Arkeologi eller nasjonalisme - hva kan vi lære av forhistorien

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Arkeologi eller nasjonalisme
hva kan vi lære av forhistorien
Av: Terje Østigård
© 2007


Introduksjon

Hva kan vi lære av forhistorien? Tradisjonelt sett har arkeologisk kunnskap vært en del av et dannelsesprosjekt hvor nasjonens legitimitet og identitet har vært et av målene. Flere bøker tar for seg ulike aspekter av hvordan arkeologi og nasjonalisme alltid har hatt sammenfallende interesser.1 Nasjonalisme er en av de ideologiene som har hatt størst betydning for utviklingen av arkeologien. Dette er en sameksistens som har fått konsekvenser for fire separate felt: 1) arkeologi blir først institusjonalisert som fag når det blir politisk viktig, 2) det er først da arkeologi opptrer i den offentlige sfæren, 3) arkeologi får betydning i ulike politiske avgjørelser, og 4) arkeologi blir popularisert og får nye innhold.2 Forholdet mellom arkeologi og nasjonalisme har blitt sett på som "naturlig", noe som er et av målene med nasjonalisme som ideologi fordi nasjonen da tilsynelatende blir "urgammel", tidløs og evig. Med et slikt utgangspunkt og innenfor slike nasjonale, ideologiske rammer er det to spørsmål som må stilles; er dette paradigmet faglig forsvarlig og hva lærer man egentlig?
   Espen Schaanning setter problemstillingen på hodet og stiller spørsmålet om vi virkelig lærer noe av historien. Hva om vi diktet en fortid og omgav oss med myter i stedet for historiebøker? Vi trenger verken å bli dummere eller mer ulykkelige av den grunn, faktisk får vi ofte en bedre forståelse av vårt samfunn ved å sette ting på spissen og overdrive det som egentlig skjedde fremfor å operere med detaljerte faktabeskrivelser. Slike tanker vil undergrave enhver historisk disiplin, og derfor er det ingen som tar slike ideer på alvor. Ingen akademisk disiplin stiller vanligvis spørsmål ved sin egen eksistensberettigelse. Belyst fra en annen synsvinkel, sier Schaanning, kan det tenkes at vanskeligheten med å gjøre humanvitenskapens samfunnsmessige implikasjoner synlige, er en følge av at de faktisk er svært få. Det kan tenkes at humanvitenskaper har vært rotfestet i en ideologi som, når oppgjørets time kommer, ikke kan vise til noen relevans, og at humanvitenskapene ikke har noe å synliggjøre. Dette er selvfølgelig provoserende spørsmål hvis de blir tatt alvorlig, men historievitenskapene kan vanskelig legitimere sine fag som viktige ved å vise til at en historisk forståelse er nødvendig. Historien representerer også et problem hvis den skal bli brukt som sannhetsressurs og dannelsesideal. Hvis vi vil finne alternativer og korrektiver til våre fordommer og snevre måte å tenke på, må vi argumentere for hvorfor kunnskap om fortiden er viktigere enn kunnskap om nåtiden.3
   Dette fører meg til hovedtemaet i denne artikkelen: arkeologi og nasjonalisme er ikke forenelige. Arkeologi fremskaffer kunnskap om fortiden – om samfunn og mennesker som var forskjellige fra det samfunnet vi lever i idag. Nasjonalisme er en nåtidig ideologi som avspeiler dagens normer og verdigrunnlag som inkluderer mål og visjoner for fremtiden. Selv om arkeologien politisk har blitt misbrukt opp gjennom historien, så kan ikke arkeologi som fag legitimere nasjonalisme fordi det er en selvmotsigelse: Identitetene og verdiene til de menneskene vi studerer i fortiden har lite eller ingenting med dagens samfunn og det vi står for i dag.
   Fortiden er likevel en ressurs og kilde til kunnskap vi kan bruke i dagens samfunn for å problematisere aspekter ved nåtidige systemer nettopp fordi den belyser mennesker og samfunn som er forskjellige fra oss i dag. Ved å belyse forskjeller tydeliggjøres våre egne standpunkter og holdninger og dermed blir man mer bevisst på kjernen i de humanistiske fagene. Universitetets ideal og humanismens ånd hvor "humaniora" egentlig er en forkortelse for "studia humaniora" som betyr mer menneskelige studier eller studier som setter en i stand til å bli mer menneskelige, det å studere det menneskelige og å bli mer menneskelig.4 Hvis vi derimot fortolker fortiden gjennom nasjonalisme som forståelsesfilter står vi i fare for å ikke lære noe som helst fordi fortiden blir et middel til noe annet samtidig som kunnskapen reflekterer nåtiden. Forhistorien blir ikke belyst og søkt forstått ut fra sine egne premisser, men blir en selvoppfyllende profeti som legitimerer dagens nasjonalstat og de holdningene og verdiene vi vil at den skal representere. Vi ser oss selv i speilet uten å se speilet som ideologi. Hva er problemet med nasjonalisme og arkeologi, og hvordan forholder det seg til etnisitet i forhistorien?


