Den falske Margrete

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Den falske Margrete

Bedrageren som ble folkehelgen
Om bakgrunnen for den færøyske folkevisen Frúgvin Margreta


Knut Rage

© 2024




Jomfruen fra Norge

Glassmaleri i Lerwick Town Hall på Shetland av Margrete med påskriften "Margaret, dronning av Skottland og datter av Norge". Foto: Colin Smith, 2010. Commons.

I det Herrens år 1301 ble en middelaldrende kvinne henrettet i Bergen. Hennes forbrytelse besto i at hun hadde gitt seg ut for å være den skotske prinsesse Margrete, som hadde omkommet for lenge siden. Kvinnen hadde ankommet fra Lübeck et års tid i forveien, sammen med sin mann, og var blitt fengslet med det samme. Siden den tid hadde de sittet i fangehullet i påvente av at kongen, som holdt seg østpå, skulle vende tilbake.

I mellomtiden gikk ryktene, ikke bare i Bergen og omegn, men land og strand rundt. Mange mente at kvinnen talte sant, og at hun virkelig var den prinsesse Margrete som hadde omkommet vest i havet, som liten, for lenge siden.

For å skjønne historien må vi tyve år tilbake i tid. I 1280 døde den norske kongen Magnus Lagabøte, og ble etterfulgt av sin sønn Erik II Magnusson, som senere fikk tilnavnet "prestehater". Erik var knapt tolv år gammel da han ble kronet, og året etter, tretten år gammel, giftet han seg med den tyve år gamle skotske prinsessen Margrete, som var datter av kong Aleksander II av Skottland og dessuten tronarving. I 1283 fikk Margrete og kong Erik en datter, som ble oppkalt etter moren. Da Margrete døde straks etter fødselen, i barselseng blir det sagt, overtok den vesle Margrete som arving til den skotske tronen, fra fødselen av, så å si.

Tre år senere omkom den skotske kong Aleksander da han visstnok skulle ha styrtet med hesten utfor en klippe etter et drikkekalas, og den vesle norske prinsesse Margrete ble offisielt utropt som dronning av Skottland, tre år gammel, til og med gjennom et pavebrev i april 1288. I Skottland ble hun kjent som "the Maid of Norway", "Jomfruen fra Norge".

Dermed hersket det usikkerhet i Skottland om hva som nå kunne komme til å skje. For det første var det frykt for at den norske kong Erik, den vesle Margretes far, ville prøve å gripe makten i Skottland. For det annet var man redd for at landet nå befant seg i en sårbar situasjon i forhold til England. Skottene fattet en rask beslutning og ba den engelske kong Edvard I om å gripe inn, som det minste av to onder. Kong Edvard var dessuten i slekt med den vesle skotske tronarvingen. Hans plan var å få henne gift med sin sønn, som på dette tidspunktet bare var to år gammel, men som ikke desto mindre ville bli den fremtidige engelske konge, Edvard II. I Skottland gikk man med på denne planen, forutsatt at kong Edvard garanterte skotsk selvstendighet.

For å gjøre en lang historie kort: I 1290, etter intense forhandlinger mellom kongen i England, representanter for den skotske adelen og den norske kong Erik, samt Kirken, var alle parter kommet til enighet, og i mai ble det sendt et stort skip fra Yarmouth til Bergen for å hente den tilkommende svigerdatter, som nå var blitt syv år gammel.

I Bergen ble skipet liggende i månedsvis før det omsider satte kursen tilbake over Nordsjøen, via den faste seilingsruten til Orknøyene og videre langs østkysten av Skottland.

Margrete ble virkelig behandlet som prinsesse. Med på ferden fikk hun godterier som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner, og den fornemme fru Ingebjørg Erlingdatter, hennes fostermor, var med på reisen for å passe på og oppvarte henne, sammen med ektemannen Tore Håkonsson.

Men det var sent på året, og høststormene satte inn. Underveis ble den lille prinsesse Margrete syk. Kanskje var hun ikke vant til fukt og kulde, og slett ikke til en så lang sjøreise. Da de etter noen døgn på det opprørte havet søkte havn ved den norske bispeborgen i Kirkwall var Margrete døden nær, og de maktet ikke å redde livet hennes. Den unge biskop Narve, som hadde deltatt i prinsessens følge på ferden fra Bergen, ga henne den siste olje. Kort tid senere skal hun ha dødd i armene hans. Hva hun døde av er ikke kjent. Det er blitt gjettet på matforgiftning som en mulighet, men det kan like gjerne, eller kanskje mer sannsynlig, ha blitt forårsaket av sjøsyke kombinert med kulde og influensa.

