Studier til Olav den helliges historie

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Studier til Olav den helliges historie

(Trykt med bidrag av Professor Dr. L. Daaes Legat.)

Av Johan Schreiner

Historisk tidsskrift
Utgitt av Den norske historiske forening
Oslo 1927

Vårt kjennskap til de fleste av Norges gamle konger støtter sig i første rekke til temmelig kortfattede beretninger i de sammenhengende fremstillinger av sagatidens historie, i Heimskringla, Fagrskinna, Ágrip og i Historia de antiquitate regum Norwagiensium av Theodricus monachus. Helt anderledes forholder det sig med kildene til Olav den Helliges historie. Sagaen om hans 15-årige regjeringstid utgjør nesten tredjedelen av Snorres verk, det verk som omfatter flere hundrede års norsk historie. Dertil kommer at Olavssagaen er den centrale del av Heimskringla, som de øvrige grupperer sig omkring. Beretningen om de andre konger danner i grunnen bare innledningen til og fortsettelsen av sagaen om Olav, sagatidens største kongeskikkelse. Olavssagaen er en helt selvstendig fremstilling, forfattet for Heimskringla, og så senere satt inn i den. Den er Snorres oprindelige verk, den er hans mesterverk.

Snorres saga om Olav den Hellige er vel det høieste uttrykk for hvad den norrøne litteratur har nådd i karaktertegning, i kunst. Fordi denne saga i en så enestående grad er et produkt av den store historikers kombinasjonsevne og enhetsopfatning, har den like til den siste tid dannet grunnlaget for synet på og vurderingen av Olavs historie og personlighet. Efterhvert som den historiske forskning har øket sitt krav til metodisk kritikk, er imidlertid opfatningen på dette punkt blitt en annen. Olavssagaens litterære og kunstneriske verdi er i særdeles mange tilfelle skapt nettop på bekostning av den oprindelige beretning. Snorre er på ingen måte den slaviske avskriver av det skriftlige og muntlige kildestoff hvorpå han har bygget sin fremstilling. Han omformer det ofte, og besjeler det med sin dikterfantasi. Den historiske kritikk må derfor søke å skille ut det som Snorre selv har resonneret sig til, det som skylles hans kombinasjon.

Nettop av denne grunn er det så betydningsfullt at vi ved siden av Olavssaga også har andre sagaer som forteller om denne konges liv og gjerning, kilder som i mange tilfelle setter oss istand til å kontrollere Snorres beretning. For flere av disse sagaers vedkommende gjelder nemlig det motsatte av det som karakteriserer hans verk. De bærer den muntlige tradisjons ofte naive preg, ingen enkelt mann har skapt dem om til virkelig historieskrivning. Tildels uten indre sammenheng, fulle av varierte fremstillinger av en og samme ting, kan enkelte av dem gi et nokså rotet og ubehjelpelig inntrykk. Men det er nettop dette som bestemmer deres verdi som historisk kilde. Fordi deres beretninger tildels er nokså utførlige, kan de gi faktiske enkeltheter som Snorre ikke har kjent. De bidrar ikke bare til kontroll av Olavssagaens fremstilling, de beriker den også på flere punkter. Men dermed er imidlertid ingenlunde alt sagt om dem. Selvom disse sagaer kan være aldri så nøiaktige uttrykk for den muntlige tradisjon, må der tildels reises ganske alvorlige innvendinger mot deres historiske pålidelighet. Den beretning de gjengir har levet 150 à 200 år på folkets munn, før den er blitt nedtegnet i den form hvori den nu er bevart. Hvor det gjelder lokal tradisjon behøver ikke dette bety så meget; men den muntlige fortelling om helgenkongen og kristendommens store martyr i Norge har ofte været truet så sterkt av legende og moralisering, at dens oprindelige trekk ikke lar sig utskille. Inntrykket av Olavs død har bestemt opfatningen av hans liv. Også overfor disse kilder må således kritikken være på vakt. Den må søke ut over dem, for å nå et sikrere grunnlag for vurderingen av Olav den Helliges historie.

Det er skaldekvadene som i siste instans blir det materiale vi har å holde oss til. De er skapt samtidig med eller like efter begivenhetene; hvor det derfor gjelder oplysninger om ferder og slag, og i det hele ting av den art, må de sies i høi grad å være pålidelige. Hvor rik enn imidlertid den samling av skaldekvad er som knytter sig til kong Olav — også her gjelder det at kildestoffet er verdifullere enn om mange av de andre konger — blir de allikevel til syvende og sist en nokså spinkel kilde. De er for knappe og for spredte. Til støtte av sagaenes utførligere fremstilling kan de tildels ha sin betydning, hvis da ikke denne fremstilling bare er en omskrivning og utlegning av kvadenes sammentrengte utsagn, noe som meget ofte synes å være tilfelle. Alene kan kvadene ikke gi grunnlaget for noen virkelig helhetsopfatning av Olav den Helliges historie, hvor nødvendige, hvor verdifulle de enn er.

En kritisk gjennemgåelse av de skriftlige kilder vil og må således føre til den erkjennelse at vi i virkeligheten vet mindre om Olavs historie enn sagaenes, og da særlig Snorres beretning gjerne vil gi det inntrykk av. Vi må renonsere på de brede og lokkende skildringer, for i stedet å opsøke det som synes sikkert, for å nøie oss med et kanskje ofte litt spinkelt, men til gjengjeld så meget mere pålidelig grunnlag. Hvor nødvendig det enn er at den kritiske forskning er skarp og våken overfor kildene, hvor meget man enn må innrømme at disse på ingen måte er fullkomne, noen av dem, hvor uomgjengelig nødvendig det derfor er at man er på vakt overfor hver eneste beretning — så er det dog en forhastet og gold skeptisisme å føre denne strengt metodiske kritikk ut i en fornektelse av tradisjonens, av sagaenes verdi som historisk kilde. Forkaster man prinsipielt dette stoff, da mister man taket på det hele, alt blir flytende. Kildekritikken må nettop søke å holde sig fri for slike almene og kategoriske domme, den må ta hvert enkelt ledd for sig og bedømme det som det det er. Men den må dog ikke bli stående ved detaljundersøkelsen; den må gjennem vurderingen av enkelthetene søke frem mot og bestemmes av et helhetssyn. Hvis så ikke skjer, vil den altfor lett kunne fortape sig i ufruktbar og temmelig betydningsløs roting, som bare bringer forvirring og ikke klarhet. Men kildekritikken må ikke alene knytte de enkelte deler sammen til et hele, den må også selv søke støtte hos andre grener av forskningen, ellers vil den lett gli ut i løshet, den vil mangle en fast grunn å bygge på.

De disipliner som i denne forbindelse kommer i første rekke er arkeologien og stedsnavneforskningen, og ved siden av dem studiet av naturforholdenes sammenheng med samfundslivet — den videnskap som i Frankrike under benevnelsen "géographie humaine" har hatt sin første representant i Vidal de la Blache. Disse tre forskningsgrener må først gi det sikre grunnlag, til det kan så siden kildekritikken søke tilknytning. De gir oss billedet av det vidstrakte land med de ulikeartede naturforhold, som gjennem århundreder stillet sig hindrende iveien for Norges samling. De forskjellige landsdeler trådte frem hver med sitt preg, slik at enheten ikke fikk vokse sig frem. Vestlandet, ja kyststrekningen fra Agder til Lofoten i det hele, Viken, Trøndelag og Oplandene utgjorde hver for sig på mange mäter selvstendige kulturgrupper, hvor folkets livsvilkår, hvor samfundsforholdene i det hele hadde antatt forskjellig karakter.

Vestlandet og Hålogaland var den typiske vikingekulturs hjemsted, hvor hedendommen som social faktor hadde mistet sin betydning, idet aristokratiets utvikling blev bestemt av de rigdomme som førtes hjem fra fremmede land. Stormennenes maktstilling gjorde enkelte få ætter dominerende på den øvrige befolknings bekostning. Således gikk det til at kysten i vest og nordover, hvor jorden er nokså fattig, hvor det allerede dengang var liten anledning til nydyrkning i større målestokk, blev den del av landet hvor det rikeste og mektigste aristokrati utviklet sig.

Den skarpeste motsetning til dette samfund gav forholdene på Oplandene. Ingen vikingetog hadde der lagt grunnen for utviklingen av en rik stormannsklasse. De brede jordbruksbygder, hvor det stadig var anledning til å legge nye arealer under plogen, gjorde forholdene langt jevnere, forskjellen mellem bonde og aristokrati blev ikke så skarp. Den gamle religion dannet i flere henseender grunnlaget for stormennenes makt, som på den måte blev reguleret, slik at den enkelte ætt ikke formådde å svinge sig op over de andre. Trøndelag stod forholdene på Oplandene nær. Vel hadde vikingetogene her spillet en viss rolle, men kulturen, samfundsvilkårene beholdt dog sitt preg av hedendom. Det arkeologiske materiale viser hvorledes hedenske gravskikker holdt sig lenge på Oplandene og i Trøndelag. På et sted mangler disse gravfunn nesten helt, nemlig i Viken. Den nære handelsforbindelse med andre land hadde der gitt utviklingen en helt annen retning enn på Oplandene.

Den nærmere begrunnelse for og fremstilling av disse forhold kan ikke bli gitt her. Men denne korte og skissemessige antydning vil kanskje gi et svakt inntrykk av de resultater som kildekritikken må sammenholdes med. Nærværende undersøkelse har en slik kildekritisk opgave som mål. Gjennern en mest mulig nøiaktig drøftelse av de forskjellige sagaers beretninger, gjennem prøvelse av hver detalj som er av interesse, vil den søke frem mot et helhetssyn. Men den har ikke nok i sig selv. Den danner bare et enkelt ledd i en større, samlet fremstilling av Olav den Helliges historie.

__________

Mikalelskirken, hulen der St. Sunniva og Seljumennene etter sagnet ble skjult for forfølgerne. Av det nåværende middelalderanlegget på Selja er det bare selve martyrstedet, helleren, som går tilbake til Olav Haraldssons tid. Sigrid Undset formulerte det slik i "Sommerdage på Sankta Sunnivas ø" fra 1926: "Nu staar der ikkje andet kirkehvælv igjen i Norge som vi sikkert vet, Sankt Olav har bøiet sig under end berget her over helleren". Commons.

Det var i året 1015 at Olav Haraldsson drog fra England med to knarrer, for å tilvinne sig makten i Norge. Om dette årstall er nyere forskere enige , så det kan vi bli stående ved med temmelig stor trygghet. Av Ottar Svartes kvad om denne ferd fremgår det at man kom ut for uvær og storm underveis, slik at det endog virkelig var fare på ferde. Undersøkelser av vindforholdene i Nordsjøen viser med nogenlunde sikkerhet at denne overfart må ha funnet sted om høsten, noe som vel også det hårde vær kunde tyde på. Denne årstid var særlig vel skikket til seilas østover fra England eller Skottland, samtidig som de herskende sydvestlige vinne lett kunde føre skibene langt mot nord. Heimskringla sier da også at det var om høsten Olav drog avsted.

