Kvinnelige makter - Gjevjon: Gudinnen som skapte Sjælland

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Gjevjon: Gudinnen som skapte Sjælland

av Knut Rage

Gjevjon pløyer opp Sjælland. Illustrasjon av Karl Ehrenberg, 1882.

Gjevjon er neppe det første navnet som renner en i hu når germansk mytologi eller norrøne gudinner kommer på tale; hun har da også en relativt beskjeden rolle som en av Friggs terner.

Gjevjon er mest kjent fra en myte der hun pløyde opp øya Sjælland i Danmark ved å hente jord fra Sverige. På den måten skal hun ha skapt de store innsjøene Mälaren og Vänern. Hun blir også ofte satt i sammenheng med jomfrudom. Det antas at hun var en fruktbarhetsgudinne, spesielt knyttet til pløying, og at hun var viktigere i østnordisk mytologi og kult.

Navnet hennes lever videre i flere danske stedsnavn, som Gentofte, Gefinge og Gefnevad. Gjevjon har også forbindelser til den danske sagnkongen Skjold og den svenske sagnkongen Gylve. Hun er nevnt i viktige norrøne tekster som Den eldre og yngre Edda, og i Heimskringla. I tillegg finnes hun omtalt i skaldekvad og brukes som en referanse når gresk-romerske gudinner blir forklart i norrøne oversettelser av latinske bøker fra middelalderen.

Vi skal se på dette i tur og orden. Men la oss først ta en titt på navnet hennes, for å se om det kan hjelpe oss til å komme nærmere.

Språkfolk har lenge utforsket opprinnelsen til navnet Gjevjon, som ofte er knyttet til idéer om fruktbarhet og pløying. Det er imidlertid en merkbar uoverensstemmelse her, ettersom mytene også beskriver henne som en jomfru – en egenskap som tradisjonelt ikke passer med fruktbarhetsassosiasjoner.

I tillegg har forskere gransket det angelsaksiske diktet Beowulf, hvor det er foreslått fem mulige referanser til Gjevjon. Dette har ført til spekulasjoner om en mulig forbindelse mellom Gjevjon og Grendels mor i Beowulf.

Grendel er et monstrøst, menneskeetende vesen som terroriserer mjødhallen Heorot, deretter danene og til slutt Beowulf selv, som beseirer ham. Grendel er skildret som en etterkommer av Kain, en utstøtt, og en mørkets skapning, ofte beskrevet som et uhyre eller en kjempe. Grendels mor har ikke noe eget navn. Hun blir simpelthen referert til som "Grendels mor" eller "Grendels hevnlystne mor". Hun er en enda mer farlig og hevnlysten skapning enn Grendel, og kommer til Heorot for å hevne sønnens død etter at Beowulf har beseiret ham. Beowulf må deretter bekjempe henne i hennes hule under vannet.

Men hvordan i all verden kan man sette Gjevjon, som hører hjemme i det norrøne mytologiske univers, sammen med Grendels mor, som er et ondt og hevngjerrig monster, beskrevet som en "vargsgyger" (ulvekvinne) eller en "krigerske", som kommer for å hevne sin sønn Grendels død?

Selv om begge figurer er sterke kvinnelige skikkelser med overnaturlige elementer, tilhører de altså forskjellige kulturelle og litterære kontekster. Det er ikke noe i kildematerialet som tyder på en felles opprinnelse eller forbindelse mellom dem. Beowulf har for eksempel også kristne elementer, da Grendel og hans mor er beskrevet som etterkommere av Kain, noe som er fremmed for den norrøne mytologien.

Den amerikanske germanisten Frank Battaglia har imidlertid fremsatt en dristig teori. Han hevder at hvis Gjevjon tolkes som en dansk ktonisk guddom (en jordguddom), kan Beowulfs kamp sees som en kamp mot denne hedenske jordgudinnen. Frank Battaglia mener at diktet reflekterer en ny samfunnsorden der patrilineære slektskap (arv gjennom farssiden) erstattet matrilinære (arv gjennom morssiden), representert ved Grendel og hans mor. Et av Battaglias hovedargumenter er bruken av ordet ‘’gēafon’’, som han mener et anglo-dansk publikum ville ha tolket som en henvisning til Gjevjons sorg over tapet av Skjold.

Videre er det fremsatt hypoteser om hvorvidt Gjevjon kan være et annet navn for to andre fremtredende norrøne gudinner, Frigg og Frøya.

