Norske trollvisor og norrøne sogor - Episke drag i trollvisone

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Norske trollvisor og norrøne sogor

Episke drag i trollvisone

av Knut Liestøl

Ein vil ha lagt merke til at dei trollvisone me hev gjenomgjenge, hev havt visse episke drag, som hev kome atter og atter. Det spursmaalet reiser seg daa um ein finn att desse episke dragi utanum trollvisone, eller, med andre ord, kor gamall og kor vid den tankekrinsen er der trollvisone høyrer heime.

Ei etterrøkjing viser oss at me her hev aa gjera med ein viss type av diktingar, som ein kann avgrensa tolleg godt, baade naar det gjeld heimstaden for han, og naar det gjeld den tidi han kom upp.

Av norske trollvisor, som høyrer hit, hev me umfram dei fyrrnemnde:

Hugaball (Ld. 18, GnF. 5).

Hemingjen aa gyvri (GnF. 2, Ld. 3).

Rolv Gangar (Ld. 5).

Sigurd og trollbruri (Ld. 50).

Venill fruva (GnF. 8).

Lavrans unge (GnF. 7).

Paa Færøyane finn ein mange av desse visone. Umfram dei, som alt er nemnde, hev me:

Gongu-Rólvs kvæði (Fær. kv. nr. 16) (— Rolv Gangar).

Fipan fagra (Fær. anth. 8).

Ormar Tórólvsson (Fær. kv. 11).

Brúsajökils kvæði (Fær. kv. 12).

Angankári (CCF. 34).

Ásmundur Aðalsson (CCF. 36).

Ásmundur skeinkjari (CCF. 37).

Ásmundur tröllabani (CCF. 39).

Linars tættir (CCF. 44).

Gormunds kvæði (CCF. 50).

Grímur á Miðalnesi (CCF. 55).

Haki Hilmarsson (CCF. 59).

Hermundur Grimmarsson (CCF. 65).

Ivar á Bretlandi (CCF. 69).

Raðals kvæði (CCF. 82).

Snjolvs kvæöi (CCF. 91).

Stulku táttur (CCF. 94).

Svein af Miklagarði (CCF. 95).

Torbjörn Bekil (CCF. 98).

Valin svein (CCF. 102).

Virgar Bekilsson (CCF. 105).

Drósin á Girtlandi (CCF. 43).

Grímur i fjallinum (CCF. 54)

- og fleire andre der det finst drag, som høyrer denne visekrinsen til (t. d. fleire av bolkane i Sjúröar kvæði).

Alle dei danske trollvisone, som høyrer hit, hev me umtala, so nær som Rosmer (DgF. 41 = Rolv Gangar).

Av svenske visor, som ikkje er nemnde, høyrer hit:

Bergtrollet (Arw. 13 = Hemingjen aa gyvri).

Esbjørn Prude och Ormen stark (Arw. 8).

Hit kann ein ogso rekna den danske, svenske og færøyske visa "Vidrik Verlandssons strid med risen" (DgF. 7, Arw. 3, Fær. anth. 27), og den engelske "Kemp Owyne" (Child 34).

I mange av dei yngre og yngste fornaldarsogone er det forteljingar eller einskilde drag, som høyrer hit. Fleire av desse sogone er umtala. Her skal me dessutan nemna "Hjálmtérs ok Ǫlvers saga" (som stend "Illuga saga Gríðarfóstra" nær), "Bárðar saga Snæfellsáss", "Jons saga leikara", "Ála flekks saga" og "Valdemars saga". Hit høyrer ogso ein flokk med tætter, som hev fenge sitt emne fraa kristningstidi, t. d. "Þorsteins þáttr uxafóts" og "Þorstein bæjarmagns saga". Dessutan dei rimurne, som byggjer paa sogor som høyrer hit, og so nokre rimur, der me ingi tilsvarande saga-tekst hev, t. d. "Þóris rimur háleggs"´, "Ulfhams rimur" o. fl.

Ei mengd av dei islendske eventyri og folkesegnene høyrer til denne krinsen. Dei skildrar jøtnane og dei vonde styvmøderne paalag som folkevisone og fornaldarsogone.

Endeleg maa ein nemna dei norrøne sogone som Saxo Grammaticus hev nytta. Fleire av dei høyrer hit. Um det viser eg berre til Axel Olriks Sakses oldhistorie, der dei norrøne dragi er paaviste.

Me skal no taka fyre oss dei einskilde episke dragi i denne krinsen av diktingar og fylgja kvart drag gjenom dei ulike diktformer.

Jotnen Surt (Surtr) som vokter Muspellsheimen med ildsverd fremstilt i en britisk bokillustrasjon 1909.