Alle våre kilder beretter at det var på Selja, den lille ø like syd for Stad, at Olav første gang satte foten på Norges grunn efter sin tilbakekomst. Ottar sier i sitt kvad at kongen landet midt i Norge (beittuð miðjan Nóreg), og dette svarer til betegnelsen "mitt land" som flere ganger forekommer i sagaen, og som betegner Vestlandet. Det må således være helt riktig når sagaene sier at Olav kom inn til Selja.

Mot denne opfatning er det imidlertid reist innvendinger av P. Holmesland, som hevder at det ikke her kan være tale om Selja ved Stad, men at det er Seley ved Lindesnes som menes. Dette syn forekommer mig dog å være noe svakt begrunnet. Hvad enten det var stormen eller Olavs egen plan som var årsaken til at han landet ved Selja, så var det ialfall et meget gunstig sted. Viken ved Selja danner en lun og udmerket havn, et samlingssted for fiskere og handelsmenn, hvor ofte store flaater på sin ferd langs kysten kan ligge og vente på gunstig bør rundt Stad, og hvor det således er rik anledning til å møtes med folk fra de forskjelligste kanter av landet. Nettop et slikt sted måtte være vel skikket for Olav: der, som vel intet annet sted, kunde han få nyheter om jarlenes ferd og om tilstandene i Norge. Her var det vel han hørte av folk som kom sydfra, at den unge Håkon jarl opholdt sig på Vestlandet, og at han seilte nordover med et eneste langskib. Denne meddelelse var ikke Olav sen om å benytte sig av.

I Saudungssund (Sauesund i Askvold) overrumplet og fanget han Håkon jarl og hans folk, og tvang jarlen til å forlate landet. Av Heimskringlas beretning fremgår det klart at Olav kom nordfra da han møttes med Håkon, og det samme sier også våre øvrige kilder. Så langt må de ha rett, men heller ikke lenger. Saken er nemlig den at de fleste av dem lar Olav, efter Håkon jarls tilfangetagelse, fortsette langs kysten til Viken og derefter til Oplandene.

Heimskringla gir en bred og farverik fremstilling av Olavs ankomst til Sigurd Syrs og Astas gård, og av hans samtaler med de oplandske fylkeskonger. Efter lange drøftelser, som Snorre har tegnet med stor kunst og fin forståelse, hvor det hever sig røster både for og mot Olav, beslutter kongene sig omsider til å gi ham sin støtte. Olav samler sig så en hær og drar med den over Dovre til Trøndelag, hvor han imidlertid er uheldig og derfor igjen må trekke sig tilbake til Oplandene. Fagrskinna sier overmåde lite om Olavs ophold hos Sigurd Syr og forbigår helt hans møte med småkongene. Derimot er denne sagas beretning om Trøndelagstoget noe utførligere, selv om den ikke på noen måte kan måle sig med Heimskringlas. I det store og hele stemmer dog de to sagaer her overens, skjønt der er enkelte mindre avvikelser.

I Snorres skildring av dette tog er det imidlertid et trekk som på en påfallende måte står i strid med selve beretningen. Han henlegger Olavs ophold i Trøndelag til julen, men forteller samtidig at Svein jarl skjulte sitt skib bak løvtette trær Spørsmålet blir da hvorledes dette kan henge sammen. Står vi her overfor en oplysning som Snorre selv har satt inn for å berike eller anskueliggjøre fortellingen, men som så, uten hans vidende og vilje, er kommet i direkte strid med de fakta han selv ellers angir? Eller er dette en rest av en beretning som Snorre har passet inn i sin fremstilling, men hvis trekk ikke stemte med hans eget resonnement? Det er ganske klart at det siste må være tilfelle. Snorre har ikke selv laget fortellingen om de løvklædte trær, den står igjen som et vidnesbyrd om hvad en eldre kilde — skriftlig eller muntlig — her har berettet. Og denne beretning har ikke stemt med Snorres, den har i motsetning til Heimskringla henlagt Olavs tog til sommerhalvåret.

Snorre gir også en annen fortelling som ved nærmere undersøkelse viser sig ikke å holde stikk. Om kong Olavs ferd over Oplandene og gjennem Gudbrandsdalen på vei nordover til Trøndelag heter det: "Det gikk da så, som Sigurd Syr hadde sagt, at så mange menn drev til ham, at han syntes han ikke trengte halvdelen, og han hadde da nesten 300 mann. Da rakk ikke de gjestebud til, som var avtalt; for det hadde været sedvane at kongene for over Oplandene med 60 eller 70 mann, men aldri mere enn 100." Den styrke Olav ved denne leilighet skulde ha samlet, svarer således omtrent til den hærmakt han hadde når han drog rundt på sine kristningstog i landet. Denne beretning kan imidlertid ikke være korrekt, idet den står i strid med et kvad av Sigvat skald, hvor det heter om slaget ved Nesjar: "Kongens styrke vokser, for oplendingene ønsker å støtte denne mann; det fikk du å merke, Svein (ɔ: Svein jarl). Det har vist sig at heinerne (ɔ: hedemarkingene) kunde øve annet verk enn å drikke øll hos kongen; de kjemper kraftig." Av dette kvad, som må være diktet kort tid efter slaget, fremgår det med full klarhet at oplendingene ikke ved noen tidligere leilighet hadde ydet kongen sin støtte. Derved faller da ikke alene Snorres beretning på det ovenfor gjengitte punkt, men grunnlaget rykkes bort såvel under Heimskringlas som Fagrskinnas fremstiliing av Olavs tog fra Oplandene til Trøndelag. Denne sak må ha en annen sammenheng.

Legendariske saga kjenner overhodet intet til kong Olavs ferd til Trøndelag, Når så er tilfelle, må vel årsaken være den at dette tog intetsomhelst hadde med Oplandene å gjøre: det var ikke derfra han skaffet sig folk til dette angrep, Legendariske saga gir irmidlertid andre oplysninger som i denne forbindelse er av den aller største interesse. Det heter her uttrykkelig at Olav opholdt sig hos Sigurd Syr hele den første vinteren, og det er vel det det siktes til, når det i Sigvats ovenfor anførte kvad berettes at oplendingene hadde drukket øll sammen med kong Olav. Et trekk som synes å hentyde til dette fins da også i flere av sagaene. Legendariske saga står ikke alene med sin fortelling; Ágrip har en helt tilsvarende beretning, og det samme er også tilfelle med Theodricus monachus. Vi blir da således ført til den slutning at Olav virkelig må ha opholdt sig hos sin stedfar på Oplandene den første vinter han var i Norge.

Hans tog til Trøndelag må da ha funnet sted før han kom til Oplandene. Hvad nu for det første hans ophold i Trøndelag angår, så har vi flere kvad av Sigvat skald som synes å måtte knyttes til det, uten at vi dog har den avgjørende visshet for at så er tilfelle. Av Sigvats Nesjar viser fremgår det med sikkerhet at han da må ha været i kong Olavs følge, det vil altså si tidlig på året 1016. Samtidig synes hans kvad om møtet mellem Olav og Håkon jarl i Saudungssund å tyde på at han da ennu ikke hadde truffet kongen. Mellem disse to begivenheter må de således ha møtt hverandre, og vi har da også flere vers av Sigvat om deres første sammenkomst. De inneholder imidlertid ikke egentlig noen oplysninger som direkte knytter dem til Trøndelag, skjønt ialfall de vers hvori skalden ber kongen om å eftergi Islands-farerne halvdelen av landørene, nærmest må henregnes hertil. Vi har også en strofe av Sigvat, hvor det tales om svik mot kong Olav; "Jeg vet at mennene, som tidligere holdt sine ord ubrytelig, fant forræderiet mot kongen utilladelig", og det synes avgjort som han herved har siktet til at trønderne gikk mot Olav ved Nesjar, skjønt de året i forveien hadde gitt ham troskapsløfte, men noen virkelig sikkerhet har vi dessverre ikke. Det er sikkerlig dette vers Theodricus monachus hentyder til, når han sier om trønderne at kongen "noverat eorum facilitatem et inconstantiam". Det er således allikevel temmelig sikkert at Olav har foretatt et tog til Trøndelag før slaget ved Nesjar.

Theodricus monachus synes da også å mene at Olav like efter møtet med Håkon jarl drog til Trøndelag, og dette høres også mest sannsynlig.

Når Olav våget å komme over til Norge, var det fordi den dyktigste av landsstyrerne, Eirik jarl, hadde reist over til kong Knut den Mektige i England. Det var således alene ved å gå raskt og dristig til verks at han kunde gjøre sig noe håb om seir. Like efter sin ankomst til landet fant han en anledning til å overrumple Eiriks sønn, den unge Håkon jarl, og han blev avtvunget ed på at han skulde forlate Norge. Efter denne heldige begynnelse hadde kong Olav bare én ting å gjøre: å forsøke på samme måte om han ikke også kunde få Svein jarl i sin makt. Det var ennu ikke kongen som optrådte, det var vikingen — og han vilde med en gang fortsette sitt hell. Men det gikk ikke, overmakten blev ham for sterk, og han måtte opgi sitt fremstøt mot Svein og mot Trøndelag. Hvorvidt han efter dette mislykkede angrep trakk sig tilbake over fjellet og ned Gudbrandsdalen, eller om han drog kysten rundt og satte opp sine skib inne i Viken, det er ikke godt å si. Det siste skulde dog være det rimeligste; med den begrensede styrke han hadde, måtte det være farlig å forlate sine skib for å trenge inn i et ukjent, ja fiendlig land. Dertil kommer at vi har direkte oplysninger om at folk fra Agder hadde været på kongens side i Nesjarslaget, og så kunde vel bare skje under forutsetning av at Olav hadde truffet sammen med dem i forveien. Dette er imidlertid ikke noe spørsmål av fremtredende interesse.

Det resultat vi mener å være kommet til, er da at Olav ikke drog østover til Oplandene efter å ha uskadeliggjort Håkon jarl Eiriksson i Saudungssund høsten 1015. Trøndelag blev regnet for å være den centrale landsdel i Norge , og det var dit Olav først søkte hen. Den eneste som ennu var igjen av jarlene holdt til der, og kunde Olav sette ham også ut av spillet, da var han i besiddelse av makten i landet, da var han dets konge. Han forsøkte med en gang angrepet, men hadde ikke lykken med sig. Først efterat han var blitt drevet tilbake fra Trøndelag av en betydelig overmakt, drog Olav til Oplandene for å søke støtte der. Oplandene spilte en ganske anderledes tilbaketrukken rolle enn Trøndelag, så det var naturlig at han ikke fra første stund var besluttet på å dra dit. Denne del av landet hadde på mange måter ligget noe utenfor utviklingen, den var ikke blitt trukket inn i vikingetogene, som var rigdomskilder for de øvrige lands deler. I grunnen var det først gjennem Olav den Helliges livsverk at Oplandene for alvor blev en del av Norge; i 1015 var så ennu ikke skjedd. I virkeligheten var det bare i Trøndelag eller på Oplandene det for Olav kunde bli tale om å søke støtte, da han kom til Norge for å bli landets konge. Vestlandets stormenn og de geografiske forhold der, gjorde denne landsdel helt uskikket til å danne utgangspunktet for Norges samling. Norge er ikke fra naturens side utstyret med de lavsletter som har spillet en så stor rolle i andre folks utvikling frem mot nasjonal enhet. Pariserbassinet har været Frankrikes dominerende landsdel, hvorfra landets samling har utgått. England har Londonerplateauet, Tyskland den nordtyske slette. Ingen enkelt del av Norge har med selvfølgelighetens rett på tilsvarende måte kunnet bestemme vår historie, et forhold som har været av dyptgående betydning for hele vår nasjonale utvikling, og som kanskje særlig i sagatiden, i den periode da landets samling fant sted, og enheten vokste opp over alt det som skilte, måtte sette dype spor efter sig. Enten måtte denne samling utgå fra Oplandene eller fra Trøndelag; motsetningen mellem disse to lands deler optar en stor plass i norsk historie efter Olav den Helliges tid.

