Landet med de mørke skibene - Farve, form og fantasi

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Farve, form og fantasi


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Um myrgininn, sem sól rýðr fjǫll, om morgenen når sol "røder" fjell - står det i en saga. Fjellet kunde få navn efter solglansen, det blev kanskje Glóðafeykir, "han som lar glør fyke".

Solen glóar og gullet gloar, i skaldenes billedsprog kan gullet bli "sol", metallet var en herlighet fordi det glimret, ikke bare fordi det gjorde rik.

Jordfund fra vikingtiden forteller om gleden ved farve og glans. Mellem våbnene finnes det praktvåben, tilvirket utenlands eller emme, mellem smykkene armringer av gull og sølv. Særdeles mange er brosjene, spennene, som hørte til kvinnedrakten. Nogen av dem var skaffet til veie i viking; skinnende beslag på irernes hellige bøker og skrin blev laget om til smykker. Men de fleste spennene er hjemlig arbeid. Store, ovale, hvelvede bronser, forgylt stas, lyste oppe ved skuldrene; en brosje av annen form - trefliket kanskje - på brystet; om halsen løp bånd med farvede perler. Levninger av klær med broderier, med innvevd gulltråd og påsydd flerfarvet silke er funnet i høvdinggraver; den ene av kvinnene som lå i Osebergskibet, hadde sløifer av silke på kjolen av vinrødt ullstoff.

Og diktningen fra vikingtiden kjenner til prakten, skaldene nevner den med Iyst; de gjør vesen av sverdet som skinner med sølv, av gullet, "armens ild", og av "blankstenen" og silken.

I Oseberggraven lå det billedvevninger, norsk arbeid; det var rester av lange, smale bånd, vevd med ulltråd i flere farver. Billedene er små, men det vrimler av dem; her er vogner med forspent hest, et tre med hengte mennesker i grenverket, bygninger og skib, menn med hånden om spydskaftet.

Og i Eddadiktningen forteller Gudrun, fra de årene hun var gjest hos en dansk høvdingdatter: "Mig til glede hun sømmet i gull sudrøne saler og danske svaner. - Vi virket på vev kongers kamplek og på kunstfullt verk høvdings helter: røde hærskjold, kjemper i rustning, sverdflokk, hjelmflokk, fyrstens følge. - Sigmunds skib skred ifra land med gullagt hode og utskåren stavn; vi vevde på bånd striden som stod mellem Sigar og Siggeir sør på kive."

Det er motiver fra heltesagnet. Slike - og gudemytene - blev emner for malerkunst også, vi hører om det i et "skjoldkvad" av Brage den gamle, det eldste kvede vi har av en navngitt norsk skald. I diktning fra gresk oldtid finnes det beskrivelser av skjold og av figurfremstillinger på skjold: Herakles slåss med slangene. Brage den gamle fortalte om et skjold han hadde fått av Ragnar, en konge (Ragnar "Lodbrok", sier Snorre); og på skjoldet, "bladet med den lysende farve," kunde skalden se Tor som prøver sin styrke på Midgardsormen, dessuten "Hjadningenes kamp" og kampen mellem Hamde og Jormunrekk, og Gevjon som pløier til sig land - alt sammen emner som må ha passet en vikinghøvding godt.

Også i et annet, litt yngre kvede, er det tale om et skjold med billeder. Eller skaldene kaller skjoldet rødt, en "rød himmel" over mannen. Langs relingen på Gokstadskibet hang det malte skjold, svarte vekslet med gule. - I diktning av Sigvat Tordsson er skibene kalt svarte, men mastetoppen lyser med gull; "forgylte stavner" er nevnt i et så gammelt Eddadikt som Atlekvadet.

"Jeg rister runer, og jeg maler dem," står det i Håvamål. Og rester av farve er funnet på nordiske runestener; mangen innskrift lyste engang i rødt. På stener med et slyngverk av bånddyr, "ormer", er det vanskelig å skjelne dyr fra dyr; engang må det ha vært lettere - om hvert av dyrene har hatt sin særskilte farve. Fra gravfundene kjennes treskurd som er malt i flere forskjellige farver, og ikke planløst, men slik at det tydeliggjør utskjæringens former.

Å skjære i tre, det må være eldgammelt i nordiske land; lenge før år 800 kan treet ha vært det viktigste materiale for kunsten. Men jordfund som viser oss kunstnernes verk, er fra vikingtiden først. I en av gravhaugene ved Jellinge i Danmark lå stykker av treskurd, ormslyngninger; av elven Schelde er det nylig tatt op et drakehode fra en vikingskute; og hodet sitter på en lang hals, en med kraftig utskåret flettverk. Men mest har de norske skibsgravene gitt, særskilt meget Oseberggraven fra midten av det 9. århundre.

Utskjæringene på skibet den gjemte, og på vognen, sledene og dyrehodestolpene, lar oss se mange slags stil. Her fortsetter en eldre dyreornamentikk, med bånddyr i lavt linjespill; og her kommer en ny, lidenskapsfylt, en hvor formene er høie. Kanskje ser vi ingen bunnflate mellem dem, alt er tettpakket form, et mylder av kravlende, stirrende dyr - og et under av sikkert utført arbeid.

I de kristnede landene sør og vest for havet hadde den kirkelige kultur ført inn i prydkunsten en rekke motiver som stammet fra antikken, og fra kunst og kunsthåndverk i det bysantinske keiserrike; ved siden av de smykkende båndene med dyrehode, viste sig ektere dyr og det fredelige planteornament og medaljongen. Og noget av dette fremmede virket inn på nordisk prydkunst, men foreløbig uten makt til å tvinge eller temme formsproget. Planteornamentet har Osebergkunstnerne ikke overtatt; medaliongen overtok de, men fylte den - og sprengte den - med dyreornamentikk.

Til Osebergskurden hører billedkunst også; fortellinger i tre, relieff-arbeider. Eller stolper ender i et dyrehode overgrodd med ornamentikk; eller mannehoder er vunnet ut av treet med forholdsvis få, kraftig rnarkerende innsnitt.

Om utsmykning av husene i hedensk tid hører vi hos islandske skalder; de nevner fortellende kunst, fremstillet var sjøkongen Hagbard, Balders bålferd, Tor i kamp med Midgardsormen. Antagelig er det tale om utskjæringer; men malerkunst forekom vel også; og emnene som sagn og gudemyte kunde gi, har knapt vært de eneste. Skalden Tjorve beretter: "Før har jeg malt av, på veggen der borte, den unge kvinnen og Tore; nu har jeg ristet et billede av henne inn på dette skaftet."

På sjøen. Billede i bok fra Køln, omkr. 1000. Landsbiblioteket i Darmstadt.