Den staden der trolli bur ligg i eit troll-land eller ein trollheim. Her skil daa desse diktingane seg fraa folkesegnene og eventyri elles, der troll og jøtnar er meir naturbundne, soleis at kvart fjell hev sin jøtun eller rise. (Sjaa Helland, Nordlands amt II, s. 416). Dei sluttar seg til det gamle litterære synet paa jøtnane som eit serlegt folk i eit land mot nord eller nordaust. I dei gamle gudesegnene gjeng ferdi til Jǫtunheimar mot nord eller aust (sjaa Golther, Myth., s. 164). I fornaldarsogone bur jøtnane i eit land langt mot nord: "Svá er sagt at í fyrndinni var kallat Jǫtunheimar norðr i Finnmǫrk, en Ymisland fyri sunnan ok millim Hálogalands; þar bygðu þá risar víða, en sumir váru halfrisar; var þá mikit samband þjóðanna, þvíat risar fengu kvenna af Ymislandi. Guðmundr hét konungr i Jǫtunheimum" (Herv. s., kap. 1). Paa Island bruka dei Jǫtunheimar og Risaland um land, som dei trudde laag langt mot nord. Paa eit kart fraa det 16. hdr. ligg Risaland nordum Grønland, og Jøtunheimar bind saman Bjarmaland og Risaland og gjeng nordum den store "hafsbotn" (cfr. Samsonar saga fagra, kap. XIII, og sjaa Nansen, Nord i Taakeheimen, s. 295). I folkevisene gjeng den store "hafsbotn" att under namnet Trollebotn (Aasm. Frægdegjæva, Sjúrðar kv., s. 136, v. 57, Fær. kv., s. 133, v. 26 og s. 138, v. 80 o. fl. st.) eller Norvik (Herredags-visa) og Gyvreviki (Aasm. Frægd.). I færøyske visor heiter staden Botnar (t. d. Fær. kv., s. 122, v. 24). Elles hev trollheimen mange namn i desse diktingane: Juskeheii, Jaameheii, Jokleheii, Jokleheimen, Skomeheii, Trolleheim, Gigerland, Trollevalk, Resahem. Trollheimen ligg gjerne nord i myrkret: nor i den skorne heimen, som ingja soli skin (Aasm. Frægd., Ed. v. 8). Steinfinn drog til Skomeheii ved "heimsens ende". Trollebotn hev ofte tilleggsordet "nord" baade i norsk og færøysk, liksom det i færøysk jamleg heiter "i Botnum norður". Jamvel i diktingar der tanken paa eit troll-land ikkje kjem fram, finn me likevel at trolli kjem fraa nord, liksom mangt anna vondt etter folketrui kjem derifraa:

So kom Gugra Joglekaaba,

hu budde noranfø Jæren.

(Helland, Lister og Mandals amt I, s. 487).

Eitt kom æl av úlnorðri,

rapar í fjalli sum stein:

burt hvitrvu systkin tvey

faðir og móður til mein.

(Fær. anth., s. 19, v. 18; cfr. s. 28, v. 11).

I dei diktingane, der motsetningi millom heidendom og kristendom kjem fram, nærmar me oss paa den eine sida den vanlege folketrui, og paa den andre sida dei framande romantiske sogone. Der ser det ut som trolli bur rundt ikring baade i fjell og skogar. Men likevel er det sume stader, som desse diktingane serleg hev valt seg ut til heimstad for trolli: Hålogaland, Naumudalr og Heiðarskógr (sjaa s. 43 ff.). Heiðarskógr er umtala i "Þorsteins þáttr uxafóts" (Flat. I, s. 256 ff.). Denne taatten er ein av dei mest sermerkte kristningstættene, og han hev sett merke etter seg i seinare diktingar. Fyrst og fremst i den færøyske visa "Stulku táttur" (CCF. 94), som beintfram byggjer paa forteljingi um Torstein uksefot og trolli paa Heidarskog. Alt i denne færøyvisa er namnet forvendt til "heiðin skógv" (A; B: á skógv; Nolsøs uppskr.: á heiðna manna skóg). Det same namnet kjem att i det store "Ívintskvædet", soleis som me alt hev set i fyrre bolken. Til "Áskóg (D: Askum) nordur" eller "á skógvar" sender Olav Tryggvason Einar i Einars tættir (CCF. 44); ogso dette færøyske kvædet hev laant drag fraa taatten um Torstein uksefot. I dei fyrrnemnde "Þorgeirs rimur stjakarhöfða" (som ein nærast maa rekna til folkevisone) kjem namnet Heiðarskógr att. I dei romantiske sogone finn me risar og jøtnar i skogar og fjell. Dei ferdast alle stader, røvar folk og gjer anna valdsverk og er millom dei vanlegaste motmennene til helten i soga (sjaa s. 185). Skildringane i desse romantiske sogone hev trengt seg inn i fleire av færøyvisone, so at me der fær ei blanding av heimlegt og framandt (sjaa s. 184 ff.).

Grunnane til at kjempa dreg ut mot trolli kann vera fleire. Jamnast er det trolli dei vil drepa eller jaga burt, eller er det eitkvart dei vil henta heimatt or trollheimen. I den norrøne mytologien finn me nemnt at Tor "var farinn i austrveg at berja troll", og hamarhentingi hans var vidgjeti. Olav Tryggvason sender ut folk til aa drepa trolli (sjaa s. 45) og dreg sjølv ut mot dei (s. 43). Olav den heilage sender Aasmund flagdagjæva til trollkvendet Torgerd etter skatt (sjaa s. 28). Ketill hæng fer paa fisking langt mot nord og raakar jøtnar. I Torkell adelfars saga er det av forvitenskap at kongen gjer ferdi til Geirrødsgarden. Etter kvart trengjer eventyrdragi seg inn. Grim lodinkinn er paa fisking og veiding i Gandvik, men der finn han att festarmøyi si, som var komi i jøtunvald. Orvarodd fer til Bjarmaland, slæst med jøtnar og vinn rikdomar; i Bjálkaland slæst han med trollkunnige folk, legg landet under seg, og vinn seg til løn for det ei kongsdotter. Men Steinfinn Fefinnsson leitar etter dei burtstolne systerne sine i trollheimen. I "Illuga saga Gríðarfóstra" hev Illugi vore med paa vikingferd; dei kjem ut i storm og driv nord i Gandvik og finn der ei forskapt kongsdotter. Men i visa um Illuge fer dei ut og leitar etter den burtkomne kongsdotteri. I visa um Aasmund Frægdegjæva er det ikkje skatt dei vil krevja av Torgerd, men det er kongsdotteri dei vil henta heimatt. I Romund Greipssons saga fer Romund til Valland og bryt upp haugen til Traain og vinn seg paa den maaten store rikdomar. Men i visa um Raamund er det eit troll som vil taka kongsdotteri. Raamund drep trollet, fer til berget og tek det gullet som trollet aatte. I det heile er det eventyr-motivet um den burtstolne kongsdotteri, som er det vanlege i trollvisone:

I Hugaball er det tvo jomfruor norafjølls, som Hugaball skal berga, og han dreg av stad og hentar jomfruone heim. Rosmer fortel um fru Hillelille, som miste dotteri si. Ho sender dei tri sonene sine paa leiting etter dotteri. Dei finn henne att hjaa jotunen Rosmer i "saa høit it bierg", og bergar henne. I Hemingjen aa gyvri fer Hemingjen til gygri i helleren og hentar heimatt jomfrua. I Sigurd og trollbruri hev kongen mist dotter si "ti bergjo", og Sigurd fer til jøtnane og hentar henne heim. I den færøyske Hermundur Grimmarsson dreg Hermundur til risehelleren og hentar kongsdotteri heimatt. Like eins i fleire færøyske visor.

Fyrr dei fer heiman, plar det vera ein tilburd i kongshalli, der kongen kallar folki sine saman og fortel at ein av dei skal fara mot trolli. Dei er ræddhuga og uviljuge alle saman; berre ein byd seg til med det skilordet, at han maa faa kongsdotteri. Denne tilburden er forma paa lag like eins alle stader. Her kann me visa til taatten um Torstein uksefot (s. 45) og til taatten um Aasmund flagdagjæva. Like eins til visone um Aasmund frægdegjæva og Kappen Illugjen. Sjaa ogso Hugaball og Hermundur Grimmarsson. Likeeins høyrer fleire av dei faste versi her til dei aller vanlegaste "commonplaces" i visone. Det same gjeld skildringi av heimanferdi: korleis dei ber aarane ned til strandi, heisar segl og fær bør, so dei tarv ikkje "paa bunkjen strjuke" fyrr dei er framme, korleis dei gjeng i land osb. — alt saman er slikt som høyrer med til skildringi av ei sigleferd, anten ho so hev det eine eller det andre fyremaalet. Serleg stereotype og samstundes breide og utvatna hev skildringane vorte i færøyvisone.

I skildringi av det som gjeng fyre seg, naar kjempa er komi i land, er det og ein merkeleg einskap i desse diktingane. Jamt gjeng kjempa fram med bratte berg og jamt kjem han til ein heller: "Því næst sjá þeir land, þat var bjǫrgum lukit . . . Illugi kemr nú at landi ok festir bát sinn, ok gengr á land upp ok kemr i hellirinn (Fas. 111, s. 652—3). Jǫtunninn hljóp inn í fjarðarbotninn ok i helli sinn, en Ketill eptir (Fas. II, s. 115). Grímr hljóp eptir (ɔ) ok bar hvárki með þeim sundr né saman, ok alt þar til þau kvámu at bjǫrgum stórum, þar sá hann framan í bjǫrgunum helli mikinn (Fas. II, s. 147). Hjálmtér gekk í burt úr tjaldinu, er þeir váru sofnaðir, fram með sjónum. Fjall mikit ok ógna hátt stóð við sjóinn, en í miðju fjallinu leit hann standa trollkonu stórskorna (Fas. III, s. 480). Sjaa ogso Fas. III, s. 486, og "Hálfdanar saga Brǫnufóstra", der det er fortalt at skipet rek "at bjǫrgum stórum" og at Halvdan gjeng i land og kliv i fjellet; "þar sá hann belli stóran ok i bjartan eld." (Fas. Ill, s. 568—69). Soleis fleire stader i fornaldarsogone; sjaa ogso citatet etter Odd munk, s. 43.

I folkevisone finn me att det same. I Kappen Illugjen ligg dei paa langskipet ei jolenatt; daa ser dei det lysa i ein heller, og Kappen Illugjen kliv dei "bergji blaa" og kjem til helleren. Heming renner "framte mæ fjelle" og kjem til gygri. Sjaa ogso den svenske visa Bergtrollet (Arw. 13, v. 7), Venill fruva, v. 11, Rolv Gangar, v. 4—5, Hugaball v. 34. Dei versi, som skildrar koss kjempa ser røyken og elden og segjer at han vil inn i helleren, anten det so er troll eller kriste folk, som held til der, kjem att mest like eins gong paa gong i dei færøyske og norske visone (og som einskildvers i Norig). Sjaa Skar, Gamalt I, s. 199; Soph. Bugge og M. Moe, Torsvisen, s. 38—39; CCF. 35, v. 241—42; 59, v. 33 og 71; 65 A, v. 20; 82, v. 103.

Naar kjempa kjem inn i helleren er ofte risen eller gygri ikkje heime. I det høvet plar kjempa finna ei jomfru, som i sume forteljingar er bundi, i andre ikkje: "Hann kom at afhelli einum. Þar så hann konu sitja á stóli. Hár hennar var bundit við stólbrúðirnar, fœtr hennar váru i kǫldu jǫkla vatni" (Fas. Ill, s. 570). "Þeir sáu þar konu sitja á stóli, eigi hǫfðu þeir aðra vænni séft; hár hennar var bundit við stólbrúðir.......járnfestur váru um hana miðja sterkliga læst at henni" (i Jómalihovet i Bjarmaland, Fas. III, s. 213). "Gengu þeir innar eptir hellinum, þar til er peir kvámu í afhelli. Þar sá Þórðr Sólrúnu sitja í stóli, ok var hár hennar bundit við stólbrúðirnar. Hendr hennar váru bundnar, en matr svá nærri at þefaði af“ (Bárðar s. Snæf., s. 31). Cfr. eventyret "Koltrýnu saga": "Þá ferr hann með henni inn í afhelli einn, bindur hana þar upp á hárinu, höndurnar á bak aptur, en i kne henni setur hann disk, fullan af allrahanda krásum, og yfir gefur hana síðan" (ísl. þj. II, s. 461). Sameleis eventyret um Þorsteinn kóngsson (ísl. þj. II, s. 477): "Sér hann þar þá mey eina festa upp á hárinu... Fær hann þá að vita, að hún er kóngsdóttir, sem jötuninn mikli hafði stolið, og vildi neyða til að eiga sig." Cfr. Olrik, Sakses oldh. 1, s. 70—71.

