der ligger uttrykt i bønnen til den hellige Krist, om godt år og fred og om landets dyrkning og om kongens velvære og et godt forhold til ham og til Gud. Denne bekjennelse er som et nødrop ut av vikingetidens, blodhevnsfeidenes og de politiske kampes helvede, efter et nytt gudsrike på jorden. Og der ligger en veldig viljesakt bak dette: "Vi skal alle si ja til kristendommen og nei til hedenskapet". Våre fedre fattet selvfølgelig ikke det fulle innhold av denne lovbeslutning, og de trodde vel til en begynnelse at det var gjort med en forandring i den ytre kultus. Og dog er der også uttrykk som tyder på en dypere forståelse, som dette at "gevaz Kristi" (overgi sig, hengi sig, ofre sig til Kristus) og enda mer i Gottlandslovens formaning til et sant kristenliv. Et særlig kristelig trekk er visselig forbønnen for kongen, hvortil våre første misjonærer fant et godt forbillede i de angelsaksiske love.

Trolldom

Det var en nødvendig konsekvens av kristendommens lovfestning som folkereligion, at det blev en offentlig forbrydelse å fortsette med den gamle kultus. På Island kunde man dog efter den eldste kristenrett straffritt blote i lønn, men blev det åpenbart var det tre års landsforvisning. Det ser ut til at Norges eldste kristenrett har straffet offentlig avgudsdyrkelse med 3-marksbot til biskopen og kirkelig pønitens. Men hvis man ikke underkastet sig denne straff blev man landsforvist. Landsforvisningen var i det hele den form for fredløshet som kristenretten anvendte overfor grove kristenrettsbrudd. Det galdt å rense landet for slike "udådsmennesker", for at ikke Guds vrede skulde ramme det hele folk.

Men de verste udådsmennesker var dog efter den gamle kirkes opfatning trollmennene og heksene. Disse kallar Adam "illgjerningsmenn" (maleficatores) eller "uhyrer" (monstra). Av slike "var Norge fullt" sier han, tiltross for Olav den helliges energiske utrydningskrig. Under Harald Hardråde synes de atter å være kommet i skuddet, og hekseri og trolldom har levet sitt lønndomsfulle liv både hos oss og hos andre folk like til den dag idag. Enkelte folkeslag synes særlig utstyrt med okkulte evner, således lappene og overhode de finsk-ugriske folk. Om Kurland beretter Adam, "at det stod under svensk herredømme, men var bebodd av det grusomste folk, og skyddes av alle på grunn av sin forferdelige avgudsdyrkelse. De hadde en masse gull og de beste hester. Alle hus var full av sannsigere, fugletydere og sortekunstnere, som endog optråtte i munkeklær. Fra hele verden søkte folk dit for å få orakelsvar, men mest fra Spanien og Grækenland. Der var nu bygget en eneste kirke ved en kjøbmanns bestrebelser, som dertil var kraftig beveget av den danske konge som selv, gledende sig i Herren, har sunget denne frydesang for mig". Også esterne var ganske ukjent med de kristnes Gud. De tilber bevingede drager, til hvem de også ofrer levende mennesker, som de kjøper av handelsmennene, efter at de nøie har undersøkt om de har nogen legemlig lyte, for hvis skyld dragen skulde vrake dem.

Gulatingslovens kristenrett, kap. 28 sier:

Det er nu dernæst at vi ikke skal lytte til spådom eller galdring (tryllesang) eller onde gjerninger (maleficia hos Adam). Men den som blir kjent skyldig deri at han sier spådomme, eller farer med spådomme, da er han en utlæg eller uhellig mann, og likeså alt hans gods, det tilfaller halvt kongen og halvt biskopen. Men den som lytter til spådom og blir overbevist om det, han skal bøte 40 mark, halvt til kongen og halvt til biskopen. Men den som farer med galdring og med onde gjerninger, og blir overbevist om det, han skal føres ut av vår konges land. Slikt skal vi ikke lytte til, men de som lytter til dem, har forbrutt alt sitt gods. Men de har adgang til å gå til skrifte og å bøte til Krist. Hvis nogen blir anklaget for denne brøde, skal de rense sig ved mededsmenn hvis det er menn, og ved mededskoner hvis det er kvinner.