Munken Ermoldus skildrer vidløftig veggmaleriene i kirke og slottssal hos Ludvig den fromme, det er fremstillinger av bibelske optrin, men også av nyeste nytt i frankerfolkets historie. Ermoldus beundrer billedene. God kunst og godt håndverk blev i det hele beundret; det tales - i frankerriket - om "herlige arbeider", om billeder som lever, om kors som har "den fineste kunstneriske finhet", om smykker som er "underfull" form; kunstverket kan være "et uhørt mirakel" og bevise guddommelig inspirasjon. En følelse av noget overnaturlig ved kunstnerens kraft var vel ikke fremmed for folk i det hedenske Norden heller; vi har mytene som nevner ypperlig smikunst, "underfulle" arbeider, i guders og alvers verden. Om mannen som er skald og "dyktig smir verskunst", heter det at han får sin evne fra Odin.

Skalden smir. Og den norrøne verskunst kan virkelig minne om norrøn smikunst, den dyrker dekorasjonen, det kan gå et flettverk av staselig omskrivende vendinger gjennem verset. Skalden sier Hamdes klær når han mener en brynje, og Odins tak eller Odins hus når han mener et skjold (Odin bor under skjold). Mange slike kenningar i verset - og fortellingen blir halvveis borte under alt det smykkende som vil ha plassen.

Eddaskaldene vil fortelle, eller gi god kunnskap, og gjør ikke synderlig bruk av det heftende kenningsproget. Men det brer sig i diktning om dagens menn, det blir rikt når skalden priser høvdingen, eller når han dikter på stemninger hans egne oplevelser fyller ham med. Det er stort for ham, det som hender; heltesagnet og gudemyten melder sig for tanken, og med navnene fra sagn og myter - med "Hamdes klær" og "Odins hus" - føier skalden fortid og guders liv sammen med det som tildrar sig omkring hans konge og ham selv. Han er erobrer på sitt område som kongen på sitt.

"Kenningen" som erstatter hverdagsordet, kan også erstatte det med et billede som fører inn naturens liv: himmel og hav, fjell og slette, ørn og orm. Sverdet som blinker, er en solstråle eller et lyn. Om evnen til - og gleden ved - å se likhet mellem tingene forteller selv så korte norrøne "diktninger" som stedsnavnene; fjell heter Blåserk og Glóðafeykir. Skaldene ser likhet mellem kvernen som maler kornet til mel, og holmen som maler sjøene til hvit brenning; mellem pilene i flukt og bisvermen; mellem sverdet og fisken - pilene er "sår-bier" og sverdet "kampstormens fisk".

Det kan bli store billeder av det; for Brage den gamle er skjoldene langs sidene av vikingskibene "løv på trærne i sjøkongens mark". Når Egil Skallagrimsson, ute på Island, forteller om venner som hinsides den holmenaglede livgjord om Norge (sjøen) lot digelens sne (sølvet) hagle på høkens høifjell (armen) - priser han vennenes gavmildhet; og samtidig lar han deres land stige frem.

En mengde av kenningene er omskrivninger for sølv og gull og den gavmilde mann, enda flere for kampen og alt som har med kamp å gjøre. Lyd og bevegelse kommer med; skaldene kaller kampen spydets rop, Odins tale, valkyrjens trolldoms-sang - eller sverdstrømmen, skjoldenes trollritt, Haddings hårde byge, Odins brusende storm.

Kenninger finnes i gammelgermansk verskunst som ikke er nordisk; angelsaksiske diktere sier "bølgens hest" når de mener skibet, "ring-giveren" når de mener fyrsten. Omskrivningene er langt flere allikevel, og langt mangfoldigere, i norrøn diktning; og det skulde tyde på en overlegen fantasiens kraft hos skaldene. Kraften var der også - hos somme av dem. Men kenningene i det norrøne vers blev sjelden så egne som de blev mange. Ideen til dem kunde skalden få fra en forgjengers verk; gamle omskrivninger går igjen hos ham i lett endret utgave; hans kunst var i stor monn et spørsmål om oppfinnsomhet og ordlek, ikke om fantasi. "Bølgens hest" om det hurtige skib som bærer mannen, virker sett; "bølgens bukk" kan også være det, skibet stanger med stavnen, men "bølgens esel" og "bølgens elefant" er eftergjort verk og leketøi.

Kenningsproget blev et vanlig utstyr og noget av et krav til dikteren. Ved visse versformer krevdes det også et stort opbud av "innrim" i tilgift til bokstavrimet: innenfor en og samme - korte - verslinje skulde to av de betonede stavelsene danne rim eller halvrim med hverandre.

Mangen skald blev mester sin vanskelige kunst og diktet med letthet et vers eller to på stående fot. Til et kvede trengtes tid og ro og ordnende omtanke. I et islandsk skrift fra høimiddelalderen står det om "mennesker som setter sig fast i sine tanker, i skaldskap og annet", at "lange stunder vet de ikke av hverken ord som sies eller ting som hender like i nærheten av dem, de sanser ikke engang om de rir ut i åpent vatn eller på god is". - Einar Skålaglamm som levde mot slutningen av Egil Skallagrimssons tid, sier at han "tilberedte Odins drikk (kvadet) mens andre sov". Og Egil forteller i siste vers av diktet om sin venn Arinbjørn: "Jeg var tidlig våken og bar ord sammen med taletrælens (tungens) morgenarbeid."

"Jeg dynget op," fortsetter skalden, "en lovprisnings-såte som lenge skal bli stående på diktningens mark." Det kan se ut som om billedene Egil bruker, er søkt kunst; i virkeligheten har han vel fått dem i gave efter velgjort verk. "Taletrælens morgenarbeid" og "lovprisningssåten" og diktningens "mark" kan bero på at skalden, den morgenen han blev ferdig med sitt kvede, så træler i travelt onnarbeid ute på engene.

Det gikk som han trodde, hans verk holdt sig. At store mengder av den gamle islandske og norske diktningen blev bevart i muntlig overlevering, skyldes vel først og fremst nye slektledd av diktere; for en skald var det viktig å kjenne sine forgjengere. Edda-kvadene bar sig selv frem, mange av dem iallfall; vers med et tyngre formsprog og et mere tidsbundet innhold blev det ikke hvermanns sak å skjønne eller interessere sig for. Men så lenge slike vers var nye, betydde de noget for flere enn de særskilt kunstforstandige. Nidvisen kunde bre sig med stor hastighet, den hadde sine naturlige venner. Og Egil sier, om en dråpa han diktet, at den ofte skal høres i Hordaland. Ved den norske konges hoff kunde en skald begeistre med å foredra diktning fra svunnen tid, vers om en av kongens forfedre. Og kvad som priste herskeren av idag, fikk hirden ofte høre; slike kvad tjente til mere enn underholdning, de var god agitasjon og skulde helst nå langt. En islandsk fortelling lar en fyrste si: "Vi har ingen heder av et dikt som ingen kan" - det er ønskelig at skalden blir ved hoffet, til hans æreskvad om fyrsten er lært.