Dette draget finn me att i norske og færøyske folkevisor:

Dotter mi æ i Trollebotten,

sit’ e ho der i bondo.

(Ld. s. 5 merkn.).

Der site tvaa jomfruvttr norafjølls,

dei æ no so haardleg bundne.

(GnF., s. 25, v. 29).

Like eins CCF. 59, v. 98 og 65 A, v. 34.

Ofte er jøtunen eller gygri heime, naar kjempa kjem; dei sit ved elden, og ein fær gjerne ei skildring av koss dei ser ut og kva dei tek seg fyre. Ei mengd med parallelstader er samla i Bugge og Moe, Torsvisen, s. 38—39, og ein kann finna mange til i islendske segner og eventyr.

Jøtnane plar tala vanvyrdsleg til kjempa og kalla han kǫgurbarn: "Jǫtunninn mælti: "Hvar eru kǫgurbyrn þau, sem drepit hafa dætr minar" (Fas. III, s. 486). "Jǫtunninn mælti: "Hvar er kǫgurbarn, er ek sá hér, gangi þat fram úhrætt ok fari með mér“ (Ǫrvarodds saga, 1888, s. 120). "Seint koma hansvítis kǫgurbornin" (Isl. þj. II, s. 351; cfr. s. 352). Sjaa ogso Mariu saga, s. 1056. I Snorra Edda brukar jøtnane ordet "kygursveinn" um Tor fieire gonger. (Sjaa Fritzners ordbok II, s. 389). I norske og færøyske visor gjeng ordet kǫgurbarn att, men er forvendt paa ymse maatar: koggebarn (Norsk folkekalender 1850, s. 84) kogabaan (Kappen Illugjen, v. 12, sjaa s. 94) kovabaan (Bugges uppskr.), kögilsbarn, kögulsbarn (Fær. kv., s. 35, v. 13), kakebarn (Arw. 13, v. 9, 10), kaabebarn (DgF. 44 A, v. 15) eller kongebarn (DgF. 44 E, v. 16). Stundom er det umbytt med andre ord: tekjubaan (Aasm. Frægd.), horeson, ussel dreng.

Kjempa svarar i folkevisone jamt like eins paa spursmaalet, sjaa Aasm. Frægd., Kappen Illugjen.

Jøtnane vert skildra paa lag like eins i alle dei diktingane, som høyrer denne krinsen til. Dei er overlag store og stygge, ofte klædde i skinnstakkar, som er stutte bak og lange framme (Fas. III, s. 653, 412—414, II, s. 147, ísl. þj. I, s. 194, II, s. 464). Dei hev lange og krokute nasar (sjaa alle parallelstadene i Torsvisen, s. 36 merkn.), og skræmeleg store augo:

Der kom ein rysill av rusto,

han va ’kji av dei frie,

nasann ha’ en som nauiefjosi,

aa augo som tjønn i lie.

(Ld. 9, v. 24).

Nasann ho hadde som nautefjos

Þaa auga som tjønn uti lie.

(Ld. 50, v. 8).

Sjaa stevet nr. 7, s. 411 hjaa Landstad, og skildringi av trollaugo i Bergbúa þáttr: "Þeim þótti þvílíkast sem tungl II full eðr tyrgur stórar" (Nord. oldskr. 27, s. 124). I den færøyske visa "Fípan fagra" vert risen skildra so:

Kjaftur hans er ógviligur,

nasarnar tær eru langar,

so eru hansara kjákabein

sum fjórðung var at ganga.

Nasarnar eru sum neystadyr,

ennið hevur hann falt,

eyguni eru sum tjarnir tvær,

nú sigi eg tær salt.

Skeggið er sum sótið svart,

flýtur niður á bringu,

neglinar eru sum bukkahorn

alin fram av fingri.

(Fær. anth. s. 30, v. 20—22).

Mest ordrett kjem same skildringi att gong paa gong i dei færøyske visone: i Asmundur Aðalsson, Jallgríms kvæði, Brúsajökils kvæði, Tröllini í Hornalondum, ívint Herintsson o. fl. Sjaa ogso trollskildringi i "Hellig Oluf og troldene" (s. 37) og "Kappen Illugjen" (s. 95, v. 17).

I folketrui plar jøtnane ikkje hava noko serskilt vaapn. Dei kastar med steinar etter folk og kyrkjor, dei riv upp tre og slær med. Men stundom hev dei jarnstong i striden. Det er det vanlegaste i dei romantiske sogone, og det er jamt tilfellet i dei norrøne trolldiktingane, som det her er tale um. Døme er det i mengd, so ein treng ikkje halda fram noko einskilt.