For kvinner er der innført et eget vidnebevis i trolldomssaker, som uten tvil skyldes kirken:

Der skal opnevnes seks kvinner, tre fra hver side av hennes bopel, husfruer som folk vet er gode. De skal bære det vidnesbyrd, at hun kan ikke galdre eller gjøre onde gjerninger. Hvis det vidnesbyrd svikter, da er hun utlæg. Kongen tar hennes halve formue og bispen den halve. Hennes arving skal føre henne ut av landet. Olav: Men om en kvinne er beskyldt for å være troll eller menneskeeter (mannæta), da må beskyldningen komme fra tre hus, og dessuten først være herredsfløytt (kjent i bygden). Blir hun kjent skyldig deri, da skal man føre henne ut paa sjøen og hugge ryggen over på henne og senke henne i dypet.

I Borgartingsloven I, 16, har vi en mildere dom for dette tilfelle: "Hvis en kone er beskyldt for trolldom i herredet, da skal hun ha seks kvinners vidnesbyrd om det, at hun ikke er trollsk. Hun er fri, hvis hun kan skaffe det. Men kan hun ikke skaffe det, da fare hun bort fra herredet med sine eiendele. Ikke volder hun det selv, at hun er trolsk." Meningen med det siste må være, at trolldomsevnen må være et verk av overnaturlige vesener som mennesket ikke kan verge sig mot.

Barneutsettelser

Et utpreget hedensk fenomen er bameutsettelsene. De henger sammen med den hos hedenske folk almindelige ringeakt for menneskeliv, men også magien har sin store andel i denne grusomme skikk. Ved et barns fødsel hentes trollmenn eller trollkoner, som avgjør om barnet bør leve eller ikke. Vore misjonærer kan fortelle de mest hjerteskjærende historier om morens kamp for å beholde sitt diebam. Men trollmannen og faren er de sterkeste, og det lille vesen kastes ut i kvegfolden eller spiddes på en gjerdestaur, hvor misjonæren, hitkalt av dets skrik, kan redde det fra en ynkelig død. Hos alle hedningefolk møter kirken dette uhyggelige fenomen, som den av all makt søker å motarbeide. I det gamle Rom gikk kristne kvinner hver morgen om i gatene for å opsamle alle utsatte barn og bringe dem til barneasylene.

Også hos vore hedenske forfedre var barneutsettelsen en fullt lovlig handling, og vi har allerede hørt at dette blev opretholdt i den eldste islandske kristenrett. Efter hedensk rett stod det i farens makt å bestemme om barnet skulde opfødes eller utbæres. Men når han hadde tatt barnet op av gulvet og gitt det navn, kunde det ikke utbæres. Allerede i vikingetiden har man neppe ansett det for riktig å utsette guttebarn. Vi har en liten rørende fortelling om dette i Landnåma, kap. 314. Oppe i Tinn i Telemark bodde en ansett mann ved navn Åsgrim. Hans kone Torkatla fødte ham et guttebarn, og Åsgrim bød at man skulde bære det ut. Trælen som skulde grave barnets grav, kvesset grevet; imens blev gutten lagt ned på gulvet. Da syntes de alle at gutten kvad dette:

Legg nu mog hos moder,

mig er koldt på gulvet.

Hvor bør sønn være,

om ei ved faders arne?

Hold op å kvesse grevet

og jordens torv å velte.

Stans det onde virke,

blandt menn er liv mig laget.

Barnet blev tatt op, overøst med vann og gitt navnet Torstein.

Den eldste norske kristenrett forbyr barneutsettelse, men tillater utsettelse av misfostre, hvorav der er to arter: En dyrisk, eller rettere demonisk, og en menneskelig, men dog så vanskapt at barnet ikke bør leve op. Hvorledes disse skal behandles, foreskrives nøie i lovene, som jeg citerer i deres utviklingshistoriske orden:

Borgartingsloven kap. 1: Føde skal man hvert barn, som båret blir til denne verden, kristne det og til kirke bære, undtagen det barn alene som er avlet med lyter (orkymli). Men de skal være store på det menneske, som mor ikke skal gi mat (d. e. die): hælene vende i tærnes sted og tærne i hælenes sted, haken mellem herdene og nakken fremme på brystet, tykkleggen fremme på smalleggen og øinene bak i nakken, det har seks luffer og hunds hode. Det skal man føre på et vanhellig sted og stene det ned der, hvor hverken folk eller fe har sin gang. Det er den ondes kirkegård.

