Noter (Thormod Torfæus)
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
En og annen gang har det sin berettigelse å sammenligne fremstillingen hos Torfæus med resultatene av vor tids Grønlandsforskning. Men gjennemgående skyter kommentarer i denne retning over målet. Torfæus må vurderes ut fra sin egen tid og sees sammen med sine forgjengere. De nedenfor stående noter er derfor — bortsett fra tekstrettelser — for det meste henvisninger til de kilder han har brukt og annet av nytte for dem som ikke fra før kjenner denne forfatter fra hans egne skrifter. Det skal dog tilføies at den historiske Grønlandsforsknings etapper efter Torfæus markeres av følgende hoved verker:
1. Grønlands historiske Mindesmerker I— III. Kjøbenhavn 1838—45.
2. Gustav Storms bidrag til forståelsen av de gamle kilder, navnlig hans Vinlandsstudier, Claudius Clavus- og Zeno-studier og hans utgave av Erik den rødes saga.
3. Finnur Jónssons kritiske siktning av de gamle kilders topografiske oplysninger. Meddelelser om Grønland, bd. 20.
4. Daniel Bruuns arkeologisk-topografiske rekognosering i Østre- og Vestrebygd. Medd. om Grønland, bd. 16 og 56.
5. De arkeologiske utgravninger i Grønlands gammelnorske bebyggelse ved P. Nörlund, Roussell o. fl. Medd. om Grønland, bd. 67 (Herjolfsnes), 76 (Gardar), 88 (Brattahlid og Sandnes), 89 (Bebyggelsen som helhet).
S. VII 1. 4–5 — de Islandsche som .... besatte samme Land, saa og siden med idelig fart det have besøgt. Kildene melder om en uregelmæssig berøring med Island efter Grønlands overgang til kristendommen, mens forbindelsen med Norge snart blev fast og mere regelmessig. Så også Finnur Jónsson (Litt. Hist. I, 2 udg. 1920, s. 56): „— der var ingen levende forbindelse mellem den (grønl. koloni) og moderlandet (Island) efter år 1000 Hele den forbindelse som Grønland havde med omverdenen gik over Norge, og ikke over Island“. — Finnur Jónsson trekker her utvilsomt grensen for skarpt. Så tidlig som ved år 1000 var neppe engang overflytningen av kolonister avsluttet, og de fleste meddelelser om det gamle Grønland stammer jo dog fra Island.
S. VII 1. 12—13 — nogle ... gamle Skriffter .. borte, ibland hvilche og er Erich den Rødis Historie. Torfæus har kjent den saga, som nu sedvanlig gjelder for å være den egentlige Erik den rødes saga, i Bjørn Jónssons avskrift efter Hauksbok. Men han støtter sig i likhet med utgiverne av Grønl. hist. Mindesm. (I 197) på gamle henvisninger til en større saga om Erik og forutsetter at dette er en helt annen, tapt saga.
Beretningen om Grønlands opdagelse og kolonisasjon finnes nu dels i:
1. Flatøbokens „Eireks Þaattr Rauda“ (I 429—32). Denne þáttr er i Grønl. hist. Mindesm. (I 200—257) slått sammen med den i en annen forbindelse følgende „Grænlendingha Þaattr“ (I 538—49) og forsynet med titelen Erik den Rødes Saga, skjønt dens minste del handler om Erik. Flatøbokens utgivere Vigfusson og Unger kaller den (fraregnet den første side) med større rett Vinlands Saga. Og dels i:
2. Hauksbokens avskrift og en annen avskrift (A. M. 557 qv.) av et eldre håndskrift med beretning om Erik den røde, Leif Erikssøn og Thorfinn Karlsefne. Denne bærer i Grønl. hist. Mindesm. (I 352 ff.) titelen Thorfinn Karlsefnes Saga og handler forholdsvis ennu mindre om Erik.
Gustav Storm har hevdet (Stud. over Vinlandsreiserne, s. 306 f.) at de førstnevnte stykker i Flatøboken ikke er annet enn utdrag av den sistnevnte Thorfinn Karlsefnes saga, og at det er denne som er den virkelige Erik den rødes saga. Han påpeker at den også har dette navn i et av hovedhåndskriftene, og i 1891 utgav han den efter A. M. 557 qv. under titel av Erik den rødes saga (Eiriks saga rauda), dog i en eldre sprogform enn håndskriftets. Denne saga er altså noget annet enn sagaen med samme navn i Grønl. hist. Mindesm.
Derpå lar Storm i sin utgave følge det han gir titelen „Flatøbogens Grænlendingaþáttr“. Her har han stillet sammen de stykker som i Grønl. hist. Mindesm. er forenet under navn av Erik den Rødes Saga.
