Landet med de mørke skibene - Til Færøyene og Island

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Til Færøyene og Island


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Det står i det norske "Kongespeilet" fra tiden omkring 1260: Grønlandshavet er fullt av farer, men folk legger ut; tre egenheter ved mannens natur driver ham til å våge det. Han vil skaffe sig ry med å opsøke faren. Han stunder efter å få se de ting han har hørt om, og få vite om ryktet sier sant. Og han lokkes av den rike fangst.

Forfatteren nevner de økonomiske fordeler sist. Kanskje beror det på en egenhet ved ham selv. Eller inntrykk han fikk når han hørte på farende folk, kan ha gjort at rekkefølgen blev som den blev. Vikingene som seilte gjennem sundet ved Gibraltar og gikk i land i Marokko og Italia og siden styrte videre mot øst, var ute efter "fangst", men har kanskje kunnet nevne flere grunner til langferden: til den "galskap" som et par av deres høvdinger skal ha sagt det var, det å "dra fra land til land, verden igjennem".

Ingvar, som det er fortalt om på svenske runestener, "døde sør i Serkland". Og de som lot riste inn de mange minneordene om ham, har tydelig nok vært stolte av helten som for så langt "efter gull". Selv har vel Ingvar søkt både gull og ære og oplevelse av det ukjente. Sagaens "Yngvar den vidfarne" leter i Russland efter utspringet til en av de store elvene der i landet.

Hålogalendingen Ottar i tjeneste hos kong Alfred den store, nevnte for kongen to grunner til sin ferd rundt Nordkapp og inn i Hvitehavet. Han vilde "se landet" og finne ut hvor langt mot nord det hadde, "eller om det bodde nogen nordenfor ødemarken" - ubygden i det indre av landet. Og samtidig vilde han jage hvalross.

Til Færøyene og Island kom de norske nybyggerne for å leve av jorden der ute og av fisket og fangsten. "Bjørn og Helge vilde til Island, som det gikk så mange lovord om; der, sa de, var det godt land å få, og en trengte ikke å kjøpe det med penger; der drev sjøen en mengde med hval inn på stranden, laksefisket var godt, og ellers var det leilighet til fiske sommer og vinter."

Høvdingen Ketil Flatnev, far til Bjørn og Helge, vilde ikke til "det fiskeværet", fortelles det; Ketil foretrakk vikingland. Og der var det mere å vinne av gods og ære. Men den som vilde skaffe sig og sine en nogenlunde trygg fremtid, gjorde ikke uklokt i å velge "fiskeværet". Og selv det hadde noget av eventyret ved sig; det var nytt og spennende land og tok ikke egentlig hederen fra folk; meget av det vågemot som gav vikingen ære, trengtes ved de hårde kystene ute i storhavet.

Snorre Sturlason forteller: Færøyene og Island blev funnet og bygget ved den tiden Harald Hårfagre la Norge under sig; uvenner av kongen vilde ikke eller kunde ikke være i hans rike, de rømte landet, og mange av dem drog til de nyfunne kystene langt i vest. - Beretningen er knapp, det nevnes ikke at Island blev bygget også av andre enn folk som søkte en frihet eller sikkerhet de ikke kunde få der Harald hersket.

Og Færøyene var funnet og bygget av nordmenn lenge før Harald Hårfagres tid. Det står nok i Færeyingasagaen : Den første som tok land på Færøyene, het Grim Kamban, og det var i kong Haralds dager han bosatte sig der ute. Men av oplysninger den islandske Landnåmaboken gir, blir det tydelig at Grim er eldre enn så, han kan ha vært på Færøyene ved år 820 allerede. Og en irsk kilde gjør det sannsynlig at han kom så tidlig; ved år 825 er det geografen Dicuil skriver at "på grunn av røvere, nordmenn" finnes det ikke lenger irske eneboere på Færøyene.

"Kamban", det tilnavnet Grim bærer, forekommer ikke ved andre enn han i de gamle norrøne bøkene; kanskje gjengir det et irsk ord. Navnet Fæveyjar har en norsk forfatter som skrev ved år 1200, forklart med ordet "får"; men folk sa "sau", fær (eller får) er sjeldent; og første ledd i "Færeyjar" "kan stamme fra irsk. Antagelig har irer fortalt nordmenn som var kommet til kystene deres, om øgruppen oppe i havet og dermed vist "røverne" vei til eneboernes rike.


__________


Irland. På kysten, høit over havet, bikubeformede klosterhytter av sten.

Færøyområdet ligger på høide med landet mellem Sognefjorden og Stadt; utstrekningen fra syd til nord blir innimot 12 mil. Til Norge er det omkring 60 mil, til Shetland i sydøst omkring 30, til Island i nord vest omkring 45.

Fra skibet som nærmer sig Færøyene, ser landet ut som en gjennembrutt mur. Berget kan nå høit, op til 900 meter over havet; mange steder, særskilt i vest, stiger det stupbratt av sjøen. Inn i de større øene går det fjorder; og fra fjordbunnen går dalen opover, ofte som i rykk: den løfter sig fra avsats til avsats. Overalt er det skogløst; men vinter og sommer står marken grønn. Klimaet er mildt og vått; dagene med blå himmel og sol blir langt færre enn de med skodde og regn. Ofte kommer voldsomme stormvær, med farlig kastevind fra fjellene; i de trange sundene er havstrømmen sterk.

Meget ved det strenge, ødslige landskapet gjør det vakkert og merkverdig. Det er først og fremst de faste, rene linjene, reisningen en ø eller en holme kan ha. - Mange steder har sjøen slått åpninger i bergveggen, grottekirker ligger i blålig lys. Mellem fjellene blinker store vatn, og elven faller i foss over terrassene i dalen. Langs oddene lyser brenningen, en solskinnskveld om sommeren kan det komme en rikdom av farver over land og hav.

Sagaene viser noget av landet, men mest av det ville og tunge ved det. Oftest er det kysten vi ser, der var det folk bodde. "De hadde stormvær om dagen og farlige strømmer. Det var en gang om våren, da strømmene gikk som stridest og folk mente det var ufarbart på sjøen og mellem øene. De var ikke kommet langt ut i havet, før de møtte både strøm og stor storm; de drev tilbake til Færøyene, skibet brotnet, og de mistet alt sitt gods."

