Henrik Harpestrengs lækjebok

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif


For at alle norrøne tegn som blir brukt i denne artikkelen skal vises korrekt må du ha fonttypen OldNordicTimes installert på din PC eller Mac. OldNordicTimes skal lagres i Fonts i Windows eller installeres i fontboken i Mac OS.


Fragment av Henrik Harpestrengs lækjebok,
umsett paa gamalnorsk


Marius Hægstad


Christiania, 1906.


(Redigert utgave, August Fredriksen

Heimskringla.no © 2018)



Innleiding

I den arnamagnæanske handskriftsamling finn me under no. 696, 4to I eit fragment paa 2 pergamentblad, innført i katalogen med namnet: Lækningabók - islandsk oversættelse af Henrik Harpestreng's danske lægebog. Alderen er sett til siste helvti av 14de hundr.[1]

Bladi er 198 cm. høge og 127 cm. breide. Paa kvar sida er der 34 linor. Skrifti er vanleg fraktur fraa det 14de hundr. I kvart nytt stykke er fyrstebokstaven teikna større enn skrifti elles og innlagd med fargar og til deils gull, venteleg av ein annan enn skrivaren, som berre hev sett tomt rom for fyrstebokstaven og ein liten bokstav i margen rett utfyre til rettleidning for fargeleggjaren. Her og kvar er der i margen sume seinare tilskrivningar, soleis paa foten av fyrste sida ei lækjeraad (paa latin) til aa stilla blod, og paa foten av tridje sida (upp ned) ordi: Þetta kuer a eg Biorn pettuʀ Son med ʀiettu Anno 1629. Denne siste tilskrifti og nokre andre her og der i margen med ei onnor hand enn sjølve bokskrivaren syner at boki hev vore paa Island, i alle fall fraa det 17de hundr.[2]

Etter nokre merke i ryggen hev bladi vore bruka til innbinding og hev fare ille. Dermed hev skrifti lide mykje; og det er nokre stader, helst paa fyrste og andre sida, som er uleselege, med di skrifti er næsta utmaadd, so det berre stend smaabitar att av bokstavarne.

Fragmentet hev ikkje fyrr vore lese eller prenta, og eg legg difor her fram ei avskrift, som eg tok i haust (1905) i Kjøpenhamn. Marius Kristensen tok ei avskrift samstundes, og me hev halde saman avskrifterne.

Avstyttingar, som er faa og dei vanlege, er her uppløyste og skrivne med kursiv. -ir-er.jpg er uppløyst r, er eller ir (kursiv) etter dei reglar skrivaren sjølv brukar, naar han skriv ordi fullt ut; m; er uppløyst me𝔡; ok vert alltid skrive ƶ . Hds. brukar angelsaksisk f (Angelsaksisk f.jpg), alltid 𝔡 og vanleg r.

D. L. i det fylgjande er: Henrik Harpestreng's Danske Lægebog, utg. av Christian Molbech, Kjøbenhavn 1826.


Henrik Harpestrengs lækjebok (redigert)[3]

Hon er ok god uid blodras stopput ok uid logd. Ef hon temprazt uid klar af eggi þa dugir hon storliga uel uid þui sem brent er ok uid hunda bit. Gærer madr kal af henne ok etr þat er gott uid uatnsott ok önga ok uid brotfallz sott. Skolar madr munn sinn med hennar log þa er gott uít ollu munnsöre ok hennar logr er godr uid allzkyns þrota ok híta í augum. Stappar madr hana ok leggr uid þrutít tanna holld ok fullt med blod þa dugir þat míok uid tanna uerk. Dreckr madr hana þa firrír hon uerk í blodru ok nyra.


Annat læknís blad er míora ok lengra ok dugir allt þat sama sem hít fyrra.

Þat er gott uid þrota þeím sem (e)r nosum er eda augum. Ef hon er stoppud ok logd uíd med blautrí ull. .vij. nætr æda íx ok þuærr madr sínn kuíd med hennar log þa er þat gott uid kuiduerk ok ef madr dreckr hennar log þa elltir hann brott spolorma. Stappar madr hana uid sornt syniistr þa er þat gott at smyria med hardan þrota ok stora sulla.

Hverr sem hefir quartanam ok dreckr hann logínn af ramma læknesblade íj [tíma adr[4] hon er von at koma þa færr hann af mikla hiolp [hon er ok god uid[5] fota sott þeirrí sem [madr fær af gongu[6] temprar madr hennar frío med uin . . . . . . . . . . . . . (þurk)ad ero uid fol eda elld þa dugir þat uid margkyns siukleika þeim sem i blodru manz kann koma. Apium er merki þat er þurt i þridíu stett þat er gott [uid síukri lífr[7] ok dregr fram nætti. Merkifreo gærer manne haft. Galienus segir at ef ulett kona etr þat þa fæir þat barn fulan anda. Stappar madr merchi med huæitistump ok leggr uid þrutín augu um nott þa hialpar þat þat er ok gott uid briostþrota. Merki dugir ok uid eitr ok ormstungu ok dyrbítí ok hosta ef madr dreckr þat. Merke frío dugir ok et mæíra.

Etr madr oft merki þa fæirr hann sínn reíttan lít. Dreckr madr merki log fyrr en rida take hann þa dugir þat.

Allium (løk):
Dreckr madr kloflauk vid uín þa gerer hann laustn ok godr uid gulu sott.
Blandar madr edik ok uatn med merki log ok dreckr þa er þat gott uid . . . . . . . S(t)appar madr fenkel med merki ok dreckr logínn þa er þat gott uid uatnsott ok ef þrutna liuerr ok mílltí. Giorer madr plastr af merkí ok huíta egs þa dugir þat [uid sar[8] Allíum kloflaukr er heitr ok þurr j fiorda stett.

Etr madr hann eda smyr sik med þa dugir hann mote hoggorme ok ikorpions stungum ok allir skadligir ormar flya firir hans þes. Verdr hann sodenn med oleo þa ero þau smyrsl god uit oll eitr full bít ok uid beín brot ok vit þrota eda uerk i blodru. Sydr madr kloflauk med hunang ok dreckr þat er gott uid lungu sott ok sua ef hann etr med edik.

Etr madr hann med sur gras þat er gott uit uatnsott. Dreckr madr kloflauk vid uín þa gerer hann laustn ok godr uid gulu sott. Sydr madr hann med baunum ok smyrr þunnuanga med þat er gott uid hofud verk. En ef hann uerdr stappadr med gasistr ok late ínn i eyro.


Þa dugir þat uid eyrna uerk verdr hann sodenn þa er hann godr uit hosta ok rekr undan siukleik ok gerer skira raust. Sydr madr kloflauk i graut ok etr þa er þat gott uid hald.[9] Verdr hann stappadr uit synnsistr þa er hann godr at leggia uid þrota[10] etr madr kloflauk fastnde þa skadar hann eigi dryckr af ukunnigu uatne ef madr kemr inn i okunnigan stad. (A)lltea er eitt gras ef hennar blomstr er soden i uatne þa reinsar hon sar stappar madr hennar blomstr uit uin þa er hon god at leggia uít halsþrota verdr hennar rot soden ok stopput sidar med synsistr þat er gott uit þrutnan ok hovna límu ef þeir uerda iafnan smurdir. Verdr hennar rot soden med uin þa dugir hon uit blodsott ok leyser eftir burd ok er god uit stein sott.