Til Storms opfatning har de fleste menings berettigede sluttet sig, således Finnur Jónsson, Mogk, Fischer, likeså Matthias Þordarson i sin nye utgave av Eiriks saga rauða (Reykj. 1935). Det er dog ikke dermed avgjort at Flatøbokens Grønlandsstykker bare er utdrag av det Storm betrakter som den oprindelige Erikssaga; for uoverensstemmeisene er ikke uvesentlige.
Det er da også gjentagne ganger fremsatt avvikende opfatninger som regner med ikke bare, som Storm medgav, „en noget fuldstændigere Redaktion“, men en større tapt Erikssaga som den Torfæus forutsatte, og som de to hovedversjoner ad forskjellige veier går tilbake på (jfr. f. eks. Finnur Jónsson, Litt. Hist. II (1923), s. 642).
Om forholdet mellem håndskriftene jfr. forøvrig Matthias Þórðarsons forord til Eiriks saga rauða i Íslenzk Fornrit, bd. IV, s. LXVII ff.
S. VIII 1. 3—4 — Biørn aff Skardsaa. Bjørn Jónsson (1574—1656), en bonde på Skardså i Skagafjord syssel, var sin tids fremste islandske forfatter, — autodidakt, men han blev satt høit av sin lærde samtidige biskop Thorlak Skulason. Av hans skrifter blev Annálar Bjørns á Skardsá trykt på Island 1774—5. Hans håndskrevne kompilasjon Grænlands Annáll var en av de viktigere kilder for Torfæus som dog er opmerksom på denne kompilasjons mangler. Se derom bl. a. Storm, Islandske Annaler s. LXIX.
S. VIII I. 25 — Fransk Scribent (Peyrère), Relation du Groenland, Paris 1647. — Ausführl. Beschreibung des theils bewohnt = theils unbewohnt = sogenannten Gronlands etc. .. erweitert durch S von V. Nürnberg 1679.
S. VIII I. 29 Arngrimus Jonas, Specimen Islandiæ historicum et magna ex parte chorographicum (Amsterdam 1643) er et uttog av Landnáma, muligens efteren forsvunnnen avskrift av Hauksbok.
S. IX 1. 24 — Arngrimus Jonas,Crymogæa sive rerum Islandicarum libri tres (Hamb. 1609 o. senere). Samme, Groenlands Saga (Skálholt 1688), oprindelig forfattet på latin 1622.
S. X 1. 2 — Ivers Bere. Jfr. Finnur Jónsson, Det gamle Grønlands beskrivelse af Ivar Bárðarson (Ivar Bårdssøn) (Kbh. 1930), s. 7 f.
S. X 1. 10 — Gule-things lov ɔ: den nyere landslov i den for Gulating bestemte redaksjon; kap. 20 i den i Norges gl. Love, bind 2, trykte utgave (s. 117). Den i teksten omtalte rangsgradering som stiller abbeder, abbedisser og „annara umbodsmanna heilagrar kirkiu“ over baroner, forekommer i forbindelse med lovens bestemmelser om åvirke på kongens jord.
S. X 1. 21 — Biørn af Skardsa etc, jfr. G. S torm, Eiriks saga rauða (Kbh. 1891). s. III—IV.
S. X 1. 25 — 10. Is. Pontanus, Rerum Danicarum historia, Amst. 1631.
S. X 1. 29 — Claus Lyschander, Den Grønlandske Chronica. Kbh. 1608.
S. X1. 30 — søefarende Folck. Den episode som her omtales er utførlig behandlet i Grønl. hist. Mindesm. III, s.135f. Den refereres også i Lilienskiold, Speculum boreale I, s. 240.
S. XI I. 9 — Westen Øe, les Wespen Øe ɔ: Vestmannaøene.
S. XI 1. 24 — imod Østen til Norden. I den latinske tekst: qva libonotum borealem spectat syd vest til nord. Det her i denne utgave forekommende uttrykk synes å stamme fra Lyschander som lar islendingene engang efter 1280 lete efter land i åpent farvann „i Øster og Nør“.
S. XII I. 6 — Anders. Aº 1406 har Torfæus fra Huitfeldts bispekrønike, men det beror, som først fremholdt av Gerh. Schøning, på en avskriverfeil. Det rette er 1460. I et diplom fra dette år omtales en Andreas som var utsett til å betjene bispegjerningen på Grønland. Han opholdt sig da på Island, men man hører intet om at han forsøkte å reise til sitt bispesete Gardar. Sml. Grønl. hist. Mindesm. III, s. 183f. Den straks nedenfor omtalte historiske Andreas opfører Torfæus også i sin bispefortegnelse s. 196.
S. XIII 1. 3 — Joh. Jac. Hofmann, Lexicon universale historico-geographico-chronologico-poetico-philologicum, Basel 1677—83, Leyden 1698. I Leiden-utgaven anføres kun: Christiernus II.... Rex A. C. 1513. Groenlandiam å prædecessoribus amissam, frustra repetit. Valkendorf nevnes ikke.
