Gráfeldardrápa (B1)

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Den norsk-islandske skjaldedigtning

ved
Finnur Jónsson
1912-1915

Glúmr Geirason
Islandsk skjald, omkr. 950—75.

Gráfeldardrápa (c 970)

1. Hlýði, hapta beiðis,

hefk, mildingar, gildi;

því biðjum vér þagnar,

þegna tjón at fregnum.

2. Dolgeisu rak dísar,

drótt kom mǫrg á flótta,

gumna vinr at gamni

gjóðum írskar þjóðir;

foldar rauð ok feldi

Freyr í manna dreyra

sverð, vas sigr of orðinn,

seggi mækis eggjar.

3. Austrlǫndum fórsk undir

allvaldr, sás gaf skǫldum,

(hann fekk gagn at gunni)

gunnhǫrga, slǫg, mǫrgum;

slíðrtungur lét syngva

sverðleiks reginn, ferðir

sendi gramr at grundu

gollvarpaða, snarpar.

4. Hilmir rauð und hjalmi

heina laut á Gautum;

þar varð í gný geira

grundar vǫrðr of fundinn.

5. Austr rauð jǫfra þrýstir

orðrakkr fyr bý norðan

brand, þars bjarmskar kindir,

brinnanda, sák rinna;

gótt hlaut gumna sættir,

geirveðr, í fǫr þeiri,

ǫðlingi feksk ungum

orð, á Vínu borði.

6. Braut við brynju njóta

bág rifjunga Sǫ́gu,

naddskúrar vas nœrir,

Nóregs konungr stóra;

valgaltar lét velta

vargfœðandi marga,

ofvæginn réð jǫfra,

jafnborna sér þorna.

7. Mælti, mætra hjalta

malm-Óðinn sá, blóði,

þróttar orð, es þorði

þjóðum vǫll at rjóða -

víðlendr of bað vinda

verðung Haraldr sverðum,

frægt þótti þat flotnum

fylkis orð, at morði.

8. Heinþyntan lét hvína

hrynjeld at þat brynju

foldar vǫrðr, sás fyrðum

fjǫrnharðan sik varði.

9. Varð á víðu borði

viggjum hollr at liggja

gætir Glamma sóta

garðs ey Limafjarðar;

sendir fell á sandi

sævar bals at Halsi

(olli jǫfra spjalli)

orðheppinn (því morði).

10. Hjoggusk hvárir tveggja

heggir mækis eggja,

varð í gǫgn at ganga

geirdrótt Haraldr þeiri.

11. Fellumk hǫlf, þás hilmis

hjǫrdrífa brá lífi

(réðat oss til auðar)

auðvǫ́n (Haralds dauði),

en ek veit, at hefr heitit

hans bróðir mér góðu

(séa getr þar til sælu

seggfjǫlð) hvaðarr tveggja.

12. Þar vas (þrafna byrjar

þeim stýrðu goð Beima)

sjalfr í sœkialfi

Sigtýr Atals dýra.

13. Kunni tolf, sás, tanna,

tíðum, Hallinskíða

ógnar-stafr, of jǫfra,

íþróttir, framm sótti.

14. (stev) Vígeisu tekr vísa

valfall Haralds alla.