Det bor omkring 25 000 mennesker på Færøyene nu. Hovednæringsveier for folket der ute er havfisket og saueholdet - det ene av nyere datum, det andre eldgammelt. Saftige beiter finnes i landet, og forholdsvis mild som vinteren er, kan sauen gå ute året rundt. Riktignok bare til nød; det har hendt at uvær og kaldvær som kom, drepte sauer og lam i tusenvis.

Men utmarken og saueholdet betydde ikke alt for gården. Bonden hadde det inngjerdede jordstykket, selv om det ikke blev så mange kyrne han kunde fø med enghøiet. Og det var almindeligere i gamle dager enn nu at bøndene holdt geit og gris og hest. Korndyrkning også var det mere av enn nu, later det til.

Sjøfuglen på øene, lomvien og lunden og andre, holder helst til i berget mot sydvest, der solen kan varme op. I landnåmstiden allerede har vel folk gjort sig nytte av fuglebergene, de gir egg og fjær og vinterkost. Gammelt er naturligvis "småfisket" inne ved øene; og kobbe kom det meget av før - grindhvalen kommer fremdeles.

Irland. Trappen opp til en klosterhytte.

I en tale kong Sverre holdt i Bergen sommeren 1186, til byfolket og fremmede kjøpmenn, nevnte han vennskap med mennene fra Orknøyene, Hjaltland, Færøyene og Island. Alt i den eldste tiden har vel færøyingene ført saueull og andre varer til Norge - og kjøpt i Norge, deres eget land skaffet ikke alt de trengte.

Bønder på Island vant ut jern av malmen i landets jord, bønder på Grønland og. Om jernsmedene på Færøyene, Hjaltland og Orknøyene smidde i metall som hjemlandet gav dem, eller bare i tilført jern, er ikke kjent ennu.

Færøyene har alltid vært skogløse. Det hjalp at rekved drev inn til kystene; det kunde være store trær, mest var det furu langveis fra, ikki trýtur furan í Føroyum, sier ordtaket; av rekveden av det tømmer til båter og hus og emne til redskap. Men båtholdet var stort og måtte være det; vi hører fra tiden ved år 1400 at den norske konges ombudsmann på øene kjøpte et skib i Norge; og derfra har vel Færøybøndene, som øfolkene i det hele, fått meget både av båter og båttømmer i hundreårenes løp.

Færøyene kom tidlig under overhøihet av den norske konge; men folk fra Norge var ikke de eneste fremmede som gjestet landet, mellem Færøyene og de andre norrøne nybygdene gikk det skib nu og da og kanskje ikke sjelden. - "Aud den dyptenkte drog til Island og var innom på Færøyene; der giftet hun bort Olov (sin sønnedatter); den mektigste av Færøyslektene, den de kaller Gatamennene, er ættet fra henne." Aud, datter av vikinghøvdingen Ketil Flatnev, kom fra Orknøyene, heter det; og dit var hun kommet fra Suderøyene, over Katanes.

Landnåmet på Færøyene, i Grim Kambans dager fulgtes kanskje av et nytt i Auds tid - som var Harald Hårfagres tid; meget må bli uvisst, kort som det tales om ophavet til bygden. Ett og annet i kildene sier litt om rettsordning og religion i de første hundreårene. "Grim hadde vært så vennesæl," heter det, "at folk blotet til ham da han var død." Andre vidnesbyrd om hedendommen på øene gir stedsnavn som Hov og Torshavn. Tor var guden som skulde verne retten, ser det ut til; "færøyingenes tingsted var på Straumøy," står det i sagaen, "og der var den havnen de kaller Torshavn". Tinget var et "Alting", et folketing, alle bønder hadde rett og plikt til å møte - det er gammelgermansk ordning og var ordningen i Norge ved den tiden Færøyene blev bygget.

Menn av de få høvdingslektene som fantes på øene, lå i strid med hverandre i tiårene omkring år 1000. Frasagn om kampene blev grunnlaget for en saga, Færeyingasagaen; den er skrevet av en islending, færøysk litteratur fra sagatiden finnes ikke. Men fra senere hundreår kjennes en rik færøysk sagndiktning og folkevisediktning, og det har vel aldri vært noget i veien med fantasilivet i landet.

Det lyser av Færeyingasagaens helt Sigmund Bresteson, den åpne og uredde, kong Olav Tryggvasons venn. Men Trond i Gata, Sigmunds motstander og kongens med, fengsler sterkere; det merkes tidlig at tyngden og makten er hos Trond, mannen med det "ugjennomsiktige" sinn. Sigmund bare gjester landet, kan vi synes; Trond hører til der, som skoddeværet og de farlige strømmene.

En sommer vil Sigmund føre ham over til Norge, mot hans vilje; storm og strøm driver skibet tilbake. Et nytt forsøk blir gjort, men fåfengt, det bærer inn mot øene igjen. Sagaen sier ikke at det skyldtes trolldomskunster, uforstyrret får vi lov til å føle det som om Sigmund hindres av det hemmelig stedfaste, landvetteaktige ved Trond i Gata.


__________


Island ligger på høide med Helgeland og Trøndelag. Største bredde (fra nord mot syd) er 31 mil, største lengde (fra vest mot øst) er 50. - Til Grønlandskysten er det 30 mil, til Skottland 90 mil, til Norge innimot 100.

Det norske skibet nærmer sig sydkysten, det er sommernatt i solopgangen kanskje, og landet ligger hvitt i lysflommen: Mot øst "Ubygdsjøkelen" med Islands høieste topp (2 100 m.), mot vest Myrdalsjøul og Eyjafjallajøkul, de lange brekåpene som lå i Floses vei da han kom ridende fra sin fjellgård under østjøklene og vilde til Bergtorskvål.