Med én gang han kom over til Norge med det mål å bli landets herre, meldte spørsmålet om den dominerende landsdel sig for ham. Fra først av ønsket han å etablere sin makt i Trøndelag, men det blev Oplandene som kom til å innta den ledende stilling under hans kongedømme.

Kong Olavs ophold på Oplandene den første vinter blev utnyttet vel. Da la han grunnen for sin makt ved å knytte til sig befolkningen i denne landsdel, slik at han ved det uundgåelige sarnmenstøt med Svein jarl kunde ha en bedre krigsstyrke bak sig, enn tilfellet hadde været ved deres første møte. Legendariske saga forteller at Olav gav sølv og gull til stormennene, for på den måte å vinne deres vennskap og knytte dem til sig. Fagrskinna sier det samme, og selv om vi ikke har skaldekvad som beretter noe om dette, må det sies å være overmåde rimelig. På sine vikingetog måtte han ha samlet betydelige rigdommer, og de blev vel benyttet under bestrebelsene for å vinne tilhengere. Samtidig lot han bygge krigsfartøier, slik at han kunde ha en flåte til sin disposisjon. Alt må således ha været innstillet på den avgjørende kamp. Under disse forhold synes det å være helt galt når en tradisjon i Legendariske saga henlegger Olavs opgjør med fylkeskongene til denne første vinter. Den samme saga sier da også på to andre steder at dette først skjedde efter slaget ved Nesjar, og det stemmer med Heimskringlas og Fagrskinnas beretning. Det er imidlertid nødvendig å understreke at kildematerialet ikke tillater noen avgjørende sikkerhet på dette punkt.

Palmesøndag, 25. mars 1016 stod slaget ved Nesjar; det sier Sigvat skald i sitt kvad om denne begivenhet. Hans Nesjavisur er skrevet like efter kampen, og gir en såvidt utførlig skildring av denne at vi får en forestilling om hvad der virkelig har foregått. At styrkeforholdet rent tallmessig sett ikke var til Olavs fordel, fremgår av følgende halvstrofe: "Den inntrønderske kloke kvinne bebreider oss ikke vårt arbeide iår, uaktet kongens mannskap var ringere i tall; det tenkte jeg bestemt". Denne oversettelse er så sikker at den ikke godt lar sig rokke ved; det var således Svein jarl som hadde den største hær og flåte. Dette må da nødvendigvis også være meningen med et annet vers av samme kvad: "Den gavmilde fikk et langt større mannskap til kampen enn den karrige, da den glade hird var betenkt på å undgå folkekongens vrede; men for den venneløse fyrste, som sparte på gullet, blev mannskapet tynt om fanestangen". Når det kommer til stykke er det ingen grunn til å legge for stor vekt på Sigvats uttalelser om den "gavmilde (mildr)" og den "karrige (gløggr) som sparte på gullet (es sparði fé)". Det var ikke slike forhold som bestemte hærenes styrke, ialfall neppe for Sveins vedkommende, idet storhøvdingene så sin interesse i å støtte hans nokså svake styre. De hadde alt å tape og intet å vinne hvis Olav Haraldsson kom til makten i Norge. Disse ord av Sigvat kan da heller ikke tas som noe vidnesbyrd mot det som ovenfor blev sagt, at Olav må ha utdelt gull mellem stormennene på Oplandene. Uttrykkene er å opfatte rent dikterisk og ikke bokstavelig. Når Olav allikevel seiret i slaget, så skyltes dette nettop oplendingenes tapperhet: "Kongens styrke vokser (afli konungs vex), for oplendingene ønsker å støtte denne mann; det fikk du å merke Svein. Det har vist sig at hedemarkingene kunde øve annet verk enn å drikke øll hos kongen; de kjemper kraftig". Når det heter at kongens styrke vokser, så må meningen være at den er blitt større siden den gang Svein og Olav møttes i Trøndelag. Ordene viser tydelig hen på en tidligere kamp mellem dem. Det var da alene ved oplendingenes hjelp at kong Olav seiret i slaget ved Nesjar, og kom i besiddelse av makten i Norge.

Fagrskinna gjengir uten kommentar av noen art det vers hvor det heter at den inntrønderske kloke kvinne ikke kan bebreide kongens menn deres arbeide, skjønt de var underlegne i antall. Heimskringla sier at Svein hadde den største hær, og gjengir den samme strofe. Flatøyboken går så langt som til å angi hvor mange skib hver av de to parter hadde. Legendariske saga står i dette spørsmål i en klasse for sig selv. Den kjenner ikke strofen om den inntrønderske kvinne, men derimot det annet vers, om den gavrnilde og den karrige, et vers som ikke er gjengitt i noen av de tre øvrige sagaer. Av denne strofe slutter så Legendariske saga at det var kong Olav som hadde flest folk. Som det vil fremgå av det foregående, må på dette punkt denne sagas fremstilling opgis til fordel for det de andre kilder beretter.

Imidlertid er det ett trekk i denne fortelling som er av betydelig interesse, og som åpner for et spørsmål av den største rekkevidde også med hensyn til Olav den Helliges historie. Legendariske saga oplyser nemlig følgende: "Svein jarl for sydover langs landet og holdt ting vidt omkring, og bød ut leding. Men det gikk dårlig, og han fikk lite med folk (oc var illt til manna, fecc litit lið). Ledingen gikk ikke ut sønnenfor Stad (geck ækci ut læiðangrenn firir sunnan Stað)". Ut fra en rent almindelig betraktning er det nu for det første det å si, at det er lite rimelig at en bemerkning som denne, som ikke gir noen oplysning ut over hvad der andre steder berettes, men tvert om innskrenker og fremsetter reservasjoner til det som de øvrige kilder anfører, helt skulde være grepet ut av luften. Den er mere å stole på enn Snorres uttalelse om at jarlene var vel tilvenns med alle lendermennene, og derfor hadde lett for å få folk.

Til dette kan imidlertid føies momenter av mere konkret natur. Saken er at Legendariske sagas oplysning utvilsomt må sikte til det motsetningsforhold som hadde eksistert mellem Erling Skjalgsson og jarlene. Av selve ordlyden i den knappe meddelelse fremgår det klart at sagaens forfatter ikke kan ha været opmerksom på denne sammenheng, angivelsen kan således umulig være en frukt av resonnement, og den må stå til troende, selvom Legendariske sagas uttalelse om at Svein jarl ved Nesjar hadde færrest folk, må vike plassen overfor de andre kilders fremstilling.

Fiendskapet rnellem jarlene og Erling omtales i et par skaldevers, mest direkte av Tord Kolbeinsson: "Jeg vet at de fleste herser med undtagelse av Erling tidlig blev jarlenes venner." Og hos Sigvat skald heter det i hans Erlingsflokkr: "Erling var en konge blandt jarler, hvis makt var så stor at Olav Trygvasons svoger var fryktinngydende for folk." Snorre fremstiller denne motsetning som et resultat av Eirik jarls optreden mot Erling, idet jarlen fant hans makt for stor, og derfor søkte å innskrenke hans herredømme. Efter skaldenes ord synes imidlertid snarere det motsatte å måtte være tilfelle: det var Erling som søkte å utvide sitt landområde og sin maktstilling, av den grunn kom han i konflikt med landsstyrerne. Legendariske sagas ord om at Svein jarl før Nesjarslaget fikk lite folk sønnenfor Stad, skulde da få sin forklaring ut fra dette forhold. Nu er det et faktum som ikke uten videre kan lates ut av betraktning, at Erlings sønn Aslak var gift med en datter av Svein jarl, noe som avgjort viser hen til at striden mellem de to parter var bilagt og helt bragt ut av verden. Dette skulde da bety at Svein må ha gått inn på Erlings krav, denne er blitt herre også over området mellem Sognefjorden og Stad. Da nu Erling hørte at Olav var kommet til landet, hadde han en hel vinter å samle folk. Helt nord til Stad har han da hatt leding ute, og Svein fikk ingen folk da han kom dit. De var allerede i Erlings hær. Den mektige Erling følte sine egne interesser best tjent med å oprettholde jarlenes svake styre, derfor var det helt naturlig for ham å ruste sig til kamp mot Olav Haraldsson. Det var en selvfølge at han sluttet sig til Svein da denne drog ostover til møte med Olav. Snorre forteller at "da de kom syd forbi Rogaland, kom Erling Skjalgsson til møte med dem og hadde mange folk, og med ham var mange lendermenn".

Efter at Olav hadde seiret i slaget ved Nesjar, lot han mange av oplendingene igjen dra hjem. Om dette heter det i Heimskringla: "Da de skiltes, gav kong Olav gaver til kong Sigurd Syr, sin måg, og likeså til andre høvdinger som hadde ydet ham hjelp. Til Kjetil av Ringanes gav han en karve på 15 sæter, og Kjetil førte karven opp efter Raumelven (d. e. Glommen) og helt opp i Mjøsen." Derefter drog Olav vestover langs kysten og blev der tatt til konge hvor han for frem. Heimskringla beretter at han seilte på denne måte helt til Lindesnes. "Da spurte han at Erling Skjalgsson hadde stor folkesamling; han dvelte da ikke på Nord-Agder, ti han fikk god bør og drog så skynnsomt som mulig nord til Trøndelag, for der tyktes ham hele landets styrke å være; han vilde få lagt det under sig mens jarlen var ute av landet." Saken er nemlig den at Svein jarl og med ham hans svoger Einar Tambaskjelve efter nederlaget ved Nesjar hadde forlatt landet, og var dradd østover til sveakongen, jarlens svigerfar, for å få hjelp av ham. Når Svein tok et slikt skridt, synes det ikke egentlig å kunne tyde på at han hadde fått særlig god støtte av befolkningen nord i landet. At hans styrke ved Nesjar var Olavs tallmessig overlegen, må skylles den hjelp han fikk av Erling Skjalgsson, som så sine egne interesser best tjent med å ha den svake Svein jarl som landets styrer. Efter slaget drog da også Erling hjem til sin gård, idet han hadde for stor tillid til sin folkestyrke til å forlate landet og alt han eide. Så stor var hans hær at Olav altså ikke våget å innlate sig i kamp med ham efter å ha sendt endel av oplendingene hjem.