S. XIV 1. 4 — Mogens Hemsen. Om denne sagnhelt se Ludv. Daae, Magnus Heinessøn, Chr.a 1869, og Troels-Lund, Mogens Hejnesøn (Kbh. 1877, 1911, 1916).
S. XIV 1. 13 — Segelsteen magnetjernsten.
— 1. 15 — Remora. Bemerkningen om dette fabeldyr er hentet fra Peyrère, som Torfæus imidlertid har misforstått. Peyrère sier i spøk, at om Magnus Heinessøn hadde hørt om fabelens Remora, kunde han hatt et påskudd mere å dekke sig bak.
S. XIV 1. 16—7 — Samme år — Morten Forbisser. Martin Frobishers reiser til nordvestpassagen, ialt 3, falt i årene 1576—8. Den nedenfor skildrede scene av hans møte med de innfødte tilhører beretningen om hans annen reise 1577. Oplysningene hos Torfæus om de tidligste ekspedisjoner til farvannet ved Grønland er i det hele lite nøiaktige.
S. XV 1. 3 nfra — Lindenov. Det flg. hentet fra den førnevnte Grønlandsbeskrivelse trykt i Nürnberg 1679. Om Lindenov og andre deltagere i Chr. 4's Grønlandsekspedisjoner se Pingels fremstilling i Grønl. hist. Mindesm. III 670 ff.
S. XVII 1. 4 — Jens Munch (i ms. Hans M.). Hans Navigatio septentrionalis utkom 1624. De første meddelelser om ferden, nedtegnet umiddelbart efter tilbakekomsten, foreligger i et hittil ubenyttet håndskrift.
S. XVII I. 9 — Aº 1636. Dette grønlandske kompagni og de flg. Grønlandsforetagender behandler Pingel i Grønl. hist. Mindesm. III 711 ff. De av Dannells ekspedisjon bortførte eskimoer er beskrevet i Adam Olearius, Vermehrte Persianische Reisebeschreibung, Schleswig 1656, s. 168 ff.
S. XVIII 1. 14 — Hvad ieg udj Iisland ... hørte. Jfr. Pingel, s. 726.
S. XVIII 1. 6 nfra — Gripla, et tapt islandsk håndskrift; Bjørn Jónsson på Skardså gir utdrag av det i sine Grønlandsannaler. Både i ms. og den lat. utg. skriver Torfæus her Geipla efter Ol. Verelius, Hervarar Saga på gammal götska (Ups. 1672), s. 27. Siden har han dog Gripla.
S. XX 1. 8 — Forbissers-Sund. Siden Davis var Frobishers opdagelser vest for Davisstredet på kartet anbragt syd for Grønland, skilt fra det ved et Frobishers strede (se de to siste kartbilag). Tidlig i det 17. årh. hadde dessuten hollandske kartografer med støtte i Ivar Bårdssøns Grønlands beskrivelse hos Purchas lagt de gamle norske bygder nordøst for Kap Farvel. Torfæus var der for overbevist om at kartenes Frobisherstrede var det beste utgangspunkt for fremstøt gjennem isen til Østrebygd.
S. XXII. 1 21 — Trogillus Arnkiel. Cimbrische Heyden-Religion, Hamb. 1691.
S. XXIII 1. 9 — lærde Mænd etc. Huitfeldt, Lyschander, Pontanus o. fl. som regner Grønland til Hamburg erkebispedømme fra ca. 835 på grunnlag av anakronistiske interpolasjoner i keiser Ludvig den frommes stiftelsesbrev for det samme erke bispedømme og i det tilhørende pavebrev. Islandske forfattere innså tidlig at brevene i den forvanskede form ikke lot sig forlike med de historisk sikre oplysninger om Grønlands opdagelse.
S. 1 1. 5 — Grønland. Peder Claussøn har i sin Norgesbeskrivelse et Grænland i Viken, et annet i Opland.
S. 1 1. 9 — Gudriod, jfr. Peder Claussøn Friis, Samlede Skrifter (1881), s. 290.
S. 1 1. 15 — Ørvar-Odd, en sagnskikkelse hvis hjemstavn henlegges til Jæren. Ørvar-Odds saga hviler i sin kjerne på dansk tradisjon og er en beretning om eventyrlige reiser. Som påpekt av Toræus s. 2 savner den kildeverdi for det her berørte punkt.
S. 21. 16 — somme rettelse for ms.' samme, lat. aliis.
S. 3 1. 20 — Søe-grønne, Adam av Bremen, bok 4, kap. 37.
S. 3 1. 5 nfra — 42de Capitel, så efter den lat. utg. I ms.: 13de Cap.
S. 4 1. 5 — Gardar hafde fundet Iisland. Utgiverne av Grønl. hist. Mindesm. argumenterer utførlig for Islands opdagelse ved Gardar og vil være de første som har krevet opmerksomhet for denne angivelig danske mand. Det heter derunder at selv ikke Torfæus har notert sig Gardars fortjenester, — som det sees av dette sted med urette. Den svenske geograf Ahlenius har med like sterkt eftertrykk hevdet (1901) at Islands opdagelse var et svensk foretagende. Enkelte ms.-varianter sier også at Gardar var svensk. I sin Norgeshistorie (II s. 93) faller Torfæus dog tilbake på Flatøbokens geografisk vel sannsynligere oplysning at Naddodd var den skandinav som først fant veien til Island: primus Islandiæ inventor.