---

   1. Mildingar hlýði, hefk gildi hapta beiðis; því biðjum vér þagnar, at fregnum tjón þegna = Fyrsterne høre efter; jeg har et digt (at fremføre); derfor beder jeg om tavshed, fordi jeg har erfaret mændenes (Harald gråfelds) undergang.
   2. Gunma vinr rak írskar þjóðir at gamni gjóðum dolgeisu dísar; mǫrg drótt kom á flótta; sverðfoldar Freyr rauð mækis eggjar í manna dreyra ok feldi seggi; sigr vas of orðinu = Mændenes ven forfulgte irske skarer til fryd for ravnene; en talrig krigerskare tog (havde taget) flugten; krigeren rødfarvede sværdets ægge i mænds blod og fældede dem; sejren blev vunden.
   3. Allvaldr, sás gaf mǫrgum skǫldum gunnhǫrga, fórsk undir slǫg austrlǫndum: hann fekk gagn at gunni: sverðleiks reginn lét snarpar slíðrtungur syngva; gramir sendi ferðir gollvarpaða at grundu = Kongen, som, gav mange skjalde skjolde, vovede sig under våbnene i de østlige lande; han vandt sejr i kampen; krigeren lod de hvasse skedetunger (sværdene) synge; fyrsten førte skarer af mænd til (det hjemsøgte) land.
   4. Hilmir rauð heina laut á Gautum und hjalmi; þar varð grundar vǫrðr of fundinn í geira gný = Fyrsten med hjælmen på rødfarvede sværdet i Gøternes blod; dér traf man landets beskytter i kamp.
   5. Orðrakkr jǫfra þrýstir rauð brand austr fyr norðan brinnanda bý þars sák bjarmskar kindir rinna; gumna sættir hlaut gótt orð í þeiri fǫr; ungum ǫðlingi feksk geirveðr á Vínu borði = Den orddjærve fyrste rødfarvede sværdet i Østerleden nord for den brændende by (bygd?), hvor jeg så Bjarmerne flygte; mændenes forliger erhværvede sig ry på det tog; den unge konge havde en kamp på Dwinas bred.
   6. Konungr Nóregs braut bág rifjunga Sǫ́gu við stóra brynju njóta; [hann] vas naddskúrar nœrir: vargfœðandi lét marga valgaltar þorna, jafnborna sér, velta; ofvæginn réð jǫfra = Norges konge yppede strid i og ved kamp med overmodige (mægtige) mænd; han var en kriger; ulveføderen lod mange krigere, af lige så höj byrd som han selv, bide i græsset; uimodståelig overmandede han fyrsterne.
   7. Mætra hjalta malm-Óðinn, sá es þorði at rjóða vǫll blóði þjóðum, mælti þróttar orð — víðlendr Haraldr of bað verðung vinda sverðum at morði; flotnum þótti þat orð fylkis frægt = Krigeren, som havde mod til at rødfarve marken i mændenes blod, sagde det om kraft vidnende ord - den vidtherskende Harald bød sin hird at drage sværdene til kamp; det kongens ord syntes søkrigerne berömmeligt.
   8. Foldar vǫrðr, sás varði sik fyrðum fjǫrnharðan, lét heinþyntan brynu hrynjeld hvína at þat = Landets beskytter, der værgede sig overmåde tappert mod mændene, lod derefter det skarpslebne sværd suse.
   9. Hollr gætir Glamma Sóta varð at liggja eygarðs viggjum á viðu borði Limafjarðar; orðheppinn sendir sævar bals fell á sandi at Halsi; jǫfra spjalli olli því morði = Den venlige søkriger kom til at ligge med sine skibe på Limfjordens vidtstrakte bred; den fyndige gavmilde fyrste faldt på strandbredden ved Hals. Jarlen (Hakon) voldte det drab.
   10. Hvárir tveggja mækis eggja heggir hjoggusk; Haraldr varð at ganga í gǫgn þeiri geirdrótt = Krigerne på hægge sider huggede hinanden ned; Harald måtte gå frem imod den krigerskare (der angreb).
   11. Fellumk hǫlf auðvǫ́n, þás hjǫrdrífa brá lífi hilmis, dauði Haralds réðat oss til auðar, en ek veit, at hvaðarr tveggja bróðir hans hefr heitit mér góðu; þar getr seggfjǫlð séa til sælu = Det halve rigdomshåb tilintetgjordes for mig, da kampen gjorde ende på kongens liv: Haralds død blev mig ikke til berigelse; men jeg ved, at bægge hans brødre har lovet mig gode gaver; dér (hos dem) vænter mange mænd sig rigdom.
   12. Þar vas sjalfr Sigtýr í sœkialfi Atals dýra; goð stýrðu þeim byrjar þrafna Beima = Dér var selve Odin i søkrigeren; guderne styrede den kriger.
   13. Ógnar-stafr tanna Hallinskíða, sás sótti tíðum framm of jǫfra, kunni tolf íþróttir = Den gavmilde fyrste, der tit og ofte overgik andre fyrster, forstod sig på tolv idrætter.
   14. — giver ingen sammenhængende mening; stevet har vel bestået af 4 linjer, hvoraf kun disse to er bevarede.