Verdr hennar frio stappat med edik ok oleo þa er þat gott uid flecka. Sydr madr hennar rot med tua luti uatnz ok tua[11] eda þria luti uins ok dreckr þa ger er þat gott uid eítri. Stappar madr hana sodna uid hunang þa fyllir hon holsar ef hon er oft uit logd. Sua linar þat ok hart kiot ok mykir þat sem stirt er du uedri ok melltr mat ok lætr mann ual niota ok drepr spolorma ok styrkir maga. Ciperus hæitt ok þurt i annan stet. Dreckr madr þat þa er þat gott uit steins sott ok rymir allauega . . . . . . . . . . fara. Bakar kona sik med þui uatne sem þat er i sodit þa kemr þat daudu barne fra henne fær madr hæilsu af þess reyk þa verdr hann fastr ok lettr. Dreckr madr þat oft þa þurkar þat mikla vætu verdr þat stappat ok ellt med hunangi þa reinsar þat stora þrota ok ful sar ok bæzt uít munnsære. Dreckr madr þat þa styrkir þat maga síukan ok er gott uit uatzsot ok þat reinsar vazfulla hunsku uít netti. Stappazt þat uít edik þa hæilsar þat sma þrota. Calamentum akrmynta heít ok þur i þriu stett. Dreckr madr hana med uarmpt uatn ok lítít uín þat letr allan likam manz sueítaz. Smyr madr sik med þui oleo sem hon er i sodin adr en rida kome þat er gott uit henne. Se hon stopput ok logd uit lerverk hunskufullan þurkar hon hunsku ok mínkar verk. Dreckr madr hana med uin í fyrstu er likþra sott kömr at manne þa er hon uít þuí ok uit eitri ok d(r)epr spolorma. Dreckr ulett kona hana eda stappar ok leggr uít sik nedan þa kastar hon barnínu ok hon reínsar gulu sott ok god þeim sem eínga hafa ok hardan andardratt verdr hon stopput ok logd uit þa reinsar þat. Se hon sodin uít uín þa dugir hon kvende at fa fa sinn natturuligan lit þessa lund heilsar hon ok maga hennar reykr elltir hoggorma fra husí. Dreckr madr hana uit uín þat er gott uit hixta ok uít mikilli laustn. Calamus er holt ok gult ok smatt verdr þat þurt knutt millum sinna handa þa hefir þat sötan ilm þat uex i índia ok perside en þo er þat heitara er kemr af índia heit ok þurt i annare stet. Dreckr madr þat þa dugir þat uít líuer verk í maga. Verdr þat sodit ok lagt uít berendí briost þat er gott uít hosta. Cicuta er odurt a daunsku en a norreno . . . hon er kolld sem eítr. Dreckr madr hana þa man hann deyia af sem af eitri en huerr sem deyr af henne þa er hann huítfleckottr hverr sem skada fær af henne þa drecke sem skiotazt uarmpt stegt uín.

Hennar blod ok logr stappadr duga ual at leggiazt uít augna brar ok elld hinn illa. Smyr męr briost sín med hennar log þa standa þau iafnan ok ef kemr a spena þa þurkar þat míolk i þeim. Se hon stopput ok logd ofan uít skop kallmanz sem nöst þa firi tekr þat kuenna losta ok reinsar þat ínnyfli er barn skal í getazt ok letr konr fara sína blodzas. Stappazt hon uít kuiksilfr ok tolg þa dugir hon uít fota sott Tassia lysibrandr hæítr ok þurr j fiorda stett hann þynnir þyckua hunsku ok er godr uít lerverk ok fota verk hann reínsar kallda hunsku hann er ok godr uít skabbe. Calx er lím þat er af steini er brent heítt ok þurtt i fiordo stett blandazt þat med oleum þat er gott uit blodrur ok rotínn kaun þat dregr ok sar saman ok alltt þat sem skorít er eda hoggít. Cipressus heitt ok þurtt i fyrsta stett þess kuistir ok eppli ero god til leknesdoms medan þau ero grön þat heilsar nyskorít sar ok þat sem ríuít er. Verdr plastr gíorr af þess kuistum eda eplum ok lagdr millum skapa manr ok læra hann heílsar þær sprungr sem þar uerda. Verdi þess kuistir stappader med litít af mirru ok druckít med uín þat reinsar blodru ok leysír landreng cipressus stappadr med byggmíol ok edik þat er gott uít hínn illa elld. Gríön eppli af cipresso druckín med uín þat er gott uít hosta.

En kuistr grönn stappadr med edik uax ok oleum styrkir maga ef þat er lagt a hann. Díctamíum dictan heitt ok þurtt i þridíu stett þat reinsar sar af uondre hunsku verdr þess logr druckinn eda nedan lagdr uít þat löysir dautt barn fra kono ok eftirrburd. Dragantea serpentína huerr sem stappar hennar rot ok smyrr sik med þat er gott uit margkyns síukdom. Dreckr madr þat þa uerdr hann lauss i sínum kuidi blandazt hon uít edik þat er gott uít hofut verk reínsar rotín sar ok fyllir díup sar þat er ok gott uít tannuerk. Eupatorium þat er heitt í fyrsta stett þat hefir kraft til at þynna ok reínsa sar firir þuí mínkar þat verk í lífr ok leysir hana med aluoru ok letr upp þat sem lukt er verdr þess frio stappat uít synsistr þa helpr þat gamalt sar ok þat sem illa er gort þat dugir ok.


