|
|
| Linje 21: |
Linje 21: |
| | | | |
| | | | |
| − | '''UNDER ARBEID'''
| + | <center>'''UNDER ARBEID'''</center> |
| − | | |
| − | | |
| − | ==Fragmenter av en krønike==
| |
| − | | |
| − | [[File:Kingdom of Osraige-900.svg|thumb|Irland ca. 900 med markering av kongedømmet Osraige.]]De fragmentariske irske annaler, kjent som ''Three Fragments'', er en samling av krøniker fra ulike irske annaler kombinert med narrativ historie. De ble satt sammen i kongeriket Osraige, sannsynligvis i løpet av Donnchad mac Gilla Pátraics levetid (død 1039), som var konge av Osraige og Leinster. En sentral del av teksten er den såkalte "Osraige-krøniken", som i følge Joan N. Radner, redaktør og oversetter av ''Fragmentary Annals of Ireland'' (1978), i stor grad fokuserer på bragdene til Osraiges konge på 800-tallet, Cerball mac Dúnlainge. Cerball regnes som stamfar til middelalderfamilien Mac Giolla Phádraig.
| |
| − | | |
| − | Annalene ble kopiert i 1643 for presten John Lynch av ''Dubhaltach Mac Fhirbhisigh'', basert på et tapt manuskript fra 1400-tallet, skrevet på pergament<ref>Dubhaltach Mac Fhirbhisigh (1643–1671) var en irsk skriver, oversetter, historiker og genealog. Han var en av de siste tradisjonelt utdannede irsk-gæliske lærde og tilhørte klanen MacFhirbhisigh, en ledende familie i det nordlige Connacht. Hans mest kjente verk er ''Leabhar na nGenealach'', som ble utgitt i 2004 som ''The Great Book of Irish Genealogies'', mer enn 300 år etter at det ble skrevet.</ref>. Dette manuskriptet tilhørte Giolla na Naomh Mac Aodhagáin (Nehemias MacEgan), som var professor i irsk ''Brehon-lov''<ref>Tidlig irsk lov, også kalt Brehon-lov (fra det gammalirske ordet ''breithim'', som betyr dommer), besto av lovgivning som regulerte hverdagslivet tidlig i middelalderens Irland. Disse lovene ble delvis overskygget av den normanniske invasjonen i 1169, men opplevde en oppblomstring fra 1200-tallet til 1600-tallet over store deler av øya og eksisterte parallelt med engelsk lov i tidlig moderne tid. Tidlig irsk lov var ofte preget av en blanding av kristen innflytelse og juridiske nyskapninger. Disse sekulære lovene eksisterte parallelt med, og tidvis i konflikt med, kanonisk lov gjennom den tidlige kristne perioden.</ref> i Ormond og døde rundt 1443. Det eneste bevarte manuskriptet, som nå oppbevares ved Nasjonalbiblioteket (''Koninklijke Bibliotheek / Bibliothèque Royale'') i Brussel, er imidlertid ikke skrevet av Mac Fhirbhisigh selv. Det ble i stedet frembrakt av en anonym skriver som skapte en pen kopi av teksten hans. Skriveren tilføyde egne marginale kommentarer og en indeks. Manuskriptet (''MS. 7, c. n. 17'') er ufullstendig og inneholder fem fragmenter av annaler som strekker seg fra år 573 til 914. Det som har overlevd, har blitt koblet til den hypotetiske ''Krøniken om Irland ''.
| |
| − | | |
| − | Lite er kjent om det tapte manuskriptet Mac Fhirbhisigh baserte arbeidet sitt på. Det ser ut til at han moderniserte ortografien i den opprinnelige teksten mens han kopierte. Noen deler av teksten har lakuner, ettersom originalen var i for dårlig stand til å leses. Videre tilføyde Mac Fhirbhisighs kopist datoer hentet fra ''Annals of the Four Masters''<ref>''Annals of the Four Masters'' er en krønike som omhandler middelalderens irske historie. Verket dekker en tidsperiode fra myten om syndfloden i 2242 f.Kr. og frem til 1616 e.Kr. De eldste nedtegnelsene antas imidlertid å ha blitt nedtegnet omkring 550 e.Kr. Annalene er primært en samling av tidligere historiske opptegnelser, men inneholder også noe originalt materiale. De ble samlet mellom 1632 og 1636 i det fransiskanske klosteret i grevskapet Donegal, Irland. For perioden frem til 1100-tallet har annalene hentet informasjon fra andre middelalderske klosteropptegnelser. De senere nedtegnelsene baserer seg på opptegnelser om det irske adelskapet, slik som ''Ulster-annalene'', samt personlige skrifter, samlinger og observasjoner fra 1600-tallet.</ref>, uten å kontrollere deres nøyaktighet eller rette åpenbare feil.
| |
| − | | |
| − | [[File:Odonovan.jpg|thumb|John O'Donovan (1806–1861). Miniatyr laget av Bernard Mulrenan (1803–1868).]]Det første fragmentet handler hovedsakelig om de nordlige områdene og kan ha blitt samlet i Ulster. De resterende fragmentene ser derimot ut til å ha blitt samlet i Osraige (Ossory), et kongerike som omtrent tilsvarer dagens County Kilkenny og vestlige County Laois. Den opprinnelige kompilatoren brukte en rekke kilder, hvor noen, som annaler, sannsynligvis var mer nøyaktige enn andre, som bardiske verk (skaldevers)<ref>Begrepet ''bardisk'' refererer til alt som er relatert til barder, som var poeter, historiefortellere og komponister i antikke og middelalderske kulturer, spesielt i keltiske samfunn som Irland, Skottland og Wales. Barder spilte en viktig rolle i å bevare og overføre muntlige tradisjoner, historier, slektstavler og myter gjennom poetiske og musikalske former. Den bardiske tradisjonen hadde en betydelig innflytelse på den kulturelle og litterære arven i disse samfunnene, og begrepet brukes ofte i dag for å fremkalle en følelse av poetisk og historisk kunstneriske fremstillinger.</ref>. Fragmentene skiller seg ut ved å kombinere tørre annalnotater med romantiske fortellinger og fantasifulle beskrivelser, noe som gjør dem unike blant de irske annalene.
| |
| − | | |
| − | To moderne utgaver av de fragmentariske annalene er utgitt:
| |
| − | | |
| − | :- John O'Donovan (redaktør og oversetter) ''Annals of Ireland: Three Fragments'' (Dublin 1860).
| |
| − | | |
| − | :- Joan N. Radner (redaktør og oversetter) ''Fragmentary Annals of Ireland'' (Dublin 1978).
| |
| − | | |
| − | I denne fremstillingen er John O'Donovans utgave lagt til grunn for oversettelsen.
| |
| − | | |
| − | ==Den historiske bakgrunnen==
| |
| − | | |
| − | De irske annaler beretter at de første vikingangrepene i Irland fant sted i 795, da de angrep øya Lambay utenfor østkysten, altså omtrent samtidig med de første angrepene i England, da klosteret i Lindisfarne ble overfalt i 793. Den angelsaksiske krønike forteller imidlertid at et vikingangrep fant sted noen år før, i 789, da tre skip fra Hordaland i dagens Norge ankom Isle of Portland på den sørlige kysten av Wessex. Da Beaduheard, den kongelige fogden fra Dorchester, som hadde som oppgave å identifisere alle utenlandske handelsmenn som kom inn i kongeriket, nærmet seg dem, drepte de ham.
| |
| − | | |
| − | ===De første vikingangrepene===
| |
| − | | |
| − | I begynnelsen var det trolig ganske få skip som herjet langs kysten av England og etter hvert også i Irland, men det skulle snart endre seg.
| |
| − | | |
| − | Disse tidlige raidene var en del av en større skandinavisk ekspansjon vestover i vikingtiden. Danekongens kontroll over handelsruter i Nordsjøen kan ha bidratt til vikingraidene mot Irland. Interne konflikter i Skandinavia, som tapet av Vestfold i Norge til dansk kontroll i 843, kan ha drevet vikingene vestover. Vikingene søkte nye landområder og handelsmuligheter. De benyttet seg av sine avanserte skip, langskipene, for å utforske og kolonisere nye områder.
| |
| − | | |
| − | Annalene beskriver vikingene som "fremmede" og "hedninger", noe som indikerer en klar kulturell og religiøs forskjell. De første angrepene var sannsynligvis motivert av ønsket om rikdom og plyndring.
| |
| − | | |
| − | Vikingene dro til Irland av flere grunner, men hovedsakelig for å plyndre rikdommer og etablere handelsforbindelser. De irske klostrene og bosetningene var rike på gull, sølv og andre verdifulle gjenstander, noe som gjorde dem til attraktive mål for vikingraid. Etter hvert som vikingene etablerte seg i Irland, begynte de også å drive handel med irene og andre europeiske land.
| |
| − | | |
| − | Historiske kilder gir et innblikk i vikingenes ankomst til Irland, og belyser både de første raidene og den påfølgende etableringen av permanente bosetninger.
| |
| − | | |
| − | I første omgang ble angrepene rettet mot klostre og kystbosetninger. De irske annaler nevner etableringen av "longphorter" – befestede baser – langs kysten og elver på begynnelsen av 800-tallet. Disse longphortene, som Linn Dúachaill (Dublin), fungerte som utgangspunkt for raid og plyndring, men også som handelssteder.
| |
| − | | |
| − | Men hvilket land hadde de fremmede hedningene funnet?
| |
| − | | |
| − | ===Irland før vikingtid===
| |
| − | | |
| − | [[File:KellsFol032vChristEnthroned.jpg|thumb|Book of Kells er en evangeliebok i form av en kodeks av illuminerte manuskript fra 700- eller 800-tallet. Boken er kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Mange lignende bøker ble stjålet fra irske klostre av de nordiske vikingene.]]Selv om kildene i stor grad fokuserer på vikingtiden og dens ettervirkninger, kan vi likevel trekke noen konklusjoner om Irlands før-vikingetid basert på informasjonen de gir.
| |
| − | | |
| − | En viktig observasjon er at Irland før vikingene ankom ikke hadde byer i samme forstand som på kontinentet eller i Skandinavia. Kildene beskriver klosterlandsbyer som til tider kunne være store samfunn, men disse var annerledes organisert enn handelsbyene som vikingene etablerte.
| |
| − | | |
| − | Før vikingene kom, var Irland preget av et desentralisert politisk system med mange småkonger. Økonomien var i stor grad basert på jordbruk, og det fantes ikke et pengebasert system som i Romerriket. Denne mangelen på urbanisering og en pengeøkonomi skilte Irland fra deler av Vest-Europa på denne tiden.
| |
| − | | |
| − | Irland hadde en rik og særegen kultur med sterke bånd til keltisk tradisjon. Kristendommen hadde blitt innført i Irland flere århundrer før vikingene ankom, og klostrene spilte en sentral rolle i det irske samfunnet. Irske munker og misjonærer var aktive i Europa, og bidro til spredning av kunnskap og kristen lære. ''Book of Kells'' er et berømt eksempel på irsk håndverk og kunst fra denne perioden.
| |
| − | | |
| − | Selv om Irland ikke var en del av Romerriket, fantes det kontakt og handel med romersk-britiske områder. Imidlertid beholdt Irland sin egen kulturelle og politiske identitet.
| |
| − | Vikingene fikk en betydelig innflytelse på den irske kulturen, spesielt i kystområdene der de etablerte bosetninger. De introduserte nye teknologier, som skipsbygging og metallarbeid, og bidro til utviklingen av irske byer som Dublin, Waterford og Limerick. Vikingene påvirket også det irske språket, med mange norrøne lånord som fortsatt er i bruk i dag. I tillegg bidro vikingene til en kulturell blanding, noe som kan sees i arkeologiske funn og i irsk middelalderlitteratur.
| |
| − | | |
| − | ===Fast norrøn bosetning===
| |
| − | | |
| − | Relativt raskt ble det etablert permanente vikingbosetninger i Irland, som utviklet seg fra midlertidige baser for plyndring til byer og handelssentre.
| |
| − | | |
| − | Flere longphorter vokste frem til blomstrende byer, som Dublin, Waterford og Limerick. Disse byene tiltrakk seg både norrøne og irske innbyggere, og ble viktige handelssentre med forbindelser til Skandinavia, England og kontinentet.
| |
| − | | |
| − | Vikingene inngikk allianser med irske konger og deltok i maktkampene på øya, noe som førte til en gradvis integrering i det irske samfunnet. Ekteskap mellom norrøne og keltiske personer var vanlig, og bidro til en blanding av kulturer og identiteter.
| |
| − | | |
| − | "Hiberno-norrøn" refererer til den unike kulturen som oppsto fra samspillet mellom vikingene og irene i Irland. Denne kulturen var en blanding av norrøne og irske elementer, og den manifesterte seg i alt fra språk og klesdrakt til kunst og arkitektur. Hiberno-norrøne samfunn utviklet seg spesielt i byene, og de spilte en viktig rolle i handel og kulturutveksling i vikingtiden.
| |
| − | | |
| − | Mange irske byer, spesielt de som ble grunnlagt av vikingene, har fortsatt spor av vikingtidens innflytelse. Dublin er et godt eksempel, med gatenavn og arkeologiske funn som vitner om byens vikingfortid. I tillegg er mange irske stedsnavn av norrøn opprinnelse, noe som viser vikingenes langvarige tilstedeværelse i landet.
| |
| − | | |
| − | Vikingene handlet med et bredt spekter av varer i Irland. De importerte luksusvarer fra kontinentet, som silke, vin og krydder, og de eksporterte irske produkter som ull, skinn og slaver. Arkeologiske funn viser også at vikingene handlet med sølv fra Midtøsten, noe som tyder på at de hadde et omfattende handelsnettverk som strakte seg langt utover Irland.
| |
| − | | |
| − | ===Fra konflikt til samarbeid===
| |
| − | | |
| − | [[File:Ireland900.png|thumb|Irland ca. 900. (Erakis, 2010. Commons.)]] De tidligste møtene mellom keltere og norrøne var ofte preget av raid og plyndring. Longphorter som Linn Dúachaill fungerte som baser for slike raid, rettet mot både klostre og sekulære bosetninger.
| |
| − | | |
| − | Over tid utviklet det seg imidlertid mer komplekse relasjoner mellom de to gruppene. Norrøne ledere inngikk allianser med irske konger og deltok i maktkampene på øya. For eksempel nevner kildene en allianse mellom den norrøne kongen Olaf og Áed Findliath, kongen av Nord-Uí Néill, på 850-tallet. Áeds datter kan til og med ha vært gift med Olafs etterfølger i Dublin.
| |
| − | | |
| − | Ekteskap mellom norrøne og keltiske personer var ikke uvanlig, noe som førte til en blanding av kulturer og identiteter. Dette gjenspeiles i personnavn, der både irere og norrøne tok i bruk navn fra den andre kulturen.
| |
| − | | |
| − | Kildene nevner også "Gall-Goídil", som betyr "fremmed-gæler". Dette var grupper med blandet norrøn og gælisk kultur, som dukket opp i midten av det 9. århundre. De kan ha vært et produkt av ekteskap mellom norrøne menn og keltiske kvinner, og de spilte en rolle i irske maktkamper.
| |
| − | | |
| − | ===Dublin===
| |
| − | | |
| − | [[File:Vikings 841 at Dublin.jpg|thumb|En vikingflåte lander i Dublin 841. Maleri av James Ward (1851-1924). Dublin City Hall.]]Dublin fungerte som en port mellom Irland og resten av Europa, og tiltrakk seg handelsmenn fra Skandinavia, England, Frankrike og andre land. Vikingene i Dublin kontrollerte handelen med sølv fra Midtøsten, noe som ga dem betydelig rikdom og makt.
| |
| − | | |
| − | Arkeologiske funn gir oss uvurderlig innsikt i vikingtiden i Irland. Utgravninger av vikinggraver, bosetninger og handelsplasser har avdekket et bredt spekter av gjenstander, fra våpen og smykker til keramikk og mynter. Disse funnene hjelper oss til å kartlegge vikingenes dagligliv, kultur, handelsforbindelser og innflytelse på det irske samfunnet.
| |
| − | | |
| − | Vikingene spilte en viktig rolle i utviklingen av irsk kultur, samfunn og økonomi, og deres innflytelse kan fortsatt sees i dag. Ved å studere vikingtiden kan vi lære mer om Irlands fortid, og vi kan få en bedre forståelse av den komplekse historien til dette fascinerende landet.
| |
| − | | |
| − | I følge kildene ble Dublin grunnlagt i 841 som en longphort, en befestet skipsleir, av vikingene. Dette var et vanlig mønster for vikingbosetninger, som vi har sett i vår tidligere diskusjon om vikingenes ankomst til Irland. Steder som Linn Dúachaill, dagens Annagassan, ble også etablert som longphorter.
| |
| − | | |
| − | Navnet "Dublin" stammer fra det irske "Dubh Linn", som betyr "svart dam". Vikingene brukte dette navnet for å beskrive bukta der de ankret skipene sine, ved samløpet av elvene Poddle og Liffey.
| |
| − | | |
| − | Den nøyaktige plasseringen av den første longphorten er fortsatt usikker. Noen kilder antyder at den lå i nærheten av dagens Dublin Castle, med utsikt over den tidligere bukta. Andre kilder foreslår Kilmainham og Islandbridge, områder der man har funnet flere vikinggraver.
| |
| − | | |
| − | Uansett den nøyaktige plasseringen, fungerte longphorten som en base for vikingraid i Leinster og Uí Néill-områdene.
| |
| − | | |
| − | Kilder antyder imidlertid at den tidlige vikingbosetningen i Dublin ikke var begrenset til et enkelt sted, men besto av flere mindre områder. Dette inkluderte den befestede longphorten, men også områder for handel, håndverk, boliger og til og med jordbruk. Arkeologiske funn fra steder som Temple Bar West og Parliament Street støtter teorien om at vikingbosetningen i Dublin var spredt over et større område. Disse funnene, sammen med gravene i Kilmainham og Islandbridge, tyder på at vikingene bodde i ulike deler av byen.
| |
| − | | |
| − | I løpet av 800-tallet utviklet Dublin seg fra en midlertidig militærleir til en mer permanent bosetning. Dette gjenspeiles i byens funksjoner, som gradvis ble mer komplekse.
| |
| − | | |
| − | Dublin utviklet seg til et viktig handelssenter med handelsforbindelser til Norge og andre deler av vikingverdenen. Arkeologiske funn tyder på at handel spilte en rolle i Dublin allerede på 800-tallet.
| |
| − | | |
| − | Byen ble et sentrum for makt og innflytelse, med vikingledere som engasjerte seg i krigføring både i og utenfor Irland. De inngikk allianser med irske konger og deltok i maktkampene på øya.
| |
| − | | |
| − | Dublin ble et møtested for irske og skandinaviske kulturer. Genetiske studier og analyser av personnavn tyder på en betydelig grad av samhandling mellom vikingene og den irske befolkningen.