Det varte ikke mange dager før ryktene fløy langs den skotske kysten. Dersom det virkelig var sant at prinesse Margrete, Englands og Skottlands blivende dronning, var død, betydde det ikke bare at det skotske riket hadde mistet sin prinsesse - det skotske kongedømmet, som hadde eksistert uavbrutt siden vikingtiden, var nå falt i grus og fantes ikke lenger. Over hele Skottland samlet adelsmennene hærstyrkene sine og forberedte seg på krig. Den siden av historien skal vi la ligge her.

Legemet av prinsesse Margrete ble oppbevart i St. Magnuskatedralen en kort tid før det ble lagt i en kiste og tatt med ombord i skipet for å gjøre vendereis til Bergen. Nyheten om prinsesse Margarets død ble mottatt med den største forferdelse i Norge. Kong Erik, hennes far, skal ha vært ytterst mistenksom og undersøkte liket av sin syv år gamle datter nøye før legemet ble stedt til hvile i murveggen på nordsiden av koret i Store Kristkirke på Holmen i Bergen, hvor de norske konger ble kronet og viet og gravlagt. I 1531 ble den store Kristkirken revet fordi den skal ha gjort det vanskelig å forsvare kongsgården ved siden av.

I Skottland levde diktningen og sagnene om "the Maid of Norway", jomfruen fra Norge, dronningen de aldri fikk. Den døde "jomfrudronningen" ble et symbol for skottene, på alt de hadde tapt, på en forgangen storhet som de aldri ville komme til å vinne tilbake, og som tiden gikk ble Margrete innhyllet i en romantisk eventyrglans. Margrete fortsatte å leve i folkefantasien i hundrevis av år, og det blir fremdeles skrevet mye om "barnedronningens" tragiske endelikt.

I Norge skulle folks forestillinger og spekulasjoner rundt prinsessens død blusse opp igjen bare ti år senere, da en kvinne ankom Bergen sammen med sin mann som passasjer på et lasteskip fra Lübeck, som hevdet at hun var den prinsesse Margrete som alle trodde hadde omkommet på Orknøyene.

Kvinnen fra Lübeck

I 1299 døde kong Erik, Margretes far. Hans bror Håkon Magnusson V etterfulgte ham som Norges konge, som ble æret som en helgen etter sin død i 1319 - men også det er en historie vi skal la ligge her.

Det var altså i den noe forvirrende perioden ved tronskiftet i Norge at denne kvinnen fra Lübeck dukket opp. Kanskje det var nettopp derfor hun innfant seg, for å utnytte den ustabile situasjonen i landet som alltid oppsto ved et maktskifte. Vi vet ikke hvordan hun gikk frem, om hun pratet med tilfeldige mennesker på byens vertshus eller om hun banket på porten til slottsgården, men i alle fall ble det snart kjent at kvinnen hevdet at hun var den rette prinsesse Margrete. Hennes historie var utrolig, og opplagt usann - men likevel trodde mange på det hun fortalte, nemlig at Ingebjørg Erlingdatter som hadde fulgt henne på reisen til England i 1290 sammen med ektemannen Tore Håkonsson hadde sammensverget seg med andre i reisefølget og solgt henne til fremmede, som et ledd i et ondsinnet politisk maktspill. Den døde piken som ble sendt til Bergen og gravlagt der hadde vært en annen.

Da nyheten om farens død hadde nådd henne i hennes nåværende hjemland hadde hun forlatt Tyskland og reist til Norge sammen med sin mann for å kreve sin rett.

Det var mye ved kvinnen som virket overbevisende på mange. Hun snakket godt norsk, og var i stand til å nevne detaljer, steder og personer som en utenforstående, langt mindre en utenlandsk kvinne, kunne ha kjennskap til. På den annen side var kvinnen som utga seg for å være prinsesse Margrete gråhåret og fortalte selv at hun var førti år, mens den virkelige Margrete på dette tidspunktet ville ha vært atten år gammel om hun hadde levd. Kvinnen, som i folkediktningen for all ettertid skulle få tilnavnet "Den falske Margrete", men også helgenstatus i folketroen, ble øyeblikkelig arrestert, og sammen med sin mann ble hun kastet i fangehullet.

Det tok tid før kong Håkon innfant seg i Bergen, ikke før året etter. I løpet av vinteren og våren ble den falske Margrete avhørt en rekke ganger. Hun holdt hele tiden hardnakket fast på sin historie.