Har diktning og toner hørt sammen? Romerske og gammelgermanske forfattere nevner ofte germanernes sang. Romerne setter den mindre høit; da keiser Julian (i det 4. århundre) holdt vakt ved Rhinen, hørte han barbarene synge på andre siden av elven, det var "ville sanger", det lignet mest skrikene fra fugler som lokker heftig. Eller det tales om toner som ikke er annet enn "vill støi", de syngende "snerrer forfedrenes pris". Ved år 870 skriver en romer at germanske prester og munker mishandler den romerske kirkesang, dels ved "lettsindig å blande inn eget", dels på grunn av den rå kraft som ligger deres rase til; germanerne er kjemper med veldig røst og hes strupe og kan ikke gjengi melodiene mykt nok, tonene blir skrik, takten ujevn, det er som har en kjerre ramler over stokk og sten - germansk kirkesang "forvirrer og bedøver tilhørernes sanser", skriver romeren. Noget senere besøker en araber Hedeby i Danmark: sangen han hører, lyder som hundebjeff eller enda verre.

Vi får ut av all kritikken at de fremmede hørte en klang de fant hård; videre blir det tydelig at germanerne la makt i sangen. På dem selv virket den sterkt; eller innnoldet av den virket gjennem tonene. Om en frisisk sanger som levde ved år 709, sies det at "han var avholdt av alle i nabolaget, fordi han var en omgjengelig mann og skjønte sig godt på å foredra - til harpespill - forfedrenes bedrilt og kongenes kampliv". I angelsaksisk litteratur er det fortalt om sammenkomster hvor harpen gikk rundt i kretsen; "folk vilde glede sig og hadde bestemt at alle skulde synge, den ene efter den andre". Eller vi hører sang og klang fra en kongehall; en skald hilser gledes-treet (harpen), han synger for mennene på mjødbenken om helters kamp i gammel tid, og fryder hele hallen.

Langt ute i det 12. århundre oplyser forfatteren Giraldus av Wales om egenheter ved sangen i York-landet, engelskmennene der oppe pleier å synge tostemmig; en understemme "mumler", overstemmen har vellyd nok. Giraldus mener denne måten må være en arv fra danske og norske innflyttere.

I Eddadiktningen fortelles det om galder-vers som synges, og om arbeidssang ved kvernen. Og det er ikke umulig at Eddakvadene selv - og æresdiktene - blev sunget. Sang med fordelte roller, noget henimot en "opførelse", kan tenkes; somme av Eddadiktene er samtaledikt tvers igjennem.

En araber som reiste gjennem Russland og fikk se en varjaghøvdings bålferd, la merke til at høvdingen fikk med sig i graven et musikkinstrument, en lut. Og i Eddadiktningen er strengespill nevnt nogen ganger. Nede i ormegården rørte Gunnar harpestrengene så kvinner gråt og menn var nær ved å gjøre det. Troll skal slå harpen i glede, når Ragnarok stunder til.

På 1100-tallet nevner Orknøyjarlen, nordmannen Ragnvald Kaie, at han skjønner sig på "begge deler": harpeslått og verskunst. Og høimiddelalderens islendinger har tenkt sig begge deler i Olav Tryggvasons kongehall. Norna-Gest, en eldgammel mann, stiger inn i hallen; vel og lenge slår han harpens strenger om kvelden. Og slåttene har navn efter skikkelser i heltesagnet, efter Gunnar og Gudrun.


__________


Utskjæring på en dyrehodestolpe i Osebergfundet. Universitetets Oldsaksamling.

Det kan hjelpe mot sorg å høre om andres sorger, sier en en som beretter Gudruns livshistorie. Eller sagndiktningen skulde egge, gi mot. Det var ikke nyttehensyn som holdt den ved makt hundreår efter hundreår; den stod sig, fordi den påny og påny kunde gi fantasien noget.

Eventyret - urgammelt kanskje i nordiske land - gjorde samme tjeneste. Lenger syd, i Tyskland og Frankrike, korn et og annet eventyr tidlig til nedskrift; fortellingen om "Lille Rødhette", og skjemtehistorien som i Norge går under navnet "han Far sjøl i stua", er gjengitt i latinskrevne tekster fra 1000-tallet. Og da disse tekstene blev til, var spredte motiver fra eventyrdiktningen for lenge siden trengt inn i annen diktning, skreven som uskreven.

En islandsk munk som forfattet historie litt før år 1200, synes ikke eventyret er fint nok for dannede folk, det er slikt som gjetergutter undernolder med. Men også den norrøne skriftlitteratur åpnet sig bredt for motiver fra eventyrene.

Allerede Eddakvadene hadde gjort det; der er "svanemøer" og den onde stemor og trollkvernen Grotte, den svarer til kvernen som maler på havsens bunn. I kvadet om jotnen Hyme er Hymes mor en gyger med ni hundre hoder; men jotnen har til frille "en gyllen en, med lyse bryn"; og hun hjelper gudene som gjester Hyme, gir dem gode råd. Her må eventyrene om kongsdøtre som troll har bortført, være i nærheten; det er bare ikke sagt at gudene tar "den gylne" med sig fra trollets gård; men trollet farer efter de fremmede, straks de er reist, og setter livet til på det - forsåvidt er alt i orden.

Tross de mange eventyrmotivene blir ikke Eddakvadene folkeeventyr i gjendiktning. De vil høiere op; de har guden eller sagnkongen til helt, de nøier sig ikke med Askeladden eller kongssønnen fra ingenmannsland.

Det fremmede landskap i sagndiktningen som kom fra sydgermanske folk, vek efterhvert for et nordisk; lange kyster avløste bredt innland. Sigurd Favnesbane, sydgermanernes Sigfrid, kjempen over alle andre i landene ved Rhinen, er i yngre Eddadikt sjøkonge og herjer i austerveg. Mellem kong Atles rike og Gunnars ligger til slutt en mektig fjord, ikke "húnmarken" lenger og uveisom mørkskog.

Fjorden er Limafjord, Limfjorden i Danmark. Og sjøkongen Sigurd Fåvnesbane kalles "danevikingen". Det har vel sin bestemte grunn; mange av de ypperste kjempene i norrøne sagn stammet fra dansk diktning og var daner.

I Eddakvadene ser vi ikke meget til de danske heltene. Men Eddadiktningen oplyser bare om en del av det gamle sagnstoffet; annet er kjent fra senere tiders fortelling, noget fra gjenfortelling av tapte kvad, norrøne og danske. Slike yngre kilder til kunnskap om sagnene i Norden er Snorres prosa-Edda, nogen islandske sagaer og historieverket som Saxo Grammaticus skrev i Danmark.

Kildene selv og gammel billedkunst og hentydninger i skaldevers gir en forestilling om hvad det var for sagn som blev de kjæreste. Det er tydelig at Eddaskikkelser - Sinfjotle og Sigurd, Gunnar og Gudrun og Hamde - har ruvet, for tanken. Men mange navn og mange hendelser kan nevnes: Hagbard, Rolv Krake, Starkad den gamle, Hjadningenes kamp, Bråvallaslaget.