| |
| − | Kildene gir oss således et spennende, men ufullstendig, bilde av Dublins tidlige vikingtid. Byen utviklet seg fra en beskjeden longphort til et blomstrende handelssenter med en kompleks blanding av irske og skandinaviske kulturelle elementer. Fortsatt forskning er nødvendig for å avdekke alle hemmelighetene til denne fascinerende perioden i Dublins historie.
| |
| − | | |
| − | ===Vikingkulturen som katalysator for endring===
| |
| − | | |
| − | Vikingenes ankomst markerte et vendepunkt i irsk historie. De introduserte nye ideer, teknologi og handelsruter. Etableringen av byer og innføringen av en pengeøkonomi bidro til å knytte Irland tettere til det europeiske samfunnet. Vikingtiden var en periode med store endringer, både positive og negative, som formet Irland for fremtiden.
| |
| − | | |
| − | Vikingene brakte med seg sin kultur og sine tradisjoner til Irland, noe som er synlig i arkeologiske funn og stedsnavn. Språket deres, norrønt, påvirket irsk språk, og mange irske ord stammer fra norrønt. Vikingene etablerte ting, juridiske og politiske forsamlinger, som bidro til å opprettholde orden og kulturelle bånd i de nye bosetningene. De blandet seg med den irske befolkningen, og det utviklet seg en hiberno-skandinavisk kultur med innslag fra begge kulturer.
| |
| − | | |
| − | Vikingenes ankomst til Irland var altså en kompleks prosess som involverte både raid, handel og bosetning. Deres innflytelse på irsk kultur og historie var betydelig, og de bidro til å forme Irlands utvikling i århundrene som fulgte.
| |
| − | | |
| − | ===Et komplekst og dynamisk samspill===
| |
| − | | |
| − | [[File:Britishmuseumpenrithhoardbrooches.jpg|thumb|Ringspenner fra et gravfunn i Penrith, datert til 900-tallet.]]Kildene gir oss et rikt bilde av forholdet mellom keltere og norrøne folk i vikingtiden og tidlig middelalder, et forhold preget av både konflikt og samarbeid, kulturell utveksling og identitetsforhandlinger.
| |
| − | | |
| − | Kontakten mellom keltere og norrøne førte til en utveksling av ideer, teknologi og kunstneriske stilarter. Norrøne håndverkere lærte av keltiske tradisjoner, og omvendt. For eksempel ble den irske sølvtistelbrosjen populær i Norge på 900-tallet.
| |
| − | | |
| − | Smykker, som ringspenner, ble viktige symboler i identitetsforhandlinger. Ringspennene i illustrasjonen over er utformet i et keltisk mønster, og tatt i bruk av norrøne kvinner i Irland og Skottland, og senere også av norrøne menn i Norge. Transformasjonen av disse brosjene viser hvordan materielle objekter kunne få nye betydninger i møtet mellom kulturer.
| |
| − | | |
| − | Kildene fremhever også språkets rolle i forholdet mellom keltere og norrøne. Mens norrønt språk ble beholdt i Dublin og andre norrøne bosetninger, er det tegn på at både irsk og norrønt påvirket hverandre. Dette ser vi i dag i lånord fra norrønt i irsk språk.
| |
| − | | |
| − | I litteraturen, som for eksempel i den islandske ''Laxdæla saga'', finner vi eksempler på komplekse relasjoner mellom norrøne og keltiske personer. Sagaen forteller om en irsk prinsesse, Melkorka, som blir tatt til fange og solgt som slave på Island. Hun gifter seg senere med en islandsk høvding og får en sønn, Olaf På (Påfugl), som senere reiser til Irland for å møte sin morfar, en irsk konge. Denne historien viser hvordan familiebånd kunne knytte sammen keltere og norrøne på tvers av geografiske grenser.
| |
| − | | |
| − | Forholdet mellom keltere og norrøne folk var en viktig faktor i utformingen av Irlands historie og kultur. Den norrøne innflytelsen kan spores i stedsnavn, språk, kunst og arkeologiske funn. Samtidig bidro kontakten med keltisk kultur til å forme norrøn identitet og praksis, både i Irland og i Skandinavia.
| |
| − | | |
| − | Vikingene inngikk allianser med irske konger og deltok i maktkampene på øya, noe som bidro til å endre det politiske landskapet. Vikingene var ikke bare krigere, men også handelsmenn, og de etablerte omfattende handelsruter som knyttet sammen Skandinavia, Irland, Storbritannia og kontinentet. De brakte med seg nye varer og teknologier, og deres handel bidro til økonomisk vekst i de områdene de bosatte seg. Byene som vikingene grunnla i Irland, ble viktige handelssentre, og de spilte en sentral rolle i utviklingen av en pengeøkonomi på øya.
| |
| − | | |
| − | Vikingtidens ekspansjon førte til omfattende kulturell utveksling mellom skandinavere og andre folkeslag. I Irland ser vi en blanding av norrøne og irske elementer i arkeologiske funn, stedsnavn, språk og kultur. Norrøne ord ble integrert i irsk språk, spesielt innenfor områder som sjøfart, handel og håndverk. Irske håndverkstradisjoner påvirket også norrøn kultur, og vi ser eksempler på dette i kunst, smykker og andre gjenstander.
| |
| − | | |
| − | Vikingene kom til Irland som hedninger, men de ble gradvis kristnet i løpet av vikingtiden. Kristningen av vikingene hadde en betydelig innflytelse på irsk kirkeliv, og det bidro til å knytte Irland tettere til det europeiske kristne fellesskapet.
| |
| − | | |
| − | Arkeologiske funn viser en blanding av norrøne og irske gjenstander, og tyder på en kompleks samhandling mellom de to kulturene.
| |
| − | | |
| − | Utviklingen av nye forskningsmetoder, som DNA-analyse og isotopanalyse, gir oss nye verktøy for å undersøke fortiden. Disse metodene kan gi oss informasjon om folks opprinnelse, kosthold og migrasjonsmønstre, og de kan bidra til å avdekke nye historiske fakta. For eksempel kan DNA-analyser av skjeletter fra vikinggraver gi oss innsikt i vikingbefolkningens genetiske sammensetning og deres samhandling med den irske befolkningen. Imidlertid er det viktig å huske at disse metodene også har sine begrensninger, og at resultatene må tolkes med forsiktighet.
| |
| − | | |
| − | Vikingtiden i Irland regnes tradisjonelt for å ha vart frem til den normanniske invasjonen ca. 1172. Imidlertid hadde vikingbosetningenes makt og innflytelse avtatt betydelig i løpet av 1000- og 1100-tallet. Mange vikingbyer ble integrert i det irske kongedømmet, og norrøn kultur ble en del av den irske identiteten.
| |
| − | | |
| − | Det er viktig å merke seg at kildene gir et begrenset perspektiv på vikingtiden, og det er fortsatt mye vi ikke vet om denne perioden. Det er viktig å være kritisk til kildene og vurdere dem i lys av deres historiske kontekst. Arkeologiske utgravninger og analyser av historiske kilder gir stadig ny innsikt i vikingtiden og dens innflytelse på verden.
| |
| − | | |
| − | ==De irske annaler: Et vindu til Irlands historie==
| |
| − | | |
| − | [[File:Annals-of-ulster.jpg|thumb|Annals of Ulster. Språk og skriftbilde er det samme som i Three Fragments.]]De irske annalene er en uvurderlig kilde til kunnskap om Irlands historie, spesielt for perioden fra tidlig middelalder og fremover. De gir oss et innblikk i både politiske hendelser, sosiale forhold, kulturelle trender og religiøse strømninger. Som vi har sett i tidligere avsnitt om vikingtiden i Dublin og keltisk-norrøne relasjoner, spiller annalene en sentral rolle i vår forståelse av denne komplekse og dynamiske epoken.
| |
| − | | |
| − | De irske annaler er en samling av kronologisk ordnede opptegnelser, ofte svært kortfattede, om viktige hendelser. De ble skrevet på latin og/eller irsk, og dekker en periode på over tusen år. Forfatterne av annalene var ofte munker eller andre lærde personer tilknyttet klostre. De baserte seg på ulike kilder, inkludert muntlige overleveringer, tidligere annaler, genealogier og kirkelige dokumenter. Det er viktig å huske på at annalene er preget av sin samtid og forfatterens perspektiv. De er ikke nødvendigvis objektive eller fullstendige beretninger, og de må leses kritisk.
| |
| − | | |
| − | Annalene ble skrevet og vedlikeholdt av munker i ulike klostre rundt om i Irland, og de gir oss et variert perspektiv på hendelsene. Det er viktig å huske at annalene er skrevet fra et irsk perspektiv, og at de kan ha en viss grad av skjevhet i sin fremstilling av vikingene.
| |
| − | | |
| − | De viktigste annalene er:
| |
| − | | |
| − | :''Annals of Ulster'' (AU): En av de viktigste og mest omfattende irske annalene. De dekker perioden fra 431 til 1540, men de eldste delene er fragmentariske. AU gir oss verdifull informasjon om vikingtidens Irland, inkludert ankomsten av de første vikingene, etableringen av Dublin, og konfliktene mellom norrøne og irske konger.
| |
| − | | |
| − | :''Annals of Inisfallen'' (AI): Opprinnelig fra klosteret Inisfallen i Lough Leane, Kerry. De dekker perioden fra 433 til 1450. AI er spesielt viktige for vår forståelse av Munster og sørvestlige Irland.
| |
| − | | |
| − | :''Fragmentary Annals of Ireland'' (FAI): En samling fragmenter fra ulike annaler, samlet i en manuskript fra det 1600-tallet. FAI inneholder unikt materiale, men det er vanskelig å datere og vurdere påliteligheten til de ulike fragmentene.
| |
| − | | |
| − | :''Annals of the Four Masters'' (AFM): Sammenstilt på 1600-tallet av en gruppe irske munker. AFM er basert på eldre annaler, men de er preget av en sterk nasjonalistisk agenda.
| |
| − | | |
| − | ==Annalene i et kritisk lys==
| |
| − | | |
| − | Irske annaler er uunnværlige for forskning på irsk historie. De gir oss et kronologisk rammeverk for hendelser, og de gir oss innblikk i politiske, sosiale, kulturelle og religiøse forhold. Men samtidig må man også være oppmerksom på annalenes begrensninger. De er ikke alltid pålitelige, og de gir oss ofte et fragmentarisk bilde av fortiden. Mye av den historiske informasjonen er indirekte, og vi må tolke den med forsiktighet.
| |
| − | | |
| − | Selv om fokuset i kildene primært er på materiell kultur, handel og identitet i vikingtiden, finnes det likevel spor av mytologiske elementer som kan belyse vår forståelse av datidens tankegang og verdensbilde.
| |
| − | | |
| − | Terminologien knyttet til vikingtiden er ofte kompleks og kan føre til misforståelser.
| |
| − | | |
| − | Det er interessant å merke seg at selv navnet "Norge" har en mytologisk dimensjon, ettersom det stammer fra "Nordvegen", som i seg selv er en beskrivelse av en mytisk og farefull sjøreise.
| |
| − | | |
| − | Kildene gir ikke detaljerte beskrivelser av norrøn mytologi, men vi vet fra andre kilder at vikingene hadde en rik og kompleks gudeverden. Guder som Odin, Tor, Frøy og Loke spilte sentrale roller i norrøn mytologi, og deres historier og egenskaper ble overlevert gjennom muntlig tradisjon og senere nedskrevet i sagaer og eddadikt. Norrøn mytologi var ikke bare en samling fortellinger om guder og helter, men den ga også et rammeverk for å forstå verden, kosmos og menneskets plass i det. I kildene nevnes ''dísir'', kvinnelige vesener knyttet til landskapet og familier, samt alver, jotner og dverger. Disse vesenene viser et mangfoldig og levende mytologisk univers.
| |
| − | | |
| − | Bruken av motiver fra norrøn mytologi, selv i kristen kontekst, kan ha vært en måte å understreke norrøn herkomst og mentalitet. Dette viser hvordan mytologi kan fungere som et identitetsbyggende element, selv i møte med religiøs endring.
| |
| − | | |
| − | Irsk mytologi og dens elementer har mindre plass, men nevner for eksempel begreper som "Túatha Dé Danann", et mytisk folk som sies å ha bebodd Irland før de keltiske folkegruppene, og ''triader'', grupperinger av tre elementer med felles trekk, kan sees som et uttrykk for et mytologisk verdensbilde.
| |
| − | | |
| − | For å oppsummere: Annalene, skrevet av irske munker, kan ha en viss skjevhet i sin fremstilling av vikingene. Sagalitteraturen, ofte skrevet ned lenge etter hendelsene de beskriver, kan inneholde mytiske og legendariske elementer. Arkeologiske funn, om aldri så håndfaste, kan være vanskelige å tolke entydig, og krever ofte tverrfaglig ekspertise. Med andre ord, de irske annaler, som alle andre historiske kilder, må leses med den aller største forsiktighet.
| |
| − | | |
| − | ===Hva forteller annalene om vikingene?===
| |
| − | | |
| − | [[File:Ireland early peoples and politics.gif|thumb| Folk og inndelinger i Irland i tidlig vikingtid.]] Som nevnt i kildene er terminologi knyttet til vikingtiden ofte kompleks og kan føre til misforståelser. Begreper som "viking", "norrøn", "hiberno-norrøn" og "danelov" må forstås i sin historiske kontekst og med hensyn til de kulturelle prosessene de beskriver. Det er viktig å være klar over at disse begrepene kan være anakronistiske eller ha ulike betydninger i forskjellige kilder.
| |
| − | | |
| − | Annalene gir detaljerte beskrivelser av vikingraid, erobringer og bosetninger i Irland. De nevner viktige vikingledere, som Ivar Beinlause, Olaf Hvite og Sigtrygg Silkeskjegg. Annalene beskriver også allianser og konflikter mellom vikingene og irske konger. I tillegg til vikinghøvdinger nevner kildene også andre grupper av personer, som handelsmenn, håndverkere og bønder. Disse gruppene var viktige for utviklingen av den hiberno-skandinaviske kulturen og vikingtidens økonomi. Vi får informasjon om vikingbyer, som Dublin, Waterford og Limerick, og deres rolle i handel og politikk. De nevner hedenske ritualer, vikingenes gradvise konvertering til kristendommen, og deres samhandling med irske kirker og klostre. Annalene er en viktig kilde for å forstå utviklingen av den hiberno-skandinaviske kulturen i Irland.
| |
| − | | |
| − | Annalene bruker ulike begreper for å referere til vikingene, inkludert "hedninger", "utlendinger", "nordmenn" og "daner". Bruken av disse begrepene kan gi oss innsikt i irenes oppfatning av vikingene og deres gradvise integrering i det irske samfunnet. Det er viktig å merke seg at annalenes bruk av terminologi kan være påvirket av språklige trender og ikke nødvendigvis gjenspeile vikingenes faktiske etnisitet eller religiøse tilhørighet.
| |
| − | | |
| − | Kildene har en tendens til å fokusere på vikingenes tilstedeværelse i byer, som Dublin, Waterford og Limerick. Dette skyldes delvis at byer etterlot seg mer synlige og varige spor i det arkeologiske materialet. Det er viktig å huske at vikingene også bosatte seg i landlige områder, og at deres innflytelse på det irske samfunnet var mer omfattende enn bare i byene.
| |
| − | | |
| − | ==Three Fragments i utdrag==
| |
| − | | |
| − | ===Anmerkninger til oversettelsen===
| |
| − | | |
| − | ''Three Fragments'' strekker seg over en lang periode i Irlands tidligste historie, fra året 573 til 913. I denne oversettelsen er det hentet ut annalenes opptegnelser fra og med året 851, da ''daner'' blir nevnt for første gang. Som tidligere nevnt fantes det mindre norrøne bosetninger før denne tid. De kalles i teksten for "lochlanns", og skal ha bosatt seg i Irland et halvt århundre tidligere. Det ser ut for at denne opplysningen i de irske annalene tyder på at det har eksistert en krønike om nordmennenes invasjon og bosetning som nå er gått tapt.
| |
| − | | |
| − | Et ord som er viktig å merke seg under lesningen er altså begrepet '''lochlann'''. I denne sammenhengen henspeiler ordet på nordmenn som bosatte seg i deler av Irland på slutten av 700-tallet, altså 50-60 år før de første vikingangrepene blir nevnt midt på 800-tallet. Men ''lochlann'' kan også ha en videre betydning. ''Lochlann'' er et gammelnordisk og gælisk begrep med både historisk og mytisk betydning, ofte forbundet med vikingene og deres samspill med de keltiskspråklige folkene i Irland og Skottland. ''Lochlann'' (''Lochlǫnd'') betyr "landet med innsjøene" og ble brukt for å beskrive områder i Skandinavia, særlig Norge. På gælisk ble ''Lochlann'' et begrep for nordmennenes hjemland eller territorier kontrollert av norrøne bosettere. I irsk mytologi og folklore fremstilles ''Lochlann'' som et fremmed og ofte fiendtlig land, men også som en mystisk verden snarere enn et fysisk sted. Det beskrives som et magisk land bebodd av overnaturlige skapninger eller formidable krigere. Når teksten forteller om "kongen av Lochlann" er det vanskelig å vite nøyaktig om det er den norske kongen eller en norrøn høvding det er snakk om. Her må man forsøke å lese det ut av sammenhengen.
| |
| − | | |
| − | Et annet, men mer kjent navn er ''Erin'', som stammer fra det irske gæliske navnet ''Éirinn'', som er dativformen av ''Erin'', det irske navnet for Irland. I dag brukes fortsatt navnet i poesi, sanger og historier, som i "Erin's green isle" (Erins grønne øy).
| |
| − | | |
| − | Jeg har ellers prøvd å finne en balanse mellom den engelske oversettelsens omstendelige ordlyd til et mer lettfattelig moderne norsk.
| |
| − | | |
| − | Som nevnt innledningsvis bygger jeg min norske gjengivelse på ''Annals of Ireland: Three fragments'', av John O'Donovan (1860).
| |
| − | | |
| − | <div style="text-align: right;">''Knut Rage.''</div>
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ===Innledende bemerkninger===
| |
| − | | |
| − | De følgende tre fragmenter av annaler, som aldri før har blitt publisert, ble kopiert i året 1643 for presten John Lynch, forfatter av ''Cambrensis Eversus'', av Dubhaltach Mac Firbisigh. Han anglifiserte navnet sitt og var en klassisk lærd og kritiker med betydelig innsikt. Han hadde nøye sammenlignet disse fragmentene med ''Annals of the Four Masters'' og laget en indeks til hele verket. I denne indeksen oppgir han datoene fra ''Annals of the Four Masters'', som Lynch har brukt i ''Cambrensis Eversus'' uten forsøk på å korrigere dem, selv om de noen ganger er to eller tre år tidligere enn de korrekte årene.
| |
| − | | |
| − | I denne utgaven av fragmentene er kronologien fra ''Annals of Ulster'' generelt fulgt, med tillegg av ett år. De originale fragmentene viser sjelden årstall etter Kristus (Anno Domini), og der de gjør det, er datoene nesten alltid feilaktige. Når det gjelder alderen eller arten av manuskriptet som Mac Firbis kopierte disse fragmentene fra, har vi ingen ledetråd til å danne en korrekt oppfatning, ettersom han eller en senere transkribent åpenbart har modernisert rettskrivningen. Mac Firbis bemerker flere steder at manuskriptet var slitt, og at han ikke kunne lese noen viktige passasjer på grunn av dets dårlige tilstand.