Henrik Harpestrengs lækjebok

|[12] hon er ƶ go𝔡 ui𝔡 blo𝔡raſ stopput ƶ ui𝔡 log𝔡. Ef hon tempr-
      azt ui𝔡 klar af eggi þa 𝔡ugir hon ſtorliga uel ui𝔡 þui ſem
      brent er ƶ ui𝔡 hun𝔡a bit. Gærer ma𝔡r kal af henne ƶ etr
      þat er gott[13] ui𝔡 uatnſott[14] ƶ Inga ƶ ui𝔡 brotfallz ſott
5    Skolar ma𝔡r munn ſinn me𝔡 hennar log þa[15] er gott uít ollu
      munnſIre ƶ hennar logr er go𝔡r ui𝔡 allzkynſ þrota ƶ híta í
      augum. Stappar ma𝔡r hana ƶ leggr ui𝔡 þrutít tanna holl𝔡
      ƶ fullt me𝔡 blo𝔡 þa 𝔡ugir þat míok ui𝔡 tanna uerk. Dreckr
      ma𝔡r hana þa firrír hon uerk í blo𝔡ru ƶ nyra . annat lækn-
10 íſ bla𝔡 er míora ƶ lengra ƶ 𝔡ugir allt þat ſama ſem hít
      fyrra . þat er gott ui𝔡 þrota þeím ſem r noſum er e𝔡a au-
      gum. Ef hon er ſtoppu𝔡 ƶ log𝔡 uí𝔡 me𝔡 blautrí ull. .vij. næ-
      tr[16] æ𝔡a íx ƶ þuærr[17] ma𝔡r ſínn kuí𝔡 me𝔡 hennar log þa
      er þat gott ui𝔡[18] kui𝔡uerk ƶ ef ma𝔡r 𝔡reckr hennar log þa elltir
15  hann brott ſpolorma Stappar ma𝔡r hana ui𝔡 ſornt ſyniiſtr[19]
      þa er þat[20] gott at ſmyria me𝔡 har𝔡an þrota ƶ ſtora ſulla . hverr
      ſem hefir quartanam ƶ 𝔡reckr hann logínn af ramma[21] læ-
      knesbla𝔡e íj . . . . . [22] hon[23] er[24] von at koma þa færr[25] hann af
      mikla hiolp . . . . . . . . . . . .[26] fota ſott þeirrí
20  ſem . . . . . . . . . . . . .[27] temprar ma𝔡r hennar frío
      me𝔡 uin . . . . . . . . . . . . .[28] a𝔡 ero ui𝔡 fol e𝔡a ell𝔡 þa 𝔡u-
      gir þat ui𝔡 margkyns[29] ſiukleika[30] þeim[31] ſem i blo𝔡ru manz
23a kann koma[32].
24   Apium er [merki þat er þurt[33] i þri𝔡íu ſtett þat er gott
23b               . . . . li[34] . . ƶ 𝔡regr fram[35] nætti Merki-
25 freo gærer manne haft. Galienuſ ſegir at ef ulett kona
      etr þat þa fæir[36] þat barn fulan an𝔡a Stappar
      ma𝔡r merchi me𝔡 huæitiſtump ƶ leggr ui𝔡 þrutín
      augu um nott þa hialpar þat þat er ƶ gott ui𝔡 brio-
      ſtþrota. Merki 𝔡ugir ƶ ui𝔡 eitr ƶ ormſtungu ƶ 𝔡yrbítí
30 ƶ hoſta ef ma𝔡r 𝔡reckr þat Merke frío 𝔡ugir ƶ et[37] mæí
      ra . Etr ma𝔡r oft merki þa fæirr hann ſínn reíttan lít.
      Dreckr ma𝔡r merki log fyrr en ri𝔡a take hann þa 𝔡ugir
      þat . blan𝔡ar ma𝔡r e𝔡ik ƶ uatn me𝔡 merki log ƶ 𝔡reckr
      þa er þat gott ui𝔡 . . . . . . .[38]. Sappar[39] ma𝔡r fenkel me𝔡


|[40] merki ƶ 𝔡reckr[41] logínn þa er þat gott ui𝔡 uatnſott
      ƶ ef þrutna liuerr ƶ mílltí. Giorer ma𝔡r plaſtr af mer
      ƶ huíta egſ þa 𝔡ugir þat . . . . . . .[42]
      Allíum kloflaukr er heitr[43] ƶ þurr ȷ fior𝔡a ſtett . etr
5    ma𝔡r hann e𝔡a ſmyr ſik me𝔡 þa 𝔡ugir hann mote hoggorme ƶ
      ikorpionſ ſtungum[44] ƶ allir ſka𝔡ligir ormar flya firir hanſ
      þeſ. Ver𝔡r hann ſo𝔡enn me𝔡 oleo[45] þa ero þau ſmyrſl go𝔡 uit
      oll eitr full bít ƶ ui𝔡 beín brot ƶ vit þrota e𝔡a uerk
      i blo𝔡ru. Sy𝔡r ma𝔡r kloflauk me𝔡 hunang ƶ 𝔡reckr þat
10  er gott ui𝔡 lungu ſott ƶ ſua ef hann etr me𝔡 e𝔡ik . etr ma𝔡r
      hann me𝔡 ſur graſ þat er gott uit uatnſott Dreckr ma𝔡r
      kloflauk vi𝔡[46] uín þa gerer hann lauſtn ƶ go𝔡r ui𝔡 gu-
      lu ſott. Sy𝔡r ma𝔡r hann[47] me𝔡 baunum ƶ ſmyrr þu-
      nnuanga me𝔡 þat er gott ui𝔡 hofu𝔡 verk En ef hann
15   uer𝔡r ſtappa𝔡r me𝔡 gaſiſtr ƶ late ínn i eyro . þa 𝔡ugir
      þat ui𝔡[48] eyrna uerk ver𝔡r hann ſodenn þa er hann go𝔡r
      uit hoſta ƶ rekr undan[49] ſiukleik ƶ gerer ſkira rauſt
      Sy𝔡r[50] ma𝔡r kloflauk i graut ƶ etr þa er þat gott
      ui𝔡 . . . . .[51] Ver𝔡r[52] hann ſtappa𝔡r uit ſynnſiſtr[53] þa er hann[54] go𝔡r
20  at leggia ui𝔡[55]. . . . . etr ma𝔡r kloflauk faſtn𝔡e þa
      ſka𝔡ar hann eigi 𝔡ryckr af ukunnigu uatne ef ma𝔡r kemr
22a inn[56] i okunnigan ſta𝔡
23   lltea[57] er eitt graſ ef hennar blomſtr er ſo𝔡en i uat
22b                     [58]ne þa reinſar hon ſar ſta-
24  ppar ma𝔡r hennar blomſtr uit uin þa er hon go𝔡 at
25  leggia uít halſþrota ver𝔡r hennar rot ſoden ƶ ſtopput
      ſi𝔡ar me𝔡 ſynſiſtr þat er gott uit þrutnan ƶ hovna lí
      mu ef þeir uer𝔡a iafnan[59] ſmur𝔡ir Ver𝔡r hennar rot ſo𝔡en
      me𝔡 uin þa 𝔡ugir hon uit blo𝔡ſott ƶ leyſer eftir bur𝔡 ƶ
      er go𝔡 uit ſtein ſott . ver𝔡r[60] hennar frio ſtappat me𝔡 e𝔡ik[61]
30  ƶ oleo þa er þat gott ui𝔡 flecka. Sy𝔡r ma𝔡r hennar[62]
      rot me𝔡 tua luti uatnz ƶ tau[63] eda þria[64] luti uinſ ƶ 𝔡reckr þa ger
      er þat gott ui𝔡 eítri Stappar ma𝔡r hana ſo𝔡na ui𝔡
      hunang þa fyllir hon[65] holſar ef hon er oft uit log𝔡
      Sua linar þat ƶ hart kiot ƶ mykir þat ſem ſtirt er