__________


Volsung het en konge, ættet fra Odin. I en hall han hadde latt reise, var stammen av en mektig ek å se; grenene løftet sig over taket. En kveld kongen holdt gjestebud, og langilden på gulvet lyste op hallen og ekestammen, steg det inn en mann som ingen kjente. Han gikk barbent og i flekket kappe, hadde sid hatt på hodet, var enøid og så gammel ut. I hånden bar han et sverd; det svinget han da han kom til eken, og støtte det inn i stammen så klingen sank i til sverdfestet. Ingen kom sig til å hilse denne mannen. Men han tok til orde selv: "Den som kan rive dette sverdet ut av stokken, han skal få det i gave av mig og skal sanne at aldri har han båret bedre sverd." Nu går mannen; og ikke nogen vet hvem han er eller hvor han skal hen. Folk sprang op og stimet mot eken; men ingen orket å få sverdet frem, det rørte sig ikke. Da prøvde Sigmund, sønn av kong Volsung, og nu var det som om våbenet lå løst, Sigmund bare tok det. Men Siggeir, Gautlandskongen, som giftet sig med hans tvillingsøster Signy denne kvelden, misunte ham det makeløse sverdet.

Og noget senere, da kong Volsung og hans ti sønner skulde gjeste kong Siggeir, blev de sveket av ham. Kong Volsung falt i kampen mot sin måg, sønnene blev fanget og satt i blokken, det var en diger tømmerstokk med åpninger som fjetret armer og ben. Siden kom det natt efter natt en glupende ulv til stokken. Tiende morgen var bare Sigmund i live. Signy, søsteren, lette efter råd for ham og sendte ham bud med en mann hun kunde lite på, denne mannen hadde med sig honning som han strøk over ansiktet på fangen, noget la han i munnen på ham. Det blev natt igjen, og ulven kom; men nu været den honningen og gav sig til å slikke Sigmund i ansiktet, til sist stakk den tungen inn i munnen hans. Da bet han til; dyret stemte føttene i stokken og stred imot, men Sigmund slapp ikke taket, vargen fikk tungen slitt av inne ved roten og blødde sig ihjel. Og stokken lå revnet efter kampen mellem mann og dyr, Sigmund var fri.

Han satte på skogen og blev boende der, i et jordhus han gravde sig. Signy visste om ham og hjalp ham med alt han trengte. En dag sendte hun ut til ham en sønn hun hadde med kong Siggeir, en ung gutt - om Sigmund kunde ha nytte av ham, når han søkte hevn for sin far og sine brødre. Sigmund bad søstersønnen bake brød og kom med noget mel i en sekk; selv vilde han ut og finne brenneved. En stund efter stod han inne igjen, men så ingen deig. "Jeg torde ikke røre melsekken," klaget gutten, "det var noget levende i melet." Da Sigmund møttes med Signy, fortalte han henne om sønnen. "Ta og drep ham!" sa hun; "er han slik, trenges han ikke."

Det kom en seidkone til kongsgården en dag. Med henne byttet Signy utseende; så gikk hun til jordhuset der broren var, og blev der i tre netter. - Da tiden var kommet, fødte hun; Sinfjotle kalte de gutten. Ikke ti år gammel blev han sendt til jordhuset i skogen; der fikk han en sekk med mel og skulde bake. Sinfjotle hadde deigen ferdig, da morbroren kom inn med veden. "Fant du noget i melet?" spurte Sigmund. "Jeg er ikke viss på," sa gutten, "at det ikke var noget levende i melet, først jeg begynte å kna." Sigmund lo: "Det er best du får annen mat i kveld enn dette brødet; du har knadd inn i det en stor eiterorm."

Sinfjotle blev hos Sigmund. Far og sønn drog gjennem villmarken om somrene og drepte og plyndret folk de støtte på. Inne i et hus kom de en gang over to menn som lå og sov; der rante de med sig et par ulvehammer som hang på veggen. Men i disse hammene blev de til varulver, og bare hver tiende natt slapp de ut av hammen. De sprang gjennem skogene, hylte som varger og drepte som varger; og en dag søkte Sigmund i vargvillskap frem mot Sinfjotle og bet ham hårdt i strupen - og visste ikke hjelp for ham siden. Da fløi det en ravn[1], den kom med et løv, Sigmund la det på såret, og Sinfjotle sprang op og var lægt. Nu løp de til jordhus et og holdt sig stille til tiden for hamskiftet var der; da brente de ulvehammene.

Kong Siggeir trodde at alle Volsunger var døde. Men sent en kveld stod Sigmund og Sinfjotle i forstuen til kongehallen og ventet på at det skulde bli natt. Da trillet det en gullring over gulvet, den kom fra hallen; og efter kom et barn springende, sønn til Siggeir og Signy; han lekte sig. Nu fikk han se to store skremmelige menn i brynje og sid hjelm; han lot ringen være og sprang inn igjen, til en bror han hadde. Straks efter kom Signy ut i forstuen med sønnene, da hadde de sagt fra inne. "Drep dem!" sa hun; og Sinfjotle hugg ned brødrene sine.

Den natten blev Sigmund og Sinfjotle kong Siggeirs fanger. Kongen drepte ikke de to Volsungene; de blev haugsatt levende, under torv og sten. Men Signy fikk listet ned i haugen Odins gave til Sigmund, sverdet fra ekestammen i kong Volsungs hall. Det skar stenen like lett som torven. - Inne hos kong Siggeir merket de ikke noget (det var natt igjen) før huset stod i flammer over dem. Sigmund bad søsteren komme ut og følge ham, men hun vilde ikke: "Det jeg har gjort for å fremme hevnen, er så meget at jeg kan ikke leve efter det; like ugjerne som jeg var gift med kong Siggeir, like gjerne skal jeg dø med nam nu."

Sigmund vant tilbake kong Volsungs rike og valgte sig hustru. Hun hatet Sinfjotle; stesønnen kom fra kampen en dag og hadde drept hennes bror. Arveølet blev drukket hos kong Sigmund, det skulde være bot for drapet, nogen annen vilde ikke dronningen ha. Hun selv bar drikken omkring under gildet og kom til Sinfjotle; han tok det store hornet hun holdt, og så det var grumset drikk hun bød ham. "Har du Volsungenes mot?" spurte hun. Da tømte Sinfjotle hornet og sank sammen.

Kong Sigmund reiste sig i dødelig sorg, tok sønnens lik i armene og gikk ut, gikk langt og lenger og kom til en fjord. Der så han en mann i en liten båt. Denne mannen spurte om han vilde ha skyss over fjorden. Han sa ja til det; men båten var så liten at den bar ikke alle, avtalen blev at Sigmund skulde komme efter langs viken. Han la den døde i båten, og ferjemannen støtte fra land. Med ett lå sjøen øde; båt og mann var borte[2].

Sigmund jagde fra sig dronningen som hadde drept hans sønn; siden fikk han til hustru kongedatteren Hjørdis. Men om henne måtte han kjempe med en annen konge. Han var gammel nu, og det var mot overmakt han kjempet; men skjold og brynjer brast for hans hugg, med armene blodige op til akselen gikk han gjennem fiendehæren. Da kom det med i slaget en mann som var enøid og gikk i blå kappe og med sid natt på hodet; i hånden bar han et spyd. Denne mannen stilte sig i veien for kong Sigmund og løftet spydet mot ham. Sigmund hugg til med sverdet, gaven fra Odin; det traff spydet og gikk av.