Man har ofte knyttet forleddet "Gef-" til det lignende "Gef-" i navnet Gevn (norrønt: Gefn), et av gudinnen Frøyas mange alternative navn. Dette navnet betyr "hun som gir velstand slash glede slash fruktbarhet". På grunn av denne koblingen tolkes Gjevjons navn ofte som "den givende". Det er også verdt å merke seg at navnene Gjevjon og Gevn er blitt forbundet med eldre germanske gudinnepar som Alagabiae eller Ollogabiae, som var en del av matronekulten innenfor det romerske området.

Den amerikanske språkforskeren Albert Morey Sturtevant har på sin side påpekt at det eneste andre kvinnenavnet i norrøn litteratur med endelsen -un/-on er Njǫr-un, som finnes i navneremsene i siste del av Skaldskaparmål. Han foreslår en mulig forbindelse mellom forstavelsen "Njǫr-" og "ner-", slik som i Nerþuz (Nerthus), som igjen er beslektet med guden Njord. Med dette som bakgrunn mener Sturtevant at de to navnene, Gef-n og Gef-(j)un, til tross for ulike forstavelser, kan være to varianter av samme navn.

Både Den yngre Edda og Heimskringla forteller om den mest kjente myten som er knyttet til Gjevjon: Hun pløyde opp landet som i dag utgjør innsjøene Mälaren og Vänern i Sverige, og brukte jorden derfra til å skape øya Sjælland i Danmark. Den yngre Edda fremhever også Gjevjons jomfrudom, og forteller at alle kvinner som dør som jomfruer blir hennes følgesvenner i etterlivet.

I Heimskringla blir det fortalt at Gjevjon giftet seg med sagnkongen Skjold. Siden Skjold hadde sitt hovedsete i Lejre på Sjælland, kan dette forklare hvorfor Snorre Sturlason knytter de to sammen. Skjold ble fremstilt som en sønn av Odin, og fikk Danmark av sin far. Fra Skjold og Gjevjon stammer den legendariske slekten skjoldungene, på samme måte som Odins andre sønn, Yngve, fikk et rike som ga opphav til slekten ynglingene.

I Ynglingesaga fortelles det at selveste Odin, fra sitt bosted Odinsøy (Odense) på Fyn, sendte Gjevjon over sundet for å finne mer land:

Da Oden var fremsynt og tryllekyndig, vidste han, at hans afkom skulde bo og bygge paa jordens nordkant. Derfor satte han sine brødre, Ve og Vilje, over Aasgaard; men selv fór han bort og med ham alle diar og mange af hans folk. Først for han vest til Gardarike og derpaa syd til Saxland. Han havde mange sønner; han vandt rige vide over Saxland og satte der sine sønner til landsstyrere. Derpaa fór han nord til havet og tog sig bosted paa en ø; der hedder det nu Odensø paa Fyn. Saa sendte han Gevjon nord [øst] over sundet at lede efter land; da kom hun til kong Gylve, som gav hende et plogsland. Saa får hun til jåtnernes hjem og avlede der fire sønner med en jåtun; dem skabte hun om til oxer, spændte dem for plogen og drog saa landet ud i havet mod vest ligeoverfor Odensø; det blev kaldt Selund, og der byggede hun siden. Skjold, Odens søn, fik hende til hustru; de boede i Leidra. Der hun pløiede, er nu et vand eller sjø, som kaldes Lågen; saa ligger fjordene i Lågen som nesene paa Selund. Saa kvad Brage den gamle:

Gevjon trak med glæde

fra den guldrige Gylve

(saa at det røg af dyrene)

Danmarks nye øgning;

oxerne bare otte

øine og hoveder fire,

der de gik for den vide

Vinøens aabning.

Den svenske kongen Gylve tildelte henne et område som tilsvarte et plogsland. Gjevjon dro deretter til Jotunheimene (som Snorre forestilte seg lå nord og øst for Sverige, og alltid ble omtalt i flertall i norrøn tid). Der fikk hun fire sønner med en jotun, som hun forvandlet til okser. Med disse oksene spente hun for plogen, trakk landet ut i havet og mot Odinsøy. Dette landet ble altså Sjælland, og her bosatte Gjevjon seg. Området hun pløyde opp, ble til innsjøen Mälaren, som i form sies å ligne på Sjælland (selv om dette ikke er like åpenbart for oss i dag). Odin ga henne senere sin sønn Skjold til ekte, og de etablerte seg i Lejre.