Nasjonalisme og arkeologi

Nasjonalisme som ideologi fremskaffer en historisk legitimitet til nasjonen ved å forankre nåtiden i fortiden. En nasjonalistisk ideologi fremhever at det bør være et samsvar mellom den politiske og den etniske eller kulturelle enheten og "kulturen skal understøtte, bekrefte, synliggjøre og legitimere det hierarkiske statussystemet i den sosiale orden".5 Det ligger en nasjonalistisk ideologi til grunn når en stat legger beslag på historien til et gitt territorium. En sovjetisk arkeolog pleide å si at hvis arkeologiske data muliggjør flere tolkninger, må man velge den mest patriotiske, men dette er ikke en holdning som kun kjennetegner diktaturer. Kunnskapsproduksjon om fortiden er ingen uskyldig eller tilfeldig praksis. Ved å skape Monumentale Minner over den ærerike fortiden konstruerer man en nåtidig identitet. I denne prosessen er det like viktig å glemme som å huske. Andre gruppers historie og de delene av sin egen historie som ikke er ærerik, blir nedtonet.
   Forholdet mellom nasjonalisme og arkeologi kan studeres og analyseres på ulike nivåer og fra forskjellige innfallsvinkler:6 For det første er det viktig å avdekke hvilken rolle arkeologien har i den historiske konstruksjonen av nasjonale identiteter. I hvilken grad har forhistorisk eller historisk arkeologi bidratt til konstruksjonen og opprettholdelsen av nasjonale identiteter, uavhengig av om disse feltene har vært konstituert eller finansiert av staten?
   For det andre er det viktig å analysere forholdet mellom konstruksjonen av nasjonalstaten og institusjonaliseringen av arkeologien. I de tilfeller hvor undertrykte nasjonalismer bidrar til utviklingen og institusjonaliseringen av faget, vil det være vesentlig å avdekke hvordan ideologier strukturerer bevisstheten til en bestemt befolkning i en gitt nasjon. Spesielle felt for undersøkelse er når og hvorfor arkeologiske museer og spesialiserte studier innen arkeologi ble opprettet, og hvilken relasjon dette hadde til nasjonale ideologier. Kulturminnelover er en tilsvarende kilde til analyse av nasjonale strømninger: når og hvorfor ble de til, og er det spesielle perioder eller lokaliteter som blir vernet?
   For det tredje vil en analyse av den offentlige sfærens oppfatning av arkeologi være av betydning. Nasjonalisme, nasjonale ideologier og føringer har infiltrert og manifestert seg i den versjonen av fortiden som er presentert i offentlige medier, skolebøker, populærkultur osv. Hvordan oppfatter vanlige folk arkeologer og arkeologi?
   Et siste felt hvor nasjonalistiske ideologier nedfeller seg i samfunnet gjennom arkeologien som garantist for det vitenskapelige innholdet, er gjenskapelsen av lingvistiske, etniske eller rasistiske elementer i konstruksjonen av en nasjonal identitet. I hvilken grad har arkeologi bidratt til å identifisere eksisterende etniske eller lingvistiske grupper med forhistorisk materiale, eller i hvilken grad har faget vært brukt som et hjelpemiddel til å finne forhistoriske etterlevninger av mennesker for å legitimere territorial rett for en gitt gruppe innen et gitt område? Tilsvarende er det av høyeste interesse å analysere den etniske bakgrunnen til arkeologene selv. Vil en samisk arkeolog arbeide med "samisk" materiale, og en norsk arkeolog med "norsk" materiale, og dermed bidra til konstruksjonen av sin egen etniske eller nasjonale identitet?
   Christian Keller skiller mellom fire former for politisk styrt arkeologi. For det første kan arkeologiske data bli direkte manipulert ut fra politiske hensikter. Dette er den groveste formen for misbruk, og det de fleste vanligvis forbinder med "politisk arkeologi". For det andre kan forskningen konsentrere seg om problemer av politisk natur, som raseskille, klassekamp, kjønnskamp etc. Denne typen forskning medfører ikke nødvendigvis at forskeren må gå på akkord med sine vitenskapelige og metodiske krav til "sannhet": de politiske aspektene ligger i valg av emne og tema, ikke i manipulasjon av data. For det tredje kan den arkeologiske forskningen bli intensivert i visse politisk bestemte områder. Det er ikke kriteriene den enkelte undersøkelsen blir utført etter, men valget av område og tematikk som utgjør de politiske aspektene. Og til sist, forskning på politisk eller ideologisk bestemte premisser. Dette vil alltid være en forutsetning og nødvendighet for forskning, men det er snakk om gradsforskjeller mellom ubevisste holdninger til storstilte forskningsprogrammer med politiske mål.7 En historiebok er aldri begrenset til en beskrivelse av fakta eller nøytral informasjon om hendelser. Utvelgelsen av fakta er i seg selv en vurdering av hva som er relevant og hva som ikke er relevant. All historie er, eksplisitt eller implisitt, en spesiell fortolkning av hendelser, årsaker og krefter som fremskyndet eller hemmet en historisk utvikling. Dette innebærer at en "rent vitenskapelig" historisk fremvisning eller narrativ ikke eksisterer, fordi alle diskurser har politiske implikasjoner.8