For det annet har vi det barn som er belgbåret. Istedenfor ansikt har det en belg (hudpose). Det kan alle mennesker se at det menneske ikke kan ernære sig selv, om det blev voksent. Derfor skal man ta det og bære det til kirken, la det primsigne, legge det foran kirkedøren, den nærmeste mannlige slektning skal gjæte det, til livet er slukt. Det skal man grave i kirkegård og be for dets sjel, og overlate det til Guds miskunn. (11. årh).

Eidsivatingsloven, kap. 1: Ale skal man hvert barn som båret blir og har menneskehede, selv om det har nogen "orkymli", og intet spille. (Ca. 1170).

Kap. 5. Men om det hender at barn er avlet med "orkymli": tykkleggen er paa fremleggen eller øinene bak i nakken eller det er avlet bakvendt men det har dog menneskehode og menneskerøst, det skal ales og føres til kirke og døpes og føde det siden og føre det til biskopen og syne ham barnet og gjøre siden som han rår til.

Kap. 6. Men om der blir avlet et barn med hærliki, som ikke har menneskehode og ikke menneskerøst, da kan man føre det til kirken om man så synes, og la presten døpe det, om han vil, og grave grav i kirkegård og legge barnet deri og legge helle over på beste måte, så at hverken hunder eller ravner når det, og la heller ikke jord falle på det før det er dødt og la det leve så lenge som det kan. (Kap. 5—6, før 1150).

Gulatingsloven, kap. 21: Det er nu dernæst, at hvert barn, som båret blir, skal ales i vårt land. Olav: medmindre det er født med disse "orkymli" at ansiktet vender dit hvor nakken skulde være, eller tærne der hvor hælene skulde være, da skal det barn til kirke føres og heves op av hedendommen (d. e. døpes) og legge det ned i kirken og la det dø der. (Det hele er Olavs tekst, men det som nu begynner med: "OIav", blev sløifet i 1164).

Frostatingsloven, kap. 1: Det er kristen rett, at hvert barn, som båret blir, skal ales, kristnes og til kirke føres, hvis det har menneskehode

.

Det er innlysende at Borgartingsloven står hedenskapet nærmest. Det demoniske misfoster er født med "orkymli", men de får riktignok være store når mor ikke skal gi barn die, og så fremheves som kjennetegn på store legemsfeil, at alting er bakvendt, og endelig at fosteret har hundehode. Dette vesen skal hverken primsignes eller døpes, men uten videre nedgraves "på den ondes kirkegård". I et sådant legeme bor ingen menneskesjel, men en ond ånd som er utestengt fra dåpens nåde. Men anderledes med det belgbårne foster. Det er et menneskebarn, som er uskikket til å ernære sig selv, om det skulde få leve. Det er derfor best at det dør. Men som menneske kan det bringes til kirken, primsignes og så la det dø under vakt av den nærmeste mannlige slektning.

Fjernest fra hedenskapet står Frostatingslovens kristenrett, som er erkebiskop Eysteins verk (1171—74): Hvert barn som fødes, skal opales og døpes, såsant det har menneskehode. Eidsivatingsloven kap. 1 har optatt denne regel, men føier til: "selv om det har nogen "orkymli". Men i kap. 5 og 6 går igjen den gamle sondring mellem det dyriske og det menneskelige misfoster, som vi kjenner fra Borgartingsloven, men behandlingen av begge er blitt langt mere human.

Det menneskelige misfoster skal ikke lenger overgives til døden på kirkegården, men det skal døpes og bringes til biskopen, som avgjør dets skjebne. Det umenneskelige misfoster skal ikke lenger nedgraves på "den ondes kirkegård", men bringes til kirken, og presten kan døpe det om han vil, og siden skal det overgives til selvdød i kirkegårdsgrav, således som Borgartingsloven foreskriver for det menneskelige misfoster. Den samme regel har Gulatingslovens Olavstekst, mens Magnusteksten (1164) kun har beholdt hovedregelen, "at hvert barn som båret blir, skal ales i vårt land".

Vi vet med visshet, at denne hovedregel tilhører den Olav-Grimkjellske kristenrett, og denne har derfor behandlet de mest bakvendte misfostre på samme måte som Eidsivatingsloven, kap. 6: de skal bringes til kirke, og døpes og nedlegges i kirken og dø der. At denne regel er kommet inn i Eidsivatingsloven skyldes muligens biskop Grimkjells virksomhet på Oplandene.