I Gylvaginning møter vi Gjevjon innledningsvis når kong Gylve gir henne jord, angivelig lei av hennes mas. Her omtales hun som en "rejarkjerring" eller "farende kone", en betegnelse som kan hentyde til en kvinne med en tvilsom moral. Fortellingen om pløyingen med de fire oksene over en dag og en natt gjentas, og Snorre baserer seg her på et presist skaldekvad av Brage den gamle:

Kong Gylve var hersker over landene som kaltes Svitjod (Sverige). Det fortelles at han, som belønning for hennes underholdning, forærte en omreisende kvinne et plogland av sitt rike – så mye som man med fire okser kunne pløye i løpet av én natt og én dag. Men denne kvinnen var av æseslekt, og hun het Gjevjon.

Hun hentet fire okser nordfra, fra jotnenes verden – dette var hennes sønner med en jotun – og spente dem for plogen. Plogen gikk så vidt og dypt at landet løsnet, og oksene trakk dette landet ut på havet vestenfor. De stanset i et sund. Der festnet Gjevjon landet og ga det navnet Sæland (dagens Sjælland i Danmark). Og der hvor landet kom fra, var det en sjø tilbake. Den kalles nå Mälaren i Svitjod, og vikene i Mälaren ligger slik nesene strekker seg på Sæland. Slik sier skalden Brage den Gamle:

Gjevjon (fro ved gullets glimten) dro et plogland, dengang Gylfes gressgang gjorde Danmark større

__________

I Loketretten ble Gjevjon beskyldt av den vrange Loke for å opptre løsaktig. Illustrasjon av Lorenz Frølich, 1895.

Gjevjon figurerer også i diktet Loketretten, hvor hun deltar i Æges gilde. Gudene (æser og vaner) er samlet til fest i Ægirs hall. Det er lystig lag og "gudefred" (hellig fred som ikke må brytes). Loke blir misunnelig på rosen tjenerne til Ægir får, og dreper tjeneren Fimafeng. Gudene jager Loke ut i skogen, men han kommer tilbake. Han krever en plass ved bordet ved å minne Odin på deres gamle pakt om at de er fosterbrødre – og at Odin lovte å aldri drikke øl uten at Loke også fikk. Da Loke får en plass, starter han en ‘’senna’’ (en rituell fornærmelseskamp). Han går systematisk gjennom rommet og avslører gudenes mørkeste hemmeligheter, hykleri og synder. Her avsløres Lokes mørke side når han fornærmer alle gudene til stede. Gjevjon griper inn for å forsvare Idunn, og spør Loke hvorfor han sprer så dårlig stemning. Loke svarer med en skarp anklage, og ber Gjevjon tie stille fordi hun angivelig har kastet seg i armene på en mann i bytte mot et smykke:

Gjevjon:

"Hvorfor skal I to

Aser slynge

Ukvemsord mod hinanden?

Lopt ved ikke,

det er ude med ham,

alt levende vil ham til Livs."

Loke:

"Ti heller, Gjevjon!

Du husker jo nok,

hvor galt det gik dig engang.

Den smækre Svend,

du fik Smykket af,

har du lagt dine Laar over."

Odin griper deretter inn, og advarer Loke mot å utfordre Gjevjon, da hun ifølge ham kjenner alle menneskers skjebne like godt som Loke selv. Den "smækre Svend" det refereres til, er sannsynligvis en dverg, kjent som smeder og smykkekunstnere. Dette gjorde dem utsatt for beskyldninger om tvilsomme handelsmetoder med kvinnelige kunder, som en forklaring på Lokes beskyldning.

Gjejvon og kong Gylve. Illustrasjon av Lorenz Frølich, 1906.

Men hvem er så denne gudinnen som skapte Sjælland, Friggs terne, som vi tenker at vi vet så lite om? I det minste er teoriene mange. Og igjen ser vi denne "glidningen" mellom andre gudinner.

Gjevjons eksakte funksjon som gudinne er ikke krystallklar ut fra de bevarte kildene. Imidlertid har den norske religionshistorikeren Gro Steinsland foreslått at hun kan ha vært en form for fruktbarhetsgudinne. Det stemmer godt med navnets betydning, "den som gir", som i religionshistorisk sammenheng er et vanlig navn for en slik guddom. Videre kan den bevarte myten om Sjællands tilblivelse knyttes til urgamle jordbruks- og pløyeritualer.

