Grípisspǫ́
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► |  |
 |
 |
 |
||
|
|
|
|
|||
|
|
|||||
|
|
|||||
|
|
|||||
|
De gamle Eddadigte II
Heimskringla Reprint
Udgivne og tolkede af
G. E. C. Gads Forlag
København, 1932
Grípisspǫ́
1. Sigmundr Vǫlsungsson var konungr á Frakklandi. Sinfjǫtli var elztr hans sona, annarr Helgi, þriði Hámundr. Borghildr kona Sigmundar átti bróður, er hét . . . En Sinfjǫtli, stjúpson hennar, ok . . . báðu einnar konu báðir, ok fyrir þá sǫk drap Sinfjǫtli hann. En er hann kom heim, þá bað Borghildr hann fara á brott, en Sigmundr bauð henni fébœtr, ok þat varð hon at þiggja. En at erfinu bar Borghildr ǫl. Hon tók eitr mikit, horn fult, ok bar Sinfjǫtla. En er hann sá í hornit, skilði hann, at eitr var í, ok mælti til Sigmundar: »gjǫróttr er drykkrinn ái«. Sigmundr tók hornit ok drakk af. Svá er sagt at Sigmundr var harðgǫrr, at hvárki mátti hánum eitr granda útan né innan, en allir synir hans stóðusk eitr á hǫrund útan. Borghildr bar annat horn Sinfjǫtla ok bað drekka, ok fór alt sem fyrr. Ok enn et þriðja sinn bar hon hánum hornit ok þó ámælisorð með, ef hann drykki eigi af. Hann mælti enn sem fyrr við Sigmund. Hann sagði: »láttu grǫn sía þá, sonr«. Sinfjǫtli drakk ok varð þegar dauðr. Sigmundr bar hann langar leiðir í fangi sér ok kom at firði einum mjóvum ok lǫngum, ok var þar skip eitt lítit ok maðr einn á. Hann bauð Sigmundi far of fjǫrðinn. En er Sigmundr bar líkit út á skipit, þá var bátrinn hlaðinn. Karlinn mælti, at Sigmundr skyldi fara fyrir innan fjǫrðinn. Karl hratt út skipinu ok hvarf þegar. Sigmundr konungr dvalðisk lengi í Danmǫrk í ríki Borghildar, síðan er hann fekk hennar. Fór Sigmundr þá suðr í Frakkland til þess ríkis, er hann átti þar. Þá fekk hann Hjǫrdísar, dóttur Eylima konungs. Þeira son var Sigurðr. Sigmundr konungr fell í orrostu fyrir Hundingssonum, en Hjǫrdís giptisk þá Álfi, syni Hjálpreks konungs. Óx Sigurðr þar upp í barnœsku. Sigmundr ok allir synir hans váru langt um fram alla menn aðra um afl ok vǫxt ok hug ok alla atgørvi. Sigurðr var þó allra framastr, ok hann kalla allir menn í fornfrœðum um alla menn fram ok gǫfgastan herkonunga. Grípir hét sonr Eylima, bróðir Hjǫrdísar; hann réð lǫndum ok var allra manna vitrastr ok framvíss. Sigurðr reið einn saman ok kom til hallar Grípis. Sigurðr var auðkendr; hitti mann at máli uti fyrir hǫllinni, sá nefndisk Geitir. Þá kvaddi Sigurðr hann máls ok spyrr:
Prosa 1. eitr mikit, horn fult: sål. bör der interpungeres; horn fult er appos. til eitr mikit; meningen er klar, »megen gift, så at det kunde forgifte et horn, fuldt af øl«. Der er intet at indvende imod en sådan udtryksmåde. — gjǫróttr: grumset, uren ɔ: giftig. — ái: kælebetegnelse, ‘gamle’. — Svá: hører sm med harðgǫrr. — maðr: ɔ: Odin. — fornfrœðum: gamle digte.
- 1.
- Hvęrr byggir hér
- borgir þessar?
- hvat þjóðkonung
- þegnar nęfna?
- G. kv.
- Grípir hęitir
- gumna stjóri
- sás fastri ræðr
- foldu ok þegnum.
1. þjóðkonung: konge over et helt land, modsat ‘fylkeskonge’ og lign. Grípir opfattes af digteren altså som en hovedkonge.
