Þórmóðr Kolbrúnarskáld: Þórgeirsdrápa (B1)

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Den norsk-islandske skjaldedigtning

ved
Finnur Jónsson
1912-1915

Þórmóðr Bersason Kolbrúnarskáld
Islandsk skjald, d. 1030.

Þórgeirsdrápa (omkr. 1025)

1. Starf hófsk upp, þás arfa

auðveitir lét dauðan

(hestrennir vas hlunna

hugsnjallr) Klœings falla;

efnð tóksk Hávars hefnðar,

hafstóðs þás vas Móði

(hann hlaut happ at vinna

hvettr) fimtían vetra.

2. Aldrspelli kveðk ollu

Ingolfs sonar (þingat

frétt es vig sem vættik)

vald há-Sleipnis tjalda;

fell fyr frœknum stilli,

fjǫrtjón vas þat ljóna,

(litt vas þá til þrætu)

Þórbrandr drasils vandar.

3. Vann, dugir verk at telja

(vápna hreggs) fyr seggjum,

(opt fló) geirr (frá gunni)

(gjóðr) Butralda hljóðan;

þótt kynni mun minni

margrjóðanda þjóðir

(né hnekkik þvi) þakkir

þess vigs fetils stíga.

4. Frétt hefr ǫld, at ǫ́ttum

(undlinns) þás svik vinna

(rjóðanda nautk ráða)

rógsmenn saman gnóga;

enn vilk einskis minnask

(œsidýrs við stýri

raun gatk fyrða fjóna

flóðs) nema okkars góða.

5. Kapp lét hǫldr, með hepni

hríð gerðisk þá sverða,

(hrátt gat hrafn at slita

hold) Más syni goldit;

enn vas vágs at vigi

viggriðandi síðan

(kœnn bar greipr at gunni

gjarna) Skúfs ok Bjarna.

6. Sex lét sævar Faxa

sviprunnr heðan Gunnar,

snjallr vas ǫ́rr at ǫllu

undlinns, búinn sinnum;

salt-ǫttum réð særir

seims (frá ek þat) heiman

opt (vann auðar skiptir

erring) í haf knerri.

7. Hús braut snarr til Snorra

sverðrjóðr, ok styr gerði

hinn es heiptir manna,

Hœkils sonar, rœkði;

varð, eggjaðr, þar þriggja

Þórgeirr, á hvǫt meiri,

(leygs hefk síks frá sœki

sann spurt), bani manna.

8. Ǫ́r mank, þegn hinns Þóris

þarfs, farligra, arfa,

hlýra hrafns, með geiri

happauðigr réð dauða;

dýrr hefnði svá sára

(slikt fór alt af ríki)

Odds ok ernir sǫddusk

jóstýrandi hlýra.

9. Njǫrðr gekk á skæ skorðu

skeljeggr (en þann teljum

hjaldr), es herja vildi,

hjǫrgaldrs með Rǫgnvaldi;

lítt sparði fjǫr fyrða

fremðar mildr at hildi,

drengs varð dǫ́ð in lengri;

djarfr vas Hávars arfi.

10. Gaut veitk at son Sleitu

snarfengr meðal drengja

hǫldr við harðar deilðir

hjǫrdjarfan nam fjǫrvi;

ófeigum varð eigi

(almþing) í gný malma

(opt verðr rík þeims rœkir

raun) stynfullu launat.

11. Golls réð Þórgeirr þolla

því næst griða æsta,

sér es hann sáat fœri

svinngeðr með lið minna;

ǫll tók seggr enn snjalli

sǫnn, leygs, friðar mǫnnum,

fljóts þás fergir nýtan

fullmæli, réð tæla.

12. Stirðr réð stafn at verja

strenghreins tøgum drengja,

itr þvít, ǫ́rr, vas heitinn

auðstjóri þrek, fjórum;

áðr sigreynir sínum

(sǫ́r hlutu meðr) at hvǫ́ru

út við eigi litla

erring fell á knerri.

13. Kent hefr fjǫrs hvé frændum

folkhneitir skal veita

dýrr, þó at drengi væri

dylgjusamt at fylgja;

þægs, frák Þórgeir eiga,

þau eru orð komin norðan

handar grjóts frá hreyti,

hug þanns við mun brugðit.