S. 4 1. 16 — hvilche historier ieg dog aldrig haver seet. Torfæus garderer sig, som før anmerket, undertiden overfor Bjørn Jonssons anførsler. Det flg. er utdrag av Landnåma i Bjørns gjengivelse som i enkeltheter avviker fra andre versjoner av dette grunnskrift.
S. 5 1. 9 nfra — Clement à Latrum, se Grønl. hist. Mindesm. I 125.
S. 6 1. 20 — Hans Eliæsøn, sammest. s. 131.
S. 7 1. 12 — hr Oluf Haldorsøns, „hr“ svarer til minister, ɔ: prest, i den lat. utgave.
S. 7 1. 3 nfra — Arngrim siger etc, oversatt fra Addenda, s. 265 i den lat. utgave.
S. 8 1. 10 — gamle Skriffter. Torfæus opgir s. 11 sine kilder.
S. 9 1. 12 — Foster-Søn, i ms. uriktig Foster-Fader (i den lat. utg. privignus).
S. 10 1. 17 — tog hand bort; at tilføie ifl. den latinsketekst: „fra Breidabolstad som var hans gård“. Torfæus oversetter settstokker med: postes sev columnæ religiosæ, kultusstolper.
S. 10 1. 9 nfra — Erich den Rødis levnedtz beskrivelse, jfr. note til s. VII, 1. 12—13.
S. 12 1. 2 — Øster Siide, i den lat. utgave: in medio culti orientalis districtus midt i Østrebygd.
S. 12 1. 15 — Hrafnz-gnypa. I tidens løp er det blitt sedvanlig å bruke formen Hvarfsgnipa, uten at det er ført avgjørende bevis for denne forms riktighet. Om stedets beliggenhet har det hersket delte meninger. Jfr. Medd. om Grønl., bd. 20, s. 284, og G. Storm, Eirfks saga rauða, s. 8, note 6.
S. 13 1. 11 — 15 eller 18 aar. Islendingabok sier (som anført s. 14) 14 eller 15 vintre, andre kilder 14, 15, 16 eller 18.
S. 14 1. 19 — den Gaard Drepstock, jfr. G. Storm, Eiriks saga r., s. 53, note 5.
S. 14 1. 4 nfra — Havbuder ɔ: Hæbudes (lat.utg.), Hebriderne, Sudreyar. I Landnáma kalles skalden „suðreyskr madr“. Jfr. Storm, 1. c, s. 53.
S. 17 1. 7 — Johannes Miritius (Myritius), Opusculum geographicum, Ingolstadt 1590.
S. 18 1. 6 — Hakon den Gamle etc, jfr. Flatøboken III 214.
S. 191. 8 — Theodorus Thorlacius, Dissertatio chorographico-historica de Islandia, Wittebergæ 1666.
S. 19 1. 11 — Samson, jfr. Samson Fagres saga.
S. 19 1. 12 — foruden ɔ: uten å anføre.
S. 19 1. 9 nfra — Nordost (Libonotum); den oldnorske tekst har her útsudrs ɔ: sydvest. Retnings angivelser er ofte uriktig oversatt i ms.
S. 19 1. 7 nfra — Fielde. Om disse tre fjell eller jøkler se G. Storm, Eiriks saga r., s. 7—B, note.
S. 20 1. 2 — Maaldaga-bok; 1. 18 — Hall Geit, se Grønl. hist. Mindesm. III 524.
S. 21 1. 4 nfra — Strat Nassov, opr. stredet s. for Vaigatsj, på endel karter Karastredet.
S. 22 1. 10 — kronet, i den lat. tekst: corona Regia vivo patre redimitus erat. Reisen til Kroksfjarðarheiði antas dog å være gjort 1266.
S. 22 1. 14 — Kroksfiords Ørk. Her som ofte ellers oversetter Torfæus sine latinske uttrykk (deserta — ørk) istedenfor å beholde grunntekstens ord (hede, hei).
S. 22 1. 16 — sendte (misit), i ms. sende.
S. 22 1. 19 — lange, vel skrivf. f. lauge ɔ: lave (lat. humiles). Meningen efter den lat. tekst: seilede til fjellene syntes lave.
S. 23 1. 24 — Sydwest, uriktig oversettelse av „i útnorðri“ ɔ: nordvest. Oversettelsen er også ellers unøiaktig.
S. 24 1. 13 — Peder Undall: Peder Claussøn Friis, Samlede Skrifter (Kr.a 1881), s. 214.
S. 24 1. 15 — Saa nær som etc. er i ms. uriktig knyttet til den foregående setning.
S. 25 1. 6 — et uriktig og foran efftersom i ms. flyttet tilbake foran de gamble (så i Bussæus' oversettelse av Arngrim).