Det går mange timer; fjell og jøkler blir tydeligere, et lavt forland viser sig og sender ut et og annet nes. Skibet står vestover og inn mellem Vestmannaøyene. De møter havet i svarte stup der sjøfugl sitter tett; øverst gressgrodde skråninger; og der, i farlig bratt beiteland, går sauene. - Siden er det stort, åpent hav igjen, vestover under fjordløs, skummende kyst, nu en tammere kyst enn før, jøkellandet ligger bak oss. Skibet bøier om Reykjanes, det ytterste nes i sydvest, og står inn på Faksafjord, den sydlige av de to havsbuktene på Islands vestkyst. Efter få timer er Reykjavik nådd.

Meget ved landet minner om Norge; her er fjorder og fjell som på vestkysten hjemme, og grønne revner i fjellmarken, og spredte gårder i englandet. Men enda sterkere faller ulikheten i øinene. Reykjavik ligger på høide med Trondheim, men omgivelsene virker langt nordligere; ingen skog stryker ut de hårde linjene i landskapet; marken er stenet, gresset kort, gården kan ligne setervangen hjemme. Og det veldige utsyn mot nordvest, fjellheim og sjø og lengst borte jøkelen ute på Snæfellsnes, minner bare om den villeste Nordlandskyst i Norge.

Linjene er anderledes. Den rette linje hersker i det islandske landskap, det er fullt av klar form. Fjorden kan ha kanalens faste retning; dalen ligger milelangt åpen for øiet, bred, mellem bratte fjell - festninger, pyramider. I Almannagjå, den mektige bergrevnen på Altingsstedet, ser det ut som om nogen hadde bygget op de høie murene langs revnen og holdt plassen ferdig for dem som kom.

Det var ved et tilfelle nordiske menn opdaget Island, heter det i kildene, enten de nu regner Gardar, "sønn av Svåvar den svenske", eller nordmannen Naddod for den første opdager, eller sier at landet blev funnet av "kjøpmenn" som skulde fra Norge til Færøyene. Men irer hadde seilt til Island først av alle; og kanskje har irsk fortelling om "'Thule", den store øen langt i nord, drevet til å søke efter landet. I beretningen om Gardar sies det at hans hustru var fra Suderøyene - der det bodde både kelter og norske nybyggere; og nordmannen Ravna-Floke som "leter efter" Island og ikke bare "reker" dit ut, har en suderøysk mann med sig i skibet sitt. Det er ved år 870. Lenge i forveien kan nordmenn ha hørt om det fjerne Thule uten å ha hatt det behov for landet som de fikk mot slutningen av det 9. århundre, Harald Hårfagres tid.

Gardar skal til Suderøyene "og hente farsarven til konen sin". I sundet mellem Orknøyene og Skottland tar stormen skibet, det driver til havs og nord over til Island. Gardar seiler langs strandene og øen rundt. Om vinteren er han ved en av fjordene i nord; der driver det av en båt for ham; og Nåttfare, som sitter i båten, blir igjen ved kysten. Selv styrer Gardar østover og kommer til Norge og har bare godt å si om "Gardarsholm", det nye landet.

Det var nogen som skulde fra Norge til Færøyene, er det fortalt; somme sier det var vikingen Naddod. De drev vestover og langt ut i havet, der lånt de et stort land. De gikk op på et høit fjell i Austfjordene og så efter røk eller andre merker på at landet var bygget, men kunde ikke se noget slikt. Om høsten drog de sin vei, til Færøyene. Da de seilte vekk fra landet, var det store snefall over fjellene, derfor kalte de landet Snæland."

Så kommer vikingen Floke. "Han vilde lete efter Gardarsholm og la ut ved Flokavarde; der møttes Hordaland mod Rogaland. Han seilte først til Hjaltland. I skibet hos Floke var det en bonde som het Torolv, en annen het Herjolv; Fakse het en suderøysk mann som var ombord. Floke hadde med sig tre ravner; den første slapp han løs, fløi med bak stavnen; den andre fløi til værs, så tilbake til skibet. Den tredje fløi foran stavnen, i den retning de fant landet. De kom av havet ved Horn og seilte langs sydkysten. Og da de bøide vest om Reykjanes og fjorden lukket sig op, så de kunde se til Snæfellsnes, sa Fakse: "Det må være et stort land vi har funnet, det er store elver heri". Derfor blev fjorden kalt Faksaós siden. - Floke og følget hans seilte over Breidefjord[1] og la til land i Vatsfjord på Bardastrand. Fjorden var full av fisk; for alt de kunde fiske og fange, glemte de å høie, og om vinteren døde buskapen de hadde med. Våren blev nokså kald. En dag gikk Floke op på et høit fjell og fikk se en fjord i nord for fjellene, den var full av havis; derfor kalte de landet Island. Floke stelte sig til avferd om sommeren og var ferdig litt før vinteren kom. De fikk ikke bør til å runde Reykjanes og mistet skibsbåten med Herjolv ombord. Floke var i Borgarfjord om vinteren; de fant igjen Herjolv; og næste sommer seilte de til Norge. Når folk spurte efter landet, hadde Floke bare ondt å si om det; men Herjolv sa både godt og ondt; og Torolv fortalte at det dryppet smør av hvert strå i det landet de hadde funnet - så kaldte de ham Torolv Smør."

Island. Berget Ásbyrgi.

Landåmsboken hvor beretningene om de første Islandsfarerne finnes, er fra det 13. århundre; men en god del av opplysningene den inneholder, var tegnet ned før. I mistenkelig mange tilfelle har landåmsmennene fått fyrstelige forfedre; men de lange listene over deres ætlinger på Island er vel pålitelige nok; og meget av det som fortelles i sammenheng med alle disse ættetallene, kan være eldgamle minner og troverdig, annet er så sagnaktig som mulig.

Det står efter beretningen om Nadodds reise at "dette fortalte Sæmund prest den frode" (ved år 1000). Sæmunds yngre samtidige Are har ingenting om mennene som fant Island, han begynner sin Islendingabok med å tale om de første som "bygget" landet. Men Are er knapp; den utførlige beretning om landnåmsmannen Ingolv Ørnsson finnes i Landnåmaboken.