| |
| − | | |
| − | Det første fragmentet handler hovedsakelig om det nordlige Uí Néill-dynastiet<ref>"Néills etterkommere" var det fremste politiske dynastiet i Irland fra 600-tallet til slutten av 900-tallet. De hevdet å nedstamme fra Niall Noigíallach («Niall med ni gisler»), en legendarisk og delvis historisk overkonge av Irland som, i følge én kilde, døde rundt år 405. Tradisjonen forteller at han stammet fra Conn Cétchatach, noe som plasserer Uí Néill som en gren av dynastiene kjent som Connachta. Uí Néill-dynastiet deles imidlertid vanligvis inn i en nordlig og en sørlig gren. I tidlig middelalder kontrollerte Uí Néill-klanene den nordlige og sentrale delen av Irland. Området de styrte i nord ble kalt nordlige Uí Néill, mens området rundt kongeriket Míde ble kjent som sørlige Uí Néill. Fra 500-tallet og frem til Brian Boru i 1002 monopoliserte lederne av Uí Néill tittelen konge av Tara, også kjent som overkonge av Irland. Fra midten av 700-tallet vekslet denne tittelen mellom den nordlige klanen Cenél nEógain og den sørlige Clann Cholmáin.</ref> og ble sannsynligvis opprinnelig samlet i Ulster. De to andre fragmentene tilhører derimot tydelig Ossory eller Laois (nå Leix) og må ha blitt samlet i et kloster i et av disse områdene. Dette er tydelig fra den første omfattende omtalen i fragmentene, nemlig om Feradhach, sønn av Duach, konge av Ossory, som døde i år 582 i følge ''Annals of the Four Masters''. Det er også tydelig fra de detaljerte beskrivelsene av de kjente gjerningene til Cearbhall, konge av Ossory, og Cenneidigh, sønn av Gaeithin, konge av Laois. Etterfølgeren (Comharba) til Molua fra Cluainferta-Molua nevnes også som en dikter som skrev dikt til ære for Cearbhall.
| |
| − | | |
| − | Det er et svært interessant faktum at mens disse fragmentene legger stor vekt på bragdene til fyrstene i Ossory og Laois og deres slektninger, Uí Néill, nevnes ikke Dal gCais i det hele tatt. Dal gCais skulle snart overgå ikke bare fyrstene i disse områdene, men også de mektigere og kongelige Uí Néill. Mer bemerkelsesverdig er det at i beskrivelsen av slaget ved Bealach Mughna, der Cormac Mac Cullinan ble drept i år 908, er det ingen omtale av Dal gCais' krav på kongeriket Munster, selv om verket ''Cath Bealaigh Mughna'', sitert av Keating, legger stor vekt på dette. Dette kan tyde på at Dal gCais ennå ikke hadde oppnådd betydelig makt eller berømmelse før 908, eller at forfatterne av disse annalene var fiendtlig innstilt til dem.
| |
| − | | |
| − | De mer omfattende historiene og detaljene om slag i disse fragmentene er interessante eksempler på irsk komposisjon. Noen av dem er tydeligvis hentet fra lange bardiske beskrivelser av slag og er ispedd det fantastiske og ville, det overnaturlige og utrolige. I oversettelsen av disse fragmentene er ingenting endret eller modifisert; originalene er gitt med nøye troskap som eksempler på hvordan våre forfedre blandet den villeste fiksjon med historiske fakta. Leseren vil legge merke til dette i legenden om Donnbo, i beskrivelsen av slaget ved Almhain, og i beretningen om kongens narrs rop under samme slag, som angivelig fortsatte å høres i himmelen over utrolig lang tid.
| |
| − | | |
| − | Beskrivelsen av slagene mellom ''auniter'' (eller dansker) og nordmenn i Carlingford Lough og andre steder i Ulster er sannsynligvis hentet fra et ulstersk verk om krigene mellom dansker og nordmenn i Erin, et verk som nå dessverre er tapt eller ukjent. En beskrivelse av disse krigene, som nå trykkes av Dr. Todd, er et Munster- og Dalcassisk produkt, som nesten utelukkende fokuserer på bragdene til menn fra Munster, spesielt Dal gCais fra Thomond, som hylles med glødende bardisk veltalenhet. Disse fragmentene nevner imidlertid ikke noen motstand fra Dal gCais eller andre stammer i Munster mot danskene, noe som tydelig viser at de er hentet fra lokale annaler bevart av Uí Néill og andre stammer som var motstandere av Munster-folkene.
| |
| − | | |
| − | Beretningen om Gall-Gael´er i Erin, som hadde sluttet seg til danskene og falt tilbake til hedenskap, er svært viktig, ettersom våre tidligere oppfatninger om dem har vært svært uklare. O'Flaherty mente at disse Gall-Gaele´ne kun fantes på de vestlige øyene i Skottland (Ogygia, del III, kapittel 75); men det er klart fra disse annalene at de også var i Leinster og forskjellige deler av Erin.
| |
| − | | |
| − | Beretningen om angrepet på Chester i det tredje fragmentet er sannsynligvis hentet fra en engelsk eller walisisk annalist, men ingen lignende fortelling er funnet i Geoffrey av Monmouth eller noen engelsk kronikør. Beskrivelsen av slaget mellom nordmennene og maurerne i Mauritania, samt blåmennene som de førstnevnte brakte til Erin, har ikke blitt funnet hos noen andre forfattere.
| |
| − | | |
| − | Som nevnt tidligere har senere skrivere modernisert rettskrivningen, men svært gamle ord og fraser, sammen med noen idiomer som nå er foreldet, kan observeres gjennom teksten. Eksempler inkluderer ''popuaipli, acacomnaic, pop TYiapb'', og lignende. Rettskrivningen i manuskriptet har blitt nøye bevart, selv om den tydeligvis ikke er like gammel som språket fragmentene er skrevet på.
| |
| − | | |
| − | <div style="text-align: right;"> John O'Donovan, 1860.</div>
| |
| − | | |
| − | | |
| − | <center>'''Three Fragments: Annalenes opptegnelser for årene 851-931'''</center> | |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''A. D. 851.'''] Mens lochlannernes vaktposter<ref>lochlannerne var som nevnt over navnet på nordmenn som hadde bosatt seg i Irland et halvt århundre tidligere. Det ser ut til at det før denne opplysningen i de irske annalene har eksistert en krønike om nordmennenes invasjon og bosetning som nå er gått tapt.</ref> våkent holdt øye med sjøen, så de en stor flåte komme mot dem. De ble grepet av stor frykt og redsel. Noen av dem mente at det var lochlannere som kom for å hjelpe dem; men andre, som forsto bedre, sa at det var ''daunitter'', det vil si daner, som kom for å plyndre og røve dem. Og det var nettopp dette som var sannheten. lochlannerne sendte et raskt skip med en ung mann ombord<ref>Dvs. som hadde kommandoen over mannskapet på lochlannernes skip</ref> for å finne ut hvem de var. Det raske skipet med den nevnte unge mannen seilte alene mot et av de andre skipene, og de to skipene møttes baug mot baug. Rormannen på lochlann-skipet spurte: "Dere, menn," sa han, "hvilket land kommer dere fra på dette havet? Kommer dere med fred, eller med krig?" Svaret danene ga, var å skyte en stor byge av piler mot ham!
| |
| − | | |
| − | Mannskapene på de to skipene gikk straks til kamp, og danenes skip seiret over lochlann-skipet, og danene drepte den unge mannen. Danene satte så kursen mot stedet der lochlannerne var, og ankom kysten. De kjempet en intens kamp; danene drepte tre ganger så mange som sine egne, og de halshugde alle de drepte. Danene tok med seg skipene til lochlannerne til en havn, og de tok også kvinnene, gullet og alle eiendelene til lochlannerne. På denne måten tok Herren fra dem all rikdommen som de hadde tatt fra kirkene, helligdommene og helgenenes relikvier i Erin<ref>Henviser til lochlannernes, dvs. nordmennenes, plyndring av den irske befolkningen.</ref>.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden sendte Maelsechlainn<ref>Maelsechlainn grep makten i 846 og døde 1. november 863.</ref> budbringere etter Cinaeth<ref>Cinaeth (også skrevet Cináed) er et gammelt gælisk navn som betyr "født av ild" eller "ildens sønn." Navnet var vanlig blant konger og ledere i middelalderens Erin og Skottland. Den mest kjente personen med dette navnet er Cináed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin), som regnes som den første kongen av Skottland etter å ha forent pikterne og gælisk folk på 800-tallet. Cináed er også funnet i irske genealoger og historiske tekster, ofte knyttet til betydningsfulle slekter eller herskere. </ref>, sønn av Coriaing, konge av Cianachta<ref>Landområde mellom Annagassan og Dublin. Cianachta er først nevnt i år 535, da folket der led nederlag i slaget ved Luachair Mór, nær Duleek, mot Túathal Máelgarb. De beholdt sin uavhengighet til inn på 800-tallet, men ble etter hvert assimilert av andre grupper, som Síl nÁedo Sláine.</ref>. Det var han som hadde brent kirkene og oratoriene til helgenene (som vi tidligere har fortalt)<ref>Henvisning til en tidligere beretning som nå er gått tapt. Et oratorium betyr i denne sammenhengen en liten kirke eller kapell.</ref>, tilsynelatende for å rådslå med ham om hvordan de skulle handle i forhold til danene, for det var en slags fred mellom Maelsechlainn og Cinaeth. Selv om Cinaeth led av en øyesykdom, kom han likevel for å møte Maelsechlainn med en hær rundt seg, tilsynelatende for å beskytte seg selv.
| |
| − | | |
| − | Etter dette møttes Maelsechlainn, Cinaeth og Tighernach, konge av Breagh. Maelsechlainn ønsket at han og kongen av Breagh skulle drepe kongen av Cianachta. Men Maelsechlainn gjorde det ikke med en gang, for Cinaeth hadde flere styrker, og han fryktet at gjensidig massakre kunne oppstå. Det han gjorde, var å vente til neste morgen. Maelsechlainn diktet opp falske grunner til at de skulle samles på samme sted morgenen etter, og han beordret styrkene til Cinaeth om å dra bort. Da hæren til Cinaeth var borte, kom Maelsechlainn med en stor hær for å møte Cinaeth før det ble skikkelig dagslys, og Maelsechlainn sa med høy, hissig og fiendtlig stemme til Cinaeth: "Hvorfor," sa han, "har du brent oratoriene til helgenene, og hvorfor har du ødelagt deres helligdommer og skrifter, med lochlannerne som hjelpere?" Cinaeth visste at det ikke ville hjelpe å bruke vakre ord; det han gjorde, var å forbli taus. Den edle, høyættede, modige unge mannen ble deretter dratt ut og druknet i en skitten bekk etter råd fra Maelsechlainn, og slik endte han sitt liv!
| |
| − | | |
| − | Dette året, det vil si i det femte året av Maelsechlainn sitt styre<ref>Maelsechlainn ble utropt som konge i 846. Kampen mellom danene og nordmennene må dermed ha funnet sted i 851.</ref>, samlet de to lederne for lochlann-flåten, Zain og Largna, store styrker fra alle kanter for å møte danene. De samlet til slutt en flåte på sytti skip og seilte til Snámh Aighnech<ref>Snámh Aighnech er nå kjent som Carlingford Lough. Ved et sted kalt Linn hadde nordmennene en flåte og en sterk festning.</ref>, hvor danene befant seg på den tiden.
| |
| − | | |
| − | Der kjempet de en hard og innbitt kamp på begge sider, for det har aldri før blitt hørt om et så stort blodbad til sjøs som det som skjedde mellom danene og lochlannerne. Men nederlaget falt likevel på danenes side. Etter nederlaget i dette slaget, og sterkt presset av sult, samlet danene seg. Deres leder, Horm, som hittil hadde vært en fast og seirende mann, sa til dem:
| |
| − | | |
| − | "Så langt," sa han, "har dere vunnet mange seire, selv om dere her har blitt slått av overlegne styrker. Hør nå på mine ord: Enhver seier, enhver triumf, og enhver berømmelse dere har oppnådd, har blitt overskygget av det ille ryktet vi vil få etter denne dagen. Gjør dere klare til neste kamp mot lochlannerne, så deres kvinner og all deres eiendom, så vel som deres skip, faller i våre hender. De jubler over seieren og triumfen over dere! Det dere nå må gjøre, er å gå samlet mot dem, som om dere ikke bryr dere om livet, men heller ikke venter på døden. Hevn dere på dem, og selv om dere kanskje ikke oppnår en heldig seier, vil skjebnen og gudene gi oss det de bestemmer. Om det ikke gir oss fordeler, vil det i det minste føre til like stort mannefall på begge sider."
| |
| − | | |
| − | "Dette er også et annet råd jeg har til dere: Denne helgenen Patrick, som våre fiender har gjort mye ondt mot, er erkebiskop og leder for helgenene i Erin. La oss be inderlig til ham, og gi æresgaver til ham for å vinne seier og triumf over fiendene våre."
| |
| − | | |
| − | De svarte ham alle, og sa: "La vår beskytter være den hellige Patrick, og Gud som er hans herre. La vårt bytte og vår rikdom bli gitt til hans kirke." Deretter samlet de seg modig og enstemmig for å møte lochlannerne i kamp.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden kom Zain, halvkongen av lochlannerne, og Matodan, konge av Uladh<ref>Gælisk for Ulster.</ref>, for å angripe danene fra sjø og land. Selv om Zain ikke hadde fått vite om dette på forhånd, sluttet han seg til dem som var med ham for å trakassere danene på den ene siden, mens Largna, den andre halvkongen av lochlannerne, angrep på den andre siden. Slaget var intenst. Man kunne høre susingen av lanser, klangen av sverd, klirringen av skjold som ble truffet, og skrikene fra soldater som ble nedkjempet! Likevel, til tross for en lang og hard kamp, ble lochlannerne beseiret, og danene vant seier og triumf takket være St. Patricks beskyttelse, selv om lochlannerne var tre eller fire ganger flere enn dem!
| |
| − | | |
| − | Etter slaget gikk danene inn i lochlannernes leir, drepte noen, tok andre til fange, og drev resten på flukt. De tok med seg alle skatter av gull og sølv, samt andre eiendeler, kvinner og skip. Zain selv var ikke til stede i dette slaget, for han var opptatt med rådslagning et annet sted. Da han ankom leiren, fant han fiendene sine der, og ikke sitt eget folk! Uavhengig av dem som ble drept av danene, mistet lochlannerne fem tusen av sine høyættede menn, i tillegg til mange soldater og folk av ulik rang.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden sendte Maelsechlainn, kongen av Teamhair<ref> Teamhair (uttales "Tara" på engelsk) er et gælisk navn med stor historisk og mytisk betydning i Irland. Det refererer spesifikt til Tara-åsen (Hill of Tara), som ligger i grevskapet Meath i Irland. Dette stedet var i århundrer et viktig politisk og åndelig sentrum for det gæliske Irland. Navnet knyttes til ''Teamhair na Rí'' (Tara for kongene), som symboliserer høyden som sete for Irlands høykonger (''Ard Rí na hErinann''). Tara-åsen var et seremonielt og politisk knutepunkt, spesielt under jernalderen og tidlig middelalder. Det var kjent som stedet hvor Irlands høykonger ble valgt og innsatt i store seremonier som ofte hadde rituelle elementer. I irsk mytologi er Tara-åsen tett knyttet til gudene og de overnaturlige kreftene, spesielt de såkalte Tuatha Dé Danann, som var mytiske guddommelige vesener.</ref>, budbringere til danene. Da budbringerne ankom holdt danene på med matlaging, og de støttet opp under grytene sine med hauger av lochlannernes lik. Den ene enden av spiddene som kjøttet hang på var stukket inn i likene, og ilden fortærte kroppene så fett og kjøtt som de hadde spist kvelden før, ble presset ut av magen deres.
| |
| − | | |
| − | Maelsechlainns budbringere så dette og kritiserte danene for deres brutale oppførsel. Danene svarte: "Dette er slik de ville gjort med oss!"
| |
| − | | |
| − | De hadde også en stor, bred grøft fylt med gull og sølv som skulle gis til St. Patrick, for danene var et folk med en slags fromhet, det vil si, de avsto fra kjøtt og kvinner en stund for fromhetens skyld! Dette slaget satte stort mot i alle gælerne, takket være den ødeleggelsen som ble påført lochlannerne.
| |
| − | | |
| − | Dette året vant Maelsechlainn seier over hedningene, og Cianachta beseiret også hedningene i et annet slag.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''852.'''] ''Kalendernotis''. Leiren til Maelsechlainn lå ved Crufaitb, hvor Maelfeichine skrev:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Tiden er inne for å krysse den vakre elven Boinn
| |
| − | :til slettene i det flate Meath;
| |
| − | :det er vanskelig å stå oppreist i den sterke vinden
| |
| − | :på dette leitet i det visne Crufaitb.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Indrechtach, abbed av Iona, kom til Erin med relikviene etter Colum Cille<ref>Columba, også kalt Colum Cille, "Kirkens due", ca. 521-597 på Iona, Hebridene, var en katolsk misjonær og klostergrunnlegger.</ref>. Dette året, det sjette året av Maelsechlainns regjeringstid<ref>Året 852.</ref>, kom Amhlaeibh Conung, sønn av kongen av lochlann, til Erin. Han hadde med seg befalinger fra sin far om mange skatter og tributter, men dro plutselig av sted igjen. Etter ham kom Imhar, hans yngre bror, for å kreve inn de samme skattene.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Loch Laeigh, i Umhaill, migrerte.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Et kongelig møte mellom mennene i Erin fant sted i Ard-Macha, med Maelsechlainn og Matodan, kongen av Uladh, samt Diarmaid og Fethghna fra Patricks menighet, og Suairlech med geistligheten fra Meath.
| |
| − | | |
| − | To abbeder fra Ard-Macha, Forannan, biskop og skriver, og Diarmaid, den viseste av skottene, døde.