|[66] 𝔡u ue𝔡ri ƶ melltr mat ƶ lætr mann ual niota ƶ 𝔡repr ſpo-
      lorma ƶ ſtyrkir maga
      Ciperuſ[67]itt ƶ þurt i annan ſtet[68]. Dreckr ma𝔡r þat þa er þat
                  gott uit ſteinſ ſott ƶ rymir allaue-
      ga . . . . . . . . . .[69] fara Bakar
5    kona ſik me𝔡 þui uatne ſem þat er i ſo𝔡it þa kemr þat 𝔡au𝔡u
      barne fra henne fær ma𝔡rilſu af þeſſ reyk þa ver𝔡r hann faſtr
      ƶ lettr Dreckr ma𝔡r þat oft þa þurkar þat mikla vætu
      ver𝔡r þat ſtappat ƶ ellt me𝔡 hunangi þa reinſar þat ſtora
      þrota ƶ ful ſar ƶ bæzt uít munnſære Dreckr ma𝔡r þat þa
10 ſtyrkir þat maga ſíukan ƶ er gott uit uatzſot ƶ þat reinſar
      vazfulla hunſku uít netti Stappazt þat uít e𝔡ik þa hæ-
12a ilſar þat ſma þrota
13   Calamentum[70] akrmynta heít ƶ þur i þriu[71] ſtett Dreckr ma𝔡r hana
12b                     [72]me𝔡 uarmpt uatn ƶ lítít uín þat letr
14   allan likam manz ſueítaz Smyr ma𝔡r ſik me𝔡 þui oleo ſem hon er
15   i ſo𝔡in a𝔡r en ri𝔡a kome þat er gott uit henne Se hon ſtopput ƶ
      log𝔡 uit lerverk hunſkufullan þurkar hon hunſku ƶ mín-
      kar verk Dreckr madr hana me𝔡 uin í fyrſtu er lira ſott kImr
      at manne þa er hon uít þuí ƶ uit eitri ƶ 𝔡epr[73] ſpolorma Dreckr
      ulett kona hana e𝔡a ſtappar ƶ leggr uít ſik ne𝔡an þa kaſtar hon
20 barnínu ƶ hon reínſar gulu ſott ƶ go𝔡 þeim ſem eínga[74]
      hafa ƶ har𝔡an an𝔡ar𝔡ratt ver𝔡r hon ſtopput ƶ log𝔡 uit[75] þa re-
      inſar þat Se hon ſo𝔡in uít uín þa 𝔡ugir hon kven𝔡e at fa
      fa[76] ſinn natturuligan lit þeſſa lun𝔡 heilſar hon ƶ maga hennar
      reykr elltir hoggorma fra huſí. Dreckr ma𝔡r hana uit uín þat er
25a gott uit hixta ƶ uít mikilli lauſtn
26   Calamuſ[77] er holt ƶ gult ƶ ſmatt ver𝔡r þat þurt knutt millum
25b                     ſinna han𝔡a þa hefir
27   þat ſItan[78] ilm þat uex i índia ƶ perſi𝔡e en þo er þat heitara
      er kemr af ín𝔡ia heit ƶ þurt i annare ſtet Dreckr ma𝔡r þat þa
      𝔡ugir þat uít líuer verk í maga. Ver𝔡r þat ſo𝔡it ƶ lagt uít beren𝔡í
      þa heilſar þat þeſſ þrota Geingr eímr af þui i hoſta
31a brioſt þat er gott uít hoſta
32   Cicuta[79] er[80] o𝔡urt a 𝔡aunſku en a norreno . . .[81] hon er koll𝔡
31b                     ſem eítr[82]
33   Dreckr ma𝔡r hana þa man hann 𝔡eyia af ſem af eitri en huerr ſem
      𝔡eyr af henne þa er hann huítfleckottr hverr ſem ſka𝔡a fær[83]


|[84] af henne þa 𝔡recke ſem ſkiotazt uarmpt ſtegt[85] uín . hennar
      blo𝔡 ƶ logr ſtappa𝔡r 𝔡uga ual at leggiazt uít augna
      brar ƶ ell𝔡 hinn illa Smyr męr brioſt ſín me𝔡 hennar log
      þa ſtan𝔡a þau iafnan ƶ ef kemr a ſpena þa þurkar þat
5    míolk i þeim Se hon ſtopput ƶ log𝔡 ofan[86] uít ſkop kallmanz
      ſem nIſt þa firi tekr þat kuenna loſta ƶ reinſar þat ínnyf-
      li er barn ſkal í getazt ƶ letr konr[87] fara ſína blo𝔡zaſ Stapp-
      azt hon uít kuikſilfr ƶ tolg þa 𝔡ugir hon uít fota ſott Taſ[88]
      ſia lyſibran𝔡r hæítr ƶ þurr ȷ fior𝔡a ſtett hann þynnir þyckua
10 hunſku ƶ er go𝔡r uít lerverk ƶ fota verk hann reínſar kall𝔡a hun-
11a ſku hann er ƶ go𝔡r uít ſkabbe.
12   Calx[89] er lím þat er af ſteini er brent heítt ƶ þurtt i fior𝔡o ſtett
11b                     [90]blan𝔡azt þat me𝔡 oleum þat er gott
13   uit blo𝔡rur ƶ rotínn kaun þat 𝔡regr ƶ ſar ſaman ƶ alltt þat
14a ſem ſkorít er e𝔡a hoggít
15   Cipreſſuſ[91] heitt ƶ þurtt i fyrſta ſtett þeſſ kuiſtir ƶ eppli ero go𝔡
14b                     [92]til lekneſ𝔡omſ me𝔡an þau ero grIn
16 þat heilſar nyſkorít ſar ƶ þat ſem ríuít er Ver𝔡r plaſtr gíorr
      af þeſſ kuiſtum e𝔡a eplum ƶ lag𝔡r millum ſkapa manr ƶ læra[93] hann heí
      lſar þær ſprungr[94] ſem þar uer𝔡a Ver𝔡i þeſſ kuiſtir ſtappa𝔡er
      me𝔡 litít af mirru ƶ 𝔡ruckít me𝔡 uín þat reinſar blo𝔡ru ƶ
20   leyſír lan𝔡reng[95] cipreſſuſ ſtappa𝔡r me𝔡 byggmíol ƶ e𝔡ik þat
      er gott uít hínn illa ell𝔡 GríIn[96] eppli af cipreſſo 𝔡ruckín me𝔡
      uín þat er gott uít hoſta . en kuiſtr grInn ſtappa𝔡r me𝔡 e𝔡ik
23a uax ƶ oleum ſtyrkir maga ef þat er lagt a[97] hann
24   Díctamíum[98] 𝔡ictan[99] heitt ƶ þurtt i þri𝔡íu ſtett þat reinſar
23b                     ſar af uon𝔡re
25   hunſku ver𝔡r þeſſ logr 𝔡ruckinn e𝔡a ne𝔡an lag𝔡r uít þat
26a lIyſir 𝔡autt barn fra kono ƶ eftirrbur𝔡.
27   Dragantea[100] ſerpentína huerr ſem ſtappar hennar rot ƶ ſm-
26b               [101]yrr ſik me𝔡 þat er
28 gott uit margkynſ ſíuk𝔡om Dreckr ma𝔡r þat þa uer𝔡r hann lauſſ
      iſínum kui𝔡i blan𝔡azt hon uít e𝔡ik þat er gott uít hofut verk reín-
30 ſar rotín ſar ƶ fyllir 𝔡íup ſar þat er ƶ gott uít tannuerk
      Eupatorium[102] þat er heitt í fyrſta ſtett þat hefir kraft til at
      þynna ƶ reínſa ſar firir þuí mínkar þat verk í lífr ƶ leyſir hana me𝔡
      aluoru ƶ letr upp þat ſem lukt er ver𝔡r þeſſ frio ſtappat uít ſynſ-[103]
      iſtr þa helpr þat gamalt ſar ƶ þat ſem illa er gort þat 𝔡ugir ƶ