Ingolv er fra Fjordane[2]. Leiv, frende og fosterbror til ham, elsker hans søster Helga, men må slåss om henne med Holmstein, sønn av en jarl. Det ender med at fosterbrødrene, som har drept både Holmstein og en bror til ham, må vike fra jordene sine; så legger de ut og skal "lete efter det landet som Ravna-Floke hadde funnet, og som kaltes Island nu". De kommer til Austfjordene, er der om vinteren og blir kjent med kysten, seiler så tilbake til Norge; der gjør Ingolv store innkjøp til ny Islandsferd. Leiv er i vesterviking så lenge. I Irland går han ned i et "jordhus" en dag; "det var mørkt der inne, til det lyste av et sverd som en mann holdt". Leiv dreper mannen; med sverdet og andre skatter, og med irer han har hærtatt og gjort til træler, kommer han tilbake til fosterbroren og kalles nu Hjor-Leiv ("Sverd-Leiv").

Om vinteren holder Ingolv stort blot og tar varsler for sin fremtid; varslene viser ham til Island, der har han sin lykke. Sommeren efter reiser fosterbrødrene, de har hvert sitt skib, men seiler i følge; først ved Islandskysten skilles skibene. "Da Ingolv fikk se Island, lot han høisætesstolpene sine gå overbord, og sa han vilde bo der stolpene kom i land." Nu legger han til ved Ingolvshovde, som det siden het; det er på sydøstlandet, under Ubygdsjøkelen.

Hjorleiv driver vestover. En dag blir det vannmangel ombord, og de irske trælene knar sammen mel og smør, denne deigen skal hjelpe mot tørsten. Men det blir ikke bruk for den, det kommer regn som legger sig i teltduken over skibet. - Følget går i land ved "Hjorleivshovde". "Der lot Hjorleiv reise to hus; og den ene tuften er 18 favner lang, den andre 19"<ref> Overgangen til nutidsform viser at tallene ikke beror på tradisjon; tuftene var å se da notatet om dem blev skrevet.< /ref>.

Næste vår vil Hjorleiv så, men har bare én okse og setter trælene til å dra plogen. De dreper oksen og sier til sin herre at det kom en skogbjørn og slo den. - Slik bjørn fantes jo ikke i landet; men det kunde ingen vite ennu. - Og det går som trælene har ønsket: Hjorleiv og hans menn skiller lag og leter i skogen. Trælene myrder dem, én for én, setter konene til de drepte i skibsbåten og styrer den ut til nogen øer de har sett i vest.

To av Ingolvs træler ferdes langs kysten og skal lete efter høisætesstolpene som blev lagt i sjøen; de finner liket av Hjorleiv. Snart efter er Ingolv selv ved Hjorleivshovde; han går op på "hovden" (berghammeren) og ser det ligger nogen ser vest i havet; der kan Hjorleivs træler være - skibsbåten er borte. Ingolv og hans menn holder ut til øene og finner trælene, de sitter ved maten sin. "Somme av dem sprang ut for berget. Det heter Duvtaks-skår der han mistet livet; og øene heter Vestmannaeyjar, siden trælene som blev drept var vestmenn" (var irer).

Ingolv tar med sig konene til dem som vestmennene har myrdet, og er ved Hjorleivshovde til næste sommer, da seiler han videre langs sydkysten og kommer til "Ingolvsfell" langt i vest; der holder han til om vinteren, den tredje efter utreisen til Island. Det året leter trælene hans oppe ved Faksafjord og finner høisætesstolpene, de er drevet i land i Reykjavik. Dit flytter Ingolv om våren og reiser gård; "ennu er høisætesstolpene der, i ildhuset på gården".

"Ingolv er den mest navngjetne av alle landnåmsmennene, fordi han kom hit til et land som lå ubygget, og blev den første som bygget det." Efter gammel regning var det i 874 han seilte til Island for annen gang - viss på å finne sin lykke der ute.

"Frode (kunnskapsrike) menn forteller at landet blev fullbygget på 60 år." Det var ved kystene folk slo sig ned; ved fjorder og i fjorddaler blev det tidlig forholdsvis stor bygd. Det indre av Island er fjellmark og jøkelmark - med lier og dalsøkk der sauen kan beite om sommeren. Bygd er det ikke blitt der.

Da landnåmsmennene kom, var Island skogklædd fra sjøen og op til fjellet, forteller Are Frode. Nu er det lite igjen av herligheten. Det blev hugget grovt i skogen, og siden gikk buskapen og ødela ungskuddene. Og vinden fikk tak på den tynne torven og vendte den kanskje, så mulden begynte å fyke og grusmarken eller lavagrunnen stakk frem. - Det Island vennene Ingolv og Hjorleiv kom til en sommerdag, har sett frodig ut. Ved Hjorleivshovde vilde Hjorleiv så, fortelles det; mange av landnåmsmennene sådde, i sagatiden blev det dyrket adskillig korn på Island, langt mere enn i senere hundreår. Og husdyrholdet kunde være som i Norge, bare at tallet av sauer og hester blev forholdsvis større enn der. Den fotvisse islandske hesten, av fjordrasen i Norge, var hjelpen på de mange og lange ferdene gjennem landet ferder op i fjellmarken der sauen gikk, eller til venner som bodde bortenom ubygd, eller til Alltingsplassen, årligårs red hundrer og tusener dit.

Ved kysten trengtes det skuter. Stort tømmer til båter og hus kom fra Norge; den islandske skogen, bjørkeskog, var lav og grannvoksen de fleste steder. Men her og der gav den så godt virke at skib og svære hus kunde bygges av innenlandsk tømmer. Og på Island som på Færøyene kom rekveden til nytte; den var én av herlighetene havet gav.