Dessverre forteller ingen skaldevers om disse ting, så noen avgjørende visshet kan forskningen ikke operere med i dette spørsmål, Allikevel er det dog fullt berettiget å forsøke på grunnlag av de kilder som i dette til felle står til vår rådighet, å vinne frem til nogenlunde klarhet over disse forhold. Det er ingenlunde en harmonisering mellem divergerende synsmåter som således finner sted, men en bestrebelse efter å finne forbindelsen mellem de forskjellige beretningers enkeltoplysninger, for så utfra disse å nå til en opfatning som ikke er bestemt av de enkelte sagaers vurdering og kombinasjon. En slik metode er imidlertid alene berettiget der hvor detaljene samler sig til en helhet, hvor de enkelte deler danner ledd i en større sammenheng. Dette må i utpreget grad sies å være tilfelle hvor det gjelder Olavs politikk overfor de forskjellige landsdeler, og derfor er det på sin plass i denne forbindelse å understreke, at jeg betrakter det som metodisk holdbart ved undersøkelse av problemer av denne art å legge sagaenes enkeltmeddelelser til grunn, selvom selve spørsmålets karakter udelukker de sikre kilder som skaldekvadene er. Saken er jo den at skaldene stod begivenhetene for nær til å kunne se deres årsakssammenheng og rekkevidde; de kunde ikke gi sig til å resonnere over tingene, for det første fordi disse umulig kunde stå klart for dem, for det annet fordi deres opgave var en helt annen: å lage lovkvad, å besynge de strålende hendelser i heltens liv. Forskningen kan således ikke gjøre regning på her å støtte sig til noe annet bildemateriale enn sagaene. Det er nødvendig å erkjenne dette, og allikevel ikke å opgi bestrebelsene for å nå til nogenlunde klarhet i de interessante problemer som melder sig, og som er så centrale at de ikke er til å komme forbi, hvis det overhodet skal kunne drives norrøn historieforskning. Historien søker dog ikke først og fremst de enkelte ytre begivenheter, den søker selve sammenhengen, for så i lyset av den å se de hendelser som kvad og saga har festet sig ved. Utfra dette syn er det jeg ikke alene finner det berettiget, men ennog uomgjengelig nødvendig å søke å bringe på det rene Olav den Helliges forhold til og optreden overfor de høist ulikeartede kulturgrupper som fantes i Norge på hans tid.

Snorre forteller at Olav opholdt sig i Trøndelag den første vinter efter slaget ved Nesjar, mens derimot Fagrskinna sier at han da var i Sarpsborg. Heimskringla må ialfall ta feil på dette punkt, det fremgår tydelig av det som berettes om Olavs ophold og arbeide. Først oplyses det at Olav lot sette hus på kongsgården i Nidaros, men intet trekk henfører med tvingende nødvendighet dette til nettop denne vinter. Dernest gis en frernstilling av hans kristendomsverk i Trøndelag, direkte hentet fra den felles kilde for Heimskringla og Legendariske saga, nemlig den såkalte Eldste saga, hvis beretning om disse ting vistnok er tapt, men dog fins bevart i Legendariske saga, som sier helt det samme som Snorre, alene med én temmelig vesentlig forskjell: i denne saga er disse ting ikke henlagt til noe bestemt år. Når så er tilfelle i Heimskringla, må dette alene skyldes Snorres trang til å inn passe alle meddelelser i en fast opbygget kronologi. Endelig forteller Snorre at en sendeferd fra sveakongen den vinter kom til Trøndelag for å kreve skatt i dennes navn, og at flere av disse menn blev grepet av kongens folk og hengt. Denne beretning hviler dog på helt feilaktige forutsetninger, og maa derfor avvises. Det blir således meget lite igjen av Olavs ophold i Trøndelag denne vinter. Det hele skriver sig ene og alene fra Snorres kombinasjon og gir intet uttrykk for de faktiske forhold. Allikevel synes det dog som Olav virkelig må ha foretatt denne ferd opp til Trøndelag i løpet av sommeren 1016. Og når han gjorde det, da var det for å bli anerkjent som konge der, og for å samle folk. Med en hær fra Trøndelag drog han så sydover langs landet, og denne gang var Olav så sterk at han tvang den mektige Erling Skjalgsson til å gå inn på sine betingelser.

Ved Nesjar seiret han ved oplendingenes hjelp, ved forliket med Erling i Hvitingsø satte han sin vilje gjennem overfor landets mektigste storhøvding, takket være den støtte trønderne gav ham. Dernest drog Olav videre til Ranrike, hvor sveakongens sysselmenn styrte i sin herres navn. Det lykkedes ham å bringe denne landsdel tilbake til Norge, og da så var skjedd tok han for annen gang opp til Oplandene. Nu var Olav i sikker besiddelse av magten i landet, og han kunde gå igang med det verk som var hans egentlige mål: kristendommens innførelse. Sålenge han ennu ikke var herre i Norge hadde han holdt stille med dette. Det sies ikke med ett ord i noen av sagaene, at han innlot sig på å kreve at folk skulde ta imot den nye tro, da han den første vinteren var hos Sigurd Syr på Oplandene, og forberedte sig til kampen med Svein. Han var helt klar over at det vilde ha været en selvmorderisk gjerning. Heller ikke kan han ha krevet av trøndene at de skulde omvende sig til kristendommen, da han kom opp til dem efter Sveins flukt fra landet. Han innså at det vilde ha motvirket det som var den egentlige grunn til at han drog til Trøndelag: behovet efter å skaffe sig en hær og flåte, slik at han kunde tvinge Erling til underkastelse. Da så Ranrike også var bragt under Norge, kunde den annen fase i Olav Haraldssons regjering begynne. Selv om man ikke må legge for meget i selve ordlyden, har det dog sin interesse å legge merke til hvad Legendariske saga sier om dette: "Straks efter at Olav var blitt enevoldskonge over hele Norge, da la han av alle ting mest sin hug på å innføre kristendommen." Først tilegnelsen av makten, dernest dens anvendelse.

Nu er det imidlertid selvsagt så, at hans bestrebelser for å tvinge den nye tro inn på folket, har nær sammenheng med hans annet mål: å bli Norges ubetingede herre; intet sted trer dette kanskje klarere frem enn nettop hvor det gjelder forholdene på Oplandene.

De oplandske fylkeskonger stod direkte iveien for Olav, idet de selv representerte en ganske betydelig makt, som det kunde være temmelig farlig å ha mot sig. Det kan være at deres maktstilling ikke direkte berodde på hedendommen, den patriarkalske samfundsordning som må ha hersket i denne del av landet, å dømme efter det arkeologiske materiale. Men de har dog utvilsomt følt sig nær knyttet til den gamle tro, og reagert heftig da Olav tok det første skritt til å innføre kristendommen. Den nye religion har de følt, ikke bare som et brudd på hevdvunnen sed og skikk, men som en trussel mot sin egen stilling, og Olav kan vel neppe ha været blind for at de måtte se det hele slik.

Olav den helliges hjelm og ridesporer, avbildet i Suecia antiqua et hodierna fra 1669. I virkeligheten er hjelmen ut fra formen, trolig fra andre halvdel av 1400-tallet. Ridesporene er trolig fra Danmark. De ble erobret av svenskene i sjuårskrigen, og brakt til Sverige.

Det er ikke helt lett å komme på det rene med hvor mange småkonger det var på Oplandene, idet vi har to forskjellige angivelser i skaldekvad. I sin arvedråpa over Olav den Hellige, skrevet omtrent ti år efter kongens død, sier Sigvat: "Fyrsten fikk Oplandene fra den ene ende til den annen .... Tidligere blev de styrt av elvemenn (áðr fyrr styrðu þeim ellifu eyðar hella mildings máls)." Ottar Svarte forteller imidlertid: "Nu hersker du over det land som fem konger styrte før (nú ræðr þú fyr þeiri fold, es fimm bragningar heldu forðum); dine vidt utstrakte slektsland er i din besiddelse helt østpå til Eidskogen (til Eiða)." Av Ottars kvad fremgår det helt tydelig at skalden må ha sagt det frem for kongen og hans hird, så det kan ikke godt inneholde en feil angivelse. Den eneste måte å forklare denne tilsynelatende rnisforståelse på, er da den slutning at det har været fem konger på Oplandene, men tilsammen ialt elve menn av kongelig byrd. Dette stemmer da også helt med Legendariske sagas beretning om disse ting, og i Flatøyboken fins det en fortelling som synes å vise at fylkeskongene hadde ved sin side endel frender som også — frivillig eller tvungent — forlot landet da småkongerne mistet sin makt. Sigvats og Ottars ord skulde således godt kunne stemme overens, — I en av Ottars strofer om denne begivenhet sies det: "Kriger, du har jaget kongene ut av landet; som alle vet flyktet enhver konge (hverr konungr) langt bort fra dig, konge." Av disse uttalelser må man slutte at Sigurd Syr enten var død for Olavs fremferd mot de oplandske konger, eller at han måtte rømme landet sammen med de øvrige, idet det sies at alle kongene flygtet bort fra Olav. Endelig er det en mulighet til, nemlig at Sigurd Syr opgav sin maktstilling til fordel for Olav. Flere omstendigheter tyder på at forholdet var dette.

Ved å rydde småkongene av veien mente kong Olav å sikre sig herredømmet i denne del av landet. Nu var det ikke lenger der noen makt som kunde bli farlig for hans stilling. De stormenn som naturlig var blitt holdt nede ved kongenes dominerende ættekrets, sluttet sig til Olav og gav ham garantien for at oplendingene holdt fast ved ham. "Ingen kriger har før hersket over et slikt landområde", sier Ottar Svarte, og det var nettop dette som skulde danne grunnlaget for Olavs makt i Norge. På Oplandene var det hans stilling først og fremst hadde sin støtte, det var den centrale landsdel.

Ifølge Fagrskinna blev fylkeskongene bragt ut av spillet allerede vinteren efter slaget ved Nesjar, mens Heimskringla henlegger denne begivenhet til den tredje vinter Olav opholdt sig i Norge. Det er således en uforenlig motsetning tilstede mellem de to fremstillinger, så det nytter ikke å prøve å komme til klarhet på dette punkt. Vel kan vi så nogenlunde bestemme begivenhetenes rekkefølge, selvom også dette ofte kan bli tvilsomt nok. Derimot lar det sig på ingen måte avgjøre når Olav foretok de forskjellige ting, vi må for den største del av hans regjeringstids vedkommende erkjenne at en fast kronologi ikke lar sig oprettholde. Det er karakteristisk for Snorre at han tvinger de forskjellige begivenheter inn i et fast kronologisk system, men ved nærmere undersøkelse viser det sig at dette faller ubehjelpelig sammen, og bildematerialet tillater oss ikke i stedet å bygge opp et nytt, vel å merke for tiden mellem Nesjar- og Helgåslaget. Det lar sig da heller ikke bestemme når kong Olav drog opp til Hålogaland, for også å bringe denne landsdel inn under sitt herredømme.

Paa samme måte som dengang det gjaldt å kue Erling Skjalgsson, således lar Snorre Olav samle en hær i Trøndelag da han skulde dra nordover i landet. På denne ferd blev Hårek fra Tjøtta og Tore Hund på Bjarkø kong Olavs lendermenn, og kristendommen nominelt innført i Hålogaland. Olav Trygvasons saga beretter om alle de vanskeligheter denne konge hadde med å bringe aristokratiet der nordfra til lydighet, så det var nok nødvendig for Olav Haraldsson at han hadde en ordentlig krigsmakt å støtte sig til da han drog dit opp.