Den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström går et skritt videre og tolker Gjevjon som et aspekt av Frøya. Denne tolkningen baserer hun på de mange fellestrekkene mellom de to gudinnene, inkludert Frøyas tilnavn Gevn.

Den norske professor i filologi, Anne Holtsmark, som for mange norske lesere er kjent for sine sagaoversettelser, påpeker at i eldre oversettelser ble Gjevjons navn konsekvent brukt som en ekvivalent for de klassiske gudinnene Diana / Artemis, mens Venus / Afrodite ble oversatt som Frøya. Når Historia Norvegiæ, den eldste latinske norgeshistorien, oversetter skaldekvadet Ynglingatals "dísarlen" (helligdom for diser) til fanum Dianæ (Dianas tempel), tyder det på at Gjevjon ble dyrket med ritualer som lignet Dianas. Holtsmark mener likevel at Gjevjon er en inkarnasjon av Frøya, og at separasjonen mellom dem og oppfattelsen av dem som to ulike gudinner må ha skjedd sent i hedensk tid.

På den annen side mener Rudolf Simek at selv om Gjevjon ikke nødvendigvis ble oppfattet som identisk med Frøya, kan hun likevel karakteriseres som en av flere fruktbarhets- og verneguddommer. Han mener at navnet alene, "den som gir", er tilstrekkelig for denne tolkningen. I Stjórn, den middelalderske oversettelse av Bibelens første del, blir det satt et likhetstegn mellom Gjevjon og Afrodite.

Peter Andreas Munch, som vi nesten kan si grunnla den norrøne språkvitenskapen i Norge, foreslo at det kunne være mulig at Gjevjon, i likhet med Saga, tilsvarte Odins hustru Frigg.

Et gjentagende motiv i europeiske sagn og legender er at en person, ofte en kvinne, skal tilegne seg et landområde innen en gitt tidsfrist. Dette fenomenet finnes i verk fra forfattere som Titus Livius (romersk historie, tidlig 100-tallet e.Kr.) og Herodot (gresk historiker, 400-tallet f.Kr.). Det gjenfinnes også i nordeuropeiske sagn, inkludert seks fra Jylland og ett fra Tyskland, der plogbruk, som i Livius' fortelling, er sentralt. I andre varianter handler det om distansen man må tilbakelegge til fots eller på hesteryggen.

Hilda Ellis Davidson foreslår at Gjevjon var en fruktbarhetsgudinne med en spesiell tilknytning til pløying. Hun argumenterer for at gudinnens primære funksjon var å bringe lykke og velstand til et landområde ved å pløye rundt det. Generelt sett var hun en del av et kultkompleks som omfattet både land og vann. Som bevis for sin teori peker Davidson på bevarte folkloristiske tradisjoner fra Nord- og Øst-Europa, samlet fra middelalderen frem til 1800-tallet. Disse tradisjonene er, ifølge Davidson, sannsynlige rester av den hedenske dyrkelsen av Gjevjon. Davidson trekker frem en fortelling fra Island om en kvinnelig nybygger med en mann som døde på sjøreisen fra Norge. Hun sikret seg retten til land ved å drive en ku rundt det. Davidson viser til Landnåmabok, som bekrefter at det var en anerkjent metode for kvinner å kreve land, og at hun kunne ikke kreve mer enn hva hun kunne omsirkle på denne måten i løpet av soloppgang og solnedgang på en vårdag. Davidson kommenterer at det høres ut som et rituale for å overta land fremfor en juridisk krav, tilsvarende skikken for menn å tenne ild når de tar nytt land, og det er mulig at kvinners skikk var knyttet til fruktbarhetsgudinnen. I tillegg fremhever Davidson at Sjælland er Danmarks mest fruktbare region.

Davidson peker også på nyere tradisjoner, som en skikk fra Russland der kvinner med løst hår og kledd i hvitt trakk en plog tre ganger rundt landsbyen ved alvorlige sykdomsutbrudd. I England og Danmark finnes det lokale tradisjoner knyttet til vårsåingen, slik som "Plough Monday" i Øst-England, hvor grupper av unge menn på den første arbeidsdagen etter jul trakk en plog fra hus til hus. Davidson mener at Gjevjon, med sine forvandlede sønner, er en passende skytsgudinne for slike seremonier.