- S. kv. 2.
- Es horskr konungr
- hęima í landi,
- mun sá gramr við mik
- ganga at mæla?
- máls es þarfi
- maðr ókunnigr,
- vilk fljótliga
- finna Grípi.
2. máls: samtale. — ókunnigr: ukendt; digteren forudsætter, at Sigurd og Grípir ikke för har set hinanden.
- G. kv. 3.
- Þess mun glaðr konungr
- Gęiti spyrja,
- hverr sá maðr sé,
- es máls kveðr Grípi.
- S. kv.
- Sigurðr ek hęiti
- borinn Sigmundi,
- ęn Hjǫrdís es
- hilmis móðir.
3. Dette vers er sikkert ægte, men mulig er et vers udfaldet mellem v. 4 og 5, hvori Geitir har meddelt Grípir Sigurds navn, som v. 5 jo forudsætter, at han har hørt.
- 4.
- Þá gekk Gęitir
- Grípi at sęgja:
- Hér ’s maðr úti
- ókuðr kominn;
- hann ’s ítarligr
- at áliti,
- sá vill, fylkir,
- fund þinn hafa.
- 5.
- Gęngr ór skála
- skatna dróttinn
- ok hęilsar vęl
- hilmi komnum:
- »þigg hér Sigurðr,
- væri sœmra fyrr,
- ęn þú Gęitir tak
- við Grana sjǫlfum.«
5. þigg: modtog ɔ: gæstfrit ophold. — L. 6 bet.: »det havde været mere passende (bedre), om du var kommen för«, et höflighedsudtryk. — Gęitir: en af Grípis fornemste mænd, — og han skal sörge for hesten. — sjǫlfum: er her uden nogen særlig betydn.
- 6.
- Mæla nǫ́mu
- ok mart hjala
- þás ráðspakir
- rekkar fundusk.
- Sęg mér, ef vęizt,
- móðurbróðir,
- hvé mun Sigurði
- snúna ævi.
6. snúna: vende sig, ɔ: forløbe.
- Gr. kv. 7.
- Þú munt maðr vesa
- mæztr und sólu
- ok hæstr borinn
- hvęrjum jǫfri,
- gjǫfull af golli,
- ęn gløggr flugar,
- ítr áliti
- ok í orðum spakr.
7. hæstr— hvęrjum jǫfri: superl. plejer at stå med gen, pl., men her findes den med dativ, ved påvirkning fra komparativ. — gløggr: karrig.
- 8.
- Sęg gęgn konungr
- gørr an spyrjak
- snotr Sigurði,
- ef sjá þykkisk,
- hvat mun fyrst gęrask
- til farnaðar,
- þás ór garði emk
- gęnginn þínum?
8. farnaðar: lykke, fremgang.
- Gr. kv. 9.
- Fyrst munt fylkir
- fǫður of hęfna,
- ok ęylima
- alls harms reka,
- þú munt harða
- Hundings sonu
- snjalla fęlla,
- munt sigr hafa.
9. M. h. t. indholdet jfr. Reg. 15.
- 10.
- Sęg ítr konungr,
- ættingi, mér
- hęldr horskliga,
- es vit hugat mælum;
- sér þú Sigurðar
- snǫr brǫgð fyrir,
- þaus hæst fara
- und himinskautum?
10. hugat: fortrolig og venlig.
- Gr. kv. 11.
- Munt ęinn vega
- orm hinn frána,
- þanns grǫ́ðugr liggr
- á Gnitahęiði,
- þú munt bǫ́ðum
- at bana verða
- Ręgin ok Fáfni;
- rétt sęgir Grípir.
11-13. Jfr. Fáfnismǫ́l.
- 12.
- Auðr mun œrinn,
- ef ęflik svá
- víg með virðum,
- sem víst sęgir;
- leið athuga
- ok lęngra sęg,
- hvat mun ęnn vesa
- ævi minnar?
12. víst: ɔ: sanddru, pålidelig. — athuga: opmærksomhed. — lęið a.: = tænk over sagen, kom ihu. — lęngra: videre (ind i fremtiden); R har her det umulige lengi.
- Gr. kv. 13.