Efterat kongen også hadde fått makten i denne del av landet, tok han for alvor fatt på kristendomsverket blandt trønderne. Forholdene var her nogenlunde overensstemmende med på Oplandene. En krets av mektige ætter var nær knyttet til den hedenske religion rent samfundsmessig sett, uten at det dog lar sig avgjøre hvilken reell rolle den spilte for deres maktstilling. Flatøyboken forteller et sted at flere av medlemmene av kongsætten på Oplandene for i viking, for på den måte å skaffe sig rigdommer, og det samme gjaldt i en ganske annen målestokk for de trønderske stormenns vedkommende. Men allikevel hører vi i Heimskringla at de store årlige blotfester gikk på runde blandt de mektige bønder i Inntrøndelag, således at aristokratiet trods vikingetogene ut gjorde en rekke jevne ætter, hvor den ene ikke raget opp over de andre, men hedendommen knyttet dem sammen og skapte enhet mellem dem.

Olav optrådte i Trøndelag helt på tilsvarende måte som overfor de oplandske fylkeskonger. Lederne av blotfesten, og da først og fremst Alve på Egge, blev drept, noen også lemlestet eller drevet fra landet. Ved dette fikk Olav stemningen mot sig i Trøndelag, men han søkte å knytte landsdelen til sig ved å sette sin venn Kalv Arneson som lendermann over inntrønderne, samtidig som andre menn fikk kongens ombud på de øvrige steder i Trøndelag.

Det er en klok og omtenksom manns politikk som viser sig bak Olavs optreden i disse spørsmål. På Oplandene og i Trøndelag var det et aristokrati av jevne ætter som utgjorde en sluttet krets, nær knyttet til den gamle tro. Før han fellet disse stormenn, som nødvendigvis måtte bety en fare for Olavs eget herredømme, samlet han nettop i disse egne de hærer hvormed han la landet under sig, og tvang storhøvdingene til underkastelse.

Pä denne måte fikk Olav den Hellige ikke alene de få og mektige høvdinger mot sig, men også bøndene i de brede trønderske og oplandske bygder gikk mot ham. Det kan med sannhet sies at hans kongedømme aldri var virkelig sterkt. Hans enhetsstat hadde nettop sin forutsetning i at de forskjellige fylkesriker var så ulikeartede at de ikke lett kunde samles på en felles front mot ham. Han balanserte mellem dem, benyttet den ene mot den annen, samtidig som hans mål var å overvinne forskjellighetene, å knytte de enkelte deler sammen til et hele. Motsetningen og vekselvirkningen mellem middel og mål gjør studiet av denne konges personlighet og historie så fengslende. Olav Haraldsson står i vår historie som den første representant for enhetsverket. Nettop derfor er det så merkelig å se at det ikke var han som skapte denne enhet, men det var hans fiender. Hans politikk samlet stormennene, samlet landsdelene, ikke for ham, men mot ham.

Det norske aristokratis fremskutte menn samlet sig omkring Knut den Mektige, og fikk gjennem ham et program. Det er ut fra dette synspunkt man skal se kampen mellem Knut og Olav, den prinsipielle betydning av at danekongen gikk mot kong Olav. Hans eget kongedømme var årsaken til hans fall, men når dette kom så brått, da må forklaringen søkes i motsetningen til Knut den Mektige.

Legendariske saga beretter at Knut i kong Olavs ellevte regjeringsår sendte menn til Norge for å speide, og med gull å bringe stormennene til å vende sig mot Olav Haraldsson. Dette gikk da også, men kongen fikk nyss om det som foregikk, og optrådte med stor hårdhet mot dem som hadde mottatt gull for å drive ham fra landet. Kongen lot drepe fire menn, hvorav noen var Tore Hunds frender. Tore hevnet sig ved å ta av dager tre av Olavs kjæreste venner. "Efter det gjorde kong Olav ham utlæg over hele Norge, Tore flyktet da unna og nord til Finmarken, og var der to vintre." Like efter heter det så videre: "I det trettende år av Olavs regjeringstid kom Tore Hund om høsten nordfra Finmarken til Norge. Han trøstet sig til finne-trolldom mot kong Olav, og var den ivrigste til å gå mot kongen." Eldste sagas mere utførlige fremstilling av dette er gått tapt, men enkelte bevarte setninger viser at den har ligget til grunn for Legendariske sagas fremstilling av disse ting, og det er vel også fra denne saga at Heimskringla har hentet sin beretning om det samme. Det heter nemlig hos Snorre at Tore Hund hadde finneferden to vintre, og begge vintre var han lenge oppe i fjellene hvor finnene holdt til med sine renhjorder, og han vant sig på den vis meget gods. "Han lot sig der gjøre tolv rensdyr-kofter med så stor trolldom, at intet våben festet sig på dem, meget mindre enn på ringbrynje." Forskjellen mellem Legendariske sagas (og Eldste sagas) fortelling om dette og den som fins i Heimskringla, er imidlertid at den første lar Tore opholde sig i Norge helt til han måtte flykte opp til Finmarken efter drapet på kongens menn, mens Snorre fremstiller det som Tore da drog over til kong Knut i England, og så kom tilbake til Norge i dennes hær sommeren 1028.

Eldste saga, og på grunnlag av den også Legendariske saga samt Fagrskinna, forteller i en helt annen forbindelse følgende; "Tore Hund var en mektig mann. Han hadde været på en ferd til Bjarmeland og der drept en god mann ved navn Karle, som for med ham. Kong Olav sendte folk for å gripe Tore, og denne blev tvunget til å gi bøter på grunn av sin handling (fek hann nauþa sætt fir illvirki sitt). Han drog derefter fra landet (fór síþan ór landi), og det samme gjorde mange andre lendermenn; de var utro mot kongen i planer og sindelag." Det eneste som således blir sagt her er at Tore drog bort fra landet; vi hører overhodet ikke ett ord om at han for til kong Knut i England. Blandt alle våre kilder er Snorre den eneste som fortæller om dette.

Heimskringla har en temmelig utførlig beretning om at Karle drog til Bjarmeland i kong Olavs erende, og at så Tore Hund sluttet sig til ham. Det kom så til uenighet mellem dem, og enden blev at Tore drepte Karle. Dette stemmer vel med Eldste sagas nettop gjengitte, knappe meddelelse, og synes således å måtte stå til troende. Finn Arneson blev så sendt nord til Hålogaland for å kreve leding i anledning kongens forestående tog til Danmark, og herunder kom han også til Bjarkø, og melte Tore kongens hårde forslag til forlik. Istedetfor å betale den bot som var fastsatt, drog Tore sydover og kom frem til England hvor han opsøkte Knut den Mektige. Denne fremstilling kan ikke være korrekt, Tore kan ikke ha faret over til kong Knut. Når Snorre først sier dette, og så siden lar Tore ha finneferden i to vintre, da beror dette på at han har misforstått sin kilde. Av Eldste sagas meddelelse om at Tore måtte forlate landet, har Snorre skapt beretningen om hans reise til Knut. Siden denne saga har to forskjellige oplysninger, som er helt uavhengige av hverandre, har Snorre trodd at talen var om to forskjellige begivenheter. Men det er på ingen måte tilfelle. Det fremgår med fuld klarhet av Eldste sagas annen angivelse at det alene kan være tale om den ene ferd bort fra landet, den til Finmarken. Det er da også et uttrykk for Snorres trang til å passe beretningene inn i hverandre, når han ikke sier at Tore i to vintre var borte fra landet, men at han to vintre hadde finneferden og hvert år opholdt sig en lang tid inne på fjellet. Snorre hadde bruk for meddelelsen om Tores nære forbindelse med Finmarken like før Stiklestadslaget, idet han under skildringen av det gjengir noen vers av Sigvat skald; i et av dem heter det : "Den gavmilde konge merket selv best hvorledes de trollkyndige finners kraftige trolldom reddet den overmodige Tore, da fyrsten slog Tore Hund med sitt gullprydede sverd over skulderne; det sløve sverd bet aldeles ikke."

Beretningen om at Tore drog til Finmarken og ikke til kong Knut efter Karles død, bestyrkes ved en sagnmessig fremstilling av hans ophold der, og møte med en konge, en fortelling som er hentet fra Styrme Frodes tapte livssaga om Olav den Hellige, og som fins gjengitt i Flatøyboken.

Endelig er det det å si at Snorre, for å passe denne beretning inn i sin fremstilling, helt har måttet se bort fra det faktum at Eldste saga uttrykkelig understreker når Tore for opp til Finmarken. Han lar Tore opholde sig der 1028 til 1030, mens Eldste saga sier at det var fra det elevte til det trettende år av Olavs regjeringstid, altså mens Snorre ennu lar Tore være hos kong Knut. Tore Hunds maktstilling berodde på handlen med finnene og var således på det nærmeste knyttet til Finmarken. Han bodde så langt borte fra Norges centrale landsdeler, at hans stilling når det kom til stykke var temmelig uavhengig, og gjorde ham til en av de mektigste menn i landet. Derfor kunde han umulig finne sig i at kong Olav sendte Karle dit opp; han så det som et forsøk fra kongens side på å ta opp konkurransen med ham i hans eget distrikt, derfor slog han hårdt til. Da kongen så vilde tvinge ham til et ydmygende forlik, drog han istedet nord til Finmarken. Men selvsagt ikke til England, det vilde ha været en meningsløst lang reise. Ved å holde sig i Finmarken, kunde han passe på at ingen kom og tok fra ham hans rigdomskilder. Han vernet om grunnlaget for sin egen makt.

Legendariske saga sier at Knuts sendemenn kom til Norge da Olav hadde været konge i elve år. I hans regjeringstids trettende år kom Tore Hund tilbake fra Finmarken, og ved begynnelsen av den følgende vinter drog kong Olav øst til Viken, og derfrå med tretten langskib langs kysten vestover. Umiddelbart før jul den samme vinter fant så sammenstøtet sted med Erling Skjalgsson, og like efter kom Knut til Norge med en stor hær og flåte.