_____________


Etter mange merke kann handskrifti ikkje vera den upphavlege norrøne umsetjing av Henrik Harpestreng, men berre ei avskrift. Paa fleire stader er ord utelatne og tilskrivne sidan, t. d. sid. 231, 321 ofl. Paa sida 230 skulde skrivaren setja: Sy𝔡r ma𝔡r hennar rot; men fyrr han skreiv rot hev han venteleg sét paa lina fyreaat i upphavsskrifti, der det stod hennar frio, og hev etter dette skrive frio for rot; sidan hev han retta frio til rot, men ikkje likare enn at me godt ser mistaket. - I D. L. stend der um Calamus: Drykær man thæt tha dughær thæt for lyuær wærk . oc maghæ wærc. Dette vert i handskrifti vaar til: Dreckr ma𝔡r þat. þa dugir þat uít líuer verk í (sic) maga. - Paa sida 421 hev han fyrst teke grIn eppli for grion eppli - mateple? - som det ser ut til at han sidan hev freista retta til grIn eppli, men han hev gløymt aa strjuka ut i framfor I. - I det fyrste stykke um plantago - dsk. wægbreth, norsk: læknesbla𝔡 - er der tale um tvo slag av denne planta, eit større og eit mindre. So stend det i D. L.: Hwa sum hauær quartaranæ . drikkæ thæn mindræ wæghbrethæ oos; her hev handskrifti vaar (117) »logínn af ramma læknesbla𝔡e« istadenfor »logínn af minna læknesbla𝔡e«. Her maa fyrelegget utan tvil ha vore utydelegt med sine mange (8) strik i ordet minna og hev ført avskrivaren paa avveg.

Slike mistak vilde knapt sjølve umsetjaren ha gjort. Paa tvo stader hev skrivaren sett tomt rom venteleg til seinare utfylling. Den eine staden er 332, der han skriv: Cicuta er o𝔡urt a daunsku en a nozreno - Me kunde her tenkja oss at ein umsetjar ikkje i farten hev visst kva cicuta heitte paa norrønt maal, endaa det daa er underlegt at han nettupp her skriv soleis, med di han elles ofte hev berre det latinske namn, eller det latinske og danske. Men me kann ogso tenkja oss at der i fyrelegget hev stade det norske namnet etter nozrerno, men at avskrivaren ikkje hev kunna lesa det. Og dette synest rimelegast aa tru, naar me ser at der paa ein annan stad 134 er tomrom for tvo ord som svarar til ordi »mykæl løſn« i D. L., i gn. dsg. mikíllí lauſtn; ordet lauſtn er i handskrifti so ofte bruka for dsk. løſn, at me her ikkje kann tenkja oss at umsetjaren hev vore uppraadd, men lyt tru at avskrivaren ikkje hev kunna lesa kva fyrelegget hadde, t. d. for di det var utydeleg skrive eller bokstavar burtslitne.

Eg held det soleis for avgjort at fragmentet hev tilhøyrt ei avskrift av ei norrøn umsetjing av Henrik Harpestreng.

Som nemnt er handskrifti uppførd i den arnamagnæanske katalog som islandsk fraa siste helvti av 14de hundr. Nærmare gransking syner likevel at maalføret ikkje er islandsk[104].


1. I isl. maalføre vert der i det 14de hundr. ikkje gjort skilnad millom lang æ og h, men baae ljodar hev falle saman til ein som vert skriven æ; samanfallet byrja umkr. 1250. Denne handskrifti skil derimot millom desse ljodarne paa same maaten som i heimenorsk elles paa den tid, og skriv grhnn 422 ofl. shtan 327, men nætr 112 þuærr 113. I tvo ord finn me endaa tilstemne til ein yvergang motsett den islandske, fraa æ til h; det er i nhſt 46 (for næſt) og 1 gang munnſhre 16 for munnſære (39). Desse tvo former hev sin grunn i eit tilstemne til aa runda æ til h framfor r, som me kann finna her og der i norsk fraa mest alle tider. Soleis finn me i Kgs. 1825 (Brenners utg.): smhrum (for smærum, komp.), sameleis smhrom Cod. Tunsb. (Rettarb. i Norges gamle love III 49 b27); Iro, cas. obl. (for æro) Cod. Tunsb.; nhre (komp. for nære) D. N. I 2287; Sogn 1334. Etter komparativformi nhre er daa truleg nhſt i Henr. Harp. berre ei jamlaging som me ogso elles kann finna i norsk skrift (t. d. D. N. XVI, 89 Bergen 1348: nhsta), medan munnſhre i handskrifti klaart syner fram sjølve yvergangen. I nyn. hev me same yvergangen i hæresaald (av hæra, f. haarteppe), som skifter med formerne hær - og hør - i fleire maalføre.
2. Skrivemaaten æi og hy, som i handskrifti skifter med ei og ey, er ikkje vanleg i isl, men mykje bruka i heimenorsk.
3. h er burtfallen framfor l og r, so det vert skrive land 420 (urin), reinsa(r) 222 (8gg) I isl. vert h skriven og uttala den dag i dag i desse ordi hland, hreinsa(r).
4. Den privative partikel er u-: ulett 125, ukunnigan 221 isl. o-.
5. Heilt avgjerande er det at der er ljodsamhøve i endingarne i handskrifti, soleis at e og i, o og u skifter etter dei vanlege nordvestlandske reglar, soleis: uatne, barne, gerer, kome, men kuiði, hufi, fyllir, blautri; ero, kono, men ſinum, lungu, ollu. Av 49 tilfelle med e er der 37 regelrette og 12 undantak; av 48 tilfelle med u er 47 regelrette, 1 undantak; av 8 med o er 1 undantak; av 48 med u 1 undantak. - Dette ljodskifte i endingarne er heilt ukjent i alt islandsk maal, og eig berre heime i ymse landsluter i Norig.


Ljodsamhøvet i endingarne saman med andre merke - serleg det gjenomførde u-ljodbrigde av a framfor halden u i næste staving: hofut 214 noſum 111 ollu 15, jamvel stoppu𝔡 112 partic. nsf. - syner oss endaa tydeleg kva maalføre me hev for oss, og at det eig heime paa Nordvestlandet i Norig ɔ: millom Romsdalen og Nordhordland (undanteke indre Sogn).