Natten efter stod Hjørdis på valen der Sigmund lå dødelig såret. Han bad henne ta vel vare på stykkene av ættesverdet, det kunde bli bruk for dem, sa han - kong Sigmunds hustru var med barn.

Vikinger førte Hjørdis til Danmark, der fødte hun barnet; det var en gutt som fikk navnet Sigurd, han vokste op hos danekongen. En dag spurte gutten om han ikke kunde få en av hestene på kongsgården; kongen sa han kunde ta den han selv vilde, og Sigurd drog til skogs og skulde velge sig en. På veien møtte han en gammel, sidskjegget mann som han ikke kjente. Mannen spurte efter hans ærend og skulde nu hjelpe Sigurd med å velge. De fulgtes ned til en elv; der drev de hestene ut på dypet, men alle svømte i land igjen - sånær som én. Det var en grå, stor unghest; ingen hadde ridd den. Sidskjeggen sa: "Denne hesten er kommet fra Sleipne; ta vel vare på den!" Nu blev mannen borte, og Sigurd tok hesten sin; han kalte den Grane.

Skibsgraven ved Ladby på Fyn. Sett fra syd. Forrest anker og kjetting. Op mot skibssiden skjelettene av hester.

Sigurd hadde fått en fosterfar; det var Regin, en mann av jotun-ætt, men liten som en dverg; han smidde i sølv og gull og jern, var tryllekyndig og ond. Hvor han kom fra - det fortalte han Sigurd en dag: De var tre brødre: Oter, Favne og Regin. Reidmar het deres kar. Oter var i oterham om dagene og lå nede i elven og kom op med fisk i munnen, og holdt øinene lukket mens han åt, for han orket ikke å se maten minke. Nu hendte det en gang at æser var ute og gikk gjennem marken, Odin og Loke og én til; da hadde Oter fanget en laks og satt på åbakken og åt blundende. Loke drepte ham med et stenkast; det var heldig fangst, syntes æserne, og flådde skinnet av oteren. Den kvelden kom de til Reidmar, de viste ham oterbelgen og skrøt av jaktlykken sin, men fikk nu annet å vite; Reidmar la hånd på dem og krevde store sønnebøter, æserne skulde fylle belgen med gull og siden dekke den med gull. Loke fant råd; han gikk til fossen der dvergen Andvare jagde i gjeddeham, og fanget dvergen i noten han kastet; og Andvare måtte gi fra sig alt det gull han eide. Sin siste ring prøvde han å gjemme bort; Loke merket det, han tok ringen; og dvergen gikk inn i berget. Men i åpningen vendte han sig om og la forbannelse på gullskatten. - Da æserne hadde dekket oterbelgen, skulde Reidmar se efter; han fant et skjegghår som lå bart, og sa de måtte dekke det til. Ringen som Andvare hadde prøvd å berge, satt på Odins arm; han strøk den av sig og la den over skjegghåret; så fikk æserne gå. Men Loke vendte sig mot Reidmar før de gikk, og sa: "Nu er gullet ditt; og det skal bli døden både for dig og sønnen din." - Favne og Regin, sønnene til Reidmar, krevde sin del av skatten, men fikk ikke noget. Da myrdet Favne faren og nektet broren ringene han skulde ha, "og ligger nu på heien i ormeham og ruger på gullet". Så fortalte Regin.

Han vilde at Sigurd skulde gå mot Favne, og smidde et sverd til fostersønnen. Det brotnet da Volsungen hugg det i jern. Nu fikk Regin stykkene av det sverdet kong Sigmund hadde båret da han møtte Odin; det blev helt igjen i essen, det blev sverdet Gram som kløvde jern og alt.

Med skib han hadde fått av danekongen, la Sigurd ut og vilde hevne sin far. Det gikk i sol og vind, blåsten vokste og blev til storm over blodrødt, stort hav. Men Sigurd vilde ikke minske seil; heller fikk det bli dødsferd. På et berg som gikk ut i sjøen, stod en mann og vilde med. De ropte til mannen gjennem uværet, spurte hvem han var; han sa han hadde mange navn, ett på kampvollen, et annet her han stod på berget; Fjolne ("Mangfoldig") kunde de kalle ham. Et skib holdt inn mot land; mannen steg ombord, og stormen la sig.

Da Sigurd hadde fått sin hevn og kom hjem, var Regin der igjen og egget ham frem mot Favne. Sammen red de ut på heien der den store ormen lå, og fant tydelige far efter ham, en hel vei hadde laget sig i marken, fordi Favne rett som det var måtte op av gullhaugen og drikke. Sigurd gravde en stor grav i veien; der vilde han vente. Da kom det en gammel mann med sidt skjegg, han spurte hvad graven skulde være til og fikk vite det. "Du skal grave flere graver," sa mannen, "til å ta imot blodet av ormen." Sigurd gravde nu flere og gjemte sig i en av dem og ventet. - Det gikk et skjelv gjennem marken, da Favne kom farende og skred over graven. Med ett stanser han, skaker sig, slår med hodet og sporen: Sigurds sverd står i hjertet på ormen. Sigurd skynder sig op av graven og river til sig sverdet; begge armene hans er blodige til op på akselen. Han hører Favne forbanne gullet, "det skal bli din bane". Så dør ormen.

Regin hadde holdt sig på lang avstand; men nu var han der igjen, lysten på gullskatten, og talte om sin rett til ringene - det var han som hadde smidd det sterke sverdet Gram. Han fikk ikke svar som han ønsket og tenkte nu å svike fostersønnen; motet som trengtes til det, vilde han skaffe sig med å ete Favnes hjerte. Sigurd skar det ut og skulde steke det til ham, selv la Regin sig i lynget og skulde sove. Om en stund vilde Sigurd kjenne efter om hjertet var fullstekt; da brente han sig på fingeren og stakk den i munnen og fikk Favnes hjerteblod på tungen; og nu skjønte han fuglemål og hørte hvad meisene kvitret i riset. Han var uklok, sa de, om han trodde Regin; er han klok, tar han livet av den rimkalde jotnen og blir alene om alt gullet. Da drepte Sigurd sin fosterfar og la Favnes gull på Grane, hesten som Odin hadde funnet til ham. Han fikk den ikke frem; da forstod han hvad den vilde, han satte sig op, og nu sprang denne hesten så lett som om den ingen byrde bar.