Spørsmålet er nu hvorledes man skal stille sig til disse tidsangivelser. Halvdan Koht sier om dette: "Uttryksmåten i den legendariske saga er ikke helt tydelig. Den nevner at Tore Hund rømte landet da Olav hadde styrt i 11 år, og at han kom tilbake etter utløpet av det 13de; denne tidsangivelsen er sammenført med Helgå-slaget på en slik måte at en kan være i tvil enten det gjelder flukten eller tilbakekomsten." Koht sikter hermed til følgende setningsforbindelse i Legendariske saga: "Flyði pa Þorer undan oc a Finn mork norðr oc var þar .ij. vætr. þat haust hitt sama er þæir barðuzt Olafr konongr oc Knutr konongr oc Anundr við ana hælgu. Sva er sact at Olafr konongr let stika ana uppi oc stor votn er nær lago." Det er sant at dette sted i Legendariske saga ikke er helt klart, men grunnen hertil er bare den at fremstillingen er sterkt sammentrengt. Den er en forkortelse av beretningen i Eldste saga, og der er det ikke mulig å ta feil: tidsangivelsene er overhodet ikke sammenført med Helgåslaget, det beror alene på en tilfeldighet at meddelelsen om Tores flukt står like foran fortellingen om Helgåslaget. Det er derfor ikke riktig når Koht sier at "det kan være tvilsomt om sagaen har ment å sette Helgå-slaget til 1026 eller 1028". Som en nærmere forklaring til dette siste, heter det videre hos Halvdan Koht: "For tydelighets skyld anmerker jeg her, at jeg flytter alle tidsangivelser i den legendariske saga et år fram; den regner nemlig at Olav fait i 1029 og setter derfor hans kongstid til årene 1014—1029, som jeg da her omskriver til 1015—1080." Jeg tror imidlertid ikke at Koht har rett på dette punkt. For det første må det understrekes at året 1029 for Stiklestadslaget bestemt synes å skrive sig fra Ágrip, mens de kronologiske oplysninger helt sikkert går tilbake på Eldste sagas beretning. Denne saga har henlagt Olavs fall til 1030, og kan således ikke uten videre sammenstilles med tidsangivelser som går tilbake på Ágrip.

Et forhold som også er av den største betydning i denne forbindelse, er Legendariske sagas kronologi for tiden mellem Knuts angrep på Norge og Olavs fall; denne er skapt ved behendige forkortelser av Eldste sagas tekst. Det heter her at kong Knut kom til Norge med en svær krigsmakt like efter Erling Skjalgssons fall, altså ennu mitt på vinteren. Olavs flukt fra Møre til Oplandene, og videre østover til Sverige og Gardarike, henlegges da til samme årstid — tiltrots for at beretningen om Olavs tog gjennem Gudbrandsdalen har flere trekk som tydelig viser at den må ha funnet sted i løpet av sommerhalvåret. Når Erling døde i slutten av Olavs 13. regjeringsår, må flukten fra landet således henlegges til det 14. år. Han opholdt sig så en tid hos Sigtrygg i Sverige, og neste vinter var han i Holmgard hos kong Jarisleiv. I det 15. år av sin kongstid kom Olav dernest tilbake, og fait samme år ved Stiklestad; det blir altså i 1029.

I mitt stykke om "Olav Haraldssons siste regjeringsår" rnener jeg å ha godtgjort at kongens overfart fra Møre til Oplandene må ha gått for sig i løpet av sommeren, og at Knut umulig kan ha kommet til Norge om vinteren, all den stund de angelsaksiske annaler sier at han drog fra England til Norge i 1028, og vi også vet at han underveis en tid var i Danmark. Olav opholdt sig da fra juletider til utpå sommeren på Vestlandet; da han så en gang om høsten drog østover fra landet, var det for å tilbringe hele den første vinter hos sin venn i Sverige. Den følgende sommer for han så videre til Gardarike, og var der den annen vinter. Våren efter fant hjemreisen til Norge sted. Går vi nu ut fra 1030 som Olavs dødsår, noe som er absolutt sikkert, må flukten fra Norge ha foregått høsten 1028, Erlings fall før jul 1027, og samme år kom Tore Hund hjem fra sitt toårige ophold i Finmarken. I 1025 for han dit opp, og samme år kom Knuts menn med gull til de norske stormenn.

St. Olav. Freske i Skivholme kirke, Jylland. Foto:Erik Christensen, 2008. Commons.

Ágrip sier at Olav møtte Erling da han drog mot Knut, og at han gjorde regning på støtte av Erling, men at denne istedet innlot sig i kamp med kongen. Theodricus monachus har derimot en helt annen opfatning av forholdet. Han understreker at Erling som den ledende mann blandt Olavs fiender innen det norske aristokrati samlet en hær mot kongen, men at han så led nederlag overfor Olav i et sjøslag. Dette er også de øvrige kilders opfatning av sammenstøtet mellem Erling Skjalgsson og kong Olav. Av Sigvat skalds kvad om Erlings siste kamp fremgår det at kongen hadde søkt innover mot det indre av Bokn-fjorden, og P. A. Munch har da trukket den slutning at "det var hans Hensigt at søge hen i de indre Egne af Bukn-Fjord, for, om muligt der at faa sig Folk og Penge". I Flatøyboken sies det da også direkte at dette var Olavs mål. Imidlertid vet vi intetsomhelst om kongens ophold på Vestlandet våren 1028, hverken om han fikk folk eller hvor han holdt til.

Da så Knut kom med sin styrke, og Olav samtidig blev truet nordfra av lendermennene, som under Kalv Arnesons ledelse hadde samlet en styrke i Trøndelag, søkte han over til Oplandene.

Beretningen om denne ferd, som samtidig utgjør fortellingen om Olavs møte med Dale-Gudbrand, har flere trekk som avgjort henviser den til sommerhalvåret. Det sies således at kongen fikk underretning om hvorledes Kalv og hans feller drog frem, av sine egne hirdmenn som hadde holdt sig hjemme på sine gårder den sommer. Og det heter om bøndene, da Gudbrand kalte dem til tings på Hundtorp, at de for med skib over et stort vann i dalen. Fortellingens avgjørende point, solopgangen, må også henlegge møtet til sommeren.

Av betydelig større interesse ved denne fremstilling er imidlertid det som sies om Olavs kristningsverk. Om kongens ophold i Lesje heter det således, at han gav bøndene valget mellem å ta ved den nye tro eller lide døden eller fly unna. Enden blev da at de lot sig døpe og de lovte at de aldri mere skulle gå fra kristendommen (oc heto þui at þæir skilldu alldrigin oftar ganga af kristni). Og da Olav kom til Lom, lot han folk fra bygdene omkring stevne til sig, og sa at de enten skulde kjempe mot ham eller få sine gårder brent av, eller de skulde vende tilbake til kristendommen (hværva aftr til kristni) og gi avkall på den hedenske tro. Videre heter det at Gudbrand stevnte ting på Hundtorp da han hørte "at kong Olav var kommet til Lom og tvang bøndene til å ta opp igjen sin kristendom, som de var gått fra (nauðgaðe menn til at hværva aftr til kristni þæirrar er þæir hafðu niðr kastat). Og på tinget sier Gudbrand at kong Olav "er meget vred fordi vi har vendt tilbake til den sed som våre forfedre hadde" (vandar miok um þat at ver hauum horvet aftr til siðar þess er varer forælldrar hava haft). Endelig lar sagaen kong Olav si i sin tale til bøndene at "Lesje og Lom og Våge har vendt tilbake til kristendommen som man var gått fra" (Leser oc a Lom oc a Vaga hava tækit við kristni þæirri sem þæir hafðu niðr kastat). Som en avslutning på hele beretningen heter det så tilsist: " Siden blev de døpt som ikke før var det, men de som tidligere var kristne vendte tilbake til kristendommen og holdt siden den rette tro" (þæir sem kristnir varo aðr huruu aftr til kristni och helldo siðan retta tru).

Om Gudbrand sies det at "han var den mektigste rnann i Dalene (d. e. Gudbrandsdalen) på den tid" (hann var rikaztr manna i Dalunum i þann tima). Ved siden av ham nevnes også en annen høvding for dølene, Tord Istermage. "Han var den nest-mektigste mann i Dalene" (hann var annar maðr mestr i Dalunum). Tord Istermage er et annet navn på Tord Gutormsson på Steig. Flatøybokenforteller at han deltok på Olavs side i slaget ved Nesjar, og at han der hadde et stort følge med sig. Tord blev gift med kong Olavs morsøster, Isrid Gudbrandsdatter, og var således en av kongens mest betrodde menn. Hvor det berettes om dette ekteskap, kaller Heimskringla) ham "den mektigste mann i den nordlige del av Dalene" (maðr ríkastr í inn norðra hlut Dala). Det stemmer lite med hans tilhold på gården Steig at han skulde være den mektigste mann i den nordre del av Gudbrandsdalen, og det så meget mere som jo Gudbrand rett, når den sier at "Tord var den mektigste i den nedre del av Dalene" (Þorðr uar rikazstr j hinn nedra hlut dalanna)" . Når denne mann tilslutt gikk mot Olav, da er dette et uomstøtelig vidnesbyrd om hvor sterk reaksjonen mot kristendommen var mellem bøndene i Gudbrandsdalen.

Det var imidlertid ikke bare oppe i dalene. at folket vendte sig mot kristendommen. Således heter det i Legendariske saga at det blev gitt Olav følgende beskrivelse av forholdene på Oplandene: "Det har vi spurt, at oplendingene har vendt sig fra kristendommen, og at de ikke lar noen fare over der som kaller sig kristen." I det følgendeblir det så fortalt om Olavs kampe på Oplandene, for å tvinge bøndene til å slutte sig til den kristne tro på ny. Vistnok seiret han i et sammenstøt med dem, men reisningen mot kristendommen må allikevel ha været for utbredt i den del av landet. Derfor opgav Olav det hele, og drog østover til Sverige og Gardarike.

Ved siden av denne fremstilling har vi også en annen, som tydelig viser at stemningen på Østlandet helt hadde vendt sig mot kong Olav. Det er beretningen om Olavs tilbakekomst fra Gardarike gjennem Sverige våren 1030 som forteller om dette.

Om denne ferd gir Fagrskinna en kort, men klar beskjed. Olav for over havet til Sverige til sin måg Anund, og fikk folk av ham. Derfrå drog han til Hälsingland "og det var en svært slitsom ferd (mikil vasfærð). De for gjennem skoger og over vann, og mange steder bar de sine skib på skuldrene mellem vannene, og de kom frem med stort besvær", frem til Værdalen i Inntrøndelagen.

Heimskringlas beretning om denne ferd stemmer ikke ganske med Fagrskinnas. Snorre sier at Olav seilte inn i Lågen (d. e. Mälaren) og stevnet opp i landet til Aros (d. e. Upsala), hvor han hadde en sammenkomst med sveakongen. Dernest drog Olav opp gjennem skogene og kom frem i Jarnberaland (d. e. Dalarne). Der kom til kongen den hær som hadde faret ham imøte fra Norge. "Kong Olav flyttet da sin hær frem og for gjennem skogbygder og tildels gjennem ødemarker, og ofte over store vann; de drog eller bar skibene efter sig mellem vannene." På den måte kom kongens styrke gjennem Härjedalen og Jämtland og nord til Kjølen.