Cearbhall<ref>Cearbhall er en av få irske konger som dukker opp i norrøne sagaer og tradisjoner. Han er kjent som Kjarvalr Írakonungr i de norrøne tekstene, hvor han blir fremstilt som en mektig og innflytelsesrik leder. Han var konge av Osraige (dagens Kilkenny og deler av Laois) og regjerte fra ca. 842 til 888, og spilte en betydelig rolle i å styrke Osraige som et mektig kongedømme. Han klarte å sikre sin posisjon ved å balansere allianser og konflikter med både irske kongedømmer og vikinger.</ref>, sønn av Dunlaing, konge av Osraighe, svoger av Maelsechlainn, fordi Cearbhalls søster, Lann, datter av Dunlaing, var gift med Maelsechlainn, og Maelsechlainns datter også var gift med Cearbhall, ble sendt av Maelsechlainn til Munster for å kreve gisler etter kong Ailghenans død.
| |
| − | Et slag ble utkjempet av Aedh, konge av Ailech, den modigste kongen i sin tid, mot flåten til Gall-Gaeidhilm<ref>Dvs. gælere.</ref>. De var skotter og fosterbarn av nordmennene, og tidligere ble de kalt nordmenn. Aedh beseiret og massakrerte dem, og mange av deres hoder ble ført bort av [Aedh, sønn av] Niall, og irene rettferdiggjorde denne ødeleggelsen fordi de oppførte seg som lochlanneree.
| |
| − | | |
| − | Et hærtog ble ledet av Aedh, sønn av Niall, for å plyndre Uladh, men dette viste seg ikke å være enkelt. Folket der beseiret Cinel-Eoghain og drepte Flaithbhertach, sønn av Niall, og Conacan, sønn av Colman, sammen med mange andre.
| |
| − | | |
| − | Omtrent på samme tid kom Rodolph med sine styrker for å plyndre Osraighe. Men Cearbhall, sønn av Dunlaing, samlet en hær for å møte dem, og han ga dem strid og beseiret lochlannerne. En stor del av de beseirede red imidlertid til toppen av en høyde, hvorfra de så på de falne rundt seg og observerte sine egne som slaktede sauer. De ble grepet av et stort ønske om hevn, trakk sverdene sine og tok opp våpen mot Osraighi, hvor de drepte en del av dem. Likevel ble de drevet tilbake bort i vanære. Dette nederlaget skjedde ved Ath Muiceadhaq.
| |
| − | | |
| − | Her møtte Glint Cearbhall selv under nederlaget; hans folk hadde skilt lag fra ham. En gruppe lochlanneree tok ham til fange, men med Herrens hjelp ble han befridd. Han rev i stykker klærne og lenkene som var på ham, og unnslapp i sikkerhet. Stor var nedslaktingen av lochlanneree som ble gjort der.
| |
| − | | |
| − | Sakserne vant en kamp over nordmennene<ref>Dette er sannsynligvis seieren som blir omtalt i Den angelsaksiske krønike for året 851, da kong Ethelwulf og sønnen Æthelbald kjempet mot danene ved Ockley, "og der sto for den største seieren over hedningene som noen har hørt om til denne dag."</ref>.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden kom danene, ledet av Horm og hans menn, til Cearbhall, sønn av Dunlaing. Cearbhall hjalp dem mot lochlannerne fordi de fryktet å bli overmannet av lochlannernes list. Cearbhall tok dem derfor imot med ære, og de fulgte ham ofte i seire over fremmede og irene.
| |
| − | | |
| − | Ciarraighi slaktet ned en mengde lochlanneree ved Bealach Chonglais, hvor mange ble drept med Guds tillatelse.
| |
| − | | |
| − | En nedslakting ble også utført av Aradianerne fra Cliach mot de samme hedningene.
| |
| − | Samme år sendte mennene i Munster bud til Cearbhall, sønn av Dunlaing, og ba ham komme med danene og Osraighi-hæren for å hjelpe dem mot lochlannerne som plaget og plyndret dem. Cearbhall svarte på dette kallet og beordret danene og Osraighi-hæren til å samle seg og bistå mennene i Munster.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall ledet senere et angrep mot lochlannerne med en stor hær av daner og irer. Da lochlannerne så Cearbhall med hans styrker, ble de grepet av frykt. Cearbhall stilte seg på en høyde og oppfordret sine menn til kamp, og påpekte hvordan lochlannerne hadde ødelagt landene deres, stjålet buskapen og drept beboerne. Han oppfordret også danene til å vise tapperhet, siden lochlannerne var deres fiender.
| |
| − | | |
| − | Til slutt angrep de samlet som én mann. lochlannerne flyktet til skogene, men ble omringet og massakrert. Dette var den største tapet lochlannerne hadde lidd i Erin frem til da.
| |
| − | Seieren ble vunnet ved Cruachain<ref>Cruachain, eller Cruachan, er et av de viktigste eldgamle stedene nevnt i irsk litteratur og historie. Det var en samlingsplass og gravsted for mange irske konger. Stedet ble også brukt til rituelle samlinger og seremonier, og det var sannsynligvis også bolig for noen av kongene.</ref> i Eoghanacht<ref>Eoghanacht refererer til områder assosiert med Eóganacht-dynastiene i det gamle Erin. Disse dynastiene hadde sin base hovedsakelig i provinsen Munster, som omfatter deler av dagens grevskap Cork, Kerry, Limerick, Tipperary, og Waterford.</ref>. Cearbhall vendte tilbake med seier og triumf. Horm og hans menn ble eskortert av Cearbhall til kongen av Teamhair, som ønsket dem velkommen med stor ære. Horm dro senere til sjøs og ble til slutt drept av Roderic, kongen av britene.
| |
| − | I dette året døde Mac Giallain<ref>Niall Mac Giallain er mindre kjent, men navnet kan knyttes til irske genealogi- og klanhistorier. Mac Giallain betyr "sønn av Giallain" (eller Gialláin), som tyder på at denne personen var medlem av en irsk klan eller slekt som sannsynligvis hadde lokale maktområder i Erin.</ref> etter å ha fastet i tredve år.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''853.'''] ''Kalendernotis''. Aindli, vismann fra Tir-da-ghlas, døde. Carthach, abbed av Tir-da-ghlas, døde. Ailgenan, sønn av Dunghal, konge av Cashel, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''854.'''] Indrechtach Ua Finnachtag, etterfølger av Colum Cille, og Diarmaid, begge svært vise menn, ble drept av saksiske plyndrere på vei til Roma. Deres rene blod forblir fortsatt på stedet hvor de ble drept, som et tegn på Guds hevn mot dem som drepte dem.
| |
| − | | |
| − | Dette året ble kongen av Lochlann invitert til [huset til] Maelsechlainn for å drikke, og det ble forberedt en stor fest for ham. Kongen av Lochlann kom med mange løfter og sverget på å holde dem, men han overholdt ikke det minste av dem etter å ha forlatt Maelsechlainns hus. Han begynte straks å plyndre Maelsechlainns land. Denne krigen viste seg imidlertid ikke å være heldig for ham.
| |
| − | | |
| − | Dette året var det mange som sviktet sin kristne dåp<ref>Mange irer slo seg sammen med danene og henga seg til hedenske ritualer.</ref> og sluttet seg til lochlannerne. De plyndret Ard-Macha og tok med seg alle rikdommene derfra. Noen av dem gjorde imidlertid bot og kom for å gjøre opp for seg.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Niall Mac Giallain døde i 854, etter å ha levd tredve år uten mat eller drikke<ref>Se over for året 853.</ref>.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''856'''.] Amhlaeibh, sønn av kongen av lochlann, kom til Erin, og gallerne<ref>Trolig irske keltere.</ref> i Erin underkastet seg ham.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''858'''.] Dette året, det tolvte året av Maelsechlainns regjeringstid, marsjerte Maelsechlainn med en stor hær inn i Osraighe og Munster. Munster-mennene hadde sagt at de ikke ville gi ham gisler, og derfor erklærte Maelsechlainn krig mot dem. Maelsechlainn hadde også en annen viktig grunn: Cearbhall, sønn av Dunlaing, konge av Osraighe, en mann som virkelig var verdig til å eie hele Erin for sin godhet, gjestfrihet og tapperhet, krevde store årlige skatter fra territoriene i Leinster som han styrte. De som samlet inn disse skattene, altså Cearbhalls forvaltere, brukte imidlertid grov vold og fornærmet Leinster-mennene.
| |
| − | | |
| − | Leinster-mennene gikk klagende til Maelsechlainn og fortalte ham dette. Maelsechlainn ble grepet av et voldsomt sinne og samlet en stor hær mot Cearbhall og mennene fra Munster som hjalp ham. Deretter marsjerte Maelsechlainn med hæren sin til Gabhrand, ved grensen der de andre styrkene befant seg. Selv om Maelsechlainn hadde en mer tallrik styrke, angrep han dem ikke direkte, men tok en annen vei hvor han ikke trodde de ville gå, og nådde Cam Lughdhach. Her gjorde Maelsechlainn seg klar til kamp.
| |
| − | | |
| − | Da mennene fra Munster så dette, forlot de leiren sin og delte styrken i to deler. Kongen av Munster, Maelguala, kom med store kavaleristyrker for å møte Maelsechlainn, mens Cearbhall og hans daner (de som fortsatt var igjen fra Horms folk) slo leir i en tett, tornete skog. Det var en stor samling rundt Cearbhall der. De lærde forteller at Cearbhall opplevde stor uro på dette tidspunktet, fordi Tairchealtach Mac na Cearta utøvde magi mot ham, noe som gjorde ham mindre villig til å gå i kamp. Cearbhall sa til og med at han ville trekke seg tilbake for å hvile og ikke delta i slaget!
| |
| − | | |
| − | I slaget beseiret krigerne under ledelse av kongen av Munster først Maelsechlainns folk, men styrker til fots kom Maelsechlainn og hans menn til unnsetning, og Munster-mennene ble i sin tur beseiret og utslettet med en fryktelig nedslakting. Mange adelige ble drept der. De lærde forteller at antallet i hæren som ble beseiret var tyve tusen.
| |
| − | | |
| − | Da Cearbhall hørte om dette nederlaget, bestemte han seg for å gi gisler til Maelsechlainn for å hindre ham i å ødelegge landet hans. Maelsechlainn godtok gislene, ettersom Lann, datter av Dunlang og Cearbhalls søster, var Maelsechlainns kone.
| |
| − | | |
| − | Maelsechlainn marsjerte deretter inn i Munster og oppholdt seg der i en måned ved Imleach, hvor han plyndret Munster og krevde gisler fra Munster fra Cumar-na-tri-nu-isce til Inis Tarbhnak, i den vestlige delen av Erin.
| |
| − | | |
| − | Dette var slaget ved Cam Lughdhach. I dette slaget ble Maelcron, sønn av Muireadhach og halvkonge av Deisi, drept.
| |
| − | | |
| − | Selv om Maelsechlainn ikke hadde dratt på dette hærtoget for å ta kongedømmet i Munster for seg selv, burde han ha kommet for å utslette alle Gall-Gaidhil som ble drept der. De var et folk som hadde fornektet sin dåp og vanligvis ble kalt nordmenn, fordi de fulgte nordmennenes skikker og var oppfostret av dem. Selv om de opprinnelige nordmennene var harde mot kirkene, var disse Gall-Gaidhil langt verre, uansett hvor i Erin de var.
| |
| − | Det var en hungersnød om høsten dette året.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''858'''.] Hele Leinster ble plyndret av Cearbhall, sønn av Dunlang. Selv om hans gisler var i Maelsechlainns varetekt, gjorde dette ham ikke til en mer lydig undersått. Cearbhall, sønn av Dunlang, tok gislene fra Leinster, inkludert Cormac, sønn av Dunlang, og Suitheman, sønn av Arthur. Cearbhall, sønn av Dunlang, og Niar vant en seier over Gall-Gaidhil i Aradh Tire.
| |
| − |
| |
| − | | |
| − | ['''859'''.] ''Kalendernotis''. I år 855<ref>Årstallet er skrevet i margen av manuskriptet, og er forøvrig ukorrekt. Det rette årstallet er 849.</ref> etter Kristus ble Maelguala, konge av Cashel, tatt til fange av nordmennene, og han døde i deres varetekt.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Dunlaing, samlet en stor hær, inkludert lochlanneree, og marsjerte inn i Meath. Selv om hans gisler fortsatt var i Maelsechlainns hender, hindret det ham ikke i å fortsette. Han plyndret Maelsechlainns land i tre måneder uten å stanse før han hadde ribbet hele området for eiendom.
| |
| − | | |
| − | Mange lærde i Erin skrev hyllingsdikt til Cearbhall, hvor de feiret hver seier han oppnådde. Aenghus, den kloke etterfølgeren av Molua<ref> Etterfølger av Molua, det vil si abbed av Clonfertmulloe, ved foten av Slieve Bloom, i Øvre Ossory. Det er svært sannsynlig at disse annalene, som er så rosende om kongene av Ossory, ble bevart i dette klosteret og hentet fra diktene som det her henvises til. </ref>, var blant dem som skrev flest og mest rosende dikt.
| |
| − | Akk, for det faktum som jeg ofte må nevne: Det er sørgelig at irene fortsetter den onde vanen med å kjempe mot hverandre, i stedet for å stå samlet mot lochlannerne! Aedh, sønn av Niall, reiste seg mot Maelsechlainn etter oppfordring fra kongen av Cianachta, fordi det var Maelsechlainn som hadde druknet broren til kongen av Cianachta, slik vi har skrevet tidligere.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''858 eller 859'''.] Et kongelig møte mellom høvdingene i Erin ble holdt på Rath-Aedhay med Maelsechlainn, konge av Erin, Fethghna, Comharba av Patrick, og Suairlech, Comharba av Finian, for å etablere fred og ro i hele Erin. På dette møtet ga Cearbhall, sønn av Dunlaing, Maelsechlainn det han krevde, i henhold Comharba av Patricks beslutning. Dette skjedde etter at Cearbhall, sammen med sønnen til kongen av Lochlann, i førti netter hadde ødelagt Maelsechlainns land.
| |
| − | | |
| − | Aedh Finnliath, sønn av Niall, ledsaget av Flann, sønn av Conang, konge av Cianachta, plyndret Meath. Det var Flann som hadde oppfordret Aedh til å gjennomføre denne ødeleggelsen. Det var også en annen grunn, da Maelsechlainn hadde plyndret Aedhs land tre år på rad. Flann var sønn av Nialls datter. Niall og Flann gikk inn i denne krigen uten å vite hva som kunne bli resultatet. Av frykt for denne alliansen inngikk Maelsechlainn fred med Cearbhall, som tidligere nevnt.
| |
| − | | |
| − | Plyndringen av Loch Cenda skjedde etter en svært hard frost, hvor 130 personer ble drept.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''856'''.] En intens frost oppsto, slik at innsjøene i Erin kunne krysses både til fots og til hest. Oratoriet til Luscac ble brent av lochlannerne. Suibhne, sønn av Roichlech, abbed av Lis-Mor, døde. Cormac, fra Lathrach Briuin, døde. Sodhomna, biskop av Slaine, ble drept av lochlannerne. Cathasach, abbed av Ard-Macha, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''860'''.]To flåter med nordmenn kom inn i landet til Cearbhall, sønn av Dunlang, for å plyndre det. Da sendebudene kom for å varsle Cearbhall, var han beruset. De gode mennene av Osraighe sa mildt og vennlig til ham, for å oppmuntre ham:
| |
| − | | |
| − | "Det som lochlannerne gjør i Osraighe nå, er ingen grunn til at en person skal drikke seg full, det vil si å ødelegge hele landet; men må Gud beskytte deg, og måtte du seire og triumfere over dine fiender, slik du ofte har gjort, og som du skal gjøre heretter. Gi imidlertid opp din beruselse, for beruselse er motets fiende."
| |
| − | | |
| − | Da Cearbhall hørte dette, gikk rusen ut av ham, og han tok til våpnene. En tredjedel av natten hadde gått på dette tidspunktet. Cearbhall kom ut av sin kongelige kammer med et stort, kongelig lys [båret] foran seg, hvis skinn lyste langt i alle retninger. lochlannerne ble grepet av stor frykt og flyktet til de nærmeste fjellene og skogene; men de av dem som ble igjen av mot, ble alle drept.
| |
| − | | |
| − | Da morgenen kom, dro Cearbhall tidlig ut i jakt på dem med sine styrker, og etter å ha slaktet dem grusomt, jaget han dem til de spredte seg i alle retninger. Cearbhall selv utviste stor tapperhet i denne kampen, men det han hadde drukket kvelden før, var en stor byrde for ham; [likevel] kastet han opp mye, noe som ga ham stor lettelse.
| |
| − | | |
| − | Han oppildnet sitt folk sterkt og voldsomt mot lochlannerne, hvorav mer enn halvparten av hæren deres ble drept i kampen, og de som unnslapp, flyktet til skipene.
| |
| − | | |
| − | Ved Achadh mic Earclaidheb ble denne seieren vunnet. Cearbhall vendte tilbake med seier og stort bytte.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden kom Hona og Tomrir Torra, to edle høvdinger (og Hona var en druide)<ref>En druide var en prest, lærer, dommer og rådgiver i det gamle keltiske samfunnet. Druider hadde en sentral rolle i religion, kultur og politikk blant de keltiske folkene, inkludert de som bodde i dagens Irland, Storbritannia og Gallia (det som nå er Frankrike og deler av omkringliggende områder).</ref>; disse var tapre menn med stor berømmelse blant sitt eget folk og fullt ut adelige, av lochlannernes beste slekt.
| |
| − | | |
| − | Disse to kom med sine styrker til Luimnech og derfra til Port-Lairge; men de seiret mer på grunn av sin egen styrke enn på grunn av sine tropper. Folket i Eoghanacht og Ara Cliachn samlet seg mot dem, og de møttes ansikt til ansikt, og en hard kamp ble utkjempet mellom dem, hvor lochlannerne ble drevet til et lite sted omgitt av en steinmur.
| |
| − | | |
| − | Druiden, det vil si Hona, den eldste av dem, gikk opp på muren, åpnet munnen og ba til sine guder, utøvde sin magi og beordret sitt folk til å tilbe gudene. En av mennene fra Munster kom mot ham og ga ham et slag med en stor stein i munnen, som slo ut alle tennene hans.
| |
| − | | |
| − | Deretter vendte han ansiktet mot sitt eget folk og sa, mens han spydde varmt blod ut av munnen: "Dette vil jeg dø av," sa han, og han falt bakover, og sjelen forlot ham.
| |
| − | | |
| − | De ble deretter så bombardert med steiner at de ikke klarte å utholde det, og de forlot stedet og trakk seg tilbake til en nærliggende myr, hvor den andre høvdingen ble drept; slik ble de to høvdingene drept, det vil si Hona fra Luimnech og Tomrir Torra. Av deres fremste menn unnslapp kun to med noen få styrker; og slik vant mennene fra Munster seier og triumf.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''860'''.] Dette året ble det arrangert en stor hærmobilisering av Maelsechlainn, konge av Erin, sammen med Cearbhall, sønn av Dunlang, til Magh-Macha. De slo leir der.
| |
| − | | |
| − | Maelsechlainn fryktet at leiren hans skulle bli overrasket av Aedh, sønn av Niall, til tross for at Aedh hadde gitt ham et fredelig svar gjennom den hellige mannen Fethghna, Patricks etterfølger.
| |
| − | | |
| − | Det Maelsechlainn gjorde, var å plassere mennene fra Leinster, Munster, Connaught, Uladh og Breagh rundt teltet sitt, med våpnene klare i hendene. Kongen selv, altså Maelsechlainn, holdt seg våken, årvåken og forsiktig, uten søvn, av frykt for Aedh, selv om Aedh hadde sverget troskap til ham foran Patricks etterfølger.
| |
| − | | |
| − | Likevel kom Aedh med sine styrker for å angripe Maelsechlainns leir, men de fant den ikke slik de hadde forventet. Maelsechlainns styrker hadde alle våpnene klare, og de reiste seg sammen mot angrepsstyrken og jaget dem på flukt etter å ha forårsaket stort tap blant dem.