Den islandske Grågås fra det 12. århundrede står på samme standpunkt som Frostatingsloven og den reviderte Gula- og Eidsivatingslov: "Hvert barn, som blir født, skal bringes til dåben, såsnart man kan, med hvad slags skapning det enn har." Den siste sats viser, at man også her må ha hatt undtagelsesregler for misfostre. Det er ikke usannsynlig at også den hedenske rett har hatt regler for misfostre og deres utsettelse. Men sikkert er det, at reglene i vår eldste kristenrett er en innrømmelse til våre fedres hedenske rettssedvaner. Der slår oss en iskold gufs imøte fra disse nøiagtige forskrifter om, hvorledes et misfoster, selv med menneskehode, skal henlegges i kirke eller kirkegård for å dø. Det er muligens et nytt humant trekk, at en mannlig slektning skal holde vakt ved graven til livet er borte, eller hindre hund og ravn fra å angripe det døende spedbarn, men det grøsser i oss, når vi tenker på denslags "humanitet". At kirken trenger 150 år for å få den utryddet, viser hvilke "hårde halse" våre fedre var.

Menneskeofringer

Vi har allerede lest Adams skildring av menneskeofringer ved den store Uppsalafest (se side 28). I Gutasaga kap. 1 står der følgende om gottlendingenes avgudsdyrkelse:

Før den tid og lenge efter trodde man på holt (lunder) og på hauger, på ve og stavgårde (avguds-parker) og på hedenske guder. Folk blotet deres sønner og døtre og kveg, samt mat og mungåt (øl). Det gjorde de på grunn av sin vantro. Hele landet hadde felles det høieste blot med mennesker, ellers hadde hver treding blot for sig, men de mindre tinglag hadde mindre blot med kveg, mat og mungåt. De kaltes sydefeller, fordi de sydet (kokte offermaten) i fellesskap.

I Gulatingslovens eldste kristenrett kap. 4—7 finnes bestemmelser, som minner både om de tidligere menneskeofringer og om de hedenske offerfester.

Der bestemmes for det første, at hvert år, når Gulatinget samles torsdag efter påske, da skal der på søndagen efter frigives en træl. Denne træl skal kjøpes fri efter tur av hvert fylke, som sogner til Gulatinget. Men derhos skal hvert fylke årlig frigi en træl på fylkestinget. Denne træl skal kjøpes fri av hver fjerding efter tur. I Frostatingslagen har man lovet å frigi en træl om året. Det er en "heit", et religiøst løfte "til Guds takk", som aldri må brytes.

Der kan neppe være tvil om at disse kristenrettens offisielle trælefrigivelser er trått istedenfor de tidligere træleofringer ved de samme leiligheter. Og jeg synes, at sterkere kunde ikke motsetningen mellem kristelig og hedensk gudstjeneste markeres. Men ikke bare det. I disse trælefrigivelser kom også det kristelige syn på trældommen tilsyne. Misjonærene var klar over, at trælevæsenet ikke i en fart kunde avskaffes. Det fantes jo i gamle kristne land. Men trældommen var ikke stemmende med Guds plan. Den gamle kristelige naturrettslære fremholdt, at Gud skapte alle mennesker like og fri. Det var syndefallet som hadde frembragt trælevesenet. Derfor var det kristenplikt å arbeide for trælevesenets begrensning og avskaffelse.

Det er vel mest sannsynlig at man ofret fremmede slaver, hvorav de fleste visstnok var kristne. Vi har allerede lest hos Adam, at misjonærene i det 11. århundrede anvendte store summer til å frikjøpe fanger. Det samme berettes også om de første tyske misjonærer i Norden, Ansgar og Rimbert.

Konrad Maurer har fremhevet, at de offisielle trælefrigivelser visstnok har fortjenesten av, at trælevesenet praktisk talt var avskaffet i Norge ved år 1150. I Magnus Erlingssons reformlov av 1164 blir derfor disse bestemmelser cm trælefrigivelser simpelthen sløifet og i Trøndelagen blev trælefrigivelsesplikt omlagt til en dags veiarbeide og brobyggning for hver bonde. Også det var en kristelig plikt, som erkebispens fogder skulde påse opfyldt. I Nidaros bylov blev træleløsningspengene (manafé) anvendt til honorar for lagmannen eller den prest, som leste op lovboken på lagtinget. Altså til et kulturformål. Av det rent kristelige trælefrigivningsoffer gror der ikke bare denne største og viktigste frukt, at trælevesenet ophører. Men derved er folket vennet til et årlig offer, som senere kan anvendes i andre kulturøiemed.