- Þú munt finna
- Fáfnis bœli
- ok upp taka
- auð hinn fagra,
- golli hlœða
- á Grana bógu;
- ríðr þú til Gjúka
- gramr vígrisinn.
13. ríðr: du vil (derefter) ride. — Digteren lader altså Sigurd først ride til Gjuke, istf. til Hindarfjall i overensstemmelse med Sigrdrm.
- 14.
- ęnn skalt hilmi
- í hugazrœðu,
- framlyndr jǫfurr,
- flęira sęgja;
- gęstr emk Gjúka
- ok ek gęng þaðan,
- hvat mun ęnn vesa
- ævi minnar?
14. hugazrœðu: fortrolig (sam)tale. — hilmi: = mér. — L. 5-6 er hypotetiske, »når jeg nu har været gæst hos Gjuke og er taget bort derfra«.
- Gr. kv. 15.
- Sefr á fjalli
- fylkis dóttir
- bjǫrt í brynju
- ępt bana Hęlga;
- þú munt hǫggva
- hvǫssu sverði,
- brynju rísta
- með bana Fáfnis.
15. Jfr. Sigrdrífum. — ępt bana Hęlga: dette har man fundet vanskeligt. Den simpleste forklaring er den, at dette meget sene digts forf. er dårlig orienteret. Han har sat valkyrjen i forbindelse med Helge (den ene el. den anden) og betragtet hende som identisk med Sigrun el. Sváfa. Han har åbenbart ikke identificeret hende med Brynhild. — bana Fáfnis: sværdet Gramr.
- 16.
- Brotin es brynja,
- brúðr mæla tękr,
- es vaknaði
- víf ór svefni,
- hvat mun snót at hęldr
- við Sigurð mæla
- þats at farnaði
- fylki verði?
16. Brotin: når nu brynjen er o. s. v., jfr. 145.
- Gr. kv. 17.
- Hón mun ríkjum þér
- rúnar kęnna,
- allar þærs aldir
- ęignask vildu,
- ok á manns tungu
- mæla hvęrja,
- líf með lækning,
- lif hęill konungr.
17. Jfr. Sigrdr.m. i dens nuværende form. — ęignask: komme i besiddelse af, erhværve indsigt i. — líf: har man villet rette til lyf, og det er muligvis det rigtige; nødvendigt er det dog ikke at læse således. — lif hęill: skal betegne, at nu skal audiensen være sluttet.
- 18.
- Nú ’s því lokit,
- numin eru frœði
- ok em braut þaðan
- búinn at ríða,
- lęið athuga
- ok lęngra sęg,
- hvat mun męir vesa
- minnar ævi?
18. Nú: rett. for þá.
- Gr. kv. 19.
- Þú munt hitta
- Hęimis byggðir
- ok glaðr vesa
- gęstr þjóðkonungs;
- farit es Sigurðr
- þats fyrir vissak,
- skala fręmr an svá
- fregna Grípi.
19. Indholdet beror på et kvad, der har stået i lakunen. — Hęimis: Brynhilðs fosterfader. — farit: det er (nu) ende med. — skala: man (ɔ: du) skal ikke.
- 20.
- Nú fær mér ekka
- orð þaz mæltir,
- þvít þú framm of sér
- fylkir lęngra,
- vęizt ofmikit
- angr Sigurði;
- því þú Grípir þat
- gęrra sęgja.
20. ekka: gen., sorg. — angr: kummer, ulykke. — gęrra: = gęrr-a (omskrivende).
- Gr. kv. 21.
- Lá mér of œsku
- ævi þinnar
- ljósast fyrir
- líta ęptir,
- rétt emka ek
- ráðspakr taliðr
- né in hęldr framvíss,
- farit þats vissak.
21. Lá: hører sm med ljósast fyrir, »det var mig lysest (lettest) at o. s. v.«
- 22.
- Mann vęitk ęngi
- fyr mold ofan,
- þanns flęira sé
- framm an þú Grípir;
- skalattu lęyna,
- þótt ljót séi,
- eða męin gęrisk
- á mínum hag.
22. ljót: ɔ: ævi. — męin: mén, ulykker. — hag: her omtr. = liv.
- Gr. kv. 23.