Forfatteren av Egil Skallagrimssons saga (kanskje er det Snorre) har prøvd å vise det Island der landnamsmannen finner sig til rette og nytter alle muligheter. Han forteller om Skallagrim som kommer fra Firdafylke og tar land østlig ved Faksafjord, midt mellem Reykjanes og Snæfellsnes:


"Skallagrim kom i land der et bredt nes gikk ut i sjøen, der bar de op skibsfarmen. Han gjorde sig nu kjent med landet, det var store myrer og skoger der, og langt mellem fjell og fjære, god leilighet til selfangst og fiske. En dag de gikk sørover langs sjøen, lå det en stor fjord foran dem. Våren efter holdt Skallagrim sørover til fjorden med skibet og inn på en våg; ved den satte han bo og kalte det Borg, fjorden kalte han Borgarfjord. Skallagrim var en driftig mann; han hadde mange folk han skulde livberge, og prøvde stadig å nytte ut det landet kunde by på, for i førstningen hadde de lite buskap mot det som trengtes til alle menneskene; og den buskapen som var, måtte gå i skogene hele vinteren og skaffe sig føden sin selv. Skallagrim var stor båtbygger, og på rekved skortet det ikke; han lot reise en gård på Alptanes og hadde hushold der òg; og derifra lot han folk ro ut på fiske og selfangst og eggsanking. En mengde med hval kom det og, det var bare å skyte; for sel og hval var ikke vant med mennesker ennu og lå rolig på fangstplassen. En tredje gård hadde Skallagrim ved sjøen vestlig på Myrene; der var det særskilt godt om rekved; og der lot han så korn, Åkrar kalte han gården. Nogen øer der det fantes hval, "lå utenfor; dem kalte han Hvalseyjar. - Oppe ved lakselvene òg hadde Skallagrim folk; ved Gljufrå satte han Odd einbui til å stelle med laksefisket. Da buskapen til Skallagrim vokste så det blev en stor flokk, gikk den op i fjellet om sommeren. Og nu merket han stor forskjell: buskapen blev meget bedre og fetere av å gå på heiene. Han merket og at sauene kunde klare sig i fjelldalene om vinteren, en trengte ikke å jage den ned. Da lot Skallagrim reise en gård oppe ved fjellet, og hadde hushold der, og folk til å passe på sauene. Skallagrim var stor jernsmed og smeltet meget myrmalm om vinteren. Han lot bygge en smie nede ved sjøen, ikke ved Borg, men et stykke vestenfor, der hadde han kort vei til skog."


Island. Kveld ved Hvitárvatn. Under berget randen av en jøkel.

Kveldulv, Skallagrims far, var død på veien ut til Island. Det heter at de la hans lik i en kiste og lot den gå overbord, og at Skallagrim bygget ved Borg, ford kisten var drevet i land der i nærheten. Andre ganger er det som i fortellingen om Ingolv: gården blir reist der høisætesstolpene driver i land. Tord, brorsønn av Ketil Flatnev, setter bo på østkysten først, der er han "i ti eller femten år" ; så får han høre at hans stolper er funnet på vestkysten; og nu flytter han dit med alt han eier. Det er åpenbart noget hellig ved høisætet. Billedet av Tor var skaret ut på stolpene som Torolv fra Moster la i sjøen - med de ord "at Tor skulde komme i land der han vilde at Torolv skulde bygge". Men Aud òg, som kommer fra vikingbygder og er kristen, setter bo der høisætesstolpene er drevet op.

Landnåmsmannen "helger" sitt landnåm med å gjøre op ild ved grensene av det; eller han skyter en brennende pil over områder han tilegner sig. - Skikken må være tatt med fra hjemlandet, også der har de helget nytt land med ild. Meningen var å temme trollmaktene som til nu hadde eid det øde området. Det står i Guta-sagaen: "Den første som fant Gotland, var en mann som het elvar. Da var Gotland så trollslig at det sank om dagen, men var over sjøen på nettene. Men den mannen førte ild til landet, og siden sank det aldri." Det er med ilden som med sollyset, den maktstjeler troll; mange slags eksempler på vigsling med ild er kjent fra norsk folketro. "Naar man kommer ind fra Søen i Stuen, hvor Barselkonen ligger, maa man ha Ild og Aske over sig, mod Sjø-Draugen" - står det i gamle optegnelser.

Landnåmaboken nevner omkring 400 landnåmsmenn. Ved lange rekker av dem blir det ikke sagt hvor de kom fra, notatet om den enkelte kan lyde slik: "Freystein den fagre het en mann, han tok Sandvik-landet. Vemund het en mann; han tok Fåskrudsfjord og bodde der hele sitt liv." Men Are Frode skriver: "Island blev bygget fra Norge." Og rundt om i Landnåmaboken er det tale om nybyggere derfra. Ofte nevnes landsdelen de forlot; de kommer fra Hålogaland og fra Trøndelag, men fra kystlandet sønnenfor især, fra Møre og Romsdal, Fjordane og Sogn, fra Voss og Hordaland og Rogaland og Agder.

Om nogen få av landnåmsmennene blir det oplyst at de var svensker eller menn av svensk ætt; de aller fleste må ha vært av norsk. Og antagelig er storparten født i Norge og vokset op der. Men om forholdsvis mange får vi vite at de kort eller lenge - eller alltid - hadde levd i Vesterhavslandene, i vikingbygder der borte, før de slo sig ned på Island. Nogen av dem var kelter eller halvkelter. Og om keltiske træler, høibårne somme, hører vi gang på gang.

Hvor meget eller lite innslaget av keltisk blod har betydd for islandsk nasjonalitet, for folket som fikk så mange diktere og sagafortellere, kan vi bare fantasere om. Likhetene mellem keltisk og islandsk forestillingsliv i gammel tid kan vi se; og et og annet i kildene antyder at folkene har virket på hverandre.

I Vatsdølasagaen skal en trollkyndig mann som heter Bård, stille et stormvær andre trollkyndige har sendt; da går han i ring "andøles" (imot solen) "og talte irsk". Kotkekslekten i Laksdølasagaen - mennene som vekker uvær, dreper med sin seid og legger lien øde bare med å se på den - er kommet til Island fra Suderøyene, fra nært naboskap med kelter.

Både den irske druiden og den norrøne seidmannen kan sende stormvær og skoddevær, kan drepe med trolldommen de øver, og svi marken svart med sitt onde blikk. Både druiden og seidmannen kan gi beskjed om kommende ting; begge kan de ta vettet fra andre, begge kan de skifte ham og la folk opleve "synkvervinger", blendverk. - Synkvervingen er så velkjent fra keltisk fortelling som fra norrøn; irske sagn og irske legender har meget om den.