14. Hauks frák hræva lœkjar

harðræðis þrot bræði

við sviprunna sennu

sverðs aldrigi verða;

Már hét maðr ok Þórir

málsnjallr es lét falla

(áðr frǫ́gum) þá (þeira)

Þórgeirr (lokit eirum).

15. Olli fjǫrr áðr felli

(flugtrauðr) hjarar dauða

(sá vas rœkjandi enn riki

reggs) þrétian seggja;

þar lætk hjaldrs fyr hǫlðum

hins, es þrek gat vinna

(mál téa mín at deilask

mjúk) víga tal lúkask.

---

   1. Starf hófsk upp, þás auðveitir lét arfa Klœings falla dauðan; hlunna hestrennir vas hugsnjallr; efnð hefnðar Hávars tóksk, þás hafstóðs Móði vas fimtían vetra; hann hlaut hvettr at vinna happ = (Kriger)-virksomheden begyndte, da manden lod Klœings sön segne død; søfareren var modig; hævnen for Håvar blev fuldbyrdet, da søfareren var 15 år gammel; ham lykkedes det at udføre en heldig dåd, rask som han var.

   2. Kveðk vald tjalda há-Sleipnis ollu aldrspelli Ingolfs sonar; frétt es víg þingat, sem vættik; Þórbrandr fell fyr frœknum stilli vandar drasils; þat vas fjǫrtjón ljóna: lítt vas þá til þrætu = Jeg siger, at søfareren voldte Ingolfs söns død; drabet er erfaret derhen, vænter jeg; Torbrand faldt for den tapre skibstyrer; det var mændenes (mandens) død; kun liden grund havde der da været til striden.

   3. Geirr vann Butralda hljóðan, — dugir at telja verk fyr seggjum; opt fló vápna hreggs gjóðr frá gunni, — þótt þjóðir kynni margrjóðanda fetils stíga mun minni þakkir þess vígs; né hnekkik því = Spydet gjorde Butralde tavs — det sömmer sig at opregne heltegærninger for mændene; ravnen flöj ofte (mættet) fra kampen —, uagtet folk ydede krigeren liden tak for det drab; jeg forsøger ikke at nægte det.

   4. Frétt hefr ǫld, at ǫ́ttum saman gnóga rógsmenn, þás vinna svik; nautk ráða rjóðanda undlinns; enn vilk einskis minnask nema okkars góða; gatk raun fyrða fjóna við styri flóðs œsidýrs = Folk har hørt, at der ikke manglede dem, som ved bagvaskelser vilde stifte ufred mellem os, og som viste svigfuld færd; jeg nød godt af krigerens råd; fremdeles vil jeg intet mindes undtagen vort gode venskab; jeg erfarede mændenes had til søfareren.

   5. Hǫldr lét goldit Más syni kapp; þá gerðisk sverða hrið með hepni; hrafn gat hrátt hold at slíta; enn vas vágs viggriðandi siðan at vígi Skúfs ok Bjarna; kœnn bar gjarna greipr at gunni = Manden lod Mås sön undgælde for hans kappelyst; da stod en kamp med held; ravnen fik råt kød at hakke i; fremdeles blev søfareren senere den, der dræbte Skuv og Bjarne; gærne bar den kyndige sine hænder til kamp.

   6. Gunnar sviprunnr lét sævar Faxa búinn sex sinnum heðan; undlinns ǫ́rr vas snjallr at ǫllu; særir seims réð opt saltǫttum knerri heiman í haf; þat frá ek; auðar skiptir vann erring = Krigeren rustede sit skib seks gange herfra (fra Island); krigeren var i enhver henseende dygtig; den gavmilde mand sejlede ofte på det søvante skib hjemmefra over havet; det har jeg hørt; han udfoldede raskhed.

   7. Sverðrjóðr, hinn es rœkði heiptir manna ok gerði styr, braut snarr hús til Snorra Hœkils sonar; Þórgeirr, eggjaðr á meiri hvǫt, varð þar bani þriggja manna; hefk spurt sann frá sœki siks leygs = Krigeren, som straffede mænds fjendskab og kæmpede, brød rask huset for at nå Snorre, Høkils sön; Torgeir, ægget til en större dåd, blev der 3 mænds banemand. Jeg har fået sande efterretninger om guldvinderen.