- Esa með lǫstum
- lǫgð ævi þér,
- lát hinn ítri þat
- ǫðlingr nemask;
- þvít uppi mun
- meðan ǫld lifir,
- naddéls boði,
- nafn þitt vesa.
23. lǫgð: jfr. lagið v. 52; forf. har brugt bægge former. — lát nemask: lad det være indlysende for dig, vær vis på det. — naddéls boði: spyd-bygens tilbyder, kriger.
- 24.
- Verst hyggjum því,
- verðr at skiljask
- Sigurðr við fylki
- at sógǫru;
- leið vísa þú,
- lagt ’s alt fyrir,
- mærr mér ef vęizt
- móðurbróðir.
24. L. 1: »Det er det værste, jeg kan tænke mig«, neml. at jeg må skilles fra dig uden den viden, jeg ønsker. — lęið: her livets vej. — vęizt: rettelse for det urimelige vilt.
- Gr. kv. 25.
- Nú skal Sigurði
- sęgja gǫrva,
- alls þęngill mik
- til þess nęyðir;
- munt víst vita
- at vætki lýg;
- dœgr ęitt es þér
- dauði ætlaðr.
25. lýg: rettelse f. lýgr.
- 26.
- Vilkat ręiði
- ríks þjóðkonungs,
- góð rǫ́ð at hęldr
- Grípis þiggja;
- nú vill vist vita,
- þótt vilkit sé,
- hvat á sýnt Sigurðr
- sér fyr hǫndum.
26. ręiði: vrede, Sigurd ønsker, at Grípir skal tale sandt og behersket, ikke onde forudsigelser på grund af den ham pålagte tvang. — at hęldr: langt hellere. — vill: subj. er Sigurðr (= ek). — vilkit: nydannelse (hvis ikke skrivefejl f. viltki, af vildr ‘behagelig’. — sýnt: klart, sikkert.
- Gr. kv. 27.
- Fljóð ’s at Hęimis
- fagrt álitum,
- hana Brynhildi
- bragnar nęfna,
- dóttir Buðla,
- ęn dýrr konungr
- harðugðigt man
- Hęimir fœðir.
27. Indholdet er hæntet fra et af de digte, der har stået i lakunen. — fœðir: opfostrer.
- 28.
- Hvat ’s mik at því,
- þótt mær séi
- fǫgr áliti
- fœdd at Hęimis?
- Þat skalt Grípir
- gǫrva sęgja,
- þvít þú ǫll of sér
- ørlǫg fyrir.
28. L. 1: »Hvad vedkommer det mig«, »hvad har jeg med det at göre«.
- Gr. kv. 29.
- Hón firrir þik
- flęstu gamni,
- fǫgr áliti,
- fóstra Hęimis,
- svefn þú né sefr
- né of sakar dœmir,
- gára þú manna
- nema męy séir.
29. firrir: berøver. — L. 8: »kun for møen har du öje« (og tanke)«.
- 30.
- Hvat mun til líkna
- lagt Sigurði?
- sęg Grípir þat,
- ef sjá þykkisk;
- munk męy náa
- mundi kaupa,
- þá hina fǫgru
- fylkis dóttur?
- Gr. kv. 31.
- It munuð alla
- ęiða vinna
- fullfastliga,
- fá munuð halda;
- verit hęfr þú Gjúka
- gęstr ęina nótt
- mantattu horska
- Hęimis fóstru.
31. fullfastliga: er adv. — fá: kun få (ingen).
- 32.
- Hvárt ’s þá Grípir,
- get þess fyr mér,
- sér þú gęðlęysi
- í grams skapi,
- es skalk við męy þá
- mǫ́lum slíta,
- es alls hugar
- unna þóttumk.
32. gęðlęysi: ubestandighed, falskhed. — mǫ́lum: aftale (= einkamǫ́l).
- Gr. kv. 33.
- Þú verðr siklingr
- fyr svikum annars,
- munt Grímhildar
- gjalda ráða,
- mun bjóða þér
- bjarthaddat man
- dóttur sína,
- dręgr hón vél at gram.
33. Þú verðr: »nej, du bliver«. — gjalda: undgælde for. — bjarthaddat man: lyshårede kvinde, er vel acc. og dóttur appos. — dręgr vél at: gör en til genstand for list, også i prosa (jfr. draga á tálar).