Gulatingsbokens verdslige del (63) bærer dog tydelig spor av den grusomme ubarmhjertighet, hvormed fattige frigivne trælers etterlatte barn kunde behandles.

Hvis en løysing (frigitt træl) ekter en løysingja (frigitt trælkone), og de har gjort sitt frelsesøl (frigivelsesgilde), da arver barna dem begge. Men hvis de (barna) blir nødlidende, da er de gravgangsmenn. Man grave grav i kirkegård og sette dem der og la dem dø. Skapdrotten (foreldrenes forrige herre) skal ta det, som lengst lever og føde det op.

Slike lovbestemmelser viser bedre enn lange avhandlinger, hvilken hård mark den kristne kirke her hadde å pløie i. Trælene var jo ikke mennesker, men ting. "De var ikke i lov og landsrett med andre mennesker. " De kunde også i den eldste kristne tid straffritt drepes. De frigivne var mere rettsbeskyttet, men hvor lite et fattigbarn av frigivne var verd, har vi nettop sett.

Det samme kommer frem i det eldgamle kapitel om gjeldstrældom (O. 70): "Hvis gjeldstræl ikke vil arbeide for sin herre, skal man føre ham på tinget, og tilby frendene å løse ham av gjelden. Nu vil frendene ikke løse ham, da skal kreditor ha rett til å hugge av ham oventil eller nedentil, som han vil".

Hedenske blótfester kristnes

Våre hedenske fedre hadde 4 blotfester om året: vinternattsblot (14. oktober), midtvintersblot (12. januar), seiers- eller sommerblot (april) og midtsommerblot (St. Hans). Olav Tryggvason avskaffet de hedenske blot og innrettet isteden kristelige høitidsdrikkelag: juleøl, påskeøl og jons- messeøl og haustøl ved mikeli.

Hvis denne sagaens beretning er riktig, da betegner vår eldste kristenrett en reform i kristelig retning, ti den reduserer disse 4 årlige ølgilder til to: et sommer- eller haustøl, som var et sammenskuddsgilde for minst tre familier, og et juleøl, som var et familieøl, som innvies julaften. Begge disse ølgilder har bønderne "lovet" å holde, dog er de fritatt, som ikke eier 6 kjør og 6 sålds utsæd. Begge øl skal "signes til Kristi og jomfru Marias takk for godt år og fred". Den som ikke i tre år holder disse ølgilder " eller de pålegg som vi har henlagt til vår kristendom, da har han forbrutt hver penning av sitt gods, halvt til kongen og halvt til biskopen. Men han har adgang til å gå til skrifte og bøte til Kristus og være i Norge. Men vil han ikke det, så skal han føres ut av vor konges land".

Disse bestemmelser lot Magnus Erlingsson stå urørt i Gulatingsloven. Men i Frostatingslovens kristenrett fra samme tid reduserte erkebiskop Eystein denne kirkelige gildeplikt til ett samburdarøl om året. Det skulde normalt holdes ved Jonsmesse og hvis det ikke var holdt innen jul, skulde der bøtes 3 øre til erkebispen. Disse straffebøter tyder på, at folket ikke var ubetinget villig til å holde disse gilder.

Erkebiskop Eystein var forøvrig noget av en forbudsmann. Han forbød nemlig all handel med drikkevarer på Frostatinget, og hvis nogen møtte drukken i retten, blev hans sak utsatt til neste år. Jeg er tilbøielig til å tro, at de kirkelige påbud om ølgilder fra kirkens side nærmest er brukt som et rasjoneringssystem overfor de tilvante hedenske offerfester.

Enkeofring

En grufull hedensk skikk finnes der intet spor av i våre gamle love. Det er enkebrenningen. Den optrer først i den romerske periode av den eldre jernalder. Før den tid var der likbrenning så man ikke kan påvise likenes kjønn. Men i den romerske periode finner man mann og kvinne i samme grav. I denne periode begynner man også å utstyre gravene med gravgods. Den eldste dobbeltgrav er funnet på Ringerike. Begge ligger med hodet mot syd. Kvinnen på mannens venstre side. Graven er fra 4. århundrede efter Kristus. Denne gravskikk er innført av tyske stammer, som bodde mellem Østersjøen og Svartehavet. Erulene som har forbindelse med Norden, brente enken på mannens bål. Fra 5.—6. århundrede er der funnet 2 slike dobbeltgrave på Vestlandet, en i Lyngdal og en på Fjelberg. Her vender hodene mot nord. Vi finner brandgrav med mannlig og kvinnelig gravgods lagt ovenpå en askehaug, som utvilsomt er asken efter mannen og hans enke. En slik grav blev i 1903 funnet i Arne (ved Bergen) og 2 på Hedmarken. Begravelsesgrave av samme art finnes over hele landet.