Odin tredobler sig for kong Gylve, kongen kommer inn i hans hall og ser tre "høvdinger" sitte der: Den Høie, den Jevnhøie og den Tredje. I legenden om Molua, en av Irlands hellige, heter det: Nogen munker i hans kloster skulde ut på reise, det var tre flokker, og de skulde hver sin vei; i alle tre flokkene vilde de ha Molua med; så gikk han med i alle tre - i hver flokk så de ham tydelig, så lenge reisen varte.


__________


Flere av dem som flyttet til Island fra Irland eller andre Vesterhavsland, var kristne eller halvkristne. Og "troen" holdt sig i enkelte av ættene; fra de fleste blev den borte efterhvert, og det heter at "landet var fullhedensk i næsten 100 år". Aud, Ketil Flatnevs datter, lot reise kors på haugene ved gården sin, og bad ved korsene; men ætlinger av Aud reiste en horg ved haugene, og blotet.

Jurund, sønn av en landnåmsmann som kom fra Irland, har tilnavnet "den kristne"; kristendom var undtagelsen. Jørund holdt fast ved sin tro, fortelles det, og blev einsetemann (eneboer) i sin alderdom. Det blev Asolv og, søstersønn til Jørund; han var kommet fra Irland som morbroren og med irske menn til følge, i alt var det tolv som kom - dette tallet finnes i mangen fortelling om irske "apostler" og pilegrimer.

Åsolv var pilegrim mere enn apostel, later det til; "han vilde ikke ha samkvem med hedenske mennesker". Og bøndene skydde ham, sies det. Den kristne landnåmsmannen de gav tilnavnet "den tåpelige", har de vel heller ikke likt; det var Ketil, dattersønn av Ketil Flatnev; han bosatte sig på grunn der det en gang hadde vært irske "paper" - "der kunde ikke hedenske mennesker bo".

Island. Ved Mývatn.

Mange i Ketil Flatnevs slekt, en vestnorsk høvdingslekt, flyttet til Island; næsten alle kom de fra Vesterhavsland og var kristne. Ørlyg, brorsønn av Ketil, vokste op hos en biskop på Suderøyene, heter det. Da han drog til Island, fikk han kirketømmer med sig og vigslet jord og en jernklokke og en messebok. Klokken faller overbord for ham og synker ute på Faksafjord; Ørlyg holder inn til Kjalarnes og tar land på neset; "der lå jernklokken i tangen".

Antagelig er det keltisk fantasi i fortellingen om klokken. Declan, irsk ibiskop i det 5. eller 6. århundre, er på reise fra Britannia til Irland; og håndbjellen hans som blev glemt igjen på en sten, kommer reisende efter gjennem sjøen, båret av stenen. Declan sier han vil bygge og bo der bjellen kommer i land; den tar veien til, en ø på Irlandskysten; og der bygger biskopen.

Mangen gammel fortelling svarer til sagnet om vikingen Floke som finner Island ved å følge en ravn; i gresk myte som i kristen legende er ravnen veiviser over sjøen. - Ireren Maelduin, som stormen har drevet op i storhavet, langt mot nordvest, finner tilbake ved å følge en falk.

Carannog, som levde i det 5. århundre og var en av briternes hellige, kaster sitt alter i sjøen, setter folk til å lete efter det og reiser en kirke og et kloster på kysten der alteret drev i land. - Det blir ikke langt fra legenden om Carannog til fortellingene om landnåmsmenn som bygger der høisætesstolpene driver op. Er det litteratur, det hele? Det høres ikke videre rimelig at nybyggerne lot tilfellet bestemme. Men de sa ikke "tilfellet", de sa "skjebnen"; og det finnes ting som tyder på at historien om stolpene er troverdig. Landet var ikke særlig gjestmildt der Ingolv Ørnsson satte bo, han "hadde så meget å velge mellem". "Det er ille," skal en av hans træler ha sagt, "om vi som har sett så meget godt land på veien, skal bygge dette utneset." Trælen rømte sin vei, fortelles det, og vilde finne noget bedre.

De første landnåmsmennene tilegnet sig store om råder; der delte de ut land til frie menn som hadde fulgt dem, til træler de gav frihet eller halvfrihet - og til frender og venner - som kom efter til Island. Eller de solgte til fremmede som kom. Fortellingen om Skallagrim som har det så travelt ved Borgarfjord og på Myrene, travelt også med å dele ut land, gir en forestilling om god orden og trygg fred.

Men i andre fortellinger om bosetningen kan det gå mindre fredelig for sig. Den nykomne bruker makt, tvinger til sig eiendom. Mange av de korte, tørre notatene i Landnåmaboken bærer bud fra en nybygd der all slags vilkårlighet er mulig.

Det står meget i boken; det yrer av "ættetall" i den, men av hendelser og. Vi leser om strevet nybyggeren har med landet. Det første han oplever, er kanskje å forlise ved kysten: "Stormen slo skibet i stykker for dem under store berghamrer." - Det tar tid å finne den rette grunn for gården; helst skal det skinne sol der, og sneen skal gå tidlig vekk om våren, og gresset skal være av et "godt slag. Mangen landnåmsmann flytter; han har fått for lite eller for dårlig jord. Bård Bjørnsson bor på Nordøstlandet først; der merker han at landvinden er "bedre" enn havvinden, og mener det må være "bedre mark" syd for fjellene. Han sender sønnene sine sørover midt på vinteren; de finner skjeftegress og annen "gror". Næste år om våren lager Bård en kjelke for hvert gangført dyr han eier, og lar hvert dyr dra foret sitt selv og noget av løsøret på gården; det bærer gjennem jøkellandet og til områder syd for Vatnajøkul. - Lengere vest er træler med om å finne fjellovergangen; Rongud, sendt sørover "i land-leting", kommer op i skaret mellem to veldige jøkler; der ser han fotspor i sneen, en mann sørfra har vært her oppe. Rongud reiser en varde der veiene møtes, og snur. Hans herre lønner ham for fjellferden med å gi ham fri.