Det kan imidlertid ikke egentlig sies å tjene til støtte for disse to beretninger, at de viker såvidt sterkt av fra hverandre. De innvendinger som dog først og fremst bør reises mot hvad de begge anfører er av geografisk art. Saken er nemlig den at ruten opp til Hälsingland og videre til Jämtland, eller den rett mot vest til Dalarne, måtte fremby så overordentlig store vanskeligheter, at det synes lite rimelig at kong Olav skulde ha valgt noen av dem: uendelige strekninger dekket av tykk skog, slik at det nesten ikke var til å komme frem. Spesielt måtte dette være omtrent umulig nettop på den årstid da ferden fant sted, ved slutten av vinteren og utover våren, i sne løsningstiden, den tid da veiene er tungest, da skogene nesten ikke er til å arbeide sig gjennem. Dertil kommer så at både Heimskringla og Fagrskinna uttrykkelig gjør oppmerksom på at kong Olavs menn hadde båter, ja endog skib med sig, noe som ikke egentlig skulde tyde på at han hadde valgt å dra gjennem disse trakter, hvor de tykke skoger bare yderst sjelden avbrytes av innsjøer, så sjelden at det vilde være helt meningsløst å slepe med sig store båter av hensyn til dem. Derimot vilde disse egne sig udmerket hvis kongen la veien over de store svenske sjøer, den vei som fra naturens side var den hurtigste og mest bekvemme; i virkeligheten uten tvil den eneste som det kunde være tale om for Olav. En rekke av våre kilder fortæller da også at kongen for over de svenske sjøer til Oplandene, den landsdel som hadde været den centrale i Norge under Olavs kongedømme.

Theodricus monachus sier at Olav førte sin hær "per superiora in Norwagiam", og tilføier at hans bror Harald og flere andre av kongens trofaste menn der sluttet sig til ham. Fra Oplandene drog så kongen med sin styrke til Trøndelag, idet han var forhindret fra å komme ned til Viken, fordi Knut den Mektiges sønn Svein lå der med en betydelig krigsmakt.

Legendariske sagas fremstilling av Olavs hjemreise er temmelig usammenhengende og springende, men i det store og hele er den dog klar. Først heter det, tilsvarende til det Fagrskinna sier, at Olav drog gjennem Hälsingland. Men det som følger umiddelbart efter, synes dog å tyde på at ruten gikk gjennem ganske andre egne. Det oplyses nemlig følgende: "Nu fara þæir austan um æystra riki, en sioren er þar ækci salltr. Konongrenn biðr at menn skulu lyða tiðum aðr en þæir hævi upp færðena. En sniofoll varo mikil um dagana a isunum." I anmerkningene til sin utgave av Legendariske saga sier Keyser og Unger at "æystra riki" må betegne den østlige del av Sverige, "og ved den Sø, som ikke er salt, (forstaaes) en af de store Indsøer, maaskee Mælaren, eller ogsaa selve den botniske Bugt (?)". Et annet sted i Legendariske saga tales det plutselig om at "kong Olav for mellem Oplandene og Sverige", og noe senere fortelles det at "da kong Olav kom på Oplandene, kom hans bror Harald Sigurdsson til møte med ham", og like efter heter det om Dag Ringsson at han var blitt efter i Sverige for å samle folk, og "kong Olav ventet en tid på ham på Oplandene. Men da han (d. e. Dag) ikke kom vilde han (d. e. Olav) likevel holde frem med ferden. Og da de for mellem Mjøsen og Vænes (?) på Oplandene, da måtte de bære sine skib og våben på ryggen, og ferden var meget besværlig".'

Flatøyboken gir om disse ting oplysninger der går i helt samme retning som det Theodricus monachus og Legendariske saga forteller. Det heter der at kong Olav "stefndu fyst upp a land til marka", hvilket vel snarere betyr "til skogene", enn "til Marker", skogbygdene på grensen mellem det sydlige Norge og Sverige, like syd for Eidskogen. Det berettes videre at da Olav drog gjennem Sverige, "þa la firir þeim vatn er Sviar kalla sio, er þat osallt vatnn ok jse þakit". Dette usalte vann som svearne kaller sjø må vel være en av de store sjøene, antagelig Vänern. Ferden blev temmelig sen, sies det, fordi de snart red og snart for på skibene. "Derpå drog de over det fjell som skiller mellem Sverige og Norge, og kom frem der hvor det heter Jarnberaland (d. e. Dalarne)". Av dette sted, som må være falt ut av sin oprindelige sammenheng, synes det tydelig å fremgå at Olav har været på Oplandene og at han så derfrå drog nordover til Trøndelag ved først å legge veien mot øst gjennem Sverige. Endelig lar denne kilde litt senere Olav tale om "þat lid er til vor kom a Upplondum".

Av alle disse meddelelser må vi trekke den slutning at kong Olav på sin hjemferd fra Gardarike først drog til Oplandene. Dette kan da passe med en oplysning i Legendariske saga, hvor det tales om Olavs siste fohandlinger på Oplandene før sin flukt fra Norge høsten 1028. Det heter der at man gav kongen det råd å søke unna, for å skaffe sig flere folk og en virkelig hær. Det må da ha været avtalen at kongen skulde komme tilbake dit. Og det var da også naturlig, ikke bare fordi veien til Oplandene gjennem Sverige var den ubetinget letteste, men kanskje i like høi grad fordi denne landsdel hadde været den dominerende under Olavs styre. Og hvad skulde egentlig fra først av trekke ham mot Trøndelag? Olav visste jo at Kalv var mot ham og bak denne en betydelig hærmakt der oppe fra; det hadde kongen erfart da han forlot sine skib oppe i Møre. Theodricus monachus sier at trønderne først samlet sig til kamp mot Olav da de hørte han var kommet til Oplandene. Det høres også mest rimelig ut.

Men hvorfor drog Olav bort fra Oplandene igjen, efterat han var kommet dit fra Sverige? Svaret synes ikke å kunne være tvilsomt. Når Olav atter forlot denne landsdel, må grunnen ha været den at oplendingene hadde vendt sig fra ham, og dette hadde igjen sin forutsetning i hans kristendomsverk. Kongen må ha fått et sterkt inntrykk av at så var tilfelle, siden han ikke drog opp til Trøndelag den vanlige vei gjennem Gudbrandsdalen og over Dovre, men istedet valgte den anstrengende marsj gjennem Dalarne, Härjedalen og Jämtland, slik at han kom tilbake til Norge oppe i Værdalen i Inntrøndelag.

Nu forteller imidlertid våre kilder at Olav samlet en ganske betydelig hær på Oplandene, eller at denne kom til møte med ham under ferden gjennem Sverige. Sigvat Skald hentyder dog ikke med ett ord til dette, i de strofer fra Stiklestadslaget hvori han taler om Olavs hær; det heter her at "svearne, som kommer østfra med den milde konge, vadet i veier, lyse av blod". Og i et annet vers sier skalden: "Det er mig en bitter sorg at kongen førte for få folk med sig østfra. Bøndene fikk seier fordi de var dobbelt så mange." Det er østfra Sverige Sigvat lar Olav ha sin hær. Dog kan det selvsagt ha været en del oplendinger med, idet det viser sig at kong Olav på ingen måte bare hadde kristne i sin hær på Stiklestad. Vi har nemlig et overordentlig interessant og betydningsfullt vers av Sigvat, og det lyder slik: "Noen av mennene trodde på Gud. Hæren blev delt i to deler; den modige konge hadde tyve folkekampe. Den berømte fyrste bad den kristne skare stå ved sin høire hånd. Jeg ber Gud Herren å motta vel Magnus´ fluktsky far." Det kan ikke herske den ringeste tvil om at det er Stiklestadslaget det her er tale om. Såvel tonen som innholdet viser dette klart. Men når så virkelig er tilfelle, da rykkes grunnen bort under alle sagaens beretninger om hvorledes Olav før slaget sendte alle hedningene fra sig, fordi han alene vilde ha døpte i sin hær. Disse oplysninger stammer fra legenden, og er fullstendig uten rot ide faktiske forhold. Selve Stiklestadslaget blir et annet enn det det er i sagaens fremstilling.

Da Olav gjorde sig til herre i landet, hadde han fullt ut formådd å avpasse sig efter forholdene i de forskjellige landsdeler, og mellem disse innbyrdes. Den samme klare dømmeevne møter oss også før det siste slag. Han var selv helt på det rene med at det først og fremst gjaldt å vinne sitt tapte kongedømme tilbake, og da spurtes det ikke efter hvorvidt folk var kristne eller hedenske. Olav stod virkelighetens verden for nær til å innlate sig på en selvmorderisk handling som å vise hedenske menn bort fra sin hær.

På bakgrunn av dette blir det så meget mere bemerkelsesverdig at han igjen forlot Oplandene, efter å være kommet dithen østfra Sverige og Gardarike. Det kan alene ses som et uttrykk for hvor sterkt stemningen på Østlandet hadde vendt sig mot ham. Han våget ikke engang å ta veien over Dovre, men foretrakk å fare til bake gjennem Sveriges grensebygder nord til Inntrøndelagen. Når han gjorde dette, må det ha været fordi det trots alt kom så få folk til ham på Oplandene. I Sverige håbet han derimot å kunne forøke sin styrke, og hans hær kom således for den største del til å bestå av menn fra dette land, hvilket også Sigvat Skalds ovenfor gjengitte vers synes å tyde på.

Om denne Olavs ferd nordover gjennem Sverige heter det hos Snorre: "Kong Olav sendte bud fra sig i bygdene og sendte ord til de menn, som vilde vinne gods ved å samle hærfang og ta opp de gårder, som kongens uvenner sat på, at de skulde komme til ham og følge bygger og noen stimenn." Og like efter lar Snorre Olav si til Avrafaste og Gautatore at de skulde slutte sig til ham; "jeg skal da gjøre eder til meget store menn". Om disse to sies det at "de var de største ransmenn". Noe senere legges helt tilsvarende ord i Olavs munn: "Hvis jeg får råde efter slaget, vil jeg lønne hver mann efter hans verd og efter hvorledes han går frem i striden. Hvis vi vinner seir, da vil det bli nok både av land og løsøre til å skifte med eder det, som nu våre uvenner farer med." I den tale som den danske biskop Sigurd holdt for bøndene</ref>Hkr. II, kap. 200.</ref> før slaget ved Stiklestad, heter det, efterat Olavs tidligere grusomheter er blitt fremstillet: "Nu farer han med en utenlandsk hær, og de fleste av den er skogmenn og stimenn eller andre ransmenn. Tenker dere at han vil være mild, når han farer med slike umennesker, han som gjorde slikt hærverk da alle som fulgte ham rådet ham fra det?"

Disse trekk må være helt pålidelige, ikke alene fordi de stemmer med det man selv kommer til, ved nøkternt å tenke forholdene igjennem. For det er dog klart, at det alene var ved å appellere til deres egeninteresser, at Olav kunde få folk til å følge sig. Og måtte han ikke da gjøre det samme som så mange feltherrer har gjort, både før og efter ham, måtte han ikke love sine menn andel i seirens frukter? Dertil kommer så at disse oplysninger hos Snorre igrunnen gjør brudd på helhets synet og stemningen. Heimskringla lar med genial kunst strålen fra helgenglorien kaste sitt skjær over Olavs optreden og hele personlighet i den siste tid før slaget ved Stiklestad. Denne skildring står i en merkelig mot setning til den hårde og kolde virkelighet som beretningene om Olavs hær bærer bud om. Derfor synes disse så meget pålideligere.