Ei endaa nærmare gransking av handskrifti synest visa at maalføret eig heime paa Sunnmøre eller sud i Romsdalen. Mine grunnar for denne meining er:

1. Handskrifti brukar alltid formi frío (1 gong ogso freo) for fræ. frjó er den austlandske og trøndske form i gnorsk, medan fræ er den vestlandske. Den geografiske grensa for desse tvo former gjeng no millom Nordfjord, som hev fræ (utt. frēd Innviki, frē Gloppen) og Sunnmøre som hev frø̄ og frø̄d av frjó. Der er ingen grunn til aa tru at denne grensa hev vore annarleis i det 14de hundr.
2. Handskrifti hev diftongisering av e til ei framfor g, endaa um der ikkje i næste staving er i, t. d. geingr 3 sp. av ganga, einga dsg. av ein nom. eingi for engi, m. Etter det eg veit er dette ikkje brukelegt i nordvestlandsk i vaare dagar andre stader enn paa Sunnmøre og Sud-Romsdalen, der dei mangestader hev greid diftong framfor ng, soleis gjeing'∂, streing'e, adj. leingst Sunnm. (og Vestnes).
3. Like eins hev handskrifti diftongisering av é i reittan asm. av gn. réttr. Dette ordet vert paa Sunnm., men ikkje andre stader i nordvestlandsk, enno uttala reitt'∂, mange stader med greid diftong.
4. Formi fæir 118 = fæirr 131 (3 sp. av ) for vanleg gnorsk og nynorsk fær. Dilike former minnest eg ikkje ha sét andre stader i gnorsk. Men i D. N. I 3385, dagsett Giske 1353, vert der skrive fiær for dette same fær, og dette fiær er fulla ikkje anna enn ein uhag skrivemaate for fæir, berre at skrivaren, som me ikkje sjeldan hev døme paa, hev sett ien fyre æ i staden for etter. Denne meiningen fær studnad i det, at adjektivet ført i same diplom vert skrive fieyrt, som visst ogso berre er ein uhag skrivemaate for føyrt med tviljoding av lang ø framfor r, liksom lang æ hev vorte tviljoda i fæir. I sunnmørsk no kjenner eg ikkje ordet i onnor form enn ; men det er meg uppgjeve at gamle folk i Ulfstein enno i manns minne skal ha sagt feir, og at denne uttale (fæir eller feir) den dag i dag er høyrd i Romsdalen (Bjørnsund). Utbreidd paa Sunnmøre er uttalen Peir for Per, men her er det upphavleg lang e som hev vorte tviljoda.
5. Merkande kann det ogso vera at handskrifti ofte framfor d og t hev ll: ell𝔡, holl𝔡, koll𝔡, alltt, men alltid stutt n: hund. Dette tyder paa palatal uttale av l framfor d, men ikkje av n. Den geografiske grensa for denne uttalen er i vaare dagar Sud-Romsdalen med uttalen kvæʃʃ, kaʃʃ, men lann land'e. Sunnanfor heiter det no kveld'en, land'e, og nordanfor (t. d. i Surndalen og Halse paa Nordmøre) er baade l og n i dette høve palatal. Andre nordvestlandske gamle skrifter synest visa at denne uttalen i gnorsk tid hev vore utbreidd ogso lenger sør.


Etter dette kjem eg daa til den endelykt, at fragmentet er ei nordvestlandsk (venteleg sunnmørsk) avskrift av ei eldre umsetjing. Ordfanget, som eg straks skal greida ut noko um, syner tydeleg at ogso sjølve umsetjingi hev vore paa heimenorsk maal, og sume former, som hev vorte standande att fraa fyrelegget - t. d. dei uregelrette tilfelli i ljodsamhøvet, fn for mn i jafnan, den privative partikel u- peikar paa maalføri umkring Bergen for sjølve umsetjingi.

Fragmentet inneheld etter maaten mange ord, som ikkje er uppteikna i dei vanlege ordbøker i gnorsk. Sume av desse eig tvillaust heime i vaart gamle maal, men hev ikkje fenge tilføre til aa syna seg fram i skrift. Til slike gamalnorske ord reknar eg:

engi, øngi, m. (skriven i cas. obl. einga 320 Inga 14) astma. D. L. ængæ. Isl. brjóstþyngsli, andþrengsli[105].

hapt, n. (haft 125) obstruktion, teppa. D. L. haft Isl. teppa, harðlífi. Nyn. hoft, f. Smaal.

[brotfallssótt, f. (14). D. L. brottfællyng. Isl. flogaveiki, niðurfallssótt. Nyn. fallsott, nedfallssott. Ordet er uppteikna i ordbøkerne i formi brotfallssótt, som soleis her vert styrkt].

fótasótt, f. (119). D. L. fotæ sot.

gulusótt, f. (320). D. L. gulæ sot. Isl. gula. Nyn. gullsott. Fritzner fører upp ordet med spursmaalsteikn.

lungusótt, f. (210) = lungnasótt, Fritzner. D. L. lungæ sot. Isl. lungnaveiki. Nyn. lungesott.

munnsæri, n. (39; munnshre). D. L. saroke i manz mun. Isl. sár í munni. Nyn. munnsaar; ogso munnsær, Tel. (Eidsborg, etter Sophus Bugge).

brjóstþroti, m. (apl. -þrota 128) brjostsvull. D. L. spynæ boldæ.

halsþroti, m. (225) halssvull.

eyrna verkr, m. (216). D. L. wærk i örnæ. Isl. hlustarverkr; jfr. eyrnaverkr K. Gíslason under örepine. Nyn. øyreverk; ogso øyrnaverk Shl. (Kvinherad).

lifrverkr, m. (líuerverk 329). D. L. lyuær wærk.

lærverkr, m. (lerverk, asg. 316). D. L. paa denne staden berre wærken (um verk i laari).

tannverkr, m. (430) = tannaverkr, Fritzner. D. L. tanwærk. Isl. tannverkr. Nyn. tannverk.

landreng, f.? (for landþreng) 420. D. L. strangriroam (!). Isl. þvagstemma. I margen utanfor 420: hlan𝔡þrong (isl.).

sprungur, f. pl. (418). D. L. rupturas. Nyn. sprunga f. um sprekk i skinnet.

lausn, f. (laustn 325). D. L. løsn. Isl. lífsýki. Nyn. laust liv, livsykja.

augnabrár, f. pl. (42) eig. brær, haar paa augneloki, her liksom i D. L. gund um augnekleima. Epiphora oculorum.

hostabrjóst, n. (330) D. L. paa denne staden berre manz bryst. Nyn. brjost med hoste.

dýrbit, n. (129) dyrbit, bit av dyr. D. L. diurbit.

ormstunga, f. D. L. ormsting. Isl. ormsbit. Nyn. ormestyng.


Til heimeord vil eg ogso rekna:

gásístr, n. (215). D. L. gasæ ystræ. Isl. gæsarmagáll. Nyn. gaasister.

synsístr, n. (115 ofl.). D. L. swinæ ystær. Isl. svínamör; i margen i den her umrødde hds. tilskrive: suína istr (219) og suins . . (433). Nyn. istra og istr. Med yvergangen svíns- til syns- jfr. Sviptuns- til Syftes-; fyre yvergangen maa í i svíns- ha vorte stytt.

tolg, f. (48). D. L. talgh. Isl. tólg. Nyn. talg; ogso tolg Voss, Gbr. Vald.

læknisblað, n. (19). D. L. wægbreth. Isl. græðisúra, götubrá. Nyn. lækjeblad, Plantago major.

surgras, n. (211). D. L. Centaurea; jfr. nyn. suregras, n. Rumex acetosa.

vazfullr, adj. (311). D. L. watn full. Isl. vökvamikill. Nyn. vatsfull.