Også i diktningen er enkebrenningen vel kjent. Ifølge Sigurdskvadet følger Brynhild Sigurd i døden med 5 slavinner og 8 tjenere. I Olav den helliges saga berettes om Valgaut, jarl i Götaland, en ivrig hedning, at han fikk ordre til å besøke kong Olav. Han gav sin hustru ordre til, hvis han blev drept, å brenne ham selv og all hans eiendom og tilslutt sig selv. I den eldre redaksjon av Olav Tryggvasons saga berettes, at Sigrid Storråde skilte sig fra Erik Seiersæl av den grunn, at det var sedvane i Sverige at enken skulde begraves sammen med sin mann, hvis der var så stor aldersforskjell mel lem dem, at hun vilde overleve ham lenge.

Enkebrenningen kom til Norden omtrent samtidig med at kristendommen blev anerkjent som statsreligion i Romerriket. Fra den tid da den kristne ekteskapsmoral begynner å finne inngang i den romerske lovgivning, blir de romerriket omgivende germanske folk velsignet med denne grusomme skikk, som også finner vei til vårt land og folk. I vikingetiden blir den mere og mere almindelig. Den følges av et stadig rikere gravutstyr og må hvile på den tro, at den avdødes lykke i den annen verden var avhengig av at han fikk mest mulig med sig i graven av det som her gjorde livet rikt og lykkelig. Hertil hørte også hans hustru og hans træler, hans husdyr og annet løsøre til daglig bruk. Osebergskibets 20 hesteskjeletter og alt annet bohave viser, hvad en fin norsk dame i det 10. århundrede trengte til livets komfort både her og hisset.

Både enkebrenningen og likbrenningen forsvant med kristendommens innførelse og de gamle love bærer intet spor av nogen av delene. Som haugbuar (svensk høghæ-menn) betegnet de kristne dem som var begravet på hedensk vis. De talrike gravhauger var en levende minnelse om fedrenes religiøse villfarelser. De kristne betegnelser for graven, som de angelsaksiske misjonærer fikk innført i vårt sprog, er uttrykk for et helt nytt syn på død og grav. Graven kalles legstaðr eller legrstaðr, d. e. hvilested. Hvilken motsetning til gravhaugen med dens gravgods og fortsettelse av det jordiske kamp- og nydelsesliv.

Ekteskapet

Det er den almindelige opfatning, at enkebrenningen henger sammen med at konen var mannens eiendom. Dette fikk uttrykk i konekjøpet, som er den herskende form for ekteskapsstiftelse også i våre eldste kristne love. Efter denne rettsopfatning avsluttes ekteskapskontrakten mellem brudgommens og brudens giftingsmann (formynder). Bruden er ikke kontrahent, men kontraktens gjenstand. Brudeprisen kalles mundr og skal minst utgjøre 12 øre (1/2 mark sølv — 1500 kr. i nutidsmynt). Den tilfalt oprinnelig giftingsmannen, men i våre gamle love tilfaller den bruden selv og blir en del av hennes særeie. Medbragte bruden medgift, måtte brudgommen sikre henne en "tilgave" av samme størrelse, om hun var møy, men halvt så stor om hun var enke. Dette var Gulatingslov. Efter Frostatingslov slapp brudgommen i alle tilfelle med en tilgave, som utgjorde halvdelen av medgiften. Medgiften kalles heimanfylgja. Hverken brudeprisen eller tilgaven måtte være lånte penger, "ti ingen skal kjøpe sig kone med andre folks penger". Det vil si: ingen skal gifte sig på gjeld. Disse gaver avtales ved festemålet og utleveres eller sikres bruden på bryllupskvelden. Da overgir giftingsmannen bruden i brudgommens hender.