   Bruk og misbruk av fortiden som fenomen eksisterer uavhengig av om arkeologer er med i en samfunnsdebatt eller ikke. Benedict Anderson sa at nasjonalstaten ikke først og fremst kjennetegnes ved at man vil drepe for den, men ved at man vil dø for den.9 Nasjonen vil knytte et territorium til et bestemt folk, og derfor er det en kamp om fortiden og om produksjonen av nasjonale myter og "sannheter". Nåtiden begrenser tolkninger av fortiden, men nåtiden kan også velge ut visse aspekter av fortiden for å tjene samtidige mål. En nasjonalstat vil alltid ha interesse av arkeologiske tolkninger som støtter opp om staten og etnisk tilhørighet til den. Samfunnets stilltiende eller uttalte forventninger til en nasjonal identitetsfølelse basert på fortiden blir materialisert i museer. Historiske museer gir vesentlige innsikter i den statlige nasjonsbyggingens logikk: en ideologisk kunnskap om hva som ansees som viktig blir fremstilt som "ens egen kulturarv".10
   En nasjonalstat som konstruksjon impliserer at nasjonen trenger en fortid, det samme gjør menneskene som tilhører staten. Ernest Gellner11 poengterer at nasjonalismen har sitt utspring i det moderne samfunnets behov for å skape "effective citizens", effektive borgere av et samfunn. Arkeologi er et middel til å skape fremtiden gjennom en felles fortid. Nasjonalisme er en ideologi, og målet for en ideologi er å rettferdiggjøre politiske maktforhold og sosiale privilegier. En ideologi er et sett av mer eller mindre systematiske ideer om hvordan verden er, og hvorfor den skal og må være slik. En nasjonal ideologi vil ha nasjonen som referanseramme for hvordan verden bør være organisert. Fortiden forener og skiller "oss" fra "dem". "Vår" fortid er forskjellig fra andre etniske gruppers fortid. Vi er nordmenn i dag fordi vi har en felles norsk historie. Dette danner grunnlaget for en felles fremtid. Denne konsekvensen av et statisk kulturbegrep om "det norske" kan representere et problem i det moderne multikulturelle samfunnet hvor implikasjonene strekker seg langt utover akademias virkefelt.
   Det er viktig å skille mellom kulturell og politisk nasjonalisme. For mange mennesker er det artefakten eller monumentet i seg selv som symboliserer identiteten til et folk. Det å besøke et historisk sted gjør at man tar med seg en spesiell kunnskap og ansvar – en kunnskap om at vi er arvtakerne til en lang og stolt forhistorie.12 Det faktum at arkeologer sjelden uttrykker sine patriotiske intensjoner, motiver eller agendaer, men fokuserer på det "vitenskapelige, objektive og sanne", gjør det vanskeligere å spore nasjonalistiske føringer. Er det mulig for en nasjon å eksistere uten et avgrenset land og en arkeologi?13
   Nasjonen blir fremstilt som en naturlig enhet av en gruppe mennesker med rett til å konstituere en politisk enhet. En nasjon har derfor, per definisjon, et behov for en fortid, fordi individene som tilhører nasjonen, skal få følelsen av at denne enheten er en naturlig størrelse.14 Slike fremstillinger av nasjonen som en naturlig enhet er en konstruksjon oppstått i en spesifikk kulturell og historisk situasjon. Nasjonen er et produkt av et følt og forestilt fellesskap. Ulike nasjonalistisk motiverte aktører har avgjørende betydning for å skape og fremme denne fellesskapsfølelsen som delvis er basert på forestillingen om en felles forhistorie.15 En analyse av arkeologer som har vært samtidsingeniører og medvirket til konstruksjonen av en slik fellesskapsidentitet, kan synliggjøre hvilken ideologisk kraft og legitimeringspotensiale arkeologien har i en samfunnskontekst hvis deres narrativer presenterer nasjonen som tidløs og dermed "naturlig".
   I teorien fins det ingen grunn til at en akademisk disiplin i en stat eller innenfor et etnisk definert territorium med et utviklet og institusjonalisert rammeverk for forskning skal involvere seg i eller stimulere til nasjonalistisk bruk av disiplinen. Det er heller ingen grunn til at arkeologien ikke skal erkjenne de konseptuelle rammeverkene som ligger implisitt i etnosentrisme og nasjonalisme. En akademisk arkeologi kan unngå nasjonalisme, men nasjonalismen kan ikke unngå å bruke arkeologi i mytedannelse og skapelse av identitet.16
   Hva er det med arkeologi som fag som muliggjør en eksistens så sammenvevd med nasjonalistiske ideologier og føringer? Nasjonen eller staten er ofte det naturlige rammeverket og den egnete skala for tolkninger og konstruksjoner av fortiden fordi det nettopp er staten selv eller midler fremskaffet gjennom offentlig lovgivning som finansierer den arkeologiske virksomheten. Dermed vil staten stimulere til konstruksjon og skapelse av identiteter som støtter opp om nasjonen. Det er flere aspekter ved arkeologi som setter nettopp dette faget i en særstilling for nasjonalideologiske konstruksjoner av fortiden:17
   Meningen som blir tilskrevet arkeologiske bevis eller materiell kultur kan være både tvetydig og omskiftelig. Arkeologiske gjenstander fortolkes, og kriteriene for hva som er vitenskapelige tolkninger er alltid under forhandling. Videre er arkeologiske gjenstander ofte svært gamle. Nasjonalistiske krav, spesielt krav til territorier som en gang var okkupert, men som nå er tapt, finner styrke i lange tidsforløp og kontinuitet. Til sist er arkeologiske gjenstander og bevis fysiske. Og ved at gjenstander er fysiske, oppfattes de også i stor grad som stabile. Fortiden blir "frosset" og kan derfor representere et slags anker og fundament. Hovedrollen til forhistorien i denne konstruksjonen er å bli brukt som anker. Ved å forankre nasjonen i fortiden blir den uendelig gammel og tidløs, det vil si naturlig. Det er denne "naturlige" ektheten basert på historie EU mangler. Ved å knytte nasjonen til historien blir illusjonen om nasjonen som den naturlige enheten skapt.