I germanske deler av Europa finnes også flere bevarte tradisjoner om overnaturlige kvinner som reiser gjennom landet med en plog. Disse figurene har ulike navn, som Holde og Holle (Vest- og Sentral-Tyskland) og Berchte og Perchte (Sør-Tyskland, Østerrike og Sveits), som er omtalt for seg i denne artikkelserien. Disse fortellingene kan være rester av førkristne tradisjoner om en fruktbarhetsgudinne som reiste rundt, ofte fulgt av små barn, for å velsigne landet. Barna er blitt tolket på forskjellige måter, for eksempel som udøpte barn, byttinger, eller sjeler av ufødte barn. Flere fortellinger forteller at den som hjelper kvinnen hvis plogen går i stykker, blir rikelig belønnet.

Selv om det er vanskeligere å følge henne her, mener Davidson også at det kan finnes paralleller i ikke-germanske tradisjoner, som i de keltiske forestillingene knyttet til den walisiske myten om "Kvinnen i sjøen"

Når norrøne guddommer ble sammenlignet med klassiske greske og romerske figurer, ble Gjevjon vanligvis likestilt med Diana og Artemis, gudinner assosiert med jomfruer og jomfrudom. Denne forbindelsen understrekes i Gylvaginning i Den yngre Edda, hvor Gjevjon ikke bare omtales som en jomfru, men hvor det også hevdes at alle ugifte jomfruer som dør, vil tjene henne. Avsnittet om åsynjene spesifiserer: "En fjerde er Gjevjon. Hun er møy, og alle som dør ugifte, tjener henne."

Jomfrustatusen står imidlertid i kontrast til andre kilder. For eksempel forteller Heimskringla at Gjevjon giftet seg med sagnkongen Skjold, og at den legendariske slekten skjoldungene stammer fra dem. Videre, i hovedmyten om Sjællands tilblivelse, får Gjevjon fire sønner med en jotne. I Loketretten blir hun også anklaget av Loke for å ha hatt utallige elskere.

John Lindow mener at denne selvmotsigelsen skyldes en senere tilføyelse til verket. Han begrunner dette med at fortellingen om Gjevjon og Gylve mangler i en utgave av teksten, noe som antyder at den ikke var en del av Snorre Sturlasons opprinnelige versjon. Lindow spekulerer på om at dersom dette var en senere innskytning, kan den nye forfatteren enten ha vært uvitende om Gjevjons assosiasjon med Diana/Artemis, eller bevisst ha fremstilt den hedenske gudinnen som en "skjøge". Lindow tolker Lokes beskyldninger mot Gjevjon som et tegn på at forestillingene om hennes seksuelle aktiviteter var utbredte.

Rudolf Simek derimot, hevder at Loketretten ble forfattet etter religionsskiftet til kristendommen, og at tekstens innhold er så preget av stereotypier at den ikke er en pålitelig kilde for å forstå førkristne, hedenske forestillinger.

Gro Steinsland slår fast at Lokes beskyldninger i Loketretten, om at Gjevjon skal ha solgt seksuelle tjenester for et gullsmykke, er i tråd med de beskyldninger som rettes mot samtlige guder i diktet. Steinsland mener at kristne representanter tilskrev de hedenske gudinnene seksuell løssluppenhet. Som et motsatt eksempel peker hun på Volsetåtten, hvor den kyske bondedatteren, som nekter å delta i den seksualiserte volsekulten, hvor et hestelem sendes fra den ene til den andre, nettopp påkaller Gjevjon. Steinsland argumenterer derfor for at det er sannsynlig at Gjevjon opprinnelig representerte det motsatte av det hun senere ble bedømt som, nemlig kyskhet og som en nordisk jomfrugudinne.

I moderne tid har Gjevjon fått en fremtredende plass som den allegoriske "mor til Norge, Sverige og Danmark" i det svenske romantiske diktet "Gefion, skaldedikt i fyra sånger" av Eleonora Charlotta d'Albedyhll (1770–1835). I 1908 ble en statue og et springvann skapt av den danske billedhuggeren Anders Bundgaard avduket i København. Den forestiller opphavsgudinnen som sammen med sine fire sønner, i form av okser, pløyer Sjælland ut fra Sverige. Gjevjon har også gitt navn til Gefion-familien, en asteroidegruppe som inkluderer 1272 Gefion (oppdaget i 1931 av Karl Wilhelm Reinmuth).