Hvem kan hun ha vært? Det kan man saktens spekulere på, men et sikkert svar finnes ikke - bare en rekke teorier og spekulasjoner. Det er blitt kastet frem en tanke om at fiender av den norske kronen sto bak og hadde sendt henne til Norge for å skape forvirring og gjøre riket ustabilt, ved å skape tvil om Håkons legitimitet som tronfølger. Hun kan ha blitt nøye instruert i rollen hun skulle spille. En annen og mindre konspiratorisk teori er at hun rett og slett hadde personlig kjennskap til noen som hadde kunnet fortelle i detalj om hvordan den syv år gamle prinsesse Margrete døde. Norsk kunne hun utmerket godt ha lært seg utenfor landets grenser, f. eks. på Orknøyene som var norsk område. Det merkelige er hennes inngående lokalkunnskap og kjennskap til navngitte personer.

Historien om kvinnen fra Lübeck som påsto at hun var kongsdatteren Margrete som hadde dødd på Orknøyene for ti år siden vakte en kolossal oppsikt. Til og med på Island ble den underlige tildragelsen notert i de årlige annaler: "1301. Brend kona ur þyðversku a Norðnesi su er sagðiz dottir Eiriks (konungs) oc hals haugvinn bondi hennar." (Det kom en kvinne fra Tyskland som sa at hun var kong Eriks datter og ble brent på bålet på Nordnes, mens hennes mann ble halshugget...)

Å bli dømt til døden på bålet var høyst uvanlig på det tidspunktet. Det var såvidt man vet første gang at denne straffemetoden ble benyttet i Norge. Før henrettelsen var hun blitt avhørt av kong Håkon selv, og det ble også arangert en rettsprosess etter gjeldende regler.

En stor folkemengde hadde samlet seg på byens rettersted ute på Nordnes, som skulle forbli det faste rettersted helt frem til 1800-tallet. Det var en makaber forestilling som var iscenesatt, og stemningen ble ikke mindre dyster av at veldig mange mennesker trodde at hun var uskyldig dømt. Den falske Margrete ble sett på som en martyr som led døden for alt som var rett og sant. Det var ikke bare en utbredt oppfatning blant almuen, men også flere av byens prester var overbevist om at det var den rette prinsesse Margrete, Norges og Skottlands arving, som nå ble henrettet på det skjendigste vis.

Selv da hun ble bundet fast til pålen og flammene slikket opp om henne skal kvinnen ha skreket at hun var uskyldig.

Så kom det ikke lenger en lyd fra henne. Kvinnens legeme sto i flammer, og hvilke hemmeligheter hun enn måtte ha tok hun med seg i døden.

Dyrket som helgen

"Maid of Norway". Romantisk fremstilling av prinsesse Margrete fra 1800-tallet.

Etter kvinnens død begynte folk å valfarte til Nordnes. Til slutt, i 1320, la biskopen i Bergen ned et regelrett forbud mot denne valfartingen.

Men det hindret ikke at den falske Margrete ble dyrket som en helgen, til tross for biskopens forbud. Det ble til og med reist et lite trekapell til hennes ære sytti år etter hennes død, omtrent der man finner Akvariet i dag. Fra fjern og nær strømmet pilegrimer til kapellet, som ble kalt "St. Margrete-kirken". Kjente familier i Bergen ga testamentariske gaver til kirken, så sent som frem til 1515. Troen på Margretes hellighet må ha holdt seg frem til reformasjonen, og ble sannsynligvis ikke borte da heller.

Dyrkingen av Margrete vitner om en religiøs trang som gikk utenom kirkens fastsatte rammer. Folk flest må ha kjent sympati med en kvinne de oppfattet som utstøtt og forfulgt. For folk som selv hadde det vondt og vanskelig i hverdagen var det ikke vanskelig å identifisere seg med hennes skjebne.

Den falske Margrete levde sterkt i folkefantasien. På 1800-tallet ble det nedtegnet bruddstykker av en folkevise om henne på Færøyene. Også presten og kronikøren Absalon Pedersson Beyer som virket på 1500-tallet nevner en slik vise. Og det var litt av en historie som ble fortalt i visen, om den stakkars vesle prinsessen som var blitt sendt av sin far med et skip til et ukjent land, hvor den onde fru Ingeborg og hennes mann hadde tatt henne med tvang og bortført piken til "Blåmannaland", Afrika, og solgt henne der til en grusom fyrste "for tredve tønner gull". Til hennes stakkars far kong Erik i Bergen hadde de så vist frem liket av en fremmed pike og hevdet at det var hans datter Margrete. Og da Margrete mange år senere, etter sin fars død, omsider hadde klart å komme hjem igjen til Bergen ville ingen tro henne, i stedet kastet de den ulykkelige prinsessen i fangehullet og brant henne på bålet.