Nogen kirkelig vielse er ikke påbudt i lovene og den er ingen betingelse for et rettsgyldig ekteskap. Men i det 13. århundredes prestehåndbøker finner vi at ekteskapskontrakten stiftes foran kirkedøren efter et lignende ritual som vårt nuværende. Presten fungerer med andre ord som giftingsmann. Da dette samme ritual også var brukt i den angelsaksiske kirke, er der ingen tvil om at det har været benyttet av de angelsaksiske misjonærer, når de foretok vielse her i landet. Efter at ekteskapskontrakten mellem brud og brudgom på denne måte var sluttet foran kirkens inngang, gikk de som kristne ektefolk inn i kirken, hvor presten utførte brudemessen. Således håndhevet kirken fra første ferd sitt syn på ekteskapet som en kontrakt mellem brud og brudgom, som efter vielsesformularen gikk ut på, at de skulde holde sammen, "i sygdom og sundhet", inntil døden skilte dem ad. Men dette kirkelige syn på ekteskapet blev ikke lovfestet i den Olav-Grimkjellske kristenrett. Denne inneholdt derimot regler om de forbudne slekts- og svogerskapsled, forbud mot tve-gifte og regler om de "forbudne tider", da bryllup ikke måtte holdes. Ingen måtte gifte sig i ti-ukersfasten, i de siste 3 uker før St. Hans, mikeli og jul. Heller ikke tirsdag, torsdag eller lørdag, da næste dag var faste- eller helligdag, eller imbredagene (onsdag, torsdag og lørdag før jul, pinse, St. Hans og mikeli), eller overhode ikke dagen før messe og fastedage, uten prestens lov. På denne måte søker kirken å opdra våre fedre til kjønnslig avholdenhet. Reglene blev lovfestet av folket selv og deres overtredelse belagt med straff og kirkelig pønitens.

Men hvad våre fedre under Olav den hellige og biskop Grimkjell ikke kunde bekvemme sig til å lovfeste, det var kirkens forbud mot fri skilsmisse. Denne er oprettholdt i den eldste Gulatingslov, både for mann og for kvinne. Og av hvilken grunn de enn skilles, så beholder hustruen sin medgift og sin brudepris. Hvis mannen mishandler henne (banker henne i offentlig selskap 3 ganger), da kan hun gå fra ham både med medgift, brudepris og tilgave. Mannen kan opløse ekteskapet ved å si til sin hustru så høit, at det kan høres tvert over stuen: Nu kan du gå.

Denne frie skilsmisserett, som er almindelig både hos de germanske og de græsk-romerske hedningefolk, blev stående ved makt og praktisert både av høi og lav like til 1164.

Blodhevn

Den sværeste folkesynd både hos våre fedre og hos andre germanske folk, var blodhevnen eller drapsferdene (vigaferðir), som de gamle love kaller dem. En sådan privatkrig var efter våre hedenske fedres overbevisning så langt fra nogen forbrytelse, at den tvert imot hørte til den frie samfundsborgers helligste rettigheter og plikter. Og dette hadde sin grunn i statens svakhet. Den formådde ikke å sikre rettens håndhevelse i samfundet. Den øverste domsmyndighet, tinget, kunde ikke gjøre annet enn å dømme drapsmannen fredløs. Men det blev den dreptes ætt, som fikk eksekvere dødsdommen. Og dette var som sagt en hellig plikt. Ti Gulatingsloven kap. 180 sier: "Nu eier ingen mann rett på sig mer enn 3 ganger, hverken karl eller kone, hvis han ikke hevner sig innimellem". Det vil si: Den mann eller kvinne, som 3 gange lar sig fornærme, uten å ta hevn, er for fremtiden et rett- og æreløst medlem av samfundet, som alle straffritt kan fornærme.

Det er vel vanskelig å påvise en rettsregel, som mere direkte strider mot Kristi bud om å tilgi 7 gange 70 gange, eller overhode om ikke å hevne sig. Og dog måtte de fremmede misjonærer og vår eldste kirke la denne sats stå urørt. Og det av den gode grunn at rettshåndhevelse må et samfund ha. Ellers går det under i anarki. Kan ikke herredet eller fylket håndheve retten og straffe forbrytere, så får den fornærmede selv få lov til å gjøre det ved slektningers og venners hjelp. Det er regel hos alle primitive folk.

Men blodhevnens avskaffelse blev for den middelalderlige kirke et likeså aktuelt problem, som krigens avskaffelse er det for oss. Og veien man måtte gå var den samme: Først frivillig voldgift, dernæst tvungen rettsavgjørelse og straffemyndighetens overdragelse til staten.