Fraa ei dansk upphavsskrift eller paa annan maate innførde reknar eg:

akrmynta, f. (313). D. L. næpta, Calamentum; variant katthemynthe; Molbech: agermynte, Mentha arvensis.

dittan, s. (424). D. L. dyttan, Diptannum.

fenkel, s. (134). D. L. fænykel. Hit høyrer vel nyn. finkel.

hunska, f. (311 ofl.) væta i kroppen. D. L. hunskæ.

klár, n.? (12) = hvíti eggs, 23. D. L. klaar.

kloflaukr, m. (24). D. L. cloflök, Allium; fraa mht. klobelauch, sideform til knobelauch, tysk Knoblauch.

lysibrandr, m. (49). D. L. liusebrand, Tapsia.

merki, n. (124 ofl.). D. L. mærky, Apium; angels. merece. I hds. i fleire samansetningar: merkifrjó, n. 123, merkilǫgr, m. 132. Ukjend i nyn. maalføre no.

netti, n. (123) land, urin. D. L. nættæ. Jfr. ntysk natt, vaat; ditmarsk nætte urin. Ikkje i nyn.

spólormr, m. (115). D. L. spolorm. Isl. spóluormr. Nyn. spolorm, barneorm.

skabb, n. (411). D. L. skab, Scabies, Isl. kláði. Nyn. skabb.

hovinn, adj. (= þrutinn) i hovna limu 226 (D. L. paa denne staden berre: lymmæ). Ei forvitneleg form er þau smyrsl, n. pl. 27 Nyn. smyrsl, f.


Med umsyn paa innehaldet byrjar det fyrste bladet av fragmentet eit lite stykke nede i Arnoglossa sive plantago, gnorsk læknisblað, i Iste »yrte book« og inneheld dessumfram desse stykki:

Apilum (merki) Allium (kloflaukr) Altea næstan til endes.

Det andre bladet byrjar med dei tvo siste linor um Carui i Iste »yrte book«, men inneheld deretter:

Ciperus Calamentum Calamus Cicuta Tafsia Calx Cipressus Dictamíum Dragantea av 2dre »yrtebook« og endar med Eupatorium av Iste yrte book i D. L.

Gjer me samanlikning med hovudhandskrifti av den danske Henrik Harpestrengs lækjebok i det kgl. bibl. i Kjøpenhamn, utgjeve i 1826, som vaar handskrift fylgjer heller nøgje paa det fyrste blad baade i skipnad og tekst, maa det fyrste fragmentblad ha vore det andre bladet i boki daa ho var heil.

Det andre bladet syner oss at handskrifti i heilt stand maa ha innehalde ogso andre urteboki. Heile boki kann daa ha havt umkr. 23 blad og 2dre fragmentbladet ha vore blad 18. Dette siste er likevel mykje tvilsamt, med di det viser seg av 2dre fragmentbladet at skipnaden her hev vore noko laus; Tafsa som skulde ha stade mykje lenger ute i 2dre urtebok, hev vorte sett inn straks etter Cicuta, og Eupatorium, som etter D. L. skulde staa i Iste urtebok, stend saman med stykke or 2dre boki.

Samanliknar me teksti i fragmentet med D. L. viser det seg, at dei oftest fylgjer kvarandre nøgje, men no og daa er der i den norske tekst smaa utelatingar av ord og samandraging av innehaldet, ein hende gong hev teksti ogso noko meir, t. d. 45-7 under Cicuta, der den norske umsetjing legg til: letr konr fara ſína blo𝔡ras. Stundom kann innehaldet ogso vera noko annarleis, t. d. 125 samanlikna med D. L. s. 47 um kva Galienus segjer, og handskr. 45-7 samanlikna med D. L. III4-6 (under Cicuta).

Den norske umsetjar maa difor ha fylgt eit anna fyrelegg enn det me hev i D. L. I dette kann Calamentum ha vore kalla akrmynte. At umsetjaren i alle fall hev fylgt eit dansk fyrelegg held eg for utvilsamt, millom anna ogso av den grunn at han under Altea segjer at ho er god mot halsþrota; her stend det i den danske lækjebog halslot, som maa vera forvansking av baklot, etter di Macer hev anum paa den tilsvarande staden. Den norske umsetjaren, som ikkje hev funne meining i halslot, hev daa sett halsþrote i staden.

I den arnamagn. katalog er alderen for fragmentet sett til siste helvti av 14de hundr. Fraa norsk synsstad kann det ikkje vera yngre enn fraa midten av 14de hundr. Me finn soleis ikkje svarabakti (anna enn i det tvilsame liver), ljodsamhøvet i endingarne er gjenomført paa ein maate som er vanleg i fyrste helvti av det 14de hundr. og maalet er i bøygning og former enno heilt gamalnorsk. Paa hi sida kann det heller ikkje vera mykje eldre enn 1350, med di det allstad hev 𝔡 for ð. Dei fyrste diplom fraa Romsdalen som gjenomfører dette, er fraa 1336, fraa Sunnmøre 1347, Firdafylke 1313. Dei siste diplom som brukar ð i Romsdalen, er fraa 1343, Sunnmøre 1363, Firdafylke 1334. Det synest daa rimelegt aa setja alderen til 1330-50. Dette høver ogso godt naar ein samanliknar maalet i handskrifti med D. N. I, 338 (Giske 1353) som i det heile er sameleis, berre med ein lite yngre svip. Dette diplomet er venteleg skrive av ein klerk hjaa Erling Vidkunnson paa Giske; skrifti syner at det er ei onnor hand enn avskrivaren av Henrik Harpestreng; men dei maa ha gjenge i same skule. Urimelegt er det vel heller ikkje aa tru at det er den rike og upplyste eigar paa Giske, som hev late ein av klerkarne sine taka ei avskrift t. d. i Bergen av ei norsk umsetjing av den namngjetne danske lækjeboki.

I alle fall viser fragmentet, at Henrik Harpestrengs lækjebok hev vore umsett paa norsk maal i det 14de hundr. og vore kjend ogso i avskrift etter denne umsetjingi her i landet.