Paa havet ferdast jøtnane i jarn- eller steinbaatar. Det er eit drag som ein møter av og til i dei norske eventyri, t. d. i Fugl Dam (N. F. 3; sjaa ogso Vang, Gamla reglo aa rispo, s. 39 og 41). Paa Island finn me det alt i Landnáma: "Maðr reri útan í Kaldarós á jarrnǫkkva, mikill ok illiligr" (ísl. sygur I, s. 78). Og me møter det fleire gonger i fornaldarsogor og islendske eventyr: "Einn dag sér Oddr at jǫtunn mikill rœr á steinnǫkkva." (Fas. II, s. 231). "Þeir mœttu honum einn dag á steinnǫkkva einum“ (Bárð. s. Snæf., s. 3). "Síðan ferr risinn med harm til sjávar, þar sá hann steinnökkva" (Isl. þj. II, s. 362). Sjaa eventyret um "Skessan á steinnökkvanum" (ísl. þj. II, s. 427). Jarnbaatar er umtala fleire gonger i trollvisone: I "Venill fruva“ tek trolli:

fat paa jennbaatanne,

dei rodde inn i bergji blaa.

(GnF. 8, v. 11; cfr. v. 3).

De va Raaninnd, bondens son,

han ser seg utivi fjor,

der saag han Trugjen ubli, Hølgjes svein,

i sterke jønnbaaten han ror.

(Ld. 16, v. 16).

Dollnr tók sin jarnnokka

út á sjógvin fór.

(Fær. kv., s. 79, v. 61).

Risin oman sin jarnnakka skjýtur,

Lokki rópar, at illa brýtur.

(Sjúrðar kv., s. 143, v. 60).

Det er eit vanlegt eventyrdrag at jøtnar og troll et mannekjøt. Dette eventyrdraget hev gjenge inn i dei mest eventyrlege fornaldarsogone og trollvisone: "Á botninum i hverri grǫf fann hann mannakjǫt saltat" (Fas. II, s. 114). "Var at brytja þar niðr mannakjǫt ok hrossa, ok var harla stórvirk at þessu" (Fas. Ill, s. 412). I visa um Aasmund Frægdegjæva segjer jomfrua:

kjem ho inn sæle moer mi,

ho et upp kvor kristen mann.

I Rolv Gangar er det fortalt at:

Rolv han reiste at helleren

som han saag de rjuke,

møtte han der den skomegyvri

ho ville honom sluke.

(Ld. 5, v. 5; cfr. DgF. 41 B, v. 6 og Fær. kv., s. 135, v. 50).

Her og er det ikkje berre trui som er den same, men iitformingi er lik fraa dikting til dikting, helst i færøyvisone. Det er jamleg kjempa som kjem til helleren og ser korleis ein eller fleire mann er sette paa steikjetein, eller korleis der heng store kjelar til aa sjoda mannekjøt i.

Det er helst i joli at jøtnane er ute og ferdast, og fleire gonger er det nettupp i joli at kjempone dreg ut til strid mot jøtnane. Døme paa dette hev eg samla i ei avhandling um "Joli og jøtnarne" i "Maal og Minne" 1911, s. 192 ff., og eg viser difor berre til den.

I skildringi av striden i helleren er det ogso fleire drag, som gjeng att fraa dikting til dikting. Me hev fyrr nemnt at kjempa fleire gonger held paa aa tapa, men vert berga naar han bed til Gud eller kong Olav (sjaa s. 44). Her skal me taka nokre døme fraa færøyvisor:

Bardust teir tá innan hallar,

Ormar komst á knæ:

gud og signaður Olavur kongur

veri nú við mær.

(Fær. kv., s. 80, v. 79).

Eg skal tœna Ólavi kongi

í mín allan aldur,

vil gud meg úr neyðum loysa,

lovaði sá brynjubaldur.

(Fær. kv., s. 91, 72).

I CCF. nr. 68 er det fortalt um ein strid millom Gunnar konge og Hilmar, konge i Botni norður. Gunnar bed til Odin; det kjem daa "æl af útnorðri", og Hilmars menn fell som lauv um vetter. Hilmar riv ei stor eik upp or jordi og slær med. Gunnar bed atter til Odin, og han kjem upp or jordi med eit sverd. Hilmar bed til gud, liksom far hans gjorde, daa han vog dei leide trolli, som bygde i Botnum norður, og Odin maa daa fara ned i jordi att. — Her kjem me inn paa noko, som er sermerkt for den norske og færøyske trolldiktingi: æsene er med i striden, men imot helten, dvs. dei er paa same sida som trolli. Axel Olrik viser (Sakses oldh. I, s. 33), at baade denne visa og Justinjall (CCF. 73) er avleggjarar av Ålvur kongur (Fær. kv., nr. 1), der den vonde Aasmund kallar paa Odin. Han kjem og feller kong Halv, men Rok den svarte høgg so kvast paa han, at han maa søkka i jordi. I ei framifraa utgreiding hev Olrik vist at tanken um æsene som eit jordisk folk er heller vidgjengd; men naar æsene taper, so høyrer det den norske og færøyske traditionen til; me møter det berre hjaa Saxo i hans norrøne eventyrsogor og i dei færøyske folkevisone. "Hos islændingene findes ikke noget rent ud tilsvarende; sagamændene havde for stor poetisk interesse for Odins magt, til at de lod ham overvindes direkte (men Orvarodd hærjer Odins hov); derimod har vi en islandsk fornaldarsaga, der viser samme forskydning af valkyrjeforestillingen som ellers af Odins optræden: Romund Gripssøn fælder Helge den frøkne trods hans valkyrje Kaaras hjælp i slaget (Fas. II, s. 37Z)." "Altsaa synes den hele opfattelse at være overveiende norsk; i sin oprindelse hænger den vel sammen med norske folkesagn om, hvorledes Olaverne overvandt Odin og Tor" (Sakses oldh. I, s. 33—34; cfr. II, s. 29—30). Sjaa ogso Torsvisen, s. 88 og 98. Men i visone er det og minne um at Tor, den gamle fienden av jøtnane er med og hjelper helten, t. d. i "Kappen Illugjen", s. 96, v. 29 og i Herredagsvisa, v. 6 (DgF. IV, s. 691).