Ravnkel Ravnsson kommer til Austfjordene og skal finne sig land. "I Skridudal lot han hestene beite og la sig til å sove; da drømte han at en mann kom til ham og sa han skulde skynde sig bort; Ravnkel våknet og red derifra. Han var ikke kommet langt, før hele fjellet skred." - Eller nybyggerne oplever en farlighet de ikke er kjent med fra Norge, "jord-ilden" går over landnåmet; folk må forlate den ødelagte bygden og ferdes kanskje langt før nytt land er å få. - "Sent en aften gikk Tore ut og fikk se at en svær og skremmelig mann rodde inn på Kaldå-osen i en båt av jern; denne mannen gikk til garden i Hrip og grov i grind-åpningen; om natten kom det jord-ild op der. Gården lå der lavaberget er nu."

Landvettene er farlige; men det hender at de slutter forbund med innflytteren, "bergbuen" hjelper ham fil velstand. - Rundt om i Landnåmaboken er tro og "overtro" fremme. Nøkken kommer, med i fortellingen : "En dag om høsten fikk Audun se at en apalgrå hest kom springende ned fra Hjardarvatn; han løp frem og tok den grå hesten og spente den for en to oksers slede og kjørte inn alt enghøiet med den. Men efter solefall slet den sig og sprang til vatnet; og ingen så den siden." - Folk bloter til stener, til en lund, til en foss, en som krever meget: den tar hele saueflokken på gården til slutt. Gudetroen står sterk; landnåmsmannen Lopt Ormsson fra Gaular seiler til Norge hver tredje sommer for å blote i det hovet hans morfar har forestått; en hovgode i Trøndelag bryter ned hovet sitt før han reiser til Island, og tar med sig stolpene og muld fra hovplassen. Hovene blir mange i nybygden; og det er almindelig å kalle på Tor. Men landnåmsmannen Ørlyg og hans frender tror på den hellige Columba.

Ufredsbilledene i Landnåmaboken svarer til slike som vi kjenner fra de islandske ættesagaene. Men det blir en forskjell; sagaforfatteren beretter langt og kunstfullt og har sine helter. Han skrev i dager da Islands høvdinger sloss om makten over landet - uten at kampen mellem dem innbød synderlig til heltedyrkelse, troskapsbrudd var vanlige og grusomhet ikke sjelden; under slike forhold kan det ha fristet å idealisere det svunne. I ættesagaene står det om praktvåben og annen stas som stormenn på Island skal ha hatt meget av i forn tid; men de islandske gravene er i regelen nokså fattige på utstyr. Og kanskje er mangen sagahelt vokset under frasagnets gang gjennem tidene.

Over kampene og overfallene sagalitteraturen skildrer, faller en glans fra det heroiske eller edle ved mange av dens skikkelser. Men her som så ofte gjelder det gamle ord: "Det er skjønt å se disse ting - noget nelt annet å leve demI" Kampskildringene i Landnåmaboken er uten det skjønne, de gir en stemning av "noget helt annet".

Det verste forekommer: Mord på barn, på fanger og træler og skibbrudne; mordbrand og overfall fra bakhold, "han nærmet sig bakfra og drepte dem begge to". Men det vanlige er kamp; eller vi får ikke vite hvorledes "banemannen" handlet. "Tormod den sterke trettet med Olav Bekk om Kvanndalen og blev 16 manns bane, før de forlikte sig og blev enige om å ha dalen hver sin sommer." Det trettes om utmark og åker, om buskap og ilanddreven hval. Stundom er det en kjærlighetshistorie som blir ophavet til fiendskapet og drapene: "Une, sønn av Gardar, den første som fant Island, hadde et forhold med Torunn, datter av Leidolv; hun blev med barn om vinteren. Da vilde Une rømme med sine menn; Leidolv red efter, tok ham igjen og kjempet med ham, for Une vilde ikke fare tilbake med Leidolv. Der falt nogen av Unes menn; selv red han nødtvungen tilbake, Leidolv vilde han skulde gifte sig med Torunn og bli boende der og ta arv efter ham. Litt senere rømte Une; Leidolv var ikke hjemme, men straks han fikk beskjed, red han efter og var nu så harm at han drepte Une og alle i følget hans."

Island. Ved Barnafoss.

"Tjodrek het en mann; han tok Breiddallandet først, men rømte derfra for Brynjolv og ned til Berufjord." Historien om landnåmsmannen som blir drevet bort fra sin eiendom, er almindelig "Nåttfare (som hadde fulgt Gardar til Island og var blitt igjen på nordkysten) hadde tilegnet sig Reykjadal og satt merke på trærne (ved grensen for landnåmet); men Eyvind drev ham bort, Nåttfaravik var alt han fikk beholde." Mannen som vil ta land fra en annen, utfordrer ham kanskje til tvekamp: "Rolleiv kom til Leiruvåg da alt landet langs sjøen var bygget. Han bød Eyvind i Kviguvåg holmgang. Torolv kom til Island; han bød Ulvar holmgang. Ulvar var gammel da; han falt på holmen. Torolv tok noget av landet hans; noget tok Torfinn i Ålptafjord. Hallkel syntes det var småmannslig å ta land i gave, han bød Grim holmgang. Grim gikk på holm ved Hallkelsholar og falt, og Hallkel bodde der siden."

De som kom først til Island, hadde tilegnet sig for meget, syntes de senerekomne. Til slutt blev det bestemt at "ingen mann skulde ta land lengere enn han og følget hans kunde fare over med ild på en dag". Kvinner som kom og vilde ha jord, fikk det ikke fullt så rummelig: "Det var avtalt at en kvinne skulde ikke ta land lengere enn hun kunde leie en toårsgammel kvige på en dag så lang som dagene om våren mellem solopgang og solnedgang."

Slike avtaler har man vel truffet på "stevner" eller på ting. Lov og dom blev tidlig en nødvendighet i nybygden; av tinglag, eldre enn Alltingsforfatningen, blir det nevnt et par; og antagelig har det vært mange. I 930 (eller der omkring) blev den islandske stat grunnlagt. "Altinget blev satt efter råd av Ulvljot og alle landets menn. - Og nu hadde alle én lov her i landet, og den var i nogen monn ordnet efter mønster av Gulatingsloven." Ulvljot, heter det, var en nordmann som hadde kjøpt jord på Island; siden hadde han vært i Norge en tid og satt sig nøie inn i norsk lov.