| |
| − | | |
| − | En del av angriperne ble imidlertid grepet av panikk og gikk til Maelsechlainns telt, i troen på at det var deres eget, og forble der til de alle ble drept. Gud gjorde dette som en følge av løgnene de hadde fortalt. Maelsechlainn vendte tilbake til sitt hjem etter denne triumfen. Amhlaibh var sammen med Aedh i dette nederlaget.
| |
| − | | |
| − | Markedet i Raighne ble feiret av Cearbhall, sønn av Dunlang.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Dunlang, utførte en massakre på folket til Rodolph ved Sliabh-Mairge, og han drepte dem alle unntatt noen få som rømte til skogene.
| |
| − | | |
| − | De hadde plyndret Leithglinn og tatt byttet derfra etter å ha drept et stort antall av innbyggerne i Leithglinn.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''857'''.] ''Kalendernotis''. Matudanu, sønn av Muiredhach, konge av Uladh, døde som geistlig. Maenghal, abbed av Fobhar, døde. Tre personer ble drept av lynnedslag ved Tailten.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''858'''.] ''Kalendernotis''. Cinaedh Mac Ailpin, konge av pikterne, døde. Om ham ble dette verset skrevet:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :At Cinaedh med sine mange hester ikke lever mer,
| |
| − | :er årsaken til jammer i hvert hus.
| |
| − | :Maken til konge under himmelen finnes ikke,
| |
| − | :helt til Romas grenser.
| |
| − |
| |
| − | | |
| − | Cumsadhy, biskop og overhode av Cluain Iraird, døde. Tipraide Banbhan, abbed av Tir-Daghlas, døde. Maeltuile, abbed av Imleach lobhair, døde. Adolph, konge av sakserne, døde. Ceallach, sønn av Guaire, konge av Sør-Leinster, døde. Cearnach, sønn av Cinaedh, konge av Ui-Bairche-tire, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''862'''.] Aedh, sønn av Niall, og hans svigersønn, Amhlaibh (Aedhs datter var gift med Amhlaibh), dro ut med store styrker av gælere og lochlannere til sletten i Meath. De plyndret området og drepte mange adelige personer.
| |
| − | | |
| − | Maeolodhar O'Tindridh, den fremste legen i Erin, døde. Muirghius, eneboer i Ard-Macha, døde. Dalach, abbed av Cluain mic Noish, døde. Gormlaith, datter av Donnchadh, dronning av Teamhar, døde i anger. Fiman, fra Cluain-caein, biskop og eneboer, døde. Finncheallach, abbed av Fearna (nå Ferns), døde. Segonan, sønn av Conang, konge av Carraig Brachaidhe, døde. Drapet på Aedh, sønn av Dubhdabhoirenn, konge av Ui-Fidhgeinte, skjedde i Cennfaeladh, i Munster. Domhnall Mac Ailpin, konge av pikterne, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''863'''.] Maelsechlainn, sønn av Maelruanaidh, konge av Erin, døde dagen før kalendene i desember. Om ham sang en dikter:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Det er mange klager på alle steder,
| |
| − | :en stor sorg blant gælere.
| |
| − | :Rød vin har blitt sølt i dalen.
| |
| − | :Den eneste kongen av Erin er død.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Aedh, sønn av Niall, den bitre fienden til Maelsechlainn, overtok kongeriket Erin etter Maelsechlainn. Aedhs karakter var from og edel. Han styrte kongeriket fredelig i sytten år, selv om han ofte møtte motgang. Ailell Banbhan, abbed av Biror, døde. Aenghus, en vismann fra Cluain Ferta Molua, døde.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. En fryktelig rammet flåten til Rodlaibh av Cearbhall, sønn av Dunlang, og Cineide, sønn av Gaeithin (sønn av Cearbhalls søster). Mannskapene på flåten hadde ankommet fra Lochlann kort tid før. Conall Ultach og Lairgnen ble drept der sammen med mange andre.
| |
| − | | |
| − | Lochlannerne plyndret Breagh og gikk inn i mange av kirkenes krypter, noe som sjelden hadde skjedd før.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Dunlang, drepte mange galler ved Ferta Caeirechr, og de etterlot sitt bytte.
| |
| − | | |
| − | Muirigen, sønn av Diarmaid, konge av Nass og Leinster, ble drept av hedningene, sammen med et stort antall av Leinsters høvdinger.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''864'''.] ''Kalendernotis''. Aedh, sønn av Curaascach, konge av Ui-Niallain, døde.
| |
| − |
Muiredhach, sønn av Maelduin, konge av Airthera, ble drept av Domhnall, sønn av Aedh, sønn av Niall.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Dunlang, plyndret Leinster. Kort tid etter samlet leinstermennene og lochlannerne seg og plyndret Osraighe som hevn. Det var en stor tragedie: de av Osraighe som flyktet til Munster, ble drept og plyndret. Dette forverret Cearbhalls sinnstilstand enda mer, siden folket han regnet som venner, nemlig Eoghanacht-klanen, plyndret og drepte dem. Han brydde seg lite om fiendens handlinger, fordi han forventet det av dem.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall samlet en hær av gælere og lochlannere og plyndret de nærliggende områdene til Eoghanachtene. Han herjet Magh Feimhin og Fera Maighe og tok gisler fra mange stammer.
| |
| − | Samme år, i det tredje året av Aedh Finnliaths styre, kom sakserne til Storbritannia. Sakserne forviste britene fra landet.
| |
| − | | |
| − | Lorcan, sønn av Cathal, konge av Meath, ble blindet av Aedh, sønn av Niall. Conchobhar, sønn av Donnchadh, halvkonge av Meath, druknet i Cluain Iraird av Amhlaibh.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Dunlaing, plyndret Desies og ødela fullstendig Ui Aenghusa.
| |
| − | | |
| − | Abbedembetet i Tir-da-ghlas ble overtatt av Maelpetair dette året. Diarmaid ble tatt til fange av hedningene. Eidgin Brit, biskop av Cill-dara, en skriftlærd og eneboer, døde i sitt hundre og trettende år. Maenach, sønn av Connmach, abbed av Ros-Cre, døde. Domhnall, sønnesønn av Dunlaing og tronfølger av Leinster, døde. Cearmait, sønn av Catharnach, konge av Corca Bhaiscinn, døde.
| |
| − |
| |
| − | | |
| − | ['''866'''.] ''Kalendernotis''. Tadhg, sønn av Diarmaid, konge av Ui-Ceinnsealaigh, ble drept av sine egne brødre. Flann, sønn av Conang, konge av Ciariachta, utførte en massakre på lochlannerne.
| |
| − | | |
| − | Lochlannerne ble slaktet ned i en stor massakre, som alle ble forfulgt dette året av Aedh<ref>Áed mac Cináeda (død 878), også skrevet som Aedh eller Aodh, var en sønn av Cináed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin). Han ble en konge av pikterne i 877 da han etterfulgte sin bror Causantín mac Cináeda (Konstantin I). Áed hadde en rekke tilnavn, «Áed de hvite blomster»; «den lett-fotete» eller «hvit-fotete», hvis betydning nå ikke er lett å tolke.</ref>, sønn av Niall, konge av Erin. Aedh vant en stor seier over lochlannerne ved Loch Feabhail. De lærde sier at det var hans kone som mest oppildnet Aedh mot lochlannerne – Lann, datter av Dunlang. Hun hadde tidligere vært gift med Maelsechlainn og var mor til Maelsechlainn’s sønn Flann. Hun var også mor til Cenneidigh, sønn av Gaithin, konge av Laeighis.
| |
| − | | |
| − | Det er skrevet at lochlannerne led store tap dette året på grunn av Cenneidigh, men enda mer på grunn av Aedh Finnliath, sønn av Niall.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Dinertach, abbed av Lothra, døde. Loch Leibhinn ble forvandlet til blod, så det var som klumper av blod. Sruthair, Slebhte og Achadh Arghlais ble plyndret av hedningene.
| |
| − | | |
| − | Dette året, det sjette året av regjeringen til Aedh, sønn av Niall, vant mennene fra Leinster en seier over Ui Neill. I slaget falt Maelmuaidh, sønn av Donchadh, og Maelmuirtheimhne, sønn av Maelbrighde.
| |
| − | | |
| − | Det ble avholdt et møte mellom Oisle, sønn av kongen av Lochlann, og Amhlaeibh, hans bror. Kongen hadde tre sønner: Amhlaeibh, Imhar og Oisle. Oisle var den yngste, men også den modigste, og han oppnådde stor berømmelse ved å overgå alle gælerne i å kaste spyd og javeliner<ref>Et kastespyd.</ref>, og han overgikk lochlann-folket i sverdkamp. Brødrene hans hatet ham intenst, spesielt Amhlaeibh. Årsakene til hatet er komplekse og vanskelig å forklare.
| |
| − | | |
| − | Amhlaeibh og Imhar diskuterte hvordan de skulle håndtere Oisle, og de skjulte sine egentlige motiver for å drepe ham. De bestemte seg for å gå videre med planen. Da Amhlaeibh fikk vite at Oisles følge hadde ankommet, sendte han bud på sine sterkeste riddere for å være i huset ved Oisles ankomst. Oisle ankom med et lite følge, uvitende om at han skulle møte sin død. Han ba først om å få tale fritt og sa:
| |
| − | | |
| − |
"Bror, hvis du ikke er glad i din kone, datteren til Cinaedh, hvorfor gir du henne ikke til meg? Jeg vil betale deg samme medgift som du ga for henne."
| |
| − | | |
| − | Da Amhlaeibh hørte dette, ble han grepet av sjalusi. Han trakk sverdet sitt og ga Oisle et dødelig slag mot hodet. Etterpå brøt det ut kamp mellom de to gruppene, Amhlaeibhs folk og Oisles tilhengere. Oisles leir ble stormet etter at hans folk hadde lidd store tap, og mange rikdommer ble funnet der.
| |
| − | | |
| − | Samme år dro danene til Caer-Ebroic og utkjempet et hardt slag mot sakserne. De beseiret sakserne og drepte deres konge, Allem, gjennom forræderi fra en ung mann blant hans egne. Slaget førte til stor ødeleggelse. Byen Ebroc ble plyndret for sine rikdommer, og alle gode mennesker som ble funnet der, ble drept. Dette førte til store ulykker for hele øya Storbritannia.
I dette året kom den berømte Cennedigh, sønn av Gaithin, den fryktede fienden av lochlann-folket, til leiren til Amhlaeibh, kongen av lochlann, og satte den i brann. Lochlann-folket forfulgte ham, men han vendte seg mot dem og drev dem tilbake til leiren, der han gjorde stor skade på deres adelsmenn.
Samme år kom jarlen Barith og Haimar, to adelige fra Lochlann, gjennom Connacht mot Luimneach (Limerick). De lot som om de ikke ville skade Connacht-folket, men deres selvtillit lå i deres styrke, ikke i deres antall. Connacht-folket planla å fange dem med list. En modig og dyktig mann fra Munster, som også var en vis rådgiver, ble sendt for å veilede lochlann-folket, men i virkeligheten for å drepe Barith.
Da han nærmet seg Haimar, ga han ham et dødelig slag med en halv javelin og drepte ham. Men en Connacht-kriger, som skulle drepe Barith, mislyktes og ble selv såret i låret og flyktet med vanskeligheter. Connacht-folket angrep deretter lochlann-folket og gjorde stor skade på dem, men det hadde ikke vært mulig uten hjelp fra skogen og nattemørket. Lochlann-folket trakk seg tilbake til stedet de hadde kommet fra, i stedet for å fortsette til Luimneach.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | [[File:Dublindynasty902.png|thumb|center|800px|<center>Oversikt over konger i Dublin av nordisk herkomst, satt sammen på grunnlag av opplysninger i flere irske annaler. (Illustrasjon: Erakis, 2010. Commons.)</center>]]
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''867'''.] ''Kalendernotis''. Maelduin, sønn av Aedhp, konge av Aileach, døde som klerk. Robhartach, biskop og lærd fra Finnglais, døde. Cosgrach fra Tigh Teller, skriver og eremitt, døde. Conall fra Cill Scire, en biskop, døde. Cormac Ua Liathain, biskop og eremitt, døde. Oigedhchair, abbed av Coindeire (Connor) og Lann-Eala (Lynally), døde. Guaire, sønn av Dubhdabhairenn, døde. Muireadhach, sønn av Cathal, konge av Ui Creamhthainn, døde etter langvarig lammelse. Dunchadh, sønn av Dormghal, døde. Canannan, sønn av Ceallach, ble sviket og drept av sønnen til Gaithin. Connmhach, abbed av Cluain-mic-Nois, døde. En seier ble vunnet av sønnen til Gaithin over flåten fra Athcliath (Dublin); i slaget ble Odolbh Micle8 drept. Dubhartach Berrach, en lærd mann, døde. Aedhagan, sønn av Finnacht, Ollamh av Leth-Chuinnu, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''868'''.]I dette året ledet Aedh Finnliath, sønn av Niall, konge av Erin, et stort felttog mot Cianachta for å plyndre dem, fordi kongen av Cianachta, Flann, sønn av Conang, som var hans egen søsters sønn, hadde gjort seg skyldig i en stor fornærmelse mot kongen av Erin. Det var ingen i hele Erin på denne tiden som var mer modig eller berømt enn denne Flann. Selv om Aedh ikke var spesielt takknemlig mot ham på dette tidspunktet, da han var overkonge av Erin, hadde Flann tidligere gitt ham støtte da han trengte det, nemlig under en konflikt mellom Aedh og Maelsechlainn, sønn av Maelruanaidh. Det var på grunn av dette at Maelsechlainn hadde forvist Flann fra hans område.
| |
| − | | |
| − | Da Flann, sønn av Conang, senere fornærmet kongen av Erin, var Flanna, datter av kongen av Osraighe, Dunlang, Aedh Finnliaths kone. Hun hadde tidligere vært gift med Maelsechlainn, som hun fødte Flann, den beste mannen i Erin på sin tid, og som senere ble Erins monark. Denne samme Flanna var også mor til den berømte Cennedigh, sønn av Gaithin. På denne tiden holdt dronningen på med å bygge en kirke for Brigid i Kildare<ref>
| |
| − | Brigid av Kildare (451-525?) var en irsk kristen nonne, abbedisse, og grunnlegger av flere nonneklostre og ble til slutt æret som helgen. Hun betraktes som en av Irlands skytshelgener sammen med Patrick og Columba. Hennes festdag er 1. februar, den tradisjonelle første vårdagen i Irland. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.</ref>, og hadde mange håndverkere som hugget tømmer i skogen.
| |
| − | | |
| − | Dronningen hadde hørt snakk blant mennene fra Leinster om hennes ektemann, Aedh Finnliath, og hennes sønn, Flann, sønn av Maelsechlainn, hvis berømmelse på den tiden var uten sidestykke. Da hun fikk vite at krigerne fra Leinster skulle støtte Flann, sønn av Conang, kongen av Cianachta, gikk hun til sin ektemann og oppfordret ham til å samle sine styrker for å kjempe mot dem. Aedh sendte deretter hæren sin gjennom Cianachta, hvor de plyndret, brente og forårsaket stor ødeleggelse.
| |
| − | | |
| − | Flann kom imidlertid ikke straks for å angripe dem, for på denne tiden lå det en stor flåte ved munningen av elven Boyne. Han sendte bud etter dem, og de kom til hans unnsetning, sammen med mennene fra Leinster. De dro alle ut for å forfølge kongen av Erin, som hadde sendt sitt krigsbytte i forveien. Aedh besteg en høyde for å speide ut de store styrkene som nærmet seg, og etter råd fra sine rådgivere sa han:
| |
| − | | |
| − | "Det er ikke ved soldaters makt at en kamp vinnes, men ved Guds hjelp og herskerens rettferdighet. Stolthet og overflødige styrker er ikke til Guds behag, men ydmykhet i sinnet og fasthet i hjertet. Disse menneskene er mange og stolte. Samle dere rundt meg nå, og tenk ikke på å flykte. Fjernt er deres hjem, og de som følger dere, er ikke deres venner; beskyttelse eller nåde vil dere ikke få. Gjør som deres fedre og bestefedre har gjort; i Den hellige treenighets navn, stå imot alt som kommer deres vei. Når dere ser meg reise meg, reiser dere alle for å angripe, og Gud vil vise dere veien."
| |
| − | | |
| − | På den andre siden delte Flann, sønn av Conang, sine styrker i tre avdelinger: han ledet selv den første, Leinster-mennene den andre, og de norrøne mennene den tredje. Han oppmuntret dem alle og sa: "Disse menneskene er få, og vi er mange; vi skal seire over dem. Jeg kjemper ikke denne kampen for noe annet enn å vinne tronen i Tara eller bli drept."
| |
| − | | |
| − | De møtte til slutt kongen av Erin, som ventet på dem med seks bannere, Herrens kors og Jesu stav. Slaget begynte med regn av spyd og javeliner fra fienden, men Aedh og hans menn reiste seg og kjempet tappert. Fienden ble til slutt slått, og kongen sa:
| |
| − | | |
| − | "Elskede folk, skån de kristne, men kjemp mot avgudsdyrkerne som nå er på flukt."
| |
| − | | |
| − | Etter slaget flyktet Flann, sønn av Conang, men han ble innhentet og drept. Hodet hans ble båret frem for kongens råd, som rådet kongen til å ikke sørge over det, selv om de var i slekt.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''869'''.] Foirtrenn ble plyndret og herjet av lochlann-folket, og de tok med seg mange gisler som pant: og de mottok tributter i lang tid etterpå.
| |
| − | | |
| − | En massakre ble utført mot gallerne i Mindroichetm av Cenneidigh, sønn av Gaithin, konge av Laeighis, og av de nordlige Osraighi.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden kom ''daunitene'', det vil si danene, med utallige styrker til Caer Ebroic, og de ødela byen som de tok. Dette var begynnelsen på store problemer og vanskeligheter for britene.
| |
| − | | |
| − | Ikke lenge før denne tiden hersket det alle slags kriger og uro i Lochlann. Dette oppsto av følgende årsak: De to yngste sønnene til Albdan, konge av Lochlann, forviste den eldste sønnen, Raghnall, sønn av Albdan, fordi de fryktet at han ville ta kongeriket Lochlann etter faren deres. Raghnall dro sammen med sine tre sønner til Innsi Orc, og Raghnall ble værende der med sin yngste sønn. Men de eldste sønnene, med en stor hær som de samlet fra alle kanter, dro videre til de britiske øyene, fylt av stolthet og ambisjoner for å angripe frankerne og sakserne. De trodde at faren deres hadde reist tilbake til Lochlann straks etter at han dro.
| |
| − | | |
| − | Deres stolthet og ungdommelige ambisjon fikk dem til å ro videre over det kantabriske havet, det vil si havet mellom Erin og Spania, til de nådde Spania. Der påførte de landet mange lidelser gjennom drap og plyndring. Deretter krysset de Gaditanske stredet, det vil si der Middelhavet møter det ytre havet, og de ankom Afrika. Der kjempet de en kamp mot maurerne, hvor en stor massakre av maurerne fant sted.