Fraa trollskildringane er det eit anna drag som ein møter atter og atter i desse diktingane: trolli trør so hardt, at dei sig i jordi, stundom heilt upp til kneet. Um jøtunen Surt fortel Ketill hængs saga at "náliga óð hann jǫrðina til knjå“ (Fas. II, s. 114). Daa dei fangtokst i Geirrødsgarden (i taatten um Torstein bøjarmagn) "tók Jǫkull sva fast, at hann sté i hallargolfit upp til ykla" (Fms. III, s. 188).

Ruku saman á hellisgólvi,

báðir vóru grammir,

so fullu fjöll fyri teirra fótum,

sum teir hövdu troðið i daminir.

Bardust þeir á hellisgólvi,

bæði af grimd og reiði,

so tradkaðu þeir hellisgólvið,

sum þeir hövdu troðið í leiri.

(Fær. kv., 8. 80, v. 76—77)-

Eit anna drag, som kjem att fleire gonger, er at kjempa bryt ryggen eller halsen paa trollet. Daa Tor var i Geirrødsgarden, braut han av ryggen paa døtterne til Geirrød (Snorra Edda, s. 89). "Lauk með því at hann braut i henni hrygginn ok gekk sva af henni dauðri" (Bárð. s. Snæf. s. 17; eir. s. 35). "Gestr setti knéit í bakit, sva hart at þegar gekk úr halsliðinum" (Bárð. s. Snæf. 36). "Brjóta þeir þá Skjaldvyr kellingu á hals" (Þorst. þáttr uxafóts, Flat I, s. 260). Cfr. Friðþjófs saga, Fas. II, s. 80, og "Ormar Tórólvsson":

So var, at Ormar sterki,

mikið megin fekk,

varpaði risan á hellisgólv,

so hálsur úr liði gekk.

(Fær. kv., s. 81, v. 81).

Elles plar det helst vera som i eventyri at trollet vert drepe med sverd.

Stundom vert det fred og forlik med jøtunkvendi. Det er ikkje tilfellet i folkevisone; men i fornaldarsogone er det eit heller vanlegt drag at kjempa er til fostrings hjaa ein jøtun eller eit jøtunkvende, og ein høyrer um elskhug millom kjempa og jøtunmøyi. Um dette emnet "Jætternes fostersønner" hev Axel Olrik skrive i Sakses oldh. I § 10, s. 40 ff. Han viser at "Haddings saga" hjaa Saxo hev baade uppfostringi hjaa jøtunen og elskhugen til jøtundotteri. Nærast ved "Haddings saga" stend "Ketill hængs saga" (sjaa her framanfor s. 69) og den yngste redaktionen av "Orvarodds saga". "I de fleste yngre fornaldarsagaer har derimod forholdet til jættemøen helt fortrængt jætten som fosterfader: helten kommer til jættehulen, kæmper med jætten og fælder ham, men skænker jættekvinden livet ("Halvdan Branefostres saga", "Sorle den sterkes saga"), eller det er selve jættekvinden, som hjælper ham mod jætten ("Hjalmters saga"); siden bor han hos hende i hulen og yder hende hjælp mod andre jætter; ved afskeden giver hun ham vaaben og lover ham hjælp i nød. Disse digtninger, hvor der forudsættes stadig krig mellem menneskeverden og jætteverden, er næppe helt upaavirkede af middelalderlige eventyr om trolderanede menneskers befrielse; dette gælder i langt højere grad om sagaer, hvor en til trold omskabt kvinde forløses ved heltens kærlighed ("Illuge Gridarfostres saga", Grim loddinkinds saga)" (s. 41—42).

Ved denne siste merknaden av Olrik kjem me inn paa ei onnor grein av desse diktingane. Me hev ikkje berre forteljingar um ferder til trollheimen og strid med jøtnane, men ei rekkje diktingar sviv um jøtunkvende, som skaper seg um og kjem til mannheimen og lokkar menn, helst kongar, til aa gifta seg med dei. Sidan gjer dei mykje vondt, helst mot styvborni, som dei skaper um eller sender til trollheimen. Desse diktingane er soleis eit slag styvmor-eventyr. Det er vel kjent at styvmor-eventyri er dei fyrste eventyri som me hev fraasegn um her i landet (Odd munk, Sverres saga). Forteljingar um kjærleik til jøtunkvendi veit ogso den norrøne mytologien aa fortelja um (Njord og Skade, Frøy og Gerd). Men i dei diktingane me her talar um, hev emnet fenge ei serskild utforming, som i fornaldarsogone og dei islendske eventyri hev vorte heilt stereotyp.

Me hev fyrst det vanlege eventyrdraget, at kongen er gift med ei god og gjæv dronning, men ho døyr og han fær seg att ei ny, som er hard og vond. Eit typisk døme fraa fornaldarsogone er Bodvars taatt i Hrólfs saga krak a, kap. 24 ff.:

Þar er nú til máls at taka, at norðr i Noregi fyrir Uppdǫlum réð sá konungr, er Hringr hét. Hann átti þann son, er Bjǫrn hét. Þat er nú sagt at dróttning andaðist, ok þótti þat mikill skaði konungi ok mǫrgum görum út í frá. Landsmenn ok ráðuneyti hans báðu hann kvángast aptr, ok þat verðr, at hann sendir menn suðr í lynd at biðja sér konu; enn á móti þeim kómu andviðri mikil ok stórir stormar, ok verða nú at snúa stǫfnum ok halda undan veðrinu; ok þar kemr máli, at þá rekr norðr í Finnmǫrk ok váru þar um vetrinn. Þeir fóru einn dag á land upp, ok kómu at húsi einu; þar sátu inni tvær konur, vænar at áliti.“ Den eldre fortalde at det var dotter si ho hadde med seg; dei hadde lote løyna seg for ein megtug konge, som vilde tvinga dotteri til aa gifta seg med han, medan far hennar var burte paa herferd. Kongsmennene bela no til dotteri for kong Ring, og dei fekk ja og drog heimatt med henne. "Konungi leizt vel á vifit, ok gerði þegar brullaup til hennar; vill harm ekki gefa gaum at, þótt at hun sé eigi rik; er konungr nokkut við aldr, ok fanst þat brátt á dróttningu. Hringr konungr var lyngum ór landi ok í hernaði, en Hvit [ɔ: dronningi] var heima, ok stjórnaði landi; ekki var hun vinsæl við alþýðu, en við Bjǫrn lét hun allblitt, en hann þektist þat litt. Ok eitt sinn er konungr fór heiman, rœddi dróttning við Hring konung, at Bjǫrn sonr hans skyldi heima vera með henni til landstjórnar; konungi þótti þat ráðlegt; gerðist dróttning nú ríklunduð ok drambsym." Ho prøver aa lokka Bjørn kongsson, men daa det ikkje lukkast, og han i harme slær til henne og skuvar henne fraa seg, driv ho til han "með úlfhanzka, ok segir at hann skyldi verba at einum híðbirni ólmum ok grimmum." Bjørn kvarv no burt, og ingen visste kva det hadde vorte av han; men paa same tid tok ein kaldleg graabjørn til aa herja. Kongen kom so heimatt og fekk høyra desse tidender.

Her i Bodvars taatt misser den forskapte livet; son hans hemner han paa styvmori. Men elles plar den forskapte verta utløyst og styvmori faa si straff. Det er gjerne so, at den som vert forskapt hev den forunderlege gaava at han kann leggja ein endaa verre trolldom paa styvmori. I dei yngre fornaldarsogone vev styvmor-eventyret seg meir og meir inn; i tridje bandet av "Fornaldarsögur“ vil ein finna mange døme. I Hjalmters saga finst det tvo gonger i mest dei same ordlagi. Og elles minner utformingi av dei einskilde dragi i kvar dikting mykje um einannan: skildringi av koss kongen syter for den fyrste dronningi si, koss raadgjevarane tel han til aa faa seg ei ny osb.

Til aa syna kor nær utformingi i dei ny-islendske eventyri ligg fornaldarsogone, treng eg berre citera Jón Arnasons innleiding til styvmor-eventyri:

I þeim kemur víða fram tröllskapur bæði í likamlegri og andlegri merkíngu; því seinni konur kónganna eru ílestar tröllauknar, stórskornar og svipillar mannætur, þegar þær eru í essinu sínu, en gera sig að fögrum drottníngum í tignarbúníngi, og þykjast nálega allar hafa mist kónga sína fyrir áhlaupi víkínga. Þegar einhver kóngur hefir svo glæpzt á þeim og geingið að eiga þær, sannast það laungum, að "opt er flagð undir fögru skinni“; því þá jeta þær opt hirðmenn kóngs í muddum, ok kippir í því til tröllakynsins, og eru þau orðatiltæki jafnaðarlega höfð um það að hirðmennirnir hverfi, þó er ekki þar með búið; því þær gerast stórráðar og skipa kóngum sínum burt úr ríkinu, "að heimta skatta af löndum sínum", eða ef kóngarnir fara sjálfir í þær eða aðrar erindagjörðir, en eiga börn eptir fyrri konuna heima, leggjast stjúpurnar jafnan á þau, og annaðhvort stofna þeim í óhæfu, eöa leggja á þau að öðrum kosti, og sýna í því andlegan trollskap. En eptirtektavert er það, að jafnan leggst börnum þessum eitthvað til, að komast úr þeim háska eða ánauöum, sem stjúpur þeirra hafa stofnað þeim í, eða lagt á þau. Stundum eru kóngsbörnin svo andrik, eða hvað eg á að kalla það, að þau hefna sín á stjúpum sínum, með því að leggja aptur á þær, og verða þá ummæli þeirra alt eins að áhrínsorðum, og ummæli stjúpanna, þó aldrei sjáist þess nokkur deili fyrr né síðar, að börnin scu fjölkunnug.

Desse styvmor-eventyri er den største eventyrkrinsen paa Island.

Folkevisor som høyrer hit, finn ein i Norig og paa Færøyane. Dei norske er Venill fruva og Lavrans unge. Den fyrste fortel koss kongen rid under Juskeheii og fester Drembedrosi, og umkvædet segjer at han "tregar giftarmaalet so lenge". Drembedrosi vil tvinga Venill, kongsdotteri, til aa gifta seg med bror sin; ho trugar med aa forskapa Venill og festarmannen hennar, so Venill lyt gjeva seg og draga til trollheimen; men i brudlaupet set ho eld paa brurehuset og rømer heim. Drembedrosi hadde fortalt for kongen at Venill hadde drukna, og no fær ho si straff for svikraadene sine. I Lavrans unge vert det fortalt at kongen fester Sigaros. Ho var fager, men svikfull. Ho skapte Lavrans, kongssonen, um til ein fole, og daa det kom upp og kongen vart vreid, skaper ho baade han og den yngste dotteri hans um til tvo bjørnar:

Saa slo ho ti mæ ufsegreipi

i den sama stund:

"De sko’ blive ivaa vidde bjønnir

aa gange i grøne lund.“

Her er ufsegreipi det same som ulvsgreip ?= ulvhandske (greip, gripet i handi), og me vert med ein gong minte um ulvhandsken i Rolv krakes saga. Det same kjem att i Jons saga leikara: "Vargur sá er herra Jón hafði líf gefið, var kóngsson af Flæmingjalandi og orðinn fyrir hörðum álögum af sinni stjúpmóður; hafði hún lostið hann úlfhandska og sýndist hann því vargur vera.“ (Citera etter Zs. f. deut. Phil. 26, s. 16). I Jomfruva Ingjebjør er det óg eit drag fraa desse segnene: so snøgt Ingjebjør hev fenge att sitt rette skap, sit styvmori i trollebotn. Dette maa ein helst tyda so, at den trolldomen som Ingjebjør hev lagt paa styvmori, hev kome yver henne so snøgt Ingjebjør vart utløyst. Dei færøyske visone som høyrer hit, er "Drósin å Girtlandi" og "Grimur i fjallinum". Den fyrste fortel at den andre dronningi som kongen fekk, var so vond, at ho sende kongsdotteri nord i Trollebotn. Men fyrr kongsdotteri dreg av stad legg ho ein trolldom paa styvmori att. — Den siste fortel at styvmori til Grimur hev lagt den trolldomen paa honom at han lyt vera i Oknarhelleren i fem tan aar. Han kjem heimatt og drep styvmori.

Den engelske visa Kemp Owyne stend, som Child hev vist, nær ved Hjalmters saga (Child I, s. 306). Ho byrjar so:

Her mother died when she was young,

Which gave her cause to make great moan;

Her father married the warst woman

That ever lived in Christendom.

She served her with foot and hand,

In every thing that she could dee,

Till once, in an unlucky time,

She threw her in ower Craigy’s sea.

Says, "Lie you there, dove Isabel,

And all my sorrows lie with thee;

Till Kemp Owyne come ower the sea,

And borrow you with kisses three,

Let all the warld do what they will,

Oh borrowed shall you never be!“

Det viste seg at alle dei diktingane ein kunde rekna til denne krinsen var nordiske. Berre ei einskild engelsk vise høyrde hit, og den peika mot ei norrøn soge. Men ei nærare etterrøkjing viser at ein kann draga grensone for heimstaden aat desse diktingane endaa trongare. Axel Olrik hev synt at dei eventyrsogone som finst hjaa Saxo, er av norrønt upphav. Det same er tilfellet med dei danske og svenske folkevisene som høyrer hit. Me hev paavist det norrøne upphavet aat alle dei som vart umtala under etterrøkjingane. Den einaste danske visa som me enno ikkje hev greidt ut um, "Rosmer", er ogso utvilsamt av norrønt upphav. Det hev Grundtvig prova i innleidingi til henne (DgF. Il, s. 81—82). Dei tvo svenske: "Bergtrollet" og "Essbjørn Prude" viser baae mot norrønt upphav. Den siste hev "þáttr Orms Stórólfssonar" til grunnlag. Heile denne diktingi maa difor vera norrøn: norsk, færøysk, islendsk. Alle desse diktingane: folkevisor, fornaldarsogor og rimur høyrer den seinare luten av millomalderen til. I den tidi maa ogso dei islendske eventyri og segnene som høyrer hit, ha fenge den form i dei no hev. Røtene for denne diktingi er mange og ulike og gjeng langt attende; det er gudesegner og kjempekvæde, eventyr og folkesegner, ovtru og minne um røynlege hendingar, helst um ferder langt mot nord. Men sovidt me no kann sjaa, naadde ikkje denne diktingi fram til full blom og fekk ikkje si typiske form fyrr i den tidbolken me nemnde. Med den blømde ho av og. Berre i dei islendske eventyri og i dei norske og færøyske folkevisone livde ho lenger, og der skaut ho fleire nyrenningar.

Yversyni yver dei episke dragi hev vist oss, at dei same dragi ikkje berre kjem att gong paa gong i dei ymse diktingane, men at dei ofte er so likt utforma, at det er utenkjande at det ikkje skulde vera ein litterær samanheng millom dei. No kann ein i mange høve paavisa ein slik litterær samanheng, soleis som me hev gjort med fleire av trollvisone og fornaldarsogone. Det er ogso vel kjent at dei yngre fornaldarsogone laaner drag av dei eldre; til slutt hev dette gjenge so vidt, at sume sogor beintfram er sette i hop av minningar fraa eldre sogor, eit drag fraa ei soge, eit drag fraa ei onnor, eit namn herifraa, eit namn derifraa. Men ein maa ofte gaa ut fraa ein litterær samanheng, um ein ikkje kann prova at her er det paaverknad fraa den eller den einskilde diktingi; dette gjeld t. d. i dei høvi der desse diktingane stend saman, men samstundes skil seg fraa den vanlege folketrui, soleis som i tanken um eit serskilt troll-land, i skildringi av jøtnane o. m. sl. (sjaa "Maal og Minne" 1911, s. 199 ff.).

Endaa denne diktingstypen i dei store drag er seg sjølv lik heile tidi, merkar ein framvokster paa ymse leider. Ein ser korleis eventyrdragi trengjer seg meir og meir inn, og sterkast merkar ein det ved yvergangen fraa fornaldarsaga til folkevise. Til vederlag ber dei ny-islendske eventyri merke av fornaldarsogone. I denne veven av paaverknad fraa den eine kanten til den andre, att og fram, ser ein likevel tvo hovudlinor. Den eine ber gjenom eldre og yngre fornaldarsogor yver i rimur og ny-islendske eventyr. Den andre gjeng like eins gjenom fornaldarsogone, men so yver i norske og færøyske folkevisor.