"Sigurd red op på Hindarfjell og vilde sørover til frankernes land. På fjellet så han en lysning som om ild brente; det luet av det mot himmelen. Men da han kom nær, da stod det en skjoldborg der, og et merke stakk op av den. Sigurd gikk inn i skjoldborgen og så at en mann lå der og sov i fulle hærklær. Han tok hjelmen av ham; da så han at det var en kvinne. Brynjen satt fast som om den var grodd til kjøttet; da skar han brynjen med Gram fra halsen og nedefter og ut gjennem begge ermene. Så tok han brynjen av henne; da våknet hun og satte sig op og fikk se Sigurd." Hun spør efter hans navn og sier sitt eget; det er Sigrdriva. Hun var valkyrje, forteller hun, men skiftet kamplykken anderledes enn Odin vilde; derfor stakk han henne med søvntorn. Nu priser hun alt gavmildt liv, dagen og natten og jorden, æser og åsynjer. Og Sigrdriva fyller et horn som hun rekker Sigurd: "Styrke og strålende ry, gode galdrer og gledesruner er gjemt i drikken jeg gir dig." - Men valkyrjen har mere å si: "Selv må du velge! Skal jeg tale eller tie om det onde som venter?" "Jeg rømmer ikke," svarer Volsungen, "om det så er min død du varsler; jeg blev ikke født til frykt." Og Sigrdriva ser inn i fremtiden: "Langt liv er ikke fyrsten forunt, dødelig strid har reist sig -"

Sigurd kommer til kong Gjukes land ved Rhinen og møter kongen og hans ætt: vakre, storvoksne folk. Gudrun heter Gjukes datter, Gunnar og Hogne de eldste sønnene. De sverger sig i brorskap med Sigurd Fåvnesbane, og bryllup står mellem Gudrun og Volsungakjempen. - Til Gjukungenes borg bæres ryktet om skjoldmøen Brynhild: trollsk lue slår om hennes sal, og hun har sagt at hun ingen annen mann vil følge enn han som kan bryte sig vei gjennem flammene. Det frister Gunnar å vinne denne stolte, Sigurd lover å hjelpe eds-broren, og sammen rir de til Brynhilds sal. Gunnar driver sin hest mot ilden, men den viker; han prøver med Grane, Sigurds hest, men får den ikke frem. Sigurd selv må til; han bytter utseende med Gunnar og tvinger Grane. Ilden raser, jorden skjelver, flammene stiger mot himmelen. Men Sigurd hisser nesten med sitt sverd, og luen legger sig for ham, slukner i hans vei.

Helten stiger inn til Brynhild og kaller sig Gunnar, sønn av Gjuke. Skjoldmøen har ventet Sigurd og er ikke glad, hun sitter i tung eftertanke, bøier hodet som en svane på bølgen. Men hun holder ord og fester sig til mannen som red gjennem ild, enda hun tror det er Gunnar. I tre netter deler de leie, helten og hun; men Sigurd legger sitt blanke sverd mellem sig og sin eds-brors brud. Han og Gunnar møtes og bytter utseende igjen; så rir de alle til Gjukungenes hall, og Gunnar holder bryllup med Brynhild.

En dag går de to mågkonene, Brynhild og Gudrun, til elven og skal bade og kommer i trette om mennene; hver kaller sin den ypperste. Nu røber Gudrun for Brynhild at det var ikke Gunnar, men Sigurd, som gjestet henne bak trollflammen; til vidnesbyrd viser hun en ring Volsungen den gang tok av Brynhilds hånd og har gitt sin hustru. - Om kvelden er Brynhild stille av sig. Hun lar Gunnar forstå at hun vet alt. Og hun kan fortelle ham nytt : "Sigurd svek både dig og mig, da du lot ham komme i min seng; og nu vil jeg ikke ha to menn i én hall."

Hogne, bror til Gunnar, vil høre hvad ondt Sigurd har gjort, siden Gunnar tenker å ta hans liv. Svaret er at han brøt sine eder, den gang det mest trengtes at han holdt dem. Sigurd må dø, sier Gunnar; "så rår vi for hans gull og hele riket". De to Gjukungene har en ung, uprøvd bror; ham styrker de nu til stort verk med å gi ham vargkjøtt og orm å ete.

Sigurd rir ut med Gjukungene og blir myrdet i villmarken. Da ropes det noget ned fra et tre, Gunnar hører det og kan ikke glemme det. Efter det glade gildet om kvelden kommer en lang natt; "han rørte foten, Iå og rødde med sig selv" - hele tiden tenker han på det ene, "det ravn og ørn hadde sagt i treet": han var edsbryteren og er dødsvigd mann.

Den store gullskatten vekker skjebne ennu en gang. Kong Atle krever den; da har Gunnar senket den i Rhinen, han vil ikke si hvor den ligger, og dør i ormegården. Sin hemmelighet tar han med sig, ingen vet hvor Andvaregullet er gjemt.

Sagnene om Volsunger og Gjukunger er fortalt i Eddadiktningen og i den islandske Volsungasagaen som bygger på Eddadiktning, dels på de kvadene vi ennu har, dels på tapte kvad. Av hentydninger til sagnene finnes det mange i skaldenes kenningsprog, gullet er Oter-bøtene eller Favnes leie eller Granes bør.

Om "Hjadningene" forteller Snorre Sturlason og Saxo Grammaticus. Men emnet var gammelt, i det 9. århundre har skalden Brage nyttet det. Og kenning-sprog fra det 10. århundre hentyder til heltene i sagnet; striden er Hognes uvær, skjoldet er Hedins armers røde måne.

Hogne var konge i Danmark; Hild ("Kamp") het en datter han hadde. Sjøkongen Hedin førte henne bort fra landet, Hogne holdt efter med stor flåte og la til ved en holme der Hedin hadde søkt havn[3]. Da kom Hild ned til skibene og bød sin far en halsring, det var boten Hedin unte Hogne for kvinneranet, fortalte hun. Hild vilde egge, hun ønsket kamp og bar ufredsord mellem kongene inntil de fylket oppe på holmen. Her stod Hedin selv frem, ropte på Hogne og tilbød forlik, han vilde gi mengder med gull i bot. "Dette bød du for sent," svarte Hogne; "jeg har alt blottet Dåinsleiv (Dødning-arv) som dvergene smidde; og er dette sverdet først nakent, må det ta et menneskes liv." Nu begynte slaget som kalles Hjadningakampen (Hedinsmennenes kamp); hærene sloss til kvelden, da gikk kongene ombord. Men Hild var hos de drepte om natten og trollet liv i dem; og næste morgen, da kongene møttes på kampvollen og sloss, blev de med, de som dagen forut var falt. Slik gikk det døgn efter døgn og år efter år. Alle som falt, og alle vadnene som lå på kampvollen, blev til sten om natten; men ved daggry stod de døde op og tok sine våben. Hjadningene skal kjempe til Ragnarok.

I et norsk dikt fra tiden ved år 900 er galgen kalt "Signys manns kalde hest"; sagnet det siktes til, har Saxos Danmarkshistorie tatt vare på:


Hagbard het en sjøkonge. Han elsket Signy, datter av kong Sigar, men fikk fiender i kongssønnene; de drepte hans brødre, og Hagbard hevnet det med å felle drapsmennene. Forklædd som kvinne listet han sig inn til Signy siden og blev fanget av kong Sigars menn og ført bort - til galgen. Signy hadde lovt å drepe sig, om Hagbard blev drept; nu vilde han vite om hun fulgte ham, og bad de skulde henge op hans kappe først. Det blev gjort, og i næste stund slo det luer ut av Signys hus; Hagbard døde i galgen, Signy i ilden hun selv hadde tendt.