| |
| − | | |
| − | Men på vei til denne kampen sa en av sønnene til den andre:
"Bror," sa han, "det er stor dårskap og galskap av oss å reise fra det ene landet til det andre rundt om i verden og ta livet av oss selv, i stedet for å forsvare vårt fedreland og følge vår fars vilje. Han er nå alene borte fra hjemmet og oppholder seg i et land som ikke er hans eget. Den andre sønnen, som vi lot bli hos ham, er drept, som ble åpenbart for meg (dette ble åpenbart for ham i en drøm), og hans andre sønn ble drept i et slag! Det er også underlig om faren selv har overlevd det slaget."
| |
| − | | |
| − | Mens han sa disse ordene, så de slagordningen til maurerne nærme seg. Sønnen som hadde sagt dette, kastet seg plutselig inn i kampen, og han nådde kongen av Mauritania og slo ham med et stort sverd og hogg av ham hånden. Slaget ble utkjempet med stort mot på begge sider, selv om ingen av partene vant. Begge trakk seg tilbake til leirene sine etter at mange på begge sider hadde blitt drept. De utfordret imidlertid hverandre til kamp neste dag. Men kongen av Mauritania flyktet fra leiren sin om natten etter å ha mistet hånden.
| |
| − | | |
| − | Da morgenen kom, kledde lochlann-folket seg i rustning og forberedte seg med mot og styrke til slaget. Men da maurerne oppdaget at kongen deres hadde rømt, flyktet de, etter at mange av dem ble drept i en stor massakre. Etter dette dro lochlann-folket gjennom landet, og de plyndret og brente hele området. De tok med seg en stor mengde av dem (maurerne) som fanger til Erin, og disse er de blå mennene i Erin, for "mauri" betyr det samme som svarte menn, og Mauritania betyr svarthet. Det er underlig om hver tredje mann av lochlann-folket overlevde, mellom de som ble drept og de som druknet i Gaditanske stredet. Disse blå mennene var i Erin i lang tid. Mauritania ligger rett overfor Balearene.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. En solformørkelse på Kalendae i januar. Ceallach, sønn av Ailell, abbed av Cill Dara og abbed av Iona, døde i pikternes land. Mainchine, biskop av Leithghlin, døde. Tuathal, sønn av Artgus, overbiskop av Fortrenn og abbed av Dun Caillen (Dunkeld), døde. Colman, sønn av Dunlang, konge av Fotharta-tire, ble drept av sine egne barn. Tighernach, sønn av Focarta, konge av mennene fra Breagh, døde.
| |
| − | | |
| − | Dette året kom jarlen Tomrar fra Luimnech til Cluainfearta-Brenainn. Han var en hard, brutal og grusom mann fra Lochlann. Han trodde han skulle finne stor rikdom i denne kirken, men det gjorde han ikke, da nyheten om hans ankomst hadde kommet før ham. Folk flyktet dyktig fra ham, noen i båter, andre til myrene, og noen inn i kirken. De han fanget på gulvet og i kirkegården, drepte han. Cormac, sønn av Elathach, kjent som en av de viseste menn i Erin og etterfølger av gamle Ciaran fra Saighir, var i kirken. Gud og Brenann reddet dem. Samme år døde Tomrar av galskap, som en mirakuløs handling fra Brenann.
| |
| − | | |
| − | Dette året dro lochlann-kongene til Munster med store styrker, og de herjet Munster modig. De led imidlertid store tap, for Cennedigh, sønn av Gaithin, konge av Laeighis, kom sammen med Laeighis-mennene og en del av Osraighi til lochlann-leiren og slaktet mange av deres beste menn midt i leiren. På et tidspunkt så Cennedigh en mann av sitt folk mellom to lochlann-menn som skulle halshugge ham, og han kom raskt til unnsetning og halshugget de to lochlann-mennene, og reddet dermed sin egen mann. Cennedigh vant seieren og triumfen.
| |
| − | Etterpå kom en røvergruppe av lochlann-folket mot Cennedigh med store bytter i hendene, men da de hørte om drapet på sine ledere, forlot de sitt bytte og gikk aggressivt mot Cennedigh. Det var et voldsomt slag med mange kastespyd og sverd, men Gud hjalp sønnen av Gaithin og hans folk, og de beseiret lochlann-folket, som flyktet etter store tap. Mange lochlann-menn ble drept i en myr da de forsøkte å unnslippe. Hundene åt kroppene deres.
| |
| − | Cennedigh og hans menn utførte også et stort angrep på lochlann-kongens tjenere og kavaleri et annet sted i Munster. Som hevn drepte lochlann-folket en stor gruppe geistlige som var i deres egen leir, men de geistlige døde etter å ha mottatt de siste sakramentene.
| |
| − | | |
| − | På denne tiden fikk Maelciarain stor berømmelse blant gælerne for sine mange seire over lochlann-folket.
| |
| − | | |
| − | Dette året døde Tomrar, jarlen og fienden av Brenann, av galskap ved Port-Manann, og han hevdet å ha sett Brenann drepe ham.
| |
| − | | |
| − | Dette året gikk Ciarraighi (mennene fra Kerry) til angrep på Tomrars menn. De ba til Brenann ved sjøen, og Herren hjalp gælerne. Sjøen slukte lochlann-mennene, og Ciarraighi drepte dem. Congal, kongen av Ciarraighe, vant slaget. Lochlann-mennene flyktet, nakne og sårede, og etterlot store mengder gull, sølv og vakre kvinner.
| |
| − | | |
| − | Samme år kom lochlann-hærene fra havnen i Cork for å plyndre Fera Maighe-Feine (Fermoy). Gud tillot det ikke, for Deisi hadde kommet for å plyndre det samme området. Deisi og Fera Maighe, som tidligere var dødelige fiender, inngikk fred og angrep lochlann-folket sammen. Et voldsomt slag fulgte, og lochlann-folket ble beseiret med stort mannefall.
| |
| − | Lederen deres, Gnim Cinnsiolla, søkte tilflukt i en sterk borg i nærheten, men han ble drept etter å ha blitt lokket ut. Borgen han hadde brukt som base, ble deretter fullstendig ødelagt, etter Guds vilje.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Nialland, biskop av Slane, døde. Cormac, sønn av Elothach, abbed av Saighir (Seirkieran) og en skriver, døde. Ailell fra Clochar, skriver, biskop og abbed av Clochar, døde. Dubhthach, sønn av Maeltuile, den mest lærde blant latinerne i hele Europa, sovnet inn i Kristus. Martyriet til Eodhus, sønn av Dunghal, begått av hedningene ved Disert-Diarmada. Dunlaing, sønn av Muireadhach, konge av Leinster, døde. Maelciarain, sønn av Ronan, kongelig mesterkriger fra Øst-Erin, døde.
| |
| − | | |
| − | ''Hendelser''. Ard-Machah (Armagh) av Amhlaeibh ble plyndret, og byen ble brent med til grunnen med alle dens oratorier, inkludert det store oratoriet til Mac Andaighe. Ti hundre mennesker ble tatt til fange eller drept, og et stort bytte ble tatt. Donnagan, sønn av Cedfad, konge av Ui-Ceinnselaigh, og Cian, sønn av Cumas-cach, konge av Ui-Bairrche-tire, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''870'''.] Dette året, det syvende i Aedhs regjeringstid, oppfordret Leinster-mennene Cearbhall, sønn av Dunlang, til kamp. Cearbhall forberedte seg på slaget. De to flokkene møttes og kjempet, og mange ble drept på begge sider.
| |
| − | | |
| − | Før mye kamp hadde funnet sted mellom dem, kom Sloighedhach Ua Raithnen, etterfølgeren til Molaisse fra Leithglinn<ref>Som på dette tidspunktet var diakon, men senere ble biskop og etterfølger av Ciaran av Saighir</ref>, med sitt følge. Han meglet og oppnådde en oppriktig fred mellom dem.
| |
| − | | |
| − | Suairlech av Inedhnen, biskop, eremitt og abbed av Cluain-Iraird (Clonard), den fremste teolog i hele Erin, døde.
| |
| − |
| |
| − | Geran, sønn av Dicosc, abbed av Saighir, døde. Diarmaid, abbed av Fearna (Ferns), døde. Dubhdathuile, abbed av Liath Mochaemhog, døde. Maelodhar, biskop og eremitt, abbed av Daimhinis (Devenish), døde. Cumsudh, abbed av Disert Chiarain i Bealach-duin (Castlekieran i Meath), biskop og skriver, døde. Comhgan Fota, abbed av Tamhlacht, døde. Cobhthach, sønn av Muireadhach, abbed av Cill-dara (Kildare), en lærd og teolog, døde. Om ham ble det sagt:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Cobhthach fra Cuirrechn av gjev ætt,
| |
| − | :tronfølger av kongen av Liffes trakter:
| |
| − | :akk, for den store sønnen til Muireadhach,
| |
| − | :å, sorg, etterkommeren til den vakre Ceallach.
| |
| − | :Lederen for Leinster, den lærde,
| |
| − | :en perfekt, vakker, klok vismann,
| |
| − | :en strålende, lysende stjerne,
| |
| − | :var Cobhthach, Connlaiths etterfølger.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Maenghal, biskop av Cill-dara, døde.
| |
| − | | |
| − | ''Hendelser''. Aedh, sønn av Niall, dro inn i Leinster for å hevne ungdommen vi tidligere har nevnt som ble drept av mennene fra Leinster, eller muligens for å kreve skatt. Han plyndret Leinster fra Ath-cliath (Dublin) til Gabhran (Gowran). Fra en annen kant av Leinster kom Cearbhall, sønn av Dunlang, konge av Osraighe, og Cennedigh, sønn av Gaithin, konge av Laeighis, og de plyndret, brente og drepte alt de kunne inntil de nådde Dun-Bolg, hvor de slo leir.
| |
| − | | |
| − | Leinster-mennene samlet seg senere rundt sin konge, Muiredhach, sønn av Bran, som var en hardfør, seirende og klok konge. Han hadde tidligere vært i eksil i Alba (Skottland), hvor han hadde utmerket seg med sin tapperhet. De bestemte seg for å angripe mennene fra Laeighis og Osraighe i Dunbolg, snarere enn kongen av Erin, som var i Bealach Gabhrain.
| |
| − | | |
| − | Leinster-mennene gikk modig og ordnet frem til Dunbolg, hvor fienden var tallrik og fryktløs. Kampen var voldsom, og ropene fra menn som led, blandet seg med lyden av krigstrompeter. Jorden rystet, og hester og kveg løp skremt, noe som hindret heltenes bedrifter.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall ga sine menn instruksjoner, og da natten falt på, samlet han en styrke for å støtte sin søsters sønn, Cennedigh, som var i stor fare blant fiendene. I mellomtiden drepte kongen av Leinster en av Cearbhalls menn med et kastespyd. Kampen var intens, og Badhbh<ref>I irsk mytologi blir Badb (gammelirsk, uttalt [baðβ]), eller på moderne irsk Badhbh (uttalt [bˠəu], Munster-irsk: [bˠəiw]) — som også betyr "kråke"— sett på som en krigsgudinne som tar form av en kråke. Derfor kalles hun noen ganger Badb Catha ("slagkråken"). Hun er kjent for å skape frykt og forvirring blant soldater for å snu kampens utfall til sin fordel. Badb kan også opptre før en kamp for å varsle omfanget av det kommende blodbadet, eller for å forutsi døden til en fremtredende person. Hun gjorde dette av og til gjennom klagende rop, noe som har ført til sammenligninger med bean-sídhe (banshee). Sammen med søstrene Macha og Morrigan (eller Anand), utgjør Badb en trio av krigsgudinner kjent som de tre Morrígna.</ref> (krigsgudinnen) viste seg blant dem, mens blodbadet raste.
| |
| − | | |
| − | Leinster-mennene trakk seg til slutt tilbake, og tok med seg sin konge. Ingen av sidene tillot sine menn å forfølge fienden, og på mirakuløst vis, takket være St. Brigid og den gamle Ciaran, var det ingen store tap. Påfølgende dag ble noen av de forvillede Leinster-mennene drept. Cearbhall og Cennedigh marsjerte deretter til Gabhran (Gowran) for å møte kongen av Erin, Aedh Finnliath, som også var Cearbhalls svoger og Cennedighs onkel.
| |
| − | | |
| − | De diskuterte hendelsene, men kongen av Leinster ga ikke kongen av Erin et godt svar. Han minnet ham på alt som hadde skjedd, og nektet både skatt og gisler.
| |
| − | | |
| − | Samme år beleiret lochlann-kongen Srath-cluaide (Strathclyde) i Storbritannia i fire måneder. Etter å ha sulteforet innbyggerne og tappet brønnen deres, inntok de festningen, stjal rikdommene og tok mange til fange.
| |
| − |
| |
| − | ['''871'''.]I det åttende av Aedh Finnliaths regjeringstid, ble en av høvdingene i Leinster forvist av sitt eget folk fordi de hatet ham. Enten misunte de ham for de mange seirene han hadde vunnet over norrøne menn (lochlanner), eller de anså ham som uektefødt, siden han stammet fra Ciarraighi-Luachra, eller de hatet ham på grunn av hans store stolthet.
| |
| − | | |
| − | Da han derfor ikke kunne være leder blant høvdingene i Leinster, dro han i eksil med sine følgere til kongen av Erin. På grunn av sitt rykte som modig kriger, mottok kongen av Erin ham med ære og ga ham sin datter Eithne til kone. Så stor var hans innflytelse og makt over norrøne menn at de ikke våget å utføre noe slavearbeid på søndager. Det var store nyheter å høre om alle skattene de betalte ham. Det var altså av misunnelse og hat at mennene i Leinster forviste ham, og fordi han stammet fra Munster-folket.
| |
| − | | |
| − | Senere vendte han tilbake til Leinster med en hær og begikk mye plyndring og ødeleggelser, samt branner og massakrer. Imidlertid er det blant helgenenens forbannelser at det aldri skal være trygt for en som er forvist fra Leinster å vende tilbake for å føre krig der igjen. Dette ble også tilfelle for ham.
| |
| − | | |
| − | De i Leinster respekterte verken ære eller regler for kamp mot ham, men angrep ham fra alle kanter med kastespyd, økser og sverd, og hakket ham i små biter før de kappet hodet av ham. De drepte også alle hans menn. Hodet hans ble deretter brakt til norrøne menn (lochlanns), som satte det på en påle og skjøt på det i en tid før de kastet det i sjøen.
| |
| − | | |
| − | ''Kalendernotis''. Maenghal, abbed av Beannchar (Bangor), døde. Dubhthach, abbed av Cill-achaidhy, biskop, skriver og eremitt, døde. Ailell, biskop og abbed av Fobhar (Fore), døde. Curui, abbed av Inis Clothrann (i Loch Ribh), den mest lærde blant irene i historie, døde.
| |
| − | | |
| − | Amhlaeibh og Imhar kom igjen fra Alba (Skottland) til Ath-cliath (Dublin), med et stort antall fanger – både briter, skotter og saksere. Flåten deres bestod av 200 skip.
Dun-Sobhairce (Dunseverick) ble ødelagt, noe som aldri tidligere hadde skjedd.
| |
| − | | |
| − | Ailell, sønn av Dunlang, konge av Leinster og nordmennene, ble drept. Maelmuadh, sønn av Finnachta, konge av Airther-Liffe, døde. Flaithemh, sønn av Faelchar, druknet på grunn av familien fra Leithglinn. Connacht ble plyndret av Cearbhall og Dunchadh, og Buachail, sønn av Dunadhach, ble drept. Munster ble også plyndret, vest for Luachair, av Cearbhall.
| |
| − | | |
| − | Amhlaeibh dro fra Erin til Lochlann<ref>Dvs. Norge eller Skandinavia</ref> for å føre krig mot lochlann-folkene og hjelpe sin far, Goffridh, som hadde blitt angrepet. Faren hadde kommet for å hente ham. Selv om årsaken til krigen er kjent, anses den for lang å forklare og lite relevant for vår beretning. Vi fokuserer på det som angår Erin, selv om irene lider under både lochlann-folkene og interne konflikter.
| |
| − | | |
| − | ['''872'''.] ''Kalendernotis''. Gniad, abbed av Daimhliag-Cianain (Duleek), biskop, skriver og eremitt, døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Gniad var solen for vårt vakre folk,
| |
| − |
:en veiviser for de hellige på Emhirs<ref>Dvs. Irland.</ref> øy.
| |
| − | :Han feiret helgnenes fester,
| |
| − |
:arvtageren etter den vise Cianan.
| |
| − | :I lang tid hadde den strålende forsamlingen,
| |
| − | :som han ledet, vist seg verdig, uten uklarhet.
| |
| − |
:Akk, den store, dyrebare juvelen,
| |
| − | :Vår vakre, lyse venn, Gniad.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Cennfaeladh Ua Muichtigherna, konge av Caisel og etterfølger av Ailbhe, døde. Ferdomhnach, abbed av Cluain-mic-Nois, døde. Loingsech, sønn av Foillen, leder (abbed) for Cill Ausaille (Killossy), døde. Robhartach, av Dearmhach (Durrow), en skriver, døde.
| |
| − | Mennene fra De Tre Slettenes land<ref>Ved dagens Kilkenny, i Leinster.</ref> og Comannene så langt som Sliabh Bliadhma<ref>Slieve Bloom.</ref> ble plyndret av de galliske kongene, under det store snøfallet ved Brigidmesse.
| |
| − | | |
| − | ['''873'''.] I det tiende året av Aedh Finnliaths regjeringstid plyndret Imhar, sønn av Godfraidh, Conung, sønn av Godfraidh, og sønnen til mannen som dro fra Erin, nemlig Amhlaeibh, hele Erin fra vest til øst og fra sør til nord.
| |
| − | | |
| − | I det ellevte året av Aedhs regjeringstid ledet Barith, som var lærer for kongens sønn, mange skip fra havet vestover til Loch Bik. Derfra plyndret han øyene i Loch Ri og de nærliggende områdene, inkludert Magh Luirg. På denne tiden reddet Gud Columbs etterfølger<ref>Her siktes til en ikke navngitt abbed.</ref> fra lochlann-folkenes hender. Da han unnslapp, trodde de at han var en søylestein.
| |
| − | | |
| − | Kongen av Lochlann døde av en stygg og plutselig sykdom, slik det var Guds vilje<ref>Det er mulig at denne oppføringen sikter til Harald Hårfagre.</ref>. Britannia var svært plaget dette året.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | <center>'''Her følger en lakune i annalene fra ca. 871 [873] til 900.'''</center>
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''906'''.] ''Kalendernotis''': Indrechtach, sønn av Dobhailen, abbed av Beannchar (Bangor), døde.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Én i en tid av tre hundre vakre, roterende år
| |
| − | :fra Comhghalls død i Beannchar,
| |
| − |
:til den lykkelige dødsstund
| |
| − | :for den store, strålende Indrechtach.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Maelpoil, leder (abbed) av Sruthair Guaire, døde. Furadhran, sønn av Gabhran, prior av Cill-achaidh, døde. Ceile, sønn av Urthuile, prior av Achadh bo Cainnigh (Agabo), døde. Flann, sønn av Domhnall, tronfølger i Nord, døde. Egnechan, sønn av Dalach, konge av Cinel Conaill, døde. Ciarmac Ua Dunadhaigh, konge av Ui Conaill Gabhra, døde. Muiredhach, sønn av Domhnall, tronfølger i Leinster, ble drept. Ciarodhar, sønn av Crunnmhael, konge av Ui-Felmedha, døde. Glaisin, sønn av Uisin, konge av Ui-Maccaille, døde.