Fotnoter:

  1. Paa ein setel framanfor fragmentet i 696 qv. hev Arne Magnusson skrive: Þeſſe tvó med fylgiande blhd tok med ſier fra Iislande Monſr þorſteinn Sigurdſon 1715. en̄ þau komu hingad 1716. Hann hafde þau feinged nordr i land. en̄ ecke i auſt fiordū.
  2. Lækjeraadi paa nedre kanten av fyrste bladet er skrivi med seinare men gamall hand, og lyder soleis: Rita me𝔡 blo𝔡i ȷ enni manz. Fímbría xriſti ƶ umbra petri recluſerunt fluxum ſanguinis. Per hanc xriſti fímbriam ƶ per petri vmbram reclu𝔡atur ſanguinis un𝔡a. Sva mun ſto𝔡uazſt blo𝔡h.
  3. i, r, I, 𝔡, ƶ og ſ er gjengitt med vanlige bokstaver, kursiv er ikke brukt og teksten er delt inn i avsnitt for å gjøre den lettere å lese.
  4. [Forslag fra Hægstad.
  5. [Forslag fra Hægstad.
  6. [Forslag fra Hægstad.
  7. [Forslag fra Hægstad.
  8. [Forslag fra Hægstad.
  9. Forslag fra Hægstad.
  10. Forslag fra Hægstad.
  11. tau i hds.
  12. bl. 1 a.
  13. Etter gott stend er som er underprikka (ɔ: skal gaa ut).
  14. uatnſott hds.
  15. yver a er tilskrive r (eller t?) med ei onnor hand, som det synest.
  16. i margen framfor lina er skrive íy (kanskje íx).
  17. hds. hev ein prikk yver r til aa syna lengjing av kons. Soleis paa fleire stader.
  18. fyrst gløymt, sidan skrive yver lina.
  19. i margen etter lina stend ſuínſiſtr med ei onnor hand.
  20. þat er fyrst gløymt, men millom er og gott stend visningsteikn og i margen framfor stend þat.
  21. utydelegt.
  22. uleselegt; synest byrja med tim (tíma a𝔡r).
  23. striket (yver vokalen) som skulde merkja nasalen er utmaatt.
  24. fyrst gløymt, sidan skrive yver lina.
  25. hds. hev ein prikk yver r til aa syna lengjing av kons.
  26. uleselegt; rom til: hon er ok go𝔡 ui𝔡.
  27. uleselegt; rom til: ma𝔡r fær af gongu.
  28. rom til fleire ord; a𝔡 er utan tvil rest av þurka𝔡; smlk. D. L. s. 47: win thær gørthæs af the winbær, thær geen fool ær thyrthæ eller with eld.
  29. dei 4 siste bokst. uleselege.
  30. Dei 4 fyrste bokstavar uleselege.
  31. striket (yver vokalen) som skulde merkja nasalen er utmaatt.
  32. lina 23b stend i hds. her etter koma.
  33. av dei fleste bokstavar stend berre smaa restar.
  34. rom til ui𝔡 ſíukri lífr; i margen tilhøgre med onnor hand lifur.
  35. dei 3 siste bokst. utmaadde.
  36. fæir (eller færr?).
  37. eller e𝔡; 𝔡 og t i hds er stundom vande aa skilja i slutten av ord, med di t ofte endar med ein sving som gjer honom lik 𝔡.
  38. tomt rom; D. L. s. 48: mykæl løsn.
  39. misskrift for stappar.
  40. bl. 1 b.
  41. framfor 𝔡reckr stend eit yverstrika leggr.
  42. uleselegt; godt rom til ui𝔡 ſar.
  43. h i heitr og ordet er straks fyre er uleselege.
  44. synest ha stade ſtungum; i margen framfor lina er tilskrive ſting.
  45. siste bokstav utydeleg.
  46. utydelegt.
  47. skrivaren hev fyrst skrive hana, deretter prikka under den siste a og sett nasalstriket yver n; hds. hev soleis han̄a.
  48. siste bokstav er utmaadd.
  49. innsett etter gissing.
  50. utmaadd; men rom til 4 bokstavar; D. L. s, 48: Siuthær.
  51. rom til hald, nyn. hald; D. L. s. 49 held.
  52. dei 2 fyrste bokstavar utmaadde.
  53. i margen framfor lina ſuina iſtr.
  54. utelate, men der er tilvisningsteikn framfor go𝔡r, og i margen etter lina er hann tilskrive.
  55. siste bokstav utmaadd, og sameleis eit ord etter ui'𝔡, venteleg þrota, D. L. s. 49 byld.
  56. utydelegt.
  57. i margen framfor stend ein liten a.
  58. denne lina stend i hds. etter ſta𝔡 i lina 22 a.
  59. utydelegt.
  60. utydelegt.
  61. siste bokst. uleseleg.
  62. etter hennar hev fyrst vore skrive frio, sem skrivaren sjølv hev freista retta til rot.
  63. tau misskrive for tua.
  64. e𝔡a þria er tilskrive i margen framfor lina og tilvisningsteikn sett framfor (!) tau.
  65. næsta utmaadd.
  66. bl. 2 a
  67. fyrste bokst. uleseleg; i margen framfor stend ein liten c.
  68. stett er m & f i hds.
  69. uleselegt. D. L. s. 109: thær nættæ gær ut; men her maa ha stade meir.
  70. dei 3 fyrste bokstavar uleselege.
  71. þriu hds. med onnor hand er yverskrive 𝔡iu.
  72. denne lina stend i hds. etter þrota i 12 a.
  73. soleis hds. misskr. for 𝔡repr.
  74. i margen etter lina tilskrive med onnor hand Ingva.
  75. etter uit stend tilvisningsteikn og i margan fIrta (?) ſar.
  76. soleis hds.
  77. fyrste bokst. burte; i margan framfor er skrive c.
  78. ser ut som ſætan, men etter paahavd væta kjem det tydeleg fram ein I.
  79. fyrste bokstav burte.
  80. etter Cicuta tilvisningsteikn, og i margen er.
  81. etter norreno tomt rom, som ikkje synest ha vore utfyllt med skrift.
  82. desse ordi stend i hds. etter hoſta lina 31 a.
  83. dei tvo siste bokstavar burte.
  84. bl 2 b
  85. soleis hds. for ſterkt.
  86. fyrst skrive afan, men a er underprikka og o sett yver.
  87. soleis hds.
  88. i margen etter lina stend q.
  89. i margen framfor lina ein liten c.
  90. denne lina stend i hds. etter ſkabbe i 11 a.
  91. i margen framfor lina ein liten c.
  92. denne lina stend i hds. etter hoggit i lina 14 a.
  93. ƶ læra stend i margen framfor lina.
  94. med ei onnor hand er skrive ein u yver lina millum g og r.
  95. i margen framfor lina er tilskrive med onnor hand hlan𝔡þrōng.
  96. Gríon (eller GriIn?) hds.
  97. a er fyrst utelaten, sidan skriven yver lina.
  98. i margen framfor lina stend 𝔡.
  99. eller 𝔡ittan?
  100. i margen framfor lina stend 𝔡
  101. denne lina stend i hds. etter eftirbur𝔡 i lina 26 a.
  102. i margen framfor stend e.
  103. i margen etter lina stend ſuinſ.
  104. At der er gull innlagt i dei farga initialar talar etter Dr. Kaalunds meining ogso for at hdsk. er norsk.
  105. Dei islandske ord er henta fraa Ný dönsk orðabók av Jónas Jónasson, Reykjavík 1896. Til deils ogso fraa: Dönsk orðabók av K. Gíslason, Kaupmannahöfn 1851.