En helt annen Olav trer på denne måte frem for oss, enn legendens fromme og milde helgenkonge, som la sin avgjørelse i Guds hånd, og som rolig så døden i øinene, resigneret og vemodsfull. Han vilde leve og fortsette sitt verk. Det kongedømme han så møisommelig, og med så megen innsikt og klokskap hadde bygget op, var styrtet fullstendig sammen. Istedet vilde han skape et nytt, som skulde ha et fastere grunnlag enn det forrige. Det kongedømme han kjempet for ved Stiklestad, var båret av den samme idé som Sverre Sigurdssons, 150 år efter. Olavs ord til sine menn er helt tilsvarende til Sverres kjente program fra hans tale før slaget på Kalvskinnet, 18de juni 1179: "Den som kan godtgjøre at han har fellt en lendermann, han skal bli lendermann, og enhver skal få slik rang her i landet som han rydder sig plass til; den skal bli hirdmann som dreper en hirdmann, og dertil skal han få annen god ære." Men Olav falt i slaget, hans idé blev ikke virkeliggjort. Det var stormennene som istedet bygget opp det nasjonale kongedømme, ved å hente Olavs sønn Magnus hjem til Norge.

__________

Ved siden av Oplandene hadde Trøndelag været den landsdel hvor Olav først og fremst søkte støtte. Da han tvang Erling Skjalgsson til underkastelse, da han la Hålogaland under sig, skjedde dette med trøndernes hjelp. Men også denne del av landet vendte sig mot ham, som en direkte følge av kongens arbeide for å innføre kristen dommen.

Ágrip, og på grunnlag av den også Legendariske saga, har en beretning som tydelig viser dette. Efterat det er fortalt om Olavs hjemferd gjennem Sverige, heter det: "Da reiste Kalv en stor ufred mot ham med stor iver og megen kraft og ondskap (af miklu kappe oc af miklu mægni oc illzku). Og han (d. e. Kalv) fant især et påskudd (argument, soc) i hans (d. e. Olavs) kristendomspåbud, for kong Olav kom tilbake igjen til landet (d. e. under hans tidligere ophold i landet). Kalv var nemlig på det rene med at han nu vilde fortsette det kristningsverk han før hadde drevet med stor iver, og som han var kommet langt ivei med. Og han (d. e. Kalv) fikk det til å besmykke sin sak (fecc þat til malbota ser), at gode menns sønner ikke skulde bli leveret som gisler." Det må altså ha funnet sted under Olavs noe også sagaene flere ganger sier at kongen gjorde, for således å ha en garanti for folks pålidelighet. Theodricus monachus sier da også at trønderne, ved efterretningen om kong Olavs tilbakekomst til landet, samlet sig som én mann mot ham fordi han hadde arbeidet for den nye tros innførelse.

Av Sigvat Skalds arvedråpa over Olav den Hellige fremgår det da også klart at Olavs motstandere ved Stiklestad først og fremst var fra Trøndelag. Han sier at "trøndernes fane for frern mitt i deres fylking", "De trønderske menn våget ikke å se kongen i øinene." "Kongen lot det rødbrune sverd finnes i inntrøndernes hoder." Det er å merke at ingen andre omtales på samme måte i dette kvad. Alle våre kilder sier da også at trøndere, mektige som ringe, samlet sig for å dra mot kong Olav.

Således kan det da ikke være i tvil om at det nettop var det de to landsdeler hvor Olav hadde hatt sin beste støtte, som til slutt vendte sig mot. Og årsaken hertil lå i hans arbeide for å innføre kristendommen i Norge.

Snorre forteller at da Olav drog fra landet østover til Sverige, "da var med ham dronning Astrid, deres datter Ulvhild, kong Olavs sønn Magnus, Ragnvald Bruseson, Arnesønnene Torberg, Finn og Arne og ennu flere lendermenn; han hadde et godt mannevalg". I denne oplysning ser Halvdan Koht et uttrykk for at de fleste lendermenn i landet fulgte med kong Olav endog så sent som da han flyktet fra Norge. Det er dog høist tvilsomt hvorvidt en slik slutning er berettiget. Saken er nemlig den at vi i Eldste saga, som på dette punkt må ha været den direkte kilde for Heimskringla, har nøiaktige meddelelser om hvem det var som fulgte kong Olav. Eldste sagas oplysning lyder slik: "Þessir vóro í ferþ meþ Olafi konungi, þefra manna er vér cunnom nǫfnom merkia, sem nú mun ec telia. Astríþr drótning. Goðrøþr. Hålfdanr. Rognvaldr. Dagr. Hringr, tveggia hvárr. Aslåcr. Helgi. Þórpr. Eínarr. Fiðr Hærecs sonr. Þórðr. Fiðr Arna sonr. Þorbergr. Arni. Kolbiorn. Þormoðr scáld. Tofi. Egill. Þessir allir fóro ór landi meþ konunginom."

Det er her nevnt 21 stykker som fulgte Olav. At hans hustru, dronning Astrid var med ham, er så selvfølgelig at det ikke er noen grunn til å opholde sig nærmere ved det. De to som derpå nevnes, må være Sigurd Syrs og Astas sønner, begge eldre enn Harald. Fagrskinna 2 kaller dem nettop Guðroðr og Halfðan. Rognvaldr er helt sikkert kong Olavs venn, sønn av orknøjarien Bruse, og kongens gissel for å sikre sig jarlens troskap. Et vers av Tormod Bersason Kolbrunarskald viser at Dag og Ring virkelig var med i slaget ved Stiklestad. Mere tvilsomt kan det vel imidlertid være om det er helt korrekt som Eldste saga her sier, at de fulgte Olav allerede da han drog fra landet. Saken er den at Ottar Svarte sier i en av sine strofer om Olavs optreden overfor de oplandske fylkeskongene: "Som alle vet, flyktet enhver av kongene langt bort fra dig." Antagelig har Olav satt stevne med dem da han kom tilbake fra Gardarike. Når disse menn var med ham ved Stiklestad, da er det klart at han må ha lovet dem vederlag for det. Mest naturlig er det å tenke sig at Olav har lovet å gi dem den gamle maktstilling på Oplandene tilbake. Heimskringla sier da også, at "om de vant Norge, skulde Dag der få ikke mindre rike, enn hans forfedre hadde hatt". Dette er da et vidnesbyrd om hvorledes han innrettet sig efter forholdene: for påny å bli herre over Oplandene, gav kong Olav Dag og Ring, hvorav ialfall den siste synes å ha hørt med blandt de fylkeskonger som blev fordrevet fra landet fordi de stod iveien for Olavs herredømme, og fordi de holdt fast ved hedendommen, deres gamle makt tilbake. Derigjennem må Olav ha hatt til hensikt å forsone oplendingene, for påny å knytte dem til sig.

Efter disse nevner Eldste saga "Þorleifr tveggia hvárr". Disse menn er kjent fra Legendariske saga, hvor det fortelles om dem at de var i kong Olavs følge før han gikk i land oppe i Møre, for å søke over til Østlandet. "De to brødre sier kongen at de kjenner kong Knuts skib og at han var kommet til landet; og de kunde nevne mange menn i hans hær." Flatøyboken har også litt å fortelle om dem; "Torleif Kvek og Torleif Hvite var i kongens følge. Torleif Hvite var hans frende og kjertesvenn, og han styrte ofte skib. De bragte stadig kongen tidender og speidet for ham." Efter dette må man gå ut fra at de var temmelig storættede menn, siden den ene — og vel begge, hvis de virkelig var brødre — kalles kong Olavs frende. — Den Aslak som derpå nevnes, må være den kjente Aslak Fitjaskalle, men han var imidlertid blitt drept oppe på Møre; det må således bero på en feiltagelse når han omtales i denne forbindelse.

Hvem Helge er lar sig ikke avgjøre; antagelig var han dog en islending, idet Tord og Einar, som følger efter ham i Eldste sagas fortegnelse, i Flatøyboken anføres som "ij islenzskir menn". I samme kilde fortelles det i en annen forbindelse at "Þorfinnr skalld ok Þordr brodir hans urdu sarir miog"; skalden Torfinn Munn nevnes hos Snorre, og efter alt å dømme er da den Tord Eldste saga regner med blandt Olavs følge, en bror av ham. — Det har sin interesse å finne Hårek fra Tjøttas sønn hos kong Olav. Sikkerlig betyr ikke dette at Finn Håreksson var gått mot sin far. Han er snarere å opfatte som kongens gissel. Ved å ha ham i sin makt var Olav sikret mot angrep fra Håreks side. Det viser sig da også at våre eldste kilder ikke anfører Hårek blandt Olavs motstandere ved Stiklestad. Mens vi har skaldekvad om at både Kalv Arneson og Tore Hund deltok, omtales ikke han i en strofe. Hverken Theodricus monachus eller Ågrip kjenner Hårek blandt høvdingene ved Stiklestad; selv i de senere beretninger, hvor han er kommet inn — Legendariske saga, Fagrskinna, Heimskringla — spiller han en meget tilbaketrukken rolle. Forholdet må da være at han overhodet ikke var tilstede. Forklaringen hertil må nettop ligge i at Olav hadde hans sønn hos sig som gissel.

Den Tord som anføres efter Finn Håreksson, kalles i Flatøyboken "Þordr digri, systurson Æinars Þambarskelfis". Også han må antas å være gissel. Heimskringla forteller at Einar Tambaskjelve ikke var med ved Stiklestad fordi kong Knut var gått fra sitt ord om å gjøre ham til herre i Norge. Dette høres imidlertid helt usannsynlig, og det må skyldes Snorres trang til å forklare og kombinere; de andre, eldre kilder har ikke ett ord om dette. Det er da langt mere rimelig å anta at Einar holdt sig unna fordi kong Olav hadde hans søstersønn som gissel.

Efter ham nevnes så Arnesønnene Torberg, Finn, Arne og Kolbjørn. At de var i Olavs følge er helt naturlig, idet de var hans eneste venner blandt stormennene i Norge.

Tormod Bersason Kolbrunarskald er en av de mest fremstående islendinger som stod kongen nær. Det samme må også sies å være tilfelle med Egill Hallsson. — Tofe Valgautsson var en mektig mann fra Gautland.

Dermed har vi gått gjennem fortegnelsen over alle dem som ifølge Eldste saga holdt fast ved kong Olav like til det siste. Ved siden av dem nevnes noen ganske få i Flatøyboken, således skalden Gissur Gullbrårskald, som også omtales i Heimskringla under beretningen om Stiklestadslaget. Endelig Torstein Ragnhildson, en helt ukjent mann.

Ved siden av Arnesønnene er det således ingen norske stormenn i Olavs følge, bortsett fra hans frender og de to gisler. Derimot er det en rekke islendinger og en orknøing. Selvom Adam av Bremen vistnok har misforstått forholdet endel, har han således trots alt rett når det heter om Olav at han samlet en stor mengde med hærfolk hos sveakongen og hos øfolkene, eller islendingene, som andre håndskrifter sier. Intet viser tydeligere i hvor høi grad hans kongedømme var styrtet sammen, enn at kong Olav, da han kom tilbake til Norge, for den største del støttet sig til en svensk hær og islandske og orknøiske stormenn. Ikke alene var aristokratiet næsten uten undtagelse mot ham, men også bøndene, hele den jevne befolkning. Han forenet hvad landets tidligere utvikling hadde ført i forskjellige retninger: Trøndelags og Oplandenes bønder med Vestlandets og Hålogalands storætter, men han forenet dem mot sig.