Det islandske samfund var kongeløst. Fyrstemakt blev det plass for og bruk for i vikinglandene; Færøyene og Island klarte sig uten, en krets av jevnbyrdige - av ættstore og rike menn - fikk makten, Ulvljots lov la den i hendene på 36 høvdingætter. På Islands Allting blev loven sagt frem, år efter år av den valgte "lovsigemannen". Hans verdighet var den eneste på Island som gav uttrykk for at landet var en enhet; og det fulgte heder med hans embede. Men lovsigemannen var en lovens vokter uten virkelig makt, han hadde ikke utøvende myndighet; maktmidlene til å hevde lov og rett lå hos høvdingene, det vil si at de lå splittet og like lett kunde brukes til å trosse lov og rett.

De menn som i tiårene omkring 900 bygget Island, kom ikke dit med rolig sinn. Enten de nu, som det fortelles om mange, rømte for Harald Hårfagres "altfor store makt", eller det var det ukjente som lokket dem, med løfte om ny oplevelse og rummeligere kår: det blev ikke de søvnige som brøt op og vilde "lete sig land". Heller ikke var det hjem de skaffet sig og gav sine ættmenn i arv, det rette til å gjøre stride sinn vekere. Det gjemte voldsomhet bak roen. Ild lurte i fjellene med de faste linjer, kilder stod i kok i den brede dalen; mot båten som blev rodd ut på stille hav, kunde storm ryke op på et øieblikk, ingen skjærgård vernet kysten. Også det indre land - på blanke dager hvilende velde - kunde møte mannen med fiendskap. Kaldblåsten strøk over breer og ødslige lavavjøkler, langs sjøer der jøkelflak duvet og villsvaner dukket. Ferden tok dager kanskje, det var mangmile-langt til ny bygd. Tåke og snødrev kunde komme; da sluknet alle linjer; fjellet med fjernsynene blev til lav, ruklet stenmark bare eller til lumsk myr, inntil det med ett tvang ut i rivende, hvithvirvlende elv.

Ferdelivet som arbeidslivet i landet kalte på vilje og tross. Samfundslivet ikke mindre; loven gav frihet til blodhevn og feide. Kanskje gikk den krenkede til tinget først og fikk motstanderen dømt fredløs, rettløs; i hvert tilfelle blev selve hevnverket hans egen sak, søksmål og rettergang var våben i privatfeidens tjeneste.

Den krenkede kunde, om han vilde, ta imot et forlikstilbud fra sin fiende. I kristen tid blev det en av opgavene kirkens menn satte sig, å få folk til å velge forliksveien; og så lenge et stort tall av Islands høvdinger var prestvigde, stod det nogenlunde god fred i landet. Siden blev det verre; i Snorre Sturlasons dager var bikopen av Skålholt ustanselig på ferde og vilde megle mellem stormennene som kjempet om makten; men forlikene han og andre fikk til, pleide ikke å vare. Det ender med at Islands folk, i håb om fred og trvgghet, gir sig inn under Norges konge.

Det var en nødutvei; og islendingene hadde ventet lenge med å gå den. Forholdet mellem dem og nordmennene var ikke bare godt. Norsk handel på Island kunde gi ophav til strid, det hendte i Snorres dager og var hendt i gammel tid allerede. Landnåmaboken forteller om mannskapet på en norsk skute som kom, at det var røvet fra en islending; han hevnet sig med å drepe ransmennene og fikk det stolte tilnavn Austmannakelfir. - På Island blev det klaget over nordmenns overmot; i Norge het det om islendingene, efter det de selv har oplyst, at de var uomgjengelige og mistenksomme og lite villige til å høre på råd; det blev drevet spott med gjesten fra sauelandet, "fettlendingen", "fett-djevelen". I den islandske Landnåmaboken står det: "Mange sier det er unødvendig å skrive landåmshistorien: men med den kan vi lettere svare utlendinger som beskylder oss for å være ættet fra træler eller låkt folk." Disse utlendinger er antagelig nordmennene - så det kan være gammelt i Norge å mene at islendingene har gitt sig en litt for kongelig avstamning.

Det kom mange av dem til landet. Og somme iallfall kunde vente å bli vel mottatt; for de islandske skaldene stod kongsgården vidåpen. Uten nordmennenes våkne interesse hadde islandsk diktning fått langt ringere ytre kår enn den fikk. Skaldene var i fremmed land; men de så sin kunst beundret. - Tvers over ukvemsord som kunde falle mellem islendinger og nordmenn, bandt bevisstheten om fellesskap i sprog, ætt og vilkår. Den tok sig praktiske uttrykk. En særskilt avtale blev inngått mellem Olav den hellige og islendingene: om "Norges konges rett på Island" og om "Islendingers rett i Norge" - og det var ingen dårlig "rett" avtalen innrømmet mennene fra nv bygden.

Sommeren 1220 hadde jarlen Skule Bårdsson, som satt med makten i Norge, planer på et krigstog til Island. Han opgav dem og lot den unge kongen - Håkon Håkonsson - dekke tilbaketoget; Håkon måtte op og holde en tale til jarlen og be om fred for Island. Han sa blandt meget annet: "Landet er bygget herfra, og våre frender og forfedre har kristnet det."

Folk hadde ingen lyst på hærferden, kan sagaskriveren fortelle. Og en islending som var i tjeneste hos Skule, sa i et vers han lot jarlen høre: "Fyrste som vil kampl hvad skal jeg gjøre denne sommer? Det sømmer sig ikke for mig å herje min egen ættejord."

Mannen som skrev Njåls saga, har elsket ættejorden: "Fager er lien og jeg vil ri hjem igjen og ingensteds fare." I sagaen om Bård Snæfellsås er Bårds datter på Grønland; en dag står hun og "ser utover" og lenges hjem, vilde se Burfell og Lonbergene og sanden i viken der hjemme. Bård selv søker op fra bygden og blir borte mellem jøklene. Men han viser sig i landet en og annen gang; gjennem "stort mørke med snødrev og fokk og den sterkeste storm kommer Bård gående, i grå kofte, med høi stav som han støter i jøkelen. - Mannen som diktet om Bård Snæfellsås, diktet om Island.


Fotnoter

  1. Havsbukten nord for Snæfellsnes.
  2. Fra Hordaland, heter det også.