- 34.
- Munk við þá Gunnar
- gęrva hlęyti
- ok Goðrúnu
- ganga at ęiga?
- fullkvæni þá
- fylkir væri,
- ef męintregar
- mér angraðit.
34. hlęyti: svogerskabsforbindelse. — Goðrúnu: navnet beror på digterens viden; Sigurd selv kan endnu næppe have kendt det. — fullkvæni: i besiddelse af en værdig hustru. — męintregar: omtr. = męin, mén der volder sorg; der sigtes til trolovelsen med Brynhild.
- Gr. kv. 35.
- þik mun Grímhildr
- gǫrva véla,
- mun hón Brynhildar
- biðja fýsa
- Gunnari til handa,
- Gotna drótni,
- hęitr þú fljótla fǫr
- fylkis móður.
35. gǫrva: fuldkomment. — fýsa: obj. er nærmest þik på grund af l. 7. — Alt dette har været indholdet af det store digt, hvoraf Brot er resten; jfr. Sigsk. Gunnar, der egl. var Burgunder-konge, kaldes her Goter-konge, jfr. at Grimhild kaldes gotnesk kona (Guðr.kv. II, 17); det er dog muligt, at der her bör læses gotna ‘mændenes’.
- 36.
- Męin eru fyr hǫndum,
- mák líta þat;
- ratar gǫrliga
- ráð Sigurdar,
- ef skalk mærrar
- męyjar biðja
- ǫðrum til handa,
- es unnak vęl.
36. ratar: styrter, bliver til intet.
- Gr. kv. 37.
- Ér munuð allir
- ęiða vinna
- Gunnarr ok Hǫgni,
- ęn þú gramr þriði,
- þá litum víxlið,
- es á lęið eruð,
- Gunnar ok þú;
- Grípir lýgrat.
37. ęn: = ok. — þá víxlið: da skifter I (udseende); rettelse f. det umulige þviat—vixla.
- 38.
- Hví gęgnir þat,
- hví skulum skipta
- litum ok lǫ́tum,
- es á lęið erum?
- þar mun fláræði
- fylgja annat
- atalt með ǫllu,
- ęnn sęg Grípir.
38. litum ok lǫ́tum: udseende og stemme. — fláræði: falskhed.
- Gr. kv. 39.
- Lit hęfr þú Gunnars
- ok læti hans,
- mælsku þína
- ok męginhyggjur;
- munt þú fastna þér
- framlundaða
- fóstru Hęimis,
- † sér vætr fyr því,
39. męginhyggjur: hoved-tanker, der må være ment Sigurds fuldkomne bevidsthed om sig selv og sin person. — L. 8: se Krit. bem.
- 40.
- Verst hyggjum því,
- vándr munk hęitinn
- Sigurðr með sęggjum
- at sógǫru,
- vildak ęigi
- vélum bęita
- jǫfra brúði,
- es œzta vęitk.
40. vándr: (moralsk) slet person. — vildak: jeg skulde dog ikke ville.
- Gr. kv. 41.
- Þú munt hvíla,
- hęrs oddviti,
- mærr hjá męyju
- sęm þín móðir sé;
- því mun uppi,
- meðan ǫld lifir,
- þjóðar þęngill,
- þitt nafn vesa.
41. hęrs oddviti: hær-anfører, = 522. — því: sigter særlig til indholdet af l. 4.
- 42.
- Mun góða kvǫ́n
- Gunnarr ęiga,
- mærr með mǫnnum,
- mér sęg Grípir,
- þótt hafi þrjár nætr
- þegns brúðr hjá mér
- snarlynd sofit?
- slíks erut dœmi.
- Gr. kv. 43.
- Saman munu brullup
- bæði drukkin
- Sigurðar ok Gunnars
- í sǫlum Gjúka;
- þá hǫmum víxlið,
- es it hęim komið;
- hęfr hvárr fyr því
- hyggju sína.
43. Saman o. s. v.: dette findes kun her, og beror sikkert på fejl, ti Sigurds bryllup må forudsættes som tidligere holdt.
- 44.