Det er slike historier det blir folkeviser av!

Et merkelig sidestykke til denne Margrete-dyrkelsen skjedde hundre år senere. I 1402 ble en mann brent ved Falsterbo i Skåne for å ha utgitt seg for den avdøde kong Olav Håkonsson fra 1387. Også denne grove bedrageren, også han en tysker, vant sympati fra uforstandige mennesker. "Noen dansker samlet knoklene som var å finne i asken, og bevarte dem som store helligdommer", ja det oppsto i den hanseatiske verden en overtro om at en samtidig nedgang i sildefisket i Øresund var Guds straff for kong Olavs skammelige død.

Audun Hestakorn

Den falske Margretes skjebne koples i folkevisene sammen med lendmannen Audun Hugleiksson, eller "Audun Hestakorn" som han kalles ("Eyðun Hestakorn" i den færøyske folkeviseteksten), som ble henrettet på Nordnes året etter at kvinnen fra Lübeck var blitt brent på bålet. Selv om de to i virkeligheten ikke hadde noe som helst med hverandre å gjøre, opptrer de gjerne som et "par" i folkefantasien, fordi også Auduns skjebne appellerte sterkt til folks hang til omdiktning av virkeligheten.

Audun, som var en stormann fra Jølster, ble en en betydelig politisk aktør i Norges styringselite i de siste tre tiårene av 1200-tallet. Han er antatt å være den ledende arkitekten bak den ambisiøse utenriks- og finanspolitikken som ble ført under kong Eirik Magnussons regjeringstid, og forsåvidt også som medvirkende under forhandlingene som førte til at Eriks syv år gamle datter Margrete skulle sendes til England for å giftes bort til landets to år gamle kronprins, Edvard II.

Men da tronen skiftet hender i 1299 etter Eirik Magnussons død, og hans bror Håkon 5. overtok, ble Audun anklaget for forræderi og henrettet ved henging på Nordnes i 1302. Grunnen til dommen er uklar, og er nok også den viktigste forutsetningen for at han kom til å leve så sterkt i den folkelige fantasien. At Audun ble hengt, som ble ansett som en skammelig straff for alvorlige forbrytelser som grovt tyveri, og også fikk alle sin eiendommer og hele sin formue konfiskert, sier kanskje noe om at han kan ha blitt dømt for økonomiske misligheter i forbindelse med hans utstrakte virksomhet på kronens vegne, men det hele forblir uklart.

Folketradisjonen har skapt en helt av den falske Margrete, som i følge loven sannsynligvis fortjente den skjebnen hun møtte, mens Audun, som blir positivt beskrevet i historiske kilder, fremstilles som en skurk i visene uten å få sympati. Han skildres som en forræder og morder for å ha drept Margretes nyfødte barn. Folkevisene om Audun og Margrete har trolig påvirket hvordan hans ettermæle ble formet, spesielt for de nærmeste generasjonene, og temaene som ble utforsket i visene kan gjenfinnes i andre versjoner. Det er antatt at påstanden om Auduns voldtekt av dronningen fra Skottland, som Absalon Pederssøn Beyer nevner, kan være oppspinn. Det var en ekteskapskontrakt for hertug Håkon som Audun forhandlet om i Frankrike, men ekteskapet ble aldri inngått.

I august 2002 ble "Spelet om Audun Hugleiksson" første gang fremført i Bensentunet på Ålhus i Jølster, basert på et manus av Edvard Hoem. Siden da er spillet blitt satt opp hvert annet år. Den falske Margrete er derimot nærmest glemt, henvist til en mørk krok i historiens "skrekk-kabinett".

Litteratur

Karsten Alnæs: Prinsessen som ble folkehelgen og . Historien om Norge b. I. Gyldendal, 1996.
Ludvig Daae: Norges Helgener. Christiania, 1879.
A.C. Evensen: Lesibók. Føroyska Bókmentafelagið, 1911.
Per Einar Odden: Den falske Margrete i Bergen. Kompilasjon ved p. Per Einar Odden. Katolsk.no
Tore Skeie: Jomfruen fra Norge. Spartacus, 2013.
Gustav Storm: Færøiske studier. Kristiania, 1883.