S. 25 1. 17 — Bukker og Faaer, i ms. Faaer og Rins-diur, hvad hverken den lat. utgave eller Arngrim har.
S. 25 1. 5 nfra — Fure-Strænder, Furðustrandir forekommer i beretningen om Vinlandsreisene. Ordet forklares i Grønl. hist. Mindesm. I 483, note 100, og i G. Storm, Eiriks saga r., s. 32, note 13, som den vidunderlige eller forunderlige strand. I Addenda (lat. utg. s. 265) anfører Torfæus: ad ordet Furustrandas NB følgende i Biørn af Skardsás annaler: þeir kolludu Strandirnar Furdustrandir, þvi langt þotti firir ad sigla. — Dette siste gir måskje en sannsynligere tolkning: den fjerne strand.
S. 26 1. 7 — vil hafve 7 dages reise til Søes. Arngrim s. 4: Det tredie, som skulde være nærmest de bebyggede stæder, hvortil mand kunde sejle udi 7 dage.
S. 26 1. 9—12 — Gemma Frisius — qvadratum nauticum. Stammer fra de sagnaktige fortellinger om Pining og Pothorst og Olaus Magnus' Carta marina. Se derom især Bjørnbo, Cartographia Groenlandica (Medd. o. Grønl. bd. 48), s. 271 f.
S. 26 1. 7 nfra — 50 uger Søes. I Arngrims oversettelse: 50 mil.
S. 27 1. 4 — handelsforteignelse. I den lat. utgave: in nostris Antiqvitatibus.
S. 27 1. 9 — et og foran mand i ms. flyttet til 1. 10: og boer, overensstemmende med den oldnorske tekst.
S. 27 1. 10 nfra — Gammel Beskrivelses Bog: Vetus chorographia Groenlandiæ; jfr. bl. a. Medd.o.Grønl. bd. 20 s. 319.
S. 28 1. 6 — mest mod øst. Så efter rettelse blandt Addenda s. 265 i den lat. utg.: omnium maxime evro proxima (øst el. sydøst). Likeså s. 28 1. 1 nfra: østligst (austaz er Herjolfsnes).
S. 29 1. 4 — Stierne, jfr. Grønl. hist. Mindesm. III 230. — Sml. s. 29 1. 4 nfra (Stiarna) og s. 41 1. 9.
S. 29 1. 9 nfra — Foran Eysu-næs står i den lat. utg. og i den islandske tekst: Ey.
S. 30 1. 12 — 100. Derimot s. 57 1. 21: 110, likeså i den lat. utg. s. 41 og s. 80.
S. 30—46. Cap. VII—VIII inneholder det første forsøk på en systematisk utredning av de gamle grønlandske bygders topografi efter Ivar Bårdssøns beskrivelse. Ang. denne og dens tolkning se Finnur Jónsson, Det gamle Grønlands Beskrivelse af Ivar Bårdarson (Kbh. 1930), og bemerkninger dertil i Norsk Geografisk Tidsskrift, bd. 3 (1931), s. 314 ff. — Torfæus' undersøkelse måtte komme til å lide under mangler, da de to håndskrifter han hadde til sin rådighet, et dansk og et islandsk, ikke var av de beste.
S. 30 1. 8 nfra — trycht. I den lat. utg. omtales kun en oversettelse til dansk.
S. 34 1. 12—14 — da har mand etc. Dette sted må ifl. den lat. utg. s. 46, 1. 20 f. lyde så: da har mand på venstre side en fjord Thorvaldsvig kaldet, og længere inde i fjorden på samme side et næs kaldet Kliningen.
S. 34 1. 15 — Fiorden ind etc. må på samme måte lyde: Fiorden ind til Domkirken, som ligger paa Bodnen.
S. 36 1. 2 — nfra Itre-Vyk i den lat. utg. Ytrivik.
S. 40 1. 8 nfra — Heriolfs Næses Beliggende. Kildene stemmer i virkeligheten ikke så dårlig overens med hensyn til Herjolfsnes som det måtte synes Torfæus ut fra den opfatning han hadde av Østrebygds beliggenhet.
S. 48 1. 1 — Hovedvinde. Ang. vindretninger se bl. a. G. Storm, Studier over Vinlandsreiserne i Aarbøger f. Nord. Old. 1887, s. 297.
S. 50 1. 2 nfra Aɔ 1512 ... blev Erich Valchendorph Erke-biskop. I Grønl. hist. Mindesm. (III s. 482 inf.) betviles denne anførsel, og utg. forstår ikke hvor Torfæus har årstallet fra. De synes å holde på et senere tidspunkt. Hans kilde er, som han også selv antyder, Museum Regium (av Olig. Jacobæus, Kbh. 1696), dettes avsnitt om erkebispens mynter. — Valkendorf opnådde pavelig provisio 1510 og overtok erkebispedømmet allerede 1511 (jfr. G. Storm i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog XII (1901), s. 2, og Dipl. Norv. XVII, Tillæg, s. 215).