Nasjonalisme, etnisitet og etnonasjonalisme

Ernest Gellner har poengtert at nasjonalisme primært er et politisk prinsipp om at den politiske og nasjonale enheten bør være sammenfallende. Nasjonalisme som følelse, eller som bevegelse, kan best defineres i forhold til dette prinsippet. Nasjonalistiske følelser er følelsen av sinne når visse prinsipper brytes, eller følelsen av tilfredsstillelse når de innfris. En nasjonalistisk bevegelse er en bevegelse som settes i gang av følelser av dette slaget. Nasjoner er selvdefinerende. Nasjonalismen finner opp nasjoner der de ikke eksisterer.18
   Nasjonalisme i forhold til etnisitet vil søke å skape bånd mellom individet og nasjonen fremfor å fokusere på skillet mellom grupper. Gruppeidentiteter som etnisitet og klasse er i stor grad avhengige av umiddelbare erkjennelser og erfaringer som kan skapes gjennom religion, ritualer og språk. For nasjonalismer er det viktigste å konstruere forholdet mellom individ og nasjon "naturlig" slik at det blir tatt for gitt, ved å gi det emosjonell styrke. Det er et frivillig medlemskap hvor nasjonalismen som ideologi er avhengig av at mennesker føler seg nasjonale.19
   Etnisitet og nasjonalisme opererer på forskjellige måter, både begrepsmessig og praktisk. Nasjoner kan bli konstituert og dekonstruert som politiske hendelser. Etniske identiteter er ikke tilsvarende enkle å tilegne eller oppgi. Det er ingen grunn til å forveksle eller sammenblande etnisitet med nasjonalisme. Nasjonalisme trenger ikke ha en etnisk identitet, men kan være fundamentert på sosiale, økonomiske og politiske motiver.
   Etnisitet er én av mange former for identitet. Det som er spesielt ved akkurat denne typen identitet i forhold til andre identiteter som kjønn, alder, klasse, kaste osv, er at etnisitet er en gruppeidentitet som skal skille "oss" fra "dem". Denne gruppeidentiteten legger premisser og begrensinger for hva et medlem av en gitt gruppe kan gjøre, og denne identiteten blir ofte ansett som en av de mest fundamentale og strukturerende faktorer for mennesker. Etnisitet er et fiktivt slektskap basert på myten om felles opprinnelse.20 Etnisitet er sosialt og kulturelt definert, og kategoriseringen viser ikke til "objektive" forskjeller, men er basert på forskjeller med sosial og kulturell relevans. Etnisitet er et aspekt ved en relasjon og ikke en egenskap ved en person eller gruppe. Etnisitet er både relasjonell og situasjonell. Hvilke kulturelle aspekter og forskjeller som til enhver tid blir ansett for viktige for å skille "oss" fra "dem", er alltid under forhandling og aldri statiske.21 En gruppe trenger et felles referansepunkt i fortiden som forener medlemmene. I denne sammenhengen er arkeologi viktig for å skrive en gruppes etnisitetshistorie. Dette er et meget problematisk utgangspunkt.
   Hvis det er noe som forener oss, så skal det finnes i fortiden. Vi definerer likhet og enhet i dag ut fra mennesker i fortiden som har vært forskjellige fra oss. Dette er et paradoks. Mange nordmenn definerer seg som norske i forhold til innvandrere med bakgrunn i fortiden. Problemet er at de menneskene man identifiserer seg med i fortiden, ikke bare er fremmede for oss i dag, men deres moral og menneskesyn er i stor grad forbudt ved lov. Mennesker med fremmedfrykt inkluderer vikingene i "vi"-gruppen for å skille seg fra en "de"-gruppe av mennesker ("utlendinger") som i realiteten er deres likesinnede medmennesker og samfunnsborgere. Fortiden og vikingene kan man ta avstand fra. Ibn Fadlans beskrivelse av vikingenes rituelle voldtekt av en slavinne før hun ble drept av en prestinne som en del av et gravrituale,22 viser at våre forfedre og formødre hadde svært forskjellige verdinormer og tankesett fra det vi har i dag. Drap, blodhevn og voldtekt kvalifiserer i dagens samfunn til lange fengselsopphold. Hvorfor skal slike mennesker være utgangspunktet for i dag å definere hvem som er norske? Er fortiden virkelig egnet til etnisk identifisering hvis den nåtidige gruppen også skal dele et fortidens verdi- og menneskesyn? Nordmenn definerer seg som norske ut fra forskjeller, ikke likheter. Mennesker som er mindre forskjellige enn de antatte "nordmennene" i fortiden, blir ikke med i denne eksklusive gruppen av "vi nordmenn". Kun en nasjonalistisk arkeologi og etnonasjonalisme kan forklare hvordan de ulike paradoksene og selvmotsigelsene gir mening.
   Det mest markante trekket ved etnonasjonalismen23 er at den er ekskluderende. Kriteriet er at bare den som er født inn i gruppen, er fullt ut godtatt. En definisjon av etnonasjonalisme er ikke statisk, og fenomenet er en kumulativ prosess over tid. Nordmenn har et territorium som heter Norge. Med bakgrunn i territoriet begynner sirkelslutningen, fordi vi bor i Norge er vi nordmenn, og fordi vi er nordmenn skal vi bo i Norge. Dette er sluttresultatet av etnonasjonalismen. En gjennomgang av hvordan en slik etnonasjonalistisk identitet blir skapt, vil klargjøre hvor viktig fortiden er i slike konstruksjoner. Den typiske utviklingen er at etnonasjonalisten i et tidlig stadium stiller mer moderate krav enn det kravet som prosessen ender opp i, nemlig kravet om egen stat. Et av de fundamentale kjennetegnene på etnonasjonalisme er at den gir en privilegert status til en spesiell etnisk gruppe. Den privilegerte statusen blir gjerne knyttet opp til forestillingen om at "vi var her først" og derfor har mer rett enn andre grupper til territoriale rettigheter. Dermed blir det operert med et "kastesystem" der noen grupper har "litt mer" rett enn andre grupper til et område.
   I etnonasjonalismen er det et krav at medlemmene av gruppen skal ha felles forfedre og at det skal være blodfellesskap. Det er like viktig å ha et felles geografisk opphav fordi det nettopp er den privilegerte posisjonen til et territorium gruppen gjør krav på. Felles jord og felles forfedre blir dermed de sentrale aksiomene i etnonasjonalismen: Blod og jord. Det var med bakgrunn i disse aksiomene nazistene legitimerte det "tyske" og det "ariske".
   Det ideologiske budskapet i etnonasjonalismen bygger på to hovedtanker, for det første kravet om territorium, og for det andre retten til å gjenopplive og dyrke egen etnisitet. Etnonasjonalistiske historiefremstillinger søker ikke å formidle ny historisk kunnskap, men å mobilisere det som allerede er kjent om fortiden. Etnonasjonalistisk retorikk vil avgjøre retten til et territorium gjennom en historisk argumentasjon. Dermed vil den gruppen som kan fremvise lengst kontinuitet, ha mest tyngde i argumentasjonen. Den som kom først til området, vil ha legitimitet til videre eksistens i dette området. Det faktum at andre grupper har bodd der i generasjoner vil ikke endre prinsippet om førsteretten.