Sagnet om Hagbard og Signy er festet til mange forskjellige steder i Norden, i den islandske Landnåmaboken til Engeløy i Hålogaland. Men Saxo lar kong Sigar bo på Sjælland; og et gammelt angelsaksisk dikt kjenner en "Sigehere" som hersket over "sjø-danene".

Spillebrett fra vikingtiden, funnet i Irland. National Museum, Dublin.

Fyrisvollenes sed - så kaller Eyvind Skaldaspiller gullet; "Yrsas sønns korn" eller "Krakes korn" eller "Krakes byge" kan det hete i diktning som blev til i Norge på 1000-tallet. Omskrivningene rører ved et av sagnene om danekongen Rolv Krake. Han er kjent fra Det gamle Bjarkemål som Tormod skal ha kvedet før Stiklestadslaget, fra Saxo og Snorres Edda og en sen islandsk saga:


Helge het en konge som rådde for Danmark. Han hærtok Sakslandsdronningen og hadde henne hos sig nogen netter. Da tiden var kommet, fødte hun en datter som hun kalte Yrsa - efter hunden sin. Ingen skulde vite annet enn at barnet hadde bondefolk til foreldre, derfor blev Yrsa satt til å gjæte, og slik gikk det til hun var tretten år. Da kom Helge til Saksland igjen; oppe i skogen møtte han den vakre unge piken som gjætte, og hadde henne med sig til skibene og holdt bryllup med henne siden. Helge og Yrsa fikk en sønn; ham kalte de Rolv. Men nu tok Sakslandsdronningen sin hevn; hun søkte Yrsa og fortalte henne hvem hun var: Helges hustru og Helges datter! Efter dette drog Yrsa tilbake til Saksland. Siden blev hun gift med kong Adils som rådde for Svearike; Helge kunde ikke glemme henne og besøkte henne i Uppsala, men blev sveket av kong Adils og drept. - Nogen år senere tok dronning Yrsa imot sin sønn kong Rolv. Også ham vilde Adils svike; Rolv og de ypperste av hans kjemper satt ved drikken, da kom svear inn og bar ved på langilden og gjorde den så stor at klærne blev svidd av for gjestene. Rolv sprang op: "Vi skal øke ilden i Adils-huset," han tok sitt skjold og kastet det på varmen. "Den flyr ikke ilden, som over løper"; og Rolvs kjemper gjorde som kongen, slengte skjoldet på varmen og satte over luene som slo i været. Utenfor møtte de Yrsa; hun rakte sin sønn et dyrehorn, fullt av gull, og bad ham ri til skibene hvor han hadde hæren sin. Danekjempene fulgte rådet og red ned på Fyrisvollene; da så de at kong Adils red efter med fullvæbnet hær. Rolv tok nu gullet Yrsa hadde gitt ham, og sådde det på veien; der lå det og lokket svearne, de stanset og samlet det op, bare Adils selv red på. Da kastet Rolv en kostbarhet, det var ringen Sviagris, arvegull i Uppsala-kongenes ætt; Adils bøide sig fremover. "Nu har jeg svine-bøid svearnes største," ropte Rolv til kongen som lå krum i salen og rotet efter Sviagris med spydet sitt. Slik skiltes de to. - Sitt tilnavn Krake ("tynn stang") fikk Rolv av en mann som undret sig over at den vidgjetne danekongen ikke hørte til de storvoksne. Da viste han sitt storsinn, han takket for til navnet med en gullring og gode ord. - Av slikt blev Rolv Krake vennesæl som ingen annen; de ypperste kjemper søkte til hans borg i Leire. Og der fulgte de ringgiveren i døden en morgen da overmektig fiendehær kom. Det var Skuld, halvsøster til Rolv, datter av kong Helge og en alvekvinne, som sendte hæren; Leirekjempene lå i dyp søvn og blev vekket til "valkyrjens hårde lek". Rolv Krake falt; Hjalte den hugprude og Bjarke - mannen med bjørnstyrken - stred for å hevne sin konge; men Odin var i fiendehæren, Hjalte Bank ved kongens føtter, Bjarke ved hans hode[4].


I et islandsk vers fra hedensk tid tales det om jotnen Starkad som Tor "fikk til å stupe", i Eddadiktningen om kjempen Starkad som Helge Hundingsbane felte - "jeg så ikke hardere høvding", sier Helge, "kroppen hans sloss da hodet var av". I islandske sagaer er kjempen Starkad sønnesønn av jotnen; også i Saxos Danmarkshistorie er han av jotunætt. Saxo og sagafortellere har kjent en god del sagnkvad, eldre og nyere, om Starkad. I tidlig, dansk diktning var han danekjempe; i det yngre, norsk-islandske sagn er Norge hans hjemland:


Starkad - urimelig stor og stygg - var i mange år hos Vikar, konge over Agder, og hjalp ham til å vinne land og makt. En sommer seilte de nordover til Hordaland; der var Starkad godt kjent, der hadde han sin fosterfar, en mann de kalte Rosshårsgrane (Hestehårsgrane). Nu hendte det, mellem nogen holmer, at flåten fikk sterk motvind og blev liggende. Da rådspurte kong Vikar gudene, han tok varsler og fikk vite at Odin vilde ha en mann av hæren, de skulde kaste lodd og henge den mannen loddet traff. Det blev Vikar selv. Hans menn stod handfalne; denne vanskelige saken fikk vente, sa de, til næste dag. Midt på natten våknet Starkad med at Rosshårsgrane, hans fosterfar, var der og bad ham komme med. De tok en liten båt, rodde innefter fra holmene og la til ved en skog-øy, gikk så op i skogen og bort til en rydning der det stod tett med folk; ting skulde holdes, dommerne hadde satt sig allerede, bare én stol var tom. "Odin! Odin!" ropte det fra alle kanter da Rosshårsgrane steg frem til denne stolen og satte sig. Han tok til orde, nevnte Starkad som stod der, og sa at i natt skulde de legge fast hans skjebne; "jeg gir ham tre mannsaldrer å leve i". "Men i hver mannsalder skal han øve et nidingsverk" - det kom fra Tor, han tålte ikke mannen av jotunætt. Slik holdt de på en stund; den ene gav, den andre drog ifra; så var tinget slutt, og Rosshårsgrane og Starkad gikk ned til båten sin. Rosshårsgrane sa: "Nu, fostersønnl skal du lønne mig for hjelp og sende mig kong Vikar; det som trenges til det, skal du få av mig." Han la et spyd i hånden på Starkad: "Folk vil tro det er et sivgress de ser." De rodde nu ut til holmen der skibene lå; da rant dagen. Denne morgenen holdt kong Vikars menn stevne på holmen og blev enige om å nøie sig med tegnene på den ofringen gudene hadde krevd; Starkad skulde stelle med det. Tett ved stod en furu; nede på leggen av den stakk det ut en lang, tynn kvist; under stod en høi stubbe. Starkad steg op på stubben, bøide ned kvisten og knyttet omkring den tarmene av en nyslaktet kalv: "Her står galgen din ferdig, konge! og ser ikke farlig ut." Det syntes ikke Vikar heller, han gikk op på stubben og fikk løkken om halsen på sig. Starkad stakk efter ham med et sivgress og slapp kvisten: "Nu gir jeg dig til Odin!" Stubben falt, og kvisten sprang høit i været med Vikar, tarmene var blitt til et sterkt tau og sivgresset til et spyd som stod gjennem kongen.