S. 53 1. 6 — Irland, jfr. Grønl. hist. Mindesm. III, 495, note 8.
S. 58 1. 7 nfra — de nye Kort. Allerede i den første halvdel av det 17. årh. optrer de to øer på kartene, delvis i forbindelse med en vest—østlig forlenget sydkyst hvor detaljer er inntegnet efter Ivar Bårdssøns beskrivelse hos Purchas, med forvanskede norske navn. Dette (nederlandske) kartbillede har uten tvil bidraget til å fremkalle den uriktige opfatning av Østrebygds beliggenhet hos Th. Thorlacius og Torfæus.
S. 59 1. 12 — Arngrim. Det flg. om hvalross og svarðreip er sammensatt av bruddstykker fra Kongespeilet, Flatøboken, Peder Claussøn og Olaus Magnus (bok 21, kap. 28).
S. 60 1. 4 — voris Landsmand: Hallfred Vandrådaskald, se Flatøboken I 307.
S. 62 1. 9 — Undalinus ɔ: Peder Claussøn Friis.
S. 63—76. Kap. XII—XIV er hovedsagelig skrevet efter Kongespeilets kap. 12, 16—7 og 19, med fortolkninger og innskudd av forskj. slags, således i fortegnelsen over seler. Også i hvallisten er der ledd som ikke forekommer i de trykte utgaver av Kongespeilet, som nr. 4. Høffrungar o. a. Torfæus har innflettet helt nye naturhistoriske oplysninger som stammer fra Island. Hans tekstforlegg har for uten Peder Claussøns utdrag i Worms bearbeidelse vært flere håndskrifter av Kongespeilet. Ved sammen ligning med de ellers foreliggende avtrykk av den oldnorske tekst opdages ikke få misforståelser.
S. 66, sist i avsnittet om 11. Burhvalur har ms. forstyrrende gjentagelser. Stedet er korrigert efter den latinske utg.
S. 74 1. 11 fravender forjager (lat. eliminent).
S. 77 1. 7 Egenødderne. Hvad Torfæus her med rette har utelatt, skyldes sannsynligvis Worm som har forsynet den posthume utgave av Peder Claussøn med vilkårlige innskudd, i dette tilfelle vel fra Purchas His Pilgrimes. Jfr. Peder Claussøn Friis, Samlede Skrifter (1881), s. LXXI og 471 inf.
S. 77 1. 20 — Ol. Verelius, Gothrici et Rolfi, Westrogothiæ Regum Historia. Upsaliæ 1664.
S. 78 1. 2 — Arnold: de fine. Observationes ad hist. norvegicam, ufullendt ms. Jfr. Torfæus, Series Regum Daniæ (1702) s. 73.
S. 78 1. 5 — Jeg siger ia etc. Lesefeil i ms. (Jeg siger ia, det saaer, om ellers som gamle folch) er her rettet efter den lat. utg. — Likeså 1. 8, ms.'s Dog rettet til Og.
S. 79 1. 6 — Om denne eventyrsaga, som er uten interesse for det gamle Grønlands historie, se forordet til Gusbr. Vigfusson, Barðarsaga Snæfellsass (Kbh. 1860), og Grønl. hist. Mindesm. III 516.
S. 93 1. 1 — Landnama pag: 82. Th. Thorlacius, Landnáma, Skálholt 1688.
S. 94 1. 9 nfra — den schrefne Chronica ɔ: Hauksboken.
S. 95 1. 9 — Col. 850, Flateyarbok III (Chr.a 1868) s. 454. Sml. denne kirkefortegnelse i Finnur Jónsson, Det gamle Grønlands beskrivelse af Ivar Bårsarson,s. 63—4, og uoverensstemmeisene mellem den og Torfæus' lesemåte.
S. 96 Cap. XVIII. De forsøk som fra tid til annen er gjort på å nytte Floamannasagas fortelling om Thorgils Orrabeinsfostres forunderlige oplevelser for Grønlands historie har ikke ført til resultater. Sagaen skildrer brytningen mellem hedendom og kristendom i en temmelig naiv diktning. Historiske er enkelte løse brokker som er hentet fra velkjente kilder og gruppert vilkårlig om hovedpersonen. Jfr. Norsk Geogr. Tidsskrift bd. 4 (1932), s. 262.