Det forhistoriske "vi" i forhold til dagens "de andre"

Norgeshistorien blir skrevet med utgangspunkt i dagens norske grenser. Alt som er innenfor grensene er med i norgeshistorien. Vi flytter dagens territoriale grenser bakover i tid til perioder hvor de ikke har relevans. Vi konstruerer historier om mennesker som levde innenfor det området som i dag heter Norge. Slik er norgeshistorien. Norge er en geografisk avgrensning for analyse, og innenfor disse grensene har det ikke vært en eneste "nordmann" i forhistorien slik vi definerer det å være norsk i dag. Som nordmenn i dagens Norge, er vi fanget i denne forståelsen og presser riksgrensene tilbake i tid. Begrepet "nordmenn" antas eller ønskes å ha et relativt definert, entydig og uendret meningsinnhold. Problemet med å bruke et begrep som "nordmenn" i forskjellige tidsperioder, er at man ikke får frem forskjellene i mening og innhold det samme ordet har hatt til ulike tider. Det har vært ulike etniske grupper innenfor det som er dagens Norge, og det kulturelle innholdet i disse identifikasjonene har endret seg kontinuerlig. Med andre ord, selv om ulike mennesker har karakterisert seg som "nordmenn i forskjellige perioder, så vil en "nordmann" i år 1500 være totalt forskjellig fra en i år 2000. Man må ikke forveksle "merkelappen" (etnisk tilhørighet) med "innholdet" (kulturelle verdier og normer). Ved å overse dette problemet vil en nasjonalistisk historieskriving være inkonsistent og medføre paradokser.
   I en etnonasjonalistisk tankegang må alt fremmed stigmatiseres for å fremheve det enhetlige, i dette tilfellet det norske. Det får en rekke utslag, og et eksempel er kategoriseringen av "innvandrere" som en egen kultur. Begrepet "Innvandrerkultur" slår sammen alle mennesker med annerledes hudfarge og klær. En pakistaner, en spanjol, en tamil, en kineser og en danske blir satt i samme bås, og denne gruppen blir antatt å representere en kultur og ha noe felles.24
   Om dagens begrep "innvandrerkultur" er en selvmotsigelse, er begrepet den "norske" historien tilsvarende absurd. Paradokset er at innvandrere ikke er norske fordi de er forskjellige fra "oss", mens fortiden, som er enda mer sammensatt og mangfoldig hva mennesker angår, blir antatt å representere det norske og noe enhetlig. Den eneste logiske og faglig forsvarlige konklusjonen hvis man ikke skal basere argumentasjonen på nasjonalistiske premisser, er at det "typisk norske" representerer et kulturelt mangfold. Hvis historien skal brukes til å identifisere "det norske", må man erkjenne at det som kjennetegner alle de menneskene som har bebodd det geografiske området som i dag heter Norge, er at de har vært forskjellige.
   Det "typisk norske" med utgangspunkt i forhistorien er altså kulturelle forskjeller og mangfold. Det fins ikke likheter med dagens samfunn, og i den grad fortiden skal brukes til å legitimere nåtiden, kan den kun tas til inntekt for pluralisme og endring. Det er et Norge uten nordmenn, og da blir arkeologien antirasistisk fra et samfunnsperspektiv og antinasjonalistisk fra et akademisk perspektiv.