   8. Mank ǫ́r hrafns farligra hlýra, hinn þegn, es happauðigr réð arfa þarfs Þóris dauða með geiri; dýrr hlýra jóstýrandi hefnði svá sára Odds ok ernir sǫddusk; alt slíkt fór af riki = Jeg husker det smukke skibs styrer, hin mand, som rig på held (sejre) dræbte den nyttige Tores sön med spydet; den herlige søfarer hævnede således Odds sår og örnene mættedes; alt det gik for sig (udførtes) med kraft.

   9. Skeljeggr hjǫrgaldrs Njǫrðr gekk á skorðu skæ með Rǫgnvaldi, es vildi herja; en teljum þann hjaldr; fremðar mildr sparði litt fjǫr fyrða at hildi; drengs dǫ́ð varð in lengrí; Hávars arfi vas djarfr = Den raske kriger gik ombord på skibet hos Ragnvald, da han vilde hærge; jeg nævner den kamp; kun lidet sparede den dådrige mand mændenes liv i kampen; heltens bedrifter blev så meget flere; Håvars sön var djærv.

   10. Veitk, at hǫldr, snarfengr meðal drengja við harðar deilðir, nam hjǫrdjarfan Gaut, son Sleitu, fjǫrvi; eigi ófeigum varð launat stynfullu í malma gný; opt verðr raun rík þeims rœkir almþing = Jeg ved, at helten, rask blandt svende i en hård dyst, berøvede den sværddjærve Gøt, Sleitas sön, livet; den, hvis skæbne var at dø, fik bitter smærte (døden) til lön i kampen; ofte bliver erfaringen mægtig for ham, som røgter kampen.

   11. Þórgeirr réð þvi næst æsta golls þolla griða, es hann svinngeðr sáat sér fœri með minna lið; enn snjalli seggr tók mǫnnum ǫll fullmæli friðar sǫnn, þás fljóts leygs fergir réð tæla nýtan = Torgeir bad dernæst mændene om våbenstilstand, da han, den kloge, så, at han ingen udvej havde med sit mindre mandskab; den modige mand opfattede alle fredsforsikringer som oprigtige hos mændene, da manden sveg den dygtige.

   12. Stirðr strenghreins ǫ́rr réð at verja stafn fjórum tøgum drengja — þvít auðstjóri vas heitinn þrek-ítr —, áðr sigreynir fell at hvǫ́ru út á sínum knerri við eigi lítla erring; meðr hlutu sǫ́r = Den standhaftige søfarer forsvarede stavnen mod 40 mænd, — ti manden kaldtes herlig ved sin styrke —, för krigeren ikke desto mindre faldt ude på sit skib under ikke ringe udvist raskhed; mændene blev sårede.

   13. Dýrr hneitir folk-fjǫrs hefr kent, hvé skal veila frændum, þóat væri dylgjusamt at fylgja drengi; frák Þórgeir eiga þann hug, es við mun brugðit; þau orð eru komin norðan frá hreyti þægs handar grjóts = Den herlige kriger har vist, hvorledes man skal stå sine frænder bi, uagtet det kunde være ufredeligt at følge helten; jeg ved, at Torgeir besad det mod som vil berömmes; sådanne udtalelser om den gavmilde mand er os bragte nordfra.

   14. Frák hræva lœkjar hauks bræði aldrigi verða harðræðis þrot sennu við sverðs sviprunna; Már hét maðr ok Þórir, es málsnjallr Þórgeirr lét þá falla; frǫ́gurn eirum þeira lokit áðr = Jeg har hørt, at krigeren aldrig lod det skorte på hårdførheds handling i kampen overfor fjenderne; Mår hed en mand og (en anden) Tore, som den veltalende Torgeir dengang fældede. Jeg ved, at freden mellem dem var brudt i forvejen.

   15. Hjarar fjǫrr olli dauða þrétían seggja, áðr felli; sá enn riki reggs rœkjandi vas flugtrauðr; þar lætk hjaldrs viga-tal hins, es gat vinna þrek, lúkask fyr hǫlðum; mín mjúk mǫ́l téa at deilask = Krigeren voldte 13 mænds død, för han faldt; denne mægtige søfarer var uvillig til flugt; dér lader jeg opregningen af de kampdrab, han, der kunde udføre en kraftig dåd, udøvede, sluttes for mændene (tilhørere); mine letflydende ord fremføres.