S. 99 1. 14 — Jostenis, les Josteins.
S. 101 1. 1 nfra — Vadene ɔ: grunnene (lat. vadis). S. 113 — 144 Cap. XIX—XXIV. Den blodige Fostbrødrasaga gir måskje bidrag til forståelsen av den grønlandske kolonis forfall. Isolasjonen efter midten av det 14. årh. var vel hovedårsaken, i forbindelse dermed er pekt på klimaforandring og alm. degenerasjon på gr. av inngifte og sygdom. Det kan dog ikke ha vært uten følger også det at mange av de kraftigste grønlendinger blev revet bort i blodhevnsstridigheter som dem Fostbr. saga handler om; de ophørte ikke med innførelsen av kristendommen. Bøter for manndrap har en plass enda i beretningen om Grønlands underkastelse under Håkon Håkonssøn.
S. 119 1. 6 nfra — Iislænderne vare pligtige at tolde; se Íslendingabók, kap. 1 inf.
S. 125 1. 2 (også s. 141 1. 16) — datlig, jfr. folkesprogets dåttleg, hurtig, straks.
S. 126 1. 4 nfra — eet vers Flateyarbok II s. 209 og Grønl. hist. Mindesm. II s. 331. På det siste sted er oversettelsen ufullstendig. Torfæus gjengir meningen bedre: Selv om han (ɔ: Thormod) skulde være den underlegne i bruk av harpun (beita skutli), vilde det være anderledes, om det blev spørsmål om kamp.
S. 127 1. 8 — nappet flosset, loddent.
S. 130 1. 10 — Swarede paa vers, se Grønl. hist. Mindesm. II s. 341—43.
S. 131 1. 13 — Det er gjort flere forsøk på å lokalisere denne hule, se således Medd. om Grønl. XVI, s. 347 ff., XX, s. 311.
S. 146—161. Króka-Refs saga bærer tallrike vidnesbyrd om å være opdiktet. På grunn av dens mange anakronismer betegner Torfæus den med rette s. 161 som spindestuehistorier. Umulig er også det den forteller om Grønlands geografi, om dets skoger som leverte sagaens helt Refr bygningstømmer. Ikke destomindre er det fremholdt at den måskje rummer en historisk kjerne. Se derom Pálmi Pálsson, Króka-Refs Saga og Króka-Refs Rímur (Kbh. 1883), s. XXX—XXXI. Konrad Maurer forsøkte på grunnlag av den tyske Germania-ekspedisjons opdagelser på nord-østkysten av Grønland å identifisere den fjord nord i ubygden, hvor Refr skulde ha tatt ophold, med Franz-Josephs fjord. Men sagaen utelukker selv en konkret fortolkning. Det som er lånt fra Landnámas slektsregistre er vilkårlige innlegg.
S. 153 1. 13 — Laab løp, gang.
S. 155 1. 9 — u-boode-maal, oldn. úbótamál sak for tinget som ikke kunde avgjøres med pengebot.
S. 161—65. Når Torfæus sidestiller Morkinskinnas lille stykke om Þrándr upplenskr med Króka-Refs saga, kommer det ikke frem, at grunnlaget i det første vel er historisk, men han har sine ord i behold, forsåvidt som fortellingen om Þránd savner brukbare oplysninger om Grønland på samme måte som den opdiktede saga.
S. 166-84, Cap. XXVI-XXIX er hentet fra Flatøbokens siste Grønlendínga þáttr (III 445 f.). Nest de eldste kilders meddelelser om opdagelsen og bosetningen gir denne þáttr de viktigste bidrag til det gamle Grønlands historie.
S. 166 1. 4 — Adam Bremer — 26 Cap., feil for 24 Cap. — Denne anførsel har Adam også i lib. III cap. 73.
S. 166 1. 16 — føed af ɔ: nedstamme fra Erich den R. Det samme i Grønl. hist. Mindesm.; kom binasjonen er dog uten historisk grunnvoll.
S. 174 1. 2 nfra — I Flatøboken III 449: Isasteingrimr. Man har tenkt at han er identisk med den s. 181 1. 2 omtalte Steingrim, men dette fremgår ikke av teksten.
S. 179 1. 9 nfra — Eid, den tolkning Torfæus gir av navnet er jo uriktig. Efterat G. Storms og arkitekt Schirmers påvisning av Gardars beliggenhet er bekreftet ved utgravninger, er det ikke mere tvil om at stedet må søkes straks nordenfor Gardar. Det er det smale eid som her løper mellem de to nabofjorder Eriksfjord og Einarsfjord.
S. 180 1. 4 — hørte Klocken ringe (Flatøboken: „hringde til hámessu“). Ved domkirkeruinene er funnet bruddstykker av en, muligens flere klokker. H. M. Schirmer (Biskopskirken paa Garde, Grønland, i Aarsberetn. fra For. til n. Fortidsmindesm.'s Bevaring 1904) har bestemt en klokkes høide til 15—16 tommer. Ad kirken se også P. Nørlund, St. Nicolaus Cathedral at Gardar, Medd. o. Grønl., bd. 76, s. 327 f.