Fortiden i nåtiden

Når kulturarven oppfattes som tidløs, blir ødeleggelser av arkeologiske lokaliteter likestilt med utryddelse av en fiende, eller et direkte angrep på en selv og ens gruppe. De fleste etniske grupper – uavhengig av politisk standpunkt – har argumentert ut fra de samme nasjonalistiske premissene og kommet til den samme konklusjonen: Vi er en gruppe med felles fortid og derfor må vi verne om vår felles "kulturarv". Hvilke konsekvenser for handling man trekker av denne konklusjonen overfor andre grupper, er en helt annen sak og må ikke sammenblandes med at argumentene er basert på en nasjonalistisk ideologi (som fremhever at det skal være et samsvar mellom den politiske og den kulturelle enheten).
   Fortiden er et fremmed land og kan ikke brukes til å legitimere diskriminerende rettigheter i nåtiden. I et flerkulturelt samfunn er det ikke fortiden, men fremtiden man har felles.25 Fortiden vil være viktig fordi den kan utgjøre et grunnlag for en generell kollektiv identifikasjon uansett kulturell bakgrunn. Målet er ikke å oppløse stedet som kulturell referanseramme, men snarere å utvide det. Alle mennesker kan føle tilknytning til et sted uavhengig av deres egen fortid og om de ble født der. Stedstilhørighet er ikke en nedarvet egenskap som har sitt utgangspunkt i fortiden.26
   Alle har lik rett til å bruke fortiden som identifikasjonspotensial nettopp fordi fortidens mennesker kulturelt sett er forskjellige fra oss. "Vi" er ikke "dem", og motsatt, "de" er ikke "oss". Slik kan fortiden bli demokratisk framfor diskriminerende. Alle har like rettigheter med utgangspunkt i fortiden fordi fortidens identifikasjonspotensial overskrider en etnisk eller nasjonal identitet. Dette løser selvfølgelig ikke alle problemer, om noen. Etnisitet vil være en viktig gruppeidentifikasjon, og det vil fremdeles være kamp om territoriale rettigheter og ressurser. Målet er likevel å bryte ned forestillingene om at blod er tykkere enn vann i et samfunnsperspektiv. Like lite som biologisk avstamning kan legitimere territoriale rettigheter, kan myter om et felles etnisk opphav rettferdiggjøre diskriminering. Dette er politiske beslutninger som ikke kan forfektes faglig. Ved å fremheve at dette er politiske beslutninger – og kun det – uten den posisjon og autoritet en faglig forankring gir, kan man forsøke å bryte ned disse forestillingene. Det vil i beste fall kunne motvirke deler av den maktutfoldelse som skjer på bakgrunn av antatt historisk legitimitet, og akademia bør ikke støtte opp under en tilnærming til fortiden hvor kunnskap blir en undertrykkelsesmekanisme. Fortiden styrer fremtiden, og derfor er det av avgjørende betydning hvilken tilnærming man tolker fortiden ut fra.
   Ved å tolke fortiden gjennom nasjonalismes briller ser man sine egne verdier og holdninger samt mål for fremtiden. Selv om mennesker til enhver tid har hatt ulike gruppeidentifikasjoner hvor etnisitet har vært en av dem, er den nasjonale identiteten en sen konstruksjon som har utgangspunkt i opplysningstiden og den franske revolusjon. Ved å søke og forstå fortidens mennesker på deres egne premisser og verdigrunnlag, selv om man ikke nødvendigvis liker deres standpunkter eller handlingsvalg, muliggjør det at vi kan lære noe om det menneskelige og om oss selv. Det forskjellige representerer en verdi i seg selv nettopp fordi ved å erkjenne at fortiden var et annerledes sted kan vi bli utfordret og lære noe nytt fremfor å konservere våre egne fordommer i et nasjonalistisk perspektiv.