Starkad kom sig vekk, var hos daner og svear siden - en uglad, fåordig mann. Han fulgte konger og overlevde dem; en drepte han for gull, men angret det straks og hevnet sig på dem som haddet lokket ham til nidingsverket. Alderen gjorde ham ikke vakrere, og i lystig lag lo de av styggingen. Men i striden var han god å ha, ingen kjempet som Starkad "den gamle". I Bråvallaslaget møtte han skjoldmøen som bar Harald Hildetanns merke: "Nu skal du dø, ditt skremsel!" ropte hun. Han svarte med et hugg som tok armen av henne; merket sank. Starkad hadde ikke levd sine tre menneskealdrer ennu.

Om Bråvallaslaget har Saxo og en sagaskriver fortalt på grunnlag av gammel diktning. - Harald Hildetann var konge over Danmark, men rådde for Svitjod også, der hadde han satt sin brorsønn Ring (eller Sigurd Ring) til å styre. Brune het en mann som fulgte danekongen og fikk meget å si hos ham, visere mann hadde Harald ikke kjent, Brune blev budbæreren mellem de to kongene. Men han gikk sine egne ærend samtidig, sådde mistro mellem Harald og hans frende i Svitjod. I syv år rustet kongene, så møttes de på vollene ved Bråviken og hadde hver sin veldige hær, mot danene stod svear og nordmenn. Brune fylket hæren for kong Harald som var gammel og blind og for tungfør til å gå, han satt i en vogn, slik skulde han med i slaget. "Det er underlig", sa Brune, "men Ring har stillet hæren sin i svinefylking[5]; nu blir det ikke godt å slåss med ham." Harald svarte: "Hvem kan ha lært Ring å fylke på den måten? Det trodde jeg ikke nogen kunde sånær som jeg og Odin." - Mannefallet blev stort omkring kong Harald; da la han sig på kne i vognen, tok et sverd i hver hånd, drev hesten frem og hugg til begge sider. Jern bet ikke kongen; men nu løftes det en kølle mot ham, i næste stund ligger han med knust hode; Brune - Odin - har drept Harald Hildetann, helten skal være hos guden i Valhall.

I et islandsk vers fra tiden ved år 1000 er havet kalt Amlodes kvern. Amlode, det er Hamlet, den danske kongesønnen som berger livet - og hevnen - ved å late som han har mistet vettet. Saxo gir forklaringen på at navet kunde bli hans "kvern". Sanden nede ved sjøen er mel, vil folk ha den gale til å tro; han svarer at da er det nok malt av de hvittoppede bølgene.

Navn fra sagnene om sjøkongen Hadding finnes i norrøne vers; men sagnene selv er kjent bare fra Saxos fremstilling av dem. - Det hendte en gang da Hadding var ung og hadde tapt i en kamp og var på flukt, at en gammel, enøid mann kom ridende bort til ham og løftet ham op på hesten sin. De stanset ved et hus som hørte den enøide til; der gav han kong Hadding en styrkende drikk og lovte å hjelpe ham mot fiendene. Siden red han ut med ham igjen; og nu holdt han kappen sin godt omkring ham. Men Hadding kunde se, gjennem rifter i kappen, at hesten travet over havet.

Annet underlig hendte ham i Norge en gang om vinteren. Han satt ved måltidet, da åpnet jorden sig borte ved åren, og i åpningen stod det en kvinne med friske blomster i fanget; det var som om hun spurte hvor slikt kunde vokse vinters dag. Hadding vilde vite det og sank ned i underverdnene med henne. Der tok de sig frem gjennem skoddemørke først, kom så ut på en sti som tydelig nok var tråkket lange tider. Her så de nogen mennesker i stasklær, dem fikk de forbi og kom til steder der det skinte sol og det stod slike blomster som kvinnen hadde brakt[6]. De gikk videre og ut på broen over en grågul elv som fosset med våben; og på andre siden av elven så de to hærer i kamp med hverandre, det var falne som fortsatte striden de hadde ført i levende live. - Men lenger fremme reiste det sig en høi mur. Kvinnen prøvde å komme over, hun forsøkte på flere måter, men ingen nyttet. Da rev hun hodet av en hane hun bar på og kastet det over murhenget; og nu hørte Hadding at det gol innenfor, den døde fuglen hadde fått liv igjen bak muren som stengte.


__________


Den gammelnordiske sagndiktningen er streng mot sig selv midt i fantasiene; den maler ikke ut, og den pleier å vokte sig for det løse og det overdrevne; fortellingen har gjerne fasthet og følgeriktighet. Av forunderligheter og treff, og av brått skiftende handling og stemning, kan fremmed sagndiktning ha meget mere. Den keltiske er et makeløst opbud av fantasi. Men for nordisk følelse kan handlingen i den bli for urolig og overdrivelsen for tydelig.

Midt i ulikheten mellem keltisk og nordisk kan det være likhet også - og bli tale om lån. I islandske sagaer og i boken om landnåmsmennene på Island står det meget som minner om irsk skikk og tro. Og norrøne myter og sagn har mange enkeltdrag felles med keltiske. I en irsk fortelling, "Det andre slaget ved Mag Tured", kommer en kampfé, valkyrjeaktig, og egger heltene til å slåss. Irsk særpreg har det at hun kunngjør seieren hennes yndlinger vinner, for kongshaugene og alveskarene og de store elvene i landet. Men i næste øieblikk minner hun om volven i det norrøne Voluspå; den irske valkyrjen synger om tidene før verdens undergang: "Jeg kommer ikke til å se en jord jeg kan elske. Sommer uten blomster, kyr uten melk, kvinner uten blygsel, menn uten mot. Vrange dommer; hver voksen en forræder, hver gutt en røver; sønnen hos sin fars hustru, faren hos sin sønns hustru. Sønn skal svike sin far, datter skal svike sin mor - ond er tiden!"


Fotnoter

  1. Odins fugl
  2. Odin hadde hentet Sinfjotle.
  3. En av Orknøyene, sier Snorre.
  4. Bodvar-Bjarke ("stridssbjarke") var fra Opdal i Norge, sier sagaen.
  5. kileform.
  6. Det var giftige blomster, cicutæ, "selsnepe".