S. 184 1. 2 nfra — Erich den første Bisp. Om denne Erik se G. Storm, Studier over Vinlandsreiserne, s. 318 f.
S. 186 Cap. XXX. Fullstendigere bispefortegnelse i Diplomatarium norveg. bd. 17, Tillæg, s. 280 ff. S. 189 1. 3 — Denne biskop Jon (Sverrisfostri) døde ifl. de isl. annaler 1209.
S. 189 1. 19 — Lyscander, jfr. G. Storm, Om Kilderne til Lyschanders „Grønl. Chronica“ (Aarbøger f. nord. Oldk. 1888), s. 214.
S. 190 1. 11 — Sturla etc. I Håkon Håkonssøns saga. Verset også i Grønl. hist. Mindesm. II 778.
S. 193 1. 13 — Biskop Arne døde 1348.
S. 193 1. 17 — Jon Calvus (Skalle) blev i Norge og overlevet svartedøden. Grønland var uten biskop 1348—65. I dette tidsrum var Ivar Bårdssøn på Gardar som bispegodsets forvalter.
S. 194 1. 8 — Biskop Alf blev viet 1365.
S. 197 Cap. XXXI. Instruksen forekommer i håndskriftene tildels i forbindelse med Ivar Bårdssøns beskrivelse. Jfr. Grønl. hist. Mindesm. III 485 f., hvor den kildekritiske behandling imidlertid er lite tilfredsstillende, i nogen utstrekning uriktig. Torfæus gjengir teksten temmelig fritt og har ikke overalt opfattet dens mening.
S. 199 1. 13 — Biørn Jorsale-Fare. Denne Bjørn antas i Grønl. hist. Mindesm. III 63, 136, 138 å ha vært blandt de kjøpmenn som blev stevnt for retten i Bergen 1389 for overtredelse av dronning Margretes Grønlandsmonopol. Noget navn nevnes dog ikke i det diplom som har ledet til denne kombinasjon. Hvad Cap. XXXII forresten melder om besøk på Grønland er historisk usannsynlig.
S. 205 ff. — Av kartbilagene er no. 1 (Gudbr. Thorlacius 1606 med rettelser av Resen), nr. 2 (Sig. Stephanius 1570 (feil for 1590?) og nr. 4 (Theod. Thorladus 1668) omhandlet i K. J. V. Steenstrup, Om Østerbygden (Medd. o. Grønl. bd. 9, 1886), på grunnlag av eldre manuskriptkarter. En sammenligning godtgjør at Torfæus i det vesentlige har opfattet forleggene riktig. Han har dog tillatt — eller ikke kunnet forhindre — en rekke mindre endringer. — G. Storm har analysert nr. 2 (Stephanius) i Studier over Vinlandsr., s. 320 f., F. Nansen har gjengitt nr. 2 og nr. 3 (Gudmundsson) efter Torfæus i Nord i Tåkeheimen, s. 295 og s. 315.
Det eldste kart (Stephanius) domineres av de islandske forestillinger om middelalderens Grønland og dets beliggenhet i forhold til N.V.Europa. Frisland er lån fra Zenokartet eller snarest fra en avledning av det. På de to neste i den kronologiske rekkefølge kommer de første nyopdagelser ved innløpet til Davisstredet og ved New-Foundland tilsyne i detaljer innenfor kartenes vestavsnitt. Sydgrønlands konfigurasjon hos Gudmundsson peker tilbake på en karttype som opstod efter Chr. 4's ekspedisjoner til vestkysten. Den største og sydligste av de n.v.-rettede fjorder, kalt Fiordrin ollum lingri, svarer til denne types Frobisherstrede. I de to yngste karter bestemmes Grønlandsbilledet overveiende av det 17. årh.'s hollandske sjøkarter.
S. 206 1. 13, 25 og siste 1. — Maginus. I ms. og den lat. utg. står Paginus (Ptolemæus i Maginis utgave).
S. 206 1. 19 — Quadrato Nautico, jfr. note til 5.26.
S. 206 1. 6 nfra — Ulpaland feillest for Nyaland (ifl. Steenstrup).
S. 209 1. 3 — Anno 1570. G. Storm påviser i Studier over Vinlandsr., s. 321, at kartet ikke kan være eldre enn ca. 1590.
S. 209 1. 9 ff. — Vinland, Markland og Helleland er avtegnet som landfremspring i tur og orden efter sagaens seilasbeskrivelse.
S. 211 1. 4 — Om dubleringen av Helleland og det enes forflytning til Nordøstgrønland se G. Storm, 1. c, s. 328—31. — Gudmundssons kart interesserer i det hele mere ved sitt forsøk på å lokalisere de gamle sagnland enn ved sin Grønlandsopfatning, som er sekundær.
S. 215 1. 4 nfra — Søe-Cart ... 1666, jfr. K. J. V. Steenstrup, 1. c, s. 21.
S. 216 1. 16 — Purchasium, Purchas his Pilgrimes, London 1625, ny utg. Glasgow 1905—7.