| |
| − | | |
| − | Om Eignechans død, og om Indrechtachs, Flanns og Ciarmacans død ble det sagt:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Døden har etterlatt seg tomrom
| |
| − | :blant krigerne som søker dyrebart bytte.
| |
| − |
:Om den har endret fargen til en mektig konge,
| |
| − | :er det stor sorg at Eignech har dødd.
| |
| − |
:Eignech, den strengeste blant de unge,
| |
| − | :konge av det folkerike Cinel Conaill.
| |
| − |
:Akk, hans ansikt, innsunket og fargeløst,
| |
| − | :hviler under jordens overflate i døden.
| |
| − | :Indrechtach fra det folkerike Beannchar,
| |
| − | :og Ciarmhae fra Gabhra, så stor i berømmelse,
| |
| − | :Flann Feabhail, sjenerøs og urokkelig i motgang,
| |
| − | :Eignech av Conalls rådkloke slekt.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ['''908'''.] Dette er det tredevte året av Flanns, sønn av Maelsechlainn, regjeringstid.
| |
| − | | |
| − | Den store hæren fra Munster ble samlet av Flaithbhertach og Cormac<ref>Cormac MacCuilenan (836–908), en irsk biskop og konge av Cashel, tilhørte Eoghanacht-dynastiet i Sør-Irland. I sine tidlige år fikk han en solid utdannelse ved en av de irske skolene. Han ble ordinert til prest og senere utnevnt til biskop av Cashel. I år 900, på grunn av sin avstamning, steg han til posisjonen som konge av Cashel, og forente dermed de to rollene som åndelig og verdslig hersker over Leth Moga, som den sørlige delen av Irland ble kalt.</ref> for å kreve gisler fra Leinster og Osraighe. Alle menn fra Munster var samlet i én leir. Flaithbhertach red gjennom leiren på hesteryggen, men hesten hans falt ned i en dyp grøft, noe som ble ansett som et dårlig varsel. Mange av hans egne folk, og fra hele hæren, ønsket ikke å fortsette felttoget etter dette, da de så det som et illevarslende tegn.
| |
| − | | |
| − | Adelsmenn fra Leinster, sendt av Cearbhall, sønn av Muirigan, kom først til Cormac med et budskap om fred. De tilbød fred for hele Erin frem til mai året etter (det var da den andre uken i høst), og foreslo å overlevere gisler til Maenach, en hellig og klok mann, samt andre fromme menn. De tilbød også gaver og store eiendommer til Cormac og Flaithbhertach.
| |
| − | | |
| − | Cormac ble svært glad for tilbudet om fred og delte nyheten med Flaithbhertach.
| |
| − | | |
| − | Flaithbhertach reagerte imidlertid med avsky og sa:
| |
| − | | |
| − |
"Dette viser hvor liten din ånd er, og hvor svak din natur er, for du er sønn av en plebeier." Han uttalte også mange andre bitre og fornærmende ord, som er for mange til å gjentas her.
| |
| − | | |
| − | Cormac svarte:
| |
| − | | |
| − |
"Jeg er sikker på hva dette vil føre til: En kamp vil finne sted, og jeg, en hellig mann, vil bli forbannet for det. Det er sannsynlig at det også vil føre til din død."
| |
| − | | |
| − | Deretter trakk Cormac seg tilbake til sitt telt, trist og urolig. Han tok en skål med epler som var brakt til ham og begynte å dele dem ut til sine folk. Han sa:
| |
| − | | |
| − |
"Mine kjære, dette er siste gang jeg gir dere epler." Da folket hans spurte hvorfor han var så nedslått, svarte han:
"Det er ikke noe stort under at jeg ikke vil gi dere epler lenger. Det vil være en annen i mitt sted som gir dere epler."
| |
| − | | |
| − | Senere ba han Maenach, sønn av Siadhal, komme til seg. Maenach var den kloke etterfølgeren av Comhghall. Cormac bekjente sine synder, skrev sitt testamente og mottok sakramentet fra Maenach. Han forberedte seg på sin død, vel vitende om at han ville falle i slaget. Han ba også om at kroppen hans skulle bringes til Cluain Uamhae, hvis det var mulig. Hvis ikke, ønsket han å bli begravet ved gravplassen til Diarmaid, hvor han hadde studert i lang tid.
| |
| − | | |
| − | Maenach forsøkte å skape fred mellom Leinster og Munster, men mange av styrkene fra Munster forlot hæren uten tillatelse. I leiren var det stor uro da de hørte at Flann, sønn av Maelsechlainn, ledet en stor styrke av fotfolk og ryttere for Leinster.
| |
| − | | |
| − | Maenach foreslo igjen at mennene fra Munster skulle akseptere fredsavtalen og gislene fra Leinster. Mange mente at Flaithbhertach alene hadde presset dem inn i felttoget mot Leinster.
| |
| − | | |
| − | Munster-hæren fortsatte til Leithghlinn-broen, men flere geistlige og en stor del av forsyningene ble igjen. Etter dette blåste de signalhornene for slag, og mennene fra Munster stilte opp på Magh Ailbhe med ryggen mot en tett skog. De delte seg i tre slagstyrker:
| |
| − |
Flaithbhertach, sønn av Inmainen, og Ceallach, sønn av Cearbhall, konge av Osraighe, ledet den første bataljonen.
| |
| − | | |
| − | Cormac, sønn av Cuilenan, konge av Munster, ledet den midtre bataljonen.
| |
| − | | |
| − | Cormac, sønn av Mothla, konge av Deisi, sammen med kongen av Ciarraighe og andre konger fra Vest-Munster, ledet den tredje bataljonen.
| |
| − | | |
| − | Munster-mennene ble motløse da de så det store antallet fiender og deres egne små styrker. De lærde som var til stede i slaget rapporterte at Leinster-hæren var tre til fire ganger så stor som Munster-hæren.
| |
| − | | |
| − | Slaget var kaotisk, og Munster-hæren led et katastrofalt nederlag. To hendelser bidro til dette: Ceilechar, bror av Cingegan, oppfordret mennene fra Munster til å flykte og forlot slaget med en stor styrke. Cealach, sønn av Cearbhall, oppfordret sine menn til å "drive fienden tilbake", men brukte dette som et påskudd for å flykte selv.
| |
| − | | |
| − | Slaget på Magh Ailbhe ble en massakre. Geistlige og lekfolk ble drept uten anseelse. De som ble spart, ble enten tatt til fange for løsepenger eller gjort til slaver.
| |
| − | | |
| − | Kongen av Munster, Cormac, flyktet i spissen for sin slagstyrke, men hesten hans falt i en grøft. Hans menn hjalp ham opp igjen, men hesten falt en gang til. Denne gangen brakk Cormac ryggen og nakken. Med sine siste ord ba han: "Herre, i dine hender overgir jeg min ånd."
| |
| − | | |
| − | Fiendene stakk ham med spyd og hogget av hodet hans.
| |
| − | | |
| − | Selv om massakren på Magh Ailbhe, øst for Bearbha (Barrow), var omfattende, var ikke Leinster-mennenes stridslyst tilfredsstilt. De forfulgte flyktende vestover over Sliabh Mairge og drepte mange adelsmenn under jakten.
| |
| − | | |
| − | Helt i begynnelsen av slaget ble Ceallach, sønn av Cearbhall, konge av Osraighe, og hans sønn drept umiddelbart. Deretter ble andre drept spredt utover, både legfolk og geistlige. Mange gode geistlige mistet livet i slaget, så vel som flere konger og høvdinger.
| |
| − | | |
| − | Blant de som ble drept, var: Fogartach, sønn av Suibhne, en lærd innen filosofi og teologi, konge av Ciarraighe (Kerry). Ailell, sønn av Eoghan, en fremstående ung vismann. Colman, abbed av Cenn-Etigh, Erins øverste dommer.
| |
| − | | |
| − | Også mange andre konger og høvdinger mistet livet, blant dem: Cormac, konge av Deisi. Dubhagan, konge av Fera-Maighe (Fermoy). Cennfaeladh, konge av Ui-Conaill (Connilloe). Conodhar og Aneslis av Ui-Toirdhealbhaigh. Eidhen, konge av Aidhne, som var i eksil i Munster. Maelmuadh, Madudan, Dubhdabhoirenn, Congal, Catharnach, og Feradhach. Aedh, konge av Ui-Liathain. Domhnall, konge av Dun-Cearmna.
| |
| − | | |
| − | De som vant slaget, var: Flann, sønn av Maelseachlainn, konge av Erin. Cearbhall, sønn av Muirigen, konge av Leinster. Tadhg, sønn av Faelan, konge av Ui-Ceinnsealaigh. Temhenan, konge av Ui-Deaghaidh. Ceallach og Lorcan, konger av Feara-Cualann. Inneirghe, sønn av Duibhgilla, konge av Ui-Drona. Follamhan, sønn av Oilell, konge av Fotharta-Fea. Tuathal, sønn av Ugaire, konge av Ui Muireadhaigh. Ughran, sønn av Cennedigh, konge av Laeighis. Maelchallann, sønn av Ferghal, konge av Fortuatha. Clercen, konge av Ui-Bairche.
| |
| − | Flann, konge av Erin, eskorterte Diarmaid, sønn av Cearbhall, tilbake til kongeriket Osraighe. Deretter kom en gruppe til Flann med hodet til Cormac og sa:
| |
| − | | |
| − | "Liv og helse, mektige, seirende konge! Vi bringer deg Cormacs hode. Som skikken er for konger, reis benet ditt, legg hodet under det, og knus det med låret ditt."
| |
| − | | |
| − | Flann svarte med sinne i stedet for takknemlighet: "Det var en enorm synd å kutte hodet av en hellig biskop. Men i stedet for å knuse det, vil jeg hedre det."
| |
| − | | |
| − | Flann tok hodet i hendene, kysset det, og bar det tre ganger rundt. Hodet ble deretter ærefullt brakt til kroppen, hvor Maenach, sønn av Siadhal, oppbevarte det. Cormacs kropp ble deretter ført til Disert-Diarmada (Castledermot) og ærefullt gravlagt der, hvor det sies å utføre tegn og mirakler.
| |
| − | | |
| − | Dette mordet, med dets grufulle våpen, er en enorm urettferdighet mot en så hellig mann som Cormac. Han var den mest lærde av alle menn i Erin, både før og siden. Han mestret irsk og latin, var erkebiskop, mirakuløs i kyskhet og bønn, en mester i lov og visdom, poesi og lærdom. Han var en leder for veldedighet og dyd, og den høyeste kongen av de to provinsene i Munster i sin tid.
| |
| − | | |
| − | Flann, kongen av Erin, dro hjem etter å ha etterlatt Diarmaid som hersker over Osraighe og sikret en fredsavtale. Leinster-mennene dro også hjem etter sin seier.
| |
| − | | |
| − | Cearbhall, sønn av Muirigen, konge av Leinster, dro direkte til Kildare med store grupper fanger, inkludert Flaithbhertach, sønn av Inmainen. Flaithbhertach ble kritisert av Leinster-geistligheten for å ha invitert til felttoget og slaget, og for å ha tvunget Cormac til å delta mot sin vilje.
| |
| − | | |
| − | Etter Cearbhalls død ble Flaithbhertach satt fri, i følge noen etter ett år. Han ble fulgt av geistlige til Magh Nairbh. Da han kom tilbake til Munster, sluttet han fred der og trakk seg tilbake til sitt kloster på Inis-Cathaigh (Scattery Island). Senere forlot han klosteret og tok opp tronen i Caisel, hvor han regjerte i 32 år.
| |
| − | | |
| − | Dalian, sønn av Morh, Ollamh for Cearbhall, konge av Leinster, skrev om dette slaget:
| |
| − |
| |
| − | | |
| − | :Cormac av Feimhin, Foghartach,
| |
| − | :Colman, Ceallach, de sterke,
| |
| − | :med seks tusen menn, falt de
| |
| − |
:i det vidgjetne slaget ved Mughain.
| |
| − | | |
| − | :Aneslis, Borumhas beskytter,
| |
| − |
:Ferghal den sterke, av den rette ætt,
| |
| − |
:Cormac den vakre, av Magh Feimhin,
| |
| − | :og Cennfaeladh, av Frighrenn.
| |
| − | :Conodhar også, av Magh Adhair,
| |
| − |
:og Eidhen, av Aidhne.
| |
| − |
:Alle ble drept av Cearbhall
| |
| − |
:tirsdag på Magh Ailbhe.
| |
| − | | |
| − | :Maelmuadh og Madudhan;
| |
| − |
:akk, hvor vakker var hæren!
| |
| − | :Dubhagan, av Abhainn Morn,
| |
| − | :Dubhlach og Dubhdabhoirenn.
| |
| − |
:Congal og Catharnach,
| |
| − | :og Feradhach, av villmarken.
| |
| − | :Domhnall, fra Dun Cearma, den rettferdige,
| |
| − |
:og Aedh, fra Cam Tasaigh,
| |
| − |
:Flann, fra Teamhair, sletten ved Tailltin,
| |
| − |
:og Cearbhall, fra regntunge Dun Carman.
| |
| − | | |
| − | :Den syvende september samlet de seg til kamp
| |
| − | :med hundrevis i jubel,
| |
| − | :Tadhg, sønn av Faelan,
| |
| − | :Temenan, Ceallach og Lorcan, de kjekke.
| |
| − | | |
| − | :Indeirge, sønn av Duibhgilla,
| |
| − |
:nedkjempet fem ganger ni personer:
| |
| − |
:Maelcallann, sønn av Fearghal,
| |
| − |
:Domhnall og Lorcan fra Liamhain,
| |
| − |
:Ugaire, fra Dun-Dearmhaigh.
| |
| − | | |
| − | :De var ikke en dyster gruppe på fire:
| |
| − | :Ugran, fra Mairge, den storverkede,
| |
| − | :Cleircen, fra Inis-Failbhe,
| |
| − | :Follamhan, sønn av Ailell,
| |
| − |
:Dubhdabhoirenn, vi anerkjenner.
| |
| − | :Tadhg, hersker av Desgabhair,
| |
| − | :med knusende slag av sterke staver,
| |
| − | :han som beseiret
:og vant slaget over Cormac.
| |
| − | :Det var en gjerning av mørk plyndring,
| |
| − |
:og nok til å forvirre oss,
| |
| − | :en brutal handling som brakte sorg.
| |
| − | | |
| − | :Det var stolthet, det var intoleranse,
| |
| − | :deres ankomst til hans område mot Cearbhall.
| |
| − | :Biskopen, skriftefaren,
| |
| − | :den berømte, strålende legen;
| |
| − | :konge av Caisel, konge av Vest-Munster.
| |
| − |
:Gud! Ak, for Cormac!
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Cormac, sønn av Cuilenan, og Cearbhall, sønn av Muiregan, var fostersøsken og skolekamerater; derfor sang Cormac:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Bring meg min harpe, så jeg kan spille på den,
| |
| − | :For min glødende kjærlighet til Gelsherc, datter av Deirill.
| |
| − | | |
| − |
| |
| − | Gelsherc, datter av Deirill, konge av frankerne, hadde fostret begge, derav navnet "Forod Geilsheirc."
| |
| − | | |
| − | ['''909'''.] Cearbhall, sønn av Muiregan, konge av Leinster, døde. Derfor sang Dalian:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Stor sorg at skipenes Liv
| |
| − | :er uten Ceallach, hennes passende ektefelle;
| |
| − | :en sjenerøs, stabil og fruktbar mann,
| |
| − | :som Erin underkastet seg.
| |
| − | | |
| − | :Sørgelig for meg er Almhains styrke,
| |
| − | :og Aillen, å være uten soldater;
| |
| − |
:sørgelig for meg er Carman –
| |
| − | :jeg skjuler det ikke – gresset vokser over deres veier.
| |
| − | | |
| − | :Hans liv var ikke langt
| |
| − | :etter vanæren mot Cormac;
| |
| − | :en dag og en halv, intet feilaktig regnestykke,
| |
| − |
:og ett år uten tillegg.
| |
| − | | |
| − | :Hersker av et edelt kongerike,
| |
| − |
:konge av Leinster, blant mange helter.
| |
| − |
:Akk! At Almhains stolte høvding
| |
| − | :har dødd på en bitter, smertefull måte.
| |
| − | :Sørgelig for de strålende juvelene,
| |
| − | :å være uten den modige og berømte kongen av Nas.
| |
| − | :Selv om tette hærer har falt,
| |
| − |
:er denne sorgen større enn alle andre.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Gormflaith, datter av Flann, sang:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Cearbhall var alltid kraftfull
| |
| − | :hans styre var sterkt til døden.
| |
| − | :Hva som gjensto av hans tributter som ikke var betalt,
| |
| − |
:brakte han med sin styrke til Nas.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Noen sier at Cearbhall ble drept slik: Da han red gjennom gaten ved steintrappen østover i Cill Dara (Kildare) på en stolt hest, skremte en tøyrensers arbeid hesten. Hesten kastet Cearbhall av slik at han traff sitt eget spyd, som ble holdt av hans egen stallgutt. Cearbhall døde av såret etter ett år og ble gravlagt blant sine forfedre på Nas’ kirkegård.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Det er ni konger av stor ære
| |
| − | :i Cill-Naise, med skinnende prakt:
| |
| − |
:Muiregan, en feilfri helt,
| |
| − |
:Ceallach og Cearbhall, den fornuftige.
| |
| − |
:Colum, Braen og Bran, den livlige,
| |
| − |
:Finn, Faelan, og Dunchadh, den dristige.
| |
| − |
:I Corbans kirke, har jeg hørt,
| |
| − | :ble deres krigerske graver laget.
| |
| − | | |
| − | Becc Ua Leathlabhair, konge av Dal-Araidhe, døde. Derfor ble det sagt:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :En skrekkelig nyhet som spres til skipene på havet,
| |
| − | :som har trosset store farer,
| |
| − |
:at den elskede gyldne grenen,
| |
| − | :akk, ei lenger lever – den vidgjetne prins av Tuath-Inbhir.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | ''Andre hendelser''. Cadell, sønn av Roderick, konge av Storbritannia, døde, sammen med andre som Caireog, sønn av Dunog, konge av Ui Fergusa i Ui Ceinnsealaigh, og Mughron, sønn av Sochlachan, konge av Ui-Maine.