Men hvilken rolle kirkens tjenere spillet ved innarbeidelsen av det kristne syn på blodhevnens utilstedelighet, det kan vi lese om i Gottlandsloven, kap. 5, særlig § 3, hvor det heter:

Når to brødre hvorav den ene er lærd, og den annen ulærd, arver mannebotssak, og den lærde vil betale boten, og den annen ikke, da skal den lærde fremlegge sin del, og den mann, som alle landsmenn (ɔ: altinget) utnevner til det, skal ta imot den, og den lærde skal siden ha fredhelg, men den ulærde som ikke vilde tilby bot, skal svare til saken. Når den lærde som ikke må sverge hevn, arver et mannebotskrav, da skal han ta mot boten straks, når den tilbydes. Vil han ikke ta mot bot, men øve hevn, da skal hin (ɔ: blodskyldneren) bære boten på tinget for alt folket, der skal han (presten) ta mot den, om han vil, ellers skal de (tingmennene) rå for pengene og mannen skal være sakløs. Men vil han ikke tilby lærd mann bot, så skal den lærde gå på tinget for alt folket og der kjære sitt mål og si: "Jeg er lærd mann viet til gudstjeneste, jeg må ikke stå i hugg eller strid. Bot vil jeg ta imot, om den blir budt, men skam vil jeg nødig tåle." Da skal altingsmenn se til (hvordan saken forholder sig) og nøde mannen (blotskyldneren) til å bøte til ham ganske som han (presten) var nødt til å bøte til andre, fordi at hverken må en prest være sakfører eller forsvarer i en blodhevnsak uten at kristendommen lider skade.

Vi får her et innblik i det stille martyrium, som kirkens tjenere er ført inn i derved, at det var dem forbudt å ha nogen befatning med krig, blodhevn, dødsdomme o.s.v. Det er en regel som gjelder den dag i dag i den katolske kirke, at en prest som har hatt befatning med noget sådant, må nedlegge sitt embede. Men nektet presten å øve blodhevn, da var han efter gammel Gulatingslov en æreløs mann, som straffløst kunde mishandles som en træl. Vi har også spor herav i Gulatingslovens kristenrett kap. 15, som bestemmer, at prestene skal bøte sine embedsforseelser med et pengebeløp til biskopen. "Ti det har vi avskaffet, at man skal styre dem med hugg og slag. Ti vi besvogrer oss med dem, og lar selv våre sønner oplære. Våre prester skal ha sådan mannhelg, som enhver av oss har innbyrdes her i landet."

Disse ord fører oss dypere inn i geistlighetens eldste personlige rettshistorie enn kanske noget annet kildested. Hvis de levet efter Kristi og kirkens bud, og ikke hevnet fornærmelser, da var de efter loven ære- og rettløse og likestillet med trælene. Det kunde gå, sålenge de var utlendinger og ugifte. Men fra den stund at geistligheten blev norsk og gift med norske kvinner, kunde denne rettsorden ikke oprettholdes. Da kom de inn i det fri ættesamfund og måtte nyte det samme rettsvern som dets læge medlemmer.

Innen ætten eller i hvert fall innen husfamilien er drap efter de gamle loves opfatning utenkelig. Det kalles derfor "galmanns drap", og medføre tap av arverett, men ingen annen straff. "Han kan bli i landet, beholde sitt gods og gå til skrifte."

Den folkelige rettspleies forfall

Det tidsrum, vi ovenfor har søkt å skildre, avsluttes ved Sigurd Jorsalafarers død i 1130. Og dets rettspolitikk har funnet et treffende uttrykk i denne konges valgspråk:

Bønder tykkes mig best,

bygt land og stående fred.

Folkelovene verner om tre helligdommer: kristendomshelgen, mannhelgen og eiendomshelgen. Kongemakten er begrenset til "bud og bann (ɔ: forbud)" på forsvarsvesenets område. Lovgivning, domsmyndighet og eksekutivmakten ligger i folkets hender. Så kommer borgerkrigene og vender op og ned på alle retts- og moralbegreper. Den folkelige rettspleie mister sin autoritet. Da griper kirken tøilene. Den får lovene nedtegnet og prestene alene kan lese lovboken. Dette vekker Sverre og hans eftermenn til å gripe ledende inn i rettspleien. Det skjer gjennem kongelig utnevnte lagmenn og sysselmenn (fogder). De første blir fagdommere, de sidste dommenes fullbyrdere. I Magnus Lagabøters love (1274—76) er det kongen og kirken, som har lovgivningsmakt. Stenderstaten har avløst folkestaten.