- Hvé mun at ynði
- ęptir verða
- mægð með mǫnnum,
- mér sęg Grípir;
- mun Gunnari
- til gamans ráðit
- síðan verða
- eða sjǫlfum mér?
44. at ynði: til tilfredshed og fryd. — L. 5-8: »vil sagen (forholdet) blive til fryd (elskovsfryd) for Gunnar sidenhen eller (= og) mig selv«.
- Gr. kv. 45.
- Minnir þik ęiða,
- mátt þęgja þó,
- ant þú Goðrúnu
- góðra ráða,
- ęn Brynhildr þykkisk
- brúðr vargefin,
- snót fiðr vélar
- sér at hęfndum.
45. Minnir o. s. v.: jfr. męginhyggjur i v. 39. — góðra ráða: det gode giftermål (nemlig som din hustru). — brúðr: er prædikat. — vargefin: gift med en dårlig mand. — vélar: list, listigt påfund, nemlig anslaget mod Sigurds liv.
- 46.
- Hvat mun at bótum
- brúðr sú taka,
- es vélar vér
- vífi gęrðum?;
- hęfr snót af mér
- svarna ęiða
- ęnga ęfnda,
- ęn unað lítit.
46. L. 5-7: »De eder, jeg har svoret, er alle uopfyldte«.
- Gr. kv. 47.
- Mun hón Gunnari
- gǫrva sęgja,
- at ęigi vel
- ęiðum þyrmðir,
- þás ítr konungr
- af ǫllum hug,
- Gjúka arfi,
- á gram trúði.
47. gǫrva: adv. — þyrmðir: skånede, overholdt. — ęiðum: her må sigtes til, at Sigurd skulde have svoret på, ikke, i Gunnars skikkelse, at have haft samleje med Brynhild.
- 48.
- Hvat ’s þá Grípir,
- get þess fyr mér,
- munk saðr vesa
- at sǫgu þęiri,
- eða lýgr á mik
- lofsæl kona
- ok á sjalfa sik?
- sęg Grípir þat.
- Gr. kv. 49.
- Mun fyr ręiði
- rík brúðr við þik
- né af oftrega
- allvęl skipa,
- viðr þú góðri
- grand aldrigi,
- þó ér víf konungs
- vélum bęittuð.
49. fyr ręiði: på grund af sin forbitrelse (over den opdagede svig). né — allvęl: og ikke meget godt. — skipa: indrette sagen, handle. — grand: (kyskheds)krænkelse. — bęittuð: præteritum kan her næppe være rigtigt, da der er tale om en fremtidig begivenhed. Der bör vist læses bęitið, præs. med futurums betydn.
- 50.
- Mun horskr konungr
- at hvǫtun hennar
- Gotþormr ok Hǫgni
- ganga síðan?,
- munu synir Gjúka
- á sifjugum mér
- ęggjar rjóða?
- ęnn sęg Grípir.
50. ganga: følge, handle. — sifjugum: besvogret, svoger, adj. som oftere f. subst.; á er rettelse f. af.
- Gr. kv. 51.
- Þá ’s Goðrúnu
- grimt of hjarta,
- es brœðr hęnnar
- þér til bana ráða,
- ok at ęngu verðr
- ynði síðan
- vitru vífi;
- vęldr því Grímhildr.
51. grimt: grumt, bittert. — es: idet, her omtr. = fordi; ordet mangler i R. — verðr: subj. ‘livet, forholdene’; ynði er dativ.
- 52.
- Því skal hugga þik,
- hęrs oddviti,
- sú mun gipt lagið
- á grams ævi:
- munat mætri maðr
- á mold koma
- und sólar sjǫt,
- an þú Sigurðr þykkir.
52. grams: ɔ: din. — solár sjǫt: solens sæde, himlen.
- S. kv. 53.
- Skiljumk hęilir,
- munat skǫpum vinna,
- nú hęfr þú Grípir vęl
- gǫrt sęm bęiddak;
- fljótt myndir þú
- fríðri sęgja
- mína ævi,
- ef mættir þat.
53. Skiljumk: hortativisk. — munat: ɔ: man = jeg. At ombytte de to sidste vers er ganske ubegrundet. Skiljumk betegner så klart som muligt afslutningen af samtalen og Sigurds afrejse fra Grípir.