Noter:

1. Nordenborg Myhre, L. 1994. Arkeologi og politikk. En arkeo-politisk analyse av faghistoria i tida 1900-1960. Varia 26. Universitetets Oldsaksamling. Oslo; Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). 1996. Nationalism and archaeology in Europe. UCL Press London; Atkinson, J. A., Banks, I. & O’Sullivan, J. (red.). 1996. Nationalism and archaeology. Scottish Archaeological Forum. Glasgow; Meskell, L. (red.). 1998. Archaeology under Fire. Nationalism, politics and heritage in the Eastern Mediterranean and Middle East. Routledge. London. Østigård, T. 2001. Norge uten nordmenn. En antinasjonalistisk arkeologi. Spartacus. Oslo. Oestigaard, T. 2007. Political Archaeology and holy Nationalism. Archaeological battles over the Bible and land in Israel and Palestine from 1967-2000. Gotarc. Gøteborg.
2. Stig Sørensen, M. L. 1996. "The fall of a nation, the birth of a subject: the national use of archaeology in the nineteenth-century Denmark". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 24-47. UCL Press London.
3. Schaanning, E. 1993. Kommunikative maktstrategier -- rapporter fra et tårn. Spartacus. Oslo. s. 4-11, 79.
4. Nordenstam, T. 1996. Fra Kunst til Vitenskap. Humanvitenskapenes grunnlag i et historisk perspektiv. Sigma. Bergen, s. 14.
5. Gellner, E. (1998). Nasjonalisme. Oslo: Spartacus, s. 34.
6. Díaz-Andreu, M. & Champion, T. 1996. "Nationalism and archaeology in Europe: an introduction". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 1-23. UCL Press London.
7. Keller, C. 1977. Arkeologi – virkelighetsflukt eller samfunnsforming. Universitetsforlaget. Oslo. s. 61-62.
8. Díaz-Andreu, M. & Champion, T. 1996. "Nationalism and archaeology in Europe: an introduction". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 1-23. UCL Press London. s. 7-8.
9. Anderson, B. 1993. Imagined Communities. Verso. London. s. 7.
10. Eriksen, T. H. 1996. Kampen om fortiden. Et essay om myter, identitet og politikk. Aschehougs Argument. Oslo.
11. Gellner, E. 1983. Nations and nationalism. Basil Blackwell. Oxford.
12. Cooney, G. 1996. "Building the future on the past: archaeology and the construction of national identity in Ireland". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 146-163. UCL Press London.
13. Raczkowski, W. 1996. " "Drang nach Westen"?: Polish archaeology and national identity". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 189-217. UCL Press London.
14. Díaz-Andreu, M. & Champion, T. 1996. "Nationalism and archaeology in Europe: an introduction". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 1-23. UCL Press London.
15. Anderson, B. 1993. Imagined Communities. Verso. London.
16. Slapsak, B. & Novakovic, P. 1996. "Is there a national archaeology without nationalism? Archaeological tradition in Slovenia". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 256-293. UCL Press London.
17. Ibid.
18. Gellner, E. 1983. Nations and nationalism. Basil Blackwell. Oxford.
19. Stig Sørensen, M. L. 1996. "The fall of a nation, the birth of a subject: the national use of archaeology in the nineteenth-century Denmark". I Díaz-Andreu, M. & Champion, T. (red.). Nationalism and archaeology in Europe: 24-47. UCL Press London.
20. Barth, F. 1969. "Introduction". I Barth, F. (red.) Ethnic Groups and Boundaries: 9-38. Universitetesforlaget. Oslo, og Eriksen, T. H. 1996. Kampen om fortiden. Aschehougs Argument. Oslo. s. 85.
21. Eriksen, T. H. 1993: Små steder - Store spørsmål. Universitetsforlaget. Oslo. Kapittel 16.
22. McKeithen, J. E. 1979. The Risalah of Ibn Fadlan: An annotated translation with introduction. Ph.d-thesis at Indiana University. University Microfilms International, London. s. 143-145.
23. Grannes, A. & Heradstveit, D. 1994. Etnisk nasjonalisme. Folkegrupper og konflikter i Kaukasia og Sentral-Asia. Tano. Oslo.
24. Eriksen, T. H. 1999. Kulturterrorismen. Spartacus. Oslo.
25. Eriksen, T. H. (1996). Kampen om fortiden. Oslo: Aschehoug.
26. Gansum, T. (1999). “Gjenstanden og dens meningsinnhold – arkeologisk perspektiv på saker og ting", Samtiden 5/6: 24-34.


Videre lesning:

Norge uten nordmenn.jpg Nasjonalisme (Ernest Gellner).jpg


Flere artikler av Terje Østigård:

En kritikk av forestillingene om blod og jord
Arkeologien i skyggen av folkets historie
En haug med ritualer. Haugar og rikssamlingen