| |
| − | | |
| − | I det fjerde år før dette, ble lochlann-hordene forvist fra Erin av Cele-Dabhaills hellighet, en from og rettskaffen mann som styrket Erins helter mot hedningene gjennom faste og bønn. Lochlann-folkene, ledet av Hingamund<ref>Ingimund var en vikinghøvding fra 900-tallet. I 902 forteller irske kilder at vikingene ble drevet ut fra Dublin. Det er sannsynligvis i forbindelse med denne utvisningen at Ingimund nevnes. Han skal ha ledet et mislykket forsøk på å bosette nordmenn på Anglesey, før han også ble drevet bort derfra. Deretter ser det ut til at han førte sitt folk til Wirral-halvøya, hvor engelskmennene lot ham bosette sine tilhengere. Ingimunds angrep på Anglesey kan være den mest kjente vikinginvasjonen i walisisk historie.</ref>, dro til Storbritannia. Der ble de angrepet av britene i et hardt slag og ble tvunget ut av britenes territorier.
| |
| − | | |
| − | Etter dette kom Hingamund og hans styrker til Æthelflæd<ref>Æthelflæd (ca. 870 – 12. juni 918) regjerte som "Lady of the Mercians" i de engelske Midlands fra 911 til sin død i 918. Hun var eldste barn av Alfred den store, kongen av det angelsaksiske kongeriket Wessex, og hans kone Ealhswith. Æthelflæd ble født rundt 870, på høyden av vikinginvasjonene i England. Innen 878 var det meste av England under dansk vikingkontroll – Øst-Anglia og Northumbria var erobret, og Mercia var delt mellom engelskmennene og vikingene. Men samme år vant Alfred en avgjørende seier i slaget ved Edington. Kort tid etter kom den engelskkontrollerte vestlige delen av Mercia under styret til Æthelred, Lord of the Mercians, som aksepterte Alfreds overherredømme. Alfred tok tittelen "Konge av angelsakserne" (tidligere hadde han tittelen "Konge av vestsakserne" som sine forgjengere) og hevdet å styre alle angelsaksiske folk som ikke bodde i områder under vikingkontroll. På midten av 880-tallet styrket Alfred alliansen mellom de gjenlevende engelske kongedømmene ved å gifte bort Æthelflæd til Æthelred.</ref>, dronning av sakserne, fordi hennes ektemann, Æthelred, på den tiden led av en sykdom. (La ingen kritisere meg for å ha nevnt Æthelreds død tidligere, for det jeg nå forteller, skjedde før Ethelfrids død, og det var denne sykdommen han døde av. Jeg ønsket imidlertid ikke å utelate alt som lochlann-folkene gjorde etter at de forlot området.)
| |
| − | | |
| − | Hingamund ba om land fra dronningen, hvor han kunne bosette seg og bygge stall og hus, for han var på denne tiden lei av krig. Ethelfrida ga ham senere land nær Chester, og der ble han en tid. Resultatet av dette var at da Hingamund så at byen var svært rik, og at landet rundt var av høy kvalitet, begynte han å begjære det.
| |
| − | | |
| − | Hingamund møtte deretter lederne for lochlann-folkene og danene. Han klaget kraftig og sa at de ikke hadde det bra uten godt land, og at de burde ta Chester og tilegne seg byens rikdommer og landområder. Dette førte til mange store kamper og kriger. Hingamund sa: "La oss først spørre og be dem om det, og hvis vi ikke får det frivillig, skal vi kjempe for det med makt." Alle lederne for lochlann-folkene og danene var enige. Hingamund dro tilbake til sitt hus, fulgt av en hær. Selv om de holdt denne planen hemmelig, fikk dronningen vite om den. Hun samlet store styrker fra alle retninger, og byen Chester ble fylt med hennes tropper.
| |
| − | | |
| − | Nesten samtidig kjempet mennene fra Fortrenn og lochlann-folkene et slag. Mennene fra Alba kjempet tappert, og de ba til Colum Cille for hjelp, siden han var deres apostel og hadde brakt dem troen. Ved en tidligere anledning, da Imhar Conung var ung, kom han med tre store slagstyrker for å plyndre Alba. På den tiden fastet og ba mennene fra Alba, både legfolk og geistlige, til Gud og Colum Cille gjennom hele natten. De ga almisser til kirker og de fattige, mottok sakramentet og lovet å gjøre alt godt som prestene deres foreskrev. De bar Colum Cilles stav som standard i slagene, noe som ofte førte til seier.
| |
| − | | |
| − | Dette slaget ble utkjempet med stor kraft, og mennene fra Alba vant en overlegen seier. Lochlann-folkene ble drept i stort antall, og deres konge, Otter, sønn av Iargna, ble drept. Etter dette gikk det lang tid før danene eller lochlann-folkene angrep dem igjen, og de nøt fred og ro.
| |
| − | | |
| − | Tilbake til historien: Styrkene til danskene og lochlann-folkene samlet seg mot Chester. Da de ikke fikk det de ønsket gjennom bønn eller forhandling, kunngjorde de at de gikk til kamp. På dagen for slaget angrep de byen, hvor det var samlet en stor hær med mange adelsmenn. Innbyggerne i Chester sendte budbringere til kongen av sakserne, som lå for døden, og ba om råd. Han rådet dem til å kjempe utenfor byen, men å holde byporten åpen og skjule riddere inne i byen. Hvis de ble slått i slaget, skulle de late som de flyktet tilbake til byen og lokke fienden inn. Når en stor del av fienden var inne i byen, skulle porten lukkes, og styrkene angripe og drepe alle som hadde kommet inn.
| |
| − | | |
| − | Denne planen ble fulgt, og en blodig massakre fant sted blant danene og lochlann-folkene. Selv om mange ble drept, nektet lochlann-folkene å oppgi byen. De laget hinder og forsøkte å trenge gjennom bymuren. Dette førte til flere harde kamper.
| |
| − | | |
| − | Kongen og dronningen sendte budbringere til gælerne som var blant hedningene, siden mange av gælerne var fostersønner av lochlann-folkene. De ba gælerne om å spørre danskene hvilke gaver de ville gi i bytte for å forråde byen. Gælerne samlet danene og fikk dem til å sverge på sine sverd og skjold, noe som var vanlig praksis, og la dermed fra seg våpnene. Da danskene var ubevæpnet, kastet gælerne store steiner og bjelker over dem, og mange ble drept med spyd, kastespyd og andre våpen.
| |
| − | | |
| − | De andre styrkene var imidlertid under hindrene og prøvde å perforere bymurene. Det sakserne og gælerne som var blant dem gjorde, var å kaste store steiner ned, som brøt sammen hindrene over fiendens hoder. For å motvirke dette plasserte fienden store stolper under hindrene.
| |
| − | | |
| − | Saksernes neste trekk var å fylle byens kjeler med alt øl og vann de hadde, koke det, og helle det ned på dem som var under hindrene, slik at huden deres ble skoldet av. Lochlann-folkene prøvde å beskytte seg ved å legge huder utenpå hinderne. Sakserne kastet deretter alle byens bikuber ned på beleirerne, noe som forhindret dem i å bevege hender og føtter på grunn av mengden bier som stakk dem.
| |
| − | | |
| − | Til slutt måtte beleirerne trekke seg tilbake og forlate byen, men det gikk ikke lang tid før de kom tilbake for å kjempe igjen.
| |
| − | | |
| − | Dette året samlet mennene fra Breifne en stor styrke for å begå plyndringer i Meath. Dette ble rapportert til kongen av Erin og hans sønner. Da sa kongen: "Det må være verdens ende når slike plebeiere våger å angripe adelsmenn."
Kongen av Erin samlet straks en uovervinnelig styrke sammen med sine sønner. De dro til Druim-criaich, hvor de speidet ut Brefnians styrker. De hadde aldri før sett en slik samling av Attacott-folk.
De to styrkene møttes ansikt til ansikt, og selv om mennene fra Breifne<ref>Kongedømmet Breifne (irsk: [ˈbʲɾʲeːfʲnʲə]), anglisisert som Breffny, var et middelaldersk overkongedømme i det gæliske Irland. Det omfattet det som i dag er grevskapene Leitrim og Cavan, samt deler av nærliggende grevskap, og tilsvarer omtrent det romersk-katolske bispedømmet Kilmore. Kongedømmet oppstod på 900-tallet som en konføderasjon av túatha (småkongeriker) styrt av en overkonge fra Uí Briúin Bréifne.</ref> ikke hadde noen konge som ledet dem, angrep de kongen av Erin med stor dristighet. Sønnene til kongen av Erin la merke til en slagstyrke som var litt adskilt fra resten. De dro mot denne bataljonen og angrep den.
Kongens sønner beseiret bataljonen, og de andre bataljonene ble også straks slått og fryktelig massakrert. Mange av dem ble tatt til fange og senere løslatt mot løsepenger.
Kongen returnerte som seierherre etter å ha oppnådd triumf over plebeierne, og kongen av Breifne, Flann, sønn av Tighernan, ble drept i slaget.
| |
| − | | |
| − | ['''910'''.] Kalenderen markerer det tredveførste året av Flanns regjeringstid.
Diarmaid, konge av Osraighe, og Aedh, sønn av Dubhghioll, konge av Ui-Drona, ødela den østlige delen av Magh Raighne. De ødela også Cill-na-gCaillech (nonneklosteret) Finech og Rechtin, og Aedhs folk drepte presten som var tilknyttet stedet. Gud tok senere hevn over Aedh, sønn av Dubhghioll, da noen plebeiere fra Osraighe drepte ham på vei hjem.
Denne Aedh var konge av Ui-Drona og De Tre Slettenes Land, samt tronfølger i Ui-Ceinsealaigh. Derfor ble det sagt:
:Unge menn fra vakre Ailbhe,
:sørg over kongen av edle Slainek.
:Drept er Aedh, hærens leder ved Bearbha,
:den rettferdige kongen av fredelige Fearnam.
:Til det store Fearna, med tusen edle gaver,
:kom det, om jeg husker riktig,
:aldri et lik av større berømmelse
:siden Bran Dubh, hærens leder, ble drept.
:Min beskyttelse, min trygghet er borte;
:må kongenes konge gjøre hans vei jevn.
:Det er lett å se ved Rath-Aedhain
:at Aedh er død, unge menn!
| |
| − | | |
| − | Uallachan, sønn av Cathal, tronfølger i Ui-Failghe (Offaly), døde. Ugaire, sønn av Oilell, ble gjort til konge av Leinster.
Buadhach, sønn av Mothla, tronfølger i Deisi, døde.
['''911'''.] Kalenderen markerer et underlig tegn – to soler som beveget seg sammen på himmelen i løpet av én dag, på prid. non. Maii<ref>6. mai.</ref>
Dunlang, sønn av Cairbre, tronfølger i Leinster, døde. Domhnall, sønn av Aedh, konge av Ailech, tok pilegrimsstaven. Maelmordha, prins (erenach) av Tir-da-glas, døde. Gaeithin, sønn av Ughran, tronfølger i Laeighis, døde. Buadhach, sønn av Gossan, tronfølger i Ui-Bairrche, døde. Dianimh, datter av Duibhghill og kone til Dunlang, døde.
| |
| − | | |
| − | Derfor ble det sagt:
| |
| − | | |
| − | | |
| − | :Dianimh, folkets beskytter, er lenket av kongen over elementene.
| |
| − | :Akk! At hennes høye og vakre skikkelse
| |
| − | :nå ligger i et kaldt hus av leire.
| |
| − | | |
| − | | |
| − | Osraighe av Cormac, kongen av Deisi, plyndret. Mange sognekirker og klosterkirker ble ødelagt av ham. Osraighi drepte broren til Cormac, altså Cuilennan. Da Cormac plyndret Osraighe, forfulgte Maelruanaidh, sønn av Niall (sønn av den tidligere kongen over Deisi), sammen med en gruppe fra Osraighi, Cormac helt til hans egen residens. Den før nevnte Cuilennan forsøkte å motstå dem og ga dem kamp. I denne kampen ble Cuilennan drept. Da Cormac vendte tilbake og hørte nyheten, så han brorens klær i hendene på dem som hadde drept ham. Dette gjorde ham melankolsk og sørgmodig.
Det året ble sønnen til Braenan, sønn av Cearbhall, grusomt drept midt i sin egen festning. Selv om Diarmaid trodde at drapet på brorens sønn ville gagne ham, ble det ikke slik. Som følge av dette reiste hele Clann Dunghaile seg mot Diarmaid. Og som om det ikke var nok, reiste Ceallach og Maelmordha, sønnen til hans bror, seg mot ham. Maelmordha hadde ikke glemt den grusomheten Diarmaid hadde utøvd mot hans far da han var en gammel mann. Maelmordha reiste seg heftig og energisk mot Diarmaid, og Osraighe ble delt i to deler på grunn av denne krigen. Det var stort mannefall mellom dem.
Sønnen til Aedh, sønn av Duibhghilla (som var dattersønn av Cearbhall, sønn av Dunlaing), angrep også Diarmaid. Han var bitter over at sønnen til sin mors bror og sin elev hadde blitt drept av Diarmaid. Mange adelsmenn ble drept under denne krigen, og mange kirker ble herjet.
| |
| − | | |
| − | ['''912'''.] Kalendere noterer plyndringen av Ard-Macha av Cearnachan, sønn av Duilgen, som tok en fange fra kirken og druknet ham i Loch Cirr. Cearnachan ble senere druknet av Niall Glundubh i samme innsjø som hevn for denne vanhelligelsen av Ard-Macha.
Maelbrighde, sønn av Maeldomhnach, abbed av Lis-mor, døde. Flann, sønn av Laegh, abbed av Corcach, døde. Cormac, biskop av Saighir (Serkieran), døde. Tibraide, abbed av Imleach (Emly), døde.
Maelbrighde, sønn av Tornan, etterfølger av Patrick og Colum-Cille, sammen med mange geistlige, dro til Munster for å be om gaver fra folket der for å løskjøpe fangene fra britene. Han fikk samlet gavene og returnerte med de elendige fangene, hvis skip hadde sunket, og som selv hadde strandet mens de flyktet fra danene og lochlannerne.
| |
| − | | |
| − | ['''913'''.] ''Kalendernotis'' Maclmaedhog, abbed av Drum-mor, døde. Tibraide, biskop av Cluain-eidhnach (Clonenagh), døde.
En kamp ble vunnet av Maelmithidhm, sønn av Flannagan, og Donnchadh Ua Maelsechlainn, over Lorcan, sønn av Donchadh, og Fogartach, sønn av Tolarg, hvor mange falt. Lachtnan, sønn av Cearnach, konge av Dun-Nairn i Laeighis, døde. Maelpatraic, sønn av Flathrai, konge av Rath-domnaigh, døde. Ethalbh, konge av de nordlige sakserne, døde. Flaithbhertach, sønn av Inmainen, ble innsatt som konge av Caisel.
| |
| − | | |
| − | En svært stor flåte av lochlannerne slo seg ned ved Port-Lairge (Waterford) og plyndret nordlige Osraighe. De tok mange fanger, samt kyr og småfe, til skipene sine.
Samme år kom store hærer av svarte og lyse gallere igjen til Saksenland. De utropte Sitric, barnebarn av Imhar, til konge. De utfordret sakserne til kamp, og sakserne nølte ikke, men møtte hedningene straks. En hard og voldsom kamp fant sted, med stor kraft og iver på begge sider. Blodet fra mange adelsmenn ble utgytt, men det var sakserne som vant seieren etter å ha massakrert hedningene. Kongen av hedningene ble syk og trakk seg tilbake til en skog, hvor han døde. Da Otter, den mest innflytelsesrike jarl i kampen, så at hans folk ble slaktet, flyktet han til en tett skog med de overlevende. Sakserne omringet skogen og hugget den ned med sverd og økser, og drepte alle hedningene. Dronningen ledet dette arbeidet og vant berømmelse.
Etheldreda inngikk en avtale med mennene i Alba og britene for gjensidig forsvar mot fremtidige angrep. Mens de var allierte, angrep mennene i Alba og britene lochlannernes byer, ødela og plyndret dem. lochlannernes konge kom senere og plyndret Srath Cluaide, men klarte ikke å erobre stedet.
| |
| − | | |
| − | ==Litteratur==
| |
| − | | |
| − | O'Donovan, John (redaktør og oversetter): Annals of Ireland. Three Fragments. Dublin 1860.
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/4251627/Diaspora_and_Identity_in_the_Viking_Age Abrams, Lesley: Diaspora and Identity in the Viking Age. Early Medieval Europe, 2012.]
| |
| − | | |
| − | Academia summaries: The Vikings in Ireland The Vikings in Ireland. Academia.com
| |
| − | | |
| − | Bugge, Sophus: Norsk Sagaskrivning og Sagafortælling i Irland. Utg. Grøndahl. Kristiania. 1908.
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/4217598/Abrams_diaspora_in_the_viking_age Eltantawy, Mona: Abrams, diaspora in the viking age.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/35308124/Hiberno_Scandinavian_artefacts_from_caves Sheehan, John: Hiberno-Scandinavian artefacts from caves. Marion Dowd (ed), Underground Archaeology: studies on human bones and artefacts from Ireland's caves, 2016. Viking Age Archaeology.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/25550686/Vikings_settlements_in_Ireland_before1014 Downham, Claire: Vikings' settlements in Ireland before 1014.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/98014243/Contributions_to_Medieval_Ireland_An_Encyclopedia_by_Sean_Duffy Medieval Ireland. An encyclopedia. 2005 by Routledge, New York.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/9535641/Homeland_Strange_land_New_land_Material_and_theoretical_aspects_of_defining_Norse_identity_in_the_Viking_Age Glørstad, Zanette: Homeland- Strange land - New land. Material and theoretical aspects of defining Norse identity in the Viking Age. AI-generated Abstract.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/7835200/Early_Viking_Dublin_A_Reassessment_of_the_9th_century_Scandinavian_Settlement_at_Dublin_Ireland Kennedy, James: Early Viking Dublin: A Reassessment of the 9th century Scandinavian Settlement at Dublin, Ireland.]
| |
| − | | |
| − | [Sheehan, John: Bullion rings in Viking Age Britain and Ireland Viking Settlements and Viking Society. 2009. https://www.academia.edu/88942060/Bullion_rings_in_Viking_Age_Britain_and_Ireland]
| |
| − | | |
| − | Sheehan, John: The Longphort in Viking Age Ireland. Acta Archaeologica, 2008.
| |
| − | | |
| − | [http://www.jstor.org/stable/30001672 A Viking Age Maritime Haven: A Reassessment of the Island Settlement at Beginish, Co. Kerry Author(s): John Sheehan, Steffen Stummann Hansen and Donnchadh Ó Corráin. The Journal of Irish Archaeology, Vol. 10 (2001). Published by Wordwell Ltd.]
| |
| − | | |
| − | [https://www.academia.edu/37335271/Between_Dublin_and_York_Searching_for_Early_Viking_travel_across_the_Irish_Sea Steinforth, Dick: Between Dublin and York: Searching for Early Viking travel across the Irish Sea.]
| |
| − | 
| |
| − | The Vikings in Munster. Edited by Tom Birkett and Christina Lee. Centre for the study of the Viking age. University of Nottingham. 2014.
| |
| − | | |
| − | The Viking saga in Ireland, Scotland and the Scottish isles. Páll Thormod Morrisson (author and publisher) 2019.
| |
| − | | |
| | | | |
| | | | |
